Sally Green. Bok 1 ondskapens sønn. Oversatt av Heidi Sævareid

Transkript

1

2 Sally Green HALF BAD Bok 1 ondskapens sønn Oversatt av Heidi Sævareid

3 del en trikset

4 trikset Se for deg to guttunger som sitter tett inntil hverandre presset sammen mellom de to digre armlenene på en gammel stol. Du er gutten til venstre. Den andre gutten er varm å lene seg inntil, og han lar blikket gli fra tv-en og bort til deg liksom i sakte tempo. «Synes du det er gøy?» spør han. Du nikker. Han legger armen rundt deg og snur seg mot skjermen igjen. Etterpå har dere begge lyst til å prøve det dere så på filmen. Dere lister dere ut til kjøkkenskuffen, rapper den store boksen med fyrstikker og smetter av sted ut i skogen. Det er du som begynner. Du tenner fyrstikken og holder den mellom tommelen og pekefingeren, lar den brenne helt ned til den slukker. Du har brent deg på fingrene, men fortsatt holder du den svartbrente fyrstikken. Trikset virker. Den andre gutten forsøker også. Bare at han ikke gjennomfører det. Han slipper fyrstikken. Så våkner du og husker hvor du er.

5 buret Trikset er å ikke bry seg. Ikke bry seg om smerte, ikke bry seg om noe som helst. Å ikke bry seg er det eneste trikset som gjelder. Enda de eneste omgivelsene er et bur ved siden av en hytte, omgitt av åser og trær og himmel. Det er bare ett triks som gjelder i buret.

6 armhevinger Rutinen er grei. Å våkne opp til himmel og luft er greit. Å våkne opp i buret, i lenker det er som det er. Det gjelder å ikke bry seg om buret. Lenkene gnager, men merkene leger seg fort og lett, så hvorfor bry seg? Buret er blitt mye bedre nå som du har fått saueskinnene. De er varme selv når de er fuktige. Presenningen over den ytterste enden var også en stor forbedring. Du finner ly for det verste av vinden og regnet. Og litt skygge hvis solen steker. Det var fleip. Det er viktig å bevare humoren også. Så rutinen er å våkne idet himmelen lyser opp like før daggry. Da trenger du ikke røre en muskel, trenger ikke engang åpne øynene for å vite at det lysner du kan bare ligge der og suge til deg. Det er den beste tiden på dagen. Det er ikke mange fugler bare noen få. Det hadde vært fint å vite navnet på dem alle, men du kjenner igjen de ulike lydene deres. Det er ingen måker det er noe å notere seg og ingen flystriper heller. Det blåser vanligvis ikke stort i demringen, og luften kjennes på et vis varmere allerede når det begynner å bli lyst. Du kan åpne øynene nå, og ligge og nyte soloppgangen en liten stund. I dag består den av en tynn, rosa linje som strekker seg langsetter et smalt bånd av skyer, som hviler på kanten av den duse, grønne åsryggen. Og fortsatt har du et minutt eller to på å samle deg før hun kommer. Men du er nødt til å ha en plan, og det beste er å ha tenkt den helt gjennom natten i forveien, så du kan gli

7 rett inn i den uten å tenke deg om. For det meste er planen å gjøre som du får beskjed om, men ikke hver dag, og ikke i dag. Du venter til hun kommer og slenger nøklene til deg. Du fanger dem i luften, løsner lenkene rundt anklene, gnir deg for å demonstrere hvor vondt det gjør, låser opp venstre mansjett, høyre mansjett, reiser deg, låser opp døren til buret, slenger nøklene tilbake til henne, åpner døren til buret, går ut hele tiden med senket hode, du møter aldri blikket hennes (med mindre det inngår i en annen plan) du gnir ryggen mens du kanskje stønner litt, går til grønnsakshagen, pisser. Noen ganger prøver hun selvsagt å kødde med hodet ditt, ved å endre på rutinen. Noen ganger vil hun at du skal gjøre husarbeid før treningen, men de fleste dagene er det armhevinger først. «Femti.» Hun sier det lavt. Hun vet at du lytter. Du tar deg god tid, som vanlig. Det inngår alltid i planen. Å tvinge henne til å vente. Gnir deg på høyre arm. Metallarmbåndet skjærer inn i huden når lenken er på. Du leger den og kjenner en svak sitring. Du ruller med nakken, ruller med skuldrene, nakken igjen, og så står du der bare står der i enda noen øyeblikk tøyer tålmodigheten hennes til bristepunktet, og så legger du deg ned. En To Tre Fire Å ikke bry seg det er det som er trikset. Det eneste trikset.

8 Fem Seks Syv Åtte Ni Ti Elleve Tolv Tretten Fjorten Femten Seksten Sytten Atten Nitten Tjue Tjueen Tjueto Tjuetre Tjuefire Tjuefem Tjueseks Tjuesyv Men det er en haug med taktikker. En haug. På vakt hele tiden. Hele tiden. Og det er lett. For det er ikke noe annet å gjøre. På vakt mot hva? Noe. Hva som helst. Hva som helst. Et feilgrep. En sjanse. En glipp. Den aller minste

9 Tjueåtte feil Tjueni begått av Tretti den hvite Trettien heksa Trettito fra Trettitre Helvete. Trettifire For hun gjør Trettifem feil. Trettiseks Å ja. Trettisyv Og om det ikke Trettiåtte blir noe av Trettini den feilen, Førti så venter du Førtien på den neste Førtito og den neste Førtitre og den neste. Førtifire Til Førtifem du Førtiseks lykkes. Førtisyv Til Førtiåtte du er Førtini fri. Du reiser deg. Hun har alltid telt, men å late som

10 ingenting er en annen taktikk. Hun sier ikke noe, men tar et skritt mot deg og fiker til deg. Femti «Femti.» Etter armhevingene må du bare stå og vente. Best å titte i bakken. Du står på stien ved siden av buret. Stien er skitten og ruskete, men du kommer ikke til å feie den. Ikke i dag, ikke med denne planen. Det har regnet mye de siste par dagene. Høsten kommer med stormskritt. Men i dag regner det ikke. Du ligger allerede godt an. «Ta den ytre runden.» Igjen snakker hun lavt. Trenger ikke å heve stemmen. Og du setter av sted men ikke ennå. Du er nødt til å la henne fortsette å tenke at du er ditt vante jeg vanskelig-men-stort-sett-lydig så du sparker skitt fra støvlene, venstre støvelhæl mot høyre tå, fulgt av høyre støvelhæl mot venstre tå. Du løfter hånden og ser deg om, som om du vurderer vindretningen, spytter på potetplantene, kikker til høyre og venstre som om du ser etter en luke i trafikken og slipper bussen forbi og så legger du i vei. Du forserer steingjerdet med et sprang opp på kanten og deretter over, før du krysser myren med kurs mot trærne. Frihet. Du liksom. Men du har en plan, og du har lært mye på fire måneder. Rekorden din på den ytre runden er førtifem minutter. Du kan løpe på mindre enn det, kanskje førti, for du stanser alltid ved bekken lengst borte for å hvile og drikke og lytte og se, og en gang kom du deg helt til