Arkitektur og identitet Mari Lending DogA mai.

Transkript

1 DRAFT ONLY 1 Arkitektur og identitet Mari Lending DogA mai. Jeg har fått den tvilsomme gleden å snakke under overskriften arkitektur og identitet, og det er en liten utfordring ettersom ordet identitet er et jeg helst aldri tar i min munn. Men jeg kunne selvsagt protestert, og det har jeg ikke gjort. Snarere vil jeg, med et lån fra den franske filosofen Jacques Derrida, nøye meg med å krysse det ut, for som alle vet er det en stor forskjell på å krysse over et ord og å slette det. Virkningen er omtrent motsatt. Denne overkryssede identiteten på skjermen her tiltrekker seg egentlig bare mer oppmerksomhet enn om ordet hadde fått stå i fred, det blir vanskeligere å glemme eller å overse; krysset innebærer om ikke annet en mistenkeliggjøring. Heller ikke forestillinger om identitet er noe som vil forsvinne eller som lar seg jage ut av språket. Fenomener vi helst vil fortrenge fortsetter som oftest å spøke i vår forestillingsverden, det trenger vi ikke dekonstruksjonen til å forklare oss; dette vet vi av erfaring fra alle mulige sammenhenger, fra filosofi til politikk, fra privatliv til skrekkfilmer. Idealet må, som jeg ser det, være å ha et mest mulig åpent, anstrengt forhold til den formen for doxa, eller kulturelle tattforgittheter, som skjuler seg i sammenstillingen av ordene arkitektur og identitet. Dermed griper jeg anledningen til å utrykke noen ambivalenser overfor det lumre omlandet denne overskriften peker mot, nemlig hvor lett arkitekturen blir tatt som gissel for identitetsanfektelser, det gjelder helt åpenbart historisk, men også i dag. Hvis man tilskriver arkitekturen det samfunnsvitere kaller agens, dvs. at man tilkjenner tingene en egen handlekraft, en egen vilje, en egne evne til å romstere i verden og i våre teorier om verden, litt utenfor vår kontroll, så må man spørre seg om det er arkitekturen selv som så lett gjør seg til bytte for utilslørte identitetsinteresser. Om det er noe arkitekturen vil, for å si det sånn. Det er også mulig at det er arkitektene som gjør arkitekturen til et så lett bytte for forskjellige identitetspolitikker, enten fordi de vil det, eller fordi de er nødt til det, for å få finansiert og virkeliggjort byggene sine, eller for å gjøre dem viktige, synlige eller berømte. Arkitekturhistorikere og arkitekturkritikere er selvfølgelig eksperter på å utstyre

2 DRAFT ONLY 2 arkitekturverk med identitet, ved å identifisere dem innenfor forskjellige genealogier, tradisjoner, ideologier, programmer, stiler eller tendenser av ymse slag. For politikken og for makten har arkitekturen alltid representert et redskap for å manifestere, fremheve eller benekte interesser, eller identiteter, kan man like gjerne kalle det. Innenfor alle regimer er og blir arkitektur en viktig komponent i en villet selvfremstilling, det gjelder for oppføringen av nye bygninger og for omgangen med den historiske bygningsmassen. Når den norske staten, i form av en ulykksalig allianse av reformglade kulturbyråkrater og politikere, eksempelvis vil avvikle Nasjonalgalleriet som nasjonalgalleri, er det ikke egentlig et nasjonalmonument som saneres. Som institusjon ble nasjonalgalleriet etablert av en gruppe kunstnere og intellektuelle som var og ville være internasjonale og på nivå med andre europeiske hovedstader. Selve bygningen ble senere oppført i det samme ethos. Når denne tradisjonen forsøkes utradert sier det også noe om statens identifikasjoner, i forhold til både sin egen historie og til samtiden. Dette er også aspekter som bør reflekteres i en norsk arkitekturpolitikk. Det har, tror jeg, ikke først og fremst å gjøre med identitet, men med historisitet, kompleksitet og kvalitet -- om å klare å tenke om arkitektur og byer på en måte som setter reiselivsnæringens hegemoniske tale i parentes, og om å innse at arkitektur er mer enn begjærsobjekter og virak. The city it not a postcard, som Alberto Perez-Gomez forklarte oss da han snakket på Fehn-symposiet for noen år siden. Arkitektur er ikke bilder og heller ikke et markedsføringstiltak. Forskningen i den delen av verden jeg sogner til, det vil si den humanistisk funderte arkitekturforskningen, det som kalles teori og historie på akademisk folkemunne, studerer arkitektur solid plantet i klassiske universitetsfag som historie, idéhistorie, teksthistorie, kunsthistorie, filosofi, estetikk. Denne forskningen har selvfølgelig mange oppdrag: kritikk og fortolkning er kanskje det viktigste. Et ideelt oppdrag, er en hvileløs utspørring av det overleverte og gitte, via en skjønn forening av nitidig arkivarbeid, studier av gamle og nye verk, prosjekter og objekter, begrepskritikk og teoretisk spekulasjon. Dette er grunnforskning hinsides festtaleretorikken, og handler ikke om å bekrefte, akseptere, konfirmere eller å resirkulere, men om å utspørre, tvile, forvanske og komplisere, om å stille tingene og fortolkningen av dem til veggs, kan man godt si. Dermed er et av våre

3 DRAFT ONLY 3 oppdrag å unngå at arkitekturen behandles som en vegg som alle mulige former for banaliteter kan projiseres på. Det lyder som en metafor, til og med en arkitektonisk metafor, og er det selvfølgelig også. Her og nå mener jeg det likevel temmelig konkret, knyttet til et sett av andre metaforer som slurer omkring i kulturen, nemlig forestillinger om arkitektur som signalbygg og som såkalte lokomotiver i byutviklingen, to slitne metaforer som med stor glød dyrkes av journalister, politikere og utbyggere, og som nettopp handler om tvilsomme sammentenkninger av arkitektur og identitet. For ti år siden fant en memorabel samtale sted, og den ble publisert i tidsskriftet October, siden 1970-tallet et av de absolutt viktigste tidsskriftene for en historisk og teoretisk refleksjon over den moderne og kontemporære kunsten og denne kunstens store omland. Settingen var en samtale med Jean-Louis Cohen, og Cohens samtalepartnere var Yve- Alain Bois, Denis Hollier og Rosalind Krauss, som dere skjønner en ganske celeber forsamling og det de snakket om var arkitektur. Anledningen var at Cohen hadde fått i oppdrag å programmere det nye franske arkitekturmuseet, Cité de l Architecture et du Patrimoine, som nylig ble innviet i det gamle Palais de Chaillot, på Trocadero i Paris. Alle husker sikkert bildene av president Nicolas Zarkozy som ved innvielsen lot seg avfotografere foran det nye museet, omgitt av verdens mest berømte arkitekter, blant dem Jean Nouvel, Zaha Hadid, Norman Foster og Richard Rogers, mens han sang arkitekturens pris og samtidig lanserte en ny arkitekturpolitikk for Frankrike. Det er jo ikke bare franske intellektuelle og akademikere som daglig, i akselererende grad, uttrykker sin forrakt for Zarkozy gjennom streiker og aksjoner. Zarkozy presterte jo også å sjokkere sine egne velgere fra den franske arbeiderklassen da han røpet at hans musikksmak var sammenfallende med deres, at Celine Dion var blant hans favoritter, og den slags identifikasjoner mellom elite og folk liker man ikke i Frankrike, der man foretrekker at eliten distingverer seg fra massen med smak som den fremste distinksjonsmarkør. Det er jo omtrent det motsatte av et norsk ethos og grunnen til at den djerveste franske sosiologien er så vanskelig appliserbar på norske forhold, selv om også nordmenn nok synes det er komisk at man gir kulturpriser til travhester og at kulturministeren er mer fortrolig med rock enn med malerkunst.

4 DRAFT ONLY 4 Ved åpningen av det nye museet for fransk arkitektur gjorde Zarkozy imidlertid et øyeblikk også det folket forventer av franske presidenter: Han samlet en arkitekturelite rundt seg som et hoff, som en stor kulturell gest i tradisjonen etter Valéry Giscard d'estaing, Francoise Mitterand, Jacques Chirac og deres presidentielle grand traveaux, den eksplisitte sammenviklingen av politisk makt og ny arkitektur som er så typisk for Frankrike. Zarkosy gjorde imidlertid noe mer enn å knytte en ny prestisjetung kulturinstitusjon til sin presidentperiode. Han iverksatte også denne kulturpolitikken for Frankrike, eller snarere for Paris, som fikk sitt første utrykk i de 10 scenariene for et nytt post-kyoto, Stor-Paris, som det blir kalt, i form av en utstilling av som åpnet i arkitekturmuseet i slutten av april, som skal henge til november, og som er innrettet mot en fornyelse av Paris som i skala og ambisjon kan sammenlignes med den Hausmann bevirket under Napoleon III. Det er imidlertid tradisjonen for presidentielle monumenter Cohen snakker så enkelt og interessant om, og som kanskje kan hjelpe oss til å få hull på identifikasjonene som spøker i den politiserte, norske signalbyggretorikken. En ting er at Cohen klarer å plassere disse monumentale samtidsmonumentene i den franske Beaux-Arts-tradisjonen som kollapset med modernismen, men det vil bare interessere de av dere som er spesielt interessert i arkitekturhistorie. Viktigere her er det han sier om verkenes performativitet i en bestemt sammenheng, om kommunikative kvaliteter han litt drepende betegner som I. M. Pei-prinsippet, og som må forstås innenfor rammene av en ny konkurransekultur. Konkurranser, hevder Cohen, favoriserer en arkitektur som er meaningful, visible, easily understandable by laypeople on a jury, an architecture that could be effectively shown for two seconds on a TV screen at the time of the evening news. Han kaller dette simplified neo-neo-platonic symbols, en tilbakevending av Beaux-Art ens formale effekter, og altså, a rejection of a certain intellectual complexity med et unntak for Nouvels Monde Arab, som han sannsynligvis ville gjort det for Quai Branly. Arkitektur som skal presenteres for presidenter, kaller Cohen denne instant kommunikable formen for arkitekturprosjekter. Når politikere ønsker seg konkurranser om arkitektur med ikoniske kvaliteter, og alle andre jatter med om spektakulære kulturbyggs betydning for byutvikling, får det flere konsekvenser. En av dem er ganske mye dårlig prosa som konkurrerende arkitekter må skrive i siste øyeblikk for å overbevise

5 DRAFT ONLY 5 jury og publikum om at prosjektene deres kan oversettes til noe identitetsgivende, karakteristisk og catchy som kan transformere stedet de står i pakt med uttalte politiske planer og idealer. En annen, og mer betenkelig effekt, er at arkitektur ikles en visualitet som lar seg sirkulere hinsides stedet og funksjonen, som silhuetter eller logoer, som kan bære den identiteten man så sårt lengter etter og synes man trenger. Dermed blir arkitekturen offer for en instrumentell entydighet, bærere av en dobbel billedlighet, som det er alt annet enn sikkert at er den beste måten å gjenkjenne og realisere arkitektur av høy kvalitet på. Selv da småbyen Førde, som for noen år siden utlyste en arkitektkonkurranse om et såkalt signalbygg, dvs. et ganske stort museum for en knøttliten og helt ubetydelig samling, snakket lokale politikere i fullt alvor om en ønsket Bilbaoeffekt som skulle gi identitet til den lille byen og oss andre lyst til å reise dit. Problemet er bare at identitet ikke er en ting. Hvis identitet var en ting, noe man kunne bestille og betale med den hensikt å oppnå bestemte effekter, ville vi ikke kunne tenke oss tradisjon, knapt ha et begrep om historie. Tradisjon forutsetter endring og er endring, i betydning og i mening. Man kan ikke bygge identitet i form av arkitektur, det er uttrykk for en forkjært og omvendt kausalitet: Det er vi og våre affiniteter og aversjoner som forlener arkitekturen med mening, og eventuelle ikoniske kvaliteter og identiteter. Paradoksalt nok har en forståelsesform som opprinnelig var innrettet mot å analysere kulturell og estetisk mangetydighet fått resultere i mye slett arkitekturfortolkning, forenklende i sitt forsøk på å kode og ordne mening, og å botanisere identiteter, ved å snakke om arkitektur som symboler. Semiologien har latt Norges fremste sosiolog og sosialfilosof peke på stortinget og si at det betyr parlamentarisme, enda parlamentarismen ikke var innført da Stortinget ble bygget, og bygningen i dag gir andre, uoverskuelige og ikke ikke-intenderte assosiasjoner, avmakt, for å ta et av mange eksempler. Selv om man for min del gjerne må sette en stor parentes omkring dette drøvtygde fortolkningsapparatet er det ingen grunn til å glemme et av semiologiens utspring i noe som i dag kan fortone seg som en teoretisk steinalder, nemlig Umberto Ecos fantastiske Opera overta, Det åpne verket, fra begynnelsen av 1960-tallet. Med utgangspunkt i en forlengst kanonisert, men den gang avantagard kunst, deriblant Calders mobiler og Cage og Stockhausens komposisjoner, ville Eco vise at den nye

6 DRAFT ONLY 6 kunsten, i bruddet med den klassiske tradisjonens formale kriterier og vurderingssystemer distribuerte mangetydighet, tvetydighet, polyvalens; med andre ord: at verket er åpent og byr seg frem for konkurrerende og skiftende fortolkninger. Verken kunsten eller arkitekturen er identisk med seg selv i den forstand at de uttrykker noe konstant og permanent. Derfor blir identitet et besværlig kriterium for både arkitekturtenking og for en potensiell arkitekturpolitikk. Da soldatkeiseren Constantin ved begynnelaen av 300-tallet fikk Constantinbuen konstruert av resirkulert spolia, altså rester og fragmenter fra andre byggverk, som korrigerte friser og emblemer fra Hadrian og Markus Aurelius, og til og med ga et portrett av av Trajan en makeover i form av sine egne karaktertrekk, kan kombinasjonen av gjenbruk og ikonografisk program fortolkes som en bevisst og selvbevisst politisk handling innrettet mot en full historisk appropriasjon av det romerske keiserdømmet i dets kristne forvandling. Dét er ikke nødvendigvis en turists fortolkning, det var heller ikke renessansens. Alt dette er gammelt nytt. Forestillingen om destabiliserte og destabiliserende identiteter som ble formulert av semiologien da den fremdeles var frisk og ny ga også fullkommen mening for arkitekturen, og skulle ha gjort det klart en gang for alltid at fortolkning og mening er in the eye of the beholder, og ikke objektive, programmerbare egenskaper ved tingene. Det er den samme arkitektoniske kompleksiteten Jean-Louis Cohen så truet i kravet om smashing konseptuell klarhet i arkitekturprosjekter som har et par sekunder på TV til å overbevise om sine kvaliteter. Denne granittblokken, 90 tonn tung, 14 meter høy og visstnok 900 millioner år gammel fikk Snøhetta skåret ut av det norske fjellet, shippet til Berlin og innfelt i den norske ambassaden i det nordiske ambassadekomplekset i Tiergarten. Poenget her er ikke å spekulere over denne granittblokkens plass i den norske statens selvfremstilling ambassader ligner jo på Verdensutstillingenes nasjonale paviljonger i sin utstilling av konstruerte identiteter eller om utstillingen av denne steinen i Berlin fra Snøhettas side var ment som en ironisk gest eller som et ektefølt bud på et identitetsgivende nasjonalt emblem. Uansett peker steinen oss i retning av en vesentlig essens i det identifikasjonsmaskineriet som gjør det mulig å snakke om en norsk, nasjonal arkitektur i

7 DRAFT ONLY 7 moderne forstand, nemlig den nesten sensasjonelle fusjonen av materialestetikk og autentisitetsetikk som kjennetegner det norske 1800-tallet. Som kjent har norsk historieskrivning vært et temmelig positivistisk anlagt prosjekt, som har sett på historie som noe som praktisk talt kunne spas opp av bakken, det gjelder også for arkitekturhistorien, som i ganske ekstrem grad har handlet om å identifisere nasjonale essenser i den norske arkitekturen, knyttet særlig til materialer, men også til konstruksjonsmetoder. Blant tusen eksempler kan jeg anføre Herman Major Schirmer, som på 1880-tallet søkte om stipendmidler til en reise til Færøyene, Orknøyene og Skottland dette var før Forskningsrådet og forskningsprogrammenes tid, da man skrev direkte til Stortinget om penger, og sjansene for uttelling steg betraktelig dersom man hadde den notoriske politikus Bjørnstjerne Bjørnson som lobbyist. Hvertfall, Schirmer ønsket, som han skrev, å bringe hjem hva der af vort er at finde der vest, altså noe nasjonalt i landflyktighet som skulle ha overvintret inntakt i et fremmed landskap. Det vi ser konturene av, er med andre ord en arkitekturforsker på et slags vikingtokt i tid og rom, til et sted der tiden antas å ha stått stille i tusen år, for å identifisere noe norsk på avveie som kunne transporteres tilbake til sin opprinnelige og naturlige sammenheng. Dette lyder kanskje kuriøst, men det er typisk: Typisk for 1800-tallets nasjonalt orienterte arkitekturhistorie, som ikke nølte med å behandle norsk identitet som en ting og som dermed kunne bygge den i norsk stein, og ikke mindre typisk for 1900-tallets arkitekturhistorieskrivning, som har hvilt på temmelig essensialistiske bestemmelser av nasjonale identiteter. Det var det samme fenomenet som rammet Snøhettas opera for noen år siden i diskusjonen om den burde kles med norsk stein eller italiensk marmor. Den debatten var sikker fascinerende for alle avislesere, og ikke mindre for de av oss som bruker komisk mye tid på det norske 1800-tallets arkitekturdebatter, fordi den i struktur og argument var identisk med de overopphetede, pasjonerte meningsutvekslingene som fant sted i tiårene omkring 1900: Som bygningskonduktør Andr. Bugge formulerte det i 1901: Lad derfor løsenet være: Ikke fremmed sten på norsk klippegrund!. I kontrast ser vi her italiensk stein i den norske hovedstaden, brakt i the New York Times forrige uke. Kulturminister Trond Giske fremla for en måned siden det han omtalte som sin viktigste kulturmelding i denne stortingsperioden, nemlig språkmeldingen Mål og

8 DRAFT ONLY 8 mening for diskusjon i Stortinget. I følge avisreferatene haglet et karakteristisk vokabular over Stortings-salen denne dagen, nemlig et uvanlig samstemt og feststemt konsentrat av ordene identitet, bærebjelke, felleskap og kulturnasjon. Hvor slående sammenfallet mellom posisjonene i norsk arkitektur og den norske språkstriden har vært siden midten av 1800-tallet, skal jeg selvfølgelig ikke bruke tid på her og nå, bare si at den særnorske språkstriden jo i uvanlig grad har vært et identitetsprosjekt og utrykk for identitetspolitikk. Til tross for det historiske sammenfallet i språk- og arkitekturhistorie, tror jeg det vil være klokt i utarbeidelsen av en norsk arkitekturpolitikk å gjøre hva man kan for å styre unna fristende honnørord som nettopp identitet, bærebjelke, felleskap og kulturnasjon. Identity is like a mousetrap in which more and more mice have to share the original bait, and which, on closer inspection, may have been empty for centuries, hevdet Rem Koolhaas på side 1248 i 1990-tallets mest megalomane arkitekturmanifest, Small, Medium, Large, X-Large. The stronger the identity, the more it imprisons, the more it resists expansion, intepretation, renewal, contradiction, fortsatte han i en diskusjon om byer, eksemplifisert ved Paris, som bare kan bli mer parisisk, i følge Koolhaas, og som er i ferd med å bli et hyper-paris, en polert karikatur. (Her ser dere Pariskvartalet på strip en i Las Vegas, der jeg nettopp var, og der jeg snakket med folk som synes dette simulakret overflødiggjorde alle drømmer om å dra til det franske Paris, ettersom de allerede hadde fått med seg det viktigste.) Identiteter graviterer lett mot stereotypi, det fikk vi nettopp grusomt eksemplifisert i diskusjonen om bruk av hijab i politiet, som ble formidlet som om saken skulle ha handlet om muslimske kvinners identitet; det gjelder enten debattene er vulgære og uopplyste eller subtile og informerte. Også sammentenkningen av arkitektur og identitet leder raskt mot stereotypi, mot ufruktbare klisjeer. Identiteter kan likevel og heldigvis aldri bli noe mer enn konstruksjoner; for identitet er noe man gjør, ikke noe man er. Identiteter er handlinger gjennom identifikasjon, ikke gitte essenser som disse bildene demonstrerer. Dermed burde det være klart at identitet ikke er et særlig interessant parameter for utviklingen av en norsk arkitekturpolitikk.

9 DRAFT ONLY 9 Kanskje burde kulturministeren appropriere den tradisjonen som faller så naturlig for franske presidenter og som er så fremmed for norske politikere, nemlig, som fortidens fyrster, å samle de beste og ikke teknokrater, byråkrater og utredere omkring seg, og la dem tenke fritt og vilt, som utstillingen om et potensielt nytt Stor-Paris legger opp til. Det er, hvertfall for meg, ganske utrolig å skulle innrømme at Sarkozy kanskje kan være et mer inspirerende forbilde for en norsk arkitekturpolitikk enn den faraoiske Mitterand. For en sosialdemokrat, må det virke nesten absurd. Likevel tror jeg den unike og historiske franske fusjonen av pietet og radikalitet kunne være befordrende for den som eventuelt skal effektuere en norsk arkitekturpolitikk, og gi en forståelseshorisont som gjør det mulig å håndtere både gamle nasjonalgallerier og nye bydeler på måter som i neste omgang er forståelig for oss som bor i byen.