HAVNELAGERET SJØDELEN SØRENGA

Transkript

1

2 ÅRSRAPPORT 2006 SENKETUNNELPROSJEKTET HAVNELAGERET SJØDELEN SØRENGA NORSK SJØFARTSMUSEUMS ARBEIDER I FORBINDELSE MED NY E18 MELLOM FESTNINGSTUNNELEN OG EKEBERGTUNNELEN Jostein Gundersen og Tori Falck April 2007

3

4 INNHOLD INNLEDNING... 3 Bakgrunn for arbeidet... 3 Faglige prioriteringer... 5 ADMINISTRATIVE FORHOLD... 6 Organisering og stab... 6 Infrastruktur og fasiliteter... 8 Kontakt mellom Norsk Sjøfartsmuseum, tiltakshaver og entreprenør... 8 Timeforbruk økonomi og regnskap... 9 HELSE, MILJØ OG SIKKERHET I SENKETUNNELPROSJEKTET MEDIA OG FORMIDLING ARBEID I FORBINDELSE MED ENTREPRISE SJØDELEN Bjørvikautstikkeren graving fra land med maskin Paulsenkaia graving fra land med maskin Mudring av forurensede sedimenter i Bispevika og Bjørvika Mudring av rene sedimenter i Bispevika og Bjørvika Mudring av sagflis under Bjørvikautstikkeren, Paulsenkaia og Akerselva ARBEID I FORBINDELSE MED ENTREPRISE HAVNELAGERET ARBEID I FORBINDELSE MED ENTREPRISE SØRENGA BÅTFUNN I SENKETUNNELTRASEEN OPPSUMMERING Senketunnelprosjektet: Årsrapport

5 2

6 INNLEDNING Denne årsrapporten for Norsk Sjøfartsmuseum (NSM) sitt arbeid i Senketunnelprosjektet er ment som en oppsummerende orientering til tiltakshaver, Norsk Sjøfartsmuseums ledelse og styre, prosjektets fagråd og Riksantikvaren, samt andre som har interesse av den. Rapporten dekker i utgangspunktet kun arbeidet i I enkelte tilfeller er også arbeid utført i 2005 omtalt. For ytterligere informasjon om arbeidet i 2005 og før dette, henvises til årsrapporten for Rapporten er også en oppfyllelse av rapporteringsplikten i 17 i kontrakt mellom NSM og Statens vegvesen region øst (SVRØ) som tiltakshaver. Bakgrunn for arbeidet Ny E18 over, eller under, Oslofjorden har vært planlagt i mer enn tjue år. Prosjektet er et ledd i en større byutviklingsplan for hele Bjørvikaområdet. Dagens E18 beslaglegger store arealer, og fungerer som en fysisk sperre mellom byen og fjorden. Norsk Sjøfartsmuseum mottok plan om ny vegtrasé for første gang i 1994 (NSM sak ) som en melding i henhold til plan- og bygningsloven (PBL), og senere som Konsekvensutredning ( ) og reguleringsplan (2003). Endelig reguleringsplan for ny E18 i senketunnel fra Ekebergtunnelen til Festningstunnelen ble vedtatt av Oslo kommunestyre 18. juni Senketunnelen mellom Festningstunnelen og Ekebergtunnelen, med tilhørende vegsystem skal krysse Oslofjorden fra Havnelageret i vest til Sørenga i øst. Arbeidet med senketunnelen medfører det største inngrepet i sjøbunnssedimenter i et historisk havneområde i Norge noensinne. Planlagt oppstart for anleggsarbeidene var opprinnelig i august 2005, med endelig ferdigstillelse i Det graves både på land og under vann, i forurensede og rene masser. I sjøen skal tunnelen ligge godt under dagens sjøbunnsnivå. Byggegropen skal graves ned til omtrent kote 20 meter, med stabile graveskråninger. Bredden av byggegropen er beregnet til mellom 70 og 100 meter i toppen. Masseberegninger gir et totalvolum for gravingene på mer enn kubikkmeter. Kart fra ca 1700 med moderne kaifronter og tunneltrasé inntegnet. 1 Tunnelen kommer til å gå gjennom, og under, tidligere utfylte sjøområder både i øst og vest. Den krysser begge havnebassengene i Bjørvika og blir liggende under selve Akerselva og utstikkerne på begge sider av denne. I øst vil tunnelen komme svært tett på middelalderens Oslo, og i vest kommer den opp igjen fra sjøen midt i Christianias sentrale havneområder fra 16-, og tallet. Det aller meste av tunneltraseen, også de deler som i dag er under tørt land, ligger i områder som var åpen sjø til langt utpå tallet. En rekke tidligere utredninger slår fast at tunneltraseen skal etableres i et område som er rikt på kulturminner, og at det ikke er mulig å unngå konflikt mellom tiltaket og disse. 2 I reguleringsbestemmelsene 9 pkt 6 til reguleringsplanen for E18 mellom Festningstunnelen og Ekebergtunnelen, vedtatt av Oslo bystyre 18. juni 2003, står det: "Før anleggstart skal det foreligge en plan for arkeologisk undersøkelse og overvåking av gravearbeidene, samt en beredskapsplan for hvordan kulturminner som oppdages skal håndteres. Planen skal sendes kulturvernmyndighetene til uttalelse." 1 Carte von Agershuus und der Stadt Christiania (beg. Av 1700 tallet) med dagens kaifronter og ny tunneltrasé. Bakgrunnskart: Statens Kartverk: Landkartsamlingen Kristiania nr. 7. NGO Bearbeiding: NSM 2 Blant annet utredninger av Byantikvaren (1994), NSM (1996), NIKU (2002). Senketunnelprosjektet: Årsrapport

7 # # # Norsk Sjøfartsmuseum har i samarbeid med tiltakshaver utarbeidet Plan for arkeologisk overvåking og beredskap for E18 mellom Festningstunnelen og Ekebergtunnelen, entreprise Sjødelen og Havnelageret. Planen har dannet grunnlaget for kontrakt mellom NSM og tiltakshaver, og er bestemmende for arbeidet som utføres av NSM i prosjektet. Statens Vegvesen region Øst (SVRØ) er byggherre og tiltakshaver for arbeidet. De har valgt å dele Senketunnelprosjektet i tre entrepriser: Sørenga, Havnelageret og Sjødelen. NSM har iht. Forskrift om faglig ansvarsfordeling mv. etter kulturminneloven ansvar for overvåkningsarbeidet og håndtering av funn i forbindelse med entreprisene Havnelageret og Sjødelen. I tillegg har Norsk Sjøfartsmuseum ansvar for forestå arkeologiske arbeider i forbindelse med skipsfunn yngre enn middelalder, men eldre enn hundre år, samt arkeologisk arbeid under vann. I 2006 har dette medført at NSM har vært involvert i arbeidene knyttet til funnet av et velbevart skipsfunn fra midten av tallet i entreprise Sørenga. Statens vegvesens illustrasjon av senketunnelen og fremtidig byutvikling i Bjørvika. Bjørvika Entreprisegrense Havnelageret - Sjødelen Bjørvikautstikkeren Paulsenkaia Skur 61 Bispevika Entreprisegrense Sjødelen - Sørenga Sørengautstikkeren Kart over Bjørvikaområdet, med entreprisegrenser og viktige navn omtalt i teksten markert. 4

8 Faglige prioriteringer I Plan for arkeologisk overvåking og beredskap legger NSM vekt på kronologisk og romlig utbredelse av funnførende sjøbunnslag, skipsfunn og faste installasjoner; og utstrekning og representativ sammensetning fremfor totalinnhold og enkeltgjenstander. I praksis viser den arkeologiske overvåkingen at et totalinnhold av enkeltfunn uansett ikke er mulig å få oversikt over med den fremdriften som forventes i anlegget. En gjennomgang av alle oppgravde masser er ikke fysisk mulig, og vi får håpe på at det vi klarer å observere er representativt for totalinnholdet. Som i 2005, har prioriteringene i 2006 derfor vært å samle inn de løsfunn vi rekker å observere i felt. Videre skal alle funn hurtigkonserveres, registreres og dokumenteres så godt at fremtidige faglige problemstillinger ikke blir snevret inn pga for dårlig dokumentasjon. Det er imidlertid klart etter årets feltsesong at det er et betydelig antall feilkilder knyttet til gravemetode og de praktiske forholdene ved overvåkingen, som helt klart setter begrensinger for problemstillinger og tolkinger av materialet. Selv om både tiltakshaver og entreprenør har forsøkt å tilrettelegge forholdene for arkeologi best mulig, er det klart at det er fremdriften i anlegget som har høyest prioritet. Når det gjelder båt- og skipsfunn skulle faglige prioriteringer i utgangspunktet tilpasses hvert enkelt funn. I praksis har det blitt prioritert å sikre det som har vært mulig av båtfunnene i 2006, som i Alle båtfunn gjort i entreprise Sjødelen har blitt oppdaget ved oppgraving med maskin, og har følgelig vært skadet. Så lenge det har vært gravd i våt byggegrop har det heller ikke vært realistisk å stoppe arbeidet for å forsøke å undersøke funnstedet nærmere ved hjelp av dykkere, annet enn ved funn av båtdeler ute i åpent havnebasseng. Ved påtreffing av båtdeler har det derfor blitt gravd videre under ekstra tett oppfølging med arkeolog. Hensynsfull graving med maskin i vannfylt byggegrop, uten noen som helst visuell kontakt med grabb før den bryter vannflaten, er en utopi. Konsekvensen av dette er at samtlige båtfunn gjort i 2005 og 2006 er hardt skadet. Det er dermed klart at videre faglige problemstillinger og prioriteringer må ta hensyn til dette. Alle funnene fra Senketunnelprosjektet skal naturlig nok innlemmes i NSM sjøfunnregister. Selv om Bjørvikaområdet i dag er delt i flere naturlig adskilte enheter (Bispevika, Paulsenkaia, Akerselva, Bjørvikautstikkeren, Bjørvika og Havnelageret), er dette forholdsvis moderne inndelinger. Kulturhistorisk er det vanskelig å fastsette tilsvarende skiller, og materialet vil derfor hovedsakelig behandles som tilhørende ett sammenhengende havneområde, og følgelig bare ha ett enkelt sjøfunnummer i Norsk Sjøfartsmuseums register. Alle løsfunnene i Senketunnelprosjektet har derfor fått sjøfunnummer Unntatt fra denne regelen er klart definerte skips- og båtfunn, som blir regnet som egne separate sjøfunn. Ved utgangen av 2006 er følgende sjøfunnummer tatt i bruk i Senketunnelprosjektet: : Løsfunn/ enkeltgjenstander fra hele Bjørvika, avgrenset av Vippetangen i sør : Båtfunn fra Bispevika (Askeladden ID:94956) : Båtfunn fra Bjørvikautstikkeren : Båtfunn fra Bjørvikautstikkeren : Båtfunn fra Bjørvikautstikkeren : Båtfunn fra Paulsenkaia : Båtfunn fra Bjørvikautstikkeren : Båtfunn fra Bjørvika : Båtfunn fra Sørenga (Askeladden ID: ) : Båtfunn fra Bjørvika (Askeladden ID ) Kun de båtfunn hvor det har vært hensiktsmessig å stanse anleggsarbeidet midlertidig, og gjennomføre en kontrollert arkeologisk undersøkelse av resten av funnet, er så langt lagt inn i Riksantikvarens kulturminnedatabase, Askeladden. De andre funnene vil bli lagt inn ved avslutning av prosjektet. Båtfunnene er nærmere omtalt på side Senketunnelprosjektet: Årsrapport

9 ADMINISTRATIVE FORHOLD Organisering og stab Arbeidet med Senketunnelprosjektet har fra NSM sin side vært ledet av arkeolog Dag Nævestad i perioden Etter endelig vedtatt reguleringsplan i 2003, har det resterende arbeidet vært organisert som et selvstendig prosjekt med fast stab fra våren/ sommeren Jostein Gundersen er ansvarlig prosjektleder og har ledet prosjektet på fulltid sammen med Tori Falck siden juni Tori Falck er også prosjektets HMSansvarlig. Prosjektet har i 2006 vært direkte underlagt direktør Jan-Børge Tjäder ved Norsk Sjøfartsmuseum. Regnskap og ansettelsesforhold er organisert gjennom NSMs faste administrasjon. I felt har arbeidet vært organisert i flere arbeidslag bestående av en eller to personer, som har overvåket de forskjellige gravelokalitetene. Lagenes sammensetning har variert for å få til en mest mulig effektiv utnyttelse av ressursene de enkelte personer representerer i forhold til de ulike aktivitetene som til enhver tid har foregått. I entreprise Sjødelen har det i 2006 blitt gravd i våt byggegrop med ordinær gravemaskin fra land, og med mudderapparat i åpen sjø. I lange perioder har det blitt gravd på tre steder parallelt, med dertil økt bemanningsbehov fra NSMs side. I entreprise Havnelageret har det blitt gravd i tørr byggegrop bak tett spunt. Anleggsarbeidet har vært organisert med inntil 12 timers arbeidsdager, og NSMs ansatte jobber skift for å dekke dette. Stort sett har det blitt arbeidet fem dager i uka, men enkelte ganger har det også blitt arbeidet i helgene. Dette har vært opp til utførende entreprenør ved hver lokalitet. Skiftarbeidet har gjort det vanskelig å organisere feltarbeidet med bare en feltleder med rapportansvar for hver gravelokalitet som normalt er, da denne nødvendigvis ikke kan være tilstede i felt mer enn halve tiden. Arbeidet er derfor organisert slik at skiftansvarlig skriver en dagrapport i en database hver dag etter endt skift. På denne måten kan man holde seg informert om hvordan arbeidet går på de andre skiftene, og det gir prosjektledelsen en god daglig oversikt over progresjon, funn etc. Dagrapporten har erstattet ordinære feltdagbøker. Også foto er daglig lagt inn i database, og tilordnet nødvendig informasjon gjennom programmet FotoStation. Skjermbilde av database med daglig rapportering av det arkeologiske overvåkingsarbeidet. I perioder med spesielt høy aktivitet har det også vært organisert jevnlige personalmøter for å sikre god toveis kommunikasjonsflyt innad i prosjektet. Punkter i programmet har blant annet vært fremdrift (i felt og planlagt for følgende uke), HMS og møteprogram. I 2006 har totalt 19 personer vært ansatt hos NSM i forbindelse med Senketunnelprosjektet. 11 av disse (inklusive prosjektledelsen) har vært ansatt gjennom hele året, i hel eller deltidsstillinger. Til sammen utgjør NSMs arbeid i senketunnelprosjektet 8 årsverk og 9 måneder i Anleggsfremdriften i senketunnelprosjektet har vært svært varierende i I lange perioder har det vært flere aktiviteter med behov for arkeologisk overvåking i gang parallelt, og i andre perioder har det ikke vært noen. I en enkelt situasjon var det også nødvendig for tiltakshaver og 6

10 entreprenør å utvide til døgnkontinuerlig drift. De varierende forholdene har medført at NSM både har hatt underskudd og overskudd på arbeidskapasitet på forskjellige tidspunkt. Overskuddskapasitet har vært forsøkt løst ved å benytte personale i andre oppgaver i prosjektet eller ved museet, fristille arbeidskraft ved behov ved andre institusjoner, og frivillig ferieavvikling, fritid og permisjon. Fleksibiliteten i å gi den enkelte arbeidstaker mulighet til å ta seg fri dersom arbeidssituasjonen har tillatt det, har også gjort at det har vært forholdsvis enkelt å få folk til å jobbe ekstra ved behov. Kun ved et par anledninger har manglende kapasitet ført til at det har vært gravd uten arkeologisk overvåking, og da kun etter samtykke fra NSMs prosjektleder. Norsk Sjøfartsmuseums ansatte i Senketunnelprosjektet 2006 Navn periode Stilling/ andel Reell andel Jostein Prosjektledelse 81% Gundersen 100% Tori Falck Prosjektledelse 80% 100% Sven Ahrens % 57% Fredrikke % 87% Danielsen Michael % 98% Derrick Terje Dykker - deltid - 20% Enerstvedt ekstrahjelp Trond Engen % 50% Odd Einar Delt med annet 61% Hansen prosjekt Jørgen % 102% Johannessen Charlotte % 93% Melsom Pål Nymoen Bistand Sørenga 19% Christian Deltid/ 18% Rodum ekstrahjelp Ingvild Paulsen % 88% John Sharpe Delt med annet prosjekt 52% Svanhild % 55% Sortland Hilde % 82% Vangstad Tone % 73% Wikstrøm Unn Yilmaz % 91% Kenneth Dykker - deltid - 12% Ødegaard ekstrahjelp Ingrid Økland % 72% Tabell: Norsk Sjøfartsmuseums ansatte i Senketunnelprosjektet Kolonne for reell andel er et mål for reell stillingsdel i ansettelsesperioden. I henhold til Plan for arkeologisk overvåking og beredskap har NSM etablert dykkerberedskap for funn av kulturminner under vann i prosjektet. Dykkearbeid i forbindelse med arkeologi er definert som vitenskapelig dykking av arbeidstilsynet. Det medfører blant annet at et dykketeam skal bestå av minimum tre personer; dykker, redningsdykker og dykkeleder, som alle har egen sertifisering for dette. Prosjektledelsen, ved Jostein Gundersen og Tori Falck har begge slikt sertifikat, og i 2006 har prosjektet i tillegg hatt en person ansatt på timebasis ved behov. Ordningen har fungert godt i 2006, selv om NSM ved ferieavvikling måtte ha to dykkere ansatt på timebasis. For å gi prosjektet en faglig forankring utover prosjektledelsens vurderinger, sikre kompetanseoverføring innad på NSM og sikre at kompetanse fra andre forskningsmiljøer og institusjoner blir reflektert, har det blitt etablert et fagråd med følgende sammensetning: Torstein Arisholm, Pål Nymoen og Dag Nævestad fra Norsk Sjøfartsmuseum; Endre Elvestad fra Stavanger Sjøfartsmuseum; og Knut Paasche fra Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Fagrådets mandat er løst definert: å, på oppfordring eller eget initiativ kunne komme med innspill og råd når det gjelder alle forhold som berører prosjektet, både faglig og organisatorisk. Fagrådet har hatt ett møte i løpet av 2006, og har ellers vært fast orientert om prosjektets fremgang gjennom månedsrapporter. Flere av fagrådets medlemmer har også selv tatt initiativ til informasjon om prosjektet ut over dette på et mer uformelt plan. På grunn av prosjektets omfang og kompleksitet er Charlotte Melsom valgt til lokalt verneombud for Norsk Sjøfartsmuseum i Bjørvika. Verneombudet deltar på vernerunder og sikker jobb analyser (SJA), samt særskilte møter om potensielt farlige forhold på arbeidsplassen. Senketunnelprosjektet: Årsrapport

11 Infrastruktur og fasiliteter Senketunnelprosjektets størrelse og omfang krever egne lokaler utenfor NSMs lokaler på Bygdøy. Kontorer, garderobe, spiserom, lager og fasiliteter for funnbehandling og grunnleggende konservering er derfor etablert av tiltakshaver i Skur 61 på Paulsenkaia i Bjørvika. Lokalene er svært godt egnet til arbeidet som utføres, og ligger perfekt til i forhold til feltarbeidet utendørs. En samlokalisering med alt nødvendig utstyr, kontorer og funn på ett sted er med på å gjøre prosjektet smidig, effektivt og fleksibelt. En rekke ordinære etterarbeidsaktiviteter har derfor kunnet påbegynnes allerede undervegs i feltarbeidet. Tiltakshaver og entreprenør har også sørget for varmebrakke både på mudderapparat og på Bjørvikautstikkeren, til bruk ved kortere pauser og stans i arbeidet i vinterhalvåret. Kontakt mellom Norsk Sjøfartsmuseum, tiltakshaver og entreprenør Arkeologisk overvåking av anleggsarbeid fordrer tett og god kontakt mellom alle de involverte parter. I Senketunnelprosjektet ivaretas denne godt både på det formelle og det uformelle plan. Den formelle kontakten skjer hovedsakelig gjennom deltakelse i faste møter. For begge entreprisene NSM er involvert i, er det annenhver uke møter i Kontrollgruppe Miljø, hvor representanter fra byggherre, hovedentreprenør, NSM og byggherres miljøkonsulent møtes. Faste punkter på agendaen er blant annet fremdrift og arkeologi. I entreprise Sjødelen deltar også NSMs prosjektledelse på første del av Byggemøte annenhver uke. Byggemøtet er et kontakt- og koordineringsmøte mellom byggherre (SVRØ) og entreprenør. I tilegg har det ved flere anledninger vært avholdt særegne temamøter. Kontakten mellom aktørene har selvfølgelig foregått på et mer uformelt plan. Tiltakshavers kontorrigg ligger praktisk talt vegg i vegg med Skur 61, og hovedentreprenør i entreprise Sjødelen har sin kontorrigg innerst i Bispevika. Sven Ahrens tegner gjenstandsfunn i lokalene i Skur 61. For å lette transport innad i anleggsområdet som for det meste er sjø, har NSM egen båt til disposisjon. Båten har også blitt brukt ved dykking, og ved ledig kapasitet har den blitt brukt i forbindelse med miljøovervåkingsprogrammet i prosjektet. 8

12 Timeforbruk økonomi og regnskap Senketunnelprosjektet rapporterer månedlig til tiltakshaver (SVRØ) og NSMs ledelse ved direktøren. Månedsrapporten inneholder oversikt over arbeid og timeforbruk. Kostnadene ved arbeidet dekkes i sin helhet av tiltakshaver, iht Kulturminneloven 10, og betales forskuddsvis hvert kvartal etter beregninger fra NSM. Arbeidet i de ulike entreprisene faktureres separat, og alle underbilag, timelister og fakturakopier vedlegges regnskapsrapport. Prosjektledelsens arbeid, samt det meste av innkjøp av utstyr har etter avtale blitt fakturert entreprise Sjødelen i Da både personlige timelister og detaljert regnskapsoversikt er oversendt tiltakshaver og Sjøfartsmuseets ledelse tidligere, gjengis kun en oversikt/ sammendrag her. Regnskapsoversikt for NSM i Senketunnelprosjektet 2006 Sjødelen Havnelagereenga Sør- Sum Arbeid Utstyr/ innkjøp Reise/ dykking / møter SUM Tabell over timeforbruk i Senketunnelprosjektet 2006 Navn Sjødelen Havnelagereenga Sør- Sum Jostein 1358,5 19, ,25 Gundersen Tori Falck 1352, ,25 Sven 357,25 357,25 Ahrens Fredrikke 267,5 267,5 Danielsen Michael 1658,5 8, ,75 Derrick Terje 342,5 342,5 Enerstvedt Trond 690, ,25 Engen Odd Einar 1036, ,25 Hansen Jørgen 691, , ,75 Johanness en Charlotte Melsom Pål Nymoen Christian Rodum Ingvild 510, ,25 Paulsen John 884,5 884,5 Sharpe Svanhild 310,5 310,5 Sortland Hilde 96,5 1267, ,25 Vangstad Tone 587,75 587,75 Wikstrøm Unn 226,25 226,25 Yilmaz Kenneth 17,5 17,5 Ødegaard Ingrid 259,5 259,5 Økland SUM 12276, ,25 Tabell: Timeforbruk i Senketunnelprosjektet 2006 Tabell: Regnskapsoversikt for Norsk Sjøfartsmuseums arbeid i Senketunnelprosjektet Arbeidskostnadene omfatter alle kostnader til lønn, inklusive sosiale utgifter og overhead. Skiftarbeid og arbeid utenfor normal arbeidstid, blant annet i helger, er inkludert. Utgifter til utstyr/ innkjøp omfatter blant annet en stor andel til påkrevd verneog arbeidstøy i forbindelse med arbeid med forurensede masser, og arbeid gjennom vinterhalvåret. Utgifter til reise/ dykking/ møter omfatter hovedsakelig dykketillegg og arbeidstøygodtgjørelse i forbindelse med dykking. I tillegg omfatter posten utgifter i forbindelse med fagrådsmøte i prosjektet. Senketunnelprosjektet: Årsrapport

13 HELSE, MILJØ OG SIKKERHET I SENKETUNNELPROSJEKTET 2006 Helse, miljø og sikkerhet (HMS)- arbeid har stort fokus ved Norsk Sjøfartsmuseum. Likevel er det klart at i store prosjekter hvor flere aktører er involvert med mange ansatte, synliggjøres dette fokuset ytterligere. I 2006 har NSM gått videre med de HMS- rutinene som ble fastsatt ved oppstart av prosjektet i AFB (Skanska m.fl) og NCC har samordnet HMS- arbeidet for hver sine entrepriser, Sjødelen og Havnelageret. Hos NSM har Tori Falck vært HMS- ansvarlig, og Charlotte Melsom verneombud i NSM har bare unntaksvis fulgt vernerundene ved Havnelageret, da NSMs tilstedeværelse på området har vært sporadisk gjennom året. På Sjødelens vernerunder har HMS- ansvarlig og verneombud deltatt fast. I rundene besøkes deler av anlegget, og alle forhold som har med helse, miljø eller sikkerhet inspiseres. Rundene fokuserer på ulike temaer hver gang, og forhold som må rettes opp eller forbedres blir notert og varslet til den eller de ansvarlige. NSM har vært svært fornøyd med måten rundene fungerer for å ta opp identifiserte forhold, eller for å oppdage nye forhold underveis. En stor grad av kontinuitet i staben av arkeologer som har jobbet på prosjektet, har lettet HMS- arbeidet betraktelig. Hver enkelt ansatt har vært godt kjent med rutiner og spesielle sikkerhetshensyn. Ansatte som har vært med i prosjektet fra starten av har også overført sine kunnskaper videre til nyansatte. HMS- relaterte forhold i prosjektet har fått en del oppmerksomhet utenfra, da det å jobbe som arkeolog i et anleggsområde ikke er alminnelig. Senketunnelprosjektet representerer kanskje et ytterpunkt av hva som er mulig av parallelt arbeid med arkeologi og anleggsarbeid. I forbindelse med Riksantikvarens Landssamling for kulturminnevernet i 2006, ble derfor NSMs prosjektleder bedt om å holde foredrag om de spesielle HMS- hensyn som må tas ved den arkeologiske overvåkingen i Senketunnelprosjektet. Introduksjonskurs Før oppstart i felt har alle NSMs prosjektansatte deltatt på et to timers introduksjonskurs til anlegget i entreprise Sjødelen. Dette holdes av hovedbedrift, og gir en generell innføring i HMS- relaterte problemstillinger, samt en prosjektspesifikk introduksjon til de spesielle arbeidssituasjonene i Senketunnelprosjektet. For de av NSMs ansatte som har arbeidet i entreprise Havnelageret, har det også blitt gjennomført en introduksjon til anleggsområdet, med fokus på de spesielle farer og forhold som kan være tilstede der. NSMs arbeide i entreprise Sørenga har stort sett foregått i Skur 61, så det har derfor ikke vært gjennomført noe eget introduksjonskurs for dette anleggsområdet. Vernerunde ombord på flattopplekteren Fokus Barge. Mannskap fra tiltakshaver, entreprenør og arkeologer inspiserer arbeidsforholdene. NSMs HMS- plan fra november 2005 ble revidert i mai Dette ble hovedsakelig gjort på basis av revurdering av arbeidsforholdene på mudringslekterne, samt utvidede tiltak rundt eksponeringen for H 2 S. Vaksinasjon og blodprøver For å minimalisere faren for infeksjoner og smitte, har alle NSMs ansatte i Senketunnelprosjektet tatt vaksiner mot hepatitt, difteri og stivkrampe ved oppstart av feltarbeidet. I tillegg har alle blitt inkludert i AFB (Skanska) sitt overvåkingsprogram for personale som jobber med sterkt forurensede masser. Programmet analyserer blodprøver for å 10

14 identifisere om miljøskadelige stoffer er blitt tatt opp i kroppen og lagret i blodet. Første runde med blodprøvetaking var i desember 2005, og nye prøver tas hver tredje måned så lenge arbeidet pågår. En lege fra Skanskas bedriftshelsetjeneste har gjennomgått resultatene for å sikre at disse er innenfor godkjente referanseverdier. NSM har også loggført alle resultater for å kunne identifisere eventuelle endringer av verdier underveis. Det har så langt ikke blitt identifisert noen endringer i blodprøveresultatene som kan relateres til arbeidet i Senketunnelprosjektet. Sikker jobb analyse (SJA) Ved oppstart av nye arbeidssituasjoner som er uvante for de involverte, eller som innebærer særlig risiko, utføres alltid en Sikker Jobb Analyse en såkalt SJA. Her gjennomgås hele arbeidssituasjonen av samtlige involverte, risikomomenter identifiseres, og sikkerhetstiltak bestemmes. I 2006 har det vært gjennomført følgende SJA for NSMs personale i prosjektet: - Dykking i byggegrop - Gasseksponering - Arbeid på flislekter - Arbeid på lekter uten rekkverk - Generelt arbeid i anleggsområde på Havnelageret, samarbeid med maskinførere. - Sikre byggeskråninger på Havnelageret faremomenter en kanskje lett tar for gitt hvordan en skal forholde seg til. Helserisikovurdering I begynnelsen av 2006 ble det stilt en del spørsmål rundt hvilke helseskader man kunne pådra seg ved inhalering av H 2 S- gass. Det ble avholdt et særmøte på dette med en representant fra folkehelseinstituttet tilstede. Da det hersket mange usikkerhetsmomenter, på grunn av lite forskning på temaet, ble det avgjort å ha en føre-var holdning til tiltakene. Skadevirkningene man kjente til fra før, gjaldt hovedsakelig langvarig eksponering av høye konsentrasjoner. I Bjørvika er arkeologene stort sett utsatt for gassen som hyppige blaff av relativt lave konsentrasjoner. Utslag på gassalarmen viser verdier på mellom 8 og 100 ppm. Som oftest er utslagene på mellom 8 og 20 ppm. Siden man står i fri luft, blir dårlig luft kontinuerlig byttet ut med frisk. Hver og en fikk tildelt gassmasker til bruk på overvåkingen, både halvmasker og masker som også dekket øyne. Dersom gassalarmen ble ved å gå av, og man likevel fant det nødvendig å fortsette overvåkingen, ble man anbefalt å ta på seg masken. Siden det ikke finnes noen objektive mål på når det er på tide å gjøre et slikt tiltak, måtte alle bruke sin egen erfaring og eventuelle følelse av ubehag til å styre frekvensen av denne bruken. Dette har fungert greit. Bruk av støttebelte med sikkerhetsline på lekter uten rekkverk. Sikker jobb analysene har vist seg å være nyttige redskap også i rutinepregede situasjoner da de synliggjør mulige Tone Wikstrøm med gassmaske (halvmodell) ved graving av forurensede masser og flis gjennom Paulsenkaia i februar I samråd med HMS- ansvarlige hos byggherre og hovedbedrift ble det bestemt at vi skulle anvende RUHer til å ha kontroll Senketunnelprosjektet: Årsrapport

15 over hyppighet og verdier på eksponeringen for H 2 S. Innrapporteringen gir et bilde av denne eksponeringen, men det finnes også dager der gassalarmen har gått av, uten at det har blitt rapportert. Rapportering av uønskede hendelser (RUH) For å sikre at melding om farlige/ uønskede situasjoner og forhold når frem til anleggsledelsen og byggherre, og at tiltak iverksettes for å rette opp i slike, er det i alle store anlegg innført faste rutiner. I anleggsbransjen omtales disse oftest som RUH Rapport av Uønsket Hendelse. Disse er også med på å stadig rette fokuset mot HMS- forhold, og bevisstgjøre den enkelte arbeidstaker i egen arbeidssituasjon. Ved introduksjonskurset til anleggsområdet har alle ansatte fått innføring i dette systemet, og ikke minst oppmuntring til å levere inn så mange slike som mulig. I Senketunnelprosjektet er filosofien til hovedbedrift og tiltakshaver at enkeltforhold alltid kan utbedres, og at HMS- fokuset alltid skal være på topp. En RUH skal inneholde beskrivelse av den farlige situasjonen/ forholdet, og forslag til tiltak som kan gjøres for å hindre gjentakelse. Rutinene gjør at forhold påpekt i RUHer kommer helt til topps i systemet hvis de ikke løses på et lavere nivå. Erfaring viser at forhold påpekt i en RUH tas alvorlig av ledelsen, og at å unnlate å rette opp i slike ikke er en aktuell problemstilling. av 2006, har NSM levert inn 72 RUHer i forbindelse med arbeidene med senketunnelen. Det tilsvarer litt mer enn 8 RUHer pr årsverk. 44 av disse omhandler utslag på gassalarmen. De andre rapportene omhandler i stor grad behov for ulike forbedringer av arbeidsforhold. Norsk Sjøfartsmuseum har ikke hatt skader eller fravær som følge av HMSrelaterte hendelser i Ingen skader eller ulykker for NSMs personale i 2005 eller 2006 (bildet kan være arrangert) I mars 2006 mottok NSMs Michael Derrick HMS- pris fra SVRØ for flest innleverte RUH- er så langt i prosjektet. Målsetningen i prosjektet som helhet er at hver enkelt ansatt skal levere inn minst fem RUH er i løpet av et kalenderår. I løpet Du merker det vel, feil lukt og feil farge. Her nede har alt. Feil lukt & feil farge. Her nede har alt. Feil lukt & feil farge. Det fins ikke piller mot møkkete vann Jeg ville ikke bade her hvis jeg var deg... (Utdrag av tekst fra Lunsj i det grønne av Dumdum Boys) 3 3 Tekst og melodi er skrevet av Kjartan Kristiansen, og utgitt på Dumdum Boys CD Blodig alvor i

16 MEDIA OG FORMIDLING Et så omfattende og synlig prosjekt som senketunnelprosjektet får alltid en god del oppmerksomhet fra publikum og media. I og med at prosjektets oppstart var i 2005, hadde mye av nyhetsverdien forsvunnet før sesongen. Vi har likevel registrert flere oppslag i aviser, nettpublikasjoner og TV i Prosjektet har også drevet formidling i form av foredrag, seminarinnlegg og omvisninger. I Statens vegvesens besøks- og informasjonssenter i Bjørvika er NSM og det arkeologiske arbeidet profilert ved en mindre utstilling av marinarkeologisk gjenstandsmateriale. Her finnes det også en egen presentasjonsfilm om de arkeologiske arbeidene i prosjektet. I tillegg er det også satt opp en liten utstilling av et utvalg gjenstander og funnmateriale fra Senketunnelprosjektet i en monter i Skur 61. omvisninger, så som Byantikvaren, deler av Riksantikvaren og Kulturhistorisk museum, samt deltakere på Riksantikvarens landssamling (ca 60 personer ansatt i det offentlige kulturminnevernet). I slutten av august 2006 ble det arrangert åpen dag i Bjørvika, i regi av Statens vegvesen, Statsbygg og Oslo kommune, plan og bygningsetaten. Norsk Sjøfartsmuseum flyttet deler av sin miniutstilling utendørs, og arbeidet med funnvask og registrering var åpent for publikum. Statens vegvesen anslår at nesten 2500 personer besøkte arrangementet. De fleste besøkende var også innom NSMs stand, og arrangementet fikk et fint oppslag i Dagsavisen. Åpen dag i Bjørvika august Hilde Vangstad viser publikum ulike gjenstander og funn. Litt av NSMs miniutstilling i Skur 61 på Paulsenkaia. Et lite utvalg av gjenstander vises frem til besøkende. Svært mange av gruppebesøkene hos tiltakshaver har fått en orientering om de arkeologiske arbeidene i skuret, enten av SVRØs informasjonsansvarlig, eller av en av NSMs ansatte. Mange av disse besøkende representerer offentlige etater, store entreprenører og bygg- og anleggsbransjen, i tillegg til skoleverket fra grunnskolenivå til universitet og høyskoler. Denne delen av formidlingen har derfor nådd viktige målgruppe i forhold til NSMs undervannsarkeologiske virksomhet generelt. Enkelte grupper og institusjoner har også tatt direkte kontakt med NSM for Informasjonsfolderen som ble produsert i 2005 har vært delt ut også i 2006 både hos SVRØ, på Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøy, og prosjektkontoret i skur 61 på Paulsenkaia. For besøkende ved NSM på Bygdøy har prosjektet blitt profilert på informasjonssøyle i resepsjonen og gjennom museets søndagsforedragsrekke. På internett har prosjektet blitt presentert på Norsk Sjøfartsmuseums hjemmesider, først under samlesiden Kulturminnevern/ aktuelle prosjekter/ Senketunnelprosjektet, og fra desember med egen hjemmeside: Senketunnelprosjektet: Årsrapport

17 Film og TV: - Promoteringsfilm for Fjordbyen produsert av WAC for Oslo kommune. - Informasjonsfilm om Senketunnelprosjektet, Statens Vegvesen - NRK 1, Norge i dag: innslag fra prosjektet. Senketunnelprosjektets hjemmeside Medieoppslag, formidlingsoversikt Papir- og nettaviser: - Aften : Skattejakt på kaia. (forside og dobbelside) - Oslopuls.no : Drømmen er et vikingskip. - Vegen og vi : Historisk møkkajobb. - Dagsavisen : Åpnet Bjørvika for nysgjerrig publikum. - Aften : Leter etter skatter i mudderet. (dobbelside) TV-team er med på overvåking av mudringsarbeidene i Bjørvika i mars Publikasjoner Tori Falck: Senketunnelprosjektet. Arkeologisk overvåking av bygging av senketunnel, Bjørvika, Oslo havn. I MT Marinarkeologisk Tidsskrift, 3/2006, Stockholm. Jostein Gundersen: Arkeologiske havneundersøkelser i Oslo. I Morten Hahn-Pedersen & Andras Mortensen (red.): Havets kulturarv - papirer fra de nordiske maritime museers møde på Færøerne, august 2006, Fiskeri- og Søfartsmuseets Studieserie, Esbjerg 2007 Jostein Gundersen: Arkeologiske havneundersøkelser i Oslo. Senketunnelprosjektet i Bjørvika. Publiseres i Norsk Sjøfartsmuseums årbok 2006 (in press 2007) Fra Statens vegvesens eget magasin Vegen og vi nr 07/06, Hilde Vangstad: Seks beinknapper framgravd i fjæra ved Akershus festning relikvier i et historisk landskap? En innfallsport til legenden om trickseren mestertyv Ole Pedersen Høiland Publiseres i Norsk Sjøfartsmuseums årbok 2006 (in press 2007). 14

18 - Norsk arkeologmøte (NAM) Jostein Gundersen: NSMs arkeologiske aktiviteter i 2006 Tori Falck holder foredrag om Senketunnelprosjektet og byutvikling i Bjørvika ved Marinarkeologiska Sällskapets (MAS) seminar i Stockholm i mars Tori Falcks artikkel om Senketunnelprosjektet fikk god dekning i mt marinarkeologisk tidsskrift i Sverige. Forsiden preges av et bilde fra arbeidet med prammen funnet ved mudring i Bispevika (NSM ). Foredrag ved konferanser og seminarer: - IAKH/Universitetet i Oslo, fredagsseminar : Jostein Gundersen: Senketunnelprosjektet: Forvaltningsarkeologi vs byutvikling. Akterutseilt kulturminnevern eller nødvendig samfunnstilpasning? - Marinarkeologiska sällskapet seminar i Stockholm : Tori Falck: Senketunnelprosjektet. Arkeologisk overvåking av bygging av senketunnel, Bjørvika, Oslo havn - De nordiske maritime museers arbeidsmøde, Torshavn, Færøyene : Jostein Gundersen: Havneundersøkelser i Oslo. - Norsk Sjøfartsmuseum, Maritimhistorisk fagforum Jostein Gundersen og Tori Falck: Presentasjon av senketunnelprosjektet. Diskusjon rundt strategier for prosjektgjennomføring. - Riksantikvarens Landssamling Jostein Gundersen: HMS og arkeologiske undersøkelser i anleggsområder. Andre foredrag - Norsk Sjøfartsmuseum, søndagsforedrag Tori Falck og Hilde Vangstad: Siste nytt fra Senketunnelprosjektet. - IAKH/Universitetet i Oslo Foredrag for masterstudentene : Tori Falck: Arkeologi under vann. En våt drøm om faglig innovasjon eller metodisk mareritt. - Foredrag for dykkeklubber Jostein Gundersen: Marinarkeologiske undersøkelser i Oslos havnebasseng. Senketunnelprosjektet: Årsrapport

19 ARBEID I FORBINDELSE MED ENTREPRISE SJØDELEN I entreprise Sjødelen er Arbeidsfellesskapet Bjørvikatunnelen (AFB) hovedentreprenør. Dette er et arbeidsfellesskap bestående av selskapene Skanska, Bam Civiel og Volker Stevin. Arbeidet har i 2006 vært gjennomført med landbasert utstyr gjennom Bjørvikautstikkeren, Paulsenkaia og Akerselva, og med mudderapparat i Bjørvika, Bispevika og under utstikkerne. AF Decom har gjennomført gravearbeidene fra land gjennom Bjørvikautstikkeren og Paulsenkaia på vegne av AFB, mens Skanska har gjennomført det aller meste av mudrearbeidene. I en kort periode mudret Secora (tidligere Kystverket produksjon) forurensede sedimenter i deler av tunneltraseen for AFB. Kontaktpersoner hos SVRØ for Norsk Sjøfartsmuseum i entreprise Sjødelen har vært byggeleder Geir Sorte, og Martin Østby. Hos entreprenør AFB (Skanska med flere) har Oddmund Hansen vært kontaktperson for arbeid som gjelder graving gjennom utstikkerne og mudring av sagflis, og Stig Røskar for arbeider som gjelder mudring av forurensede eller rene masser i Bispevika og Bjørvika. På HMSsiden har Hege Holum vær byggherres kontaktperson, og Kristin Wold Jensen, og siden Frøydis Langholt har representert AFB. Arbeidene i entreprise Sjødelen var i utgangspunktet den delen det knyttet seg både størst usikkerhet og størst forventninger til på forhånd. Usikkerhetene gikk både på det rent metodiske, og på det kulturhistoriske potensialet i sjøbunnen. Arkeologisk overvåking har aldri tidligere blitt gjennomført i forbindelse med et lignende anleggsarbeid i Norge. Både gravemetoder og mesteparten av utstyret var helt ukjent for de fleste av NSMs ansatte ved oppstart i felt i De ulike metodene og arbeidsforholdene er derfor forholdsvis nøye beskrevet under hvert delområde som beskrives nedenfor. Når det gjelder forventninger om kulturhistorisk potensiale vil vi være så ærlige å si at forhåpningene i alle fall var større enn de foreløpige resultatene. Samtidig er det klart at vi hele tiden har vært veldig bevisste på usikkerheten også. Parallelt arbeid med selve anlegget har vært en erfaring de fleste av oss ikke hadde fra før av. Som arkeologer er vi vant til å styre i alle fall den daglige fremdriften i felt 100 % slik vi selv ønsker. Arbeidet i tett samarbeid med en rekke andre aktører har derfor gitt oss helt andre erfaringer. For arkeologer er hver time med graving av betongfundamenter, rivingsmasser, eller lasting av båt, vanligvis å oppfatte som en ikke-produktiv time. I et anleggsområde er det naturligvis ikke slik. Denne for oss uvanlige situasjonen, har nok gitt oss en oppfatning av at det har vært mange dager med lite arkeologi, få funn, og dermed kanskje gitt oss en negativ følelse. Stadig flytting av graveaktivitet, og dermed overvåkingen, har nok også bidratt til dette. Når vi derimot ser tilbake på hvor mye vi egentlig har funnet i entreprise Sjødelen, i forhold til den tiden som vi normalt ville ha regnet som effektiv, er nok ikke resultatene like dårlige. Aktivitetsoversikt i entreprise Sjødelen i Mudringsaktivitetene (rødt) har fortsatt også i

20 Bjørvikautstikkeren graving fra land med maskin og tyngre betong-konstruksjoner, og en til dypereliggende lag. Arbeidsforhold Feltledere på Bjørvikautstikkeren har vært Charlotte Melsom og Michael Derrick. Arbeidet har vært organisert som skiftarbeid med formiddagsskift og ettermiddagsskift. Arbeidslagene har byttet mellom formiddags- og ettermiddagsskift etter to uker. I tillegg til feltleder har det vært en feltassistent på hvert skift. Oppgraving av masser i Bjørvikautstikkeren vinter 2006 Den arkeologiske overvåkingen har hovedsaklig konsentrert seg om gravingen av sistnevnte. Det har blitt gravd i vannfylt byggegrop, og massene som kom opp var følgelig svært våte. Massene har blitt lagt i hauger hvor arkeologer har hatt mulighet til å kontrollere massene før lasting over til lastebil og bortkjøring. 2. januar 2006: Is i byggegropa på årets første arbeidsdag på Bjørvikautstikkeren I 2006 fortsatte gravearbeidene på Bjørvikautstikkeren i lukket byggegrop som i Første arbeidsdag var 2. januar, hvor man fortsatte graving i søndre deler av byggegropa. Som i 2005 ble det gravet med gravemaskin fra land, i all hovedsak ned til topp av sagflis. Gravingen gjennom Bjørvikautstikkeren med maskin fra land ble avsluttet i juli Skiftende masser gravd opp fra Bjørvikautstikkeren i løpet av en kort arbeidsøkt. Nederst i haugen finnes rivingsmasser, teglstein og betong, overdekt av løst forurenset sediment, og til slutt sagflis. Situasjonskart over Bjørvikautstikkeren og Paulsenkaia 2. januar Gravingen har foregått med to gravemaskiner en til de tørre topplagene For å kunne grave mest mulig av massene fra land, har maskinen som har gravd de dypereliggende lagene hatt ekstra lang arm. Fra maskinfører er det oppgitt at maskinen hadde en praktisk graveradius på hele 20 meter ved 6 meters dyp, og ca 15 meter ved 10 meters dyp. Den lange armen har gjort det nødvendig å ha en relativt liten grabb. Grabben er åpen med flatt skjær, og har et volum på 1,5 kubikkmeter. Ved jevn kontinuerlig graving klarte man med denne maskinen å holde Senketunnelprosjektet: Årsrapport

21 et tempo på mellom 60 og 80 fulle grabber i timen, eller et volum på kubikkmeter. Dette tilsvarer mer enn 10 ordinære lastebillass. Ved normalgraving lå tempoet på omtrent 50 grabber i timen. I praksis har overvåkende arkeologer hatt to muligheter til å kontrollere massene og samle inn gjenstander: a) Ved direkte observasjon av hver enkelt grabb som kommer opp. Dette fordrer at man står tett inntil massene der de dumpes, og at man rekker å samle inn gjenstander før neste grabb kommer og dekker til alt. b) Ved å gå over haugene med en forsinkelse i forhold til dumpingen. Dette har vist seg å være eneste mulighet hvis massene er svært bløte vannet må renne bort, eller hvis det ikke er praktisk gjennomførbart eller trygt å stå nært selve dumpestedet. En kombinasjon av de to situasjonene har vært det normale ved gravingen på Bjørvikautstikkeren. Noen massetyper som leire eller stein har stor bæreevne, og arkeologer kan trygt bevege seg i haugene med masse og komme nær selve dumpestedet. Andre masser var mer som løst slam og rant utover som tyktflytende suppe, og gjorde det direkte farlig å gå i haugene. Store mengder tømmer fra kaikonstruksjoner, betongfundamenter og skrapmetall gjorde også arbeid i haugene eller nært grabb umulig ved en rekke anledninger. Arbeidsforholdene på Bjørvikautstikkeren var i kontinuerlig forandring. Forholdene kunne skifte for hver ny grabb som kom opp med masse, og for hver gang en av maskinene flyttet seg. Den 17. januar brøt man igjennom den vestlige barrieren som skilte byggegropa fra selve Bjørvika. Den gjenstående veggen var på forhånd gjort så smal som mulig for å få gravd mest mulig av massene i lukket basseng. Som bildet nedenfor viser foregikk deretter gravingen på en måte hvor det var nødvendig å laste ut masser helt parallelt med gravingen. Arkeologene måtte derfor stå midt mellom to gravemaskiner, hvorav den ene lastet opp i den samme haugen som den andre maskinen grov bort fra i samme tempo. Den vestlige barrieren mellom byggegropa i Bjørvikautstikkeren og selve Bjørvika graves bort. Arkeologene står midt mellom maskinene som hhv fyller på og graver bort masse fra haugen (rød ring). I slutten av mai brøt man også igjennom den østlige barrieren, mellom byggegropa og Akerselva, med tilsvarende vanskelige arbeidsforhold for arkeologene. Med de til enhver tid skiftende arbeidsforholdene og massene på Bjørvikautstikkeren har arkeologene som har tilbrakt mest tid med overvåkingen av gravingen her, i felleskap anslått at de har hatt en reell mulighet til å kontrollere mellom 5 og 10 % av massene som har blitt gravd opp. Arkeologens rolle i felt har derfor i praksis vært redusert til en oppsamling av kun et ørlite utvalg av det som måtte finnes av kulturhistorisk materiale i massene. Et unntak er deler av båter og andre større gjenstander hvor det er rimelig å anslå at mesteparten av slikt materiale har blitt oppdaget direkte i grabben ved oppgraving. Dette er også materiale som gravemaskinfører godt ser fra sin posisjon, og har kunnet varsle om hvis arkeologene ikke har sett det selv. Det er imidlertid klart at av de båtene som har blitt funnet ved oppgraving på Bjørvikautstikkeren, er alle svært fragmentariske. Videre arbeid med disse vil avklare omtrent hvor mye som mangler fra hver båt. 18

22 Dokumentasjon Feltdokumentasjon er en utfordring når arbeidsforholdene er som beskrevet over. Stratigrafisk kontroll er begrenset til de visuelle observasjonene etter at massene er gravd opp. Profiler og laginndelinger har dermed i praksis vært så godt som helt fraværende. Dokumentasjon i felt har derfor bestått av foto av arbeidssituasjoner og en daglig beskrivelse av arbeidet i dagrapporten. Kombinasjonen av de to ulike beskrevne situasjoner for innsamling av funn, har gjort det umulig å stedfeste hvert enkelt av disse. Stedfesting av utgravd materiale har derfor blitt gjort ved å samle inn koordinater og maks dybde for gravemaskinens arbeidssted hver dag. Dette representerer et utgangspunkt for å generere det areal gravemaskinen har innenfor rekkevidde for gravingen. Ved flytting over større avstander i løpet av en dag, har det blitt samlet inn flere sett med koordinater. For spesielle funn, som båtfunnene, har det blitt samlet inn koordinater direkte fra funnsted ved hjelp av gravemaskinførers GPS. Under dette har det vært fundamenter for bygninger og kaier, med svært mye treverk. Ytterst mot både Bjørvika og Akerselva er det klart at kaifrontene har hvilt på lange trepåler som har stått ned i sjøbunnen. Det kan se ut til at disse har hatt en lengde på opptil meter, men det er mulig de har vært lengre. I de indre delene av Bjørvikautstikkeren har det også vært brukt treverk til fundamenter på flere måter. Både rundtømmer og firkanttømmer har blitt gravd opp i store mengder. Klart tilhugget tømmer for ulike typer grove laftekonstruksjoner er funnet, samt andre typer kistekonstruksjoner og ulike kaikonstruksjoner. Flere steder har det også blitt gravd igjennom brosteinsdekker, sannsynligvis fra uteområder mellom bygningene på Nyland verksted. En del store granittblokker har også helt klart hatt funksjoner hvor de har vært synlige i dagen tidligere, da de har pent tilhugde overflater og skiller seg fra annen oppfyllingsmasse. Stratigrafiske tolkinger og funn Store deler av de oppgravde massene fra Bjørvikautstikkeren i 2005 og 2006 har bestått av rester etter gamle kaianlegg og fabrikkbygningene tilhørende Nylands verksted. Det øverste av disse lagene har bestått av rivingsmasser, teglstein, betongkonstruksjoner og moderne oppfyllingsmasser. De øverste lagene mer rivingsmasser over den ytterste kaifronten mot Akerselva på Bjørvikautstikkeren Brostein og kantstein fra Nylands verksted på Bjørvikautstikkeren. Mye av treverket som har vært gravd opp har vært impregnert med kreosot eller lignende. Det kan imidlertid se ut til at de stokkene som har vært slått lengst ned i sjøbunnen, og bare fungert som rene fundamenter for kaifrontene har vært uten impregnering. På flere av stokkene har det vært påmontert en spiss jernsko i den nederste enden, men de aller fleste har bare hatt tilhugget spiss. Enkelte stokker har også vært skjøtet med en form for metallklemme. Lagene som helt klart stammer fra Nyland verksted og Bjørvikautstikkeren som landareal, har hatt en tykkelse på omtrent Senketunnelprosjektet: Årsrapport

23 6-7 meter (inklusive 2 meter over dagens vannstand). Dette varierer imidlertid en god del, blant annet i de oppfylte tidligere dokkene hvor lagene har vært vesentlig tykkere. Flere av brosteinsdekkene har blitt funnet under dagens sjønivå, samtidig som det er helt klart at de engang har ligget tørt. Dette tyder på at hele Bjørvikautstikkeren har sunket, sannsynligvis ved at de underliggende sagflislag har blitt presset sammen av de overliggende tunge lagene. Selv om god stratigrafisk kontroll har vært en umulighet, bekrefter funn fra disse lagene at disse hovedsakelig stammer fra andre halvdel av tallet og fremover i tid. Disse relativt moderne lagene har vært sterkt forurenset, med mye olje, kreosot og tungmetaller. Under disse lagene ble det observert et leire/ siltlag med en tykkelse fra 0,5 2 meter. Laget kan ha vært naturlig avsatt ved munningen av Akerselva, før Bjørvikautstikkeren fikk den form den har hatt fra midten av tallet. Alternativt er det rester etter bevisst oppfylling av området fra Bjørvikautstikkerens aller eldste fase. Laget var lett blandet med sand, ballast og organisk materiale, og inneholdt relativt mye gjenstander og slakteavfall. Noe teglstein og fyllmasser som i de overliggende lagene ble observert, men det er uklart om dette er sekundær innblanding. Funnene i dette laget stammer fra 16,17 og tallet, og skiller seg fra det overliggende. Nøyere gjennomgang av gjenstansmaterialet vil kanskje kunne avklare om dette er deponert på stedet i forbindelse med maritime aktiviteter i havna, eller om alt er sekundært avfall fra byen. Innblandingen av ballast kan tyde på det første, men sannsynligvis er det snakk om en kombinasjon av begge. Mot begge ytterkanter av Bjørvikautstikkeren ble det observert tynne lag med faskiner i, eller under, dette leirlaget. Disse var helt klart intensjonelt lagt ned, og bør således tolkes som fundament for kaikonstruksjoner. Totalt ble det i følge entreprenør gravd ut i underkant av kubikkmeter masser fra Bjørvikautstikkeren, Paulsenkaia og Akerselva i Volumet er oppgitt som prosjekterte faste masser, slik at det reelle volumet med vanninnblanding i virkeligheten er en god del større. Av Bjørvikautstikkerens rundt kvadratmeter som har blitt undersøkt i forbindelse med anlegget, ble rundt åpnet i 2005, og de resterende i I løpet av gravingen gjennom Bjørvikautstikkeren har det blitt gjort funn av minst fire ulike båter, i tillegg til en rekke løse båtdeler. To av disse ble funnet i 2005 (NSM , NSM ), og to i 2006 (NSM , NSM ). Funn av båtdeler og båter er omtalt til slutt i årsrapporten på side Gjenstandsfunn fra Bjørvikautstikkeren ser så langt ut til å omfatte mellom 3000 og 4000 enkeltgjenstander. Glass, keramikk og krittpiper er dominerende funngrupper. Aldersmessig ser det foreløpig ut til at funnene stammer fra første halvdel av tallet og frem til nyere tid, med en klar økning i antall fra eldst til yngst. Funnene representerer et bredt spekter av hverdagsgjenstander, med en liten overrepresentasjon av gjenstander knyttet til industri i siste halvdel av tallet. Mye av materialet kan godt stamme fra byen og landbaserte aktiviteter, mens andre ting har klar tilknytning til bruk av sjøen. Mesteparten er imidlertid gjenstandstyper som ikke umiddelbart kan sies å tilhøre verken den ene eller andre kategorien. Det kanskje mest spesielle enkeltfunnet fra Bjørvikautstikkeren i 2006, er deler av en menneskelig hodeskalle. Den fremre, øvre delen av et kranium ble funnet ved graving av forurensede masser under granittmuren mot Akerselva. Delen stammer fra en hodeskalle som har vært saget over horisontalt, enten som et anatomisk preparat til studier, eller som følge av en obduksjon. Hodeskallen ble funnet i et område som er åpen sjø på et kart fra 1816, og påbegynt utfylt på et kart fra

24 De fleste funnene av arkeologisk interesse ser ut til å stamme fra de nederste delene av de forurensete massene og leirelaget umiddelbart under dette. Det ser så langt også ut til at det har vært samlet inn flest funn i de sørlige delene av byggegropa gjennom utstikkeren. Om dette representerer reelle deponeringsforskjeller over området, eller om andre årsaker må regnes med er foreløpig ikke undersøkt nærmere. Funnene fra Bjørvikautstikkeren vil forhåpentligvis bli ferdig registrert og katalogisert i løpet av Paulsenkaia graving fra land med maskin Før oppstart av gravingen av tunneltraseen gjennom Paulsenkaia måtte deler av Skur 61 rives. De ytterste delene av bygget lå i veien for selve tunneltraseen, og i tillegg var det nødvendig med et visst arbeidsrom for maskiner mellom bygningen og selve byggegropa. Andre bygninger på kaia måtte også rives, blant annet tidligere lokaler til Oslo Brannvesen. Skiftebrakke med dusj og toalett fra denne ble satt inn i Skur 61 som garderobe for arkeologene. Gravingen gjennom tidligere Paulsenkaia har hovedsakelig foregått som ved gravingen i Bjørvikautstikkeren. Forskjellen har vært at Paulsenkaias opprinnelige bredde var så liten at det ikke var praktisk mulig å grave i en lukket byggegrop eller basseng. Hele bredden av Paulsenkaia ble derfor gravd under ett, slik at den ytterste delen ble stående igjen som en øy allerede etter første gravedag. Del av hodeskalle funnet ved graving av forurensede masser i Bjørvikautstikkeren. Rester etter trekaier og betongdekke er fjernet på Paulsenkaia, og graving starter langs den sørlige byggeskråningen. Hovedøya i bakgrunnen. Gravingen foregikk fra sør mot nord. Hele den berørte delen av Paulsenkaia som ble gravd med maskin fra land, ble fjernet i løpet av ca 10 uker, fra tidlig i februar til midten av april. Ved gravingen gjennom Paulsenkaia var det relativ trangt om plassen, og blant annet svært liten plass for lastebiler. De oppgravde massene ble derfor lastet direkte over i båt med den ene av gravemaskinene. Senketunnelprosjektet: Årsrapport

25 spor etter laftekasser eller lignende konstruksjoner, men enkelte vertikale ballastvegger ble observert inne i selve kaia. Leirelaget under Paulsenkaia hadde en tykkelse på rundt 1 meter, og under dette igjen var det sagflis. Som i Bjørvikautstikkeren var overgangen mellom overliggende forurensede masser og leirelaget det mest funnførende sjiktet. Graving gjennom Paulsenkaia. En maskin graver opp masser, og den andre laster direkte over i båt for transport til deponi. Foto tatt fra Bjørvikautstikkeren, mot nordøst. Stratigrafiske tolkinger og funn De øverste lagene med moderne fyllmasse, sprengstein, grus, tegl og betongrester, dekket hele arealet på ca kvadratmeter, i en tykkelse av 1-2 meter, omtrent ned til kote 0. Dette laget ble fjernet over hele området sammen med overliggende betong- og tredekke før graving av resten begynte. Under dette var det nok et oppfyllingslag med moderne masse, men med et markant innslag av ballastflint, både i form av småstein, og som større blokker innkapslet i hvit kalkleire. Under dette laget var det, som på Bjørvikautstikkeren, et leireaktig lag med til dels mye ballast, samt store mengder rødbrent alunskifer. Alunskiferen var tydelig fylt inn for å støtte leskjermer mot Akerselva, mest sannsynlig for å holde hastigheten på vannet her så høy som mulig for å hindre oppsilting. Alunverket oppunder Ekeberg ble nedlagt i første halvdel av tallet, og det er rimelig å anta at denne utfyllingen har skjedd omtrent på denne tiden. I motsetning til på Bjørvikautstikkeren, var det ikke noen kaifundamenter i betong på tvers av Paulsenkaia. Langs Akerselva i vest hvilte kaifronten av betong på trepæler. I øst hvilte de ytterste 5-6 meterne av betongdekket på kaia på pæler, med tett jernspunt ytterst mot Bispevika. Langs begge side av Paulsenkaia ble det gravd opp store mengder tettstilt tømmer, hovedsakelig pæler som har fungert som fundament, eller regelrette spuntvegger. Det var ikke Sølete leire med rester av faskiner over sagflis. Graving gjennom Paulsenkaia i februar 2006 Ved gravingen ble det funnet rester etter minst en båt under Paulsenkaia. En god del båtdeler ble funnet i løpet av flere dager med graving over et område på omtrent 10 x 20 meter, i overgangen mellom leirelag og underliggende sagflis. Det er imidlertid uklart om det opprinnelig har vært snakk om ett eller flere fartøyer. Et forholdsvis konsentrert funnområde taler for at det er snakk om bare ett fartøy, mens en del ulikheter i materialet kan tyde på at det har vært snakk om flere. Funnet(ene) har foreløpig fått bare ett sjøfunnnummer i NSMs database (NSM ). Løsfunne gjenstander fra Paulsenkaia representerer ikke i samme grad industrielle aktiviteter som på Bjørvikautstikkeren. Så langt er det registrert rundt 500 enkeltgjenstander, fra tallet. Feltlederne mener at funnene helt klart har vært mest konsentrert til de nordøstre deler av tunneltraseen, i motsetning til på Bjørvikautstikkeren hvor de mente det var flest funn i sør. Funnene fra Paulsenkaia vil forhåpentligvis bli ferdig registrert og katalogisert i løpet av

26 Mudring av forurensede sedimenter i Bispevika og Bjørvika Utstyr og metode Som for graving gjennom Bjørvikautstikkeren og Paulsenkaia, måtte de øverste sterkt forurensede massene i Bjørvika og Bispevika graves separat for å leveres til egnet deponi. Utstrekning og tykkelse på disse lagene var på forhånd kartlagt, og det varierte i tunneltraseen fra 0,5 til mer enn 2 meter. Mudring med mudderapparatet Brage, med kran og miljøgrabb. Bilde tatt fra Ekeberg, med de ytterste delene av Bjørvikautstikkeren og Paulsenkaia stående igjen som øyer på sørsiden av tunneltraseen. I tillegg har Secora mudret forurensede masser i deler av tunneltraseen i korte perioder. Denne mudringen har foregått med bakgraver med lukket skuffe fra mudderplattform. Kartlegging av forurensede sedimenter i tunneltraseen. NGI: Foreløpig versjon Arbeidene har vekslet litt mellom Bispevika og Bjørvika, avhengig av tiltakshaver og entreprenørs prioriteringer i forhold til levering av masser til deponi, og annen aktivitet i området. Det har også vært krav til en verifisering av de gjenværende sedimentenes forurensingsmessige tilstandsklasse i de ulike delområdene før graving av disse har startet. Ved et par anledninger har man derfor måttet mudre det samme området i flere omganger før alle de forurensede sedimentene var fjernet. Hvor mudringsarbeidene til enhver tid har foregått fremkommer av gantdiagram nederst på side 16. Selve mudringen har hovedsakelig foregått med en såkalt miljøgrabb med et innhold på ca 6 kubikkmeter, og en åpning på mer enn 2 x 6 meter. Skanska har utført mesteparten av mudringen, fra mudderapparatene Balder og Brage. Secoras mudderplattform med bakgraver. Spuds ses som en høy søyle på hver side av plattformen i bakkant av selve gravemaskinen. Begge utstyrstypene bruker støttebein, såkalte spuds for å stabilisere graveplattformen når det mudres. Disse beinene er pæler med kvadratisk tverrsnitt som settes ned i bunnen for hver gang plattformen flyttes. Ved måling har det vist seg at de enkelte ganger presses mer enn to meter ned i bunnen hvis sedimentene er løse. NSM var i utgangspunktet skeptiske til brukes av spuds i områder med stort potensiale for funn av kulturminner. Det er ikke tvil om at støttebeinene ville kunne ødelegge et skipsfunn nede i sedimentene hvis det ble plassert oppi det. Etter en gjennomgang av alternative metoder, samt møter med Riksantikvaren og tiltakshaver, ble det likevel besluttet at arbeidene kunne gjennomføres med spuds, men at metoden skulle følges nøye, og eventuelle Senketunnelprosjektet: Årsrapport

27 negative virkninger på kulturminner skulle dokumenteres hvis det var mulig å erkjenne slike. Foreløpig har det vist seg umulig å dokumentere om skadene på båtfunnene gjort i forbindelse med mudringsarbeidene (NSM , NSM og NSM ) kan skyldes bruken av spuds, eller kun er selve oppgravingen. Det er mulig av videre studier og dokumentasjon kan konkludere noe om dette. De forurensede sedimentene var forholdsvis faste på sjøbunnen, men hadde et svært høyt vanninnhold. Ved oppgraving eller omroting førte dette til at massene fikk en svært løs konsistens. For mest mulig effektiv utnyttelse bør miljøgrabben grave sedimentlag som er mellom 0,5 og 1 meter tykke. Imidlertid var det av økonomiske og praktiske hensyn fra entreprenør sin side ikke ønskelig med blanding av forurensede og underliggende renere sedimenter. Ved mudring i områder med mindre sedimenttykkelse enn grabbens kapasitet øket derfor det totale vannvolumet ved mudringen ytterligere. Dypvannsdeponi ved Malmøykalven i stedet for å sendes til NOAHs landdeponi på Langøya ved Holmestrand. Da dypvannsdeponi var å foretrekke for tiltakshaver og entreprenør, ble mudringsarbeidene stanset 22. november i 2005 i påvente av endelig klargjøring av dypvannsdeponiet. Til da var det mudret kubikkmeter, eller tonn forurenset masse i Bispevika. En av forutsetningene for bruken av dypvannsdeponiet var at oppgravde masser skulle transporteres i, og deponeres fra, Secora mudderlekter. Ved oppstart av mudrearbeidene i slutten av februar 2006 gjennomførte Skanska selve mudringen, og massene ble lastet i Secoras lekter. Til denne ble det bestilt en stor rist som kunne legges på tvers av hele lasterommet, og de oppgravde massene siles igjennom. Rista er konstruert av kraftige parallelle stålbjelker med innbyrdes avstand på 12 cm over en stor stålramme. Bredden på rista er ca 4 meter totalt, den tåler en vekt på mer enn 10 tonn, og kan flyttes frem og tilbake over lasterommet ved hjelp av krana på mudderapparatene. Hensikten var at alle større gjenstander, som for eksempel båtdeler skulle bli liggende igjen på rista, mens sedimentene skulle renne igjennom. Videre er den laget til slik at arkeologer kan gå direkte oppå den for å samle inn gjenstander og undersøke gjenliggende sedimenter. Stort vanninnhold ved mudring av de forurensede sedimentene. Massene siles gjennom rist i lasterom på mudderlekter. Arkeologisk overvåking av denne typen mudringsarbeider har ikke vært gjort før i Norge, og det var derfor stor usikkerhet knyttet til metode og det praktiske arbeidet. Ved oppstart av mudringsarbeidene høsten 2005, viste det seg raskt at det var helt nødvendig å bygge en rist eller et stort såld til de oppgravde massene. Samtidig ble det klart at de forurensede sedimentene kunne deponeres i Arkeolog undersøker masser som har blitt liggende på rista, sammen med et stort seilskuteanker fra slutten av tallet. Teori og praksis er imidlertid ikke alltid samsvarende, og man kan trygt si at systemet ikke har fungert optimalt for 24

28 verken arkeologer eller entreprenør. Det er likevel vanskelig å se hva som ville ha fungert bedre for begge parter. Enkelte mindre tilpassinger av ustyret ville kanskje ha gjort forholdene noe bedre, men alt i alt tror vi at den valgte løsningen må sies å ha vært den best mulige de fysiske forholdene tatt i betraktning. Arkeologisk overvåkingsarbeid i praksis muligheter for funn Feltlederne ved mudringen av både forurensede og rene sedimenter i Bispevika og Bjørvika har hovedsakelig vært John Sharpe, Ingvild Paulsen og Odd Einar Hansen. I tillegg har Jørgen Johannessen, Tone Wikstrøm, Svanhild Sortland, Terje Enerstvedt, Trond Engen og Sven Ahrens vært med på arbeidet. Rett under de løse forurensede sedimentene er massene fastere og vanskeligere å sile gjennom rista. Stein, treverk, tau, wire og moderne søppel og skrot har til tider også vært et stort problem. Mye moderne søppel og skrot har også vært et problem på rista. Enkelte dager har man måttet tilkalle kranbåt for å renske rista flere ganger. Secoras bakgraver tømmer grabben på rista. Den arkeologiske overvåkingen har foregått ved direkte observasjon av alle gravearbeidene, og kontroll av masser og gjenstander som har blitt liggende igjen på rista. De løseste sjøbunnsedimentene har glidd rett igjennom rista som litt tyktflytende ertesuppe, men massene har imidlertid ikke vært så homogene som man i utgangspunktet hadde forventet. Under de tynneste løse forurensede sedimentene har massene vært fastere, og ofte inneholdt en stor andel seig leire. Disse sklir ikke igjennom rista, men blir liggende igjen oppå, eller tetter igjen åpningene i den. Lik et finmasket såld må også vår rist renskes for fremmedelementer ved jevne mellomrom. Forskjellen er at man må ha gravemaskin eller kran for å løfte bort flere meterlange stokker, trailerdekk og motorsykler. De store åpningene i rista, og utformingen med kun parallelle bjelker, har også gjort at mye kulturhistorisk materiale glipper igjennom. Særlig løsfunn, som keramikk, flasker eller krittpiper forsvinner i stor grad, men vi har også observert hele båtbord i flere meters lengde som sklir igjennom når de havner på rista i feil retning. Dette er et klart problem, og en svært viktig feilkilde for tolking av funnmaterialet blant annet i forhold til representativitet. Imidlertid har vi også en rekke funn av nettopp små gjenstander som krittpiper eller keramikkskår som har blitt funnet på rista, Senketunnelprosjektet: Årsrapport

29 fra masser som av en eller annen grunn ikke sklir igjennom. Et siste uventet, men beslektet problem har oppstått ved vasking av masser på rista. Jevnlig har det vært behov for å forsøke å skylle masser igjennom rista ved å helle på ekstra med vann, enten tatt fra lasterommet i lekteren, eller fra sjøen. Enkelte ganger har dette vært et behov fra entreprenørs side for rett og slett å få sedimentene ned i lasterommet. Andre ganger har det vært et ønske fra arkeologenes side for å forsøke å få en bedre oversikt over eventuelle gjenstander og funn på rista. Sedimenter på rista vaskes med ekstra vann ved hjelp av muddergrabb. Effektivt, men med bivirkninger. I mange tilfeller har denne vaskingen gjort det mulig å finne gjenstander vi ellers ikke hadde funnet. Andre ganger har det dessverre ført til at objekter vi har ønsket å se nærmere på har forsvunnet ned i åpningene i rista. Alt i alt har det blitt mudret omtrent kubikkmeter forurenset sediment fra Bjørvika og Bispevika i Resultater funn fra mudringen av forurensede sedimenter i Bjørvika og Bispevika Selv om mudringen av forurensede sedimenter i utgangspunktet kun skulle omfatte masser og forurensing fra nyere tid, var det klart at også eldre sedimenter kunne bli berørt. Kartleggingen av sedimentenes utstrekning på forhånd var svært grovmasket i arkeologisk målestokk. I tillegg var det klart at det fra entreprenørs side var mer hensiktsmessig å grave litt for mye enn litt for lite for å være sikre på å bli kvitt forurensingen. Det var dermed forventninger om at det ville dukke opp funn av arkeologisk interesse ved mudringen av disse sedimentene. Allerede etter noen få dagers mudring i Bispevika i 2005 dukket det opp restene av en liten klinkbygget pram (NSM ). Arbeidene på stedet ble midlertidig stoppet, og resten av farkosten ble gravd ut og tatt opp av arkeologer i løpet av vinteren Båtfunnet er nærmere omtalt på side 41. Ved mudring i Bjørvika ble det i juni også funnet restene av en liten klinkbygget farkost (NSM ). Funnet er nærmere omtalt på side 43. Når det gleder enkeltgjenstander og løsfunn har det blitt gjort en god del funn ved mudringsarbeidene, de svært grove metodene tatt i betraktning. Funnfrekvensen har imidlertid variert svært mye. Enkelte ganger har det gått uker helt uten funn av interesse, og andre ganger har det vært gjort forholdsvis mange funn i løpet av en dag. De aller fleste funnene stammer fra andre halvdel av tallet og senere, men både krittpiper, steingods og flasker fra tallet har blitt funnet. Det har vært markant flere funn i Bjørvika enn i Bispevika, og det er rimelig å anta at dette kommer av at det har blitt utført mindre omfattende utdypingsarbeider her. I Bjørvika ble det blant annet funnet to store, og flere mindre ankere. De to store ankerene er begge med stokk, ett med trestokk og ett nyere med jernstokk. Ankeret med trestokk er svært godt bevart, og det er rimelig å anta at dette har vært i bruk til langt ut på tallet, til tross for at det opprinnelig ser ut til å være fra andre halvdel av tallet. Ankere av denne typen har en stor gjenbruksverdi, både som funksjonelt anker, og som rent dekorativt objekt. 26

30 Mudring av rene sedimenter i Bispevika og Bjørvika Stokkanker med trestokk funnet ved mudring av forurensede sedimenter i Bjørvika i mars Blant de andre gjenstandene som ble funnet finner vi igjen mye av de samme gjenstandstypene som vi har funnet ved graving gjennom Bjørvikautstikkeren og Paulsenkaia; hovedsakelig leirgods og steingods, porselen, fajanse, glass og krittpiper. Av gjenstandstyper som skiller seg ut fra de andre gravingene, er det særlig en god del service og porselen fra rederier og dampskipsselskaper, samt blokker og taljer fra båter og skip. NSM x3256: Kopp fra Fred. Olsen Linie. Kombinasjonen av logoens utforming og koppens design daterer den foreløpig til NSM x508: Dobbeltblokk merket M II funnet ved mudring i Bjørvika. Utstyr og metode Skillet mellom forurensede og rene sedimenter i Bispevika og Bjørvika har vært mer teoretisk enn reelt. Sjøbunnssedimenter ligger ikke stratigrafisk med jevne lag over store områder, men har flytende overganger, store lokale variasjoner og uoversiktlig utstrekning både horisontalt og vertikalt. Over store områder var rene sedimenter mudret som forurensede som en sikkerhetsmargin. Andre steder klarte verken kartlegging eller prøvetaking å identifisere gjenliggende forurensing før oppgraving. Slike masser måtte derfor separeres undervegs. I praksis har skillet mellom forurensede og rene sedimenter derfor hovedsakelig vært et skille i utstyr og metoder som har vært brukt ved mudringen. Etter en gjennomgang av tidligere daterte sedimentsøyler fra Bjørvika og Bispevika, ble det antatt at sedimenthorisonten fra vikingtid ligger omtrent to meter under de nederst avsatte sagflislagene i området. Det ble derfor bestemt at NSM skulle overvåke gravearbeidene ned til denne sedimentdybden, da det er lite sannsynlig at det kan være kulturhistoriske spor dypere enn dette. Det viste seg imidlertid at det ble påtruffet svært lite sagflis ved mudring i Bispevika og Bjørvika. Kun tett opptil utstikkerne, samt under disse, er det egentlig snakk om virkelige sagflislag. De hittil dypest påtrufne sedimenter med sagflis har vært på dybder mellom 11 og 12 meter. Etter en sammenstilling med de tidligere sedimentsøylene ble det avgjort at NSM skulle overvåke graving ned til kote 14 meter. Dypere enn dette anser vi altså massene som rene også i arkeologisk sammenheng. De rene leirmassene under de forurensede sedimentene har stort sett blitt gravd med åpen grabb med tenner for å dele opp massene og unngå for stor vanninnblanding i lekter. Leiren har vært så fast og seig at det ikke har vært mulig å sile den gjennom rist. Disse massene har Senketunnelprosjektet: Årsrapport

31 derfor blitt lagt over i relativt små lektere, med kapasitet fra kubikkmeter, slik at arkeologer har hatt en viss oversikt over hva som har blitt gravd opp. Selve grabben som har vært brukt har et volum på rundt 3 kubikkmeter. Såpass små lektere har også gjort det enkelt for entreprenør å sortere ut forurensede masser når slike har blitt oppdaget, og samtidig gjort det mulig for arkeologer å få tak i gjenstander som har blitt liggende synlig (selv om dette ikke alltid har fungert i praksis). En god del av de rene leirmassene har blitt brukt til tildekking av forurenset sjøbunn i indre deler av Bispevika og Bjørvika. Disse massene har blitt lagt ut med bakgraver. Muddergrabb for mudring av ren leire i Bispevika. I bakgrunnen ses bakgraver som legger ut ren leire. Til tross for bruk av åpen grabb har det i perioder vært et problem at det har kommet mye vann opp sammen med leiremassene. Skanskas operatører har vært flinke til forsøke å laste lekterne slik at dette har vært til minst mulig hinder for effektiv overvåking og tilgang til massene. Likevel har det flere ganger skjedd at gjenstandsmateriale har forsvunnet for arkeologer på denne måten. I følge entreprenør hadde det ved årsskiftet blitt mudret rundt kubikkmeter rene leirmasser i tunneltraseen ved årsskiftet Skjermbilde av multibeamdata over tunneltraseen i november Innerst i Bispevika, til høyre, ser vi hvordan masser har blitt brukt til tildekking av forurenset sjøbunn. Resultater funn fra mudringen av rene sedimenter i Bjørvika og Bispevika Det var på forhånd forventninger til funn av kulturhistorisk materiale i de rene massene både i Bjørvika og Bispevika. Begrepet rene masser henspeiler kun ulike forurensingsgrad i henhold til tilstandsklasser fastsatt av miljøvernmyndighetene. Det er imidlertid sannsynlig at disse massene er eldre enn de overliggende forurensede sedimentene, og at funn i disse ville være det samme. Alt i alt har det blitt gjort langt færre funn i den rene leira enn i de overliggende sedimentene. Det kan være flere årsaker til dette. En kombinasjon av at funnfrekvensen faktisk gjenspeiler et generelt lavere aktivitetsnivå på den tiden sedimentene ble dannet, og at tidlige utdypingstiltak har fjernet mye, er nok det beste svaret foreløpig. Flere steder ble det observert tynne linser med sand og grus liggende lagvis i leiren. Enkelte steder ble det også påtruffet mindre lag med sagflis og annet organisk materiale. Likevel synes det klart at tidligere utdypingsarbeider i både Bispevika og Bjørvika har fjernet mesteparten av sedimentene fra sagbruksindustrien, og således også fjernet kulturhistorisk materiale i disse områdene. I Bispevika ble det nesten ikke funnet gjenstandsmateriale i det hele tatt ved mudringen av rene leirmasser. De få gjenstandene som ble funnet, har også dateringer som viser at disse har tilhørt overliggende yngre lag. Det er sannsynlig 28

32 at disse har blitt redeponert ved tidligere mudring, siden vi også har funnet plastpresenninger og moderne ølbokser sammen med masser som burde ha vært langt eldre enn disse gjenstandene. I Bjørvika har forholdene vært langt bedre. Over et forholdsvis stort område omtrent midt i Bjørvika, og noe østover fra dette, ble det observert en god del ballastflint, sand, noe sagflis og organisk materiale, i tynne linser i den ellers rene leira. Observasjonene ble gjort gjennom et par uker i oktober og november, og ser ut til å representere et område som har vært mindre utsatt for utdypingsarbeider enn resten av Bjørvika. I disse lagene ble det gjort en god del funn av både glass, keramikk, krittpiper og lær. Funnene er klart langt eldre enn mesteparten av det vi har funnet andre steder i traseen. Flere gjenstander er svært godt bevart og bærer preg av å ha ligget godt beskyttet og urørt i sedimentene. Blant funnene kan nevnes deler av bartmannskrukker, løkflasker og krittpiper fra siste del av tallet, samt porselen, steingods, krittpiper og flasker fra tallet. Kun enkelte deler av funnmaterialet er så langt registrert og katalogisert, så vi har ennå ikke full oversikt over materialets sammensetning. forurensede sedimentene. Rett over selve båten ble det registrert flere tynne sandlinser, og i en av disse, ca 50 cm høyere enn båtvraket, ble det også funnet en krittpipe datert til første halvdel av tallet (NSM x5798). Det ble søkt Riksantikvaren om dispensasjon fra kulturminneloven for å ta opp resten av vraket, og slik dispensasjon ble gitt 15. desember i Båtvraket er nærmere omtalt på side 43. NSM x5798: Krittpipe av engelsk type, datert til Pipen er dekortert med en harpe under en krone på hver side av foten. Stilken er spikket til et kort munnstykke, noe som var vanlig for folk som røkte pipe men måtte ha hendene fri, f.eks sjøfolk. Tegning: NSM: Sven Ahrens. Funn av krittpiper, båtdeler og en flaskebunn ved mudring av ren leire i Bjørvika. I dette området ble det også funnet delene av en liten klinkbygget båt ved mudring av ren leire (NSM ). Da det ble antatt at det kunne være mer igjen av båten i leira på bunnen, ble mudringsarbeidene flyttet et stykke unna, og dykkere undersøkte funnstedet. Det ble raskt funnet restene av en båt som stakk ut fra leira, omtrent en meter under de Senketunnelprosjektet: Årsrapport

33 Mudring av sagflis under Bjørvikautstikkeren, Paulsenkaia og Akerselva Som for graving gjennom de samme områdene med ordinær gravemaskin fra land, har feltledere på flismudringa vært Charlotte Melsom og Michael Derrick. Det var på forhånd kjent at det under rivningsmasser, utfyllingslag og forurensede masser fantes et sag- og huggflislag av varierende tykkelse under Bjørvikautstikkeren, Paulsenkaia og i utløpet av Akerselva. Flislaget stammer fra sagbruksvirksomheten langs Akerselva fra tallet. Utbredelse og tykkelse av flislaget var forsøkt kartlagt på forhånd av Kontrollansvarlig miljø i prosjektet, firmaet Rambøll Norge. I Bjørvikautstikkeren alene ga beregninger ut i fra kjerneboringer et totalvolum på ca kubikkmeter sagflis, og en variasjon av lagets tykkelse fra 3-8 meter 4. Boreprøvene viste at man kunne forvente å treffe på toppen av sagflislaget på mellom 7 og 10 meter under opprinnelig bakkenivå, eller omkring kote 5-12 meter. Gravingen av flis startet 2. august og siste arbeidsdag før årsskiftet var 21. desember. På grunn av vanskelige arbeidsforhold gjennomførte NSM overvåkingen av flis med to arkeologer på hvert skift. Metode og arbeidsforhold Siden flismassen skulle til annet deponi enn de forurensede massene i topplagene, krevde denne delen av graveprosessen en endring av metode for graving. Massen skulle i utgangspunktet kjøres i lastebiler til deponi i Drammen, og løsningen ble derfor å grave flismassen opp med muddergrabb til en stor flattopplekter som var forbundet med utstikkeren med en rampe mot henholdsvis landsiden av Bjørvikautstikkeren og Paulsenkaia. På rampen kunne hjullastere kjøre for å hente massen til lastebilene som stod på land. Det viste seg imidlertid raskt at flismassen ikke var så homogen som antatt på forhånd. Både stor vanninnblanding og svært mye forurenset løst slam, gjorde massene uegnet for landdeponiet i Drammen. Rampen ble derfor vendt mot utstikkerens sjøside, og massen ble lastet i båt og tatt til NOAHs deponi utenfor Holmestrand. Når det gjaldt den arkeologiske overvåkingen, ble tilgangen til de våte og slamholdige massene på den store flattopplekteren Fokus Barge svært vanskelige. I utgangspunktet hadde NSM sett for seg at man kunne stå plassert oppå lekteren, og dermed ha direkte og uhindret visuell og fysisk tilgang til massene etter hvert som de ble dumpet. Den svære flattopplekteren Fokus Barge og mudringsplattformen på tvers av tunneltraseen ved Bjørvikautstikkeren og utløpet av Akerselva. 4 Rambøll Norge: Miljøteknisk kartlegging Bjørvikautstikkeren, Hjullaster henter masse, lukket miljøgrabb lesser masse, og arkeolog (t.h.) overvåker prosessen oppå Fokus Barge. Det ble snart klart at å bevege seg oppå lekteren, var forbundet med stor fare både i forhold til maskiner (grabb og hjullaster) og massene som ikke var mulig å bevege seg i på en trygg og sikker måte. 30

34 Svanhild Sortland vasser bort til mulige funn i haugene. Massen er våt og slammete, og flyter utover hele lekterdekket. Charlotte Melsom overvåker flismudring fra førerhytta på mudringsplattformen. Fokus Barge til venstre i bilde. Da vi mot slutten av september fikk tilgang til å stå oppå lekteren igjen, økte funnmengden. Dette førte til en avgjørelse om at en bedre løsning på overvåkingsmetoden måtte utvikles. Det ble blant annet gjort forsøk på å legge noe av massen til side på en liten lekter, der arkeologen kunne gjennomgå denne med krafse. Slik kunne vi få et sikrere inntrykk av hva som fantes i massene. Der hvor massen består av rein flis kunne man stå relativt trygt på haugene. Svanhild Sortland skuer mot utilgjengelig slamholdig masse på lekterdekket. Et svært stort vanninnhold i deler av massene gjorde at lekterens dekk hele tiden var dekket av et tykt lag løst slam, som enkelte ganger rakk hjullasterne til midt oppå hjulene. Det var rett og slett ikke mulig å gjennomføre overvåking av massene fra lekterdekk. I en periode ble problemet løst ved å stå enten ved førerhytten til mudderapparatet, eller oppå brakketaket på selve mudderplattformen. Ved mistanke om funn i massene var det meninga at arbeidet skulle stanses, og arkeolog bringes ut på lekteren med hjullaster. Utsikten til massene fra mudderapparat og brakketak var tidvis helt akseptabel, men den fysiske tilgangen til massen var utilfredsstillende. I midten av september gjorde feltleder Charlotte Melsom et forsøk på hvor lang tid hun ville bruke på å komme seg fra plattformen og ut på lekteren. Det tok minimum 15 minutter, og dette hevet selvsagt terskelen for hva man fant det verdt å sjekke ut på lekterdekket. Grabb med sagflismasser lagt tilside på liten lekter for gjennomgang av arkeologer. Mot slutten av september ble det i samråd med entreprenør og byggherre besluttet å konstruere en plattform som kunne plasseres ute på lekterdekket. Fra denne plattformen kunne arkeologene overvåke massene og ha direkte tilgang til disse. Plattformen kunne flyttes rundt på lekteren av hjullasterne eller mudderkran ved behov, ettersom lastingen også stadig flyttet på seg. Plattformen var også et ledd i å skape en sikrere arbeidssituasjon for arkeologen da man hele tiden hadde et fast sted å oppholde seg som alltid kunne ses av fører på mudderapparatet. Dette skulle vise seg å fungere godt, så lenge Senketunnelprosjektet: Årsrapport

35 lekteren ikke ble lastet så full at ikke NSMs personale hadde mulighet til å ta seg inn til eller ut fra plattformen. Flismasser med godt bevarte trepæler tilhørende kaikonstruksjoner. Overvåking av mudring av sagflis fra spesialkonstruert arkeologplattform plassert oppå Fokus Barge. I det hele tatt var forholdene på flismudringen svært varierende gjennom hele perioden det ble mudret i Dette skyldes som antyda mindre homogen og mer forurenset masse enn forventet, samt problemer med tilgangen til massen på lekteren. Det skulle imidlertid vise seg at den delen av massen som bestod av ren sagflis var tilnærma funntom. Lenge fryktet vi at det var den fysiske tilgangen til massen som gjorde at funnfrekvensen sank så betraktelig fra laget over (forurensede masser). Det ble etter hvert klart at mangelen på funn faktisk ser ut til å gi et realistisk bilde av funnfrekvensen i flisa. Av funnene som ble gjort ved mudring av sagflis, har de aller fleste kommet opp i masser som har vært sammenblandet med det forurensede slamlaget som har ligget over flisa. Haugene med sagflis ble ofte flere meter høye, og tårnet seg opp som tørre masser på land. Nede på dekket flyter løst slam knehøyt. Resultater og funn fra flismudringen Det var på forhånd knyttet forventninger til funn i flislaget. Forventningene var store fordi massen er konserveringsmessig svært godt egnet for bevaring av treverk. 32

36 # ARBEID I FORBINDELSE MED ENTREPRISE HAVNELAGERET SVRØs kontaktperson for NSM i entreprise havnelageret er byggeleder Kjetil Fløtre. Hos entreprenør NCC har Ulf Lundaby og Kenneth Kedegård vært kontaktpersoner for NSM. Gjennomføring Feltledere på Havnelageret har i all hovedsak vært Hilde Vangstad, Jørgen Johannessen og Trond Engen. For å orientere seg i byggegropa, fikk NSM et kart med lokalt koordinatgrid utviklet av hovedentreprenør i entreprisen, NCC. Referanser i henhold til dette er gjengitt i dagrapportene for å kunne identifisere hvor man til enhver tid har overvåket graving. De viktigste funnkonsentrasjoner og konstruksjoner er også målt inn med GPS. NSM gjennomførte periodevis overvåking ved behov fra 3. januar juli I denne perioden foregikk det forgraving for spunt, samt grøftegraving i områdets sørvestre del. Den nedenfor omtalte rørgrøfta ble overvåket i februarmars. Uttrauingen av byggegropa startet rundt 10. juli, og NSM gikk da over til mer kontinuerlig overvåking. I begynnelsen av denne graveprosessen ble Revierbrygga avdekt og dokumentert, og arbeidet her foregikk fram til begynnelsen av august. Det var også i denne perioden at det nedenfor omtalte skattelaget først ble identifisert. Skattelaget, med store mengder funn fra 1700-tallet, ble fjernet i siste halvdel av august. Ca. 5. september gikk NSM igjen over til mer sporadisk overvåking. I siste halvdel av september og ved ulike anledninger i oktober dokumenterte NSM en funnkontekst med sjøbunnslag under veirampe ved veitrafikksentralen. Siste dag i felt i 2006 er notert til 21. november. #S Entreprisegrense Havnelageret - Sjødelen Vegtrafikksentralen #S "Skattelaget" Rørgrøft Spuntvegg meter Oversiktskart over anleggsområdet i entreprise Havnelageret. Senketunnelprosjektet: Årsrapport

37 Metode og arbeidsforhold - tørr graving i spuntet byggegrop Til forskjell fra gravingen i entreprise Sjødelen, foregår anleggsarbeidet på Havnelageret i en tørr, spuntet byggegrop. Dette gir utvilsomt bedre kontroll over stratigrafiske situasjoner og faste konstruksjoner enn hva tilfellet er i Sjødelen, både på mudring og graving gjennom utstikkerne. På Havnelageret har man i større grad kunnet relatere funn og funnkonsentrasjoner til definerte lag og kaikonstruksjoner. Dette er en mer komfortabel måte å drive arkeologisk overvåking på, både med tanke på: sikring av arkeologiske kontekster og funn dokumentere og berge båtdeler uten ødeleggelse av kulturminnet muligheten til å forutse hva som kan forventes å gjøre av funn underveis i graveprosessen Dette siste punktet er en fordel som kommer både entreprenør og arkeolog til gode, da det gir et mer holdbart grunnlag for å kunne avgjøre når det er nødvendig å være tilstede på anlegget. NSM har derfor bare overvåket gravingen på Havnelageret i de fasene da det har vært ansett for å være potensiale for funn. Anleggsarbeidet har vært preget av forsinkelser knytta til problemer med tetting av byggegrop. Det har vært nødvendig med kontinuerlige oppdateringer på anleggsarbeidets framdrift og planer for å kunne bestemme når overvåking var påkrevd. God kommunikasjon mellom arkeologene og anleggsledelse har lettet disse avgjørelsene, og NCCs ledelse har også varslet i tilfeller hvor de har vært usikre på om noe kunne være av arkeologisk interesse, dersom arkeologen ikke var tilstede på anlegget. I de periodene da arkeologene ikke har overvåket gravingen, har disse utført andre oppgaver i prosjektet eller vært engasjert i eksterne prosjekter. I tillegg til at en del av gravearbeidene ikke har vært identifisert som av arkeologisk interesse, har altså forsinket framdrift på anlegget ført til at en del av NSMs personal har måttet omplasseres i perioder. Selv om NSM har sett svært positivt på at anleggsarbeidet ved Havnelageret har foregått i tørr byggegrop, hadde man i ettertid også ønsket at gravearbeidene hadde foregått lagvis, det man i arkeologien omtaler som flateavdekking. NSM har på havnelageret overvåket gravingen ned til kote 6 meter. En stratigrafisk gravemetode hadde først og fremst gjort det mulig å ha bedre kontroll over utstrekningen av funnførende lag. Utstrekning av stratigrafiske lag gir forståelse av funksjonelle avgrensinger i havneområdet, samt letter tolkninger av ulike deponeringssituasjoner. Det er ellers liten tvil om at man har gått glipp av en del massemateriale (keramikk, glass, krittpiper etc.) på grunn av den valgte gravemetoden på Havnelageret. Når det gjelder større funn, først og fremst båtfunn, føler vi oss derimot tryggere på at man ikke har oversett dette på tross av mekanisk gravemetode. Også sikkerhetsmessig hadde det vært en bedre løsning med flateavdekking. Det ble fra feltlederne ytret noe usikkerhet rundt tryggheten ved å overvåke gravingen når man etter hvert ble stående i bunn av en grop med gravemaskinen plassert på gravekant flere meter over seg. Sikkerheten ble løst ved at man kommuniserte med fører av gravemaskin, samt ikke bevegde seg i graveskråningen når maskinen var i bevegelse. Gravesituasjon ved havnelageret sett fra arkeologens overvåkingsposisjon. 34

38 Dokumentasjon av faste konstruksjoner De identifiserte bryggekonstruksjonene ved Havnelageret gjenspeiler at gravingen her foregår inne i selve havneområdet for det gamle Christiania. Georeferering av gamle kart viser at man har gravd innenfor områdene for Palékaia, Revierbrygga, Festningskaia og Sadelmakerhullet. Revierbrygga Spesielt revierbrygga har vi fått mulighet til å dokumentere deler av arkeologisk. Navnet revieret 5 kan knyttes til årenes påbegynte arbeid med å anlegge en kanal fra sjøen opp mot Kongens gate. Prosjektet ble skrinlagt etter få år da det viste seg lite hensiktsmessig. De første kjente arbeidene som ble gjort i revierhavna skriver seg fra de første årene etter 1811, da Oslo byes vel tok initiativ til en opparbeiding av området for å få mer bryggeplass. Området ble fylt ut, og fyllmassene bestod i stor grad av ballast og brent alun, som ble hentet ved alunverket på den andre siden av fjorden 6. I tillegg kommer avfall og tilfeldige rivingsmasser fra byen. For å stabilisere massene ved utfylling benyttet man seg av såkalte ballastskjermer. Restene av en slik ballastskjerm ble gjenfunnet i området under overvåkingsarbeidet. I nærheten av området hvor ballastskjermen ble funnet, ble det også funnet tømmerstokker som har vært del av en brygge. Stokkene var ikke lenger in situ, men en referering til kartmaterialet tyder på at dette er rester etter utstikkerbrygge fra rundt Feltleder Trond Engen dokumenterer stokker fra brygge trolig datert Bryggeanlegget ved revieret blir i 1824 foreslått utvidet, og bygging blir igangsatt i 1825 som et samarbeid mellom bykommunen og havnekommisjonen 7. Det ble anlagt en ca 50 m lang utstikker i østvest retning, og ut fra enden av denne en ca 60 meter lang nordgående arm. Bryggene ble anlagt med kaifronter i stein, og anlegget sto ferdig i I begynnelsen av 1840-årene blir utstikkeren fra land utvidet i sørlig retning, og det blir i tillegg bygget en sørlig arm. Deler av disse anleggene ble påtruffet og dokumentert under overvåkingsarbeidet. Kart over anleggsområdet på Havnelageret, avgrenset av spunt i vest (rød linje), med påtrufne konstruksjoner fra Revierbrygga inntegnet etter dokumentasjon i felt. Stiplet linje er rekonstruert etter innmålinger, heltrukken linje er dokumenterte kaifronter. 5 Revier: (fra fransk 'elv, strand', av lat. ripa 'strandbredd') seilbar elvemunning. Fra Bokmålsordboka på Språkrådets hjemmeside: 6 Berg, Arno 1938: Selskabet for Oslo byes vel Kjelstrup, Y. 1962: Oslo Havns historie for tidsrommet inntil Senketunnelprosjektet: Årsrapport

39 Kart fra 1844 med Revierbrygga. Spuntlinje for byggegrop med rød strek. 8 at hele anlegget stadig sankt på grunn av faskinenes sammenpressing 10. Bunn av faskinene lå på om lag kote 3,5 moh. I originale tegninger er bryggene også beskrevet uten gjennomgående pæling, men dette stemmer ikke overens med observasjonene i felt. Man har pælet i to rekker langs yttersiden og innersiden av kaifrontene. Pælene står med en avstand på ca 1,8 meter og understøtter langsgående og tverrgående fundamentstokker. De tverrgående stokkene ligger rett over pælene. Det er mulig at noe av pælingen har vært utført som sekundært vedlikeholdsarbeid på grunn av innsynkingen. Mick Derrick dokumenterer restene av Revierbryggas nordlige front. Når det gjelder fundamenteringen, så det ut til at faskiner lå under hele brygga som beskrevet i Oslo havns historie. Ulike treslag er anvendt til faskinene i kaianlegget: bjørk, gran, or og i mindre grad einer. Det er tatt prøver av faskinene for senere analyser av disse. Snitt gjennom Revierbrygga slik den var planlagt bygd , før utvidelsen mot sør. 9 På tegningen er laget med faskiner rundt 3 meter tykt, mens det i felt ble observert maks 1 1,5 meter. Dette stemmer bra med opplysninger i Oslo havns historie om 8 Christiania med omegn Faksimile av litografi av Louis Fehr, Norges Geografiske oppmåling NGOs arkiv: Landkartsamlingen Akershus Amt nr. 34. NGO Etter Kjeldstrup 1962: 52. Konstruksjonsdetalj i fundamenteringen for Revierbryggen. I selve kaifronten av stein har man benyttet seg av kalk/leirskifer (gråstein) av noe ulik form og størrelse. Under antatt vannlinje har man lagt relativt grov og stor stein. Over vannlinjen er det murt i relativt jevne sjikt med noe mindre stein, og stedvis fylt med små stein. Begge sider av kaifronten er relativt nøyaktig og likt lagt opp. Inne i selve muren er det den del mindre utfyllingsstein. Kalkmørtel er noe brukt, fortrinnsvis over vannlinje. På bakgrunn av tidligere vannlinje i forhold til kaifrontene, ser det ut til at de i løpet av årenes løp har sunket om lag 1,5 meter. I mellom søndre og nordre kaifront var det mye ballastmasser i form av flint, samt grus, sand og leire. Det lå også stedvis ballastmasser like under og i faskinene. På det som er antatt å være søndre kaifront (1844) ble det avdekket rester av 10 Kjelstrup, Y. 1962: Oslo Havns historie for tidsrommet inntil

40 et anker. Dette har bestått av en jernstang som har vært innstøpt i kaia, og i motsatt ende vært festet til en kortere rundstokk som igjen har vært forankret ved hjelp av solide planker. Det ble funnet en mynt omkring/ved ankeret. Mynten er vanskelig lesbar, men er trolig en shilling fra 1820-tallet. Ballastskjerm Som nevnt har man bygd såkalte ballastskjermer for å stabilisere massene ved utfyllinger i sjøen. En slik konstruksjon ble identifisert ved Havnelageret. Den fremgravde skjermen består i hovedsak av fire liggende planker. Plankene er rett avkuttet i øst, men i noe ulik lengde. På sørsiden av plankeveggen står det to påler (rundstokker) med en avstand på ca 1,40 meter. På nordsiden er veggen støttet av to stående planker i nær samme dimensjon som de liggende. Disse står med en avstand på ca 3,20 meter. Der den vestligste planken/pælen er slått ned ligger en tverrgående stokk 90 grader på ballastskjermen. Den øverste planken i ballastskjermen har uthogg for tilpasning til denne stokken. Det er ballastfyll og noe landfyll på begge sider av skjermen. Skattelaget lagt inn på kart fra Dagens kaifronter markert med svart strek. 12 At så mange ulike typer gjenstander har en så vidt sammenfallende datering, samt at de bare er funnet i et avgrenset område i gammel sjøbunn, understøtter denne teorien. I nærheten av denne tydelige konsentrasjonen ble et nytt felt med samme inventar oppdaget. Dette feltet klarte arkeologene ikke å avgrense like tydelig som førstnevnte, men det må antas at også denne forekomsten tilhører samme hendelse. Tre ulike funnkontekster Gjenstandsfunnene fra Havnelageret kan se ut til å stamme fra flere vidt forskjellige kontekster og deponeringssituasjoner. Tre av disse er nærmere beskrevet nedenfor. Skattelaget 11 De to siste ukene i august ble det gjort svært mange funn av gjenstandsmateriale som hadde vært dumpet i sjøen. I et område på ca 10 kvadratmeter ble det funnet et stort kvantum gjenstander i et ca 10 cm tykt lag. Alle gjenstandene dateres og det virker som om de er deponert i én enkelthendelse. Etter sammenstilling med samtidige kart kan det se ut som om gjenstandene ble dumpet ca 100 meter fra nærmeste kai. Fra gravingen av skattelaget. Vinglass og skår av porselen i massene. Store deler av inventaret er luksuspreget, med dyr kinesisk porselen, håndverksmessige godt utførte vinglass og fajanse. Funnet består også av keramikk av rødgods og krittpiper, altså mer dagligdagse bruksgjenstander. Til sammen utgjør funnet omtrent 2500 enkeltgjenstander, men katalogiseringen er ikke fullstendig ved ferdigstilling av årsrapporten. 11 Navnet henspeiler på det noe luksuspregede inventaret i funnet, og mengden av dette. 12 Plan over Aggershuus festning og Christiania Bye med ommliggende Egn. Tegnet av Wegener NGOs arkiv: Landkartsamlingen Kristiania By nr. 23. NGO 1985 Senketunnelprosjektet: Årsrapport

41 stein og tegl. I laget ble det også gjort et noe særegent funn av rester etter knappeproduksjon i bein. En foreløpig visuell artsbestemmelse av beinmaterialet viser at det sannsynligvis er snakk om skulderblad eller bekken av storfe 13. Eksempler på funn fra skattelaget ved Havnelageret. Vinglass, keramikk i rødgods, fajanse og kinesisk porselen. Interessant nok ser gjenstandene ut til å ha havnet på sjøbunnen like før utlegging av faskiner og påfølgende bygging av ny kaikonstruksjon. Funnene ligger like under faskinmattene. Siden gjenstandene er deponert ca 100 meter fra samtidig kaifront må de nødvendigvis ha vært dumpet fra båt, ikke fra land. Det er i hovedsak to ulike overordna deponeringsscenarioer man kan tenke seg for skattelaget : Gjenstandene er kastet fra båt, som avfall fra båten. Gjenstandene er kastet fra båt, som avfall fra bybebyggelsen. Hendelsesmessig må disse tolkningene forståes som nokså ulike situasjoner. Den første innbefatter at gjenstandene kom sjøveien i båt, mens i situasjon to ble det brakt til havna fra Christianiabebyggelsen. Begge tolkningene innbefatter at gjenstandene er dumpet som søppel, i motsetning til å være et tapt parti handelsvarer. Avstanden til land er et argument for at gjenstandene har blitt dumpet som avfall fra båten opprinnelig. Avfall fra byen ble vanligvis dumpet nært bryggene hvis det ble kastet i sjøen. Om denne hypotesen stemmer er det snakk om et usedvanlig rikt utstyrt fartøy. Rørgrøfta Under gravingen av en rørgrøft øst for Akershus festning, utenfor selve byggegropa, ble det funnet i underkant av 800 gjenstander fra første halvdel av 1800-tallet. I et såkalt søppellag ble det funnet keramikk, glass, krittpiper, lær, bein og østersskjell, sammen med hoggflis, Kart fra 1844 med rørgrøftas beliggenhet markert. 14 Ferdige knapper og knappeplate med halvferdig knapp, og et hull etter ferdigdreid knapp. Knappene har fire trådhull til feste og et hull i midten etter dreieprosessen. Det ble også funnet seks mynter fra i rørgrøfta. Dette var seks 1 skilling species mynter, sin tids laveste myntenhet. Det gikk 120 skilling på en daler. 15 I følge Norges Banks priskalkulator tilsvarte 1 skilling i 1825 litt mer enn 2 kroner i dag. 16 Fire av myntene ble funnet i en stabel. 13 Pers. med. Gudmund Westereng, zoolog ved Zoologisk museum, Universitetet i Oslo. 14 Christiania med omegn Faksimile av litografi av Louis Fehr, Norges Geografiske oppmåling NGOs arkiv: Landkartsamlingen Akershus Amt nr. 34. NGO

42 formidlingsmessige egenskaper knytta til kjente personer, har NSM sett det verdifullt å dokumentere dette for ettertiden. Fire av myntene funnet i rørgrøfta, datert mellom 1816 og Funnene ligger like over sjøbunnslag i et område som vi vet ble fylt ut rundt 1860, som ledd i forbedring av havneforholdene. Det er sannsynlig å tenke seg at gjenstandsfunnene stammer fra avfall fraktet ut fra festningsområdet og dumpet på grunt vann ut i sjøen, enten fra bryggen eller fra land. Myntene derimot har nok vært mistet av en uheldig sjel. Det er antatt at myntene daterer deponeringen av søppellaget, og dermed også restene av knappeproduksjonen. Funnområdet er i utkanten av det som har vært festningsområdet, og vi kjenner til fra skriftlige kilder at dreiing av knapper var straffarbeid for fangene inne på festningsområdet på 1800-tallet. 17 En av fangene som vi vet dreide knapper, var den kjente forbryteren Ole Pedersen Høiland, som satt på festninga sammen med en annen kjent fange, Gjest Baardson. Høiland satt som fange på festningen i perioden , og rømte flere ganger. En samlet vurdering av gjenstandene fra rørgrøfta viser at materialet er produsert i perioden eller noe senere. Vi antar at hovedvekten av gjenstandene er deponert rundt I arkeologisk sammenheng er dette svært moderne kontekster, men sett i forhold til funnets utvilsomme tilknytning til et av Norges viktigste kulturminner, nemlig Akershus festning, samt gjenstandenes Vegtrafikksentralen I september/ oktober ble det gravd øst for vegtrafikksentralen under veirampe. Over sjøbunnslag (leire) ble det funnet et rivningslag, faskiner, organisk avfall og ballast. I et avgrenset sjikt ble det funnet oppsiktsvekkende mange flasker. Profilen viser at topp av marin leire ligger på kote - 2 moh. Over dette var det cm kvist (faskiner) og derretter én meter med påfylte bymasser og ballast. Det var betydelig innslag av gul tegl (hollandsk). Arkeologer under rampen øst for veitrafikksentralen. Det mest oppsiktvekkende med funnene under rampen er det store antallet like flasker. Veldig mange av disse hadde fremdeles kork, og dette viser at det må være snakk om et (ødelagt?) parti handelsvarer som av en eller annen grunn har blitt dumpet. Flaskene har vært for konjakk, siden i alle fall en av flaskekorkene har et segl bevart med cognac innpreget. 17 Hilde Vangstad: Seks beinknapper framgravd i fjæra ved Akershus festning relikvier i et historisk landskap? En innfallsport til legenden om trickseren mestertyv Ole Pedersen Høiland Publiseres i Norsk Sjøfartsmuseums årbok 2006 (in press 2007) Senketunnelprosjektet: Årsrapport

43 ARBEID I FORBINDELSE MED ENTREPRISE SØRENGA Ved landtaket til senketunnelen på Sørenga i øst, kommer tunneltraseen tett opptil middelalderbyen Oslo. Det var på forhånd store forventninger til funn av arkeologisk materiale her med tilknytning til selve middelalderbyen. NIKU skal i henhold til Forskrift om faglig ansvarsfordeling mv. etter kulturminneloven forestå arkeologiske utgravinger av kulturminner knyttet middelalderbyene. Selv om mesteparten av området var sjø i middelalder, fikk NIKU derfor tildelt det arkeologiske overvåkingsarbeidet i entreprise Sørenga. For grensene mellom entreprisene, se kart på side 4. Tunneltraseen på Sørenga graves tørt, bak tett spunt i entrepriseskillet et lite stykke inn fra kaikanten på Sørengautstikkeren. Samarbeidet mellom NSMs og NIKUs personale har vært godt, og ved funn av båtdeler og sjødeponerte lag i juni, ble NSM spurt om å stille ledig mannskapskapasitet til rådighet på Sørenga for en kort periode. Hilde Vangstad og Jørgen Johannessen bidro fra NSM sin side med til sammen halvannet ukeverk. Ved senere funn av restene av et større velbevart skipsvrak (NSM ) nede i leirmassene i entreprise Sørenga, ble det klart at det måtte søkes Riksantikvaren om dispensasjon fra kulturminneloven for å kunne ta opp resten av dette. Etter avgrensing av skipsfunnet både horisontalt og vertikalt ved hjelp av boreprøver, ble det antatt at skipet var yngre enn reformasjonen i 1537, og således ikke omfattet av kulturminnelovens 4, men 14 om skipsfunn. NIKU gjennomfører kjerneboringer for å avgrense skipsfunn på Sørenga. I bakgrunnen ses mudderapparat i gang med Flismudring i Bjørvikautstikkeren. Norsk Sjøfartsmuseum er rette myndighet til å gjennomføre arkeologiske undersøkelser av skipsfunn på land eldre enn hundre år, men yngre enn reformasjonen. NSM utarbeidet derfor dispensasjonssøknaden med faglig tilrådning om arkeologisk undersøkelse av skipsfunnet. På grunn av NIKUs ønske om å gjennomføre selve den feltarkeologiske undersøkelsen av skipsfunnet, blant annet for å kunne følge de stratigrafiske lagene på stedet, anbefalte NSM at NIKU skulle gjennomføre selve feltundersøkelsen. Riksantikvaren fulgte denne anbefalingen, og NIKU gjennomførte denne i løpet av høsten NIKU graver ut det velbevarte skipsfunnet NSM mellom to slissevegger i tunneltraseen på Sørenga. Norsk Sjøfartsmuseum er ansvarlig for detaljdokumentasjon, konservering og videre ivaretakelse av skipsfunnet. Etter at de arkeologiske undersøkelsene var ferdig i felt, ble derfor samtlige skipsdeler fraktet til Skur 61 for utvanning i påvente av videre arbeid med dette. 40

44 BÅTFUNN I SENKETUNNELTRASEEN Ved utgangen av 2006 var det funnet mer enn 500 båtdeler ved arbeidene i entreprise Sjødelen. De aller fleste båtdelene har blitt funnet ved graving gjennom Bjørvikautstikkeren og Paulsenkaia, enten ved graving fra land, eller med mudderapparat. I tillegg har det blitt funnet en nesten hel småbåt ved mudring i Bispevika i 2005, samt minst to båter ved mudring i Bjørvika i løpet av Hittil har vi skilt ut 8 sikre fartøyer. Enkelte av disse (spesielt NSM ) fra Paulsenkaia, er funnet over et såpass stort område at det samlet godt kan stamme fra to, eller kanskje tre båter. Kun videre studier av båtdelene vil kunne avklare dette. Det er også gjort funn av en båt i entreprise Sørenga (NSM ) hvor NIKU overvåker gravearbeidene. Denne båten er tatt med i oversikten da NSM er ansvarlig for å dokumentere og konservere dette funnet. Båtfunn som sikkert kan dateres yngre enn hundre år er ikke talt med i oversikten, da disse har blitt avkreftet på stedet, og således ikke er dokumentert. I 2006 ble det gjort funn av minst tre slike båter. Alle båtdeler som er tatt inn ligger for tiden i skur 61 til utvanning i påvente av dokumentasjon, videre studier og eventuell endelig konservering. Kart over sikre båtfunn i tunneltraseen NSM : (BI 1) ( ) Askeladden ID Småbåt fra Bispevika Båtdeler ble oppdaget ved mudring i Bispevika allerede etter åtte dager mudring her i Da funnomstendigheter og båtdelene tydet på at det kunne være mer igjen av båten på bunnen, ble arbeidet på stedet midlertidig stoppet. Ved dykking på stedet ble det konstatert at store deler av båten lå igjen nede i sjøbunnen, og det ble derfor søkt Riksantikvaren om dispensasjon fra KML 14 for å få tillatelse til å ta opp resten. Parallelt ble mudringen flyttet til andre deler av anleggsområdet for å unngå problemer med fremdriften. Arbeidet med å grave ut og ta opp restene av båten ble påbegynt i 2005, og fullført i januar Mesteparten av en liten flatbunnet pram, antatt lende ca 5-6 meter, av en Holmsbulignende type ble tatt opp før mudringsarbeidet igjen kunne fortsette på stedet. Denne båttypen er kjent på Østlandsområdet fra tallet og frem til i dag, først som en arbeids- og bruksbåt, og i senere tid som ren fritidsbåt. NSM Restene av en Holmsbu -pram funnet ved mudring i Bispevika. NSM : (BU 1) ( ) Småbåt fra Bjørvikautstikkeren Ved graving av forurensede masser i Bjørvikautsikkeren ble det en tidlig morgen i 2005 oppdaget en rekke båtdeler i masser som var gravd opp kvelden før. Dette var 8. dag med gravearbeider, og lyskastere var ennå ikke kommet skikkelig på plass. Av sikkerhetsmessige grunner hadde derfor arkeologene som overvåket arbeidene ikke vært til stede ved de siste gravearbeidene kvelden før. I haugen ble det deretter gravd frem deler av en sammenhengende båtside, samt en rekke løse deler. Alt i alt ble det samlet inn mer enn 70 deler fra denne båten. Båten har vært klinkbygd, omtrent 5-6 meter lang, Senketunnelprosjektet: Årsrapport

45 med tresaum og trenagler. Mye av båten, blant annet kjøl og stevner, ble ikke gjenfunnet. NSM Småbåt oppdaget i oppgravde masser fra Bjørvikautstikkeren. NSM : (BU 15) ( ) Småbåt fra Bjørvikautstikkeren Ved graving av forurensede masser i vestre del av Bjørvikautstikkeren ble det funnet en del båtdeler ved graving om kvelden i slutten av november Haugen delene ble oppdaget i ble sperret av og spart til neste dag, hvor ytterligere deler ble funnet. Ved videre graving på stedet ble det også funnet enkelte deler. Båtdelene stammer fra en klinkbygget farkost, med tresaum og trenagler. Funnet er så fragmentert at det ikke er mulig å si noe mer om type eller størrelse før etter nærmere dokumentasjon og studier. bordganger og band gravd opp, men mesteparten av båten ser ut til å ha gått tapt. Funnet er så fragmentert at det ikke er mulig å si noe mer om type eller størrelse før etter nærmere dokumentasjon og studier. NSM (PK 2) ( ) Båt fra Paulsenkaia Ved graving av forurensede masser og leire ble det funnet en god del båtdeler nordvest i byggegropa under Paulsenkaia. Funnet ble gjort i løpet av flere dager, og det er uklart om det er snakk om ett eller flere fartøyer. Nærmere studier vil forhåpentligvis avklare dette, men inntil videre betrakter vi funnene som tilhørende bare en båt. Funnet ser ut til å ha ligget i leire umiddelbart under de mest forurensede lagene over, men både sagflis, leire og brent alunskifer kom opp samtidig. Dybde angitt til 7 meter (dvs ca kote 6). Båtdelene stammer fra en klinkbygd båt, med både tresaum og trenagler. Ut i fra dimensjoner på oppgravde deler kan det se ut til å ha vært en båt på ca 8-10 meters lengde, men dette er veldig vanskelig å avgjøre uten nærmere studier. Båtdelene er en god del markspist, og må derfor ha ligget eksponert på sjøbunnen en god stund etter at den sank. NSM Båtdeler i haug med oppgravde masser fra Paulsenkaia. NSM Fremgraving av båtdeler fra haug med masser en sen kveld i november NSM (BU 26) ( ) Småbåt fra Bjørvikautstikkeren Ved graving av forurensede masser i nordvestre del av Bjørvikautstikkeren, ble det funnet en del båtdeler i januar Delene ble funnet i leirelag umiddelbart under de forurensede massene. Både NSM (BU 35) ( ) Båt fra Bjørvikautstikkeren Ved graving akkurat under, eller rett (vest) innenfor, tidligere mur langs vestre bredd av Akerselva på Bjørvikautstikkeren, ble det funnet en god del båtdeler på omtrent 8 meters dybde i løpet av noen få dager i april. Båten ser ut til å ha ligget i sagflisblandet leire. Båten var svært 42

46 fragmentert ved oppgraving, men det er klart at det dreier seg om en klinkbygget båt med både tresaum og trenagler. NSM (BJ 15) ( ) Småbåt fra Bjørvika Ved mudring av forurensede masser i Bjørvika ble det påtruffet deler fra en klinkbygget småbåt på 9 meters dyp, en sen kveld i juni. Det ble antatt at det kunne være flere båtdeler igjen på bunnen, og arbeidet på stedet ble derfor midlertidig flyttet. Ved dykking senere ble det derimot kun funnet ett løst bord, og vi konkluderte med at det som hadde vært av det opprinnelige funnet var tatt opp. Funnet er svært fragmentert. NSM (Sørenga 7) Askeladden ID Ved overvåking av graving av slissevegger i mars, fant NIKU deler av en båt i tunneltraseen på Sørenga. Det ble antatt at det kunne befinne seg mer av båten nede i de urørte leirelagene, og boreprøver i august bekreftet dette. NSM søkte derfor, på vegne av SVRØ, Riksantikvaren om dispensasjon fra kulturminnelovens bestemmelser, med vilkår om arkeologiske undersøkelser. På grunn av NIKUs pågående arbeider i entreprise Sørenga, anbefalte NSM at NIKU skulle foreta de endelige feltarkeologiske undersøkelsene av skipsfunnet, mens konservering og endelig dokumentasjon skulle gjennomføres av enten NSM eller Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, avhengig av skipsfunnets datering. NIKU gjennomførte de feltarkeologiske undersøkelsene av skipsfunnet i to omganger høsten Skipsfunnet ser ut til å være et lite seilfartøy, ca 11 meter langt, klinkbygget, med jernsaum og trenagler. Datering er foreløpig noe usikker, men ser ut til å være midten av tallet. Båten er bygget i eik, men har reparasjoner i furu. Båten er bevart nært komplett, bortsett fra de deler som forsvant ved graving av slissevegger. Alt i alt ble det funnet mer enn 300 båtdeler. Skipsfunnet ble demontert i felt, og alle delene har blitt fraktet til skur 61 for utvanning i påvente av dokumentasjon og konservering. NSM ( ) Småbåt fra Bjørvika. Askeladden ID Ved mudring av rene masser i Bjørvika ble det i midten av november oppdaget deler av en klinkbygd småbåt. Det ble antatt at det kunne befinne seg mer av båten i massene i sjøbunnen, og dette ble bekreftet på stedet ved dykking. På funnstedet hadde forurenset sjøbunn blitt mudret bort tidligere, så båten befant seg i sjøbunnslag under dette. I sandlinser over båten ble det funnet blant annet ballastflint, og en krittpipe datert til første halvdel av tallet. Det er derfor rimelig å anta at båten også kan stamme fra denne perioden. Deler av kjøl, band, bordganger og løs garnering fra en liten småbåt var synlig på sjøbunnen. Det ble derfor søkt Riksantikvaren om dispensasjon fra KML 14 for å få tillatelse til å ta opp resten av funnet. De resterende båtdelene ble tatt opp av dykkere i november og desember. NSM / Sørenga 7. Personale fra NIKU graver frem et talls seilskip mellom to slissevegger på Sørenga. NSM Dykker Kenneth Ødegaard har hentet opp de siste delene av vraket i Bjørvika 18. desember Senketunnelprosjektet: Årsrapport