selv som familie i dag, likheter og forskjeller med andre familier. Og å se seg selv som, hvor er vi kanskje om 10 år. Om 10 år, ja.

Transkript

1 Trinn 5 Skal vi starte på modul 5 da? Er vi i gang? Ja, Torill, Torill Du Torill, du Torill, da er vi kommet til modul 5 og det er barnets tredje leveår. Og temaet for dette trinnet er barnets identitet, familiens identitet og kommunikasjon. Hovedmålet med denne Codadelen er å utvikle forståelsen for at barnet nå for alvor skal danne sin identitet. Hva skjer skiller meg fra deg, trassalderen, andre tema og det er jo gøy! Og, så er det fremdeles slik at barna er i barnehagen, de har ikke begynt på skolen enda og da står det her at barnas språk utvikler seg kraftig dette året. Jahh. Og så er det snakk om dette med dialog med barnehagen om barnets tospråklige utvikling og det blir jo mer og mer en utfordring, oppmerksomhet og å respondere på barnets tegnspråkkulturelle side. Dette med kontaktformene. Det er jo og kan jo av og til være en utfordring for andre som ikke er vant til det og håndtere. De synes det er ubehagelig. Mmm, ja. Det er mange emner her å gripe fatt i. Jeg tenker meg at vi først kan gjøre ferdig det som handler om språk og så kan vi ta trassalderen til sist. Jeg er så glad i trassalderen jeg..? Jeg elsker det, unger som står og skriker av full hals jeg synes det er fantastisk. Så det tar vi helt til slutt.? Snopet. Det blir snopet. På slutten. Der har du den igjen. Men, ja, hvem vi er som familie og sånn..? Identitet ja, skal vi ta litt tanker om det først?, for jeg tenker at det har alle familier godt av å tenke og fundere litt over. Hva er det som kjennetegner vår familie og da gjelder det også hva er likt i vår familie og i andre familier. Og når man setter seg ned og filosoferer litt over det så vil man jo oppdage at det er mer som er likt enn det som skiller. Og da vil man se at det som skiller er det som går på kulturen vi har internt i familien vår og det at vi bruker et annet språk enn det som flertallet gjør. Så det å oppfordre, gjerne før et gruppearbeid eller i form av en samtale i klassen på Ål, til å se på oss som fenomen, som familiefenomen. Litt seinere skal vi også snakke om hva som er limet i en familie, hva det er som holder familien samlet, som er fellesskapsfølelsen der. Det kommer vil tilbake til, men det arbeidet kan foreldrene godt starte litt med nå når barnet er så lite. Så det å foreslå lage ulike familier og bruke ulike illustrasjoner og se på hva kan min familie være og hva kan din familie være. Og å diskutere sine egne særegenheter Rammene for en familie var mye snevrere da jeg vokste opp. Da var det en mor og en far. Og var det ikke en mor og en far så var det fordi en av dem var død. I dag er det så mange varianter, mine og dine barn og min og din far. Og hvilken far vi har i år, og hvilken vi hadde i fjor og sånt. At familiebegrepet som sådan har blitt utvidet. Kraftig utvidet. Og det at hver enkelt familie ser seg

2 selv som familie i dag, likheter og forskjeller med andre familier. Og å se seg selv som, hvor er vi kanskje om 10 år. Om 10 år, ja. Litt spennende, ja. Og det er en type rollelek eller diskusjon som man kan ha, som jeg har prøvd ut selv på Ål.? Dette med å forsøke å identifisere familien vår - hva er det som karakterisere vår familie. Hva er det som er typisk vår familie. Så da lager de rollespill på sine familier?, rollespill eller de kan faktisk vise familien sin sånn som den er. Prøve å finne tak i styrken til vår familie. Mmm, da tar du utgangspunkt i hverdagssituasjoner? Der de gjør litt sånne typiske ting som er særegent?, i vår familie har vi den styrken at far er kul for far trener med fotballaget. Enda han er døv, han er den kuleste faren. I vår familie kul, ikke bare fordi han trener fotballaget, men fordi de får ha høy musikk. Alle vil kjøre med i vår bil til trening for de får lov å ha så høy musikk- Og de får ikke kjeft- Og de får ikke kjeft hvis de banner. Sånne ting ja. Hva er det som er styrken og hva er det som preger vår familie. Hva er det positive med vår familie.. Spesielt, men positivt.., det kan man starte med mens de er små. Vi trenger all den oppmuntringen vi har. Du blir veldig fort oppmerksom på hva det er som er svakheten Nemlig! Det man synes er svakheten, det man tror er svakheten ja., og det er i hvert fall det som er annerledes enn i andre familier. Men det viser det seg at ofte er mindre enn det man tror. Så der er det et tips til en aktivitet. Så er det dette med kommunikasjon, igjen. Vi er tilbake til det. Hovedtemaet for hele opplæringen det å forstå kommunikasjonens betydning og hvis kommunikasjonen bryter sammen hvor sårbar man da blir.! Det kunne stått på hver eneste vegg her bak oss gjennom hele modulen. Kommuniser! Kommuniser! Kommuniser! Og det er jo en del av Maslows behovspyramide. Det med kommunikasjon.! Den er ganske grunnleggende, er den ikke det? Nå har vi den der. Det å kommunisere.. Det mest grunnleggende behovet vi har er søvn. Søvn og mat, hvis ikke så dør vi. Et spebarn dør som får både søvn og mat, men som ikke får

3 oppmerksomhet. For det er det som er det neste og i oppmerksomheten er kommunikasjon. Viktig! Kommunikasjon, dette med ledelse og ledelsesstil, det skal vi kanskje ta i forhold til trassalderen, eller? Jo, kan vi ikke det. Og kan vi ikke først si noe om dette særegne med foreldrenes tegnspråk. Fordi det ledsages av en type bevissthet og bruk av ansikt som uttrykksform og som skal forsterke tegnene som foreldrene har på hendene. Og erfaringen min er nok at, jeg som hørende barn av døve foreldre har et avslappet forhold til folks uttrykk i ansiktet. Fordi jeg klarer å se de språklige elementene i det. Men jeg har jo opplevd at venner og venners venner og fremmede folk synes at uttrykkene er veldig sterke. Jeg var på restaurant i Bergen for eksempel, det det var en stor vennegjeng av døve foreldre og hørende barn som spiste middag i nærheten. Og den ene moren reiste seg og kjeftet på barnet sitt som sikkert hadde veltet brusen eller sagt noe stygt. Hun kjeftet i hvert fall ettertrykkelig på barnet. Jeg hevet blikket mitt og så hva som skjedde og tenkte at der er hun sint gitt. Mens min hørende svigersønn så akkurat det samme som meg og han ble helt forskrekket og trodde denne moren skulle drepe barnet. Hehe Og det er jo i perspektivet til min svigersønn jeg ser normalitetens oppfatning av disse uttrykkene og du også ser barnets forståelse av de samme sterke uttrykkene. Så egentlig er vel budskapet å få disse foreldrene til å bli bevisst den delen av kommunikasjonen som er kroppsspråk. Vi har en tegning av en stor mann her bak nå, sant. Og den delen av kroppsspråket som er, som kan tolkes annerledes av de som ikke tenker tegnspråk., for man har jo hørt om foreldre som har kommet i barnehagen og blir oppfattet som sinte eller sure, når de egentlig bare er litt bestemte: «men, nå..» Man er mye mer tydelig og det, av andre som ikke er så bevisst dette, det oppfattes veldig sterkt. ja jaja Da er det greit å bruke disse tegningene i diskusjon med foreldrene. Hvordan oppfatter dere ansiktsuttrykkene? Hvordan tror dere andre oppfatter dem, som ikke er så vant til den visuelle uttrykksformen som vi er?, det synes jeg er en viktig aktivitet., men da er vi over litt på andre ting som er litt spesielt med døves kultur. Hvordan man tar kontakt. Jeg har jo hørt en del om at barnehagepersonell eller andre som reagerer på adferden til hørende barn av døve foreldre. Sånn som at man tar på (tar på armen) eller (dunker på bordet). Eller vinker. Eller «voh» (roper) (ler) på litt undelige måter. Og gjerne når de ikke, når førskolelærer eller andre snakker til dem så kan de gjerne ta et godt tak i dens hake og snu den; «du må se på meg». Og det oppfattes jo som forferdelig uforskammet og det er det jo. Døve aksepterer jo heller ikke det. Nei Men det at ungen er avhengig av blikkontakt. Hva sier vi til foreldre om det? Som de kan ta videre til barnehagen? riktig. Først og fremst må jo foreldrene, tenker jeg, registrere hvordan barnet responderer på slike ting. Registrere barnets adferd. Være våken for hva barnet gjør og hvordan barnet er blitt allerede. For en 3 åring har blitt noe allerede, de har begynt å danne mønster for hvordan de kommuniserer og har blitt noe allerede. Har blitt seg selv og det må jo foreldrene først og fremst

4 ha et bevisst forhold til. Når barnet mitt gjør sånn og sånn mener det at sånn og sånn. Så det at instruktørene får i gang en samtale med foreldrene om det enkelte barnet og hvordan det enkelte barnet tar kontakt med fremmede, responderer på å høre navnet sitt i forbifarten, de der tingene der. Fordi det er språklige og tokulturell bakgrunnsforståelse for hvorfor barnet er som det er. Det er ikke noe uheldig i adferden eller noe man skal bli så bekymret for, men det er rett og slett fordi at i vår familie gjør vi sånn (tar på armen) når vi skal si noe. Vi går bort og tar på armen. Vi har øyekontakt, vi er avhengig av den øyekontakten for å kunne starte en samtale. Ikke for å gjennomføre samtalen, men for å starte den, så må vi vite at vi er på plass, sånn som vi- Gjør nå.. Vi gjør jo det, vi både hører og jaja ja. For meg, jeg trenger ikke å se på folk hele tiden, men jeg må få startreplikken og det er blikkontakten. Jeg har hørt slike eksempler på at barnehagepersonell har lurt veldig på hvorfor dette hørende barnet med døve foreldre gjør sånn som de gjør. Og når de får forklaringene på hvorfor de gjør sånn (tar i kjeven), så «å ja, det er derfor ja». Og så gjør man ikke noe mer med det. Da tenker jeg sånn at: «Ok,» noen ting skal vi si at det er dette barnets omgangsform. Men det er lov faktisk å reflektere og «jeg skjønner at du vil at jeg skal se på deg. Men du får ikke lov å ta meg i haken. Du kan få lov å ta meg på skulderen min hvis du vil det, eller du kan si navnet mitt». Det at barnehagepersonalet ikke bare aksepterer det som kanskje oppfattes som uakseptabelt hos andre. Men reflekterer litt med barnet og hjelper det litt til å se forskjellen på hva man kan gjøre hjemme og her., for du har ikke et skilt foran deg resten av livet hvor det står: jeg er hørende barn av døve foreldre, det er derfor jeg er som jeg er. Nei, man skal lære de ulike omgangsformene og vite hva som er greit der og der.! Det tenker jeg også. Det må foreldrene ta ansvar for og fortelle dem. Men i trassalderen, da Torill, da er de jo ufordragelige uansett da! Jeg har skrevet her at; barnets trassalder er en vidunderlig periode der barnet opplever seg selv og sin egen vilje. Og det er helt fantastisk. Hehe, jeg lurer på om; det er ikke sikkert alle foreldre er enige med deg i det. Men det er jo greit. Vi kan jo si det til foreldrene Jeg snakker som bestemor som ikke har dem rundt meg hele tida. Det er helt fantastisk (Torill: korrekturlest til hit.. ), barnet opplever at det har en egen vilje og kan markere egen vilje og verden går fremover og at individet våkner som individ. 11:34 og trassalderen.. Løven våkner.... er god hjelp, ja hehe, løven våkner, og trassalderen er en god hjelp til å forstå seg selv. Nå har vi forhåpentligvis bak her Margareth Meads speilingsteori. Fordi trassalderen ledsages gjerne av raseri, fysiske utbrudd, bestemthet, stahet, påståelighet og en del av disse posetive og negative faktorene. Og da er det jo sånn at foreldrenes møte med det fenomenet, aggresjonen, blir en del av barnets bevissthet. Margareth Meads speilingsteori går akkurat ut på at jeg gjør noe, jeg raser. Og i mors eller fars reaksjon på handligen min eller førskolelærerens reaksjon eller din reaksjon på min handling får jeg tilbakemelding på meg selv. Og så tilpasser jeg meg den tilbakemeldingen. Sånn at hvis jeg sitter her foran åpent kamera og plukker meg i øret, da kan du finne på å si; Toril, ærlig talt og foran kamera! Så forstå jeg gjennom din reaksjon at det var; kanskje ikke så dannet. Og da gjør jeg det kanskje ikke flere ganger for jeg vil helst at du skal like

5 meg og at jeg skal fremstilles dannet. Det går speilingsteorien ut på. Tilbake til barnet, så handler det om å bekrefte barnet med respekt. «Jeg ser du er sint. Det har du full rett til å være. Men nå skal du høre en ting, dette er ikke en lur måte for du får ikke grenet deg til, eller trasset deg til snop på en fredagskveld uansett.» Sånn at det å møte barnet med respekt for barnets uttrykksform, men ikke la barnet vinne hver gang det ligger flat foran snopdisken i butikken og griner seg til å få hva de vil.. Huske på at alle rundt forstår at dette er trassalder. Alle barna forstår at det trass og det ikke er noe i veien, verken med familien altså verken foreldre eller barn. Dette er trass og dette er utprøving av grenser. FLOTT, HURRA, prøv ut av grenser, men la ikke barnet få viljen sin der det ikke er grunn for det. For det er jo foreldrene som skal sette grensene og da er du inne på dette med ledelse og ledelsesstil; autoritet eller autoritær. Så hvordan klarer foreldrene å møte barna. En ting er hvordan de kommuniserer at det er god kommunikasjon, en annen ting kan kanskje være hvordan er foreldrene selv blitt møtt, som barn når de har trasset eller vært umulige. Det kan være litt lurt å reflektere rundt har jeg hørt litt om eller erfart litt. Det er jo en kjennsgjerning at veldig mange døve har vokst opp med foreldre eller andre voksenpersoner rundt seg som ikke kan tegnspråk og som dermed ikke kunne ha en god kommunikasjon og reflektere med ja som du sa; «jeg skjønner at du er sint og det er riktig at, bla bla bla». Fordi de har faktisk ikke de språklige redskapene, derfor går det veldig mye i direktiver; «Ja. Nei. Stopp. Ferdig. Timeout.» Sant? Og dermed er det lett at vi kopierer det vi har fått med oss, sant. Det foreldrene gjør mot oss gjør vi gjerne mot egne barn. Jeg hørte en døv far som jobbet med døve ungdommer og han var veldig populær og det fungerte kjempebra. Han ble sett på som både tålmodig og hyggelig og sånn. Men med sine egne barn var han bare sint, sint, sint. Helt til han gikk til psykolog og fikk hjelp til å forstå; «ja, men hvordan har du blitt møtt i din oppvekst? Jo, jeg hadde en far som var fryktelig autoritær og som ikke kunne kommunisere med meg, men som snakket med meg i direktiver. Og da skjønte han, da skjønte han hvorfor mønsteret hadde blitt sånn og så klarte han å bryte det. Og det er historie som jeg har fortalt, når jeg har fortalt det til foreldre at noen blir sånn.. det gir gjenklang hos dem, for det er noen som kjenner seg igjen i det. Og det er noe med å bli bevisst hva jeg har opplevd som barn selv, og ikke nødvendigvis bringe det videre. Ikke det som er negativt i hvert fall. Og i forhold til denne foreldregruppen kan det kanskje være noe å ta opp., og kanskje instruktørene kan ha godt av å få de to vakre tegnene hos deg. For autoritær er et negativ ord i mitt hode. Det å være autoritær er forbundet med å være nedlatende, være overprøvende og være, bestemme over andre, ikke en god leder. Men det å være en autoritet er et positivt ord, som betyr at du har innflytelse og at, du forhåpentligvis, da utnytter den innflytelsen til det gode for barnet. Det kan jo være, hvis du har autoritet kan du jo være veldig trygg da. Kan være veldig trygg. Du har en naturlig lederrolle og den lederrollen er veldig viktig for dem du leder. Så det at foreldrene er Hva bruker du som tegn for AUTORITET? AUTORITET, sant; AUTORITET. Hvilket tegn ville du brukt for AUTORITÆR? Ååh, AUTORITÆR tror jeg ville brukt sånn: AUTORITÆR., nemlig. Jeg ville brukt akkurat det samme. Og det å være en bydende, en bestemmende, peke-på-type, med det der litt (strengt ansiktsuttrykk). Dèt er en autoritet. Nei, en autoritær. Det vil vi ikke ha. En autoritet er lederen, den som fører.

6 Mm, «STYRER», «STYRER». Ja, vær en autoritet, men ikke autoritær. Mm. Gode avslutningsord, spør du meg. God, ja, det syns jeg også. Da gir vi oss. Det gjør vi