Og her blir jo den boken «Kan din mamma lukta?» ganske viktig. Den ligger vel på nettstedet som en PDF.

Transkript

1 Modul 11.., barnet er 9 år. Eller trinn 11. Vi vet nå ikke helt hva vi kaller det enda, men Tema for trinnet; tospråklig, tokulturell oppvekst. Så skal vi inn på Nordiske Koda-stevner. Vi går ut over landet. Skolerelaterte emner er; hvordan skriver barnet ditt norsk? Påvirker de to språkene hverandre og forstår de i så fall hvorfor? Det er jo litt interessant å diskutere da om hørende barn som har døve foreldres norsk påvirkes av det språkmiljøet i vokser opp i. Hovedmålet med akkurat den Koda-delen som vi er ansvarlige for da, er; «I hvem sine øyne er jeg så spesiell? Er jeg spesiell i mine øyne, i andres øyne eller i mor og fars øyne, eller foreldrenes øyne?» Og så er det diskusjonstema da; «et barn er fremdeles et barn, men det kan reflektere! Hvordan reflekterer barnet rundt sin egen identitet?» Og her blir jo den boken «Kan din mamma lukta?» ganske viktig. Den ligger vel på nettstedet som en PDF. Som kan lastes ned og skrives ut.. Her som i mange andre sammenhenger, så ligger Sverige litt foran oss. Søren og altså! Sverige stiftet sin nasjonale Coda-forening før oss, og de har allerede gitt ut en del om det å være Coda/Koda. Der kom først et hefte som ble utgitt av ungdommer som selv var Coda, 16 årsalderen. De er vel fra Manillaskolan. Altså ungdommer som har møttes og hatt det type opphold for Koda-barn på døveskolen i Stockholm.. Som har samlet sine erfaringer i dette heftet.. Boken ligger her, og den kan lastes ned gratis fra nettet. Les den!, den er Og la barna få lov til å bli kjent med boken. For den er, den er, den er morsom. Jeg har moret meg mye og over å lese mye av disse barnas refleksjoner. ganske vittig Ja, det er artig. Og der er også en sånn liste over hva som karakteriserer Codaer. De kan prate og lytte samtidig jeg trodde det bare var bergenserne.? Og det å være både Coda og bergenser det er jo.. Det er jo fantastisk! Det er jo dobbelt opp. Boken er her. Der er kommet en bok til, og den kom ut nå vinteren, eller like før jul 2010; «flickan på två stoler» Hun heter Olga, og jeg kjenner henne som Olga, forfatteren Richter Svensson, eller Svensson Richter.

2 Richter Svensson tror jeg, nå står det på veggen bak oss, så vi trenger ikke plundre lenger med det. Hun har skrevet en bok om sin oppvekst. Og dette er jo en Coda som er omtrent på min alder, ja litt yngre enn meg Slik at jeg kjente meg i tidsånden som også er beskrevet. Feriehjemmene og. Og de tingene. Så vi kan godt sludre litt, kanskje innledningsvis og om; «er vi så spesielle da?» Eh. Jeg har vel alltid tenkt i utgangspunktet at jeg ikke er så spesiell. Jeg har ikke sett på min egen familie som så veldig spesiell, men jeg har jo opplevd at andre har syntes at det var spesielt. Og reagert og spurt og, «jamen hvordan blir nå det og. Hvordan har du lært å snakke?» og alle disse spørsmålene som vi får og som også ligger på nettsidene, video om alt det vi får. «Åh Guri, kan de kjøre bil, kan de.» Og det gjør vel at en får en følelse av at, ja, men vi er kanskje litt spesiell da? Selv om vi krangler og er ellers som alle vanlige familier i det daglige, men så er det det at andre, andres oppfattelse av oss påvirker oss også.. Og det er noe med det ordet spesiell. Fordi alle mennesker er jo individualister. Og ingen av oss er kopi av noen andre og «Vi e aill individa!» sier Odin. Og det er det der vidunderlige med at det er bare en av hver av oss. Så i utgangspunktet så er vi spesielle alle og enhver. Faktisk. Så er det det der annerledes begrepet. Vi er så annerledes da. Jeg husker at jeg skulle på sånn der reunion, klassefest etter 30 år etter jeg gikk ut av folkeskolen Eller grunnskolen da. Det var mange jeg ikke hadde sett på disse 30 årene. Og de var blitt så gamle nesten alle sammen men ikke du? Jo, nei det viste seg det Det viste seg det at det var likt det og gitt. Nei, det var det at vi var 4 stykker i min klasse som het Torill.. Og når da jeg møtte noen av disse som jeg ikke hadde sett på 30 år, og de sa, «Torill, nah, det var så mange som het Torill. Torill, hvem Torill.? Åh! Det var du som hadde døve foreldre!» Akkurat. Det ble stigmaet mitt, og det fikk jeg bekreftet den kvelden. Det var det de husket meg for, og det var jeg som hadde døve foreldre. Og når de minnet ting fra min egen oppvekst, eller fra skoletiden da, så er det sånn; «jeg husker jeg var hjemme hos deg en gang og vi spiste grøt på kjøkkenet og det var så spesielt for dere snakket slik med hendene og sånt» Så det ble stigmaet mitt., mhm Andre opplever meg som spesiell.

3 . Men det er litt interessant, for jeg snakket med en som jeg gikk i klasse med. Jeg hadde en fantastisk barneskolelærer, det sier noe om hvor tilfeldig det er, hvem vi kommer borti i løpet av livet. Hvilke mennesker. Og jeg hadde, som sagt, hun fantastiske Sissel da, som min lærer. Som ikke gjorde noe stort nummer av at Torill har døve foreldre, for Aina hadde jo en far fra Pakistan og. Det var jo når vi feiret Pakistansk nasjonaldag og Og det var litt snedig, for jeg kom i kontakt med Aina på facebook da vet du. Og så sier jeg at, så begynte vi å skrive litt frem og tilbake og så skrev jeg vel ett eller annet om at ja, du vet jo jeg har døve foreldre vet du, og derfor jobber jeg, det er vel derfor jeg har kommet inn i den jobben jeg har. Så får jeg til svar; «Har du det du? Vet du, det hadde jeg glemt.» Åhhhhh Det var ikke noe som hadde festet seg hos henne. Og det tror jeg handler om. den klasseledelsen som var. At det ble ikke gjort noe stort nummer ut av det. Jeg ble ikke, jeg fikk ikke noe stigma på samme måte som du fikk. Nei Av læreren i alle fall. Det er nok noen som husker meg som hun der der med døve foreldre, det tror jeg nok. Spesielt de som opplevde foreldrene mine mye, men det var litt sånn artig! «Nei! Det husker jeg ikke. Jeg husker at Torill var Torill» Ferdig med det. Så, det er veldig Og det å bli møtt med lave forventninger som jeg vet det er en del Codaer som opplever, det har ikke jeg opplevd. Altså, jeg har ikke registrert det i alle fall. Nei Heldigvis.. Det skal du være glad for. Mine to søstre og meg, Vigdis, Liv og jeg, vi har skrevet en artikkel som er trykt i den boken som heter; «tegn som språk», som er det første som er utgitt av sånn mer seriøs art hvor vi har beskrevet hvordan det var å vokse opp i et hjem med døve foreldre. Og dette er nå vår historie. Og samtidig så tror jeg at den er såpass generell at mange kan ha nytte av det. Jeg hører folk fortelle meg at de har tatt kopi av artikkelen, og så har de levert den til skolen til eget barn. Så det at når vi først nevner de svenske, så kan vi nå si at vi har begynt å komme etter her på berget også. Absolutt Og det er utgitt noe, og det kan kanskje være til nytte for lærere. For jeg opplevde nok, ikke at de hadde lave forventninger til meg, men de var forbauset når de oppdaget at jeg kunne det samme som andre Tenk det, for de hadde nok lave forventninger til at vi kanskje ikke kommuniserte godt nok hjemme. Det gjorde vi! Vi snakket hele tiden! Vi bodde i Bergen! Og det andre var at vi kanskje ikke snakket om, altså fulgte med på nyheter. Så på TV, leste aviser, hørte på radio, fulgte med på det som skjedde. Sånn at jeg fikk nok en tilbakemelding om at jeg var som andre barn i det at jeg deltok i klassens diskusjoner og at jeg var, at jeg fikk en attest der det stod jeg viste en forbausende innsikt i aktuelle samfunnsspørsmål. Fantastisk Og det lille ordet; «forbausende innsikt» som er det rare. De hadde nok ikke forventninger til at våre foreldre fulgte med i hva som skjedde i verden.

4 Nei Og det var urettferdig, veldig For det gjorde de faktisk. Mine foreldre gjorde det. Og sikkert mange hørende foreldre som ikke gjorde det., ja, ja Men, men det var der bekymringen deres lå til hvem jeg var. Og så viste det seg at jeg var akkurat som alle de andre barn, på det området. YES! Men det er jo noe som, som er litt sånn bekymringen for det her, ofte for helsepersonell, lærere og andre at; hvordan går det nå med disse her hørselshemmede barna, eh nei, disse hørende barna med døve foreldre eller hørselshemmede foreldre. Språkutviklingen, altså, nå snakker vi om skolealder. Er det noen som har noen slags helst grunn til å bekymre seg over utviklingen av det å læ, altså det å kunne lære seg å lese, det å lære seg å skrive for hørende barn med døve foreldre? Nei, det er ingen grunn til det. Hvis vi skal snakke generelt., for Ja, og det må vi jo. Det må vi For det at på samme måte som alle andre, så kan jo selvfølgelig hørende barn som har døve foreldre ha både lese- og skrivevansker og andre generelle lærevansker som ikke har noe med foreldrenes døvhet å gjøre. Men, men, når foreldrene, hvis vi skal diskutere dette med foreldrene, hvordan kan vi trygge foreldrene på at døvheten din er ikke til hinder for at barnet ditt skal bli en god leser og skriver? Hva er det som faglig er gode grunner, altså begrunnelser og forklaringer på det, som foreldrene kan ta med seg.. Jeg tenker sånn umiddelbart, nå er det læreren Torill som begynner å snakke., men lærer er fint Jeg tenker umiddelbart at, at alle hjem har en kommunikasjonskultur. Og en kultur, hva skal jeg kalle det da, en skrivekultur, altså hvordan man forholder seg i familien til skriftspråket. Og da er det sånn; hvor mye leser man? Hva leser man? Leser man? Forholder man seg til skriftspråk når man innhenter informasjon? Har man en kultur for å finne noe interessant i avisen for å dele det med andre for å vise at man reagerer på at det står ett eller annet idiotisk i avisen? Har man en skrivekultur i familien som barnet blir en del av? Jeg tenker at dette med rolle og rollebevissthet er jo foreldrenes ansvar, og det at barn er vant til å se at man forholder seg til et skriftspråk, det synes jeg er viktig for at de selv skal bli skrivende mennesker. At de selv skal se nytten av å kunne skrive huskelister, julekort, oppskrifter, dagbøker, hva man nå har behov for å skrive i hverdagen. Et sint brev til skattedirektoratet, hva som helst., ja Det at man som familie eller som voksne i familien forholder seg til skriftspråk, det er den rollen man kan overføre til barna. Fordi at den kan barna trenge å ha også innad i familien. Og så er det kvaliteten på det man skriver. Hvis døve foreldre kanskje ikke har fått den gode opplæringen vi skulle ønske, så har de kanskje et kronglete forhold til det å uttrykke seg

5 skriftlig. Kanskje ikke det blir helt riktig. Det vi vet, er at døve som skriver norsk, ofte er kjempegod på ortografi, altså på rettskrivning. De er veldig god på det. Men, men det halter ofte på, på syntaksen, altså sammenhengen i setningen. Rekkefølgen i setningen og preposisjoner, bruk av preposisjoner, fordi at i tegnspråk så bruker man lokalisasjon, og det er irriterende at norske substantiv har 3 kjønn. En, ei og et, og at det får konsekvensen for bestemthet og ubestemthet, og entall og flertall, og adjektivene som hører med til de substantivene. Hvorfor heter det «det røde huset» og «den røde bilen» og «et rødt hus» og ja, ja. Altså alle disse. Og det er vel ofte det vi vet at døve strever med. Og kanskje det er på tide, nå begynner det å bli litt belærende her. Men pedagogen tar over et øyeblikk., det er greit Ehm, der er et fenomen som heter «mellomspråk» Okei Og når jeg som døvelærer oppdaget det fenomenet, da ble jeg lykkelig. Fordi at før jeg kunne ta i bruk begrepet «mellomspråk», så hadde jeg begreper som; dårlig norsk, fattig norsk, ikke så godt norsk, altså den type sånn Tegnspråkpåvirket norsk Tegnspråkpåvirket norsk, ikke, altså, det er så negativt ladede ord på et fenomen som andre, altså hvis du har pakistansk eller urdu eller hva du nå har som førstespråk, tysk, engelsk, og så skal du lære deg norsk. Så er det faktisk sånn at du da i en periode har et mellomspråk. Målet ditt er; «Jeg heter Torill. Jeg er god i norsk og jeg er god i tegnspråk og jeg er rimelig god i engelsk. Nå har jeg lyst til å bli god i fransk» Okei. Da er målet mitt fransk perfekt, mest mulig perfekt. Det er så vakkert. Og så begynner jeg å lære det, og da er jeg i en mellomspråksutvikling., ja Og den utviklingen jeg da går igjennom på veien til å bli god til å si ett eller annet flott på fransk, den følger det samme mønsteret for alle. Så en døv som kan tegnspråk som skal bli god i norsk, har mål i å bli god i norsk, gå igjennom den samme prosessen som en hørende mor som har fått et døvt barn, som kan norsk, men som har som mål å lære tegnspråk. Gjennom den samme prosessen. Hvis du har lyst til å lære deg russisk, du kan norsk og fransk og engels og tysk og tegnspråk og hva du kan, du går igjennom den samme prosesen. Den prosessen karakteriserer all mellomspråksutvikling frem til målspråk. Så istedenfor å da å lese en tekst og si «oooh, dårlig norsk», så kan du si «Ja, men her ser du akkurat det der poenget med at førstespråket påvirker andrespråket. Det er helt karakteristisk for alle mellomspråk» Det er helt naturlig Helt naturlig Det er faktisk, det er faktisk en del av prosessen. Du kan ikke hoppe over det leddet

6 Kan ikke hoppe over det. Det er en del av. du er nødt til å gå gjennom det for å komme til målet sant. prosessen for å nå målet. Men så er det vel om å gjøre å passe, å jobbe slik at man ikke stopper på veien?, da.. Slik at det blir det som kalles fossilisering eller Fossilication, forsteining på norsk forsteining Hvis du slutter å utvikle deg på det språket du har som mål å bli bedre i, da har du en forsteining, og det blir et kjedelig språk. Det som er karakteriserer da døve som er god i tegnspråk og som kanskje ikke er god nok i norsk, i hvert fall i egne øyne, det er at språket gjerne forsteines. Det gjør det hvis du ikke tar ansvar for å utvikle det. Det samme kan skje hos barn. At et hørende barn kan bli bedre og bedre i norsk, for det språket holdes hele tiden vedlike, men får et forsteinet tegnspråk. Og det er like dumt og like uklokt., veldig dumt Fordi at språkene må, må utvikle seg for å nå mål. Jeg er ikke i mål på verken norsk eller tegnspråk. Jeg kan alltid bli bedre i begge to. Nei, det gjør man jo aldri. Man lærer jo hele tiden nye ord og nye vendinger og Sørge for å holde språket levende. For der igjennom å tilegne seg stadig mer. Men i mellomtiden har man en mellomspråksutvikling. Det er påvirket, altså du kan se resultater i, skal vi konsentrere oss om hvordan døve kan skrive norsk?. Ja, for det her er litt sånn grei bevisstgjøring for de som skal snakke til foreldre for at de skal kunne reflektere rundt det med foreldrene. Og at foreldrene kanskje skal få litt annet bilde på sin egen norsk-kompetanse. Sånn at de får bedre selvtillit i forhold til sine egne barn. Sant at de kan faktisk hjelpe dem littegrann med leksene på norsk selv om de sliter litt med det sant. At det er. at det er det som er formålet med at vi snakker om norsk, ja døves utvikling. Primært sørger de for å være gode rollemodeller for ungene sine i det å være skriftspråksbrukere. Har ikke, fins ikke det en sånn liste med ting som foreldre kan gjøre for å stimulere barna i forhold til det med skriftspråk? Det med å lese avisen og sånn Nei det er ikke sikkert det er en liste på det men, men jeg har jo snakket mye om det i ulike sammenhenger. Det at du skal være modell for ungene dine er jo at du skal, ja, istedenfor å, nå gjelder dette hørende da, istedenfor å ringe rute telefonen, så kan du vel slå opp på nettet å skrive sant Men jeg husker en sånn ting som at hjemme hos oss, så hadde vi BA, Bergens Avisen, på morgenen. Og den, jeg var avhengig av å lese den. Jeg er fremdeles, jeg sliter veldig med å kutte ut avisabonnement, for jeg må ha den avisen om morgenen. For det er så inni meg. At jeg må ha den der der, teksten der., det er en del av din kultur. Det har blitt en del av min kultur. Jeg er blitt kulturert inn i det sant fordi at jeg er vant med det hjemmefra. Og jeg pleier å si til døve foreldre jeg, les avisen. Står det noe teit, bli rasende! Krøll den sammen og hiv den. Vis ungen din at du forholder deg til skriftspråk. Er det noe du må huske,

7 så skriv det ned. Og selv om du utmerket godt vet hvordan du lager sjokoladekake, så skriv det no ned slik at du forholder deg til det skriftlige. Får du en beskjed, så kan du kanskje klare å huske til i morgen at jeg skal være hos tannlegen kl 9:00. Men skriv det no ned sånn at det står ett eller annet sted; «Tannlegen i morgen kl 9:00.», ja Så selv om du er i stand til å huske det, så viser du til ungen din at du forholder deg til et skriftspråk. Og det gjelder ikke at du skal sitte å skrive lange avhandlinger på PC, det gjelder å bruke penn og papir og, jeg har jo notert ned hva jeg skal klare å huske å snakke om i dag. Og hvordan skulle jeg ha klart det om jeg ikke hadde gjort det? Vi er avhengig av å bruke tegn, skriftspråk. Vis ungen at du gjør det. Det som karakteriserer et mellomspråk, altså til du er god nok og har nådd mål, så er det det at førstespråket i veldig stor grad påvirker andrespråket. Regler på førstespråket påvirker. Så er det noe med at du har lett for å overgeneralisere. Altså at du gjør mye av det du har lært., det siste nye du ar lært.. Det hørende Altså i dette tilfelle så, så kan du for eksempel finne på å si; «du vet sånn frukt», fordi du ikke har ordet for melon eller papaya eller Så sier du; «du vet sånn frukt» Du sier overbegrepet.. Eller du kan finne på å bare underspesifisere ved at du bare sier; «du vet sånne stoler og bord og sånt», fordi du ikke har begrepet «møbler» som er sekkebegrepet for. Du blir veldig påvirket av undervisningsmetoden. Så har du ikke hatt en god lærer, eller har du hatt en lærer som vektlagt visse ting, så er ditt, som døv foreldre, norskspråklige nivå preget av den undervisningen den læreren du hadde ga deg. Igjen, det handler ikke om døvheten din i så henseende, det handler faktisk om hvilken opplæring du har fått og i hvilken grad du har fått lov å utvikle å gå via mellomspråk til det andre språket. Har du kommet i mål eller har du ikke gjort. Det handler ikke om, nødvendigvis om deg, bare. Det er de samme faktorene uansett hva for et språk du har tenkt å lære deg. Det som jeg synes jeg må få lov å si, det er at når jeg gjør analyser av for eksempel hvordan døve barn skriver norsk, for det gjør jeg ofte. Det er en del av min hverdagsjobb. Det gjør jeg ofte. Da leter jeg aller først etter, og det synes jeg vi skal unne foreldre å høre. Det første vi leter etter er hva er det de gjør riktig., hva er bra? Hva er bra? Hva er det barna har forstått? Hva er det mor og far gjør riktig? Fordi at de gjør så mye riktig og vi blir så ofte fokusert på de små tingene som er feil. Og det er, får ingen bedre selvtillit av. Nei. «Hva gjør barnet riktig?», første punkt i en skrifts mellomspråksanalyse.

8 . Så trygg foreldrene på at de kan være gode rollemodeller innenfor bruk av skriftspråk selv om de ikke skriver perfekt, selv om de ikke leser godt nok, så kan de være aktive brukere av skriftspråk og der gi den rollen til ungene. Skriftspråk er viktig. Vi må forholde oss til det. Selv i dag med moderne teknologiske kommunikasjonshjelpemidler. Skriftspråk er viktig. Men nesten enda mer da, fordi at. men nå tenker jeg sånn at du kan kommunisere sånn (les: kommunisere med tegnspråk) man bruker det, men det er ikke så Skriftspråk er viktig! Kjempeviktig. Og de lærer det på skolen og de praktiserer det i mange sammenhenger, ungene altså. Foreldrene skal være modeller for dem. Og da ikke i forhold til å skrive perfekt norsk, lese perfekt norsk, men i å bruke det. Instruktørene må fortelle det til foreldrene. Viktig for barna Veldig viktig Og er de da tospråklige disse koda-ungene? Er de tospråklige? Er de god i å snakke, og er de god i å bruke tegnspråk, så blir de Knallgod i norsk! knallgod i å lese og skrive og!, faktisk., det. Sånn er det. Sånn er det. Rett og slett.. Er barnets situasjon så spesiell? Skal vi si noen ganske få ord til det helt til slutt?, vi snakket jo litt om det i sted at det gjerne er andre som oppfatter, oppfatter det som at det er så spesielt Vi snakket litt om det ja. Er vi egentlig ferdig med det? Kanskje? Eller var det noe spesielt du ville si? En kommentar Nai, jeg tenkte kanskje vi ikke gikk nok inn i, nå gikk vi mye inn i dette med mellomspråk og skriftspråkskultur. Ehm, kan ikke vi avslutte med det der at alle individer er spesielle, og alle individer har spesielle oppvekstbetingelser ut fra at normer flyter ut, familiestrukturer endrer seg. Vi har stor grad av innvandring, vi har stor grad av internasjonal kontakt, vi reiser mer enn før, vi påvirkes mer enn før av media, av opplevelser, av inntrykk, av endring. Og i skolen hos oss, i den norske skole i dag har vi i mye større grad ordre på oss, eller ja, ordre på oss om å gjøre barn fleksible. Tidligere så skulle vi ta vare på tradisjoner og bringe kultur fra tidligere generasjoner frem til barna fordi de stod i en lang historisk sånn rekke sant. Hvor fortid var viktig for fremtid sant. I dag er det sånn at barn først og fremst må lære å bli fleksible. Okei Fordi de skal tilpasse seg stadig nye forhold. Fremtiden er preget i, sånn som det ser ut nå, av store, store omskiftninger og raske omskiftninger. Så ja, disse ungene er spesiell, men det er veldig spesielt å være menneske., mhm. Det var også gode avslutningsord. Ferdig med det!, ferdig med det!