Den nye Schengen-avtalen rammer reisefriheten. Historien om Stephanie Mills. Den nye Schengenavtalen direkte med EU. Talerett når det er for seint

Transkript

1 Den nye Schengen-avtalen - avtalen mellom Norge og EU Innhold Nei til EUs skriftseriehefte nummer Av DAG SEIERSTAD Den nye Schengen-avtalen rammer reisefriheten Historien om Stephanie Mills Den nye Schengenavtalen direkte med EU Talerett når det er for seint Innholdet i avtalen - Hva innbys vi til å godta? Fra Schengen til Amsterdam: Hva har skjedd i EU? Fra 1994 til 1999: Hva har skjedd i Norge? Hemmelig skal det være Schengen-kritikk i EU-parlamentet Vedlegg: Sentrale artikler fra avtalen mellom Norge/Island og EU Opplegg for studiering Hvor kan du få vite mer? Dette er det tredje heftet Nei til EU gir ut om Schengen. "Schengen og Norge" ble gitt ut høsten 1995 med Thomas Mathiesen som forfatter. "Det får være grenser. Nei til EUs utredning om Schengen-saken." kom ut høsten 1996 med Thomas Mathiesen og Dag Seierstad som forfattere. Den nye Schengen-avtalen rammer reisefriheten All personkontroll skal vekk ved grensene mellom de land som avtalen

2 omfatter, det vil si mellom Norge og alle EU-land unntatt Storbritannia og Irland. Dette blir framstilt som en forbedring av "reisefriheten". Men når personkontrollen fjernes ved grensene, skal dette kompenseres - ved strengere felles yttergrensekontroll mot resten av verden - ved mer effektiv politiovervåking innad i det enkelte land som deltar i avtalen. Hvis Norge knytter seg til den nye Schengen-avtalen, må Norge ta på seg å praktisere EUs yttergrensekontroll like strengt som EU-landa. Vi kan da havne i en situasjon der vi bidrar til et Vest-Europa som lukker seg mot andre verdensdeler, spesielt mot land i den tredje verden. I tillegg vil vi trekkes inn i et politi- og overvåkingssamarbeid som på den ene sida må trappes kraftig opp nettopp på grunn av de åpne, indre grensene - og som på den andre siden unndrar seg demokratiske kontroll. Visum til mange flere land Tilknytning til den nye Schengen-avtalen gir oss ikke mer av den "reisefriheten" som det reklameres med. Denne avtalen forandrer ikke noe når det gjelder friheten - eller retten - til reise rundt om i Europa. Den som har et norsk pass, kommer inn i alle EU-land sjøl om Norge avviser avtalen. Det er krav om visum, ikke om å vise pass, som kan hindre reisefriheten mellom land. Godtar vi den nye Schengen-avtalen, må Norge følge visumreglene og visumlistene til EU. Det betyr at vi må kreve visum av reisende fra 32 land som har kunnet reise visumfritt inn i Norge. Og motsatt: norske reisende må skaffe seg visum for å reise til ett av disse 32 landa, land vi har kunnet reise til uten visum. Schengen vil dermed begrense "reisefriheten" for norske borgere i forhold til 32 land, bl.a. til alle våre tradisjonelle samarbeidsland i Øst- og Sør- Afrika. Derimot vil "reisefriheten" til og fra land i EU ikke endres. Kravet om å vise pass, begrenser ikke reisefriheten på noen som helst plagsom måte. Det som derimot fort kan skje innad i EU, er at kontrollen med reisende vil settes inn på andre måter. Passfrihet eller legitimasjonsplikt? Mange EU-land arbeider med å innføre legitimasjonsplikt for alle som befinner seg der, også for egne borgere. Det betyr at borgerne i det enkelte land må utstyres med identifikasjonskort som også viser statsborgerskap. I realiteten vil slike identifikasjonskort måtte inneholde nøyaktig de samme opplysningene som et pass. Passfriheten ved grensene i EU-Schengen kan dermed fort slå om til daglig passtvang. De reisende trenger ikke vise pass for å krysse grensene, men de må være beredt til å vise pass eller tilsvarende legitimasjon på forespørsel hvor

3 som helst ellers. Passfriheten i Norden har ikke trengt noe av det overvåkingssystemet som Schengen bygger opp og som avtalefstes i et regelverk på langt over 2000 sider: "Den nordiske protokollen (om passfrihet) er et dokument på én side. Schengen-konvensjonen er et... tragikomisk sammensurium av overvåkning og kontroll av egne borgere såvel som av utlendinger." (Ole Krarup, dansk jusprofessor) HISTORIEN OM STEPHANIE MILLS Frankrike bestemmer hvem som kan få reise inn i Nederland fra land utafor EU. Slik er det blitt i Schengen, og slik er det meningen at det skal være. Den nye Schengen-avtalen vil - som den forrige - overføre slik makt fra Norge til Frankrike - og til andre EU-land. Det viser historien om Stephanie Mills. Stephanie Mills fra New Zealand ble stoppa i kontrollen på Schipholflyplassen ved Amsterdam sommeren Hun skulle delta på et møte om atombombeprøvene til India og Pakistan. Men dataskjermen viste at hun var registrert som uønsket person i Nederland. Det var riktignok ingen nederlandske myndigheter som hadde tatt den avgjørelsen. Avgjørelsen var tatt i Frankrike, men fikk konsekvenser i Nederland fordi franske myndigheter registrerte Mills som uønsket person i det såkalte SIS-registret. Verken asylsøker eller kriminell Dette SIS-registret er det fellesregister som Schengen-landa har oppretta for å holde styr på kriminelle og alle de som likestilles med kriminelle: asylsøkere, flyktninger, illegale immigranter,... Nå var Stephanie Mills verken asylsøker, flyktning eller illegal immigrant. Hun var heller ikke dømt - ikke en gang mistenkt - for noen kriminell handling. Men hun hadde organisert en kampanje mot de franske atombombesprengningene ved Mururoa i Derfor var hun uønsket i Nederland i Franske myndigheter hadde i 1995 registrert henne som "en trussel mot den offentlige orden" og lagt registreringen inn i SIS-registret. En slik registrering skal da automatisk gjelde i alle Schengen-land. Slik må det være når passkontrollen mellom Schengen-land fjernes. En person som avvises ved innreise til ett Schengen-land, skal ikke kunne komme dit via et annet. Derfor må denne personen nektes innreise til alle Schengen-land. Slik var det for Stephanie Mills. Uansett hva nederlandske myndigheter og nederlandsk opinion mente om de franske atomvåpenprøvene i Bare Frankrike kan slette

4 Det er da også bare franske myndigheter som kan slette registreringer som er lagt inn i Frankrike. Stephanie Mills kunne ha søkt særskilt visum til Nederland for akkurat denne innreisen. Men da måtte hun ha visst at hun var registrert i SIS. Det fikk hun naturligvis ikke vite før hun sto der på flyplassen i Amsterdam. Men fortsatt kunne Frankrike ha reagert. For de skal ha melding om det hvis et annet land utsteder et slikt visum. Og hvordan skulle franske myndigheter kunne vite at Stephanie Mills ville holde seg pent og pyntelig i Nederland når det ikke lenger foregår noen personkontroll ved de indre grensene? Den nye Schengen-avtalen direkte med EU Forhandlingene med EU om en ny Schengen-avtale ble avslutta senhøstes Det ble ikke forhandla om det faktiske regelverket i avtalen, bare om den såkalte "institusjonelle løsningen", dvs. om hvilken plass Norge skal ha når EU fatter vedtak som binder Norge. Regjeringen går inn for at Stortinget denne gang bare skal ta standpunkt til denne "institusjonelle" delen av avtalen. Det faktiske innholdet i den nye Schengen-avtalen ble - i følge regjeringen - godkjent av Stortinget i juni Men det er riktig bare hvis resten av avtalen er den samme som den avtalen Stortinget godkjente i juni 1997 Det er den ikke. Avtalen mellom EU og Norge/Island fastslår at EUs regelverk på politi- og justisområdet skal "gjennomføres og anvendes av Island og Norge". Dette regelverket omfatter mye mer enn de Schengen-reglene Stortinget tok standpunkt til i juni Hvor mye mer, er foreløpig ikke klart. Regjeringen vil sannsynligvis legge fram sin proposisjon om den nye Schengen-avtalen i slutten av mars. Det betyr at Stortinget høyst sannsynlig tar standpunkt til avtalen i løpet av april. Hensikten er at Norges avtale med EU skal tre i kraft samtidig som Amsterdam-traktaten trer i kraft 1. mai. Fra Schengen til EU Den opprinnelige Schengen-avtalen var en avtale mellom Norge og ti av EUs medlemsland, de ti Schengen-landa. Avtalen ble godkjent av Stortinget i juni mot stemmene til SV, RV og de tre partiene i Bondevik-regjeringen. Denne avtalen med Schengen faller bort i samme øyeblikk som Amsterdam-traktaten, siste tilskudd til EUs traktatgrunnlag, trer i kraft. Det skjer om få måneder. Da overføres hele Schengen-samarbeidet til EU. Amsterdam-traktaten ble vedtatt på EU-toppmøtet i Amsterdam i juni Denne traktaten inngår i det som kan kalles EUs grunnlov. Denne grunnloven omfatter nå Roma-traktaten (1957), Enhetsakten (1986), Maastricht-traktaten (1991) og Amsterdam-traktaten (1997).

5 Amsterdam-traktaten flytter Schengen over i EU og forutsetter at Norge og Island forhandler med EU om en videreføring av Schengenavtalen i form av en avtale direkte med EU. Det var disse forhandlingene som ble avslutta høsten Hva endres ikke i den nye avtalen? Det som ikke endres, er det konkrete innholdet i den Schengen-avtalen Stortinget godkjente i juni 1977: - Vi må bøye oss for alle vedtak EU fatter om yttergrensekontroll, innreiseregler, asyl- og flyktningpolitikk, politisamarbeid og rettssamarbeid. Gjør vi ikke det, faller hele avtalen vekk. Men da er også passfriheten i Norden i stor fare. - Vi må ta på oss å føre yttergrensekontroll på vegne av EU mot resten av verden, og ta på oss kostnadene ved en slik kontroll. - Vi må gi opp den reelle handlefriheten i asyl- og flyktningpolitikken. - Vi må innføre visumplikt i forhold til alle våre hovedsamarbeidsland i Østog Sør-Afrika og mer enn 20 andre land. - Vi bindes til et politisamarbeid som vi ikke har oversikt over eller innflytelse over, og som erstatter åpen kontroll ved grensene med skjult kontroll innad i hvert enkelt land. - Vi bidrar til å utvikle et internasjonalisert politi utenfor rekkevidde av enhver reell demokratisk kontroll. - Vi bidrar til EUs unionsutvikling på et viktig område - og bindes av den i neste omgang. I tillegg blir den nye avtalen en "dynamisk avtale" på samme måten som EØSavtalen. EU endrer stadig sitt eget rettsgrunnlag på alle områder gjennom å vedta nye direktiv og forordninger. Det vil heretter skje også på det saksfeltet som Schengen-konvensjonen omfatter. Argumentene mot det Schengen-systemet som EU nå overtar, er derfor minst like tungtveiende som før. Hvis tilhengerne av den nye Schengen-avtalen skal finne argumenter for avtalen, betyr det at de må påvise - at det blir enklere å bekjempe grensekryssende kriminalitet ved å fjerne passkontrollen med reisende til og fra EU-landa, - at personvern og rettssikkerhet er best tjent med - eller i det minste er like betryggende ivaretatt - hvis Norge knytter seg til en avtale som bygger opp enorme politiregistre uten reell demokratisk kontroll,

6 - at Norge har noen fordeler av å ta på seg yttergrensekontrollen på vegne av EU, - at visumpolitikken og asyl- og flyktningepolitikken ivaretar norske interesser og verdier bedre hvis den forankres i den nye Schengen-avtalen, - at den parlamentariske kontrollen med politisamarbeidet bedres - eller i det minste er like betryggende ivaretatt - hvis Norge knytter seg til den nye Schengen-avtalen. Dette har Schengen-tilhengerne ikke gjort. De har ikke forsøkt å gjøre det heller. Avtalen mellom Norge og EU: Den nye Schengen-avtalen Avtalen mellom EU og Norge/Island fastslår at EUs regelverk på politi- og justisområdet skal "gjennomføres og anvendes av Island og Norge". Det gjelder både Schengen-reglene, EU-regler som har erstattet Schengen-regler og framtidige EU-regler som endrer eller bygger videre på disse to gruppene regler. (Art. 2) I avtalen med EU vises det til to vedlegg, vedlegg A og vedlegg B. (De viktigste artiklene i avtalen kan du finne bakerst i dette heftet.) Disse to vedleggene er fortsatt (10. februar 1999) ikke lagt fram. Dette er ingen bagatell. Det er disse to vedleggene som skal vise hva avtalen med EU omfatter. Det er i disse vedleggene det skal angis, regel for regel, forskrift for forskrift, hvilket regelverk Norge må godta og praktisere, og hvilke vedtak Norge må sette ut i livet. Fra Utenriksdepartementet er svaret at EUkommisjonen arbeider med disse vedleggene, og at jobben er stor. Vedlegg A har vi best oversikt over. Det skal omfatte det regelverket som overføres til EU fra Schengen. Men det er kommet til et ukjent antall lover, forskrifter og bindende vedtak siden Stortinget godkjente avtalen med Schengen i juni Vedlegg B skal omfatte regler som EU har vedtatt på politi- og justisområdet. Det dreier seg om regler som enten har erstatta tilsvarende Schengen-regler eller som EU har vedtatt på grunnlag av Schengen-konvensjonen. Det er uvisst i hvilken grad det er regler som Stortinget tok standpunkt til i juni Til tross for at de to vedleggene ikke foreligger, er det likevel klart at den nye avtalen med EU er langt mer omfattende enn avtalen med Schengen. Det er tre hovedgrunner til at det er slik: 1. Siden Stortinget godkjente avtalen med Schengen 9. juni 1997, har Schengen-regelverket økt kraftig i omfang. Dette regelverket - det såkalte Schengen-acquiset - var uoversiktlig nok den gang. I tillegg til sjølve Schengen-konvensjonen med sine 142 artikler, dreide det seg om et par tusen sider med lovtekster, forskrifter, vedtak og håndbøker over hvordan regelverket skulle praktiseres. Mye av dette var hemmelige dokumenter.

7 Dette Schengen-regelverket har vokst siden den gang. Det vedtas stadig nye regler og utformes nye forskrifter som vil være like bindende for Norge som de Stortinget godkjente i Siden Schengen-reglene i henhold til Amsterdam-traktaten skal integreres i EU, knytter Norge seg nå ikke bare til Schengen-reglene, men også til det regelverket som EU hadde på politi- og justisområdet. Denne tilknytningen har Stortinget aldri diskutert og aldri godkjent. Hva dette regelverket omfatter, er heller aldri lagt fram for Stortinget, verken i 1997 eller siden. 3. Når Schengen blir integrert i EU, knyttes Norge til en avtalepart som er vesensforskjellig fra avtalepartene i Schengen-avtalen. Schengen var en konvensjon inngått mellom 10 EU-land og dermed en mellomfolkelig avtale som bare kunne endres ved enstemmighet blant konvensjonspartene. Tvister kunne bare løses ved direkte forhandlinger mellom partene. EU er et system med helt andre regler for å fatte vedtak og med EF-domstolen som domsinstans ved rettstvister. Amsterdam-traktaten åpner blant annet for flertallsvedtak når det gjelder yttergrensekontroll, innreiseregler og visumpolitikk. Det betyr at mindretall kan stemmes ned, og at Danmark og Sverige ikke kan ivareta Norges interesser ved å bruke den vetoretten de har i Schengen. Dette var et viktig poeng i Jagland-regjeringens argumentasjon for at vi trygt kunne slutte oss til Schengen. I sum innebærer disse tre forholdene at Stortinget i juni 1997 på ingen måte har tatt standpunkt til den avtalen Stortinget nå innbys til å godta. Regjeringen tar feil når den insisterer på at det eneste nye Stortinget skal ta stilling til, er den nye institusjonelle løsningen slik den er definert i den nye tilknytningsavtalen. (Se utdragene fra avtalen bakerst i heftet.) Men tilknytningsavtalen viser nettopp til at rammen for samarbeidet, alt det som samarbeidet skal omfatte, blir fastlagt gjennom vedleggene A og B. Det er ei annen ramme enn den som gjaldt avtalen med Schengen. Det blir en provoserende løsning hvis regjeringen legger til grunn at Stortinget i juni 1997 forhåndsgodkjente alt nytt som kommer inn i de to vedleggene. "Løsningen" for Norge: Talerett når det er for sent Jagland-regjeringen la i argumentasjonen for Schengen-avtalen stor vekt på at Norge ville få delta i alle forberedelser og alle diskusjoner internt i Schengen fram til endelig vedtak. Da fikk det ikke hjelpe at Norge verken hadde stemmerett eller vetorett - slik de 10 Schengen-landa hadde. Avtalen mellom Norge og Schengen ga Norge adgang til alle komitéer og arbeidsgrupper innen Schengen-systemet. Norge fikk også talerett i eksekutivkomitéen der justisministrene fra Schengen-landa møtes for å ta de formelle beslutningene for Schengen. Derimot fikk vi ingen stemmerett i

8 denne eksekutivkomitéen. Men vår justisminister ville få være med i alle diskusjoner på linje med justisministrene fra Schengen-landa. Det var opplagt at så raus ville ikke EU være. Flere medlemsland, blant annet Frankrike og Spania, kunne ikke tenke seg å slippe Norge til rundt bordet. Saksgangen i EU Saker forberedes i ekspert- og embetsmannsgrupper som EUkommisjonen tar initiativ til. På grunnlag av dette forarbeidet utarbeider Kommisjonen forslag til ny lovregel/vedtak. Forslaget sendes Rådet og EUparlamentet. Parlamentet kan foreslå endringer og stemme forslag ned. Endelig vedtak på vegne av EU fattes av Rådet der statsårder fra de 15 EU-landa møtes. Norge på gangen Avtalen med EU setter Norge og Island på gangen. Norge får ingen plass verken ved bordet eller i rommet når EUs justisministre møtes i Unionsrådet for å fatte vedtak som binder Norge på politi- og justisområdet. Vi får ikke adgang til noen av de komiteene og arbeidsgruppene som forbereder saker for EU-kommisjonen. Vi får heller ingen plass i de lange dragkampene etter at Kommisjonen har lagt fram et forslag og fram til Unionsrådet på vegne av EU kan fatte det endelige vedtaket. Norge må i denne perioden, som kan vare i årevis i omstridte saker, nøye seg med diplomatisk kontakt med Kommisjonen og de 15 EUregjeringene. Det EU tilbyr oss, er "en felleskomite utenfor den institusjonelle rammen til EU". I denne komiteen skal representanter for Norge og Island møte representanter for Unionsrådet og Kommisjonen. Lov til å mene Norge skal få lov til å møte EU både på "ekspertnivå", på "embetsnivå" og på statsrådsnivå. Avtalen fastslår at i denne felleskomitéen kan Norges justisminister "- legge fram problemer... i forbindelse med en bestemt rettsakt eller tiltak eller... reagere på problemer som andre delegasjoner har støtt på, - uttale seg om ethvert spørsmål som gjelder videreutviklingen av bestemmelser som er av interesse for Norge eller for gjennomføringen av slike bestemmelser." (art. 4.2) Ordbruken viser hvor himmelvid forskjellen er fra ordningene i den forrige

9 Schengen-avtalen. Der kunne representanter for regjering og Justisdepartement delta i alle forberedelser av saker fra første øyeblikk - og på lik linje med alle medlemsland i Schengen. Konkret ville det bety at norske deltakere kunne reagere på ideer og forslag fra andre land med det samme de fremmes i arbeidsgruppene, og lenge før noen som helst felles holdning er oppstått. Vi kunne - som ethvert Schengen-land - spille på uenigheter i arbeidsgruppene, lage allianser for å få til løsninger som er i norsk interesse, osv. I stedet skal vi nå få lov til å si vår mening etter at alle andre har blitt enige om hva de i fellesskap går inn for. Det som er som før Det som derimot er som før, er at Norge må bøye seg for ethvert vedtak som fattes av de andre. Hvis ikke, er avtalen brutt og hele samarbeidet opphørt. Ethvert vedtak blir derfor til et diktat for Norge. Vi kan si hva vi mener, men vi har ingen stemmerett, og EU har ingen plikt til å ta hensyn til Norges meninger. Hvis det før eller seinere fattes et vedtak vi ikke kan godta, er samarbeidet opphørt. Da kan passfriheten i Norden forsvinne i samme slengen. For Sverige, Danmark og Finland er politi- og justissamarbeidet nå en integrert del av EU-medlemskapet. De kan ikke ta et brudd med EU på dette området sjøl om Norge skulle bryte ut. En slik Schengen-avtale med EU betyr i praksis innmelding i EU på et område som sto sentralt i nei-argumentasjonen foran folkeavstemningen. Det vil i så fall bli en innmelding på verst mulige vilkår: Vi kan få si vår mening når alt er avgjort, vi forpliktes av alle vedtak, og vi river i stykker den nordiske passfriheten hvis vi våger å mukke. - Innflytelse i forhold til plikter? I debatten om den forrige Schengen-avtalen brukte daværende justisminister Grete Faremo sterke ord om hvilken innflytelse Norge ville få. I redegjørelsen til Stortinget i november 1996 sa hun f.eks.: "En samarbeidsavtale må inkludere institusjonelle løsninger som gir oss en innflytelse som står i forhold til de plikter vi påtar oss." Og videre: "Vi må arbeide for løsninger som innebærer at de formelle beslutninger, for å bli bindende for Norge, tas i et forum der vi deltar på linje med Schengen-landene, og hvor alle beslutninger krever enstemmighet, slik det forøvrig er i Schengen-samarbeidet." Forslaget til avtale gir oss nøyaktig samme plikter som de som pålegges EU-landa. Innflytelsen uttrykkes best slik: "Vil du ikke, så skal du!" Innholdet i avtalen - hva innbys vi til å godta

10 Den nye Schengen-avtalen binder Norge til å følge alle vedtak som EU fatter om yttergrensekontroll, innreiseregler, asyl- og flyktningepolitikk, politisamarbeid og rettssamarbeid. All personkontroll skal vekk ved grensene mellom de landa som avtalen omfatter. Når personkontrollen fjernes ved grensene, må dette kompenseres - ved strengere yttergrensekontroll - ved politisamarbeid og mer effektiv politiovervåking innad i det enkelte medlemsland. Felles yttergrensekontroll Som del av Schengen blir Norge inngangsport til hele Schengen-området, dvs. hele EU unntatt Storbritannia og Irland. EU vil derfor kreve at Norge håndhever streng yttergrensekontroll på vegne av dette store området. Grensevakter i mobile enheter skal operere mellom grensestasjonene ved yttergrensene. Ved yttergrensene skal de hindre at noen krysser grensene utenom grensestasjonene og utenom åpningstidene på grensestasjonene (art. 6, 3). Det fins detaljerte retningslinjer for hvordan grensevaktene skal opptre. Disse retningslinjene er hemmelige. Grensekryssende narkotikahandel og kriminalitet er i rask vekst. Som del av et grenseløst Vest-Europa blir Norge langt mer utsatt enn dersom vi fortsatt kan føre personkontroll ved grensene omkring et land med 4 millioner innbyggere. Våre flyplasser, havner og lange kyst blir i stedet alternative innfallsporter til et grenseløst område med 350 millioner innbyggere. Det gis oss ingen fordeler. Felles regler for innreise Når kontrollen ved de indre grensene sløyfes, må medlemslanda ha felles regler for innreise ved yttergrensene. Har de ikke det, vil et land med liberale innreiseregler bli inngangsporten til hele EU. Reglene for kontroll med reisende stiller så mange vilkår for innreise at de lett kan brukes som redskap for en effektiv utestengningspolitikk. (Art. 5) Inn i Schengen slipper bare personer som - har gyldige dokumenter som gir adgang til å passere grensen, - har gyldig visum dersom det kreves, - kan legge fram bevis for oppholdets formål og vilkår, - har tilstrekkelige midler til livsopphold og til tilbakereise, - ikke er registrert som uønsket (i SIS-registret), - ikke anses å kunne skade offentlig orden, nasjonal sikkerhet eller

11 internasjonale forbindelser til et Schengen-land. (art. 5.1) Samtlige vilkår må være oppfylt. Hvis ikke, er døra stengt til hele Schengenområdet. Dette er hovedregelen. Regelen kan fravikes "hvis det er nødvendig" av humanitære årsaker, nasjonale hensyn eller internasjonale forpliktelser. I slike tilfelle gjelder tillatelsen til innreise bare i det landet som godtar innreisen. (art. 5.2) Visumlister bestemt av EU Schengen-avtalen fører til at vi ikke lenger står fritt i visumpolitikken vår. Norge må kreve visum fra alle land der EU krever visum. EU har ei felles liste over land som omfattes av visumplikt, ei liste som var bindende også for Schengen. Den lista omfatter 32 land som ikke sto på den norske visumlista. Blant de 32 var alle våre hovedsamarbeidsland i Øst- og Sør- Afrika, bl.a. Botswana, Lesotho, Namibia, Swaziland, Tanzania, Uganda, Zambia og Zimbabwe. I alt står det nå 130 land på visumlista til EU. I tillegg er det 29 land der borgerne trenger visum til noen EU-land, men ikke til alle. Bare 20 land, blant dem Norge, er fritatt for visum til EU. Felles praksis i asyl- og flyktningepolitikken Schengen-konvensjonen hadde som et klart siktemål at asylsøkere som er avvist i ett land, skal avvises av alle andre. Bare ett land skal ha ansvaret for å behandle en søknad om asyl. Gjennom Dublin-konvensjonen er dette gjort til et grunnprinsipp for EU - og dermed også for den nye Schengen-avtalen mellom Norge og EU. Dermed er det blitt enda vanskeligere for Norge å føre en sjølstendig asyl- og flyktningpolitikk. EU-landa vil dessuten få en helt annen interesse for den asylog flyktningepolitikken Norge fører, dersom Norge går inn som del av det grenseløse Schengen-området. De åpne, indre grensene vil derfor tvinge fram samme praksis i asyl- og flyktningepolitikken i Norge som i EU. Den nye Schengen-avtalen betyr at det blir vanskeligere å utvikle en solidarisk asyl- og flyktningpolitikk. Dette bekreftes i høringsuttalelser fra politimestrene våre. Politiet i Asker og Bærum fastslår at det blir "økt adgang til å returnere asylsøkere etter Dublinkonvensjonen, utvidede hjemler for bortvisning, økte muligheter til å utveksle opplysninger landene i mellom, utvidet område for transportøransvaret og flere straffehjemler." Dublinkonvensjonens regler om at asylsøkere som hovedregel bare skal ha søknaden vurdert i ett land, det såkalte "førstelandet", vurderes slik i Asker og Bærum politidistrikt: "Bestemmelsen vil medføre langt større mulighet til å returnere asylsøkere til første-land enn det man har i dag."

12 Og videre: "Bestemmelsen vil også medføre at antall realitetsbehandlinger av asylsøknader vil kunne gå ned, i det den gir hjemmel for avslag uten realitetsbehandling. For politiet vil i så fall dette kunne bety færre asylavhør." Schengen-konvensjonen krever at den som transporterer mennesker fram til ei yttergrense for Schengenområdet, står økonomisk ansvarlig for dem som ikke har rett til innreise i Schengen. Dette betyr at ansatte i transportselskap i praksis tar avgjørelser som kan handle om liv og død for mennesker på flukt. Det er derfor mange forhold som bidrar til at Schengen forsterker utviklingen mot en "Festning Europa" - en festning som kan bli uinntakelig for mennesker på flukt hvis hudfargen er feil. Det såkalte Eurodac-registret er én del av disse festningsverkene. I dette registret skal alle EU-land samle fingeravtrykk av alle som søker asyl i et EU-land. Hensikten er å hindre at de søker asyl om igjen hvis de blir avvist i ett land. Det er uklart om Eurodac er del av den nye Schengen-avtalen. Det blir først klart når vi får vite hva som skjuler seg i avtalens vedlegg B. Også om Stortinget avviser den nye Schengen-avtalen vil det over tid være vanskelig for Norge å føre en asyl- og flyktningepolitikk som er vesensforskjellig fra den som føres ellers i Vest-Europa. Det er grenser for hvor åpne vi kan være i Norge hvis andre land i Europa lukker seg. Men det er likevel viktig å ta vare på retten til å ta imot flyktninger på en rausere måte enn andre i dramatiske og akutte krisesituasjoner. I slike situasjoner kan det bli avgjørende at det fins foregangsland. Også kriminelle krysser grenser Schengen-samarbeidet beskrives ofte som et tiltak mot grensekryssende kriminalitet. Men hvorfor starte med å fjerne personkontrollen ved de indre grensene? Det er tross alt der trafikken er størst og mest uoversiktlig. Kampen mot grensekryssende kriminalitet er viktig, og internasjonalt samarbeid er helt nødvendig. Men en viktig underliggende årsak til at denne formen for kriminalitet øker, er nettopp at de indre grensene i EU fjernes. Med det indre markedet forsvant tollkontrollen, med Schengen forsvinner passkontrollen. Det grenseløse indre markedet gir de kriminelle langt flere muligheter enn før. Arne Johannessen, nestleder i Norsk politiforbund, har oppsummert utviklingen slik: "Det er ett felt hvor EUs indre marked har vært en ubetinget suksess og opplevd en voldsom vekst, nemlig kriminaliteten." Og videre: "All logikk tilsier at man burde styrke grensekontrollene i Europa istedenfor å fjerne dem. Nøkkelen ligger ved grensa. Der kan alle kontrolleres uten skjellig grunn til mistanke, enten det gjelder ved landegrenser, flyplasser eller havner." (Arbeiderbladet 12. februar 1997) I en høringsuttalelse fra november 1998 sier Oslo politikammer det samme: "Det vil etter dette være vanskelig å kontrollere at de som ankommer riket har gyldige reisedokumenter, at deres lovlige oppholdstid i Schengen (totalt 3

13 måneder) ikke er oversittet, videre at disse har et visum som dekker også Norge." Og videre: "Også i forhold til saker som omfatter menneskesmugling vil mangel på grensekontroll bli et problem. De fleste tilfeller av avsløringer i disse sakene er gjort ved grensepassering mellom Norge og andre Schengenland, eller ved stikkprøvekontroll etter den nordiske passkontrolloverenskomsten." Samarbeid + passkontroll Norge er tjent med et tett samarbeid med andre land for å bekjempe grensekryssende kriminalitet. Men det er grunn til å spørre: Kan vi ikke delta i tett politisamarbeid sjøl om vi beholder passkontrollen ved flyplassene våre? Storbritannia og Irland har tenkt å mestre politisamarbeidet med resten av EU uten å sløyfe grensekontrollen. De vil beholde passkontrollen med reisende til og fra resten av EU. Hvorfor kan ikke Norge - og resten av Norden - gjøre det samme? Grensekontrollen er ingen hindring for at det britiske politiet samarbeider med det franske om å hindre grensekryssende kriminalitet. Den er heller ingen hindring for at britisk og fransk politi kan sette seg som mål å gjøre dette samarbeidet mer effektivt. Det kan Norge også gjøre. Norge kan samarbeide med EU-landa i kampen mot grensekryssende kriminalitet også om vi beholder personkontrollen ved grensene. Det er uansett i begge siders interesse at et slikt samarbeid blir mest mulig effektivt. Effektiviteten er ikke avhengig av at vi først bygger ned grensekontrollen oss i mellom. Trussel mot personvern og rettssikkerhet Politisamarbeidet i EU kan fort ta former som truer personvern og rettssikkerhet. Politi i ett land gis på visse vilkår rett til å overvåke mistenkte i andre land (art. 40) og til å forfølge mistenkte inn i andre and (art. 41). I stedet for den åpne kontrollen ved grensene kommer skjult kontroll i områdene inntil grensene og andre former for kontroll "på åpen gate". Den nye Schengen-avtalen med EU åpner dessuten for en overvåking som ikke bare retter seg mot kriminelle. Avtalen spesifiserer f.eks. at uønskede utlendinger (art. 96), "vitner" (art. 98), "ledsagere eller passasjerer" (art. 99) kan overvåkes og registreres. Overvåkingen omfatter også den type overvåking som Lund-kommisjonen fikk i oppdrag å granske: "Handlinger som utgjør en trussel mot offentlig orden og sikkerhet" skal overvåkes og registreres i registrene. (Art. 46.1) Sentralt i politisamarbeidet er et stort, felles politiregister, Schengen Information System (SIS). Det dreier seg om noe langt mer omfattende enn et normalt strafferegister. Registret omfatter mistenkte, bekjente til mistenkte,

14 asylsøkere, personer som nektes visum og mange andre grupper. I tillegg til SIS fins det et annet, mer uformelt system for utveksling av personopplysninger under navnet SIRENE. Gjennom SIRENE kan politiet i ett land hente ut tilleggsinformasjon om personer som er registrert i SIS. Disse registrene får et omfang som gjør at det blir ekstremt vanskelig å kontrollere om de fungerer betryggende ut fra hensyn til personvern og rettssikkerhet. Alt for to år sia hadde polititerminaler direkte tilgang til alle opplysninger i SIS-registret. Disse Schengen-registrene skal nå integreres i tilsvarende EU-registre knytta til Europol, bl.a. EIS og Eurodac - det store registret med fingeravtrykk av alle som søker asyl i ett av EU-landa. (Se mer om Europol lenger ut.) Når et slikt overvåkingssystem skal bygges opp over et så stort område med så mange ulike nasjonale politi- og overvåkingstradisjoner, vil muligheten for effektiv demokratisk kontroll være langt mindre enn i hver enkelt av medlemsstatene. Den enkelte medlemsstat kan bare kontrollere de personopplysningene som landets eget politi legger inn i registrene. På EUnivå er det ikke lagt opp til noen form for kontroll som kan ha betydning for EU-borgernes rettssikkerhet. Det bekreftes f.eks. i høringsuttalelsen fra Datatilsynet. Rettssikkerheten er gjennom generasjoner utviklet innen rammen av nasjonalstaten. Når internasjonalt politisamarbeid blir overnasjonalt og registrene blir overnasjonale, blir den demokratiske kontrollen med hva som skjer desto mer avgjørende. En slik kontroll er ikke til stede verken i den gamle eller i den nye Schengen-avtalen. Hva skjer med tollkontrollen? Ved grensene mellom land har det tradisjonelt vært to typer kontroll av de reisende: - kontroll med personers identitet (personkontroll/passkontroll) - og kontroll med personers bagasje (tollkontroll). Norge har foreløpig begge formene for grensekontroll overfor land utenom Norden. EØS-avtalen har fjerna toll på det meste av handelen med EU-landa, men opprettholder tollkontrollen ved grensene siden Norge ikke er med i EUs tollunion. Tollkontrollen er av avgjørende betydning i kampen mot smugling av narkotika og alkohol. Det er tollvesenet som står for prosent av de samlede narkotikabeslagene i Norge. Den samlede grensekontrollen svekkes hvis passkontrollen, kontrollen med personers identitet, faller vekk. Norsk tilknytning til den nye Schengen-avtalen vil fjerne personkontrollen mellom Norge og EU-landa (utenom Storbritannia og Irland). På sikt kan også

15 tollkontrollen komme under press. For slik kontroll fins ikke ved grensene internt i EU. Det betyr at Norge (og Island) hele tida må kreve særbehandling innen den nye Schengen-avtalen - eller fire på tollkontrollen. Vi kan bli satt under press: - Enten bli som de andre, dvs. sløyfe tollkontrollen og gå inn i tollunionen, - eller tre ut av den nye Schengen-avtalen og sette passfriheten i Norden i fare. Politi uten grenser Ingen er imot å utvikle effektivt samarbeid mot narkotikahandel og mafiautvikling på tvers av grensene i Europa. Men Schengen-avtalen fører til noe helt annet enn et samarbeid mellom nasjonale politistyrker. Schengen-avtalen gir f.eks. politiet i ett land rett til å forfølge mistenkte inn i et annet land hvis det vurderes som nødvendig. I tillegg skal det bygges opp dataregistre som den enkelte medlemsstat mister oversikten og kontrollen over. Alt dette griper rett inn i et så følsomt felt som borgernes rettssikkerhet. Rettssikkerheten er gjennom generasjoner utviklet innen rammen av nasjonalstaten. Når internasjonalt politisamarbeid blir overnasjonalt og registrene blir overnasjonale, blir den demokratiske kontrollen med hva som skjer, desto mer avgjørende. I mange vesteuropeiske land er det plagsomt nok at politiet framstår som en "stat i staten", effektivt skjermet mot innsyn og reell demokratisk kontroll. I Frankrike står ulike typer politimyndighet i stadig rivalisering seg i mellom, en rivalisering som gjør innsyn ekstra vanskelig og som kan gjøre enkeltmennesker til kasteball i interne maktkamper mellom ulike politiavdelinger. I Storbritannia er spørsmålet om demokratisk styring med politiet et brennende politisk tema både i riks- og lokalpolitikken. Italia preges av et politi som har hatt store problemer med å mestre kampen mot en mafia som infiltrerer deler av samfunnsapparatet.. Når Schengen-avtalen bryter ned grensene mellom de nasjonale politistyrkene, blir det enda vanskeligere for folkevalgte og for media å holde oversikt med hva som skjer. Et politisamarbeid av det slaget Schengen-avtalen legger opp til, kan bli starten på en utvikling der et internasjonalisert politi løsriver seg fra all reell folkevalgt kontroll. Grenseløs overvåking Schengens "grenser uten kontroll" kan fort slå over i "kontroll uten grenser". De store fellesregistrene som skal bygges opp, reiser store problemer for personvern og rettssikkerhet. Det bekymrer så ulike instanser som et stort flertall i EU-parlamentet og Datatilsynet i Norge. Rapporten fra Lund-kommisjonen viste hvor vanskelig det er å etablere

16 betryggende politisk kontroll med politiregistre og overvåkingsvirksomhet. Lund-kommisjonen fastslo at overvåkingsorganene i Norge var uten betryggende demokratisk kontroll i bortimot et halvt århundre. Samtidig ga Lund-kommisjonen oss en enestående historisk mulighet til å legge dette overvåkingssamfunnet bak oss. I denne situasjonen skal Norge gjennom den nye Schengen-avtalen knyttes til et uoversiktlig, felles-europeisk overvåkingssamfunn. Informasjoner om enkeltpersoner skal systematisk og i stor skala utveksles mellom landa, og det skal bygges opp personregistre som allerede tappes av polititerminaler rundt om i Schengen-landa. Denne utvekslingen av personopplysninger omfatter også den type overvåking som Lund-kommisjonen fikk i oppdrag å granske. Det framgår i konkret detalj i den hemmeligstemplede SIRENE-håndboka, men det erkjennes åpent også i sjølve Schengen-konvensjonen. I artikkel 46 sies det at det skal utveksles informasjoner for å forebygge "straffbare handlinger eller handlinger som utgjør en trussel mot offentlig orden og sikkerhet." Overvåking uten kontroll Hvis Norge knytter seg til den nye Schengen-avtalen, bindes vi til en politiovervåking vi fullstendig mister oversikt og innflytelse over: - Regelverket setter svært vage grenser for hva slags overvåking som er tillatt, langt vagere enn det regelverk som var satt opp for norske overvåkingsorgan i etterkrigstida. - Det fins ingen mulighet for betryggende demokratisk kontroll med overvåkingssystemet som helhet. Det enkelte Schengen-land kan kontrollere hvilke opplysninger landets eget politi legger inn i det felles personregistret, men ikke hvordan opplysningene brukes og kobles i andre land. Forholdet til Grunnloven I norsk folkerettsteori er det tre typer overføring av myndighet som innebærer at suverenitet avstås: - Den første formen er at vi lar en internasjonal organisasjon få kompetanse til å inngå avtaler med andre stater på vegne av Norge, slik EU har rett til på vegne av sine medlemsland. - Den andre formen er at organisasjonens organ har kompetanse til å pålegge borgere og foretak i medlemslanda bindende plikter som f.eks. bøter, slik EFTA-domstolen kan i Norge i henhold til EØS-avtalen. - Den tredje formen er at Norge må føye seg etter vedtak i organisasjonens organ ved å måtte vedta lovgivning som følger opp vedtakene på omfattende og viktige områder, slik den nye Schengen-avtalen vil pålegge Norge. Det har stått strid om den siste formen for suverenitetsavståelse, men

17 statsrettsjurister som Torstein Eckhoff og Per Stavang har hevdet at også denne tredje formen innebærer å avstå suverenitet. Ulike internasjonale organisasjoner griper i stadig større grad inn i medlemslandas innenrikspolitikk med tvingende vedtak - og med en virkning som bare formelt kan kalles folkerettslig. En avtale som EU-motstanderne etterlyste? Det hevdes av og til at Schengen-avtalen er en avtale av det slag som nei-sida etterlyste under EU-kampen, en avtale som alternativ til EU-medlemskap. Underforstått: at Schengen-avtalen er en folkerettslig avtale om et praktisk samarbeid uten avståelse av suverenitet. Slik er det ikke. Tilknytningsavtalen binder Norge til å følge ethvert vedtak EU fatter på de områdene som avtalen omfatter, også vedtak vi er sterkt uenig i. I praksis vil den nye Schengen-avtalen fungere som om vi var del av et overnasjonalt system. Hvert eneste vedtak binder oss, så sant vi ikke bryter hele samarbeidet. Og i motsetning til alle EU-landa har vi ikke en gang stemmerett. Dette innebærer at vi i realiteten avstår suverenitet ved å godta den nye Schengen-avtalen. En "avtale av det slag som EU-motstanderne etterlyste", kan vi bare få hvis vi begrenser samarbeidet til et mellomstatlig politisamarbeid der vi hele tida sjøl avgjør hvor langt vi vil gå og hvor langt vi vil la oss binde. Men da må vi si nei takk til å bygge ned grensekontrollen mot EU-land utenom Norden. Bare slik slipper vi forpliktelsen til yttergrensekontroll på vegne av EU, felles visumlister og bindinger på asyl- og flyktningepolitikken. EU-kommisjonen er i hvert fall ikke i tvil om at Norge avgir suverenitet: "For Norge betyr tiltredelse til Schengen-konvensjonen ikke bare fjerning av all systematisk indre grensekontroll, men også aksept av den felles visumpolitikken og nært samarbeid i politisaker. Dermed blir Norge i stadig større grad spesielt knyttet til EU: Landet som sa nei til EU-medlemskap, ga fra seg mye av sin suverenitet på mange områder under EUs første søyle da landet ble knyttet til EU gjennom EØS-avtalen. I framtida gir de opp deler av sin suverenitet på innenriks- og justisområdet (EUs tredje søyle) ved å bli knyttet til Schengengruppen." (Nyhetsbladet "Together in Europe" sommeren 1997) FRA SCHENGEN TIL AMSTERDAM: HVA HAR SKJEDD I EU? Schengen som drivkraft i unionsutviklingen Schengen-samarbeidet tok sikte på å gjennomføre EU-prinsippet om fri bevegelse av personer. De land som gikk inn i Schengen ville på dette området gå raskere fram enn EU som helhet hadde vært i stand til å gjøre. Men

18 Schengen gikk ikke utover det som EU har stilt seg som mål. Schengen skulle realisere EUs mål om fri bevegelse av personer. På denne måten ble Schengen et middel til å drive unionsutviklingen framover. Schengen-landa ble en fortropp innen EU. Gjennom Amsterdam-traktaten ble denne "fortroppen" gjort til hovedtroppen i EU. Hvis Norge knytter seg til den nye Schengen-avtalen, vil Norge både bidra til denne unionsutviklingen og bindes av den. Hva vedtok EU i Amsterdam? På toppmøtet i Amsterdam i juni 1997 vedtok EU å flytte hele Schengensamarbeidet inn i EU. Yttergrensekontroll, innreiseregler, visumregler, asyl-, flyktning- og innvandringspolitikk ble lagt inn i det som kalles EUs "søyle 1", mens politi- og rettssamarbeidet ble lagt inn i "søyle 3". Søyle 1 er den største av EUs tre søyler. Den omfatter alt utenom utenriks- og sikkerhetspolitikk (søyle 2) og politi- og justissaker (søyle 3). Søyle 1 er i prinsippet den overnasjonale delen av EU. Amsterdam-traktaten fastlegger at på de Schengen-saksfeltene som overføres til søyle 1, skal vedtak fattes med enstemmighet i fem år. Deretter kan en gå over til vedtak med kvalifisert flertall - hvis alle land er enige om det. Søyle 3 er i utgangspunktet mellomstatlig. Vedtak må fattes med enstemmighet, og EU-parlamentet er bare en høringsinstans. Jagland-regjeringen la vekt på at våre nordiske naboland aldri ville stemme på tvers av viktige norske interesser i Schengen-sammenheng. Dermed kunne de "beskytte" Norge mot vedtak som ville ramme oss. Men det forutsatte at de hadde vetorett. På de saksområdene der EU om fem år innfører flertallsvedtak, vil det ikke lengre være mulig å "beskytte" oss på denne måten. EF-domstolen avgjør Amsterdam-traktaten fastslår at EF-domstolen blir øverste domsinstans på alle de saksfeltene som pr. i dag ligger under Schengen. Schengen har ikke hatt noen domstol. I Schengen må tvister mellom medlemsstatene løses ved direkte forhandlinger, mens tvisteløsning som angår enkeltpersoner foregår ved nasjonale domstoler. Når Schengen overtas av EU, får EF-domstolen samme rolle som i andre EUsammenhenger: - Hvis det blir strid om hvordan traktaten skal tolkes, er det EF-domstolen som avgjør. - Og hvis det blir strid om enkeltvedtak, er det EF-domstolen som avgjør hvilken gyldighet vedtakene har og hvordan de skal tolkes.

19 Amsterdam-traktaten fastslår at dette skal gjelde alle Schengen-sakene, både de som er lagt til søyle 1 og de som er lagt til søyle 3. Sjøl for de Schengen-sakene som er lagt til søyle 3 er det EF-domstolen som har kompetanse til å - avgjøre gyldigheten og tolkningen av enkeltvedtak innen politi- og rettssamarbeidet, - tolke konvensjoner inngått i henhold til denne delen av traktaten, - avgjøre gyldigheten og tolkningen av vedtak med sikte på å gjennomføre disse konvensjonene, - avgjøre alle tvister mellom medlemsstatene om tolkningen eller gjennomføringen av vedtak som er gjort av EU på dette området. Gjennom tilknytningsavtalen er det norske domstoler som har domsmyndighet i "Schengen-saker" i Norge. Formelt blir det en sak for felleskomitéen dersom norsk rettspraksis skulle komme til å avvike fra det EF-domstolen legger til grunn. (Art.9-11) Reellt er det klart at verken EU eller EF-domstolen vil finne seg en rettspraksis som bryter med som hersker internt i EU. Europol Den nye Schengen-avtalen knytter Norge til EUs politi- og rettssamarbeid på måter som går langt ut over avtalen med Schengen. Det er Europol et eksempel på. Europol innebærer et langt skritt mot et føderalt EU-politi med utstrakte fullmakter til å operere på tvers av alle grenser og i alle EU-land. Det mest omstridte er forslaget om at alle politifolk i Europol skal ha diplomatisk immunitet. De skal være hevet over nasjonal lov på en måte som ingen nasjonal politistyrke har vært. Europol er ikke del av den avtalen som Stortinget skal behandle i vår. Men Norge vil raskt møte krav om at vi må knytte oss til Europol slik andre land gjør i den grenseløse delen av Vest-Europa. Begrunnelsen vil være besnærnde nok: Når kontrollen fjernes ved de indre grensene, må de nye mulighetene for kriminelle møtes med et effektivt overnasjonalt politi. Men den grensekryssende kriminaliteten stopper ikke ved EUs yttergrenser. Det er bruk for et politisamarbeid som går langt utover EU og Vest-Europa. Dette verdensomspennende samarbeidet organiseres i dag i Interpol, og det ville være langt mer effektivt om Norge og EU konsentrerete innsatsen sin om Interpol. Interpol innebærer ingen ting av de overnasjonale bindingene som kjennetegner Europol og EUs politisamarbeid for øvrig. Men politisamarbeid kan være effektivt også om det bygger på mellomfolkelig grunnlag. Det avgjørende er hvilke ressurser som settes inn og hvilken vilje det er til

20 samarbeid. Europol og Interpol er i dag konkurrerende organisasjoner. De konkurrerer først og fremst om knappe ressurser. Norge bør gi et klart signal om at vi vil sette inn våre ressurser på å gjøre Interpol til det effektive redskapet mot grensekryssende kriminalitet. Kravet om at Norge skal slutte seg til Europol, kommer også fra norsk hold. Thorbjørn Jagland hadde det som ett av Arbeiderpartiets sju punkter i januar 1999 med krav til Bondevik-regjeringen om en "mer offensiv Europapolitikk". I den grad EU gjør Europol til sitt redskap i kampen mot grensekryssende kriminalitet, må Norge ha et nært politisamarbeid også med Europol, men helst som del av samarbeidet innen Interpol. Norge bør ikke gå inn som medlem av Europol slik at vi bindes av det regelverket og de beslutningene som tas der. Vi må stå fritt til å samarbeide med Europol slik vi sjøl finner det hensiktsmessig og forsvarlig. Nestformannen Peter Ibsen i Dansk Politiforbund reagerer særlig på opplegget for Europol-registret EIS: "Her kan man under særlige omstendigheter samle opplysninger om borgernes rase, religion, politiske tilhørsforhold og sågar seksuelle tilbøyeligheter og preferanser. Dessuten vil registret oppta borgere på formodning om at de planlegger å gjøre noe kriminelt. Det ligger meget, meget langt fra dansk mentalitet. Og ikke en eneste dansk politiker bør stemme ja til opprettelsen av et slikt register i Danmark." FRA 1994 TIL 1997: HVA HAR SKJEDD I NORGE? Juni 1997 Mandag 9. juni 1997 godkjente Stortinget den norske avtalen med Schengen. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet stemte for avtalen, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, SV og RV stemte mot avtalen. De tre ja-partiene presset godkjenningen i gjennom i Stortinget til tross for at Schengen-avtalen ikke skulle tre i kraft før i 1999, og til tross for at hele Schengen-arbeidet halvannen uke seinere ville bli ført over til EU på EUtoppmøtet i Amsterdam. Schengen ville opphøre å eksistere - og dermed også Norges avtale med Schengen. Det var også påfallende hvordan argumentasjonen tok farge av taktiske debattbehov: Helt til de siste ukene før Stortingsgodkjenningen avviste Arbeiderpartiets talspersoner energisk at Schengen kunne komme til å "gli inn i" EU på denne måten. I stortingsdebatten ble det derimot framstilt som om denne "rent hypotetiske" situasjonen var uten betydning: det var bare å få til en tilsvarende avtale med EU!

21 Gjennom hele Schengen-debatten i 1996 og vinteren 1997 var det viktig for Arbeiderparti-regjeringen å avvise enhver mistanke om at Schengen hadde "noe med EU å gjøre". Plutselig var det ikke lenger mulig å benekte slikt. Og vips, så spilte det heller ikke noen rolle at det var slik. Disse krumspringene viser hvordan Jagland-regjeringens Schengen-strategi hele tida var å knytte Norge stadig nærmere til EU. Så lenge det med en viss troverdighet (og frekkhet!) kunne benektes, ble det benekta. Når det ikke lenger var mulig å benekte at Schengen-sporet førte Norge nærmere EU, var det ikke lenger noe problem. Villedende om Schengen Tidligere justisminister Grete Faremo garanterte Stortinget ved flere anledninger, første gang i april 1995, at Schengen ikke hadde noe med EU å gjøre, og at muligheten for at Schengen ville bli integrert i EU var så hypotetisk at den ikke en gang burde omtales. I november 1995 sa Faremo i sin redegjørelse for Stortinget: "I debatten har enkelte antydet at det er mulig at hele Schengen-samarbeidet vil inngå som en regulær del av EU-samarbeidet. Teoretisk er det selvfølgelig mulig, men det er mildt sagt usannsynlig at dette vil skje i overskuelig framtid." I februar 1996 var budskapet det samme: "Jeg har tidligere redegjort for de mange hypoteser og til dels urealistiske hypoteser som må slå til for at Schengen-samarbeidet skal inngå som en del av det ordinære EUsamarbeidet om justis- og politispørsmål." Justisministeren og regjeringen talte mot bedre vitende. Alle rapporter som kom fra EU, både de offentlige og de som vi utenfor regjeringen bare fikk se som følge av lekkasjer, viste at Kommisjonen, EU-parlamentet og de fleste EU-land ville ha Schengen over i EU. Denne måten å "informere" på viser hvilke metoder Brundtland- og Jagland-regjeringene tok i bruk for å roe ned Schengen-motstanden i Norge. Inn i Schengen = inn i EU En ny "schengen-liknende" avtale direkte med EU betyr i praksis en innmelding i EU - og en innmelding på verst mulige vilkår. Det går nå ikke an å vri seg unna at Schengen-avtalen var bakveien inn i EU på et område som sto sentralt i nei-sidas argumentasjon i debatten foran folkeavstemningen i 1994.