Høringssvar ny forskrift om jakt og fangsttider for perioden

Transkript

1 Høringssvar ny forskrift om jakt og fangsttider for perioden Hjort: Selv om jakttid på rådyr, hjort og villrein ikke er gjenstand for høring, må det likevel påpekes at den tidlige jaktstarten for hjort er svært uheldig med tanke på risikoen for at seinfødte kalver etterlates morløse. Som kjent kalver en del koller seint på sommeren eller tidlig på høsten, og for disse seinfødte kalvene er risikoen stor for å bli etterlatt morløse. Det kan være bortimot umulig å fastslå om en tilsynelatende enslig kolle har en kalv liggende i skjul før etter at hun er skutt. Dette var viltmyndighetene klar over da jaktstart 1. september ble fastsatt, men de la ansvaret over på jegerne. De var klar over at tidlig jaktstart kommer i konflikt med dyrevelferdslovens forbud mot å hensette dyr i hjelpeløs tilstand, men de ofret dyrevernhensyn til fordel for jakt og næringsinteressene. Det er kritikkverdig at en så kontroversiell jakttid ikke er gjenstand for høring. Også i forhold til kalver som er født på normal tid av året er jaktstart 1. september altfor tidlig. Kalvene er fortsatt små på denne tiden, og de vil ha minimal sjanse til å overleve vinteren hvis de mister mora tidlig i jaktperioden. Jakt og forstyrrelser i hjortens brunsttid og trofejakt på de største bukkene kan være årsaken til det forskjøva kalvingstidspunktet for en del av kollene. Seinfødte kalver som overlever vinteren blir gjerne selv opphav til seinfødte kalver. Med tidlig jaktstart forverres problemet for kalver som mister mora under jakta. Dette er en vond sirkel som bør brytes. Her har viltmyndighetene lagt opp til store dyrelidelser og en praksis som ikke er forenlig med annet lovverk. Jeger og næringsinteressene har i dette tilfellet helt overkjørt dyrevernhensyn. Elg: Utvidet jakttid fra bør ikke innføres. Jaging og skremming av elger som sliter i djupsnø er etisk forkastelig. Dyrene trenger å spare på kreftene om vinteren og ikke bruke energi på å flykte fra jegere og hunder. Dette kan føre til at de forbrenner livsnødvendige fettreserver, i stedet for å bruke energien på å skaffe mat. Mange elger dør av sult i snørike vintre, og mange trekker mot bebyggelse og veier, og vil være et lett bytte for jegere. Vinterjakt vil føre til enda mer lidelser for dyrene under jakt og forsterke problemene de har om vinteren. Dette bør ikke Miljødirektoratet legge opp til. Det bør også være en selvfølge at elgen får fred i brunsttida, og jakt og forstyrrelser i denne perioden kan gi de same utslag som for hjorten flere seinfødte kalver som får et dårlig utgangspunkt, og flere dyr som går gjennom store lidelser og omkommer om

2 vinteren. Jakt må ikke bli en faktor som i tillegg til andre negative sider for dyrene også utarmer elgstammen. Av hensyn også til allmennheten og friluftsinteressene bør det ikke innføres en jakttid på elg som varer en fjerdedel av året. Dette vil komme i konflikt med andre gruppers interesse for å bruke utmarka. Storskarv: Kraftig nedgang i bestanden av underarten carbo tilsier at denne bør fredes. En nedgang i Norskehavet på 67 % på 20 år er dramatisk. Arten er ansvarsart i Norge, med 41 % av den europeiske bestanden, og dette ansvaret bør Norge ta på alvor. Det gjøres ikke ved å videreføre jakt og bare innføre døgnkvoter på 2 skarv per jeger. Dette er et svært forsiktig tiltak, og viser ingen sterk vilje til å bevare denne arten på lang sikt. Ytterligere kraftig nedgang i kommende jaktperiode kan føre til at også denne arten rødlistes. En slik situasjon bør Miljødirektoratet prøve å forebygge. Jakttid på underarten sinensis bør ikke utvides til å starte 10.08, som er 11 dager før nåværende jaktstart. Begrenset jakt på underarten kargo bør ikke kompenseres med utvidet jakt på underarten sinensis. En bestand på 2500 par av sinensis i Norge tilsier ikke behov for å øke beskatningen, slik Miljødirektoratet legger opp til i sitt forslag til nye jakttider. Kortnebbgås: Innskrenket jakttid er positivt, og vårjakt bør ikke under noen omstendigheter tillates. Grågås: Tidlig jaktstart er svært uheldig med tanke på ungfuglenes fjærutvikling. Stadig fremskyndet jaktstart har ført til at grågåsas høsttrekk er blitt tilsvarende fremskyndet, og en slik utvikling må stoppes. Det tidlige trekket kan gi problemer for ungfugler som ennå ikke har fullt utviklet fjærdrakt, og dermed ikke er klare for det lange trekket. Jaktstart før bør ikke tillates, uansett forvaltningsplan. Havelle: Forslag om å ta havelle ut fra lista over jaktbare arter i perioden støttes.

3 Svartand: Forslaget om å stoppe jakt på svartand støttes, men jakta bør også stoppes i Østfold. At det antas at bestanden i Østfold i stor grad består av svenske fugler som tilhører en bestand i vekst, er et svært tynt grunnlag for å videreføre jakt på en fåtallig og rødlistet art. Hensynet til en nær truet art bør veie tyngre enn hensynet til en gruppe jegere. Med langvarig tilbakegang i den norske bestanden bør det være fokus på å forebygge nedgang også i den svenske bestanden, blant annet fordi den vil kunne gi viktig rekruttering til den norske bestanden. Ærfugl: Med bakgrunn i bestandsnedgang både i Norge og våre naboland er det eneste riktige å stoppe ærfugljakta. Jakt på en nær truet art er uforenlig med naturmangfoldslovens føre var prinsipp. Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Her bør Miljødirektoratet tenke mer langsiktig og forebygge ytterligere nedgang og forverret status for ærfugl. Gråmåke og svartbak: Forslaget om å ta ut disse artene fra lista over jaktbare arter i perioden støttes. Alle måkeartene har negativ bestandsutvikling, og denne utviklingen bør bremses ved blant annet jaktstopp. Fredning av gråmåke og svartbak er også viktig av hensyn til bevaring av de øvrige måkeartene, med tanke på forveksling under jakt. Lirype og fjellrype: Med bakgrunn i en bestandsnedgang på mer enn 30 % i løpet av de tre siste generasjoner og status som nær truet, bør begge artene fredes. En rekreasjonsjakt på nær truede arter er ikke forenlig med det artsvern som Miljødirektoratet og Norge påberoper seg. Når fjellrypa i tillegg er ansvarsart i Norge, med opptil 50 % av europeisk bestand, bør Norge vise at dette ansvaret tas på alvor, og ikke legge opp til ytterligere bestandsnedgang gjennom rekreasjonsjakt. Svarttrost og måltrost: Forslaget om å innføre jakt på svarttrost og måltrost vekker sterk harme i befolkningen. Mange har disse artene på fuglebrettet om vinteren, og mange gleder seg over sangen

4 deres om våren. Disse artene er utsatt for sterk beskatning under trekkene og i overvintringsområdene, og også under skadefelling om våren. Det bør ikke være slik at enhver art som ikke er i nedgang skal utsettes for jakt. Noen arter må kunne være tallrike. Med stadig flere arter som rødlistes bør det være økt fokus på bevaring fremfor beskatning. Vi må kunne ha noen arter i naturen som har stabile bestander. Med reduksjon av bestandene av svarttrost og måltrost vil rovfuglenes predasjon i større grad rettes mot andre arter, blant annet sårbare og truede arter. Også i økologisk sammenheng har trosteartene stor betydning. Gråtrost og rødvingetrost bør tas ut av lista over jaktbare arter. Gråtrost har hatt en svak bestandsnedgang i Norge, og en videre nedgang bør forebygges. Rødvingetrost er oppført på den europeiske og globale rødlista som nær truet. Norge bør ta sin del av ansvaret for å bevare denne arten. Jakt på trosteartene har ingen næringsmessig betydning, men vil fungere mest som rekreasjonsjakt og blinkskyting, og kan stimulere til ulovlig jakt med luftgevær. Jakt på trosteartene har bare negative sider, og vil også kunne påvirke synet på jakt og jegere i negativ retning. Det bør ikke være slik at forslaget om å ta ut enkelte arter fra lista over jaktbare arter må kompenseres ved å tilby jegerne nye arter å jakte på. Med stadig flere arter som viser bestandsnedgang og havner på rødlista, bør Miljødirektoratet prøve å unngå å sette flere arter i samme situasjon. Mange arter er utsatt for andre negative menneskelige påvirkninger i tillegg til jakt, som habitatødeleggelse, miljøgifter, forurensing, høyspentlinjer og påkjørsler, og mange felles under skadefelling. Det bør være et overordnet mål å sikre artene på lang sikt, og benytte føre var prinsippet i naturmangfoldloven for å unngå å sette flere arter i fare. Det store flertallet av befolkningen jakter ikke, og opplevelsesverdien som naturen og et rikt dyreliv gir denne store gruppa bør også veie tungt. Vaskebjørn: Også fremmede arter bør omfattes av yngletidsfredning. Forslaget om helårsjakt på vaskebjørn er etisk forkastelig og strider mot dyrevelferdslovens forbud mot å hensette dyr i hjelpeløs tilstand. Ingen arter bør utsettes for jakt i den perioden de har unger, med de lidelser dette medfører for etterlatte unger. Yngletidsfredningen er sterkt vektlagt i lovverket og bør gjelde for alle arter, uten unntak. Fokuset på artsvern er viktig, men respekten for individet må ikke glemmes. Vennlig hilsen Jenny Rolness

5