IMPORTERTE ÅKRER ARTIKLER FOR EN NY LANDBRUKSPOLITIKK

Transkript

1 IMPORTERTE ÅKRER ARTIKLER FOR EN NY LANDBRUKSPOLITIKK

2

3 Redaktører: Silje Wiik Nielsen og Øyvind Aukrust Redaksjonsgruppe: Malin Jacob, Mailiss Solheim, Irja Frydenlund, Svein Joar Husjord Bidragsytere: Camilla Sæbjørnsen, Siv Maren Sandnes, Thomas Cottis, Aksel Nærstad, Ole Jacob Christensen, Svenn Arne Lie, Bente Lorentzen, Erik Reinert, Øyvind Aukrust, Silje Wiik Nielsen Opplag: 3000 Trykk: Merkur Trykk Utgitt av Natur og Ungdom i 2012 Artikkelsamlinga er lagd med økonomisk støtte fra Aktiv Ungdom, Utviklingsfondet, Norsk Landbrukssamvirke og Nettverk for GMO-fri mat og fôr. Fotografi: Øystein Wangen, Øyvind Aukrust, Carl Fredrik Salicath, Flickr, Wikipedia Utgitt med støtte fra:

4 Innhold Soya industrilandbrukets motor Ole Jacob Christensen På naturens premisser Reportasje om bøndene Ole Jacob Chistensen og Yvonne Tonnaer, på småbruket Vikabråten i Valdres. Matsuverenitet lokal makt over maten Camilla Sæbjørnsen Matsikkerhet i Malawi Reportasje fra modellbondeprosjektet i Malawi, hvor man arbeider for å gjøre landbruket mer produktivt. Rasjonelle strukturer? Svenn Arne Lie Hva er et solidarisk landbruk? Diskusjon mellom Helene Bank, med bakgrunn fra blant annet Utviklingsfondet, og Kaare Bilden i Kirkens Nødhjelp. Matkrise og norsk landbruk Aksel Nærstad Kast og bruk Vi møter Børge Roum, som lever godt på mat og ting andre har kasta. Drømmen om et småbruk Bente Lorentzen Mangfoldig mel Reportasje om bonden Johan Swärd, i Gran på Hadeland. Landbruk og klima Thomas Cottis Ingen teori uten praksis Silje Wiik Nielsen Genmodifisert mat Bell Batta Torheim Hvorfor blir ikke fattige land rike av å eksportere mat? Erik Reinert

5 0 5 Norsk jordbruk internasjonal solidaritet Matjorda og utmarksbeitene kan ikke flyttes. Jordbruket vil alltid måtte være basert på stedfaste naturressurser. EFFEKTIVISERINGEN KAN SKJE ved økt forbruk av fossil energi, og rovdrift på naturen, eller gjennom nye, bedre metoder som er basert på hvordan økosystemene fungerer. Arealbehovet kan vi enten fylle ved å hugge regnskog, eller ved å ta i bruk norske naturressurser, for eksempel i utmarka. Natur og Ungdom mener at et spredt, mangfoldig jordbruk er en viktig del av løsninga på vår tids største utfordringer sult, klimaendringer og tap av biologisk mangfold. Å dyrke mat i Norge, basert på lokale ressurser, er solidarisk og miljøvennlig. Jordbrukspolitikken gjør imidlertid at vi blir stadig mer avhengige av kraftfôr som for en stor del består av korn og soya produsert i andre land. For verdens matforsyning og miljøet er det samme om vi importerer kylling eller kyllingfôr. Derfor har vi kalt artikkelsamlinga vår importerte åkrer. Vi har møtt bønder som prøver å drive et mest mulig miljøvennlig og lokalbasert landbruk. Årsaker og alternativer blir belyst i flere gode artikler, blant annet av statsviteren Svenn Arne Lie og bonden Ole Jacob Christensen. SELV OM DET vil måtte produseres mer mat i framtida, er dagens store problem hvordan den fordeles. De som sulter mangler stort sett penger til å kjøpe mat. Camilla Sæbjørnsen i Spire og Aksel Nærstad i Utviklingsfondet er blant de som har skrevet om hva som skal til for at maten blir fordelt bedre. Helene Bank og Kaare Bilden har diskutert internasjonal handelspolitikk. Vi blir flere mennesker, og de som nå er fattige vil etter hvert som velstanden vokser, ønske mer kjøtt på menyen. Derfor må jordbruket i verden produsere mer mat de neste tiårene. Men like viktig er det å se på hvordan maten blir utnytta. Enorme mengder mat blir kasta. Derfor har vi møtt Børge Roum, som lever godt på andres søppel. JORDBRUKET STÅR GLOBALT for omkring 13 prosent av klimagassutslippene. I Norge er andelen åtte prosent. Da sier det seg selv at jordbruket må ta sin del av ansvaret. Jordbruket er også en av verdens største trusler mot naturen. Enorme regnskogarealer hugges for å gjøre plass til plantasjer. Thomas Cottis bonde og høgskolelektor, har skrevet om hvordan jordbruket kan bli mer miljøvennlig. DET TRENGS EN ny jordbrukspolitikk. Vi har ingen ferdigspikra løsning, her har vi samla noen gode innspill til debatten som trengs. Både landbruket, akademia, miljøbevegelsen og solidaritetsbevegelsen er representert. Artikkelsamlinga har blitt til ved hjelp av frivillig innsats. Takk til alle som har skrevet eller stilt opp i reportasjene. Takk til Malin Jacob, Mailiss Solheim, Irja Frydnelund og Svein Joar Husjord, som har vært i redaksjonsgruppa. Takk til Natur og Ungdoms jordbruksutvalg, og alle andre som har bidratt med gode innspill. Takk til Utviklingsfondet, Nettverk for GMO-fri mat og fôr, Norsk Landbrukssamvirke og Aktiv Ungdom, for penger til trykking og lanseringsseminar. Øyvind Aukrust og Silje Wiik Nielsen, Redaktører

6 0 6 Soya industrilandbr I 1950 produserte en norsk gjennomsnitts-ku 3000 liter melk i året. 20 år senere var ytelsen steget til 5000 liter. Fra 1980 til 2000 lå ytelsen på rundt 6000 liter, og i dag er den på rundt 7000 liter. En lignende utvikling har vi sett i hele Europa. Hvordan har dette vært mulig? OLE JACOB CHRISTENSEN Ole Jacob Christensen er småbruker og driver gården Vikabråten i Valdres. Han er også medlem av internasjonalt utvalg hos Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Avlsarbeid er naturligvis en forutsetning for denne utviklingen, men like viktig er det at dagens melkeku får helt andre typer fôr enn det man brukte for eksempel i tallskua, som kyr til alle tider, åt i hovedsak gress den fant på beite, eller i form av høy eller silofôr. Dagens ku kan ikke klare seg med slik fôring. 40% av det kua eter er kraftfôr som består av korn og oljevekster. I utgangspunktet er ikke drøvtyggere skapt for å fordøye slikt fôr. Den viktigste grunnen til at menneskene gjennom årtusener har holdt kyr, sauer og geiter, er at de kunne omsette gress og løv til menneskemat. De skulle ikke konkurrere med mennesket om matfatet.

7 0 7 ukets Ensidige monokulturer er en trussel mot miljøet. Soyadyrkingen i Brasil og Argentina foregår i stor grad på nyvunnet land der det tidligere var regnskog eller savanne. Mer mat til dyr Drøvtyggere som storfe og småfe har fire mager, mens gris og fjærfe bare har én. Gris og fjørfe har vært nyttige husdyr siden de kunne utnytte matavfallet fra husholdningene, og korn av dårlig kvalitet. I dag er også disse husdyra blitt direkte konkurrenter med menneskene om maten. Totalt går 40% av verdens kornproduksjon og 75% av soyaproduksjonen til husdyrfôr. Kornet skaffer konsentrerte kalorier, mens soyaen skaffer protein. Økt bruk av slikt fôr holdes fram som en mulighet til å gjøre norsk landbruk billigere og mer effektivt. Ved å basere husdyrholdet på innkjøpt kraftfôr, løsriver man produksjonen fra arealet. Det er arealet, slik det ligger spredt, ofte bratt og i dårlig klima, som gjør at det koster mer å produsere mat i Norge enn i mange andre land. Men driver vi da landbruk? Produserer vi fortsatt mat i Norge hvis dyra våre eter mer og mer importert fôr? Er det noen vits i å produsere egg, kjøtt og melk i Norge hvis dyra våre eter fôr fra Brasil? Problemstillingen er det samme for jordbruket i hele Europa, og i økende grad i Kina: Vi eksternaliserer - flytter ut, selve grunnlaget for matproduksjonen, samtidig som vi intensiverer produksjonen. Tilgangen på billig proteinråstoff er selve motoren i denne utviklingen, og den viktigste råvaren som gir billig og protein er soya. Uten soya hadde vi ikke kunnet tredoble kyllingproduksjonen i Norge på få tiår, og uten soya kunne ikke melkekyrne gitt 7000 liter melk. Soyabønner og soyaolje. FOTO: Flickr/Anthony Pang Økt importavhengighet Hva er så galt med soyaplanten? Naturligvis ingen ting det er den bruken vi gjør av den som er problematisk: Hverken Norge eller de fleste land i Europa kan dyrke soya. Den soyaen vi bruker i husdyrfôret må derfor importeres. I praksis betyr dette at vi svekker vår egen selvforsyning. Totalt er selvforsyningsgraden korrigert for importert fôr, senket til under 40% (36% i 2011), og for kjøtt ligger den på 70%, for egg på 55%, og for melkeprodukter på ca. 80%. Årlig økte kraftfôrforbruket med 5% fra 1999 til 2009, og økningen har nesten utelukkende blitt dekket ved import. Det norske kornarealet går ned mens avlingene pr. dekar stagnerer, og produksjonen av norsk planteprotein synker. Alle partene på Stortinget forsikret i vår, både i forbindelse med behandlingen av Landbruksmeldingen og jordbruksoppgjøret, at de ønsket å øke norsk matproduksjon. Det er viktig å merke seg at hverken regjeringspartiene eller opposisjonspartiene forpliktet seg til at dette skulle skje basert på norske ressurser. Tvert imot: Fortsatt nedlegging av bruk og brakklegging av areal vil måtte føre til lavere norsk mat- forts.

8 0 8 produksjon og økt import av mat og fôr. Grunnen til at soya er blitt en nøkkelfaktor i industrialiseringen av verdens husdyrhold, er naturligvis at soyaprotein er billig, og det er billig fordi produksjonen er industriell. De store soyaplantasjene i Argentina, Brasil og USA er endeløse monokulturer, og verdens soyaproduksjon har eksplodert fra 50 millioner tonn i 1970 til over 200 millioner tonn i dag. Problemene knyttet til slike monokulturer er mange. «Vi sluttet alle å produsere mais, solsikker og grønnsaker. Vi sluttet å drive vekselbruk. I realiteten gikk vi produsenter inn i en felle, og vi ser at jorda vår blir ødelagt», forteller den argentinske bonden Hector Barcheta til jornalisten Marie-Monique Robin i filmen Le soja de la faim ( html ). Barcheta setter her fingeren på flere av de negative sidene ved soyadyrkingen: Soya for eksport utkonkurrerer produksjon for lokale behov. 60% av jorda i Argentina brukes i dag til dyrking av soya! I Brasil er andelen 35%. Ensidig dyrking, altså uten vekstskifte, utarmer jorda. Et sårbart landbruk Derfor trengs det store mengder sprøytemidler. Fordi dyrkingsfeltene er store (stordriftsfordeler skal presse kostnadene ned), sprøytes det gjerne fra fly, noe som i mange tilfeller også forurenser omkringliggende bebyggelse. Mye av sprøytemidlene forsvinner i vassdrag, og dosene må være høye på grunn av det lave presisjonsnivået. For å tilpasse produksjonen til industriell drift, er det utviklet en rekke genmodifiserte soyasorter. Ca. 70% av verdens soyaavlinger er genmodifiserte! Lite nyttig lokalt Soyadyrking for eksport gir få lokale ringvirkninger. Stordriftsmodellen med massiv bruk av sprøytemidler, genmodefiserte planter og maskiner, gjør at lite av fortjenesten blir igjen til lokale bønder. Stort sett dyrkes soya på store gods der arbeidskraften lønnes lavt og bare hyres inn i såings- Men driver vi da fortsatt landbruk? Produserer vi fortsatt mat i Norge hvis dyra våre eter mer og mer importert fôr? Er det noen vits i å produsere egg, kjøtt og melk i Norge hvis dyra våre eter fôr fra Brasil? innhøstingssesongen. I Brasil regner man med at 1000 dekar soyaland bare gir to arbeidsplasser. I delstaten Mato Grosso der Norge henter sin soya, trengs det 2000 dekar soya for å gi en arbeidsplass, mens 150 dekar er nok til å fø en småbruker med familie ved allsidig drift. Soyaproduksjonen går inn i en jordbruksstruktur der 1% av bøndene eier 47% av jorda! Miljøproblemer Ensidige monokulturer er en trussel mot miljøet. Soyadyrkingen i Brasil og Argentina foregår i stor grad på nyvunnet land der det tidligere var regnskog eller savanne (cerrado). Nydyrking er naturligvis ikke negativt i seg selv, men måten dette har foregått på og som er er en forutsetning for industriell stordrift har ført til utarming av det biologiske mangfoldet både i jordbruket og i naturen rundt), og til store utslipp av klimagasser. I motsetning til hva man har trodd er både reduksjonen i biologisk mangfold og utslippet av klimagasser like stort ved ryddig av savanne som av regnskog. Totalt sett kommer nærmere 20% av de menneskeskapte klimagassene fra slik nydyrking. På lengre sikt vil store dyrkingsfelt ofte vise sterk nedgang i organisk materiale i jord og synkende fruktbarhet. Jorda vil tåle mindre tørke samtidig som avskogingen vil føre til mindre nedbør. Det er et paradoks at Norge på den ene siden bevilger milliarder til bevaring av regnskog, mens vi øker importen av soya til husdyrfôr. 70% av verdens soyaåkre er genmodifisert. Lokalt er dette et problem fordi genmodifiserte planter ofte er genmodifisert for å tåle mer sprøytemidler hvis de ikke er modifisert for å lage giftstoffer selv! Bøndene kan miste retten til å bruke eget såfrø siden gm-frø er patentert. I USA og Canada kan derfor soyadyrkere ikke bruke såfrø av egen genmodifisert avling, mens både argentinsk og brasiliansk rett har gitt bøndene medhold i rettsaker som det gigantiske genmodifiseringsselskapet Monsanto. For land som importerer soya, blir det vanskeligere og vanskeligere å sikre seg ren vare. Norge og EU har derfor bestemt at mat og fôr som inneholder opp til 0,9 % genmodifisert materiale skal regnes som GMO-fritt selv om det kan spores ved under 0,1%. Dette gjelder også økologisk landbruk. Verken EU eller Norge pålegger matindustrien å merke husdyrprodukter fra dyr som har spist genmodifisert fôr, men Frankrike har nylig åpnet for en frivillig merk-

9 0 9 ing av husdyrprodukter fra dyr som ikke har fått slikt fôr. Skal Norge også i framtida ha et GMOfritt landbruk, tyder alt på at vi må fase ut bruken av soyaprotein i husdyrfôret. I praksis er dette bare mulig hvis vi stopper/ reverserer arealnedgangen i norsk landbruk samt at vi tar mer av utmarka i bruk til beite. Ubenyttet utmarksbeite utgjør ca 2/3 av importert kraftfôr regnet som næringsverdi (fôrenheter). Totalt sett må vi derfor redusere kjøttforbruket vårt noe. Helsemessig vil dette være en fordel, ikke minst fordi husdyrprodukter produsert på beite har en bedre balanse mellom omega-3 og omega-6-fettsyrer enn kjøtt og melk produsert med mye kraftfôr. Soyaplante. FOTO: Wikipedia Commons Lokalt forbruk Soyaplanten er så anvendelig at den er blitt for populær! Presset for å dyrke mer soya vil antagelig fortsette. Årlig øker Brasil sin soyaproduksjon med ni prosent. Ved siden av fôr til husdyr, kan soya brukes til energiproduksjon, og hvis man lykkes med genmodifisering; til fiskefôr. De fire første punktene er gode grunner for å motstå dette presset. I tillegg kommer at eksport av mat og fòrmidler innebærer en forflytning av næringsstoffer, altså et brudd i lokale økologiske kretsløp. I hovedsak bør derfor fôr og mat forbrukes i nærheten av der de produseres, slik at avfallstoffene i møkk og kompost, kan føres tilbake til jorda. Verden vil dyrke soya i framtida i store mengder. Og det trengs! Akkurat som vi vil dyrke, ris, hvete, bygg og poteter. Problemene oppstår på grunn av måten vi produserer på, måten vi bruker råvarene på (det går i gjennomsnitt 7 kalorier i form av planter til å produsere 1 kalori i form av kjøtt), reduksjonen i antall arter vi dyrker og måten vi fordeler mat og fôr på. Ole-Jacob Christensen, småbruker

10 1 0 OLE JACOB CHRISTENSEN, driver småbruket Vikabråten i Valdres På naturens premisser Det er ikke noe poeng for oss å drive mest mulig gammeldags. Man må ha en mekanisering som passer til arbeidet. Hadde vi hatt flere kyr ville vi også skaffa oss melkemaskin, men med bare fire kyr fungerer det helt fint å melke for hånd, sier Ole Jacob Christensen. TEKST: Øyvind Aukrust Ole Jacob og Kona Yvonne Tonnaer driver småbruket Vikabråten i Valdres, med fem kyr, en arbeidshest og en katt. I tillegg er de i ferd med å bygge opp en solbærproduksjon, og de har frukt, bær og ved til eget forbruk. Melka blir til ost, og kjøttet blir til spekepølser. Alt selges direkte til forbruker. De driver økologisk, uten kunstgjødsel og sprøytemidler. Behovet for fôr blir nesten dekka med gresset på småbruket og setra. Hesten gjør det meste av tungarbeidet, som å pløye og kjøre høy. Dermed klarer de seg også uten traktor. Til det lille av arbeidet hvor en traktor er påkrevd, leier de inn naboen. Vi trenger nesten ikke kjøpe fôr til dyra. Problemet på mange andre gårder, er at de har flere dyr i forhold til hva naturen rundt gården kan gi av for, sier han. Han mener det er et grunnleggende problem for landbruket at man har gjort seg stadig mer avhengig av investeringer. Produksjonen blir mer og

11 1 1 mer industriell. Dermed blir det dyrere å drive landbruk, og man må produsere mer for å dekke kostnadene. For å øke produksjonen brukes store mengder kunstgjødsel, sprøytemidler og importert kraftfôr. Norsk kjøttproduksjon blir stadig mer basert på landbruket i Vi foredler alt selv. Det gir mye bedre inntekter enn om vi skulle levert til meieri og slakteri. Men det er mye arbeid, og gjør at vi vanskelig kan ha noen fast jobb ved siden av. Variert produksjon På Vikabråten prøver de så godt som mulig av det naturen lokalt kan tilby. Ole Jacob og Yvonne tok over gården i De hadde begge akademisk utdanning, men ønska å gjøre noe praktisk. Yvonne har utdannelse i pedagogikk, og Ole Jacob har studert Idéhistorie, sosiologi og fransk. Vi trives veldig godt med denne måten å leve på. Gården binder oss jo opp, men samtidig har vi en enorm frihet til å utforme vår egen arbeidshverdag. Vi slipper å måtte skufle oss ut med en bil hver morgen. Vi har nye utfordringer hver dag, og det er tilfredsstillende å skape noe håndfast. Det er interessant å drive jordbruk, forteller Yvonne. Utenom gårdsarbeidet arrangerer de blant annet franskkurs, og de har begge frivillige verv i Norsk Bondeog Småbrukarlag. Gjennom Bondeog Småbrukarlaget er Yvonne for tida med og lager en bok om kvinner i landbruket. Yvonne er leder for det internasjonale utvalget deres. Ved å lage egen ost og egne spekepølser får de en inntekt som gjør det mulig å ikke ha noen fast jobb ved siden av gården. Vi foredler alt selv. Det gir mye bedre inntekter enn om vi skulle levere til meieri og slakteri. Men det er mye arbeid, som gjør at vi vanskelig kan ha noen fast jobb ved siden av. Inntektene er lave i forhold til hva man tjener i en nesten hvilken som helst annen jobb. Dermed blir dette for de spesielt interesserte, sier Ole Jacob. Stordriftsideologi Når Ole Jacob og Yvonne driver et slikt landbruk som de gjør, er det på tross av landbrukspolitikken. Små gårder blir lagt ned, og de gårdene som er igjen blir stadig mer industrielle. Hadde vi fulgt politikken, ville vi jo lagt ned for lenge siden. Produksjonstilskuddene har blitt dreid bort fra små bruk til de største. For å få støtte til å investere må man gjerne satse veldig stort, sier Ole Jacob. Som eksempel nevner han at Innovasjon Norge har nedre grenser for forts.

12 1 2 hvor mye investeringer de støtter kan koste. Grensene varierer fra fylke til fylke, men ligger ofte på flere hundre tusen. Dermed vil man for eksempel gjerne kunne få støtte til å bygge nytt fjøs for flere millioner, men ikke til å vedlikeholde det eksisterende. Det er vanskelig å få støtte fra Innovasjon Norge til mindre prosjekter. Bøndene tar jo signalene, og planlegger med tanke på hva støtteordningene legger opp til. Dermed bygger man heller nytt enn å pusse opp en slitt bygning. Kanskje kunne bøndene i stedet fått en bestemt sum til å investere når de overtar et bruk, som står i forhold til arealet, etter å ha lagt fram en driftsplan? Da hadde det vært større rom for at man kunne drive på en måte som er fornuftig ut fra forholdene. Det handler ikke om å være imot effektivisering og modernisering, men at landbruket må stå i forhold til naturressursene. Innovasjon Norge har støtta kjempefjøs der det er meninga at kyrne skal gå inne hele året. Når det nå kommer et krav om at alle kyr skal luftes på sommeren, skaper det store problemer. Å få kyrne ut på beite er umulig, siden det ikke er store nok arealer rundt gårdene, sier Ole-Jacob. Når en bonde har tatt opp et millionlån trengs helt andre inntekter enn hva som er nødvendig på Vikabråten, for at det skal kunne nedbetales. De som bygger store fjøs må få mest mulig ut av hver ku, sier Ole Jacob. - Siden korn og soya inneholder mer konsentrert energi enn gras, bruker de det i stedet. Dessuten bygges fjøs ofte for mange flere dyr enn det kan produseres fôr til lokalt. Dermed må man bruke større mengder De som bygger store fjøs må få mest mulig ut av hver ku. Trenger flere bønder Store deler av norsk landbruk består av små gårder, som har begrensa potensial for å effektiviseres, med mindre man øker forbruket av importert fôr. Ole Jacob mener at det ikke hadde fungert godt å drive Vikabråten mye større. Det hjelper ikke oss om vi har ubegrensa melkekvoter. Det er uansett naturgrunnlaget som begrenser hvor mye vi kan produsere. Regjeringa har sagt at matproduksjonen skal økes i takt med befolkningsveksten. Skal det være mulig trengs det flere bønder. Han forklarer at når det gjelder å få mest mulig mat ut av naturressursene, kan landbruket like gjerne ha stordriftsulemper som stordriftsfordeler. Når han og Yvonne flytta til Vikabråten var det ingen som bodde på gården. Jordene var utleid til en nabo. Fordi en bonde vanskelig kan rekke over og vedlikeholde veldig store arealer, som er spredt på små lapper forskjellige steder, var produks-

13 1 3 jonen per areal lav. Det var jo nesten ingen produksjon. Jorda ble hverken gjødsla eller kalka. Det gikk bare noen dyr på beite der en stund om sommeren. Han mener også det er et problem at forskjellige typer produksjon blir sentralisert til forskjellige deler av landet. Mange husdyrbønder blir ikke kvitt møkka si, siden arelene er for små. Samtidig pøser bøndene i kornregionene på med kunstgjødsel. Hvis samme bonde hadde produsert korn og hatt husdyr, ville det vært mye lettere å utnytte ressursene, sier Ole-Jacob. Når noen slutter kan det dessuten fort dra andre med seg. Bøndene vil være i et fagmiljø og ha folk rundt seg. Når gårder legges ned og slås sammen, og det blir færre bønder, blir det også mindre interessant å bo på bygda. Krever pågangsmot I sesongene med mest arbeid, har de folk på besøk, som er med og jobber mot å få kost og losji. Skal man drive slik som her er det nødvendig med stor pågangsmot, sier Yvonne. - Man må skaffe seg kunnskaper selv, gjennom for eksempel å møte gamle folk, jobbe på andre gårder og å gå på ystekurs. Man kan ikke ha penger som motivasjon. Vi trives med dette, men man skal nok være litt spesielt interessert. Landbrukspolitikken kan ikke baseres på bøndenes idealisme, sier Ole Jacob.

14 1 4 Matsuverenitet lokal Matsuverenitet betyr at hvert land skal ha rett til å produsere mat for egen befolkning, basert på sosialt og økologisk bærekraftig bruk av lokale ressurser. CAMILLA SÆBJØRNSEN Camilla Sæbjørnsen er med i Spires matutvalg og studerer på Universitetet for miljø og biovitenskap i Ås Begrepet matsuverenitet ble lansert av La Via Campesina for snart ti år siden, som et alternativ til neoliberal politikk. La Via Campesina er et globalt nettverk av organisasjoner for småbønder som vil sette hensynet til matforsyning og miljø framfor snevre økonomiske hensyn. Dagens politikk prioriterer internasjonal handel. I stedet for å utslette sult, har denne politikken sørget for å styrke det industrialiserte landbruket. Ved siden av å flytte makten over maten fra forbrukere og bønder, til internasjonale selskaper, har det ført til at mye av den kulturelle, genetiske og miljømessige arven er gått tapt. Matsikkerhet og matsuverenitet Matsikkerhet er en situasjon der alle mennesker til enhver tid har tilgang til sikker, næringsrik og kulturelt akseptabel mat, i store nok kvanta til at man kan leve et sunt og aktivt liv. Begrepet dekker imidlertid ikke temaer som hvor maten kommer fra,

15 1 5 makt over maten FOTO: Flickr hvem som produserer den eller under hvilke forhold maten er blitt dyrket. Her kommer matsuverenitet inn. Matsuverenitet konkretiserer hvordan matsikkerhet kan oppnås på en sosialt og økologisk bærekraftig måte. I dagens globale matregime er det i stor grad de tyngste økonomiske og politiske aktørene som sitter med makta. Uoversiktlige og store strukturer gjør medvirkning vanskelig for andre aktører. Matsuverenitet plasserer makta over maten der den hører hjemme hos de som dyrker og spiser Matsuverenitet står ikke i motsetning til handel, men innebærer at folk og land må ha rom til å drive en politikk som sikrer deres egen befolkning mat, før de eksporterer mat. Matsuverenitet setter altså internasjonal handel i andre rekke, men gjør det ikke overflødig. Utelukker ikke handel Matsuverenitet står ikke i motsetning til handel, men innebærer at folk og land må ha rom til å drive en politikk som sikrer deres egen befolkning mat, før de eksporterer mat. Matsuverenitet setter altså internasjonal handel i andre rekke, men gjør det ikke overflødig. En slik politisk tilnærming sikrer folk tilgang på mat, samtidig som handel sikrer et mangfold av varer å velge mellom. Det kan også gi inntektsmuligheter der man på en bærekraftig måte kan produsere mer enn hva som er nødvendig til lokalt forbruk. Begrepet innebærer ingen rett til å subsidiere eksport. Eksportsubsidier; at rike land støtter overproduksjon av matvarer, og eksporterer dem til under den prisen andre land selv kan produsere for, fører til store problemer, både økonomisk og miljømessig. Det er mange eksempler på at billig, subsidiert mat fra USA og EU har ødelagt lokalt landbruk i fattige land. Dermed mister bøndene og de som jobber i foredlingsindustrien levebrødet sitt. Dessuten fører industrilandbruket, som gjør en slik storstilt eksport mulig, til omfattende miljøproblemer. Hvis matsuverenitet hadde utviklet seg til å bli et globalt prinsipp, ville utviklingsland kunne eksportere til verdensmarkedet under rettferdige forhold, fordi eksportsubsidiene hadde opphørt. Et lokalt tilpassa jordbruk En av hovedtankene bak matsuverenitet er at jordbruket best mulig skal kunne tilpasses lokale forhold. Den strukturelle utviklingen i jordbruket henger sammen med en økonomisk stordriftslogikk som følger av at landbruket blir underordnet den globale storkapitalen. Endringen i maktkonsentrasjon og fokus som følger av matsuverenitet, gjør det mulig med et større mangfold. forts.

16 1 6 FOTO: Braden Gunem / Flickr Overdreven industrialisering i landbruket har gått på bekostning av miljø og matsikkerhet. Enorme monokulturer er sårbare overfor skadedyr og insekter, og krever dermed omfattende bruk av sprøytemidler. De stiller krav om kjøring over store områder med tunge maskiner, og er mer avhengig av kunstgjødsel enn mindre gårder, der man dyrker flere arter og sorter. I tusenvis av år har landbruket produsert mat ved bruk av lokale, fornybare ressurser. Dagens industrilandbruk er fullstendig avhengig av maskiner, kunstgjødsel, drivstoff og sprøytemidler, som består av, eller produseres ved hjelp av, fossil energi. Avskoging står for en betydelig andel av verdens klimagassutslipp. Det skyldes at jordbruksområder blir utvida for at man skal kunne produsere mer kjøtt og biodrivstoff. Landbruk er i dag den viktigste årsaken til avskoging globalt. Skal det kunne produseres nok mat, på en måte som er miljøvennlig og basert på lokale ressurser, er matsuverenitet en forutsetning. Land, lokalsamfunn og bønder må få ta i bruk de virkemidlene de trenger for å kunne nyttiggjøre seg metoder som fungerer lokalt, og drive i en skala tilpasset lokale forhold. Disse metodene kan ikke nødvendigvis konkurrere mot en global økonomi med frihandel. Matsuverenitet på lokalt og globalt nivå I dagens mediebilde er det ofte diskusjoner rundt norsk landbruk. Hvilken retning vi burde fokusere på; store versus mindre bruk, konvensjonelt versus økologisk landbruk. Hvilken plass har matsuverenitet i denne diskusjonen? På starten av 1990-tallet, etter kommunismens fall og Sovjets tilbakegang, kom Cuba i en politisk situasjon der de mistet over 70 % av all importen av kunstgjødsel og sprøytemidler. Cuba ble nødt til å tenke nytt innen landbruk. De samlet sammen bønder med landbruksbakgrunn og mobiliserte enorm landbrukskunnskap for å finne ut hvordan de skulle fø sitt eget folk. Fordi fremtiden var uviss, var de helt avhengige av å bruke naturressursene sine på en bærekraftig måte. Omfattende kunnskap ble overført mellom bøndene, og matproduksjonen økte. Dette har gjort Cuba til et godt eksempel på matsuverenitet i praksis. Kompensert for kraftfôret som importeres, er Norge 40 prosent selvforsynt med mat. I dag har vi kjøpekraften til å importere mat hvis vi ikke klarer å produsere nok selv, og har dermed ingen problemer med å oppfylle kravet til matsikkerhet for egen befolkning. Hvordan vi driver vårt eget jordbruk påvirker imidlertid andre lands evne til å gjøre det samme. Hvis Norge etterspør soyaolje fra Brasil, vil monokulturene forbli slik de er i dag. Vi kan kontrollere egen matforsyning ved å produsere mer av maten i Norge basert på egne ressurser. Hvert år importerer vi tonn kraftfôr som legger beslag på 2,5 millioner dekar jord i utlandet. Tall fra Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning viser at Norge historisk sett aldri har hatt så lave

17 tall som 1,75 dekar fulldyrka areal per innbygger. Er det forsvarlig av Norge å øke importen samtidig som det norske jordbruksarealet går ned? Food and Agriculture Organization (FAO) i FN sier vi må øke produksjonen av mat for å fø fremtidens befolkning. I Norge kan vi utnytte utmarksbeitene bedre og skape en mer bærekraftig produksjon. I utviklingsland vil en økt satsning og tilrettelegging for bærekraftig, småskala jordbruksdrift kunne øke produksjonen av mat, og løfte flere millioner ut av fattigdom og sult. Tall fra Utviklingsfondet viser at 70 % av verdens matvareproduksjon kommer fra bønder med under 2 hektar med land og disse gårdene produserer mer mat per hektar enn industrialisert jordbruk. I matsuverenitetsprinsippet erkjenner man verdien som ligger i lokalkunnskapen bønder besitter. Den tradisjonelle kunnskapen gir viktig innsikt hvordan man kan drive et fremtidsrettet jordbruk. Gjennom generasjoner har småbønder utviklet ulike arter som er tilpasset det lokale klimaet og de bruker frøene de selv produserer. I industrielt landbruk mister man denne lokalkunnskapen fordi målet er en stor produksjon med effektive frø, som nettopp på grunn av effektivisering utvikles i laboratorier. Internasjonale avtaler må sikre et marked for matvarer som er rettferdige og fremmer I matsuverenitetsprinsippet erkjenner man verdien som ligger i lokalkunnskapen bønder besitter. Den tradisjonelle kunnskapen gir viktig innsikt hvordan man kan drive et fremtidsrettet jordbruk. Retten til mat Retten til mat er en rett til å få realisert matsikkerhet, og befestes gjennom menneskerettigheter. Mens Retten til Mat (RtF) er underlagt internasjonale lover, har matsuverenitet oppstått grunnet politisk vilje til forandring i den politiske organisasjonen La Via Campesina. FNs spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Schutter, har sagt at matsuverenitet bør betraktes som en alternativ modell for landbruk og handel med landbruksprodukter, for å oppfylle statens forpliktelser til å respektere, beskytte og oppfylle retten til mat. Selv om retten til mat er en menneskerett, sulter 800 millioner mennesker, og hver dag dør av sult eller sykdommer. 75 prosent av menneskene som sulter lever i land med matoverskudd. Mer enn en milliard mennesker har ikke tilgang på rent vann. Det er mulig å overvinne verdens sultproblemer. I dag har verden nok mat problemet er at den ikke blir fordelt til alle. I fremtiden kan problemet bli mer uhåndterlig: Økt befolkning og synkende matproduksjon kan føre til at sultproblemene ikke skyldes skjev fordeling, men også mangel på mat. Dette gjør det bare viktigere å ha et spredt, mangfoldig landbruk over hele verden, basert på lokale ressurser. 1 7

18 1 8 MODELLBØNDER i MALAWI, arbeider for å gjøre landbruket mer produktivt. Matsikkerhet i Malawi Malawi er et av verdens fattigste land og av de tettest befolkede i Afrika. Landskapet er grønt og tilsynelatende frodig, men under jordskorpa er jorda utpint og Malawi sliter med matsikkerheten. TEKST: Siv Helen Strømland Malika holder fram eksempelet på en mais som ikke har fått nok vann og næring. Dette er hva mange bønder opplever. Matsikkerhet har man når all mennesker til enhver tid har tilgang til nok, trygg og sosialt akseptabel mat. Når dette oppnås uten å skade miljøet har man sikret bærekraftig matsikkerhet. Matproduksjonen i Malawi må økes, men like viktig er det at alle sikres tilgang på det som produseres. Med riktige løsninger kan matsikkerheten ivaretas, med et miljøvennlig landbruk, basert på lokale naturressurser. Gjennom modellbondeprosjektene til Utviklingsfondet, sprer småbønder kunnskap til andre småbønder om hvordan man kan skape et robust, miljøvennlig landbruk basert på lokale ressurser. Prosjektet står i motsetning til andre prosjekter, hvor man har satsa på industrialisering med innkjøpte innsatsfaktorer, som kunstgjødsel og sprøytemidler. Ved siden av å være miljøvennlig, bidrar de lokalbaserte driftsmåtene til å gjøre bøndene økonomisk uavhengige. Dyrker mat, men sulter likevel Som i mange andre utviklingsland

19 1 9 Fatima Chumayenda og modellbondekollega Margerita Niccolas viser frem Afrikansk potet i demonstrasjonsåkeren. er det ikke mangel på matprodusenter i Malawi. Over 80% av landets befolkning er tilknyttet jordbruket. Av dem er de fleste, ca 85%, såkalte småbønder som driver selvforsyningsjordbruk. Men selv om de har åkeren rett utenfor døra, mangler de likevel mat. Enkelt forklart har det ikke regnet når det skulle i år, forteller Milika om hvorfor matsituasjonen igjen ser ut til å bli kritisk for mange småbønder. Hun og mannen, Walter, har gjort bønder av seg etter at de gikk av med pensjon. Nå sitter de i skyggen av store trær på gården sin i Nkatha bay noen steinkast fra malawisjøen. Selv om de forts.

20 2 0 har det komfortabelt nok, møter Milika daglig mange bønder i lokalmiljøet som sliter med å få endene til å møtes. Folk her er fattige. De har for eksempel ikke råd til å kjøpe frø av god kvalitet. Med det lille regnet vi har hatt i år er det mange som ikke får noe fart på avlingene sine hvis de ikke har kunnskap og kontakter. Da ender de opp sultne. Sånn er det bare, forteller Walter. De aller fleste bøndene i Malawi er prisgitt at regnet kommer til rett tid, skal de få mat. Regntiden varer normalt fra november til april, men endringer i klima har gjort det vanskeligere å planlegge. Bøndene har få alternative inntekstkilder så når avlingene svikter, har de færreste råd til å kjøpe den maten de trenger. Mange familier har ikke nok mat fra desember til mars. Deler ut frø og kunstgjødsel Malawis landbrukspolitikk fokuserer på å øke maisproduksjonen, med mål om å bli helt selvforsynt med mais. Myndighetene har satt i gang flere prosjekter for å effektivisere landbruket og bedre matsikkerheten. Et felles virkemiddel i disse programmene er subsidiering av såkalte innsatsvarer til landbruket, spesielt maisfrø og kunstgjødsel. Subsidiene har ført til bedre nasjonal matsikkerhet på på kort sikt, men distribusjon ut til den enkelte familie er vanskelig og matusikkerheten er fremdeles stor. Det meste av den dyrkbare jorda i Malawi har blitt mindre fruktbar på grunn av feil dyrkningsmetoder og overforbruk av kunstgjødsel. I tilegg er prisen på kunstgjødsel, som kreves i store mengder for å dyrke maisen, nesten fordoblet på få år. Det kan bli et stort økonomisk problem for bøndene å være avhengig av kunstgjødsel. Selv om noen får gratis gjennom statens program, får de ofte ikke nok, og kanskje ikke i det hele tatt neste år. Da må de kjøpe selv, noe de i utgangspunktet ikke har