Debatten om barn og vold i mediene atter en gang på villspor!

Transkript

1 Debatt og kommentar Debatten om barn og vold i mediene atter en gang på villspor! Petter Bae Brandtzæg og Jan Heim SINTEF IKT Et tragisk barnedrap i England i juli i år og boken «Drep monstrene» av Gerard Jones (2004) har nok en gang satt et gammelt spørsmål på dagsordenen: Blir barn aggressive, voldelige og ufølsomme når de eksponeres for medier med voldsinnhold? Aftenpostens mange debattinnlegg i august i år fremmer påstander som atter en gang gjør at debatten om barn og vold i mediene sporer av. Som vanlig er debatten endt med en polarisering der den ene siden hevder at medievold er farlig, mens den andre hevder det motsatte. Mange av påstandene er upresise, og kan dermed ha bidratt til å forlede lesere om hvilke konsekvenser vold i bildemediene har. Som deltakere i det treårige forskningsprosjektet «En digital barndom», det mest omfattende i Norge av sitt slag på barn og mediebruk, ønsker vi å kommentere debatten. Uenighet Det er riktig som Atle Dyregrov (2004) påpeker, at seks foreninger for helsepersonell i USA (blant annet den amerikanske barnelegeforeningen, legeforeningen, psykologforeningen og psykiaterforeningen) har skrevet under på en felles erklæring der det heter at «godt over 1000 undersøkelser peker overveldende på en årsakssammenheng mellom medievold og aggressiv oppførsel hos barn». Det skal imidlertid sies at dette skjedde i etterkant av tragedien ved Columbine High i 1999, der to tenåringer drepte 12 medelever. Dette fikk skrekkrockeren Marilyn Manson, dataspillet «Doom» og filmen «The Basketball Diarie» noe av skylden for. Det skal også nevnes at redaktørene av det velrenommerte tidsskriftet The Lancet (1999) understreker hvor feilaktig det var å gå ut med en slik advarsel. De påpeker at det er feil å slutte at disse publiserte undersøkelsene påviser en klar årsakssammenheng mellom virtuell og faktisk vold. En rekke andre eksperter er uenige om hvilken effekt vold i mediene har. Det finnes like mange undersøkelser som sier det motsatte av hva foreningene i USA velger å trekke ut. På den ene siden har vi en gruppe av eksperter som argumenterer for en direkte årsakssammenheng mellom barns bruk av voldsmedier og aggresjon. På motsatt side står fagfolk som mener at barna faktisk takler den nye medievirkeligheten og at mediene kan ha en positiv påvirkning på barns utvikling. Begge de to leirene finner støtte for sine synspunkter i store mengder publiserte vitenskaplige arbeider. Som et ad notam minner redaktørene av The Lancet sine lesere om at USA er det landet med flest drap i den vestlige delen av verden, og at skytevåpen er involvert i 70% av samtlige drap. Koblingen mellom tilgangen til skytevåpen og drap har en klarere vitenskapelig fundert årsakssammenheng enn medievold og drap. Det samme har andre faktorer, som det å selv ha blitt utsatt for vold i hjemmet, rus og fattigdom. Barn bruker nye medier svært forskjellig Det er likevel neppe slik som mange hevder, at vold i bildemediene kun er uskyldig moro. Men debatten blir meningsløs hvis den ensidig dreier seg om hvorvidt medievold er farlig eller ikke. Det er viktig å være klar over at barns bruk av medieteknologi i dag er langt mer variert, både hva gjelder innhold og mengde, enn det en kan få inntrykk av ut i fra den generelle debatten. Det er for eksempel ikke slik at alle barn uansett alder og kjønn spiller data- og videospill med voldsinnhold store deler av sin oppvekst. Når barns eksponering for voldsinnhold i mediene debatteres i avisene behandles oftest barn som en homogen gruppe, og ingen aner om «barna» det diskuteres om, er 6-åringer eller 18-åringer. Forvirrende! I forskningsprosjektet «En digital barndom», støttet av Velferdsprogrammet, har vi studert barn og unge i alderen 7 til 19 år og deres bruk av nye medier som pc, Internett, tv og spillteknologier. Funn viser at barn bruker og tilnærmer seg nye medier svært forskjellig. Det er ikke tilgangen til nye medier generelt som virker bestemmende på mediebruken, men variabler som kjønn, alder, etnisitet, sosial bakgrunn, og barnets interesser og emosjonelle og sosiale tilpassing for øvrig. Et annet funn er at barn når de først spiller data- og videospill, foretrekker sport- og konkurransespill. Spill med voldsinnhold kommer på en tredjeplass når det gjelder spillpreferanser (Brandtzæg, Endestad, Heim, Kaare, & Torgersen, 2004; Endestad, Brandtzæg, Heim, Torgersen, & Kaare, 2004). Hva er egentlig voldsinnhold? Spørsmålet om barn blir påvirket av medievold til å utøve vold er svært vrient å undersøke forskningsmessig, nettopp fordi det vil involvere mange variabler. Forskningen har heller ikke vært konsistent i sin beskrivelse av hva medievold er, for hva er egentlig voldsinnhold? Det er utvilsomt vanskelig å definere hva voldsinnhold er i dagens komplekse mediebilde (Berger, 2003). Det flommer over av ulike uttrykksformer og sjangre i 918 tidsskrift for norsk psykologforening

2 forskjellige mediekanaler. I tillegg spiller barna ulike roller som aktiv eller passiv deltaker i forhold til om de ser tv eller spiller pc-spill, et viktig moment også Gerard Jones (2004) påpeker. En kan for eksempel tenke seg at noen typer og former for medievold påvirker i større grad enn andre. Det er heller ikke enkelt å beskrive hva aggresjon og vold er i virkeligheten. Det finnes grader av vold og aggresjon, og hvordan denne graderingen skal måles er ikke uproblematisk. Flertallet av spørreundersøkelsene om vold har også den hovedsvakheten at volden som respondentene har erfaring med, er fullstendig uten kontekstmessige opplysninger. Undersøkelsene gir derfor et svakt grunnlag for å forstå hvilken karakter volden og truslene hadde, og hvorfor den voldspregete atferden fant sted. Dyregrovs forenklinger Siden medieinnhold, vold og aggresjon er såpass mangefasetterte og kompliserte fenomener, blir det også vanskelig å si noe sikkert om årsaksforhold. Som Dyregrov påpeker er det en samvariasjon mellom barns aggressive adferd og bruk av medier med voldelig innhold, noe et utall studier har vist. Dette er også nylig bekreftet i en fersk forskningsrapport fra prosjektet «En digital barndom» (Torgersen, 2004). Vi kan også med rimelig sikkerhet si at det er en målbar øking i aggressive handlingsimpulser kort tid etter at barn har blitt eksponert for medier med voldelig innhold. Men det spørsmålet alle gjerne vil ha svar på, er om eksponeringen for vold på TV og video og/eller i dataspill er en direkte årsak til aggresjon og vold hos mennesker. Det er et langt mer komplisert spørsmål. Sammenheng eller korrelasjoner er ikke det samme som årsak. Eller som professor David Buckingham (2000) sier: «one may well discover that children who are violent watch a lot of television violence, but this does not prove that violent television causes reallife violence» (s. 44). Dyregrov overforenkler forskningen på området, og trekker paralleller som ikke holder mål når han sammenligner bruken av barns omgang med medievold og effekten av kondombruk på minskingen av HIV-risiko, eller effekten av passiv røyking på jobben og lungekreft. Årsak og virkning er langt mer komplisert innen medieforskningen enn i medisinen. For eksempel kan det være slik at aggressive barn faktisk søker mot voldsunderholdning i mediene, mens det er mindre sannsynlig at kreftpasienter søker seg til røykfylte arbeidsplasser. Samtidig er det for lettvint å tro at mediene ikke påvirker oss. Hensikten med sterke uttrykk i for eksempel reklame og all annen kommunikasjon er jo nettopp å påvirke atferd. I en grundig gjennomgang av forskningen på medievold finner den svenske medieforskeren von Feilitzen (2001) at familie, skole, personlighet og samfunnet i mye større grad (90 95%) er viktige påvirkningskilder i forhold til aggresjon og vold sammenlignet med effekten fra medievold alene (5 10%). Det er viktig å understreke at relativt små effekter kan ha betydelige konsekvenser for samfunnet. Samtidig vil vi fremheve at forholdet mellom årsak og virkning fortsatt er uklart. Hvilken effekt vold i mediene har på barn vet vi ikke før vi har gjort grundige langtidsstudier som studerer ulik mediebruk og aggresjon over tid. I dag finnes det ingen slike i Norge. Det vil ofte være geografiske og kulturelle forskjeller knyttet til denne typen forskning. Det å overføre resultater fra USA til norske forhold er derfor ikke uproblematisk. I USA er det gjennomført flere langtidsstudier på TV-relatert voldsinnhold, men de fleste av studiene har gått over ett år. Særlig en betydelig studie er publisert i Science (Johnson, Cohen, Smailes, Kasen, & Brook, 2002). Denne følger en utvikling over 17 år. Studien ser på sammenhengen mellom TV-vaner i tenårene og atferd i ung voksen alder, når faktisk aggressiv atferd ofte forekommer. Undersøkelsen var omfattende (707 familier), og kontrollerte for andre faktorer som kan predikere vold, vold i nabolaget, psykiske lidelser og dårlig oppvekst. Studien viser en klar årsakssammenheng mellom TV-vaner i ung alder og aggressiv atferd som trusler og ran i voksen alder. Svakheten med studien er imidlertid at den ser på timer tilbrakt foran skjermen, og ikke det å bli eksponert for vold i TV spesielt. Dette er uheldig, siden vi tror at primærkilden til aggresjon er å bli eksponert for voldsinnhold. (Her vil muligens enkelte hevde at mesteparten av innholdet i TV er vold.) Dette illustrerer noe av de problemene dette forskningsfeltet står ovenfor. Kanskje er det å sitte stille foran en skjerm som gjør oss aggressive? En gjennomgang av eksisterende forskning gjort av Anderson et al. (2003) i tidsskriftet Psychologial Science in the Public Interest viser en fullstendig oversikt over denne forskningen. Her påpekes det at det finnes lite kunnskap om nyere medier (Internett, videospill, dataspill) og aggresjon. Det er for eksempel ingen langtidsstudier som undersøker effekten av voldelige videospill på aggresjon. Flere og mer presise langtidsstudier trengs åpenbart for å kunne si noe sikkert om årsaksforholdene. Et annet, viktig moment er at forskningsfeltet på barn og nyere medier involverer fag som psykologi, sosiologi, kultur og medievitenskap. Det er ikke slik at dette forskningsfeltet er en polarisering mellom psykologer og medievitere, slik Dyregrov påpeker (undertegnede har eksempelvis psykologibakgrunn). I den nyere forskningen på temaet spiller ulike faggrener på lag, og det er helt nødvendig for å nyansere forskningen på temaet. Prosjektet «En digital barndom» ( er nettopp et eksempel på en slik tverrfaglighet. Dette ble også til fulle illustrert på den internasjonale kongressen «Digital Generations» i London i juli tidligere i år. Der var mange ulike fagdisipliner samlet for å diskutere hvilken innflytelse og betydning digitale medier har i barns oppvekst. Et verdispørsmål Et perspektiv vi ofte glemmer når barn og nye medier diskuteres, er verdi- og utdanningsdimensjonen. I en kronikk av Brandtzæg og Endestad (2003) i Dagbladet i fjor understrekes det at de nye mediene gir barn og unge tilgang til verdifull informasjon som de kanskje ikke kunne fått tak i andre steder. De muliggjør også lek og kommunikasjon, tidsskrift for norsk psykologforening

3 uavhengig av tid og rom. Flere studier kan også påvise at videospill kan føre til positive helseeffekter både innen psykisk rehabilitering og utvikling av sosiale ferdigheter (Griffiths, 2004). Elektroniske spill gir barn nye muligheter til å prøve ut grenser og leke det de aldri vil bli (Jones, 2004). Videre brukes elektroniske spill i terapeutiske sammenhenger (Griffiths, 1997a, 1997b). En bør derfor ikke mane til mediehysteri. Like fullt bør foreldrene ta verdivalg i forhold til barnas bruk av elektronisk medieinnhold. Vi må som foreldre spørre oss om hvilken lek vi ønsker at barna skal huske fra barndommen. «En digital barndom»- prosjektet viser at 10% av guttene i alderen år bruker mer enn fire timer per dag på elektroniske spill. Alle barn, som voksne, trenger forandring og et aktivt liv, noe også Gerard Jones (2004) påpeker. Impulser fra forskjellige hold kan bidra til likevekt. Både «bekymringsperspektivet» og et ensidig positivt perspektiv på mediene kan slå galt ut når barna skal loses inn i den nye medieverdenen. Vi må erkjenne at mediene er kommet for å bli, og vi må tilnærme oss den med nyanserte grep. Det blir viktig å gi barna kompetanse til å håndtere medieverdenen på en fornuftig måte. Det blir som å hindre barna i å drukne, den beste metoden er å lære dem å svømme, ikke å stenge av svømmehallene. Her har både foreldre, politikere, skole og forskningen en utfordring. Barn, foreldre og skole trenger kunnskap om medienes egenart, muligheter og begrensninger. At barn og unges ytringsmuligheter og behov for informasjon skal ivaretas, og at de skal beskyttes mot skadelig medieinnhold, er både en nasjonal og internasjonal målsetting noe som beskrives i FNs barnekonvensjon. Når det gjelder hvilken effekt vold i de nye mediene kan ha på voldsutøvelse og aggresjon hos barn, trenger vi mer kunnskap i form av langtidsstudier også på norske forhold. Da kan vi i fremtiden stå bedre rustet til å gi de rådene barn trenger i vår nye medieverden. Imens må vi voksne tore å involvere oss. Nedslående resultater fra det europeiske Internett-prosjektet SAFT (MMI, ), viser at barn (9 16 år) og foreldre i Norge ikke snakker sammen om den nye medieverdenen. Foreldre har minimale kunnskaper om hva barna faktisk gjør. Det er viktig å diskutere barnas medieopplevelser med barna, noe både Dyregrov og Gerard Jones understreker, samt gjøre våre egne verdivalg. Anderson, C. A., Berkowitz, L., Donnerstein, E., Huesmann, L. R., Johnson, J. D., Linz, D., et al. (2003). The influence of media violence on youth. Psychological Science, Berger, A. A. (2003). Media & society: A critical perspective. Maryland: Rowman & Littlefield Publisher. Brandtzæg, P. B., & Endestad. T. (2003, 26. februar). Barn og medievold. En debatt på villspor. Dagbladet. (Kronikk). Brandtzæg, P. B., Endestad, T., Heim, J., Kaare, B. H., & Torgersen, L. (2004, July). Media technology and different patterns of use among children in Norway. Paper presented at the Digital Generation. Children, young people and new media, Centre for the Study of Children, Youth and Media Institute of Education, University of London. Buckingham, D. (2000). After the death of childhood growing up in the age of electronic media. NSW Australia: Allen & Unwin. Dyregrov, A. (2004, 10. august). Voldelige videospill øker barns aggresjon. Aftenposten. (Debattinnlegg). Tilgjengelig på web: Endestad, T., Brandtzæg, P. B., Heim, J., Torgersen, L., & Kaare, B. H. (2004). En digital barndom?: En spørreundersøkelse om barns bruk av medieteknologi (No. 2/2004). OSLO: NOVA Rapport nr 1. Griffiths, M. D. (1997a). Friendship and social development in children and adolescents: The impact of electronic technology. Educational and Child Pychology, 14 (3), Griffiths, M. D. (1997b). Video games and clinical practice: Issues, uses and treatments. British Journal of Clincal Psychology, 36, Griffiths, M. D. (2004). Editorial. Can videogames be good for your health? Journal of Health Psychology, 9, Guns, lies and videotape (Editorial). (1999). The Lancet, 354, Johnson, J. G., Cohen, P., Smailes, E. M., Kasen, S., & Brook, J. S. (2002). Televison viewing and aggressive behavior during adolescence and adulthood. Science, 295, Jones, G. (2004). Drep monstrene. Barns behov for fantastiske fortellinger, superhelter og liksomvold. Oslo: Andresen & Butenschøn. MMI ( ). SAFTs barne- og Internettundersøkelse. Retrieved 4. June 2004, 2004, from Torgersen, L. (2004). Ungdoms digitale hverdag. Bruk av PC, Internett, TV-spill og mobiltelefon blant elever på ungdomskolen og videregående skole (No. 8/2004). Oslo: NOVA. von Feilitzen, C. (2001). Influences of media violence. A brief research summary. Gøteborg: Nordicom, Gøteborg Universitet. 920 tidsskrift for norsk psykologforening

4 Debatten om barn og vold i mediene et tilsvar Atle Dyregrov, Senter for Krisepsykologi, Bergen Brandtzæg og Heim har gjort et poeng av det de kaller «Dyregrovs forenklinger» i forbindelse med et innlegg i dette nummer av Tidsskriftet. De oppfatter min og andres kritikk mot vold i mediene som en kritikk mot bruk av medier generelt. Da er de selv med å skape en polarisering som ikke er til stede. De postulerer at på den ene siden er det en gruppe som argumenterer for en direkte årsakssammenheng mellom barns bruk av voldsmedier og aggresjon, og så skriver de «På motsatt side står fagfolk som mener at barna takler den nye medievirkeligheten, og at mediene kan ha en positiv påvirkning på barns utvikling». Jeg tror bestemt at barns utvikling positivt kan påvirkes av god mediebruk og føler meg ikke komfortabel med å bli plassert bare i første gruppen. Dette er som å sammenligne holdninger til det å ha noe i munnen, på den ene siden de som mener det er skadelig å ha en røyk i munnen, og på den andre siden de som mener det er bra å tygge på sukkerfri tyggegummi. Den logiske motpolen ville være om Brandtzæg og Heim kan påvise at vold og aggresjon i mediene skulle ha en positiv påvirkning på barns utvikling, og det tror jeg neppe de er i stand til. At spill med voldsinnhold i Norge kommer på tredjeplass når det gjelder spillpreferanser er helt irrelevant i forhold til debatten om vold påvirker barns aggresjon. Når jeg engasjerte meg i debatten, var det ikke med generell kritikk av barns mediebruk, men i forhold til voldselementene. Det er all grunn til å tro at barns fortrolighet med for eksempel data og dataspill gir dem fortrinn i den moderne datateknologiens verden, og at positiv utvikling kan stimuleres både gjennom TV-titting og data-bruk. Det er selvfølgelig programmene og aktiviteten som er avgjørende for hva som utvikles og stimuleres. Dyregrovs «forenklinger» Jeg har skrevet en kronikk og et debattinnlegg på området medievold, en om vold på film og TV i 2001 (Dyregrov, 2001), den andre i 2004 om voldelige videospill (Dyregrov, 2004). Den første fra august 2001 hadde tittelen «Vold på film og tv fører til aggresjon» og sto på trykk i Dagbladet. Denne har ikke Brandtzæg og Heim referert til, og jeg antar at den ikke er lest. I denne kronikken presenterer jeg en artikkel skrevet av psykologene Brad J. Bushman og Craig A. Anderson (2001) publisert i American Psychologist. Her gjennomgår forfatterne studier over virkningen av vold i media på barn. Både i denne kronikken og den Brandtzæg og Heim siterer fra Aftenposten er det ikke mine forenklinger de derved henviser til, det er Bushman og Anderson sine. Det betyr ikke at jeg ikke tar ansvar for det jeg har skrevet, men det bygger på solid dokumentasjon fra anerkjente forskere kanskje de fremste på dette området. I sin metaanalyse gjennomgår de 202 uavhengige utvalg som til sammen inkluderer deltagere. De tar for seg både korrelasjonelle, eksperimentelle og longitudinelle studier. De ser på studiene i femårsintervaller fra 1975 frem til år 2000, og viser at sammenhengen mellom vold på film og TV og barns aggresjon er større i eksperimentelle studier enn i korrelasjonelle studier, dog slik at sammenhengen mellom vold på film og TV og aggresjon har økt over tid i korrelasjonelle undersøkelser og svakt sunket i eksperimentelle. Det er ingen forenkling å hevde en sammenheng på grunnlag av dette. Det er selvsagt at en på grunnlag av korrelasjonelle design ikke kan trekke entydige årsakssammenhenger, men her støttes altså årsaksforklaringene av en rekke studier som tillater sterkere konklusjoner med hensyn til retning av påvirkningen. Når det gjøres et poeng av at sammenhengen mellom medievold og aggresjon er på høyde med andre uhelse-sammenhenger (kondombruk og HIV-risiko, passiv røyking på jobben og lungekreft), er det fordi tilsvarende størrelse på sammenhenger på disse områdene har utløst massive tiltak for å begrense skadevirkninger. Jeg er fristet til å tro at det kanskje passer Brandtzæg og Heim å forenkle min fremstilling slik at meningene polariseres? Det er selvfølgelig slik at aggresjon og vold har en multikausal bakgrunn og at eksponering for vold på film, TV eller data sjelden er tilstrekkelig for å forklare aggresjon. Det er også grunn til å tro at de som ser mye vold i media også er omgitt av andre risikofaktorer, og at gjentatt eksponering for voldsmodeller både i nærmiljø og media utgjør den største faren i forbindelse med eventuell senere aggresjon. Det er ikke mine «forenklinger» som Brandtzæg og Heim må tilbakevise, de må presentere argumenter som viser at Bushman og Andersons analyser er feilaktige, eller at deres konklusjoner er uriktige. Jeg kjenner til hvor streng referee-prosessen er i American Psychologist, og at artikkelen neppe ville nådd publisering med svakheter i design eller presentasjon. I Andersons (2004) nyere metaundersøkelse over vold i dataspill var hovedtendensen at de som spilte voldelige dataspill utviste mer aggressiv atferd, mer aggressive tanker, mer aggressive følelser, et mer urolig nervesystem, og mindre tilbøyelighet til å hjelpe andre. For å se på om metodisk sett svakere tidsskrift for norsk psykologforening

5 undersøkelser kunne endre på hovedtendensen, ble studiene delt i de som tilfredsstilte strenge metodiske kriterier og de som var av svakere metodisk karakter, uten at dette endret resultatene. Hva er voldsinnhold Jeg er enig med Brandtzæg og Heim i at det ofte er vanskelig å definere hva som er voldsinnhold, og at en i noen undersøkelser kan undres på om det er omfattende TV-titting i seg selv som er skadelig. I en fersk undersøkelse har Johnson og medarbeidere (2004) vist at ungdommer som ser mer enn tre timer fjernsyn per dag har øket risiko for hyppige søvnproblemer i tidlig voksenalder. Denne risikoen holder seg når de kontrollerer for en rekke andre forhold. De viste også at ungdom som reduserte sin TV-titting til mindre enn en time per dag, opplevde reduksjon i risikoen for senere søvnproblemer. Brandtzæg og Heim skriver at «hvilken effekt vold i mediene har på barn vet vi ikke før vi har gjort grundige langtidsstudier som studerer ulik mediebruk og aggresjon over tid. I dag finnes ingen slike i Norge». De påpeker samtidig faren ved å overføre resultater fra USA til norske forhold. Det er jeg helt enig i. Men like etter trekker de frem en slik langtidsundersøkelse fra 2002, og kritiserer den for at den ikke har sett på TV-vold spesielt. Hvorfor ikke referere til den store undersøkelsen til Huesmann og medarbeidere (2003), som spesifikt undersøkte hva barn så av TVprogrammer i alderen 6 til 10 år og så undersøkte voksen aggressiv atferd 15 år senere? Dette er en longitudinell studie med god bestemmelse av den «uavhengige variabelen», igjen publisert i et meget anerkjent tidsskrift (Developmental Psychology). Funnene var klare. Barns identifisering med aggresive samme-kjønnmodeller («characters») og barnas opplevelse av at TV-volden var realistisk, var statistisk signifikant korrelert med deres aggresjon som voksne. Dette gjaldt både menn og kvinner. En såkalt longitudinell strukturell modelleringsprosedyre tyder på at det er TV-tittingen som øker aggresjon og ikke omvendt. Forfatterne påpeker at det spesielt er de yngre barna som er utsatte. De fremhever også at programmer der barna identifiserer seg med den som utfører volden, programmer der barnet opplever at scenene forteller om livet slik det er, og hvor gjerningsmannen belønnes for volden, har størst negativ innvirkning. De påpeker også at medievolden kan påvirke barn fra enhver familie, at det ikke bare var såkalte «violence-prone» barn som påvirkes. Det er interessant at også disse forskerne bruker røykeparallellen: «The psychological laws of observational learning, habituation/desensitization, priming, and excitation transfer are immutable and universal. It is not, as some have suggested, only the already violence-prone child who is likely to be affected. True, media violence is not going to turn an otherwise fine child into a violent criminal. But just as every cigarette one smokes increases a little bit the likelihood of a lung tumor some day, the theory supported by this research suggests that every violent TV show increases a little bit the likelihood of a child growing up to behave more aggressively in some situation» (Huesmann et al., 2003, s. 218). Konklusjon Vi er nok hjertens enige i de positive aspekter som nyere medier involverer. Som tenåringsfar er jeg fascinert over den sosiale kontaktflaten Internett innebærer. Det er like naturlig å chatte med en i Chicago som en i Rosendal. Vi er nok også enige i at barn må gis kompetanse til å håndtere medieverdenen på en god måte. Det vi er uenig om er hvor godt dokumentert sammenhengen mellom vold i mediene og barns aggresjon er. Jeg imøteser at Brandtzæg og Heim imøtegår de resultater som Bushman og Anderson (2002) og Anderson (2004) har presentert og påpeker svakheter ved disse studiene. Det er disse studiene jeg har referert til, og meg bekjent er deres vitenskapelige gehalt ikke blitt imøtegått fra psykologfaglig hold. Ellers synes jeg det er spennende med det tverrfaglige arbeidet som er i gang i Norge, men jeg er bekymret for at vi som psykologer skal bidra til ufarliggjøringen av vold i mediene ved at vi sier at det ikke er dokumentert en klar sammenheng mellom eksponering for vold i mediene og aggresjon. Da kan underholdningsindustrien få akkurat de argumentene de trenger for å fortsette den delen av virksomheten som har en påvist skadelig effekt. Anderson, C. A. (2004). An update on the effects of playing violent video games. Journal of Adolescence, 27, Bushman, B., & Anderson, C. (2001). Media violence and the American public. Scientific facts versus media misinformation. American Psychologist, 56, Dyregrov, A. (2001). Vold på film og tv fører til aggresjon. Kronikk Dagbladet 9. august. Dyregrov, A. (2004). Voldelige videospill øker barns aggresjon. Debattinnlegg. Aftenposten 10. august. Huesmann, L. R., Moise Titus, J., Podolski, C. L., & Eron, L. D. (2003). Longitudinal relations between children s exposure to TV violence and their aggressive and violent behavior in young adulthood: Developmental Psychology, 39, tidsskrift for norsk psykologforening

6 debatt og kommentar Spedbarnsforskningens dilemma Solveig Albrecht Wahl Lars Smith innleder sitt tilsvar (nr. 10, s ) til mitt innlegg «Eksperimentelle forsøk med nyfødte og spedbarn» (nr. 9, s ) på følgende måte: «Spedbarnsforskning har vist seg å være et særdeles vitalt felt innenfor moderne utviklingspsykologi». Nettopp! Etter å ha lest tilsvaret ble mistanken styrket, at denne vitale virksomhet hittil har fått arbeide ganske skjermet fra offentlig debatt. Innledningsvis skal det sies at det er ingen uenighet mellom Smith og meg i at denne type forskning har frembrakt et paradigmeskifte i synet på menneskebarnets mentale utvikling. Det er heller ingen uenighet om en eventuell nytte av denne viten. Dilemmaet er at enkelte av metodene som har frembrakt kunnskapen kan være i strid med etikken. Smith mener at mine eksempler ikke er spesielt gode. Hvordan kan Smith mene dette? Tre av de fire eksempler er valgt ut blant mange i 1991-utgaven av boken «Spedbarnsalderen» en bok Smith er medforfatter av. Leser vi de utallige eksemplene også i 1999-utgaven, er det berettiget grunn til å anta at eksemplene på eksperimentelle forsøk er illustrerende. Forskere har ikke alltid vært omtenksomme nok i tilrettelegging av forsøksituasjonen, sier Smith. I følge 1999-utgaven antar forskere nå at spedbarn ut fra vår økologiske nisje lærer gjennom stimulering av det som er biologisk betydningsfullt. Forskere gir derfor forsøkpersonene betingelser som ikke bryter med mønstret av stimulering som kan kalles «experience exspectant», sier Smith. Likevel et nøyere studium av eksemplene på eksperimentelle forsøk, bare i kapittel 3, viser at forsøkpersonenes situasjon under eksperimentprosessen ikke er forandret. Eller innebærer «at svært mange studier av de aller minste utføres under betingelser med adekvat sosial stimulering», at forsøkspersonene nå ikke viser protestatferd? Er de ikke urolige, viser tegn på stress, må trøstes lenger, roes flere ganger, eller også vekkes for å få gjennomført selve eksperimentet? Smith bemerker at det ikke finnes holdepunkter for å si at nyfødte opplever angst i forbindelse med adskillelse. Å utdype temaet «tilknytning og separasjonsangst» i aldersgruppen Smith snakker om, vil føre for langt i et debattinnlegg. Spørsmålet er hvordan den nyfødtes gråt skal tolkes: En nyfødt som er godt viklet og lagt i en seng gråter i omtrent tjue til førti sekunder hvert femte minutt (Christensson et al., 1992), men straks den får komme i kroppskontakt stilner gråten. Forskere kaller denne atferden for «separation distress call» (Christensson et al., 1995). Er det disse forskeres forskningsresultater eller deres begrepsbruk som er radikalt? Enhver primat i tilsvarende situasjon har denne atferden (Hess, 1997). Smith hevder så at «det er fullt mulig å tilrettelegge betingelsene for eksperimentell observasjon av nyfødte slik at studiene kan utføres med adekvat hensyntaken til deltakernes egenskaper og behov». Kombinasjonen av begrepene «eksperimentell» og «observasjon» er problematisk muligens selvmotsigende: Ønsker forskeren å observere naturlig atferd, eller å eksperimentere med den nyfødte? For klarhetens skyld spør jeg: Innebærer en «eksperimentell observasjon» slik Smith tenker seg den at den nyfødte kan være i hudkontakt, eventuelt selv finne frem til brystet, og ha øyekontakt med mor etter utdrivelsen? Hvis ja, og den nyfødtes vitale interesse er ivaretatt er en diskusjon overflødig. Når Smith helt tilslutt sier «eller bryter med vår kvalifiserte oppfatning av barns integritet», er formuleringen noe uforståelig. Min begrunnelse for at Helsinki-deklarasjonens punkt om forsøkpersonenes rett til å verne om sin integritet også har gyldighet for spedbarn, er følgende: Integritet defineres som «helhet; uskaddhet». Ser vi så mennesket som en flerleddet helhet et uhyre komplekst og forbløffende velfungerende system (Stettbacher, 1991), innebærer «integritet» at det er samsvar i systemet. Systemet skades ved miljøpåført overbelastning, ignorering av primære behov og av krenkelser. Spedbarn i vår kultur må fra starten av tåle en rekke stressende og vonde hendelser: Ofte ubehagelige fødselsrutiner, blodprøver, atskillelse fra mor mye av døgnet, undersøkelser, Følling-testen, K-vitaminsprøyten, senere regelmessige undersøkelser og vaksiner, kan hende også usikre og stressede foreldre. For en forsøksperson vil eventuell stress rundt eksperimentene komme i tillegg. En enkelhendelse etterlater sjeldent varig skade, det er summen av hendelser og stressfaktorer som får betydning. Men hvem kan vite hvor grensen for det enkelte individ går når skaden i dets system får alvorlige konsekvenser? Sett fra denne vinkel virker Smiths utsagn «Kanskje man også kunne løfte blikket fra bare å se kortvarige trivielle effekter av behandlingsmåter som tilsvarer det alle barn uvegerlig blir utsatt for i dagliglivet» skremmende dette styrker ikke tilliten til forskeren. Denne kan bare vente seg offentlig tillit om han/ hun kan ivareta forsøkpersonenes vitale interesser når risiko for (tilleggs)skade er minimalisert. Christensson K., Cabrera T., Christensson E., Uvnäs-Moberg K., & Winberg J. (1995). Separation distress call in the human neonate in the absence of maternal body contact. Acta Pædiatrica, 84, Christensson, K., Siles, C., Moreno, L., Belaustequi, A., De La Furente, P., Lagerkrantz, H., Puyol, P., & Winberg, J. (1992). Temperature, metabolic adaptation and crying in healthy full-term newborns cared for skin to skin or in a cot. Acta Pædatrica, 81, Hess, J. (1997). Menschenaffen Mutter und Kind. Basel: F. Reinhardt. Stettbacher, J. K. (1991). Making sense of suffering. New York: Penguin. tidsskrift for norsk psykologforening

7 debatt og kommentar Dette var tynt, Tetzchner Børge Holden Doktorgrad Samisk barneoppdragelse I Tidsskriftet 10/2004 svarer Stephen von Tetzchner på et innlegg i 8/2004, hvor jeg kritiserte hans bok om utfordrende atferd (Tetzchner, 2003). Han presiserer at han i boken roser atferdsanalysen for dens betydning for forståelse av utfordrende atferd. Det stemmer at han kom med helt generell ros, men rosen rimer ikke med utallige insinuasjoner og feilframstillinger av atferdsanalysen ellers i boken. Tetzchner skriver at jeg trekker fram «mange synspunkter fra boken [jeg] er uenig i, men er sparsommelig i [min] presentasjon av disse synspunktene». Han prøver å gi ett eksempel, nemlig min påpekning av hans insinuasjon om at atferdsanalysen bare helt nylig har begynt å vektlegge at språkopplæring må ta utgangspunkt i barns interesser. Tetzchner gjengir hele avsnittet hvor insinuasjonen står. Men insinuasjonen blir verken mindre alvorlig eller mer korrekt ved å gjengi den spekulative bakgrunnen for insinuasjonen! Tetzchner skriver at jeg er uenig i mange av hans synspunkter, men «uten å gjøre tilstrekkelig rede for den sammenhengen de inngår i». Han gir ikke flere eksempler enn det nevnte forsøket. Lengden på mitt innlegg i 8/2004 ble halvert av redaksjonen. Likevel var det plass til ca. ti eksempler på hans insininuasjoner og feilframstillinger. Mange er grovere enn eksemplet han prøver å bortforklare. Dette bør være nok til å vise at hans presentasjon av atferdsanalyse er ubegrunnet negativ. Jeg gjorde også oppmerksom på at jeg har en grundigere kritikk et annet sted (Holden, 2003). Tetzchner tyr så til et rart grep: For at leseren selv kan gjøre seg opp en mening, oppgir han to egne og åtte av mine publikasjoner. Disse har til dels begrenset relevans, og hvorfor nevner han ikke min grundige kritikk? (Holden, 2003). I stedet for å svare for seg, prøver han å tåkelegge diskusjonen. Tetzchner skriver at han har gjort seg «betydelig flid med å framstille atferdsanalytisk teori og empiriske studier på en respektfull og etterrettelig måte». Mitt forrige innlegg og min grundige kritikk viser at denne forsikringen ikke er troverdig. Hans bok er en gedigen motarbeidelse av atferdsanalyse. Holden, B. (2003). Kommentarer til Stephen von Tetzchners Kapittel 6 i boka Utfordrende atferd hos mennesker med lærehemning. Betydningen av kommunikasjon, boforhold og tjenester. Diskriminanten, 30, 2/3, Tetzchner, S. von (2003). Utfordrende atferd hos mennesker med lærehemning. Betydningen av kommunikasjon, boforhold og tjenester. Oslo: Gyldendal Akademisk. Samiske barn oppdras med større frihet og færre regler enn norske barn. Omfanget av atferdsproblemer er det samme. Dette viser Anne Cecilie Javo, som disputerte for den medisinske doktorgraden ved Universitetet i Tromsø i fjor. Studien tok utgangspunkt i normalbefolkningen i det samiske forvaltningsområdet i Finnmark. Foreldre til fireåringer født i tidsrommet ble kontaktet på helsestasjonene ved barnas fire års kontroll, og deretter intervjuet om sine holdninger og praksis i oppdragelsen. I tillegg fylte hver av foreldrene ut et spørreskjema om barnets atferd. 321 foreldre til 191 barn deltok. Fire samiske foreldre ble i tillegg dybdeintervjuet. Resultatene viste at dagens samiske barneoppdragelse skiller seg på vesentlige punkter fra den norske, og at mange trekk fra den tradisjonelle samiske oppdragelsesmåten fortsatt er til stede til tross for lang tids assimileringspolitikk. Især fant man forskjeller mellom de etniske gruppene når det gjaldt grad av frihet i oppdragelsen, og måtene man disiplinerte barna på. Samiske barn ble gitt større grad av autonomi og hadde færre regler å forholde seg til enn norske barn. Selvregulering når det gjaldt mat og søvn var mer vanlig. Å sove sammen med barnet var også en vanlig praksis, i motsetning til i de norske familiene. Metodene som ble brukt for å kontrollere barnets atferd var røffere og samtidig mer indirekte i samiske familier, med vekt på å lære barnet indre selvkontroll og å tåle motstand. Dybdeintervjuene av de samiske foreldrene viste at selvstendighet hos barnet var det viktigste oppdragelsesmålet. Det var ingen forskjeller mellom de ulike etniske gruppene i området når det gjaldt type og grad av atferdsproblemer hos barna. I alle grupper var problemnivået lavt. 924 tidsskrift for norsk psykologforening