2000: Det faglige grunnlaget for retten til å tildele doktorgrad

Transkript

1 melding For Det norske universitetsråd markerte år 2000 overgangen til et større fellesskap i Universitets- og høgskolerådet. I betydelig grad har virksomheten i representantskapet, i styret og i administrasjonen vært preget av dette. Likevel ble det rom også for andre viktige aktiviteter i Universitetsrådet før fusjonen ble et faktum 8 mai 2000 og Det norske universitetsråd ble formelt avviklet 1 juli samme år. 2000: Det faglige grunnlaget for retten til å tildele doktorgrad I brev til statsråd Lilletun 2 februar 2000 advarte Det norske universitetsråd mot at Høgskolen i Bodø fikk rett til å tildele doktorgrad når både den sakkyndige komite og Norgesnettrådet hadde frarådet dette. Universitetsrådet understreket viktigheten av å sikre kvaliteten ved en forskerutdanning i Bodø. En nærliggende løsning ville være at Høgskolen i Bodø etablerte et avtalefestet samarbeid med universitet eller høgskole som har rett til å tildele doktorgrad og som besitter den spesialkompetanse Bodø mangler. Slikt institusjonssamarbeid har i lengre tid funnet sted mellom norske universiteter og statlige høgskoler. Hvis en slik samarbeidsavtale også inneholder et program for oppbygging av den nødvendige spesialkompetanse i Bodø, burde Høgskolen i Bodø i løpet av relativt kort tid kunne komme tilbake til Norgesnettrådet med anmodning om ny vurdering. Inntil Høgskolen i Bodø selv har den nødvendige kompetanse, måtte det være en forutsetning at det ville være den samarbeidende institusjon som tildeler doktorgraden. Universitetsrådet påpekte i brevet til statsråden at en tilsidesetting av tilrådingene fra sakkyndig komite og fra Norgesnettrådet uvegerlig ville gi en doktorgrad fra Bodø et B- stempel i inn- og utland. Universitetsrådet advarte mot at dette også ville smitte over på doktorgrader ved andre høgskoler, ganske særlig fordi det i fortsettelsen neppe ville bli lett å finne anerkjente eksperter til å sitte i nye bedømmelseskomiteer. Vi påpekte samtidig at det ville bli vanskelig for Universitetsrådet å fortsette sin medvirkning, og at en overprøving av Norgesnettrådet i denne saken kunne stille de medlemmene Universitetsrådet hadde nominert til Norgesnettrådet i en umulig posisjon. Universitetsrådet måtte likevel konstatere at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i brev 22 februar til Høgskolen i Bodø gjorde kjent at det ville bli fremmet kongelig resolusjon om midlertidig tildeling av graden dr.oecon. ved Høgskolen i Bodø, bl.a. begrunnet ut fra et regionalpolitisk perspektiv. På møte 6 mars drøftet Universitetsrådets styre den situasjonen som derved har oppstått. Styret fattet følgende vedtak: Styret for Det norske universitetsråd konstaterer at statsråden ved tildeling av rett til å gi doktorgrad til Høgskolen i Bodø har satt til side de faglige vurderinger som er foretatt av sakkyndig komite og Norgesnettrådet. Statsråden har også opptrådt i strid med de kriterier og regler som er fastsatt for behandling av slike saker.

2 I denne situasjonen vil Universitetsrådet be de medlemmer i Norgesnettrådet som er foreslått fra Universitetsrådet om å nedlegge sine verv. Universitetsrådet vil heller ikke medvirke ved oppnevning av sakkyndige utvalg som skal foreta vurderinger av søknader om rett til å tildele doktorgrad, og vil oppfordre tilsatte ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene om ikke å delta i slike utvalg. Dette ble meddelt statsråden i brev 7 mars. Både departementet og Norgesnettrådet og departementet erkjente at Norgesnettrådets virksomhet dermed var lammet. Norgesnettrådet tok selv umiddelbart saken opp med departementet for å få en avklaring av krav og prosedyrer for at sikre at disse er klare og presise og for å sikre likebehandling av søkerne. Høgskolerådets styre behandlet 16 mars sak om kriterier og prosedyrer for doktorgradstildeling i høgskolesektoren og uttrykte i sitt vedtak at høgskolesektoren er best tjent med at rent faglige premisser legges til grunn for rett til å tildele doktorgrad. Universitetsrådet og universitetssektorens representanter i Norgesnettrådet sto således ikke stått alene i denne viktige saken. Det ble opp til en ny statsråd å medvirke til en løsning. Etter invitasjon fra statsråd Trond Giske var Universitetsrådets leder og generalsekretær 11 april i møte med statsråden for å drøfte saken. Statsråden ga på møtet uttrykk for at han selv i slike saker vil legge de faglige råd fra sakkyndige organer til grunn for sin avgjørelse, og at han ikke vil sette til side entydige anbefalinger fra sakkyndig komite og fra Norgesnettrådet. Statsråden anmodet om Universitetsrådets aktive medvirkning i den gjennomgang av kriteriene for retten til å tildele doktorgrad som han nå vil be Norgesnettrådet om å foreta. På denne bakgrunn fant Universitetsrådet det mulig å gjenoppta samarbeidet med departementet og Norgesnettrådet om saker som forutsetter faglig medvirkning fra universitetssektoren. 2000: Etikk i forskning Dette er problemstillinger som i sterk grad berører selve forskningens fundament: nemlig dens legitimitet, men også de verdier samfunnet er tuftet på. Det er derfor naturlig at universitetssektoren er sterkt opptatt av forhold som på ulik måte er knyttet til etikk i forskningen, og forskningsetiske problemstillinger drøftes også løpende i flere fora innenfor sektoren. Blant annet har Universitetsrådets forskningsutvalg hatt oppe dette problemkomplekset på flere av sine møter, særlig da forhold som er knyttet til uredelig forskningspraksis. I den siste forskningsmeldingen har dette temaet også fått forholdsvis omfattende omtale, og det understrekes nødvendigheten av økt bevissthet omkring slike problemer. Videre trekkes det fram behovet for at forskningsetikk inngår som en systematisk del av doktorgradsutdanningen ved institusjonene, og at diskusjon og forebygging er viktige tiltak. I stortingsmeldingen foreslås det videre at Forskningsrådet i samarbeid med de nasjonale forskningsetiske komiteene og Universitetsrådet/Høgskolerådet vurderer ulike løsninger for behandling av uredelig forskning på nasjonal basis, Det er nå satt ned et eget utvalg som skal utrede dette problemkomplekset på nasjonal basis, og Universitetsrådet har oppnevnt medlemmer til dette utvalget.

3 Det gjenstår imidlertid utforming av mer generelle retningslinjer for behandling av forskningsetiske spørsmål, samt å finne en hensiktsmessig måte å forankre slike retningslinjer på i institusjonene. Som del av arbeidet med etiske problemstillinger i forskning har Universitetsrådets forskningsutvalg utarbeidd forslag til behandling av forskningsetiske spørsmål. Forslaget har vært på høring ved institusjonene, og på bakgrunn av høringsuttalelsene sluttet styret for Det norske universitetsråd i april 2000 seg til forslaget og anmodet medlemsinstitusjonene om å legge de følgende retningslinjene til grunn ved behandlingen av forskningsetiske spørsmål: 1. Institusjonene skal fremme kunnskap om, interesse for og debatt om etikk tilknyttet institusjonenes virksomhetsområder: forskning/utvikling og undervisning. Forskningsetikk omfatter her både etiske aspekter ved forskerrollen (redelighet, habilitet og uavhengighet) og ved ulike forskningsområder ved institusjonen. 2. Institusjonenes arbeid med forskningsetiske spørsmål bør forankres i institusjonenes ledelse, for eksempel delegert til forskningsutvalget ved institusjonen, til et eget etikkutvalg, eller på annen hensiktsmessig måte. 3. Forskningsutvalget/etikkutvalget skal fungere som rådgivende organ overfor institusjonens råd og styre innenfor sine virksomhetsområder. 4. Forskningsutvalget/etikkutvalget skal holde seg løpende orientert om nasjonale og internasjonale forskningsetiske spørsmål, og arbeide for at forskningen ved institusjonen foregår innenfor rammen av nasjonale lover, etiske retningslinjer for forskning ved institusjonen og retningslinjer utformet av de nasjonale forskningsetiske komiteene. Utvalget skal gi informasjon til styrende organer, institutter og ansatte ved institusjonen dersom dette er nødvendig. Utvalget skal, i samarbeid med relevante utvalg, bidra til at forskningsetiske spørsmål blir en del av forsker- og kandidatutdanningen ved institusjonen. 5. Forskningsutvalget/etikkutvalget skal fremme tiltak som skjerper bevisstheten om vitenskapelig redelighet/uredelighet blant forskere, studenter og kandidater. 6. Forskningsutvalget/etikkutvalget skal være rådgivende instans for forskere og avdelinger i enkeltsaker som vedrører vitenskapelig uredelighet ved institusjonen. Utvalget skal sørge for at eventuelle saker, dersom en berørt part ber om det, blir gransket av det nasjonale organ som arbeider med slike saker. 2000: Arkiv, bibliotek og museer I sin høyringsuttale til Kulturdepartementet om St meld nr. 22 ( ) Kjelder til kunnskap og oppleving understreka styret for Det norske universitetsråd dei viktige funksjonane universitetsmusea og universitetsbiblioteka har innanfor museums- og biblioteksektoren i Noreg, og peika på at det er behov for å leggje til rette for ei samordning mellom dei tre sektorane arkiv, bibliotek og museum. Dermed kan dei samla ressursane utnyttast betre, og dei tre sektorane vil kunne få ein organisatorisk struktur som gjer at dei kan yte betre tenester overfor samfunnet. Skal ei slik samordning bli effektiv og gje betre tenester overfor samfunnet, er det likevel ein føresetnad at samordninga er sektorovergripande, og ikkje berre tar opp forhold innanfor eitt departements domene. Biblioteksektoren er ein sektor som står framfor store omstillingar. Omstillingane er i hovudsak er knytte til bruk av IKT i samband med desentralisert utdanning, fjernlåntenester, innhenting og bearbeiding av informasjon og tilgang til databasar. Undervisningsformene ved institusjonane er under endring, m.a. som ei følgje av nye generasjonar med høg IKTkompetanse, nye fleksible læringsformer utanfor campus, og livslang læring som viskar ut det tidlegare skiljet mellom utdanningsinstitusjon og arbeidsplass. Dette er tenester som vil auke

4 monaleg i omfang framover, og som vil krevje tett og god samhandling og samarbeid mellom biblioteka innanfor eit biblioteknettverk. Det er utan tvil behov for ei reorganisering innanfor biblioteksektoren, der ansvarsforhold, arbeidsdeling, ressursprioritering mellom institusjonar er viktige brikker. I dag er arbeidet fordelt på ei rekkje institusjonar: Nasjonalbiblioteket, Riksbiblioteket, Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektenesta. Saman med eigarane av dei store fag- og forskingsbiblioteka (universiteta, høgskolane og større statlege og private institusjonar) skal desse aktørane byggje opp ein felles strategi overfor den enkelte brukar. Det er likevel tvilsamt om fornyinga av det norske biblioteksystemet, som samla representerer ein årleg innsats på ca 2 milliardar kroner, kan skje ved at det går inn som del av ein samhandlande fellessektor for arkiv, bibliotek og museum, men der bibliotekstrukturen er uendra. Sjølv om det er mange trekk som er felles mellom desse tre institusjonstypane, er biblioteka sin funksjon i daglegliv, utdanning og forsking meir systematisk og omfattande enn musea og arkiva. Forslaget om tettare samordning under eit nytt utval kan ikkje løyse den utfordringa denne sektoren står overfor. Her trengst det også strukturelle endringar. Det er påfallande mykje i meldinga som også peikar mot den verksemda universitetsmusea driv, utan at desse institusjonane blir nemnde direkte. Den klassiske opplysningstankegangen med fokusering på kunnskap ligg i botn for heile meldinga, og tilsvarande er den romantiske forestillinga om dei identitetsoppbyggjande musea tona ned. Denne kunnskapsbaserte vinklinga er heilt i tråd med dei aktivitetar som blir drivne ved universitetsmusea våre. Fleire stader blir det også poengtert kor viktig forsking er. Men meldinga tar ikkje konsekvensen av at dette eit felt som i første rekkje universiteta har kompetanse på, og at forskarutdanning og rettleiing av forskingsprosjekt må forankrast i sterke fagmiljø med nødvendig breidde. Utan forankring i større vitskaplege miljø vil resultatet bli eit utvatna forskingsbegrep som neppe kjem sektoren til gode. Universitetsrådet har notert seg den dominerande rolla som Norsk museumsutvikling saman med Statens bibliotekstilsyn er tiltenkt i innstillinga når det gjeld framtidig omorganisering, og vil spesielt peike på dei økonomiske sidene ved ein slik manøver, der det dreiar seg om monalege summar som desse to organa skal forvalte. Universitetsrådet ser med uro på at det ikkje er foreslått ein konsekvensanalyse av det sektorovergripande ansvaret som dei to organa her er tiltenkt, som eit arkiv-bibliotek-museum -utviklingskontor for Kulturdepartementet, og at handtering av sektorovergripande prosjekt ikkje er tatt opp i meldinga. Dette gjeld spesielt overfor dei tyngste nasjonale aktørane på feltet, nemleg universitetsmusea og universitetsbiblioteka. Desse ikkje høyrer inn under Norsk museumsutvikling eller Statens bibliotekstilsyn, ettersom dei ligg under eit anna departement, men det blir ei haltande samhandling når meldinga ser bort frå slike tunge nasjonale aktørar. Det er som om Kulturdepartementet og Kyrkje- utdannings- og forskingsdepartementet høyrer til i kvar si verd på eit område der ein nasjonal politikk føreset samarbeid. Slik Universitetsrådet ser det, synest vårt eige fagdepartement i denne saka å mangle ambisjonar på vegne av sektoren. For musea trengst det også eit tettare samarbeid med Miljøverndepartementet ein helt sentral instans for både for arkeologi og for naturvitskap. Før dei tre departementa samarbeider, får vi ingen heilskapleg museumspolitikk i Noreg. Utan ein heilskapleg politikk som tar omsyn til den nøkkelrolla universiteta har på dette feltet, vil det ikkje være mogleg å oppfylle målet i meldinga om forsking og forskingsbasert formidling, om museumsutdanning og heva standard på dokumentasjons- og bevaringsarbeid, om lærings- og forskingsretta IKTløysingar i samarbeid mellom arkiv- og bibliotek- og museumstenestene.

5 2000: Senter for internasjonalt universitetssamarbeid I formålsparagrafen til Det norske universitetsråd er det slått fast at en av hovedoppgavene for rådet er å være bindeledd mellom norske universiteter og vitenskapelige høgskoler og internasjonale forsknings- og utdanningsmiljøer. Engasjementet på dette området har vokst fram i takt med medlemsinstitusjonenes økte internasjonale aktiviteter, og det er i dag spredd på en rekke områder, først og fremst knyttet til det internasjonale utdanningssamarbeidet. Internasjonalt forskningssamarbeid har tradisjonelt vært ivaretatt på enkeltforskernivå og på institusjonsnivå. I tillegg er dette en viktig oppgave for Forskningsrådet. De forvaltningsoppgavene som Universitetsrådet har påtatt seg innenfor internasjonalt universitetssamarbeid, har det vært hensiktsmessig å legge til en egen driftsenhet. Etter anmodning fra KUF opprettet Det norske universitetsråd i 1991 Senter for internasjonalt universitetssamarbeid (SIU) i 1991 for å administrere de internasjonale institusjonsprogrammene som Universitetsrådet påtok seg ansvaret for. I dag omfatter denne programporteføljen følgende: - NUFU-programmet omfatter støtte til langsiktig institusjonssamarbeid om forskning og utdanning på høgre nivå med universiteter i utviklingsland som Universitetsrådets medlemsinstitusjoner inngår avtaler med. - NORADs stipendprogram med hensikt å gi profesjonell eller akademisk kompetanse på høgt nivå for utenlandske studenter gjerne fra utviklingsland ved norske institusjoner. - Sentral- og Øst-Europaprogrammet er et samarbeidstiltak innen høgre utdanning og forskning med reformlanda i Sentral- og Øst-Europa. - Sørøst-Europaprogrammet har et samarbeidstiltak retta mot landa i Sørøst-Europa. Avtalen er inngått mellom UD og UHR og Forskningsrådet. - NORDPLUS er Nordisk Ministerråds utvekslings- og samarbeidsprogram for lærere ved nordiske universiteter og høgskoler. - SOKRATES er et program for institusjonssamarbeid i utdanningssektoren, og det har som overordnet mål å skape et åpent utdanningsområde i Europa, og å bidra til samordning av europeisk utdanning. ERASMUS, COMENIUS og LINGUA er delprogram under SOKRATES. a) ERASMUS omfatter samarbeid mellom høgre utdanningsinstitusjoner i Europa. Studentutveksling er en viktig del av dette samarbeidet, men ERASMUS gir også muligheter for lærerutveksling og andre former for faglig samarbeidsutveksling for studenter og lærere. b) COMENIUS dekker tiltak som er innsiktet mot grunnskole og videregående skole særlig ved å fremme tverrnasjonalt samarbeid mellom skoler og bidra til å forbedre yrkesmessig utvikling av personale som er direkte involvert i utdanningssektoren. c) LINGVA omfatter støtte til språkprosjekt, med sikte på å fremme og opprettholde språklig mangfold, og å forbedre kvaliteten på språkundervisningen. SIUs formål, slik det ble nedfelt i vedtektene fra -91, var å tjene som bindeledd mellom norske og utenlandske universiteter og høgskoler og administrere programmer som Det norske universitetsråd har ansvar for. I tillegg het det i vedtektene at senteret skal bidra til at norske institusjoner koordinerer sitt internasjonale engasjement og dessuten bistå i det praktiske samarbeidet mellom norske og utenlandske institusjoner. Senteret ble også tillagt funksjon som saksforberedende og oppfølgende organ for Universitetsrådet i aktuelle saker. Ved oppstarten fikk SIU oppgaven med å administrere to programmer: ERASMUS-Norge og NUFU-programmet, som Universitetsrådet inngikk avtale med h.h.vis KUF og UD om. SIU ble etablert med et eget styre og en daglig leder. Styret ble oppnevnt av Universitetsrådet,

6 mens daglig leder ble tilsatt av Universitetet i Bergen med ansvar overfor universitetsdirektøren i personal- og økonomisaker. Universitetsrådets internasjonale engasjement har vokst betydelig i omfang siden Da SIU ble etablert, var det tilstrekkelig med tre tilsatte for å forvalte programporteføljen. I 1999 forvaltet SIU programmer på vegne av fellesskapet for 188 mill kroner og hadde en stab på 24 personer. Selv om denne økningen i all hovedsak har vært knyttet til programdrift, har den også involvert strategiske valg og avgjørelser. Parallelt med økningen i SIUs portefølje vokste det fra SIUs side fram et ønske om å kunne benytte sin kompetanse for et større fellesskap slik at senteret kunne framstå som en nasjonal programoperatør og et nasjonalt kompetansesenter for internasjonalt utdanningssamarbeid, og ikke bare opptre som en operatør for de programmene som er knyttet til universitetsfellesskapet. En slik utvikling ville imidlertid forutsette at SIUs tilknytning til Universitetsrådet ble revurdert. I årene fram til 2000 kom SIUs rolle som utøvende organ for Universitetsrådets internasjonale portefølje og SIUs ønske om å opptre som profesjonell operatør og kompetansesenter på nasjonal basis til å skape spenninger i universitetssystemet, og SIUs funksjon innenfor fellesskapet og dets tilknytningsform til UR ble drøftet opp flere ganger av Universitetsrådets styre. Dette er bakgrunnen for at det i forbindelse med sammenslåinga av UR og HR ble søkt å finne en organisatorisk modell som både SIU og den nye organisasjonen så seg tjent med. Det lykkedes ikke å løse dette på grunn av det tidspress man arbeidde under ved fusjonen, og det ble vedtatt å overlate SIU-saken til interimstyret for UHR. Forutsetningen fra URs styre var imidlertid at SIU skulle være heleiet av UHR. Denne forutsetningen ble bekreftet gjennom vedtak i UHRs representantskap i forbindelse med etableringen 8. mai 2000, hvor det slås fast at SIU fortsatt er en organisasjon heleiet av Universitets- og høgskolerådet og at SIU skal drive sin virksomhet innenfor de virksomhetsområder som tjener den strategi som Universitets- og høgskolerådet har utformet for sin internasjonale virksomhet. Relevans for Universitets- og høgskolerådet og medlemsinstitusjonene skal være hovedlinjen for SIUs virksomhet. På det samme møtet ble det også vedtatt et nytt reglement for SIU som presiserer SIUstyrets oppgaver og funksjon i forhold til UHR. 2000: En europeisk forskningsarena På anmodning fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har Universitetsrådet vurdert det initiativ EU-kommisjonen har tatt for å skape en offentlig debatt om europeisk forskningspolitikk før det neste rammeprogrammet utformes. I sin vurdering peker Universitetsrådet på at dette initiativet er et interessant bidrag til at det settes sterkere fokus på forskningen og den betydning forskning har for vekst, velferd og samfunnsutvikling i europeisk sammenheng. Dette er et forhold som vi er vel kjent med i Norge, hvor det i forkant av stortingsmeldingene om forskning foregår en åpen og fruktbar debatt om forskningspolitikk, forskningens rammevilkår og aktørene på forskningsarenaen. Et viktig punkt i en slik generell debatt er å få avklart hvilke verdier som en europeisk forskningspolitikk skal bygge på. Her har den europeiske kulturdimensjonen en sentral plass, gjerne sammen med refleksjoner om hva Europa faktisk representerer.

7 Økt innsats på samfunnsforskning og humaniora vil kunne representere et viktig bidrag til en felles forståelse og et felles grunnlag for en europeisk forskningspolitikk, og vil også kunne bidra til å sette fokus på en sentrale forskningsområder som det haster å få avklart for den videre europeiske samfunnsutvikling. Uansett utforming vil en europeisk forskningspolitikk også ha følger for norsk forskningspolitikk. Den vil også ha følger for universitetenes økonomiske handlingsrom på forskningsarenaen jo sterkere det satses på overnasjonale forskningsstrategier, jo mindre blir det gjerne igjen til det operative nivå. En felles europeisk forskningspolitikk vil også kunne ha følger for hvordan universitetene styres, og forholdet mellom fri grunnforskning og programstyrt forskning. Universitetsrådet er derfor opptatt av at det i en omforent agenda tas nødvendig hensyn til stabilitet og langsiktighet i universitetsforskningen, og at skiftende strategier og kortsiktige perspektiver unngås. De fellestiltak som iverksettes opp, bør søkes etablert ut fra kompetanse og ressurstilgang i medlemslandene, og gjerne stilt opp med grunnlag i medlemslandenes interesser. Dette innebærer selvsagt ikke at alle har interesser i alle programmene. Selv om nasjonale forskningsstrategier og europeiske forskningsstrategier på mange områder er sammenfallende, utgjør de likevel ikke et integrert hele. Det er viktig at det bygges videre på dette faktum og det legges opp til at både den likhet og de forskjeller som faktisk eksisterer, utnyttes på konstruktive måter. Etter URs vurdering vil en strategi som tar de nødvendige hensyn til dette, både gi rom for samarbeid og stimulere til utveksling. Samarbeid kan naturlig videreutvikles i form av nettverksbygging, både direkte mellom universiteter i ulike land, og mellom centres of excellence og universitetsmiljøer. Også våre nordiske institutter er aktuelle aktører her. Universitetsrådet støtter alle slike tiltak, men vil likevel peke på at slikt samarbeid og nettverksbygging ikke må føre til en knoppskyting som utelukkende skjer utenfor universitetene. Universitetene må ha handlefrihet utformes slik at det er mulig å gi rom for slike tiltak også innenfor institusjonenes rammer. Det er viktig å understreke at selve samarbeidet ikke skjer gjennom politiske vedtak, men baserer seg på faglighet og vitenskapelig interessefellesskap. Det som politiske vedtak kan gjøre, er å skape gode rammeverk som sammen med økonomiske incitament kan stimulere til at det etableres slikt samarbeid. Like viktig er det at det legges til rette for at gode fagmiljø får de ressurser som er nødvendig for at en slik utvikling kan skje. Alternative strategier til et omfattende rammeprogram bør også vurderes i det minste for å supplere rammeprogrammet med tiltak som bl.a. stimulerer til økt universitetssamarbeid og dermed også økt nettverksbygging og kompetanseoverføring. 2000: Avtale om universitets- og forskningssamarbeid med land i Sørøst-Europa Utenriksdepartementet anmodet i desember 1999 Det norske universitetsråd og Norges forskningsråd anmodes om å utarbeide utkast til avtale om et samarbeidsprogram for landene i Sørøst-Europa. Det utkastet som ble oversendt UD i februar 2000 bygget i stor grad på avtalen for Øst-Europa programmet. Avtalens generelle formål er gjennom samarbeid med landene i Sørøst-Europa å bidra til omstrukturering med sikte på å trygge en demokratisk og økonomisk bærekraftig utvikling.

8 Avtalens spesifikke formål er å initiere, utvikle og finansiere samarbeid innen høyere utdanning og forskning mellom universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner i Sørøst-Europa og tilsvarende institusjoner i Norge. Prosjekter som finansieres gjennom avtalen tar i første fase sikte på å bidra til utvikling av kompetanse og kapasitet ved høyere utdanning- og forskningsinstitusjoner i samarbeidslandene. På sikt skal imidlertid prosjektsamarbeidet bygge på prinsippet om likeverd mellom de deltakende parter. Avtalen ble undertegnet i juni 2000, da med Universitets- og høgskolerådet som avtalepart. Oppstartingen av programmet ble markert med et stort seminar Meeting Place Oslo i november SIU er sekretariat for det felles programstyret som rapporterer til UHR og Forskningsrådet. 2000: Evaluering av NUFU-programmet 2000: European University Association 2000: Fusjonen Universitetsrådets representantskap fattet mai 1999 følgende vedtak: Representantskapet konstaterer at det i Norge ikke lenger er grunnlag for en enkel todeling mellom eksisterende universitetssektor og høgskolesektor. Representantskapet understreker viktigheten av at universitets- og høgskolesektoren gir rom for en mangfoldighet av institusjoner og for forskjellige utviklingslinjer. På denne bakgrunn ga representantskapet tilslutning til videreutviklingen av en felles plattform for Universitetsrådet og Høgskolerådet for å sikre institusjonenes plass i den utdannings- og forskningspolitiske strategiutviklingen og for å etablere rasjonelle fellesløsninger. Etter at også Høgskolerådet hadde gitt uttrykk for tilsvarende synspunkter, har de to organisasjoner styrer og generalsekretærer arbeidet aktivt med videreutviklingen av den felles plattformen. I oktober 1999 vedtok de to organisasjoners råd/representantskap at Rådet/Representantskapet ber styret og generalsekretæren legge forholdene til rette for sammenslutning av Det norske universitetsråd og Det norske høgskolerådet, og legge spørsmålet om sammenslutning fram på neste møte i Rådet/Representantskapet. I det videre arbeidet med utformingen av den nye fellesorganisasjonen har de to organisasjoners ledere og nestledere utgjort en felles drøftingsgruppe som sammen med generalsekretærene har funnet fram til omforente løsninger på en rekke sentrale spørsmål. Drøftingsgruppens løsningsforslag har deretter blitt behandlet av de to organisasjoner styrer og et omforenet forslag til vedtekter for den nye organisasjonen har vært på høring til medlemsinstitusjonene. Også opplegget for rådgivende utvalg og faglige samarbeidsorganer har blitt sendt til institusjonene og til de berørte organer under UR og HR.

9 Universitets- og høgskolerådet (UHR) ble etablert 8. mai 2000 som en sammenslutning av Det norske høgskolerådet og Det norske universitetsråd. Universitets- og høgskolerådet skal være et fellesorgan for institusjoner innen høgre utdanning, som skal bidra til å utvikle og fremme forskning og høgre utdanning innen en nasjonal forsknings- og utdanningspolitikk. UHR skal også skape forståelse for den betydning utdanning og forskning har for utvikling av demokrati, velferd og kultur. UHR skal fremme koordinering og arbeidsdeling innenfor universitets- og høgskolesektoren og i forhold til andre nasjonale aktører. UHR skal dessuten være et bindeledd mellom universitets- og høgskolesektoren i Norge og det internasjonale forsknings- og utdanningsmiljø. Som leder for et interimstyre for UHR ble valgt URs leder, rektor Tove Bull, med HRs leder, rektor Kari Blom, som nestleder. Interimstyret for UHR har inngått kontrakt med URs og HRs generalsekretærer om ledelsen av UHR på grunnlag av kontraktforslag anbefalt av URs og HRs styrer. Per Nyborg blir etter dette UHRs første generalsekretær med Widar Hvamb som assisterende generalsekretær. UHRs permanente sekretariat lokaliseres i Oslo. Senter for internasjonalt universitetssamarbeid (SIU) videreføres som heleiet virksomhet under UHR. SIU skal fortsatt være lokalisert i Bergen. 2000: Veien videre I sin uttalelse om NOU 2000:14 Frihet med ansvar (Mjøs-utvalgets innstilling) har Universitets- og høgskolerådet gitt et utdannings- og forskningspolitisk innspill som vil være førende for arbeidet i den nye fellesorganisasjonen: Universitets- og høgskolerådet (UHR) sier seg enig med Mjøs-utvalget i at det er viktig å sikre institusjonene for høgre utdanning en stor grad av selvstendighet i årene som kommer, og at det er behov for reformer i gradsstrukturen og i undervisningsformene. Når det gjelder de organisatoriske forholdene, vil UHR påpeke at mye kan forbedres med tiltak innenfor rammen av en revidert universitets- og høgskolelov. Utvidede fullmakter fra departementet, nytt regelverk om organisering av randsonen, innføring av nettobudsjettering, adgang til låneopptak og en liberal holdning fra departementets side til forsøksordninger, vil gi de statlige institusjonene nye muligheter for raske tilpasninger. Den videre utviklingen av kompetansesamfunnet kan imidlertid ikke skje uten en betydelig ressurstilførsel til sektoren. Universitets- og høgskolerådet anbefaler at statlige institusjoner for høgre utdanning normalt organiseres som forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Dette bør ikke utelukke at enkeltinstitusjoner fremmer forslag om omorganisering til særlovselskap, begrunnet ut fra den enkelte institusjons egenart og ønsker. UHR mener at institusjonene får mulighet for å velge den ledelses- og styringsform som den enkelte institusjon selv ser best tjent med for å gjennomføre sin strategi for fremtiden. Universitets- og høgskolerådet vil understreke viktigheten av å sikre mer langsiktighet i institusjonenes bevilgninger og i deres økonomiske planlegging. Dette er en nødvendig forutsetning for en nasjonal utdanningspolitikk som i tillegg til å dekke etterspørselen i et utdanningsmarked også skal videreføre vår kulturarv og dessuten sikre landet en bred kompetanseplattform for fremtidens ukjente behov. UHR ber om at arbeidet med å utvikle en felles budsjettmodell for universiteter og høgskoler fortsetter.

10 Universitets- og høgskolerådet mener det er nødvendig med en mer ambisiøs opptrappingsplan for norsk forskning, slik at Norge ikke sakker ytterligere akterut som forskningsnasjon. UHR vil fremheve forskerutdanningen som spesielt viktig. Universitets- og høgskolerådet konstaterer at universitetene og høgskolene slutter opp om en revisjon av gradsstrukturen som gir kortere og mer effektiv studietid. UHR gir sin tilslutning til en to-delt gradsstruktur i universitets- og høgskolesektoren med en samlet studietid på 5 år. Forskerutdanningen fram til doktorgrad må fortsatt kunne normeres til 3 år når den bygger på et slikt 5-årig studieløp med den nødvendige faglige fordypning. Universitets- og høgskolerådet konstaterer at institusjonene har ulike syn på Mjøs-utvalgets forslag om at høgskoler skal kunne omgjøres til universitet dersom visse kriterier oppfylles, og viser her til institusjonenes uttalelser. UHR vil imidlertid understreke viktigheten av at det kan utvikles et institusjonsmangfold. Universitets- og høgskolerådet ser positivt på forslaget om etablering av et uavhengig organ som får ansvar for fagevaluering og institusjonsakkreditering. UHR støtter ikke forslaget om at samme organ også skal utarbeide generelle krav til innhold i akademiske grader, eller krav til faglig bredde og dybde. Dette er et ansvar som fortsatt bør ligge i departementet. UHR mener at en mulig løsning når det gjelder arbeidsdelingen på dette området kan være at departementet (som tidligere) fastsetter de generelle krav til innholdet i grader og at akkrediteringsorganet som et ledd i institusjonsakkrediteringen avgjør på hvilke fagområder og nivåer institusjonen kan gi undervisning og eksamener. Institusjonene og institusjonssamarbeidet gjennom UHR bør på sin side ta ansvar for kvalitetssikring og kvalitetsutvikling og for samordning av de enkelte utdanningstilbud. Universitets- og høgskolerådet støtter forslaget om å stille nasjonale midler til rådighet for å utvikle institusjonssamarbeid med land utenfor Europa. I og med etableringen av UHR er Senter for internasjonalt universitetssamarbeid (SIU) blitt et serviceorgan både for universitetssektoren og for høgskolesektoren, slik som Mjøs-utvalget har uttrykt ønske om. Lov om universiteter og høgskoler pålegger institusjonene å samarbeide og utfylle hverandre i sine faglige aktiviteter innenfor et nasjonalt nettverk for høgre utdanning og forskning (Norgesnettet) Universitets- og høgskolerådet ser den videre utviklingen av Norgesnettet som en viktig oppgave for institusjonene og deres samarbeid gjennom UHR. Med den deregulering av høgre utdanning som allerede har funnet sted, og med Mjøsutvalgets vektlegging av at universiteter og høgskoler skal ha frihet under ansvar, blir videreutvikling av det faglige nettverket og utviklingen av fellesløsninger den største utfordringen Universitets- og høgskolerådet vil møte som samarbeidsorgan for institusjonene. Samarbeid og arbeidsdeling mellom universiteter og høgskoler på tvers av tidligere sektorgrenser vil være basert på det gode samarbeidet som ble utviklet mellom Universitetsrådet og Høgskolerådet og som førte til etableringen av Universitets- og høgskolerådet. Universitets- og høgskolerådet støtter mindretallet i Mjøsutvalget, som mener at private utdanningstilbud først og fremst bør tjene som et supplement til de tilbud som gis av de statlige institusjonene. Det kan likevel legges opp til en bedre integrering av de private institusjonene i norsk høgre utdanning enn det man har i dagens situasjon hvor private og

11 statlige institusjoner innen høgre utdanning er underlagt to vidt forskjellige lovverk. En institusjonsakkreditering av private høgskoler kan være et utgangspunkt for at man tar opp spørsmålet om gjensidig godkjenning av kurs og eksamener mellom private og statlige institusjoner. Langt på vei bør private og statlige institusjoner kunne underlegges et felles lovverk, dog med egne kapitler om styringen av de statlige institusjonene. Dette vil i neste omgang åpne for at private institusjoner kan gå inn som likeverdige partnere i det samarbeid og den arbeidsdeling de statlige institusjonene er pålagt under loven (Norgesnettet).