Den europeiske union (EU)

Transkript

1 Kapittel 21 Den europeiske union (EU) I 2007 ble Romania og Bulgaria ønsket velkommen som nye medlemmer i Den europeiske union (EU). Det var et historisk veiskille. For første gang var 27 vesteuropeiske og østeuropeiske stater frivillig forent under ett symbol, én visjon og ett regelverk. Gjennom tidene har mange forsøkt å forene det europeiske kontinentet: Romerrikets keisere, middelalderens paver, Napoleon, Hitler osv. Ingen har lykkes i å skape varig, stabil styring av dette kontinentet, som har utløst de blodigste krigene i verdenshistorien. I dette kapittelet skal vi se nærmere på EUs organisering, visjoner og virkemåte. Vi skal også se at organisasjonen står overfor mange utfordringer. I Romatraktaten står det at parlamentet skal ligge både i Brussel og i Strasbourg (bildet). Konsekvensen er at EU bruker store ressurser på å flytte alle parlamentarikerne mellom byene. Fire ganger så mye penger går med til denne flyttingen som til studentutveksling. 291

2 DEL 5 KAPITTEL 21 Den europeiske union (EU) Den europeiske integrasjonsprosessen EU-samarbeidet innebærer i praksis at medlemslandene har valgt å la store deler av innenrikspolitikken sin bli avgjort i internasjonale organer. På mange områder har samarbeidet mellom statene kommet så langt at det dreier seg om overnasjonalitet: Beslutninger fattes gjennom flertallsvedtak som også mindretallet er forpliktet til å respektere. Gjennom årene har EU-samarbeidet blitt utvidet med stadig flere land, sist i Utviklingen av dette samarbeidet er en integrasjonsprosess med tre klare trekk: Integrasjon: sammenslutning av enheter til en større enhet stadig flere samarbeidsområder (fra handelssamarbeid til utenriks-, valutaog justissamarbeid) stadig tettere samarbeid (nasjonal tilpasning til EUs regelverk og stadig mer overnasjonalitet) stadig flere medlemmer (fra 6 til 27 medlemmer) Starten: Kull og stål I 1952 gikk Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg sammen i et kull- og stålfellesskap. Rett etter krigen lå store deler av Europas økonomi i ruiner. Kullutvinning og stålindustri ble sett på som viktig for vekst og framgang. Den franske planleggeren Jean Monet ( ), som laget det første utkastet til en kull- og stålunion, var også opptatt av at europeisk økonomisk integrasjon ville være en vei mot fred. Tyskland hadde siden samlingen i 1871 ført en aggressiv utenrikspolitikk og var ansvarlig for to verdenskriger. Nå skulle Tyskland knyttes til resten av Europa gjennom forpliktende økonomisk samarbeid. I 1957 ble samarbeidet utvidet, og EØF (Det europeiske økonomiske fellesskap), starten på dagens EU, så dagens lys. Statene ble enige om en tollunion for industrivarer: Det skulle ikke være toll medlemslandene imellom, men felles tollsatser utad. Samtidig etablerte de seks statene et samarbeid om atomenergi (Euratom). Det nye samarbeidet ble nedfelt i Romatraktaten, som fortsatt er grunnsteinen i dagens EU-samarbeid. I 1967 ble kull- og stålunionen, atomsamarbeidet og det felles markedet bygd inn under felles institusjoner. Fra da av ble det vanlig å snakke om et europeisk fellesskap (EF). Stadig nye traktater har kommet til. I 1985 ble Enhetsakten inngått. Den skulle sikre et indre marked fra Indre marked og union 1993 ble et merkeår i EUs historie. Da ble det indre markedet etablert, med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Norge ble tilsluttet dette indre markedet gjennom EØS-avtalen (1994). Samme året trådte også Maastrichttraktaten i kraft: Nye samarbeidsområder og -former førte medlemsstatene tettere sammen, og organisasjonen skiftet navn til Den europeiske union (EU). 292

3 Kapittel 21 Den europeiske union (EU) DEL 5 Monetær: som angår mynt- og pengevesen I perioden gikk elleve av medlemslandene sammen i et samarbeid kalt EUs økonomiske og monetære union. Her etablerte de en felles valuta, euroen, og en europeisk sentralbank. Utvidelsen østover I 2004 ble ti hovedsakelig østeuropeiske stater medlemmer i EU. EU-landene forsøkte omtrent samtidig å komme fram til en grunnlovstraktat som kunne erstatte tidligere traktater og legge grunnlaget for en mer enhetlig og effektiv union. Grunnlovstrakten møtte folkelig motstand og ble trukket tilbake etter at flertallet stemte imot den både i Frankrike og Nederland i I 2007 ble EU-landenes myndigheter enige om en revidert traktat, Reformtraktaten eller Lisboatraktaten (se side 298). Årstall for opprettelse og utvidelse i EU (per 2008) De første seks medlemsland, 1957: Belgia Frankrike Italia Luxembourg Nederland Forbundsrepublikken Tyskland (Tidligere Øst-Tyskland innlemmet i Forbundsrepublikken og EU 1990) Første utvidelse, 1973: Danmark Irland Storbritannia Andre utvidelse, 1981/86: Hellas (1981) Portugal (1986) Spania (1986) Tredje utvidelse, 1995: Finland Sverige Østerrike Fjerde utvidelse, 2004: Estland Kypros latvia Litauen malta polen Slovakia Slovenia Tsjekkia Ungarn Femte utvidelse, 2007: Bulgaria Romania 293

4 DEL 5 Kapittel 21 Den europeiske union (EU) EUs viktigste institusjoner EUs institusjoner består av mange organer. De seks viktigste er Det europeiske råd, Ministerrådet, Europakommisjonen, Europaparlamentet, EF-domstolen og Den europeiske sentralbank. Det europeiske råd I Det europeiske råd sitter stats- eller regjeringssjefene fra EUs medlemsland, og dessuten presidenten i Europakommisjonen. Rådet er EUs øverste organ. Regjeringssjefene samles vanligvis fire ganger i året for å legge de langsiktige planene for unionen. Møtene blir også kalt EUs toppmøter. De bestemmer for eksempel endringer i traktatene og utvidelser av EU. Som regel må store saker, som traktatendringer, også godkjennes (ratifiseres) av nasjonale myndigheter. Det skjer vanligvis gjennom avstemninger i parlamentene eller gjennom folkeavstemninger. Ministerrådet Ministerrådet er EUs lovgivende organ sammen med Europaparlamentet. I Ministerrådet møter fagstatsrådene fra de enkelte medlemslandene. Når for eksempel landbruksspørsmål står på dagsordenen, møtes landbruksministrene fra alle medlemslandene. Stadig flere avgjørelser i Ministerrådet tas med kvalifisert flertall, en form for overnasjonalitet. I praksis innebærer det at et vedtak er bindende for alle medlemsstatene hvis det får 71 prosent av stemmene i Ministerrådet. Hvert medlemsland har et stemmetall basert på befolkningens størrelse, men de store landene har flere borgere bak hver stemme enn de små. EU-kommisjonen holder til i Berlaymontbygningen, som ble bygd for å være et landemerke for europeisk samarbeid.

5 Kapittel 21 Den europeiske union (EU) DEL 5 Europakommisjonen Europakommisjonen blir også kalt «EUs regjering» og har den utøvende myndighet i unionen. Kommisjonen leder forvaltningen i Brussel med ca ansatte. Den forbereder saker og setter beslutningene til Ministerrådet og Parlamentet ut i livet. Kommisjonen har også enerett til å sette fram lovforslag for Ministerrådet. Kommissærene skal representere unionen som helhet og ikke hjemlandet. Hvert medlemsland har én kommissær, men Lisboatraktaten legger til grunn at antallet kommissærer skal reduseres til 15 for å gjøre arbeidet mer effektivt. Europaparlamentet Europaparlamentet er verdens største flernasjonale parlament. Men Europaparlamentet har hatt en svakere stilling enn nasjonale lovgivende forsamlinger. Parlamentet vedtar lover sammen med Ministerrådet, godkjenner EUs budsjett og opptak av nye medlemsland og holder et øye med Europakommisjonens virksomhet. EU-landene har gradvis overført mer makt til Parlamentet for å møte kritikken om EUs manglende demokrati. Det har gjort at Parlamentet i praksis har fått en slags vetorett i mange saker. Av den grunn har Rådet og Kommisjonen blitt mer opptatt av å gjøre forslagene mer akseptable for Parlamentet. Parlamentet består av 785 representanter (2008) som er valgt direkte fra hvert land for en periode på fem år om gangen. Det er i hovedsak de nasjonale partiene som stiller lister ved valg til Europaparlamentet. Når de møter i Parlamentet, samler de seg imidlertid i paraplygrupper på tvers av nasjonene, en for sosialdemokrater, en for kristeligdemokrater, en for grønne partier, osv. EF-domstolen EF-domstolen tolker EUs lovverk og har myndighet til å dømme i rettstvister mellom medlemslandene eller mellom medlemsland og Kommisjonen. Domstolen har sete i Luxemburg og består av 27 dommere (2008) en fra hvert medlemsland og de utnevnes for seks år av gangen. Den kan annullere et vedtak som er gjort av Kommisjonen eller Ministerrådet, hvis den finner at det er i strid med EUs lovverk. De nasjonale domstolene kan be om hjelp til å tolke EUs regelverk. Avgjørelsene i domstolen er bindende for alle parter. Domstolen har gjentatte ganger slått fast at EUs regler går foran nasjonale rettsregler. EF-domstolen skal etter planen skifte navn til EU-domstolen i

6 DEL 5 KAPITTEL 21 Den europeiske union (EU) Beslutningsprosessen i EU Det europeiske råd Europakommisjonen Legger fram forslag Setter i verk vedtak trekker opp retningslinjer for EUs videre virksomhet. Disse må formelt vedtas i Ministerrådet Ministerrådet Vedtar direktiver/forordninger og EUs budsjett EF-domstolen overvåker at EF-reglene blir fulgt Den europeiske sentralbank Høringsuttalelse Parlamentet Forlikskomité Uttaler seg før vedtak i Ministerrådet kan evt. forhindre vedtak (begrenset vedto) kan erklære mistilit mot kommisjonen Den europeiske sentralbank (ECB) ble etablert i Frankfurt i I 2002 fikk EU-landene som deltar i EUs økonomiske og monetære union (ØMU), felles valuta. Nasjonal valuta forsvant til fordel for sedler og mynter i euro. For dagens 15 ØMU-land er det Den europeiske sentralbank som styrer pengepolitikken, ikke minst rentenivået. Ingen politikere på EU-nivå eller i medlemslandene har makt til å bestemme hva denne banken skal gjøre. ØMU: EUs økonomiske og monetære samarbeid Samarbeidets tre pilarer Vi sier gjerne at EU-samarbeidet består av tre hovedsamarbeidsområder eller pilarer: det økonomiske og monetære samarbeidet, det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet og det retts- og innenrikspolitiske samarbeidet. 1 Det økonomiske og monetære samarbeidet Det økonomiske og monetære samarbeidet er selve grunnpilaren i EU. Kjernen i det økonomiske samarbeidet blir kalt de fire friheter. De innebærer fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Alle borgere skal kunne ta seg jobb hvor de vil, uavhengig av nasjonalitet, og varer, tjenester og kapital skal kunne bevege seg fritt over landegrensene uten hindringer. Det har ført til avvikling av nasjonale politiske reguleringer, samtidig som det er etablert felles tekniske standarder og produktkrav. Forskjeller i skatteregler mellom landene er også utjevnet. Til sammen utgjør disse frihetene og tilnærmingene mellom landene EUs indre marked. Unionen har også felles landbrukspolitikk og fiskeripolitikk 296

7 Kapittel 21 Den europeiske union (EU) DEL 5 og en felles handelspolitikk utad. En viktig del av det økonomiske samarbeidet går ut på å støtte den økonomiske utviklingen i de fattigste områdene av EU, ikke minst innenfor landbruket. I dag deltar 15 av de 27 EU-landene i samarbeidet om felles valuta, pengepolitikk og sentralbank (EUs økonomiske og monetære union, ØMU). Felles pengepolitikk betyr at renten er den samme for alle medlemslandene, uansett hvordan tilstanden i økonomien deres måtte være. ØMU ble svært synlig 1. januar 2002, da ØMU-landene gikk over til å bruke de samme pengesedlene og myntene euro og cent. Innenfor det økonomiske og monetære samarbeidet blir de fleste beslutningene tatt med kvalifisert flertall (overnasjonalitet). De som reiser innenfor Schengen-området, slipper kontroll. De som kommer fra et land utenfor Schengen-området, må kontrolleres, og da gjøres det forskjell på borgere fra EØS-området og andre. 2 Det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet Det har vist seg at det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet er vanskelig å gjennomføre i praksis, fordi unionen består av land med svært ulik historie og ulike interesser. Noen land er med i Nato, mens andre er alliansefrie. I 1991 ble det likevel vedtatt at målet er å føre én utenrikspolitikk utad og å opprette en felles innsatsstyrke til bruk ved konflikter utenfor EUs område. Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken har utviklet seg gradvis. Storbritannias nære forhold til USA, ikke minst i forbindelse med invasjonen i Irak i 2003, bidro til ny utenrikspolitisk splittelse blant EU-landene. 297

8 DEL 5 KAPITTEL 21 Den europeiske union (EU) 3 Det retts- og innenrikspolitiske samarbeidet Det retts- og innenrikspolitiske samarbeidet bygger på enstemmighet, ikke overnasjonalitet. Her blir landene enige om en felles innsats mot internasjonal kriminalitet, for eksempel menneskesmugling og narkotikasmugling. Dessuten har innvandrings- og visumpolitikken blitt felles for de landene som er med i Schengenavtalen. Avtalen omfatter 13 av EUs medlemsland (det vil si alle de «gamle» medlemslandene, med unntak av Storbritannia og Irland), og dessuten Norge og Island. De «nye» medlemslandene som kom med i 2004 og 2007, deltar ennå ikke fullt ut i Schengen-samarbeidet. Ifølge Schengenavtalen skal det ikke være vanlig grense- og passkontroll mellom medlemslandene. Til gjengjeld har grensekontrollen blitt skjerpet ved yttergrensene av Schengen-landene. Schengenavtalen innebærer også en styrking av det europeiske politisamarbeidet. Andre viktige saksområder i EU EU vedtok i 2000 et charter om menneskerettigheter. Her slår EU fast viktige politiske, sivile og økonomiske rettigheter som vi også kjenner fra FNs og Europarådets konvensjoner. EU har et nært handelssamarbeid med stater som tidligere har vært kolonier under europeiske stater. 79 utvalgte stater i Afrika, Karibia og i Stillehavsområdet får handle med EU på gunstige betingelser. I tillegg gir EU tollfri adgang til det europeiske markedet for mange av de aller fattigste statene. EU har tatt flere initiativ når det gjelder klimaendringene. Blant annet har organisasjonen vedtatt å sette seg mål om drastiske reduksjoner i utslipp av gasser som kan påvirke drivhuseffekten og bidra til global oppvarming. EU har også etablert et system for omsetning av kvoter for CO 2 -utslipp, der også Norge er med. Lisboatraktaten og veien videre Lisboatraktaten har til hensikt å gjøre EU både mer effektiv og mer legitim og demokratisk. Samtidig ønsker en å styrke det utenrikspolitiske samarbeidet. Traktaten må godkjennes av alle EUs medlemsland innen 2009 før den kan tre i kraft. EU-parlamentet får økt makt: Forslag til nye EU-lover må i økende grad vedtas både i Ministerrådet og Parlamentet. Det skal også være en sammenheng mellom sammensetningen av Parlamentet og hvem som blir leder i Kommisjonen. Mer innflytelse for nasjonalforsamlingene i medlemslandene: En kontrollordning skal sikre at EU bare trekkes inn når det er klart at et vedtak på unionsnivå gir bedre resultater. Åpning for borgerinitiativ: En million EU-borgere har mulighet til å oppfordre Kommisjonen til å sette fram nye politiske forslag. 298

9 Kapittel 21 Den europeiske union (EU) DEL 5 Mer effektive beslutningsprosesser: Avstemninger med kvalifisert flertall (overnasjonalitet) i Ministerrådet utvides til nye områder. Fra 2014 vil beregningen av kvalifisert flertall bli basert på prinsippet om dobbelt flertall av medlemsland og borgere. Beslutninger skal kreve 55 prosent av medlemslandene, som representerer minst 65 prosent av EUs befolkning. Arbeidet i Kommisjonen skal samtidig bli mer effektivt. «President»: Det europeiske råd skal være representert ved en leder som skal sitte i to og et halvt år. I praksis blir dette en slags president for EU. «Utenriksminister»: Nestlederen i Kommisjonen blir en koordinator for EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hensikten er å gjøre EU mer tydelig og enhetlig på den internasjonale arenaen. Rettigheter: EUs menneskerettighetscharter blir juridisk bindende. Vi ser at enkelte av reformene styrker unionen og får den til å likne stadig mer på en føderasjon: økt makt til Europaparlamentet, mer overnasjonalitet, effektivisering av Kommisjonen og en mer enhetlig utenrikspolitikk. Andre reformer trekker i retning av nasjonal kontroll, for eksempel de nasjonale folkevalgtes økte betydning. 299

10 DEL 5 KAPITTEL 21 Den europeiske union (EU) Norge, EU og EØS To ganger har det vært folkeavstemning om EU-medlemskap i Norge (i 1972 og 1994). Begge gangene seiret nei-siden. Norges forhold til EU har etter 1994 vært basert på den såkalte EØS-avtalen. EØS-avtalen sørget for at Norge fra 1994 ble en del av det indre markedet i EU. I dag står EU for rundt 70 prosent av Norges handel med utlandet, både import og eksport. Kort sagt sikrer avtalen norsk næringsliv adgang til de viktigste markedene i EU på samme vilkår som bedrifter i medlemslandene. Med visse unntak er det nå fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft mellom EU-landene og Norge. Betingelsen for markedsadgangen er at vi overtar EUs lovgivning på alle områder som angår det indre markedet. Norske politikere har dermed sagt fra seg mye av lovgivningsmyndigheten mot at norske bedrifter får handle med Europa på gunstige vilkår. Norske myndigheter sørget for at landbruket bare i begrenset grad er omfattet av EØSavtalen. Det betyr at norsk landbruk fortsatt kan basere seg på tollvern og gunstige norske støtteordninger. Norge er heller ikke en del av EUs fiskeripolitikk og skatte- og avgiftspolitikk. Dessuten står vi utenfor utviklingen av felles valuta og sentralbank. Selv om Norge ikke er medlem, har vi svært nære forbindelser til EU, først og fremst gjennom EØS-avtalen, men også gjennom spesielle avtaler som knytter oss blant annet til Schengen-samarbeidet (se side 000) og en viss grad av utenriks- og sikkerhetssamarbeid. I forbindelse med EU-utvidelsen østover i 2004 ble EØS-avtalen reforhandlet. Norge forpliktet seg da til å betale rundt to milliarder kroner i året til EU. Disse pengene skal brukes blant annet til EUs støttetiltak til omstillinger i de nye østeuropeiske EU-landene. Spenningen var til å ta og føle på under valgnatta i

11 Kapittel 21 Den europeiske union (EU) DEL 5 I forhandlingene om medlemskap før avstemmingene i 1972 og 1994 var fisk et svært viktig spørsmål. Norge ønsker full kontroll over fisken i Nordsjøen og Barentshavet, og EU ønsker adgang til å fiske. Press på Norge Dersom det er mistanke om at Norge ikke følger opp forpliktelsene i EØS-avtalen, koples overvåkingsorganet ESA (Efta Surveillance Authority) inn. Den viktigste av EØS-institusjonene er imidlertid EØS-komiteen, som består av embetsmenn fra hver av partene i avtalen. Alle vedtak i komiteen krever enstemmighet, ettersom komiteen ikke har overnasjonal myndighet. Når et vedtak er fattet i komiteen, og Norge ikke har lagt ned veto, er vi folkerettslig forpliktet til å sette vedtaket ut i livet etter en ratifisering i Stortinget. EØS-avtalen gir Norge i prinsippet mulighet til å legge ned veto i EØS-komiteen. Men en slik handling mener mange kan sette hele EØS-avtalen i fare. EU vedtok de såkalte matsminkedirektivene i Disse direktivene vakte mye motstand i Norge, men på grunn av press fra EU endte det med at de ble vedtatt i I januar 2003 ble det etter press fra EU tillatt å selge såkalt rusbrus i norske dagligvarebutikker. Hadde det ikke vært for EØS-avtalen, ville norske politikere gått inn for at rusbrus bare skulle selges i Vinmonopolets butikker. Det ville ha vært i tråd med norsk alkoholpolitikk. EU forlangte at rusbrus skal omsettes på linje med øl som har samme alkoholstyrke, for at det skal være like vilkår for dem som produserer øl, og dem som lager rusbrus. Den norske Europa-debatten Forholdet til EU vekker intens debatt i Norge. Mange mener at Norge verken bør være medlem i EU og eller holde fast ved EØS-avtalen, mens andre vil at vi skal beholde EØS-avtalen, men ikke bli medlem. Og så er det selvsagt de som vil at Norge skal melde seg inn i EU. Tilhengere og motstandere tegner svært forskjellige bilder av EU. 301

12 DEL 5 KAPITTEL 21 Den europeiske union (EU) To ganger har det norske folket stemt ja eller nei til EU-medlemskap. Begge gangene ble det nei. Motstanderne av EU-medlemskap og EØSavtalen er opptatt av at Norge skal beholde den nåværende formen for suverenitet. Medlemskap vil gjøre at viktige beslutninger for Norge blir tatt gjennom flertallsavgjørelser i Brussel og Strasbourg, og avstanden er allerede mer enn lang nok fra distriktene til Oslo, mener de. Mange EU-motstandere ser på EØS-avtalen som et slags «EU-light», som innebærer at vi stadig må føye oss etter EU. Videre legger motstanderne ofte vekt på at EU er for lite opptatt av velferd, kamp mot arbeidsledighet og miljøvern. En fordel ved å stå utenfor, som også blir framhevet, er at vi kan styre vår økonomiske politikk mer selvstendig. I og med at vi ikke er med i EUs økonomiske og monetære union (ØMU), kan norske renter bestemmes av vår egen sentralbank og ikke den europeiske. Dette kan være en fordel fordi norsk økonomisk utvikling har en tendens til å være ganske forskjellig fra den europeiske. Det skyldes blant annet at vi tjener gode penger hver gang olje- og gassprisen går opp, mens de fleste europeiske land taper penger på det samme. Tilhengerne av EU-medlemskap er enige i at EØS-avtalen skaper problemer for Norge, i og med at vi blir nødt til å godta beslutninger vi ikke har vært med på. Dette kan bare løses ved å melde Norge inn i EU, hevder tilhengerne. De legger også ofte vekt på at EU sikrer freden i Europa, og at det tross alt er et frivillig samarbeid mellom demokratiske stater. Videre hevder de gjerne at Norge er enda dårligere enn EU på for eksempel miljøvern, og her er det nødvendig med internasjonalt, gjerne også overnasjonalt, samarbeid. Hovedargumentet for ja-siden er at et tilsynelatende tap av nasjonal suverenitet gjennom medlemskap vil oppveies av økt virkelig suverenitet. Bare gjennom samarbeid og overnasjonalitet kan Norge få kraft til å gjøre noe med viktige utfordringer knyttet til sikkerhet, handel, miljø og globalisering, mener tilhengerne. 302

13 Kapittel 21 Den europeiske union (EU) DEL 5 forum Demokrati og grenser: Hvor går EU? Nedenfor tar vi for oss to viktige utfordringer EU står overfor i årene framover. Et viktig spørsmål dreier seg om hvordan EU kan bli mer demokratisk. Det andre aktuelle temaet er EUs forhold til Tyrkia. Tyrkia vil gjerne bli medlem, men vil EU ha dette landet? Som vi så tidligere i kapittelet, inneholder Lisboatraktaten bestemmelser som peker i litt ulik retning når det gjelder demokratiet i EU. La oss se nærmere på det som er blitt omtalt som «EUs demokratiske underskudd». Mange kritikere har i mange år pekt på at det eneste direkte folkevalgte organet i EU, Europaparlamentet, har svært begrenset makt. De fleste nasjonale demokratier har en folkevalgt nasjonalforsamling med betydelig innfly- Viktige statsledere på et EU-toppmøte. telse over den politiske beslutningsprosessen. Hensikten er å ivareta prinsippet om folkesuverenitet, at makt og offentlige vedtak skal bygge på folket. La oss prøve å forklare hvorfor det ikke er slik i EU, og hva det innebærer å gjøre EU mer demokratisk. Overnasjonalitet Stadig flere beslutninger i EU er basert på flertallsavgjørelser. Betyr det at EU beveger seg i retning av en føderasjon? Prinsippet om overnasjonale vedtak gjelder bare i Ministerrådet, møtestedet for medlemslandenes regjeringsmedlemmer. Av den grunn mener mange at det fortsatt er de nasjonale regjeringene som sitter med makten i EUs beslutningsprosess. Kommisjonen, EUs utøvende myndighet, bygger sin overnasjonale myndighet på vedtakene i Ministerrådet. EU er slik 303

14 DEL 5 KAPITTEL 21 Den europeiske union (EU) sett fortsatt en organisasjon for enkeltstatene og regjeringene deres. Samtidig er det klart at overnasjonaliteten tvinger de statene som nøler, med videre i integrasjonsprosessen. Men det er langt fra den enkelte borger til Ministerrådet og mange hevder at det demokratiske mandatet blir borte på veien. For dem er det vanskelig å se at Ministerrådet, som det viktigste organet i EU, opptrer på folkets vegne. Hvorfor får ikke Europaparlamentet full lovgivningsmakt? Integrasjonsprosessen i EU har ofte vært drevet fram av regjeringers ønske om å vise handlekraft, smidighet og tempo uten at befolkningene er blitt trukket aktivt med. Først da det oppsto store protestbølger i en rekke EU-land i 1990-årene i forbindelse med overgangen til union, ringte alarmklokkene hos mange sentrale europeiske politikere. Som svar på protestene har Europaparlamentet fått utvidet makt og en viss vetomyndighet. Men hvorfor tok en ikke skrittet fullt ut og lot det folkevalgte Parlamentet overta som EUs besluttende og lovgivende organ? Svaret er enkelt: Opprettelsen av et direkte folkevalgt lovgivende og bevilgende EU-organ med virkelig makt ville ha snudd hele EUsamarbeidet på hodet. I mer enn fem tiår har medlemslandene balansert mellom ønsket om samarbeid og integrasjon på den ene siden og behovet for å beholde nasjonal suverenitet på den andre siden. Et mektig Europaparlament hadde betydd slutten på den nasjonale suvereniteten, i alle fall slik den tradisjonelt har vært oppfattet. Økt makt til Parlamentet ville nemlig automatisk fratatt Ministerrådet og regjeringene i enkeltstatene innflytelse over EUs utvikling. Dette ville igjen ha gitt også de enkelte statenes nasjonalforsamlinger preg av å være regionale styringsorganer med begrenset myndighet, som enkeltstatene i USA. Resultatet hadde blitt et helt nytt EU og et helt nytt Europa. EU ville ikke lenger vært de enkelte nasjonalsta- tenk over Ville det norske demokratiet blitt styrket eller svekket hvis Norge ble medlem i EU? Er det riktig og viktig at Tyrkia kommer med i EU, slik du ser det? tenes organisasjon, men en føderasjon, et Europas forente stater. Føderasjon ikke mest demokratisk likevel? Mange peker på at selv en europeisk føderasjon, med EU-kommisjonen som regjering og Europaparlamentet med full beslutningsmyndighet, ikke ville ha løst alle utfordringer som er knyttet til demokrati og deltakelse. Det er vel kjent at den store føderasjonen USA sliter med betydelige demokratiske utfordringer. Valgdeltakelsen er lav, og avmakten stor, og mange føler at det er langt fra den enkelte borger og inn til Kongressen i Washington, selv om den aldri så mye er folkevalgt. Det er derfor mulig å hevde at dagens EU, der enkeltstatenes regjeringer har mye makt, opprettholder folkestyret: De sikrer at nasjonalstatene fortsatt er viktige demokratiske arenaer. De nasjonale regjeringene er dessuten avhengige av gjenvalg og kan ikke bevege seg for langt bort fra synet til flertallet i nasjonalforsamlingen og befolkningen. Hvor går grensene for Europa? Tyrkia fikk i 1999 status som kandidat til EUmedlemskap. At det muslimske Tyrkia klart og sterkt ønsker medlemskap i EU, har gitt unionen problemer. Å slippe et muslimsk land inn i EU er viktig for å vise den islamske verden at en ønsker samarbeid og ikke konfrontasjon, mener mange. Om en støter Tyrkia fra seg, kan det utløse reaksjoner i en rekke andre muslimske land. Motstanderne av tyrkisk medlemskap sier 304

15 Kapittel 21 Den europeiske union (EU) DEL 5 EUs yttergrense, den spanske kolonien Ceuta, som ligger i Afrika. det slik: Tyrkia er et stort og fattig land med en helt annen kulturell tradisjon. Tyrkisk medlemskap vil gjøre at EU forstrekker seg og helt vil miste evnen til å utvikle seg mot en mer enhetlig politisk union. Resultatet vil bli at EUs politiske effektivitet og gjennomslagskraft blir svekket. Tyrkia vil være det mest folkerike landet i EU om det tas opp. I praksis vil det da bli umulig å få til beslutninger som dette landet er imot. Vil tyrkerne finne seg i å bli nedstemt i EUs ministerråd når viktige interesser står på spill? spør en seg. Flere ledende politikere i EU har advart mot tyrkisk medlemskap og hevder at det vil bety slutten for det tette politiske og økonomiske samarbeidet i Europa. Dessuten vil EU få grenser mot svært politisk ustabile områder, som Syria, Irak og Kaukasus-regionen. Dermed kan EU bli trukket inn i farlige konflikter. Mange mener EU-medlemskap kunne bidratt til at Tyrkia utviklet et mer grunnfestet demokrati. Verden ville sett at islam og demokrati slett ikke er uforenlige. Et annet argument for medlemskap er at EU trenger arbeidsinnvandring, særlig fra et land som Tyrkia, som har en overveiende ung befolkning. I EU-traktaten står det at alle europeiske stater kan søke om å bli medlem i EU. Bare 3 prosent av Tyrkias areal ligger i Europa, resten i Asia, der 85 prosent av befolkningen bor. Men er Tyrkia da en europeisk stat? Og hvor bør grensene for Europa gå? 305

16 DEL 5 KAPITTEL 21 Den europeiske union (EU) Repetisjonsoppgaver 1 Hva kjennetegner den europeiske integrasjonsprosessen? 2 Hva var bakgrunnen for opprettelsen av EU? 3 Hvorfor var 1993 et viktig år i EUs historie? 4 Også 2004 var viktig hvorfor? 5 Hva er de sentrale styringsorganene i EU? 6 Hvilke av styringsorganene er kontrollert av medlemslandenes regjeringer? 7 Hvordan er beslutningsprosessen i EU? 8 Hva er EU-landenes tre viktigste samarbeidsområder (pilarer)? 9 Hva går samarbeidet i Den økonomiske og monetære union (ØMU) ut på? 10 Hva går Schengenavtalen ut på? 11 Hva går Lisboatraktaten ut på? 12 Hvorfor hevder mange at EU har et «demokratisk underskudd»? 13 Norge og EU: a) Hva er EØS-avtalen, hvorfor kom den i stand, og hvilke utfordringer stiller den oss overfor? b) Hva er ESA og EØS-komiteen, og hvilke funksjoner har de? c) Hvilke argumenter bruker tilhengerne og motstanderne av norsk EU-medlemskap? Arbeidsoppgaver 1 Hvordan kan en redusere EUs «demokratiske underskudd»? Hvilke følger vil disse tiltakene ha i tillegg til å styrke demokratiet? 2 Hvordan kan overnasjonalitet komme i konflikt med demokrati? 3 Sammenlikn FNs og EUs beslutningssystemer og pek på forskjeller og likheter. 4 Hvordan kan noen mene at det er et demokratisk problem at små land er overrepresentert i EU? 5 Diskuter om Norge bør være medlem av EU eller ikke. 6 Hva tror du gjør det sannsynlig eller usannsynlig at EU kommer til å utvikle seg til et Europas forente stater etter modell av USA? 7 Drøft påstanden: «EU er egentlig en rikmannsklubb som holder de fattigste landene utenfor!» 8 Noen mener at EU kan utgjøre en motvekt til USAs og Øst-Asias internasjonale dominans. Hva tror du de mener med det? 306