Naturtypekartlegging i Lunner kommune, med vekt på kulturlandskap, ferskvann og myr

Transkript

1 Naturtypekartlegging i Lunner kommune, med vekt på kulturlandskap, ferskvann og myr Rapport del I. Generell del. Tor Erik Brandrud og Egil Bendiksen, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Oslo

2 2 Forord Prosjektet omfatter naturtypekartlegging i Lunner kommune, med vekt på kartlegging av kulturlandskap, ferskvann/våtmark og myr. Det er foretatt en egen naturtype-kartlegging i skog av Prevista. Sistnevnte omfatter ikke kalkskog, og det er tatt med en del kalkskogslokaliteter, samt også en del andre skoglokaliteter der nye data bl.a. om rødlistearter supplerer Previstas kartlegging. Kartleggingen omfatter følgende sluttprodukter; (i) digitale kart (ØK) med tilhørende egenskapstabell, (ii) faktaark for hver lokalitet, og (iii) generell rapport. Prosjektet er utført på oppdrag av Lunner kommune, med finansiering fra kommunen og Fylkesmannen i Oppland. Kontaktpersoner i kommunen har i hovedsak vært miljøvernrådgiver Kari- Anne Steffensen Gorset og T rond Henriksen, og i en tidlig fase Asbjørn T ufto. I miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Oppland har Dagfinn Claudius og Kolbjørn Hoff vært kontaktpersoner. Alle takkes for bistand og godt samarbeid underveis. Videre takkes Geir Gaarder og Bjørn Harald Larsen, Miljøfaglig Utredning for faglige innspill underveis, dessuten Erlend Rollstad, Prevista og Elling Tryterud, Viken for godt samarbeid i f. m. koordinering av de ulike kartleggingsprosjektene. Fra NINA har T or Erik Brandrud (prosjektleder) og Egil Bendiksen stått for feltarbeid, samt utarbeidelse av faktaark og rapport, mens Svein Erik Sloreid har vært hovedansvarlig for digitale kart. Oslo 01. juni 2005 Tor Erik Brandrud

3 3 1. Innledning Den foreliggende naturtypekartleggingen (biomangfold-kartleggingen) har som hovedmålsetting å kartlegge og verdisette utvalgte naturtyper som er av særlig viktighet for det biologiske mangfoldet i Lunner, jfr. Direktoratet for naturforvaltning håndbok 13 (DN 1999). Kartleggingen er konsentrert om naturtyper som ikke er skog. Det er foretatt en egen naturtypekartlegging i skog av Prevista. Parallelt med naturtypekartleggingen har skogbruket igangsatt miljøregistreringer i skog (MiS). Her går man et hakk lengre i detaljeringsgrad, og kartlegger de enkelte livsmiljø/miljøelementer som f. eks. gamle, grove, hule trær og ansamlinger av død ved og læger, som kan være adressene til en rekke rødlistede arter (Skogforsk & Ld 2001). Det er Prevista som har utført MiS i Lunner, og i den sammenheng har de også utført naturtypekartlegging i skog. Det ble i forbindelse med MiS ikke foretatt noen kartlegging av de rike kalkskogene. Det er derfor her så langt dette har vært mulig - foretatt en supplerende skog-kartlegging i kalkområdene. På grunn av mye tidligere data fra området, samt pågående utredningsarbeid i forbindelse med et hytteprosjekt, er det foretatt en tilnærmet fullstendig kartlegging av de bygdenære områdene på Øståsen øst for Søndre Oppdalen, slik at det her også er inkludert en rekke skog-lokaliteter. Disse er i stor grad overenstemmende med Previstas lokaliteter, men noen nye er tilkommet, og noen grenser er endret, pga. nye data bl.a. om rødlistearter. I tillegg til foreliggende kartlegging, foreligger det altså naturtype-data fra Prevista (skog), og det foreligger også naturtypedata fra riksvei 4-utredingen i Vigga-dalen som ikke er inkludert her (se Statens vegvesen 2002). 1.1 Hva er naturtypekartleggingen? Kartleggingen av biologisk mangfold i kommunene naturtypekartleggingen har sitt faglige grunnlaget i Direktoratet for naturforvaltning sin håndbok Kartlegging av naturtyper (DN 1999; jfr. også DN håndb om Kartlegging av ferskvannslokaliteter ). Primært er det samfunnets svakeste, dvs. artene som er sjeldne, på tilbakegang og truet av menneskelige inngrep, som skal under lupen og kartlegges. Dette er ingen folketelling av biomangfoldet, ingen Noas ark om igjen. Hverdagsnaturen, dvs. det vanlige og trivielle får stort sett være i fred denne gang. Forvaltningen av de mest sjeldne og truete artene er nasjonalt prioritert og det er utarbeidet nasjonale rødlister for disse artene. Kartleggingen skal være fundamentet for en kunnskapsbasert forvaltning, og skal gi grunnlag for å sikre forekomster av sjeldne og sårbare arter og biosamfunn. Men heller ikke hver rødlisteart er mulig å kartlegge i detalj. Det er adressene, livsmiljøene (habitatene) som må kartlegges. I praksis blir kartleggingen fokusert på et utvalg naturtyper med dokumentert høy ansamling av rødlistearter og rødlistehabitater. Hovedutfordringene blir da å: - finne fram til de viktigste og rikeste forekomstene av de utvalgte naturtypene - kartfeste biomangfold-lokalitetene - verdisette lokalitetene - inkorporere lokalitetene i kommunens planverktøy

4 4 1.2 Metoder Kartleggingen har vært delt i følgende faser; - en sammenstilling av eksisterende data - supplerende feltregistreringer - kartavgrensning, verdivurdering, utarbeidelse av faktaark for hver lokalitet og digitalisering av karpolygoner Basert på eksisterende data ble det utarbeidet en foreløpig liste over sikre og potensielle/sannsynlige lokaliteter ( forhåndsutvelgelse ). De potensielle lokalitetene er framkommet primært ut i fra forhåndsanalyse av kart, geologi, markslag, topografi, spesielle vannforekomster, m.v. Disse lokalitetene, og stort sett også alle de sikre, er oppsøkt i felt. Kriterier for verdivurdering følger naturtype-kartleggingshåndboka (DN håndb ), med vekt på følgende: - forekomst av rødlistearter og regionalt sjeldne arter med spesielle krav til livsmiljø - forekomst av rødlistehabitater, dvs. viktige livsmiljøer/miljøelementer/nøkkelelementer som sannsynligvis huser (mange) rødlistearter og regionalt sjeldne arter ( hot spots ) - forekomst av sjeldne/sårbare naturtyper/vegetasjonstyper (Jfr. naturtyper DN håndbok , og truete vegetasjonstyper i Fremstad & Moen 2001), med vekt på velutviklede utforminger - grad av påvirkning/intakthet; lokaliteter som er sterkt påvirket med sårbare elementer i sterk tilbakegang, og der utviklingen kan bli vanskelig å reversere, er gitt lavere verdi enn tilsvarende lokaliteter med lavere påvirkningsgrad - størrelse; store, sammenhengende områder med store miljøverdier er vektlagt Verdivurderingen er i stor grad basert på skjønn, i felt og seinere ved sammenliknende vurdering av lokalitetene. Ressursomfanget i naturtypekartleggingen har ikke gitt grunnlag for veldig standardiserte, kvantitative og godt etterprøvbare feltregistreringer av miljøelementer/nøkkelelementer, eller fullstendige artsregistreringer. Det er imidlertid foretatt relativt omfattende registreringer av rødlistearter, spesielt av sopp. Når det gjelder ferskvannsorganismer foreligger det mye tidligere registrerte data om mange grupper. Videre er det foretatt en generell lokalitetsbeskrivelse, herunder registrering/vurdering av fysisk/kjemiske forhold, vegetasjonstyper, kulturpåvirkning, samt kartavgrensning og verdivurdering (jfr. punkter på faktaark, i henhold til DN-håndb. 13 og tidligere verne-registreringer). Lokalitetene er klassifisert i to verdikategorier; Svært viktig/a-område og Viktig/B-område i denne kartleggingen. I naturtype-kartleggingen er det fra DN anbefalt en tredeling (inkludert lokalt viktige C områder). Her har vi holdt oss til en todeling bl.a. fordi omfanget av kartleggingen begrenser mulighetene til å gå nøye inn på lokalt viktige C-områder. De aller mest verdifulle A-områdene som har klare nasjonale verdier er gitt en egen verdi (nasjonal verdi ***). Her bør ikke bare kommunen, men også stat/fylke ha et forvaltningsansvar. Kartavgrensning/kartpolygoner er både utarbeidet analogt på økonomisk kart, samt lagt inn digitalt på raster ØK. Det digitale kartet er utarbeidet i ArcView etter SOSI-standarder, og med egenskapstabell/- egenskapsdatabase med kolonner i henhold til Arealis-standard. Av berggrunnskart og kvartærgeologisk kart er benyttet Gvein m. fl. (1973), Kjærnes (1981), Nordahl- Olsen (1994).

5 5 1.3 Naturlandskapet i Lunner Lunner er som resten av Hadelandsområdet hovedsakelig preget av to landskapstyper: - de lavereliggende bygdeområdene omkring Viggadalen. - de høyereliggende åsområdene i Nordmarka og på Østtåsen. Disse områdene har forskjellige naturtyper, og forskjellige forvaltningsutfordringer. Forskjellene er i stor grad styrt av geologiske forhold. De lavereliggende bygdeområdene fra Oppdalen i øst til Grindvoll i vest ligger på lettforvitrelige, næringsrike skifre og kalksteiner (kambro-silur bergarter) som gir et småkupert landskap, gjennombrutt av Viggas dal. Omkring breibygda er det med høye åser/koller inn mot de granittiske bergartene i Nordmarka og på Øståsen. Vest for Viggas dal til grensa mot Jevnaker er breibygda preget av små VSV-ØNØ-gående, skogkledde kalkrygger. I sørøst dannet Harestuvannets dal grensa mellom Nordmarka i vest og Romeriksåsene i øst. Denne dalen er pga. sine granittiske bergarter naturmessig langt fattigere enn de kalkrike bygdene lengre nord, og det er de sistnevnte som er prioritert i denne kartleggingen.

6 6 2. Verdifulle områder og naturtyper i Lunner Det er til sammen registrert 188 verdifulle biomangfold-lokaliteter (naturtypelokaliteter/- nøkkelbiotoper) i foreliggende kartlegging i Lunner (Tabell 1). (Med Previstas skogkartlegging og kartlegging i forbindelse med rv 4-utredning er det til sammen registrert over 200 naturtype-lokaliteter i Lunner.) Av de kartlagte lokalitetene er 58 vurdert som svært viktige, dvs. de er av regionalnasjonal verdi og er gitt høyeste prioritet (A-områder; se T abell 1). Lunner kommune har mange slike særlig verdifulle hot spots for biomangfold med viktige miljøkvaliteter og mange sjeldne og rødlistede arter. Kommunen har et særlig ansvar for å ta vare på disse hot spots. De fleste av A- lokalitetene ligger i rike kalkområder. Hver av de 188 lokalitetene er nærmere dokumentert med arealavgrensning og verdivurdering i faktaark i Rapport del II.

7 7 Biologisk mangfold i Lunner hvor ligger arvesølvet? Lunner tilhører de rikere kommunene i Oppland når det gjelder biomangfold-verdier, både m.h.p. nasjonalt-regionalt verdifulle naturtyper og forekomster av sjeldne og rødlistede arter. De rødlistede arter er gjerne knyttet til helt spesielle levesteder/naturtyper, levesteder som det finnes svært få av. Mange av disse levestedene med tilhørende arter kan være flere tusen år gamle restforekomster ( relikter ) av naturtyper som var vanligere i helt andre tider. Dette gjelder særlig de mange kalksjøer, samt de gamle kulturlandskapene med kalkrike beitemarker og hamnehager der lunnerbonden har tatt vare på og forvaltet et meget rikt og spesielt biomangfold i flere tusen år. Kommunen har et særlig ansvar for å ta vare på denne naturarven arvesølvet eller vikingemangfoldet. De mest verdifulle ansamlingene av sjeldent og sårbart biomangfold ( hot-spots ) i Lunner ligger i kalkområdet i nord og vest - breibygda eller flatbygda på Hadeland. Hele 32 A-lokaliteter er registrert her, og ytterligere flere ligger i kanten av breibygda mot åsene omkring. Her er det et landskap av kambro-siluriske kalksteiner og skifre, med VSV-ØNØ-gående, delvis skogkledde kalkrygger og med kulturlandskap og kalksjøer i liene og forsenkningene i mellom (fig. 1). De viktigste kjerneområdene innenfor kalkområdet er: - Skøyen-Ballangrud-området - Vassjøtjernet-Galtedalen (går over i Jevnaker) - Bråtåtjern-Sløvikelva-området (går over i Jevnaker) - Øyskogtjernet-Rokotjern-området (går over i Gran) - Råstadbakka-Melås - Mutta-Grua-området - liene mellom Søndre Oppdalen og Øståsen Dessuten forekommer meget verdifulle seterområder og høyereliggende gammelskogsområder på Øståsen og i Nordmarka. En del av de inkluderte lokalitetene er kjente fra tidligere, det gjelder bl.a. en del av kalksjøene (kransalger, fugl), og enkelte områder som har vært inkludert i kulturlandskapsregistreringer i Oppland (Ryen 1994). Imidlertid er de fleste av lokalitetene å regne for nye, dvs. de har ikke vært dokumentert før naturtype-kartleggingen. Selv om man i mange av lokalitetene har hatt en viss kjennskap til miljøverdiene, er dette ny kunnskap for kommunen, som ikke har vært tilgjengelig i rapporter eller databaser tidligere (bortsett fra noen rødlistefunn). I tillegg har det for de gamle lokalitetene i en del tilfeller vært nødvendig med supplerende feltarbeid som grunnlag for en oppdatert verdivurdering, samt arealavgrensning. Naturtypekartleggingen i Lunner kan ikke regnes for fullstendig. Det ressurs-omfanget som har vært tilgjengelig i den kommunale naturtypekartleggingen er i utgangspunktet ikke tilstrekkelig til en uttømmende kartlegging. NINA har i sin kartlegging prioritert de viktigste kalkområdene med sine regionalt-nasjonalt viktige kalksjøer og tilhørende kulturlandskap (Tabell 1). Videre har vi prioritert setervoller på Øståsen og i Nordmarka, dessuten Søndre Oppdalen-Avalsjøen-Snellingen-området, der vi fra før av har hatt omfattende data, og der det har vært arbeidet med en mer fullstendig miljøregistrering i forbindelse med et hytteprosjekt. Innenfor kalkområdet er den nordvestre delen (Grindvoll nord - Lundby nord) dårligst dekket. Her er kulturlandskapet ufullstendig kartlagt, mens kalksjøene er fanget opp. Utenfor kalkområdet er Harestua-området dårlig dekket, men inntrykket er at miljøverdiene her er langt mindre enn i øvrige deler av kommunen. Svea-Mylla-området har også vært lavt prioritert fordi verdiene her for det meste er knyttet til skog som er kartlagt i MiS/Previstas naturtype-kartlegging. Sannsynligvis er det reelle antallet biomangfold-lokaliteter i Lunner størrelsesorden T il sammenlikning er det registrert 111 naturtypelokaliteter i Gran, og også her anslås at en betydelig andel lokaliteter ikke er fanget opp (Gaarder og Larsen 2001).

8 Tabell 1.Lokalitetsoversikt. Oversikt over alle 188 lokaliteter som er kartlagt og presentert med faktaark i delrapport II. Verdivurdering: B =Viktig. A = Svært viktig. A* = Svært viktig, nasjonal verdi. Naturtyper i henhold til DN s håndbok # grenser endret i versjon II i verdi UTM-koord. Hoved-naturty pe Andre naturty per på lokaliteten Ferskvann: 1 Øyskogtjernet A* NM Kalksjøer naturbeitemark 2 Rokotjernet A* NM Kalksjøer naturbeitemark, rikmyr 3 Korsrudtjernet A NM Kalksjøer naturbeitemark 4 Orentjernet A NM Kalksjøer rikmyr, rik sumpskog, kalkskog # 5 Bråtåtjernet A NM Kalksjøer rikmyr, rik sumpskog, kalkskog # 6 Vassjøtjernet A* NM Kalksjøer rike kulturlandsk.sj.,rik sumpsk. 7 Galtedalstjenna A* NM Kalksjøer rikmyr, rik sumpskog, kalkskog 8 Markatjernet B NM rike kulturlandskapssjøer kalksjøer # 9 Nyborgtjernet A* NM Kalksjøer rikmyr # 10 Karussputten A NM Kalksjøer rikmyr, kalkskog 11 Kalvsjøtjernet A NM rike kulturlandskapssjøer rikere sumpskog 12 Elsjøen B NM rike kulturlandskapssjøer rikere sumpskog 13 Stumnetjernet B NM rike kulturlandskapssjøer rikere sumpskog 14 Nordtjernet B NM rike kulturlandskapssjøer rikere sumpskog 15 Grønntjernet B NM rike kulturlandskapssjøer rikere sumpskog 16 Harpetjernet B NM rike kulturlandskapssjøer rikere sumpskog 17 Hyttaputten B NM dammer 18 Gørrvomma B NM dammer 19 Avalsjøen B NM Ikke-forsurede restforekomster 20 Kalven A NM Kalksjøer Rikmyr 21 Småtjenna A NM Kalksjøer Rikmyr 22 Omdalsvatnet B NM Kalksjøer rikmyr 23 Svea B NM Kalksjøer Rikmyr 24 Helvetesputten SV B NM Viktig be kkedrag rikmyr, skogsbeiter 25 Dalasjøbekken Ø B NM Viktige be kkedrag Kalkskog Kulturlandskap: Roa-Søndre Oppdalen: 26 Askedalen A NM Hagemark rik edellauvskog, kalkri ke enger, artsrike veikanter 27 Askedalen V A NM Hagemark rik edellauvskog, kilde og kildebekk, kalks kog, kalkri ke enger 28 Frøystad skole NØ B NM Hagemark 29 Melås V B NM Hagemark 30 Tørnebb A NM Kalkrike enger Naturbeitem., slåtteeng, hagemark 31 Solbjørsgutua B NM Hagemark artsrike veikanter, naturbeitemark 32 Håkenstadlinna NV B NM Hagemark viktig bekkedrag, rikere sumpskog 33 Grønntjern N B NM Hagemark skogsbeiter, store, gamle trær 34 Grønntjern S B NM Hagemark 35 Amundrud A NM Slåtteeng hagemar k, kant kratt, store trær 36 Helvetesputten V B NM Skogsbeiter kalkskog, viktig bekkedrag 37 Godbakken B NM Skogsbeiter Kalkskog 38 Solbakken B NM slåtteng hagemark, naturbeitemark 39 Jørstadløkka B NM Skogsbeiter naturbeitemark, viktig be kkedrag 40 Bruene B NM Skogsbeiter rikere sumpskog, rikmyr 41 Hellerud Ø B NM Naturbeitemark Skogsbeite 42 Myra NØ B NM skogsbeite kalkrike enger 43 Paulsrud Ø B NM Kalkrike enger Hagemark 44 Østbyenga A NM Kalkrike enger Naturbeitem., kant kratt, hagemar k 45 Munkerud NV A NM Hagemark rikere sumpskog, vikt ige bekke drag, naturbeitemar k 46 Munkerud Ø B NM Hagemark 47 Østbyhytta NV B NM Skogsbeiter dammer, rikmyr, rikere sumpskog Nordre Oppdalen-Råstadbakka: 48 Slåttland A NM Hagemark naturbeitemark, kantkratt, kalks kog, store, gamle trær 49 Lia V A NM Naturbeitemark kalkrike enger 50 Løken-Huser S B NM Hagemark naturbeitemark, viktig be kkedrag 51 Berg A NM Naturbeitemark fukteng, hagemar k, rik sumpskog 52 Berg V A NM Hagemark kalkrike enger, rikere sumpskog 53 Vestre Løken NØ B NM Kalkrike enger Hagemark 54 Heier NV B NM Naturbeitemark kantkratt, dammer 55 Råstadbakka A NM Hagemark Kalvsjø/Fagertun-Lundby: 56 Skøyen V-Solheim A NM Naturbeitemark kant kratt, kalkskog 57 Østre Skøyen A NM Hagemark naturbeitemark, kant kratt 58 Solheim skole V B NM Hagemark kantkratt 8

9 59 Nedre Askilsrud Ø B NM Grotter/gruver kantkratt, kalkskog #60 Engen kalkverk A NM Grotter/gruver kalk enger, kant kratt, naturbeitem. 61 Lunnerkollen A NM Hagemark kant kratt 62 Lunnerkollen S B NM Hagemark 63 Kalvsjø N B NM Kalkrike enger naturbeitemark, kantkratt, kalkskog 64 Kalvsjø kalkbrudd B NM Grotter/gruver kalkrike berg 65 Ringen V B NM Hagemark #66 Lunner kirke N B NM Naturbeitemark hagemark 67 Larstykket A NM Naturbeitemark kalkrike enger Grua-Mylla: # 68 Svea N B NM Naturbeitemark Setervoller på Øståsen og i Nordmarka: 69 Håkenstadsetra A NM Naturbeitemark 70 Typografhjemmet A NM Naturbeitemark 71 Minnestua B NM Naturbeitemark 72 Morstadsetra B NM Naturbeitemark 73 Snellingen A NM naturbeitemark 74 Brovoll B NM naturbeitemark 75 Flåtatjernssetra B NM naturbeitemark 76 Nysetra (Øståsen) B NM naturbeitemark 77 Grønnbråten B NM Naturbeitemark #78 Indre Morstadsetra B NM Naturbeitemark 79 Åssjøsetra B NM Naturbeitemark 80 Bislingsetra B NM Naturbeitemark 81 Syljusetra B NM Naturbeitemark Myr (rikmyr; se også lok. 139): 82 Rønningsåsen NV B NM Rikmyr skogsbeiter 83 Østre Godbakkputten B NM Rikmyr 84 Vestre Godbakkputten B NM Rikmyr dammer 85 Nordre Helvetesputten B NM Rikmyr dammer 86 Søndre Helvetesputten B NM Rikmyr dammer #87 Storhaugen-Godbakken Ø B NM Rikmyr rikere sumpskog 88 Storhaugen SØ B NM Rikmyr 89 Håkenstadsetra N B NM Rikmyr 90 Bredehaugen/Storhaugen B NM Rikmyr 91 Mørkomdalen Ø B NM Rikmyr 92 Stormyra (Øståsen) B NM Rikmyr 93 Seterberget B NM Rikmyr 94 Nygård/Inngjerdingen I B NM Rikmyr 95 Nygård/Inngjerdingen II B NM Rikmyr 96 Nygård/Inngjerdingen NØ B NM Rikmyr skogsbeite, kalkskog, rikere sumpskog, viktig bekkedrag 97 Dalasjøbekken S B NM Rikmyr 98 Dalasjøen NV I B NM Rikmyr rikere sumpskog 99 Dalasjøen NV II A NM Rikmyr 100 Petershaugen I A NM Rikmyr 101 Petershaugen II B NM Rikmyr 102 Petershaugen III B NM Rikmyr 103 Petershaugen IV B NM Rikmyr 104 Petershaugen V B NM Rikmyr 105 N Munkerudtjern B NM Rikmyr 106 Tveitmarktoppen I B NM Rikmyr 107 Tveitmarktoppen II B NM Rikmyr rikere sumpskog 108 Tveitmarktoppen III B NM Rikmyr 109 Tveitmarktoppen IV B NM Rikmyr rikere sumpskog 110 Tveitmarktoppen V B NM Rikmyr 111 Tveitmarktoppen VI B NM Rikmyr 112 Nyseterveien B NM Rikmyr 113 Nysetertjernet NV B NM Rikmyr 114 Nysetertjernet SØ B NM Rikmyr Skog: 115 Vigga ved Roa B NM Rikere sumpskog viktig bekkedrag 116 Dalasjøbekke n nedre A NM Bekke kløfter viktige bekkedrag, naturbeitemark, hagemark 117 Lognabekken B NM bekkekløft rikere sumpskog 118 Bjønnbekken B NM Bekkekløft rikere sumpskog, kalkskog # 119 Bråtåtjern S A NM Kalkskog Skogsbeiter 120 Sløvikelva SØ A NM Kalkskog Skogsbeiter # 121 Vaterud-Galtedalstjenna A* NM Kalkskog Skogsbeiter #122 Hellerhøgda Glåmtjernshaugen B PM Gammel barskog #123 Svarttjern Aklangen A NM Gammel barskog 124 Liuberget B NM Gammel barskog 9

10 Storhaugen Ø A NM Gammel barskog rikere sumpskog 126 Svarttjernet S A NM Gammel barskog bekke kløft 127 Mørkomdalen A NM Gammel barskog viktige bekkedrag, rikere sumpskog, kalks kog 128 Aklangsoset A NM Gammel barskog 129 Minnestuhøla V B NM Gammel barskog 130 Minnestuhøla Ø B NM Gammel barskog 131 Bruene S B NM Gammel barskog #132 Morstadhaugen B NM Gammel barskog 133 Morstadhaugen Ø B NM Gammel barskog 134 Tveita Ø B NM Kalkskog 135 Hesthagaberget A NM Gammel barskog rikmyr, rikere sumpskog Paradishaugen 136 Rinilhaugen Ø B NM Gammel barskog 137 Søndre Korsvatnhøgda A NM Gammel barskog Rognbråtefjellet 138 Svarttjernshaugen V B NM Gammel barskog 139 Fløyta B NM Rikmyr 140 Granlia A PM Gammel barskog 141 Smelbakkputtene B NM Gammel barskog Dammer #142 Åssjøbrenna B NM Gammel barskog #143 Branntjernhøgda A NM Gammel barskog # 144 Skjerpemyra B NM Gammel barskog Kalkskog tillegg, kulturlandskap #145 Solheim skole Ø A NM Hagemark Kant kratt Tillegg pr. juni 2005 Skog: Nordre Oppdalen-Råstadbakka: 146 Råstadtoppen NV A NM Kalkskog Kalvsjø/Fagertun-Lundby: 147 Askilsrud N A* NM Kalkskog Skogsbeiter, kalkrike enger 148 Karussputten S A NM Kalkskog Grotter/gruver, rikere sumpskog 149 Karussputten SV B NM Kalkskog Kantkratt 150 Ny borgtjernet S B NM Kalkskog 151 Kjevlingen S B NM Kalkskog 152 Øvre Askilsrud V B NM Kalkskog Kalkrike enger, kantkratt (Rya-)Grua-Mylla: 153 Røsteberget-Olsknappen A NM Rik edellauvskog Kalkskog, kant kratt, sørberg 154 Monseberget ved Rya A NM Kalkskog 155 Brattlia-Nordstrand B NM Kalkskog Skogsbeiter, grotter/gruver 156 Brattlia N B NM Kalkskog Skogsbeiter 157 Vollstad NV B NM Kalkskog Skogsbeiter, sørberg og rasmark 158 Oppen kalkverk B NM Grotter/gruver Kalkskog Harestua: 159 Svartberget A NM Rik edellauvskog Gammel barskog, sørvendt berg og rasmark, bekke kløft Øståsen: 160 Bredehaugen N B NM Gammel barskog 161 Snellingsrøysa NV B PM Gammel barskog Nordmarka: 162 Kollern B NM Gammel barskog 163 Bislingsetra Ø B NM Bekkekløft Rikere sumpskog Kulturlandskap: 164 Frågått SØ B NM Skogsbeiter Kalkskog 165 Omdalsvannet NØ B NM Naturbeitemark 166 Malmgruben V (Olsknappen SV) B NM Skogsbeiter Kalkskog 167 Østhagan N på Grua A NM Grotter/gruver Kalkskog 168 Nysetergruven B NM Grotter/gruver Kalkskog 169 Grua stasjon S B NM Artsrike veikanter 170 Sagmoen B NM Naturbeitemark 171 Vassjøtjern NØ B NM Hagemark Kantkratt 172 Bergensbanen v/ Vassjøtjern B NM Kalkrike enger Kantkratt 173 Grindvoll N B NM Naturbeitemark 174 Råstadbakka S B NM Hagemark Kantkratt, kalkrike enger, viktig bekkedrag, rikere sumpskog Setervoller på Øståsen og i Nordmarka: 175 Surka B NM Naturbeitemark 176 Sørli/Brattlia B NM Naturbeitemark 177 Knippasetra B NM Naturbeitemark 178 Kjørvensetra A NM Naturbeitemark Kalkrike enger 179 Båhussetra B NM Naturbeitemark 180 Nysetra (Nordmarka) B NM Naturbeitemark Myr (rikmyr):

11 181 Kjørvenåsen øst I B NM Rikmyr 182 Kjørvenåsen øst II B NM Rikmyr 183 Stormyra (Veståsen) A NM Rikmyr Kalkskog 184 Lauvbekken B NM Rikmyr 185 Espen Ø A NM Rikmyr Ferskvann: 186 Harestuvannets delta B NM Deltaområder 187 Høltjernet på Grindvoll B NM Kalksjø Rikere sumpskog Setervoller Øståsen-Nordmarka (forts.) 188 Gjerdingen gård B NM Naturbeitemark 11

12 Verdifulle naturtyper Det er registrert viktige/svært viktige biomangfold-lokaliteter i 24 av naturtypene som skal kartlegges etter DN-håndbok (Tabell 2). På mange lokaliteter opptrer det flere verdifulle naturtyper samtidig. Disse lokalitetene er i kommunens kart-database og på faktaarkene rubrisert under den viktigste naturtypen på lokaliteten, dvs. den mest verdifulle, og/eller dominerende naturtypen; heretter kalt hovednaturtypen. Alle forekommende naturtyper er listet opp i lokalitetsoversikten i Tabell 1. I alt 19 kategorier er registrert som hovednaturtype, og av disse er 11 kategorier er registrert som hovednaturtype på mer enn 2 av lokalitetene (Tabell 2). Disse 11 kategoriene kan sees på som de viktigste, sårbare naturtypene i Lunner kommune. Det er naturtyper innenfor hovedgruppene kulturlandskap, skog, myr og ferskvann/våtmark som dominerer i materialet, med h.h.v. 75, 46, 38 og 27 lokaliteter (Tabell 2). Tabell 2. Verdifulle biomangfold-lokaliteter i Lunner fordelt på 20 ulike naturtyper. andre nat.typer = naturtypen finnes på lok., men er ikke viktigste type ( tall i parentes: antall lok. med denne hovednaturtype). hovednat.type andre nat.typer hovednat.type andre nat.typer kulturlandskap (75): ferskvann/våtmark (27 lok.): naturbeitemark kalksjøe r 14 1 hagemark 22 9 rike kulturlandskapssjøe r 7 1 skogsbeite r 8 12 dammer 2 6 kalkrike enge r 6 11 viktige bekkedrag 2 10 grotter/gruver 6 2 deltaområder 1 0 slåtteeng 2 1 ikke-forsurede restforekomster 1 0 artsrike veikanter 1 2 kilde og kildebekk 0 1 store, gamle trær 0 3 skog (46): fuktenger 0 1 kalkskog myr (38): gammel barskog 24 1 rikmyr rikere sumpskog 1 30 rasmark, berg, kantkr. (0): bekkekløfter 4 2 kantkratt 0 18 rik edellauvskog 2 2 sørvendt berg og rasmark Ferskvann og våtmark Innenfor ferskvann og våtmark er det naturtypen kalksjøer som peker seg ut som den mest verdifulle for biomangfoldet. Det er til sammen registrert 14 kalksjøer (kransalgesjøer) i Lunner (Tabell 1, 2), hvorav hele 12 er vurdert som svært viktig (A-områder). Fem av disse lokalitetene (lok. 1 Øyskogtjernet, lok. 2 Rokotjernet, lok. 6 Vassjøtjernet, lok. 7 Galtedalstjenna og lok. 9 Nyborgtjernet) er vurdert å være av nasjonal verdi. Fire av de fem ligger i grenseområdene mot nabokommunene Gran og Jevnaker, og det er behov for en samordnet forvaltning av disse. Lunner har sammen med de andre Hadelandskommunene en unik samling av kransalgesjøer og har et viktig, nasjonalt forvaltningsansvar for disse (se egen ramme på neste side).

13 13 Hadeland utmerker seg med den største konsentrasjonen av intakte kalksjøer kransalgesjøer i Norge. I alt er det kjent et 50-talls lokaliteter av kalksjøer over breibygda, og omtrent halvparten av disse kan betraktes som intakte kransalgesjøer. T il sammen 9 lokaliteter (hvorav fem i Lunner) er vurdert å være av stor nasjonal-internasjonal naturverdi. Dette er et hot-spot -område for biomangfold og rødlistearter, og det er en særlig utfordring for Hadelandskommunene å forvalte dette arvesølvet. Mange rødlistede og regionalt sjeldne arter forekommer innenfor gruppene kransalger, langskuddsplanter, ferskvannsnegl og muslinger. Det er indikasjoner på at disse kransalgesjøene er meget gamle, og at de har forandret seg svært lite på flere tusen år (jfr. Langangen 1974, 1994). Dermed framtrer kransalgesjøene som en rest av urnaturen på Hadeland en unik naturarv for hadelandsbygdene. Kransalgene er en helt spesiell gruppe planter som ofte danner matter over innsjøbunnen i de intakte, små kalksjøene, noe som har gitt opphav til betegnelsen kransalgesjøer på slike. I Lunner er det 12 intakte, velutviklede kransalgesjøer som alle har fått verdien svært viktig. De piggete, flerårige kransalgene er innleiret i kalkskorper som gjennom tusener av år har bygget opp mektige, gråhvite kalklag på bunnen. Disse lagene kalles kalkmergel, og framtrer stedvis som hvit kalksand i strandsonen hvis innsjøen er senket. Mergelbankene i strandsonen gir opphav til en spesiell, ofte åpen, beitet kalkfukteng eller rikmyr-vegetasjon bl.a. med innslag av sjeldne orkidéer og rødlistede sopper. Flere av kalksjøene på Hadeland er mer eller mindre forurensede/næringsanrikede (eutrofe) med et truet og delvis utarmet biomangfold. Enkelte av disse innsjøene er dominert av vasspest. For flere er det indikasjoner gjennom tidligere funn og observasjoner at det opprinnelig var velutviklede kransalgebanker her, mens det i dag bare er små forekomster. For flere av forurensede/næringsanrikede kalksjøene bl.a Kalvsjøtjernet i Lunner og Storetjernet i Jevnaker har det skjedd en positiv utvikling de seineste årene; vannkvaliteten ser ut til å blitt bedre i lange perioder, og vasspesten har gått betydelig tilbake i mengde, med en tilsvarende økning av flere av kransalgeforekomstene. Men andre innsjøer har fortsatt en negativ utvikling, og det er et behov for forvaltningstiltak for å sikre at de viktigste lokalitetene forblir intakte!

14 14 Kalksjøene i Lunner kan deles i tre kategorier: 1. Skogstjern i naturtilstand (oligotrofe; Galtedalstjenna. Kalven, Småtjenna, Nyborgtjern) 2. Skogstjern noe påvirket av næringstilsig oppstrøms (mesotrofe; Bråtatjernet) 3. Innsjøer i kulturlandskapet, delvis omkranset av eng/åkermark og mer eller mindre forurenset/næringsanriket (mesotrofe-eutrofe; Vassjøtjernet, Kalvsjøtjernet, Øyskogtjernet, Rokotjernet, Korsrudtjernet, Orentjernet og Markatjernet) Kategori 1 ligger helt omkranset av skog, og er lite kulturpåvirket. Det finnes flere slike i Lunner, og Galtedalstjenna (Lunner/Jevnaker), Kalven og Nyborgtjern er av de aller mest intakte og verdifulle systemene av kransalgesjøer i Norge, bl.a. med store bestander av fire rødlistede kransalger. Generelt ser det ut til at mange av de små kalktjernene i skog på Hadeland har hatt en stabil tilstand de siste årene, med intakte kransalge- og mergelbanker langs det meste av innsjøene. Kategori 2 utgjør skogstjern med noe oppstrøms-forurensning. Slike tjern kan ha en ustabil vannkvalitet med enkelte algeoppblomstringer, men har ofte intakte kransalgeforekomster og mergelbanker. Bråtatjernet er et slikt tjern som i dag synes å mangle velutviklede kransalge/mergelbanker. Årsaken kan imidlertid ligge i naturgitt forhold, da Bråtåtjernet har mye torv- og klippestrender. Kategori 3 ligger delvis mot åker og engmark, og vannforekomstene er mer kulturpåvirkede (mesotrofe-svakt eutrofe) med tidvise algeoppblomstringer og stedvis kraftig tilgroing med takrørbelter der beiting har opphørt. Disse innsjøene balanserer på en smal knivegg; på den ene siden har de en lang historie som kulturlandskapssjøer, med en del sjeldne/sårbare arter som begunstiges av en viss næringsanrikning (mesotrofe forhold), frodighet og av tradisjonell hevd av strandsonen med beite og slått. På den annen side står disse i stor fare for å bikke over og bli såvidt forurenset/eutrofiert med hyppige algeoppblomstringer og kraftig tilgroing at de mest sårbare biosamfunnene forsvinner. Flere av sjøene i denne kategorien har blitt mer eller mindre utarmet fra 1960-tallet til 1990-tallet (bl.a. med redusert undervannsvegetasjon), men kan nå se ut til å ha snudd, med en økning i sjeldne/sårbare elementer. Mest intakt av de kulturpåvirkede kalksjøene er Vassjøtjern, som er vurdert som Norges største (og en av de rikeste) kransalgesjøer (Langangen 1971, 1994). Øyskogtjernet, Rokotjernet og Korsrudtjernet er også i stor grad intakte. I Vassjøtjernet har det skjedd en betydelig tilgroing med takrør de seineste tiårene, noe som har en negativ effekt på biomangfold og rødlistede arter av vannplanter (særlig rødlistede kransalger, se også faktaark del-rapport II). Det er nok skjedd elementer av den samme tilgroingen av sivbelter også for flere av de andre, kulturpåvirkede kalksjøene. T ilgroingen skyldes primært opphørt beite som tidligere holdt sivbeltene helt nede. Som for vannplantene er det registrert en rekke meget sjeldne, kalkkrevende arter innenfor dyresamfunnene i disse kalksjøene. Både når det gjelder ferskvannssnegl (Økland 1990) og zooplankton/- litorale krepsdyr (Walseng m. fl. 2002) ser det ut til at den høyeste artsdiversiteten opptrer i kulturlandskapssjøene, gjerne de som har en blanding av omkringliggende skog og åker/eng. Alle de næringsrike kalksjøene på Hadeland er kjent for å ha et rikt fugleliv av vann- og våtmarksfugl (jfr. bl.a. Gaarder & Larsen 1993, Larsen 1996; se kap nedenfor). Flere av de sjeldne vannfugleartene, som toppdykker og sothøne synes å være begunstiget av framveksten av kraftige sivbelter, spesielt av takrør. Også flere bunndyr synes å være mer eller mindre begunstiget av sivbelter og frodig kantvegetasjon (jfr. Økland 1990). Disse takrørbeltene er imidlertid botanisk sett et ekstremt artsfattig miljø, nærmest en monokultur som stedvis fortrenger en opprinnelig, artsrike kalksump/rikmyr med forekomst av sjeldne arter. Dessuten har framveksten av disse takrørbeltene ført til en betydelig tilbakegang av rødlistede kransalger inni- og på utsiden av takrørbeltene, der disse strekker seg langt utover i vannet. Det er derfor ønskelig å holde takrørskogene borte eller på et moderat nivå der det er mergelbanker og kransalgematter.

15 Myr Lunner huser en rekke meget verdifulle rikmyrer i kalkområdet, både over breibygda og i de bygdenære åspartiene og framliene av Nordmarka og Øståsen. T il sammen er registrert 38 lokaliteter (Tabe ll 2). Disse er tilnærmet fullstendig kartlagt på Øståsen, mens det gjenstår en del i Nordmarka. En del av rikmyrene er for lengst utgrøftet og ødelagt, men stedvis er en del små tarmer intakte, og noen steder danner disse litt større, sammenhengende systemer, f.eks. i Dalasjø-Tveitmarktoppenområdet langs Øståsen. Over breibygda er mye utgrøftet, men rikmyrene langs kalksjøene er stort sett intakt. Her har det vært umulig å drenere dem ut, fordi de ligger i nivå med tilliggende vannspeil. Særlig de myrene som tidligere har vært påvirket av slått og beite har et rikt mangfold. En spesiell type rikmyr-kalksump har oppstått der kalksjøene er senket 0,5-1,5 m, og kalkmergelbanker er blitt eksponert på land. Kalkmergelen er en type kalksand som er dannet av utfellinger på kransalger i vannet. På dette substratet opptrer svært rike mergelfuktenger som gjerne har vært beitet. Disse er karakterisert av en åpen, særlig artsrik rikmyr-riksump-vegetasjon med et kobbel av rikmyrarter, som de purpurfargete orkidéene engmarihånd og blodmarihånd (funnet ved Rokotjern; Gaarder & Larsen 2001), breiull, klubbestarr, ulike typer gulstarr-nebbstarr, hårstarr, småsivaks, dvergjamne, jåblom, m.v. Også en del sterkt spesialiserte sopper knyttet til kalkrike enger kommer inn her, særlig rødskivesopper som den rødlistede fiolett rødskivesopp (Entoloma mougetii). Velutviklede mergelsumper/rikmyrer er registrert bl.a. fra kalksjøene Rokotjernet, Nyborgtjern og Karussputten. Tidligere har disse mergelsumpene vært beitet, men nå synes beitet å være opphørt eller kun helt sporadisk. Stedvis synes tilgroingen etter opphørt hevd å være ubetydelig, men stedvis skjer det en påtagelig framrykking av vier- gråor- og bjørkekratt. Slike mergelsumper er en ytterst sjelden utforming av rikmyr/kalksump som i Norge nesten bare finnes på Hadeland, og for øvrig i Norden nesten bare i Jämtland.

16 Kulturlandskap Innenfor de 75 registrerte kulturlandskapslokalitetene er 23 vurdert som svært viktige A-områder (Tabe ll 1). Disse er i stor grad knyttet til åpne, beitede, kalkrike naturenger og til hamnehager. Den førstnevnte dekkes av to naturtyper i DN håndbok 13-99; kalkrike enger og naturbeitemark. Her har vi valgt å plassere kalktørrengene nede i bygda i hovednaturtype naturbeitemark der de fortsatt aktivt beites, mens resten er betegnet kalkrike enger, mens setervollene inne på Øståsen og Nordmark er plassert i naturbeitemark (selv om flere av vollene er kalkrike). De mest verdifulle kulturlandskapslokalitetene er oftest knyttet til grunnlendte rygger av kalkstein eller rombeporfyr (lavabergart) og andre rest-arealer som ikke har vært dyrket opp og ikke/lite gjødslet. Her er det rester av en natureng-vegetasjon eller hagemark som kan være meget gammel, og som har en høy artsdiversitet, med mange rødlistearter (rester av vikinge-landskapet ; se egen ramme om kalktørrenger og hamnehager). Litt forenklet kan en si at kartleggingen av det gamle vikingemangfoldet dreier seg om å finne restarealer med så mye berg at det ikke har vært verdt å spavende. Det meste av jordsmonn tykkere enn 10 cm ser ut til å ha vært periodevis spavendt og oppdyrket, eller det er i hvert fall pr. i dag så kraftig gjødslet at det gamle mangfoldet og de sjeldne artene gjerne er utkonkurrert og forsvunnet Kalkrike enger I alt 17 av naturtypelokaliteter kan betraktes som kalkrike enger. Dette omfatter 6 lokaliteter der kalkrike enger registrert som hovednaturtype, og 11 lokaliteter der naturbeitemark er registrert som hovednaturtype. De sistnevnte er kalktørrenger som er aktivt beitet. På de beitede lokalitetene er ofte tatt med ganske store arealer med beitemark, i noen tilfeller også del-arealer som nok i perioder kan ha vært fulldyrket. Her vil det kunne være mulig å re-etablere et rikere mangfold ved bl.a. å redusere bruken av kunstgjødsel, slik at artsrike samfunn/sjeldne elementer kan re-etableres fra nærliggende, intakte spredningssentra. Videre er det viktig å ta vare på og videreutvikle variasjonen med nøkkelelementer som hasselkratt (ofte svært gamle elementer), rosekratt, einerbakker og enkelt-trær f.eks. av bjørk. Lokalitetene som ikke lengre er beitet er ofte små. Her er gjerne utfigurert bare de mest grunnlendte kalkryggene som har den rikeste vegetasjonen og som fortsatt er åpne pga. svært tørkesvakt jordsmonn med kalkberg i dagen. Disse ikke-beitede kalkbergene er ofte veritable blomsterenger dominert av krydderduftende bergmynte, kantkonvall, maria nøkleblom, fagerklokke, rundbelg, knoppurt-arter, maure-arter, dunhavre, og med sjeldne arter som dragehode (rødlistet etter Bern-konvensjonen), enghaukeskjegg, gullkløver, bakkesøte, skåresildre, m.fl. Sannsynligvis er disse blomsterengene også meget viktige insektshabitater. Imidlertid er de under en langsom tilgroing; først med rosekratt, einer, rogn og andre typer kratt, og der det er litt jordsmonn kommer det etter hvert også inn mer voksterlig skog av osp, bjørk og furu. Stedvis kan en se at elgen bidrar sterkt til å holde kratt-tilgroingen nede, men på sikt er ikke dette tilstrekkelig. Kartleggingen av små restarealer med grunne kalkberg og kalktørrenger kan ikke ansees å være fullstendig Hagemark Hagemark er en betegnelse på det som er midt i mellom eng og skog, dvs. lunder og hamnehager som har et mer eller mindre åpent preg og har (tidligere) vært skjøttet som beitehager. Noen kan i dag være ganske lukkede (edel)lauvskoger. Det finnes flere slike verdifulle forekomster i Lunner, men de av dem som ikke har vært beitet på lenge er preget av betydelig gjengroing, og er i dag tette lauvskoger, der elementer av mangfoldet på sikt vil gå tapt hvis de ikke skjøttes (tynnes og helst beites). Disse lauvdominerte kantskogene er blant de viktigste vinterområdene for rådyr.

17 17 Ved siden av kalksjøene/kransalgesjøene og kalkskogene er det de kalkrike engene og hamnehagene som er biomangfold- arvesølvet i Lunner. Velutviklede kalktørrenger er et karaktertrekk for Hadelandsbygdene. Langs de markerte kalkryggene på Hadeland er det registrert flere sjeldne og rødlistede eng-arter enn de fleste andre steder på Østlandet. Mange av gårdene særlig i vestre Lunner ligger i tilknytning til oppstikkende kalkberg og lavabergarter (rombeporfyr). Ofte har de grunne ryggene langs åker/engkantene sannsynligvis hatt en stabil hevd over svært lang tid. Trolig er en del av disse kalktørrengene mer enn tusen år gamle, enten de har vært åpne enger, eller de har hatt et preg av hamnehage med innslag av trær og busker. Disse restene av det gamle vikinge-landskapet er biomangfold-oaser med en artsrik blomsterengvegetasjon med en rekke regionalt sjeldne arter. De mest sjeldne og rødlistede artene, som enghaukeskjegg, gullkløver, bittersøte og bakkesøte er trolig helt avhengig av beite eller slått, enten de står i eng eller kantsone, mens andre også kan greie seg på naturlig åpne kalkberg. I Lunner finner vi i dag de store biomangfold-verdiene mest i de tørreste, skrinne engene. Der hvor det er dypere jordsmonn og bedre fuktighet har jorda gjerne vært brukt til annet enn beite/slåtte-enger. Der det har vært friske til fuktige enger er disse i dag enten fulldyrket, grodd igjen, eller de er så godt gjødslet med tett grasvegetasjon at de sjeldne artene og blomstereng-preget er forsvunnet (se ramme om skjøtsel og forvaltning av de kalkrike engene). Også det skjulte biomangfoldet er i stor grad avhengig av hevd. En hel gruppe av sopper har fått betegnelsen beitemarkssopper, og bak dette skjuler det seg en hel rekke av sjeldne og rødlistede arter som er knyttet eksklusivt til (kalk)rike beite- og slåtte-enger. I Lunner er det registrert et 20-talls rødlistede beitemarkssopper og flere av disse har åpenbart et norsk kjerneområde på kalken på Hadeland (se kap. 3.3). Eksempler på slike arter er brun engvokssopp (Hygrocybe colemanniana) og flammevokssopp (H. intermedia). Disse artene er viktige indikatorer på såkalt økologisk kontinuitet, dvs. de indikerer at disse kalktørrengene sannsynligvis er mer enn tusen år gamle, og at de har forandret seg lite. Disse restarealene er kanskje de mest intakte elementene av det gamle vikingelandskapet, og kan sees på som en form for naturminner på lik linje med gravhauger og andre kulturminner som de ofte ligger i nærheten av. Skøyen-området nord for Kalvsjø er et av de beste eksemplene på et slikt vikinge-landskap i Lunner, men det er også elementer f.eks. i Askedalen-Tørnebb-området i Søndre Oppdalen, Råstadbakkaområdet og Lunnerkollen. Minst fire betingelser synes å måtte være tilstede for denne sjeldne og artsrike vegetasjonen: - Grunnlendt, ±kalkrik mark, dvs. det må være grunt jordsmonn over bergrygger. Der kalkrygger stikker opp i dagen kan de gjenkjennes ved den karakteristiske bølgete-gropete overflaten på kalksteinen (karstgroper), mens rombeporfyren har store, rombeformete mineralkorn. - Beite eller slått som holder engvegetasjonen åpen uten tilgroing. - Lang økologisk kontinuitet, dvs. gammel engmark-hamnehage som har vært stabil over lange perioder (rester av vikinge-landskapet ). - Lite gjødselpåvirkning, slik at ikke grasvegetasjonen å bli for tett (kombinert med tørkestress).

18 18 Det foreligger iflg. markslagskart flere små kulturpåvirkede lauvskoger/hagemarker innenfor kambrosilur-bygda som vi ikke har kunnet prioritere for registrering, slik at denne naturtypen ikke kan regnes for fullstendig registrert. Generelt er det viktig å ta vare på all lauvdominert kantskog og forsøke å opprettholde/re-etablere et åpent preg. Spesielt bør tas vare på de eldgamle viking-elementene, knyttet til knaus-områder, steinrøyser og andre restarealer med edellauvtrær inkludert hassel, som er en viktig biomangfold-bærer. I forhold bl.a. til tilskuddsmidler i landbruket er det for biomangfoldet langt viktigere å ta vare på gamle restarealer med lauvskog, framfor å skape nye på mark som tidligere har hatt en annen bruk. Plantet bjørkehage på tidligere granmark, f.eks., har ofte en nokså triviell flora og fauna Setre og plasser på Øståsen og i Nordmarka Setervoller er en type engmark som ofte representerer små oaser i et ellers nokså artsfattig skogslandskap. Disse setervollene skiller seg også fra engmarka i bygda pga. høydeforskjellen. De fleste vollene ligger m o.h. og har dermed et litt annet artsinventar enn bygde-lokalitetene som ligger m. o.h. Beitetrykket på Øståsen og i Nordmarka er bedre enn i mange andre seter-distrikter. Per i dag hevdes de uinngjerdete vollene godt som følge av at hele åspartiet benyttes som utmarksbeite for sau og storfe. Dette kan imidlertid bli en begrensende faktor ved eventuell nedgang i antall beitedyr framover. Hvis beitedyrtettheten går ytterligere ned her, vil vollene fort kunne gro igjen, og verdifulle elementer av biomangfoldet gå tapt. De fleste setervollene på Øståsen og i Nordmarka er oppsøkt og kartlagt tidligere eller i forbindelse med foreliggende prosjekt.

19 Skog Det er foretatt en del suppleringer til den MiS-kartlegging og naturtype-kartlegging i skog som allerede er gjennomført i Lunner. Dette fordi det i denne ikke har vært kartlagt kalkskog og fordi den foreliggende kartleggingen har kommet over en del verdifulle skoglokaliteter i tilknytning til tilliggende kalksjøer, kalktørrenger o.l., samt i forbindelse med rødlistefunn. De mest verdifulle skogbestandene for biomangfold i Lunner er helt grunnlendte kalkrygger med kalkskog/rik lågurtskog gjerne preget av en blanding av gran og furu. De rikeste og mest verdifulle bestandene har normalt ikke så mange iøynefallende indikatorarter eller elementer, og kan være vanskelig å kartlegge uten nærmere artsregistreringer. Imidlertid kan de svært viktige bestandene gjerne karakteriseres som følger: Det må være helt grunnlendt, og det partier med < 10 cm jordsmonn som er de mest verdifulle. Disse framtrer ved at det som regel er en del kalkberg i dagen. Kalkberget har ofte en karakteristisk uregelmessig overflate med små hull og sprekker (karst-fenomener). Dette er særlig tydelig en del steder på Grua, f.eks. langs kalkbruddene på Østhagan. Skogen på disse kalkknausene er gjerne stedvis nokså åpen med velutviklet buskjikt (rosebusker, dvergmispel, rogn, einer, osv.) og det er gjerne mye blåveis. Ellers kan undervegetasjonen være sparsom, med et kraftig utviklet mosesjikt, ofte med innslag av enkelte sjeldnere arter som knerot og mattestarr, samt den sterkt kalkkrevende rødflangre. Disse er gjerne preget av, og muligens begunstiget av, en langvarig kulturpåvirkning, først og fremst i form av skogsbeite. Ikke alle de markerte kalkryggene er like rike. Flere av ryggene er dekket av et tynt lag med morene, som gjør at kalkeffekten her blir langt mindre enn f.eks. langs ryggen nord for Galtedalstjenna der det mange steder er kalkberg i dagen i en smal stripe langs topp-partiet (utfigurert som lavere bonitet på markslagskart). De mest grunnlendte kalkskogene utgjør ekstreme hot-spots for jordboende mykorrhizasopper (arter som har samliv med trerøttene). Her kan det pr. lokalitet være opp til 35 rødlistearter, og i Lunner som helhet er det registrert nærmere 100 rødlistede sopparter knyttet bare til kalkskog. De rikeste kalkskogene som er registrert er lok. 119 Bråtåtjern S (18 rødlistede sopparter), lok. 120 Sløvika SØ (11 rødlistearter), lok. 121 Vaterud-Galtedalstjenna (31 rødlistearter), lok. 146 Råstadtoppen NV (16 rødlistearter), lok. 147 Askilsrud N (35 rødistearter), lok. 148 Karussputten S (15 rødlistearter) og lok. 154 Monseberget (7 rødlistearter, dessuten orkidé-rik kalkfuruskog). Det er også registrert rike, kulturpåvirkede kalkskoger i kanten av flere av de gamle kalkbruddene i Grua-Mutta-Oppen-området. Særlig rikt er området rundt det øvre, store kalkbruddet på Østhagan ved Grua (lok. 167). Her er bl.a. registrert 24 rødlistearter av sopp. Det meste av denne lokaliteten og de fleste funnene ligger innefor verneområdet på Østhagan.

20 20 3. Rødlistearter Det er utarbeidet rødlister for en rekke organismegrupper (DN 1999b). Dette er lister over arter som er så sjeldne og utsatt for tilbakegang (negativ påvirkning) at de er vurdert som truete, sårbare eller hensynskrevende. Dette er arter som kommunen som lokalt miljøforvalter forplikter seg til å ta vare på. Kambro-silur-bygdene på Hadeland har i over 100 år hatt status som et interessant område for botanikere, zoologer og limnologer, og har vært relativt mye besøkt. Kunnskapen om sopp, karplanter, fugl og en del ferskvannsorganismer er omfattende, mens den store rødlistegruppen insekter vet vi fortsatt lite om. Til sammen er det registrert mer enn 150 rødlistede arter i Lunner, herav mer enn 100 sopparter. Data om de enkelte funn finnes på de enkelte lokalitetsvise faktaark, men det er foreløpig ikke foretatt noen fullstendig sammenstilling av rødlistedataene. 4. Forvaltningsmessige utfordringer Det mest verdifulle biomangfoldet arvesølvet i Lunner er knyttet til: - gamle kulturlandskap (kalkrike, beitede enger og hagemark) - kalksjøer - rikmyrer - grunnlendt kalkskog Her har kommunen et regionalt-nasjonalt forvaltningsansvar! De fleste av de mest verdifulle områdene ligger i kalkområdet nord for Grua-Mylla og vest for Nysetra-Dalasjøhøgda-Liuberget-Koperud. Det hadde derfor vært ønskelig om det hadde blitt utarbeidet forvaltningsplaner for de viktigste delene av dette området, som fokuserte ivaretagelse av miljøhensynene på en helhetlig måte, både i forhold til inngrep/flerbruk og skjøtsel av kulturlandskapet. Et eksempel på et særlig viktig område med høy tetthet av A-lokaliteter kan være Skøyen-Ballangrud-området, som også er et satsningsområde bl.a. i forbindelse med skole-utbygging. Ifølge faktaarkene i rapport del II, er hovedtruslene mot det sårbare biomangfoldet i Lunner: - tilgroing som følge av opphørt hevd - overgjødsling av artsrik engmark - forurensning i form av gjødselstilsig/eutrofiering av innsjøer - flatehogst/omfattende hogstinngrep I tillegg kan utbygging være en trussel i press-områder. T iltak mot tilgroing og overgjødsling i det gamle kulturlandskapet er diskutert i egen ramme på neste side. Det bør foretas en gjennomgang av landbrukets tilskuddsordninger til miljøtiltak, slik at disse så langt mulig kan kanaliseres til de biologisk mest verdifulle kulturlandskapslokalitetene, og spesielt de som er truet av tilgroing hvis ikke hevden kan opprettholdes. 4.1 Forvaltningsforslag i kalkskog I kalkskogslokalitetene er flatehogst ofte vurdert som en trussel mot det sjeldne/sårbare mangfoldet. Disse lokalitetene er biologisk spesielt viktige bl.a. fordi de huser ansamlinger av rødlistede mykorrhizasopper, dvs. jordboende arter som er avhengig av et samliv med trerøttene. Ved flatehogst i barskogen vil disse artene utgå fordi vertstrærne dør, men det er sannsynlig at rødlisteartene vil overleve en lukket hogst der en betydelig del av rotmassen overlever. Dessverre finnes det liten kunnskap om hvor stor tretettheten må være for overlevelse av disse soppartene, og det er vel også ofte usikkert hvor stabile disse kalkskogs-bestandene vil være overfor vindfelling ved lukkede hogster.