Ut av Schengen? Med Schengen-avtalen har Norges grensekontroll blitt flyttet til EUs yttergrense.

Transkript

1 Nr. 7, oktober 2013 Forfatter: Svein Eldøy, masterstudent sammenliknende politikk (UiB) og ungdomsrepresentant i Rådet til Nei til EU Kategori: Schengen Stikkord: Kriminalitet Innvandring Festning Europa Bakgrunn: I år ble det for første gang på lang tid blitt blåst liv i debatten om Norges Schengen-medlemskap. Landsmøtene til FrP og SP har tatt til orde for henholdsvis å reforhandle Schengen-avtalen og å melde Norge ut. I dag er den viktigste hensikten til Schengen-avtalen å stenge Europas grenser for mennesker utenfra. (Foto: Regjeringen.no.) Ut av Schengen? Med Schengen-avtalen har Norges grensekontroll blitt flyttet til EUs yttergrense. Det er på høy tid å diskutere konsekvensene av Schengen etter tolv år med medlemskap. Likevel hevder jeg her at frykten for utlendinger og kriminalitet har fått prege debatten på en uheldig måte. Hvis vi ikke har et bredere perspektiv enn (ubegrunnet?) frykt for det utenfor, kommer vi fort i skade for å la euroeliten innføre lover som innskrenker menneskenes frihet i Europa. I dette faktaarket oppsummeres de viktigste delene av EUs politikkutvikling på justis- og migrasjonsområdet de senere årene. Jeg mener det fins gode grunner til å hevde at det er Brussel, og ikke kriminelle øst-europeere eller afrikanere, som truer friheten og velferden vår som borgere av morgendagens Europa. Gjør Schengen Norge til en frihavn for kriminelle utlendinger? «Vi har nok kriminelle fra før om ikke vi skal importere store mengder kriminelle fra utlandet. Det er på tide å ta kontroll over grensene våre igjen». Dette skrev

2 2 Sandra Borch, leder av Senterungdommen, på sin blogg i forkant av Senterpartiets landsmøte i april. Borch var en av de sentrale Schengen-kritikerne i SP, som vant fram med sitt krav om Schengen-utmelding på landsmøtetl. Her heter det at Senterpartiet skal arbeide aktivt for å få meldt Norge ut av Schengen. Også i Fremskrittspartiet har det lenge ulmet en misnøye med at Schengen har bygget ned kontrollen ved Norges grenser, og på denne måten øyensynlig åpnet døren til Norge for utenlandske kriminelle bander. Forut for landsmøtet i mai forsøkte en sterk fraksjon å banke gjennom et utmeldingsvedtak. Konflikten endte i et kompromiss som tar til orde for reforhandling, men ikke utmelding fra Schengen-samarbeidet. I dokumentet fokuseres det på at EUs yttergrenser er dårlig bevoktet, og at kriminelle fra land utenfor Schengen har fripass til Norge via Schengenområdet. Schengen-motstanderne i SP og FrP skal ha takk for at de reiser en debatt som burde vært tatt for lenge siden. Siden Schengen-avtalen trådte i kraft i Norge i 2001, har man knapt hatt noe offentlig ordskifte om avtalen. At de tar fremmedfiendtlige og demagogiske argumenter i sin munn når debatten først reises, er imidlertid fryktelig synd. Å ønske å beskytte seg mot grenseoverskridende kriminalitet er et legitimt standpunkt. Likevel er det misvisende å gi Schengen skylden for kriminelle handlinger utført av utlendinger i Norge, enten disse utføres av Schengen-borgere eller av mennesker utenfra. Schengen er i dag en del av EU-lovverket, og derfor har borgerne av alle Schengen-landene likevel tilgang til arbeid og opphold i Norge, eller eventuelt til å gjøre forbrytelser her gjennom EØS-medlemskapet vårt. Når enkelte røster hevder at Norge oversvømmes av kriminelle bander fra Øst-Europa på grunn av Schengen, er dette langt fra sannheten. Norge har etter EUs østutvidelse opplevd en økt tilstrømming av arbeidende utlendinger. Det bor nå eksempelvis over polske innvandrere i Norge. Dette er i all hovedsak arbeidsinnvandrere som er helt nødvendige for at det norske samfunnet skal gå rundt. Og det kan igjen understrekes at det er gjennom EØS, og ikke Schengen, vi har invitert dem hit. Med Schengen-avtalen har Norges grensekontroll blitt flyttet til EUs yttergrense. Det er i hovedsak yttergrensestatene, med hjelp fra EUs grensebyrå Frontex, som nå vokter porten inn til Schengenområdet. EUs yttergrense har blitt stadig vanskeligere å krysse for mennesker utenfra de senere årene. På tross av en voksende flyktningkrise i verden, og et stort antall mennesker på flukt fra borgerkrigen i Syria, går faktisk antallet flyktninger i Schengen-området ned. Rett kritikken dit den hører hjemme! Den Schengen-avtalen Norge underskrev i 1997 er en helt annen enn den som eksisterer i dag. På tross av et nei til EU i folkeavstemningen bare tre år tidligere, ble Schengen-avtalen banket gjennom i Stortinget uten særlig offentlig debatt, selv om enkelte partier stemte mot, like før parlamentarikerne tok sommerferie. Budskapet til Schengen-forkjemperne den gangen var at Schengen handlet om passfrihet, mens andre sider av avtalen ble underkommunisert etter beste evne. Det er i dag et uttalt mål fra EUs side at man gjennom Schengen skal føre en enhetlig asyl- og flyktningpolitikk, en felles grensekontroll, en stadig likere justispolitikk og ikke minst etablere et omfattende politi- og overvåkningssamarbeid i EU. For Norge som er tilsluttet Schengen, men ikke EU, innebærer dette massiv suverenitetsavståelse innenfor justis- og

3 3 migrasjonspolitikken, uten at landet har noen reelle muligheter for å delta i politikkutviklingen. Som Schengen-medlemmer sitter vi maktesløse på sidelinjen, mens det overnasjonale samarbeidet tar stadig mer autoritære former. Festning Europa Schengen-avtalen ble etablert i 1985 med et ønske om passfrihet, og enklere bevegelighet mellom medlemslandene i. Avtalen ble inngått mellom Frankrike, Nederland og Benelux-landene, men er utvidet til å gjelde det meste av EU. Storbritannia, Irland, Romania, Bulgaria, Kroatia og Kypros er ikke med. I dag er den viktigste hensikten til Schengenavtalen å stenge Europas grenser for mennesker utenfra. Schengen-avtalen har blitt videreutviklet i et forrykende tempo, og en rekke tilleggsavtaler er etablert. Europa fortoner seg med dette lovverket som en festning med høye murer mot omverdenen. For asylsøkere og flyktninger er Schengen en katastrofe. Hvert år mister et ukjent tusentall mennesker livet mens de forsøker å forsere den europeiske festningen. Langt flere får livene sine satt på vent, eller ødelagt i interneringsentre og kjededeportasjoner. En rekke humanitære organisasjoner kritiserer i dag EU for å undergrave hele det europeiske asylinstituttet i sin iver etter å stenge grensene. For å reise lovlig inn i Schengen-området trenger borgere av de fleste land visum. Schengen-landene opererer med felles visumkrav mot 127 land. Dette inkluderer de fleste utviklingslandene i verden, alle landene på det afrikanske kontinent, og stort sett alle land det kommer flyktninger fra. Hvis det er sannsynlig at en visumsøker vil søke asyl i Europa, vil søknaden avslås. Gjennom det såkalte transportøransvaret straffes flyselskaper og andre transportselskaper med høye bøter om de bringer en person som senere søker asyl til Schengen. Det er ikke mulig å søke asyl ved Schengen-landenes utenriksstasjoner. På denne måten gjør EU det umulig å ta seg inn på lovlig vis for å søke asyl. De senere årene har grensekontrollen ved Schengens yttergrense blitt trappet kraftig opp. Å sette beina på europeisk jord for å søke asyl, har derfor blitt en lang, vanskelig, dyr og ofte svært farlig affære. Yttergrensen er i dag stengt med høye piggtrådhegn. Den bevoktes av hunder og grensevakter. EU arbeider mot å etablere såkalte smarte grenser, hvor radarteknologi, hjerteslagog varmesensorer skal avdekke mennesker som forsøker å snike seg inn. Til og med satellitteknologi brukes for å overvåke flyktninger fra rommet! EU har videre etablert et yttergrensebyrå, Frontex. Det drives som en operativ etterretningsorganisasjon, som jakter på flyktninger både langs grensen og utenfor Europas grenser. Et yttergrensefond er også etablert, for å finansiere militariseringen av yttergrensen. Felles asylsystem EU forsøker i disse dager å etablere et felles asylsystem kalt CEAS. Grunnsteinen i den felles flyktningpolitikken er den såkalte Dublin-forordningen. Den innskrenker retten til å søke asyl til ett medlemsland, og gir ansvaret for asylbehandlingen til det første Schengenlandet en asylsøker beviselig har befunnet seg i. Av rent geografiske årsaker skyves ansvaret for brorparten av Schengens asylsøkere på denne måten over på yttergrensestatene i sør. Landenes asylsystemer settes under et uforholdsmessig press. For Hellas sin del har asylsystemet brutt fullstendig sammen, og flyktningsituasjonen i landet blir betegnet som en

4 4 humanitær krise. Dublin-forordningen har på denne måten tvunget yttergrensestatene til å innskrenke sin asylpolitikk, og til ytterligere forsterking av grensekontrollen. I sin ytterste konsekvens fører Schengens strenge innreiseregler kombinert med en stadig mer militarisert grensekontroll til at flukten til Europa har blitt livsfarlig. Da lovlige innreisemåter, og fornuftige reiseruter blir umuliggjort, velger stadig flere mennesker å la seg smugle inn i Schengen. Det er på mange måter den strenge utestengingspolitikken som setter mat på bordet til menneskesmuglerne. De aller fleste flyktninger og asylsøkere som når EU har hatt hjelp av smuglere på hele eller deler av ruten sin. Ettersom landegrensen har blitt stadig bedre bevoktet velger nå stadig flere å risikere livet ved å krysse Middelhavet i overfylte fartøyer som ofte er langt fra sjødyktige. Vi hører til stadighet om lik som skyldes i land i de greske og spanske kystene, og om flyktningbåter som går ned på den korte overfarten. Senest om fiskebåten som gikk ned ved Lampedusa med over fem hundre passasjerer. Dødstallene har i skrivende stund nådd tre hundre, og letemannskapene frykter å finne langt flere. Det eneste Europa kunne tilby disse menneskene, som i hovedsak var flyktninger fra Eritrea og Somalia, er en begravelse på den italienske statens regning. EUs innenrikskommissær, svenske Ceilia Malmström, svarte på tragedien med økte bevilgninger til Frontex, og med å intensivere arbeidet med å få på plass overvåkningssystemet Eurosur. Politi og justissamarbeid morgendagens politistat? Siden Lisboa-traktaten trådte i kraft i 2009, har utviklingen av overnasjonal justispolitikk og politisamarbeid skutt voldsom fart i EU. Som Schengen-medlem er dette noe Norge i stor grad omfattes av. EU har lenge hatt et overnasjonalt politisamarbeid i Europol. Europolitiet har hovedkvarter i Haag, hvor det i dag arbeider 700 politifolk døgnet rundt med etterretningsbasert informasjonsinnsamling, deling av informasjon med medlemsstatene, og med å koordinere flernasjonale politioperasjoner. De senere årene har Europol fått sitt mandat kraftig utvidet, og i 2010 fikk organisasjonen status som eget EU-organ. Under Schengen-paraplyen har det videre blitt utviklet en bred vifte av overvåkningssystemer og plattformer for informasjonsutveksling mellom medlemslandene. I tillegg har det blitt etablert flere tilleggsavtaler utenfor Schengen. Norske myndigheter har med sin «aktive Europa-politikk» knyttet seg så tett som mulig til disse. Enkelte tiltak retter seg mot utlendinger, andre mot kriminelle, men også den generelle overvåkningen av alle europeiske borgere tiltar. Etter den såkalte Prüm-konvensjonen som kom i 2005, tas det sikte på å sy disse systemene sammen. Målet er en utstrakt deling av sensitiv informasjon mellom EU-landenes politi og påtalemakter, alt sammen i kriminalitetsbekjempelsens navn. For å holde kontroll med utlendinger som oppholder seg i Schengen har man opprettet et visumregister, Visa Information System (VIS) og fingeravtrykkregisteret Eurodac. Begge systemene inneholder biometrisk informasjon, og er tilgjengelige ved alle politistasjoner og grenseposter i Schengen. Det samme er Schengen Information System (SiS), som bortsett fra politisamarbeidet regnes å være det viktigste samarbeidet innenfor EU på justissektoren. SIS er et sentralisert register for ettersøkte personer og gjenstander. Systemet er tilgjengelig ved en halv million

5 5 punkter i Schengen-området. Mye oppmerksomhet har også det såkalte datalagringsdirektivet fått. Direktivet legger opp til lagring av vanlige borgeres tele- og internettbruk, og informasjonen lagres i opp til to år. Det finnes helt klart gode grunner til at politi og myndigheter i et overnasjonalt Europa, og i en globalisert verden, bør samarbeide for å motvirke grenseoverskridende kriminalitet. Vi skal på samme tid være klar over at når myndighetene overvåker oss alle for å avdekke kriminalitet, går dette ut over personvernet og rettsikkerheten vår. Europol har lenge blitt kritisert for å være lite gjennomsiktig, og Europols ansatte er gitt straffeimmunitet. Den demokratiske kontrollen er lik null. Det samme gjelder for de mange overvåkningssystemene som har blitt etablert på overnasjonalt nivå. Med Prüm-konvensjonen, som nå nettopp har trådt i kraft, blir disse systemene sydd sammen etter et prinsipp om «interoperabilitet». Videre vil Schengen-landene, inkludert Norge, i framtiden dele sine nasjonale overvåkningsdatabaser for fingeravtrykk, DNA og kjøretøyer. gjennomsiktige. Den demokratiske kontrollen er særlig dårlig for Norge. Schengen-lovene utvikles innenfor rammen av EU, hvor vi ikke har noen innflytelse. Tiden er derfor overmoden for en norsk debatt omkring Schengen-avtalen og landets tilknytning. Det fins alternativer til Schengen. Vi skal imidlertid være årvåkne, så vi retter kritikken dit den skal: mot elitene i Brussel, og ikke mot «de kriminelle andre». Faktaarket bygger på notatet Grenseløs kontroll som Eldøy skrev på oppdrag for Nei til EU i 2011 (Arbeidsnotat nr ). Alternativ til Schengen? Deler av overvåkningen og kontrollen som skal kompensere for passfriheten i EU er muligens helt nødvendig i et grenseløst Schengen. Andre deler har store negative konsekvenser for Schengen-borgernes og migranters rettssikkerhet og personvern. Borgerne i Schengen-landene har i liten grad oversikt over disse systemene, og de diskuteres i svært liten grad i offentligheten. Det hefter videre et alvorlig demokratisk underskudd ved Schengen. Den demokratiske kontrollen er lav, og dette gjelder særlig de justispolitiske delene av avtalen, som i sin natur er hemmelige og lite