Mer politikerforakt nå!

Transkript

1 NY TID SEPTEMBER 2017 ( ) ÅRGANG 65 NR. 9 LØSSALG KR 59 SKEIV FILM- FESTIVAL SIDE OSLO/FUSION OSLO REVIEW OF DOCS AND BOOKS 22 BØKER 16 FILMER SE I HELE AVISEN «Innlysende at 9/11 var en eksplosjon» Hva var det som ødela World Trade Center 11. september 2001? Mye indikerer at det dreide seg om en kontrollert rivning, mener eksperter. 11. SEPTEMBER AV TED WALTER, USA En dag sommeren 2016, fem år etter å ha sluttet i jobben ved U.S. Commerce Department s National Institute of Standards and Technology (NIST), begynte Peter Michael Ketcham å lese rapportene som hans tidligere arbeidssted hadde offentliggjort om kollapsen til de tre World Trade Center-tårnene 11. september Ketcham, som er matematiker og ekspert innen IT-vitenskap, hadde ikke deltatt i NISTs seks år lange undersøkelse, og heller ikke ofret den særlig mye oppmerksomhet. Hans plutselige interesse, flere år etter at hendelsen, ble vekket i løpet av en samtale med en nær venn som kunne fortelle at det ble stadig klarere at det offisielle narrativet om 9/11 trolig ikke er sant. I løpet av svært kort tid, forteller Ketcham i Stand for the Truth - en dokumentarfilm han selv har produsert og som hans organisasjon Architects & Engineers for 9/11 Truth (AE911Truth) slapp tidligere i år ble det klart for ham at NISTs undersøkelse av katastrofen ikke var en seriøs studie. Ketcham ble forbløffet da han oppdaget at NIST hadde gjort alt de kunne for å unngå det han nå mener er den mest sannsynlige hypotesen: at alle de tre tårnene falt sammen på grunn av kontrollert rivning ved sprengning. «Dette var ikke en sak med enkelte hårfine uenigheter, subtile diskrepanser og ulike vitenskapelige oppfatninger som krevde videre undersøkelser,» uttaler Ketcham i filmen: «Dette var soleklart. Soleklart, innlysende.» Aldri tidligere. «Soleklart» og «innlysende» er sterke ord til å komme fra en mann som selv har forsket for National Institute i 14 år særlig når en tar i betraktning bakteppet av kontinuerlig debatt om årsaken til World Trade Center-ødeleggelsene en debatt som har pågått i over ett og et halvt tiår. Sivilingeniøren Jonathan Cole og fysikeren Timothy Eastman offentliggjorde en gjennomgang av litteraturen om emnet i «Det mest påfallende ved resultatene våre, er at det rår alvorlige uoverensstemmelser om hvordan WTC-strukturene falt 11. september Nesten tolv år etter katastrofen burde ikke dette vært tilfelle for såpass grunnleggende forhold,» heter det i rapporten. Før jeg foreslår en forklaring på hvorfor denne svært uvanlige vitenskapelige debatten raser videre, vil jeg oppsummere de «soleklare» og «innlysende» bevisene FORTSETTER SIDE 4 5 SE UTSTILLING/BOK OM DET «TRUMPOSCENE» SIDE spørsmål til vår nye utenriksminister Dagens oppblussing av atomkrigstrusselen har igjen satt Korea på dagsordenen. I 67 år har Korea-halvøya vært i en ødeleggende krig som har involvert verdens stormakter. KOREA AV JOHN Y. JONES / SØR-KOREA Jeg har besøkt Sør-Korea mange ganger, tre ganger det siste året, og har bevitnet en betydelig endring i det offentlige ordskiftet, gatelivet og pressen. Og ikke minst i det politiske livet. Folk tør nå! De gamle er riktignok fremdeles redde for å snakke, men de unge er blitt modigere. Diktaturet ligger langt fremme i folks minne det er fremdeles så altfor nært. Overgrepene mot befolkningen har vært mange. FORTSETTER SIDE 8 Regissørsamtale med Travis Wilkerson om krig og rasisme. Kosovo, side > Abonnement og kundeservice: tlf.: (også sms) epost: abo@nytid.no Abonnement: 790 kr/år Online/e-avis: 59 kr/mnd. Mer politikerforakt nå! Vil ikke politikerne vite hva som er konsekvensene av deres vedtak? Jo men bare når det er noe å skryte av. SYRIASANKSJONENE AV LARS BIRKELUND Alle politikere vil hjelpe Syria. Det sier de, i alle fall. Men få eller ingen vil gjøre det som er mest innlysende og i tillegg gratis: å oppheve sanksjoner som dreper syrere grunnet mangel på blant annet mat og medisiner. Jeg minner om at også Norge er avhengig av å importere mange varer, også mat. Men denne retten skal altså ikke Syria ha, mener norske politikere. Når Børge Brende og andre norske politikere skryter av at de har bistått med milliarder til syrerne, dreier det seg i virkeligheten om syrere utenfor Syria og i opprørerkontrollerte områder av landet. Disse er for det meste jihadister og shariatilhengere, som bedriver væpnet kamp mot Syrias regjering, med støtte fra Norge og over 60 andre land: terrorister, som vanlige syrere kaller dem. Bare ti prosent av syrerne i områder som den syriske regjeringen kontrollerer, får hjelp (hva denne hjelpen nå enn består av regjeringen vil ikke svare på spørsmålet). De resterende 90 prosentene straffes med sanksjoner. Dette har et enstemmig storting sluttet seg til, uten at politikerne så mye som FORTSETTER SIDE 6 7 Å kalle noen «konspirasjonsteoretiker». Side 3 Var terrorangrepet i Barcelona et forsøk på å forhindre katalansk selvstendighet? Side 8 Zapatistenes resept for Mexico: å ødelegge kapitalismen før den ødelegger dem. Side 11. Om Kinas geopolitikk. Side 12 Johan Galtung om aldring et tema i tiden. Side 17 Orientering 1967: Ches død; James Baldwin; Bjørneboe om littaturprofittørene; og om Vietnamkrigen. Side 22 23

2 2 SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) 3 Kommentar Kronikk, kommentar og essays honoreres ikke om ikke annet er avtalt. Debatt henvises til avisens artikler på websiden Redaksjonen godkjenner innlevert debatt på internett. Den nye fascismen Månedsavisen NY TID NY TID OSLO REVIEW OF DOCS AND BOOKS Internasjonalt orientert månedsavis (hvori opptatt Orientering, ) Ansvarlig redaktør: Truls Lie Den nye positivismen Den noe opphetede debatten for tiden om «fake news» og «posttruth» fortjener en kommentar. Fire nye bøker omtaler nå fenomenet: Post-Truth. The New War on Truth and How to Fight Back av Matthew D Ancona; Post-Truth. Why We Have Reached Peak Bullshit and What We Can Do About It av Evan Davis; Post-Truth. How Bullshit Conquered the World av James Ball; og Deciding What s True. The Rise of Political Fact-Checking in American Journalism av Lucas Graves. Se Times Literary Supplement (TLS) i august, om du vil. Ja, de har rett: Media og den nye snakkende klassen serverer mye bullshit. En banaliseringen pågår også med Facebooks Enig!/Uenig! og Ha-ha! Poenget er at folk vil være der «makten» er, der ting skjer. Et uredigert medium som Facebook har derfor sine 1,2 milliarder (!) daglige brukere. Det handler om identitet om å tilhøre, vise forakt, applaudere og følge med der de andre er. Til forskjell ser bare 4,5 millioner BBCs News at Ten. Med dette forholdet kan jeg kanskje vrenge litt på Nietzsche: at for hver enkelt med vilje-til-sannhet finnes det 250 fler med vilje-til-makt. Uansett: De individer som orker å undersøke eller søke sannheten, er nok blant samfunnets mindretall. På den annen side angripes nå også folk for «usannheter» om du forfekter noe som ikke helt ut kan dokumenteres. Du får nærmest munnbind, blir bedt om å unnskylde deg, eller blir uthengt og utskjelt. Kanskje en slags gjenkomst av den bekreftende positivismen fra Arne Næss sin tid? Men problemet med sannheten er jo at den iblant er skjult, og derfor vanskelig å bekrefte eller bevise. For mange av oss rekker det likevel med indisier, indikasjoner og sannsynlighet for at noe skal være interessant. Således kan man oppleve massive angrep og latterliggjøring fra en rekke av Facebooks mest snakkesalige samt en helsides drittpakke i Dagens Næringsliv på grunn av mitt «hjertesukk» om 9/11 på min private Facebook-side i sommer. Men tross dette velger jeg nå, som redaktør i vår redigerte avis, å grave mer i denne betente materien. Slik vi gjorde i norske Le Monde diplomatique i Poenget er at vi tviler på den offisielle forklaringen initiert av USAs forrige administrasjon at flybensin var den fulle og hele årsaken til at Twin Towers (og særlig det tredje WTC 7, som ikke ble truffet av noe fly) raste loddrett sammen on its footprint. Det er mye vi ikke vet, eller kan se med det blotte øye, som trenger fortolkning og refleksjon. Hva da med en institusjon som nye Faktisk.no? Redaktør Kristoffer Egebergs skråsikre «usant!» om Banaliseringen pågår med Facebooks enig!/uenig! og ha-ha! denne 9/11-saken referert i sommer er en artikkel som faktisk ligger ute på YourNewsWire.com under etiketten «konspirasjon». Så avsløringen «ikke sant», er vel ikke så veldig nevneverdig? Egeberg fortalte ellers under Protestfestivalen i Oslo nylig at de hadde avslørt at den såkalte makronkokken på Stortinget var en falsk nyhet. Vi snakker altså om den nye «femte statsmakt». Trenger vi virkelig et slikt kontrollorgan holder det ikke med sunn folkelig skepsis og fornuft? Og hva blir det neste at de ansetter noen hundre «faktiskitter», betalt av NRK, Aftenposten, Dagbladet og TV2, for å gå løs på uredigerte medier som Facebook og «ta» folk for hva de skriver der? La meg låne Asle Tojes kommentar på nevnte festival det burde da holde at vi har «journalister og forskere som går rundt med nåler på ballongfesten». Etter 25 år som avisredaktør, hvor jeg har utgitt like mange tusen artikler, må jeg kunne si at vi i pressen må kunne peke på mulig skjult spill og maktutøvelse selv om man ennå ikke, eller kanskje aldri, kan dokumentere noe fullstendig. Vi har jo nok av underholdende ballonger som skygger for utsikten. I Ny Tid denne gangen finner dere derfor artikler av eksempelvis Ola Tunander (se neste side) og Pål Steigan. Selv om sunn kildebruk er viktig, spørs dethvor mye hensyn man skal ta til et selvoppnevnt ytringspoliti eller la seg bøye av for svermen av hatefulle Facebook-uttalelser? Til den omtalte positivismen kan jeg muligens tilføye Helge Lurås nye Resett.no, der han proklamerer behovet for realisme fremfor hva han kaller idealisme. Øyner vi her noen selvgode, støvelantrukne, skålende griser, stående rundt et bord der «noen er likere enn andre»? En artikkel på nettsiden fremhever det biologiske, «sunne» hatet at enhver folkegruppes fremste drift er overlevelse, og derfor «naturlig» hater andre. Som om ikke evnen til empati har gjort vår art til en biologisk suksess? Glemmer «realismen» hva de fleste lærer gjennom skole og oppdragelse, idealismen bak nestekjærlighet, gjestfrihet, internasjonal solidaritet og humanisme? Den gamle positivismens forkjemper, filosofen Arne Næss, uttalte en gang at han bare kunne tro på engler dersom han kunne dra i vingene deres for å sjekke om de var ekte, eller bare pålimte. Men han beskrev også sannheten som «en lysende lampe på en mørk slette», der vi bare oppfatter det lille området som er opplyst. Samtidig hadde han vilje-til-sannhet nok til å tilføye at utenfor synsranden, og i de nære, dype gropene, lå ting skjult for oss. Og slike groper kan man jo fort snuble i. truls@nytid.no Grønn djugurba Hva med å flytte fokus fra forbruks- til naturobjekter? FORBRUKERSAMFUNNET AV SANDRA BALDVINSSON SOTKAJÆRVI I Walbiri- og Pitjantjatjara-aboriginernes kosmologi finnes det to tidsepoker. Den ene er nåtid og nær fortid, den andre forfedrenes tid kalt «drømmetiden» eller «djugurba». Under djugurba dannet forfedrene lover, regler og ikke minst: landskapet. Skapelsen av landskapet skjedde på flere måter, blant annet gjennom: «metamorfose», der en forfader ble omdannet til landskapet; «avtrykk», der en forfaders berøring formet landskapet; «eksternalisering», der en forfader «dro landskapet ut av seg» for eksempel ved å legge to egg, ble det skapt to runde steiner. Alle tre metodene har én ting til felles: Forfaderen subjektet omdannet, skapte eller på annet vis formet landskapet objektet. Objektet er dermed en del av subjektet, og omvendt. Land og mann er samme sak og kan ikke skilles fra hverandre. Gjennom subjektivering av naturen skapte aboriginerne uslitelige bånd til naturen og landskapet rundt seg. De vandrer gjennom ørkenen, stryker lett på en rund stein og tenker: «Dette egget la min forfar.» De spaserer gjennom fjellpass, kjenner mektigheten av fjellveggene rundt seg og vet at de er trygge blant forfedrenes kjærtegn. Det er et personlig forhold der deres identitet er å finne i hver lille stein, hver bekk og hvert ruvende fjell. Fascinerende nok identifiserer også vi i den «vestlige, moderne verden» oss gjennom objekter, men på en helt annen måte. Aboriginerne identifiserer seg gjennom naturobjekter, mens vi identifiserer oss gjennom forbruksobjekter. Dette vises i husene vi bor i og tingene vi dekorerer dem med det være seg en hipp treroms på Tøyen med retromøbler og girløs sykkel, eller villa med havutsikt, ubrukt kano og et bedre brukt barskap. Det vises i studenten på det samfunnsvitenskapelige fakultetet som bytter ut jeans og Buff med haremsbukser og palestinaskjerf for å fjerne all tvil om hvilken subkultur han eller hun tilhører. Det vises i personen som til stadighet oppdaterer til de nyeste versjonen av iphone, ipad, og ipod for å fremstå som up to date. Hvorfor er det slik? Marshall D. Sahlins sa en gang: «Penger er for Vesten det slektskap er for resten». Sosialantropologen Marshall D. Sahlins sa en gang: «Penger er for Vesten det slektskap er for resten.» Det ligger noe i dét. Vi har jo ingen djugurba å forholde oss til, og da er det kanskje ikke så rart at vi har et mer adskilt forhold til naturen. Til forskjell fra aboriginerne er det enklere for oss å hugge ned et tre det er jo tross alt ikke en tippoldemors finger du tar knekken på. Til forskjell fra aboriginerne finner vi ikke oss selv i naturen rundt oss eller føler stoltheten fordi våre forfedre har skapt de solide fjellene og de sildrende bekkene. Men til likhet med aboriginerne leter vi etter et ankerpunkt for vår subjektivitet, og i likhet med aboriginerne senker vi anker i sjøen av objekter. Kanskje seiler vi nå på en ny kurs. Hellevik og Hellevik har kartlagt «norske verdier» på vegne av Norsk Monitor. Fra 1985 og frem til i dag har nordmenn blitt mindre materialistiske og mer idealistiske. En mulig årsak er at nordmenn flest nå til dags har det de trenger. Det kan også være et resultat av at våre verdier ikke skapes i et vakuum (uansett hva valgkampdebatter om brunost og burka kan gi inntrykk av), men i et samfunn som er dynamisk og levende. Et samfunn som nå er godt i gang med å ri på en «grønn bølge». Et samfunn i omstilling der folk verdsetter fritid fremfor mer lønn og setter spørsmålstegn ved tut-og-kjør-oljepolitikk. Der strukturelle systemer utfordres. Men vi må heise anker hvis vi skal ri bølgen ut. Og ved å flytte ankerpunktet fra forbruksobjekter til naturobjekter, kan vi skape et grønnere samfunn en ny, grønn djugurba. Sotkajærvi er lokallagskoordinator for Framtiden i våre hender. sandra@framtiden.no I oktober får NY TIDs abonnenter neste nummer av MODERN TIMES REVIEW vedlagt, så tegn abonnement nå. Vi er flere som risikerer å bli stemplet som konspirasjonsteoretikere hvis vi stiller spørsmål ved såkalte vedtatte sannheter uansett hva fakta sier eller hva historien burde ha lært oss. KONSPIRASJONER AV OLA TUNANDER Ny Tids redaktør Truls Lie skrev i sommer et par linjer på sin private Facebookside om hva som muligens kunne ligge bak hendelsene den 11. september Han slettet meldingen umiddelbart, men ikke før noen hadde lagt merke til og tatt en skjermdump av den for Lie ble kort tid etterpå angrepet i både VG, Dagens Næringsliv og Dagbladet for «lefling med konspirasjonsteorier». Problemstillinger som var selvfølgelige å diskutere i media og selv i USAs kongress på 70-, 80- og 90-tallet om amerikanske statskupp, narkotikahandel, terrorisme og mord på politikere («US Select Committee on Assassinations» og «Iran Contras-affæren») kan nå ikke lenger snakkes om, men kalles i stedet «konspirasjonsteorier». Kritikk av amerikanske eller britiske illegale metoder (fra slavehandel og kolonialisme) blir redusert til det samme. Vi har fått et samfunn der ingen tør å reise kritikk, og jo mer sentral posisjon en eventuell kritiker har, desto hardere blir angrepene. Dette er en form for skjult fascisme som infiserer alt politisk liv. Historiske gjentakelser. På 1930-tallet beskrev svenske aviser Adolf Hitler som en «normal politiker» som skulle redde Tyskland Sveriges beskyttermakt. De samme avisene skulle senere karakterisere George W. Bush og Hillary Clinton på samme måte og støtte deres kriger i Irak og Libya. På 30-tallet ble min mor nektet av min bestefar å gå på offiserball fordi det var så mange nazister der. Det samme var tilfellet blant akademikerne. På universiteter, blant offiserer og embetsmenn så vel som i media var det mange tysklandsvenner. I 1939 var det forsvarssjefen, general Olof Thörnell, som ledet den svenske delegasjonen til Berlin for å gratulere Der Führer på hans 50-årsdag. Enkelte skrev allerede da om tyske konsentrasjonsleirer, men dette var kun marginale røster. I dag ville vi ha kalt disse «konspirasjonsteoretikere». Journalister og akademikere kunne ikke forestille seg at Tyskland den store kulturnasjonen kunne gjøre seg skyldig i slike uhyrligheter. Når vår beskyttermakt USA i dag begår folkemord, terrorisme eller starter krig, eller når Frankrike, Storbritannia og USA går inn i væpnede konflikter i allianse med libyske islamister med røtter i Al Qaida, nekter vi å ta fakta inn over oss. Det britiske parlamentets utenrikskomité kom med hard kritikk av bombingen til støtte for islamistene, men dette tør vi ikke engang å nevne. 9/11: Man har funnet rester fra det militære sprengstoffet nanotermitt i støvet fra tårnene. Falskt-flagg-angrep. I VG og Dagens Næringsliv ble Truls Lie angrepet av John Færseth, en av dem som har spesialisert seg på å stemple enhver liknende kritikk som «konspirasjonsteori». I 2013 sa jeg i et foredrag at sentrale personer hadde fortalt meg at bosniske muslimer sto bak granatangrepet mot markedsplassen i Sarajevo i Færseth ga meg da konspirasjonsteoretikerbetegnelsen. I samme foredrag hadde nevnte jeg hva general Vigleik Eide (norsk forsvarssjef og formann i NATOs militærkomité ) hadde sagt: Bosniamuslimene hadde biler med tak som kunne åpnes, nettopp for å skyte granater. En av disse bilene ble benyttet i angrepet mot markedsplassen, som skulle sikre muslimene internasjonal støtte. Ifølge general Eide var dette den interne konklusjonen. Eide var militær rådgiver for tidligere forsvars- og utenriksminister Thorvald Stoltenberg , ved hans FN-oppdrag i det tidligere Jugoslavia. Sjefen for SACEUR (Supreme Allied Commander Europe; NATO) sin krisestab med ansvar for Bosnia (senere flaggkommandør Jacob Børresen), i tillegg til en senere forsvarsminister og utenriksminister, hadde berettet om det samme. Børresen hadde vært forsvarsminister Johan Jørgen Holsts militære sekretær og ble senere stabssjef for den norske marinen. Han hadde selv ikke sett granskningen som konkluderte med at granaten hadde blitt skutt fra bosniamuslimsk område. Men dette var SACEURs oppfatning og dét på tross av at SACEUR og USA hadde støttet opp om de bosniske muslimene, fortalte han. Bakgrunnen for granatangrepet var ifølge Børresen «et desperat forsøk på å provosere frem en inngripen fra det internasjonale samfunn i en situasjon der beleiringen av Sarajevo hadde blitt stadig mer håpløs». En slik strategi kalles «falskt-flaggangrep»: Man angriper eget folk, men later som om det er motparten som gjør det, for å vinne støtte fra «det internasjonale samfunn». At de bosniske muslimene selv var ansvarlige, var common knowledge i NATO-hovedkvarteret, sa Børresen. Også oberst Ashworth, FNs visesjef for de militære observatørene i Jugoslavia , har uttalt det samme. Ashworth skrev at mens media og vestlige regjeringer var raske med å peke ut serberne som den angripende part, «viste FNs tekniske utredning at det var usannsynlig at serberne sto bak massakren. Men denne og andre rapporter ble holdt tilbake av politiske grunner», skrev han. Både i FN og NATO konkluderte man med at det var muslimene selv som var ansvarlige, men amerikanere og briter ville ikke si dette høyt. Oberst Ashworth med flere fremmet denne kritikken i forkant av parlamentsdebatten om Syria 29. august Han viste til at USA hadde benyttet seg av et falskt angrep i Sarajevo i 1994 for å legitimere vestlige flyangrep, og at utviklingen i Irak taler for seg selv. Ashworth mente at man ikke kunne stole på denne typen ubekreftet etterretning, noe som også gjelder for Syria. Disse ordene stoppet antakelig det britisk-amerikanske flyangrepet mot Syria i Spenningens strategi. Men for Færseth og kompani er alt dette altså kun «konspirasjonsteorier». Den gode amerikaneren, briten eller (som i dette tilfellet) bosniamuslimen kan ikke utføre grufulle handlinger. Dagens medieaktører fremstår like ubevisste som de svenske avisene på 30-tallet, som ikke kunne tenke seg at det høysiviliserte Tyskland kunne stå bak forferdelighetene det dengang var snakk om. I 1962 ønsket USAs forsvarsledelse å starte en terrorismekampanje og sprenge bomber i amerikanske byer, for deretter å legge skylden på kubanske agenter. Man ville også senke et amerikansk fartøy og skyte ned et amerikansk fly for siden å holde Cuba ansvarlig. Forslaget var en del av en sofistikert plan for å legitimere en krig mot Cuba men president John F. Kennedy sa nei. Dette dokumentet ble nedgradert 40 år senere. I 1964, etter Kennedys død, iscenesatte det samme miljøet et angrep mot den amerikanske destroyeren USS Maddox i Tonkinbukta, for å legitimere en krig mot Nord-Vietnam. Min tidligere kollega Robert Bathurst var på dette tidspunktet vakthavende offiser i Pentagon, og den som vekket USAs marinesjef midt på natten med en telefon for å fortelle om det inntrufne. I 1998 viste Bathurst meg internt materiale fra US Naval Intelligence som dokumenterte at også dette angrepet var en bløff. I italienske rettssaker på omtrent samme tid avslørte CIAagent Carlo Digilio og sjefen for italiensk kontraspionasje, general Gianadelio Maletti, at USA lå bak det som ble kalt «spenningens strategi» rundt Dette inkluderte en brutal terrorismekampanje med flere bombeangrep i italienske byer, der man la skylden på den politiske venstrefløyen. Dette ble gjort for å hindre at den italienske venstresiden kom i Med eget abonnent får du to dokumentar på kjøpet hver måned. KUNSTNER LARS BONNEVIE HJORT. BLIND FERD FORTSETTER SIDE 5 Ansvarlig redaktør / daglig leder: Truls Lie, truls@nytid.no Redaksjonssekretær: Tora Ulstrup, tora@nytid.no I redaksjonen: Gunnhild Hagberg-Karlsen, Lasse H. Takle, Abdurrahim Günaydin Tilknyttede journalister og kritikere: Øystein Windstad, Hans E. Olav, Tori Aarseth, Carima T. Heinesen, Aslak Storaker, Paal Frisvold, Kjetil Røed, Endre Eidsaa Larsen, Alexander Carnera, Aleksander Huser, Eivind Tjønneland, Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy, Steffen Moestrup, Andrew Kroglund, Henning Næss, Mette Karlsvik, Ole Robert Sunde, Ola Tunander, Tore Næss, Erling Borgen, Pål Steigan, Nina Ossavy, Erland Kiøsterud. Rio, Brasil: Runa Tierno Gaza, Palestina: Ahmad Al-Kabariti Moskva, Russland: Elena Milashina Harare, Zimbabwe: Ethel Kabwato Teheran, Iran: Najmeh Mohammedkhani Kairo, Egypt: Nawal Sadawi, Hana Afifi Utgiver: Ny Tid & Orientering AS Dronningens gate 16, 0152 Oslo Organisasjonsnummer: MVA Trykk: Nr1 Trykk / Amedia, Lillestrøm Ny Tid mottar midler fra Norsk kulturråd og Fritt Ord. Ny Tid arbeider etter Redaktørplakaten, Tekstreklameplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Utgis på månedens midterste torsdag (også i Klassekampen). ANNONSER / LØSSALG: Markedsansvarlig (print/digital): Irja Rosenvinge-Hanssen tlf irja@nytid.no (Annonsefrist den 1. hver måned) ABONNEMENT / NETT: Salgs-/kommunikasjonsansvarlig: Erik Eikedalen tlf erik@nytid.no ABONNEMENT OG PRØVE e-post: abo@nytid.no tlf: (også sms) Avisabonnement: 790 kr/år (inkl. online-avis og magasinet Modern Times Review halvårlig) Se Online-abonnement: 59 kr/mnd. Gir også tilgang til dokumentarfilm. Se Prøv evt. 2 mnd. gratis. Se NY TID Månedsavisen Ny Tid er nå også OSLO REVIEW OF DOCS AND BOOKS. Avisen skriver månedlig rundt 30 anmeldelser om dokumentarfilm og litteratur, i tillegg til gravesak, kommentar, essay og intervju. Avisen har et internasjonalt sosial-liberalt og øko-anarkistisk verdigrunnlag: Avisen stiller seg skeptisk undersøkende til maktbruk innen stat og kapital (overvåkning, kontroll, finans), samt dagens militærindustrielle kompleks og dets mange konsekvenser. Vår orientering er økologisk og etisk-eksistensiell.

3 4 PERSPEKTIV SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID INTERNASJONALT NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) 5 SMELTET METALL SES STRØMME UT AV SOUTH TOWER MIDT I DEN LAVESTE DELEN AV BILDERAMMEN. TALL/PILER INDIKERERFRA HVILKEN ETASJE. FORTSETTER FRA FORSIDEN Ketcham oppdaget da han satte i gang sin egen etterforskning for omtrent et år siden. Før angrepet hadde ingen høybygg med stålramme brutt fullstendig sammen på grunn av brann. Dette er et vel etablert faktum noe «alle» er enige om. Den offisielle fortellingen hevder at dette fenomenet, som altså aldri hadde funnet sted tidligere, forekom denne dagen i New York, tre ganger og så godt som samtidig. Det startet med den raske og eksplosive ødeleggelsen av de 110 etasjer høye tvillingtårnene med 29 minutters mellomrom, fulgt nesten sju timer senere av det jevne, symmetriske raset av den 47-etasjers World Trade Center 7-bygningen (WTC 7) - som ikke ble truffet av noe fly rett ned i grunnen, og med en akselerasjon som nesten svarer til fritt fall. Om du ikke har sett sammenbruddet til WTC 7, vil jeg oppfordre deg til å google det med det samme. Alle kjennetegn. Som vi dokumenterte i AE911Truths 50-siders hefte Beyond Misinformation, har kontrollert rivning og sammenbrudd på grunn av brann i hovedsak motsatte kjennetegn. Under kontrollert rivning er sammenbruddet alltid symmetrisk (eller designet til å falle i en spesifikk retning). I sammenbrudd på grunn av brann, derimot, er kollapsen alltid asymmetrisk. Den 11. september fremviste kollapsene av tvillingtårnene alle, bortsett fra ett, kjennetegn på kontrollert rivning nemlig at i stedet for å starte ved foten av hvert tårn, begynte de i de øvre etasjene mens kollapsen til WTC 7 viste alle tegn på kontrollert rivning. Det offisielle narrativet hevder faktisk altså at tvillingtårnene og WTC 7 ikke bare var de første skyskraperne med stålramme som noen gang har brutt sammen som følge av brann, men at de var de første brannkollapsene som viser nesten samtlige tegn på kontrollert rivning og ikke kun ett eller to. Man forventer ikke at vitenskapsfolk skal komme med uvanlige forklaringer på vanlige hendelser, med mindre det foreligger enestående bevis. Derfor vil enhver nøytral etterforsker som følger vitenskapsbaserte prinsipper for etterforskning, hatt kontrollert rivning som sin primære hypotese. Kontrollert rivning. De første dagene etter 9/11 var det mange som lurte på om bygningene var blitt ødelagt med vilje etterforskere, de første som kom til stedet, nyhetsreportere og til og med enkelte fra Bush-administrasjonen. Disse mistenkte straks at ødeleggelsen de hadde vært vitne til, skyldtes forhåndsplasserte eksplosiver. Bygningsingeniør og leder for ABS Consulting Ronald Hamburger, som ble med i den første WTC-undersøkelsen, sa for eksempel til Wall Street Journal 19. september 2001: «Det så for meg ut som om sprengladninger var blitt plassert i bygningen. Da jeg fikk høre at ingen bomber var sprengt, ble jeg svært overrasket.» Selv om kollapsen til WTC 7 unngikk oppmerksomheten til det meste av verden, var det reportere på stedet som merket seg den åpenbare likheten med klassisk kontrollert rivning. «Jeg snudde meg i tide til å se det som virket som en skyskraperimplosjon,» sa reporter Al Jones i 1010 Wins. «Det så ut som om den var utført av et rivningsteam det hele kollapset rett og slett ned over seg selv.» «Det var nesten som om det var en planlagt implosjon,» ytret en fortumlet Vince DeMentri på CBS 2. «Det datt sammen som en pannekake.» Smeltet aluminium er sølvfarget, ikke guloransje. Men ingeniører engasjert av American Society of Civil Engineers og Federal Emergency Management Agency (FEMA) var enten ikke klar over muligheten for kontrollert rivning, eller tok den aldri med i betraktningen. Ronald Hamburger, medlemmet av undersøkelsesteamet fra FEMA som er sitert ovenfor, er den som best eksemplifiserer dette læreboktilfellet av «forventningsvridning». Eksplosjonsvitner. Selv om Hamburger opprinnelig trodde at «sprengladninger hadde blitt plassert i bygningen», droppet han denne hypotesen så snart han fikk høre at ingen bomber var detonert. Ettersom FEMA-undersøkelsen knapt var satt i gang den dagen Hamburger ble sitert i Wall Street Journal altså den 19. september var den eneste måten han kunne ha «erfart» at ingen bomber var detonert på, at opplysningen kom fra det offisielle narrativet. Slik, uten å ha foretatt noen som helst undersøkelse, konkluderte han med at brann var årsaken. Dersom Hamburger og hans kolleger faktisk hadde intervjuet de hundrevis av førstehåndsvitner som hadde overlevd katastrofen, ville de funnet rikelig med øyenvitneutsagn som antydet at «bomber» eller mer presist «eksplosiver» var blitt detonert. Mellom oktober 2001 og januar 2002 gjennomførte Fire Department of New York (FDNY) intervjuer med 503 av sine ansatte for å lage en historisk dokumentasjon av hendelsen. Graeme MacQueen, en pensjonert professor i religiøse studier ved McMaster University i Hamilton, Canada, foretok en metodisk analyse av intervjuene som ble gjort av World Trade Center Task Force, og fant ut at 118 av de 503 involverte FDNY-ansatte beskrev at de hadde sett, hørt eller følt fenomener de opplevde som eksplosjoner. Da han la til utsagn fra mange andre øyenvitner, kom MacQueen frem til et totalt antall på 156 dokumenterte vitner til eksplosjoner. Kontrollert rivning og sammenbrudd på grunn av brann har i hovedsak motsatte kjennetegn henholdsvis symmetrisk og asymmetrisk kollaps. Om du ikke har tid til å lese alle 156 øyenvitneberetningene, vil jeg foreslå den livaktige skildringen av eksplosjoner fra FDNY-kaptein Karin DeShore: «Et sted omkring midten av World Trade Center var det et oransje og rødt lysglimt som kom ut. Først var det bare ett, men så fortsatte det å poppe opp hele veien rundt bygningen, som hadde begynt å eksplodere. Det kom en poppende lyd, og for hvert popp viste det seg først oransje og så røde lysglimt, hele veien rundt bygningen på begge sider så langt jeg kunne se. Poppelydene og eksplosjonene ble større, og gikk både oppover og nedover og deretter rundt hele bygningen.» 118 av 503. Ikke overraskende inneholder FEMA-rapporten, som ble offentliggjort i mai 2002, ikke et eneste øyenvitneutsagn om kollapsene. NIST, som overtok oppgaven med å forklare WTC-kollapsene etter at FEMA-rapporten var lagt frem, nektet først for at det fantes tegn til eksplosjoner. Konfrontert med at 118 av FDNYs folk hadde erklært at de hadde vært vitne til eksplosjoner, skrev NIST: «Sett som helhet støtter ikke intervjuene formodningen om at eksplosiver spilte noen rolle i kollapsen til WTC-tårnene.» MacQueen avviser NISTs logikk. «Vi har 118 vitner av en gruppe på 503,» bemerker han. «Over 23 prosent er med andre ord eksplosjonsvitner. Etter min mening er dette en svært stor prosentdel av vitnene, særlig når vi tar i betraktning at intervjuobjektene typisk ikke ble spurt om eksplosjoner, og i de fleste tilfellene ikke engang ble spurt om kollapsene til tårnene. De vitnesbyrdene vi har, er fra frivillige, og representerer derfor ikke det maksimale antallet av eksplosjonsvitner, snarere et minimumsantall.» 118 av 503 involverte Fire Department of New Yorkansatte beskrev at de så, hørte eller følte fenomener de opplevde som eksplosjoner. Etter å ha samlet inn øyenvitneutsagn, ville en nøytral etterforsker ha satt i gang en rettsteknisk undersøkelse av bygningsrestene. Dessverre var det umulig å gjennomføre noe slikt, ettersom City of New York raskt hadde flyttet stålet fra WTC-åstedet og solgt praktisk talt alt til gjenvinning før etterforskere kunne undersøke det. Selv om en mindre mengde stål var tatt vare på, avslo NIST å utføre enkle laboratorietester på dette med tanke på rester av eksplosiver eller brennbare stoffer. Senere lanserte NIST det dypt uvitenskapelige argumentet at en slik analyse «ikke nødvendigvis ville føre til noen konklusjon». Det er unødvendig å si at muligheten for at en test ikke ville gi noen konklusjon, aldri ville stoppe ekte vitenskapsfolk fra å gjennomføre en slik test. 400 grader for lite. Heldigvis finnes det fremdeles en betydelig mengde rettsteknisk bevismateriale som uavhengige 9/11-forskere har hatt anledning til å studere, og dette materialet, viser det seg, er det vanskeligste for det offisielle narrativet å forklare. Det ene var dette guloransje, smeltede metallet som ble sett strømme ut av South Tower kontinuerlig i sju minutter forut for kollapsen, slik det er behørig dokumentert i bind 1 5A av NIST-rapporten. Fordi smeltepunktet for strukturstål ligger omkring 1482 grader celsius, og den høyeste temperaturen NIST antar brannene nådde i Twin Towers var 1100 grader, måtte NIST finne på en kreativ forklaring på denne strømmen av smeltet metall. NIST hevdet derfor at substansen som fløt ut av bygningen «kan ha vært smeltet aluminium», som har et lavere smeltepunkt enn stål. Men smeltet aluminium er sølvfarget, ikke guloransje. Etter å ha malt seg inn i et hjørne, antydet NIST senere at den smeltede aluminiumen ble guloransje fordi den «svært sannsynlig var blandet med store mengder varmt, delvis fastbrent organisk materiale.» Forutsigelig nok brydde ikke NIST seg om å teste denne hypotesen. Uheldigvis for NIST gjorde fysikeren Steven Jones det. I eks- perimentet oppdaget han at å blande organisk materiale med smeltet aluminium «ikke endret sølvfargen på den flytende aluminiumen». Nanotermitt i støv. Mens NIST var tvunget til å vedgå at smeltet metall faktisk hadde strømmet ut av det sørlige tårnet når alt kom til alt kunne de ikke «ønske vekk» de tallrike bildene som fantes på fotografier og i videoer nektet kommisjonen å akseptere det smeltede metallet som dusinvis av vitner observerte i ruinene. Det nærmeste NIST var å godta dette bevismaterialet, var da instituttet kom med den åpenbart gale påstanden om at «smeltet stål i restene mer sannsynlig stammet fra den høye temperaturen som skyldtes langvarig forbrenning i ruinhaugen enn fra kortvarig påvirkning fra brann eller eksplosjoner mens bygningen sto». Utsagnet kunne ikke vært mer slående feil, ettersom det ganske enkelt er umulig for brennende hydrokarboner å nå temperaturer i nærheten av 1482 grader, særlig i en oksygenfattig ruinhaug. Den mest opplagte forklaringen på det smeltede metallet nemlig at den formen for brannfremmende materiale som kalles «termitt» ble brukt for å svekke tårnenes stålsøyler ble styrket noen år senere, da en gruppe vitenskapsfolk oppdaget ureagert nanotermitt i fire uavhengige prøver av WTC-støv. Nanotermitt er en form for termitt med eksplosive egenskaper utviklet på nanonivå på steder som Lawrence Livermore National Laboratory. Det er ingen grunn til at dette stoffet skulle finnes i fire uavhengige prøver av World Trade Center-støv det vil si ingen annen grunn enn at det ble brukt for å ødelegge alle de tre strukturene. Pull it. Så kommer det beryktede, overraskende utsagnet fra bygningens eier Larry Silverstein om WTC 7 i PBS-dokumentaren America Rebuilds fra 2002: «Jeg husker at jeg ble oppringt av aksjonslederen i brannvesenet, som sa at de ikke var sikre på om de klarte å stanse brannen. Jeg svarte: Vet du, vi har hatt et så forferdelig tap av liv at det lureste å gjøre er å rive den (pull it). Så de bestemte seg for å rive den, og deretter så TABELL 1 FRA BEYOND MISINFORMATION SAMMENLIKNER DET SOM SKJER VED KONTROLLERT RIVNING OG KOLLAPS PÅ GRUNN AV BRANN. bygningen kollapse.» Senere påsto Silverstein at da han brukte uttrykket «pull it», mente han å evakuere brannfolkene fra bygningen. Andre beretninger støtter imidlertid den tolkningen at han mente å rive bygningen. For eksempel skrev Fox News-reporteren Jeffrey Scott Shapiro i 2010: «Kort tid før bygningen kollapset, fortalte flere NYPD-sjefer og Con-Edison-arbeidere meg at Larry Silverstein satt i telefonen med forsikringsfolk for å se om de kunne tillate en kontrollert ødeleggelse av bygningen.» Da han snakket med MSNBC minutter etter at den raste, bekreftet FDNY-løytnant David Restuccio: «Vi hadde hørt at bygningen var ustabil, og at den enten ville falle på egen hånd, eller bli tatt ned.» Det offisielle narrativet overlever bare på grunn av avtalte bestrebelser for å skjule sannheten, manglende evne til å akseptere dimensjonene på bedraget, og motviljen hos dem som kjenner sannheten til å snakke ut. Uten forklaring. Men kanskje det mest fellende beviset av alle er det totale fraværet av bevis for at branner hadde noe med kollapsene å gjøre, og fiaskoen som fulgte hos NIST når det gjaldt å bygge en fullstendig og plausibel hypotese. I saken om Twin Towers stanset NIST på egen hånd sin analyse på tidspunktet da bygningen tok til å kollapse, idet de tok det for gitt at en fullstendig kollaps var uunngåelig når den øvre delen av hvert tårn mistet støtte og begynte å falle. Når kommisjonen ble presset på dette punktet, vedgikk NIST at den var «ute av stand til å fremskaffe en fullstendig forklaring på den totale kollapsen». Artikkelen «Some Misunderstandings Related to the WTC Collapse Analysis», offentliggjort i International Journal of Protective Structures i 2013, hjelper oss til å forstå hvorfor NIST var «ute av stand til å fremskaffe en fullstendig forklaring». Den viser matematisk at sammenbruddet til den øvre delen ville ha stoppet etter én til to etasjer uten eksplosiver inne i bildet. I WTC 7s tilfelle unnlot NIST å lage noen som helst analyse som kunne underbygge det de mener utløste tårnets totalkollaps. NIST kuttet også ut sentrale strukturelle egenskaper ved bygningen fra sin datamodell egenskaper som, om de hadde vært med, gjør NISTs «sannsynlige kollapssekvens» udiskutabelt umulig. Svindel. NISTs totale fiasko når det gjelder å bygge en komplett og troverdig hypotese, bringer oss tilbake til spørsmålet om hvorfor denne høyst uvanlige vitenskapelige debatten lever videre 16 år etter at angrepet fant sted. Virkeligheten er at heller enn å være en vitenskapelig debatt, er dette en politisk kamp om å bestemme det offentlige narrativet om den mest skjellsettende hendelsen i det 21. århundre. I denne kampen finner vi «soleklart» og «innlysende» bevismateriale på den ene siden, og et offisielt narrativ basert på vitenskapelig svindel på den andre. Sistnevnte overlever bare på grunn av avtalte bestrebelser blant noen få for å skjule sannheten, den manglende evnen hos mange til å akseptere dimensjonene på bedraget, og motviljen hos dem som kjenner sannheten mot å snakke ut. La oss håpe at vi, etter hvert som vi får denne traumatiserende hendelsen mer og mer på avstand, vil se flere mennesker som Peter Ketcham, med mot til å tenke om igjen det de en gang trodde på, og med det moralske drivet til å gjøre noe med det. Se også side 2 og 3. Walter er direktør for strategi og utvikling i Architects & Engineers for 9/11 Truth ( en nonprofit organisasjon som representerer mer enn 2900 arkitekter og ingeniører. I 2015 skrev han AE911Truths Beyond Misinformation: What Science Says About the Destruction of World Trade Center Buildings 1, 2, and 7. regjering. I Italia og USA har man kunnet diskutere dette på en seriøs måte, men i Norge blir alt automatisk avfeid som konspirasjonsteorier. På 1900-tallet ble ordet «konspirasjonsteori» sjelden brukt. På tidlig 80-tall, da det trengte fremmede ubåter inn i svenske marinebaser og havner, skrev media at disse var sovjetiske men daværende utenriksminister Lennart Bodström sa at dette fantes det ikke bevis for. Mediekampanjen mot ham ble voldsom, og han ble nødt til å gå av. Sosialdemokraten Bodström ble kalt «konspirasjonsteoretiker» av amerikanere. I år 2000 fastslo imidlertid USAs tidligere forsvarsminister Caspar Weinberger og den britiske marineministeren Keith Speed at de hadde operert med ubåter dypt inne i svenske farvann, for å teste svensk kystforsvar. Bakgrunnen var det «altfor sterke» og «altfor kritiske» svensk sosialdemokratiet. Den tidligere sjefen for US Naval Intelligence og nestsjefen for CIA, admiral Bobby Inman, sa da at sovjetiske ubåter også hadde operert i svenske territorialfarvann men at det ikke var disse som hadde operert lengst inne i skjærgårder og havner. Da jeg skrev om dette, fikk jeg umiddelbart konspirasjonsteoretikerstempelet av Færseths likesinnede. At amerikanske og britiske ministre og admiraler hadde bekreftet forholdene, spilte tilsynelatende ingen rolle. Spedalske. I alle de ovennevnte tilfellene har ordet «konspirasjonsteori» blitt benyttet for å stemple sosialdemokrater som ikke sluttet 100 prosent opp om amerikansk politikk. Merkelappen har i dag den samme funksjonen som «dissident» hadde i Sovjetunionen. Alle visste at man ikke kunne snakke med en «dissident»; gjorde man dét, risikerte man hele sin karriere. Konspirasjonsteoretikeren er som sovjetdissidenten en spedalsk, en som enhver kan spytte på mens andre applauderer og den som ikke applauderer, blir selv mistenkeliggjort. Den svenske journalisten og lederskribenten for Dagens Nyheter Olle Alsén skrev på lederplass i 1987 at ubåtene i svenske farvann kanskje ikke var sovjetiske. Da han neste gang tok heisen til kantinen for å spise lunsj, snudde alle i heisen seg bort fra ham. Ingen torde å snakke med ham, «konspirasjonsteoretikeren». Men det var først utover på 2000-tallet at begrepet for alvor begynte å sirkulere i Skandinavia. Å diskutere våre dagers terrorisme er langt vanskeligere. Min gamle historieprofessor argumenterte for at jeg ikke burde skrive om ting som har funnet sted etter TWIN TOWERS, ETTER 9/11 andre verdenskrig, fordi vesentlige dokumenter fortsatt ikke er nedgraderte og tilgjengelige. Men jeg skrev min doktoravhandling på 80-tallet om USAs daværende flåtestrategi, og jeg holdt foredrag på svenske, norske og amerikanske militære høyskoler. Jeg skrev bøker som var på pensum ved universiteter og militære høyskoler, også i USA. I ettertid vet jeg at en del av teoriene ikke var korrekte, men flere av temaene kan man ikke engang ytre seg om selv i dag. Da jeg etter 11. september 2001 tok opp tvillingtårnenes kollaps i New York med en sentral person fra etterretningen, sa han at dette var noe man måtte tie stille om. At man har funnet store kvanta med smeltet stål og rester fra det militære sprengstoffet nanotermitt i anselige mengder i støvet fra tårnene, var ifølge ham så godt som umulig å nevne. Hvis noen allikevel skulle komme inn på temaet, går mektige aktører inn for total marginalisering av vedkommende. Han eller hun er straks «konspirasjonsteoretiker». Merkelappen «konspirasjonsteoretiker» har i dag den samme funksjonen som «dissident» hadde i Sovjetunionen. Vi vet ikke hva som skjedde den 11. september 2001, men vi vet at når tidligere toppfolk i etterretningen, og folk som den vesttyske sosi- aldemokratiske eksministeren Andreas von Bülow, setter spørsmålstegn ved den offisielle versjonen, kommer umiddelbart konspirasjonsmerkelappen marginalisering og utfrysing fra det gode selskap. von Bülow var på 80- og 90-tallet parlamentarisk ansvarlig for kontroll av etterretningstjenestene. Man kan si at det er usannsynlig at amerikanerne selv skulle stå bak sprengningen av tårnene i New York; men at Tyskland skulle sette opp konsentrasjonsleirer for gassing av mennesker, fremsto også som usannsynlig for mange svensker og nordmenn på 30-tallet. Det viktige er å analysere hva som har skjedd rent empirisk. Det var naturligvis et feiltrinn av Truls Lie å ta opp denne saken; han slettet da også innlegget kort tid etter å ha lagt det ut. Muligens burde han ha ventet noen tiår med å publisere det når noen av dokumentene kanskje er blitt nedgradert. Se også leder og forsiden. Tunander er fredsforsker. ola@prio.org

4 6 PERSPEKTIV SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID INTERNASJONALT NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) 7 Et fredspolitisk vitaminintilskudd i valgkampen Flagget følger flesket Utstilling av ANNEX Akershus Kunstsenter Midt i valgkampen åpnet en spennende og høyst politisk utstilling på Akershus Kunstsenter. Gjennom Flagget følger flesket gir kunstnergruppen ANNEX oss et kritisk blikk på landets behandling av asylsøkere, overflodssamfunnet og ikke minst krigsnasjonen Norge. FREDSPOLITIKK AV ALEXANDER HARANG Utstillingen portretterer blant annet eksport av norsk krigsmateriell, og forklarer hvordan norske våpen brukes i krig. Kunstnergruppen ANNEX består av Mona Bentzen, Marie Skeie, Kjersti G. Andvig og Solveig Syversen. Utstillingen vises frem til 17. september, og har også med verk av Rolf Groven. ANNEX ble stiftet sommeren 2015 som et resultat av en felles interesse for ulike aspekter ved norsk migrasjons- og asylpolitikk. Selv uttaler de at et mål er å skape debatt og engasjement rundt viktige samfunnsmessige veivalg gjennom tradisjonelle og utradisjonelle kunstuttrykk. «Gaddafi-telt» ved Stortinget. Som en del av utstillingen tok kunstnerne med seg et libysk beduintelt til Eidsvolls plass og inviterte til fredspolitisk debatt rett foran Stortinget. Telt-installasjonen er kalt «598 25» etter antall bomber norske jagerfly slapp over Libya i 2011 og grunnlovsparagrafen som sier at det norske militæret aldri må overlates i fremmede makters tjeneste, og aldri brukes utenfor Norges grenser uten Stortingets samtykke. FN-mandatet ga ingen rett til det, men Norge var med på å bombe Gaddafis eiendommer, Libyas militære og sivile deler av statsapparatet. Det ble avholdt to paneldebatter om helt grunnleggende forhold hva angår norsk krigspolitikk i Gaddafi-teltet foran Stortinget. Den første debatten angikk norsk alliansepolitikk. Det ble stilt spørsmål om hva det innebærer for Norge å være USA-alliert, om dagens allianser er vårt beste forsvar og om hvilke handlingsrom Norge har som NATO-alliert. I den andre paneldebatten ble de norske begrunnelsene for å delta i internasjonale militære intervensjoner diskutert. Det ble diskutert om våre politikere er tilstrekkelig informert i slike avgjørelsesprosesser, og om folket er godt nok informert når Norge går til krig. Oberstløytnant Tormod Heier var ordstyrer, og under hans briljante ledelse fikk jeg gleden av å bryne meg på både stortingsrepresentanter, professorer og redaktører i de fredspolitiske teltdebattene. Lærdom fra Libya? Et av de mest interessante diskusjonstemaene angår hvilken lærdom vi bør ta med oss fra Norges bombing av Libya. Selv om de aller fleste synes å ha fått med seg at bombingen av det nordafrikanske landet ikke var noen stor suksess, sitter det fortsatt langt inne hos mange politikere å ta grunnleggende selvkritikk for det norske bidraget til den libyske katastrofen. Etter seks år synes jeg dette er forunderlig. Vi i Fredslaget var selvsagt motstandere av denne krigen, og jobbet intenst for å unngå at også norsk militærmakt skulle bidra til ødeleggelsen av Libya. Først adresserte vi mulige forhandlingsløsninger for Libya. I februar var det også en viss interesse for den slags i norsk offentlighet. Men da media og de liberale krigshisserne for alvor kom på banen i Libya-saken i mars, steg temperaturen raskt. Kald og rolig debatt ble umulig. Som så ofte før, fremsto norsk sikkerhetspolitikk som reaktiv og utålmodig. Dermed lot også offentligheten seg styre av krigshissingen. I fredsbevegelsen gjorde vi uansett det vi kunne for å motbevise påstander fra Venstre, Høyre og Frp om at massakre var under planlegging i Libya, og at Gaddafi kunne angripe Benghazi når som helst. Det skulle raskt vise seg at vi kjempet mot vindmøller. Dette ble ansett som en ny type krig som de fleste liberale medier i Vesten endte opp med å støtte. I Norge var kanskje VG det grelleste eksemplet på krigsstøttende media. Det var imidlertid mange andre der ute som ikke var særlig bedre. Forstyrrende frigjøringseufori. Mye av grunnen til at norske medier valgte å støtte opp om bombingen av Libya, lå i «den arabiske våren»; norske medier hadde portrettert den med fremtidstro og entusiasme over det siste halv- FRA UTSTILLINGEN året, og for politikerne var det nå viktig å ende opp på den seirende side i kampen mot de arabiske diktaturer. Medienes fremtidstro var påtakelig. Man så ikke farene som lå latent i den islamske ekstremismen den arabiske våren frigjorde. Man så ikke den manglende demokratiske innstillingen hos dem som skulle kaste sine diktatorer. Man var heller ikke i stand til å forstå stormaktsinteressene som lå bak omveltningene i de aktuelle arabiske landene. Forunderlig nok sitter fortsatt selvkritikk for bidraget til den libyske katastrofen langt inne hos mange av våre politikere. Denne overdrevne frigjøringseuforien forringet både de militære og de politiske myndighetenes gangsyn. Dette ble svært tydelig i Norge. På bakgrunn av en elendig situasjonsforståelse og en forhastet politisk prosess, sendte Norge sine F-16-fly mot Libya, bare tre dager etter at FNs sikkerhetsråd hadde åpnet for å etablere en flyforbudssone over landet. Vi var førstemann ut, og best i NATO-klassen. Det var imidlertid ikke bare beskyttelse av sivile som var målet for denne bombingen, men også regimeskifte. Selv om FN-mandatet ikke ga noen rett til å angripe den libyske staten, var det nettopp det NATO gjorde. Ikke bare bombet vi Gaddafis eiendommer og Libyas militære, men også sivile deler av statsapparatet, slik som tv-stasjoner og strømforsyning. Resultatet var et land i ruiner. Mangel på selvkritikk. I ly av NA- TOs bomberegn eskalerte den libyske borgerkrigen, som tok livet av mennesker før Gaddafi selv ble drept og NATO avsluttet sine bombetokt. Siden den tid har ikke forholdene blitt bedre. Borgerkrigstilstand, fremvekst av terrorisme og ukontrollerbare flyktningstrømmer kveler i dag Libyas fremtidstro. I lys av denne høyst unngåelige og menneskeskapte katastrofen er det bemerkelsesverdig at ikke flere av stortingsrepresentantene, som i 2011 gikk inn for å bombe Libya, nå tar grunnleggende selvkritikk. Av stortingsrepresentantene som deltok i teltdebattene under valgkampen (fra Frp, Venstre, SV, Sp og Krf), var det bare Olaf Lundeteigen fra Sp som gjorde det helt klart at han ikke kommer til å støtte noen slik militæraksjon i fremtiden. En slik konklusjon burde de fleste kunne ha stilt seg bak i dag. Den norske krigsviljen. Spørsmålet er om ikke krigsviljen er blitt mer fremtredende enn fredsviljen i norsk politikk. De som vil gjøre det vanskeligere for Norge å gå til krig er for tiden i mindretall på Stortinget. En må dermed spørre seg om bombingen av Libya med alle de katastrofale følgende den har fått bidrar til at Norge hever sin terskel for å gå til krig. For hvis ikke det gjør dét, hva skal da til? Kanskje en tilsvarende katastrofal bombing av Syria? Så tungnemme kan vi ikke tillate våre politikere å være. Kostnadene av en slik mangel på ydmykhet er altfor stor bare spør sivilbefolkningen i dagens Serbia, Afghanistan, Irak og Libya. Se akershuskunstsenter.no Harang er styreleder i Norges Fredslag. alexander@fredslaget.no Se filmopptak fra debatt 1 på: og debatt 2 på: FORTSETTER FRA FORSIDEN berører temaet. Heller ikke media har vist noen interesse. Ser en annen vei. Politikerne bedriver med andre ord et stygt og manipulerende dobbeltspill som få i Norge er klar over. De later som om de hjelper syrerne, mens de i virkeligheten straffer det store flertallet av den syriske befolkningen. Jeg var på et debattmøte utenfor Stortinget 23. august. Der var også SVs Bård Vegar Solhjell og Venstres Ola Elvestuen. Jeg spurte dem begge i anledningen om de hadde lest FN-rapporten om virkningene av Syria-sanksjonene, som jeg har sendt både dem og de andre stortingsrepresentantene flere ganger. Men ingen av dem hadde lest rapporten, som kom for nesten et år siden. Interessert i den var de heller ikke. De støtter altså sanksjoner mot Syria, men bryr seg ikke om konsekvensene av dem. Dessverre ser det ut til at Solhjell og Elvestuen er helt typiske for norske politikere når det gjelder kunnskap om Syrias situasjon. Straks det blir litt varmt om ørene, trekker de seg tilbake til sitt ekkokammer, Stortinget. Varsleren er en populær person, i alle fall i festtalene. Responsen på de nevnte mailene bekrefter dette. Kun to av representantene har takket meg, og begge er Frp-ere.En AP-representant ba om å få slippe flere mailer, mens partifeller av både Solhjell og Elvestuen svarte avvisende og arrogant. Ellers var det stille. Selv har jeg vært SV-velger gjennom mange år. Men ikke nå lenger. Ikke noe krigsparti vil få min stemme. Gangsterregime. Syrere dør av sykdom og underernæring. Hjelpeorganisasjoner sitert i rapporten sier at de ikke kan skaffe grunnleggende medisiner eller utstyr til sykehus fordi sanksjonene hindrer utenlandske selskaper og banker i å samarbeide med landet. Sanksjonene har til og med ført til mangel på grunnleggende arbeidsredskaper som hakker og spader. Og hvis du har en venn i Syria som du ønsker å hjelpe, så glem det: Det er både ulovlig og umulig å overføre penger til Syria,per bank så vel som per post. En bekjent som har vært i Syria flere ganger i løpet av krigen, overførte i forkant av en slik syriatur 1000 kroner til en reisekamerat via en australsk bank. I meldingsfeltet skrev hun «Syria». Neste dag fikk hun en hastetelefon fra sin norske bank som krevde en detaljert begrunnelse for hvorfor hun overførte pengene. En bank i USA hadde stanset transaksjonen og opplyste om at både hun og den norske banken ville bli svartelistet, og pengene ville bli konfiskert. Konfiskert! Det er altså det reneste gangsterregimet norske politikere har underlagt seg, til de grader utspekulert ned til minste detalj. Kanskje ikke så rart at politikerne vegrer seg for å vite? Forbrytelse mot menneskeheten. Elvestuen presterte å si at «det internasjonale samfunnet» står bak sanksjonene, noe som er en grov fortegnelse. Han prøver med dette å gi tiltaket en legitimitet det ikke har for det er bare vel 60 land som støtter sanksjonene: NATO/EU-landene, araberdiktaturene, Israel og noen til. Flere av verdens største og mest folkerike land, som Kina, Russland, Brasil og Sør-Afrika, støtter dem ikke. Sanksjonene er, så vidt jeg kan skjønne, ulovlige så lenge de ikke har FN på sin side, slik for eksempel sanksjonene mot Nord-Korea har. De kan, grunnet virkningene, karakteriseres som forbrytelser mot menneskeheten. Ikke bare den syriske regjeringen, men også de syriske patriarkene (lederne for gresk-ortodokse, syrisk-ortodokse og gresk-katolske kirkesamfunn) har gjentatte ganger bedt concerned countries om å avslutte «beleiringen av det syriske folk». Dette fremkom i en humanitær appell 23. august i fjor, hvor de forteller at straffetiltakene har blitt en stadig større belastning for syrerne siden de ble innført i De «berører hele det syriske folk, særlig fattige og arbeidsfolk» med deres behov for livsnødvendigheter. «The poverty and suffering of the Syrian people are constantly increasing.» Appellen avsluttes slik: «Allow this people to live in dignity which is a basic right to all the peoples of the world.» Jeg minner om liknende sanksjoner mot Irak på 90-tallet, som drepte en halv million barn. Madeleine Albright, USAs daværende utenriksminister, ble beryktet for å si at hun syntes «det var verdt det». Norske politikere kunne ganske enkelt ha sagt: «Vi tok feil.» Er sanksjonene mot Syria «verdt det», Solhjell, Elvestuen, Stoltenberg, Brende og Jensen? Hvorfor, i tilfelle? Dere har ikke lykkes med å nå målet deres: å styrte Assad. Dette skulle bare ta noen måneder, sa dere i Det må bli slutt på Norge og Vestens hovmod overfor andre land; uviljen til å forstå og aner- kjenne disse landenes positive sider. Negative trekk bør man prøve å finne årsakene til. Politikernes ordbruk minner i blant om den til de tidligere kolonialister. Ble advart. Gaddafi, Assad og Putin har lenge sagt at «demokratiforkjemperne» i Libya og Syria kommer fra Al-Qaida og liknende terrororganisasjoner. Norske medier og politikere har ledd av dem, til tross for at libyske og syriske myndigheter selvfølgelig vet mer om «opposisjonen» i egne land enn noen her i Norge. De tre nevnte statslederne advarte om at krig ville føre til terror i Europa samt store flyktningstrømmer. Norske medier og politikere vendte det døve øret til og fortsatte sin løgnaktige demonisering av landenes myndigheter. I dag vet vi at Gaddafi, Assad og Putin hadde rett. Ergo bør vi, i tilsvarende situasjoner, lytte mer til lokalkjente politiske ledere, og mindre til vestlige politikere. Varsleren er en populær person, i alle fall i festtalene. Norge kunne ha blitt en varsler i verdenssamfunnet. Norske politikere kunne ha krevd det samme av seg selv som av styrende i andre land. De kunne ganske enkelt ha sagt: «Vi tok feil. Vi ante ikke at sanksjonene ville få så grusomme konsekvenser. Vi trodde det ville være over i løpet av noen måneder. Nå må de avsluttes før de gjør enda mer skade.» Men politikere innrømmer ikke feil uten at de presses til det. Med andre ord: Jobben gjenstår. Birkeland er musikant, fredsaktivist og medieovervåker. larsbir@hotmail.com

5 8 PERSPEKTIV SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID INTERNASJONALT NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) 9 FORTSETTER FRA FORSIDEN Det er bare måneder siden den siste diktatorens datter ble fjernet fra makten. Men det blåser en ny vind over landet. I vår demonstrerte 9 millioner sørkoreanere (!) i gatene. Denne «stearinlysrevolusjonen», som knapt ble omtalt i norske medier, brakte en ny og mer fredsvennlig president til makten, Moon Jae-in. Han ønsker tøvær mot nord. Hva med dialog? Nordens fremste Øst-Asia-ekspert Geir Helgesen leder Nordisk institutt for Asia-stdier ved Københavns universitet. Jeg fikk være med ham på en reise i Sør-Korea i sommer. «Hvordan er folk i Nord?» var et ikke uvanlig spørsmål fra ungdommer vi møtte. «De er helt vanlige mennesker. Likner litt på deg og meg,» svarte Helgesen, gjerne med et smil. Hans budskap er enkelt: Etter over 60 år med krig, boikott, trusler, atomkappløp, sultkatastrofer og lidelse, er det kanskje på tide å forsøke noe nytt i forholdet til Nord-Korea? Hva med dialog? Etter 67 år med krig, boikott og sultkatastrofer er det kanskje på tide med en annen tilnærming til Nord-Korea? Fredens vei istedenfor? Norge var involvert da Trygve Lie ledet FN ved krigsutbruddet i Korea 1950, og da norsk medisinsk personell gjorde en innsats under den åpne krigen frem til våpenhvilen i Vår nye utenriksminister kan innlede en ny æra i tråd med det beste i norsk fredstradisjon. Jeg har formulert tolv spørsmål til ministeren som en oppvarming til en ny norsk politikk i regionen: Det har gått fullstendig under radaren på vestlige medier at det nettopp har funnet sted en revolusjon i Sør-Korea. KOREA AV JOHN Y. JONES / SØR-KOREA 1. Med erfaringene fra hvordan atommaktene Pakistan, India og Israel behandles av det internasjonale samfunnet: Er det ikke forståelig at Nord-Korea kan mene at de behandles etter en annen standard enn disse landene? 2. De fleste land som i dag har atomvåpen og atomstøtteutstyr (bæreraketter, baser) har testet og brukt disse våpnene med enorme skader på mennesker og miljø i en årrekke ikke minst i Stillehavsområdet. Hva har Nord- Korea gjort som skulle tilsi at de bør behandles spesielt hardt? På tide å se Korea Nesten ni millioner mennesker tok til gatene i Sør-Korea i den såkalte stearinlysrevolusjonen i vårmånedene De protesterte mot den da sittende president Park og hennes arrogante allianse med storkapital og militærvesen. Folket i Sør-Korea krever dessuten en ny og mykere linje overfor Nord-Korea, og de vil stoppe utplassering av det amerikanske anti-rakettvåpenet THAAD. Situasjonen i Sør-Korea er dessuten den at på øya Jeju sør i landet har amerikanerne fått en ny, enorm marinebase rettet mot hele Øst-Asia. Spredt utover landet for øvrig er 83 andre amerikanske militærinstallasjoner, rettet mot nord og mot Kina. Anti-amerikansk. For folk som ikke kjenner Sør-Korea, kommer det som et sjokk at en PEW Research-rapport i år fant at 70 prosent av sørkoreanerne frykter USA. Og dette var før «Trump-effekten» hadde slått inn. Men anti-amerikanske holdninger i befolkningen bør ikke være noen overraskelse. Sør-Koreas innbyggere har ikke glemt massakrene på titusener under ledelse av den amerikanske general MacArthur og diktator Syngman Ree så sent som i Landet har et stort antall minnesmerker, statuer og museer over overgrep mot befolkningen i sør, begått av amerikanske soldater og sørkoreanske diktatorer opp gjennom tidene. Mangwol-dong-gravlunden i Gwangju-provinsen for eksempel, er minnesmerket over opprøret 18. mai Dette endte med at regjeringsstyrkene massakrerte «kommunister» og lemlestet kroppene deres i massegraver. Offisielt døde 288 mennesker mange mener det femdobbelte ligger nærmere sannheten. På Mangwoldong ligger også gravsteinen til en forhatt politiker en helle ved inngangen som alle tråkker på. Folk tråkker og spytter, men sier lite. For frykten for represalier sitter dypt, spesielt i den eldre del av befolkningen. Sørkoreanernes sinne er også rettet mot det amerikanske militæret som sto i ledtog med 3. Med NATOs og amerikansk politikk for regimeskifter i land som Irak, Syria og Libya friskt i minne, og det at Nord-Korea gjentatt refereres til som en del av en «ondskapens akse» samt utsagn som «all options are on the table» er det ikke forståelig at også Nord- Korea utvikler atomvåpen? 4. Det er et sterkt fiendtlig militært nærvær (39 amerikanske baser i Sør-Korea) og regelmessige styrkeøvelser rett utenfor Nord-Koreas grense. Er det urimelig at Nord-Korea ser dette som provokasjoner? 5. UNICEF meldte at FNs boikott av Irak blant annet kostet barn livet (FAS-rapport ). Foreligger det kalkyler eller evalueringer av hvilken effekt vår mangeårige boikott politikk har hatt på barn og sivile i Nord-Korea? diktaturregimet i Seoul. Og nå, i 2017, springer anti-amerikanske holdninger opp i dagen over hele landet, som fra en trykkoker der lokket løsner. 6. Nord-Korea er et svært lukket land. I hvilken grad vil du si at NATO-medlemmer, som Norge, kan stole på at kunnskapsgrunnlaget for vår politikk mot Nord- Korea er basert på god og solid informasjon? 7. Norge har gjennom flere år deltatt i straff og boikott av Nord-Korea. Hva kan realistisk forventes av Nord-Korea for at boikott-politikken skal kunne sies å bli vellykket? 8. FNs boikott av Nord-Korea (f.eks. UNSCR 2270, ) understreker at boikott-tiltakene ikke skal ramme sivile. Hvilke evalueringer er gjort fra norsk side for å sikre at denne delen av boikotten blir etterlevet? Nye tider. Stearinlysrevolusjonen har brakt Moon Jae-in til makten, og nye og mer fredsfylte toner inn i presidentpalasset. Moon vil starte dialog med Nord-Korea og utplassere en representant i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang for første gang siden USAs provoserende militærøvelser i samarbeid med sørkoreanske militære rettet mot nord, utfordrer også det politiske Sør- Korea. I vår mobiliserte 9 millioner sørkoreanere i «stearinlysrevolusjonen», men det ble knapt omtalt i norske medier. FOTOER: SCANPIX 9. Langvarig krig og spenning har enorme ødeleggende effekter på befolkninger psykologisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. For Korea gjelder dette både nord og sør. Er det gjort noen vurderinger på disse kostnadene etter over 60 år med krigstilstand? 10. Koreas historie synes å være tuftet på en grunnleggende tro på at vold, motvold, opprustning og trusler er de eneste gangbare midler for å sikre fred og fremgang i området. Dette har gjort at hat, frykt, mistillit og hevn råder, istedenfor en humanitær tilnærming og strategier som tillitsskaping, åpenhet, kulturutveksling og solidaritet. Deler du denne oppfatningen, og hva tror du i så fall er langtidseffekten av dette? 11. En forskningsrapport (fra amerikanske PEW Research Center) utgitt i vår kunne fortelle at hele 70 prosent av sørkoreanerne frykter USA (!). På hvilken måte tar Norge i sin politikk høyde for at også sørkoreanerne frykter USA og deres tilstedeværelse i landet? (NB! Undersøkelsen ble utført før «Trump-effekten» kunne ha spilt inn.) 12. Etter 67 års krigstilstand og fiendtlighet er det bare rimelig at man er på aktiv søken etter veier til nedrustning og fred i dette området. Ingen ringere en paven har vist til Norge for et initiativ. Hvilken fredssøkende politikk anser du som den beste i tiden fremover for Norges vedkommende? Jones Director of Networkers SouthNorth. jones@networkers.org. Nytiltrådte president Moon må trå forsiktig. For røttene til diktatur og pengemakt er dype og sterke, og gjør demokratiet i landet skjørt. Det militære har hatt stort handlingsrom og i stor grad vært ledet av Pentagon siden krigsutbruddet i Det begynner å gå opp for forskere, medier og politikere også i vår del av verden at Korea er mer enn «gale og uforutsigbare» diktatorer i nord. Kanskje begynner de etter hvert å ta dette på alvor? VALG I CATALUNYA AV EMMA BAKKEVIK Barcelona er et mekka for kunst, kultur, uteliv og natur. Men Catalunyas hovedstad er også åsted for politisk dramatikk og, som vi så nylig, terror. Katalanerne har siden Francos død i 1975 vært svært bevisste på sin egen identitet, og mange av dem ønsker uavhengighet fra den spanske kronen. De siste årene har kravet om selvstendighet blitt offisiell politikk i regionen, noe regjeringen i Madrid ikke har sett på med blide øyne. Spørsmålet er hvor langt de spanske myndighetene er villige til å gå for å forhindre katalansk selvstyre. Folkeavstemning. Etter terrorangrepet på La Rambla i Barcelona 17. august 2017, har mange stilt seg skeptiske til de spanske medienes fremstilling av saken. Avisene kom med ufine kommentarer om de katalanske politikernes manglende grep om situasjonen og nærmest anklaget dem for hendelsen. På motsatt hold reises det spørsmål ved den spanske regjeringens rolle i det hele. Kritiske røster hevder sågar at aksjonen var orkestrert fra Madrid; IS har kanskje tatt på seg skylden/æren for angrepet, men de ekte bakmennene kan vise seg å ha en mer lokal tilhørighet enn Midtøstens mest kjente terrorgruppe. Men hvorfor skulle spanjolene iscenesette et angrep på eget territorium? Jo, kanskje nettopp for å unngå at Catalunya skulle falle i hendene på katalanerne, som forbereder seg på folkeavstemningen om uavhengighet 1. oktober. At det er i den spanske regjeringens interesse å stikke kjepper i hjulene på den katalanske frigjøringsprosessen, er ingen overraskelse. Finnes det en bedre Terror med ufint etterspill Var terrorangrepet i Barcelona den spanske regjeringens mislykkede forsøk på å forhindre katalansk selvstendighet? måte å gjøre dette på enn å blottlegge katalanernes «inkompetanse» i en dramatisk situasjon der det står om liv, og således «bevise» at katalanerne ikke er modne for selvstyre? På dette viset ville regjeringen i Madrid oppnå å skremme befolkningen både den katalanske og den spanske til å søke tilflukt under den sterke nasjonalstatens vinger, og slå fra seg alle ideer om å skulle splitte opp føderasjonen. Alt i alt en enkel seier for hovedstaden. Kritiske røster hevder at terroraksjonen var orkestrert fra Madrid. Konspiratorisk, men... Noe måtte altså staten gjøre for å overbevise befolkningen om at den katalanske regjeringen er så oppslukt av kampen for uavhengighet at de ikke klarer å reagere effektivt og profesjonelt nok ved behov. Etter sigende skulle angrepet på La Rambla ha vært mye større, men terroristene hadde ved et uhell sprengt huset der de lagret eksplosivene i lufta og måtte dermed skrinlegge planene om å bruke bomber. Hadde angrepet hatt et slikt omfang, ville Madrid garantert gjort bruk av hæren for å kontrollere gatene, også i Catalunya. Og hvem ville kunne si dem imot? Det ville nærmest vært påkrevet. Og plutselig hadde Madrid hatt de facto kontroll over katalanerne. En slik hypotese ville fremstått svært konspiratorisk i forkant av hendelsene i august, men etter angrepet og dets etterspill er det flere faktorer det er verdt å merke seg. Avisen El País kom besynderlig raskt en time etter angrepet ut på Twitter med nyheten om at los Mossos de katalanske politistyrkene hadde fått informasjon fra CIA om et kommende jihadistisk angrep allerede i juni. Dette ble raskt plukket opp av alle de andre spanske mediene, og gjengitt uten særlig vekt på kildebruk. Det faktum at rådgiveren for det katalanske innenriksdepartementet Joaquín Forn benektet at en slik kommunikasjon med CIA hadde funnet sted, ble ignorert. Det hele ble brukt av mediene, som fungerer som det spanske regimets talerør, til å påpeke at katalanerne var uprofesjonelle og dermed ikke i stand til å garantere for innbyggernes og turistenes sikkerhet. Latterliggjort og sabotert. El País kommenterte også at angrepet dessverre sammenfalt med en «forvirret tid» i katalansk politikk, og ba om at dette måtte bli en vekker for de katalanske myndighetene, slik at de kunne sette en stopper for sin opportunistiske politikk. Kort sagt prøvde en av landets største aviser å sette en politisk bevegelse for selvstyre og et angrep fra IS i sammenheng, helt i tråd med måten Madrid ønsket å fremstille saken på. Det katalanske politiet ble på sin side latterliggjort for ikke å ha samarbeidet med Madrid. I virkeligheten var det motsatt: Madrid hadde siden juni boikottet Catalunya, i den forstand at de hadde nektet Mossos tilgang til databasen fra Interpol, slik for eksempel de baskiske politistyrkene har. Dette ledet åpenbart til forviklinger i katalanernes etterforskning av et mulig angrep. I juni forsøkte dessuten den katalanske regjeringen å opprette 500 nye politistillinger men den spanske regjeringen sørget for å sabotere dette ved hjelp av Finansdepartementet. Igjen forsøkte mediene å svartmale katalanerne ved å hevde at deres såkalte manglende samarbeidsvilje skyldes separatistbevegelsen som om ønsket om å forlate Spania skulle hindre politistyrkene deres i å gjøre jobben sin. Tvert imot var Mossos av den oppfatning at Madrid brukte spørsmålet om politiarbeid som et politisk våpen, og slik satte befolkningen i fare. Dessuten ble ikke Catalunya-politiet inkludert på krisemøtet statsminister Mariano Rajoy innkalte til dagen etter angepet mens representanter fra både det nasjonale politiet og Guardia Civil spanske tradisjonelt paramilitære var til stede på orienteringsmøtene til Mossos. Katalanerne luktet lunta og anklager nå regimet for å være medskyldig i terrorisme. BARCELONA, / AFP PHOTO / LLUIS GENE La Diada. Tid og sted for attentatet er også mistenkelig. Barcelona, byen som i februar i år arrangerte en av de største demonstrasjonene i favør av flyktninger noen sinne, er vel ikke egentlig et opplagt mål for IS terrorisme. Ordfører Ada Colau har selv gått i spissen og offisielt erklært Barcelona som en flyktningsolidarisk by. Derimot er det Madrid som på nasjonalt plan har satt ned foten mot større flyktningkvoter. Tidspunktet for angrepet er for øvrig overraskende velberegnet; bare halvannen måned før folkeavstemningen om uavhengighet er planlagt å finne sted, en avstemning den katalanske regjeringen om nødvendig vil gjennomføre unilateralt. Men ikke bare dét, for før den tid feires La Diada, katalanernes nasjonaldag, 11. september. La Diada har med årene i stadig større grad blitt brukt til å vise politiske muskler. I 2016 deltok over mennesker i demonstrasjoner for katalansk selvstendighet. Et dødelig angrep midt i Barcelonas paradegate tre uker før nasjonaldagen kunne kanskje legge en demper på årets fest. Særlig dersom myndighetene i Madrid bestemte seg for å innføre unntakstilstand. Det var i alle fall neppe terroristene som pønsket ut at angrepet skulle utføres rett før nasjonaldagen. No tinc por. Men terroraksjonen gikk som vi vet ikke helt etter planen. Uten bombeeksplosjoner ble ikke hæren satt inn. Og hvis den spanske staten ville vise seg som den sterke lederen, hvor var da dens øverste tjenestemann? Først syv timer etter hendelsen klarte statsminister Rajoy å rote seg til å holde en slags offisiell tale til folket. To dager etter attentatet vekket det misnøye hos mange at kong Felipe dukket opp i Barcelona for å delta i minnestunden; det er ikke mange katalanere at kongen representerer dem. Og mens nasjonale og internasjonale medier ga bred dekning til demonstrasjonen 26. august og slagordet «No tinc por» («Jeg er ikke redd»), var det få som zoomet inn på de over 2000 demonstrantene som hadde møtt opp tidlig med andre plakater med utsagn som «Felipe, vi vil ha fred, ikke våpensalg» og «Deres politikk, våre døde». I stedet for å la seg skremme, ser det ut til at befolkningen luktet lunta og nå anklager regimet for å være medskyldig i terrorisme. Om det begrenser seg til våpeneksport til Saudi-Arabia, eller om det virkelig også omfatter angrep på hjemmebane, vil tiden muligens vise. Bakkevik er frilansjournalist. emmabakkevik@gmail.com

6 10 LITTERATUR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) INTERNASJONALT 11 Kun én stemme blant mange Jacques Rancière: En quel temps vivons-nous? Conversation avec Eric Hazan La fabrique. Frankrike Tenkning kan alle bedrive, fremholder filosofen Jacques Rancière, og avviser at massene går rundt i en ideologisk tåke. RANCIÈRE OM POLITIKK AV MIKKEL BOLT Den franske filosof Jacques Rancière har sagt ja til at svare på spørgsmål om den nuværende historiske situation, formuleret af forlægger og forfatter Eric Hazan, der driver forlaget La fabrique. Hazan publicerer dermed nogle af de mest relevante bøger i Frankrig inden for politisk teori og historie, blandt andet Comité invisibles udgivelser, men også Rancières. I forordet skriver Ha- I år er det 50 år siden Israel okkuperte Vestbredden og Gaza. Neste år er det 70 år siden staten Israel ble opprettet og palestinerne ble fordrevet fra sitt hjemland. Besøk Vestbredden og det historiske 48-Palestina/staten Israel og møte palestinere som kjemper mot okkupasjon og apartheid! Studietur til Palestina oktober: Palestinsk motstandskamp i 50 år Vi tar et dypdykk inn i Palestinas motstandskamp fra 1967 frem til i dag. Arrangør er Al Quds reiser A/S. Norsk turleder. Pris kr 17950,- enkeltromtillegg kr 1800,- For mer info, se alquds.no. Påmelding til marianne@alquds.no tlf november: Langweekend til Jerusalem og omegn Vi besøker Jerusalem og de fantastiske basarene. Arrangør er Al Quds reiser A/S. Norsk turleder. Pris kr 13325,- enkeltrom kr 2025,- For mer info, se alquds.no. Påmelding: marianne@alquds.no eller tlf juli til 9. august: Ungdomstur til Vestbredden (16-27 år) Rundreise på Vestbredden og tur til Haifa. Arrangør er Palestinakomiteen som også stiller med turleder. Pris ca.kr 8000,- ikke mulig med enkeltrom. For mer info, se palestinakomiteen.no. Påmelding: eldbjorgholte@gmail.no tlf oktober: Vestbredden med besøk i militærdomstol Besøk Hebron, Betlehem, Jeriko, Ramallah og Jerusalem. Overvær en rettssak i en israelsk militærdomstol. Arrangør er Palestinakomiteen som også stiller med turleder. Pris ca. kr 16000,- enkeltromtillegg kr 2500,- For mer info, se palestinakomiteen.no. Påmelding: eldbjorgholte@gmail.no, tlf oktober- 15. november: `48 Palestina/Israel Opplev byer som Haifa, Akka, Nasaret/Galilea og Jaffa hvor det er en stor palestinsk befolkning. Arrangør er Palestinakomiteen som også stiller med turleder. Pris ca. kr 17000,- enkeltromtillegg kr 2500,- For mer info, se palestinakomiteen.no. Påmelding: eldbjorgholte@gmail.com, tlf Prisene inkluderer: Flyreise og hotell, halvpensjon, lokal transport. Teknisk arrangør er Al Quds Reiser A/S. (Medlem av Reisegarantifondet). All påmelding kan også gjøres til Al Quds Reiser A/S marianne@alquds.no zan, at Rancière først ikke rigtig ville lave bogen, men så lod sig overtale. Rancières reservation eller skepsis bliver ikke forklaret nærmere, men den er ganske sigende for Rancières intellektuelle og teoretiske position. Han er ikke en læremester, der udlægger teksten og forklarer, hvordan tingene hænger sammen. Mens andre filosoffer og sociologer i Frankrig stadigvæk har travlt med at indtage rollen som en art organisk intellektuel uden parti, der ikke blot analyserer den historiske situation, men også tilbyder strategiske overvejelser, så undlader Rancière meget konsekvent at forklare. Mens en filosofisk orienteret økonom som Frédéric Lordon forsøger at iscenesætte sig om en art talsmand for Nuit debout, afviser Rancière at gøre sig til talsmand for et identificerbart politisk projekt, endsige parti eller bevægelse. Det betyder selvfølgelig på ingen måde, at vi har at gøre med en tænker, som ikke er optaget af sin samtid og dens politiske udviklinger, men for Rancière er det afgørende ikke at positionere sig som filosofiens store mester eller en intellektuel, der forklarer masserne noget, de ikke ved. Tænkning er ikke en aktivitet reserveret filosoffen, det er noget, alle kan gøre. Rancière afviser stærkt forestillingen om, at masserne er indhyllet i ideologisk tåge, og at filosoffen skal kaste lys over situationen. Som han formulerer det i bogen, er hans tænkning blot én stemme blandt mange andre. Det er selvfølgelig også derfor, Rancière er skeptisk over for Hazans opdrag. Rancière vil ikke udlægge teksten, han vil ikke forklare «i hvilken tid vi lever» (En quel temps vivons-nous?). Eller det vil han selvfølgelig godt, altså analysere den historiske situation, men han gør det som én stemme blandt mange andre, ikke som en autoritet, en intellektuel, der udstikker handlingsanvisninger eller formulerer et program. Rancière forholder sig til sin samtid og de forskellige politiske tendenser, der er på spil i den, men uden at give en opskrift med hvilken vi kan handle politisk. I stedet foreslår han en teori om det politiske som øjeblikke af overraskende politisk handling, hvor subjekter pludselig afviser den rolle, de er blevet tildelt, og dermed åbner for en anden deling af det sanselige. Men uden at disse øjeblikke giver anledning til nogen overordnet teori om hvad der bør gøres. Rancières afvisning af rollen som forklarende eller belærende filosof er knyttet til hans definition af det politiske som verificeringen af en forudgående lighed, det faktum at alle kan tale og alle kan tænke, og således er politiske subjekter i aktiv forstand. Ligheden er udgangspunktet. Men den bliver hele tiden forsøgt afvist af de etablerede institutioner. For Rancière er dét, vi almindeligvis forstår som politik, nemlig at forstå som fraværet af politik. Det politiske system og den politiske styring af samfund definerer han som «politiet», hvormed han betegner den naturaliserede opdeling af pladser og handlingsrum, altså den strukturering ifølge hvilken nogen gør én ting, mens andre gør noget andet: Nogen vedtager love i Folketinget, mens andre går i skole. For Rancière er dét vi vanligvis forstår som politikk å forstå som fraværet av politikk. For Rancière er politik, når dette funktionsopdelte samfund udfordres, når nogen pludselig befinder sig et andet sted, end det er meningen, de skal være, og dermed demonstrerer, at de faktisk også kan tale og handle som politiske subjekter. Når papirløse migranter besætter en kirke i Paris, når arbejdere i 1830 ernes Lyon skriver digte og komponerer musik, eller når parisiske studerende går på gaden i maj 68 og synger, at de er tyske jøder. Det er eksempler på politisk subjektivering, hvor der viser sig en anden verden. Hvor en anden måde at dele det sanselige på åbenbares gennem forskydning. Hvor kroppe afviser den identitet, de er blevet tildelt og pludselig er et andet sted, er mellem identiteter eller er et «forkert» sted. Der er en grundlæggende konflikt mellem eksistensens anarki og magtens forsøg på at indskrive det værende i den herskende orden. Det politiske har sin egen dynamik og kan ikke forklares med henvisning til sociologiske eller socioøkonomiske forhold. Ikke at disse er irrelevante, det er de ikke, men for Rancière rummer den politiske begivenhed en overskridelse af disse forhold. Den politiske begivenhed er autonom, idet der sker et brud eller en glidning, hvor de etablerede hierarkier udfordres og viser sig som tilfældige. På den måde kan man betegne Rancières tænkning som en antisociologisk begivenhedsfilosofi, hvor det vigtige er at være affirmativ over for af-identifikationen og de faktiske forsøg på at dele det sanselige på andre måder. En stor del af den nye bog handler om vanskelighederne ved at analysere samtiden og dens forskellige politiske udtryk som Nuit debout og pladsbesættelsesbevægelserne i Sydeuropa. Et af problemerne har at gøre med de overleverede fortolkningsparadigmer, først og fremmest marxismen, som Rancière fortsat er skeptisk overfor. Marxismen opererer ifølge Rancière med en idé om en økonomisk determination, som han afviser til fordel for idéen om en æstetisk revolution, hvor den kreative, revolutionære gestus ikke peger hinsides, men åbner et rum her og nu. Der er ikke nogen lovmæssig forbindelse mellem de sociale forhold og frigørelse, der er ikke nogen udviklingslove, ikke noget endeligt opgør. Marxismen ser forbindelser, hvor der ikke er nogen, ser revolutionen i udbytningen og underkastelsen, men det revolutionære brud er ikke den anden side af de socio-økonomiske forhold ifølge Rancière, det er en proces, hvori der opstår noget nyt, hvor folket dukker op som politisk subjekt. Man kan ikke, som marxismen gøre det, forudsætte folket eller arbejderklassen, de eksisterer først bagefter som resultater af processen. For Rancière er såvel dominans som frigørelse således langt mere sammensatte processer, og de lader sig ikke aflæse af hinanden. Der findes ingen lige forbindelse mellem fabrikken og proletariatet (eller revolutionen). Rancières problematisering af forestillingen om en direkte forbindelse mellem dominans og revolution, mellem kapitalisme og socialisme er højst relevant, men den tenderer til at blive ahistorisk, når han skriver, at der ikke er nogen forskel på 2016, 2005 eller Vi kan givetvis ikke gå direkte fra eksempelvis profitratens tendentielle fald til den revolutionære ophævelse af pengeøkonomien, men det betyder ikke, at vi helt kan udelade visse større strukturelle transformationer inden for kapitalen i analysen af den historiske situation. Forholdet mellem revolution og samfund lader sig enormt vanskeligt analysere, og det er rigtig godt, at Rancière afviser nemme forbindelser, men når han kategorisk afviser enhver forbindelse mellem politisk begivenhed og socio-økonomisk udvikling, er han faretruende tæt på at forstå politiske subjektivering som en abstrakt formel uden nogen historisk konsistens, hvor modsætningen mellem institution og brud bliver en art transhistorisk princip, der hele tiden indfinder sig og forsvinder igen. Bolt er kunsthistoriker og lektor ved Institutt for kunst- og kulturvidenskab ved Universitetet i København. mras@hum.ku.dk JACQUES RANCIÈRE Urtemedisineren María de Jesús Patricio Martínez er allerede historisk som zapatistenes presidentkandidat. Sammen vil de helbrede Mexico ved å ødelegge kapitalismen før den ødelegger dem. URFOLKANARKISTER AV PÅL VELO Historien er velkjent, men fortjener å bli gjentatt: Om morgenen den 1. januar 1994 entret zapatistene eksplosivt scenen i meksikansk politikk, samme dag som den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft. Anført av den piperøykende frontfiguren Subcomandante Marcos og kledd i sine karakteristiske finlandshetter, marsjerte Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN) ned fra fjellandsbyene i Chiapas og erklærte krig mot den meksikanske regjering. Regjeringen så det som et angrep, men for zapatistene var det et forsvar mot det de så som det ultimative nyliberale angrep på urfolkenes livsgrunnlag og eksistens. I dag, over 20 år senere, er zapatistene nok en gang tilbake i nasjonal politikk denne gangen som drivkraften bak urfolkenes nasjonale kongress (CNI). I mai i år annonserte CNI opprettelsen av et nytt og uavhengig regjeringsråd, som ifølge dem selv skal uttrykke «behov, motstand og kamp for dem som rammes hardest av den nyliberale politikk av død og berøvelser som landet lider under». Som talskvinne har CNI valgt María de Jesús Patricio Martínez, bedre kjent som bare Marichuy, en 53 år gammel urtemedisiner og sentral figur i den zapatistiske opprørsbevegelsen. Neste år blir hun den første urfolkskvinnen i Mexicos historie til å stille som presidentkandidat, selv om hun understreker at det er mest for symbolikkens skyld. Zapatistenes resept for Mexico «Målet vårt er ikke å få massevis av stemmer,» forteller Marichuy til The Guardian. «Vårt mål er å belyse problemene til de svakeste i samfunnet.» For selv om staten bidrar med økonomiske utviklingsprogrammer til samfunnets bunnsjikt, så herjes urfolkenes landområder fortsatt av multinasjonale selskaper, privatisering av jord og megaprosjekter med vannkraft, gruvedrift og motorveier. Og som en symbolsk effekt på NAFTAs ødeleggende krefter står maisen, urfolkenes kollektive hjerte, som i dag stort sett importeres billig fra USA. «Den politiske eliten ser jorden og våre naturressurser som midler til profitt,» sier Marichuy. «De ser det ikke som noe som tjener samfunnet eller trenger beskyttelse. For regjeringen står vi urfolk bare i veien.» Marichuy blir den første urfolkskvinnen i Mexicos historie til å stille som presidentkandidat. Radikalt demokrati. Rundt 15 prosent av Mexicos 120 millioner innbyggere er urfolk. Helt på bunnen av det sosiale hierarkiet finner man urfolkskvinnen den minst respekterte, minst beskyttede og mest forsømte personen i samfunnet, for å låne litt fra Malcolm X' kjente sitat. Derfor har meksikanske og internasjonale medier viet mye av sin oppmerksomhet til den nye presidentkandidatens kjønn. Men det er et helt feil fokus, mener CNI selv. «Det de ikke forstår, er at Marichuy kun er stemmen og ansiktet til et kollektivt, horisontalt, anarkistisk, antikapitalistisk og antipatriarkalsk regjeringsråd. Dette er et radikalt demokratisk initiativ, hvor ikke én person kan sitte på toppen og kommandere,» rapporterer Radio Zapatista fra en av CNIs pressekonferanser. Initiativet til zapatistene og CNI har møtt kritikk fra blant andre Andrés Manuel López Obrador, som for tre år siden stiftet venstrefløypartiet Morena. Obrador er foreløpig favoritten til neste års presidentvalg. På Twitter mener han det er «hyklersk» av zapatistene og CNI å delta i dette valget, når de i årevis har jobbet for en boikott av parlamentarisk politikk. Men CNI ser på seg selv som en bred koalisjon, som er uttalt antikapitalistisk et ord som i stor grad har forsvunnet fra parlamentariske venstrefløypartier verden over. CNIs strategi er å infiltrere og destabilisere den politiske eliten, som befinner seg på enten høyre- eller venstresiden. «Parlamentsvalg betyr ett stort parti på toppen. Makten de har vil fortsette å akkumulere makt og profitt i det uendelige. Vi vil snike oss inn i det partiet og ødelegge det så godt vi kan,» som CNI-representanten Carlos Gonsález sa det til Radio Zapatista. Autonomi og anarki. Å stille til presidentvalg høres kanskje paradoksalt ut for en bevegelse som ser deltakelse i parlamentariske valg som første skritt på veien mot aksept av det kapitalistiske klassesamfunn. Men zapatistenes kamp har alltid først og fremst handlet om autonomi å få styre selv, uavhengig av staten. Dette oppnådde de i etterkant av våpenhvilen med den meksikanske hær på slutten av 90-tallet, og klarte å beholde det gjennom å frasi seg alle former for offentlig støtte. Zapatistenes autonomi betyr kollektiv ledelse og direkte demokrati for alle de 38 såkalte rebellkommunene i deres hjemstat Chiapas. Ledere dekker til sine ansikter til for å unngå persondyrkelse, og skiftes ut hver 14. dag. Det kollektive lederskap har bestått utelukkende av urfolk siden frontfigur Subcomandante Marcos erklærte at han egentlig bare var et «hologram», trakk seg i bakgrunnen og tok navnet Galeano i Autonomi og direkte demokrati har gitt zapatistene merkelappen «anarkister», men selv avviser de å bli definert utelukkende av vestlige politiske ideologier. I stedet bekjenner de seg til ideologien «neozapatismo»: En kombinasjon av det vi kjenner som grønn anarkisme og agrarianisme, ideene til opprørslederen Emilio Zapata fra den meksikanske revolusjon, samt mayaindianernes urgamle styresett. I Mexico kan man trygt si at urfolkene påvirker de anarkistiske ideer i større grad enn den anarkistiske tradisjon påvirker dem. For zapatistene og CNI er retten til autonomi og direkte demokrati ensbetydende med deres rett til å leve ut sin kulturelle arv, som de ser på som truet av den nyliberale politikk landets politiske elite fører. Imidlertid er CNI og deres tilhengere fremdeles en del av det meksikanske storsamfunn, tross den autonomien de har oppnådd. De kjemper for å bevare naturen og fremme bærekraftig landbruk, men trenger fortsatt markeder for å selge produktene sine noe frihandelens billige importvarer undergraver. De forsto derfor at for å endre sine egne livsvilkår var de nødt til å endre ikke bare seg selv, men også resten av landet. For å endre sine egne livsvilkår så CNI seg nødt til å endre ikke bare seg selv, men også hele resten av landet. I 1994 brukte zapatistene våpen for å sette urfolkenes rettigheter på den politiske dagsordenen i landet. I dag bruker de presidentvalget i 2018, og valgkampen som leder opp til dét, for å skape oppmerksomhet rundt sin egen sak. Valget av Marichuy som presidentkandidat er en videreføring av målsettingen om å skape et bånd mellom urfolkenes kamp og resten av den meksikanske arbeiderklasse en kamp om å bli sett og hørt. CNIs beslutning om å delta i nasjonal politikk handler derfor om alt annet enn ordinær politisk makt. «Dette er ikke en valgkampanje, men en kampanje for selve livet. Det er et siste alternativ for en sivilisert eksistens for alle Mexicos folk,» sier CNI ifølge Radio Zapatista. Og kanskje er Marichuy et mulig alternativ for de 40 prosent av Mexicos befolkning som ikke bryr seg nok til å stemme ved meksikanske valg. «Vi trenger å rive opp med roten alt det som skader Mexico. Dette landet trenger helbredelse,» avslutter urtemedisineren Marichuy i intervjuet med The Guardian. Velo er Velo er tidligere forsker i utviklingsøkonomi ved Københavns Universitet. paal.velo@gmail.com

7 12 PERSPEKTIV SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID INTERNASJONALT NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) 13 MODELLER PARADERER I WHISTLIMG SAND MOUNTAIN UTENFOR DUNHUANG NORDVEST I KINA, PÅ KANTEN AV SILKEVEIEN. AFP PHOTO/PETER PARKS Kina og den nye geopolitikken Kinas nye silkevei blir presentert som et teknisk investerings prosjekt, men har politiske effekter vi umulig kan overskue. DEN NYE SILKEVEIEN AV NINA TRIGE ANDERSEN De materielle og territoriale konsekvenser af Kinas One Belt One Road, også kaldet «Den nye silkevej», er uoverskuelige, siger Aihwa Ong, professor i kulturel antropologi. Kina kommer til at «omkode» hele det geopolitiske landskab gennem investeringer i jernbaner, vejnet, dybvandshavne, kraftværker og såkaldte Special Economic Zones spredt ud over flere kontinenter. Det store spørgsmål er, om det bliver til gavn for verden, eller til gavn kun for Kina. Ong har fra forskellige udsigtspunkter blandt andet muslimske kvinders fabriksarbejde i Malaysia, kinesisk diaspora i de øvre økonomiske lag og bioteknologi i Asien altid forsket i, hvad hun kalder «globale koblingspunkter» (global assemblages). Nu undersøger hun, hvordan infrastrukturelle teknologier bliver brugt til at «genskabe Kina» i landets forsøg på at gennemføre «selvhævdende interventioner» uden for de nationale grænser. Den infrastrukturelle stat. Silkevejsprojektet drejer sig om handel, om energi, om produktionsforhold, om ingeniørkunst. Og så handler det om politik. Kina skal forbindes med eksisterende og nye transport- og produktionsknudepunkter over hele verden, og intet sted er for utilgængeligt. En af de seneste knopskydninger er således at indarbejde genopbygningen af Syrien i One Belt One Road-strategien med historisk reference til, at adgangen til Europa og Afrika gik herigennem på den gamle silkevej for godt to årtusinder siden. Ambitionsniveauet for projektet er ubegribeligt, siger Ong, og tilføjer: «Men kinesere arbejder hurtigt.» Dette blev hun mindet om, da hun for en tid tilbage genbesøgte hovedstaden i Yunnan-provinsen, Kunming, der indtil fornylig blot var en af Kinas mange mindre storbyer. «Det er eksplosivt, de forandringer, der er sket der,» siger Ong. I 2014 offentliggjorde de kinesiske myndigheder en plan om at gøre byen til knudepunkt for den panasiatiske højhastighedsforbindelse, som skal forbinde Kina, Thailand, Vietnam, Singapore, Laos, Cambodja og Myanmar, samt udvide Kunmings bygningsmasse med 40 procent over blot et par år. Silkeveiprosjektet dreier seg om handel, om energi, om produksjonsforhold, om ingeniørkunst. Og om politikk. Som The Economist dengang konstaterede: «Kinas største byer kan i vid udstrækning håndtere befolkningsvæksten. Udbredelsen af beton kan vise sig at blive et større problem.» Ong mener, at Kina kan betegnes som en «en infrastrukturel stat» på to niveauer: dels konkret byggeri og dels kreditstrømme. «Den infrastrukturelle stat har været så ekspansiv, at der lige nu er et overudbud af kredit, beton og teknologi inden for Kinas grænser. Et af formålene med silkevejsinitiativet er altså at eksportere en del af denne overskudskapacitet til fattige stater i regionen.» Selvom One Belt One Road potentielt omfatter det meste af verden og vestlige observatører er mest optaget af de projekter, der er planlagt i østeuropæiske lande er det ifølge Ong Sydøstasien, der har første prioritet for Kina. Særligt efter valget af Trump og dermed USA s opgivelse af både Pivot to Asia-strategien generelt og frihandelsaftalen TPP (Trans-Pacific Partnership) specifikt er spillebanen blevet overladt til Kina. «Sydøstasien er Kinas baghave, sådan ser de det,» siger forfatteren, og i den baghave er Kina i fuld gang med at «rulle sin infrastrukturelle dygtighed ud». Sivilisatorisk praleri. Strategien blev officielt lanceret under navnet «One Belt One Road» i maj i år på en konference i Beijing, hvor de økonomisk stærkeste stater i Sydøstasien, Singapore og Thailand, i parentes bemærket ikke var inviteret. Fattige land overlater økonomiske soner og utviklingskorridorer til utenlandsk kapital og mannskap. «Her præsenterede præsident Xi Jinping projektet gennem fortællingen om Admiral Zheng Hes ekspeditioner til Sydøstasien og Afrika for godt 500 år siden, som blandt andet gik ud på at etablere kinesisk overherredømme, symbolsk og konkret,» siger Ong. «Zheng He rejste rundt med sin flåde for at imponere verden med nådige gaver og modtage dens hyldest. Som en form for civilisatorisk praleri.» Dette «civilisatoriske praleri» har Xi Jinping nu sat på samtidsformel, og første skridt er som en ekstra historiens list at underlægge sig ASEAN (Association of South East Asian Nations, der nu omfatter ti lande) som i sin tid blev dannet som en anti-kommunistisk blok. Mens ASEAN hidtil har fulgt amerikanske normer og reguleringer for økonomisk integration landene imellem, er regionen med de nye toner fra USA blevet åben for «kinesisk intervention og forestillingsverden», siger Aihwa Ong. Hun pointerer, at Kina præsenterer One Belt One Road som en win-win, men at det i bedste fald er et åbent spørgsmål, om det reelt bliver det. Under alle omstændigheder handler det om langt mere end infrastruktur for Kina, siger Aihwa Ong: «Nu som på Zheng He s tid handler det ikke bare om handelsveje, men i høj grad også om kultur og politik.» Gradbøyd suverenitet. Ifølge Aihwa Ong er Silkevejen i sin grundidé en materialisering af Kinas mål om at omskabe selve det geopolitiske rum. Hun bruger sit afsæt i antropologien og dens nyere interesse for ikke bare mennesker og deres indbyrdes interaktioner, men også interaktioner mellem mennesker og ikke-menneskelige former til at analysere Silkevejen som «et infrastrukturelt koblingspunkt». I dette koblingspunkt bliver kontekster fra forskellige lande bragt sammen og nye muligheder opstår. «Resultaterne af en sådan proces er altid uventede,» konstaterer hun. One Belt One Road-maskineriet producerer en konstant omdefinering af territoriale afgrænsninger og suverænitetsformer, siger hun, der mener, at infrastruktur også kan bruges til at udøve «immateriel magt» med stort potentiale. «For det første gør neoliberaliseringen af infrastruktur det muligt for Kina at overskride staten. For det andet kan Silkevejen anskues som en teknologi, der reterritorialiserer politik i Sydøstasien. Fattige lande overlader økonomiske zoner og «udviklingskorridorer» til udenlandsk kapital og mandskab. Ved at finansiere byggeriet af veje, jernbaner og havne, gør Silkevejen andre lande til nøglepunkter i et Kina-orienteret logistisk system. For det tredje: I Special Economic Zones, kommer kinesiske investorer og udviklere til at kontrollere jord og arbejde uden for Kinas grænser, hvilket skaber den effekt, jeg har kaldt gradbøjet suverænitet i værtslandet.» Omfattende konsekvenser. One Belt One Road er nemlig alt andet end «one road». Projektet omfatter mindst 900 projekter i mindst 64 lande, der kommer til at koste i alt mindst fire trillioner dollar. En hel del af disse projekter var allerede i gang eller på tegnebrættet før fortællingen om Den nye silkevej blev lanceret. Ligesom Kina langt fra er den eneste aktør på globalt plan, der er i gang med at forbinde verdens knudepunkter mere effektivt. Det samme er en lang række nationale regeringer, private virksomheder og investeringsaktører som for eksempel Verdensbanken og Asian Development Bank. Men disse projekter og den eksisterende infrastruktur, som Kina kommer til at trække på i sine egne projekter bliver overskrevet af den magtfulde metafor «One Belt One Road». Nasjonale regjeringer og andre aktører i de land silkeveiprosjektene foregår, vil gjøre klokt i å stille krav og å definere hva de har og ikke har bruk for. Set i det lys må fortællingen også fortås som et aspekt af Kinas udenrigspolitik, mener Ong. «Det bliver præsenteret som en nådig gestus som en udviklingmodel, en finansieringsmodel af projekter, som de berørte lande har brug for. Kriteriet er imidlertid ikke, hvad de berørte lande har brug for, men hvad Kina har brug for. Det er ikke kun et teknisk projekt, det er åbenlyst et projekt med omfattende politiske effekter,» siger hun. «Det forandrer hele det politiske terræn. Forandrer spørgsmål om ejendomsret, om jordrettigheder, om arbejderrettigheder,» siger forfatteren med reference til blandt andet de særlige økonomiske zoner (SEZ), der ligesom kraftværker er et centralt element i One Belt One Road. Disse zoner er typisk ikke ejet af nationale virksomheder i det land, de befinder sig i, men af udenlandske investorer i dette tilfælde kinesiske og er typisk undtaget dele af den nationale lovgivning (eksempelvis i forhold til arbejdstidsregler) og nyder særlige privilegier (eksempelvis i forhold til beskatning). AIHWA ONG KLASSISK YOGA Daglige klasser Drop inn & kurs Gravide yoga - et stenkast fra Nationalteateret Rising China. Sydøstasien har ifølge Ong længe været et laboratorium for udvikling af nye økonomiske modeller hidtil primært Vestens laboratorium, men i de senere år også et laboratorium for asiatiske økonomier på vej op, som Kina. Oprindeligt opstod SEZ s som idé under Deng Xiaopings styrede åbning af den kinesiske økonomi og blev fra 1980 erne i første omgang brugt inden for Kinas egen planøkonomi som et kontrolleret kapitalistisk eksperimentarium. De første SEZ s blev oprettet i Guangdong under opsyn af Deng Xiaopings højre hånd, Gu Mu, der blev indsat som chef for det nyoprettede Special Economic Zones Office. I disse zoner udgør staten i samarbejde med udenlandske investeringer en «motor for kapitalistiske aktiviteter», som Aihwa Ong formulerer det. Med One Belt One Road vil Kinas infrastrukturelle ekspansion gennem en sammenvævning af den kinesiske stat og kapitalistiske kræfter komme til at «reterritorialisere steder, der aktuelt er kodet som beliggende i andre lande». «Jeg siger ikke, at Silkevejen er et problem eller et forkert projekt, jeg siger bare, at nationale regeringer og andre aktører i de lande, silkevejsprojekterne foregår, vil gøre klogt i at stille krav. De vil gøre klogt i at definere, hvad det er, de har brug for, og hvad de ikke har brug for. Ellers kommer det alene til at handle om, hvad der tjener Kinas interesser,» siger kulturantropologen. Hvad angår præsident Xi Jinpings allegori om Zheng He og hans ekspeditioner som et billede på One Belt One Road-strategien fremhæver Ong en afgørende forskel på dengang og nu: Selvom admiralen for et halvt årtusinde siden forventede at modtage verdens behørige hyldest, hvor end han kom frem, gjorde Zheng Hes ekspeditioner ingen krav på territorier, og etablerede ingen særlige økonomiske zoner. Sin keynote på den 10. International Convention of Asia Scholars, der fandt sted i Chiang Mai, Thailand i juli 2017, sluttede hun af med ordene: «Det ville være ønskværdigt om One Belt One Road blev en paraply, under hvilken fattigere lande kan søge ly, frem for en ukontrolleret blæksprutte, en maskine, der sluger brændstof fra, eller med sine sugekopper trækker næring ud af andre lande for at vedligeholde Rising China.» Bedriftsyoga Helgekurs Paryoga Nordahl Brunsgate 22, 0165 Oslo Tlf: Andersen er historiker og frilansjournalist. trige@lynxtext.dk

8 FESTEN 14 LITTERATUR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) INTERNASJONALT 15 Ateistisk dommedagsprofeti Michel Onfray: Décadence. Vie et mort du judéo-christianisme Flammarion. Frankrike At Europas sekulære er dømt til å tape mot fanatiske religiøse som attpå til får langt flere etterkommere, er et premiss Michel Onfray aldri undersøker holdbarheten til. AV EIVIND TJØNNELAND De mest fremtredende filosofer i fransk og tysk offentlighet, Michel Onfray og Peter Sloterdijk, har begge utgitt religionskritiske verk i år. Når det gjelder fremstillingen av kristendommens absurditeter, overgår Onfrays fremstilling i Décadanse. Vie et mort du judéo-christianisme («Dekananse. Judeokristendommens liv og død») på mange måter Sloterdijks Nach Gott («Etter Gud»), ikke minst i dokumentasjonen av religionens voldsutøvelse opp gjennom historien. Mursteinen på over 600 sider er en ateistisk pageturner. 500 års retrett. For dem som tror at kristendommen representerer et snilt og demokratisk alternativ til islam, er denne repetisjonen av drap og overgrep i kristendommens navn nyttig: korstogene, masseutryddelsen av urbefolkningen i det nyoppdagede Amerika, inkvisisjonen et cetera. Fra og med renessansen har kristendommen tapt terreng. Gjenopptagelsen av Lukrets naturfilosofiske skrifter tillegges avgjørende betydning av Onfray. Etter at tusenvis av hugenotter ble slaktet ned på ordre fra kongemakten i 1572, begynte protestantene å stille spørsmål om ikke kongen kunne avsettes, og at det ikke var slik at øvrigheten var innsatt av Gud. Så hopper Onfray til jordskjelvkatastrofen i Lisboa i 1755, som også rystet mange tenkere og fikk en til å spørre om dette virkelig kunne være Guds vilje. Etter opplysningstiden kommer religionskritikken til Marx og Feuerbach. Darwin viste etter hvert at verden ikke kunne ha blitt skapt på seks dager og at jorden ikke var 6000 år gammel. Skritt for skritt har religionen vært på retrett siden renessansen og måtte vike for sekulær vitenskap og politikk. Men er ikke dette å slå inn åpne dører? Kan ikke de som fortsatt tror at Jesus gikk på vannet, omgjorde vann til vin og ble unnfanget ved jomfrufødsel, få være i fred? Hvis noen virkelig tror at Gud ble menneske og døde for oss på korset for at vi ikke skal fortapes, men ha evig liv så vel bekomme! Dette er galskap, en tro i kraft av det absurde som Søren Kierkegaard helt riktig kalte det. Men Onfray viser også hvordan religionen fortsetter i andre former med de samme voldelige midlene hos Marx, Lenin, Mussolini og Hitler. Den ateistiske fanatismen til kommunistene blir en ny religiøs tro på tusenårsrikets komme. Hvis kartet ikke stemmer med terrenget, så skaper konsentrasjonsleirene orden. Gjennom unnfallenheten i Rushdie-saken underskrev Vesten sin egen dødsattest. Konservativ anarkist. Innledningsvis sier Onfray at han politisk hverken står til høyre, med et syklisk historiesyn, eller til venstre, med et lineært og progressivt sådant, når han snakker om dekadanse. I en artikkel i ukemagasinet Le Point 17. august med tittelen «Hvorfor jeg ikke er mer fremskrittsvennlig» kommer Onfrays standpunkt enda klarere til uttrykk. Fremskrittskulten blir bare en ny religion. De som vil revolusjonere alt, ender opp som konservative: Lenin i mausoleet blir nettopp konservert. Onfray oppfatter falsk fremskrittstro som nihilisme. Han plasserer seg selv på venstresiden, men ønsker å bekjempe denne nihilismen. Hans etiske og politiske forbilder er Albert Camus og George Orwell. Onfray betegner seg selv som en «konservativ anarkist» som står i den frihetlige sosialistiske tradisjonen. Han avviser høyreanarkismen til Max Stirner som «egoistisk» og bekjenner seg til Proudhon. I et intervju med magasinet Marianne hevder han i Nietzsches ånd å ha stilt en medisinsk diagnose i Dekadanse. Når legen konstaterer kreft, betyr det ikke at han selv lider av kreft eller er ansvarlig for pasientens lidelse. Flere har hevdet at Onfray er et symptom på det han beskriver, et kulturindustrielt mediefenomen, en masseprodusent av informasjon. I en alder av 59 år har Onfray skrevet over 100 bøker og er allestedsnærværende i fransk offentlighet. Denne kritikken er for lettkjøpt. Onfray er en sprenglærd tenker, og boken er ikke klippet sammen av Wikipedia-artikler, slik Patrice Bollon hevder i en rasende slakt i aprilnummeret av Le Magazine littéraire. Samfunnsoppløsning. Onfray konstaterer at limet i samfunnet ikke lenger holder det sammen: «Familien, fellesskapet, gruppen, kollektivet, staten, nasjonen, landet, republikken står ikke lenger høyt i kurs.» Paul Bourgets klassiske essay «Dekadansens teori» fra 1880-tallet som Onfray for øvrig ikke henviser til så nettopp individets løsrivelse fra fellesskapet som et dekadent trekk. Den jødisk-kristne tradisjonen de siste 500 årene har fått så mange skudd for baugen at den ligger nede for telling. Dette kaller Onfray dekadanse: Den religiøse tradisjonens blir erstattet med konsumerisme, dansen rundt gullkalven Onfrays nihilisme. Onfray skriver om Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie: «I dette øyeblikket hadde Vesten en sjanse til å eksistere ennå en stund.» Men muligheten ble ikke benyttet, man forholdt seg isteden taus. «Dans ce silence, l Occident est mort»: Gjennom unnfallenheten i Rushdie-saken underskrev Vesten sin egen dødsattest. Dette er mer retorikk enn historieskrivning. Onfrays manglende selvforståelse viser seg i hans naive tro på at de fleste andre franske filosofer opererer med fantasier og ideer, mens han selv, derimot, legger frem fakta. Onfray reagerer på den moderne konseptkunsten. Nihilismen i kunsten finner han hos Piero Manzoni ( ) som laget 90 små hermetikkbokser som hver inneholdt 30 gram av hans egne ekskrementer. Boks nr. 54 ble solgt på auksjon hos Christies i London i 2015 for pund. Det var Duchamps pissoar som muliggjorde denne nihilistiske utviklingen. I likhet med kunsthistorikeren Tommy Sørbø i den vittige romanen Søppel (2007), boltrer Onfray seg i slike eksempler. Kunsten er dekadent. Ensidig demografi. Onfray sier i et intervju med Niels Ivar Larsen trykt i Klassekampen : «Når to sivilisasjoner konfronterer hverandre når den ene er døende, utlevd og materialistisk og bare forstår seg på penger og makt, mens den andre er erobrende og spirituell og har demografien på sin side, så seirer alltid den sistnevnte. Det viser historien.» Det samme argumentet gjentas på slutten av Dekadanse. Den jødisk-kristne verdensanskuelse har tapt overfor islam. Argumentet er demografisk: Islam oppfordrer til å få mange barn, mens svekkelsen av den jødisk-kristne moral fører til at folketallet synker. Et strengt moralsk regime som holder kvinnene hjemme, forbyr homofili og sex utenfor ekteskapet, får folketallet til å øke drastisk. En tilsvarende undergangsprofet i Tyskland, Theo Sarrazin, brukte liknende demografiske argumenter i Tyskland avskaffer seg selv (2010). Man dyrker en sønn som også er en far. Ved den hellige ånds hjelp er denne tvitullingen født av en jomfru! At den jødisk-kristne tradisjonen er blitt mindre dominerende og fundamentalistisk, er det et tegn på dekadanse? Onfray later til å forutsette at en ikke-fanatisk tilhenger av demokrati, ytringsfrihet og en sekulær stat vil tape mot en fanatiker som krever et religiøst fundament for politikken, får mange barn og vil gå i døden for sin overbevisning. Dette premisset blir aldri undersøkt. De demografiske følgene av integrering/ assimilering over tid, nevnes heller ikke. Slik blir på en måte Onfrays konklusjon en sakprosavariant av Houellebecqs roman: Fiksjonen Underkastelse (2015) fremstår nå som historiefilosofi. Den merkelige koblingen av demografi og religionens svekkelse som forklaringsmodell, utelater imidlertid en rekke perspektiver: Folketall i seg selv avgjør ikke hvem som dominerer. Det gjør fremfor alt økonomi, teknisk-vitenskapelig utdanningsnivå og politisk og militær makt. Men disse sidene ved samfunnet blir knapt nevnt av Onfray når han vurderer Vestens styrke i forhold til islam. USAs svekkelse som verdenshersker skyldes ikke at det jødisk-kristne verdensbildet er erstattet av en konsumentreligion, men at andre land utkonkurrerer USA økonomisk. Dermed faller egentlig hele grunnpremisset i Onfrays forfallsteori sammen som et korthus. Onfrays ateistiske filosofi kan hilses velkommen, men det spørs om han ikke, i kjølvannet av de terroraksjonene som Frankrike har opplevd etter Charlie Hebdo-massakren 7. januar 2015, overbetoner religionens rolle. Som ateist er Onfray en god mann å ha med på laget, men problemet er kanskje at han tar kristendommen for alvorlig. Å kritisere dens absurditeter kan være å hive bensin på bålet: Plutselig får de kristne forestillingen om at de er viktige, siden noen gidder å bekjempe dem. Å kritisere kristendommens absurditeter kan være å hive bensin på bålet: Plutselig får de kristne forestillingen om at de er viktige, siden noen gidder å bekjempe dem. Overser kulturelle fremskritt. Kanskje hadde det vært bedre å holde fast ved Nietzsches forståelse av kristendommen som dekadent i seg selv, mer enn at den forfaller som en historisk prosess: Man dyrker en sønn som også er en far. Ved den hellige ånds hjelp er denne tvitullingen født av en jomfru! Det dypt unaturlige og paradoksale i disse dogmene den kristne religionenes perverse kjerne er allerede dekadanse! Onfray ser ikke hvordan sekulariseringen gjennom teknologisk endring av produksjon og økonomiske og sosiale strukturer, skaper nye bindinger og nytt sosialt lim disse fenomenene blir bare avfeid som uttrykk for nihilisme, tingdyrkelse og konsumentideologi. Dermed aksepterer Onfray paradoksalt nok de premissene han jo kjemper mot som ateist, nemlig at bare en totalitær religion kan holde et samfunn sammen. I Le Magazine littéraires temanummer om den jødisk-kristne kulturen fra april i år, skriver da også filosof og tidligere kulturminister Luc Ferry (f. 1951) at den jødisk-kristne kulturen ikke er truet innenfra. Han fremhever tvert imot enorme fremskritt når det gjelder fattigdomsbekjempelse, velstandsutvikling og ikke minst levealder fenomener Onfray ikke omtaler. Tjønneland er idéhistoriker og fast bidragsyter i Ny Tid. e-tjoenn@online.no Bli med på feiringen! Bli med på feiringen! FREDERIK Bli med på feiringen! FESTEN september september Fullt program på: FOLK I FREDRIKSTAD OG MYE MER! Fullt program på: Fullt program på:

9 16 LITTERATUR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) INTERNASJONALT 17 Europolitisk striptease James Kirchick: The End of Europe. Dictators, Demagogues, and the Coming Dark Age Yale University Press. USA Europa må slåss alene for å opprettholde det rettighetsbaserte samfunnet vi tar for gitt. EUROPA I KRISE AV PAAL FRISVOLD Europas kriser opp igjennom historien har tatt mange former. EU-samarbeidet, utviklet i etterkrigstiden, hyllet av anti-establishment-representanter som fredsforsker Johan Galtung og kronet med Nobels fredspris i 2012, forblir lett en huggestabbe for alle som berøres av unionens politikk. Det siste tiåret har krisene stått i kø og skapt grobunn for en EU-motstand som mest minner om avsky. Mens Europas nasjoner tidligere kriget med hverandre med bomber og granater, kriges det nå våpenfritt og på tvers av landegrensene. Konfliktene dreier seg ikke lenger om landområder, religion eller ideologi, men om eurosamarbeidet, Schengen-avtalen, landbruk, fiskeri, datalagring you name it. Samtlige norske økonomer, anført av Aftenpostens nylig pensjonerte økonomiredaktør Ola Storeng, har for lengst varslet den europeiske fellesvalutaens snarlige død og begravelse. Med britenes EU-utmelding, et eksepsjonelt stort migrasjonspress og en serie spektakulært grufulle terrorhandlinger de siste årene, står kommentatorer i kø for å beskrive kontinentets neste store sammenbrudd. Forfatteren av The End of Europe. Dictators, Demagogues, and the Coming Dark Age James Kirchick kan med sitt boktittelvalg se ut til å ville bidra til dommedagsprofetiene. Lesere med en slik forventning vil imidlertid bli skuffet. Forfatternes 007. Journalisten og aktivisten Kirchick er ingen hvemsomhelst. Han fikk sin utdannelse ved det amerikanske prestisjeuniversitetet Yale, og har etter hvert opparbeidet seg en imponerende journalistisk portefølje med sine regelmessige reportasjer i medier som Washington Post, New York Times og Huffington Post. Veien til disse respekterte presseinstitusjonene gikk innom det liberale magasinet New Republic og Radio Free Europe samtidig som Kirchick kjempet iherdig for homofiles rettigheter hjemme i USA så vel som i Russland. La det være sagt: The End of Europe er en nytelse å lese for alle som interesserer seg for historie og internasjonal politikk. Kirchick skriver lett og fengende, med fart og presisjon. Hans meninger flettes inn til overraskende tider og fra overraskende vinkler. Det første kapittelet om Russland minner nesten om en James Bond-film riktignok uten kunstige effekter, derimot med grundige akademiske referanser til hvert eneste triks og krumspring forfatteren foretar seg. Kirchicks fortelling om Vladimir Putins rehabilitering av Josef Stalin er fascinerende detaljert og ytterst troverdig. Eventuell tvil om sammenhengen mellom invasjonene av Georgia og Ukraina og overtakelsen av Krim feies befriende kraftfullt til side. De som hevder at EU har feilet, bør stille seg spørsmålene: I forhold til hva? Til trettiårskrigens Europa? Napoleons imperium? Eller Det tredje riket? Snowden og jødene. Gjennom de syv siste kapitlene tar Kirchick for seg fire hovedtemaer: antisemittisme, spionasje, immigrasjon og nasjonalisme i henholdsvis Ungarn, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Hellas og Ukraina. I motsetning til i det veldokumenterte russlandskapittelet kan det her virke som forfatteren lar sine egne kjepphester ta overhånd; kritikk av Edward Snowden, og forsvar for Europas jøder. Hans fremleggelse av begge temaene er spennende og helt klart viktige. Men når han tillegger Snowdens spionasje mildt sagt overraskende fra en ellers liberal forfatter å være hovedårsaken til Europas forestående kollaps, sammen med diskriminering av jødene, overser han mange andre viktige problemstillinger. Mest interessant er kapittelet om Viktor Orbáns forsøk på å renvaske ungarske myndigheters rolle under andre verdenskrig, da hundretusener av jøder ble sendt til utryddelsesleirene. At den samme mannen ledet et parti som mottok Rafto-prisen i 1989 for sitt menneskerettighetsarbeid, nevnes naturlig nok ikke, men er et tankekors og en påminnelse om hvordan makt kan korrumpere. Temperaturskifte. Ganske så brått endrer Kirchicks bok karakter. Kapittelet om Frankrike dreier seg utelukkende om jødediskriminering og følgene av svekket SE MED KIRCHIRK (VENSTRE) I SAMTALE MED VAN VEJVODA (IWM), IFM. BOKEN PÅ jødisk tilstedeværelse i det franske samfunnet. Det kan virke ensporet, men er skrevet med beundringsverdig innsikt og respekt for jødenes rolle og posisjon i utviklingen av den europeiske sivilisasjon. Beskrivelser av antisemittistiske hendelser i Frankrike de siste tiårene etterlater liten tvil om hvorfor så mange jøder har emigrert til Israel i samme periode. Islams økende innflytelse og EUs manglende evne til å takle immigrasjonsbølgen dominerer diskusjonen om Tyskland og Den europeiske unionen. Interessant og relevant, men ingen øyneåpner. Tankevekkende er derimot Kirchicks omfattende fremstilling av Edward Snowdens «ugjerninger» og hvordan varsleren ble utnyttet av russiskdominerte krefter. Kirchicks forklaring på hvorfor britene stemte for å forlate EU er interessant, men bringer ikke mye nytt. At 70 prosent av all immigrasjon de siste 15 årene har kommet fra tidligere britiske kolonier utenfor EU, fortjener gjentakelse: Dette betyr at britiske myndigheter har stått helt fritt til å sette ned foten uten så mye som et pip fra Brussel. Kirchick argumenter godt for at britenes fravær under Minsk-forhandlingene om Ukraina/Russland i 2015 bidro til Byens psykopati Göran Therborn: Cities of Power. The Urban, the National, the Popular, the Global Verso Books All arkitektur er politisk, hevder den svenske sosiologen Göran Therborn, og hyller moderniteten for dens fornektelse av autoriteter. et nytt politisk europakart, hvor Londons posisjon er betraktelig svekket. Han mener EU-skeptikerne Boris Johnson og Nigel Farage, som hevder at unionen har feilet, bør stille seg spørsmålene: I forhold til hva? Til trettiårskrigens Europa? Napoleons imperium? Eller Det tredje riket? I land for land kler forfatteren av de politiske lederne deres populistiske nasjonaldrakter og viser hvor nakne de blir stående igjen overfor grunnleggende europeiske verdier. Lærebok. Å betale kineserne drøye 70 milliarder kroner for å bygge britenes nye kjernekraftverk, mener Kirchick er en game changer. Knefallet for Beijings krav om ikke å ta imot Dalai Lama og ignoreringen av at selv ikke britiske parlamentsmedlemmer fikk innvilget Hong Kong-visum under 2014-årets pro-demokratidemonstrasjoner, får vår egen regjerings taushet etter Liu Xiaobos død til ARKITEKTUR AV HENNING NÆSS Cities of Power handler om politikk, arkitektur og modernisme. Tidlig kommer boken med følgende påstand: «Modernisme er å ikke forholde seg til tradisjon, men å bryte med alt våre forfedre har gjort.» En slik definisjon av modernisme virker hodeløs. Hvis man overhodet ikke forholder seg til tradisjonen, har man heller ingen idémessig tankeretning å bygge videre på. Hvert byggverk blir planløst, uten sammenheng med miljøet rundt, og uten bevissthet om hva det vil uttrykke. Påstanden blir derfor hengende i løse lufta, uten å bli tilstrekkelig diskutert. For hva er modernis- å blekne. Kirchick trekker også frem opprettelsen av Beijing-styrte finansinstitusjoner som gradvis tar over for de Keynes-baserte Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Et dypere dykk ned i denne materien, med samme brede kildehenvisning som i boken for øvrig, ville løftet The End of Europes siste del betraktelig for er det noe Kirchick kan, er det å knytte historiske, økonomiske og samfunnsmessige hendelser sammen og å analysere de politiske konsekvensene på en modig måte. Dette gjør The End of Europe til en underholdende lærebok om vår tid, med mange meningsytringer å bryne seg på. Oppvakte lesere vil merke seg Kirchicks hyppige bruk av meningsmålinger hvis seriøsitet ikke alltid er like innlysende som grunnlag for å trekke utslagsgivende konklusjoner. Konsekvent feilstaving av «Mitterrand» (med én r) er ikke bare irriterende, men vitner antakeligvis også om forfatterens manglende kjennskap til fransk politikk. Forén eder! Ifølge James Kirchick har det forestående europeiske ragnaroket røtter både i den historisk befestede antisemittismen som ennå preger kontinentet, sammen med den giftige politiske atmosfæren som masseimmigrasjon og islamskepsis har ført med seg. I land for land kler han av de politiske lederne deres populistiske nasjonaldrakter og viser hvor nakne de blir stående igjen overfor grunnleggende europeiske verdier. Med USAs dalende lederrolle i Vesten er Kirchick redd Europa ikke vil makte å stå imot et machiavellisk Russland på den ene siden og nasjonalismens politiske renessanse på den andre. Oppfordringen fra amerikaneren til europeerne er å skjeen i egen hånd for å holde levende det rettighetsbaserte samfunnet vi enn så lenge er velsignet med så den europeiske drømmen kan fortsette. Frisvold er EU-rådgiver, bosatt i Brussel. paal@frisvold.eu men selv, om ikke en tradisjon? Når boken handler om arkitektur som tradisjon, blir det hele en selvmotsigelse, selv om forfatteren, sosiologen Göran Therborn, vel har rett i at mye moderne arkitektur faktisk er tenkt ut fra en slik tradisjonsløshet. Byens selvnytelse. Jeg er glad i store byer, og synes synd på dem som ikke opplever metropoler som spennende folk som foretrekker små badebyer langs spanskekysten når man kan bade på stranden i Barcelona. De er kanskje ja, nettopp tradisjonsløse? Byer er så mye mer enn fortettede ansamlinger av mennesker plassert innenfor et bestemt geografisk område: Byer er design, de er komplekse sosiostrukturelle konstruksjoner, mer eller mindre planlagt ut fra en helhet. Fascismen og dens byplanleggere er et spesielt fascinerende Til siste dråpe Aldring er et tema i tiden, ikke minst som følge av genteknologiens uante muligheter. Den utrettelige fredsforsker Johan Galtung (87) deler gode råd for en rik alderdom med Ny Tids lesere. ALDRING AV JOHAN GALTUNG Jeg nærmer meg 87, og med hånden på hjertet: Etter et langt og rikt liv befinner jeg meg ved høydepunktet aldringen. Jeg går langsommere, hører dårligere, er svakere; jeg kan mine årstall og «flere byer i Belgia», men har vanskelig med å huske hva jeg spiste til lunsj. Bagateller! Bare tenk på dette: Betalt ferie året rundt, jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil trekke på velferdsstatens goder som jeg har betalt for, bade i kultur av alle slag, nyte naturen, suge inn frisk morgenluft... Men jeg har jobbet litt for å få det slik. Forbered alderdommen i ungdommen og voksendommen, så den ikke blir dommen over deg selv. Her er syv leveregler for eldre mennesker som meg selv: 1. Hold kropp, sinn og ånd så aktive som mulig mosjoner dem alle tre. Jeg anbefaler lavkarbokost, gorgonzola på Mors Flatbrød, antioksidanter av typen Medox, basert på blåbærskinn. Blåbær! Masse. 2. Vær åpen for de positive sider ved aldringen søk dem, dyrk felt det stormannsgale forsøket på å realisere drømmen gjennom en massiv arkitektur som overhodet ikke tok hensyn til menneskene som skulle bebo den, som om disse sto i veien for byen, eller for arkitektens fantasi, og byen hadde trivdes best uten dem. Mye modernistisk arkitektur vitner om at mennesket har stått i andre rekke i forhold til bygningene. Hvordan kom byplanleggerne på ideen om å gjøre mennesket overflødig? Hvem skal nyte byen da? Byen selv? Arkitekturens vold. «Store byer utstråler økonomisk makt,» skriver Therborn. Han kaller sin bok «en makroskopisk global analyse». De urgamle store sivilisasjonenes byer var designet som representasjoner av den kosmiske orden, hevder Therborn; moderne byer, derimot, er uttrykk for ren makt, og har ingen kosmiske dem. Bertrand Russell sa i artikkelen «On Being 90»: Ulempene er opplagte. Blant fordelene: Du har et fantastisk overblikk, et langsyn som kan berike deg og andre, din kunnskap og erfaring kan modnes til visdom. Men er det noen som gidder høre på sjuende far i huset? Det kommer litt an på hva man har å si. Kanskje er det en klok skole i nærheten? 3. For all del, ikke fall! Er du så gammel, er du vel forbi kreft og hjerte-/hjerneslagalderen. Men fallet feller. Se hvor du går, hold øye med ledninger til lamper og støvsuger, vokt deg for badekarets farer. Ha mange og gode håndtak. Blir noe vrient, finnes det en norsk regel: Det er ingen skam å snu. Husk: De er flinke til å fikse brukne bein. Faren er sykesengen. 4. Forenkl dine omgivelser til det du kan mestre. Bydelen/ landsbyen, gater/veier du er fortrolig med, nabolaget, hjemmet/huset, rommet. Berik det med bøker, cd-er, dvd-er, film. Jeg har gitt avkall på å fly småfly, stå på vannski, slalåm, langrenn, kjøre motorsykkel, sykle (for bratt). Nå gjenstår å bile og å gå, godt støttet til en rullator. Jeg nyter det, vel vitende at jeg snart kommer til å mestre enda mindre. Forbered alderdommen i ungdommen og voksendommen, så den ikke blir dommen over deg selv. 5. Samvær. Din livsledsager(ske), familie. Har disse falt fra søk sammen meddine venner, kolleger, naboer. Andre aldrende. Kirker er flinke til å lage miljøer pretensjoner. Sosiologen snakker om byenes to «dimensjoner»: den rent estetiske den grafiske utformingen av byen og byens «grammatikalske makt». «Fascisme har en spesiell plass i ethvert studium av moderne makt,» skriver forfatteren. Fascistisk arkitektur er en slags apoteose, en estetisk overbygning av den volden ideologien bygger på. En moderne by i fascistisk utforming utstråler nettopp vold, krig og imperialisme. Og ikke minst representerer den en overvinnelse av naturen og mennesket. «Fascisme har hatt mange beundrere og etterfølgere [ ] som alle kan ses som en del av en stamme av sjåvinistiske, voldelige, og antiegalitære autoriteter,» skriver han. Selvsagt er og var det gamle Roma et opplagt forbilde for moderne fascistisk arkitektur. Dette gjaldt spesielt for Mussolini. I det nazistiske Tyskland var det Albert Speer som var for eldre i sine praktfulle, ofte tomme bygninger. Ensomhet dreper. Del måltider! Felles glede over gode smaker, lukter og syn dobler gleden. La godbiter og goddrikker pirre din smaks- og luktesans, men skyll dem ikke ned med vann, og for all del ikke med vin. Gi god vin langtidsopphold i munnen. Besnakk det sjefsarkitekten; han synes å ha vært den eneste arkitekten i hele naziriket. I motsetning til Hitler hadde Mussolini mange arkitekter svermende rundt seg, ikke bare én men Marcello Piacentini var den fascistiske arkitekturens primus inter pares. Hvordan kom byplanleggerne på ideen om å gjøre mennesket overflødig? Germania. Det er unektelig noe avskyelig, men også dypt fascinerende over megalomanien fascismens og nazismens arkitektur utstrålte. Gjennom de svulmende, massive byggverkene skulle den himmelstrebende stormannsgalskapen vise seg i konkret utforming. I sin selvbiografi Inside the Third Reich skriver Albert Speer at «Dette var deilig, dere!» Ordlegg gledene. Vær ikke gjerrig med positive ord. Del plager og «vondter», men alltid med søken etter løsninger. Runde bord hjelper. 6. Lev to liv: i nettverket du bygger opp, og på nettet. For en rikdom å kunne koble seg på og gå dypt inn, verden rundt, og bygge opp nettverk, Hitlers nye planer for Berlin var inspirert av Champs-Élysées. For Hitler var hovedsaken lysten til å erobre verden, og det var viktig at Berlin skulle skinne av overhøyhet og allmakt, ja, at den skulle virkeliggjøre imperialismen som idé. «Berlin var ikke nok for Hitler,» skriver Therborn: «For hans kommende teutoniske rike fra Norge til det nordlige Italia og for den kommende germanske storverdenen så han for seg en helt ny by: Germania. Speer ble satt på saken, men han rådet heller Hitler til å satse på å vinne krigen.» Fascistisk ideologi hadde noen få enkle grunnprinsipper: virulent nasjonalisme og brutal sosialdarwinisme, som i nazismen også omfattet antisemittisme og imperialisme. Til sammen utgjør de to ideologiene en ytterst autoritær urbanisme, som fikk mannen i gata til å føle seg ubetydelig i forhold til statsmakten. Den fascistiske ILLUSTRASJON FOR NY TID: KARSTEIN VOLLE om så bare med korte sms-er. Bruk den fantastiske Skype, bring andre nær deg og deg nær dem. Hjelp andre verden rundt, bli hjulpet. 7. «Gå av med pensjon» ligger skremmende nær «avgå ved døden». Visse samfunnsplanleggere håper perioden mellom de to blir tre korte år. Det ligger en viss glede i å la alderspensjonen konkurrere med det man har betalt i skatt. Men betal heller tilbake ved å forlenge ditt arbeidsliv. Flere og flere gjør det, på gamle eller nye arbeidsplasser, lønnet fullt eller delvis. Eller gratis finansiert av pensjonene. Descartes sa: «Jeg tenker, altså er jeg»; kineserne sier: «Vi elsker, altså er vi» (yin/yang); våre samfunn sier: «Du jobber, altså er du». Hva med litt av alle tre? Andre vil glede seg over ditt liv, ikke bare sørge over din bortgang. Prøv det motsatte av disse syv: Gå av, kutt alle bånd og lag ingen nye, lev bare i én virkelighet, ensom, i en kompleks verden fylt av fysiske og mentale farer, finn intet positivt, vær et passivt objekt ikke et aktivt subjekt, få ingen mosjon for kropp eller sinn, innta dårlig føde. Og din alderdom vil bli et helvete brutish, nasty and short (Hobbes). Vi eldre vet hva som venter oss. Men du kan nyte denne kostelige gave livet til siste dråpe. Og håpe at andre vil glede seg over ditt liv, ikke bare sørge over din bortgang. Og at du vil leve videre i dem. Galtung er en kjent fredsforsker. galtung@transcend.org ideologien har overlevd i dens arkitektur, men selv i byer som kaller seg demokratiske, er fascismearkitekturen langt fra fraværende. Det er en arkitektur som ikke tar hensyn, og den er gjerne vakker, dog på en skremmende og overveldende måte. Kapitalismen først. Hva mener så forfatteren at fremtiden vil bringe? I avslutningskapittelet «Envoi: global capital, the future of national capitals and of their people» skriver Therborn at ideen bak hovedstedene i verdens store land er at de skal uttrykke økonomisk og kulturell relevans i et globalt perspektiv. Men hva slags fremtid vil mennesket ha i en verden av hensynsløs kapitalisme? Vil de overhodet ha noen fremtid? undrer han. Göran Therborn virker ikke optimistisk. Næss er forfatter og fast kritiker i Ny Tid. henning.ness@getmail.no

10 18 LITTERATUR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) LITTERATUR 19 Kampskrifter fra Trump-land «The Trumpocene» We Need to Talk... Artists and the public respond to the present conditions in America Utstilling og publikasjon av: Petzel galleri, USA. Forlag: Hatje Cantz, Tyskland. Etter at Donald Trump vant presidentvalget, samlet staben på Petzel Gallery i New York noen av samtidens mest anerkjente kunstnere til motkamp. ANTI-TRUMPS AMERIKA AV HILDE MARSTRANDER 9. november 2016: Allerede dagen etter det amerikanske valget er det opprørsstemning på morgenmøtet i Petzel Gallery i Chelsea i New York. «Hvordan skjedde dette? Vi må gjøre noe! Men hva?» Kun 24 timer etter Donald Trumps overraskende opphøyelse fra realitystjerne til påtroppende president, har ringvirkningene spredt seg over hele USA. På sosiale medier meldes det om lynsjestemning fra Trump-supportere mot immigranter fra øst til vest. Muslimske jenter legger hijaben hjemme i frykt for å bli utsatt for verbale og fysiske angrep på vei til skolen, afroamerikanere får «n-ordet» kastet etter seg, og latinamerikanere blir bedt om å dra tilbake dit de kom fra. Opptaket av Trumps kvinnefiendtlige uttalelse «Grab them by the pussy» er for lengst lekket til pressen, og den påtroppende førstedamen går ikke hånd-i-hånd, men to skritt bak den kommende presidenten. Kunstnerisk mønstring. Mens Trump tvitrer om sin egen storhet og landets glitrende fremtid, samler Petzels stab seg til motkamp væpnet med noen av samtidens mest anerkjente kunstnere. Over 40 kunstnere blir bedt om å visualisere sine forventninger til den nye tidsalderen, «The Trumpocene», og får to knappe måneder til å ferdigstille sine respektive verk. I Petzel Gallery visualiserte over førti kunstnere sine forventninger til den nye tidsalderen «The Trumpocene». 6. januar åpner utstillingen et steinkast fra The Meatpacking District. I tillegg til en rekke «artist's talks», som givetvis ikke lar seg gjengi i sin helhet, vises blant annet kjøttfulle, sprikende kjød, bilvinduer med kulehull, flere dekonstruerte unionsflagg, satiriske bilder og en mengde lysskilt og grafikk med slagord som ironiserer over det hedonistiske forbrukersamfunnet som forventes å gjøre et comeback under det nye presidentskapet. En mengde store navn har bidratt til utstillingen og publikasjonen: Jenny Holzer som er kjent for sine monumentale LEDskilt i urbane settinger, blant annet den iøynefallende Protect Me From What I Want (1982) som lenge hang som en kollektiv, dårlig samvittighet over Times Square i New York; innflytelsesrike Charles Gaines, en av de første afroamerikanerne som fordypet seg i konseptuell kunst; Yael Bartana, en av Israels ledende foto-, film- og installasjonskunstnere; Mark Dion, som organiserer sine installasjoner i samlinger på gulv eller i kabinetter, på samme måte som norske Markus Li Stensrud ikke ulikt systematiseringen av gjenstander man kjenner igjen fra naturhistoriske museumssamlinger; den thailandske kunstneren Rirkrit Tiravanija som driver The Land Foundation, hvor undertegnede har hatt kunstneropphold. Noen av landene som er representert er USA, Canada, England, Tyskland, Østerrike og Nederland, og det er tett mellom Guggenheim-stipender og utstillinger på MoMA på utstillernes merittlister. Politiske kritikere, avantgardister, feminister, lhbt-forkjempere, innflyttere og utflyttere har alle blitt invitert. De aller fleste kunstnerne arbeider konseptuelt med installasjoner og sammenstilling av objekter (assemblage). En overveldende mengde av dem jobber også med slagord-basert kunst av typen neonbelysning, LED-skilt, påskrevne avissider og malerier der majuskler danner ord og setninger som «LIAR», «DEATH», «ANOTHER CO- UNTRY», «JUSTICIA CLIMATICA» og «WHAT IF WOMEN RULED THE WORLD». Det oppleves som en nærliggende idé når oppdraget går ut på å kommentere en politiker som selv er kjent for sine bombastiske «one-linere». Utstillingspublikasjonen er utkledd som et kulørt magasin, men det er mer tankegods mellom omslagene enn «looken» skulle tilsi. Likeledes er alle tegneseriereferansene med Mikke Mus og Donald Duck, og karikaturgjengivelser av den sittende presidenten som eselører i den amerikanske popkulturelle historieboken. Dokumentarklipp fra opptøyer og nyhetsbildet er også høyst relevante i denne tolkningssamlingen av tingenes tilstand, både i utstillingslokalet og papirpublikasjonen. Ja, men Publikasjonen We Need to Talk... ble produsert etter utstillingen, og er utgitt av forlaget Hatje Cantz; et forlag som spesialiserer seg på billedkunst, fotografi, design og arkitektur. Formatet er hele 51 x 38 cm, trykt på helglanset papir ikke ulikt avisenes glossy helgebilag og inneholder reproduksjoner av alle de 47 kunstverkene fra utstillingen med mer. Det uhåndterlige formatet oppfordrer definitivt heller til samtaler over et stort bord enn til personlig kafébruk. Og papiret står godt til kunstnernes ringeakt for Trumps populistiske innsalg av seg selv. Resultatet er en 40 siders publikasjon utkledd som et kulørt magasin, men med en del mer tankegods mellom omslagene enn innpakningen skulle tilsi. Det er alltid noe helt annet å være på en utstilling «live» enn det er å lese den tilhørende publikasjonen i ettertid, og jeg skulle gjerne ha vært i 18. gate i New York i januar og opplevd kunsten og stemningen på nært hold. Når det er sagt, så slår det meg imidlertid at Petzel har valgt en rekke kunstnere som jobber innenfor nært tilstøtende områder. Det kunne vært spennende å se hva andre typer samtidskunstnere kunne bidratt med, innenfor eksempelvis klassisk og abstrakt maleri, lyd, dans og performance. Jeg tror det kunne skapt mer dynamikk i utstillingen. Utstillingens forslitte uttrykk. Gigantiske skilt med slagord har hengt ved oss helt siden begyn- nelsen av 1900-tallet, og dukket opp i reklamesammenheng allerede på 30-tallet. Kunstnerne Joseph Kosuth og Bruce Nauman var tidlig på'n allerede på 60-tallet. På 80- og 90-tallet fikk denne type kunst igjen et oppsving, og fremdeles blafrer smarte ordspill, illevarslende profetier og selvironiske oppfordringer fra store skilt på gallerier og kunstakademier nær deg. Selv om det er lett å forstå hvorfor dette dukket opp i akkurat denne sammenhengen, føles det noe forslitt. Og selv om slike skilt både er dekorative og ofte morsomme, blir det bokstavelig talt litt for lettkjøpt. Den samme oppfatningen har jeg dessverre av tegneserietematikken og tilbakeblikket på etterkrigstidens Pop Art. Andy Warhol, Lichtenstein og Rauschenberg med flere utforsket og perfeksjonerte stilen på 50-tallet. Og selv om mange i dag med estetikkens briller på nesa ser kritisk på dette uttrykket, så lå det mye observant samtidskritikk i bunn da dette først ble kreert; mot masseproduksjon, bruk-og-kastkulturen og en overfladisk kjendisdyrking. Man kan skjønne at dagens kunstnere tyr til de samme grepene når de nå skal kritisere en familie som nettopp står som selve symbolet for alle disse elementene men er det en god grunn til å tråkke opp gamle stier? Interessant publikasjon. Noen ganger er det den som er lavmælt som blir hørt, mens den som roper har en tendens til å forsvinne i støyen. Selv savnet jeg noen mer subtile og poetiske verk i dette utvalget. Nærmest kommer kanskje Petzels egen publikasjon med sine skriftlige gjengivelser av foredragene fra utstillingsperioden, som skal ha omhandlet miljøvern, immigrasjon og sivil frihet under «Trumpocene»-alderen. Selvfølgelig er det meste allerede utprøvd innenfor kunstens verden, som på alle andre skapende felter. I dag er det ofte kombinasjonen av ingrediensene som skaper nye inntrykk. Det gjelder både miksing, klipping, redigering, koreografi, regi og kuratering. Her savner jeg litt mer rytmikk. Likevel er dette en interessant publikasjon, først og fremst i kulturhistorisk perspektiv med sine mange pekere mot verdier og uttrykk som kom og gikk, men, som Rocambole, stadig vender tilbake. Marstrander er fast kritiker i Ny Tid. hcmarstrander@gmail.com Dennis Johnson og Valerie Merians (red.): What We Do Now? Standing Up for Your Values in Trump s America Melville House. USA Markos Moulitsas og Michael Huttner: The Resistance Handbook. 45 Ways to Fight Trump. Barnes & Noble. USA Sjokket som fulgte det amerikanske valget er i ferd med å legge seg. Nå må det handles. AF STEFFEN MOESTRUP Amerikanerne er fortsat i færd med at ryste chokket af sig. Chokket over, at en mandschauvinistisk, kvindenedladende, muslimhadende hvid mand kunne vinde præsidentvalget. Eller sådan virker det i al fald, når jeg møder folk her i Berkeley, hvor jeg er bosat det næste stykke tid for at arbejde ved universitetet. I Berkeley er Trump noget, man undskylder for. Noget nærmest pinagtigt. Sådan er det naturligvis ikke overalt i USA. For selvom Hillary Clinton godt nok fik over to millioner stemmer mere end Trump, var der stadig 63 millioner amerikanere, der gav Trump sin stemme. Flere af dem møder jeg på en sommer-rundrejse i vestlige stater som Arizona, Nevada og Utah. De har valgt Trump, fordi de er trætte af politikerne, der taler og taler, men intet gør. Fordi de er trætte af et indspist Washington. Fordi de vil have fornyelse. Og naturligvis også fordi de vil have USA tilbage på rette spor, så landet kan blive mægtigt igen, for nu at anvende en af Trumps evindelige paroler. Så Berkeley er vitterligt én ting. En del af det resterende USA noget ganske andet. Eller som en pensioneret håndværker (som nu lever af at handle med aktier) siger til mig på min rundrejse: «Berkeley plejede at være ytringsfrihedens arnested. Nu kommer det bare venstreorienteret tale derfra, der udelukker alle andre.» Man kan tage det udsagn som vanlig, konservativ hån mod de venstreorienterede. Eller man kan se udtalelsen som en illustration af, at USA efterhånden er blevet delt i to: De progressive, som hæfter sig ved, at USA blev skabt af indvandring og fortsat bør trives derved. Og de isolationistiske, eller patriotiske, om man vil, der ønsker et land lukket om sig selv, et USA forbeholdt de få udvalgte. Motstandsmanifest. To nye bøger sætter sig bestemt ikke for at forsone de to lejre. Tværtimod bærer begge bøger præg af at ville råbe vagt i gevær og få amerikanerne til at skride til handling. Nu skal chokket fravige til fordel for aktivisme og modstand. Antologien What We Do Now? samler mere end 25 tænkeres bidrag. Forfatterne spænder forholdsvist bredt. Vi finder både kendte stemmer som Bernie Sanders og George Lakoff, men også et utal af mere lokalt forankrede intellektuelle såsom Sharon Kleinbaum, der er rabbiner i en lgtb-synagoge i New York. Det fælles standpunkt tværs over linjen er naturligvis, at USA har brug for gå i opposition til Trump. At amerikanerne må mobilisere en decideret modstandsbevægelse. De fleste bidragsydere præsenterer en kort analyse af, hvordan Trump dog kunne vinde, men kernen i bogen er de mange bud på, hvori modstand kan bestå. «Berkeley pleide å være ytringsfrihetens arnested. Nå hører vi bare venstreorientert tale derfra, som utelukker alle andre.» Her er langsigtede planer, såsom Bernie Sanders idé om at genrejse middelklassen og begrænse de store finansielle institutioners enorme magt, der ifølge Sanders var grunden til både finanskrisen og ikke mindst den efterfølgende genopbygning, hvor skattekroner måtte anvendes for at genrejse institutioner, der efter sigende var too big to fail. Vi finder dog også mere håndgribelige handlingsanvisninger, som når aktivist og kvindesagsforkæmper Gloria Steinem advokerer for at undlade indkøb af varer fra virksomheder, som på en eller anden måde har forbindelse til Trump (appen Boycott Trump viser hvordan). Trods mange fine omend mindre analyser, er en gennemgående svaghed i antologien dog, at den alt for ofte repeterer abstrakte politikerparoler og mest af alt minder om taler i forsamlinger, som allerede er overbevist om afsenderens budskab. Flere af teksterne er da også decideret politiske taler, hvilket i denne sammenhæng ikke er nogen styrke. Få deg venner fra en annen etnisitet. Bli frivillig i en politisk forening. Lær et fremmedspråk. Støtt medier som rapporterer fakta og ikke bygger sin journalistikk på propaganda. Det nærmeste. Håndgribeligheden er langt bedre i modstandsmanualen The Resistance Handbook. 45 Ways to Fight Trump. Bag bogen står Markos Moulitsas og Michael Huttner, der driver to af USA s mange progressive interessegrupper, nemlig ProgressNow og Daily Kos. Her er ingen floromvunden tale og lange perspektiver, men tværtimod 45 konkrete anvisninger til at få Trump passiviseret og med tiden fjernet fra magten. Mange af anvisningerne kræver ikke store summer penge eller meget tid: Få dig venner fra en anden etnicitet end din egen. Bliv frivillig i din lokale, progressive politiske forening. Lær et fremmedsprog. Støt medier, der rapporterer fakta og ikke bygger deres journalistik på propaganda. Giv din stemme til kende på underskriftsindsamlinger. Bogen er inddelt i en række kategorier, der på smart vis gør, at man kan selektere de tiltag, som passer bedst til ens eget gemyt og omgangskreds. Det er godt tænkt, for hvis masserne skal mobiliseres, vil de første skridt sandsynligvis skulle være de lette skridt, der ligger lige for. Disse to bøger er kun et meget lille udvalg af den linde strøm af modstandsbøger, vi ser i disse måneder (se også anmeldelsen af Naomi Kleins manifestlignede skrift No Is Not Enough i Ny Tid, juli 2017). Man kan naturligvis anlægge et kynisk perspektiv og se disse udgivelser som blot en kalkulerende måde at indtjene en hurtig skilling på, men tager vi de mere optimistiske briller på, kan vi også se udgivelserne som et af flere signaler på, at et stigende antal amerikanske borgere involverer sig politisk. Ikke kun ved at tage aktivt stilling, men ved at agere, demonstrere, kræve og selv bidrage. Et støt stigende antal mennesker skriver klagebreve til offentlige instanser. Flere stiller op til politiske poster end nogensinde før. Og igangsætter disse bøger en tanke, som bliver til en handling, kan modstand blive en realitet i et sådant omfang, at forandring før eller siden vil ske. Vi har set det før. Og vi kommer til at se det igen. Moestrup er medie- og litteraturkritiker i Ny Tid. moestrup@gmail.com

11 20 PERSPEKTIV SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) LITTERATUR 21 Kills per dollar AV DAG HOEL Raufossingen Bjarne Gravdahl var direktør og ansvarlig for ammunisjonsfabrikken i perioden da kulturen kom til Raufoss og vi nordmenn oppdaget at selv om alle dyr var like, så var noen likere enn andre. Det var på 80-tallet at uskylden glapp for oss. Skulderputene vokste år for år. Jeg besøker Gravdahl en vinterdag med frostrøyk og knirk i snøen. Han tar imot på trappa og geleider meg inn i sofaen. På salongbordduken ligger en bunke overheadfoiler med grafer og statistikker, tilårskomne verktøy fra styremøter med varmgang og nå vitner fra Gravdahls regime. Når jeg innleder med å fortelle at jeg vokste opp i Villåsen, får jeg vite at årsaken til at grenda aldri ble større enn en håndfull hus, var eksplosjonsfaren fra fabrikkens ammunisjonslagre som ble anlagt nede i skogen, ikke langt fra min barndoms dal. «Det er ingen tvil om at dersom det der hadde gått i lufta, da ville det blitt vanskelig oppe i Villåsen!» Vi ler hjertelig. Den tidligere direktøren er like frisk i replikken som da det stormet for to tre tiår siden Raufoss skjebnetid. Den gangen var ikke alle like glade for Gravdahls rett-fra-levra-kommunikasjon: «Sosionomer har sin måte å tenke på, mens ingeniører har en annen,» sa han. «I vår verden handler det strengt tatt om effektiv produksjon, eller kills per dollar, som amerikanerne sier.» Vi gjør oss komfortable i salongen mens Gravdahl forteller at produktutviklingen på 80-tallet ble hemmet av at salg av ammunisjon var «tøtsji». Raufoss Ammunisjonsfabrikker kunne tjent mer og laget flere produkter, om ikke politikerne hadde begrenset salget. Når det likevel gikk relativt godt, hadde det sammenheng med at utviklingen i forsvarssektoren har vært rettet mot USA og andre store land. «Om vi ikke hadde vært med der, ville vi aldri sluppet til med nye våpenvarer. Vi var gode på innovasjon på Raufoss, men for å ha et marked for innovasjonen, måtte vi være aktive og synlige. Vårt forhold til USA var avgjørende for å få arbeide med ny teknikk på for eksempel raketter.» For å lande internasjonale salg, hadde Raufoss agenter ute i verden. Eksempelvis var Storbritannia et viktig marked, og Raufoss knyttet til seg Gordon Foxley, den tidligere innkjøpssjefen i det britiske forsvarsdepartementet, som fra midten av 80-tallet drev egen virksomhet og hadde gode resultater å vise til. Gravdahl blafrer med foilene med grønne og røde tusjstriper, finner den han leter etter og forteller poengtert om hvordan utvikling av ammunisjon også har smittet over og gitt suksess i sivil sektor. Volvos støtfangere ville aldri blitt produsert på Raufoss, ei heller sett ut som de gjør i dag, om det ikke var for RAs utviklingsarbeid for å gjøre M72 til et enda mer dødelig våpen. Dette var historier et ellers litt skyldtynget storting likte å høre. «Sivil sektors nytte av utviklingen i militær sektor var vårt alibi overfor Stortinget!» Gravdahl forteller at politikerne ikke var glade for at Raufoss eksporterte miner og andre rene forsvarsprodukter. De folkevalgte holdt seg for nesen: «Vi produserte noen djevelske greier, sånn sett. Så det var stor risiko for politisk trøbbel. Det var mye lettere å få politisk aksept om det dreide seg om delleveranse til forsvarsprodukter som en bedrift i et annet land sto ansvarlig for. Messinghylser, for eksempel. Det fikk vi sende ut av landet. Jeg må si det var uttrykk for en viss politisk dobbeltmoral.» Siden vi er inne på dobbeltmoral, faller det noen ord om Multi Purpose-ammunisjonen. «Effekten av denne ammunisjonen strider nok litt mot Genèvekonvensjonen. Én ting er å lage et hull i et menneske, men å skyte slik at kula eksploderer inne i kroppen, det er verre. Nå handler krig i siste instans om å drepe fienden, men det vil vi ikke snakke høyt om i norske politiske kretser. Vi produserte noen jævelske greier. Vi går tilbake til utgangspunktet for samtalen, bedriftens reise inn i en ny tid. I og med at Raufoss-fabrikken hadde fått en omfattende sivil sektor, besluttet styret i 1987 å skifte navn fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker AS til det mer nøytrale Raufoss AS. Et diskré forhold bak navneendringen var at selv om navnet ble «avvæpnet», var det forsvarsdivisjonen som gikk med overskudd og bar bedriften. Inntil i 1989, da muren i Berlin ble hugget i småbiter og det skulle bli fred. Et fryktinngytende scenario på Raufoss for hvem ville vel ha rakettmotorer i fredstid? Fra 1989 til 1990 falt eksporten av forsvarsmateriell fra Norge fra 1,7 milliarder kroner til 770 millioner kroner. Og neste år var verdien ytterligere 200 millioner kroner lavere. I den politiske debatten om Raufoss fremtid var Høyre der med ideologisk funderte sannheter om skaperkraften i det frie mennesket. Statsbedrifter var passé. Det var kun private kapitalholderes vitalitet som kunne håndtere utfordringene med sviktende markeder, også kalt fredelige tider. Parlamentarisk leder Jan. P. Syse var optimistisk: «La en dynamisk bedrift få sjansen, men ikke med skattebetalernes penger.» Det var murring på Raufoss mot å skilles fra staten, en trofast livsledsager, men om man kjemper mot tidsånden, er Ny Tid trykker her et utdrag fra den nye boken til Dag Hoel, Fred er ei det beste fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien. Boken handler om Hoels oppvekst like ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker AS og internasjonal våpenhandel generelt. man dømt til å tape. Børsnoteringer hadde inntil nylig kun hatt interesse for en engere del av befolkningen og var å finne i egne seksjoner i nisjeaviser. Men noe hadde skjedd. På radiokanalene som poppet opp over hele landet sent på 80-tallet ble tallkoder lest opp som hypnotiserende mantra mellom popsviskene. Aksjehandel skulle bli en del av nordmenns hverdagslige virkefelt, mens det dukket opp firmaer som avlastet travle familier med praktiske gjøremål som husvask og hagearbeid. I en tid da freden truet våpenproduksjonen, ble det åpenbart at freidige krefter måtte inn for å skape ny dynamikk og muligheter den trauste staten var ute av stand til å bevirke. I 1990 ble fabrikken endelig børsnotert. Staten skulle ennå gi trygghet med sine 53 prosent av aksjene, mens det private initiativet og markedskreftene skulle få opp produksjonen og øke overskuddet med sine 47 prosent. Norsk ammunisjonsindustri hadde startet som et statlig, sikkerhetspolitisk anliggende. Vi skulle befri oss fra svenskene og måtte ha tilgang på ammunisjon i tilfelle krig. Produksjonen på Raufoss fant sin årsak i behovet for forsvar mot ytre fiender. I 1990 var denne begrunnelsen for ammunisjonsproduksjonen avleggs. Ammunisjonshandel var nå et marked med muligheter for avkastning. Det var derfor talsmenn for risikovillig kapital over tid hadde ivret for privatisering. Forsvaret av Norge alene var uinteressant. Det var forsvars- og angrepsbehov ute i verden som skapte et marked og aktualiserte børsnoteringen. Den kalde krigen sviktet på denne tiden, men kapitalholderne mente at det var fremtid i industrien. For helt fredelig kunne det vel ikke bli? I eksotiske markeder var vekstpotensialet åpenbart, om man fikk tilgang. Førti prosent av all korrupsjon i verden utspiller seg i våpenhandelen. Hvordan kunne staten hjelpe ammunisjonsindustrien og dens eiere? Jo ved å lempe på restriksjoner. Gravdahls erfaring med at det var lettere å få tillatelse til eksport av enkeltkomponenter enn av hele produkter, slik at politikerne slapp å føle ansvar for det endelige drapsvåpenet, ble gradvis befestet inntil det i 1992 het fra Utenriksdepartementet: «Dersom det ferdige produkt ikke fremstår som norsk, kan det reeksporteres etter samarbeidslandets eksportkontroll-regler». Restriksjonene på delleveranser var heretter fjernet. Deler fra Raufoss kunne dukke opp hvor som helst, og det hadde de i grunnen allerede gjort en tid, men nå uten å være i strid med norsk regelverk. Utfordringene med deler til F-16 til Iran var et tilbakelagt stadium. En større ordre granater til India gikk fint, for det var Bofors som signerte kontrakten, og da skulle svenske eksportregler gjelde. Den umiddelbare krisen som fulgte forestillingene om verdensfred, ble dempet da USA med sin koalisjon invaderte Irak. Krigen økte fremtidstroen i ammunisjonsindustrien, og inntektene fra den norske eksporten ble nesten doblet fra 1991 til Raufossingene klarte likevel ikke å levere gevinst i henhold til ammunisjonsspekulantenes forventning. Om Raufoss på børs fikk videre armslag med mer liberale eksportregler, begynte børsnoteringen likevel å se ut som en dundrende fiasko. Rett FRA NAMMO, DER RAUFOSS AMMUNISJONSFABRIKK I DAG ER INNLEMMET. RAUFOSS AMMUNISJONSFABRIKK - HYLSEVERKSTED. CA nok kom kapital inn i bedriften fra forventningsfulle sjonglører, men det var ting man ikke hadde tenkt tilstrekkelig over: «De som kjøpte aksjer, gjorde det for å få noe tilbake, og det fort! Det var en ny virkelighet på Raufoss. Her hadde vi langsiktige mål, vi bygde samfunn, og det fant vi fort ut at ikke skaper interesse på børsen,» forteller Gravdahl. Raufoss forsto ikke børsen, og børsen forsto ikke Raufoss. Kommunikasjonssvikten bidro til at aksjekursen falt som bomber mot Gaddafi. En kunne høre susing i lufta og undre seg, men ingen forsto hva som foregikk. Før etterpå da var det klinkende klart at Adam Smith aldri hadde vært på Raufoss. De usynlige hendene gjorde ikke jobben slik ideologien tilsa, noe det ikke var lov å påpeke i en tid da Jens Stoltenberg hadde tilført Arbeiderpartiet kullsviertro på markedets magi. Men faktum er at det gikk skralt da selskapet ble børsnotert. Børsens humørsvikt var ikke Gravdahls eneste utfordring. En formiddag meldte sekretæren om utenrikstelefon. Den tørre stemmen fra London tilhørte en ansatt i MI6, den hemmelige etterretningstjenesten, bedre kjent som James Bonds arbeidsgiver. Agenten hadde noen spørsmål til direktøren. Det var ikke James som ringte, tvert imot en ualminnelig virkelig agent som ønsket opplysninger om Raufoss mellomværende med Gordon Foxley. Raufoss salgskonsulent hadde fått dyre vaner. Sportsbilene hopet seg opp i oppkjørslene på eiendommer han tilegnet seg på pene adresser. Våpenindustrien levde opp til sitt rykte. Gravdahl har så langt i vår samtale holdt seg til et dannet språk etter gjeldende standard på Raufoss, men nå blafrer det alvorlig i overheadfoilene som spriker i begge hender: En jævla affære! Vår mann var tatt for korrupsjon! Han hadde hjulpet oss med salg av ammunisjon til England, og han hadde mottatt provisjon fra oss som han ikke hadde gjort rede for. Det ble skandale både i England og i Norge. I dag er det blitt normen at tidligere fremstående tjenestemenn slår skamløs mynt på nettverk og erfaringer fra det tidligere arbeidslivet i statlig tjeneste. På tidlig 90-tall vekket slike forhold mistanke i England. Gordon Foxley ble i november 1993 funnet skyldig i korrupsjon. Han hadde mottatt til sammen 1,3 millioner pund i provisjon for leveranser til det britiske forsvaret fra firmaer i Italia, Tyskland og på Toten. Det fantes sterke indisier på at det samlede, faktiske beløpet Foxley hadde mottatt, var vesentlig større, men det var denne summen etterforskerne fant beviser for. Påtalemyndigheten fikk medhold i at Foxley hadde innkassert provisjon på bakgrunn av kontrakter han la opp til i sin tid som innkjøpssjef i Forsvaret. I sin redegjørelse til norske myndigheter skrev Gravdahl om den første utbetalingen på kroner til Foxley at den «var ment som en startprovisjon for Foxley, men utbetalingen ble uheldigvis beregnet ut fra ordrer som var inngått med det britiske forsvarsdepartementet mens Foxley ennå var ansatt der. [...] Totalt har RA utbetalt 3,4 mill. kroner til Foxley og hans selskaper.» Én ting er å lage et hull i et menneske, men å skyte slik at kula eksploderer inne i kroppen, det er verre. At Foxley ville ha utbetalt pengene til en bankkonto i Sveits, skapte ingen forundring på Raufoss. På spørsmål fra Næringsdepartementet om hvorvidt «slike arrangementer (bankkonto i Sveits) kan tyde på at noen søker å skjule noe, svarte Gravdahl: «Vi kjenner ikke til Foxleys motiver for å registrere selskapet i Sveits. I mange bransjer er det vanlig at selskaper har konto i banker utenfor sitt eget land, og det var naturlig at RA også aksepterte dette for Foxley.» 40 prosent av all korrupsjon i verden utspiller seg i våpenhandelen. At Raufoss skulle drive denne butikken og unngå bransjens modus operandi, er utenkelig. De senere årene har vi himlet med øynene over røverhistorier fra ledelsen i Telenor og DNB. De ønsker duknakket å bli trodd på at de «ikke visste noen ting». Direktør Bjarne Gravdahl på Raufoss sto alltid rak. Han benektet ikke at han var ansvarlig for at Raufoss hadde en tidligere innkjøpssjef for Forsvaret som agent i London for å besørge salg til britene. Bankkonto i Sveits var normen. Feilen i dette tilfellet var at briten hadde bedratt sine egne myndigheter ved ikke å oppgi vederlagene han fikk. Foxley ble dømt til fengsel i England. I Norge slapp Raufoss med «kjeft for at vi ikke hadde vært påpasselige» og en kostbar erstatning til det britiske forsvarsdepartementet, foruten at det samme departementets etikkkomité slo seg ned på Raufoss en ukes tid for å kryssforhøre Bjarne Gravdahl. De kom ikke langt med dét. Direktøren hadde varmet opp overheadprosjektøren og sto klar med foilene da de kom. Han leste dem teksten om norsk etikk, en delikat balansegang mellom bestikkelse og godtgjørelse.»det gikk relativt bra, for vi hadde jo et sunt syn på dette her.» Når jeg forteller om min tid som fotoreporter i Mellom-Amerika på 80- og 90-tallet og min sympati for sosiale opprør blant fattige mennesker som ble høvlet ned av leiesoldater utstyrt med M72 fra Raufoss, svarer Gravdahl: «Den typen politikk var det ikke mange på Raufoss som engasjerte seg i. Vi kom aldri lenger enn at vi hadde en stor beundring for USA. Vi var lojale mot Stortingets krav, og dét var dét. Når Stortinget tvilte, reiste jeg selv til Oslo for å forklare konsekvensene av en eventuell nedleggelse av produksjonen. Alternativet var å legge ned forsvarsindustrien.» Vankelmodige politikere var glade da Gravdahl trakk seg tilbake fra norsk offentlighet i Hans løstsittende sannheter var en tilbakevendende bekymring. Ærligheten hans truet den norske livsløgnen med uttalelser som at «nærmere 1000 arbeidsplasser tilknyttet våpenproduksjon ved Raufoss AS kan gå tapt som et indirekte resultat av Norges u-landsinnsats og aktive rolle som internasjonal fredsmekler.» Livsløgner skal en som kjent ikke utfordre. Boken lanseres med arrangement på Tronsmo bokhandel i Oslo kl 1700 Den edle kunst å lyve Werner Sonne: Wer den Sturm sät Edition M. Luxembourg I Werner Sonnes nye politiske thriller går fake og fakta opp i en høyere og høyst skremmende enhet. ROMAN AV RANVEIG ECKHOFF «The noble art of lying» er Oscar W i l d e s definisjon av dikteryrket. Når så diktningen synes mer virkelig enn virkeligh e t e n, er vi over i den mentale sjangeroppløsningen. Helt konkret skjer dette der fantasi og fakta går opp i en høyere enhet. Tyske Werner Sonne, forfatter og tv-journalist med lang korrespondenterfaring fra Bonn, Warszawa og Washington, beveger seg elegant rundt i dette grenselandet. Som i thrilleren Wer den Sturm sät «Den som starter stormen». Fakta møter fiksjon. I den virkelige verden sneier et russisk jagerfly nesten et amerikansk rekognoseringsfly, etter at mannskapet har fanget opp et US-B-52 bombefly på radaren. I Werner Sonnes fiksjon støter et russisk bombefly sammen med et tysk jagerfly og utløser en tiltakende øst vest-krise. En kriminalgåte et mistenkelig dødsfall på den tyske ferieøya Sylt er rammen rundt denne bare lett kamuflerte analysen av dagens storpolitikk. Sonne skriver ofte sakprosa om politiske emner, så hvorfor ikke i romans form denne gangen? Forfatteren er en 71 år gammel hvitmanket herre, som droppet ut av skolen som 16-åring, tok seg jobb som journalist og har blitt ved sin lest siden, blant annet som programleder for Tysklands viktigste statlige tv-stasjon ARD. Han har opp igjennom årene beveget seg på mange ulike internasjonale arenaer, og fulgt statsledere over hele i verden tett. Etter hvert har disse erfaringene funnet sin plass i Sonnes fiksjon. «Mye faglitteratur om politikk og politikere forblir tørre analyser og ender i en støvete bokhylle. Jeg ønsker å formidle verdenspolitikken gjennom å underholde,» sier han om sin siste utgivelse. Skribentens verktøykasse. Sonnes sjangervalg gir ham frihet til å krype innunder huden på storpolitikkens tungvektere. Han utstyrer dem med følelser, tanker og tvil. Vi følger forfatteren villig forbi det knappe nyhetsbildet vi daglig fôres med, og blir sittende som på nåler når han beskriver de uhyrlige nesten-katastrofene som utspiller seg i boken. Sonnes rolle som høyprofilert politisk reporter er en unik plattform å skrive ut fra. Et kjent sitat av ham lyder: «Nå har De unnlatt å svare på spørsmålet mitt to ganger. Tenk Dem godt om før De gjør det enda en gang.» Hans etiske standard har gjort ham i stand til å balansere hårfint mellom nærhet og avstand til sine intervjuobjekter, og til å behandle sensitive emner med nøkternhet som Tysklands forhold til Israel. Med sin elegante stil gjør han bruk av kårde der andre griper etter slegga: «Vi har kommet til en overbevisning her i Tyskland: Aldri mer krig. Israel har på mange måter konkludert motsatt: Aldri mer Auschwitz.» Samtidig er Sonne like saklig kritisk til eget land: «Jeg er ingen pasifist, tvert imot: Jeg mener vi må gå en alvorlig runde med oss selv når det gjelder Tysklands rolle, og spørsmålet om vi alltid kan skygge unna konflikt fordi vi så ugjerne setter våre soldater i aksjon. Isteden leverer vi våpen.» Vi har kommet til en overbevisning her i Tyskland: Aldri mer krig. Israel har på mange måter konkludert motsatt: Aldri mer Auschwitz. Eskaleringens mekanikk. Sonnes kjernetema i Wer den Sturm sät er å bevisstgjøre leseren om tiden vi lever i en tid som synes å bevege seg baklengs. En truende tid, som vi må tilbake til slutten av den kalde krigen for å finne maken til. Det er som om to tog raser mot hverandre og ikke lenger er til å stoppe. En chaplinsk pas de deux med jordkloden, som høyst sannsynlig, som i Diktatoren, vil ende med et smell. En tid der for lengst glemte fiendskap gjenopplives. En macholeder på hver side av Atlanteren som med sin fred-gjennom-styrke-retorikk og dårlig skjulte atomtrusler kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Leseren av Wer den Sturm sät serveres med andre ord mer enn herlige krimgys. Han eller hun kan studere en prosess som vi alle konfronteres med fra tid til annen: at et problem blir virkelig stort først gjennom måten vi takler det på. Drukningen på Sylt, i et svømmebasseng på et luksushotell, fremstår først som en alminnelig hjertestans. Men giften som blir oppdaget i avdødes kropp, får snøballen til å begynne å rulle. Vi tas med til Russland, der «den sterke i Kreml» setter både leiemordere og en ubåt i aksjon for å eliminere en som stikker kjepper i hjulene for en ulovlig våpensalgsavtale. Når ubåten forliser i forbudt farvann og Kreml ikke kan be om hjelp, eskalerer dramaet; mordgåten og ubåten er plutselig to sider av samme sak. Dermed står vi brått overfor en dødelig trussel mot verdensfreden. Sonne bruker hele spekteret av sin reportererfaring til å presentere et plott vi har all grunn til å frykte. Dette er ikke spennende fordi vi lurer på hvem skurkene er; det er spennende fordi vi lurer på hvor langt de er villige til å gå. Eckhoff er frilans skribent. ranveige@gmail.com

12 22 SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) 23 FOR 50 ÅR SIDEN FOR 50 ÅR SIDEN Nå tar vi Godt år for Vietnam ham! AV HARALD BERNTSEN Det fins en type brautende mennesker, som første gang dere ser hverandre, slår deg på skuldra og snakker til deg som om dere skulle ha vært intime venner gjennom et helt liv. Nettopp den typen blir du aldri kjent med. Hos den amerikanske negerforfatter James Baldwin er fenomenet typisk for det hvite Amerika. I novellen «I går, i dag, i morgen» skildrer Baldwin en negersanger som etter et årelangt opphold i Europa vender tilbake til det amerikanske fedreland. Det som slår sangeren sterkest ved gjensynet, er amerikanernes mangel på avmålthet i møtet med fremmede. Men han oppdager snart at den umiddelbare dus-mentaliteten ikke er uttrykk for åpenhet. Den er tvert om en mur, som er anlagt for å avskjære ethvert mellommenneskelig forhold fra å utvikle seg ut over det helt banale stadium. Den er et forsvar mot det urovekkende og ofte smertefulle i å leve virkelig med andre mennesker. Det er mulig kanskje svært sannsynlig at den falske jovialiteten er et mer utpreget trekk i USA enn i Europa. Men da bare som nok et uttrykk for at USA er nådd lenger enn Europa på mange områder. Fortsetter vi å følge i amerikanernes kjølvann, kommer vi nok etter. Den forstilte åpenhet er ikke ukjent i Europa. Vi behøver som regel ikke gå lenger enn til f.eks. nærmeste kolonialhandel for å møte falskheten i sin mest utilslørte form. Kunden er fullt oppmerksom på at diskemannens joviale smil og tomme prat om været er påtatt for å tekkes han, og mannen bak disken er fullt oppmerksom på det. For når handelen er gjort, og neste kunde ekspederes, gjentar skuespillet seg. Mannen bak disken skal spille denne klovnerollen, det er jobben hans å være like vennlig mot alle. Mannen bak disken kjenner alle og ingen. Vi gjør klokt i å merke oss at falskheten i den umiddelbare jovialitet klarest trer fram i handelsforhold. Da nærmer vi oss dens historiske røtter. Har den ikke noe med overgang fra føydalisme til kapitalisme å gjøre? Med overgangen fra livegenskap til den såkalte frie, økonomiske avhengighet mellom trell og herre? Med oppkomsten av et handlende borgerskap og en arbeiderklasse som selger sin arbeidskraft til kapitalisten? Og i dag, da serviceyrkene er i ferd med å samle opp storparten av arbeidsstokken i de høyt industrialiserte land, blir ikke handelsforholdet mellom mennesker enda mer markant og utbredt? Dette burde ikke lede noen til å tro at den falske jovialiteten tilhører oss utelukkende som yrkespersoner. Den har sneket seg inn i, og dominerer i dag også våre private liv. Vi behandler hverandre som gjenstander, som kan kjøpes og selges. Vi foretrekker det, fremfor det problematiske: å oppleve hverandre som mennesker. Prostitusjon er det mest konsekvente uttrykk for vår innstilling. Horehuset er avskaffet i mange land. Men de tusen hjem er gode nok. Få har med større intensitet fortalt om forstillelse i forhold mellom mennesker enn James Baldwin. Det har sin naturlige forklaring i at han er amerikansk neger, og at han er særlig opptatt av forholdet mellom hvite og svarte i USA. Der er barrieren erkjent som offentlig problem. For Baldwin lar det seg ikke løse ved opphevelse av formelle ulikheter. Baldwin gir sjokkerende innsikt i at negerproblemet er en villedende betegnelse skapt av en hvit overklasse, problemet er like mye de hvite og de hvites. Hvorfor opphisses hvite ved synet av negre? Fordi de i negeren ser det de har lukket øynene for og ikke vil se sin egen elendige historie og en verden som en gang gikk tapt. I negeren hamrer de løs på sitt forhatte selv. Og liberaleren gang på gang avsløres han av Baldwin som vrengebildet av rasefanatikeren. Hans vennligsinnede jovialitet er påtatt for å unnslippe det problematiske i hans forhold til negeren. Den er selvgodhetens humanisme. Under sitter rasefanatikeren Forlagsdrift i atomalderen JAMES BALDWIN på sprang, klar så snart negeren ikke skulle oppføre seg som ventet. I denne situasjonen blir også negeren uopphørlig presset inn i forstillelsen. Hvis han ikke fornekter seg selv og sitt hat ikke spiller den underdanige rollen han er tiltenkt, skiftes håndtrykket med en knyttneve. Det koker og syder som i et helvete i Baldwins skildringer av hva som lever under den renskurte amerikanske overflate. Det er ikke mangel på hete under vår egen fasade heller. I politikken opptrer liberaleren som frisinnet godtar meningene dine så lenge du ikke går han og hans meninger inn på livet. Han er den som tar midt på treet, og hverken er for undertrykkeren eller de undertrykte. Men forteller du ham at han dermed leverer det beste forsvar for undertrykkelsen ofte fordi han selv undertrykker, da viker det joviale smilet for de aggressive rynkene. Det ulmer under dagliglivsidyllen også: den besminkede damen som spytter den langhårede gutten i ansiktet. Den dannede herren som går berserkergang med øks mot et kunstverk han ikke tåler synet av. Historisk: fascismen, som oppsto da depresjonen rev den faste grunnen unna føttene på folk, og tilstrekkelig mange samtidig reagerte som de foregående. Forsøket på å opprettholde trygghet gir seg også mindre primitive utslag. Ett er med særlig kunstferdighet utviklet i mer kultiverte, akademiske kretser. Det går ut på å forklare og sette i båser. Makter de å forklare avvikeren eller det avvikende ved å sette ham eller det opp som et tilfelle av en regel da er de tilvante forestillingene reddet. Det fins folk som har utviklet denne taktikken til det mest ugjennomtrengelige skjold. Når de har brukt opp alle de tradisjonelle båsbetegnelsene, er deres siste overbærende ord og de kan brukes om alt: «Det er så herlig absurd.» Dermed gjøres enhver mening meningsløs, og det er jo også regeltenkningens innerste mening. I science fiction-litteraturen fremstilles ofte et fremtidshelvete. I Bradburys Fahrenheit 451 er det forbudt å lese og eie bøker. Men er ikke vår egen samtid et mye verre helvete? Det er ikke forbudt å lese revolusjonære James Baldwin i USA. Han blir tvert om hyllet som den store negerforfatteren. I Playboy det mest strømlinjeformede uttrykk for den hyklerske liberalitet og dobbeltmoral i Amerika gjengis den ene måneden et ypperlig intervju med Baldwin, den neste med selveste Fidel Castro. Gjennom å feire dem, å gjøre dem til obligatorisk pensum for den amerikanske Playboy-intellektuelle som vil være på høyde, presses enhver kraftdråpe ut av disse to på hver sin måte revolusjonære. Baldwin blir således pisset opp etter ryggen av de han mest hudflettende har avslørt. Han blir selv et offer for jovialiteten, i dens søteste og mest forfinede utgave. Er ikke vår tid da dette skjer et mye verre helvete enn enhver tenkt fremtid? James Baldwin er for tiden aktuell med filmen I Am Not Your Negro, som fortsatt går på kino utvalgte steder i landet AV SIGBJØRN HØLMEBAKK I løpet av året er det skjedd en merkbar forandring i det norske folks holdning til Vietnam-krigen. Det fins vel knapt en nordmann som i dag ikke er opptatt av krigen på en eller annen måte, og de fleste har vel denne holdning: Dette er en meningsløs krig og vi må håpe at den snart tar slutt! Andre har et mer aktivt engasjement. De appellerer til amerikanernes sunne fornuft og deres anstendighet. De ser på USAs utenrikspolitikk som i bunn og grunn god og velmenende, men i Vietnam har de begått en feil. For de bruker vold mot fattigfolk. De jager befolkningen fra deres hjem og samler dem i leire, de bomber, torturerer, brenner gårder, forgifter rismarker, sprenger demninger det er handlinger som i rå brutalitet får tyskernes herjinger i Finnmark til å bli den rene solskinnshistorie. En er vitne til at verdens sterkeste militærmakt med en halv million soldater og med verdens mest utviklede flyvåpen bomber et fattig land sønder og sammen alt dette ser man og vil helst snu ansiktet vekk. For dette er vold, og folk flest liker ikke vold. De vil ha fred de vil at alt skal være som før. Men spørsmålet er: Hvordan var det før? I Vietnam, i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Og hvordan er det i dag, der hvor det ikke er Vietnam-kriger? Der hvor imperialismens forbrytelser ikke er brakt frem i lyset? Det er som svar på dette spørsmålet at Solidaritetskomiteen for Vietnam i år har tatt opp en ny parole, og den lyder: Bekjemp USA-imperialismen! Kolonimaktene og USAs utplyndring av de fattige lands råvarer, utbytting av deres arbeidskraft, den mentale og fysiske undertrykkelse er i seg selv en voldshandling som på mange måter er like umenneskelig som den åpne vold som i dag kommer til uttrykk i Vietnam. I Latin-Amerika, f. eks., bor det mellom 200 og 300 millioner mennesker. Her dør det noe slikt som 5500 mennesker pr. dag, 2 millioner pr. år, 10 millioner hvert femte år. De dør på grunn av sult og utmattelse, av sykdommer som kunne helbredes, av for tidlig alderdom. To tredjedeler av befolkningen lever under en stadig trussel om død. I løpet av 15 år har sult og elendighet kostet dobbelt så mange døde som den første verdenskrig. Imens går det fra Latin-Amerika til USA en stadig strøm av rikdom omkring 4000 dollars pr. minutt, 5 millioner pr. dag og 2 milliarder pr. år. For hver 1000 dollars som går ut av landet, dør det et menneske. Tusen dollar pr. død det er prisen Latin-Amerika må betale for det som kalles imperialisme. Det var for å få slutt på denne vold at Che Guevara ga sitt liv i de bolivianske fjell. Det er for å få slutt på denne vold at det vietnamesiske folk kjemper, det er derfor den ene frigjøringsbevegelse etter den andre dukker opp for å bekjempe sin fiende USA og deres kapitalistiske medskyldige. De undertrykte vil ikke lenger finne seg i å bli utbyttet, fornedret, trampet på. De vil ikke lenger bøye seg for forbrytelsens og forræderiets Internasjonale. De gjør opprør mot denne bandittbalanse, som består i at den bevæpnede kan ta hva han vil, fordi motparten ikke har våpen. I denne bandittbalanse står vårt land på bandittens på utplyndrerens side. Gjennom NATO har vi latt oss integrere i USAs globale militærstrategi. Vi har gjort oss til våpenbrødre med undertrykkerne. Vi lager ubåter til Hellas, vi driver våpenøvelser med greske og vest-tyske og portugisiske krigsforbrytere. Vi fabrikkerer våpen og sender fly som skal brukes mot sivilbefolkningen i Vietnam, vi nekter å ha forbindelse med fattige nasjoner som Nord-Korea, Nord-Vietnam og Cuba, samtidig som vi boikotter de fattige land med vår skipsfart. Vi handler og vandler med fascistiske regimer, samtidig som våre politikere taler om frihet og menneskeverd og uttrykker sin bekymring over det de kaller for den tragiske og meningsløse krigen i Vietnam. Også Johnson og Westmoreland taler om den meningsløse og tragiske krigen, men hvilken rett har morderen til å si: For et meningsløst mord! Og hvilken rett har morderens medhjelpere til å jamre seg over blodsutgytelsene, samtidig som de fyller morderens patrontasker? For det vietnamesiske folk er ikke kampen meningsløs, fordi de kjemper for sitt liv og sin frihet. Vi marsjerer ikke lenger til USAs ambassade, fordi vi vet at det vietnamesiske folks fiender finnes ikke bare i Pentagon de finnes i det norske storting. Det vietnamesiske folks fiender er ikke bare Johnson og Westmoreland det er Lyng, det er Garbo og Røiseland det er Bratteli og Gutorm Hansen. Disse politikerne som vil at vårt land fortsatt skal være en brikke i USAs imperialistiske undertrykkelsespolitikk, som er dødsens redde for å gi uttrykk for en mening som kan oppfattes som kritikk av USA. Vårt land er blitt som en bil med motorstopp, som blir slept av en større og sterkere bil. Vi sitter ennå ved rattet, men sjåføren i den forreste bil bestemmer kursen. Kommer vi til et veikryss og ser den forreste bilen kjører feil, så nytter det ikke å blåse i hornet og viser med retningsviseren. Det nytter ikke, fordi vår egen vilje er bundet til slepetauet, og uansett om det bærer galt av sted, og farlig av sted, må vi viljeløst følge med. Derfor hjelper vi det vietnamesiske folk best ved å kjempe her i vårt eget land, slik at vi kan kappe tauet til imperialismens slepevogn, gjenvinne vår egen nasjonale frihet og støtte alle de undertrykte som i dag fører en kamp på liv og død. La oss aldri glemme dette: Det er her i vårt eget land vi kan gjøre en innsats. Bare noen måneder før Che Guevara døde, sendte han et budskap til verdens undertrykte folk. Han skriver: «Hvor stor og strålende vil ikke vår fremtid være om to tre eller mange Vietnam-kriger blomstret opp av hatet på vår jord!» Vi må også gjøre vårt land til et Vietnam, slik studentene ved Berlins universitet gjør det i disse dager, slik amerikanske patrioter har gjort det nå i høst. De blir slått med politikøller, det blir satt inn fallskjermtropper mot dem. Men de kjemper med de midler de har til rådighet: ved å nekte å være forbryternes medsammensvorne. Krigen i Vietnam fortsetter. Men vi må ikke gripes av fortvilelse, for det vietnamesiske folk holder stand og fortsetter å kjempe. I Norge viser gallupen at 44 % av det norske folk står bak kravet om amerikansk tilbaketrekning. Vi må sørge for at det blir flere i det år som kommer. Flere og flere amerikanske soldater deserterer. Også dette antall vil vokse i året som kommer, og vi må være forberedt på å gi dem hjelp og støtte. La oss understreke hvor viktig det er med solidaritetserklæringer men la oss aldri glemme at den viktigste hjelp vi kan gi dem er å tilføye deres fiende skade her i vårt eget land. Da kjemper vi ikke bare vietnamesernes sak, da kjemper vi for oss selv, vår egen selvstendighet og til syvende og sist for vårt eget liv. Se også s om Wilkerson. Hølmebakk var forfatter, debattant, agitator, folketaler, organisasjonsmann og politiker i SF (se under). Til PAX forlags 3-årsjubileum AV JENS BJØRNEBOE Det er en kjent sak, at litteraturen ikke kan fø sin mann. Man blir ikke særlig rik av å skrive bøker, og det er vel heller ikke derfor man skriver dem. Allikevel viser det seg at litteraturen selv om den ikke kan fø sin mann, altså: sin opphavsmann er istand til å fø forbausende mange andre. De enorme masser betrykt papir som flyter over vår allerede på forhånd tilstrekkelig plagede verden, alle disse masser, disse megatonn av papir, setter nesten ufattelige pengemasser i omløp. Disse beløp settes i gang ved at ett enkelt menneske har viet mellom kanskje 2 år eller 4 måneder av sitt liv til å skrive en bok. I de større språksamfunn, som f.eks. det engelske, er opplag på én million eks. slett ikke helt sjeldne. Det bringer da en omsetning på like mange millioner som boken koster i kroner. Man behøver ikke å tenke på hva en internasjonal bestseller medfører av omsetning. Hvert år dreier det seg i den internasjonale bok- og trykksakbransje om milliarder og milliarder av våre små kroner. Det meste av det hele brukes opp i investeringer, investeringer i de velkledde herrene som ankommer som flypassasjerer til alle de bokmesser som holdes verden over, som bor på sine prektige hoteller og spiser sine utmerkede luncher på disse hoteller. Sannheten er at det ligger nesten ufattelig mange penger i litteraturen, så mange at det er helt uforståelig at bøker ikke kan fø sin «mann», sin opphavsmann. Den kan bare fø forleggere, konsulenter, kritikere, typografer, bokhandlere og bokhandelmedhjelpere, kiosk-kompanier og kolportører, skulle den også kunne fø sin opphavsmann, ville det bli altfor galt. Litteraturen har annet å gjøre enn å ernære forfattere, og det ligger faktisk en logisk tråd i det: alle disse flybilletter, alderdomsforsikringer, teatersjef-flyreiser, skuespillerfonds og sjokoladeguttinntekter er satt igang av enkeltmennesker, kanskje i løpet av noen ledige nattetimer, noen søndager eller en sommerferie; dette ensomme arbeidet setter altså millioner og millioner i bevegelse, i omløp men den skaper ikke beløpene. En sekk poteter er en økonomisk ytelse, ikke en bok. Allikevel er brutto-omsetningen av trykksaker, selv i dette potetspisende land, antagelig langt større enn de beløp poteten setter i gang. Det enorme beløp som beveges av det skrevne ord har medført at forlagsverdenen under presset av disse veldige summene er blitt en økonomisk bransje av samme hårdhetsgrad som stålindustrien eller oljebransjen. Moderne forleggervirksomhet og bokhandel er en av de mest hårdkokte bransjer som finnes. Dette medfører at bransjen på sin måte blir selvrensende; den blir selvsensurerende i og med at bøker som er dårlig salgsvare riktignok blir trykt, i alle fall i nokså høy grad men når de da er trykt, vil de ikke bli gjort til salgsobjekt som kan konkurrere med bestseller-litteraturen, som stort sett utmerker seg ved sin harmløshet. Den harmløse, tradisjonelle og åndsfattige litteratur vil lede på markedet under denne økonomiske selvsensur. Hvis en bok er lettsolgt, vil forleggeren være forpliktet til å investere mange ganger så mye penger i denne lett solgte bok: Systemet medfører altså en pervertering av hele prosessen: Den som har, ham skal gives og fra den som intet har, fra skal tages. Det er den evangeliske visdom omkring bokhandelen i dag. Det tøffe, hårdkokte i denne økonomiske verden betyr en ødeleggelse av litteraturens kanskje sentraleste mening og mål: å vekke mennesker til selvstendig og uavhengig tenkning. Bare det på forhånd vedtatte er lettsolgt. Hvis nu jeg sier hvis! det forferdelige skulle skje, at en forlegger har en idé, at han vil drive sitt forlag for å utbre tanker, ideer, innsikt kort sagt: noe som åndelig talt har en mening, da vil han innen bokhandelen stå ansikt til ansikt med en økonomisk brutalitet som bare finner sitt sidestykke i oljens og stålets verden. Klarer han ikke denne kamp, som er karakteristisk for sen-kapitalismen, da vil han samt alle hans ideer og tanker være aldeles dømt til taushet. Dvs. at den forlegger som vil noe, den gode forlegger, kommer i forfatterens situasjon: Han må leve som forlegger, av noe annet. Eller: Han kan være så eventyrlig dyktig at han klarer å selge sine ideelle bøker. Hvordan i all verden han skal klare det, blir hans egen sak. Men det ser ut til at den nye, leservennlige boktype, pocket book, billigboken, kan tjene til spredning av ideer, tanker og ny innsikt. Man kan nå et publikum ved dem, nettopp det publikum man ønsker. Man kan komme i kontakt med den ikke-kjøpedyktige generasjon, den generasjon som er i stand til å oppta nye tanker. Den generasjon som skal bære ansvaret for de kommende fire fem årtier. Den billige bok, den billige teaterbillett, er vårt eneste håp. Men for forfatterne er det et tragisk håp, i og med at billigboken som ikke er statssubsidiert vil utrydde forfatterstanden økonomisk. Hva skal nu forleggeren gjøre? Skal han tute med ulvene, eller skal han gå fallitt? I siste fall vil han ikke utgi flere bøker, hverken gode eller dårlige. Det øst-européiske alternativ kjenner vi: Billige bøker og billige teaterbilletter har skapt lesere og teatergjengere men prisen er for høy: Man underlegges en statlig moralsk og politisk sensur. Det ønsker vi heller ikke. Denne vår beste av alle verdener er kompromissens verden; for å tale med Brecht: Det er bedre å komme med skitne hender, enn med tomme hender. Che er død AV SIGBJØRN HØLMEBAKK Tidlig mandag morgen kom den melding fra Havanna som vi håpet ikke ville komme: Che Guevara er død. Det var Fidel Castro selv om i en radiotale til det cubanske folk bekreftet at den store revolusjonsleder var falt i kamp mot bolivianske styrker spesialtropper som var opplært i antigerilja i USA. Det er ikke første gang det er kommet melding om at Che var falt, og i det lengste håpet vi at også denne meldingen skulle være falsk. Men så kom bildet av den myrdede i aviser og fjernsyn. For CIA er dette mord en strålende seier. For de undertrykte folk i Latin-Amerika er det et nesten uerstattelig tap. Che Guevara ble knapt 40 år gammel. I løpet av det relativt korte tidsrom fra han trådte frem som en av verdens mest begavede geriljaledere og teoretikere under den cubanske revolusjon har hans navn blitt et begrep og et ideal for revolusjonære over hele verden. Han var Castros nære medarbeider under revolusjonen, og i de første grunnleggende år var han industriminister i revolusjonære regjering. En mann av et mindre format ville ha slått seg til ro med dette. Han var revolusjonshelten, elsket og beundret av et helt folk. Bare Castro selv sto over ham i rang. Frivillig ga han avkall på alt dette. Da han plutselig forsvant fra det offentlige liv i Havanna, begynte man overalt å stille spørsmålet: Hvor er Che? Er han falt i unåde, er han likvidert? Svaret kom da Castro offentliggjorde avskjedsbrevet han hadde mottatt før Che forlot Cuba: Che ga avkall på sin stilling som minister, sin militære rang og sitt cubanske statsborgerskap, for å føre revolusjonen videre i andre latin-amerikanske land. «Her etterlater jeg mine reneste håp, de kjæreste av dem jeg har kjær,» het det bl.a. i brevet (hans kone og barn ble igjen på Cuba). «Jeg bringer med meg til nye slagmarker den tro du ga meg, mitt folks revolusjonære ånd og følelsen av å utføre den helligste av alle plikter: å kjempe mot imperialismen hvor jeg enn befinner meg.» Dette brevet gir et gripende uttrykk for Che Guevaras storhet, hans menneskelige varme og selvutslettende offervilje og lojalitet mot den sak han hadde viet sitt liv til. Castro uttalte da han offentliggjorde brevet: De som betrakter de revolusjonære som harde, kalde og ufølsomme, kan i dette brev lese noe annet. (Brevet er offentliggjort i Orientering nr. 40, 1965.) Fra nå av ble Che Guevara det store motsigelsens tegn i Latin-Amerika. USA og deres medsammensvorne i Sør-Amerika forbrytelsens og forræderiets internasjonale fryktet ham og jaget ham som en fredløs. For de undertrykte latin-amerikanere ble han symbolet på frihet fra undertrykkelse og menneskelig fornedrelse. I dag ved hans død kan vi stille spørsmålet: Er dette håpet nå drept? Che Guevara har selv gitt svaret i det budskap han sendte til OLAS-konferansen i Havanna. Hovedtesen i dette budskapet er at de undertrykte folk i Asia, Afrika og Latin-Amerika bare kan vinne frihet ved en samordnet væpnet kamp. Han spår at denne kampen vil bli blodig og hard. Han viser til det vietnamesiske folks kamp mot amerikanerne, og maner alle revolusjonære til fasthet og ubøyelighet i kampen mot det endelige mål: ødeleggelse av imperialismen. «Hvor strålende ville ikke vår fremtid være om to tre eller mange Vietnam-kriger blomstret opp av hatet på vår jord!» Det budskap han etterlot seg vil i stigende grad bli en inspirasjonskilde for folkene i alle undertrykte land, det vil bidra til å øke det håp han selv var med og tenne. Han visste at han kjempet med livet som innsats. Slutten og budskapet er en visjonær forutsigelse av den skjebne som skulle ramme ham selv bare noen måneder senere. «Hver dag må vi forvente å trekke vårt siste åndedrag over en jord som er fuktet med vårt blod. Hele vår handling er et krigsrop mot imperialismen og et rop om enhet for alle folk mot menneskehetens største fiende, De forente Stater. Hvor døden enn måtte overraske oss, velkommen skal den være, hvis bare dette vil bli hørt av andre ører, slik at andre hender vil strekke seg ut for å gripe våre våpen. Slik at andre mennesker gjør seg rede til å stemme i den sorgfulle sang av mitraljøsenes smatring og nye rop om krig og seier.» Vi lyser ufred over hans minne.

13 24 KOMMENTAR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID VARSKU! SYMPOSIUM: MARKENS GRØDE 100 ÅR Ståle Dingstad (UiO) Mari Wattum (KUN) Henning Howlid Wærp (UiT) Harrieth Aira (Árran) Eirik Vassenden (UiB) Forskningsdagene september Stormen, Bodø Árran lulesamisk senter og Hamsunsenteret, Hamarøy

14 DOKUMENTAR & LITTERATUR NY TID SEPTEMBER 2017 Årgang 65 nr 9 OSLO REVIEW OF DOCS AND BOOKS PEARL OF AFRICA. Skeive filmer til folket Norges skeiveste filmfestival, Oslo/Fusion, finner sted sent i september. Hva har programmet å by på som gjør festivalen relevant for et bredt publikum? OSLO/FUSION AV HELENE AALBORG Den primære oppgaven til det internasjonale filmfestivalmiljøet er å supplere det rutinepregede kommersielle kinotilbudet. De største festivalene med de bredeste filmprogrammene gjør dette simpelthen ved å vise internasjonale filmer som av forskjellige grunner aldri blir å se i de lokale kinoprogrammene gjerne med varierende programseksjoner og temaer fra år til år. Andre igjen velger å gi selve festivalen et overordnet tema, for å tilføre et gitt sett med perspektiver som mangler i den dagligdagse filmkulturen. Pussig nok er det den sistnevnte typen festival som hittil dominerer i den norske hovedstaden: Film Fra Sør har i mange år tronet øverst som Oslos største filmfestival, med lillesøster Arabiske Filmdager på slep. Den skeive filmfestivalen Oslo/Fusion har også gjort seg gjeldende som en aktør å regne med. Da festivalen tidligere kjent som simpelthen Skeive Filmer for to år siden fikk sitt nye navn, eksisterte det en viss bekymring blant dens publikum for hva dette ville bety for selve innholdet i festivalen. Situasjonen hadde mange likheter med prosessen London Lesbian and Gay Film Festival hadde gjennomgått bare ett år tidligere, da den ble forvandlet til BFI Flare et navn uten noen OSLO/FUSION FESTIVAL SEPTEMBER åpenbar henvisning til hverken målgruppe eller tematisk innhold. Hva skulle nå skje med den skeive identiteten som hadde dannet grunnlag for begge disse festivalene, i tillegg til å ha tiltrukket seg lojale publikummere? Foreløpig ser det ikke ut til å være noen grunn til bekymring. Oslo/Fusions program for 2017-utgaven gir rom til de tradisjonelle portrettintervjuene og skildringer av diverse ikoner, samtidig som den åpner for helt andre skeive stemmer som vi i Europa ikke er vant til å høre fra. GIRL UNBOUND Internasjonal frigjøringskamp. I våre tider er «interseksjonalisme» et hett begrep i enhver faglig seriøs debatt om likestilling og frigjøring. Dermed er det passende at en skeiv filmfestival velger å gi plass til historier fra individer som er marginalisert ikke bare på grunn av sin legning eller kjønnsidentitet; men dette i kombinasjon med for eksempel etnisitet eller nasjonalitet. Kroneksempelet fra festivalkatalogen til Oslo/Fusion 2017 er spesialarrangementet «Queer X Refugees». På programmet står seks kortfilmer om skeive mennesker på flukt. Vi møter en lesbisk ugandisk asylsøker i Danmark, en gruppe skeive syriske flyktninger i Libanon og en afghansk flyktningjente som skal begynne på ny skole blant annet. Programmet er kuratert av Yavuz Kurtulmus, grunnlegger FORTSETTER NESTE SIDE

15 26 DOKUMENTAR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) DOKUMENTAR 27 FORTSETTER FRA SIDE 25 og festivalsjef for TRANSITION International Queer Minorities Festival, som er Europas største festival for minoriteter som befinner seg i det skeive spekteret. Kurtulmus er også med i dokumentarjuryen under Oslo/Fusion. Dokumentarseksjonen av festivalprogrammet inneholder ni filmer, og av disse er det tre som særlig tåler tematisk sammenlikning med det nevnte kortfilmprogrammet: I Girl Unbound (USA) treffer vi pakistanske Maria Toorpakai, som har vokst opp i en Taliban-kontrollert del av Pakistan. Sara Ahmed: Living a Feminist Life Duke University Press. USA Living a Feminist Life er en gnistrende håndbok i å praktisere feminisme i en verden med nye skillelinjer. FEMINISME AV REIDAR JESSEN Tidlig i barndommen begynte Maria å kle seg ut som gutt for å få lov til å delta i idrettsaktiviteter. Med støtte fra foreldrene holder hun det gående i flere år og blir en dyktig squashspiller, men til slutt blir det for vanskelig å holde identiteten hennes skjult. Dette medfører livsfare for både Maria selv og for resten av familien. Marias nærmest magnetiske tilstedeværelse i kombinasjon med det tragisk aktuelle motivet gjør dette til en gripende filmopplevelse. Den kanadisk-pakistanske produksjonen Abu: Father beskrives som et personlig essay, hvor regissør Arshad Khan retter kameraet mot seg selv og sin familie. Filmen er et personlig og intimt portrett som tar i bruk både familiefotografier og hjemmevideoer, intervjuer, arkivmateriale og animasjon for å fortelle historien om en familie som gjennomgår endringer. Vi skal også ta turen til Uganda, hvor vi møter 27 år gamle Cleo i The Pearl of Africa. Cleo er transkvinne, og har måttet kjempe en nærmest utrolig kamp for å få muligheten til å bestemme over sin egen eksistens i et land hvor homofili straffes med fengsel på livstid. Filmens tittel viser til et kallenavn som i sin tid ble gitt Uganda av Winston Churchill, men som i dag er milevis fra hverdagslivet til mengder av landets innbyggere ikke minst dem som faller utenfor kjønns- og seksualitetsnormer. Feministisk hverdagsmotstand Sara Ahmed har i mange år vært en toneangivende queerteoretiker og en av de mest anerkjente feministene på den internasjonale scenen. I fjor sa hun opp sin professorstilling ved Goldsmiths University i London, i protest mot det hun oppfattet som en manglende vilje fra ledelsen til å bekjempe seksuell trakassering av studenter. I tre år hadde hun jobbet intenst for å sette temaet på dagsordenen men selv om ledelsen tilsynelatende tok problemet på alvor, skjedde det ingen reelle endringer. De som prøvde å ta tak i problemet, opplevde liten støtte. Kjøtt og blod. Ahmed har i mange år skrevet og forelest om hvordan fordeling av makt følger rase, kjønn, seksuell orientering og klassebakgrunn og slik bereder grunnen for diskriminering. Diskrimineringen kan være tilsynelatende uskyldig, men også bli livstruende, for eksempel ved politivold. Ahmeds arbeid har tatt sikte på å analysere de underliggende mekanismene for forskjellsbehandlingen, slik at folk i stand til å opponere. Goldsmiths-oppsigelsen var en naturlig forlengelse av dette arbeidet. Universitetet var en trygg arbeidsplass for Ahmed, men etter hvert kunne hun ikke lenger være en del av en institusjon som systematisk overså overgrep mot de mest sårbare av studentene. Erfaringer som Ahmed har samlet seg gjennom livet som mørkhudet, lesbisk kvinne, utgjør basisen for boken, sammen med referanser til litteratur, film og teori som har vært viktig for henne. Feminister står på hverandres skuldre, mener hun, og refererer blant annet flittig til den afroamerikanske poeten og aktivisten Audre Lorde ( ). Slik gjør hun Lordes dikt relevante, samtidig som hun bygger videre på poetens tankegods. Lysten til å lese ukjente, kvinnelige forfattere trigges hos leseren. Ingen hvite menn slipper til i Ahmeds bok, for å veie opp for at mannlige akademikere stort sett siterer hverandre. Ingen hvite menn slipper til i Ahmeds bok, for å veie opp for at mannlige akademikere stort sett siterer hverandre. Fatalisme. Ahmed går konkret til verks for å identifisere kildene til den urettvise maktfordelingen og diskrimineringen. Hun mener feministisk teori og aktivisme må ta utgangspunkt i hverdagslige erfaringer, hvor kroppen er sentral: fornemmelsene som oppstår når ens egen kropp møter omverdenen. Også tidligere i sitt forfatterskap har Ahmed utforsket dette feltet hvordan kroppslige erfaringer påvirker vår væren i verden. Ulike kropper blir møtt ulikt, avhengig av om man er lys eller mørk, feminin eller maskulin. Ubehaget folk kjenner på, enten det handler om blikk, kommentarer eller opplevelser av at man ikke er slik man «bør», er kilder til kunnskap om diskriminering og undertrykking, mener hun. Feminismen må være et verktøy til å ta på alvor dette ubehaget, som begrenser oss og innskrenker vårt handlingsrom. Vi mennesker møter fra fødselen av forventninger til oss, som vi tar for gitt. Ahmed kaller dette «kjønnsfatalisme». Gutters THE DEATH AND LIFE OF MARSHA P. JOHNSON Historisk sus. Som nevnt er det også flere legendariske personer, bevegelser og steder som trekkes frem i dokumentarseksjonen. Blant disse håper jeg mange tar seg tid til å se The Death and Life of Marsha P. Johnson. I tillegg til å være en skildring av en av Nord-Amerikas mest kjente lhbt-aktivister, står denne filmen som en påminner om politivoldens lange historie i USA. Marsha skal ha vært en sentral figur i Stonewall-opprøret som fant sted i 1969, som ble utløst av en politirazzia ved en sentral lhbt-bar i New York. Da hun ble funnet død i Hudson-elven i 1992, 46 år gammel, konkluderte politiet raskt med selvmord. I denne dokumentaren følger regissør David France advokat Victoria Cruz kamp for å få gjenopptatt saken og finne ut hva som egentlig lå bak dødsfallet til en av tidenes mest kjente transaktivister. Historisk sus finner vi også i My Wonderful West Berlin, som skildrer det skeive miljøet i Vest-Berlin fra de første etterkrigsårene og frem til murens fall i 1989 (Se egen artikkel). Homofili var forbudt ved lov i Tyskland frem til 1969, men i dag er Berlin likevel en av Europas mest sentrale lhbt-byer. Hvordan har denne utviklingen foregått? Nåtidige intervjuer og historiske opptak danner grunnlaget for en alternativ historiefortelling i denne dokumentaren. adferd blir tolket som typisk for guttekjønnet «Han der kommer til å bli en jentefut hvis han fortsetter slik» mens jenter møter noe helt annet. En av de fremste kvalitetene ved Ahmeds bok er hennes evne til å sette ord på disse forventningene. Forfatteren beskriver eksempelvis hvordan hun i en lekebutikk, når hun tar på de ulike lekene, fysisk kan fornemme den fremtiden som forespeiles guttene (med lekepistolen) og jentene (med dukkehuset). Jenters liv sikter seg for fullt inn mot omsorg for andre, og vice versa. Kommentarer og blikk. Som farget, kvinnelig universitetsprofessor i et mannsdominert akademia, har Ahmed ofte fått spørsmål, i starten av et seminar, om det virkelig er hun som er professoren som om studentene blir usikre når de ser en kvinne som henne i denne posisjonen. Slike tilsynelatende uskyldige kommentarer gir inntrykk av at en person som Ahmed egentlig ikke hører hjemme ved universitetet. Liknende episoder fra Ahmeds liv, og hennes evne til å se disse i sammenheng med samfunnsstrukturer og queer- og feministisk teori, gjør boken til en viktig vekker. At forfatteren til tider skriver nærmest poetisk, forsterker denne opplevelsen. Ahmed oppsummerer sin bok med et feministisk verktøyskrin og et tipunktsmanifest. Erfaringer som Ahmed har samlet seg gjennom livet som mørkhudet, lesbisk kvinne, utgjør basisen for boken. Interseksjonalitet. Motstand mot forventninger er Ahmeds nøkkelstrategi. Hun henvender seg direkte til leseren med oppfordringer om at vi som feminister må opponere mot undertrykkende normer: Vi er ikke nødt til å gifte oss, eller å kle oss i tråd med kjønnsstereotypene. Forfatteren vil også at vi tar innover oss at privilegier er ulikt fordelt, og at folk derfor har ulikt Bred representasjon. En sentral del av enhver festival og liknende arrangementer som hevder å la ellers underrepresenterte stemmer få taletid, er nettopp å tilby representasjon og gjenkjennelse for grupper som vanligvis opplever å være marginalisert i storsamfunnet. Dessverre vil slike tiltak som regel føre til at andre grupper, og da gjerne de som normalt sett blir svært tydelig representert i samfunnet ellers, føler seg fremmedgjort og utenfor. Et glimrende eksempel på dette fenomenet er debattinnlegget «Beklager, jeg er en hvit, heterofil mann» som ble ført i pennen av et FpU-sentralstyremedlem og publisert på Agendamagasin.no 22. august. En tur på Oslo/Fusion er én mulig medisin mot slike vrangforestillinger; her kan man oppleve skeive historier som er universelt menneskelige, på en festival som aktivt bidrar til ytringsmangfold. Oslo/Fusion finner sted på Cinemateket i Oslo, september. Aalborg er frilanser. helene.aalborg@gmail.com utgangspunkt for å yte feministisk motstand. Ahmed forsvarer de omdiskuterte trigger warnings varslinger om mulig støtende budskap for å skape trygge rom. Hun er også opptatt av identitetspolitikk strategier som artikulerer interessene til ulike grupper ikke fordi disse inndelingene er naturgitte, men fordi samfunnet forskjellsbehandler folk som skiller seg fra normen. Spesielt hvite menn har tendert til å kalle dem som påpeker diskriminering for «umoderne». Undertrykking som ikke rammer en selv kan være vanskelig å gripe, men konkrete erfaringer er verdt å lytte til og ta utgangspunkt i. For å skape større plass til mangfold må vi innse at noen er mer sårbare enn andre i møte med undertrykkende systemer. Jessen er frilansjournalist. reidarjessen@gmail.com SARA AHMED Squash, kjønnsidentitet, liv og død Girl Unbound Regi: Erin Heidenreich Canada Girl Unbound er en kompleks dokumentar om kjønn, idrett, Taliban, krig og dødstrusler. KVINNELIV AV REIDAR JESSEN Squash-spilleren Maria Toorpakai og hennes familie kommer fra Waziristan, en pakistansk fjellregion som grenser til Afghanistan hvor Taliban og ulike klanledere har stor innflytelse. Maria kunne ikke spille squash da hun var liten fordi kvinner i Waziristan ikke har lov til å drive med idrett. For å lure Taliban kledde hun seg ut som gutt når hun trente. Men treningen ble oppdaget da Maria var 16 år gammel, noe som førte til at familien begynte å motta dødstrusler. De neste tre årene kunne hun ikke drive med sin favorittsport, og måtte for det meste holde seg inne. Ikke redd. I begynnelsen av filmen møter vi Maria i Canada noen år senere. Hun har blitt oppdaget av en kjent squashspiller som er blitt hennes trener. Det gjør inntrykk å høre Maria fortelle om hvor mye det har kostet henne å forfølge sin squashdrøm, og hvor ubehagelig det er fortsatt å bli drapstruet på grunn av sitt kjønn. Angiverne i Waziristan er overalt, og hun og familien er ikke trygge der. Krig og fattigdom truer livsgrunnlaget deres, men kjønnsdiskriminering er også et spørsmål om liv og død. Det er lenge siden Maria bestemte seg for ikke å være redd for Taliban. «Frykt er innlært,» sier hun, og minner oss på at mennesker i krigsområder fortsetter sine liv selv om alt rundt dem faller sammen. Selv veksler hun mellom å bo i Canada og med familien i Waziristan og Islamabad. Maria og familien skal ta opp kampen mot Taliban i hjemtraktene, og de insisterer på at det ikke er aktuelt for dem å flykte fra landet for godt. Selv om familien Toorpakai fremstår som tøffe og stoiske, får vi også innblikk i deres omkostninger og engstelse og i det følelsesmessige arbeidet som er nødvendig når man utfordrer normer. Kjønnsidentitet. Tidlig i filmen beskriver Maria hvordan hun som liten lurte folk til å tro at hun var gutt for eksempel ved å gi inntrykk av at hun var sint og tøff. Det kan virke som om hun nærmest gikk strategisk til verks for å omfavne kjønnsnormene for hvordan gutter skal være. Men cirka halvveis ute i filmen får vi nærmere innblikk i det livet Maria levde før Taliban nektet henne squashtrening. Det viser seg at hun ikke levde som gutt bare for å kunne spille squash det var også andre grunner. Hun brente på et tidspunkt alle kjolene sine, klippet håret kort og hadde ikke noe imot at andre trodde hun var av motsatt kjønn. Mot slutten av filmen prøver hun ut hvordan det i dag føles å la lokkende falle, slik hun så ofte gjorde som barn. Gjennom vestlige briller kan det være fristende å identifisere en skeiv tematikk, men dette blir aldri uttrykt eksplisitt i filmen. Gjennom vestlige briller kan det være fristende å identifisere en skeiv tematikk her, men dette blir aldri uttrykt eksplisitt i filmen. Maria forteller at hun for tiden utforsker sin egen kjønnsidentitet, men hun konkluderer ikke på noen som helst måte. Girl Unbound unngår dermed en del av «våre» klisjeer om skeiv tematikk, og at en vestlig fortolkningsramme tres nedover Marias historie. OSLO/FUSION FESTIVAL SEPTEMBER De klassiske «komme-ut-historiene» som mange lhbt-personer må forholde seg til, forutsetter at folk gradvis finner frem til sitt egentlige jeg en slags sannhet om hva slags kjønnskategori eller seksuell orientering man tilhører. Men i filmen om Maria er det andre aspekter ved hennes liv som løftes frem. Man blir stadig bedre kjent med henne, uten at man får vite hva som skjedde når i hennes historie. Kan det være at nettopp mangelen på kronologi lar Marias selvpresentasjon unnslippe vår vestlige kulturs sedvanlige måte å kategorisere kjønn og seksualitet på? Overraskende vendinger. Den kanskje sterkeste siden ved Girl Unbound er at man hele tiden får se nye sider ved livet til hovedpersonen og hennes familie forhold de preges av. Taliban og islamister utgjør en trussel for alle i nabolaget men det samme gjør amerikanske droner som bomber uskyldige sivile i «kampen mot terror». Krig og fattigdom truer livsgrunnlaget, men kjønnsdiskriminering er også et spørsmål om liv og død. Det ene flyter så å si over i det andre, og vi får aldri noe klart svar på hva som er farligst eller utgjør den største trusselen mot Maria og hennes muligheter til å skape seg et godt liv. På denne måten blir det tydelig hvordan ulike forhold påvirker hverandre. Taliban utgjør en trussel for alle i nabolaget men det samme gjør amerikanske droner. I Canada trener Maria squash og virker lykkelig. Denne innledningen legger på mange måter opp til en klassisk fortelling om vestlig overlegenhet: den ikke-vestlige hovedpersonen som undertrykkes på sitt hjemsted og finner friheten til å være seg selv i et vestlig land. Men det tegnes ikke noe endelig portrett av Maria, selv om interessene og visjonene hennes for livet kommer til syne. For senere i filmen, i Waziristan og i Islamabad, er det klart at familien vil vende hjem for å kjempe mot islamistene på hjemstedet. Tidvis er det som om filmen vil lure oss til å tro at vi vet hva som kommer, for så å snu helt om og vise at forutanelsene ikke slår til. Maria kommer for eksempel ikke ut som transperson i løpet av filmen, og hun hyller ikke vestlige samfunn eller tar avstand fra sin egen bakgrunn, slik man kanskje ville ha forventet. reidarjessen@gmail.com

16 28 DOKUMENTAR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID LITTERATUR 29 SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) Homohistoriens førstegransker I en tid der homolobbyen er blitt et hverdagslig begrep, er Homintern en kjærkommen analyse av homofiliens fryktpotensial. AV ANNIKEN JOHANSEN Gay i senkapitalismens tid Bare anarkistene på venstresiden støttet dem. Men det var kapitalismen som frigjorde dem. Gaybevegelsen ble aldri en del av arbeiderkampen. AV LARS DANIEL KRUTZKOFF JACOBSEN Schöneber g, Berlin, Urgamle og strenge athenske guder formaner en ung mann: «Du! Du fortalte meg at du har vært på et offentlig toalett!» «Jeg tror du kalte det et plukkeopp-sted. Og du knulla en fremmed i ræva der! Og du fant det til og med ekstremt tilfredsstillende!» «Jeg finner dette å være totalt objektiviserende og fremmedgjort.» Gutten svarer gudene frekt: «Har dere ikke en eneste gang fantasert om å bli knulla av en stor pikk uten all den vanlige preikinga først?» De greske gudene tror ikke sine egne ører, og blir sikkert også litt misunnelige: «Dette er totalt sjokkerende! Har du aldri hørt om ømhet og likestilte forhold mellom menn? Er det ikke dét dere homser krever?» Publikum på utestedet Schwuz ler godt av gudemoralistene. Så er det heller ikke så lenge siden Summer of Love skapte varme ilinger i mangt et underliv i den vestlige verden den gang venstresiden ennå ikke hadde rukket å bli til vår tids seksualpolitiske knipeonkler. Det er den idealistiske teatergrup- pen Homosexuelle Aktion Westberlin som har laget teaterstykket scenen er tatt fra. De unge medlemmene i HAW møtes hver søndag ettermiddag for å diskutere homoseksualitet og kapitalisme, i troen på at det er mulig å nedkjempe dette urettferdige økonomiske systemet sammen med vanlige arbeidsfolk. Gruppen stiller opp med egen gayseksjon i de mange demonstrasjonstogene venstresiden arrangerer i Vest-Berlin. Alltid rett foran eller rett bak anarkistene de eneste som virkelig aksep- OSLO/FUSION FESTIVAL SEPTEMBER terer dem. Mange av de andre «linksene» slår løpesedlene ut av hendene deres. HAW ser snart at «forbundsfellene» deres er like fordomsfulle som høyrefolk og borgerskap: For streitinger av alle slag er det å være gay slettes ikke politisk, bare noe privat og perverst slik også norske AKP-ml betraktet homoseksualitet som «et borgerlig avvik» tallets ungdomsgenerasjon fikk oppleve hva frihet er i sin essens: å kunne velge. Mein wunderbares West-Berlin er en filmatisk reise i det som ikke ble Hitlers drøm, Germania, men det stikk motsatte Gaymania. Den tar oss med fra kåthet og glede på 60-tallet, via 80-tallets aidskatastrofe, til vår tids veltilpassethet. Regissør Jochen Hicks skildrer godt tiårene hvor homofili gikk fra å være en sykdom og et personlig problem til en kvalitet man er stolt av og gjerne forteller om på tv tallets økonomiske vekst hadde skapte en ungdomsgenerasjon som ikke bare fikk utdannelse, men også muligheten til å lage seg et erfaringsrom hvor de i fellesskap kunne finne ut av hvem de egentlig var og ikke hvem foreldrene mente de skulle være. De hadde penger mellom hendene og fikk oppleve hva frihet er i sin essens: å kunne velge. En helt ny verden ble skapt. På vei inn i individualismens tidsalder var det kun tre steder hvor du fullt ut kunne leve ut din homoseksualitet: Berlin, Amsterdam og Køln. Og dermed dro i første rekke unge menn til storbyene for å ha det gay («gøy»). I Berlin var utestedene ofte skjult inne i de gamle halvruinene fra andre verdenskrig. Her kunne du danse med andre menn, noe som var forbudt i Hamburg og München. «Jeg hadde 50 mark da jeg kom til Berlin,» forteller Rene Koch, make-up-mann, stylist og en av Mein wunderbares West-Berlins fortellere. Snart fikk han jobb på Kleist Casino, hvor pengene satt løst. Kvinnene lagde raskt sine egne grupper da de oppdaget at homsegutta var akkurat de samme sexistiske alfahannene som sine heterobrødre. At kvinner kunne ha sex med hverandre uten at menn bidro, var fremmed for de fleste. Antihomolover, som den tyske paragraf 175, omfattet dermed ikke kvinnelig homofili, tilsvarende den norske lovparagrafen. Men kvinnene kom til etter hvert. De lagde raskt sine egne grupper da de oppdaget at homsegutta var akkurat de samme sexistiske alfahannene som sine heterobrødre. «For alle menn er sex første prioritet,» sier en av dem. En gang hadde noen av karene i HAW malt pikker over hele søndagsmøterommet. Og kommentaren fra lesbene i teatergruppen var klar: «Enda mer patriarkalsk enn dem der ute!» Hicks film tar også for seg de man- ge gayfilmene som ble laget i byen fra 70-tallet og utover. Da jeg selv deltok på Berlin-festivalen som filmskaper, møtte jeg morsomt nok flere av de nå tilårskomne regissørene som filmen omtaler. En av disse, Wieland Speck, den mektige sjefen for Panorama-seksjonen under Berlinalen, lagde både filmer og porno som ung, sistnevnte for finansiere filmene. Nå er han blitt en gråhåret mann som svarer følgende på spørsmålet om hvordan det er med ham og sex for tiden: «Det er svært lite av det. Jeg var ikke interessert i eldre karer da jeg selv var ung derfor ser JOCHEN HICKS HOMOSEKSUALITET/BERLIN jeg heller ikke på meg selv som et sexobjekt nå lenger.» 50-tallets homser kom ikke inn på filmskolen i Vest-Berlin heller ikke berømtheter som Lothar Lambert, Rainer Werner Fassbinder og Rosa von Praunheim. von Praunheims film Det er ikke de homoseksuelle som er perverse ble kansellert før den skulle kringkastes på tysk tv, men fikk premiere på Berlinalen i Det var kapitalismen som frigjorde oss den trengte vår hedonisme og shopping. Frihet til å være noe annet er sum- men av de første tiårene Mein wunderbares West-Berlin omhandler. Ulikt i dag, hvor homokampen synes å ha forfalt til et ønske om å leve tettest mulig opptil heteronormen. Den gamle heterofile devisen «én kone, to barn, tre rom og fire hjul» er byttet ut med «én mann, en felles elsker, to kjøpebarn, seks rom og åtte hjul». Normalitet, slik småborgerskapet ser denne, er blitt selve målet for tilværelsen. Homsene i Berlin, derimot, stiftet på 70-tallet «gaykommuner» kollektiver der alt var lov, der alle lå med alle og verden var et litt friere sted. «Jeg gjør ikke noe politisk for tiden. Jeg fokuserer på min homo- seksualitet, sier en mann betegnende i åpningen av filmen. Noe annet som har forandret seg, også for en avdanka raddis som meg, er en erkjennelse som da syntes umulig. En av skaperne av teatergruppen HAW, Wolfgang Theis, sier det slik: «Det var kapitalismen som frigjorde oss. Kapitalismen trengte vår hedonisme og shopping. At gaybevegelsen skulle bli en del av arbeiderkampen var bare tull.» Jochen Hicks beste regigrep er at han igjen, i nåtid, lar oss møte de samme menn og kvinner som vi ser i de første, rufsete amatørfilmene fra år tilbake de som overlevde aidsen, sykdommen som tok kjærestene og kameratene deres. Redselen for å bli gammel og uattraktiv har ikke forandret seg med tiden. De gamle greske gudene var nok mest av alt sure fordi de ikke fikk seg noe der oppe i himmelriket. I en av filmene vi får se klipp fra, Taxi Zum Klo (1980), kjører en ung mann rundt i en sportsbil, evig søkende i et Berlin som vibrerer for den som har ungdommens kapital å by på: «Jeg lurer på hvordan det kommer til å bli når jeg blir eldre. Vil jeg fremdeles være så rastløs? Jeg håper pensjonen tillater meg å ha en ung kjøpegutt. For jeg ønsker ikke å bli som en av de gamle pissoarludderne.» Jacobsen er regissør og kritiker. krutzkoff@hotmail.com For et drøyt år siden, den 12. juni 2016, angrep en 29 år gammel mann homseklubben Pulse i Orlando. 49 mennesker ble drept. Angrepet rystet en hel verden. Homofobe holdninger lever i beste velgående i våre samfunn. Heldigvis har motstemmene blitt stadig flere og mer organiserte. Men homofili er fortsatt kriminalisert i 76 land. Åtte av disse straffer homofil praksis med døden. I Russland er det forbudt med «homofil propaganda». Frykten for homofile har sin historie. Professor i Gay and Lesbian Studies ved Nottingham Trent-universitetet Gregory Woods, som har skrevet om homsekultur og homsenes historie helt siden 80-tallet, tar i sin siste bok Homintern for seg veletablerte konspirasjonsteorier som at homofile har en skjult agenda med å ta over verden, og han undersøker nettverk av homofile forfattere, kunstnere og intellektuelle som forvandlet det 20. århundrets kultur. «Samfunnstrussel». Hva er det med homsenes kultur som gjør at både myndigheter og andre øvrigheter har ansett den som en samfunnstrussel? På samme måte som kommunister og jøder har blitt beskyldt for å utvikle nettverk under jorden og på tvers av landegrensene, har homofile blitt beskyldt for gjennom sin undergrunnsvirksomhet å ruste opp til en slags pink revolution. Teorien er selvsagt latterlig, sier Gregory Woods. I Homintern skisserer han i detalj hvordan frykten for de homofile har fått næring helt fra nazistene herjet i 30-tallets Berlin, frem til kristenevangelister kom på banen da aidsepidemien var på sitt mest dramatiske på 80-tallet. Woods studerer imidlertid ikke bare forfølgelsen av homofile; også homofile personer som Oscar Wilde, Susan Sontag og James Baldwin deres liv og verk og hvorfor homsenettverk oppstår, settes under lupen. I 1966 klaget Times Magazine på at «avvikere på felt som teater, dans og musikk er så utbredt at man skulle tro de drev sin egen hemmelige losje». Samtidig som boken går inn for å ta kverken på fordommer om en gay mafia, gjør den også et poeng av den enorme innflytelsen homofil kunst og litteratur har hatt på vestlig kultur. Woods tar leseren med på en guidet tur i «homofil kunst» i det 20. århundre, med hovedfokus på litteratur i Vest-Europa og USA. Gjennom 400 sider, som blant annet ser på kulturuttrykk fra Harlem på 1910-tallet, via 20-tallets Paris og 30-tallets Berlin til 50-tallets New York, gir boken et streifportrett av det forrige århundres homofile kultur og de kvinner og menn som både omdefinerte seg selv og forandret historien. Nevnt blir blant andre André Gide, Marcel Proust, Jean Cocteau, Sergej Diaghilev, Vatslav Nijinskij, Gertrude Stein og Thomas Mann og listen kunne fortsatt. Woods presenterer en lang parade av kjente og mindre kjente figurer i det homofile landskapet, delt inn i geografiske regioner og understøttet med litterære referanser og anekdoter. Homintern. Bokens tittel er et ordspill. Fra sent på 10- til litt innpå 40-tallet eksisterte organisasjonen Komintern «Den kommunistiske internasjonale» en Lenin-initiert sammenslutning av kommunistiske og venstresosialistiske partier verden over som var opptatt av å spre kommunistisk propaganda til folk i alle land. I Vesten ble organisasjonen ansett som en trussel, og temaet var Et helt år med gode filmer til halv pris! Les mer om Kinoklubben på Et produkt fra GREGORY WOODS Gregory Woods: Homintern Yale University Press. USA stadig i nyhetene. Noen homser i Oxford kom da opp med spøken om at de selv representerte «Homintern». Tanken bak var at også homofile kunne bygge allianser på tvers av både landegrenser og klasseskiller, og lage en slags alternativ eksistens for mennesker som var tvunget til å leve sine liv i hemmelighet og under vanskelige kår. Det er neppe genetikk som ligger bak homsers opptatthet av estetikk; samtidig ser vi tydelig at dette er et mønster, faktisk over hele verden. Det at homoseksualitet faktisk eksisterer, ble mer og mer kjent først på begynnelsen av det 20. århundre, hovedsakelig via forskere og sexologer, som var de første til å navngi denne identiteten. På samme tid kom skandaler som Oscar Wildes rettssak i søkelyset. I 1966 klaget Times Magazine på at «avvikere på felt som teater, dans og musikk er så utbredt at man skulle tro de drev sin egen hemmelige losje». Dette var med på å skape panikk i folk, som så for seg at det fantes et utall skumle homser med uhederlige hensikter som gjemte seg i busker og bak skalkeskjul. Finne sin plass. Tanken om homo- file som en homogen gruppe virker tåpelig; samtidig vektlegger Woods at det har vært en tendens opp gjennom historien til at homofile dras mot spesifikke kulturelle arenaer som mote, teater og litteratur. Forfatteren mener det neppe er genetikk som ligger bak homsers opptatthet av estetikk; samtidig ser vi tydelig at dette er et mønster, faktisk over hele verden. Et svar kan være at «feminine» menn og «maskuline» kvinner folk som ikke helt passer inn i de vanlige kjønnskategoriene må gjenskape seg selv og verden rundt seg for å finne sin plass. En måte å gjøre dette på, er å skape sine egne smakspreferanser. Woods nevner hvordan amerikanske forfattere som Ginsberg, Stein og Baldwin ble dratt mot Paris tidlig på 1900-tallet. Stein kalte dem «den tapte generasjon» av forfattere og kunstnere, disse som skapte Paris-trenden, særlig frem mot børskrakket i Dels skyldtes det franske eksilet økonomi, siden europeisk valuta var mye billigere enn dollaren på denne tiden. Men den franske hovedstaden var også, etter Napoleon, mye mer liberal enn det mer puritanske Amerika. Woods legger til at selv i dagens USA, hvor mange innfødte aldri har hatt sitt eget pass, kan du være sikker på at homser og lesber har det; dersom du vokser opp med følelsen av ikke å passe inn i samfunnet som omgir deg, er det kanskje ikke så rart at du begynner å se deg om etter noe annet. Vi kjemper for et samfunn der behovet for homobevegelser ikke eksisterer. Frykt og friskhet. Woods hevder at noe av myndighetenes så vel som folkets frykt dreide seg om de homofiles interne referanser og koder. Skulle eksempelvis en spion bli tatt, og samtidig vise seg å være av homofil legning, ble dette gjerne tolket som en bekreftelse på en homofil konspirasjon. Mistanken fantes på begge sider av det gamle jernteppet. I dag virker dette søkt, påpeker forfatteren: Homofile stemmer både rødt og blått, og det finnes ikke noe formelt organisert nettverk av homofile som har som intensjon å motarbeide interessene til den heterofile majoriteten. På den annen side mener Woods det er interessant fra et kulturelt perspektiv å se på grupper som former allianser på tvers av barrierer og utøver en viss kulturell innflytelse, fordi det bringer noe nytt og annerledes til verden. Det ikke bare er homser som har peiling på kunst la dette være klart, vektlegger Woods: Heteroer har ganske god oversikt, de også. Så hva er dette nye som er med på å forme moderne vestlig kultur? Forskjellen består muligens i de homofiles spesielle innfallsvinkel en annen tilnærming om du vil som de har vært nødt til å innta i et fiendtlig innstilt samfunn. Et eksempel han nevner er Oscar Wildes paradokser, som snur opp ned på de etablerte kjønnsrollemønstrene og blant annet tillater mannlige kvinner og kvinnelige menn. Dette skaper i sin tur en ny og frisk estetikk både innenfor mote, film, teater og dans til slutt også i populærkulturen. I dag. Historisk sett har homofiles fellesskap kommet som en dyd av nødvendighet, hevder Woods. Hvordan kan da avkriminaliseringen av homofili og en mer inkluderende holdning overfor homofile ha endret behovet for tverrnasjonale nettverk? Som vi uttrykte det i den homofile frigjøringsbevegelsen på 60-tallet: Vi kjemper for et samfunn der behovet for homobevegelser ikke eksisterer. Ideelt sett skulle det ikke finnes diskriminering i verden, og heller intet skille mellom homo- og heterofile. Dessverre er dette langt fra tilfelle i dag vi har fortsatt en lang vei å gå. På den annen side ser vi at mye av skapertrangen og kreativiteten som finnes i homsemiljøene verden over, nettopp har sin rot i de rådende omstendigheter. Johansen er frilansjournalist og doktorgradsstipendiat i religionshistorie ved Universitetet i Oxford. anniken.johansen@stx.ox.ac.uk

17 30 DOKUMENTAR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) DOKUMENTAR 31 USA 2017: Kvinners selvbestemmelsesrett har tapt terreng Birthrigt A War Story Regi: Civia Tamarkin USA Kampen om en plass på skolebenken En dokumentar om hva som skjer når rettighetene til livmoren blir en politisk og religiøs maktkamp, og den som faktisk har livmoren er kampens taper. KVINNELIV AV JESSICA RYAN faktisk bør regnes som et menneske, en person, og ha rettigheter deretter. Er det ved unnfangelse eller er det senere i svangerskapet? Når i et svangerskap skal ikke kvinnen lenger ha råderett over egen kropp? De religiøse og strengt konservative grupperingene har helt klare formeninger om at livet starter ved unnfangelsen. Og nå er vi her, der overtrampene mot kvinners rettigheter blir stadig tydeligere sammen med konsekvensene. The Graduation Regi: Claire Simon Frankrike Claire Simons dokumentar om utvelgelsesprosessen til den franske filmskolen La Fémis gir et fascinerende innblikk i konkurransen bak kunsten. FILMSTUDIER AV ALEKSANDER HUSER Fra debuten med Titicut Follies i 1967, som skildret et mentalsykehus for kriminelle, har den amerikanske dokumentarfilmskaperen Frederick Wiseman viet store deler av sin karriere til å lage filmer fra ulike institusjoner. Med sine studier av blant annet sykehus, universiteter og militære organisasjoner skapte den velkjente direct cinema-regissøren en skole for observerende «institusjonsfilmer». Her hjemme er Margreth Olin blant filmskaperne som har fulgt denne tradisjonen. I Dei mjuke hendene og Ungdommens råskap skildret hun henholdsvis et eldrehjem og en ungdomsskole, mens hennes nyeste og hittil mest gjennomført observerende film, Barndom, viser leken i en barnehage. Den franske filmskaperen Claire Simons siste dokumentar The Graduation er også en slik «flue på veggen»-film fra en institusjon. Simon retter her kameraet mot en sentral institusjon i sin egen bransje, nemlig den statlige franske filmskolen La Fémis og nærmere bestemt dens intense og omfattende opptaksrunder. Distributøren burde dermed ha valgt en mer direkte oversettelse av originaltittelen Le Concours (som snarere betyr «konkurransen») enn filmens misvisende internasjonale tittel The Graduation. Først og fremst fordi Simons dokumentar ikke handler om skolens avgangseksamener, men om prosessen med å velge ut nye elevkull. Men også fordi den retter fokus mot nettopp konkurransen man må gjennom for å bli antatt ved den velrennomerte utdanningsinstitusjonen, som kan skilte med navn som Louis Malle, Theo Angelopoulos, Costa-Gavras, Claire Denis, François Ozon, Sólveig Anspach og vår egen Eskil Vogt blant sine tidligere elever. Omfattende prosess. Skolens opptaksprøver strekker over flere måneder. Naturlig nok tar disse testene ulike former avhengig av den foretrukne studieretningen, som favner fra manus og regi via klipp og lyddesign til filmdistribusjon og kinoledelse. Kandidatene til de forskjellige linjene vurderes av fagfolk fra bransjen, i tråd med skolens særegne filosofi om ikke å ha faste lærere, men i stedet hyre inn filmskapere og andre utøvende innen sektoren for å dele sine erfaringer. Denne to timer lange filmen består av en serie lengre sekvenser fra forskjellige deler av seleksjonsprosessen, kronologisk presentert fra første oppmøte til endelig avgjørelse og påfølgende avfotografering av de heldige utvalgte. Et mer opplagt valg hadde kanskje vært å følge de samme kandidatene gjennom hele løpet, men Simons fokus er på arbeidet med, og tankene rundt, utvelgelsene. Følgelig handler det mer om opptakskomiteene enn om søkerne, i en film som gir tilskueren anledning til å evaluere selve evalueringen eller i det minste reflektere rundt denne formen for seleksjon. Om man skal finne morgendagens fornyere av filmkunsten, må man være åpen for en viss porsjon galskap. Talentkonkurranse. Utvelgelseskomiteene må nødvendigvis gjøre vurderinger basert på skjønn og subjektivitet, og i siste instans kan avgjørelsene hvile på de ulike komitémedlemmenes evne til å argumentere for sine favoritter. Tidvis kan prosessen nærmest fremstå som en konkurranse i talent à la Idol eller X-Factor der kandidatene prøver å imponere en jury, som deretter skal evaluere deres evner og potensial (i dette tilfellet riktignok etter at kandidaten har forlatt rommet). Men så er jo også disse opptaksrundene i bunn og grunn en talentkonkurranse, og kun en forsmak på konkurransen som venter studentene etter at de eventuelt fullfører utdanningen. Søkerens talent behøver imidlertid ikke være fullstendig forløst, da han eller hun formodentlig skal utvikle seg videre i løpet av studieperioden. For å vurdere hvordan kandidaten vil fungere i denne prosessen og deretter ute i bransjen, må komiteen langt på vei også foreta en evaluering av vedkommendes personlighet. Under vurderingen av en relativt eksentrisk kandidat, uttrykker ett av komitemedlemmene sin frykt for å «refusere en Cronenberg» med den kanadiske filmskaperen som eksempel på den «gale, men geniale» kunstneren. Her kommer filmen inn på en vesentlig utfordring ved slike utvelgelser: Om man skal finne morgendagens fornyere av filmkunsten, må man være åpen for en viss porsjon galskap, og personligheter som neppe vil være lydige mønsterelever. Samtidig må man ta med i betraktningen at det å lage film sannsynligvis mer enn noen annen kunstart krever gode kommunikasjons- og samarbeidsevner. Og da kanskje aller mest hos regissører. Med sin konsekvent observerende tilnærming har filmskaper Simon som også er filmens hovedfotograf kommet tett på de ulike intervjuene og evalueringene. For de involverte er det åpenbart en både krevende og sårbar situasjon som dokumenteres på film, samtidig som dette er en prosess av en viss offentlig interesse. Det er ingen menneskerett å lage film eller å få plass på en prestisjetung filmskole. Undertegnede så filmen på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki, med Simon tilstede for å møte publikum etter visningen. Her forklarte hun at samtlige som ble filmet selvfølgelig hadde gitt sitt skriftlige samtykke på forhånd, og at søkere som ikke ble valgt ut til skolen sto fritt til å trekke seg fra filmen. Medlemmene av opptakskomiteene fikk dessuten se sekvensene med seg selv i klipperommet, og kunne da også be om å bli tatt ut av dokumentaren noe ingen av dem gjorde, ifølge regissøren. Rett til innsyn. Simon har selv undervist på La Fémis i flere år, noe man kan anta har vært en fordel for å få den nødvendige tilliten til å gjennomføre dette filmprosjektet. I et intervju med amerikanske Film Comment (publisert 15. mars) forteller hun like fullt at hun argumenterte med at en skattefinansiert utdanningsinstitusjon ikke har rett til å nekte allmennheten innsyn i hvordan den fungerer, noe skolens leder skal ha vært enig i. Filmskaperens forhold til institusjonen preger uansett ikke filmen i noen tydelig polemisk retning, da hun med sitt nærmest antropologiske blikk overlater til tilskueren å trekke konklusjoner om den skildrede utvelgelsesprosessen. Til tross for at opptakskomiteene på La Fémis synes å utføre sitt arbeid grundig og samvittighetsfullt, spiller svært mange faktorer inn på deres avgjørelser noen utvilsomt mer tilfeldige og mindre rettferdige enn andre. Slik sett er filmen også en edrueliggjørende påminnelse om at det ikke er noen menneskerett å lage film, ei heller å få plass på en prestisjetung filmskole. Men først og fremst gir The Graduation et fascinerende innblikk i en prosess som vanligvis skjer bak godt lukkede dører, og med dette stiller den noen interessante spørsmål om konkurransen bak kunsten. Huser er fast filmkritiker i Ny Tid. alekshuser@gmail.com Dokumentaren Birthright: A War Story ser nærmere på den lange kampen for kvinners rettigheter til å bestemme over egen kropp i USA. Selv om kampen for kvinners rett til selvbestemt abort ble vunnet med «Roe v. Wade» i 1973, har kampen mot abort bare økt i styrke siden den gang i tråd med at stadig flere konservative har kommet til makt på lokalt nivå, delstatsnivå og etter hvert helt opp på føderalt nivå. En for oss usynlig kamp. Siden 2010 har ikke mindre enn 300 restriksjoner i forbindelse med kvinners reproduktive rettigheter blitt vedtatt i stater rundt om i USA. Ifølge denne dokumentaren har USA den høyeste svangerskapsrelaterte dødelighetsraten i Vesten, og den fortsetter bare å øke i takt med at USA blir stadig mer konservativt. Tea Party-bevegelsen med sin høyrevridde konservative politikk har hatt en enorm vekst, og en av deres kampsaker har vært nettopp kampen mot abort. Til nå har vi lukket øynene våre for det som pågår i USA kanskje fordi vi ikke tør tenke på hva resultatet kan bli, eller fordi konsekvensene kan bli så store for kvinner at vi ikke orker å ta det inn over oss. Jeg er kvinne og feminist, men selv jeg har ikke fått med meg denne kampen annet enn i grove trekk; sett klipp om hvordan leger og pasienter ved abortklinikker trakasseres, og i de verste tilfellene må bøte med livet. Livet starter ved? Det jeg ikke har sett, er hvordan den konservative lovgivningen i sin streben etter å gi et foster rettigheter, også river ned kvinners rettigheter. Dette er et vanskelig dilemma, og mye koker ned til når et foster I fattige områder i USA er det ofte religiøse hjelpeorganisasjoner som driver helseklinikkene de «kan» ikke tilby abort, prevensjon eller sterilisering. Det handler ikke lenger bare om abort. Det handler også om prevensjon og tilgang på adekvat helsehjelp i forbindelse med svangerskap. Det handler om retten til å ta egne valg. Om ikke å bli tvunget til å velge ut fra hvilke helsetjenester som er tilgjengelige. En kvinne i dokumentaren forteller om hvordan hun har blitt tvunget til å ta keisersnitt til tross for at hun ønsket en naturlig fødsel ikke mindre enn tre ganger. Den siste gangen ble hun trillet inn på operasjonsstuen uten å ha signert papirer på at det var greit; det ble truet med rettslige skritt for å få utført keisersnittet. USA har den høyeste svangerskapsrelaterte dødelighetsraten i Vesten, og den øker i takt med at landet blir stadig mer konservativt. Restriksjoner gir høy risiko. Jeg er en kvinne på snart 41 år som er frivillig barnløs og bruker prevensjon, og jeg kjenner at historiene til disse kvinnene, overgrepene de har blitt utsatt for i statens regi, river i sjela mi. Noen av kvinnene har blitt fengslet for å ha tatt eller fremkalt abort fordi de, av forskjellige årsaker, ikke ville eller kunne få barnet. Noen ble livstruende syke fordi sykehuset og legen de gikk til ikke ville gjennomføre aborten de ba om. Barnet som måtte dø før de kunne fjerne det, slik at det ikke ble regnet som drap. At mor blir alvorlig syk med infeksjoner er underordnet fosterets rettigheter. Det er for meg uforståelig at politikere i USA ikke klarer å stoppe den destruktive utviklingen, at kvinners råderett over egen livmor er blitt hovedsak i en politisk maktkamp. At de ikke skjønner at restriksjonene, og konsekvensene disse har, faktisk fører til flere dødsfall blant mødre og barn. I fattige områder er det gjerne bare religiøse hjelpeorganisasjoner som har klinikker og tilbyr helsehjelp, men disse har gjerne restriksjoner med hensyn til hvilke tjenester de kan tilby ut fra lovverk og de enkelte organisasjonenes vedtekter. De kan ofte ikke tilby abort, prevensjon eller sterilisering uansett hva grunnen måtte være. Og det er først og fremst fattige og arbeidsløse, som bare får helsetjenester gjennom klinikker med Medicaid, som blir rammet av denne type restriksjoner. Hva skjer når en gravid kvinne vet at hun risikerer fengsel hvis hun oppsøker legehjelp under et uønsket svangerskap, eller vet at hun ikke vil få den hjelpen hun trenger? Hun tar saken i egne hender enten det betyr å få utført en abort på det svarte markedet som på 50-tallet, eller gjennomføre et svangerskap uten oppfølging av helsepersonell for så å gjennomføre en fødsel uten bistand. Begge deler kan føre til kraftige infeksjoner og i verste fall dødsfall. Hva med barnets rettigheter da? Et barns rettigheter bør faktisk dreie seg om mer enn retten til liv for en hver pris. Er det bedre å vokse opp i «systemet» fordi mor dør under fødsel? Eller bli født av en kvinne som ikke vil eller er i stand til å ta vare på en? Glad jeg bor her. Var Margaret Atwood forut for sin tid med dystopien i boken The Handmaids Tale? Jeg ser hvor USA er på vei, og jeg liker det absolutt ikke. Etter å ha sett dokumentaren er jeg glad jeg bor i Norge hvor jeg har rett til å bestemme over min egen kropp og hva jeg gjør med den. Hvor jeg bestemmer selv om jeg vil ha barn eller ikke. Hvor både jeg og mitt eventuelle barn blir tatt vare på gjennom hele graviditeten og følges nøye opp etterpå. Jeg har valgmuligheter og blir informert om dem alle før jeg tar mine avgjørelser, og jeg møter ingen fordømmelse når valgene er tatt. Jeg risikerer ikke fengsel om jeg velger det jeg mener er forsvarlig og best for alle parter. La oss håpe dette aldri endrer seg. Ryan er filmkritiker i Ny Tid. jr@jessicaryan.no

18 32 DOKUMENTAR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) FILM 33 Klar satire i ruten The Square Regi og manus: Ruben Östlund (Sverige) Glawoggers testamente Untitled Regi: Michael Glawogger, Monika Willi Østerrike, Tyskland Resultatet av kontroversielle og anerkjente Michael Glawoggers siste ufullførte verk er blitt et blendende vakkert, røyktungt og myldrende epos om livstrass. GLAWOGGER AV ELLEN LANDEGRENSER Som i sin prisvinnende dokumentartrilogi utforsker Glawogger i Untitled livene og motstandskraften til de som lever i samfunnets stinkende, gjerrige grøftekanter på en empatisk og poetisk måte. Usminket, rått og filmatisk fengende løftes de frem. Gjennom Glawogger deler de generøst, med en stor porsjon av suverenitet, sin kamp for tilværelsen. Min datter på 11 ber fascinert om å se scenen fra den marokkanske søppelfyllingen om og om igjen. Hun forteller venninnen oppglødd om myriadene av små livsfortellinger hun har vært vitne til. Om at alle er seg selv ingen spiller. Om barn som løper jublende mot en lastebil med ferskt avfall, og slåss både mot hverandre og mot geiter for å sikre seg noen godbiter. Døde underveis. Glawogger la ut på det han hadde planlagt skulle være en ett års filmreise jorden rundt. Filmen skulle handle om ingenting. Han skulle følge intuisjonen. Men han kom aldri tilbake: Han døde brått av en aggressiv malaria fire måneder ut i opptaksperioden. I tomrommet han etterlot seg tok hans mangeårige filmklipper Monika Willi regi og grep om ettermælet. Kontroversiell. Willi har valgt å legge inn utdrag av Glawoggers reisedagbok som voice-over. Der Glawogger selv rendyrket en form hvor scenene skal tale for seg selv, farges nå flere av hans reisenotater i form av en snobbete britisk kvinnelig voiceover. Grepet er muligens ment å gi en dypere innsikt i tankene til en av dokumentarfilmens store visjonære og samfunnsengasjerte bautaer. Men jeg blir ikke helt overbevist. I starten rykkes jeg ut av filmens hypnotiserende nærhet, og illusjonen av å være invitert inn i et liv glipper. Er den valgte overklasseaksenten et bevisst og snedig valg, en del av noe større? Kommenterer Willi via sine valg kontroversen i Glawoggers filmskap? Hans villighet til å iscenesette og betale godt for naturlig tilstedeværelse foran kamera? I tomrommet Glawogger etterlot seg tok hans mangeårige filmklipper Monika Willi regi og grep om ettermælet. VISES PÅ BIFF I BERGEN Biff.no Enfotede unggutter spiller fotball så tyngdeloven opphører i en eksepsjonelt fartsfylt og livskraftig fotballscene; voice-overen avdekker Glawoggers egne ord om sin metode han er henrykt over hvordan ryktet om gaver kraftig girer opp gjengen på krykker. Likevel står opptaket på eget ben. Guttene er genuint entusiastiske stjerner i eget liv premiering eller ei. Den stunden spillet varer fengsler og fristiller dem fra utfordringene livet ellers byr på. Det brytes høylytt med dokumentarfilm-konvensjonen om at karakterer ikke skal få betalt da blir resultatet usant. Andre kan få betalt, men ikke de foran kamera som deler av eget liv. Willi slenger posthumt Glawoggers holdning og metode rett i fleisen på oss. Det er frekt og virkningsfullt. Glawoggers film som et sosialtpolitisk prosjekt er riktignok forykket av en annens regigrep, men like aktuelt. Vakkert og rørende. Min datter blir rørt av den fattige gjeteren som pakker de nyfødte killingene inn i plastrester for å beskytte dem mot den piskende vinden og det kalde regnet. Like fort forteller hun om menn som prøver å slukke en brann i en hel skog bare ved hjelp av noen avbrukne grener med løv på. På innpust skyter hun inn hvordan søppelet i forrige scene danset som ballerinaene i Nøtteknekkeren. Med dramatisk tilslag er hun tilbake i flammene: De fattige mennene får kontroll på ilden, men så trekker de den plutselig utover ved hjelp av knusktørt høy. Hun insisterer på at jeg skal stoppe filmen for å ta bilde av den brennende apokalyptiske skogen. At det er noe av det flotteste hun har sett. Så løper hun ut. Hektisk og dvelende. Jeg er tilbake alene i dampende hamam-scener med menn tettere sammenfiltret enn skikkelsene i monolitten. Kroppen vris mer enn en oppvaskklut, tøyes og bøyes. Massøren setter seg bak kunden og holder ham nærmere seg enn en mor holder barnet hun dier. Denne kroppslige tettheten gjentar seg i andre sammenhenger. Muskuløse brytere hviler i trange omfavnelser av hverandre. Kamera fascineres av sanden som kleber seg til de mørke, skulpturelle kroppene idet de deiser i den lyse sanden. Mennesket som står til livet i sølevann på jakt etter diamanter like store som støvkorn. Klipperytmen er hektisk og dvelende, lydleggingen malende og samtidig et moderne soundscape. Vi farer frem og tilbake. Sameksistens mellom mørk fortid og religiøs fest; i en landsby hvor krigsruiner med kulearr ruver veggløse rett ved skinnende nybygg, velsigner en prest et overdådig dekket nattverdsbord og lar fråtsingen starte. En skål med gul gryterett som alle forsyner seg av med hendene samtidig, står rett på bakken. Biler farer støyende forbi. Kontrastene er mange og veven tett og vellaget. Glawogger rakk opptak i 14 land i de fire månedene før alt stoppet opp. Flue på veggen. Uavhengig av metode gir denne filmen et unikt intimt innblikk i ellers utilgjengelige verdener. Ikke fordi disse menneskene med sine liv ikke finnes der parallelt med oss, men fordi Glawoggers prosjekt var å skildre MICHAEL GLAWOGGER deres kamp for eksistensen ved å fremelske suvereniteten i egen livsituasjon. Glawoggers film som et sosialpolitisk prosjekt er riktignok forykket av en annens regigrep, men like aktuelt. Han søkte å bli usynlig i en verden hvor han som hvit mann alltid skilte seg ut. Han gir oss mulighet til å være flue på veggen i diametralt forskjellige liv fra våre egne. Stoffligheten smitter over på tilskueren; tilstedeværelsen av skitt, røyk, søle, søppel. Grønt gress som fraktes gjennom et trangt og støvete smug. Det spruter fra lerretet. Sprellende sølvfarget fisk håndteres av røde plasthansker. Vi ferdes over mørklagte markeder om natten, som brått forvandles idet strømmen av mennesker vender tilbake. Vi er i makro og mikro. Vi er deltakende. Glawoggers verden er rik og han deler så gjerne farten og opplevelsen. Glawoggers skaperverk formidles oss i strid med hans egne metoder og det beriker. Verdig homage. Et taktilt mesterstykke står tilbake. Willi har rådført seg med Attilla Boa, Glawoggers faste fotograf under ferdigstillelsen han skal også takkes. 70 timers materiale er prosessert og har blitt en hyllest til en dokumentarist som ville formidle oss livkraft, uansett metode. Nå blir hans skaperverk formidlet til oss i strid med hans egne metoder og det beriker. Glawogger ville lage en film om ingenting. Det har blitt en film om alt. En sanselig og sprutende freske over livet. Lande er filmregissør og filmkritiker. ellen@landefilm.com Ruben Östlunds nye film er svært presis og direkte i sine samfunnskritiske spørsmål, men har ikke selv noen svar. Ruben Östlund For tiden er han en av verdens viktigste og mest interessante filmskapere. Svenskens nyeste film The Square fikk Gullpalmen på årets Cannes-festival. SPILLEFILM AV ALEKSANDER HUSER Östlund regisserte først skifilmer og deretter to dokumentarer, før han spillefilmdebuterte med den tablåbaserte og dokumentariske Gitarmongo i SPILLEFILM AV ALEKSANDER HUSER På årets filmfestival i Cannes ble den svenske filmskaperen Ruben Koder og konformitet. Östlund rendyrket tablåstilen i sine påfølgende langfilmer De ufrivillige (2008) og Play (2011), samt i kortfilmene Scen nr: 6882 ur mitt liv (2005) og Händelse vid bank (2009). Ikke minst etablerte han her sitt kanskje fremste særpreg som filmskaper en skarpt observert og klamt humoristisk utforskning av sosiale koder og dertil hørende konformitetspress. Gjennom nevnte filmer fremstod Östlund som en slags arvtaker til landsmannen Roy Andersson, både med sitt statiske og kontrollerte formspråk og sin til dels vittige granskning av den svenske folkesjelen. Men der Anderssons tablåer er teatralske og nærmest surrealistiske i sin utforming, er Östlunds uttrykk langt mer virkelighetsnært og autentisk. Mer konvensjonell. Med sin forrige film Turist beveget Östlund seg over i et noe mer konvensjonelt uttrykk, med hyppigere klipping mellom ulike kamerainnstillinger og billedutsnitt. Slik kunne han minne om en annen Cannes-favoritt, Michael Haneke. Östlund har imidlertid mer kjærlighet til sine karakterer, og har aldri gitt slipp på humoren (uansett hvor smertefull den er) noe som ikke akkurat preger Hanekes filmografi. Turist er filmen i Östlunds portefølje med den tydeligste ideen. Den skildrer en familiefar som impulsivt løper i dekning idet et snøskred raser mot alpinhotellets terrasse uten tanke for kona og barna. En vond og samtidig lattervekkende situasjon som danner utgangspunkt for filmens studie av den moderne skandinaviske mannen etter at snøskredet likevel ikke traff hotellet. Dette premisset er så presist og smart at pitchen nesten er bedre enn selve filmen, selv om Turist så absolutt er både tankevekkende og underholdende. Östlund tildelt selveste Gullpalmen for sin nyeste film The Square. Med dét ble han offisielt ikke bare utnevnt til en av Skandinavias, men også en av verdens viktigste og mest interessante filmskapere. Dette betyr imidlertid ikke at The Square, som vises på Bergen Internasjonale Filmfestival i månedsskiftet september/oktober, er hans hittil sterkeste film. Men den er så avgjort et fascinerende og langt på vei kompromissløst stykke filmkunst. Den oppleves som en videreføring av både Östlunds filmografi som helhet, og den estetiske kursendringen han gjorde med sin forrige film Turist. Mannsstudie. The Square handler i likhet med Turist om en moderne skandinavisk mann. Claes Bang spiller Christian, den danske direktøren for et større samtidsmuseum i Stockholm, hvis liv rykkes ut av balanse idet han blir offer for et utspekulert lommetyveri (hvor han blir trukket inn i en situasjon som tilsynelatende handler om en kvinne som trues av en hissig mann). Etter hvert tar han noen drastiske grep for å få sine frastjålne eiendeler tilbake, og deretter følger The Square en mer tradisjonell dramaturgi enn Östlunds tidligere filmer. Her har vi en handlingsdrivende hovedkarakter som møter stadig økende motstand, og som mot slutten erkjenner hva som egentlig betyr noe i livet. Satire. Tyveri sto også sentralt i Östlunds film Play, som både utfordret og spilte på våre fordommer mot ungdom med minoritetsbakgrunn, og som rettet en viss skyts mot politisk korrekthet. En tilsvarende diskusjon er å finne i den nye filmen, med sine hyppige innslag av tiggende romfolk og sitt fokus på diverse former for sosial ulikhet i det svenske folkehjemmet. The Square er dessuten Östlunds hittil mest åpenbart satiriske film. Satiren her er tydelig på en nærmest tegneserieaktig måte i hvert fall fikk undertegnede assosiasjoner til den franske serieskaperen Lauziers samfunnssatiriske striper fra og 80-tallet. Dette er en øvelse som ikke er enkel å bedrive på film; mediets forankring i det konkrete og spesifikke kan få det satiriske budskapet til å fremstå overtydelig eller sågar banalt. Östlund er VISES PÅ BIFF I BERGEN Biff.no så avgjort i denne faresonen når han for eksempel lar oss høre en gateverver fra en hjelpeorganisasjon mane de forbipasserende til å være med og redde et liv, mens vi i bildet ser en hjemløs person ingen synes å ense minst av alle gateververen. Sosialt hierarki. Östlund henfaller dog aldri til lettkjøpte parodier på hva som kan passere som moderne kunst, eller liknende billige poenger på samtidskunstverdenens bekostning. Istedenfor bruker han dette miljøet som utgangspunkt for en mer generell samfunnssatire og en diskusjon om sosiale hierarkier i Skandinavia. Museet og dets ansatte tjener her som eksempel på et miljø som gjerne vil fremstå som åpne for nye kulturelle impulser, men som like fullt er en nokså lukket sosial sfære. Filmen bruker kunstmiljøet som utgangspunkt for en mer generell samfunnssatire, og en diskusjon om sosiale hierarkier i Skandinavia. Miljøets ønskede åpenhet settes effektivt på prøve i en minneverdig nøkkelscene, hvor et stivt middagsselskap skal bivåne en performance som glir ut i det svært ubehagelige, og som tøyer troverdigheten rimelig langt hva angår tilskuernes manglende inngripen. En svært imponerende iscenesatt sekvens, som likevel mister litt emosjonell slagkraft fordi vi i motsetning til i det meste av filmen for øvrig ikke opplever den gjennom hovedkarakteren Christian. Rom for godhet. Tittelen The Square er hentet fra et kunstverk museet arbeider med å stille ut, og som består av en oppmerket rute på bakken. Denne firkanten skal være en frisone hvor alle er likestilte et slags rom for omtanke og godhet, kan man si. Verkets budskap er imidlertid vanskelig å forholde seg til for museets PR-byrå, som er opptatt av å bryte gjennom oppmerksomhetsmuren med noe som vil bli spredt viralt. De to unge markedsføringsrådgiverne oppleves som noe karikert fremstilt, men samtidig som en nokså treffende parodi. Muligens er det heller ikke uten ironi at Östlund i en film som varer i nesten to og en halv time lar disse markedsføringsrådgiverne legge ut om hvordan man bare klarer å holde på folks oppmerksomhet noen få minutter. Jeg er mer usikker på om den kvinnelige kunstjournalisten (spilt av Elisabeth Moss) er intendert skildret med et mannlig blikk, eller om denne karakteren bare er mangelfullt utbygget. Uansett oppleves det som noe snodig at det er hun som (i overført betydning) blir avkledd av Christian når hun konfronterer ham etter at de en natt har delt seng. Manglende forløsning. Når verket The Square aldri får noen stor plass i filmen, er det nok ment å si noe om hvor lite rom det er for omtanke og godhet i det skandinaviske samfunnet, helt i tråd med at filmen ikke egentlig handler om kunst, men om godhet. Hovedkarakteren lærer etter hvert av sine gale valg, men likevel får ikke hans historie noen full forløsning. Igjen skal dette kanskje vise hvor vanskelig det kan være å utføre gode handlinger, men filmens eventuelle budskap forkludres noe av at det hovedsakelig er tilfeldigheter som kommer i veien for botsøvelsen. Satiren her er tydelig på en nærmest tegneserieaktig måte, en øvelse som ikke er enkel å bedrive på film. Kan hende skyldes mangelen på et klart budskap også et mer generelt trekk ved satireformen, som vel er bedre egnet til å stille diagnoser enn til å lansere en kur. Det er uansett mye å beundre i The Square, som på treffende, intelligent og fornøyelig vis adresserer en rekke problematiske sider ved vår samtid. Men når den først er så skarp og presis i sine spørsmål, er det samtidig lett å føle seg snytt for svar. Og med dét kan man også stille seg spørsmål om hvor dyp filmens analyse egentlig er. alekshuser@gmail.com

19 34 DOKUMENTAR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) DOKUMENTAR 35 BREXIT AV JESSICA RYAN VISES PÅ BIFF I BERGEN Biff.no Brexit: Demokratiets skamplett Brexitannia Regi: Timothy George Kelly (Russland/Storbritannia) I denne dokumentaren møter vi både mennesker som stemte for og imot at Storbritannia skulle bli i EU, samt eksperter som Noam Chomsky. Er du en av dem? som vil ha velbegrunnet kritikk av dokumentarfilm? NY TID JULI 2017 ( ) ÅRGANG 65 NR. 7 LØSSALG KR 59 Norge egoistisk og prinsippløs FOSSIL ENERGI AV TORI AARSETH I november skal Norges første klimarettssak føres for Oslo tingrett. Spørsmålet som skal avgjøres er om Norge kan fortsette å legge opp til ny oljeutvinning inn i fremtiden, samtidig som vi skal bidra til å begrense den globale oppvarmingen til under to grader. Til tross for den ventende rettssaken, som omhandler lisensene utdelt i 23. konsesjonsrunde i fjor, er det ingenting som tyder på at regjeringen setter på bremsene. I 24. konsesjonsrunde, som har vært på høring de siste månedene, foreslår Olje- og energidepartementet å lyse ut hele 93 nye > Abonnement og kundeservice: tlf.: (også sms) epost: abo@nytid.no Abonnement: 790 kr/år Online/e-avis: 59 kr/mnd. blokker i Barentshavet. Samtidig planlegger Statoil en borekampanje på felter som er omfattet av søksmålet, allerede i sommer. I mai avviste Statoils generalforsamling et forslag fra Greenpeace om å stanse leteboringen på disse lisensene inntil det foreligger en rettskraftig dom i saken. «Vi forholder oss til at vi skal drive arbeid etter gyldige letetillatelser tildelt av et bredt flertall på Stortinget,» sier Morten Eek, talsperson for Statoil ASA, til Ny Tid. «Tildelingen av lisenser som Korpfjell og Gemini Nord har gitt oss og andre selskaper leterettigheter, og med dette følger også arbeidsforpliktelser. Lisenshaverne forplikter seg til å drive undersøkelser etter olje- og gassforekomster i områdene myndighetene har tildelt.» Et veddemål mot klimamålene. Ny Å VENDE TILBAKE TIL BALKAN SIDE 20 DOKUMENTAR Regjeringen har satt fart på utlysningen av nye blokker for oljeleting i Barentshavet i ren desperasjon etter å holde liv i en døende næring, mener Truls Gulowsen i Greenpeace. FOTO: SCANPIX OSLO REVIEW OF DOCS AND BOOKS 24 BØKER 6 FILMER SE HELE AVISEN Når alle regjeringer lyver JOURNALISTIKK/MEDIA Tid spør Truls Gulowsen, leder i Greenpeace Norge, hvorfor de har saksøkt staten for å få stoppet ny oljeutvinning i Barentshavet. «Det er flere grunner til dét,» sier Gulowsen. «Vi har forsøkt å få norske politikere og myndighetene til å forstå sammenhengen mellom norsk oljepolitikk og den globale klimautfordringen i lang tid. Det er veldig vanskelig når de er verdensmestre i å snakke om klima samtidig som de later som det ikke har noen som helst konsekvenser for vår olje og gass. Regnestykkene til FNs klimapanel viser helt tydelig at store mengder olje og gass må bli liggende dersom man skal nå 1,5- eller 2-gradersmålet. Likevel mener flertallet på Stortinget at dette ikke skal ha noen konsekvenser for norsk oljepolitikk og utlysning av nye felt.» Den 20. juni i fjor ratifiserte Norge Parisavtalen, som skal sørge for at verden begrenser den globale oppvarmingen til under to grader. Bare ti dager tidligere ble det imidlertid tildelt ti utvinningstillatelser i den 23. konsesjonsrunden, som omfatter Barentshavet sør og sørøst. Denne manglende sammenhengen mellom Norges oljepolitikk og tiltakene som er nødvendige for å FORTSETTER PÅ SIDE 4 Menneskeheten 2050 fred, utvikling, miljø Johan Galtung spår om fremtiden: Islam blir rensket for vestlige impulser; Nord-Korea og USA går til krig; antisemittisme i USA; Storbritannia splittes i småriker, FN forlater USA; det globale Sør matcher Vesten; stor kinesisk emigrasjon til Russland. Side 6 Uavhengige journalister er nødvendige fordi den «frie pressen» ikke er fri. Av Daniel Glassman «Vi kan ikke stille oss likegyldige til det faktum at alle regjeringer lyver løgner fra regjeringer koster oss nemlig liv,» sier gravejournalist Amy Goodman fra den uavhengige amerikanske nyhetsportalen Democracy Now!. Dokumentaren All Governments Lie: Truth, Deception, and the Spirit of I.F. Stone, som blant annet handler om Goodmans arbeider, er en overbevisende studie av dagens undersøkende journalistikk et vitnemål om hvor viktig denne virksomheten er for et fungerende demokratisk samfunn. Inspirasjon. I.F. Stone «Izzy» blant venner var en pioner innen amerikansk gravejournalistikk og kanskje best kjent for «I.F. Stone s Weekly», et egenpublisert nyhetsbrev med politiske FORTSETTER PÅ SIDE 7 The Age of Consequences Regi: Jared P. Scott Tyskland/Spania/Jordan/USA Hardtslående ny dokumentar trekker linjene mellom klimakrisen og sosial uro verden over. KLIMA AV SVEIN HAMMER DOKUMENTAR & LITTERATUR Er globaliseringen så farlig som man frykter? Side 2 En ny progressiv bølge skyller over Europa. Side 3 I et borgerkrigsherjet Syria fortsatte Rafah Nached sitt arbeid som psykoanalytiker. Side 5 Andrea Carfagna driver gården sin på Sardinia mest mulig bærekraftig. Side 8 9 Tori Aarseth tilbake fra reportasjereise i Egypt. Side 10 Jens Bjørneboe står i disse dager tiltalt for å ha skrevet den beslaglagte Uten en tråd. Side 16 Kan den moderne sivilisasjonen bryte sammen? Ja, selvsagt kan den dét. De som avfeier en slik påstand og omtaler den som «alarmisme», bør ta seg tid til å se The Age of Consequences. NY TID JULI 2017 Årgang 65 nr 7 Konsekvensenes tidsalder Se filmen på Vi kan starte den 23. august 2005, da New Orleans ble truffet av orkanen Katrina. Flommen som fulgte medførte kaos, og truet både sikkerhetsordninger og samfunnets selvregulering. Hva ville skjedd om flere amerikanske storbyer ble rammet samtidig? Kunne ting kommet fullstendig ut av kontroll, hvorpå både statsmakten og sivilsamfunnet ville ha mistet sin stabiliserende kraft? Når spørsmål som dette reises, er det lett å anta at det er miljøvernere og grønne politikere som stiller dem. Denne gangen kommer imidlertid bekymringsmeldingen fra uventet hold, hvilket gjør det ekstra interessant å lytte. Ustabil natur. Mange antar at graden av velstand og sikkerhet i et samfunn handler om oljeinntekter, militærsystem og så videre men en slik tanke berører bare overflaten. Samfunnets langsiktige stabilitet er mer avgjørende, med forankring i statlig organisering, demokratisk politikk og velfungerende samfunnsmessige og økonomiske strukturer. Disse faktorene omgis imidlertid av noe annet og mer dyptgripende: naturens stabilitet. En slik stabilitet er nødvendig for at bærekraftige samfunn skal kunne etableres og eksistere over tid. Dette gjelder Bestill gjerne et par månedsaviser. Du får dem gratis. NY TID Oslo Review of Docs and Books også for menneskeheten som helhet. Gjennom år har vi utviklet oss innenfor rammen av et balansert og dermed forutsigbart naturmiljø. Mye tyder på at denne tilstanden nå er over, og at konsekvensene vil vokse i omfang og styrke i årene som kommer. Selv om Carl I. Hagen later som noe annet, har klimadebatten for lengst forflyttet seg fra spørsmålet om klimaendringenes realitet til mer praktiske spørsmål rundt hvilke risikoer vi står overfor samt hvordan og med hvilke virkemidler vi kan gjennomføre et grønt skifte. Dokumentaren The Age of Consequences kiler seg inn i dette feltet, og gir stemme til andre aktører enn dem vi vanligvis møter. Rapporter fra og intervjuer med mennesker i det amerikanske militæret danner et viktig bakteppe for historien som rulles ut. Global uro. Vi har vært innom New Orleans. Syria er et langt mer alvorlig eksempel. Den politiske debatten har fokusert mye på om det er Assad eller opprørerne, Russland eller USA som har ansvaret for alt som har gått galt. Dokumentaren tilføyer et viktig moment, nemlig at landet ble rammet av en ekstrem, treårig tørke fra høsten Folk på landsbygda mistet livsgrunnlaget, hvorpå FORTSETTER SIDE 18 Forholdstap eller rasisme? Det har blitt sagt at folkeavstemningen om hvorvidt Storbritannia skulle forlate EU eller ikke ble til et valg som ikke nødvendigvis handlet om fortsatt EU-medlemskap, men om innvandring. Da jeg tok minoritetspsykologi på universitetet skrev jeg oppgave om hva det faktisk var som gjorde at folk var så redde for innvandring. Blant teoriene som kunne forklare disse følelsene fant jeg Samuel Stouffers om relativ deprivasjon eller forholdstap som Gudmund Hernes og Knud Knudsen kaller det en av de mest fascinerende. Teorien ser absolutt ut til å bli støttet av denne dokumentaren. I praksis betyr det at en føler at andre grupper får det en egentlig har krav på, og dette utgjør en risiko for ens videre rettigheter ettersom ressursene minker. I Norge og Storbritannia har vi velferdsordninger som er tilgjengelige ved behov og finansieres av felleskapet. Mange i Brexitannia gir uttrykk for at innvandrere forsyner seg av deres goder og at det dermed ble mindre igjen til dem. Mange i Brexitannia mener at innvandrere forsyner seg av deres goder og at det dermed ble mindre igjen til dem. Har arbeidsinnvandring skylda? Som borger i et land med velferdsordninger jobber du også for å bidra til felleskassen slik at velferdsordningene er der hvis du skulle trenge det. Flere av de som uttaler seg i dokumentaren uttrykker stor bekymring for tap av jobb og bolig, og det å være dønn fattig fordi det ikke er nok igjen til å ta vare på landets borgere etter at flyktninger og immigranter har fått sitt fra velferdsordningene. En ung mann forteller om kompisene som mister jobbene sine til folk fra østblokkland. Og her spiller konsekvenser av EU-medlemskapet inn; arbeidsinnvandring fra andre EU-land vil ofte i praksis si at billig arbeidskraft kommer til Storbritannia og tar jobbene fra de som krever normale lønninger. EU-medlemskapet har gjort at billig arbeidskraft kommer til Storbritannia fra andre EU-land og utkonkurrerer de som krever normale lønninger. En av karene i dokumentaren sier at man er ikke brite hvis man ikke har denne hudfargen («hvit»), og peker på armen sin. Da har man tatt det fra redsel til rasisme, og her er det faktisk et skille etter min mening. Å knytte rettighetene man har til hudfarge er ekstremt dårlig retorikk i en veldig viktig diskusjon om konsekvensene av Brexit. Skal vi følge denne herremannens resonnement, så er alle som kommer til Storbritannia med en annen hudfarge ikke å regne som briter, og de bør dermed ikke ha rett til felleskapets goder. Men hva med de som kommer som økonomiske flyktninger eller arbeidsinnvandrere som er «hvite»? Er det greit at de forsyner seg av statskassen? Når sofavelgerne bestemmer. Jeg kjente jeg ble ganske irritert på en del av dem som uttaler seg i dokumentaren, og samtidig bekymret for hvor vi er på vei her i Norge. Jeg tror dessverre vi er på vei mot en liknende avstemning, nettopp for å forhindre arbeidsinnvandringen som følger av vårt EØS-medlemskap. Mange er redde i Norge også, og de har dessverre en tendens til å trekke mot ytterste høyre politisk. Noen tar det ut til det ekstreme, blir stadig mer høyrøstet og har en retorikk som er direkte skadelig. Dessverre synes slik retorikk å mobilisere likesinnede. I Storbritannia var det flere som mobiliserte mot å bli værende i EU enn for. Er dette rett og slett resultatet av at sofavelgerne faktisk tok turen til stemmeurnene i frykt for å miste sine opparbeidede goder? Det er mange briter som mener det, ifølge dokumentaren. Hva vil skje om vi i Norge kommer i lignende situasjon at alle sofavelgerne som vanligvis sitter hjemme og kritiserer «den norske snillheten», faktisk går og stemmer? Vi er alle mennesker. Det fine i dokumentaren er at ingen navn blir brukt på menneskene vi møter hverken «britene» eller ekspertene i dokumentarens andre delen. Det fremhever et viktig poeng, nemlig at vi er alle mennesker uansett navn, tittel, geografisk, politisk eller religiøs tilhørighet med behov som skal dekkes hver eneste dag, på den ene eller den andre måten. Det er skummelt å miste sitt livsgrunnlag, som jobb eller bolig, og så oppleve vansker med å komme inn på jobbmarkedet igjen fordi mange jobber er «tatt» av arbeidsinnvandrere som godtar lavere lønninger. Det er skummelt å se at landet på toppen av det hele sender penger for å hjelpe flyktninger der de er. Da er det lett å si at det er utlendingene som tar alle jobbene og får alle pengene som staten og landets borgere jobber inn. Det er lett å forstå at man blir redd når man har begrensede ressurser og muligheter til å få kunnskap om tingenes tilstand. Men redsel og uvitenhet er aldri god nok grunn til å bli rasist og velge en hat-basert retorikk. Ryan er filmanmelder og journalist. jr@jessicaryan.no. Om teknologi og kriminalitetsforebygging Pre-Crime Regi: Matthias Heeder & Monica Hielscher Tyskland Pre-Crime tar for seg forskjellige fasetter av statistisk basert krimforebyggende arbeid fra det politiog samfunnsfaglige, via teknologiske betingelser til praksis og virkning. KRIMFOREBYGGING AV SVERRE SAND Rutinerte kinogjengere vil dra kjensel på uttrykket i tittelen, fra det kriminalitetsforebyggende arbeidet i Spielberg-filmen Minority Report fra De som synes dette virker dystert, kan trøste seg med en kikk på den pensjonerte sheriff Jeff Bridges i David Mackenzies Hell or High Water fra i fjor: Han bruker sunt folkevett til å beregne hvor bankranerne vil slå til neste gang med andre ord cowboyversjonen av det brødrene Eppes gjør i tv-serien Numb3rs fra 2005 (matematiker bistår politibror). Denne dokumentaren tar for seg forskjellige fasetter av denne statistisk baserte virksomheten. Det vinkles fra det politiog samfunnsfaglige, via teknologiske betingelser til praksis og virkning. Vi får perspektivet til dem som er berørt av utviklingen, til politi som patruljerer belastede områder (som de vel alltid har gjort, nå også med data som anbefaler hvor det bør patruljeres verre er det ikke), og til dem som opplever å bli forhåndsdømt eller trakassert av politiet. Spørsmålet er i hvilken grad teknologien er klanderverdig per se. Er det fordommer satt i system eller reelle forbedringer? Det ville vært sløvt om ikke ordensmakten gjorde nytte av teknologi som allerede er i verktøykassen til fondsforvaltere og meteorologer. Filmen viser kanskje ikke all verdens nytt for den som leser en avis i ny og ne, men gir noen vesentlige betraktninger om utviklingen. Produksjonsdesign, snerten grafikk og ditto lydeffekter får Pre- Crime til å likne en gjengs kriminalfilm: smått anmassende, men uten å utarte. Til tross for innslag av redramatisering er det langt igjen til National Geographic, for å si det slik, selv om noen fenomenalt malplasserte fuzzgitarer til rulletekstene sender assosiasjonene i den retning. Men før dét har vi fått anledning til å reflektere over prisen for økt sikkerhet. Statistikk vs. virkelighet. Det blir et spørsmål om de rette prosedyrer for å motvirke maskineriets svakheter. En fransk sosiologiprofessor tilrår spørsmål om hvorvidt utviklingen hindrer ordensmakten i å misbruke sin stilling, og i hvilken grad algoritmene påvirker forholdet mellom politi og publikum. De fleste av oss ville nok blitt lange i maska om vi ble oppsøkt av en bekymret tjenestemann og fikk presentert en statistisk forklaring på sannsynligheten for at du, med slike og slike venner og den og den boten for cannabisrøyking, fartsovertredelser, ulovlig gambling eller annet, har større sannsynlighet enn andre for å bli berørt av kriminalitet i fremtiden, enten som gjerningsmann eller offer. Sånn til orientering fulgt av tilbud om noen å snakke med og en oppfordring til å skifte omgangskrets. Vi møter Robert, en ung mann som føler seg krenket og forhåndsdømt etter en slik opplevelse. Reaksjonen er forståelig, men da gjelder det å heve blikket og se det hele i en større sammenheng. Det forekommer som kjent langt verre overgrep enn det at noen får presentert enkle statistiske sammenhenger. Henvendelsen er med forbehold om hyppigheten, selvsagt sånn sett på linje med det å svare på spørsmål i tollen fra tid til annen, eller vise billett på trikken når det kreves. Enkelte av oss har fått avslag på lånesøknader på vel så hjerteløst vis. Det er altså ikke alt som oppleves som overgrep som er reelle overgrep, men omkostninger for det å leve i en rettsstat. VISES PÅ BIFF I BERGEN Biff.no Algoritmenes betingelser. Betenkningene går på om algoritmenes betingelser er såpass tendensiøse at de forsterker utviklingen. Robert har plausible innvendinger, som går på hvordan dette kan sementere tendenser og i siste instans provosere ny kriminalitet. Noe som i sin tur kan tas til inntekt for at algoritmene virker. Tankene går til den svulmende amerikanske fengselsindustrien jamfør dokumentarer som DuVernays Det 13. (2016) eller Jareckis Den tapte narkotikakrigen (2012). Det er jo også en måte å holde hjulene i gang på: utvide fengselskapasiteten for å holde liv i delstatsøkonomien, mens den nye hjørnesteinsbedriften i nabobyen er narkosalg på hjørnet for å parafrasere The Wire-kreatør David Simon. Det er ikke alt som oppleves som overgrep som er overgrep, men omkostninger for det å leve i en rettsstat. Den unge afroamerikanerens reaksjoner er høyst forståelig, i lys av den stigmatisering han med god grunn føler seg utsatt for. Da er det mer forunderlig å høre hvordan profesjonelle folk sliter med å forholde seg til begreper som modell eller statistikk. I diskusjoner om dette er det ikke lenge mellom hver gang noen angriper modellen eller statistikken for ikke å være identisk med virkeligheten. Som om ikke poenget med statistikk og modeller er å kvantifisere et begrenset aspekt ved det fenomen som undersøkes, fortrinnsvis et som kan tallfestes. Underveis i dokumentaren får vi en betimelig påminnelse om at statistikken på et felt kun er 70 prosent riktig, men denne betenkningen luftes nok mest som en bekymring for dem som ikke er seg dette slingringsmonnet bevisst, om jeg forsto rett. Balansert om gammelt nytt. Det vi i Pre-Crime får se, er kort sagt politi med litt bedre kunnskaper enn tidligere. Filmen virker balansert i den forstand at den lar begge sider komme til orde, også en kar i Tottenham som ble overfalt av politiet ene og alene fordi han bar «kveldens signalement». Dette er dessverre gammelt nytt, så forkastelig det enn måtte være, men ingen innvending mot informasjon og statistikk som sådan. Det kan jo til og med tenkes at det utvikles algoritmer som identifiserer uegnede betjenter i troppene det ville vel være «glade skattepenger» som gikk til slik forskning. Tatt i betraktning den rivende utviklingen som har vært på feltet «informasjonsteknologi», ville det jo vært sløvt om ikke ordensmakten gjorde nytte av teknologi som for lengst har blitt en del av verktøykassen til fondsforvaltere og meteorologer. Når temaet er teknologi og myndigheter, penses vi stadig tilbake til evergreens som «Hvem skal kontrollere kontrollørene?» og «En klubbe er i seg selv hverken god eller ond; det er bruken av den som avgjør.» Diskusjonen rundt dette, også slik den føres i filmen, vil engasjere så lenge feltet er i utvikling. Sand er filmkritiker. sarixon@hotmail.com

20 36 DOKUMENTAR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) DOKUMENTAR 37 ALLE BILDER: PERFORMANCE (PRØVE) «THE CHRONIC LIFE». REGISSØR: EUGINE BARBA. FOTOGRAFER: TOMMY BAY, RINA SKEEL, JAN RÜSZ. Odins teatersoldater Det umuliges kunst Regi: Elsa Kvamme. Norge Filmskaper Elsa Kvamme har tidligere gått i lære hos Eugenio Barba. Nå har hans Odin Teatret fylt 50 år, og Kvamme har vendt tilbake denne gangen med kameraet i hånden. OPPRØRSK TEATERKUNST AV NINA OSSAVY «Vårt teater består av mislykkede individer,» har Eugenio Barba uttalt om Odin Teatret. Et teater grunnlagt av folk ingen ville ha. De utstøttes teater. Ugresset. Ingen ville ha regissør Barba, selv etter studier hos legendariske Jercy Grotowski i Polen. Da laget Barba sitt eget teater, og skuespillerne fant han hos dem som fikk avslag på Statens teaterhøgskole. I Oslo by var teatret ikke velkomment, så de søkte ly i danske Holsterbro og har blitt der siden. Nå har Odin Teatret blitt 50 år, og er ønsket og beundret over store deler av verden. Barba har blitt æresdoktor ved 13 universiteter blant annet i Havanna, Warszawa, Hong Kong og Buenos Aires. Tro mot seg selv. Jeg blir rørt når jeg ser Odin Teatrets forestillinger. Rørt fordi de er så tro mot sitt eget uttrykk, så tro mot noe ELSA KVAMME de tror på; så fjernt fra ironien, så uredde, så våkne, så politiske, så ville, så varme, så forbannet dyktige i alt de gjør. Deres sceniske økologi, hvordan alt henger sammen med alt, virker frigjørende. Deres tilsynelatende fulle frihet fra kvelende trender kjennes livgivende. Vi kommer ikke til å se Odins utøvere sprade nakne rundt på scenen fordi man gjør det i Berlin eller Belgia. De kommer ikke til å bruke video eller prate i mikrofon fordi det er trendy akkurat nå. De kommer ikke til å onanere eller spy på scenen kun for overskridelsens skyld. De gjør det de gjør fordi de må. Fordi verket tilsier det. Fordi visjonen krever det. Ja, jeg blir rørt. Rørt av deres egenart og at de i over 50 år har klart ikke bare å overleve som fri scenisk gruppe, men også vokst, fornyet og utviklet seg. Da jeg så Det kroniske liv på Black Box i 2015, ønsket jeg at forestillingen aldri skulle ta slutt. Den følelsen. Elsa Kvamme har laget film om dette teatret med hovedvekt på Eguenio Barbas virke. Det er forståelig. Det er han som er visjonæren og teatrets ubestridte leder. Mannen har nylig fylt 80 år og utstråler en kraft, varme og vilje som er ubeskrivelig inspirerende. Filmen heter Det umuliges kunst og hadde premiere på Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival i juni i år. Odins utøvere kommer ikke til å onanere eller spy på scenen kun for overskridelsens skyld. Jeg blir også rørt av at Kvamme har laget film om Odin Teatret, selv om filmen ikke berører meg på samme måte som teatrets forestillinger gjør. Filmregissøren kjenner teatret godt, hun arbeidet selv ved Odin Teatret i perioden og kaller Barba «sin første store læremester». Hun har også skrevet innsiktsfullt om dette i boken Kjære Jens, Kjære Eugenio (Pax, 2004), basert på brevvekslingen mellom Jens Bjørneboe og Eugenio Barba. Disse to utviklet et nært vennskap da Barba oppholdt seg i Oslo på 60-tallet. Bjørneboes tekst Fugleelskerne var den første stykket teatret arbeidet med. De jobbet så svetten silte i et kaldt og fuktig bomberom i Oslo, med resultatet Ornitofilene som i 1964 ble deres første forestilling. I filmen får vi dessuten vite at Barba i hver eneste forestilling inkluderer en liten tekst av Bjørneboe i en eller annen form. Teater kan være krutt og anarki, og det kan endre menneskers liv. Fascinerende reise. Det beste med Det umuliges kunst er hvordan Kvamme har brukt de mange arkivopptakene. Jeg synes også glimtene fra Det kroniske liv fungerer godt. Disse nåtidige filmklippene lar oss se det essensielle ved teatret i dag deres musikalitet, FILMEN VISES PÅ FOR ABONNENTER deres fysikalitet, flerstemte dramaturgi og utstrakte bruk av symboler og masker. Filmen presenteres som en road movie; en type film hvor reisen blir det dramaturgiske navet, det som setter i gang handlingene og får karakteren til å endres. Slik er det ikke i denne filmen, selv om vi følger Kvamme på danskebåten fra Oslo og videre i bil til Holsterbro. Vi reiser også med Barba og Kvamme til Oslo, Polen og Frankrike, men dette grepet fungerer mer som en «down memory lane»-dramaturgi. Det er Barbas refleksjoner som er i fokus, og det er en spennende nok reise i seg selv. Vi følger italieneren fra da han forlot sitt hjemland som 16-åring via årene i lære hos en blikkenslager i Oslo, til arbeidet med Grotowski i Polen og etableringen av Barbas eget teater. Vi får vite hvordan teatrets sjel har spredt seg fra Holsterbro og ut i verden. Arkivopptakene fra teatrets mange reiser oppleves som helt essensielle, og jeg er glad Kvamme har valgt å vie så mye tid til disse. Filmen er informativ vi får vite mye om dette særegne teatret. Barba har alltid være opptatt av sosiale ulikheter og fremmedfrykt, og forestillingene er både rituelle og politiske. Arbeidet strekker seg langt utover de sorte veggene, og inkluderer folkelige prosjekter med en lokalbefolkning som kanskje aldri vil føle seg bekvemme i en mørk teatersal. Denne dynamikken mellom det folkelige og det eksperimentelle beskrives godt. Kanskje kunne filmen være tjent med en noe strammere EUGIENIO BARBA dramaturgi? Det er mange spor å følge, mange ansikter som sier litt, og det er flere som uttaler seg uten at vi får vite hvem de er. Noen av teatrets skuespillere er intervjuet; aller mest interessant er det å høre Iben Nagel Rasmussen fortelle om overgangen fra et liv som narkoman til å bli skuespiller. Her opplever jeg at filmen stikker dypere, og vi får en anelse om hvorfor teatret kan være så viktig i menneskers liv. Teater kan være krutt og anarki, teater kan endre liv, selv om teater som regel er dødsens kjedelig. Men det siste er Odin Teatret aldri. Det var ikke noen dum idé av Barba å samle de utstøtte. Utskuddene. De som ingen ville ha. Ugress har som kjent en evne til å holde ut lenge bukke nesten under for så å dukke opp igjen med fornyet kraft. Husk dét, alle dere som føler at ingen vil ha dere. Ossavy er regissør og skribent. ninaossavy@yahoo.no

21 38 PERSPEKTIV SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) LITTERATUR 39 Filosofiske flir Marcus Steinweg: The Terror of Evidence MIT Press. USA The Terror of Evidence er en bok til å smile og røres av og til irritere seg grønn over. FILOSOFI AV KJETIL RØED Det har alltid vært med en blanding av undring, fascinasjon og irritasjon jeg har sett hvordan filosofi har blitt brukt i kunsten. Ofte anvendes den som pynt eller autoriserende rekvisitt. Men noen ganger passer den jo også inn der, av og til attpå til som hånd i hanske: Franske Jacques Rancière var som skapt for innsikter i kunstens verden helt fra han skrev sin filosofiske doktorgrad på slutten av 70-tallet. Det er også, til enhver tid, filosofer som snuser i kanten av kunstsystemet, og finner sin næring der. En av disse er tyskeren Marcus Steinweg. Nå foreligger Terror of Evidence, «Bevisets terror», hans første bok på engelsk. Den østerrikske kunstneren Thomas Hirschhorn har lenge heiet på sin tyske filosofvenn på sistnevntes vei inn i kunsten. Hirschhorn har også skrevet forordet til Steinwegs bok, der han roser Steinweg for å ankre opp i «hverdagslige spørsmål» og for hans evne til å bygge broer mellom kunst og filosofi. Terror of Evidence forteller imidlertid noe annet, idet Steinweg holder seg i en svært så eklektisk og tvetydig aforismetradisjon. Her slekter han på både Nietzsche, Bataille, E.M. Cioran, Wittgenstein og Schlegel-brødrene. Men til forskjell fra disse har Steinweg ingen «kjerne», eller noe bestemt sted han vil med skrivingen sin. Steinweg definerer filosofi som «opprør mot fakta» og «grubling uten beviser». Filosofihistorielek. Det er kanskje derfor tyskeren definerer filosofi som «opprør mot fakta» og «grubling uten beviser». Mot slutten av boken definerer han også tenkning som «det å jobbe seg gjennom problemer det er umulige å løse». Dette er også en god beskrivelse av The Terror of Evidence, for her flakser Steinweg fra det ene temaet til det andre uten særlig tanke hverken for de store sammenhengene eller løsninger og svar. Med et skjelmsk smil om munnen insisterer han gjennom hele boken på å holde alt «åpent». Steinweg er også adskillig lettere på labben i tone og temavalg enn hans aforistiske forgjengere han er rett og slett en humorist, tidvis langt over grensen til det tåpelige. Men dette kan også være befriende. Eksempelvis skriver han om Bertrand Russell: «Trodde Wittgenstein at Bertrand Russell var en idiot fordi han var det?» Rimelig tullete, men når det i neste omgang handler om Derrida og dekonstruksjon, oppstår det en spenning mellom det latterlige og det alvorlige i teksten som det er vanskelig ikke å like. Borges eller haiku. Denne skarpe vekslingen mellom ulike typer latter er det mest karakteristiske ved Steinwegs underlige tekstsamling. Kanskje kan Terror of Evidence leses som et slags oppslagsverk i borgesiansk tradisjon, altså i den forstand at den ikke har noe bestemt system, annet enn selve vendingene i tanken og smilet? «Å si ja er mer kritisk enn å si nei. Ja! Nei! Ja?» «Trodde Wittgenstein at Bertrand Russell var en idiot fordi han var det?» Steinwegs bok er løs i fisken som filosofi betraktet, men konsis når det gjelder å sno seg unna eller å stivne i et tankesystem/en grunnfestet refleksjon. Er det «bevisets terror» han vil unngå at tenkning ikke skal ha utgangspunkt i noen klar posisjon, men hele tiden spinne videre, gjennom ordene? Metoden irriterer, men er også morsom, ikke minst når forfatteren fyrer løs med sitt filosofiske tungskyts. «Hvorfor overså Deleuze den strukturelle homologien mellom hans immanensplan og Wittgensteins språkspill og livsformer? Var det et feilgrep?» skriver han. Er dette humor, eller er det et forsøk på å «tenke sammen» de to filosofene? Her som andre steder balanserer Steinweg på en knivsegg mellom skjemt og alvor. Men så kommer han seg selv til unnsetning i noen banale, men sjarmerende setninger som nærmer seg haiku-formatet: «Et vindu er forskjellig fra en dør, ved at du åpner og lukker det uten selv å gå igjennom.» Disse partiene blir selv et slags vindu i teksten, som gjør det enklere å nærme seg den. Filosofiens joker. I Terror of Evidence leker Steinweg nærmest gjemsel med leseren ved å veksle mellom det pretensiøse og det banale, for så, plutselig, å la alvoret overta ikke som en filosofisk posisjon, men som enkle betraktninger som kontrasterer tekstenes øvrige innhold. Steinweg er en grubler som nekter å vise oss hele bildet, men isteden punktbelyser det gjennom en motsetningsfull og skøyeraktig blanding av stilnivåer, kompleksitetsgrad og humor/alvor. Han hopper fra tue til tue, som Wittgenstein anbefalte i Filosofiske undersøkelser, men unnlater ikke å plaske nedi myra gjentatte ganger. Slik blir Terror of Evidence en bok både å smile av, irritere seg grønn over og her og der til og med røres av. Kjetil Røed er fast kritiker i Ny Tid. kjetilroed@gmail.com Når kunsten åpner øyne Two Meetings and a Funeral Videoinstallasjon av Naeem Mohaiemen London Opplevelsen av samtidskunstfestivalens dynamikk samspillet mellom kulturelle og politiske utsagn og min fysiske og mentale bevegelse gjennom den står igjen som det mest tankevekkende. DOCUMENTA 14 AV ANDERS EIEBAKKE / KASSEL Da den utbombede småbyen Kassel skulle gjenreises fra krigshelvetet, etablerte en lokal antifascistisk kunstner, hjemvendt etter krigsfangenskap, en samtidskunstfestival for den kunsten nazistene hadde forbudt. Ingen kunne i 1955 drømme om at Documenta som den gang var del av «Den tyske hageutstillingen» i løpet av noen tiår skulle bli den internasjonale kunstverdenens viktigste kunstfestival i de fleste målbare betydninger, og at den ville besøkes av rundt en million mennesker hver gang den finner sted. Documenta organiseres hvert femte år og er obligatorisk for alle kunstnere, kunststudenter og andre med ambisjoner om å forstå og delta i den internasjonale samtidskunsten. Årets Documenta 14 var uttalt politisk og aktivistisk, og tok utgangspunkt i nasjonalisme, migrasjon og vår nære historie. Documenta 14. Årets utstilling var uttalt politisk og aktivistisk, og kuratert av den toneangivende, radikale polske kuratoren Adam Szymczyk. Han har tatt utgangspunkt i nasjonalisme, migrasjon og vår nære historie for å skape en utstilling som bryter med kunstverdenens sosiale og økonomiske hierarkier. Jeg hadde derfor forventninger til årets versjon som for første gang også ble arrangert i Athen selv om jeg av erfaring sjelden får noe særlig ut av politisk kunst innenfor slike rammer. Jeg har selv deltatt i en annen stor internasjonal utstilling, Manifesta, og kjent på hvordan slike samtidskunstutstillinger kan legge begrensninger på «politisk engasjert» kunst; de er tungt finansiert av offentlige midler, og det gjelder ikke å provosere bevilgende myndigheter for mye. Documenta 14 er en ekstremt omfangsrik utstilling som består av tradisjonelle gallerirom, filmprogrammer, publikasjoner, arkiver, performancer og aksjoner, debatter, utendørs installasjoner og konserter. Det tok tre dager, med åpningstid fra kl til 20.00, å oppleve den. Det er opplevelsen av utstillingens dynamikk, samspillet mellom kulturelle og politiske utsagn og min fysiske og mentale bevegelse gjennom den som står igjen som det mest tankevekkende. Som sosialist var det gledelig å se virkelig radikale bidrag til diskusjoner om klasse og identitet. Fordi jeg som kunstner først og fremst er opptatt av sterke enkeltverk, var jeg denne gangen i motsetning til ved de tidligere versjonene av Documenta jeg har sett også gledelig overrasket over det ujevne, men på sitt beste høye ambisjonsnivået. Two Meetings and a Funeral. Mitt personlige favorittverk var Naeem Mohaiemens videoinstallasjon fra Mohaiemen ble født i London i 1969 av foreldre med bakgrunn fra den delen av Pakistan som senere ble Bangladesh. Mohaiemen er kjent for å jobbe opp mot fortidens venstreradikale bevegelser, og har blant annet behandlet japanske røde brigader. Selv har han vært politisk aktiv i mange år, blant annet i gruppen Visible Collective som besto av kunstnere, aktivister og jurister som jobbet mot undertrykking av den muslimske underklassen i USA etter 9/11. Jeg har også lang fartstid som politisk aktiv, og reagerer derfor ofte negativt på kunstnere som går inn i politiske spørsmål uten å ha kontakt med de sosiale bevegelsene og de historiske forutsetningene for det de tematiserer det blir ofte hult, vilkårlig og preget av faktafeil som viser at dette ikke er fordøyd materiale. Mohaiemens Two Meetings and a Funeral er derimot et imponerende stykke dokumentarisk arbeid som overbeviser med sine politiske innsikter, kunstneriske sensitivitet og formale kvaliteter. Der jeg sitter i et mørkt rom behagelig innredet med kinostoler og veggtepper, glir historien inn og kunstnerens poeng kommer klart frem i en tre kanals projeksjon som gir en svær og vid bildeflate. Mohaiemen forteller om hvordan Bangladesh etter den blodige løsrivelsen fra Pakistan utviklet seg fra forsøksvis sosialisme innenfor Bevegelsen av alliansefrie stater, til å bli tvunget inn i den konservative Organisasjonen for islamsk samarbeid underlagt USAs imperialistiske agenda under den kalde krigen. Det er ironisk at kampen mot islamistiske krefter har tatt over kampen mot den tredje vei, fordi denne islamismen er et ektefødt barn av amerikansk imperialisme. Det er en trist historie, men den må fortelles for ikke å gjentas. Vi står foran store globale endringer, og Mohaiemens historie om optimismen i de da nylig selvstendige statene, frigjøringsbevegelser og global solidaritet er et viktig, om enn tragisk, bakteppe for dagens internasjonale situasjon. I motsetning til den dominerende holdningen i vestlig media og politikk, er ikke USAs maktforvaltning noen løsning i Two Meetings and a Funeral. Den er selve grunnlaget for problemene vi opplever, og Mohaiemens beretning virker ikke bare sannsynlig den virker sann. Viktig for veien videre. Både Mohaiemen og jeg var små barn da Chiles president Salvador Allende ble drept i et CIA-støttet kupp i 1973 men det virker som en evighet siden. Denne hendelsen fremstår som et mørkt skifte i en historie som kunne ha sluttet godt, men som isteden ender med et tomt skall av en bygning i Algerie konferansebygningen som ble reist av det unge Algerie etter frigjøringskrigen mot Frankrike, den samme bygningen som var åstedet for Bevegelsen av alliansefrie staters møte i 1973 med alle dens radikale og solidariske uttalelser. I denne bygningen ventet statsledere fra den tredje verdens postkoloniale stater på nevnte Allende, og sørget så over kuppet i Chile sammen med ledere fra datidens frigjøringsbevegelser som PLOs Yassir Arafat og Det provisoriske revolusjonære sørvietnamesiske styrets utenriksminister Madame Bin, som tidstypisk åpnet sin pressekonferanse med «Ladies and Gentlemen of the International press, please listen». I dag er bygningen forfallen og en påminnelse om hva som gikk tapt. Og i Bangladesh er en messehall som en gang skulle symbolisere nasjonal selvstendighet og fremtidstro, i dag overlatt til kommersielle interesser. Det er ingenting igjen av drømmen om en tredje vei, uavhengig av supermaktenes imperialisme, annet enn falmede filmopptak. Disse filmopptakene er derimot viktige å se for å forstå hvor ekstremt USAs og dets allierte islamistiske staters press mot de progressive bevegelsene var på 70- og 80-tallet, inntil det som var igjen av den anti-imperialistiske kraften i den tredje verden gikk i oppløsning på 90-tallet. Det er ironisk at kampen mot islamistiske krefter har tatt over kampen mot den tredje vei, fordi denne islamismen er et ektefødt barn av amerikansk imperialisme. Gjennom å forstå hva som skjedde med de progressive bevegelsene på 70- og 80-tallet, blir vi klar over undertrykkelsens systematiske og gjennomgripende karakter. Håp gjennom forståelse. Mohaiemen har ingen klare alternativer for veien videre, men i møtet med radikale kunstnere og teoretikere forstår vi at det finnes håp om at erfaringene fra forsøkene på 60- og 70-tallet ikke var forgjeves. Gjennom å forstå hvordan det kunne gå så galt, blir vi klar over undertrykkelsens systematiske og gjennomgripende karakter. Dersom norske politikere på venstresiden var like klarsynte som Mohaiemen, ville de neppe ha vedtatt norsk deltakelse i Libya-krigen eller sendt soldater til Afghanistan. Mohaiemens film er så dyptpløyende og overbevisende i sin kunstneriske tyngde at den burde vært obligatorisk for systemkritikere; hvordan kan vi diskutere veien videre uten å ta inn over oss hva som skjedde med den tredje vei for år siden? Eiebakke er billedkunstner. Han har blant annet stilt ut på Manifesta 9 i Spania, «I krigens skygge: 100 år med norsk politisk kunst» på Kunstnernes Hus og arbeider for tiden med Public Art Munich Han var nylig aktuell med en installasjon for Øyafestivalen. eiebakke@hotmail.com

22 40 DOKUMENTAR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) DOKUMENTAR 41 Slik én amerikaner ser det Etter 20 år med aktivistisk filmarbeid kan amerikaneren Travis Wilkerson fortelle oss noe om krig, rasisme og aktivisme. Og om bruken av en radikal uttrykksform. REGISSØRSAMTALE AV TRULS LIE Hva kjennetegner en politisk essayfilm? Jo, at den er dypt kritisk og subjektiv, reflektert, prøvende og kjettersk. Nettopp slike filmer lager amerikaneren Travis Wilkerson. Ny Tid møtte nylig regissøren på dokumentarfilmfestivalen Dokufest i Prizren i Kosovo. Der ble filmene hans vist, og Wilkerson selv holdt masterclass. I Oslo vises nå hans nyeste film Did You Wonder Who Fired the Gun? (2017, se under) på Kunstnernes Hus. Men hvorfor interessere seg for en 48 år gammel amerikaner, oppvokst i en fraflyttet liten amerikansk gruveby, en tidligere skole-drop-out som heller ville være radio-dj? Svaret ligger i filmene hans. Hans kone og manager Erin avviste først vår intervjuforespørsel, men tillot oss så 20 minutters audiens. Wilkerson snakker raskt og konsist i det som skal bli en time. Blikket hans er intenst det viker ikke, men lyser derimot av politisk engasjement: «Jeg ønsker å lage filmer med mening, om det jeg interesserer meg for, leser om, er opptatt av og tenker på. Det jeg samtaler om. Jeg er et politisk menneske, og kan kun lage film ut fra lidenskap.» Interessant nok er ikke Wilkersons filmer tradisjonelle politiske dokumentarer. Utover det aktivistiske innholdet, er filmenes form både estetisk og suggererende. Han uttrykker seg gjerne i svarthvitt, og fortellerstemmen er hans særtrekk. Wilkerson blander inn fiksjon og klassisk dramaturgi, og eksperimenterer både med arkivklipp, billedmessige variasjoner og intense musikalske innslag. «Kunstnerens rolle er å presentere ubehagelige sannheter, lage verk som intervenerer i verden. Samtidig er det viktig hvem du intervener på vegne av, og hvem du du gjør det imot.» «Min far opplevde så fort han kom til Vietnam at krigen var feil, men det var for sent å snu.» Jeg opplever å sitte sammen med den franske filmskaperen Chris Markers sanne etterfølger. Han er tydeligvis også Wilkersons forbilde, og sistnevnte fremhever særlig hvordan Marker bruker voice-over som fortellergrep. Wilkerson ble spesielt kjent for sin film An Injury to One (2002), der han drar frem gryende fagbevegelser i sin gamle hjemby Butte i Montana, og gruvearbeidernes kamp mot utbyttende kapitalisme fra og med 1880, som ender med lynsjing av fagforeningslederne i Filmen er blitt kalt «en av de viktigste noensinne», og kan minne om russiske Dziga Vertov i uttrykket. Poenget er hvor lett de etter hvert enormt krigsprofitterende kapitalistene i Anaconda Mining Company utmanøvrerte de streikende fra IWW (Industrial Workers of the World, kalt «Wobblies»). «Skal man kritisere utbytterne og makten, må man også kunne se nærmere på noen av konspirasjonene deres de som ikke undersøker dette, er ikke åpne nok,» mener han. Fra Vietnam til Irak. Krig er et fremtredende tema Wilkersons filmer, og det er tydelig at Vietnamkrigen spesielt har preget ham, slik et traume gjerne føres videre til generasjonene etter. Faren tjenestegjorde som helikopterpilot i vietnam og ble høyt dekorert for innsatsen, noe som tydeliggjøres i Distinguished Flying Cross (2011) (se filmen nå på I filmen ser vi far William fortelle fra denne krigen til sine to sønner Travis og Dylan, hjemme over stuebordet, i god stemning over noen øl. «Så fort han kom til Vietnam, opplevde min far at krigen var feil. Men når han først hadde vervet seg, var det for sent å snu. Han var bare 20 år gammel den gang,» forteller filmskaperen. Hvorvidt USA noen gang har tatt et offisielt oppgjør med Vietnamkrigen, er et relevant spørsmål. «USA har aldri snakket ærlig og rett ut om Vietnamkrigen en tragisk intervensjon i en borgerkrig, som endte ille for alle parter.» Faren var én av få som var helt tydelig på at krigen var et feilsteg. Ankommet Hanoi gjorde han likevel så godt han kunne, og overlevde så vidt det var kuleregnet ute på slagmarken. Etter hjemkomsten var vietnamveteranen fremdeles svært kritisk til USAs krigføring. Vi hører ham beskrive de amerikanske soldatenes rasisme overfor vietcong, de kinesiske kommunistene (se også side 22 23). Resten av sitt liv arbeidet Wilkersons far som akuttlege på sykehuset hjemme i Montana: «Han fant aldri fred, men som kirurg reddet han i det minste tusener.» Distinguished Flying Cross arkivklipp er filmet av militærets egne fotografer. Den er en time lang, men stammer fra 50 timer med opptak, som ble liggende i årevis før Wilkerson tok tak i det. Filmen dreier seg om «at fedres fortellinger former fremtiden», som Wilkerson sier, og han legger til: «For min datter på 15 er Vietnamkrigen like fjern som den amerikanske borgerkrigen.» «I USA handler nå hoveddiskursen rundt krig om å hedre soldatveteranene. Det tror jeg ikke noe på.» Myter, traumer og selvmord. I USA vises i disse dager en tolv timer lang Vietnam-serie på tv, laget av «patrioten» Ken Burns. «I USA dreier hoveddiskursen om krig seg nå om å hedre soldatveteranene.» Dette tror ikke Wilkerson er veien å gå. «Man kan yte dem en viss respekt, men å ære dem som deltok i katastrofen, er ikke progressivt.» At hjemvendte vietnamveteraner ble spyttet på og kalt barnemordere, er heller ikke sant, ifølge regissøren. «Mine egne undersøkelser viser at de ikke ble behandlet så dårlig som man har trodd. Dette er en myte det finnes lite belegg for,» sier han. Hva da med soldatenes traumer? spør SE KORTFILMEN FRA INTERVJUET PÅ SE «DID YOU WONDER...» I OSLO 24.9 OG jeg. «Det er riktig at mange tar livet av seg. Min far har nok også tenkt på dét. Men flere begår selvmord mens de er i aktiv tjeneste enn som veteraner hver måned,» svarer han. Fragments of a Dissolution (2012) tar nettopp for seg soldaters selvmord. Wilkerson hører taust på en enke som forteller om sin ektemann, som gjennom fire år i Afghanistan drepte spedbarn, kvinner og andre uskyldige. Dette var mer enn han kunne leve med og han fikk aldri se sin egen sønn vokse opp. En annen mor, Mary Cookhill, forteller Wilkerson om sønnens fjerde selvmordsforsøk etter Irak om hvordan han til slutt lyktes. Amerikanske offiserer omtalte deretter soldaten som en «løgner» og «kujon» (se kortfilmen på Amerikansk krigføring. Med en reflektert amerikaner på den andre siden av samtalebordet, får jeg lyst til å gå dypere inn på hva hans fedreland foretar seg internasjonalt et land som har opprettet rundt 800 militærbaser utenfor USA. «En gammel frase sier at krig er profitabelt. USA driver med opprustning, de trener opp verden til krig og har kjempet i de aller fleste av dem. De har skapt brorparten av verdens våpen og testet disse ut, og de utvikler stadig ny våpenteknologi. I dette mitt hjemland som selv selger og bruker mest våpen i verden, og som er totalt drevet av krigsøkonomien tror de fleste at Nord-Korea er verdens farligste stat!» Konsekvensene kan være fatale, mener Wilkerson: «Siden USA ble etablert for nær 350 år siden, har landet vært uten krigsdeltakelse bare i snaue 13 år. I dag, i Syria, Libya og Jemen, har krigføring og opprustning store følger. Den såkalte frie syriske armé var for USA en milliardoperasjon i dollar katastrofal, uten å ha skapt noe positivt.» Han utdyper: «Vi hadde ikke engang noen grunnleggende forståelse av hva USA gjorde i Afghanistan, en krig som startet lenge før 11. september 2001 noe mange oppfatter som startskuddet for de siste årenes kriger. Ingen snakker heller om at bin Laden faktisk var CIA-agent. Amerikanere beundrer Kissinger men hvilke av hans ideer har egentlig fungert? Kambodsja og Laos endte begge i katastrofe. Folk ser imidlertid ikke ut til å bry seg, til tross for at millioner av uskyldige må bøte med livet. Men store deler av den politiske venstresiden i USA er jo positive til krigføring.» Amerikansk rasisme. Med tanke på rasismen som eksisterer i beste velgående i dagens USA og Charlottesville som siste eksempel er Wilkersons nye film om sin egen oldefar høyst aktuell. Vi er på fornavn nå. Travis forteller at Did You Wonder Who Fired the Gun (2017) snart skal vises i Oslo (se under). Filmen er nærmest en detektivhistorie, der Travis graver i sin egen families bakgrunn. Han tar tak i ryktet om at oldefaren Branch Wilkerson skulle ha skutt en svart mann den 48-årige familiemannen Bill Spann i sin lokale kolonialbutikk i Alabama. Det viser seg at Spann kunne vært reddet dersom han ikke hadde blitt brakt til stedets verste sykehus, der legene sjanglet rundt i alkoholrus. Håndvåpen er som kjent vanlig i USA, og oldefaren hadde brukt sin 32-kaliber revolver mot den avdøde. Men han hadde også en skuddklar 38-kaliber under hodeputen. Oldefaren drepte dessuten en annen svart mann som skyldte ham penger uten å bli dømt for det. Wilkerson føler skyld over å stamme fra en voldelig, rasistisk familie: «Min oldefar drepte to svarte menn, og spredte frykt ved å misbruke mennesker. Bare på grunn av distansen i tid, kan jeg konfrontere hva han gjorde noe andre i familien ikke klarer. Han døde da jeg var liten og er ikke så fryktinngytende lenger.» «Min oldefar drepte svarte, og spredte frykt ved å misbruke mennesker, også sin egen familie.» Selv om Travis ikke tar samme risiko som sin far helikopterpiloten, har han filmet både nasjonalister på nært hold mens de har snakket om «amerikansk blod» og «hvit kultur». Folk som red mens de skjøt rundt seg, som om de deltok i 1860-tallets amerikanske borgerkrig. Blant disse menneskene trodde Travis at han ville finne sin mors tante Geene, som fremdeles er åpen rasist: «Geene var alltid god mot meg, og sa aldri hatefulle ting. Men hennes politiske aktivisme kan jeg lese online.» I filmen, der tanten til slutt svarer på hans henvendelser, presenterer hun en «dekkhistorie» om at oldefaren (hennes far) gjennom drapet på Spann reddet en svart kvinne som den afroamerikaneren jaget inn i butikken. Men på et tidspunkt synes folk i Alabama at Travis har spurt og gravd for mye og han opplever selv å bli forfulgt. Slik kjenner et snev av rasismens truende atmosfære på kroppen tre generasjoner etter den verste raseforfølgelsen og må komme seg unna i tide. Ignorert. Travis viser at mange svarte i likhet med Bill Spann endte sine liv i en navnløs grav i en fremmed by. Mange av dem ble drept, uten at de skyldige ble tatt; den lokale sheriffen så gjerne gjennom fingrene med slikt. Fremdeles kan hvite drepe svarte uten å måtte stå til rette for det. Jeg minnes Giorgio Agamben, som omtaler slike ofre som «det nakne menneske» (Homo Sacer) de som kan tas av dage fordi de ikke regnes med og husker at ganske nylig kom en sørstatspolitimann med utbruddet: «Ikke være redd, vi dreper ikke hvite her!» (Se artikkelen om James Baldwin på side 22). Did You Wonder Who Fired the Gun er også en slags agit-pop, der Travis lar refrenget «Say His Name!» gå igjen parallelt med tekstmontasjer. Flere andre glemte afroamerikanere blir på denne måten hedret i filmen. Travis dveler poetisk ved svart-hvittbilder av oldefarens butikk mellom trær på et gatehjørne, mens hans voice-over messer suggererende. Tante Geene og andre i familien dekket over både sin egen og dette stedets voldelige fortid. Reagerte de på filmen? spør jeg. «Nettopp slik man kunne forvente. I sørstatene er det et sterkt skille mellom ansiktet utad og det private. Fasaden skal for enhver pris opprettholdes. Reaksjonen var at de hovedsakelig ignorerte meg.» Rasismetemaet finnes i flere av Wilkersons filmer. I Machine Gun or Typewriter (2015), som også vant hovedprisen i Kosovo for to år siden, bruker han bilder av svarte som lynsjes, henges og brennes. Filmen omtales som en punk-agit-noir. Travis ses i filmen ofte bak radiomikrofonen, i en fiksjonsfortelling som blant annet kritiserer politiet i Los Angeles. I denne byen, kjent for Rodney King-opptøyene, lager regissøren en fremtidsfabel om en hjemsøkt mann på jakt etter en tapt kjærlighet via sin illegale piratradio. Men bak dette narrativet skjuler det seg en historie om rasisme, overgrep og maktkritikk (se filmen på Aktivisme. Et spørsmål å rette til en «kjetter» som Travis, er om filmene hans har innvirkning og får følger. «Jeg tror at større protestbevegelser må starte med et privat engasjement. Samtaler som den vi har her over bordet, kan spres ut på en meningsfull måte. Jeg følger min egen overbevisning; gjør hva jeg tror på i tråd med min egen rolle i verden. Håpet er at folk begynner å engasjere seg mer enn de gjør i dag.» Travis ble tidlig inspirert av søramerikansk Third Cinema, og spesielt av regissør Santiago Álvarez fra Cuba, hvis filmer ifølge Travis endret hans liv i løpet av fem minutter: «Der startet min virkelige utdannelse. Hvis du vil fortelle radikale historier, må du bruke radikale uttrykk, slik at både det politiske og det formale er innovativt.» I 1999 ferdigstilte Wilkerson dokumentaren Accelerated Under-Development: In the Idiom of Santiago Álvarez (1999) om den kubanske filmskaperen. «Jeg dras alltid til slike ideer som anarkisme. Undertrykkelse leder jo til motstand, og direkte aksjon kan ha en substansiell effekt.» Travis er i dag filmprofessor ved Vassar College i Poughkeepsie, New York, og ikke avhengig av finansiell støtte. Han er litt skuffet over at de unge studentene er mest opptatt av å lage Hollywood-film: «Jeg forsøker å være nyttig for dem, men også å utfordre dem, gjøre dem sensitive overfor omverdenen. Her i Kosovo kunne man laget ekstraordinære filmer men dette ser ikke ut til å skje. De unge er kanskje for opptatt av finansieringen av filmene sine. Men det er jo her i disse omgivelsene ressursene ligger!» Post-anarkisme. Hva tror Travis om post-anarkismen Ny Tids stadig gjentakende tema som en motstandsform og organisering for å unngå kapitalistisk utbytting? «Jeg dras alltid mot ideer som anarkisme. Undertrykkelse leder jo til motstand. Og direkte aksjon kan ha en substansiell effekt. Black Workers, en bevegelse på tallet i Detroit, var eksempelvis nærmest en inkarnasjon av filmens IWW. Dette er fremdeles et godt eksempel på revolusjonær organisering i USA. IWW motsatte seg individuelle rettssaker, selv om det var slike de rundt 200 lederne endte med. Konsekvensene var fatale: Staten likviderte motstandsbevegelsen over natten. Folk ble sendt bort, satt i fengsel eller regelrett henrettet.» «I dag ser vi noe av det samme i Occupy-bevegelsen: anarkismen, eller grasrotas horisontalisme i dens skjønnhet, inspirasjon, dype motivasjon og engasjement. Men faktum er at disse bevegelsene stiller seg til lagelig til for å bli utradert, rett og slett ved at enkelte arresteres eller bøtelegges dyrt, noe som er nok til å ta motet fra mange. Slike bevegelser er sårbare og må tenke nytt om sine strategier. Grasrotfolk og anarkister innser ikke at man noen ganger må være organisert og disiplinert for å kunne slåss mot undertrykkelse det gjelder alt fra Black Lives Matter til Occupy og immigrasjonsaktivistgrupper.» Vi ender samtalen med å vende tilbake til Travis far. «Han var en svært moralsk person som forsøkte å leve etisk høyverdig ut livet. Han døde nylig av kreft, derfor var det vanskelig å se opptakene fra for 20 år siden på nytt her i Kosovo. Min far hadde gjort seg intense og voldsomme erfaringer gjennom livet, han opplevde kaos, men elsket livets eventyr samt å stå på for hva det han trodde på. Hver dag tenker jeg på hvordan han alltid oppmuntret meg til å gjøre noe meningsfullt, og å ta beslutninger ut fra overbevisninger fremfor frykt.» Wilkerson har i likhet med sin far reist til voldelige steder som Gaza. Men de siste årene har han blitt mer forsiktig; hans tre barn og kona fikk nok av at han stadig stakk hodet for langt ut. «Jeg må finne tilbake til aktivismen på en eller annen måte, være mer på og forbli en optimist, avslutter han med et hjertesukk.» Did You Wonder Who Fired the Gun vises på Kunstnernes Hus kl (debatt følger) og kl De tre andre filmene nevnt vises for abonnenter på Lie er ansvarlig redaktør i Ny Tid. truls@nytid.no

23 42 LITTERATUR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) LITTERATUR 43 En radikal parlamentkvinnes erindringer Harriet Harman: A Woman s Work Allen Lane. UK I skyggen av Labours lederstrider har Harriet Harman gjort livet enklere for britiske kvinner. FEMINISME AV BIRGITTE GUSTAVA RØTHE BJØRNØY «Today s unreasonable demand is tomorrow s conventional wisdom.» Kjønnsrevolusjon. Jeg ble født i 1985, i London. Da jeg kom til verden var den britiske «Sex Discrimination Act» og «The Equal Pay Act» ti år gamle, mens den norske likestillingsloven var syv. Jeg er altså oppvokst i kjølvannet av en feministisk revolusjon, og som mange på min alder, har jeg tatt flere goder for gitt. Å løfte frem dem som kjempet for disse lovene er ikke bare en fin måte å vise sin takknemlighet på det er også en påminnelse om hvor mye som er konstruert, og hvordan vi, gjennom våre valgte representanter, former samfunnet. I dagens politiske klima er det flere som forfekter gamle kjønnsidealer fordi de mener disse rollene er «naturlige». Jeg tror, som sitatet ovenfor illustrerer, at det naturlige ofte er et annet uttrykk for det tradisjonelle/vante, og at kampen mot undertrykkende tradisjoner dessverre langt fra er over. I 1982 var det flere parlamentsmedlemmer som het John enn det var kvinner. I Harriet Harmans fødeår1950 så både Norge og Storbritannia betraktelig annerledes ut. I Storbritannia var det for eksempel lov til å la være å ansette kvinner på grunn av deres kjønn, og hvis de ble ansatt, var det helt greit å gi dem lavere lønn enn menn i tilsvarende yrker. Harmans familie var progressive, og både hennes mor og bestemor hadde høyere utdannelse og arbeidserfaring. Bestemoren hadde jobbet som lege og moren var utdannet jurist, men moren valgte å være hjemmeværende med sine fire døtre under deres oppvekst (i den grad datidens velferdsordninger gjorde dette til et valg). Harriet Harman tok selv jussutdannelse, og fant seg fort til rette i de radikale juristmiljøene, som blant annet kjempet mot den ovennevnte diskriminerende arbeidslivspraksisen, og i 1982 ble hun valgt som «member of Parliament» (MP) fra distriktet Peckham. (En tragikomisk tilleggsopplysning: I 1982 var det flere parlamentsmedlemmer som het John enn det var kvinner.) Harman er i dag det lengstsittende kvinnelige parlamentsmedlemmet i Storbritannia. På konemiddag. Mens Labour sett fra Norge er mest kjent for lederstridene mellom Blair og Brown, brødrene Milliband og Corbyn mot røkla, kontroverser rundt Irakkrigen og Blairs flørting med nyliberalisme og New Public Management, så har Harmans arbeid gått under radaren for mange. I A Woman s Work skriver hun nøkternt, men engasjert om sitt arbeid. Noe av det mest interessante er det hun forteller om bekjempelsen av voldtekt og vold i hjemmet. Da hun i 2001 fikk jobben som Solicitor General fikk hun en mulighet til å påvirke lovgivningen på disse områdene. Hun så blant annet hvor ofte provokasjonsargumentet ble brukt, og tok til orde for at dette ikke burde være mulig som et forsvar for å ha skadet eller drept noen. Ulovlig ble det også fra I oppfølgingen av volds- og voldtektssaker ble det tydelig at kvinner ble underlagt strengere moralske lover enn menn, og Harmans analyse av disse er slående og sørgelig aktuelle i Norge også i dag, i lys av både Hemsedalsaken og den generelle underrapporteringen av voldtekter. Harman viser til en sak der en mann hadde banket sin kone så mye at hun måtte ligge på sykehus i fire dager, men der mannen slapp fengselsstraff fordi han ble ansett på som en stor ressurs for lokalmiljøet. Det ble blant annet trukket frem at han hver jul Hegemoni som makt og mulighet Perry Anderson The H-Word. The Peripeteia of Hegemony Verso Books. UK Perry Anderson har sett nærmere på begrepet hegemoni, og hvordan det kan benyttes på en politisk tjenlig måte. HEGEMONI AV HENNING NÆSS Perry Anderson tar oss blant annet med tilbake til oldtidens Hellas, til den russiske revolusjonen, til Tyskland i årene , til det fascistiske Italia, til Nazi-Tyskland, til det maoistiske Kina, til forholdene under Thatchers England, til EU-styret under Angela Merkel og til Bush og Obamas USA. Anderson er en marxistisk teoretiker, som blant annet har skrevet bøkene American Foreign Policy and Its Thinkers, The Indian Ideology og Considerations on Western Marxism. Denne boken dreier seg om hegemoni-begrepet. Hva betyr det, og hvordan kan man finne eksempler på hegemoni gjennom historien? Begrepet peripeteia i bokens tittel betegner en avgjørende vending i en utviklingsfase vendepunktet man ofte finner beskrevet i den klassiske litteraturen, for eksempel i Kong Ødipus. I The H-Word representerer peripeteia en håpefull tro på en mulig forandring i USAs verdensdominans og hegemoni over andre stater. Gresk opprinnelse og Gramsci. Hegemoni som begrep er mye brukt i studiet av internasjonale relasjoner og i politisk vitenskap uten at det eksisterer noen konsensus om begrepets eksakte mening. Det er opprinnelig gresk, og innebærer i sin konkrete betydning det «å lede» eller «å guide.» I mer abstrakte betydning handler det om lederskap og alliansedannelse mellom bystater opprinnelig allianser mellom greske sådanne. En viktig utvikling av hegemoni-begrepet knyttes gjerne til den italienske tenkeren, politikeren og filosofen Antonio Gramsci ( ). Han var sosialist, ikke marxist, og for ham innebar hegemoni en svært kritisk holdning til klassisk marxistisk teori som etter hans mening la for stor vekt på underbygningen, det vil si på økonomiens innflytelse på kulturen. Gramsci selv la mer vekt på overbygningen juss, poli- tikk, religion, kunst og filosofi. Ifølge Marx ble imidlertid disse bestemt av underbygningen; kulturen hadde dermed ingen egen, indre drivkraft, men ble formet av de økonomiske strukturene i samfunnet. Anderson mener det må skapes en mothegemoni til USAs «globale hegemoni» av i dag. Gramsci forsto derimot hegemoni som et kulturelt fenomen, og mente at sosialister må føre en langvarig stillingskrig mot den herskende klasse ved å bygge en mot-hegemonisk politisk-kulturell blokk som skal avløse den borgerlige maktblokken. Følgelig var Gramsci mer opptatt av utviklingen av arbeiderråd og fagforeninger enn av klassekamp, og ønsket å utvikle et sunt arbeiderdemokrati. Dette tenkte han blant annet kunne skje gjennom bruk av hegemoniske «apparater», for eksempel massemediene. Det gjaldt med andre ord å bruke de hegemoniske midlene på en politisk effektiv måte. Triepel vs. Gramsci. Hvis hegemoni rett og slett skal bety makt, hva gjør dette med relasjonene stilte opp som julenisse for de innlagte barna på sykehuset. Harman argumenterer imidlertid for at hans status som forbilde i nærmiljøet ikke gjør forbrytelsen noe bedre, men tvert imot verre. Harman ble som Labour-leder invitert på G20-møtets middag for konene. Dette var for øvrig i Harman har et skarpt blikk for de ulike forventningene samfunnet har til kvinner og menn, og selv om man i boken bare får høre hennes side av saken, er dette til gjengjeld en side med et vell av førstehåndskjennskap til diskriminering. Harman forteller om hvordan de mannlige parlamentsmedlemmene gjorde narr av klærne hennes på 80-tallet, som da den konservative Terry Hicks i 1984 uttrykte at «any resemblance between Harman and a lady is entirely coincidental». (For ordens skyld gjorde han også narr av Corbyns pologenser.) Et annet eksempel er da hun som nestleder i Labour ble invitert på G20-møtets middag for konene og måtte høre på en diskusjon om slankekurer, mens Gordon Brown diskuterte løsninger på den globale finanskrisen med de andre politikerne. Dette var i Kakebakerkarrierekvinne? Jeg kunne gått nærmere inn på de mindre gode aspektene ved boken, som hvordan Harman litt mellom stater? I 1938, etter Hitler-Tysklands overtakelse av Sudetenland, skrev den ledende tyske juristen Heinrich Triepel boken Die Hegemonie. Ein Buch von führender Staaten. Triepel var politisk sett den totale motsatsen til Gramsci lojal monarkist under Det andre riket, og han hilste velkommen Det tredje riket som uttrykk for en «legal revolusjon». For Triepel var hegemoni noe som var sterkere enn påvirking, men svakere enn dominans; for Gramsci var det sterkere enn både dominans og påvirkning. Gramsci la vekt på forholdet for glatt hopper over den tydelige høyredreiningen i den økonomiske politikken til Blairs New Labour, eller hvordan sjangeren politiske memoarer litt for ofte blir en ode til en politiker der seirene fremstilles som perler på en kjede av fastlåste årsakssammenhenger. Sagt litt enklere: Her er det lite rom for ambivalens, meningsforskyvning og tvil. Dette er skrevet i politikerspråk. Men A Woman s Work er likevel en viktig bok, fordi den minner oss på hva kvinnebevegelsen i det konservative Storbritannia har fått til, og ikke minst inneholder den gode resonnementer om likestilling som loven alene ikke klarer å implementere. For vi har ennå en vei å gå når det gjelder holdninger, og vi bør stille oss på barrikadene og spørre: Hvorfor får kvinner fremdeles så mye av skylden og ansvaret i voldtektssaker? Hvorfor er det mer sosialt akseptert og utbredt å kommentere en kvinnes utseende og kropp enn en manns? Og hvorfor blir kvinner sett på som mindre kompetente ledere enn menn? Sistnevnte formuleres godt av Harriet Harman, som «Clinton-gåten» (The Clinton Conundrum) og gjør utsagn som at likestillingen har gått for langt til skamme: «Bake cookies and you are a real woman, but you can t be a leader, fail to bake cookies and you can be a leader, but you re not a real woman.» Bjørnøy er fast kritiker i Ny Tid. bbjornoy@gmail.com mellom klasser innenfor en stat, mens Triepel la vekt på staters dominans og makt over andre stater. Og Triepel dyrket myten om Tysklands evige hegemoni, noe som innebar evig, voldelig og undertrykkende dominans. Gramscis forståelse av hegemoni var at det var et sentralsystem for sosial praksis, og et system for utveksling av meninger på et dypere nivå enn noen politisk ideologi kunne nå. Sosiale strukturer må hele tiden fornyes, defineres på nytt, diskuteres og forsvares, ifølge Gramsci. Bare å beholde makten er ikke nok, for da må man Trygghet til salgs Paul Higate og Mats Utas (red.): Private Security in Africa. From Global Assemblage to the Everyday Zed Books. UK Sikkerhetsagentene i Afrika bidrar til trygghet for enkelte, på bestemte områder og av og til, men blander også roller. SIKKERHET I AFRIKA AV KETIL FRED HANSEN Det private sikkerhetsselskapet G4S har ansatte i Afrika. Med en total omsetning på over 40 milliarder kroner er selskapet verdens største innenfor sin bransje og en av verdens største arbeidsgivere. Det sier litt om hvor avhengig vi har gjort oss av private sikkerhetstjenester. Den rykende ferske boken Private Security in Africa. From Global Assemblage to the Everyday er redigert av to erfarne sikkerhetsforskere: sosiologen Paul ofte utøve vold. Noen mener at folk under Romerrikets glansperiode, og nazi-styret, ble forført ved hjelp av ritualer og seremonier, og dermed avledet fra den pågående voldsutøvelsen den underliggende antakelsen er at folk ikke tolererer vold hvis de blir konfrontert for voldsomt og direkte med den. Hegemoni og dominans. Ifølge Anderson oppstår problemene når hegemoni går over til å bli ren dominans, som man har sett eksempler på gjennom USAs utenrikspolitikk etter andre verdenskrig. På samme tid som USA utviklet seg til verdens ene supermakt, innførte flere tenkere blant annet Robert Cox begrepet globalt hegemoni. Cox definerte dette som et statlig ekspanderende nasjonalt hegemoni, som både er i stand til å sikre seg selv innad, og villig til å ekspandere og dominere utad nettopp slik USA opptrer i dag. Anderson stiller seg svært kritisk til utdelingen av fredsprisen til Barack Obama. Dette så han som uttrykk for et kulturelt hegemoni, som også kommer til uttrykk gjennom globaliseringen av kapitalkreftene. Anderson skriver: «Prisen selv, en millioner dollar i cash og en uendelig økning i publisitet, tilhører utelukkende det transnasjonale forbruket i en kommersiell kjendiskultur.» Hva må gjøres, ifølge Anderson? Jo, det må skapes et mot-hegemoni. Og da er Gramsci en nyttig tenker å bruke. Næss er forfatter og fast kritiker i Ny Tid. henning.ness@getmail.no Higate ved Universitetet i Bristol og Mats Utas, antropolog ved Universitetet i Uppsala. Disse to har gitt mye plass til de åtte andre bidragsyterne i boken; Higate har bare skrevet en resymerende introduksjon, mens Utas nøyer seg med en kort epilog. Generøst, men forståelig, siden de har klart å samle bidrag fra noen av de aller fremste ekspertene på (u)sikkerhet i Afrika: Rita Abrahamsen og Michael Williams har de siste tiårene brukt security assemblage-teori for å analysere blandingen av statlig og privat sikkerhet i Afrika, mens William Remo er kjent for sine grundige studier av usikkerhet, opprør og krigføring på kontinentet, spesielt i Sierra Leone. Teorier og kategorier. I denne boken har Abrahamsen og Williams bidratt med et oppklarende kapittel om hvordan de forstår security assemblage-konseptet og brukt dette i en analyse av sikkerhet rundt det kanadiske gullgruveselskapet Africa Barrick Golds aktiviteter i Tanzania. Mens tradisjonelle sikkerhetsanalyser skiller mellom offentlige og private sikkerhetsytelser, er hovedpoenget med assemblage-teorien at slike dikotomier ikke har noe for seg. Vi oppnår større forståelse av sikkerhetsutfordringene i Afrika ved å ta inn flere aktører og utvide sikkerhetsbegrepets innhold. Basert blant annet på Gilles Deleuze og Félix Guattaris dekonstruktive/postmoderne analyser i boken Mille Plateaux (1980) samt Saskia Sassens insistering på å utvide analysekategoriene (for eksempel er territorium for Sassen mye mer enn land det er også makt, ordbruk, krav og så videre), hevder Abrahamsen og Williams at fluiditet og flerfunksjonalitet er sentrale for å forstå hvordan sikkerhetsutfordringer i Afrika løses. Sikkerhet, hevder de, må analyseres detaljert, empirisk og lokalt, heller enn ved hjelp av generelle teorier innenfor statsvitenskapens international relations-retning. Tidligere var det diamantgruver og diplomater som ble bevoktet av private sikkerhetsfirmaer; nå leier også små bedrifter, hoteller og bistandsorganisasjoner inn vektere. Som historiker trekker jeg her et lettelsens sukk. Statsvitere har alltid vært mer opptatt av teorier og generelle trekk ved samfunnsutviklingen enn historikere, som fortrekker det partikulære og fremhever det særegne fremfor det universelle. Nå kan statsviterne ta i bruk en teori som fremhever det spesielle og særegne ved det de studerer og utføre empiriske, kvalitative enkeltstudier uten å ty til dikotomisk tenking som stat/samfunn, privat/offentlig, sikkert/usikkert, frivillighet/tvang. Ved å bruk assemblage nærmer statsviterne seg historikerne uten å føle seg like teoriløse som oss dog uten å tilføre noe nytt. Somalia og Al-Shabaab. I sitt kapittel om dagens Somalia hevder William Reno at det er stor diskrepans mellom sikkerhetsretorikken og den faktiske usikkerheten folk opplever i sine dagligliv. Mens offisielle utsagn, både fra FN og landets myndigheter, tilsier at sikkerheten stadig øker, gjennomgår forfatteren en rekke Al-Shabaab-utførte eksplosjoner, fatale skyteepisoder og selvmordsbombeaksjoner siden 2015 og viser at dette ikke er tilfelle. Han forklarer hvordan Al-Shabaabs menn infiltreres i somalisk etterretning og hvordan regimets sikkerhetsfolk og Al-Shabaab ofte har doble og ikke-kompatible agendaer når det gjelder å bedre tryggheten i landet. Reno argumenterer godt for at hverken dagens regime eller Al-Shabaab har vilje eller evne til å skape et trygt Somalia. Han setter sin lit til at private sikkerhetsfirmaer kan klare det bedre. Kongo og vekterne. Peer Schoutens bidrag om sikkerhet i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) er også opptatt av at grensene mellom private og statlige sikkerhetsaktører er utydelige, nærmest ikke-eksisterende. Veksten i private sikkerhetsagenter i DR Kongo har vært enorm det siste tiåret. Mens det tidligere stort sett var diamantgruver og diplomater som ble bevoktet av private sikkerhetsfirmaer, leier nå også små bedrifter, hoteller og bistandsorganisasjoner inn vektere. Vekterne har oftest uniformer som likner så mye på statlige politi- eller militæruniformer at de lett forveksles. Men de private har ikke lov til å bære våpen i landet, hvilket gjør at de må ha god kontakt med politiet eller militære for å kunne være effektive i en truende situasjon. Denne kontakten kan ordnes direkte med den enkelte politipatruljen eller en gruppe soldater hvor det for eksempel avtales en ekstra, uoffisiell lønn for å være beredt til å rykke ut og hjelpe en privat vekterpatrulje. Men kontakten kan også ordnes på general-/politisjefnivå hvor det inngås mer eller mindre korrupte avtaler for støtte til de private sikkerhetsselskapene ved behov. «Det viktigste å ha i denne bransjen er ikke technical know-how, men technical know-who», påpeker en av Schoutens kilder. Slik viskes grensene mellom private og statlige sikkerhetstjenester ut, samtidig som den ikke-legale sammenblandingen av dem setter brukerne av tjenstestene i et grelt lys. Sikrere, og omvendt. Utgangspunktet for Jacob Rasmussens tekst er annerledes. Han har gjennom flere år studert borgerverngruppen Mungiki i Nairobi. Her har fattige, oftest arbeidsløse og politisk marginaliserte unge menn organisert seg for å trygge egne nabolag. Etter hvert har de tatt delvis kontroll over større deler av Nairobi og passer på butikker, boligstrøk og familier. Her er det oftest snakk om hårfine balanseganger mellom det å betale for sikkerhet og å bli presset til å betale for ikke å bli ranet eller slått ned. Mungiki blir av noen sett på som voldelige ungdomsgjenger, mens andre oppfatter dem som fattigfolks sikkerhetsagenter. Mens noen gladelig betaler for beskyttelsen Mungiki gir, opplever andre den som direkte utpressing. Det private sikkerhetsselskapet G4S, en av verdens største arbeidsgivere, har ansatte i Afrika. Denne tvetydigheten er sentral for alle de åtte bidragene i boken. Sikkerhetsagentene det være seg statlige, private eller uoffisielle bidrar til økt trygghet for enkelte, på bestemte områder og av og til, samtidig som de også, ved sin fluiditet, fleksibilitet og sammenblanding av roller, øker graden av usikkerhet for andre deler av befolkningen. Så selv om konseptet security assemblage ikke tilfører sikkerhetsstudier nye, radikale perspektiver, tilfører bidragene i boken utvilsomt mye detaljert empiri av høy kvalitet til forståelsen av sikkerhet i Afrika. Hansen er førsteamanuensis i samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger. ketil.f.hansen@uis.no What is Left Behind: Robin Danielsson Oliver Kunkel Silas Inoue Sarah Vajira Lindström Theis Wendt en utstilling om spor etter handling, menneskets innvirkning på omgivelsene, og hva som blir igjen i kunsten og verden. Velkommen til Akershus Kunstsenter i Lillestrøm! Kun 10 min med tog fra Oslo, og 2 min fra stasjonen. Onsdag søndag kl , gratis inngang!

24 44 LITTERATUR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) LITTERATUR 45 Å forlate sitt hus Henry David Thoreaus berømte hus ved Walden Pound var både en politisk, arkitektonisk og økologisk handling. REISEBREV AV ALEXANDER CARNERA Jeg blev sat af ikke langt fra foden af en sø. Herfra gik jeg ind i skoven i området udenfor Boston, og fandt frem til The Walden Track, opkaldt efter den amerikanske forfatter Henry David Thoreaus beretning Walden. Livet i skovene. Jeg havde læst om hans liv, hans civile ulydighed, hans opbrud fra det beskyttede civile liv i og omkring Boston. Men Thoreaus liv var ikke kun historien om bruddet med en borgerlig livsførelse. Den var også et liveksperiment der gjorde op med vores forestillinger om boligen og hvad det vil sige at bo. Historien begynder med at en mand forlader byen til fordel for skoven. Han fælder fyrtræer og bygger sig et hus. Da huset er færdigt åbner han fyrtræsdøren for at gå en tur gennem skoven som han har gjort mange gange før, men på denne dag vender han ikke tilbage. Han bygger et hus for derefter at forlade det. Han lægger huset bag sig, som om han ikke har nogen ejerfornemmelse, Du er det du gjør For Henry David Thoreau var innsikt uten handling lite verdt. Han tok sterkt til orde for sivil ulydighet når samvittigheten krevde det. HENRY DAVID THOREAU AV RANVEIG ECKHOFF Henry David Thoreau ( ) var filosof, naturalist og individualist, men hadde også en direkte politisk agenda. Han oppfordret til sivil ulydighet, og sa: «Om en regjering arter seg sånn at den befaler deg å øve urett mot din neste, da sier jeg: Bryt loven.» Han erklærte at «den regjering er den beste som regjerer minst». En regjering er i beste fall et «verktøy» (an expedient) opprettet for å tjene bestemte formål, «men de fleste regjeringer er vanligvis, og alle regjeringer er noen ganger, ikke formålstjenlige,» mente filosofen Det du gjør. Thoreau nølte ikke med å la handling følge ord. Én gang årlig kom skatteoppkreveren til Thoreaus lille hjemby Concord, Massachusetts, for å avkreve et valggebyr på én og en kvart dollar. Thoreau nektet å betale. «Jeg vil som om det at forlade er vigtigere end at blive. Elementerne træet og lyset fik lov at stå frem, men det var bevægelsen mellem elementerne der tog det meste af opmærksomheden. Dette hus gjorde afkald på sin bygmester. Tilbage stod et sted med skiftende lejere. Et bur i nærheten av fuglene. I sin bog Livet i skovene skriver Thoreau om nødvendigheden af at give sig selv en række øvelser: at fiske, at forberede et måltid mad, at studere terrænet, at lære dyrelyde at kende, at læse, at samle brænde, at få indsigt i lysets rytme. «Vi er genstand for et eksperiment,» skriver han. Formålet med øvelserne er at komme på afstand af handlinger og deres kortsigtede følger. Jeg finder senere ikke overraskende ud af at Thoreau blev lagt for had af borgerskabet og visse magtfulde personer i det lokale kommunalråd i Massachusetts fordi hans eksperiment fjernede de territoriale grænser mellem arbejde og fritid, mellem ensomhed og selskab, mellem rigdom og fattighed, mellem ejerskab og fri brug, mellem individualisme og kollektivisme. Jeg fandt det skilt der fortæller om vejen til hans hytte gennem løvtræer og det kraftige tæppe af efterårsblade, og nåede frem til huset der på afstand ikke likner ikke gi penger for at noen skal kjøpe seg en muskett, og deretter leie en mann til å skyte noen for seg,» var grunnen han oppga. En tålmodig funksjonær spurte Thoreau hva han mente han skulle gjøre. «Si opp jobben din,» svarte filosofen. Dette skjedde ikke derimot ble Thoreau arrestert. Hans gode venn og dikterkollega Ralph Waldo Emerson, som fikk høre om hendelsen, dukket opp i fengselet og spurte strengt: «Henry, hvorfor er du her?» Det kvikke svaret lød: «Waldo, hvorfor er ikke du her?» Neste dag ble fangen sluppet fri. Gebyret var betalt høyst sannsynlig av Emerson, som var kjent for å ordne opp for sine venner. Thoreaus betalingsnekt var et kamprop midt i en politisk eksplosiv tid. Vi befinner oss midt på 1800-tallet, i opptakten til den amerikanske borgerkrigen, da slaveriet var det heteste stridstemaet. Massachusetts var den første kolonien i New England som tillot slavehold, og ble sentrum for menneskehandelen gjennom det 17. og 18. århundre. Først med borgerkrigens slutt i 1865 ble slaveriet forbudt i delstaten. Thoreau og hans familie protesterte flammende mot Massachusetts lovgivning. I sitt hjem holdt de flyktende slaver skjult, og pleiet de skadede og syke. Med høy egen risiko fulgte Henry Thoreau dem til togstasjonen, kjøpte billetter og slo følge et stykke på veien, mot nord, mot friheten og trygghet. Staten er ikke utstyrt med overlegen skarpsindighet eller ærlighet, kun med overlegen fysisk kraft. Storhet og fallhøyde. I essayet «Civil Disobedience» («Sivil ulydighet») former Thoreau, som er mest kjent for naturhyllesten Walden, sin kritikk av mennesker som ikke tenker gjennom sine handlinger inkludert dem som fordømte datidens slaveri. Disse kunne applaudere meget mere end et stort træskur. Nogle meter derfra passerede jeg bronzestatuen af manden der allerede var på vej væk. Jeg gik indenfor og placerede mig midt i «stuen». Et skævt gulv, et aflangt vindue og loft til kip. Her var ikke meget til at begynde med, jeg havde en oplevelse af at arkitekten soldaten som nektet å tjene i en urettferdig krig, men samtidig støtte regjeringen som var ansvarlig for krigen. De klapper seg selv på skulderen for sine meninger, men tar ikke de personlige konsekvensene av dem. Handlinger grunnet på prinsipper, derimot innsikten om og utøvelsen av det rette kan forandre forhold grunnleggende og er dypest sett noe revolusjonært. De har ikke bare kraft til å splitte stat og kirke det kan splitte familier, ja, det kan splitte individet selv, idet det skiller det diabolske fra det guddommelige. De utfordrer ideen om menneskets storhet og blottstiller fallhøyden for det enkelte menneske når han eller hun skal foreta sine valg. Forfatteren lar retoriske spørsmål rokke ved institusjonenes fundament: Hvorfor verdsetter ikke regjeringer sine kloke minoriteter? Hvorfor oppmuntrer de ikke velgerne til å korrigere sine feil? Hvorfor korsfester de alltid Kristus, og bannlyser Kopernikus og Luther? «Om tusen mann, om hundre, om ti mann jeg kunne nevne, ja, hvis én ærlig mann i staten Massachusetts sluttet å holde slaver, nektet å være en del av dette partnerskapet med staten, og derfor ble satt bak lås og slå, ville det være slutten på slaveriet i Amerika,» sa Thoreau. En militærnekter som bygger sin protest på moralsk mot, vil finne seg til rette i fengselet, mente filosofen. Fri pust. Thoreau levde et kort og enkelt liv, uten jordisk gods. Den begavede Harvard-studenten hadde sparsomt til overs for klasserommet, skjønt han kjente sine klassikere. Navigasjon hadde han studert kun for å kunne styre båten sin på Concord-elven, åpne døren til naturens undre for skolebarn og venner og spille fløyte under trekronene. Men arbeidet i farens blyantfabrikk, der han pustet inn helsefarlig sagspon, førte til at han pådro seg lungebetennelse og døde allerede som 44-åring. Ett av filosofens mottoer lød: «Forenkling forenkling!» Det du ikke har, kan du ikke miste, var innstillingen. Hans livsstil var bevisst og villet. «Hvis en stat er styrt nærmest havde trukket sig tilbage. Som om hans tanker om huset består af lag foldet ind over hinanden, snoet i et bånd af lys, træets alder og årer og et menneskets ankomst, noget som stritter i flere retninger. Husets ramme var kun et indskud i skoven for et møde Thoreau skriver i Livet i skovene: «Denne spinkle ramme havde ligesom udkrystalliseret sig omkring mig, og den virkede tilbage på bygherren. Der var noget af den samme stemningsmættethed over dens linjer som over et maleri. Jeg behøvede ikke gå udenfor for at trække frisk luft, for atmosfæren derinde havde ikke mistet med fornuft, er fattigdom og elendighet en skam. Hvis en stat ikke er styrt med fornuft, er rikdom og ære en skam,» siterer han Konfucius. Staten, påpeker Thoreau, konfronterer aldri et menneskes hele dimensjon, hverken det intellektuelle eller det moralske bare kroppen. Staten er ikke utstyrt med overlegen skarpsindighet eller ærlighet, kun med overlegen fysisk kraft. «Jeg ble ikke født for å leve under tvang. Jeg vil puste som det passer meg,» uttalte han. Essensen av Thoreaus budskap var: Fremelsk det guddommelige i deg selv. Viktig inspirator. Henry David Thoreau ble født for 200 år siden, og døde i 1862, i den amerikanske borgerkrigens begynnelse. Hans appell om sivil ulydighet rettet seg mot grufulle samfunnsforhold. Men datidens politiske villnis både ledet og forledet ham. Hans korte støtte til voldelige aktivister «på den rette siden» var et klart feiltrinn. Men hans ideers kraft var opinionsskapende i samtiden, og bærer i seg universell gyldighet. Thoreau var en inspirasjon for fredsbevegelser i det 20. århundre, med lederfigurer som Gandhi og Martin Luther King i spissen for ikke å snakke om hans inspirasjon for den kommende miljøbevegelsen. Den innbitte individualisten var åpenbart ikke sjarmert av autoriteter. Men hans forbeholdne aksept av regimer som fungerte etter hensikten, var samtidig en aksept av en orden det er problematisk å avskrive i seg selv. Essensen av Thoreaus budskap var: Fremelsk det guddommelige i deg selv. Da vil tanke og handling bidra til et godt samfunn. Og tross den etiske pisken, var han en godlynt mann til det siste. På dødsleiet spurte en venn om han nå hadde stiftet fred med sin Gud. Thoreau svarte: «Jeg har aldri kranglet med Ham.» Eckhoff er frilansjournalist. ranveige@gmail.com FOTO: MARCEL ANDRÉ BRIEFS / FLICKR CREATIVE COMMONS noget af sin friskhed. Selv når det regnede stærkest sad jeg ikke så meget inden døre som bare bag en dør. Harivansa siger: En bolig uden fugle er som ukrydret kød. Sådan var min bolig ikke, for jeg var pludselig blevet nabo til fuglene; ikke ved at holde dem i fangenskab, men ved at have anbragt mit eget bur i nærheden af dem.» Husets helligdom er blitt et symbol på vår avpolitiserte tid. Å forlate sitt hus. Det spørgsmål der optog mig var: Hvorfor bygge et hus for senere at forlade det? Thoreaus simple hus udtrykker en gigantisk ambition, der, som arkitektur, er dømt til at mislykkes. Det var dette ejendommelige projekt der drev mig til at gå i fodsporet på denne forfatter der ofte er blevet misforstået som en naturromantisk filosof. For måske indvarsler han en helt ny slags arkitektur? En arkitektur der bryder med forestillingen om at behovet for at eje sin bolig, om boligen som livets endestation? Hvor det at bo og leve er forbundet med det at kunne forlade, at lægge tingene bag sig. Thoreaus landsmand, digteren og filosoffen Ralph Waldo Emerson, skriver i sine moralske taler at «det ikke er muligt at modtage hvis ikke man kan forlade». Man kan ikke åbne sig for det anderledes nye hvis man lever i evig frygt for at miste det man har bygget. En indstilling der står i kontrast til megen politik i dag der handler om ikke at kunne forlade sit hus: sikkerheden, genkendeligheden, trygheden. Huset har overvintret ikke bare som det private sted, men som stedet hvor vi skal realisere de højeste menneskelige muligheder, det, som i antikken var forbeholdt det offentlige liv. Husets helligdom er blevet symbol på vores afpolitiserede tid. Som aldrig før har det offentlige rum invaderet det som tidligere hørte ind under den private husholdning, men uden at vi af den grund har skabt et liv med større politisk og etisk bevidsthed. Det er stadig huset og det ikke at kunne forlade sit hus der danner rammen for den offentlige velfærd og politik. Den moderne politik likner en ramme for det private liv, et liv uden risiko, et liv der aldrig forlader sit hus. I dag fungerer det at blive i sit hus som en uddrivelse af alt det ubehagelige vi ikke vil være ved. For Thoreau og Emerson var det at kunne forlade sit hus det modsatte af en flugt. At forlade er en øvelse i at være modtagelig, at kunne omgås sit begær og sine behov på måder der ikke er organiseret efter husets faste ramme. I denne simple gestus, at forlade sit hus, møder vi måske den i dag mest antikapitalistiske øvelse: Plant et frø, giv det videre til andre og fortsæt på din vej. Ikke for at finde en ny identitet, ikke for at være noget bestemt. Men fortsætte, lettet ved nydelsen over ikke at kunne lokaliseres. Letheden over at kunne bevæge sig i flere retninger på én gang, at eksperimentere uden at skulle lokaliseres, uden at skulle vise pas. Landskapet bor i huset. Da huset stod færdigt, brugte Thoreau tiden på at lytte til ugler og fugle, på at fiske og gå ture. Indenfor beskrev han det som var udenfor, han digtede. Hver dag gik han ud af døren for at gå en tur. Men det Thoreau, Henry David. Til naturen I 2017 markeres i hele verden 200-årsjubileet for Henry David Thoreaus fødsel. Til naturen inneholder to klassiske tekster av forfatteren av Walden. Livet i skogene. Også her handler det om å bruke og nyte naturen, og om kunsten å gå i skogen. I Kunsten å gå (Walking, 1862) inngår livsfilosofiske betraktninger og poetiske naturskildringer. Thoreau utforsker sitt emne som om det også var en reise: Mens han vandrer i skogen, vandrer tankene. Underveis viser han både til Østens tenkere og til pilegrimene; til middelalderens vaganter og romantikkens vandrere. Mennesket er født til å gå, og både kropp og sinn er tjent med den eksersisen fotturen gir, mener han. I En vintervandring (A Winter Walk, 1843) handler det på samme måte om å stemme sitt sinn etter naturen, om kunsten å se det store i det lille og skjønnheten i den rekreerende naturen. Dette inngår også i forfatterens sivilisasjonskritiske program. For Thoreau er naturen en både livgivende og intellektuelt stimulerende kilde til selvstendig tenkning. Fra etterordet av Thure Erik Lund hus han vendte tilbage til efter flere dages vandring, var ikke længere det samme. Eksperimentet var en bedrift der gør boligen til en livskunst, bevægelsen som økologisk tanke: For at bo må man kunne forlade og overlade sengen til andre. For at bygge et hus har man som Thoreau skriver «brug for lidt yankee-snedighed, hvis man ikke vil ende med at befinde sig i en arbejdsanstalt, en ufremkommelig labyrint, et museum, en fattiggård, et fængsel eller et pragtfuldt mausoleum». Hemmeligheden er at gøre det klart hvor simpelt et læ man har behov for. Med denne snuhed forsøgte Thoreau at ophæve de gængse grænser for husets territorium. De lette materialer og den luftige hytte skulle også kunne huse en rejsende på midten af sin bane og som sådan være stedet hvor en gudinde kunne have ladet sit slæb feje hen over gulvet, som han bemærker. Thoreau tog landskabet med indenfor. Et syn, en slette, træets kraft, horisontens linjer, den tanke man tager med indenfor når man sætter sig i en stol. Som barnet der indtager sit værelse kun for at drømme. Som ikke bor for at besidde. Som smider legetøjet væk når det er færdig med at lege, og som bagefter finder noget nyt. Et sted hvor kunsten at bygge ikke handler om at hegne ind, men at gøre et andet liv muligt. Thoreaus byggeri liknede en variant over barnets drømmende omgang med sit eget værelse: Man bygger ikke for at besidde, men for at nære fantasien. Ikke kun et menneske, men også et landskab bor i huset. Jeg forstod at Thoreau nærede stor beundring for de gamle nomader, for de som bevægede sig fra græsgang til græsgang. Jøderne, muslimerne eller hinduerne kommer fra gamle kulturer der afviser menneskets mulighed for at kræve ejendomsret til jorden. Med sit poetisk-arkitektoniske eksperiment stillede Thoreau spørgsmål til den fastboende livsform, til kravet om besiddelse. Kunne man skabe en arkitektur der minder mennesket om at det ikke har behov for at besidde jorden? Walden fortæller om et liv uden besiddelse, uden besiddelse til tingene, til dyrene, til sproget, til landet. Å bli en annen. Da han efter at have levet i dette hus i et års tid lukker døren bag sig, bevæger Thoreau sig med samme lette skridt ud ad den sti han hver morgen har gået på. Et helt år har han brugt på at bygge og planlægge dette hus, hvorefter han som det naturligste i verden tager sin frakke og går. Ud i verden, væk fra huset, væk fra sig selv. Alt tyder på at Thoreau fra starten af har tænkt: Jeg bygger et hus herude for at kunne holde varmen og være i tørvejr når det regner, men jeg bygger først og fremmest et hus for at blive en anden. Hvorfor skulle jeg som arkitekt bygge et hus hvis ikke det var for at forandre mig? Ligesom man om en maler kan sige, hvorfor skulle han male hvis det ikke var for at forandre sig? Eller om en forfatter, hvorfor skulle han skrive hvis ikke det var for at blive en anden? For Thoreau var huset indledningen på en bevægelse. At forlade sit hus er ikke det samme som at miste sig selv. Den der ikke ryster sorgen af sig, tager sit sneglehus med overalt hvor han går. Den der kan efterlade det han har skabt, lade det bag sig, kan begynde forfra et andet sted. Han byggede ikke sit hus for at komme væk fra andre, men for at kunne forlade det han kendte til. Som en atletisk stangspringer placerede han sine piller i jorden kun for at blive bedre til at hoppe. At forlade uden nag. Uden sorg. Forlade det vi har bygget, om det så er et hus, et sandslot, et digt. Å forlate sitt hus er kanskje den mest antikapitalistiske av handlinger: Plant et frø, gi det videre og fortsett på din vei. «Jeg havde bevæget mig så langt ud i ensomhedens store ocean, som alle selskabelighedens floder munder ud i, at kun de fineste sedimenter aflejrede sig omkring mig. Desuden kom der drivende livstegn til mig fra uudforskede og uopdyrkede kontinenter på den anden side.» For at leve havde Thoreau brug for at fare vild. For at leve havde han brug for skovens ekko af sorgfulde svar, fornedrende ånder og faldne sjæle. For at leve havde han brug for indramningen af en ukendt scene. Carnera er forfatter og essayist, og fast bidragsyter i Ny Tid. ac.mpp@cbs.dk BØKER Ny norsk sakprosa Pål Vegard Hagesæth: Skeivt ut: reiser i homofobiens land Pax Forlag. Norge Homofiles levekår har de siste tiårene blitt radikalt forbedret på verdensbasis. I mange land er homofili nå avkriminalisert, og det er innført partnerskapsog ekteskapslover samt vern mot diskriminering. Men det finnes også land der utviklingen dessverre går motsatt vei. Som Stephen Fry gjorde i dokumentaren Out There fra 2013, har journalist og sosiolog Pål Vegard Hagesæther reist rundt i verden for å få innsikt i homofiles situasjon på steder der det å leve med en slik legning er alt annet enn lett. Han møter homofile, lesbiske, bifile og transpersoner i land som Uganda, Nigeria, Russland og Tyrkia, der homofili enten er forbudt, eller der holdninger og lovverk de siste årene er blitt betydelig forverret. Hagesæther holder en nøktern, dog konfronterende tone overfor myndigheter og religiøse ledere (Fry oppfordret for øvrig den ugandiske integritets- og etikkministeren til å prøve litt homosex selv «It is fantastic, you should try it!»). Hvorfor følger ikke disse landene utviklingen i resten av verden? er blant spørsmålene Hagesæther søker svar på. Chang, Ha-Joon: 23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen Solum Forlag. Norge «Kapitalismen er det verste økonomiske systemet, bortsett fra alle de andre,» skriver forfatteren av denne boken, Ha-Joon Chang. Chang er en av vår tids mest toneangivende samfunnsøkonomer. Med letthet og humor snur han alt du tidligere har blitt fortalt om kapitalismen på hodet og viser hvordan markedskreftene egentlig virker. 23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen avslører hvordan frimarkedsideologien som har vært rådende i verden siden 1980-tallet bygger på høyst tvilsomme antakelser om hvordan økonomien, samfunnet og mennesket fungerer. I rak motsetning til det frimarkedsentusiastene påstår, hevder Chang at den markedsliberale politikken fører til tregere vekst, økende ulikhet og mer ustabilitet i verden. Ha-Joon Chang viser seg som en av kapitalismens skarpeste kritikere, men likevel er han ingen anti-kapitalist. Det vi trenger, sier han, «er intet mindre enn en helt ny visjon for hvordan vi skal organisere økonomien og samfunnet». Yanis Varoufakis: Og de svake lider det de må? Vidarforlaget. Norge Den anerkjente økonomen, akademikeren og tidligere finansministeren i Hellas Yanis Varoufakis har markert seg som en av de aller skarpeste kritikerne av det rådende innstrammingsregimet som preger europeisk politikk i dag. I mange år var Varoufakis professor i økonomi i Storbritannia, Australia og USA, og i 2016 lanserte han DiEM25 (Democracy in Europe Movement 2025), en paneuropeisk bevegelse som jobber for at EU skal bli mer demokratisk. I Og de svake lider det de må? går grekeren dypt inn i og tar et solid oppgjør med Europas økonomiske historie fra etterkrigstiden frem til i dag. Han gir en rystende fremstilling av mekanismene som ligger bak Europas spektakulære vekst og fall og viser at årsakene til den økonomiske krisen i 2008 stikker langt dypere enn det vi blir ledet til å tro. Mens de rike fortsetter å gjøre som de vil, er det de fattige i de mest nødstilte landene som må betale regningen for det som har vist seg å være et mislykket økonomisk prosjekt. Og som denne boken viser, er det heller ikke blitt gjort nok for å forhindre at en ny og verre krise kan oppstå i fremtiden. Niels Christian Geelmuyden: Pillebefinnende Cappelen Damm. Norge Niels Christian Geelmuyden har gjennom sine kritiske bøker om produksjon av mat og drikke lenge vært en viktig premissleverandør i ernæringsdebatten. Blant annet har lakseindustrien fått gjennomgå. I sin nyeste bok Pillebefinnende tar Geelmuyden oss med på en utforskende og skremmende ferd gjennom den mektige legemiddelindustriens irrganger, og ser også nærmere på de vanligste legemidlene i Norge mot smerter, høyt blodtrykk, søvnløshet, for høye kolesterolverdier, infeksjoner, angst/depresjon, ADHD pluss, pluss. Den ellers så lekne, oppfinnsomme og vittige skribenten, kjent for sitt legendariske Brundtland-intervju fra 1993 (hvorpå han av intervjuobjektet ble kalt en bæsj), holder i denne boken en mer dempet og alvorlig tone. Geelmuyden er opptatt av å balansere informasjonen, gi plass til forskningsresultater som taler mot hverandre og til syvende og sist la leseren bedømme selv. Redigert av Tora Ulstrup. tora@nytid.no

25 46 LITTERATUR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID NY TID SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) LITTERATUR 47 Smerteskrikets gladsang Bandi: The Accusation. Forbidden Stories from Inside North Korea Serpent s Tail. UK The Accusation forteller om den daglige kampen for å forbli et menneske under Kim Il-sungs terrorregime. AV KURT SWEENEY Nesten ingen vet hvem som skjuler se bak navnet «Bandi». Men han er forfatter, og visstnok også medlem av den nordkoreanske forfatterforeningen der han har en høy status. Han er og må forbli anonym, noe som er en temmelig paradoksal situasjon for enhver skribent med et visst monn av ambisjoner. Men i motsetning til mange andre som har hoppet av til Sør-Korea, der de gjerne skriver og publiserer bøker om livet under det brutale Kim-regimet, har Bandi blitt værende igjen i nord. Og han representerer på en måte hele nasjonens samlede litterære realisme. Regimeutfordrer. I sine fortellinger skriver han om ting som alle kjenner til, men ingen tør nevne, i hvert fall ikke i bokform. The Accusation. Forbidden Stories from Inside North Korea ble smuglet ut av landet som et håndskrevet manus, siden det umulig kunne gis ut i i landet: De sju fortellingene flerrer i fillebiter det offisielle glansbildet som nasjonen serveres av diktaturets propagandaapparat. Men for oss som kan lese ham, tegner Bandi bilder av et land i et politisk, eksistensielt og moralsk helvete. Deri ligger hans realisme og derfor er den samme realismen forbudt av landets myndigheter. Realismen slik vi definerer den i frie, åpne samfunn er en utopi for nordkoreanske forfattere, som alle enten må rette seg etter sensuren eller risikere konsekvensene. Med fortellingene i The Accusation utfordrer Bandi både sensuren og hele Kim-regimet. Han viser oss et tyranni som ikke bare er stalinistisk, men også teologisk: Dets øverste leder, enten han heter Kim Il-sung, Kim Jongil eller Kim Jong-un, krever blind lydighet og underkastelse fra alle. Over tre generasjoner har disse representert den allmektige, allvitende og feilfrie stalinistiske guddommen. Forfatteren Bandi representerer hele Nord- Koreas samlede litterære realisme, forbudt av landets myndigheter. David og Goliat. Teologien manifesterer seg i fortellingene: Ingen av protagonistene har i realiteten noen sjanse til å endre tingenes tilstand man kan rett og slett BILDE UTSENDT FRA NORD-KOREAS OFFISIELLE NYHETSBYRÅ (KCNA) SEPTEMBER NORD-KOREAS LEDER KIM JONG-UN DELTAR PÅ FOTOET MED ATOMFYISKERE OG ATOMTEKNIKERE. DISSE ARBEIDET MED HYDROGENBOMBEN SOM REGIMET MENER DE TESTET NYLIG. FORAN KUMSUSAN PALACE I SOLEN I PYONGYANG. AFP PHOTO / KCNA VIA KNS / STR ikke opponere mot overmakten. Bandi vil selvfølgelig vise nettopp dette den lille personen mot systemet, individet mot staten, enkeltmennesket mot flertallet med andre ord tragedien i sin klassiske form. Men han bruker ikke mytestoff fra den greske antikken, derimot hverdagslige situasjoner som oppstår rundt ham. Nær sagt alt dreier seg om ikke å trå feil, med eller mot sin egen vilje det får uansett ofte drastiske eller til og med katastrofale konsekvenser. Som i historien om småbarnsmoren Gyeong-hee: Hun driver med suksess en statlig forretning i hovedstaden Pyongyang, og nyter derfor respekt og status og dessuten de privilegier som følger med å være både partimedlem og gift med en propagandaleder. Men paret har ett problem: Sønnen på to år skriker vettskremt hver gang han ser bilder av Karl Marx eller Kim Il-sung. Han forbinder begge med store demonstrasjoner der svære folkemasser brøler og messer frem partitro slagord. Familien bor i en blokk som vender ut mot Kim Il-sung-plassen. På motsatt side av plassen finnes regjeringskontorer der store plakater av Marx og Kim Il-sung henger permanent på veggene derfor trekker ekteparet for gardinene hver kveld, så ikke guttungen skal skrike. Men partisekretæren i nabolaget blir likevel mistenksom og konfronterer moren med de tildekkede vinduene. Familien bryter med resten av boligblokken der alle gardiner er korrekt trukket fra, hvilket kan tolkes som en kode, et forsøk på spionasje, og i sin naivitet forteller Gyeong-hee om sønnens redsel, ikke bare for Marx, men også for landsfaderen Kim Il-sung. Hun vitser og fleiper det vekk som uskyldig tull i hodet til et barn, og tror at det løser problemet. Men hun tar feil: Partisekretæren rapporterer inn både henne og mannen, og begge blir anklaget for å ha en uheldig og utilgivelig innflytelse på sønnen, for å sabotere partiets ideologi og dermed underminere regimets rettmessige legitimitet. De dømmes til varig forvisning, og i løpet av få timer fraktes den lille familien ut av byen til et ukjent sted, langt unna hovedstaden. Den nordkoreanske David taper nok en gang for Goliat. De tvinges til å le og synge når de egentlig vil skrike og hyle. Fremtiden. Mange litterater før Bandi har pekt på det utopiske tidsaspektet ved kommuniststaten: Det harde arbeidet som alle må stå sammen om, skal i en nær framtid sikre alle borgere et godt, trygt og komfortabelt liv i et moderne samfunn. Det er dette man gjerne kaller myten om det lovede landet. Til dags dato har man aldri sett konturene av dette landet materialisere seg i Folkerepublikken Korea. Man så det heller aldri i Sovjetunionen under Stalin. Rundt 1930 skrev Andrej Platonov Anleggsgrøften, en roman som fort ble forbudt og først publisert på nytt under Gorbatjovs perestrojka sent på 80-tallet. På en subtil måte viser Platonov at arbeidsfolk etter hvert begynner å tvile på det fremtidslandet; de jobber hardt, og mer enn hardt, men ingenting forandrer seg til det bedre, snarere tvert imot. Det sære er at Platonov ikke var systemkritiker, men bolsjevik; han deltok i borgerkrigen og satte alt inn på å oppfylle sine plikter overfor den unge sovjetstaten. Og som mange andre idealister trodde han på utopien om et bedre samfunn. Ifølge partipropagandaen var dette i ferd med å realisere seg, men alle kan se at det ikke skjer. Som mange andre så Platonov også at idealene forandret seg: De stivnet til rigid, dogmatisk ideologi. Og Bandis karakterer, fra et hardtarbeidende og lojalt proletariat så vel som partimedlemmer, jobber nesten livet av seg for å skape idealsamfunnet det klasseløse som de har drømt om så lenge, men som de til slutt innser at aldri vil bli virkeliggjort. Fattigdommen og slitet fortsetter, men utopien forsvinner og da forsvinner også fremtiden og meningen med livet. De beste blant dem dør av hjertesvikt, eller en kule i tinningen. Den røde tråden. I fortellingen «Pandemonium» har ekteparet Oh hentet barnebarnet hos datteren som er høygravid og trenger avlastning. På veien hjemover blir toget deres tømt for passasjerer på en liten stasjon, der det allerede finnes hundrevis av andre i samme situasjon. Det pøsregner, og alle søker dekning i det lille stasjonsbygget, som snart er sprengfullt. I tumultene som oppstår, brekker barnebarnet benet og herr Oh får bekkenet vridd ut av ledd. Da bestemmer fru Oh seg for å gå til fots til en slektning et stykke unna, som har et lindrende middel mot datterens graviditetsplager. Hun legger ut på den helt tomme motorveien og blir etter en stund tatt igjen av en eviglang bilkortesje. Hun prøver å gjemme seg, men en vennlig, dresskledd mann leier henne bort til en ventende limousin. I den åpne døren står ingen ringere enn Kim Il-sung. Med et overbærende smil spør han vennlig hva hun gjør helt alene på motorveien, og hun forklarer datterens tilstand. Kim Il-sung svarer at datteren skal legges inn på fødeavdelingen ved det beste sykehuset i Pyongyang, og deretter blir fru Oh skysset i limousinen, først til slektningen sin, og derfra tilbake til togstasjonen. Hele opptrinnet med regimelederen har blitt filmet av reportere og kamerafolk, og blir sendt i reprise både på radio og tv flere dager i strekk. Fru Oh rødmer av skam hver gang hun ser sitt eget ansikt på skjermen. Både hun og mannen hennes skjønner at hun er blitt brukt i et propaganda- stunt, satt i scene for å bygge opp under løgnen om Kim Il-sung som folkets store velgjører. Som begge vet, ble togene tømt og motorveien stengt for å gi i Kim fri passasje, og også for å la ham slippe å møte sitt «elskede» folk som lever i dyp, håpløs fattigdom. En kongelig avledningsmanøver, der majesteten selv blir skånet for sannheten om rikets tilstand. De statlige mediene serverer nasjonen opptak av en leder som skjenker en stakkars, liten kvinne av folket sin nåde og gunst, alt mens man i bakgrunnen hører lyden av folkemasser som syngende takker sin store fører for et lykkelig og godt liv. Som fru Oh tenker, våger ingen å peke på løgnen, men deltar isteden i det samme koret som hyller Kim og kommunistpartiet. Å ytre et eneste negativt ord om ham og partiet er livsfarlig, for tystere og spioner finnes på alle kanter og fanger opp hver minste lille kritikk mot regimet. De er alle sperret inne i et lykkelig helvete. Språktyven. Kim har klart mesterstykket å tilrane seg språket. Rundt ham plaprer alle som lykkelige, takknemlige papegøyer. Som fru Oh sier til ektemannen, er de alle sperret inne i et «lykkelig helvete», en vedvarende gigantisk løgn, der en sadistisk tyrann tvinger alle sine slaver til å le og synge når de egentlig vil skrike og hyle av de uutholdelige lidelsene han påfører dem. Man kan si at dette er Bandis doble intensjon: å vise hva slags pandemonium folk må holde ut med, hva slags ville og absurde grusomheter de må akseptere som sin virkelighet og hvordan de gjør det. Den vanlige nordkoreaners daglige kamp for redelighet og humanitet går som en rød tråd gjennom disse fortellingene de håpløse skjebnene som holder på å drukne under det enorme trykket fra et nådeløst diktatur. Dette utstiller både Kim Il-sung, sønnen og sønnesønnen som tre sanne jævler, et knippe menn fullstendig blottet for skrupler. Sweeney er fast kritiker i Ny Tid. kurt@nytid.no Loff og sirkus mens demokratiet dør Vincent F. Hendricks og Mads Vestergård: Fake News. Når virkeligheden taber Gyldendal. Danmark MISINFORMASJON AV NIELS-JOHAN JUHL-NIELSEN Klimaforandringer, økonomisk ulighed, folkevandringer, befolkningstilvækst og tab af biodiversitet truer civilisationen. Men ifølge Global Risk Report 2017, udsendt i forbindelse med World Economic Forums møde i januar samme år, kan misinformation føje sig yderligere ind i rækken af de menneskeskabte risici, der kan true vores eksistens. Misinformation truer i første række med at underminere den demokratiske styreform. Alternative facts. Hvor i verden finder vi de kræfter, der i tide kan mobiliseres til at vende udviklingen? Det spørgsmål toner frem efter læsningen af bogen Fake News. Når virkeligheden taber af filosofferne Vincent F. Hendricks og Mads Vestergaard. Når omfattende krige kan startes og præsidenten for verdens mægtigste stat kan vælges med baggrund i falske nyheder, så er den røde lampe tændt. Desværre giver bogen ikke antydninger af et svar på, hvorledes vi kan vende udviklingen men et bidrag kan måske findes i det forklaringsskelet, som forfatterne stiller op til forståelse af fake news-fænomenet. Med valget af Trump til præsidentembetet i USA har en ny type af begivenheder i nyhedsstrømmen set verdens lys. Da Trumps rådgiver Kellyanne Conway op imod den uafviselige kendsgerning, at der var færre til Trumps indsættelse som præsident end til Obamas, kunne rådgiveren fastholde det modsatte under henvisning til, at der var tale om alternative facts. Ligeledes kunne Trump afvise Parisaftalen om klimaet i en forståelsesramme, der har sit udgangspunkt i en påstand om, at de menneskeskabte klimaforandringer er et kinesisk fupnummer, der reelt dækker over en skummel plan om at undergrave USA s konkurrenceevne. De «alternative fakta», Trumps afvisning af klimaaftalen og en vedvarende strøm af tilsvarende statements nødvendiggør en kortlægning og bevidstgørelse af hvad der sker og ikke mindst, hvad en demokratisk indstillet verden må stille op med det. Oppmerksomhet. Forfatterne Hendricks/Vestergaard har sat sig som opgave at beskrive, hvordan demokratiet kan ende i en postfaktuel tilstand. En sådan tilstand opstår i et demokrati, «når politisk opportune, men faktuelt misvisende narrativer erstatter kendsgerninger som grundlag for politisk debat, meningsdannelse og lovgivning». Misinformation i den digitale tidsalder vil kunne medføre, at vi yderligere vil blive afledt fra at se de bagvedliggende strukturelle betingelser, som misinformation trives under og dermed også blive afskåret fra den nødvendige indgriben. Informasjon bombarderer oss fra alle kanter; man kan nesten kalle det en informasjonsforurensning. Information bombarderer os i den digitale tidsalder fra alle kanter, så man måske ligefrem kan tale om en informationsforurening. Med en kamp om at positionere sig på verdensmarkedet for nationer for såvel som for virksomheder er der først og fremmest tale om at opnå opmærksomhed. Det er indgangen til vores bevidsthed og dermed også, hvad der optager os og hvordan vi orienterer os i livet, som borgere og som forbrugere. Hver især tvinges vi til en omfattende selektion i de enkeltstående informationer og i strømmen af mere sammenhængende meddelelser og budskaber. I området dominerer en opmærksomhedsøkonomi, hvor opmærksomhed udgør en knap ressource, som kan videresælges til marketingsog reklameformål. Aviserne, der ikke som en selvfølge bestræber sig på at være sandhedssøgende, kæmper med oplagstal for at overleve. I det hele taget, så eksisterer der en kamp om læsernes opmærksomhed, der bevirker, at produktet slet ikke er avisen, men læserne, hvis opmærksomhed kunderne (annoncørerne) køber sig adgang til. Som med tv, Google og Facebook: Brugeren er ikke kunden, men produktet. Også vælgernes opmærksomhed kan købes, lige som den information, der skal til for at påvirke dem i en ønsket retning. Barack Obama gjorde det i 2008, og Trump og Hillary Clinton gjorde det i 2016 forud for det amerikanske præsidentvalg. Det firma, som Trump hyrede til at lede sin valgkampagne, Cambridge Analytica, benytter databaseret profilering og udarbejder psykologiske profiler (af brugere, vælgere, borgere) med henblik på præcisionsbombardementer. Verden har endnu ikke set enden på, hvad opmærksomheds- og dataøkonomien kan udvikles til med os mennesker som produkter (gennem manipulation af adfærd). Mediernes rolle udfolder sig inden for en medielogiks rammer, som Hendricks/Vestergaard mener kan defineres inden for tre dimensioner afhængigt af medieinstitutioner, miljøer og marked: journalistiske idealer, kommercielle interesser og teknologiske betingelser. Uinformert vs. misinformert. Med tv ændredes samfundskommunikationen radikalt. Medieteoretiker og -kritiker Neil Postman fastslog: «Underholdning er den overliggende ideologi for al diskurs på tv.» Og «godt tv» leverede Trump i sin valgkamp som spektakulær, konfliktsøgende og dramatisk. Folk med markante ideologiske holdninger er også dem som har tendens til å ta mest faktuelt feil. Internettet har budt på yderligere nye muligheder for opmærksomhedsøkonomien. Med borgerne som potentielle civiljournalister på online nyhedsplatforme og som bloggere har nyhedsdiversiteten dog ikke ændret sig. Det er fortsat nogle få store spillere, der lægger beslag på størstedelen af folks opmærksomhed. Mulighederne, for at komme til orde over for magthaverne eller for at få indflydelse på dagsordenen, er uændrede. Trumps Twitter-konto har vist sig at være et effektivt instrument i opmærksomhedsøkonomien, dels for præsidentens budskaber, dels for at blokere for et mere substantielt indhold i den begrænsede opmærksomhedsøkonomi. Med signallovgivning og symbolpolitik kan der bedrives spekulation på opmærksomhedsmarkedet, hvad der forårsager politisk bobledannelse, hvorved forfatterne forstår en «kollektiv afvisning af virkeligheden». Meget er vi, som borgere, ikke informeret om. Men der er forskel på at være uinformeret og at være misinformeret. Misinformation handler om at afgørende momenter i en kontext er bagatelliseret, uteladt eller forvrængt. Er vi derimod desinformeret, så er der tale om, at budbringeren har været ude i en bevidst og intenderet misledning ud fra begvedliggende interesser og motiver. Forfatterne opererer med en skala over informationskvalitet, spændende fra «sande udsagn» til «fake news», hvor fake news «giver sig ud for at være journalistik og sandhedssøgning, mens målet reelt er et helt andet». Stammekrig. At være konfronteret med kendsgerninger, vi ikke selv føler er rigtige (kognitiv dissonans), kan afføde, at vi bekvemt udvælger information og informationskilder, der matcher, hvad vi gerne vil høre (selektionsbias). Udvikles en holdning gennem selektionen, taler man om motiveret ræsonnering. Ikke overraskende viser undersøgelser, at folk med markante ideologiske holdninger også er dem, der har tendens til at tage mest faktuelt fejl. Men studier viser også, at det samtidig er disse personer, som er mest skråsikre og overbeviste om at have ret. Nu er vi fremme ved «stammetænkningen», hvor der tænkes i os-versus-dem. Og her finder vi de «blå løgne», som skal være stammen til gavn. I denne spiral i påvirkning af opinionen er negative følelser (vrede og frygt) og positive følelser (ærefrygt og fascination) midler til at mobilisere til handling. Op imod eliten foregiver populismen her at repræsentere folkets sande vilje. I den verden lider du på grund af dem, og kritisk sans er slået over i konspiratorisk tænkning, hvor de alternative facts sluges råt som del af stammefortællingen. Forfatterne afviser det faktuelle demokrati for at være et teknokrati og åbner op for en bred diskussion om, hvad vi stiller op med de postfaktuelle symptomer, som kan resultere i demokratiets forfald, når «magthaverne, som et fuldendt teknokrati, ikke stilles til regnskab. Selv ikke, hvis de afsløres i en direkte løgn». Nielsen er community-rådgiver. nielsjohan@gmail.com

26 48 LITTERATUR SEPTEMBER 2017 nr. 9 ( ) NY TID Jazz anarkiets musikk? Ingen dirigent. Ingen arrangør. Ingen komponist. Ingen sjef. Ingen archos. Altså anarchia. På sommerens store festivaler ble det felles jazzspråket utvekslet. AV BJØRN STENDAHL Joda. Det finnes storband med dirigenter. Men så fort det er jazzsolistenes tur, reiser de seg og spiller hva de vil. Det finnes arrangører og komponister, men hensikten med jazz er å improvisere over det skrevne. Det finnes orkesterledere men deres viktigste oppgave er å skaffe bandet jobber. De stråler av lykke når medmusikerne viser at de er i stand til å gjøre hva de vil. Er et jazzband da et anarki? Ja det nærmeste vi kommer et musikalsk anarki. Det er ikke viktig hvem som leder. Det viktigste er samarbeidet. Et samarbeid der alle krefter er like mye verdt. Når det improviseres, skjer det ting som de andre musikerne må forholde seg til i løpet at et mikrosekund. De må gripe fatt i det som skjer, ventet eller uventet, følge det opp og gjøre noe positivt ut av det. Noe som driver musikken frem til det optimale resultat. Selv om det gjøres feil, må ting vris til det positive øyeblikkelig! Den svenske pianisten Bengt Hallberg ( ) definerte en gang jazz som «en måte å sette sine feil i en meningsfylt sammenheng på». Det skal klokskap til for å sette sine feil i en meningsfylt sammenheng, både sine egne feil, og ikke minst sine medmusikanters. Ikke alltid feil, men overraskende vendinger som improvisasjon gjerne inneholder. Og de overraskende vendingene må, som nevnt, utvikles videre i løpet av mikrosekunder. Det krever samarbeid! Samarbeid er stikkordet. I jazzen og i anarkiet. En av anarkismens pionerer, franskmannen P.J. Proudhon (aktiv ), var tidlig ute med å fremheve samarbeidets betydning. Skulle arbeidsfolk klare seg uten ledere, var samarbeid, frivillighet og frihet helt nødvendig. En av hans etterfølgere, russeren P.A. Kropotkin, gikk allerede på 1870-tallet inn i musikkens verden og protesterte mot orkesterdirigenter da de undergravde musikernes individuelle frihet. Ingen visste hva jazz var på 1870-tallet. Men bare to tiår senere hadde det begynt å skje noe spesielt i New Orleans (og muligens i andre sørstatsbyer). Band med messingblåsere begynte å spille noe annet enn skrevet, straight musikk. De begynte å improvisere over melodilinjene; i det minste variere. De lærte melodigrunnlaget utenat og lagde sine frie, personlige variasjoner ovber dem; de endret musikken fra det forutsigbare og kjølige til noe som var fritt og hot. Av og til hadde de ikke engang melodilinjer som utgangspunkt, bare et enkelt akkordskjema. For eksempel et enkelt tolvtakters skjema kalt blues. Kjente foregangspersoner som Buddy Bolden, Freddie Keppard og Joe Oliver spilte riktignok lead-kornett. Men dette betydde ikke nødvendigvis at de ledet noen. Standardbesetningen var tre blåsere: kornett, trombone og klarinett, på et rytmisk akkompagnement av piano, gitar, bass og trommer. De tre blåserne hadde avtalte roller: Kornettisten (senere oftest en trompeter) presenterte melodilinjen (ledetemaet), trombonisten la fundamentale akkordtoner og klarinettisten lagde høye ornamenteringer. Men dette var i samspillet; når de spilte sine soloer, gjorde de hva de ville. De første amerikanske jazzbandene kom til Europa i 1919 (første verdenskrig hadde hindret samkvem tidligere), og de første kom til Norge i 1921 (og da var både kanadiere og briter med). Hvor improvisert musikken var er usikkert, men den hadde iallfall frie variasjoner og musikerne hadde lært grunnlagsmelodiene utenat. «Hvite folk sender svarte folk i krig mot gule folk, for å beskytte det landet de stjal fra røde folk.» BILLIE HOLIDAY, TIDEN DA «STRANGE FRUITS» BLE SUNGET. I et tidlig jazzintervju (Dagbladet 30. mars 1921) forklarte banjoisten Jack Harris: «Publikum forlanger mer liv, mer fart i musikken, den skal være like hektisk som livet selv. Melodien er der nok, men takten er en annen. Vi forkorter, synkoperer, faller stadig inn gjerne på steder hvor man minst aner det. I det hele tatt kan all musikk lages om til jazz.» I ingressen sto det: «En jazzmusiker må først og fremst ha god hukommelse!» Begrepet jazz ble lite brukt i det afroamerikanske miljøet i USA. Og begrepene skiftet i raskt tempo, gjennom hot music og rhythm music fra 1920-årene, swing og revival-jazz fra 30-tallet, be-bop og cool fra 40-tallet, mange varianter fra 50-tallet, og modaljazz, frijazz, freebag, avantgarde, abstract, spontaneous, creative og fusion fra 60-tallet de frie formers tiår. Nettopp 60-tallet sto for mange i frihetens tegn både musikalsk og politisk. Jazzen hadde sine røtter i USA, og mange av oss jazzentusiaster var ytterst USA-vennlige. Men vi skjønte omsider at jazzen ikke hadde oppstått på grunn av USA, men mer på tross av. Gjennom 1950-tallet var vi dysset i søvn av Marshall-hjelp og Hollywood-filmer, vi hadde lekt cowboy og indianer, og fått sigaretter, tyggegummi og plastkammer. Heldigvis kom historiene om slavehandel og rasediskriminering klart frem. Vi ble minnet om Billie Holidays «Strange Fruit» Black bodies swinging in the southern breeze / Strange fruit hanging from the poplar trees samtidig som det ble kjent at sangstjernen måtte gå kjøkkenveien, mens hennes hvite medmusikere kunne ta turnéhotellenes heiser. På 60-tallet talte Martin Luther King: «I have a dream...» Få år senere ble han skutt. Det ble snart klart hva USA drev med i Vietnam. Det hjalp ikke at vi protesterte. I 1965 kom Kjartan Slettemark med sitt bilde Barn overskylles av brennende napalm som ble utsatt for høyrevridd hærverk tre ganger. I 1966 skrev Jens Bjørneboe sitt berømte essay «Vi som elsket Amerika». I musikalen Hair ble en politisk historie oppsummert: «Hvite folk sender svarte folk i krig mot gule folk, for å beskytte det landet de stjal fra røde folk.» Jazz i stedet for krig. Var det noen forbindelse mellom frijazzen på 60-tallet og det politiske opprøret? Mellom den eksplosive frijazzen og de pasifistiske bevegelsene? Ja, det tror jeg. Gjennom frijazz kan man få utløp for innestengte krefter og disse kreftene skal samles i et uttrykk som musikkelskere vil ha. I den prosessen må man samarbeide om et helhetlig resultat ikke konkurrere, slåss eller krige. Folkeslag, land og grenser er underordnet. Jazzen er internasjonal. Forstår man ikke hverandres verbale språk, forstår man hverandre i musikken. Og i denne prosessen er det ingen overordnet, ingen styrer det er et samarbeidende anarki på sitt aller beste. På sommerens store festivaler, i Kongsberg, Molde og Oslo, ble det felles jazzspråket utvekslet. Noen festivaler krydrer programmet sitt med popstjerner, sannsynligvis fordi næringslivet ønsker folk til stedet. Blir man da styrt av markedskrefter, og fjerner seg fra anarkiets jazz? Kanskje det men festivalene har så rikholdige programmer at vi har nok av jazz å velge mellom. En smule problematisk kan det være at Kongsberg Jazzfestival sponses av en våpenprodusent hvis våpen vi ikke alltid vet hvor havner. Dette strider jo litt mot oppfatningen av jazz som fredens musikk. For dét er den! Det var ingen som sloss på årets jazzfestivaler. Det er det heller ikke på jazzklubbene resten av året. Aldri noen som slåss! Utkastere trengs ikke. 18-åringer kan sitte ved siden av 80-åringer, uten at noen synes det er rart. Alle er opptatt av det gode resultatet gjennom anarkistisk samarbeid og ønske om fred. Hvis alle gikk på jazzklubb, ville det ikke bli noen krig ville det vel? Stendahl er jazz- og autodidakt byhistoriker. stendahl@munkedammen.no Som løpende avisabonnent på NY TID får du nå tilgang til alle online-artikler, e-aviser, samt to dokumentarfilmer med på kjøpet. Bestill på (790 kr/år)