Nei til EUs skriftserie 1/95: EØS og kommunal handlefrihet

Transkript

1 Nei til EUs skriftserie 1/95: EØS og kommunal handlefrihet 1. Forord 2. Innledning 1. Forbudt å dele opp innkjøp 2. Forlenges kontrakten? 3. Byggeledelse på EØS-anbud 4. Forbudt å kreve tariffavtale 5. Forbudt å kreve verksted 6. Overvåkingen fra ESA 7. Ikke alltid billigere 8. Tungvint for kommunene 9. Handlefrihet forsvinner 3. Hva er EØS? 1. EU = indre marked + union 2. EØS som EUs indre marked 3. Bedre enn medlemskap, men...

2 4. EØS-avtalens konsekvenser for den lokale handlefriheten 1. Offentlige innkjøp og offentlige byggeoppdrag 2. Inngrep i lokal handlefrihet 3. Overvåkningen fra norske myndigheter, spesielt Nærings- og energidepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet 1. Eksempel 1: 2. Eksempel 2: 3. Eksempel 3: 4. Overvåkingen fra EFTAs overvåkingsorgan ESA 1. Eksempel 1: 2. Eksempel 3: 5. Pluss og minus i det kommunale regnestykket 6. Viktig å utnytte de mulighetene som fins 7. Anbud innen kollektivtransporten 8. Inngrep i regional- og næringspolitikken 9. Distriktspolitikk på nåde 1. Miljøstøtte oppfattes som vanlig næringsstøtte 10. Eksempler på hvordan EØS-avtalen griper inn i nærings- og regionalpolitikken 1. Eksempel 1: 2. Eksempel 2: 11. Handlefrihet for hvem? 12. Kraftverk i fare 13. Dyrt å miste handlefriheten 14. Uoversiktlig og tungvint 15. Distrikts-Norge rammes Tilbake til hjemmesiden Skriftserie/rapporter

3 Forord Nei til EU starter med dette heftet en ny skriftserie. Den nye skriftserien markerer at 28.november 1994 er et tidsskille også i virksomheten til Nei til EU. Et velgerflertall sa nei til norsk medlemskap i EU. Samtidig er Norge medlem av EØS. Nei til EUs arbeidsplan - vedtatt på landsmøtet i mai forutsetter at organisasjonen skal <<informere om utviklingen i EU og om konsekvenser av de enkelte EØS-direktiver. Nei til EU skal delta aktivt i den offentlige debatten om Norges tilknytning til EU>>. I løpet av høsten vil det i skriftserien bl.a. komme et hefte som sammenfatter EØSavtalens virkninger i Norge og et hefte om Schengen-avtalen. Deretter vil det komme materiale om utviklingen fram mot EUs planlagte traktatkonferanse som skal starte i Materialet i dette heftet er utarbeidet av Dag Seierstad. Innledning EØS-avtalen betyr at alle større offentlige innkjøp må legges ut på åpent anbud over hele EØS-området. Det gjelder både kjøp av varer og kjøp av tjenester. Så sant anbudskravene er oppfylt, skal billigste tilbud velges. Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre innkjøpene mot lokale leverandører for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting. Tilsvarende regler gjelder for alle større byggeoppdrag. EØS-avtalen oppretter et eget overvåkingsorgan, ESA, som skal passe på at EØS-avtalen etterleves i Norge og de to andre EFTA-landene i EØS, Island og Liechtenstein. Men departementene våre passer også på. Det er de pålagt gjennom EØS-avtalen. Forbudt å dele opp innkjøp I juni 1994 fikk Troms fylkeskommune en påpakning fra Nærings- og energidepartementet fordi fylkeskommunen splittet opp sine innkjøp av legemidler. Dermed kom de enkelte innkjøp under grensen på 1,6 millioner kroner slik at de ikke ble lagt ut til åpent EØSanbud. Forlenges kontrakten? Rennesøy kommune skulle i 1994 inngå ny kontrakt om søppelkjøring. Kommunen kom fram til at kontrakten lå under grenseverdien på 1,6 millioner kroner. Likevel reagerte

4 ESA. Det sto nemlig i kontrakten at det var muligheter for at den kunne forlenges ut over kontraktperioden. Dermed mente ESA at kontrakten hadde en verdi utover 1,6 millioner. Byggeledelse på EØS-anbud Arendal kommune ble i mars 1995 klagd inn for ESA i forbindelse med at kommunen skulle bygge nytt bibliotek og parkeringshus. EØS-reglene om anbud trådte i kraft Da var Arendal godt i gang med å planlegge det nye biblioteket. Kommunen var innforstått med at hovedanbudet på nærmere 100 millioner kroner måtte ut på EØSanbud, men overså at også anbudet for byggeledelsen måtte utlyses på denne måten i alle 18 EØS-land. Forbudt å kreve tariffavtale Kommunal- og arbeidsdepartementet har i desember 1994 fastslått at Odda kommunestyre ikke kan kreve tariffavtale i firma som skal konkurrere om byggeoppdrag for Odda kommune. Det ville være i strid med EØS-avtalen. Senere har andre kommuner fått grønt lys for å kreve <<lønns- og avtalevilkår på linje med norsk tariffavtale>>. Problemet er da at lønningene fort kan bli liggende på nivå med minstelønnsreglene i tariffavtalene innen bygge- og anleggsbransjen. Det kan fort utarte til lønnsdumping. Forbudt å kreve verksted I mai 1995 reagerte Nærings- og energidepartementet overfor kommunene Molde, Kristiansund, Levanger og Steinkjer. For at rørleggerfirma skulle få oppdrag på det kommunale rørnettet, stilte disse kommunene krav om at firmaene hadde verksted i kommunen. Departementet hevdet at kravet strider mot EØS-avtalen og er <<mer egnet til å beskytte kommunens egne rørleggere mot konkurranse utenfra, enn å sikre faglig kompetanse...>>. Denne såkalte verkstedklausulen fins i mange kommunale regelverk. Kommunene begrunner vanligvis verkstedklausulen med at det skal være lett å få tak i rørlegger på kort varsel i krisesituasjoner, ved ledningsbrudd o.l. Overvåkingen fra ESA Tinn kommune fikk i juni 1994 et krav fra ESA om å endre rutinene ved kommunale innkjøp. Kommunen måtte slutte å gi jobber til lokale firma fordi de var lokale - og slutte å legge vekt på om byggefirma hadde lærlinger. Tinn kommune måtte ut med kroner til det firmaet som mente seg forbigått, men

5 fikk etter hvert lov til å kreve at firma som tar på seg byggeoppdrag har <<en lærlingeordning på det tidspunkt kontrakten skal gjennomføres>>. Ikke alltid billigere EØS-kravet om anbud begrunnes med at det vil spare det offentlige for store beløp. Konkurransen mellom ulike anbydere vil presse prisene nedover. Men det går ikke alltid slik. Rennesøy kommune i Rogaland skulle kjøpe ny brannbil og hadde sluttført forhandlingene med leverandøren. Så fant kommuneledelsen ut at EØS-reglene krevde åpent, internasjonalt anbud. Anbudet ble gjennomført, og den samme leverandøren hadde billigste tilbud. Men nå var prisen skrudd opp. Brannbilen ble dyrere på grunn av anbudskravet. Rådmann Olav Pladsen i Rennesøy kommune forklarte fordyrelsen slik: <<Jeg tror nok vi som en liten kommune med veldig stram økonomi også har blitt flinke til å forhandle frem gode avtaler. Det er også mulig at en leverandør strekker seg litt ekstra i forhandlinger med en liten, ikke alt for rik, kommune.>> Tungvint for kommunene Når stadig større deler av regelverket i Norge fastlegges av EU i Brussel, må norske kommuner og fylkeskommuner i stigende grad rette oppmerksomheten dit. I sum betyr dette store nye utgifter for norske kommuner og fylkeskommuner - hvis en vil delta aktivt og utnytte mulighetene i EØS-regelverket. EØS-systemet er langt mer komplisert, langt mer utilgjengelig og langt mer lukket enn det norske politiske systemet. Det skal derfor stor innsats til for å holde seg orientert - og enda større for å <<komme først til den nye mølla>>. Handlefrihet forsvinner EØS-avtalen fratar norske kommuner og fylkeskommuner betydelig handlefrihet på det nærings- og regionalpolitiske området, bl.a. ved at offentlige innkjøp og byggeoppdrag ikke kan brukes som ledd i en lokal næringsstrategi. Dette er ekstra beklagelig i en situasjon der den lokale handlefriheten av så mange andre grunner også begrenses. Det er beklagelig også i et demokrati-perspektiv. Handlefrihet for demokratisk valgte organ er det avgjørende vilkåret for at demokratiske ordninger skal ha mening og for at mennesker engasjerer seg i politisk arbeid. Hva er EØS?

6 EØS er en avtale mellom EU på den ene sida og Norge, Island og Liechtenstein på den andre. Denne avtalen oppretter et <<Europeisk økonomisk samarbeidsområde>> (EØS) og fører med det Norge <<halvveis inn i EU>>. EU = indre marked + union EU er dels et <<indre marked>> og dels en <<union>>. EØS binder oss det til indre markedet, men holder oss utenfor viktige deler av unionen. EU som indre marked er bygd opp omkring de fire markedsfrihetene til EU: Det skal være fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. EU som union omfatter alt det som EU utvikler av felles politikk på ulike saksfelt. EU har i 30 år ført en felles handelspolitikk utad og en felles landbrukspolitikk på vegne av medlemsstatene. Etter hvert har EU tatt over stadig flere politikk-områder fra medlemsstatene. Maastricht-traktaten setter som mål en union som overtar de sentrale delene av den økonomiske politikken og som fører en felles utenrikspolitikk overfor omverdenen. EØS som EUs indre marked EØS svarer altså til det EU kaller sitt indre marked. EØS-reglene er ord for ord de samme som EU sine regler for det indre markedet. Disse reglene for fri flyt er fastlagt i traktatgrunnlaget for EU - fram til 1993 i Roma-traktaten, deretter i Maastricht-traktaten. Fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft sikres gjennom et stort og detaljert regelverk. Dette regelverket er under stadig endring og utvikling. Alle nye EU-regler for fri flyt skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Fri flyt kan hindres hvis varer, tjenesteyting, penger og personer stoppes ved grensene. EU har derfor tatt vekk all kontroll med varer og penger som krysser grenser inne i EU. Kontrollen med personer har det ikke vært like enkelt å fjerne. Storbritannia har ikke vært villig til å fjerne kontrollen med personer fra andre EU-land, og enkelte andre land opprettholder også slik kontroll ved grensene. Dette har ført til at sju medlemsland har laget sitt eget opplegg, det såkalte Schengen-samarbeidet, om å fjerne grensekontrollen av personer seg i mellom. De sju Schengen-landene er Tyskland, Frankrike, Spania, Portugal, Belgia, Nederland og Luxemburg. Italia, Østerrike og Hellas har undertegnet Schengen-avtalen, men har ikke satt den ut i livet ennå. Danmark, Sverige og Finland forhandler om å tiltre Schengen-avtalen, men har satt som vilkår at passfriheten i Norden kan bestå.

7 Gjennom EØS-avtalen gjelder som hovedregel alle EU-reglene om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft også for Norge. Det fins to viktig unntak: Norge er ikke en del av EUs felles landbruksmarked, og det skal fortsatt være tollkontroll av reisende som krysser grensene mellom Norge og EU. Det er riktig nok frihandel mellom EU og Norge for de aller fleste varer, men det fins fortsatt kvoter for alkohol og tobakk. I tillegg trengs grensekontrollen for å holde styr på innbetaling av moms og særavgifter (f.eks. på biler). Tollkontrollen på grensene til EU betyr f.eks. at vi også som medlem av EØS kan gjennomføre alle former for narkotikakontroll ved grensene våre, også vanlig stikkprøvekontroll. Det kan altså være to ulike typer kontroll av reisende ved grensene mellom to land, passkontroll og tollkontroll. I Norden har vi hatt passfrihet, men i prinsippet tollkontroll. EU har fjernet tollkontrollen ved de indre grensene, og skulle i teorien også fjerne passkontrollen. Foreløpig må Schengen-avtalen til for å fjerne passkontrollen. Hvis hele Norden, inkludert Norge, på en eller annen måte skulle tiltre Schengen-avtalen, vil det bli passfrihet mellom Norge og alle Schengen-land, men tollkontrollen vil fortsatt bestå. Fri flyt av varer kan hindres hvis ulike EU-land har ulike regler for hva slags varer som kan selges og hva slags tjenester som kan tilbys. EU har løst dette på to måter: * ved å utvikle et felles regelverk for hvilke varer som kan selges og for de tjenester som tilbys, * og ved å følge <<prinsippet om gjensidig godkjenning>> der hvor EU ikke har felles regler. Dette prinsippet sier at hvis en vare er godkjent for salg i ett medlemsland, skal det kunne selges fritt også i alle andre medlemsland. For å sikre fri flyt og fri konkurranse må EU også utvikle felles konkurranseregler, felles regler for hva som kan gis av offentlig støtte til næringer og bedrifter - og felles miljø- og helsekrav til varer som skal selges. EØS-avtalen legger EUs regler til grunn på alle områder som omfattes av avtalen. Regelverket er alt på over 1500 lover på sider. Disse lovene går foran enhver norsk lov som måtte være i strid med dem. Dette betyr f.eks. at * norske kommuner ikke lenger kan plassere innkjøpene sine hos en lokal leverandør - hvis andre leverandører et eller annet sted i EØS-området kan levere billigere, * staten ikke lenger kan stille krav om at en viss del av leveransene til oljevirksomheten i

8 Nordsjøen skal forbeholdes norske leverandører, * vi ikke kan skjerpe helse- og miljøkrav til produkter hvis ikke EU gjør det først. Bedre enn medlemskap, men... For Norge er EØS bedre enn medlemskap i EU. Innen EØS kan vi fortsatt føre vår egen landbruks- og fiskeripolitikk og - med visse begrensninger - vår egen oljepolitikk. Vi overlater ikke til EU å bestemme hvilken handelspolitikk vi skal føre overfor land i Øst- Europa og i andre verdensdeler. Og vi bindes ikke opp i en framtidig økonomisk union med felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men EØS er i sine grunntrekk det samme som EU. EØS tvinger EUs regelverk for grenseløs fri flyt inn i Norge. EØS betyr samme fjernstyring av norske samfunnsvilkår - men ikke på så mange områder som hvis Norge var medlem av EU. EØS begrenser handlefriheten til norske myndigheter, først og fremst på det økonomiske området og i miljøpolitikken. Det er Stortinget og statlige myndigheter som får handlefriheten mest beskåret, men også lokal handlefrihet rammes på viktige punkter. EØS-avtalens konsekvenser for den lokale handlefriheten Offentlige innkjøp og offentlige byggeoppdrag Frihandelsavtalen med EU hadde ingen regler for regulering av offentlige innkjøp eller for offentlige byggeoppdrag. Det innebar at norske myndigheter - innen de rammer som ble satt av GATT - sto fritt til å foretrekke norske leverandører og norske entreprenører. Dette gjaldt både for både for statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter. EØS-avtalen betyr at alle større offentlige innkjøp må legges ut på åpent anbud over hele EØS-området. Det gjelder både kjøp av varer og kjøp av tjenester. De aktuelle tjenestene spenner over et så vidt spektrum som renhold, rensing av kloakk, banktjenester, forsikring og vedlikehold av kommunale bygg og områder. Utenlandske leverandører av varer og tjenester fra andre EØS-land må stilles på lik linje med norske. Så sant anbudskravene er oppfylt, skal billigste tilbud velges. Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre innkjøpene mot lokale leverandører for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting. Hovedregelen er at alle kjøp av varer og tjenester over 1,6 millioner kroner skal meldes til

9 et anbudsregister i Brussel. For kjøp innen telesektoren er nedre grense satt til 4,8 millioner kroner, mens den er 3,2 millioner kroner for kjøp av transporttjenester og innen vann- energiforsyningen. Det er ikke lov å dele opp innkjøpene over året slik at en kommer under grenseverdien på 1,6 millioner kroner. Her i Norge er det EFTAs overvåkingsorgan ESA som har til oppgave å passe på at billigste tilbud velges. (I de 15 EU-landene er det EU-kommisjonen som passer på at regelverket følges.) Tilsvarende krav om åpne anbud i alle EØS-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Her er nedre grense satt til 40 millioner kroner. Kravene om åpne EØS-anbud gjelder ikke bare offentlige myndigheter, men også selskap som driver sin virksomhet på grunnlag av konsesjon fra det offentlige. Det betyr f.eks. at olje- og gassutvinningen på kontinentalsokkelen må følge de samme reglene som en kommune eller en offentlig etat: Alle kjøp av varer og tjenester over 1,6 millioner kr. og alle byggeoppdrag over 40 millioner kroner må legges ut på EØS-anbud i alle 18 EØSland. Inngrep i lokal handlefrihet Det er ingen tvil om at EØS-regelverket på disse områdene begrenser den lokale handlefriheten. Men hvor alvorlig er begrensningen? Prisdirektoratet gjennomførte i november 1993, bare uker før EØS-avtalen trådte i kraft, en spørreundersøkelse i kommunene. 61 kommuner oppga da at de ofte favoriserer lokale leverandører. I tillegg kommer 6 kommuner som alltid velger lokal leverandør hvis lokal leverandør fins. De seks var: Vestby, Hurum, Nøtterøy, Krødsherad, Sigdal og Smøla. Av de seks kommunene ligger fem på Østlandet, tre av dem i tettbygde strøk rundt Oslofjorden. De 67 kommunene som ofte eller alltid ga lokal leverandør fortrinnsrett, fordelte seg slik på fylkene: Akershus: Fet, Frogn, Vestby Østfold: Fredrikstad, Rakkestad, Rømskog Hedmark: Eidsberg, Folldal, Rendalen, Stor-Elvdal Oppland: Etnedal, Gausdal, Lom, Ringebu, Sel, Skjåk, Vågå Buskerud: Drammen, Flesberg, Hemsedal, Hol, Hurum, Krødsherad, Sigdal

10 Vestfold: Nøtterøy, Tjøme Telemark: Tinn Aust-Agder: Evje og Hornnes, Valle Vest-Agder: Rogaland: Klepp, Lund, Sauda, Suldal Hordaland: Fedje Sogn og Fjordane: Høyanger, Vågsøy, Årdal Møre og Romsdal: Aukra, Smøla, Sykkylven Sør-Trøndelag: Hemne Nord-Trøndelag: Fosnes, Lierne Nordland: Andøy, Ballangen, Bindal, Bø, Dønna, Grane, Hamarøy, Hemnes, Meløy, Moskenes, Nesna, Vestvågøy, Øksnes Troms: Bardu, Dyrøy, Kvæfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy, Sørreisa Finnmark: Hammerfest, Kautokeino, Lebesby, Sør-Varanger I tillegg meldte Aust-Agder fylkeskommune at den ofte favoriserte lokale leverandører. Kommunelista er lang, og kommunene på lista er spredt over hele landet. Utkantkommunene dominerer, men en finner også sentrale bykommuner som Drammen og Fredrikstad. Det er sannsynlig at lista kunne vært mye lengre. For det første <<underraporteres>> det: I kommuneledelsene, og spesielt på administrativ side, er det mange som ikke vil innrømme at kommunen tar lokale hensyn ved valg av leverandør. Eller som det heter i et oppslag i <<Næringslivets Ukeavis>> : <<Det er egentlig ganske oppsiktsvekkende at hele 67 kommuner og én fylkeskommune åpent erkjenner at de fører en innkjøpspolitikk mange leverandører vil hevde er diskriminerende.>> For det andre er det sannsynlig at mange kommuner høsten 1993 var i ferd med å gi opp tidligere praksis med å gi lokale leverandører fortrinnsrett. EØS-avtalen var for lengst

11 vedtatt og skulle tre i kraft 1.januar Det var ingen grunn til å stå fram som en kommune som kunne komme til å opptre i strid med EØS-reglene. En NTB-melding i juni etter fem måneder med EØS - forteller at <<kommunene nødig vil gi slipp på kjente, lokale leverandører>>. Mange kommuner prøver bl.a. <<å dele opp vareinnkjøpene sine for å omgå EØS-reglene>>. NTB-meldingen fastslår at <<kulturen for å favorisere lokale bedrifter er fortsatt sterk i kommunene>>. Det er to instanser som passer på at norske kommuner og fylkeskommuner følger EØSreglene ved offentlige innkjøp og offentlig anleggsvirksomhet. Det overordnede overvåkingsansvaret ligger på EFTAs overvåkingsorgan ESA. I Norge er det departementene, særlig Nærings- og energidepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet, som passer på. I 1994 sendte ESA i alt 83 henvendelser til EFTA-landene med beskjed om ordninger som er i strid med EØS-avtalen. Østerrike fikk 22 henvendelser, Sverige 19, Island 17, Norge 14 og Finland 11. Fra vil ESA bare behandle saker som angår Norge, Island og Liechtenstein, mens EU-kommisjonen overvåker de 15 EU-medlemmene i EØS-området. Overvåkningen fra norske myndigheter, spesielt Næringsog energidepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet Eksempel 1: I mai 1994 reagerte Kommunal- og arbeidsdepartementet mot et vedtak i Odda kommunestyre om å kreve tariffavtale i firma som skal konkurrere om oppdrag for Odda kommune. Vedtaket i kommunestyret ble satt ut av kraft inntil videre med henvisning til at det kunne være i strid med EØS-avtalen. Det endelige vedtaket fra departementet kom ei uke etter folkeavstemningen. Der blir det fastslått at vedtaket i kommunestyret er i strid med EØS-avtalen - og derfor må kjennes ugyldig. Odda kommunestyre hadde bred faglig og politisk ryggdekning for vedtaket sitt. Vedtaket tok sikte på å hindre at EØS-avtalen skulle føre med seg at anbud om byggeoppdrag kunne vinnes på bakgrunn av ren lønnsdumping. Vedtaket i kommunestyret innebar at bare firma med tariffavtaler i samsvar med landsomfattende norske overenskomster kunne få utføre bygge- og anleggsoppdrag for Odda kommune. Vedtaket ble gjort med over 2/3 flertall og med støtte fra DNA, SV og RV. Fellesforbundet og LOs juridiske kontor hadde på forhånd vurdert forslaget til vedtak og ga det sin støtte. Seinere har en rekke faglige organ, bl.a. samorganisasjonene i Oslo,

12 Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø, anbefalt at Odda-vedtaket følges opp med tilsvarende vedtak i andre kommuner og fylkeskommuner. Det var NHO som i brev fra viseadministrerende direktør Lars Chr. Berge til Kommunalog arbeidsdepartementet i april 1994 krevde at Odda-vedtaket måte settes ut av kraft. Departementet ventet til over folkeavstemningen med å ta endelig standpunkt, og viste i brevet av til at Odda-vedtaket var i strid med flere artikler i EØS-avtalen. Det vises spesielt til artikkel 4 som fastslår at enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet skal være forbudt og til artiklene 28 og 36 som fastlegger prinsippene for fri flyt av arbeidskraft og tjenester. Det er interessant å merke seg at brevet fra Gunnar Berges departement gikk ut halvannen uke etter at landets statsminister - i den siste TV-sendte partilederdebatten foran folkeavstemningen - stemplet som løgn Anne Enger Lahnsteins utsagn om at EUmedlemskap ville true faglige rettigheter. I dette tilfellet var viktige faglige rettigheter truet allerede av EØS-avtalen. Gjennom sin tolkning av EØS-avtalen, og ved å oppheve vedtaket i Odda kommunestyre, har Kommunal- og arbeidsdepartementet valgt en uhyre snever tolkning av EØS-reglene om offentlige anbud. Hvis EØS-avtalen ikke tillater krav om tariffavtale i firma som ønsker offentlige oppdrag, er den lokale handlefriheten kraftig beskåret. Likevel er det mulig å komme et stykke på vei uten å risikere reaksjoner fra Kommunalog arbeidsdepartementet. Narvik og Enebakk er eksempler på kommuner som har stilt krav om <<lønns- og avtalevilkår på linje med norsk tariffavtale>>. Det springende punktet er åpenbart å kreve faktisk tariffavtale. Problemet med vagere formuleringer er at kravene da juridisk sett kan være oppfylt f.eks. dersom lønningene i det aktuelle firmaet ligger på nivå med minstelønnsreglene i norske tariffavtaler innen bygge- og anleggsbransjen. Som kjent ligger de avtalefestede minstelønninger langt under det gjeldende lønnsnivået i bransjen. Eksempel 2: I juni 1994 fikk Troms fylkeskommune en påpakning fra Nærings- og energidepartementet fordi fylkeskommunen splittet opp sine innkjøp av legemidler. Dermed kom de enkelte innkjøp under grensen på 1,6 millioner kroner slik at de ikke ble lagt ut til åpent EØS-anbud. Eksempel 3: I mai 1995 reagerte Nærings- og energidepartementet overfor kommunene Molde, Kristiansund, Levanger og Steinkjer. For at rørleggerfirma skulle få oppdrag på det

13 kommunale rørnettet, stilte disse kommunene krav om at firmaene hadde verksted i kommunen. Departementet hevdet at kravet strider mot EØS-avtalen og er <<mer egnet til å beskytte kommunens egne rørleggere mot konkurranse utenfra, enn å sikre faglig kompetanse...>>. (Dagens Næringsliv ) Denne såkalte verkstedklausulen fins i mange kommunale regelverk. Kommunene begrunner vanligvis verkstedklausulen med at det skal være lett å få tak i rørlegger på kort varsel i krisesituasjoner, ved ledningsbrudd o.l. Den aktuelle saken ble reist da en rørlegger ville inn på oppdrag i Molde, men hadde verkstedet sitt i nabokommunen Tingvoll. I den konkrete saken ble problemet løst ved at kommunen så gjennom fingrene med sitt eget regelverk. Men Norske Rørleggerbedrifters Landsforening (NRL) v/tor Backe reiste saken som prinsippsak, truet med rettssak mot Molde kommune og fikk Nærings- og energidepartementet til å reagere. Overvåkingen fra EFTAs overvåkingsorgan ESA Mange av disse reaksjonene fra ulike departement blir ganske sikkert ikke kjent utad. Det er derfor vanskelig å få oversikt over hvor ofte kommuner og fylkeskommuner stanger i EØS-regelverket. Reaksjonene fra ESA får større oppmerksomhet. Her er noen eksempler: Eksempel 1: Tinn kommune fikk i juni 1994 et krav fra ESA om å endre rutinene ved kommunale innkjøp. Kommunen måtte slutte å gi jobber til lokale firma fordi de var lokale - og slutte å legge vekt på om byggefirma hadde lærlinger. Ordfører Olav Ulleren sa rett ut: <<Vi føler oss umyndiggjort.>>. (Dagens Næringsliv ) Det var Norske rørleggerbedrifters landsforening (fortsatt v/tor Backe) som klagde Tinn kommune inn for ESA. Det skjedde da Tinn kommune ga et rørleggeroppdrag til et firma på Rjukan til tross for at andre bedrifter lå under i pris. I dette tilfellet var det ikke noe krav om EØS-anbud fordi jobben lå under grenseverdien på 40 millioner kroner. Men kravet om at billigste tilbud skal velges, gjelder - i følge ESA - uansett størrelse på jobben. Dette er en tolkning som også norske myndigheter er enig i. ESA viste i den forbindelse - noe underlig - til EØS-avtalens artikkel 4 som forbyr <<enhver forskjellsbehandling på grunn av nasjonalitet>>. (Brev fra ESA til Norges EU-ambassadør i Brussel, Eivinn Berg - med kopi til Tinn kommune.) Siden alle de konkurrerende firmaene i denne konkrete saken var norske, kunne det ikke være aktuelt med noen forskjellsbehandling på grunn av nasjonalitet.

14 Klageren hadde ikke trukket inn spørsmålet om lærlinger. Det gjorde ESA på eget initiativ etter å ha gjennomgått oppdragsreglementet til Tinn kommune. Reaksjonen mot å foretrekke firma med lærlinger begrunner ESA på følgende måte: Det foreligger en dom i EF-domstolen som forbyr nederlandske myndigheter å ta hensyn til om bedrifter er villige til å ansette langtidsledige når offentlige oppdrag skal ut på anbud. Derfor kan ikke Tinn kommune ta hensyn til om bedriftene har lærlinger. Dommen i EF-domstolen virker underlig - også i forhold til EUs krav om nasjonal ikkediskriminering. Det fins langtidsledige i alle EØS-land, men det fins kanskje ikke offentlige ordninger for å stimulere bedrifter til å ansette langtidsledige overalt. Dermed må nederlandske myndigheter nektes å legge vekt på om bedriftene ansetter langtidsledige. En kan diskutere om det er Nederland som her ville diskriminere på grunnlag av nasjonalitet eller om det er EF-domstolen som diskriminerer langtidsledige. Også i forhold til Tinn kommune er EØS-logikken sær. Siden ikke alle EØS-land har lærlingeordninger på linje med den norske, kan ikke Tinn kommune legge vekt på om bedrifter har lærlinger. Ikke en gang om alle de aktuelle søkerbedriftene er norske! Det er mulig at ESA her anla en uholdbar nidkjærhet på vegne av EØS-regelverket. I alle fall strider ESA - reaksjonen mot all rimelig vurdering av hva offentlige oppdragsgivere bør ha muligheter for å legge vekt på ved fordeling av oppdrag. Så seint som i 1992 sendte Kommunal- og arbeidsdepartementet ut et rundskriv til alle landets kommuner der kommunene oppfordres til å følge en ny regel til bruk ved statlige innkjøp. Der kreves det at byggherren <<i tillegg til vanlige forretningsmessige vurderinger, også legger vekt på om entreprenøren har lærlinger>>. I forbindelse med innføringen av Reform `94 for den videregående skolen er det helt avgjørende å skaffe nok lærlingeplasser. Hele reformen kan bryte sammen hvis det ikke blir nok lærlingeplasser til dem som velger yrkesfaglige studieretninger. Det viste seg da også at ESA måtte bøye av på dette punktet. Etter møte med Nærings- og energidepartementet vedtok Tinn kommunestyre i desember 1994 å endre oppdragsreglementet sitt slik at hensynet til lokal sysselsetting ble strøket, mens setningen om at det kan <<legges vekt på om entreprenøren har lærlinger>> er endret til at det kan kreves <<en lærlingeordning på det tidspunkt kontrakten skal gjennomføres>>. (Instruks for kontrahering av bygg og anleggsarbeider i Tinn kommune, [[section]] 10g) Dette må forstås dit at Nærings- og energidepartementet ikke anser et krav om lærlingeordning som i strid med EØS-reglene. Om ESA har samme vurdering, er mer uvisst. Det vil først vise seg hvis nye klager kommer, eller nye saker oppstår. Lokalt endte saken med et forlik der Tinn kommune betalte kroner til det firmaet

15 som følte seg forbigått. I februar 1995 fulgte Kommunenes Sentralforbund opp med et rundskriv der det heter: <<Hvis oppdragsgiver ønsker å kreve at den som får tildelt en kontrakt skal ha en lærlingeordning,... må det ikke formuleres slik at det vil kunne virke diskriminerende overfor utenlandske entreprenører/leverandører.>> Dette må forstås slik at det er mulig å stille krav om lærlinger og lærlingeordninger ved norske bedrifter som vil ta på seg et offentlig oppdrag, men det er ikke mulig å stille samme krav til utenlandske bedrifter. Det er heller ikke lov til å la norske bedrifter med lærlinger av den grunn gå foran utenlandske bedrifter uten lærlinger. Eksempel 2: Rennesøy kommune skulle i 1994 inngå ny kontrakt om søppelkjøring. Kommunen kom fram til at kontrakten lå under grenseverdien på 1,6 millioner kroner. Likevel reagerte ESA. Det sto nemlig i kontrakten at det var muligheter for at den kunne forlenges ut over kontraktperioden. Dermed mente ESA at kontrakten hadde en verdi utover 1,6 millioner. Eksempel 3: Arendal kommune ble i mars 1995 klagd inn for ESA i forbindelse med at kommunen skulle bygge nytt bibliotek og parkeringshus. EØS-reglene om anbud trådte i kraft Da var Arendal godt i gang med å planlegge det nye biblioteket. Kommunen var innforstått med at hovedanbudet på nærmere 100 millioner kroner måtte ut på EØSanbud, men overså at også anbudet for byggeledelsen måtte utlyses på denne måten i alle 18 EØS-land. I denne saken har Nærings- og energidepartementet valgt å støtte Arendal kommune. Vurderingene til ESA avvises som formalistiske. Kommunens eiendomsavdeling mener at prisen på oppdraget som byggeleder ligger under grensen på 1,6 millioner kroner og derfor ikke trenger EØS-utlysing. ESAs avdeling for offentlige innkjøp er uenig i det, og vil kalle sammen ESAs kollegium for å rette formell klage mot Norge med krav om at byggelederoppdraget legges ut på fullt EØS-anbud. (Dagens Næringsliv og ) Pluss og minus i det kommunale regnestykket EØS-kravet om anbud begrunnes med at det vil spare det offentlige for store beløp. Konkurransen mellom ulike anbydere vil presse prisene nedover. Men det går ikke alltid slik. Rennesøy kommune i Rogaland skulle kjøpe ny brannbil og hadde sluttført

16 forhandlingene med leverandøren. Så fant kommuneledelsen ut at EØS-reglene krevde åpent, internasjonalt anbud. Anbudet ble gjennomført, og den samme leverandøren hadde billigste tilbud. Men nå var prisen skrudd opp. Brannbilen ble dyrere på grunn av anbudskravet. Rådmann Olav Pladsen i Rennesøy kommune forklarer fordyrelsen slik: <<Jeg tror nok vi som en liten kommune med veldig stram økonomi også har blitt flinke til å forhandle frem gode avtaler. Det er også mulig at en leverandør strekker seg litt ekstra i forhandlinger med en liten, ikke alt for rik, kommune.>> (Dagens Næringsliv ) Det må her føyes til at EØS-reglene langt på vei opphever muligheten for å forhandle med leverandør om pris, kvalitet og leveringsvilkår for å få en gunstigst mulig avtale ut fra en helhetsvurdering. I stedet må krav til kvalitet og levering legges inn i anbudsdokumentet som felles krav til alle som vil legge inn et tilbud. EØS-reglene forbyr dermed en framgangsmåte som norske kommuner og fylkeskommuner i stigende grad tok i bruk for å holde prisene på innkjøp og byggeoppdrag nede. Det er den såkalte <<kontrahering etter forhandling>>. En går da i forhandling med den som gir det gunstigste tilbudet. Hensikten er å få prisen ned og for å avtale tekniske krav i større detalj enn det er mulig ved utlysningen av anbudet. Gir ikke forhandlingene tilfredsstillende resultat, kan en ta opp forhandlinger med en alternativ tilbyder. Denne metoden var i følge Statens bygge- og eiendomsdirektorat <<meget alminnelig og velkjent>> i kommuner og fylkeskommuner. I EU er den forbudt, og dermed er den på grunn av EØS-avtalen forbudt også i Norge. I en høringsuttalelse vurderte Statens bygge- og eiendomsdirektorat forbudet slik: EU-direktivet om offentlige anlegg <<vil sette en stopper for denne form for kontrahering av totalentrepriser og <<skru klokken tilbake>> til 70-årene med de farer for usikre byggekalkyler dette innebærer.... Utviklingen i Norge har imidlertid vist at man kan spare tildels betydelige beløp og få bedre og mer avanserte tekniske løsninger til rimeligere pris dersom man anvender den metode som er utviklet her i landet. Vi må også her på dette området beklage at EF-direktivet i hovedsak vil stanse en utvikling som vi mener ville være gunstig.>> (Høringsuttalelse av ) Vegdirektoratet ga uttrykk for tilsvarende synspunkter: <<I GATT-rgelverket gis det muligheter for tilbudsforespørsel med adgang til forhandlinger. Denne mulighet er av stor betydning for etaten når det gjelder anskaffelser av maskiner og materiell, som ofte må anskaffes og utvikles i nært samarbeid med

17 utvalgte leverandører, og hvor kjøpsavgjørelsen forutsetter eller er avhengig av forutgående drøftelser. En begrensning i denne muligheten vil ikke tjene vegvesenets interesser.>> (Høringsuttalelse av ) Regnestykkene omkring EØS-anbudene har enda en side for kommuner og fylkeskommuner. Det kan være penger å spare på billigere innkjøp og lavere byggekostnader. Men det kan være atskillig mer penger å penger å tape dersom lokale leverandører og lokale byggefirma må bukke under i konkurransen. Fylkesordfører Sjur Hopperstad (Sp) i Sogn og Fjordane sa det slik da EØS-reglene for offentlige innkjøp og anlegg trådte i kraft : <<Jeg er redd vi kan komme til å tape prisforskjellen og mer til når lokale arbeidsplasser går tapt, og skatteinngangen minker. Det nye regelverket gjør at fylkets forhandlingssituasjon blir blokkert. Det gir oss lite rom for å vurdere leverandører ut fra lokale interesser.>> (Dagens Næringsliv ) Viktig å utnytte de mulighetene som fins EØS-avtalen forbyr forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, og overvåkingen av offentlige innkjøp og byggeoppdrag er streng. Det er likevel mulig å stille krav som ikke rammes av EØS-reglene. Det kan f.eks. stilles krav om skatteattest for å utelukke useriøse firma. De firmaene som vil delta i anbudsrunden, må da legge fram dokumentasjon for at de er ajour med innbetaling av skatter og avgifter. Det er også mulig å stille krav som indirekte gir lokale firma bedre utgangspunkt i anbudskampen, f.eks. krav til materialer, til at bygget skal utformes i samsvar med lokal byggeskikk og til at bestemte miljøhensyn og andre kvalitetskrav skal ivaretas. Ved innkjøp av utstyr kan krav om serviceavtale bidra til at lokale firma har et fortrinn. Forutsetningen er hele tida at kravene kan forsvares ut fra objektive kriterier. Det er selvfølgelig også mulig for en kommune å gjøre arbeidet ved hjelp av kommunens egne ansatte. Det gjelder både ved byggeoppdrag og når bestemte tjenester skal utføres. Arbeid utført av en kommunal etat må ikke legges ut på anbud. Derimot er det ikke lov til å gi kommunale eller fylkeskommunale aksjeselskap noen særbehandling. De må konkurrere om anbudene på linje med ethvert annet firma. Slik kan EØS-reglene bli et argument mot den sterke tendensen til å opprette kommunale aksjeselskap for å ta seg av oppgaver som har vært drevet i kommunal regi. Anbud innen kollektivtransporten De siste årene har det rundt om i fylkeskommune og i Oslo kommune vært stor debatt om

18 innføring av anbud på buss- og ferjetransport. Stortinget har vedtatt en samferdselslov som åpner for bruk av anbud, og loven er fulgt opp svært så håndfast fra statens side. Fylkeskommunene og Oslo kommune fikk i forbindelse med statsbudsjettet for 1995 beskjed om at overføringene til samferdselsformål var redusert med 140 millioner kroner. Så mye forutsetter staten at fylkeskommunene og Oslo kommune tilsammen skal spare på å ta i bruk anbud på buss- og ferjetjenester. Enkelte steder har en derfor følt seg presset til å slå inn på anbudsopplegget. I debatten omkring anbud har mange hatt den oppfatningen at EØS-avtalen gjør det nødvendig med slike anbud også for kollektivtransporten. Men det er ikke riktig. EUs tjenestedirektiv omfatter ikke kollektivtransport. Det betyr at Norge her går lenger enn EU krever av oss gjennom EØS-avtalen. Det betyr også at der hvor anbud er tatt i bruk, har en ikke lyst det ut som EØS-anbud. Svenske busselskap har bare kunnet delta i kampen om norske bussruter gjennom sine norske datterselskap. En annen sak er det at EØS-avtalen selvfølgelig gjør det lettere for utenlandske transportfirma å kjøpe seg inn i norske selskap. EØS gir dem fri adgang til kapitaltransaksjoner på tvers av nasjonale grenser og samme anledning til å etablere ny virksomhet i Norge som norske selskap har. Inngrep i regional- og næringspolitikken Frihandelsavtalen med EU grep ikke inn overfor våre distriktspolitiske ordninger. Innen de rammene som GATT-avtalen satte, sto Norge fritt til å utforme sin egen distrikts- og næringspolitikk. EØS-avtalen innebærer at Norge har overtatt EUs regelverk for statlig næringsstøtte. EØSmedlemskap og EU-medlemskap ville derfor gi oss nøyaktig samme regelverk på det regional- og næringspolitiske området. Den viktigste forskjellen er at Norge som medlem i EØS ikke bidrar til EUs strukturfond, og derfor heller ikke mottar støtte fra disse strukturfondene. (Det fins ett unntak fra dette. Det er den støtten norske grenseregioner langs svenske- og finskegrensa kan få gjennom EUs Interreg-program.) I tillegg er det den forskjellen at som medlem av EU ville Norge vært overvåket av EUkommisjonen med EF-domstolen som domsinstans, mens i EØS overvåkes Norge av EFTAs overvåkingsorgan ESA med EFTA-domstolen som domsinstans. Utgangspunktet for EU er at all statsstøtte er forbudt når den fordreier eller truer med å fordreie konkurransen på en måte som kan påvirke samhandelen mellom medlemsstater i EØS. (Art.61) Det er likevel adgang til å gi regionalpolitisk støtte innen de rammer som settes i Roma-traktaten. De samme rammene er ord for ord tatt inn i EØS-traktaten. (EØSavtalens art.61 er f.eks. identisk med Roma-traktatens art.92.)

19 Hva dette ville bety for de norske støtteordningene innen regional- og næringspolitikk var helt uklart da Stortinget i oktober 1992 vedtok å tiltre EØS-avtalen. Eller som det het i Regjeringens egen EØS-proposisjon: <<Ingen enkeltordninger innenfor regionalstøtte eller øvrige statsstøtteordninger har vært gjenstand for forhandlinger eller godkjenning.>> (St.prp. nr.100( ), s.173). Dette var høyt spill. Alle med innsikt i EU-systemet visste at de regionalpolitiske og næringspolitiske støtteordningene måtte være i samsvar med EUs regelverk. Dette innebar f.eks. at for de regionalpolitiske støtteordningene måtte både støtteområdet, virkemidlene og støttesatsene godkjennes av EU. Regjeringen tok sjansen på at alt dette skulle avklares etter at Stortinget hadde meldt Norge inn i EØS. Distriktspolitikk på nåde Regelverket til EU forbyr i prinsippet all direkte eller indirekte driftsstøtte til bedrifter og firma. Den graderte arbeidsgiveravgiften vil derfor falle bort i størstedelen av landet etter en overgangsperiode på to år, dvs. innen utløpet av Unntatt er Finnmark og de fire nordligste kommunene i Troms. Her vil det fortsatt bli mulig å gi driftsstøtte i form av gradert arbeidsgiveravgift. men i resten av landet er et kraftig distriktspolitisk virkemiddel borte. EU vil nok også etter hvert følge nøye med i hvilke priser kraftkrevende industri i Norge betaler for strømmen. Subsidierte strømpriser vil ikke bli godtatt. Under forhandlingene om medlemskap ble det gitt grønt lys for at Norge i spredtbygd strøk kan innføre transportstøtte som delvis kompensasjon for at den graderte arbeidsgiveravgiften faller bort. Det vil nå bli mulig også som ledd i EØS-avtalen. Men denne muligheten for transportstøtte er en mager erstatning for gradert arbeidsgiveravgift. Gradert arbeidsgiveravgift innebar at alle arbeidsgivere i distriktet nøt godt av en lavere sats for arbeidsgiveravgiften til staten. Graderingen gjaldt offentlige så vel som private arbeidsgivere. Den gjaldt i tjenesteytende næringer så vel som i vareproduserende. Den var kort og godt et virkemiddel som gjorde arbeidskraft billigere i utkantkommuner enn i pressområder. Den transportstøtten som EU godkjenner, gjelder ikke en gang all vareproduksjon. Den gjelder ikke i landbruket, og den gjelder ikke bedrifter som ligger der de ligger fordi de må det, fordi de f.eks. utnytter lokale ressurser (eks: gruver). Når det gjelder støtteområdet og støttesatsene for den regionalpolitiske næringsstøtten ble det mindre endringer enn en kunne frykte. Enkelte kommuner falt ut av støtteområdet, enkelte andre fikk maksimumssatsene for støtte noe redusert. Men alt i alt var endringene relativt små. Den prinsipielle endringen er likevel fundamental: Heretter er det EU som godkjenner både støtteområdet, virkemidlene og de maksimale støttesatsene. Stortinget kan ikke gå

20 mot de konklusjonene EU kommer fram til. På lengre sikt kan dette bli skjebnesvangert for sårbare norske utkantdistrikt. I Norge er de regionale forskjellene i levestandard og arbeidsløshet langt mindre enn i de fleste EUland. Det er ikke gitt at EU i lengden vil godta at Norge skal kunne støtte bedrifter i områder som i EU-sammenheng både har høy levestandard og lav arbeidsløshet. I omstridte saker vil avgjørelsen til slutt tas i EF- og EFTA-domstolene. Begge domstolene skal dømme etter samme regelverk, og de skal dømme slik at det ikke blir ulik rettspraksis ved de to domstolene. Det sikres ved at det er EF-domstolen som skal forespørres når det er tvil om hvordan en rettsregel skal tolkes. Disse domstolene har til oppgave å sikre at konkurransen skjer på like vilkår mellom f.eks. norske, danske og spanske bedrifter. De regionalpolitiske ordningene skal være slik at det blir god balanse mellom norske og spanske bedrifter, ikke om det er god balanse mellom utkant og pressområder i Norge. Hva som blir utfallet dersom en spansk bedrift uten spansk regionalstøtte går til rettssak mot norsk regionalstøtte til en norsk bedrift som ligger i et distrikt med langt større velstand og lavere arbeidsløshet enn den spanske, er uvisst. Det eneste som er sikkert, er at vi ikke lenger rår over vår egen regionalpolitikk. Vi er avhengig av hvilket regelverk EU utvikler, hvordan EU endrer dette regelverket, og hvordan EF-domstolen tolker dette regelverket. Det er først og fremst Stortingets handlefrihet som reduseres på det regional- og næringspolitiske feltet. Men nettopp derfor vil det bli ekstra følbart om også den lokale handlefriheten begrenses. Vi har i forrige avsnitt sett hvordan offentlige innkjøp og offentlige byggeoppdrag ikke lenger kan brukes som ledd i en lokal næringspolitikk. EØSavtalen setter også andre grenser for den lokale handlefriheten Tak på kommunal næringsstøtte EØS-avtalen setter et tak for hva kommuner kan gi i næringsstøtte. En og samme bedrift kan ikke få mer kommunal støtte i løpet av en treårs-periode enn kroner. Før EØSavtalen var det ingen slik begrensning. Kommunene sto fritt til å bruke sine næringsfond og sine budsjetter til å støtte lokale bedrifter. Kåfjord kommune stanget i dette taket på forsommeren i Kommunestyret ville bruke midler fra sitt eget næringsfond til å støtte lokale bedrifter. Men støtten ble så høy at fylkesmannen reagerte. Taket på kroner i løpet av tre år er ikke absolutt. Men da må forslaget om støtte meldes inn og godkjennes, ikke bare av norske myndigheter i Oslo, men også av ESA i Brussel. En slik godkjenning vil ta tid, og det må legges arbeid fra kommunens side for å begrunne søknaden slik at ESA finner grunnlag for godkjenning. Ordningen blir langt mer byråkratisk, samtidig som en viktig og smidig del av den næringspolitiske handlefriheten

21 til kommunene forsvinner. Miljøstøtte oppfattes som vanlig næringsstøtte Ett forhold som ESA har reagert på, er det norske regelverket for miljøstøtte til bedrifter. ESA mener for det første at det er umulig å kontrollere om den statlige støtten til miljøformål er i samsvar med EØS-reglene. ESA har derfor krevd at Regjeringen lager et nytt regelverk, og da et regelverk som det er mulig å kontrollere. ESA klager f.eks. over at Norge ikke har oversendt noen fullstendig oversikt over statlige lån og garantier til det statlige avfallsselskapet NOAH for En slik oversikt vil ESA ha hvert år. Men det er miljøstøtten gjennom SND-systemet (Statens nærings- og distriktsutbyggingsfond) som er det største problemet for ESA. Etter ESAs oppfatning gis det miljøstøtte både fra SND sentralt og på fylkesnivå (av næringsstyrene i fylkeskommunene) uten at det fins klare, sentrale retningslinjer for slik støtte. Miljøverndepartementet forsikret ESA i januar 1995 at EØS-reglene hele tida har vært fulgt når det gjelder konkrete saker med miljøstøtte. Det er derfor ikke noe problem å sette opp et overordnet regelverk i samsvar med EØS-reglene. For kommuner og fylkeskommuner betyr dette likevel et betydelig inngrep i handlefriheten på det miljøpolitiske området. ESA oppfatter miljøstøtte på linje med enhver annen næringsstøtte. Den skal dermed vurderes på linje med støtte som skal bedre bedriftens konkurranseevne. ESA godtar ikke at miljøstøtte kan gis - og bør gis - ut fra rent miljøpolitiske hensyn, og at det da vil være urimelig å putte den i samme bås som vanlig næringsstøtte. Det er sannsynlig at ESA her tolker EØS-reglene i godt samsvar med rådende rettsoppfatning i EU. Dette betyr at en bedrift som får særlig miljøstøtte, f.eks. til bedre rensing, til mer miljøvennlig utnytting av råvarene eller til gjenvinning av avfall som ellers ville belaste lokale søppelfyllinger, ikke kan gis større samlet tilskudd enn bedrifter som ikke legger om miljøprofilen sin. For landet som helhet betyr dette at det vil ta lengre tid å utvikle et næringsliv i bedre balanse med naturen. Lokalt betyr det at handlefriheten innskrenkes kraftig når det gjelder å støtte omlegging til et mer miljøvennlig næringsliv. Eksempler på hvordan EØS-avtalen griper inn i næringsog regionalpolitikken Eksempel 1: Røyrvik kommune søkte i august 1994 om å bli godkjent som omstillingskommune.

22 Kommunen har et ensidig næringsgrunnlag og kan ikke lengre basere seg på tidligere nøkkelbedrifter. Søknaden ble liggende i måneder uten at svar ble gitt - med den forklaring at en på sentral hold ikke var sikker på om EØS-avtalen tillot å definere Røyrvik som omstillingskommune. Omstillingskommuner har kunnet få tilskudd til investering og bedriftsutvikling på 10 prosent i tillegg den maksimumsgrensen som gjelder for kommunen. Røyrvik ville som omstillingskommune kunne få tilskudd opp til 45 prosent i stedet for opp til de 35 prosent som gjaldt i Røyrviks SND-sone. EØS-avtalen senker den maksimale tilskuddsprosenten i denne sonen fra 35 til 30 prosent. Og da svaret fra Kommunal- og arbeidsdepartementet endelig kom - etter en runde innom ESA - var det klart nok: I omstillingskommuner kan det fortsatt gis et ekstratilskudd på 10 prosent, men den øvre grensen på 30 prosent må ikke overskrides. Eksemplet viser hvordan norske myndigheter ikke lengre kan utforme regelverket for regionalpolitisk støtte. I tillegg øker avstanden til dem som har det siste ordet. Det betyr økt uvisshet og merarbeid for norske kommuner: <<Det hele er blitt mer tungvint og byråkratisk. Det er ikke måte på hvilket skjemavelde og rapporteringssystem som er innført. Det hemmer småkommunene med en forholdsvis liten administrasjon.>> (Ordfører Magnar Namsvatn i Røyrvik kommune til Trønderavisa ) Eksempel 2: PLM Moss Glassverk ble etter en lenge politisk dragkamp reddet som arbeidsplass da Regjeringen bestemte seg for å fjerne grunnavgiften på engangsglass. Ut på vinteren 1996 vil bedrift, Storting, Regjering og ansatte få beskjed fra ESA om det er lov til å frita bedriften for en slik avgift. Stortinget innførte vinteren 1994 en grunnavgift på 60 øre på engangsglass. Det svenskeide PLM Moss Glassverk varslet at avgiften ville føre til at produksjonen måtte flyttes fra Moss til Sverige. Etter mye debatt og uro bestemte Regjeringen seg for å frita PLM Moss Glassverk for avgiften. Begrunnelsen var delvis miljøpolitisk: Glassverket i Moss var eneste verk i Norge som drev med gjenvinning av glass. Hvis glassverket ble flytta til Sverige, ville det ramme hele systemet for resirkulering av glass i Norge. ESA er i tvil om dette avgiftsfritaket er i samsvar med EØS-avtalen, og varslet i april 1995 at det åpnes en såkalt formell undersøkelsesprosedyre. Det innebærer at Regjeringens avgiftsfritak offentliggjøres i alle 18 EØS-land. Alle andre EØS-land har så en måned på seg til å vurdere om avgiftsfritaket er i strid med EUs konkurranseregler og reglene for statsstøtte. Hvis ett eller flere land mener avgiftsfritaket er i strid med EØSavtalen, vil ESA gå inn i EØS-jussen omkring avgiftsfritaket. Det som da må vurderes, er om PLM Moss Glassverk får en konkurransefordel i forhold til andre produsenter av

23 emballasje for drikkevarer - enten denne emballasjen er lagd av glass, plast, papp eller aluminium. Saken er fra miljøpolitisk synsvinkel absurd: Norge har av miljømessige grunner innført en avgift på engangsemballasje som ikke alle EØS-land har. Det rammer naturligvis norske produsenter av engangsemballasje i konkurranse med en del utenlandske. Deretter fritar Norge - delvis av miljømessige grunner - en bestemt bedrift for denne avgiften. Dermed stilles denne bedriften konkurransemessig i forhold til utlandet i nøyaktig samme situasjon som før den generelle avgiften ble innført. Da reagerer ESA! Konklusjonen til ESA kjenner vi ikke. ESA regner med å bruke fra 6-12 måneder på å nå fram til konklusjonen sin. Det kan hende at ESA kommer fram til en konklusjon i samsvar med sunn fornuft. Men det er ikke ESA sikker på. Derfor har ESA bestemt at den norske Regjeringen ikke kan sette i verk avgiftsfritaket før ESA har konklusjonen klar - en gang mellom jul og påske (Dagens Næringsliv og Arbeiderbladet ) Handlefrihet for hvem? Det karakteristiske ved alle eksemplene på hvordan EØS-avtalen overvåkes, er at overvåkingen rettes mot offentlige myndigheter. EUs såkalte friheter - den frie flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft - er tilsynelatende parallelle friheter for firma, næringsdrivende og arbeidstakere. Men når kapitalen kan flyte fritt, er dette en reell frihet for dem som disponerer kapitalen. Friheten for arbeidstakeren til å flytte, kan fort bli tvang til å flytte etter - dit hvor kapitalen flytter. Enda mer påfallende er det at EØS-avtalen ikke på noe punkt øker handlefriheten til offentlige organ til å gripe inn overfor uheldige virkninger av konkurransen på markedene. Tvertimot innskrenker EØS-avtalen viktige deler av den handlefriheten som offentlige myndigheter tidligere har hatt. Det gjelder for lokale myndigheter så vel som for sentrale. Friheten på EU- og EØS-markedene sikres ved å gripe inn mot handlefriheten til offentlige myndigheter og folkevalgte organ på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Nasjonale, regionale og lokale organ må hindres i å gripe inn mot markedsløsningene ut fra menneskelige eller samfunnsmessige hensyn. Motstykket til markedsfrihetene blir dermed redusert handlefrihet både for regjeringer og parlamenter og for lokal forvaltning og lokale folkevalgte organ. Dette er den grunnleggende svakheten ved EØS-avtalen. Ikke noe sted i Vest-Europa er mangelen på fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft noe viktig samfunnsproblem. Tvertimot. De viktige og vanskelige samfunnsproblemene er av helt annen art.