Percy Jackson Titanens forbannelse. Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Transkript

1

2 RICK RIORDAN Percy Jackson Titanens forbannelse Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

3 Originalens tittel: Percy Jackson and the Olympians: The Titan's Curse 2007 Rick Riordan Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2010 Elektronisk utgave 2011 Første versjon, 2011 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS Oversatt av: Torleif Sjøgren-Erichsen ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Til Topher Bradfield, leirdeltakeren som gjorde hele forskjellen

5 1 REDNINGSOPERASJONEN MIN GÅR I DASS Fredag før vinterferien pakket mamma en overnattingsbag og noen dødelige våpen for meg og kjørte meg til en ny privatskole. Underveis plukket vi opp vennene mine, Annabeth og Thalia. Det var en åtte timers kjøretur fra New York til Bar Harbor i Maine. Sludd og snø pisket mot motorveien. Annabeth, Thalia og jeg hadde ikke sett hverandre på månedsvis, men tanken på snøstormen og det vi hadde i vente, gjorde at vi var for nervøse til å prate noe særlig. Bortsett fra mamma. Hun snakker mer når hun er nervøs. Da vi endelig var framme ved Westover Hall, begynte det å mørkne, og hun hadde fortalt Annabeth og Thalia hver eneste pinlige historie som var å fortelle om meg. Thalia tørket kondensen av bilvinduet og kikket ut. «Hei, se. Dette blir gøy!» Westover Hall så ut som borgen til en ond ridder. Den

6 var av svart stein, med tårn og smale vinduer og tunge, massive dobbeltdører. Den sto på en snødekt klippe med utsikt over en stor, frossen skog på den ene siden og det grå, kvernende havet på den andre. «Er du sikker på at du ikke vil at jeg skal vente?» spurte moren min. «Nei takk, mamma,» sa jeg. «Jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta. Det kommer til å gå bra med oss.» «Men hvordan skal dere komme dere tilbake? Jeg er urolig, Percy.» Jeg håpet at jeg ikke rødmet. Det var ille nok at jeg var avhengig av moren min for å komme meg ut i kamp. «Det går bra, fru Jackson.» Annabeth smilte beroligende. Det lyse håret hennes var stukket inn under en skilue, og de grå øynene hennes hadde samme farge som havet. «Vi skal sørge for at det ikke skjer ham noe.» Det virket som om moren min slappet litt av. Hun tror at Annabeth er den mest sindige halvguden som noen gang har nådd åttende klasse. Hun er sikker på at Annabeth ofte hindrer at jeg blir drept. Det har hun rett i, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg liker det. «Ja vel, kjære,» sa mamma. «Har dere alt dere trenger?» «Ja, fru Jackson,» sa Thalia. «Takk for turen.» «Ekstra gensere? Du har mobilnummeret mitt?» «Mamma» «Ambrosiaen og nektaren din, Percy? Og en

7 gulldrakme i tilfelle du må kontakte leiren?» «Mamma, ærlig talt! Det kommer til å gå bra med oss. Kom nå.» Hun så litt såret ut, og jeg var lei for det, men jeg lengtet etter å komme meg ut av bilen. Hvis mamma hadde fortalt én historie til om hvor søt jeg så ut i badekaret da jeg var tre år gammel, kom jeg til å begrave meg i snøen og fryse i hjel. Annabeth og Thalia fulgte meg ut. Vinden blåste tvers igjennom jakka mi som isdolker. Med det samme mammas bil var ute av syne, sa Thalia: «Moren din er så kul, Percy.» «Hun er helt OK,» sa jeg. «Hva med deg? Har du noen kontakt med moren din?» Straks jeg hadde sagt det, angret jeg. Thalia var god til å sende stygge blikk, som bare ble forsterket av punkerklærne hun alltid går med den opprevne skinnjakka, de svarte skinnbuksene og sølvkjedene, den svarte eyelineren og de intense, blå øynene. Men det blikket hun sendte meg nå, var en perfekt, ond innertier. «Hvis det var noe du trengte å bry deg med, Percy» «Det er best vi kommer oss inn,» avbrøt Annabeth. «Grover venter på oss.» Thalia så på borgen og skalv. «Du har rett. Jeg lurer på hva han har funnet her som fikk ham til å sende nødmeldingen.» Jeg stirret opp på de mørke tårnene på Westover Hall.

8 «Ikke noe bra,» gjettet jeg. Eikedørene svingte opp med et stønn, og vi gikk inn i hallen i en virvel av snø. Alt jeg klarte å si, var: «Dæven.» Stedet var enormt. Veggene var prydet med krigsbannere og våpen: antikke rifler, stridsøkser og en drøss med andre ting. Jeg visste at Westover var en militærskole, men all utsmykningen var likevel i meste laget. Hånden min gikk automatisk til lomma hvor jeg oppbevarte den dødelige kulepennen min, Anaklusmos. Jeg kunne allerede merke at det var noe galt på dette stedet. Noe farlig. Thalia gned på sølvarmbåndet sitt, favoritten blant de magiske gjenstandene hennes. Jeg visste at vi tenkte det samme. Det brygget opp til kamp. «Jeg lurer på hvor» begynte Annabeth. Dørene smalt igjen bak oss. «O-kei,» mumlet jeg. «Vi kommer visst til å bli her en stund.» Jeg hørte musikk som ga gjenlyd fra den andre enden av hallen. Det hørtes ut som dansemusikk. Vi la bagene våre bak en søyle og begynte å gå gjennom hallen. Vi hadde ikke gått langt da jeg hørte fottrinn mot steingulvet, og en mann og en kvinne kom marsjerende ut av skyggene for å avskjære oss. Begge hadde kort grått hår og svarte uniformer i

9 militær stil med røde pyntesnorer. Kvinnen hadde antydning til bart, mens mannen var glattbarbert, noe som virket litt bakvendt spør du meg. Begge gikk stivt og rart, som om de hadde kosteskaft teipet til ryggsøylen. «Nå?» sa kvinnen skarpt. «Hva gjør dere her?» «Eh» Det gikk opp for meg at jeg ikke hadde forberedt meg på dette. Jeg hadde vært så innstilt på å komme meg til Grover og finne ut hva som var galt. Jeg hadde ikke tenkt på muligheten for at noen ville stille spørsmål ved at tre barn snek seg inn på skolen om natten. I bilen hadde vi ikke snakket om hvordan vi skulle komme oss inn. Jeg sa: «Jo altså, vi bare» «Hah!» glefset mannen og fikk meg til å skvette. «Gjester er ikke tillatt under dansen. Dere vil bli kastet oot!» Han snakket med aksent fransk, kanskje. Han var høy, med et haukaktig ansikt. Neseborene hans spilte seg ut når han snakket, noe som gjorde det vanskelig å la være å stirre opp i nesa hans, og øynene var i forskjellige farger et brunt og et blått som på en villkatt. Jeg regnet med at han ville hive oss ut i snøen, men så tok Thalia et skritt fram og gjorde noe veldig merkelig. Hun knipset med fingrene. Lyden var skarp og høy. Kanskje det bare var noe jeg innbilte meg, men jeg følte et vindgufs strømme ut av hånden hennes og feie gjennom rommet. Det skylte over oss alle og fikk bannerne på veggene til å flagre.

10 «Men vi er ikke gjester, sir,» sa Thalia. «Vi går på skole her. Jeg er Thalia, husker du. Og dette er Annabeth og Percy. Vi går i åttende.» Den mannlige læreren knep de tofargete øynene sammen. Jeg visste ikke hva Thalia tenkte på. Nå ville vi antagelig bli straffet for å lyve og deretter kastet ut i snøen. Men det virket som om mannen nølte. Han kikket på kollegaen sin. «Frøken Schwamp, kjenner du disse elevene?» Til tross for at vi opplagt var i fare, måtte jeg bite meg i tungen for ikke å begynne å le. En lærer som het Svamp? Han måtte kødde. Kvinnen blunket, som om hun nettopp hadde våknet fra en transe. «Jeg ja. Jeg tror det, sir.» Hun rynket pannen mot oss. «Annabeth. Thalia. Percy. Hvorfor har dere vært borte fra skolen?» Før vi rakk å svare, hørte jeg flere fottrinn, og Grover kom løpende andpusten mot oss. «Dere fikset det! Dere» Han bråstoppet da han fikk øye på lærerne. «Å, frøken Schwamp. Dr. Thorn! Jeg, eh» «Hva er det, herr Underwood?» sa mannen. Tonen i stemmen hans røpet tydelig at han ikke kunne fordra Grover. «Hva mener du med at de fikset det? Disse elevene bor her.» Grover svelget. «Ja, sir. Naturligvis, dr. Thorn. Jeg mente bare at de fikset punsjen til dansen! Punsjen er