Kunnskapsdugnad for verdiskaping

Transkript

1 Kunnskapsdugnad for verdiskaping C

2 Gi verdiskaping økt politisk prioritet, side 2 Sats på kompetanse og talenter, side 4 Dyrk samspill og kreativitet, side 6 Bygg på den nordiske modellen, side 8 Sats der vi har fortrinn, side 10 Vær åpen mot verden, side 12 Delrapportene, side I 1996 var verdien til Petroliumsfondet 48 milliarder kroner. I 2006 var verdien på fondet milliarder kroner. D

3 OM KUNNSKAPSDUGNADEN 2007 Norsk økonomi går på høygir. Velferd og verdiskaping er på topp i verden. Dette skyldes avkastningen av oljeformuen og kloke investeringer og tilpasninger for 20 år siden og mer. I dag står vi ved et viktig veiskille. Før eldrebølgen allerede om år legger sterke bindinger på budsjettene, har våre folkevalgte et handlingsrom i finanspolitikken som sjeldent er forunt politikere i noe land. Men fokuserer vi for ensidig på velferdsøkning på kort sikt kan vi undergrave velferden for våre barn og barnebarn. Vi må derfor bruke vår handlefrihet til å investere i en langsiktig politikk for verdiskaping som kan sikre velstand for fremtidige generasjoner. NHO, LO og Tekna er selvstendige organisasjoner med ulike oppgaver og roller. Vi kan ha ulike syn i mange viktige saker, men er enige om verdien av samarbeid innenfor næringspolitikken. Her har vi felles oppfatninger om hva som er viktige tiltak og innsatsområder. Vi ønsker særlig å bidra til at arbeidslivets viktigste ressurs, kunnskap og kompetanse, brukes på en best mulig måte. Det er grunnen til at vi går sammen om Kunnskapsdugnaden. Vi har fått med oss de beste forskerne i Norge for å lage en kunnskapsplattform for verdiskaping. I denne rapporten har vi oppsummert våre funn så langt. Per dags dato finnes det ingen bredere faglig plattform for nærings- og innovasjonspolitikken. En god politikk på dette feltet er avhengig av sterkere politisk prioritering og av samordning på tvers av departementenes ansvarsområder. Vi vil på vår side bidra gjennom konkrete forslag og råd sammen og hver for oss. Vi vil gjerne ha med flest mulig, og inviterer til et bredt samspill i den videre utviklingen av Kunnskapsdugnaden. Du kan lese rapportene og følge med i utviklingen: 1

4 2010 Gi verdiskaping økt politisk prioritet Våre politikere har et unikt finansielt handlingsrom. Dette handlingsrommet følger av hvordan inntektene fra en raskt voksende finansiell petroleumsformue fases inn i norsk økonomi, og av at det er de små fødselskullene under 2. verdenskrig som nå går ut av arbeidsstyrken og etter hvert eldes. Men dette handlingsrommet varer ikke evig; etter 2015 vil den demografiske utviklingen gradvis spise det opp. Det er av avgjørende betydning for velferden til våre barn og barnebarn hvordan vi velger å bruke dette handlingsrommet. Vi kan investere i kunnskap og infrastruktur som styrker grunnlaget for å holde høy, bærekraftig og inkluderende verdiskaping i Norge også i årene fra 2030 og framover. Eller vi kan prioritere velferdsforbedringer, som lett vil kunne innfris på kort sikt, men som ganske sikkert vil svekke grunnlaget for velferd på lengre sikt. Kort sagt: Vi står i et tidskritisk vindu med tanke på norsk verdiskaping og velferd langt fram i tid. Uansett hva vi velger å gjøre vil vi de nærmeste årene treffe beslutninger som får avgjørende betydning for hvor sterkt og bærekraftig grunnlaget for norsk verdiskaping skal være i 2030 og årene deretter. Vi har noen vesentlige fortrinn. Universelle velferdsordninger og et godt samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndighetene har gitt velstand, små forskjeller og en stor og høyt utdannet arbeidsstyrke. Som resultat er arbeidskraften i Norge svært fleksibel og våre bedrifter har en sterk evne til omstilling. I en tid hvor globaliseringen preger utviklingen av vårt næringsliv er dette avgjørende for å opprettholde arbeidsplasser med et høyt lønnsnivå og dermed en fremtidig sterk velstand. På noen utvalgte områder er vi også verdensledende i forhold til kunnskap og nyskaping. Innenfor olje og gass har vi kunnskapsmiljøer som sikrer en langt mer effektiv og miljømessig forsvarlig utvinning enn tidligere. Innenfor havbruk har norske fagmiljøer hatt Inndekningsbehov Framskrivning NB07 Høyere yrkesdeltaking Lavere arbeidstid Høyere oljepris Lavere oljepris Forpliktelser i den økonomiske politikken som andel av BNP ut fra anslag på olje- og gassformuen. Kilde: St meld nr 1 ( ) avgjørende betydning for å utvikle en ny næring internasjonalt, og som er blitt en av våre viktige eksportnæringer. Innenfor klima og energi bidrar norske kunnskapsmiljøer og bedrifter til å skape et kunnskapsmesig fundament for politisk handling, og til å utvikle helt nye måter for reduksjon av klimagasser. Det er også andre områder hvor norske kunnskapsmiljøer gir viktige bidrag nasjonalt og internasjonalt og som et rikt land må Norge kunne bidra sterkere enn i dag til den globale kunnskapsproduksjonen

5 Det er noen vesentlige utfordringer vi nå må løse. Gode resultater til nå er ingen garanti for fremtidig suksess. De er et resultat av institusjoner og insentiver som må gjenskapes og holdes i hevd for at grunnlaget for fremtidig verdiskaping ikke skal forvitre. Sats på kompetanse og talenter Dyrk samspill og kreativitet Bygg på den nordiske modellen Sats der vi har fortrinn Vær åpen mot verden Den nordiske modell for samarbeid i arbeidslivet og med myndighetene er en viktig forutsetning for at vi fortsatt skal ha et næringsliv med høy omstillingsevne men det forutsetter at vi opprettholder og videreutvikler modellen for blant annet å håndtere press fra sterkere globalisering Et høyt utdanningsnivå er et av våre vesentlige fortrinn men de neste årene vil det bli et sterkt og økende behov for kompetanse fra realfag. Innenfor forskningspolitikken er det utformet ambisisøse mål men selv om vi har de virkemidlene som skal til virker det som om våre politikere ikke helt makter å prioritere det som virker for å mobilisere forskningsinnsats i næringslivet Norske bedrifter og kunnskapsmiljøer eksponeres stadig mer for internasjonal konkurranse men vi må styrke vår deltagelse internasjonalt for å kunne henge med i en stadig sterkere kunnskapsutvikling Vi har nå store forventninger til innholdet i regjeringens fremtidige nærings- og innovasjonspolitikk. LO, NHO og Tekna har på bakgrunn av det vi har lært gjennom Kunnskapsdugnaden identifisert fem hovedretninger for utviklingen av en fremtidsrettet politikk: 3

6 SATS PÅ KOMPETANSE OG TALENTER 2020 På tross av at det i Norge er mindre lønnsmessig premiering for lengre utdanninger enn i mange andre land, er det stor vilje blant unge til å fullføre høyere utdanning. Offentlig finansiert utdanning og studiefinansieringen reduserer økonomisk usikkerhet og risiko forbundet med utdanningsvalg, og gjør det mulig for flere å velge denne type utdanning. Det gjør at vi i Norge får tilgang på arbeidskraft som er høyt kompetent og omstillingsdyktig i forhold til å ta ulike roller i arbeidsmarkedet. Selv om mange velger høyere utdanning, er det for få unge som velger utdanninger som er sterkest etterspurt i arbeidsmarkedet. Det kan være flere grunner, og det er langt fra selvsagt at unge vil makte å velge riktig utdanning ut fra hva som vil være situasjonen i arbeidsmarkedet 5-7 år fram i tid. Samtidig vet vi nå at det er et økende behov for kompetanse fra realfagene, og det bør derfor være lite problematisk å oppmuntre unge til å velge denne type utdanninger. En stor del av forskningen i næringslivet utføres av personer med høyere utdanning innenfor realfag og teknologi. Det vil derfor være vanskelig å realisere målene om økning i forskningsinnsatsen uten å å øke tilgangen bedriftene har til denne type arbeidskraft. Den norske forskningsinnsatsen er lav i forhold til mange andre land. Vår evne til å ta i bruk kunnskap produsert i andre land svekkes ved et lavt omfang på egen forskning. Det er bred politisk oppslutning om å styrke kompetansen innenfor realfagene og øke forskningsinnsatsen. Virkemidlene for å øke næringslivets forskningsinnsats er også på plass evalueringer av brukerstyrt forskning og foreløpige funn fra evalueringen av SkatteFunn viser at dette er virkemidler som utløser ny forskning i bedriftene. Vi har også mye å gå på: Økte investeringer i vitenskapelig utstyr og i forskerutdanningene vil øke kvaliteten og kapasiteten i norsk forskning, og gjøre det mulig for bedriftene å øke sin forskningsinnsats. Samtidig må unge motiveres til å velge utdanninger innenfor realfag og teknologi og særlig gjelder dette jenter. I Norge ser ikke unge ut til å velge utdanning ut fra lønn, men ut fra hva de ønsker å være og identifisere seg med. Realfagene må derfor ta tilbake posisjonen som et av de viktigste kulturfagene fordi de utvider grensene for det som er mulig å forstå og som bidragsyter til bærekraftig utvikling. Mange unge oppfatter i dag realfagene og teknologi isteden som en trussel mot miljø og en forsvarlig samfunnsutvikling. 4

7 Høyere utdanning totalt Realfag Realfag, minst hovedfagsnivå Anbefalinger fra rapportene som er levert til Kunnskapsdugnaden er: Det bør gis en samlet evaluering av økningen i midler til forskning de siste årene ut fra hva dette har skapt av virkninger for forskermiljøene og samfunnet Fødselsår Prosent av fødselskullene med høyere utdanning. Kilde: Hægeland 2006 Målsetningen for videre opptrapping bør endres slik at den blir bedre tilpasset hensyn til tid, kvalitet og sammenlignbarhet med andre land. For å gjøre realfagene mer attraktive må lærerkompetansen styrkes, og tiltakene i regjeringens realfagsstrategi må gis budsjettmessig oppfølging. Det må skapes et sterkere faktamessig grunnlag for behovsanslag og for innretningen og prioriteringer av ulike fag ved universiteter og høyskoler. 5

8 DYRK SAMSPILL OG KREATIVITET 2030 Kunnskap og teknologi som tas i bruk på nye måter har økt verdiskapingen i næringslivet. Den høye verdiskapingen i noen av våre viktigste næringer har ikke kommet av seg selv, men er skapt ved utformingen av strategier forankret i bedriftene. Flyten av arbeidskraft og informasjon har vært sikret ved at bedriftene har deltatt i skarp konkurranse, samtidig som de har vært nær hverandre fysisk så vel som gjennom direkte og indirekte bånd til felles kunnskapsmiljøer og politikkarenaer. Innovasjonspress kommer horisontalt gjennom konkurranse med andre bedrifter på samme nivå i verdikjeden, men det kommer kanskje enda tydeligere vertikalt fra krevende kunder og innovative leverandører, samt fra universiteter, forskningsmiljø og andre kunnskapsleverandører. Våre universiteter og forskningsinstitutter har en sterk posisjon som leverandør av kunnskap til våre bedrifter sammenlignet med tilsvarende miljøer i andre land. Myndighetene i Norge har erklært at de ønsker en mer aktiv næringspolitikk, men uten det at så langt tydelig er vist på hvilken måte dette skal gi endringer i samspillet med bedriftene. Norske bedrifter kjøper altså en god del forskning fra institutter og universiteter. De gir imidlertid i mindre grad bidrag til å forsterke forskningen ved instituttene og universitetene enn f.eks. svenske og amerikanske bedrifter. Figuren under viser også at under halvparten av bedriftene som samarbeider med andre om innovasjon, oppfatter kunnskapsinstitusjonene som viktige samarbeidspartnere. Dette er ikke et norsk fenomen, men noe som er adressert som en viktig innovasjonspolitisk utfordring i en rekke andre land og i EU. Det er heller ikke et særnorsk fenomen at offentlige virksomheter i for liten grad etterspør leveranser som inneholder utviklingselementer, og integrerer FoU og innovasjon i anbudsdokumenter. Når det gjelder politiske beslutninger prioriterer vi i for liten grad de regioner hvor vi har sterke klynger og næringsmiljøer i fordelingen av midler til veier og annen infrastruktur. Det samme gjelder for midler til utdanning og forskning Leverandører Kunder Konsulenter Institutter Interne kilder UoH Fou-foretak Konkurrenter Prosent bedrifter med innovasjonssamarbeid som mener ulike samarbeidspartnere i innovasjonsvirksomhet er viktige for bedriftene Kilde: Statistisk sentralbyrå 6

9 Det er stor oppmerksomhet omkring de utfordringer vi har når det gjelder å styrke innovasjon gjennom å få til et bedre samspill mellom de viktigste aktørene i innovasjonssystemet. Dette gjelder på politisk nivå, innenfor virkemiddelappratatet, i bedriftene og bransjeorganisasjonene og ved universitetene og instituttene. De siste årene er det derfor gjort mye for å få til endringer effekten av disse har vi ennå ikke sett fullt ut. Det er etablert regionale satsinger og arenaer i regi av myndighetene. Offentlige finansierte utdannings- og forskningsmiljøer gir et stadig sterkere innovasjonspress på andre aktører i sin region. En viktig grunn er at de som utdannes ved høyskoler og universiteter etterspør kunnskapsintensive arbeidsplasser. Samtidig er relasjonene til næringslivet blitt vektlagt sterkere i styringen av universiteter og høyskoler. Universitetene har etablert kommersialiseringsenheter og karrieresentra for studenter. Det er vedtatt en ordning for å gi insentiver for at flere private gir gaver til universitetene, og aktørene i virkemiddelapparatet er blitt mer samordnet. Ved å heve kompetansen i sine innkjøpsavdelinger kunne det offentlige bidra som en mer krevende kunde til å få gjennomført innovasjonsaktiviteter i forbindelse med større innkjøp. Til sammen gir dette nye muligheter for å få til kraftfulle satsinger mellom næringsliv og akademia. Anbefalinger fra rapportene som er levert til Kunnskapsdugnaden er: Offentlige myndigheter bør legge til rette for at nye næringsklynger vokser frem. Det må arbeides mer for å skape samspillsarenaer mellom bedrifter og akademia. Offentlige anbudsbeskrivelser bør ha et perspektiv hvor bredere samfunnsanvendelser og innovasjon inngår på linje med andre kvalitetsmessige hensyn ved leveransen. Kompetansnivået i offentlige innkjøpsavdelinger bør heves for at de skal kunne forstå bredere anvendelser av den type teknologi og arbeidsformer som kan utvikles gjennom offentlige innkjøp. Offentlige reguleringer bør benyttes også for å stimulere innovasjon. 7

10 BYGG PÅ DEN NORDISKE MODELLEN 2040 For år siden ble de nordiske velferds- og arbeidslivsmodellene oppfattet som lite konkurransedyktige. De ble heller ikke vurdert som økonomisk bærekraftige. Oppfatningene er nå endret dramatisk. Det er nå voksende enighet om at universelle velferdsordninger kombinert med et godt samarbeid mellom myndighetene og arbeidslivets organisasjoner er vesentlige årsaker til høy omstillingsevne og produktivitet i de nordiske landene. Den nordiske modellen er imidlertid under press fra globalisering og andre endringsprosesser og må forvaltes bevisst for å bevare sin rolle som konkurransefortrinn. Den nordiske modellen er intet helhetlig system, men et komplekst samspill mellom ulike politiske og institusjonelle ordninger støttet av kulturelle trekk. Ulike deler er blitt til på ulike tidspunkter ut fra ulike mål og det er viktige forskjeller mellom de nordiske landene. For Norge er det kollektive systemet for lønnsdannelse i samspill mellom myndighetene og partene i arbeidslivet et særlig viktig virkemiddel for å takle styringsutfordringene i oljeøkonomien. Gjennom dette har en oppnådd å sikre en god reallønnsutvikling uten en ukontrollert nominell pris- og kostnadsvekst. Sammen med stor grad av enighet om omfanget på bruken av oljeinntekter og pengepolitikkens utforming har dette bidratt til å opprettholde næringslivets konkurranseevne. Denne enigheten må det arbeides kontinuerlig for å bevare blant annet fordi en voksende del av økonomien består av tjenesteytende virksomheter uten konkurranseflate mot utlandet. I forhold til alle arbeidstakergrupper er det derfor viktig å etablere en mer konkret felles forståelse av de langsiktige fordeler som den nordiske modellen med høy grad av kollektiv organisering i arbeidslivet gir. Den nordiske modellen bidrar til at det er relativt små lønnsforskjeller og sosiale forskjeller. Dette gir økt samspill på arbeidsplassene, men for høyere utdannede betyr det at deres lønnsmessige avkastning av utdanning er lavere i Norge enn i de fleste andre OECD-land. Dette gir imidlertid Norge et konkurransemessig fortrinn for kunnskapsintensive virksomheter. Men det er også viktig for universiteter, institutter og bedrifter at de har tilgang på den fremste kunnskapen internasjonalt, fordi dette kan gi de nødvendige teknologiske og kunnskapsmessige forsprang i forhold til konkurrentene. Det krever at de kan tilby betingelser som er attraktive internasjonalt, også lønnsmessig. Det er for øvrig slik at fordi staten tar en del av kostnadene forbundet med utdanning, blir det enklere å ta den utdanningen som isolert sett oppleves som mest spennende ikke den som gir best økonomisk uttelling livet ut for den enkelte og samfunnet. 8

11 4,5 4,0 3,5 3,0 2,5 2,0 1,5 1,0 USA Canada Portugal Østerrike Storbritannia Frankrike Japan Australia Italia Sveits Nederland Finland Tyskland Belgia Norge Danmark Sverige Forskjell mellom grupper med lavest og nest høyest lønn (OECDs definisjon) Kilde: Ingeborg Rasmussen 2006 Høy omstillingsevne er en stor fordel, men har også en pris. Høy omstillingsevne betyr at arbeidskraften i samfunnet raskt kan skiftes over til mer verdifullt arbeid, men noen vil ha problemer med å tilpasse seg krevende omstillinger. Høy deltakelse i arbeidsstyrken i utgangspunktet kan derfor ha som motstykke at en har et høyt sykefravær og mange som mottar trygd. Det er derfor nødvendig å gjøre grep for å motvirke en økning i sykefravær og antall trygdede. Anbefalinger fra rapportene som er levert til Kunnskapsdugnaden er: Det må etableres en sterkere felles bevissthet om hva som er viktig for å opprettholde kraften i den nordiske modellen og tilliten mellom aktørene. Globaliseringen gjør det nødvendig for Norge, og aktørene i arbeidslivet, å delta mer aktivt internasjonalt slik at det skapes rammer for en videre utvikling av den nordiske modellen både i internasjonale fora og internasjonale bedrifter uten at omstillingsevnen derved svekkes. Det må også satses mer målrettet på tilbud om kompetansepåfyll gjennom hele karrieren for at den enkelte skal ha en robust posisjon, også etter omstillinger og nedleggelse av arbeidsplasser. 9

12 SATS DER VI HAR FORTRINN 2050 Vi har i Norge en del områder der høyt kunnskapsnivå er koblet med bekreftelse fra markedet gjennom forretningsmessig suksess. Innenfor skipsbygging og senere offshorevirksomhet og havbruk har et godt samspill mellom myndigheter, bedrifter og våre kunnskapsmiljøer gjort at vi er verdensledende på viktige teknologier. De næringene hvor vi kan komme til å gjøre det bra vil med stor sannsynlighet bygge på områder hvor vi i dag er sterke. næringer i utgangspunktet har et høyere nivå på investeringer i innovasjon og FoU. Bedriftenes investeringer i innovasjon og FoU skaper igjen ringvirkninger som er gunstige for større deler av økonomien. Det gjør at land med store investeringer i innovasjon og FoU får et godt utgangspunkt i utviklingen av også andre typer næringer. Vår råvarebaserte næringsstruktur forklarer en god del av lave FoU- og innovasjonsinvesteringer i Norge. Til en viss grad har rike naturressurser vært grunnlaget for de sterke posisjonene vi i dag har innenfor viktige næringer. I et land med store råvarebaserte næringer som olje og gass blir mange virksomheter i utgangspunktet stedbundne i kraft av å leve av naturressursene eller ved å levere varer og tjenester til de som høster disse gjennom eksempelvis olje- og gassutvinning. Land med for eksempel en stor IKT industri er i utgangspunktet utsatt for sterkere internasjonal konkurranse og trusler om flytting av virksomheter til andre land. I næringer hvor det er slik sterk internasjonal konkurranse er det også et sterkt innovasjonspress fordi det å ha et kvalitativt forsprang er måten å sikre høy verdiskaping og opprettholde et høyt lønnsnivå på. Det er derfor ikke uventet at land som preges av denne typen Gjennom en kombinasjon av store utfordringer, som for eksempel oljeutvinning på dypt vann, og aktiv offentlig innsats i samspill med bransjenes aktører, er det imidlertid skapt et betydelig innovasjonspress også i våre råvarebaserte næringer, særlig innen offshorenæringen. Våre sterke næringer i dag bygger derfor sin posisjon både på naturgitte fortrinn og kunnskapsmessige og innovasjonsmessige fortrinn. Som følge av globaliseringen vil kunnskapsmessige og innovasjonsmessige fortrinn bli stadig viktigere i årene fremover og bør fokuseres innenfor næringspolitikken. Offentlige bedriftsrettede tiltak være i første rekke være markedsbaserte, noe som også vil sikre nødvendig prioritering av våre sterke næringer. På områder der det offentlige har et klart prioriteringsansvar bør imidlertid disse prioriteringene ta hensyn til de sterke sidene i næringsstrukturen. Vi har flere sterke områder enn olje og gass selv om de i omfang ikke kan måle seg med denne næringen. Gjennom flere tiår har vi etablert sterke posisjoner kunnskapsmessig i teknologi- og 10

13 næringsutvikling innenfor blant annet fiskeri og havbruk, maritim virksomhet, energi og miljø og innenfor prosessindustrien. I forhold til tidligere har vi også etablert mer tydelige, omfangsrike og spissede satsinger innenfor forskningspolitikken. Sentre for fremragende forskning og Centres of Expertise er eksempler på satsinger hvor de beste får mulighetene og hvor vi dermed forsterker posisjonene til bransjer og klynger hvor vi fra før av står sterkt kunnskapsmessig. Det er dermed virkemidler på plass for å skape sterke posisjoner for norsk næringsliv, og disse kan kombineres med andre og mer breddeorienterte satsinger innenfor utdanning og næringsliv. Problemet kan likevel bli at våre sterke næringer ikke utvikler tilstrekkelig styrke til å slå igjennom i den globale konkurransen. For den fremtidige verdiskapingen kan vår sterke posisjon innenfor olje og gass til en viss grad være en sovepute og vi risikerer å få for svake vekstimpulser for et kunnskapsintensivt næringsliv for øvrig der både kunnskapsintensiteten og de kunnskapsmessige ringvirkningene av våre viktige næringer blir for svake Olje og gass Forretningsmessig tjenesteyting Varehandel Bygg og anlegg Boligtjenester Finansiell tjenesteyting Anbefalinger fra rapportene som er levert til Kunnskapsdugnaden er: Det offentlige bør, i et samspill med aktører i næringsliv og akademia, videreutvikle felles prioriteringer og satsinger på nærings- og kunnskapsmiljøer i verdensklasse. Det vil være nødvendig å ha to strategier samtidig: Forsterk posisjoner hvor vi i dag er sterke, men stimulér samtidig kimer til nye, sterke næringer. Vi må samtidig ha en tilstrekkelig bredde i norsk forskning og utdanning og gode generelle vilkår for norsk næringsliv. Vi må videreføre og styrke statens satsinger på forskning, utdanning og infrastruktur for enkelte viktige næringer, blant annet de som er prioritert gjennom den gjeldende Forskningsmeldingen både når det gjelder innretning og totalinnsats. Våre fem viktigste næringer bruttoprodukt per 2005 i mrd kroner. Kilde: Statistisk sentralbyrå 11

14 VÆR ÅPEN MOT VERDEN Verdiene som forskning og utdanning skaper kan ikke låses inne i bedrifter eller land. Som et lite land nyter Norge derfor godt av de store kunnskapsinvesteringer vi ser globalt. Utdanningsnivået i Norge er høyt, det er en god spredning av teknologi og mange kan ta denne i bruk. Det gjør at vi også raskt kan ta i bruk innovasjoner skapt utenfor Norge. Selv om Norge er utenfor EU, er vi godt med i EUs samarbeid om forskning og utdanning. Vi er med på å forme utviklingen av politikk og virkemidler, og får tilgang til midler og arenaer for samarbeid. Uttellingen for norske forskningsmiljøer i dette samarbeidet har så langt vært svært god og Norge har fått mye igjen for midlene som er investert i EUs rammeprogram. Som et rikt land bør vi kunne bidra med mer enn det vi nå gjør til den internasjonale kunnskapsutviklingen. Der vi har gode forskningsmiljøer bør vi derfor øke kraften for å gi enda bedre bidrag til bærekraftig miljø, helse og velferd i en global sammenheng Norge Tyskland Spania USA Tsjekkia Finland Japan Irland Korea OECD FoU i Norge sammenlignet med andre land Kilde: Main Science and Technology Indicators, OECD. Vekstberegningene er foretatt ved NIFU STEP. Det er ikke korrigert for evt. brudd i tidsserier og andre forhold som kan påvirke sammenlignbarheten i tallene. For vår egen del bør vi også øke innsatsen. For at vi skal kunne beholde kunnskapsintensiv virksomhet igjen i Norge må vi være attraktive. I den sammenheng er kvaliteten på våre kunnskapsmiljøer avgjørende. Vi har nå ikke et stort nok omfang på den realfagsbaserte kompetansen som et kunnskapsintensivt næringsliv trenger. Kvaliteten i utdanningssystemet er samlet sett ikke god nok, og det er et stort behov for vitenskapelig utstyr ved forskningsinstitusjonene. Dette bidrar til at FoU-investeringene i norsk næringsliv er lave sammenlignet med våre naboland og til at vi er i ferd med å bli innhenhentet av stadig flere nasjoner i Asia og Europa når det gjelder innsats på forskning. Vi blir dermed mindre attraktiv som vertsnasjon for kunnskapsintensive bedrifter. Vi har tradisjoner for å delta ute. Et økende antall nordmenn studerer nå i utlandet, og norske forskere har økt sitt internasjonale samarbeid betydelig i publiseringen av artikler er internasjonale samforfattere mer regelen enn unntaket. Samtidig gir globaliseringen nye muligheter for bedriftene i forhold til oppsplitting og lokalisering av ulike deler av deres virksomhet. Vi har tidligere vært opptatt av om produksjonsanlegg i Norge blir nedlagt og virksomhet flyttet til lavkostland. Nå er turen kommet til at også kunnskapsintensive arbeidsplasser flytter mer for å komme nærmere sentrale markeder og viktige kunnskapsmiljøer for bedriftene. Det er også et taktskifte i globaliseringen. 12

15 2060 Anbefalinger fra rapportene som er levert til Kunnskapsdugnaden er: Vi må unngå at Norge og norske bedrifter hektes av i en sterkere global og kompetansedrevet konkurranse. Vi må derfor unngå å skjerme norske bedrifter mot internasjonalt omstillings- og innovasjonspress. En stadig større del av forsknings- og utdanningspolitikken veves inn i det europeiske samarbeidet. For et lite land kan dette gi nye muligheter og flere nye arenaer, men samtidig innebære at vi mister mer av den nasjonale styringen. EUs regelverk bestemmer også stadig mer over de rammebetingelser som norske myndigheter kan sette for norsk næringsliv. I all hovedsak er dette regelverk som Norge kan leve godt med og som gir betydelig handlingsrom for nasjonal politikk. Gevinsten er at dette er regelverk som også gjelder for andre land, og dermed skaper større forutsigbarhet i relasjonen til de vi samhandler med. Vi må stimulere bedriftenes evne til å takle en sterkere oppsplitting av virksomheten, slik at det blir mulig å kombinere det å ha utviklingavdelinger i Norge med produksjonsavdelinger i andre land. Norge må bli mer attraktiv for kunnskapsinvesteringer og vi må derfor få til en opprustning av kvaliteten og omfanget på egne kunnskapsmiljøer. Vi må stimulere til internasjonale kontakter og delta internasjonalt innenfor politikk og forvaltning, slik at vi er med å forme rammebetingelsene som gis forskning, utdanning og næringsvirksomhet. Vi må aktivt utnytte handlingsrommet innenfor EØS-reglene til å stimulere norsk verdiskaping og innovasjon. 13

16 DELRAPPORTENE Kunnskapsdugnaden har produsert en rekke rapporter som har vært presentert på seminarer høsten Rapportene finner du her: Rapporten «Kunnskap som grunnlag for verdiskaping tilgang på kvalifisert arbeidskraft» er skrevet av forskningsleder i Statistisk Sentralbyrå Thorbjørn Hægeland. Han viser at gjennomsnittsalderen for norske realister og ingeniører er sterkt økende. Vi vil få et økende erstatningsbehov som følge av at mange vil gå av med pensjon de kommende årene. Samtidig vil etterspørselen etter arbeidskraft med disse utdanningene sannsynligvis øke. Han mener derfor det nå vil være viktig å motivere unge født på 1990 tallet til å velge teknologi og realfag når det blir deres tur til å ta høyere utdanning. Professor Svein Sjøberg og post doc Camilla Schreiner ved Universitetet i Oslo argumenterer i rapporten «Kultur for læring og innovasjon: Interesser, holdninger og kunnskaper knyttet til realfag» for at bortvalget av realfag må forstås som uttrykk for tidsånden i Norge, og at unge ønsker å forme sin identitet mer enn å få utdanning som gir høy og sikker lønn. For å løse realfagsproblemet må det tas utgangspunkt i ungdommers misvisende oppfatning av «realistkulturen» som kjedelig, og realister som bidragsyter til et samfunn med høyere risiko og dårligere miljø. Forskningsleder ved Institutt for Samfunnsforskning Erling Barth viser i rapporten «Kunnskapskapital og arbeidsmarkedet» at den private avkastningen i Norge er lav sammenlignet med andre land. Likevel har Norge en stor andel høyere utdannede i arbeidsstyrken sammenlignet med andre land, noe som kan ha sammenheng med gunstige ordninger for studiefinansiering som bidrar til å redusere risiko forbundet med utdanningsvalg. Barth viser også at etterspørselen etter høyere utdannet arbeidskraft har økt mer enn tilbudet, og antyder at dette kan ha sammenheng med teknologiske endringer og et mer kunnskapsintensivt næringsliv. Forskningsdirektør i Statistisk sentralbyrå Ådne Cappelen har i rapporten «Avkastning av samfunnets investeringer i forskning» synliggjort de økonomiske begrunnelsene for forskningspolitikken. Han referer til en lang rekke studier som dokumenterer at avkastningen av forskningsinvesteringene er høye, og viser at det optimale investeringsnivået for forskning er langt høyere enn det Norge har i dag. Opptrappingen av forskningsmidlene bør tilpasses det som er mulig å realisere i form av kvalitativ god forskning, og krever en aktiv rekrutteringspolitikk fordi økte FoU-investeringer vil kreve stor økning i antall forskerårsverk. I rapporten «Finansielle virkemidler for utvikling av kunnskapsintensive bedrifter» viser professor Arild Hervik fra Høgskolen i Molde at offentlig støtte til investeringer i FoU i regi av bedriftene har gitt en høy samfunnsmessig avkastning, men at dette bare er et av flere bidrag fra det offentlige. Låneordninger og skatteinsentiver bidrar i tillegg og her pågår det nå en evaluering i regi av Statistisk Sentralbyrå. Næringsklynger har vært fremtredende i den næringspolitiske debatten de siste årene. I rapporten «Innovasjonssystemer, næringsklynger og verdiskaping» viser professor ved BI Torger Reve at det er bred faglig enighet om at samspillet mellom bedriftene, både geografisk og innenfor de ulike bransjene, styrker innovasjonsevnen og kunnskapstilgangen. Klyngedannelser har betydning for både bedrifters, regioners og nasjoners konkurranseevne. 14

17 Anbefalingene i rapporten er blant annet at regioner må bygge unik styrke snarere enn å kopiere andre regioner, og at man må stimulere klynger til å vokse frem nedenfra snarere enn å skape næringsklynger gjennom politiske strategier og beslutninger. I rapporten «Kunnskapsinstitusjonenes rolle i innovasjonssystemet» tar NIFUSTEP forskerne Magnus Gulbrandsen, Egil Kallerud, Per-Olaf Aamodt og Agnete Vabø for seg noen av de mest sentrale mytene i den offentlige debatten om norsk forskning og høyere utdanning de siste årene. Gjennomgangen peker på at forholdet mellom kunnskapsinstitusjonene og næringslivet i Norge sannsynligvis er relativt godt og nært også sett i et internasjonalt perspektiv. Forskerne mener derfor at et forskningsog næringspolitisk utgangspunkt om at det er lite samspill mellom sektorene kan lede til virkemidler og tiltak som i liten grad har den effekt man ønsker. Ingeborg Rasmussen fra Vista Analyse viser betydningen av måten samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndightene fungerer på i rapporten «Samarbeid i arbeidslivet som bidrag til produktivitet den norske modellen». Hun belyser sentrale sider ved den norske varianten av den nordiske modellen, og vurderer hvilke utfordringer modellen vil møte i en fremtidig mer internasjonalisert økonomi bl.a sett i lys av fri flyt av kapital og arbeidskraft og endringer i sammensetningen av arbeidsstyrken. Ola Nafstad fra ECON skriver i rapporten «Offentlig sektor som pådriver for innovasjon» at EØS-avtalen ikke hindrer at mål om innovasjon og utvikling innarbeides i offentlige anskaffelser. Han mener at tradisjonelle anbudsprosedyrer med et sterkt prisfokus vil kunne skape barrierer i forhold til å utvikle de produktene eller tjenestene som best tjener formålet som skal realiseres. Det er derfor nødvendig med kompetanseutvikling innenfor offentlige organisasjoner, utforming av nye standardkontrakter hvor krav til innovasjon innarbeides og en organisering som gjør det enklere å gjennomføre offentlige anskaffelser hvor innovasjon er viktig. NTNU-forskerne Luitzen de Boer, Elsebeth Holmen og Annik Magerholm Fet står bak rapporten «Utvikling og produksjon i internasjonale verdikjeder». Deres rapport viser hvilke utviklingsroller produksjonsenheter i utlandet kan ha, og hvordan prosesser innenfor bedrifter kan organiseres i et samspill på tvers av geografiske grenser. De mener at kompetansen i norske bedrifter bør styrkes i forhold til ledelse og organisering av verdikjeder, og at det blir viktig å sikre at Norge blir et attraktivt vertsland for kunnskapsintensive deler av bedriftenes virksomhet. Advokat Christian Hambro har vurdert hvilke føringer som er gitt den nasjonale næringspolitikken i rapporten «Rammer for den nasjonale næringspolitikken muligheter og begrensninger skapt av EU». Christian Hambro konkluderer med at EØSavtalen ikke er et hinder for en aktiv norsk næringspolitikk, men at prinsippet om ikke-diskriminering og reglene for statsstøtte er viktige rammer for utforming av den nasjonale næringspolitikken. Samtidig gir avtalen norske bedrifter verdifull beskyttelse mot diskriminering i andre EØS-land. I rapporten «Utsikter til fremtidig vekst hvordan Norge er stilt i forhold til andre land» gjennomgås Norges attraktivitet som vertsland for økonomisk virksomhet ved å ta utgangspunkt av internasjonale rangeringer av ulike lands konkurransedyktighet. Heum påpeker at man ikke må legge for stor vekt på den eksakte rangeringen i slike indekser og at de i større grad gir en beskrivelse av nåtiden enn en spådom om fremtiden. Det er likevel et viktig faktum at alle fem nordiske land stort sett ligger innenfor topp 10 i slike indekser. Som redskap for å styrke verdiskapingen anbefales det i større grad å fokusere på hva som er viktig i en innovasjons- og kunnskapsøkonomi og følge disse forholdene særlig, da også gjerne ved hjelp av internasjonale sammenlikninger. 15

18 Publikasjoner fra Kunnskapsdugnaden Erling Barth: Kunnskapskapital og arbeidsmarkedet en utredning Ådne Cappelen: Avkastning av samfunnets investeringer i forskning Luitzen de Boer, Elsebeth Holmen og Annik Magerholm Fet: Utvikling og produksjon i internasjonale verdikjeder Magnus Gulbrandsen, Egil Kallerud, Per-Olaf Aamodt og Agnete Vabø: Kunnskapsinstitusjonenes betydning for innovasjonssystemet Christian Hambro: Rammer for den nasjonale næringspolitikken Arild Hervik: Finansielle virkemidler for utvikling av kunnskapsintensive bedrifter Per Heum: Næringspolitikk i en globalisert kunnskapsbasert økonomi Per Heum: Utsikter for fremtidig vekst Hvordan Norge er stilt i forhold til andre land Thorbjørn Hægeland: Kunnskap som grunnlag for verdiskaping tilgang på kvalifisert arbeidskraft Ola Nafstad: Offentlig sektor som innovasjonsdriver for næringslivet Ingeborg Rasmussen: Samarbeid i arbeidslivet som bidrag til produktivitet den norske modellen Torger Reve: Innovasjonssystemer, næringsklynger og verdiskaping Camilla Schreiner, Svein Sjøberg: Kultur for læring og innovasjon 16

19 17

20 Du kan lese rapportene og følge med i utviklingen: Styret i Kunnskapsdugnaden er: Stein Reegård/ Liv Sannes fra LO, Marianne Harg fra Tekna, Kåre Rygg Johnsen fra Tekna og Tor Steig fra NHO Referansegruppe for arbeidet med rapportene har vært: Per Heum, Ådne Cappelen, Jan Fagerberg, Torunn Kvinge, Torger Reve, Øystein Moen, Thor Jørgen Thoresen Prosjektleder for Kunnskapsdugnaden er Hans Kåre Flø i Tekna. Sekretariatet har ellers bestått av Pål Arne Aukan og Anne Eklund fra Tekna samt Erik Strøm fra Agendum Kommunikasjon Design: Agendum See Design Trykk: RK Grafisk Foto: Getty Images, Shutterstock, NTNU, Sintef, Hydro, Fosen Mekaniske Verksteder AS 18 Utgitt: April 2007