Tilrettelagt for e-bok ved Type-it AS Framsidedesign: Willy Framnes, Framnes Tekst og Bilde. ISBN: ISBN: (trykt)

Transkript

1

2

3 Originaltittel: Miss Peregrine s Home for Peculiar Children Copyright 2011 by Ransom Riggs All rights reserved. First published in English by Quirk Books, Philadelphia, Pennsylvania This Book was negotiated through Capricorn International Rights Agency, St. Albans, UK MISS PEREGRINE S HOME FOR PECULIAR CHILDREN film artwork 2016 Twentieth Century Fox Film Corporation. All Rights Reserved. Copyright norsk utgave Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2017 Tilrettelagt for e-bok ved Type-it AS Framsidedesign: Willy Framnes, Framnes Tekst og Bilde ISBN: ISBN: (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien Bergen Telefon Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

4 SØVN FINNES IKKE, DØD FINNES IKKE; DE SOM SER UT TIL Å DØ, LEVER VIDERE. HUSET DU BLE FØDT I, DINE VENNER FRA LIVETS VÅR, OLDINGER, UNGPIKER, DAGENS SLIT OG DETS BELØNNING, ALT DETTE FORSVINNER, BLIR BORTE I FABLER, KAN IKKE HOLDES FAST. Ralph Waldo Emerson

5

6 J eg hadde akkurat slått meg til ro med at livet mitt kom til å bli nokså alminnelig, da det begynte å skje helt uvanlige ting. Den første kom som et fryktelig sjokk, og som alle hendelser som forandrer en for alltid, delte den livet mitt i to Før og Etter. I likhet med mye av det utrolige som snart skulle komme til å skje, var farfaren min, Abraham Portman, sterkt inne i bildet. Da jeg vokste opp, var bestefar Portman det mest spennende mennesket jeg kjente. Han hadde bodd på barnehjem, kjempet i kriger, krysset hav med dampskip og ørkener på hesteryggen, opptrådt på sirkus, han visste alt om våpen og selvforsvar og hvordan man skulle overleve i villmarka, og snakket minst tre språk i tillegg til engelsk. Det virket ufattelig eksotisk for en gutt som aldri hadde vært utenfor Florida, og jeg tryglet ham om å fortelle historier for meg hver gang jeg møtte ham. Han gjorde alltid som jeg ba om og fortalte dem som om de var hemmeligheter han bare ville betro til meg. Da jeg var seks, fant jeg ut at min eneste mulighet til å få et liv som var halvparten så spennende som bestefar Portmans, var å bli oppdagelsesreisende. Han oppmuntret meg når han satt ved siden av meg om ettermiddagene, bøyd over et verdenskart, merket av rutene til innbilte ekspedisjoner med røde kartnåler og fortalte meg om de fantastiske stedene jeg en dag kom til å oppleve. Når jeg kom hjem, fulgte jeg opp med å sprade omkring med et papprør foran øyet og rope: «Land i sikte!» og «Klar for landgang!» til foreldrene mine jagde meg ut. Jeg tror de var redde for at bestefar skulle gjøre meg til en uhelbredelig dagdrømmer at fantasiene på en måte skulle vaksinere meg mot mer

7 fornuftige målsettinger så en dag satte mamma seg ned med meg og forklarte at jeg ikke kunne bli oppdagelsesreisende fordi hele verden allerede var oppdaget. Jeg var blitt født i feil århundre, og jeg følte meg snytt. Jeg følte meg enda mer snytt da jeg forsto at flesteparten av bestefar Portmans historier umulig kunne være sanne. De heftigste historiene handlet alltid om barndommen hans, om at han ble født i Polen, men ble overført til et barnehjem i Wales da han var tolv. Når jeg spurte ham om hvorfor han måtte dra fra foreldrene sine, var svaret alltid det samme: fordi monstrene var ute etter ham. Det vrimlet av monstre i Polen, sa han. «Men hva slags monstre?» pleide jeg å spørre med oppsperrede øyne. Det ble en slags rutine til slutt. «Grusomme, pukkelryggede monstre med råtten hud og svarte øyne,» sa han. «Og de gikk sånn som dette!» Så subbet han etter meg som et gammelt skrekkfilmmonster mens jeg løp min vei og lo. Hver gang han beskrev dem, la han til en eller annen ny, ekkel detalj: De stinket som råttent søppel; de var usynlige, bortsett fra skyggene deres; skjult inne i munnen hadde de et helt sett med buktende tentakler som kunne skyte ut på et blunk og dra deg inn i de kraftige kjevene deres. Det varte ikke lenge før jeg fikk problemer med å sove, for den hyperaktive fantasien min forvandlet suset fra bildekk mot våt asfalt til tung pust rett utenfor vinduet, eller skygger under døra til vridende, gråsvarte fangarmer. Jeg var livredd for monstrene, men frydet meg over å forestille meg hvordan bestefar slåss mot dem og overlevde. Enda mer fantastiske var historiene om livet på det walisiske barnehjemmet. Det var et forhekset sted, sa

8 han, bygd for å beskytte barn mot monstre, på en øy hvor sola skinte hver dag, og hvor ingen noensinne ble syke eller døde. Alle bodde sammen i et stort hus som var bevoktet av en klok, gammel fugl i hvert fall var det sånn i historien. Men da jeg ble eldre, begynte jeg så smått å tvile på akkurat det. «Hva slags fugl var det?» spurte jeg ham en ettermiddag da jeg var sju, og gransket ham skeptisk over bordet hvor han lot meg vinne i Monopol. «En diger fugl som røkte pipe,» sa han. «Du må tro jeg er utrolig dum, bestefar.» Han bladde gjennom den stadig mindre bunken med oransje og blå pengesedler. «Det kommer jeg aldri til å tro om deg, Yakob.» Jeg visste at jeg hadde fornærmet ham, for han begynte plutselig å snakke med kraftig, polsk aksent. Jeg fikk dårlig samvittighet og besluttet at jeg ville la tvilen komme ham til gode. «Men hvorfor ville ikke monstrene skade dere?» spurte jeg. «Fordi vi ikke var som andre mennesker. Vi var merkverdige.» «Merkverdige på hvilken måte?» «Å, på alle mulige måter,» sa han. «Det var en jente som kunne fly, en gutt som hadde bier boende i kroppen, og en bror og en søster som kunne løfte kjempestore steiner over hodet.» Det var vanskelig å si om han snakket sant. Men på den annen side, bestefaren min var ikke kjent for å lyve. Han rynket pannen og så tvilen i ansiktet mitt. «Greit, du trenger ikke å tro på det jeg sier,» sa han. «Jeg har bilder som beviser det!» Han skjøv campingstolen sin tilbake og gikk inn i huset, mens jeg satt alene igjen på den overbygde terrassen. En liten

9 stund senere kom han ut igjen med en gammel sigareske. Jeg bøyde meg frem for å se mens han tok ut fire krøllete og gulnede fotografier. Det første var et uklart bilde av noe som så ut som klær uten noe menneske inni. Enten det, eller så hadde ikke personen noe hode. «Jo da, han har hode!» sa bestefar og gliste. «Man kan bare ikke se det.» «Hvorfor ikke? Er han usynlig?» «Hei, se på denne fyren her!» Han hevet øyenbrynene, som om jeg hadde overrasket ham med den sylskarpe logikken min. «Millard het han. Underlig fyr. Av og til sa han: Hei, Abe, jeg vet hva du har gjort i dag, og så fortalte han hvor jeg hadde vært, hva jeg hadde spist og om jeg hadde pillet meg i nesen mens jeg trodde at ingen så på. Av og til fulgte han etter folk, stille som en mus, uten klær på, sånn at man ikke kunne se ham og bare spionerte!» Han ristet på hodet. «Har du hørt på maken?» Han rakte meg et nytt foto. Straks jeg hadde kastet et blikk på det, sa han: «Nå? Hva så du?» «En liten jente?» «Og?» «Hun har en krone på hodet.» Han banket lett på den nederste delen av bildet. «Hva med føttene hennes?» Jeg holdt bildet nærmere. Jentas føtter berørte ikke bakken. Men hun hoppet ikke det virket som om hun svevde i luften. Jeg ble sittende og måpe. «Hun flyr!» «Nesten riktig,» sa bestefar. «Hun leviterer. Det vil si at hun løfter seg selv opp i luften helt på egen hånd. Bortsett fra at hun ikke hadde spesielt god kontroll, så

10 det hendte vi måtte binde et tau rundt livet på henne for at hun ikke skulle fly sin vei!» Øynene mine var som limt til det skumle, dukkeaktige ansiktet. «Er det ekte?» «Naturligvis er det ekte,» sa han bryskt. Han tok bildet tilbake og erstattet det med et nytt, denne gangen av en mager gutt som løftet en kampestein. «Victor og søsteren hans var ikke spesielt smarte,» sa han, «men gjett om de var sterke!» «Han ser ikke noe sterk ut,» sa jeg og studerte guttens tynne armer. «Stol på meg, det var han. Jeg prøvde å bryte håndbak med ham en gang, og han holdt på å rive av meg hånden!» Men det siste bildet var det aller underligste. Det viste baksiden av en eller annens hode, med et ansikt malt på.