Foreningen skal ikke drive politisk aksjonisme

Transkript

1 Debatt Engasjert? Vær med å bi dra til ut vik lin gen av norsk psykologi. Tidsskriftet ønsker debatt om alt fra metoder, ideologi, fagetikk, og utdanning, til helsepolitikk, lønns- og fagpolitiske spørsmål og aktuelle samfunnstemaer. Send ditt bi drag til: Foreningen har ut fra et menneskerettighetsengasjement trådt over grensen for politisk aksjonisme. Det er prinsipielt betenkelig at man politiserer vår profesjonsforening Mona Saugstad om Psykologforeningens engasjement i Amelie-saken, på denne siden Foreningen skal ikke drive politisk aksjonisme Det er naturlig å bli berørt av situasjonen til asylsøkere som er i en vanskelig livssituasjon. Imidlertid oppfatter jeg det som en rollesammenblanding når Psykologforeningen gir sin tilslutning til støtteaksjonen «Ingen mennesker er ulovlige». Mona Saugstad Psykologspesialist, Oslo universitetssykehus Systematisk evaluering kan utfordre oss til å revurdere vår forståelse og tenke på nytt om klienter og vår praksis Toril Sørheim Nilsen, side 276 Det er ikke er manglende kjennskap til tester som gjør at norske sakkyndige ofte lar være å bruke dem, men heller et gjennomtenkt forhold til hva det rettspsykiatriske mandatet spør etter Karl Heinrik Melle og Kirsten Rasmussen, side 278 Debatt: Samfunnsengasjement Psykologforeningen har støttet oppropet «Ingen mennesker er ulovlige». Problematisk, hevder Mona Saugstad. Profesjonsforeningen, som alle medlemmer skal kunne føle tilhørighet til uavhengig av personlige synspunkter, politiseres. Slik det i den siste tiden gjennom Maria Amelie-saken er satt fokus på asylsøkeres vanskelige livssituasjon, er det naturlig at man som medmenneske lar seg berøre, og føler moralsk forpliktelse og engasjement på deres vegne. Imidlertid oppfatter jeg det som en rollesammenblanding når Psykologforeningen gir sin tilslutning til aksjonen «Ingen mennesker er ulovlige». Foreningen har ut fra et menneskerettighetsengasjement trådt over grensen for politisk aksjonisme. Det er prinsipielt betenkelig at man politiserer vår profesjonsforening, som alle medlemmer skal kunne føle tilslutning til uavhengig av personlig synspunkt på norsk innvandrings- og asylpolitikk. Jeg anerkjenner selvsagt at Psykologforeningen, i tillegg til å være fag- og interesseforening for sine medlemmer, har et videre samfunnsoppdrag, som består i å bringe forskningbasert psykologfaglig kunnskap ut i offentligheten. Psykologforeningen blir dermed en viktig faglig premissleverandør for samfunnsdebatt som angår psykisk helse i befolkningen generelt, og i utsatte grupper spesielt. Når det gjelder asyl- og flyktningtematikk, har psykologer viktig kunnskap om psykisk belastning ved det å være asylsøker, samt om hva slags støttetiltak barn og familier i en slik situasjon trenger for å forebygge videre traumatisering. Psykologenes kunnskapsbase kan dermed få politiske føringer sekundært. Aksjonen papirlose.no omhandler imidlertid også hvilke rettigheter papirløse asylsøkere i Norge skal ha, noe som primært er et moralsk og politisk spørsmål. 274

2 Aksjonisme: Mona Saugstad er kritisk til politisk aksjonisme fra Psykologforeningen. Listen er potensielt lang når det gjelder saker der ens politiske sympatier eller antipatier kan legitimeres innenfor rammen av et generelt «menneskerettighetsengasjement». Illustrasjonsfoto: Wikimedia commons

3 Debatt Fagformidling og debatt Jeg antar at støtten til aksjonen «Ingen mennesker er ulovlige» har sitt utspring i foreningens såkalte Menneskerettighetsutvalg. Dersom Psykologforeningens handlemåte i denne saken skulle danne presedens, tar foreningen form av å bli en hybridorganisasjon, med politisk slagside. En vil da kunne tenke seg aksjoner for en rekke ulike politiske kampsaker fremover. At det for tiden er flyktningsaker og asylsaker som opptar Menneskerettighetsutvalget, er vel egentlig et tilfeldig utslag av rådets nåværende medlemssammensetning. I prinsippet kan man tenke seg at rådet vil kunne få nye medlemmer, som også vil påberope seg menneskerettighetene i engasjement for sine «hjertesaker». Kan man for eksempel i neste omgang oppleve at ildsjeler får foreningen med seg i aksjon mot selvbestemt abort? Og videre, skal Psykologforeningen ha et menneskerettighetsengasjement til forskjell fra et psykologfaglig engasjement når det gjelder, la oss si, Israel Gazakonflikten? Og hva ville i så fall det være? Listen er potensielt lang når det gjelder saker der ens politiske sympatier eller antipatier kan legitimeres innenfor rammen av et generelt «menneskerettighetsengasjement». En verdimessig forankring i etiske retningslinjer, herunder respekt for menneskerettigheter, utgjør et fundament for psykologers arbeid, både i rollen som helsearbeider og som forsker. Men det er et sprang derfra til at Psykologforeningen på medlemmenes vegne engasjerer seg i politisk omstridte saker, der det kan være saklig uenighet om hva Menneskerettighetene impliserer. Den type aktivisme foreningen har vist i denne saken, tilhører den politisk-moralske sfæren, hvor det står den enkelte fritt å delta som samfunnsborger eller gjennom tilslutning til humanitære organisasjoner som har dette som formål (Amnesty International, NOAS, Helsingforskomiteen mfl.). Psykologforeningen bør ikke forveksle rollen som forvalter av politisk relevant fagkunnskap med politisk aktivisme. Jeg er for tiden midlertidig utmeldt av Psykologforeningen i forbindelse med permisjonsår og utenlandsopphold. Jeg vil svært gjerne kunne komme tilbake som medlem, men føler ubehag dersom foreningens praksis i denne saken skal sette standarden for fremtiden. mona.saugstad@vikenfiber.no Praksisbasert evidens: Virker det vi gjør? Systematisk tilbakemelding på effekten av psykologiske tjenester skjer bare unntaksvis. Burde ikke psykologer gå fremst i toget og kreve at deres arbeid blir tydeliggjort gjennom psykiske temperaturmålinger? Av Toril Sørheim Nilsen Stipendiat/ psykologspesialist, Universitetet i Tromsø Debatt: Kvalitet og dokumentasjon Dessverre er det ikke de samme kravene til dokumentasjon i psykisk helsevern som i det somatiske helsevesen, skriver Toril Sørheim Nilsen. Men rutinemessige kvantitative psykologiske mål kunne gitt nyttig tilleggsinformasjon om symptomer, funksjonstap og brukerfornøydhet. Som psykologer ønsker vi å hjelpe folk til å oppnå bedre psykisk helse, økt livskvalitet, bedre fungering med mer. Mange av oss vet imidlertid ikke med rimelig sikkerhet hvilke virkninger vårt hjelpetilbud har, og hvordan tjenesten oppleves. Og meg bekjent finnes det ingen systematiske rutiner for slike tilbakemeldinger i det psykiske helsevernet. Unntaksvis evaluering I stedet er det opp til den enkelte klinikk, eller den enkelte kliniker, å lage systemer for å finne ut om den innsatsen de legger ned for å hjelpe folk, fører til ønsket resultat. Systematisk og rutinemessig effektog brukerevaluering av vår praksis skjer bare unntaksvis, og dette til tross for at forskning viser at et kontinuerlig fokus på endring i behandlingskontakten fremmer positiv endring. Det viser seg at en jevnlig oppfølging av endring gir større bevissthet om hva klienter og pårørende ønsker hjelp til, og om de opplever hjelpen som nyttig eller heller kan tenke seg andre fremgangsmåter. Slik blir jevnlig evaluering en kanal for brukermedvirkning og deltakelse i hjelpetilbudet. Forskningen viser også at man blir en bedre kliniker av kontinuerlig tilbakemelding, og at man bedre tilpasser omfanget av behandlingstilbudet til den enkelte klients behov. På klinikknivå kan dette frigjøre ressurser, slik at de som har behov for et mer omfattende tilbud, kan tilbys det, mens kontakten avrundes for de som ikke lenger trenger oppfølging. Videre kan både klinikkledelsen og helsepolitikere bruke informasjon om kvalitet på tjenesten til å avgjøre hvilke tilbud som bør styrkes. For alle parter kan slik systematisk informasjon hjelpe oss til å svare på spørsmålet om vi bruker ressursene til beste for dem vi er et tilbud for. 276

4 Fagformidling og debatt Debatt Evaluering: På samme måte som pasientenes puls og blodtrykk jevnlig blir sjekket i somatikken, kunne rutinemessig psykisk «temperaturmåling» gitt nyttig informasjon til behandlerne i psykisk helsevern. Men systematisk effekt- og brukerevaluering skjer i dag bare unntaksvis, tross kunnskapen om at det fremmer positiv endring. Foto: YAYmicro Psykisk temperaturmåling I somatikken er blant annet blod- og urinprøver, og måling av kroppstemperatur og blodtrykk, selvfølgelige hverdagsrutiner som gir informasjonen om pasientens tilstand og behandlingens retning. Dette er informasjon som brukes som viktig supplement til helsepersonellets faglige vurderinger. Dessverre er det ikke de samme kravene til dokumentasjon i psykisk helsevern som i det somatiske helsevesenet. Men hvis vi hadde fulgt kjørereglene for fornuftig bruk av psykologiske mål også i vår praksis, kunne rutinemessige, psykiske «temperaturmålinger» gitt nyttig, oppdatert og standardisert tilleggsinformasjon om symptomer, funksjonstap og brukerfornøydhet. Kvantitative supplement til den kvalitative, kliniske vurderingen kan også være med på å konkretisere og tydeliggjøre endringer som har skjedd i klientens og de pårørendes situasjon underveis i behandlingsforløpet. Psykologers kliniske ekspertise og vurdering kan ikke erstattes med tall, men systematisk evaluering kan utfordre oss til å revurdere vår forståelse og tenke på nytt om klienter og vår praksis Nasjonale systemer Budskapet mitt er: Vi må ikke tro, men vite om kvaliteten på det vi gjør, er god. Psykologers kliniske ekspertise og vurdering kan ikke erstattes med tall, men systematisk evaluering kan utfordre oss til å revurdere vår forståelse og tenke på nytt om klienter og vår praksis. Erfaring fra klinikker i Storbritannia og Nederland viser at man lærer mye nytt om egen praksis når man evaluerer rutinemessig. Vil vi da fortsette som nå? Hva har vi å tape? Bør ikke vi psykologer gå fremst i toget og kreve at vårt arbeid blir tydeliggjort? Det bør være en robust kunnskapsbase som bestemmer utformingen av fremtidens psykiske helsevern. Denne kunnskapsbasen bør bestå av både systematisk klinisk forskning og kunnskap som springer ut fra hverdagslivet i psykisk helsevern. En måte å oppnå dette på er å lage nasjonale systemer som tilrettelegger og formaliserer rutinemessig evalueringer av behandlingseffekt og av hjelpetilbudet i alle klinikker. Med dagens teknologi er det enkelt, og ikke nødvendigvis så kostbart, å legge til rette systemer som er enkle å bruke og oppleves som nyttige i en travel, klinisk hverdag. toril.nilsen@uit.no 277

5 Debatt Fagformidling og debatt For lite testing blant norske sakkyndige? Vårt inntrykk er at norske sakkyndige lar være å bruke tester fordi de har et gjennomtenkt forhold til det rettspsykiatriske mandatet, og ikke fordi de mangler kjennskap til testene. Karl Heinrik Melle, Avdelingssjef, St. Olavs Hospital, Regional sikkerhetsavdeling, Brøset. Leder for psykiatrisk gruppe, Den rettsmedisinske kommisjon Kirsten Rasmussen, Professor i rettspsykologi, NTNU. Medlem av psykiatrisk gruppe, Den rettsmedisinske kommisjon Debatt: Sakkyndigghet Psykolog Pål Grøndahl ønsker større bruk av tester og sjekklister i sakkyndighetsarbeidet. Men han viser en skremmende mangel på rolleforståelse og forståelse av testers begrensninger, hevder Karl Heinrik Melle og Kirsten Rasmussen i dette innlegget. Det er vanskelig å få gehør for kritikk av rettspsykiatrien, hevdet psykolog Pål Grøndahl i nr. 1 av Tidsskriftet og i Aftenposten 12. januar Vi vil hevde at det ikke er det, under forutsetning av at kritikken treffer i nærheten av målskiven. Manglende forståelse I flere sammenhenger har Grøndahl etterlyst større bruk av tester og sjekklister. Mest problematisk er Grøndahls ønske om å innføre tester for å avsløre personer som simulerer hukommelsestap. Dette viser en skremmende mangel på rolleforståelse og manglende forståelse av testers begrensninger. Simulering av hukommelsestap er i første rekke ikke en rettspsykiatrisk problemstilling, men en bevisvurdering. Det juridiske begrepet «bevisstløs» er en svært sjelden forekommende konklusjon ved rettspsykiatriske undersøkelser. Manglende erindring fra handlingstiden eller påstanden om at man ikke husker, er til gjengjeld veldig hyppig. Som ved de andre juridiske tilstandene som straffeloven 44 omhandler, kreves det positive holdepunkter for at en kan konkludere med «bevisstløs». Manglende eller svekket erindring er etter norsk rett en forutsetning for at tilstanden tas opp til vurdering, men vil aldri i seg selv kunne berettige en positiv konklusjon. Personer som begår kriminalitet under påvirkning av for eksempel høye doser benzodiazepiner, vil i ettertid kunne ha fullstendig hukommelsestap, men likevel være fullt ut tilregnelige. Testene vil kunne si noe om en persons generelle hukommelsesfunksjon, samt si noe om sannsynligheten for at han eller hun simulerer på testen, men det finnes ingen tester som fanger opp hva de faktisk husker av handlingen eller hvilken tilstand de var i på handlingstiden. Bruk av vitenskapelige metoder I sammenheng med straffeloven ledd, «psykotisk», har Grøndahl et metodisk problem. Det foreligger ikke noen psykiatrisk ekvivalent til den juridiske diagnosen som er identisk med «sinnssyk» i den gamle straffeloven. Det betyr ikke at det er irrelevant med vitenskapelig dokumenterte måleskjemaer, men det er ikke utviklet noen test som avgrenser psykiatriske tilstander mot kriteriene for «psykotisk» i den norske straffeloven. Det er likevel klare og entydige kriterier som skal legges til grunn for vurderingen. Om disse kriteriene ikke er oppfylt, er den juridiske tilstanden ikke til stede. Enkelte ganger 278

6 Fagformidling og debatt Debatt I mange tilfeller vil tester tjene til lite annet enn å fylle den sakkyndiges lommebok er det åpenbart at personen er syk, andre ganger er det nødvendig med grundig observasjon og lang erfaring for å gjenkjenne tilstanden. Ikke uvanlig skjuler personer som er psykotisk aktive, symptomene sine. Dette gjør at vanlige diagnostiske prosedyrer kan falle igjennom, da personen underslår viktige symptomer. Dette er ikke synsing. Igjen, bare positive holdepunkter kan berettige en positiv konklusjon. I sammenheng med straffeloven 44 annet ledd, «psykisk utviklingshemmet i høy grad», er det å bruke vitenskapelig utviklede metoder utvilsomt riktig. En klinisk diagnostikk av utviklingshemning bruker samme metodikk som avgrenser de juridiske kriteriene (måling av evnenivå), selv om grenseverdiene for tilstandene er ulike. Siden et svakt resultat på evneprøver kan gi stor gevinst i rettsapparatet, kan det også være betimelig med tester for å avsløre juks. En klinisk vurdering vil allikevel ikke være overflødiggjort. Relevans for mandat Vi er ikke imot bruk av måleskjemaer eller en strukturert tilnærming til rettspsykiatriske problemstillinger, for eksempel bruk av kriteriene i HCR-20 ved en voldsrisikovurdering. Av og til velger sakkyndige imidlertid måleskjemaer eller tester de er vant med å bruke fra klinisk praksis, men som ikke er relevante i forhold til mandatet. Dette virker da stort sett bare forvirrende på retten. Hovedinntrykket vårt er at det ikke er manglende kjennskap til tester som gjør at norske sakkyndige ofte lar være å bruke dem, men heller et gjennomtenkt forhold til hva det rettspsykiatriske mandatet spør etter. I mange tilfeller vil tester tjene til lite annet enn å fylle den sakkyndiges lommebok. Men vi støtter en streben etter mer systematisk og etterprøvbart sakkyndig arbeid, blant annet ved bruk av sjekklister og strukturerte verktøy. Dette skjer i dag blant annet gjennom kurs og veiledningsarbeid. kirsten.rasmussen@svt.ntnu.no Belastende: Helseplagene til mennesker som sliter psykisk forverres ofte i møtet med NAV, skriver Åsne Tveito. Man velger ikke å være syk I iveren etter å holde folk i arbeid glemmer en ofte å lytte til den det gjelder. Som erfaren sosionom og psykolog er jeg stadig vitne til at menneskers lidelser blir forverret i møtet med NAV. Åsne Tveito Sosionom og psykolog Debatt: NAV Fokuset på graderte sykemeldinger og på restarbeidsevne kan ofte gå på helsa løs for mennesker med psykiske lidelser, mener Åsne Tveito. Legg vekt på hva folk selv mener de kan klare, skriver hun, og oppfordrer psykologer og Psykologforeningen til å engasjere seg. Jeg blir stadig mer opprørt over dagens diskusjoner og debattinnlegg om graderte sykemeldinger og uførepensjon. Som om sykdom og uførhet er noe man selv velger! De som er mest utsatt eller skadelidende, er mennesker med psykiske lidelser, som psykoser, depresjoner, angstlidelser og posttraumatiske lidelser. Når det gjelder rent fysiske lidelser med klare diagnoser og prognoser, er det kanskje enklere å gradere, tilrettelegge og eventuelt konkludere med uførepensjon. 279

7 Debatt Fagformidling og debatt Mennesker i psykisk nød bukker under i kampen mot NAV For mye press Arbeidsminister Bjurstrøm uttalte selv at hun ikke kunne ha vært gradert sykemeldt i den perioden da hun var borte fra sitt arbeid. Er ikke det en tankevekker? For mange med psykiske plager er det ofte nettopp for mye press og stress som har vært den utløsende årsaken til sykemelding. En depresjon varer gjennomsnittlig 3 5 måneder, noen ganger kortere, noen ganger mye lenger. Skal en deprimert lege jobbe med noen pasienter, en deprimert lærer undervise en del timer, en «utbrent» førskolelærer ta seg av enkelte barn i uka? Når det gjelder uførepensjon, er det nå slik at de fleste med psykiske lidelser som søker, i første omgang får avslag. Det skal foretas funksjonsvurderinger, og spørsmålet er om det kan finnes noen restarbeidsevne igjen. Dette er reelle forslag fra NAV som jeg har fått kjennskap til: En 64 år gammel utslitt industriarbeider skal forsøkes omskolert til kontorarbeid. En 60 år gammel sykepleier settes til å jobbe deltid i en kantine. En 65 år gammel lege fikk forslag om å jobbe som hjelpepleier. Dette sier noe om hvor lite virkelighetsnært NAV jobber, og hvor mye press syke mennesker kan bli utsatt for. Må bli hørt I mitt arbeid er jeg smertelig vitne til at mennesker i psykisk nød bukker under i kampen mot NAV. Deres helseplager forverres ofte i så stor grad at kampen mot NAV blir hovedproblemet. Dette er ofte mennesker som fra tidligere har blitt sviktet, oversett, utsatt for overgrep, omsorgssvikt eller andre traumer. De tåler ikke mer press. De må bli hørt, respektert og forstått av hjelpeapparatet. Det må være deres egen vurdering av hva de kan klare, som vektlegges. Hvis ikke kan vi møte dem som tiggere ved Oslo Sentralbanestasjon, eller som en av mange selvmordsofre i vårt såkalte velferdssamfunn. Dette er et økende samfunnsproblem som jeg mener Psykologforeningen og vi psykologer bør engasjere oss i. l Villedende om psykoanalyse Det er en myte at psykoanalysen bare egner seg for den vestlige middelklassen. I dag møter psykoanalysen stor interesse i Øst-Europa, i Sør -Amerika og ikke minst i Asia. Karl Eldar Evang, Sølvi Kristiansen og Kari Høydahl Henholdsvis styremedlem, leder og nestleder i Norsk Psykoanalytisk Forening Debatt: Psykoanalyse Et intervju med Glen Gabbard i Tidsskriftets desembernummer 2010 førte til diskusjon om myter og virkelighet i sammenheng med psykoanalytisk behandling. Evang, Kristiansen og Høydahl viser her til at psykoanalysen møter interesse langt ut over Vestens middelklasse. I Tidsskriftets desembernummer 2010 har psykolog Jan-Martin Sannes Berge et intervju med professor Glen O. Gabbard med tittelen: «Filmindustrien fanget i Freud-myten». Gabbard, som selv er praktiserende psykoanalytiker, har skrevet flere bøker om hvordan terapi, terapeuter og psykiske lidelser blir fremstilt på film. Intervjuet avsluttes med følgende innspill: «Det er fristende å konkludere med at psykoanalyse i dag gjelder pasienter med hvit, vestlig middelklassekapital.» Dette er en kjent feiloppfatning av hvem som søker psykoanalyse eller psykoanalytisk orienterte behandlinger, noe Gabbard også korrigerer i februarnummeret av Tidsskriftet. Alle typer mennesker Psykoanalyse som metode er ikke begrenset til bestemte sosioøkonomiske grupper. Både blant praktiserende analytikere og blant deres pasienter finner vi mennesker fra ulike sosiale lag og med ulik kulturell kapital. Psykoanalysen har en lang historisk tradisjon for å arbeide aktivt for at nytten av psykoanalytisk metode og kunnskap ikke skal begrenses til bestemte sosioøkonomiske grupper. Hvis vi ser på den historiske utviklingen av psykisk helsevern i Norge, er det godt kjent at psykoanalytikere har vært sentrale pådrivere i arbeidet for et bedre behandlingstilbud for utsatte grupper, for eksempel Nic Waal innenfor psykisk helsevern for barne og unge. Et eksempel på at denne interessen er aktuell også i dag, er Sverre Varvins prosjekt med psykoanalytisk psykoterapi til flyktninger. I land der en ikke har trygdefinanisering av psykologisk behandling, drives «low fee»-klinikker nettopp for å gi et tilbud til de som ikke har økonomi til å betale for behandlingen. Som eksempel kan nevnes Institute of Psychoanalysis i London, som har et lavterskeltilbud der de som ønsker det, kan få snakke med en erfaren psykoanalytiker. De har samtaler med cirka 120 mennesker hvert år, og har opptil 60 pasienter i «low fee» psykoanalytisk behandling til enhver tid. Ikke bare i Vesten At psykoanalysen har sin rot i og er preget av den vestlige kulturarv, er ubestridelig. Desto mer interessant er det å registrere den store interessen for psykoanalysen utenfor Vesten, ikke bare i Sør-Amerika, som i flere tiår har hatt blant verdens største tetthet av psykoanalytikere, men også i Øst-Europa og i Asia. Veksten i antall psy- 280

8 Fagformidling og debatt Debatt Debattert Sakkyndighet Domprost Per-Otto Gullaksen ble i 2007 anmeldt av en kvinne for seksuelt overgrep og misbruk av sjelesørgerrollen. Saken ble henlagt, men kvinnen er innvilget kroner i voldsoffererstatning. Hennes to sjelesørgere har gått ut anonymt og kritisert at saken ble henlagt. Hvilken kompetanse? Politiadvokaten som behandlet anmeldelsen, henla saken. Statsadvokaten avviste anken. Det er greit at sjelesørgerne kaller dette «løst fundert skjønn» som de har lite forståelse og respekt for, men hvilken juridisk kompetanse besitter de som går utover juristenes? Kommentator Jon Magne Lund i Vårt Land 2. februar Foto: Mike Beltzner/Flickr.com To ganger i året reiser en gruppe norske psykoanalytikere til Kina og underviser i psykoanalytisk behandling. Tenkningen og metoden har blitt møtt med stor interesse koanalytiske institutter i Øst-Europa og Russland har vært formidabel, og interessen i Asia er sterkt økende. To ganger i året reiser en gruppe norske psykoanalytikere til Kina og underviser i psykoanalytisk behandling. Tenkningen og metoden har blitt møtt med stor interesse av kinesiske psykologer og psykiatere, og undervisningen støttes økonomisk av kinesiske helsemyndigheter. I oktober 2010 ble den første asiatiske psykoanalytiske kongressen avholdt i Beijing. Den samlet over 500 deltakere fra en rekke asiatiske land, blant disse Kina, Sør-Korea, India og Japan. Kongressen fikk stort oppslag i New York Times. Psykoanalysens perspektiv oppleves som svært relevant av langt flere enn de med «hvit, vestlig middelklassekapital». kari.hoydahl@gmail.com Tyngde De to sjelesørgerne, som her har uttalt seg, går ikke inn i lovanvendelsen, men kritiserer juristenes tilsidesettelse av sakkyndige uttalelser. Dette er en kritikk de har all mulig rett til å fremme. Psykolog Kari Halstensen i Vårt Land 7. februar Løgndetektorer Psykologen eller terapeuten stiller slik det blir forklart i retten ikke spørsmål med hva som virkelig hendte. De sakkyndige ser heller ikke hvilken tyngde deres tittel og posisjon gir deres uttalelse, ei heller hvordan de ved sine erklæringer kan forurense bevisbildet, og kaste et slør over hva som faktisk skjedde. Enda verre blir det når de alt for ofte, slik Halstensen åpenbart her er eksponent for, tar steget lenger og uttaler seg om troverdighet, og nærmest opptrer som en menneskelig løgndetektor. Advokat Brynjar Meling i Vårt Land 10. februar 281