Doktor Dahlqvists kokebok. Annika Dahlqvist

Transkript

1 Doktor Dahlqvists kokebok Annika Dahlqvist

2 Doktor Dahlqvists kokebok isbn Originaltittel: Doktor Dahlqvists LCHF Guide och kokbok Utgitt etter avtale med Pagina Förlags AB/Optimal Förlag Forlaget Lille Måne AS 2010 Norsk utgiver: Forlaget Lille Måne AS, Boks 2633 Solli Plass, 0203 OSLO Tlf Faks Oversatt av Iver Mysterud Foto: Per Quick Omslagsdesign: Kerstin Öström Innvendig design: Kerstin Öström/Vinghästen Satt med: Minion og Myriad Trykk: AiT Otta Forlaget anbefaler alle lesere å diskutere kostholdsomlegginger med kvalifisert helsepersonell. Det er en fordel å diskutere forslagene i denne boken med personell som har klinisk erfaring med lavkarbohydratkosthold. På finnes en slik oversikt. Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Ved sitering i aviser, artikler og annet må kildehenvisning tydelig fremkomme.

3 Innhold Forfatterens forord 7 Kostholdets og ernæringsrådenes historie 9 Sykdommenes historie 15 Kostholdsråd ved diabetes 18 Min egen historie 23 LCHF-kosten. Hva vi skal og ikke skal spise og hvorfor 36 Helsegevinster av LCHF 48 Meny og måltidsfordeling 61 Doktor Dahlqvists kostprogram 66 Energiknappen 68 Frokost 68 Hovedmåltider 76 Tilbehør, dipper og sauser 116 Desserter 132 LCHF-snacks 140 Fire ukemenyer 141 Karbohydrattabell 146 Register 150

4 7 Forfatterens forord Jeg har tidligere skrevet boken Doktor Dahlqvists guide til LCHF et revolusjonerende kosthold for optimal helse. Den inneholder foruten teorien rundt LCHF (Low Carb High Fat) personrapporter om helsefordeler, og en hel del om det vitenskapelige grunnlaget. For disse aspektene henvises til den boken. Her skriver jeg kort om teorien bak LCHF. Kokebokdelen viser hvordan vanlig mat enkelt kan bli LCHF. Smør og kremfløte er viktige ingredienser og de beste smaksforsterkerne. Maten blir både sunnere og bedre. LCHF, Low Carb High Fat, det vil si et kosthold med en lav andel karbohydrater og en høy andel fett, baserer seg på tre prinsipper: 1. Lavt inntak av karbohydrater, sukker og stivelse. Stivelse er det som finnes i potet, kornprodukter, ris og mais. Karbohydrater øker nemlig blodsukkeret og insulinet i kroppen, noe som ikke er sunt for oss. 2. I stedet for det store inntaket av karbohydrater skal vi spise mer fett. Det skal da være naturlig fett, ikke matvareindustriens «gule skokrem» margarin. Vi skal heller ikke spise de omega-6-oljene som industrien har produsert av for eksempel mais og solsikkefrø, for de er også skadelige for helsen. 3. Dessuten skal vi minimere inntaket av alle industriens tilsetnings-

5 8 d o k t o r d a h l q v i s t s k o k e b o k stoffer, E-nummer. Dette er kjemikalier som ikke er til nytte for oss. Mange er skadelige. Når jeg forteller om dette, pleier jeg å skjenne på «etablissementet». Med det mener jeg de personene som bestemmer hvilke ernæringsråd vi andre skal gi. På toppen finnes professorene i USA og i WHO (Verdens helseorganisasjon).derunder kommer ernæringsprofessorene i hvert land,som så bestemmer hvilke ernæringsråd som skal gis. Under dem kommer de kliniske ernæringsfysiologene, en samling fagpersoner som gjengir det de har lært av professorene. De har ikke tillatelse til å tenke selv og har ingen egen oppfatning. (De har i Sverige legitimasjon som tegn på at de sier nøyaktig det de er beordret til å si.) Under de kliniske ernæringsfysiologene kommer alle vi andre i helsevesenet. Vi har også plikt til å si nøyaktig det samme som de kliniske ernæringsfysiologene har sagt til oss. Det er imidlertid noen av oss som taler med en annen stemme. Jeg er en av dem. Annika Dahlqvist Lege, spesialist i allmennmedisin

6 9 Kostholdets og ernæringsrådenes historie Mennesket har vært på jorden i cirka to millioner år, avhengig av når man bedømmer at vi ble mennesker. Under den største delen av den tiden levde vi som jegere og sankere. Som jegere spiste vi dyr som levde både i vann og på land.vi oppholdt oss gjerne ved vann, der vi kunne fange fisk for å spise, og vi levde på savannen i Afrika, som sies å være menneskets barndomshjem. Årsaken var at der fantes det god tilgang til store flokker av gressetende dyr som vi lett kunne nedlegge og spise opp. Mennesket levde ikke i jungelen, der det fantes mye frukt. Det skyldes at man ikke kan livnære seg på frukt. Frukt inneholder ikke nok protein og fett, som vi behøver for å bygge våre kropper og vår helse. Som sankere åt vi spiselige blader, røtter, nøtter, frukter og bær. Inntaket av dette skjedde avhengig av tilgang og sesong, og utgjorde ikke basisen i maten. Aldri i løpet av historien har mennesket vært redd for fett,men det har alltid visst at fettet er det sunneste og beste man kan spise. Helt til de siste tiårene, da etablissementet (helsemyndighetene) har lært oss at fett er farlig, særlig det naturlige mettede fettet. Slik utviklet mennesket seg og forplantet seg og spredde seg utover jorden. Våre forfedre vandret opp langs iskanten da innlandsisen smeltet, og der oppe langs iskanten fantes det knapt et eneste grønt strå å spise.føden besto av animalsk kost, selvsagt så fet som mulig.

7 10 d o k t o r d a h l q v i s t s k o k e b o k Den animalske matkulturen har fortsatt hos samer og inuitter helt opp til våre dager, til «sivilisasjonens» matkultur har kommet dit og gjort også dem syke. For cirka år siden begynte menneskene å dyrke jorden. Det ble kornprodukter, soya og mais i ulike verdensdeler. Da kom karbohydratene inn i menneskenes kosthold. Etter hvert kom menneskene på at de kunne fange dyr og ale opp ungene deres. Da hadde de maten på gården, og dyrene kunne også hjelpe til med arbeidet på markene. Siden oppdaget de at de kunne melke hunndyrene, drikke melken og lage melkeprodukter av den. På den måten ble jordbruk og dyrehold primærnæringen i alle tusen år frem til moderne tid. Matvareindustrien På slutten av 1800-tallet marsjerte industrialismen, og med den matvareindustrien, frem med stormskritt. Matvareindustrien har utviklet seg enormt på 1900-tallet. Det er bare å gå inn i en moderne matvarebutikk og sammenligne den med en landhandel for hundre år siden.det er de industrielt fremstilte varene som utgjør den store forskjellen. Store varegrupper har vært margariner, matoljer og karbohydratrik mat. I tillegg kommer helfabrikata, halvfabrikata, krydderblandinger og alle bakevarer. På 30-tallet hadde forbruket av margarin passert salget av smør i USA. Det var krisetider, og margarin var billigere enn smør. Det er da vi finner de første hjerteinfarktene beskrevet. Hjerteinfarkt hadde selvsagt inntruffet tidligere også, men så sjelden at vanlige leger ikke hadde vært med på at mennesker falt om og døde med smerter i brystet, noe som er karakteristisk for hjerteinfarkt.

8 e r n æ r i n g s r å d e n e s h i s t o r i e 11 Margarinforbruket og hjerteinfarktene økte siden slik at på 50-tallet hadde infarktene seilt opp som den vanligste dødsårsaken blant menn.etablissementet og matvareindustrien innså da at margarinene var årsaken til økningen i hjerteinfarkt, og industrien sluttet å selge herdet margarin i meieriavdelingene i butikkene, og innførte i stedet omforestret margarin. Men herdet margarin finnes selv i dag i industriens egen matproduksjon i helfabrikata, halvfabrikata, krydderblandinger og bakeriprodukter. I USA var det på 50-tallet en mann, Ancel Keys, som var epidemiolog, det vil si at han forsket på kunnskapen om sykdommer i ulike land og folkegrupper. Ancel Keys var ikke kyndig i sykdommenes opprinnelsesmekanismer. Han var bekymret over at det forekom så mange hjerteinfarkter, og tenkte tydeligvis ikke på at det var et ganske nytt fenomen. Han tenkte at det sikkert var det mettede fettet, særlig det animalske mettede fettet, som tettet igjen årene i hjertet og forårsaket hjerteinfarkt. Han var så sikker på dette at han begynte å fortelle om det til alle som ville høre på. Spesielt fikk han gehør hos journalister og politikere. De gikk i sin tur ut i media og politiske kanaler og fortalte folk at de skulle unngå det mettede fettet om de ville unngå hjerteinfarkt. Vitenskapsmennene var til å begynne med skeptiske og mente at det ikke fantes vitenskapelig grunnlag for å si dette. Men det var politikerne i USA på den tiden som bestemte hvilke vitenskapsmenn som skulle få forskningsstøtte, og de besluttet å gi støtte bare til de forskerne som i sin forskning gikk ut fra at det var det naturlige mettede fettet (og kolesterol, som ble utpekt som syndebukk allerede på den tiden) som forårsaket hjerteinfarkt. På den måten loset man frem en gruppe forskere som tok til seg tanken om at det var det mettede fettet som forårsaket sykdommer. Ernæringsforskningen har etter dette innrettet hele sin kultur for å tilpasse seg til disse forutsetningene.

9 12 d o k t o r d a h l q v i s t s k o k e b o k Det fettskremte budskapet Det fettskremte budskapet startet som en liten robåt. Robåten ble til et cruiseskip, som fosset frem og fremdeles fosser frem i høy fart over verdenshavene. Vi er noen få som forsøker å hindre det, men det er vanskelig. Byggematerialet og drivstoffet i dette store cruiseskipet har hele tiden blitt dekket av matvareindustriens ressurser. Helt fra begynnelsen innså margarin-, matolje- og karbohydratindustrien at det fettfattige budskapet var bra for deres økonomi. De støttet Keys og andre professorer, som fremholdt hvor farlig det mettede fettet var, med forskning og foredragsturneer. Det fantes også andre strømninger i tiden som ga støtte til det nye kostbudskapet. I USA var det en svenskættet mann som het Georg Borgström, som kom på den tanken at dersom vi i vestlige land ikke spiser så mye animalsk protein, får mennesker i u-landene mer proteiner å spise. Han skrev bøker om dette som mange leste, og en hel del syntes at det han skrev, var helt riktig. Ingen tenkte tydeligvis på at om vi i vestlige land lar være å produsere animalsk protein og spise det, får ikke mennesker i u- land noe mer protein å spise for det. Slik fungerer jo ikke verdenshandelen at animalsk protein automatisk reiser fra oss og til u-landene dersom vi ikke spiser det. Vegetarianere Vegetarianismen har også hatt en stor betydning. Den begynte med at folk syntes synd på våre venner dyrene; vi skal ikke drepe dem og spise dem opp. De skal leve gode dyreliv og selv dø og begraves som om de var en av oss. Etter hvert oppsto ideen om at det sikkert var sunnere å spise vegetarisk enn å spise animalsk mat. Det har blitt forsket mye på vegetarisk kosthold en del studier har vist at det er bedre med vegetarisk mat,en

10 e r n æ r i n g s r å d e n e s h i s t o r i e 13 del at det er bedre med animalsk mat. Men om man har den ideologiske innstillingen at det er mer etisk å spise vegetarisk,får man frem studier som viser at det er bedre, og avviser de studiene som ikke viser det. Vegetarisk kosthold dominerte i alle de folkebevegelsene som fantes på 60-tallet og fremover: miljøbevegelsen, hippie- og flower power-bevegelsen, venstrebevegelsen etc. Dersom man ikke spiste vegetarisk, passet man ikke i kompisgjengen der. Da var man en rå og brutal type som spiste dyr. Mange av dagens kostholdseksperter, kliniske ernæringsfysiologer og ernæringsprofessorer har bakgrunn i den vegetariske bevegelsen. Var man interessert i kosthold, utdannet man seg gjerne til et yrke innenfor ernæring. Kostsirkelen og matpyramiden Den eldste kostanbefalingen i Sverige er kostsirkelen. Der var de ulike matvarene inndelt i «kakebiter», og vi skulle hver dag spise litt av hver kakebit. Det ble ikke sagt hvilke andeler vi skulle spise. På 60-tallet arbeidet Anna-Britt Agnsäter i Kooperativa förbundet. Hun funderte på hva de mindre bemidlede menneskene hadde mest nytte av å spise. Hun tok tak i budskapet om at fett var farlig for helsen. Hun konstruerte da matpyramiden. Der var det på bunnen nesten bare stivelse potet, kornprodukter, ris og noen glass melk. Hos svenske ernæringsprofessorer slo ikke dette an, men i USA snappet man opp pyramiden og utviklet kostpyramiden. Der fantes det på bunnen bare stivelsesrik mat, og aller øverst kom en liten trekant med litt fett. Dette ble i 1977 USAs første offisielle ernæringsråd, og allerede fra begynnelsen av var ernæringsmyndighetene veldig redd for fett. I Sverige kom så smått tallerkenmodellen. Den består av 2/5 stivelsesrik mat, 2/5 grønnsaker og 1/5 proteinrik mat. Den siste femdelen består

11 14 d o k t o r d a h l q v i s t s k o k e b o k ofte av et lite kyllingbryst. Når etablissementet prater om kylling, sier de at vi skal ta bort skinnet, for under det finnes det så mye fett, og det er farlig for hjertet, så det må bort. Dette gjør at det ikke finnes noe fett å se i tallerkenmodellen. Så til tross for at etablissementet sier at vi skal få ca. 30 energiprosent (E %) fra fett, synes det ikke i det hele tatt i tallerkenmodellen. Nøkkelhullet På slutten av 80-tallet kom nøkkelhullsmerkingen til Sverige, senere også til Norge. Ordningen merket de varene i handelen som fremfor alt var fettfattige, det vil si fattige på mettet fett. Nøkkelhullsmerkingen har økt kraftig i omfang, og helt parallelt med nøkkelhullsmerkingens utbredelse har overvekten økt. Det burde gi opphav til tanker om at den fettfattige kosten kanskje ikke er den rette når man vil holde vekten, men slik tenker aldri etablissementet. De spør i stedet: «Hvorfor gjør ikke folk som vi sier? For dersom de gjorde det, skulle de holdt seg slanke og friske.» Og når mennesker sier til dem at de spiser ifølge anbefalingene så godt de kan, da svarer etablissementet at det kan de ikke gjøre, for da skulle de vært slanke. De må spise mer fett enn de sier, så enten har de glemt hva de har spist, eller så har de stått opp i søvne om natten og spist feil mat, eller så lyver de. De uttrykker det som at det er så lett å fortrenge alt det fete og søte man har spist, og som man ikke burde ha satt til livs.

12 15 Sykdommenes historie Før Hva ble vi syke og døde av innen industrialiseringen av mat begynte? Jo, det var næringsmangelen som var den største årsaken til sykdom og død. Det er fett og protein som bygger kroppen og helsen, og det var de rike som hadde best tilgang til den maten, og de hadde den beste helsetilstanden. De fattige menneskene, de som arbeidet mest med kroppen, var henvist til å spise stivelsesrik mat. Her i Norden var det poteter og kornprodukter. Når kroppen fikk for lite næring, ble den utsatt for slitasje og skader. De eldste ble rammet av slaganfall (slag) og åreforkalkning (demens). Men det var infeksjonene som var den største trusselen mot deres helse og liv. En forkjølelse kan lett gå ned i lungene og forårsake lungebetennelse, som man kan dø av. En urinveisinfeksjon kan gå opp til nyrene og forårsake nyrebekkenbetennelse, blodforgiftning og kronisk nyresvikt, som man kan dø av. Et sår kan bli infisert, det kan spre seg og forårsake blodforgiftning og vevsdød, som man kan dø av. Og det var de store smittsomme infeksjonssykdommene, som tuberkulose den store folkesykdommen gjennom flere hundre år som tok livet av så mange. Det var de fattigste menneskene, med den dårligste ernæringstilstanden, som ble verst rammet av tuberkulose. De tuberkulosesyke ble pleiet på sanatorier. Behandlingen der besto av næringsrik mat, med mye fett og protein. De som pleiet de syke, merket at pasientene sto bedre imot sykdommen når de fikk næringsrik mat.

13 16 d o k t o r d a h l q v i s t s k o k e b o k Nå Men inn på 1900-tallet, da industrialiseringen kom og velstanden økte, ble omfanget av de gamle sykdommene redusert. Antibiotikaen kom på 40-tallet og utryddet de farligste infeksjonssykdommene. I stedet kom de moderne folkesykdommene. Den største sykdomsgruppen er hjerte- og karsykdommene og de metabolske sykdommene. De starter med det metabolske syndromet: overvekt, fremfor alt bukfedme, høyt blodtrykk, unormal fordeling av blodfett og insulinresistens, det vil si dårlig evne til å få ned blodsukkeret etter et karbohydratrikt måltid. Sluttstadiet ved insulinresistens er diabetes type 2. Da kan man ikke få ned blodsukkeret til normalverdi, men har et konstant forhøyet fastende blodsukker. Personer med metabolsk syndrom og diabetes type 2 har en betydelig økt risiko for å få hjerteinfarkt. Men selv diabetes type 1 har økt kraftig på 1900-tallet, akkurat som kreft. Selv de ikke-dødelige sykdommene revmatisme, astma, allergier, eksem og psoriasis har økt kraftig i de siste hundre år. Etablissementet sier da at ettersom vi har behandlet bort de gamle sykdommene, lever folk lenger og rammes dermed av alderssykdommer. Men vi vet alle at folkesykdommene rammer langt ned i aldersgruppene, som overvekt, diabetes type 2, hjerteinfarkt, slag, astma, allergier og kreft. I løpet av de siste tiårene har de mest moderne folkesykdommene kommet: kronisk utmattelsessyndrom, kroniske smertetilstander, fibromyalgi, utmattelsesdepresjon, angstsyndrom, amalgamoverfølsomhet, el-allergi, mobiloverfølsomhet, skjermsyke etc. Symptombildene ved disse sykdommene er ganske like diffuse symptomer som uttalt trøtthet, kraftløshet, smerter på ulike steder i kroppen, inflammasjonstilbøyelighet, infeksjonsfølsomhet etc. Disse sykdommene har altså kommet i takt med at ernæringsrådene og kostvanene har blitt stadig mer fettfattige. De som er aller mest utsatt for disse moderne sykdommene, er de vel-

14 s y k d o m m e n e s h i s t o r i e 17 utdannede og ambisiøse kvinnene. Det er nemlig disse kvinnene som er aller flinkest til å spise fettfattig. Visse syke kvinner kan det gå veldig dårlig med i helsevesenet fordi de ikke blir tatt på alvor. Legen dømmer dem som multisymptomatikere. Tidligere ble de kalt SVBK (svensk: sveda-, värk- och brännkärring, på norsk svie-,verk- og brennekjerring,altså kvinner med smerter og verking mange steder i kroppen). Leger har heller ikke noe botemiddel å tilby. Det blir smertestillende tabletter, antidepressiver og råd om fysisk trening. I Norge har foreskrivningen av antidepressiver økt med 379 % de siste tyve årene (Aftenposten ).

15 18 Kostholdsråd ved diabetes Kostholdsrådene ved diabetes utgjør et interessant aspekt ved ernæringsrådene. Vi har i flere hundre år visst at det er karbohydrater, sukker og stivelse som øker blodsukkeret og vi har visst at det er høyt blodsukker som karakteriserer sykdommen diabetes. Altså var de eldre ernæringsrådene til diabetikere å spise sterkt karbohydratfattig mat. I stedet skulle de spise mer fett, og på den tiden fantes det jo ikke kunstig fett, bare naturlig fett. Ernæringsrådene ved diabetes fulgte altså LCHF-modellen. Det ble tidligere sagt at man kunne kjenne på lukten i en trappeoppgang om det bodde en diabetiker der det luktet hvitkål. Fløtestuet hvitkål og stekt flesk er nemlig standardretten for en diabetiker. En diabetiker type 1 som spiste slik strengt LCHF kunne leve i flere år, men om han spiste vanlig stivelsesrik mat, døde han i løpet av noen uker, av en sykdom som var typisk for høyt blodsukker: tretthet som sluttet med bevisstløshet, sterk tørste og store urinmengder. Så det var ingen tvil om hva som var årsak og virkning. På 20-tallet kom insulinet, og fra da av kunne diabetikerne sprøyte inn insulin og dermed få ned blodsukkeret. Deretter smøg mer stivelse seg inn i diabetikernes mat, og så injiserte de insulin for å få ned blodsukkeret igjen. Sukker holdt de seg langt unna, for sukker til en sukkersyk alle skjønner jo at det ikke er bra. Stivelse, derimot, smaker jo ikke søtt, så den koblingen glemte man mer og mer. Men de offisielle ernæringsrådene til diabetikere var lenge lavkarbohydratkost.

16 k o s t h o l d s r å d v e d d i a b e t e s 19 Problemet var likevel hele tiden at diabetikere hadde sterkt økt risiko for å få hjerteinfarkt. På 80-tallet var det noen professorer som tenkte: «Vi vet jo at det er mettet fett som forårsaker hjerteinfarkt. Selvsagt er det fett som også forårsaker diabetikernes hjerteinfarkt.» Siden ble ernæringsrådene til diabetikere endret fra lavkarbohydratkost til lavfettkost. Diabetikerne fikk selvsagt ikke lavere blodsukker av høykarbohydratkosten, og da var det blodsukkersenkende medikamenter og insulin som måtte til. De fikk heller ikke mindre hjertesykdom, og da var det medikamenter som måtte til mot det også. Farmasøytisk industri Farmasøytisk industri deltok med liv og lyst i utviklingen av de nye behandlingsdirektivene. Farmasøytisk industri er meget lønnsom, og for eksempel statinene, kolesterolsenkerne, utgjør et av de mest lønnsomme medikamentene som finnes. Man forstår hvilke enorme økonomiske interesser som ligger innbakt i dette spørsmålet. Det foreligger til og med mistanker om at den farmasøytiske industrien var aktiv allerede da det gjaldt å endre kostholdsrådene ved diabetes, for at de skulle få selge mer medikamenter. Dette er ikke helt usannsynlig når man tenker på hvor sterke de økonomiske drivkreftene er for industrien. De hadde jo dessuten den fettfattige troen i ryggen mens de holdt på med utviklingen. Alle virksomme medikamenter har bivirkninger og interagerer med hverandre, og nå har de stakkars diabetikerne fått uendelig lange medikamentlister å forholde seg til, alt mens de anbefales å spise en stor andel karbohydrater, som øker blodsukkeret. En ond sirkel.

17 23 Min egen historie Jeg var barn på 50-tallet. Da hadde vi smør på smørfat på bordet og smør i spiskammeret som mamma bakte og lagde mat av. Vi hadde det knapt, men vi behøvde ikke å være gjerrige på den grunnleggende maten. Vi spiste ikke fettfattig. Mamma merket at hvis hun lagde en skikkelig middag med rikelig innhold av fett og proteiner, holdt vi oss lenger mette. Vi begynte ikke å klage over at vi var sultne et par timer etter måltidet, som vi gjorde dersom vi fikk tynn og mager middag. Vi spiste grønnsaker om høsten når vi høstet grønnsakhagen og epler fra våre egne trær. For øvrig spiste vi ikke mye frukt og grønt, for det var dyrt å kjøpe. Alle barn var slanke,og vi var i stor grad friske.vi hadde vel litt forkjølelser og magesyker, men ingen alvorlige sykdommer. Allergier og astma visste jeg ikke om at fantes. Jeg var i tenårene da jeg første gangen hørte om høysnue, og jeg stilte meg helt spørrende til hva høy og snue hadde med hverandre å gjøre. Margarin kom inn i vårt hus på 60-tallet, først fordi det var billig, og siden fordi man fikk høre at det også var sunnere enn smør. Lett och lagomt het den margarinen som var vårt husfett fra 70-tallet. Jeg kom hjem en gang på 70-tallet og fortalte mine foreldre at vi skulle skjære bort fettranden fra skinken og svinekoteletten fordi den var farlig for hjertet. Pappa ble veldig forbannet: «Hvordan kan man overhodet tenke tanken at fettet kan være farlig?vi har alltid visst at fettet er det sunneste og beste vi kan spise!» Og pappa skar aldri bort noen fettrander,

18 24 d o k t o r d a h l q v i s t s k o k e b o k men vi andre i familien skar dem bort og gjemte dem i smug så pappa ikke skulle se dem, for i så fall ville han kanskje snappe dem opp og spise dem, og det ville jo være farlig for hjertet hans. Jeg flyttet hjemmefra på slutten av 60-tallet og begynte å spise de første p-pillene som kom da, og som hadde høyt østrogeninnhold. Jeg var sammen med en kar som var interessert i matlaging, og jeg husker spesielt de kjempegode varme smørbrødene om kveldene. Jeg gikk opp i vekt fra 55 til 70 kg på ett år. Da innså jeg at det gikk feil vei, og så begynte jeg å slanke meg. Jeg hadde da ikke hørt om at man skulle spise fettfattig for å gå ned i vekt, så jeg spiste lite mat. Jeg var sulten, og lyktes med det og gikk ned i vekt, til 50 kg på 1 1/2 år. Men da jeg igjen begynte å spise slik som jeg syntes at man burde kunne spise, gikk jeg opp i vekt igjen. Jeg tror at en kropp som en gang har vært overvektig, gjerne vil bli det igjen. Jeg merket at for å holde vekten nede der jeg ville, var jeg nødt til å være litt sulten hele tiden. Det klarte jeg jo ikke, så derfor jojo-slanket jeg meg opp gjennom årene. Helt til midten av 80-tallet, da jeg leste en artikkel i Läkartidningen der det sto: Karbohydrater som man spiser, kan ikke omdannes til fett i kroppen, men det er bare det fettet man spiser, som kan lagres som fett. Aha, tenkte jeg, da skal jeg ikke spise mer fett, så er jeg kvitt problemet med denne stadige jojo-slankingen. Så over natten begynte jeg å spise strengt fettfattig. Jeg hadde ikke noe fett på brødet, og brukte syltetøy som lim for den tynne ostebiten som jeg la på brødet. Resten av familien fikk fortsette med valgfri mengde med Bremykt, for de hadde ikke noe vektproblem. I matlaging og baking brukte jeg fortrinnsvis matoljer: maisolje og solsikkeolje, ettersom jeg hadde forstått at mettet fett var farlig for helsen. Fra den dagen jeg sluttet med fett, mistet jeg all kontroll over vekten. Jeg ble så fryktelig sulten og sugen at jeg ikke klarte å motstå å spise. Mine tette slankeprosjekter ble ofte avbrutt etter noen timer av at jeg befant

19 m i n e g e n h i s t o r i e 25 meg ved spiskammeret eller kjøleskapet og stappet i meg. Da hadde bena gått dit uten at viljen var koblet inn. Jeg gikk gradvis opp i vekt. Jo mer jeg slanket meg, desto mer gikk jeg opp. Jeg kom så smått opp i 80-kilosklassen. På 90-tallet ble jeg syk.jeg fikk fibromyalgi,stivhet og verk i alle muskler. Hele bevegelsesapparatet ble betent: ledd, slimposer og senefester. Spesielt var det de betente skuldrene mine som plaget meg. De var oppsvulmet og meget smertefulle. Det gjaldt å finne den minst smertefulle stillingen for armen, og ofte gikk det ikke an å finne noen virkelig smertefri stilling. Til slutt ble jeg nødt til å sette kortisonsprøyter i skuldrene mine hver måned. Det lindret et par uker, så ble det vondt igjen. Håndleddene var oppsvulmet og verkende, og bevegeligheten ble drastisk redusert. Jeg kunne ikke lenger henge opp tøy, riste matter, stryke, bake og støvsuge. Og det var ikke til å tenke på at jeg skulle hjelpe til med arbeid utendørs. Magen var meget plagsom. Jeg hadde alltid hatt en vanskelig mage med mageknip og gasser, men dette ble bare verre med årene. Alt man hørte om bedring for vanskelig mage, var mer fiber. Jeg økte fibermengden, men ble enda dårligere i magen. Nesten all overvekt satt rundt livet, og tarmgasser gjorde at buken var veldig oppblåst. Jeg kunne ikke nå føttene mine, og hadde problemer med å nå sykkelstyret. Jeg tålte ingenting som trykket på magen, ingen midje på klærne, for da fikk jeg mage-smerter. Jeg kunne heller ikke ha seler ettersom jeg hadde så vondt i nakken og skuldrene. Det ble store skjorter, kosedresser og joggedresser. Jeg følte meg veldig lite smidig og ugrasiøs. Gassene var fryktelige. Det var en kontinuerlig fjerting av illeluktende gasser. Dessuten hadde jeg hele tiden magekatarr (vondt i magen) og spiserørskatarr. Jeg måtte spise Losec daglig. Psykisk var jeg langt nede. Jeg hadde en travel jobb som distriktslege på Njurunda legesenter. Jeg hadde kontinuerlig store papirhauger på skrivebordet med ting som måtte gjøres.

20 34 d o k t o r d a h l q v i s t s k o k e b o k opplevelser med LCHF i kommentarfeltet. I tillegg til alle tusenvis av rapporter om bedre helse jeg har fått gjennom alle årenes blogginnlegg og i min mailboks,finnes det i denne lenken minst noen hundre rapporter.denne samlingen av positive helseeffekter burde være en tankevekker for etablissementet om at denne kosten er noe som de må forholde seg til, men det synes de ikke å ta til seg. Derfor er det nødvendig at alle mennesker som har fått bedre helse av LCHF, forteller dette til sine leger og kliniske ernæringsfysiologer. Jeg har også lenker til oppskriftssamlinger på nettet om lavkarbohydratkost. Det finnes også en lenke til LCHF-folderen (på svensk), mens den norske versjonen ligger på lillemaane.no/lchf/. Det er en folder som i korte trekk presenterer mitt kostprogram, og som man kan få tilsendt ved å henvende seg til Forlaget Lille Måne i Oslo. (Ønsker du den på svensk, kan du få den fra Optimal Förlag.) Kolhydrater.iFokus.se er lenket i margen. Det er et av Sveriges største diskusjonsforum, nå med over medlemmer. Der kan man få støtte og hjelp med sitt LCHF-kosthold. I Norge er lavkarbo.no et meget godt forum. LCHF-Magasinet er et nytt tidsskrift som så dagens lys våren Det blir et godt alternativ for de som ikke leser på Internett, og de som synes at det er vanskelig å få et samlet bilde av LCHF-spørsmålet på nettet. I Norge ble det høsten 2010 etablert et nytt magasin med Dag Viljen Poleszynski i spissen, Helsemagasinet VOF (Vitenskap og Fornuft, se vof. no). Anmeldt til Socialstyrelsen Jeg ble i desember 2005 anmeldt til Socialstyrelsen av to kliniske ernæringsfysiologer i Värmland. De ville ha testet om mine ernæringsråd var farlige for diabetikere. Socialstyrelsen tok anmeldelsen alvorlig og nedsatte en

21 m i n e g e n h i s t o r i e 35 arbeidsgruppe og konsulterte professor Christian Berne, diabetesprofessor i Uppsala. De studerte det vitenskapelige underlaget i en to års tid, og kom i januar 2008 frem til den konklusjonen at doktor Dahlqvists ernæringsråd er i overensstemmelse med vitenskapen og uttestet erfaring. De hadde funnet at mine ernæringsråd hadde minst like god effekt på blodsukkerkontroll og vektnedgang som lavfettkost, og de hadde ikke funnet noe belegg for at de var farlige. Denne beslutningen skapte stor oppmerksomhet i media, og det budskapet gikk ut til de tusen hjem i Sverige at det var ufarlig å prøve lavkarbohydratkost mot diabetes og overvekt. Siden det har kunnskapen om og bruken av LCHF spredd seg stadig raskere i Sverige. Årsaken til dette er at dette kostholdet fungerer etter hensikten. Fortsatt debatt Etablissementet aksepterte imidlertid ikke Socialstyrelsens beslutning og har protestert, og vil at beslutningen skal trekkes tilbake. De henviser fremfor alt til oppfatningen om at naturlig mettet fett er farlig for hjertet. Debattens bølger har gått høyt siden da. I januar 2009 la Livsmedelsverket ut en liste på sin hjemmeside over 72 studier som de påsto viste at mettet fett er farlig. I april 2009 ble det publisert en artikkel av Uffe Ravnskov og 11 andre vitenskapsmenn i Dagens Medicin, der de avslørte at det ikke var noen av disse studiene som hade belegg for det som ble påstått. Enkelte omhandlet helt andre temaer, noen andre studier viste til og med at mettet fett var sunt. ADA, American Diabetes Association, kom i desember 2007 med en tekst om at det er like bra med lavkarbohydratkost som lavfettkost mot overvekt hos diabetikere type 2. Så det kommer små signaler smygende, til og med internasjonalt, som viser at lavkarbohydratkost kan bli en akseptabel vei til bedre helse for diabetikere og overvektige.