Forhandlinger i Stortinget nr nov. Finansdebatt

Transkript

1 Forhandlinger i Stortinget nr nov. Finansdebatt 567 Møte torsdag den 25. november kl. 10 President: H ans J. Rø sjorde Dagsorden (nr. 18): 1. Debatt om finansministerens redegjørelse om stats- og nasjonalbudsjettet for 2000 (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 4. oktober 1999) 2. Innstilling frå finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 2000 og forslaget til statsbudsjett medrekna folketrygda for 2000 (Budsjett-innst. S. I ( ), jf. St.meld. nr. 1 ( ), St.prp. nr. 1 ( ), St.prp. nr. 1. Tillegg nr ( ) og forslag oversendt frå Stortinget 13. oktober 1999) 3. Innstilling fra finanskomiteen om skatte-, avgifts- og tollvedtak for 2000, nytt vedtak om fastsettelse av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskattøren for inntektsåret 1999, rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner for 2000, tilfeldige utgifter/inntekter i statsbudsjettet for 2000 og statsbudsjettets kapitler som gjelder utbytte m.v. for 2000 (Budsjett-innst. S. nr. 1 ( ), jf. St.meld. nr. 1 ( ), St.prp. nr. 1 ( ), og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 12 ( )) 4. Referat Presidenten: Representanten Erik Dalheim, som har vært permittert, har igjen tatt sete. Fra Stortingets delegasjon til Den vesteuropeiske unions parlamentariske forsamlings 46. sesjon i Paris foreligger søknad, undertegnet av delegasjonens leder, stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen. Søknaden gjelder permisjon i tiden fra og med 30. november til og med 2. desember for representantene Dag Danielsen, Odd Eriksen, Grethe Fossli, Ingvald Godal, Laila Kaland, Jørgen Kosmo, Hallgeir H. Langeland, Finn Kristian Marthinsen og Fridtjof Frank Gundersen. Søknaden foreslås behandlet straks og vedtatt. Det anses bifalt. Fra Høyres første vararepresentant for Telemark fylke, Gunn Marit Helgesen, foreligger søknad om å bli fritatt for å møte under representanten Ingvald Godals permisjon i tiden fra og med 30. november til og med 2. desember, av velferdsgrunner. Etter forslag fra presidenten ble enstemmig besluttet: 1. Søknaden behandles straks og innvilges. 2. Følgende vararepresentanter innkalles for å møte i permisjonstiden. For Akershus fylke: André Kvakkestad og Rikke Lind For Buskerud fylke: Unni Hennum Lie For Møre og Romsdal fylke: Ottar Kaldhol For Nordland fylke: Bjørnar Olsen For Oslo: Sissel Dagslet For Rogaland fylke: Ingrid Fiskaa For Telemark fylke: Kari Lise Holmberg For Vestfold fylke: Karin Lian 3. Rikke Lind og Ottar Kaldhol innvelges i Lagtinget for den tid de møter for representantene Grethe Fossli og Laila Kaland. Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteens vil presidenten foreslå at sakene nr. 1 3 behandles under ett og anser det som vedtatt. Sak nr. 1 Debatt om finansministerens redegjørelse om stats- og nasjonalbudsjettet for 2000 (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 4. oktober 1999) Sak nr. 2 Innstilling frå finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 2000 og forslaget til statsbudsjett medrekna folketrygda for 2000 (Budsjett-innst. S. I ( ), jf. St.meld. nr. 1 ( ), St.prp. nr. 1 ( ), St.prp. nr. 1. Tillegg nr ( ) og forslag oversendt frå Stortinget 13. oktober 1999) Sak nr. 3 Innstilling fra finanskomiteen om skatte-, avgifts- og tollvedtak for 2000, nytt vedtak om fastsettelse av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskattøren for inntektsåret 1999, rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner for 2000, tilfeldige utgifter/inntekter i statsbudsjettet for 2000 og statsbudsjettets kapitler som gjelder utbytte m.v. for 2000 (Budsjett-innst. S. nr. 1 ( ), jf. St.meld. nr. 1 ( ), St.prp. nr. 1 ( ), og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 12 ( )) Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten ordnes slik: Debatten føres over to dager, i dag og i morgen, med en samlet taletid på 8 timer og 10 minutter, eksklusiv replikkordskifter og 3-minuttersinnlegg. Taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 190 minutter, Fremskrittspartiet 70 minutter, Kristelig Folkeparti 70 minutter, Høyre 65 minutter, Senterpartiet 35 minutter, Sosialistisk Venstreparti 30 minutter, Venstre 20 minutter og representanten Bastesen 10 minutter. Replikkordskiftet blir foreslått ordnet slik: Det blir gitt adgang til fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere, parlamentariske ledere, statsministeren og finansministeren og tre replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer samt etter øvrige statsråders innlegg uansett lengde innenfor den fordelte taletid. Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. Det anses vedtatt. S

2 nov. Finansdebatt 1999 Lars Gunnar Lie (KrF) (leiar for komiteen): Dette er den siste budsjettdebatten i dette tusenåret, og budsjettet vi skal vedta, er eit budsjett for det første året i det neste tusenåret. Det gjev grunnlag for refleksjonar. Det gjev grunnlag for å trekkja linjer litt lenger fram enn berre for eitt år. Kva er det i budsjettet for 2000 som vil verta hugsa i ettertid? Eit av elementa vil truleg vera at vi fekk utvida barnetrygda til 18 år. Eit anna er at fedrar fekk sjølvstendige rettar knytte til fødselspengar for fedrar. Det særskilde minstefrådraget for lønsinntekter vil òg verta hugsa. Vi har grunn til å vera nøgde med stoda i landet vårt. Vi har det i det minste økonomisk sett svært godt. Sysselsetjinga er høg og arbeidsløysa lita, sjølv om ein i nokre sektorar og i nokre delar av landet har store problem knytte til låg utbyggingsaktivitet i petroleumssektoren. Vi bør likevel merka oss at ikkje alle i vårt samfunn kjem godt ut jf. det som er dokumentert i utjamningsmeldinga frå Regjeringa. Eg meiner òg at det er viktig for oss å vera opptekne av dei store skilnadene vi ser i verdssamfunnet. Regjeringa Bondevik og regjeringspartia har også i år synt evne til å styra den økonomiske politikken på ein god måte. Regjeringspartia markerer sentrum som eit sjølvstendig regjeringsalternativ i det politiske landskapet. Vi fører med denne innstillinga stabiliteten i finanspolitikken vidare. Det er særs positivt at det er breidd bak Regjeringa sitt budsjettframlegg med dei modifikasjonane som er gjorde, slik det no ligg føre i innstillinga. Totalt sett er det ikkje store endringar som er gjorde. Det er eit finanspolitisk opplegg som tek omsyn til og legg til rette for ei god utvikling i landet vårt. Regjeringa sine prioriteringar får gjennomslag, samstundes som det i innstillinga viser igjen at ein har fått støtte for budsjettet frå Arbeidarpartiet. Det er heilt naturleg at dei som støttar budsjettframlegget, også med det får setja sitt preg på det. Det skjedde også i fjor og i forfjor. Men i motsetnad til forrige år har vi i år ikkje berre subsidiær støtte, men støtte til budsjettet slik det no skal vedtakast. Eg ser på dette som meir forpliktande for dei vi har inngått avtale med. Arbeidarpartiet røystar ved dette budsjettet for t.d. reiarlagsskattesystemet som prinsipp, det same gjeld for aksjerabatt, refusjonsordninga for sjøfolk osb. Når eg nemner desse områda, er det ut frå at eg ser det som verdfullt for næringslivet at det er mogeleg å få politisk breidd bak område som gjer at det vert påreknelege vilkår i tida framover. Dette har vi frå regjeringspartia vore villige til å «betala» for å få til. Eg er fullt klår over at nokre vil hevda at dette ikkje er stabilitet. Til det vil eg svara at ut frå den politiske samansetjinga Stortinget har no, er det regjeringspartia sitt opplegg som kan samla breiast tilslutnad. Eg meiner at sentrumspartia har lukkast i å gje stabilitet i rammevilkåra med skiftande samarbeidspartnarar i budsjettet på Stortinget. Det har også dette forliket med Arbeidarpartiet synt, m.a. ved at vi har makta å vareta rammevilkåra for dei familieeigde små verksemdene, både dei som er personleg eigde, og dei som er aksjeselskap. Eg vil seia litt om arbeidsdelinga i den økonomiske politikken. Det synest å vera naudsynt for å forklara litt av budsjettarbeidet. Pengepolitikken skal levera stabil valutakurs over tid. Og slik eg ser det, er det brei politisk tilslutnad til den pengepolitikken Regjeringa fører. Inntektspolitikken skal medverka til låg pris- og lønsvekst gjennom moderate lønsoppgjer og slik styrkja vår konkurranseevne. Her har partane i arbeidslivet saman med styresmaktene eit stort ansvar. Finanspolitikken statsbudsjettet skal gje stabilitet slik at ein sikrar høg, varig sysselsetjing og unngår prispress i økonomien. Ved denne budsjettinnstillinga har Regjeringa og fleirtalet i Stortinget oppfylt sin del av ansvarsdelinga i den økonomiske politikken. Det nøytrale opplegget som Regjeringa la fram i sitt framlegg til budsjett, er oppretthalde i avtalen med Arbeidarpartiet. Eg vil gje Arbeidarpartiet honnør for at dei har vore med på dette, og at dei ikkje har stilt ufråvikelege krav som kunne vera så omfattande at det ville gjort det umogeleg å føra vidare Regjeringa sin overordna finanspolitikk. Den underliggjande utgiftsveksten er høgare enn veksten i Fastlands-Noreg. Eg meiner det er ønskjeleg at veksten i bruttonasjonalprodukt for Fastlands-Noreg og den underliggjande veksten bør vera om lag på same nivå. Det som er viktig, er at den underliggjande utgiftsveksten over tid ikkje må overstiga den trendmessige veksten ein har i fastlands-bnp. Dette er heller ikkje tilfellet dersom vi ser det over nokre år. Veksten i dei regelbundne ordningane pluss dei satsingane på prioriterte område som det er brei politisk semje om her i huset, m.a. helse, er ei vesentleg årsak til nivået på den underliggjande utgiftsveksten. I framtida må truleg Stortinget vedta innstrammingar innafor dei regelbundne ordningane som kan vera upopulære, men som kan vera naudsynte for å sikra ein god fordelingspolitikk og dei viktige grunnsteinane i velferdssamfunnet. Viktige saker for sentrumspartia pregar budsjettinnstillinga. Vi fører vidare vedtekne reformer innafor eldreomsorg og helse. I tillegg er det funne plass til auka satsing på det distriktspolitiske området og når det gjeld kommuneøkonomien, og innafor internasjonal bistand og miljø. Utdaning, forsking og nyskaping er også prioriterte område i budsjettet. Eg vil vidare peika på at størstedelen av inntektene frå oljeverksemda vert avsett i oljefondet. Dette er viktig for å unngå for sterkt press i økonomien, og det er viktig å setja av reservar til å møta framtidige utfordringar når oljeinntektene etter kvart minkar. Eg meiner budsjettet legg til rette for eit nyskapande og kunnskapsbygt næringsliv som vil vera med og sikra velferd i tida framover, då mykje av verdiskapinga må koma frå nye næringar. Midlar til gjennomføring av handlingsplan for små og mellomstore verksemder vert auka. Eit av dei viktigaste instrumenta for nærings- og distriktsutvikling, SND, vert styrkt. Det er skipa ei ordning som skal medverka til at forskingsresultat vert utnytta til å utvikla nye produkt og til å starta nye verksemder. Den regionale såkornkapitalordninga vert utvida ved

3 nov. Finansdebatt 569 at ein etablerer eit nytt fond for det indre austlandsområdet. Eg vil også peika på at dei områda i næringslivet som for tida har det noko problematisk, m. a. verftsindustrien, får relativt brei merksemd i innstillinga. Mellom anna vil lette i avgifter på kontinentalsokkelen ha god innverknad på aktiviteten til den oljerelaterte industrien. Og i budsjettavtalen med Arbeidarpartiet er vi samde om ein tiltaksplan for oppsagde og permitterte ved offshoreverfta og i leverandørindustrien. Når det gjeld skatte- og avgiftspolitikken, har budsjettforliket med Arbeidarpartiet ført til endringar. Der er no ein auke i skatte- og avgiftsnivået på 2,3 milliardar kr bokført for neste år, eller 3,5 milliardar kr påløpt. Dette svarer til ein auke på 0,7 pst., som er på line med realauken i brutto nasjonalprodukt for Fastlands-Noreg. Dette meiner eg er forsvarleg å gjera, når ein samstundes ser at det vert ei omfordeling, der dei som tener minst, kjem best ut. Dei får relativt stor skattelette. Den einaste lønstakargruppa som får ei merkbar skattauke, er lønstakarar med meir enn gjennomsnittleg statsministerløn, over kr. Endringane i avgiftene er i hovudsak miljø- og energiavgifter, som er i tråd med prinsippa nedfelte i stortingsmeldinga om grøne skattar. Familiar med 16- og 17- åringar er mellom budsjettvinnarane, då barnetrygda vert utvida til 18 år frå 1. mai. Eg vil vidare òg ta fram at det vert gjeve rom for tollreduksjon i høve til utviklingslanda, og det er eit godt handslag til dei fattige i verdssamanheng. Budsjettet vi skal vedta, er eit godt budsjett. Og i den grad det er mogeleg for eit statsbudsjett, trur eg dette budsjettet vil gje ein god start på det neste tusenåret. Med dette vil eg tilrå innstillinga. Presidenten: Det blir replikkordskifte. Ranveig Frøiland (A): Eg er samd med komiteen sin leiar i at på mange område går det bra her i landet, og eg trur det vil gå endå betre etter den avtalen som ein har fått til med Arbeidarpartiet, for det er i alle fall steg i rett retning. Men for over eit år sidan såg vi at situasjonen i verftsog offshoreindustrien, som òg vart kommentert frå komiteen sin leiar, ville verta vanskeleg, med permitteringar og oppseiingar som resultat. Arbeidarpartiet la fram ei næringspakke i samband med revidert nasjonalbudsjett der vi sa at vi skulle ha meir til forsking, meir til fiskerihamner, fleire studentbustader, fleire barnehagar, meir pengar til desentralisert høgskuleutdanning og universitet, feltvis reduksjon av produksjonsavgifta og reduksjon av CO 2 -avgifta inntil offshoresektoren vart inkludert i kvotesystemet. Og vi fekk fleirtal for desse forslaga, men ikkje med sentrum. Trass i den alvorlege situasjonen i denne næringa som ein var gjord merksam på, var Regjeringa lite offensiv òg då ho la fram budsjettet i år, men som leiaren i komiteen peikte på, har ein ved avtalen med Arbeidarpartiet laga ein plan for både næringa og sysselsetjinga der ein ikkje minst ser behovet for fleire tiltaksplassar i arbeidsmarknaden fleire tiltak som kan gjera at ein kan behalda den kompetansen som denne industrien, som ei tid framover no kjem til å ha det vanskeleg, har opparbeidd gjennom mange år. Og då er spørsmålet mitt til komiteen sin leiar: Har leiaren i komiteen no sett behovet for å ta denne sektoren på alvor, og klarer han òg å formidla det til Regjeringa, slik at ho i neste års budsjett i revidert tar dette på alvor? Lars Gunnar Lie (KrF): Eg synest det er kjekt å høyra frå representanten Frøiland at ho skryter av den avtalen vi har vorte samde om. Det er ein god avtale, eg har ingen problem med å seia det. Eg vil avvisa at Regjeringa ikkje har teke desse problemstillingane som Frøiland no tek opp, på alvor tidlegare. Det er nok å visa til det som er varsla i tilknyting til revidert, der ein no seier at ein reduserer produksjonsavgifta og CO 2 -avgifta osb. Eg ser slik på den avtalen vi har, med dei føringane som er lagde i avtalen i høve til denne delen av industrien, at det skal vera mogleg å finna gode ordningar som kan vara i tida framover. Og sjølvsagt skal eg ta med meg helsingar til Regjeringa. Vidar Kleppe (Frp): Jeg og Fremskrittspartiet er egentlig bekymret, vi er bekymret over at Kristelig Folkeparti, som i praktisk politikk ellers understreker viktigheten av at en ikke skifter partnere for ofte, nå skifter partner på den måten som de har gjort. Og samtidig som Kristelig Folkeparti, som den største drivkraften i Regjeringen, har skiftet partner, har de vært med og sviktet dem som Kristelig Folkeparti i praktisk politikk alltid sier de tar vare på. Når Kristelig Folkeparti går inn i et budsjettforlik med Arbeiderpartiet og bryter handlingsprogrammet for stortingsperioden , der Kristelig Folkeparti sier de skal bygge et varmere samfunn med kristne grunnverdier, er det ikke bare Fremskrittspartiet som er bekymret, da er det norske folket bekymret. Det er begrunnet med at barnefamiliene i de budsjettforlik vi har hatt, har vært de som Kristelig Folkeparti i alle år har sagt de skal styrke. Det står på side 20 under kapittel 6 Familien i sentrum at «en familieskattlegging som styrker økonomien for småbarnsfamiliene, en-inntektsfamiliene, eneforsørgerne», er viktige momenter som Kristelig Folkeparti vil legge vekt på. Når barnefamiliene får en reell nedgang i barnetrygden på over 1 milliard kr, når vi ser at spareordninger som AMS fjernes, når vi ser at vi har en dramatisk økning i skatter og avgifter, når vi ser at boligskatten er blitt en melkeku, og når vi ser at elavgiften på toppen av dette øker, er det klart at virkningene av å gå til sengs med Thorbjørn Jagland blir dramatiske for det norske folk. Jeg vil spørre om dette er den moralen som Kristelig Folkeparti, som en drivkraft i den nye sentrumsregjeringen, skal bygge sin politikk videre på. Lars Gunnar Lie (KrF): Det har ikkje vore snakk om giftarmål i nokon samanheng med Framstegspartiet. Vi har inngått budsjettavtale eitt år om gongen, og vi har aller nådigast har eg inntrykk av fått subsidiær støtte

4 nov. Finansdebatt 1999 frå Framstegspartiet til vårt budsjett. Eg synest også at Vidar Kleppe kanskje skulle tenkja seg om før han taler på vegner av det norske folk. Eg er stolt over Kristeleg Folkeparti sin familiepolitikk. Eg har ingen ting å skjemmast over i så måte. Og eg synest det er gale å bruka ord som «dramatiske» om den vesle auken som er gjord når det gjeld skattar og avgifter i dette budsjettet med den avtalen vi har inngått med Arbeidarpartiet. Samstundes har eg lyst til å gje Framstegspartiet ros for at dei var med og tok ansvar ved dei to tidlegare budsjetta, også at dei var med på å få gjennomført kontantstøtta, som var ei svært viktig sak for Kristeleg Folkeparti. Per-Kristian Foss (H): Jeg hadde kanskje ikke ventet at Fremskrittspartiet ville være de som brakte spørsmål om ekteskap og forlovere inn i debatten nå, men det er greit med full åpenhet i alle fall. (Munterhet i salen) Jeg forholder meg til finanskomiteens leder, Kristelig Folkepartis Lars Gunnar Lie, som innledet med å si at han ville holde seg til de overordnede spørsmål. Jeg vil gjerne utfordre ham på overordnede spørsmål, og stille spørsmålet: Hva er egentlig sentrums kurs? Det er et spørsmål som hans parlamentariske leder ved en rekke anledninger har forsøkt å besvare med stadig nye definisjoner, som stadig er forlatt. Vingling og det å forlate standpunkter fremtrer etter hvert som en slags verdiforankring. Jeg har lyst til å sitere fra et blad som kom ut i fjor. Det heter Horisont og kommer ut i Bergen. Der ble alle tre regjeringspartiene spurt om hva de mener om AMS-ordningen. Senterpartiet svarte: «Myndighetene bør stimulere ordninger som dagens AMS-ordning.» Kristelig Folkeparti svarte at de ville «foreslå økte sparestimulerende tiltak», mens Venstre var forbilledlig klar: «Mens Ap vil oppheve AMS-ordningen, har sentrumsregjeringen sørget for å beholde den». Dette var altså sagt og skrevet i fjor. Kan Lars Gunnar Lie fortelle meg om den verdimessige begrunnelsen for det standpunktet partiet nå har til AMS-ordningen, hvor partiet for første gang på to tiår har bidratt til å gjøre det ingen arbeiderpartiregjeringer tidligere har klart, nemlig å avskaffe AMS-ordningen? At Arbeiderpartiet står på det og alltid har stått på det, er jeg uenig med dem i, men respekterer det, men at Kristelig Folkeparti nå praktiserer det motsatte av det de selv har hevdet inntil ganske nylig, har jeg litt problemer med å skjønne. Så jeg utfordrer han ikke til å utrede ordningens tallmessige popularitet eller provenymessige sider, men den verdimessige siden og Kristelig Folkepartis holdning. Lars Gunnar Lie (KrF): Eg må seia det overraskar meg noko at representanten Foss gjer spørsmålet om skattelette i tilknyting til AMS til eit overordna ideologisk spørsmål. Det har det aldri vore for Kristeleg Folkeparti og vil heller ikkje verta. Foss er oppteken av vingling. Til det vil eg replisera kort at i fjor haust var det vel snakk om så vidt eg minnest at Høgre vurderte å gå saman med Arbeidarpartiet. Det er visstnok ikkje vingling. Når det så gjeld kva som er sentrumspolitikk, er det nedfelt i Voksenåserklæringa. Vi vil ta ansvar og samarbeida med alle som viser vilje til å ta ansvar, uavhengig av kva for side i politikken dei står på. Det overordna politiske målet for sentrumsprofilen er innafor ei forsvarleg budsjettramme å få til ein sentrumsprofil. Det har vi makta med ulik støtte. I fjor var det mogleg å få det til saman med Høgre og Framstegspartiet. I år har Arbeidarpartiet vist interesse, og vi har greidd å få til ein avtale med Arbeidarpartiet. Øystein Djupedal (SV): Komiteens leder startet med å si at han skulle gå igjennom hva som ville bli husket fra dette budsjettet. Hvis jeg skal være helt ærlig, tror jeg de færreste kommer til å huske noe som helst, kanskje annet enn at man skiftet alliansepartner ved dette budsjettet i forhold til de to tidligere budsjett. For hvis det er noe som preger det som her vil bli vedtatt, er det at det er meget lite ambisiøst og nærmest kjedelig. Jeg synes i så måte at en god definisjon på sentrumspolitikk ikke bare er vingling, men det som til enhver tid vil bli vedtatt. Det viser også komiteens leder til fulle. Det som forbauser meg mest med dette budsjettet, er at man ikke bruker det handlingsrommet vi har, at man ikke er mer ambisiøs. Komiteens leder sa også at dette var den siste budsjettdebatten i vårt årtusen, der man har trekt de lange linjer. Men her er det jo ingen lange linjer, her er det tvert imot mye dag til dag-politikk. Men det finnes altså et betydelig handlingsrom, hvis man ønsker å benytte seg av det. Og det er min utfordring til komiteens leder. Særlig i valgkampen, som preget mye av starten av høsten, dreide det seg mye om utdanning, og at utdanning var nøkkelen inn i det neste årtusen, at utdanning helt fra grunnskolen til videregående skole, høyskole og universitet er nøkkelen til å gjøre oss mindre oljeavhengige og til å skape det kunnskapssamfunnet som alle sammen ser at vi er på vei inn i. Så ser vi at det kommer et budsjett fra Regjeringen som overhodet ikke har satsing på utdanning. Tvert imot er det reduksjon på mange poster. Så inngår man et budsjettforlik der riktignok enkelte poster øker, men man kutter også på utdanning. Utdanning er vel den biten som er minst ambisiøs og mest preget av dag til dag-politikk. Hvis man skal ta Regjeringens eget grunnlagsdokument, Voksenåserklæringen, alvorlig og det tviler jeg mer og mer på at vi skal, men skal vi det så er det der mange ambisiøse og riktige målsettinger for hva vi vil med norsk skole. Spørsmålet mitt til komiteens leder er som følger: Betyr det at vi ikke skal ta Voksenåserklæringen alvorlig, og at utdanning ikke er et prioritert område for denne regjering? Lars Gunnar Lie (KrF): Jau, Regjeringa og sentrumspartia tek utdaning på alvor. Eg er einig med representanten Djupedal i at det er viktig å ha merksemd retta mot denne sida av samfunnet vårt. Det har også Regjeringa

5 nov. Finansdebatt 571 teke ansvar for. I tillegg til det som ligg innafor budsjettet som kom frå Regjeringa, har vi i budsjettavtalen med Arbeidarpartiet auka tilskotet til kommunar og fylkeskommunar, som også får konsekvensar for skulen. Eg meiner i fullt alvor at Sosialistisk Venstrepartis satsing på 10 milliardar til skulen ikkje er realistisk i høve til å ha eit forsvarleg budsjett i balanse. Dag Terje Andersen (A): Komiteens leder sa ikke så veldig mye om kommuneøkonomi i innledningen sin, men jeg har tenkt å ta opp det i replikken. Kommuneøkonomien er det mest typiske eksemplet på at denne regjeringen langt fra har holdt det den lovet. Det har tvert imot aldri blitt lovet så mye og holdt så lite når det gjelder kommuneøkonomi, som av sentrumspartiene. Og enda verre enn det: De siste budsjettforlikene har vært så dårlige for kommuneøkonomien at de ikke engang har holdt det Arbeiderpartiet lovet, og som tross alt var mindre enn det sentrum lovet. Resultatet er altså blitt dårlig. Det ser vi nå av regnskapstallene til kommunene, der underskuddene er større enn noen gang. Det gjør vi noe med i budsjettavtalen ved at vi totalt, når det gjelder frie midler og øremerkede tilskudd, får en styrking av kommuneøkonomien på én milliard kroner. Det er vi glad for, og ikke minst at mye av den veksten kommer på frie midler, noe som gjør det lettere for kommunene å løse de oppgavene vi pålegger dem, bl.a. innenfor skolesektoren, som akkurat var temaet her. Men i tillegg til at rammene har vært altfor små, er det slik at den klare intensjonen Stortinget og den daværende regjering hadde når det gjaldt å få til en omfordeling til de kommunene som i dag har minst oppfølgingen av det såkalte Rattsø-utvalget ikke er blitt oppfylt. De kommunene bl.a. rundt Oslofjorden som bestandig har hatt minst å gi tilbud til sine innbyggere for, har kommet for dårlig ut, og tallene viser at det fremdeles er slik. En merknad i innstillingen sier at vi nå må ha en gjennomgang av dette med sikte på å oppfylle det som var intensjonen den gangen, at de kommunene som har minst, skal få en vekst. Når komiteens leder sier at avtalen i år er mer forpliktende fordi vi stemmer for budsjettet ikke subsidiært, men som det foreligger, så blir mitt spørsmål: Er det slik at også regjeringspartiene føler seg forpliktet til å følge opp den merknaden som skal gi styrket økonomi for de økonomisk svakeste kommunene? Lars Gunnar Lie (KrF): Eg forstår at Dag Terje Andersen har sans for å senda ei helsing til Vestfold, og vi skal gjerne sjå på Vestfold, men eg trur vi må sjå heile landet under eitt når vi snakkar om kommuneøkonomien. Frå Regjeringas side låg det inne 500 mill. kr meir enn det som låg i kommuneproposisjonen i fjor vår, som også Arbeidarpartiet var med på å støtta. Regjeringas framlegg i kommuneøkonomien er ein meir målretta distriktspolitikk. Eg er einig med Dag Terje Andersen i at frie midlar burde det vore meir av i høve til kommunane, men der er det relativt lett å senda ballen tilbake til Arbeidarpartiet på grunn av dei reformene som Arbeidarpartiet har gjennomført tidlegare, og som nødvendigvis har måtta verta bundne opp i form av øyremerkte midlar. Presidenten: Replikkordskiftet er omme. Hill-Marta Solberg (A): Etter regjeringsskiftet i 1997 samarbeidet Bondevik-regjeringen med Fremskrittspartiet og Høyre om den økonomiske politikken både for 1998 og Dette samarbeidet gav en tydelig dreining av politikken i retning høyre. Sosiale velferdsordninger som sykelønnsordningen ble angrepet, arbeidsmarkedstiltakene ble skåret til beinet, tilskuddene til skolefritidsordningen ble halvert, og barnehageutbyggingen havnet på et historisk lavmål. Det var også under dette brede borgerlige samarbeidet at vi fikk et særnorsk høyt rentenivå som vi nå har slitt med i ett og et halvt år. Familier, bedrifter og kommuner har betalt regningen. For Arbeiderpartiet var mer rettferdig fordeling et viktig mål for budsjettforhandlingene vi førte i høst. Budsjettavtalen for 2000 er blitt et bidrag til mer rettferdig fordeling. De rike må betale mer til fellesskapet. De med lavest lønn får mer å leve av. Kommuneøkonomien bedres og viktige velferdsordninger styrkes. Og ikke minst, vi har fått gjennomslag for en mer offensiv nærings- og sysselsettingspolitikk og en egen tiltaksplan overfor verkstedindustrien og leverandørindustrien. Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene innebærer at det gis skattelette for de laveste lønnsinntektene på over 1 milliard kr. For deltidsarbeidende med henholdsvis kr og kr i lønnsinntekt blir skatteletten kr og kr. Det er særlig enslige med lave inntekter, deltidsarbeidende, trygdede med noe lønnsinntekt i tillegg til trygden og skoleelever og studenter med jobb ved siden av studiene som får glede av skattereduksjonene. Arbeiderpartiet ser på innføringen av det nye lønnsfradraget på kr som et første steg i en skattereform for de laveste lønnsinntektene. Dagens minstefradrag kan fullt og helt erstattes med et lønnsfradrag som gir bedre fordelingsprofil. I første omgang, dvs. til neste år, er det personer med egne lønnsinntekter opp til kr som får skattelette i egen likning som følge av dette. All erfaring viser at det er de som tjener lite og som jobber deltid, som vil jobbe mer om de får beholde mer av lønnen sin. Ikke minst innenfor omsorgsyrkene vil vi være avhengig av at flere er villig til å jobbe mer. Da må det også være mer lønnsomt å jobbe der. Det nye lønnsfradraget er her et viktig bidrag. Det nye lønnsfradraget vil også gjøre det mer lønnsomt å gå fra trygd til arbeid. Mange trygdede har i dag lite å tjene på å gå fra trygd til en ofte dårlig betalt jobb, gjerne deltid. For pensjonsinntekter er det i skatteopplegget neste år lagt inn skattelette for pensjoner opp til om lag kr. Dette skyldes i første rekke økningen i minstefradraget og reduksjonen i det såkalte formuestillegget for dem som skattes under skattereduksjonsregelen. I tillegg vil

6 nov. Finansdebatt 1999 det også være slik at de pensjonister som har noe lønnsinntekt ved siden av sin pensjon, selvfølgelig får glede av lønnsfradraget som alle andre lønnstakere med lave inntekter. Den sosiale profilen på skatteopplegget neste år er dermed ivaretatt både for lønnstakere og pensjonister. Skatteletten for de lavest lønnede er ikke betalt gjennom å skli på budsjettbalansen. Den er først og fremst betalt av økte skatter for dem som har mest, og det er rederier, eiere av forretningsbygg, næringsdrivende med de høyeste inntektene og en ny toppskatt på 6pst. på inntekter over kr. Skatteletten er med andre ord finansiert gjennom omfordeling. Budsjettavtalen innebærer også viktige innstramminger i den særskilte rederiskatteordningen, og det er også enighet om å øke tonnasjeskatten for rederiene. Men det er grunn til å understreke at til tross for disse tilstrammingene i regelverket har fortsatt rederiene et meget gunstig skatteregime. Gjennom budsjettavtalen har vi også oppnådd enighet om innstramminger i delingsmodellen. Hittil har man i såkalte liberale yrker, som f.eks. tannleger, artister, arkitekter og meglere, kunnet unngå store deler av skatten ved å gi aksjer i selskapet til foreldre og myndige barn. Disse mulighetene blir nå strammet inn. Arbeiderpartiet har lenge ment at en ordning med skattemessige fordeler knyttet til plassering av kapital i aksjefond og enkeltaksjer passer dårlig inn i et skattesystem der man for øvrig forsøker å tilstrebe skattemessig likebehandling av ulike spareformer. Vi har derfor en avtale nå der denne spesielle skattefordel til én spesiell spareordning oppheves. For Arbeiderpartiet er arbeid for alle det overordnede målet for den økonomiske politikken. Gjennom solidaritetsalternativet ble arbeidsledigheten i Norge presset ned i løpet av 1990-tallet. Vi fikk vekst i sysselsettingen i industrien og i annen konkurranseutsatt virksomhet. Selv om ledigheten i dag samlet sett er lav i Norge, ser vi samtidig alvorlige tegn til økende ledighet, spesielt innen verftsindustrien og industri med store leveranser til oljesektoren. I 1998 gikk antallet arbeidsplasser i industrien ned for første gang på fem år. Arbeidskraftundersøkelsen for 3. kvartal i år viser en nedgang på sysselsatte i industrien siden tilsvarende kvartal i fjor. Norsk økonomi er inne i en vekstpause etter en av de kraftigste vekstperiodene i nyere tid. Aktivitetsveksten i år ligger an til å bli den svakeste på 10 år. Industriinvesteringene i Fastlands-Norge anslås fra Regjeringens side i nasjonalbudsjettet å gå ned med hele 22 pst. i Regjeringen anslår videre at fallet i petroleumsinvesteringene til neste år blir på hele 34 pst. Slike kraftige reduksjoner i investeringene vil naturligvis lede til redusert aktivitet ellers i økonomien. I denne situasjonen er det viktig å innrette politikken slik at den kraftige investeringsnedgangen kan dempes. Da blir de negative utslagene på aktivitet og sysselsetting mindre. For Arbeiderpartiet har dette vært et viktig utgangspunkt for innretningen av den økonomiske politikken og de forhandlinger vi har ført med sentrumspartiene om budsjettet. Arbeiderpartiet har over lang tid hevdet at Regjeringen har vært altfor passiv overfor disse utfordringene. Regjeringens opplegg overfor industrien har vært utilstrekkelig. Regjeringens arbeidsmarkedspolitikk har også vært for svak. En økning på beskjedne 500 tiltaksplasser, fra et meget lavt nivå, til plasser, som Regjeringen foreslo, er langt fra nok til å møte den situasjonen som forventes i industrien neste år. For Arbeiderpartiet var det derfor åpenbart at budsjettet måtte få en langt mer offensiv profil på nærings- og sysselsettingsområdet. Budsjettets utgiftsside måtte i større grad innrettes slik at næringslivets konkurranseevne ble bedret og det inntektspolitiske samarbeidet styrket. Utdanning, investeringstiltak og kompetansegivende arbeidsmarkedstiltak blir da nødvendig. Kompetansen må styrkes, både for dem som er i jobb, og for de arbeidsledige. Økt bruk av arbeidsmarkedstiltak vil bidra til større fleksibilitet i arbeidsmarkedet vårt. Det er derfor positivt og gledelig at regjeringspartiene i forhandlingene her i Stortinget har villet komme oss i møte på disse viktige områdene. Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene innebærer at budsjettets stramhet og utgiftsveksten holdes på samme nivå som i Regjeringens forslag. Det har vært viktig å innrette budsjettpolitikken slik at statsbudsjettet verken bidrar til at det gis gass eller at det bremses opp i økonomien. Skatteøkningen på toppen brukes til skattelette, i hovedsak for dem med lave lønnsinntekter. Utgiftsøkninger dekkes krone for krone med utgiftskutt. Budsjettavtalen endrer dermed ikke det oljekorrigerte underskuddet i forhold til Regjeringens opplegg. Innretningen av budsjettets inntekts- og utgiftsside har vi derimot vært opptatt av å endre. Jeg har allerede vært inne på hvordan budsjettavtalen gir bedre fordeling og mer balansert og vekstkraftig sammensetning av statsbudsjettets utgifter. For Arbeiderpartiet var det i tillegg viktig å øke innsatsen på viktige velferdsområder. Budsjettavtalen innebærer at retten til sykelønn for lavtlønte gjeninnføres fra 1. januar år Denne retten ble, som kjent, fjernet i sentrumspartienes tidligere budsjettforlik med Høyre og Fremskrittspartiet. Regjeringspartiene skjønte etter hvert at dette var feil og ville justere tilbake fra 1. juli. Nå blir det rettet opp fra 1. januar. I valgkampen var alle opptatt av at skolen skulle styrkes. Mange rektorer som jeg og sikkert flere møtte i valgkampen, viste til at de nesten helt manglet ressurser for å kunne gjøre undervisningen mer interessant for elevene. Enkelte sa at de hadde mellom 8 kr og 10 kr å bruke pr. elev til den type aktivitet. Når kommuneøkonomien nå styrkes betydelig i forhold til Regjeringens opplegg, kan vi endre dette. Jeg vil bruke et eksempel: Hvis økningen i de frie midlene som kommer til kommunene nå, bare skulle brukes på skolen, ville dette utgjøre godt over 800 kr pr. elev. Skal vi få det til, må skolen også prioriteres i kommunene. Kommuneopplegget for neste år innebærer en økning av rammetilskuddet for primærkommunene med ½ milli-

7 nov. Finansdebatt 573 ard kr og for fylkeskommunene med 150 mill. kr utover Regjeringens opplegg. I tillegg økes flere øremerkede tilskudd, slik at kommuneøkonomien samlet sett styrkes med 1 milliard kr som en følge av budsjettavtalen. Regionsykehustilskuddet økes også med 35 mill. kr. Skolefritidsordningen har jeg før nevnt. Den ble kraftig kuttet i samarbeidet mellom høyrepartiene og sentrumspartiene. Nå har vi fått til en økning på 100 mill. kr, som nesten vil bringe tilskuddet tilbake der det var før kuttene startet. Etter to år med rekordlav barnehageutbygging her i landet, legges det nå opp til at det skal bygges nye barnehageplasser for de barna som er under 3 år, og i avtalen har vi fått plass til plasser for dem som er over 3 år altså totalt nye barnehageplasser neste år, mens årets måltall var Budsjettavtalen innebærer også en økning på 100 mill. kr i driftstilskuddet til barnehagene neste år. Det vil gjøre det mulig å redusere foreldrebetalingen noe. Universitetene står midt i et viktig omstillingsarbeid, som bl.a. vil være avgjørende for etterutdanningsreformen. I budsjettavtalen har vi derfor funnet rom for å styrke universitetene og den desentraliserte høyskoleutdanningen med 120 mill. kr. Det er også blitt rom for å styrke bygging av studentboliger boliger skal bygges neste år. Det er dobbelt så mange som sentrumsregjeringen hadde foreslått. Arbeiderpartiet er også fornøyd med at vi har fått det første steget på plass i en reform for gratis skolebøker i videregående skole. Vi har i lengre tid visst at verfts- og leverandørindustrien vil få store problemer neste år. Arbeiderpartiet har derfor kjempet for at vi skulle få en mer aktiv næringsog sysselsettingspolitikk som kan bidra til å dempe investeringsnedgangen og gi aktive tilbud til dem som blir permittert eller oppsagt. Budsjettavtalen i høst innebærer en dobling av fornyelsestakten i fergeflåten og en betydelig økning i fornyelse av fiskeflåten. Det vil gi kjærkomne oppdrag for flere verft langs kysten vår som nå sliter med tynne ordrebøker. For raskt å få fram flere investeringer i oljesektoren vil produksjonsavgiften bli trappet raskere ned på felt som har byggeklare tilleggsprosjekter. De tiltakene finansinnstillingen inneholder, vil uten tvil sikre flere arbeidsplasser i utsatte næringer neste år. Likevel kommer vi ikke utenom at antall ledige og permitterte ved offshoreverftene og i leverandørindustrien vil komme til å øke. For å holde på og utvikle kompetansen disse næringene har opparbeidet og også vil trenge i årene framover, noe som er kolossalt viktig for de lokalsamfunnene vi snakker om, har det vært viktig for oss å få økt antallet tiltaksplasser i budsjettavtalen. Det innebærer flere enn det Regjeringen foreslo. Samlet sett representerer derfor budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene for år 2000 en viktig dreining av politikken i retning av bedre fordeling, trygging av arbeid og velferd. Et viktig spørsmål som reiser seg etter budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet denne høsten, er hvorvidt sentrumspartiene nå har erkjent at et varig samarbeid med høyrepartiene vil bringe politikken i gal retning. Det politiske grunnlaget for årets budsjettavtale ble lagt da sentrumspartiene gjorde det klart at det bare var sammen med Arbeiderpartiet de kunne få flertall for en god fordelingspolitikk. En ny budsjettavtale med høyrepartiene ville med andre ord brakt politikken ytterlig noen steg i feil retning i så henseende. Vilje til fordeling kommer i budsjettavtalen først og fremst til uttrykk i hvordan skatteopplegget nå blir. Men kommunesektorens rammer er også viktig for god fordeling, og for hvordan velferd og sysselsetting prioriteres. Med andre ord må en politikk for mer rettferdig fordeling gjennomsyre helheten i det økonomiske opplegget. Derfor er det viktig å få fram i denne debatten hva sentrumspartiene egentlig tenker om politiske allianser framover. Det er vanskelig, slik jeg ser det, ett år å satse på bedre fordeling gjennom et samarbeid med Arbeiderpartiet, for så neste år, i allianse med høyrepartiene, å sette en strek over det hele. Derfor er det grunn til å hevde at budsjettavtalen mellom sentrum og Arbeiderpartiet denne høsten kan danne grunnlag for nye allianser i norsk politikk, allianser som vil ha betydning for hvordan de store velferdsoppgavene skal løses de første årene inn i et nytt hundreår. Presidenten: Det blir replikkordskifte. John I. Alvheim (Frp): Det foreliggende budsjettforslag for de offentlige sykehus for år 2000 sammen med driftsunderskuddene for 1999 kan føre til en nasjonal krise i helsevesenet neste år. Regionsykehusene alene vil i 1999 ha et budsjettunderskudd på ca. 360 mill. kr. Budsjettunderskuddene for de øvrige offentlige sykehus i 1999 kjenner vi ikke, men vi vet at de blir betydelige. Om ikke noe gjøres med dette fra Stortingets side nå, vil vi få en drastisk reduksjon av pasientbehandlingen neste år, da de aller fleste fylkeskommunene ikke har muligheter for å legge inn større egenandeler selv. Mitt spørsmål til representanten Hill-Marta Solberg blir da: Vil representanten Hill-Marta Solberg og Arbeiderpartiet kunne støtte et forslag fra Fremskrittspartiet om at en i salderingsproposisjonen for 1999 dekker inn sykehusenes underskudd for 1999? U r s u l a E v j e hadde her overtatt presidentplassen. Hill-Marta Solberg (A): Representanten Alvheim reiser en meget viktig problemstilling som i sin kjerne inneholder følgende: hvorvidt en del av våre viktige velferdsordninger er godt nok finansiert. Jeg mener også at det er grunn til å se meget nøye på det, ikke minst ut fra den samlede situasjon vi har fått oss forelagt når det gjelder kommunesektoren, som altså, som det ble sagt tidligere i dag, nå er i en situasjon som innebærer at den har større underskudd enn det den har hatt på ti år. Jeg tror vi bør ha stor oppmerksomhet framover på at situasjonen på en rekke

8 nov. Finansdebatt 1999 viktige velferdsområder er meget krevende for kommunesektoren å håndtere, inkludert fylkeskommunene. Det har også gjort at Arbeiderpartiet har funnet det nødvendig å styrke både primærkommunene og fylkene i den budsjettavtalen vi har inngått med sentrum. 150 mill. kr mer gis til fylkene. Det vil forhåpentligvis også bety noe for helsetilbudet og sykehussektoren. I tillegg er 35 mill. kr øremerket til regionsykehusene. Så til spørsmålet om hva Arbeiderpartiet vil gjøre i salderingen. Nå er det jo slik at den tradisjonelle salderingen avviklet Stortinget for to-tre år siden, så vi har ikke en slik runde før jul som vi en gang hadde, og det er selvfølgelig også representanten Alvheim klar over. Men jeg vil si følgende: Hvis det er slik at Regjeringen v/helseministeren kommer til Stortinget og klargjør at det er en dramatisk situasjon i sykehusene, slik enkelte representanter for sykehus hevder, skal selvfølgelig også Arbeiderpartiet være med og vurdere det. Men det må være slik at Stortinget da må få seg forelagt en vurdering fra den ansvarlige regjering og det ansvarlige departement av hvordan denne situasjonen egentlig er. Lars Gunnar Lie (KrF): Først vil eg understreka at eg er godt nøgd med den positive omtalen representanten Solberg har gjeve av budsjettavtalen, ein avtale som etter mitt syn også vidarefører dei prioriteringane regjeringa Bondevik har nedfelt i budsjettet, med styrking av område som helse, eldre, distrikt, barnefamiliar og internasjonal bistand. Eg vil inn på eit område som det har vore vanskelegare å få Arbeidarpartiet i tale på. Som eg påpeika i innlegget mitt, har vi i budsjettet ein underliggjande vekst som gjerne burde vore lågare. Mitt første spørsmål til representanten Solberg er om ho er samd i det. Deretter vil eg gjerne vita om Arbeidarpartiet kan tenkja seg å vera villig til å sjå på nokre av dei regelbundne ordningane som bind budsjetta opp i så sterk grad. Hill-Marta Solberg (A): På det første spørsmålet fra representanten Lie er det veldig enkelt å svare ja. Arbeiderpartiet er helt enig i at en stor utfordring i norsk økonomi kanskje en av de største er den underliggende veksten vi har i statens utgifter. Det var også foranledningen til at Arbeiderpartiet hadde tatt mål av seg til i forhandlingene ikke å bidra til å øke denne veksten. Det har vi heller ikke gjort. Derfor har vi også tatt den møysommelige jobben det har vært å dekke inn krone for krone de utgiftsøkningene vi ville ha. Det har kanskje ført til at noen tårer har blitt felt i regjeringskvartalet, og kanskje også andre steder, men det har vært helt nødvendig, nettopp for at vi ikke skulle presse utgiftsveksten ytterligere opp. Så her er det ikke grunn for verken Lars Gunnar Lie eller andre til å betvile at Arbeiderpartiet er seg veldig bevisst nødvendigheten av å holde utgiftsøkningen i sjakk. Det siste spørsmålet syns jeg på mange måter som et generelt spørsmål nesten er umulig å svare på, da jeg ikke kan gjette gåter og derfor heller ikke, når jeg ikke er så god til det, kan skjønne hva representanten Lie egentlig tenker på. Hvis han f.eks. tenker på at vi skal gjøre dramatiske endringer i folketrygden for å redusere den underliggende utgiftsveksten, ser jeg for meg at det ikke er så mange områder der Arbeiderpartiet og sentrum blir enige. Hvis han skulle mene at vi skulle redusere sykelønnsordningen, vet også sentrumspartiene at det mener Arbeiderpartiet ikke er riktig. Et generelt svar på det spørsmålet er det rett og slett ikke mulig å gi. Inge Lønning (H): Representanten Hill-Marta Solberg talte om mange ting, så mange at jeg faktisk kom til å assosiere det med et skriftord som lyder slik: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig.» Nå har Arbeiderpartiet i to år kjørt de årlige finansdebattene på én eneste sak, nemlig motstanden mot kontantstøtten. Det har vært den ene avgjørende sak som har gjort det umulig å samarbeide med Regjeringen. Den 2. juni 1998, da man ennå fortrinnsvis kommuniserte med Regjeringen gjennom åpne brev i dagspressen, skrev Arbeiderpartiets leder følgende: «Det beste vi kunne gjøre for barna i Norge nå er vel å forbedre norsk skole, ikke å pøse ut penger som vil sette i gang en rente- og prisspiral som på ny vil true hus og hjem.» Sitatene er tallrike som himmelens stjerner og havets sand, og alle sitatene de siste to årene fra arbeiderpartihold har gått på at det aldri kommer på tale å samarbeide med Regjeringen så lenge den viderefører kontantstøtten som politikk. Nå sa ikke representanten Hill-Marta Solberg ett eneste ord om saken, og det til tross for at Arbeiderpartiet insisterer på at man stiller seg bak dette budsjettet ikke gjennom subsidiær støtte, men med hud og hår dvs. Arbeiderpartiet innestår uten forbehold for innholdet i dette budsjett. Under normale omstendigheter ville man kalle dette en politisk kuvending. Når det dreier seg om et samarbeid med en Kristelig Folkeparti-ledet regjering, er det mer nærliggende å snakke om en omvendelse. Omvendelser er jo ikke alltid lett å forklare rasjonelt. Allikevel vil jeg tillate meg å spørre representanten Hill-Marta Solberg: Hva er det som har skjedd som har fått Arbeiderpartiet til å dreie 180 grader rundt og nå stille seg bak det som en tidligere statssekretær i Barneog familiedepartementet i Aftenposten for noen få dager siden formulerte på følgende måte: «Vi mener at kontantstøtten er et bakholdsangrep på yrkesaktive kvinner.» Er Arbeiderpartiet nå deltaker i dette bakholdsangrep? Hill-Marta Solberg (A): Vi er etter hvert mange i Stortinget som har lært oss at for representanten Lønning faller det mye mer naturlig å sitere Skriften enn statsbudsjettet, og det fikk vi for så vidt også et eksempel på i dag. Så er også representanten Lønning opptatt av at Arbeiderpartiet stiller seg helt bak et budsjett, også et budsjett der det faktisk er ting vi er uenig i, som kontantstøtten. Det må jeg få nytte anledningen til å si litt om. Vi ønsker altså ikke å opptre som Høyre og Fremskrittspartiet gjorde i fjor og forleden år, nemlig å inngå en avtale

9 nov. Finansdebatt 575 om budsjettet og ta æren for at man skaffet landet et budsjett, fordi man framstod som ansvarlige partier som holdt orden i økonomien, for deretter å kunne skyte på det samme budsjettet ved første anledning. Det er etter vår oppfatning ikke reelt sett å ta ansvar for at man inngår en avtale om neste års statsbudsjett. Arbeiderpartiet ønsker ikke å stille seg i den situasjonen. Det innebærer spesielt når det gjelder kontantstøtte, at Arbeiderpartiet har sagt klart at vi legger til grunn at kontantstøtten er i budsjettet, det er et flertall i Stortinget som er for det. Vi er ikke for det, men når vi likevel skal inngå en budsjettavtale med sentrumspartiene, innebærer det også at kontantstøtten ligger i bunnen i statsbudsjettet. Men representanten Lønning, som resten av Stortinget, vet meget godt at Arbeiderpartiet er opptatt av denne ordningen og vil være det også fremover, og vil derfor gjøre hva vi kan for å være i inngrep med de evalueringer og forhåpentligvis endringer som vil komme i den ordningen fremover. Jørgen Holte (Sp): Eg registrerer med glede det innlegget som representanten Hill-Marta Solberg no hadde, der det gjekk tydeleg fram at ein no er interessert i å bruke si opposisjonsrolle her i Stortinget til eit langt meir løysingsorientert arbeid i forhold til det som Stortinget skal gjere, og ikkje minst i forhold til dei saker som Regjeringa fremmar. Men eg vil ta opp eit område som eg synest Arbeidarpartiet litt for ofte er for lite opptatt av. Det gjeld dei framtidige arbeidsplassane, og det gjeld rammevilkår knytte til næringsutvikling. Eg trur det er rett å seie at dei framtidige arbeidsplassane kjem i små og mellomstore verksemder, og mange av dei er ikkje skapte. Vi treng fleire arbeidsskaparar. Eg er heilt samd med Arbeidarpartiet i at vi treng arbeidstakarar, men vi treng også fleire arbeidsskaparar, folk som vil satse sparepengane sine på å skape næringsverksemd, som er ideutviklarar, driv produktutvikling, vil satse i produksjonsutstyr, maskin og reiskap, vil investere i bygg og anlegg det er viktige innsatsfaktorar. Vi får ofte det svaret frå Arbeidarpartiet at desse representerer ei gruppe i samfunnet som blir formuande og rike. Derfor går ein med jamne mellomrom til angrep både på skatteordningar knytte til delingsmodellen, som fyrst og fremst stimulerer til at vi skal ha aktive, iderike eigarar, aksjerabattar osv. Mitt spørsmål blir: Kva er Arbeidarpartiet sine konkrete tiltak for at vi skal få fleire arbeidsskaparar framover? Hill-Marta Solberg (A): Det er fristende å svare representanten Holte med å be ham se litt tilbake på de siste årene og den utviklingen vi har hatt i Norge når det gjelder økning i antall arbeidsplasser også i små og mellomstore virksomheter, og også gjennom alle de årene da Arbeiderpartiet faktisk også har hatt ansvaret for den politiske styringen ved at vi har sittet i regjering. Da ville representanten Holte se at det overhodet ikke fins belegg for det han forsøker å antyde, nemlig at Arbeiderpartiet ikke står for en politikk som gjør det mulig å etablere arbeidsplasser i dette landet. Men det vi faktisk opplever nå, er at vi fra i fjor høst til denne høsten, mens sentrumsregjeringen har sittet og styrt, har mistet arbeidsplasser i industrien. Etter et møysommelig arbeid som førte til at industrisysselsettingen i Norge begynte å gå opp igjen, er vi nå i den situasjonen at vi har mistet arbeidsplasser i industrien de siste årene. Og da er det ikke noen rimelighet i at representanten Holte forsøker å framstille det slik at det er sentrum som kan dette med å legge til rette for arbeidsplasser her i landet, og ikke Arbeiderpartiet. Det er helt nødvendig at vi klarer å ha rom for at små og mellomstore virksomheter skal vokse og gro fram i årene framover, og det har vi også rom for i de rammevilkårene som eksisterer i Norge i dag. Det er det ingen tvil om. Det Arbeiderpartiet har vært opptatt av, er at vi skal ha et skattesystem der det ikke er hull, og der det ikke ligger til rette for å tilpasse seg på den måten at man plasserer sine inntekter slik at man kan unndra seg beskatning. Arbeiderpartiet mener at sentrumspartiene sammen med høyrepartiene på noen områder har skapt gedigne hull i skattesystemet. De vil vi gjerne ha tettet igjen. Vi har fått litt til i denne budsjettavtalen, men vi skulle gjerne ha fått til litt mer på det området. Kristin Halvorsen (SV): I SV hilser vi budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrum velkommen. Høyres og Fremskrittspartiets innflytelse i norsk politikk svekkes, og SV får større muligheter til å utfordre stortingsflertallet på de sakene som vi syns er viktigst. Når det er sagt: Dette budsjettforliket kunne ikke vært mindre omfattende og mer beskjedent. Vi ser det som et sentrum-sentrum-forlik, og ikke som et sentrum-venstreforlik. Det fører f.eks. ikke til at golfkøllene på Bogstad rister av skrekk, heller ikke til en urolig liten dirring. Det er heller ikke sånn at det jubles rundt omkring i landets mange klasserom fordi det nå virkelig blir andre boller. Jeg har lyst til å bruke anledningen til å utfordre Arbeiderpartiet og Hill-Marta Solberg til å angi en retning for årene framover. For det er jo det som er interessant med dette budsjettforliket: Hva skal retningen og ambisjonsnivået til Arbeiderpartiet være framover? Siden 1993 har det private forbruket i Norge økt betydelig mer enn det offentlige forbruket, og det er jo grunnen til de paradoksene vi ser i vår egen hverdag hver eneste dag, at det lyser av kjøpesentrene, mens skolene er nedkjørte og fulle av slitne lærere. Det er en forskjell som folk ikke vil finne seg i etter hvert. Ganske mange av oss vil kreve at det vi syns er viktigst, skole og helse, skal ha den beste standarden. Vil Arbeiderpartiet være med på å sette et mål for årene framover, at veksten i offentlig sektor når det gjelder å sikre fellesgodene, skal være større enn veksten i privat sektor? Bare på den måten kan man sikre velferdsgodene og fellesløsningene framover. Hill-Marta Solberg (A): Jeg har tidligere i dette replikkordskifte pekt på det faktum at vi kanskje står overfor en situasjon der viktige velferdsordninger i samfunnet vårt er i ferd med å bli underfinansiert. Jeg mener at det er et spørsmål som Stortinget må ta meget alvorlig framover. Det handler ikke minst om hvordan vi klarer å

10 nov. Finansdebatt 1999 tilføre nok ressurser til offentlig sektor, det handler om utdanning, det handler om helse, og det handler om andre viktige velferdsområder. Og som jeg også sa i den replikken: Når vi ser på situasjonen i kommunene, som er de som skal gjennomføre den velferdspolitikken vi ønsker i dette landet, er det nødvendig å gå ganske tungt inn i det. Og da er det for Arbeiderpartiet også viktig at vi klarer å skape et politisk flertall i dette landet som ikke har som fremste mål å kutte i de områdene, som ikke har som fremste mål å få skattelette, eller null-økning, som man på en måte sa seg fornøyd med i fjor, der man gikk inn i det politiske arbeidet i Stortinget med ett mål for øyet, nemlig å unngå skatte- og avgiftsøkninger. Det har jo vært målet for de budsjettforhandlingene som har vært ført i de to forutgående år mellom høyrepartiene og sentrum. Arbeiderpartiet ikke bare tror, vi er helt sikre på at det bringer oss i gal retning, også i forhold til de store og viktige velferdsoppgavene. Når det gjelder spørsmålet om behovet for vekst i offentlig sektor, tror jeg vi må innse at det er helt nødvendig. Vi greier ikke å få til en bedre helsepolitikk i dette landet uten at det vil koste oss noe. Vi greier heller ikke å få til en bedre skole uten at det vil koste noe. Jeg tror at vi er helt nødt til å komme til de erkjennelsene hvis vi skal sikre oss at disse viktige områdene er godt nok finansiert framover. Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme. Siv Jensen (Frp): Dette er en forunderlig debatt om et enda mer forunderlig budsjettforlik. I de to foregående årene har altså sentrumspartiene forhandlet med Høyre og Fremskrittspartiet, og budsjettforlikene, eller den subsidiære enigheten, dreide seg først og fremst om hvordan man skulle unngå skatte- og avgiftsskjerpelser ja til og med hvordan man skulle kunne klare å få til noen lettelser. Og det dreide seg om å styrke innsatsen på de aller, aller viktigste innsatsområdene; eldreomsorg, helse, forsvar og politikk. I etterkant har Regjeringen, statsministeren, finansministeren i alle organer de har vært, skrytt hemningsløst av den utviklingen som norsk økonomi har hatt. Det har gått bra. Renten går ned. Staten har aldri tjent mer penger. Så kommer da den litt ulogiske konsekvensen at som en takk for at dette går så bra, hopper man til stikk motsatt side av den politiske skalaen og skal samarbeide med Arbeiderpartiet. Så kan man sette seg ned og se på budsjettforliket. Hva inneholder det? Jo, realiteten er at man har flyttet på ca. 0,4 pst. av statsbudsjettet 0,4 pst.! Så hører vi Arbeiderpartiet si at nå har vi endelig fått et statsbudsjett som det lukter god arbeiderpartipolitikk av. Det tok altså 0,4 pst. for å gjøre sentrumspolitikk til god arbeiderpartipolitikk. Det er i og for seg ganske illustrerende, både for denne debatten og kanskje enda mer for den fremtidsutviklingen vi kan komme til å se hvis dette kjærlighetsforholdet mellom disse fire partiene kommer til å vedvare. Arbeiderpartiet har til og med gått så langt at de har sagt at budsjettavtalen nesten har ført til at hele Arbeiderpartiets program er blitt oppfylt, så de må snart begynne å lage et nytt program for de har ikke mer politikk igjen. Maken til rørende enighet! Men selv om disse 0,4 pst. strengt tatt ikke har ført til at staten har flyttet så mye penger, får budsjettforliket ganske dramatiske konsekvenser for enkeltmennesker, for bedrifter, ja i og for seg også for kommunene der ute. Strømprisen går opp. Jeg har med undring sittet og lyttet til at både komiteens leder og Hill-Marta Solberg forteller om hvor fantastisk dette budjsettforliket er, særlig for dem som har minst i samfunnet. Hvem vil merke at strømprisen går opp? Det er nettopp de som har minst å rutte med, og som hver dag sliter med å vurdere hva pengene skal gå til. Så må altså de aller, aller fleste av oss faktisk betale mer i skatter eller avgifter inn i statskassen. Vi skal iallfall ikke lenger få skattefordeler av å spare i AMS. Jeg hørte sågar Arbeiderpartiets leder uttrykke at hvis man hadde råd til å spare i AMS, hadde man jammen råd til å betale mer skatt også. På tross av at man altså samtidig argumenterer for at det er en fare for økt forbruksvekst i privat sektor, fjerner man en av de ordningene som virkelig stimulerer folk til å spare. Det er ikke logisk. Det som åpenbarer seg, er jo at det er ikke det politiske innholdet i dette budsjettforliket som er viktig. Det er den rørende enigheten mellom partiene som er viktig. Når komiteens leder innleder med å si at han er svært fornøyd med «stoda» i nasjonen og legger til at det overordnede målet for Regjeringen er å lage et ansvarlig budsjett, er ikke det sant. Det overordnede målet for den sittende regjering er ikke å styre etter et ansvarlig budsjett, men det er å få lov å sitte i regjering. Det betyr altså ingenting for den sittende regjering i hvilken retning politikken går. Det ene året kan de godt sitte og akseptere at det blir skatte- og avgiftslettelser i nasjonen, mens det neste året synes de det er helt supert at man øker skatteog avgiftstrykket med drøye 3 milliarder kr. Det er ingen fast styring det. Det er vingling det. Det vitner om en regjering som ikke vet hvor den skal. Da er det også grunn til å stille seg spørsmålet: Hvorfor fikk vi regjeringsskifte? For før arbeiderpartiregjeringen frivillig gikk av, satt den og styrte mer eller mindre med støtte fra sentrumspartiene. Så fikk vi regjeringsskifte, og så kommer vi nå i den situasjonen hvor vi altså har en knøttliten sentrumsregjering som sitter og styrer med landets største parti som støtteparti. Det eneste som har skjedd, er at Arbeiderpartiet har flyttet seg fra å være et regjeringsparti til å bli et støtteparti for tre små partier i Stortinget. Men politikken er lik retningen på den er lik. Det rare, synes jeg, er at ingen av disse partiene klarer å ta ordene skatte- og avgiftslettelse i sin munn uten at det blir litt vondt og vanskelig for dem. Men det er faktisk det eneste som nå er nødvendig. Jeg må si jeg reagerer ganske kraftig på det forsøk Arbeiderpartiet har gjort så langt i denne debatten på å fremstille seg selv som redningspartiet for norske oljeindustriarbeidere. Det er jo med respekt å melde feil. Arbeiderpartiet har advart og brukt masse ord og uttrykk på å forklare oljearbeiderne i Norge at om bare de fikk en

11 nov. Finansdebatt 577 finger på rattet, skulle alt bli så meget bedre. Hva har skjedd? Dette budsjettforliket betyr én eneste ting, og det er at man skal trappe ned produksjonsavgiften litt raskere enn det Regjeringen selv har foreslått. Hvor er forslagene om å redusere CO 2 -avgiften, som vi har hørt Arbeiderpartiet snakke om? Det er flertall i Stortinget for det. Hvis Arbeiderpartiet hadde villet, kunne de fått redusert den avgiften allerede i revidert budsjett sammen med Fremskrittspartiet og Høyre. Det ville ikke Arbeiderpartiet, som står på denne talerstolen og prøver å ta æren for at man nå skal redde industriarbeidsplasser i Norge. Det er ikke rett. Det eneste Arbeiderpartiet gjør, og det eneste de har gjort i dette budsjettforliket, er å satse mer på tiltaksplasser, arbeidsmarkedstiltak. Hvor er næringspolitikken som Hill-Marta Solberg stod her og skrøt av? Hvor er den? Lars Gunnar Lie sa at det viktigste tiltaket i dette budsjettet i næringspolitisk øyemed er SND. Hvorfor lytter man ikke til alle bedriftslederne for små og mellomstore bedrifter som daglig skriker etter bedre rammebetingelser, etter lavere skatter, etter lavere avgifter, etter mindre byråkrati? Det gjør man ingenting med, man imøteser passivt at det kan bli økt ledighet, og så øker man arbeidsmarkedstiltakene. Det er passivitet, og da er det ikke bare Regjeringen som utøver det, det er med god støtte fra Arbeiderpartiet. Jeg tror ikke at folk flest skjønner hvordan det er mulig at mens den norske stat håver inn milliarder på milliarder av kroner på grunn av den gunstige oljeprisutviklingen vi nå har, må norske bilister oppleve at bensinprisen ikke bare blir 10 kr literen, men gjerne 11 og 12 også. Vi har hørt at det ikke er noen vilje hos disse budsjettpartnerne til å gjøre noe som helst med bensinprisen. Vi har i vårt alternative budsjett foreslått å redusere bensinprisen med 2 kr literen, og vi kommer antakelig også til å legge frem et forslag i Stortinget ganske snart hvor man ber Regjeringen om å lage et system hvor bensinavgiften varierer i takt med oljeprisutviklingen. Det er den eneste måten å gjøre det på for gi norske bilister en garanti for at også de skal få lov å nyte godt av den oljerikdommen som det i dag bare er staten som sitter og samler inn, putter på bok og investerer i utenlandske bedrifter. Og så sier man at dette gjør man fordi at man skal løse fremtidens utfordringer. Men vi står midt oppi dem! Komitelederen sa at han er så fornøyd med «stoda» i landet. Det går ikke an å stå på denne talerstolen og skryte av hva denne nasjonen har utrettet, for den eneste som har grunn til å være fornøyd, er statskassen, for den har aldri vært fullere av penger. Men i en slik situasjon, hvor vi nå altså har hoppet oppover på rangstigen og antakelig blitt verdens rikeste land og oljepengene flommer inn, øker helsekøene. Landets sykehusdirektører går nå ut og advarer kraftig og sier at dette kan ikke fortsette, vi klarer ikke å behandle pasienter, og køene øker. I denne tilstanden forteller vi landets syke mennesker at dere får én rett, og det er til å stå i kø, men dere skal i hvert fall ikke få rett til behandling. I akkurat det tilsvarende scenariet ser vi at norske skoleelever sitter i nedslitte klasserom med gamle, utslitte bøker. Og så tillater Arbeiderpartiet seg å si, slik Hill- Marta Solberg gjorde i hovedinnlegget sitt, at budsjettforliket fører til en styrking av kommuneøkonomien. Hvis kommunene bruker alle sine frie midler på det, så blir det noen hundre kroner pr. elev. Ja, det er godt mulig det, men i et av replikkordskiftene svarte jo representanten Hill-Marta Solberg at de midlene som de nå har styrket kommunene med, også skal brukes til helsevesen, eldreomsorg og andre velferdsgoder. Og da blir det jo plutselig ikke så veldig mye penger igjen til skolen. Hele valgkampen igjennom hørte vi Arbeiderpartiet snakke om dette: styrket kommuneøkonomi og styrket skole. Og hva har skjedd? Svært lite. Vi har også nå hørt Arbeiderpartiet ved gjentatte anledninger snakke om at vi må redusere alkoholavgiftene, for de er bekymret for grensehandelen. Det har vært svære avisoppslag om dette Dalheim-utvalget i Arbeiderpartiet, som nå endelig har skjønt behovet for å redusere alkoholavgiftene. Og så har de muligheten hånden på rattet, budsjettforlik, full enighet. Og hva har skjedd? Ingenting! Jo forresten, rett skal være rett, vi får redusert pris på portvin. Det får vi, men ingenting mer. Da blir det ganske stor forskjell mellom det Arbeiderpartiet sier, og det Arbeiderpartiet gjør. Spørsmålet er: Når har Arbeiderpartiet tenkt å bruke den hånden de har på rattet, til å gjennomføre det de i avisene og ellers forteller folk at de skal gjøre, men som de behendig lar være å gjøre i det øyeblikket valget er over? Akkurat det samme skjer med bilen. Bilen kommer i all overskuelig fremtid til å være det viktigste transportmiddelet denne nasjonen har. Bilavgiftene går opp. Så sier Regjeringen og Arbeiderpartiet at det er kjempeviktig å ha en god miljøpolitikk. Og så sørger man for å øke avgiftene ved kjøp av nye biler, for å være helt sikker på at de mest forurensende og eldre bilene i hvert fall ikke blir byttet ut. Her er det ingen logikk. Men skattene skal opp, avgiftene skal opp. Så sa statsministeren og en rekke andre fremtredende medlemmer av regjeringspartiene i valgkampen at dokumentavgiften, den som vi alle må betale hver gang vi kjøper en bolig, måtte reduseres. Det hørte vi i hele valgkampen. Og jammen tror jeg det var mange som trodde på det også. Så kom budsjettet, men da var jo valgkampen over. Og dokumentavgiften er ikke omtalt, den er ikke nevnt. Men vi husker det. Fremskrittspartiet har foreslått å fjerne hele dokumentavgiften i budsjettet, for vi synes det er helt uanstendig at staten skal ta inn penger på at vi kjøper og selger boliger av hverandre som staten omtrent ikke har en eneste kostnad med. Til Hill-Marta Solberg: Vi har foreslått å fjerne CO 2 - avgiften som Arbeiderpartiet skryter av at de ønsker å gjøre noe med, og vi har gjort noe med passasjeravgiften som vi må betale hver gang vi er ute og flyr, på tross av at den er konkurransevridende for flyselskapene i forhold til utenlandske konkurrenter. Og vi har foreslått å redusere arveavgiften og formuesskatten og har til og med klart å foreslå litt skattelettelser for alle inntektsgrupper. For i motsetning til Arbeiderpartiet prøver ikke vi å kaste blår i øynene på folk ved å si at vi må finansiere ting gjennom alltid å øke skattene og avgiftene. Vi tror faktisk at det er mulig både å gi skatte- og avgiftslettelser så det monner

12 nov. Finansdebatt 1999 og omprioritere innenfor den rammen som statsbudsjettet har i dag. Men da dreier det seg som å velge seg ut hva som er viktig. Men vi har også hørt Arbeiderpartiet og sentrumsregjeringen, ved justisministeren, snakke om behovet for kriminalitetsbekjempelse, og at måten å løse det på er å få mer politi ut i gatene. Og så uteksamineres til sommeren flere hundre politihøyskolestudenter, og de går med dette budsjettet rett ut i arbeidsledighet, fordi Regjeringen, sentrumspartiene i Stortinget og Arbeiderpartiet ikke har vært villige til å bevilge de få hundre millionene det koster å få alle disse nyutdannede politifolkene i jobb, slik at de kan gå ut og gjøre det de har utdannet seg til: bekjempe den stadig mer rå og brutale voldskriminaliteten som utvikler seg i det norske samfunnet. Men den avklaringen vil ikke Regjeringen ta, sentrum vil ikke ta den, Arbeiderpartiet vil ikke ta den. Vi får vente og se. Og så skal vi tro på løftene om at kriminalitetsbekjempelse er et viktig prioriteringsområde. Arbeidsledigheten øker ene og alene fordi Norge sliter med særnorske skatter og avgifter som svekker konkurranseevnen til en rekke av våre konkurranseutsatte bedrifter. Men vi skal ikke gjøre noe, ikke komme med noen næringspolitiske tiltak for å gjøre fordelingen på en slik måte at noen kan skape verdier. Og i det bildet siden man har brukt mye av denne debatten på å være visjonær inn i det neste årtusen hva er da realiteten? Jo, det er at antall pensjonister vil øke kraftig, og det betyr at pensjonsforpliktelsene til staten øker kraftig. Offentlig sektor er svulmende stor allerede, og noen skal betale gildet. Da må det skapes verdier et sted, og da må man legge forholdene til rette for at bedriftene får til nettopp det, og det kan jeg ikke se er spesielt mye omtalt i dette budsjettforliket. Det er mulig at noen sier at nå står du oppe på talerstolen og svartmaler landets situasjon, Siv Jensen. Ja, gjør jeg det da? Jeg har ikke sagt noen ting som ikke er sant. Jeg har ikke påpekt et eneste problemområde som ikke er der. Det eneste som er sikkert, er at statens pengemessige formue blir større. Men det vi får mer av i dette budsjettet, er f.eks. styrking av norsk landbruk. Det skal vi sørge for. Og begrunnelsen for det hevdes å være at det er den eneste måten vi kan få billigere mat i denne nasjonen på. Og så ser vi at norske bønder dumper tonn på tonn på tonn med norskprodusert kjøtt i utlandet for å hindre at norske forbrukere skal få billigere kjøtt og så undrer man seg over at nordmenn reiser til Sverige for å kjøpe billig mat. Det er rart, det der. Men det kanskje mest underlige med hele budsjettprosessen er denne grunnleggende troen på at man kan drive og finstyre og detaljregulere hver minste million i norsk økonomi. Det tror man på. Så ser man på dette budsjettforliket og hva man har sittet og flyttet på av penger, og da er det lett å føle seg litt hensatt til en middels stor kommune i Norge og budsjettoppgjøret der. For der krangler man om hundretusener. Her burde faktisk de lange linjene dreiet seg om noen prinsipielle, viktige, overordnede ting og fordelingen av alle de 500 milliardene som statsbudsjettet inneholder. Men de viktige, langsiktige, store utfordringene diskuterer vi jo ikke. Det er i og for seg relativt symptomatisk når Hill-Marta Solberg sier i sitt innlegg at valget falt mellom å øke skattene og å skli på budsjettbalansen. Falt det aldri Arbeiderpartiet inn at det fantes en tredje mulighet, nemlig å kutte noen av de offentlige utgiftene, redusere det offentlige byråkratiet, effektivisere lite grann? Det står ikke et ord om det. Skatteøkninger er på en måte det vi får. Jeg synes det er litt synd når vi først skal få et politisk skifte, at resultatet av det praktisk politisk sett er så lite. Jeg er stygt redd for at alle de som nå sitter og tror at det kommer til å bli glanstider for norske skoleelever bare dette budsjettet får lov til å virke, kommer til å merke, at så enkelt var det ikke. Men det vi kommer til å merke er skatteskjerpelsene, avgiftsøkningene og antagelig også økt ledighet, fordi bedriftene ikke lenger makter det presset som de i stadig økende grad utsettes for fra regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, som tror det er bedre å ha full kontroll over alle midler. Selv om det er liten grunn til å tro at Fremskrittspartiets alternative budsjett blir vedtatt, tar jeg med dette opp alle våre forslag. Presidenten: Representanten Jensen har tatt opp de forslag hun refererte til. Det blir replikkordskifte. Hill-Marta Solberg (A): Representanten Siv Jensen forsøkte å gjøre et stort nummer av at den budsjettavtalen som foreligger i høst, ikke har noen betydning for noen ting. Den har i hvert fall hatt betydning for Fremskrittspartiets humør, det var ganske åpenbart gjennom det innlegget vi nettopp hørte, der en lett sutrende fremskrittspartirepresentant fant mye å jamre seg over i denne budsjettavtalen. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å summere opp det innlegget som vi nettopp har hørt, men kanskje si det slik at her var det litt av hvert. La meg først få rette opp en åpenbar misforståelse, siden representanten Jensen forsøker å skape inntrykk av at jeg i mitt innlegg og i mine replikksvar forsøkte å bruke de pengene kommunene får, både til skole og til helse: Jeg var meget nøye med å skille mellom de midlene som primærkommunene, som driver grunnskolen, får, og de midlene som fylkeskommunene, som har ansvar for helsevesen og sykehusene, får. Så det var overhodet ikke grunn for en slik kommentar fra representanten Jensens side. Men når det så blir et viktig poeng for Fremskrittspartiet at det er så lite som er flyttet på i dette budsjettet det skjer liksom ingen ting da må jeg få si følgende: Da Fremskrittspartiet la fram sitt budsjett for to år siden, foreslo Fremskrittspartiet en skatte- og avgiftslette på 28,9 milliarder kr. 29,8 milliarder! Resultatet ble om lag null og Fremskrittspartiet var fornøyd. I fjor foreslo Fremskrittspartiet et budsjettopplegg der skatte- og avgiftslettene beløp seg til 25,7 milliarder kr. Resultatet ble om lag null i skattelette, man fikk liksom nullet ut noen økninger fra Regjeringen og Fremskrittspartiet var fornøyd. Så foreslår Fremskrittspartiet i sitt budsjett for nes-

13 nov. Finansdebatt 579 te år 28,3 milliarder kr i skatte- og avgiftslette. Da kunne det vært interessant å få vite: Når hadde representanten Siv Jensen og Fremskrittspartiet vært fornøyd i et eventuelt budsjettforlik? Hadde null også vært godt nok for Fremskrittspartiet denne høsten? Siv Jensen (Frp): Nå er det faktisk ikke mulig å få klarhet i hva som ville tilfredsstilt Fremskrittspartiet ved denne korsvei, for det toget har dessverre gått med Arbeiderpartiet på. Men vi har aldri i motsetning til Arbeiderpartiet når vi har drøftet budsjett med regjeringspartiene, omfavnet alt, gitt det vår fulle støtte og vært såre fornøyd. Vi har tvert imot understreket gang på gang på gang at det har vært subsidiært fra vår side, og det er også grunnen til at vi har lagt frem et alternativt budsjett for å syne hva vi ville ha gjort hvis vi hadde hatt flertall alene i denne salen. Arbeiderpartiet har ikke lagt frem et alternativt budsjett i år. De omfavner hele budsjettet som det foreligger, noe som i realiteten selvfølgelig betyr at Arbeiderpartiet har fratatt seg enhver mulighet til å kritisere den økonomiske politikken ført av Regjeringen i hele år Den muligheten hadde derimot vi. Vi sa gjentatte ganger at det var mange elementer i budsjettavtalene der vi holdt oss for nesen. Men det som var det viktigste ved det, var at vi bidro til at landet fikk et budsjett. I det to foregående årene opplevde vi både at Arbeiderpartiet gav fra seg regjeringsmakten, og at de overhodet ikke var villig til under noen omstendighet å forhandle frem en løsning i Stortinget. Landets største parti var totalt uten vilje til å ta ansvar for statsbudsjettet, og det som følge av en sak: motvilje mot valgfrihet for småbarnsforeldre, dvs. kontantstøtte. Det skulle man ikke ha noe av. Man ville ikke forhandle. Plutselig har Arbeiderpartiet ombestemt seg. Nå er kontantstøtten grei, og man har forhandlet frem ikke en subsidiær enighet, men en helhetlig avtale. Så sier Hill-Marta Solberg at jeg står og sutrer. Ja, det er da enda godt at det er noen partier som mener at det er grunn til å rette på en rekke forhold og ikke er så såre fornøyd som Hill-Marta Solberg åpenbart er. Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): I Kristeleg Folkeparti ønskjer me ein fordelingspolitikk som verkar slik at me ikkje får eit lagdelt samfunn med store sosiale skilnader. Dette er òg ein av grunnane til at me m.a. har vore med på å innføra det særskilde minstefrådraget på lønsinntekter. Konsekvensane av dette er at det vert monaleg skattelette for inntekter under kr, noko som spesielt kjem unge, lågtlønte og deltidsarbeidande til gode. Dette er eitt av fleire grep for å skapa gode vilkår for utsette grupper. Eit anna grep er m.a. ein overkompensasjon av minstefrådraget utover det som var nødvendig for å kompensera for auka elavgift. No er det slik at dersom me i fellesskap skal finna fram til ein god fordelingspolitikk, er det òg viktig at me kan ha eit felles utgangspunkt, ein felles definisjon av verkelegheita rundt oss. Når eg les Framstegspartiet sine merknader i dette budsjettet, vert eg litt i stuss om moglegheita for å finna ein slik felles definisjon. Eg vil lesa litt frå ein budsjettkommentar frå Framstegspartiet: «Omfordelingen av goder er meningsløs når alminnelige lønnsmottagere skatter så mye at de må gi avkall på daglige middagsmåltider fordi det skal subsidieres operabilletter. Skattenivået er så høyt at det går utover familienes muligheter til å ivareta sine behov. Det er ikke velferd å kreve inn så høye skatter at alle og enhver tvinges over på offentlige almisseordninger i stedet for å beholde mer av lønnen slik at man kan greie seg selv.» Mitt spørsmål vert: Er dette verkeleg Framstegspartiet sin seriøse og alvorlege definisjon av verkelegheita rundt oss, eller er dette ei formulering som har funne si form i ein sein nattetime? Siv Jensen (Frp): Jeg tror jeg skal få lov å takke representanten Sørfonn for at han brukte sin knapt tilmålte taletid på å sitere fra Fremskrittspartiets alternative budsjett. Det har ikke vært lett å komme frem med det. Jeg synes det var flott det som stod der, nemlig at vi tror at enkeltmennesker og bedrifter er bedre i stand til å råde over sine egne penger enn staten, eller Stortinget, på vegne av dem. Det er hele den grunnleggende forskjellen. Vi tror at folk vet bedre selv, og vi tror faktisk også at det er et betydelig tap på inntektssiden på skatt bare ved å kreve den inn. Så kan man prøve å gjøre dette til et spørsmål om fordeling og skape et inntrykk av at Fremskrittspartiet bare ønsker å gjøre noe for dem som har mye. Når ble det sant? Vi har i mange år hatt en skatteprofil som nettopp har betydd at det særlig er de som tjener minst eller middels, som skal få størst skattelette. Det prøvde vi oss faktisk på i forhandlingene med nettopp representanten Sørfonn, uten at vi lyktes spesielt mye med det. Vi er glad for at det blir skattelette for de lavtlønte. Men vi skjønner ikke hvorfor dette må finansieres ved å øke skattene og avgiftene for noen andre. Det blir litt juksemaker, pipelort, tar igjen og gir bort. Man later som man skal gi noen skattelettelser, og så tar man og rapper pengene tilbake igjen, bl.a. ved å øke elavgiften, for det rammer jo akkurat de samme som får skattefradraget. Det er ikke slik at det nå plutselig føres en kjempebra fordelingspolitikk her i huset. Det rare er at man nå har gått i budsjettallianse med Arbeiderpartiet som styrte gjennom hele den tiden hvor forskjellene i Norge virkelig økte. Og så sier man plutselig at nå skal dette bli så meget bedre. Børge Brende (H): Representanten Jensen stilte innledningsvis noen spørsmål om svartmaling. Tatt i betrakting at hun i dag har tatt bind for øynene, er vel ikke svartmalingen mer enn hva man kunne forvente. Hvis man lyttet til representanten Jensens innlegg, kunne man få inntrykk av at Fremskrittspartiet vil bruke mer penger til alle gode formål, finansiert gjennom oljepengene. Men det Siv Jensen ikke nevnte med ett ord, og som står med liten skrift i Fremskrittspartiets alternative budsjett, er at Fremskrittspartiet kutter ca. 30 milliarder kr i det budsjettet som nå skal vedtas. Da er det ikke bare opera og u-hjelp det går ut over, ikke minst rammer man

14 nov. Finansdebatt 1999 skole, utdanning og forskning betraktelig. I innstillingen står det at Fremskrittspartiet kutter budsjettet for forskning og utdanning med kr. Alle vet at dersom Norge skal lykkes med å etablere nye arbeidsplasser i årene fremover og lykkes med næringsutviklingen, trenger vi en sterkere kunnskapsbase. Og hva gjør Fremskrittspartiet? De kutter kvalitetutviklingstiltak i videregående skole. De kutter 50 mill. kr til videregående opplæring. Man barberer bort universitetene. Universitetet i Oslo mister 50 mill. kr, for ikke å nevne universitetene i Bergen og Trondheim. Så går man løs på forskningsinstitusjonene og også skole generelt. Er det slik at representanten Siv Jensen mener at det er dette som skal til for at Norge skal få et kunnskapsløft i årene fremover? Carl I. Hagen, partilederen, gikk jo i valgkampen ut i Nettavisen og hevdet at det er altfor mange lærere i den norske grunnskolen. Er det for å følge opp Hagens utspill om at det er for mange lærere at Fremskrittspartiet og Siv Jensen nå kutter 900 mill. kr i skole- og utdanningsbudsjettet? Siv Jensen (Frp): Vi har fått med oss de aller fleste av oss, tror jeg at Høyre har forsøkt å skape et inntrykk av at når det gjelder skolepolitikk, har de monopol på de gode løsningene. Faktum er at Høyres skolepolitikk og Fremskrittspartiets skolepolitikk med noen få unntak er svært lik, og det vet Børge Brende meget godt. Det han også ville visst, hvis han hadde tatt seg bryet med å lese vårt alternative budsjett litt grundigere, er at vi ikke kutter en eneste krone hva gjelder satsningen på den kvalitative undervisningen i skolen. Vi kutter for å redusere administrasjon. Vi kutter for å redusere morsmålsundervisning i grunnskolen, som vi mener ikke er en offentlig oppgave. Men vi kutter ikke for å svekke skolens kvalitative innhold eller det elevene skal komme ut med etter endt utdanning. Tvert imot er det vel vi som gjennom hele valgkampen fokuserte på innholdet i skolen og ikke prøvde å delta i det verdensmesterskapet som pågikk om hvem som skulle gi mest penger i lønnsøkninger til lærerne etter valget. Vi så i siste debatt i Holmgang at man kanskje hadde glemt litt at man hadde lovet dette, når det kom til stykket. Realitetene ligger i hva slags skolehverdag våre barn skal ha. Hva skal de ha undervisning i, hvilke fag skal styrkes, hva skal de bli gode til og hvordan skal man få det til? Vi ble latterliggjort i valgkampen i hvert fall forsøkt latterliggjort fordi vi sa at det var behov for mer disiplin i skolen. Nå er det ikke lenge siden en prosjektleder ved en av de kanskje mest problemfylte skolene i Oslo, nemlig Hersleb, sa nettopp det samme, at den eneste måten de kunne bøte på atferdsvansker hos elevene på, var å ty til disiplinærtiltak. Det forsøkte man, inkludert Høyre, å latterliggjøre oss for, men det viser bare at vi faktisk hadde rett. Karin Andersen (SV): Norge er et rikt land, et styrtrikt land, det er SV og Fremskrittspartiet enige om. Men hva skal vi bruke rikdommen til? Hva er det som er viktigst på terskelen til det 21. århundre? Kompetanseutvikling, utdanning og skole er det viktigste for at vi skal ha arbeidsplasser og noe å leve av, en pensjon og penger til helsetjenester i det 21. århundre. Men Fremskrittspartiet var ikke i nærheten av disse spørsmål. Det eneste som er viktig, er skattelette, sa Siv Jensen i sitt innlegg. Jeg tror det er aldeles ubegripelig for folk når de ser at Norge er et styrtrikt land, samtidig som klasserommene forfaller og lærerne flykter fra de aller viktigste jobbene. Hvis man skal få gjennomført de reformene som Fremskrittspartiet har vært enige i når det gjelder eldre, skole og helse, trenger offentlig sektor eller de som utføre disse tjenestene, årsverk de neste ti årene. Hvor i all verden skal vi finne folk til det når Fremskrittspartiet skal kutte alle budsjettene som også skal gå til lønn til disse menneskene? Konkurransedyktige lønns- og arbeidsforhold både på lærerværelset, sjukeheimen og operasjonsstua må man ha, uansett om det skal være privat eller offentlig. Da har jeg lyst til å spørre: Hvordan mener Fremskrittspartiet at lønnsforholdene for lærere og offentlig ansatte eller sjukepleiere og hjelpepleiere egentlig skal være? Hvor mye mener Fremskrittspartiet at en lærer bør tjene? Jeg går ut fra at Fremskrittspartiet har sett at det er sterk konkurranse om denne arbeidskraften i dag og mener at vi skal ha de beste lærerne, og at vi derfor må øke lønningene ganske kraftig. Siv Jensen (Frp): Karin Andersen og i og for seg også SV for øvrig har etter hvert begynt å forstå hvor viktig konkurranse er for å få markedet til å fungere. Nå viser nettopp Karin Andersen til at det er konkurranse om de beste lærerne, ikke fordi man konkurrerer om dem innad i skolen, men fordi deler av næringslivet kan komme til å rappe dem fra skolen hvis de ikke får bedre lønns- og arbeidsforhold. Jeg er helt enig det. Men hvorfor er da ikke SV enig i at man ved å skape et konkurransesystem skolene imellom nettopp er inne på den veien som fører til at skolene konkurrerer om arbeidskraften? Man får altså et markedssystem som i seg selv skaper lønninger som er markedstilpassede. Det er akkurat sånn det fungerer. Akkurat det samme gjelder for helsevesenet. Vi har gjentatte ganger sagt at både sykepleiere og lærere i Norge tjener for dårlig. Men da må vi også utvikle systemer som bidrar til å få dette til å virke, og det vil ikke SV gjøre under noen omstendighet. SV er livredde for konkurranse, også i offentlig sektor. Fremskrittspartiet mener derimot at konkurranse også i offentlig sektor både vil bidra til å utnytte ressursene mer effektivt og føre til at lønningene blir mer markedstilpassede. Karin Andersen påstår at jeg sier at det bare er skattelette som er viktig. Det har jeg aldri sagt. Tvert imot understreket jeg alvoret i skolesituasjonen, jeg understreket behovet for å satse mer på helsevesenet, mer på eldreomsorgen. Jeg snakket vel også ganske lenge om situasjonen for studentene ved Politihøyskolen som ikke får jobb, og jeg brukte en del tid på å illustrere at de viktigste satsingsområdene som dette stortinget har ansvaret for, ikke blir prioritert, mens man altså velger å prioritere en rekke andre oppgaver.

15 nov. Finansdebatt 581 Erik Dalheim (A): Siv Jensens løssluppenhet i forhold til andres og egen virkelighet er krevende å forholde seg til. Hun harselerer med økt elavgift, men fjerner fagforeningsfradraget som i skatteskjerpelse representerer det dobbelte av det en økning i elavgift representerer. Men det går kanskje litt på hvem man først ønsker å fri til. Siv Jensen slår om seg med store avgiftsletter, men unngår å nevne at Fremskrittspartiet står for de avgiftene vi har i dag. Det er spesielt å registrere Fremskrittspartiets skiftende strategi knyttet til hjertesaken avgifter. I fjor og da skal jeg ikke nevne de avgiftene som lå i kompromisset, men derimot noe som folk på fortauet antakelig er litt dus med og litt opptatt av foreslo Fremskrittspartiet at avgiften eksempelvis på pils skulle være ca. 14 kr. Nå, i løssluppenhetens tegn, foreslår de 4,50. I fjor foreslo de at avgiften på 100 sigaretter skulle være 137 kr, nå smeller de til med 85. Det er vanskelig å forstå at et parti som i hvert fall i gitte sammenhenger prøver å framstå som ansvarlig, til de grader skifter strategi og skifter innhold i den politikken de står for her i salen. Jeg må spørre: Hva er Siv Jensen og Fremskrittspartiets begrunnelse for å representere én avgiftspolitikk når man blir ansvarliggjort i et flertallssamarbeid og en helt annen når man slår seg løs uten styringsevne og styringsvilje? Siv Jensen (Frp): Jeg må først få takke representanten Dalheim for at han bidrog til å fortelle hvor rimelig det faktisk ville bli hvis våre avgiftssatser hadde blitt vedtatt. Men i motsetning til Arbeiderpartiet, som bare snakker om utfordringene med grensehandelen, gjør vi noe med det. I fjorårets debatt dreide diskusjonen om grensehandelen seg om hvordan vi skulle klare å få avgiftene ned på svensk nivå for å bidra til å fjerne den. Og det har vi gjort noe med. Det er jo ikke sånn at vi plutselig har skiftet strategi i synet på alkoholavgifter. Vi har alltid jobbet for at alkoholavgiftene skal ned. Det har aldri kommet et budsjettforslag fra Fremskrittspartiet om økte alkoholavgifter. Strategien har vært helt lik hele tiden: Jo lavere, jo bedre. Så til spørsmålet om fagforeningsfradrag kontra elavgift. Ja, det er en ganske betydelig forskjell her etter vårt syn. Jeg skjønner at Arbeiderpartiet har et behov for å tekkes LO, men Fremskrittspartiet syns altså det er viktigere med avgiftsreduksjoner som kommer hele befolkningen til gode, enten man er medlem av en fagforening eller ei. Det har også noe å gjøre med at vi har respekt for valgfriheten når det gjelder å organisere seg. Vi kliner oss ikke opp mot LO eller en annen organisasjon, vi sier at organisasjonsfriheten får være akkurat der den vil. Men vi satser heller på å redusere avgifter og skatter som kommer alle innbyggerne i nasjonen til gode. Jeg syns at det har et mye større rettferdighetselement i seg. Erik Dalheim (A) (fra salen): President! Kan jeg få ordet til en åpenbar misforståelse? Presidenten: Da må det virkelig være en åpenbar misforståelse. Erik Dalheim (A): Siv Jensen misforstod tydeligvis mitt spørsmål helt fundamentalt. Det jeg spurte om, var hvordan Siv Jensen og Fremskrittspartiet kan forholde seg til en helt annen politikk i år enn den de stod for konkret i salen i fjor ikke hva man drømmer om i et annet samfunn, men hva som er virkeligheten her. Da var det altså sånn at de stod for avgifter som jeg refererte til, ikke de drømmebildene som Siv Jensen nå forsøkte å presentere. Siv Jensen (Frp): Jeg har ikke misforstått noe. Jeg har i replikkvekslingen med Hill-Marta Solberg allerede redegjort for forskjellen på å omfavne hele budsjettet og subsidiært støtte det. Presidenten: Ønsker representanten Jensen å ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet står sammen med andre om? Siv Jensen (Frp) (fra salen): Ja, jeg har tatt opp alle forslagene. Per-Kristian Foss (H): Jeg har tenkt å starte med en liten visitt til representanten Siv Jensen, som snakket om skolepolitikken. Jeg skal medgi at jeg er enig med Fremskrittspartiet på ett punkt når det gjelder skolepolitikk, nemlig behovet for mer disiplin og mer orden i skolen. Der stopper det også. Jeg tror heller ikke at disiplinreglementet fra Østre Toten kommune fra 1912 med all respekt både for Østre og Vestre Toten, hvor jeg har mye slekt er aktuelt og nødvendig å bruke i norsk skole i dag. Jeg tror også at det er vanskelig for Fremskrittspartiet å argumentere for at man, som det heter, ikke vil la det gå ut over «den kvalitative undervisningen», når man samtidig kutter flere hundre millioner i tilskuddene, både til kompetanseutvikling i grunnskolen, til grunnskolen som sådan og til de høyere læresteder. Når man sier at dette har å gjøre med byråkrati, da kjenner man verken universiteter eller andre skoleslag særlig godt. Det som er problemet i dag, er faktisk at Norge er blant de land i Europa som bruker minst ressurser pr. student. Våre naboland, særlig Sverige, ligger usedvanlig mye høyere på dette området. Det viser også all tilgjengelig statistikk. Man kommer derfor ikke utenom at skal man gjøre noe for å heve kvalitetsnivået i skoleverket, dreier det seg også om penger. Når komiteens leder startet med å si at foran årtusenskiftet må man løfte perspektivet noe, må jeg si at dette er et av de områdene der jeg virkelig er skuffet over Arbeiderpartiet, og i særdeleshet over regjeringspartiene, fordi man har avslått Høyres invitt til denne gang å være med på et virkelig løft for utdanningssektoren et milliardløft iallfall på ett budsjett, som en begynnelse på noe som kunne blitt et høyere nivå inn i det neste årtusen. For vi vet erfaringsmessig at er det noe som skaper forskjeller blant folk, er det mangel på tilgjengelig moderne, fremtidsrettet undervisning. Tilgjengeligheten til kompetanse er foran det neste årtusen sannsynligvis den største

16 nov. Finansdebatt 1999 utfordring vi står overfor, både når det gjelder å henge med som nasjon internasjonalt, og når det gjelder å løfte hver enkelt av oss individuelt og gi hver enkelt av oss de samme muligheter i samfunnet. Dette hadde virkelig vært et område å forenes på ved utgangen av dette årtusen. Men jeg registrerer at det har blitt småpenger, og at Fremskrittspartiet på denne banehalvdelen står fullstendig utenfor og tror at man kan få mer for mindre. Til forliket, som har vært kommentert av mange. Det er vel riktig å si at heller ikke forliket bærer preg av et løft inn i et nytt århundre eller årtusen. Forliket er politisk begrunnet fordi det har løst indre problemer både i Arbeiderpartiet og i Bondevik-regjeringen. For Arbeiderpartiet har det vært en fordel at man har fått oppmerksomheten bort fra en lederstrid, og således har kommet på banen, som det heter i politisk sjargong. Hva man har kommet på banen med, er mer uklart. Man har iallfall blitt partner. Og for Bondevik-regjeringen har det løst interne problemer med Senterpartiet, som hele tiden har ønsket å forene seg med det partiet de skulle erstatte i regjeringsposisjon, altså Arbeiderpartiet forstå det den som vil. Denne konflikten er da midlertidig bilagt. Så de indre konflikter er nok løst, men mange av landets problemer står fortsatt uløst, og vi rører ikke ved dem ved inngangen til dette nye århundre og årtusen. Analyserer man enkeltelementene i forliket, er det et paradoks at alle partnerne i grunnen har advart mot alle de tingene de gjør. Kontantstøtten er et eksempel. Jeg behøver ikke gå så langt som min partikollega Lønning og si at det er like mange sitater fra Arbeiderpartiet om kontantstøtten som det er sand i havet, men i alle fall like mange som det er stjerner på himmelen, det er jeg enig i. Vi har sitater om at kontantstøtten er som en bombe under velferdsstaten, den er en trussel mot hus og hjem eller et bakholdsangrep på yrkeskvinnen. Alt dette er sagt om en kontantstøtte som Arbeiderpartiet nå er for, og som partilederen i tillegg er for skal fortsette også etter neste stortingsvalg. Så sier representanten Hill-Marta Solberg om kontantstøtten: «vi er uenig i». Jeg registrerte at representanten Jagland faktisk mener at man ikke kan gå til kamp mot kontantstøtten selv ved et stortingsvalg, hvor man har mulighet for å endre et flertall. Det paradoksale er på mange måter at i denne stortingsperioden vil Arbeiderpartiet ta ut sine ressurser på å endre kontantstøttens innhold slik at bare de som blir hjemme, får motta kontantstøtte, ikke de som f.eks. veksler mellom barnehage og å være hjemme, eller som leier seg hjelp i hjemmet de skal ikke få støtte, men bare de som velger kjøkkenbenken helt og holdent. Med andre ord: Det at kontantstøtten var et bakholdsangrep på yrkeskvinnen, som det ble sagt, skal man nå virkelig målrette i denne perioden. Men det blir det ikke noe av, for Høyre og Fremskrittspartiet har vetorett i forhold til endringer av kontantstøtten. Når det gjelder andre elementer i forliket, slik som å øke marginalskattesatsen, sitter komiteen på brev både fra tidligere finansminister Johnsen og finansminister Restad, som begge advarer mot å røre øverste skattesats. De sier vel rett ut at fordelingseffekten av å øke marginalskattesatsen ytterligere er meget tvilsom, og advarer som sagt mot det. Dette er altså første gang siden budsjettforliket i 1992, som nåværende finansminister var med på som stortingsrepresentant, at man bryter 50 pst.- grensen på marginalskatten. AMS-ordningen har vært forsvart av de ikke-sosialistiske partiene, og her teller jeg med alle de tre regjeringspartiene, i to tiår. Det er en spareordning som disse partiene har hyllet, forsikret at de vil fortsette med, og forsikret at de vil utvide. Ja, det er ikke lenger siden enn et par uker før forliket at til og med næringskomiteens leder fra Senterpartiet forsikret at man ville utvide den og få flere slike spareordninger. Men to uker etter ble den som sagt fjernet. Mitt poeng i et tidligere replikkordskifte til representanten Lie var ikke å få ham til å fortelle hvilken ideologisk begrunnelse Kristelig Folkeparti har for å spare. Det var vel for meget å vente. Men jeg hadde faktisk et ønske om å få ham til å utdype den verdimessige begrunnelse for det å holde ord. Det fikk jeg ikke. Og siden vi snakker om å holde ord: Statsminister Bondevik advarte før forliket med Arbeiderpartiet ble sluttført, mot innstramminger som kunne ramme bedriftene. På TV 2 den 30. oktober sa statsministeren: Vi har greid å skjerme næringslivet mot endringer i bedriftsbeskatningen. Det er ikke sant. I dette forliket skjerper man bedriftsbeskatningen, både gjennom endringer i delingsmodellen og gjennom endringer i avskrivningsregler og indirekte det er ikke bedriftsbeskatning, det skal jeg være enig i, men har samme virkning for bedriftene øker man transportavgiften og elavgiften, og man øker lønnsutgiftene gjennom endringer i skattesystemet. Arbeiderpartiet sa før forliket at man ville tette skattehull. Det var særlig i den tabloide presse en av gjengangerne, og nestleder Jens Stoltenberg fikk flere store oppslag for å fortelle eksempler på skattehull. Kjendisenes såkalte lønnsselskaper skulle man ta knekken på. Men professor Terje Hansen, som var blant dem som hadde tatt disse eksemplene frem, har godt dokumentert at samtlige eksempler som er trukket frem i pressen, er tillatt også etter forliket ikke et såkalt hull som man trakk frem, er tettet. Om man skulle krydre ytterligere med sitater fra professor Terje Hansen, sier han om forliket: Dette er en katastrofe og så galt som det går an. Han sier videre at flere typer skattetilpasning vil skyte ny fart med de endrede regler. Så langt føyer det seg inn i rekken av at man i realiteten advarer mot det man gjør. Fra Arbeiderpartiet ble det også sagt at man i budsjettet nå skulle ta fra de rike og gi til de fattige. Det er vanskelig å forstå at bortimot en million AMS-ere skal være blant de rike det skal tas fra. Det er vanskelig å forstå at det å betale strøm i vanlig bolig, skal kvalifisere til betegnelsen rik. Det er vanskelig å forstå at man kompenserer dette bare for dem med lønnsinntekter. Pensjonister og trygdede gis ikke kompensasjon. Pensjonistbeskatningen skjerpes ytterligere, bl.a. ved at man holder særfradraget for alder uendret, altså ikke justerer det, og dermed skjerper man beskatningen for en gruppe som i alle fall ikke kan betegnes som de rike i samfunnet. Trykt 9/

17 Forhandlinger i Stortinget nr nov. Finansdebatt 583 (Foss) Litt generelt om økonomien som nå budsjettet tross alt skal virke i: Veksten i norsk økonomi neste år ser ut til å bli lav, selv om det fortsatt er høy aktivitet i landet, med et vedvarende press innenfor mange sektorer. Med dette presset er det fare for at også pris- og lønnsveksten neste år blir høyere enn hos våre handelspartnere. Dermed står næringslivets og bedriftenes konkurranseevne i fare for å bli ytterligere svekket. Høyre mener derfor at statsbudsjettet for neste år bør være et nøytralt budsjett som verken stimulerer veksten i innenlandsk etterspørsel eller kveler den beskjedne økonomiske veksten Regjeringen regner med neste år. Samtidig må statsbudsjettet gjennom bedre rammebetingelser for bedriftene legge et grunnlag for fornyet fremgang i norsk økonomi. Jeg konstaterer at budsjettforliket på dette området svikter. Representanten Lars Gunnar Lie var også i sitt innlegg inne på det bekymringsfulle i at den underliggende utgiftsvekst i budsjettet i år er så høy som 2,5 pst. Det er langt over veksten i Fastlands-Norges nasjonalprodukt. Med andre ord: Vi står overfor en trend der den offentlige sektor tar stadig mer på bekostning av en privat sektor. Men det nytter ikke bare å bekymre seg over dette, man må gjøre noe med det. Høyres budsjettforslag går ikke ekstremt til verks, men klarer å holde utgiftsveksten i sjakk såpass at den iallfall ikke vokser mer enn veksten i BNP for Fastlands-Norge. Vi holder altså balansepunktet, om ikke annet. Det er jo tillatt å stemme for dette opplegget, og ikke bare bekymre seg. Denne bekymringen deles for øvrig også av Norges Bank, som i sitt budsjettbrev meget klart advarer mot en slik utvikling. Det er kloke ord som flere enn vi burde fulgt. Nasjonalbudsjettet inneholder denne gang også en drøftelse av pensjonsspørsmål. Det er på lengre sikt et meget viktig tema. Men drøftelsen i nasjonalbudsjettet inneholder få konkrete ting. Den varsler en gjennomgang av folketrygdens økonomi på basis av Moland-utvalgets innstilling, som kom i fjor, først om godt og vel et år når Regjeringens langtidsprogram skal legges frem. Det mener vi er for sent. Det burde vært gjort som en egen sak tidligere, men jeg registrerer at også her skal en skyve problemene lengst mulig foran seg. I dagens oppslag i media har enkelte bekymret seg over at forsikringsbransjen har begynt å reklamere med at man skal være litt forsiktig med å stole altfor blindt på at folketrygden sikrer alle det man forventer. Hovedproblemet må jeg si i fremtiden er jo ikke de som skal få pensjon, hovedproblemet er de som skal betale for pensjonen. Derfor setter vi nå penger til side. Derfor sparer vi nå bl.a. gjennom Petroleumsfondet. Allikevel er det et faktum at ytelsene fra folketrygden er svekket siden innføringen i I 1967 var forholdet mellom laveste og høyeste pensjon 1:4. I dag er dette forholdet 1:2. Selv om dette delvis skyldes at man har hevet minstepensjonene, skyldes det også at man i stor grad har redusert ytelsene for dem med høyere inntekter. Med andre ord: Elementet av spareordning i folketrygden er betydelig svekket. Eller for å ta et eksempel: Til en enslig pensjonist med en tidligere lønnsinntekt på rundt kr gir folketrygden nå en kompensasjon på litt over 50 pst. før skatt. Når man pensjoneres, blir med andre ord inntekten nesten halvert hvis man bare har folketrygden å støtte seg på. Dette er mindre enn mange hadde ventet og mindre enn det som var forespeilet. Derfor er det gode grunner til at mange nå sier: Jeg stoler ikke bare på politiske løfter, men vil forsikre meg privat i tillegg til dette. Jeg tar med dette opp Høyres forslag. Presidenten: Per-Kristian Foss har tatt opp de forslag han refererte til. Det blir replikkordskifte. Trond Giske (A): Representanten Foss har tidligere i en replikk her i dag raljert litt over sentrumspartienes kurs, at de inngår forlik med forskjellige retninger fra det ene året til det andre. Jeg skal være enig med representanten Foss i at det er forskjell på de kompromissene som sentrum har inngått med Høyre og Fremskrittspartiet, og det som de nå har inngått med Arbeiderpartiet, bl.a. om skattelette, som er en viktig sak for Høyre. Med Arbeiderpartiet er det de lavtlønte som får skattelette, med Høyre er det de høytlønte. Budsjettbalanse er et annet viktig punkt for Høyre. Med Arbeiderpartiet holdes Regjeringens budsjettbalanse. Når man inngår kompromiss med Høyre, sklir man flere milliarder på budsjettbalansen. Med barnehagene er det full stopp med Høyre, med Arbeiderpartiet er det utbygging. Skolefritidsordningen blir dyrere med Høyre, med Arbeiderpartiet blir den billigere. Kommuneøkonomien blir bedre med Arbeiderpartiet, med Høyre blir det nedskjæringer. Det som kanskje er mest overraskende, er at når Høyre inngår kompromiss med sentrum, tvinger man sentrum til å skjære i utdanning og skjære i kommuneøkonomien, som også er viktig for utdanningstiden og barne- og grunnskolen. Med Arbeiderpartiet blir det mer til utdanning, også høyere utdanning, og mer til kommuneøkonomien og dermed en styrket grunnskole. Mitt spørsmål til representanten Foss er: Velgerne som i valget var opptatt av utdanning, må jo være fornøyd med at det er Arbeiderpartiet og ikke Høyre som har inngått kompromiss med sentrum? Per-Kristian Foss (H): Nei. Jeg tror nok at velgere som er opptatt av utdanning, hadde foretrukket en milliard fremfor noen få hundre millioner, særlig spredt på ikke-kompetansegivende tiltak. All respekt for skolefritid, men jeg tror at undervisningstiden er viktigere for kompetanseheving. Jeg tror undervisningens innhold, lærerdekning, lærerkompetanse, etterutdanning, lærerlønn er det man er opptatt av i skolen, mer enn at det betales for lærebøker sikkert hyggelig nok eller for at foreldrene skal slippe rimeligere med skolefritidsordningen. Og det var faktisk det jeg brukte litt tid på i mitt innlegg. Hadde sentrum ønsket å inngå et forlik med oss, så hadde vi vært harde på akkurat undervisnings- og utdanningssatsingen, for det er viktig. Og jeg tror med respekt å S

18 nov. Finansdebatt 1999 melde at det er flere enn Høyres velgere som er opptatt av at det virkelig hadde blitt noe ut av det nå. Isteden har vi fått en småfikling med småbeløp som er slik at de fleste fortsatt føler en frustrasjon, og skolefolk reagerer landet over, på tvers av alle partier og fagorganisasjoner. Når det gjelder Giskes skryt på barnehagesiden, må jeg si at det synes jeg man skal være litt forsiktig med, for der barnehagene er dyrest det er nettopp de private barnehager har Høyre et langt bedre opplegg enn det Arbeiderpartiet har. På barnehagesiden vil vårt opplegg gi redusert pris for de foreldrene som har barn i de dyreste barnehagene. Det er ikke riktig når representanten Giske sier at vårt opplegg kutter i kommuneøkonomien. Vårt opplegg innebærer faktisk en nominell styrking i forhold til Regjeringens opplegg av kommunerammene med vel 200 mill. kr i tillegg til en del øremerkede ting, bl.a. på barnehagesiden. Kenneth Svendsen (Frp): Høyre prøver i statsbudsjettet å gi inntrykk av at de er bilistenes venn. Det kan man bl.a. lese ut av Høyres merknad, der det står: «Disse avgiftene er bygd opp med en meget sterk progresjon som blant annet straffer familiebiler og biler med mye innebygd sikkerhetsutstyr.» Fremskrittspartiet er enig i dette, og foreslår derfor å senke bilavgiften. Jeg forstår ikke hvorfor Høyre først hevder det de gjør i merknaden, for deretter å foreslå økte bilavgifter. Det samme gjelder årsavgiften. Her foreslår Fremskrittspartiet en reduksjon for personbiler på 205 kr, for motorsykler en reduksjon på 830 kr. Høyre, derimot, støtter Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre i å foreslå en økning i årsavgiften. Det samme gjelder omregistreringsavgift. Fremskrittspartiet foreslår en reduksjon, Høyre foreslår en økning. Når det gjelder dieselavgiften, foreslår Fremskrittspartiet en reduksjon på 1,40 kr pr. liter, ned til svensk nivå. Høyre, derimot, synes tydeligvis dagens pris på diesel, som er langt over prisnivået i våre naboland, er passelig høy, for de foreslår å beholde dagens avgiftsnivå på diesel. Fremskrittspartiet foreslår å redusere bensinavgiften med 2 kr pr. liter, dvs. en reduksjon i pumpeprisen på 2,50 kr. Det er noe som monner! Her har tydeligvis Høyre hatt et godt øyeblikk, for her glimter de til med en reduksjon på hele 20 øre pr. liter. Er det ikke slik i virkelighetens verden at Høyre er like bilistfiendtlig som de øvrige partiene? Per-Kristian Foss (H): Vi har ved dette budsjetthøvet konsentrert oss om noe av det vi faktisk mener er viktigst, og det er å øke investeringene i nye veier. Det er klart at man godt kunne legge opp et budsjett slik at man for å være alles venn reduserer alle avgifter som de fleste synes er for høye. Jeg tror at summen av et slikt økonomisk opplegg leder en ut i det helt useriøse. Litt av poenget med et budsjett er jo at det også skal være noen igjen til å bruke veiene og til å bruke kjøretøyene, og slike budsjettkutt som Fremskrittspartiet foretar, f.eks. på et område som landbruksoverføringene, må jeg si er helt ut i det useriøse. Man kan ikke kutte en næringsoverføring til det halve fra ett år til et annet, altså fra desember til januar, og tro at man skal kunne bære det. Det er her vi skiller oss, Fremskrittspartiet og Høyre, på en del områder. Fremskrittspartiet bruker øks på en del områder hvor det nok er mulig å slanke statlige overføringer noe, men hvor man ved å trekke det ut i det parodiske i realiteten undergraver den argumentasjonen som også er seriøs. For alle ser at også landbruksoverføringene må underlegges en viss innstramming, alle ser at det må gjøres noe på andre offentlige sektorer. Men ved å gå så hardt til verks, gjør man i realiteten saken en bjørnetjeneste. Når vi har gått mot Regjeringens økning på dieselavgifter, er faktisk ikke det ut fra noe slagord som «bilistenes venn», men ut fra et ønske om å dempe utgiftene for næringsdrift, bl.a. i distriktene. Randi Karlstrøm (KrF): Jeg takker for Høyres invitt til å samarbeide om skolepolitikk, men jeg vil be dem om kanskje å rette fokuseringen mot Fremskrittspartiet og få dem med på det, for de ligger jo milevidt unna oss på det området, hvis vi skal ha noe samarbeid med høyrepartiene. En viktig oppgave som sentrumspartiene forpliktet seg på i Voksenåserklæringen, var å sette en helhetlig distriktspolitikk høyere på dagsordenen enn det som de andre blokkene hadde vist politisk vilje til. En viktig del av dette var å skape ny optimisme og få nyskaping i jordbruksbygdene i landet vårt. Jordbruksnæringen utgjør en viktig underskog av småbedrifter i svært mange kommuner i Norge. De siste tiårene har det skjedd mye spennende nyskaping nettopp med utgangspunkt i jordbruksnæringen, og båten og gården har vist seg å være en viktig livmor for mange nye bedrifter i Norge. Kristelig Folkeparti ser landbruksnæringen som en viktig del av vår næringspolitikk og vår forvaltningsstrategi for naturressurser og for kreative hoder. Høyre vil støtte mange viktige og riktige satsinger, men finansieringen setter jeg et spørsmålstegn ved. Høyre kutter i sitt budsjett 1,2 milliarder på landbrukssektoren, og det vil utløse reforhandlinger med partene i jordbruksavtalen. Det er nå så. Men jeg vil si at det er et urealistisk og også et uriktig forslag. Hvis det var gjennomførbart, ville det ramme en ganske stor gruppe av småbedrifter i Bygde-Norge. Og hvordan kan det henge sammen med Høyres nærings- og distriktspolitikk? Er det noen vits med vei til disse bygdene hvis det eksisterende næringsliv både langs kysten og på bygdene mister de viktige småbedriftene? Jeg er enig i at veibygging er en viktig del av distriktspolitikken, men det fremstilles for ofte av Høyre som et enten-eller, og det er jeg ikke enig i. Kanskje består fremtidens moderne gård av 15 dekar med urter og en liten IT-bedrift i fjøset? Mener Høyre at jordbruksnæringen i Norge og disse småbedriftene ikke er viktige, siden de kutter 1,2 milliarder, og gjør det på de små gårdene? Per-Kristian Foss (H): Jeg er enig med representanten Karlstrøm i at det foregår mye spennende nyskaping i Bygde-Norge, men det er på tross av den landbrukspolitikk som føres absolutt på tross av den. De som forsøker

19 nov. Finansdebatt 585 å få til denne spennende nyskaping innenfor sitt eget yrke, innenfor landbruket, møtes av et vell av reguleringer, av kvoter og av stengsler for å utvide sine bruk for å spesialisere seg og for å drive stort på enkelte områder. De møtes av en tradisjonstenkning og en byråkratisk holdning som dreper nyskaping. Mange velger å gå ut av yrket og drive nyskaping på andre områder, utenfor landbrukssektoren, og de gjør det veldig bra. Der vil vi satse mer. Høyre øker såkornkapitalfondene, som er et slags joint venture, et samarbeidsprosjekt med både privat og offentlig kapital. Vi øker satsingen på forskning. Vi legger opp til en overprisavskrivning som gjør at bedrifter som satser mye på forskning og utvikling, kommer godt ut, særlig de første årene. Vi bedrer rammevilkårene for bedriftene generelt og satser på kommunikasjonssektoren. Med andre ord: Vi satser på dem som vil drive bygdeutvikling, enten innenfor egen næring, landbruksnæringen, eller ved å gå over til andre områder. Senterpartiets regjeringspartienes svar er stort sett å fryse det fast. Jeg må si at den virkelig store utfordringen er egentlig å frigjøre en del av disse nyskapingsmidlene, fra at de bare skal gis til dem som har basis i landbruket, til å kunne gis til alle i Bygde-Norge som finner på nye ideer, setter i gang virksomheter og blir arbeidsgivere. Vi trenger flere arbeidsgivere, ikke færre. Jørgen Holte (Sp): Representanten Per-Kristian Foss brukte i sitt innlegg uttrykk som det å halde ord, og såg til finanskomiteens leiar som om det var mest nødvendig. Eg er samd med representanten Foss i at vi skal halde ord, og det fekk meg til å gå på sporet etter det som går fram av innstillinga når det gjeld det kraftskatteforliket som også Høgre var med på i Innst. O. nr. 62 for , der ein sa at eigedomsskatten til kommunane frå kraftproduksjonsanlegg ikkje skulle bli mindre, og ein bad om at 8 i eigedomsskattelova skulle nyttast. No har vi i etterkant konstatert at det ikkje er mogleg å oppnå det nivået når det gjeld inntekter frå desse anlegga til kraftkommunane ved å bruke 8. Senterpartiet var ikkje med i det kraftskatteforliket i 1996, men når andre i Stortinget vedgår at det etter 8 ikkje let seg gjere at kraftkommunane får det nivået som dei var lova, har vi no valt å vere med og be Regjeringa kome tilbake med ein ny 8. I innstillinga vinglar Høgre att og fram når det gjeld denne merknaden. Dei er opptatt av å skrive om situasjonen og om det som skjedde i Men det blir liksom tilløp utan hopp. Det å be om at ein skal få ein endra 8, slik at kraftkommunane kan få det Høgre var med på å love i 1996, vil ikkje Høgre vere med på. Eg ber om Per-Kristian Foss sitt svar på spørsmålet: Kva nivå er det venta at kraftkommunane skal få når det gjeld eigedomsskatt? Per-Kristian Foss (H): For ordens skyld: Min replikk til representanten Lars Gunnar Lie, komiteens leder, om å holde ord, dreier seg selvfølgelig ikke om representanten Lie, men om hans parti så det er sagt. Når det gjelder skatteforliket om kraftverkbeskatning, er det riktig som representanten Holte sa, der var Senterpartiet ikke med. Vi er i innstillingen med på en konstatering av at utfallet har blitt annerledes enn forventet. Vi har ikke lyst til å gå inn på i detalj å beskrive akkurat hva forskjellen ligger i. Høyre er enig i at inntektene til kommunene som er vertskap for kraftverk, skal variere avhengig av pris. Det skal være en utjevning over fem år, men det skal være en variasjon basert på pris. Men det er andre elementer i verdsettingsreglene som ikke har blitt som tilsiktet. Derfor er vi åpne for å vurdere de forslag Regjeringen kommer med til endret 8 i eiendomsskatteloven eller forskriftene bak den. Men for å si det slik, det er ganske pussig at en representant fra et av regjeringspartiene skal kritisere oss for faktisk å være åpne for Regjeringens forslag, uten på forhånd å diktere akkurat hvordan paragrafen skal se ut. Jeg ser med en viss åpenhet på at Regjeringen vil regne på dette, særlig tatt i betrakting at dette ikke gjelder forholdet mellom statskassen og kraftkommuner. Dette gjelder forholdet mellom kraftkommuner og kommuner som eier kraftverk. Det er en fordeling innen kommunesektoren. Vi vil se på det med betydelig grad av sans for balanse, som jeg også trodde representanten Holte representerte. Berit Brørby (A): Høyres kutt i utgiftene på statsbudsjettet på vel 7 milliarder kr rammer sosialt urettferdig ikke overraskende når det gjelder Høyre. Ser vi nærmere på kuttene, er det igjen et angrep på sykelønnsordningen, der Høyre tenker seg halv lønn de tre første dagene når en er syk. For mange vil det i tillegg til det å være syk også bli vanskelig økonomisk. Høyre rammer dem uten arbeid med kutt i arbeidsmarkedstiltakene, og gjør det dermed vanskeligere for mennesker uten arbeid å få nødvendig kvalifisering til en ny jobb. Jeg forventer at Høyre og representanten Foss lever seg inn i hva unge mennesker med barn, studiegjeld og husgjeld har behov for. De er bl.a. avhengige av barnehageplasser, mye rimeligere enn det som tilbys i dag, og de er avhengige av en rimeligere skole- og fritidsordning. Høyres kutt i skole- og fritidsordningen, sammen med de andre kuttene, rammer dem som trenger de offentlige fellesskapsløsningene og velferdstilbudene mest. Ser en dette i sammenheng med Høyres skatteopplegg, ser en fort at Høyre vil øke det private forbruket på bekostning av offentlig fellesforbruk og velferd. Slik er det bare, og det er bare å ta til etterretning. Det er derfor bra at Arbeiderpartiet har fått sentrum vekk fra Høyres påvirkning. Folk flest vil også nyte godt av det. Mitt spørsmål til representanten Foss er: Hva er så fornemt med å kutte i velferdsordningene for dem med de laveste inntektene? Hva er så fornemt ved å ta fra dem som er uten arbeid? Og hva er så fornemt med å ta fra dem som har små barn? Per-Kristian Foss (H): Jeg er ikke så bevandret i det fornemme. Jeg holder meg til vanlig konjakk, for å si det slik. (Munterhet i salen) Men jeg skal la sitatet som er brakt frem tidligere av flere, ligge. Jeg forstår det slik at nå stiller Arbeiderpartiet seg bak hele budsjettet med hud og hår, helt og holdent. Det er

20 nov. Finansdebatt 1999 ingen subsidiær stemmegivning med litt avstand, men helt og holdent. Så Arbeiderpartiet sier: Dette budsjettet vi nå går inn i, gir nok til sykehusene, nok til kommunene og nok til barnefamiliene. Jeg må si at jeg er ikke lite overrasket over det fornemme, som det heter, i å kutte i barnefamilienes økonomi slik Arbeiderpartiet gjør. Ille var det da Regjeringen kom med sitt budsjett som inndrog 700 mill. kr fra barnefamiliene totalt sett, men verre var det at Arbeiderpartiet kritiserte det, for så å øke kuttet til 1,1 milliarder kr. Det er fornemt det å kutte i overføringene til barnefamiliene! Riktignok får noen økninger, men andre får minus, summen overfor barnefamiliene er 1,1 milliarder kr. Når det gjelder sykelønnsordningen, forsvarer jeg gjerne at det er behov for egenandeler i en ordning som har blitt så enormt dyr. Det er god sosialdemokratisk politikk i Sverige man behøver ikke å gå lenger enn det å ha egenandeler. Ordningen har nå en utgiftsramme for stat og arbeidsgivere på til sammen ca. 40 milliarder kr. Veksten er enorm. Bare fra 1994 til neste år vil bevilgningen være om lag doblet. Dette må man gjøre noe med. Gjennom sykefraværet er det tapt årsverk, noe av dette kan vi gjenvinne ved mer sunne egenandeler. For det er et paradoks at det er den eneste velferdsordningen og det er en velferdsordning som jeg vil forsvare i hovedtrekk som er uten egenandeler. Til og med å få låne en stokk, rullestol eller en krykke ville Regjeringen opprinnelig innføre egenandel på, men ikke denne, den dyreste av alle velferdsordninger. Det henger rett og slett ikke i hop. Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme. Jørgen Holte (Sp): For eitt år tilbake opplevde vi sviktande tillit til norsk økonomi. Låg oljepris, svak krone og ei dobling av rentenivået utfordra finanspolitikken til å dempe presset i økonomien. Stortinget makta det, gjennom eit justert strammare budsjett frå sentrumspartia som fekk støtte frå Framstegspartiet og Høgre. Det er med glede ein kan konstatere at budsjettet sin verknad på den samla økonomiske politikken for 1999 har verka positivt. Oljeprisen er meir enn dobla frå januar til no, renta er redusert med 2 ½ pst. sidan nyttår, krona er tilbake til same nivå som den var før den vart svekt, og det inntektspolitiske samarbeidet er gjennom året styrkt. Det er eit mål for Senterpartiet å sikre full sysselsetting og nytte den ledige arbeidsstyrken best mogleg for å løyse dei mange oppgåvene ein ventar offentlege budsjett skal verke til å løyse. Arbeidskraftreserven er halvert frå 1993 til Overslag for 1999 vart i revidert nasjonalbudsjett justert ned frå 3,4 pst. til 3,2 pst. Om utviklinga på nivå i 1999 er god, kan vi vente ein viss oppgang i arbeidsløysa i 2000, spesielt innanfor verfts- og verkstadindustrien. I denne sektoren er det over tid etablert ein svært god kompetanse, men òg ein viss overkapasitet. Senterpartiet meiner vi gjennom ulike tiltak i ein overgangsperiode må sikre den kompetansen vi treng på sikt, slik at vi er i stand til å produsere dei varene og tenestene vi treng når oljeinvesteringane og bygging og fornying av skip tek seg opp på eit realistisk nivå igjen. Eg viser i det høvet til den auka satsinga det er semje om, og som går fram av budsjettavtalen mellom sentrum og Arbeidarpartiet. Verknaden av dei vala som vart tekne i finanspolitikken for 1999, er viktig å ta vare på. Difor er det budsjettframlegget det er fleirtal for gjennom avtalen med Arbeidarpartiet, eit nøytralt opplegg med ein reell underliggande utgiftsvekst på 2,5 pst. akkurat slik Regjeringa hadde lagt opp til. Trass i eit stramt opplegg basert på om lag 10,3 milliardar kr i utgiftsvekst neste år har Regjeringa funne plass til å vidareføre prioriteringane sine, som tilskotet til bygging av nye sjukeheimsplassar og omsorgsbustader handlingsplanen for eldre og omsorg med sikte på ein bemanningsauke på vel nye årsverk for perioden psykiatri- og kreftplanen auka investeringar til nytt teknisk utstyr i sjukehusa, med 500 mill. kr Barnetrygda er utvida til også å gjelde 16- og 17- åringane frå l. mai I tillegg er kontantstønaden auka til kr pr. månad, og det vert lagt til rette for etablering av nye barnehageplassar. Regjeringa sine hovudprioriteringar innan forsking og nyskaping har fått tilslutnad, likeså løyvinga til kompetanseutvikling i ungdomsskulen, IKT- satsinga og løyvinga til kompetanseutvikling som ledd i vaksenopplæringsreforma. Forskingsfondet er auka med 1 milliard kr. I tillegg har Regjeringa si satsing gjennom prosjektretta teknologiutvikling i petroleumsverksemda fått gjennomslag. Distrikts- og samferdselstiltak er eit viktig område for Senterpartiet. Utvikling og fornying, styrkt kompetanse både av den menneskelege kapitalen og naturkapitalen, som t.d. samferdsel, er avgjerande for busettinga og næringslivet i distrikta. Senterpartiet meiner at vi i Distrikts- Noreg finn grunnlaget for heile vårt økonomiske liv, med basis i råvareøkonomien vår. Gjennom offentleg innsats som samferdsel, tilbod om høgare utdanning, næringsretta forsking og kompetanseutvikling kan vi legge eit betre grunnlag for busetting og etablering i distrikta. I ei tid prega av fråflytting frå distrikta fordi sentraliseringa på mange område er sterk, er det viktig at vi som overordna myndigheit tenkjer heilskapleg. Eg er glad for å kunne konstatere at Regjeringa har stått for ein offensiv strategi for å auke optimismen og legge til rette for næringsvekst i heile landet. Midlane som er tiltenkte ei samla distriktssatsing for 2000, er sikra og styrkte gjennom budsjettavtalen med Arbeidarpartiet. Regjeringa har i hovudtrekk fått fleirtal i Stortinget for prioriteringane sine. Budsjettavtalen mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet har på viktige område styrkt dei viktigaste prioriteringane for begge partar. Eg vil legge til at Arbeidarpartiet gjennom desse budsjettforhandlingane har vore klar i prioriteringane og orientert