Atferdsregler for lysløypa på Dømmesmoen og Rosholtveien i Grimstad kommune, friluftsloven 15 fornyet behandling.

Transkript

1 Hrani islandshestforening v/ Stein Larsen Frivollveien GRIMSTAD Trondheim, Deres ref.: [Deres ref.] Vår ref. (bes oppgitt ved svar): 2014/1563 Saksbehandler: Arild Sørensen Atferdsregler for lysløypa på Dømmesmoen og Rosholtveien i Grimstad kommune, friluftsloven 15 fornyet behandling. Vi viser til brev av 30. januar 2014 fra Fylkesmannen i Aust-Agder. Fylkesmannen viser til at Hrani islandshestforening v/ Stein Larsen har begjært fornyet behandling med hjemmel i friluftslovens 14 av fylkesmannens stadfesting av adferdsregler etter friluftslovens 15. Vilkår for fornyet behandling Friluftslovens 24 siste ledd gir adgang til å bringe Fylkesmannens stadfestingsvedtak etter 15 inn for Klima- og miljødepartementet (fra 1996 er myndigheten delegert til Miljødirektoratet) av blant annet «et interessert friluftslag». Spørsmålet er om Hrani islandshestforening v/stein Larsen er et «interessert friluftslag». I Klimaog miljødepartementets rundskriv T-3/07 heter det: Betegnelsen "friluftslag" har i denne sammenheng samme betydning som friluftsorganisasjon. Det legges vekt på islandshestforeningens formålsbestemmelse og det faktum at ridning ( 2) og ferdsel med hestekjøretøy ( 4) er en allemannsrett nedfelt i friluftsloven. Bruk av islandshest kan omfatte flere former for bruksutøvelse, men islandshest brukes i stort omfang til ridning. Det er derfor naturlig å hevde, med bakgrunn i vedtektene, at foreningen jobber for ridning som friluftslivsaktivitet. Vi kan ikke se at det er avgjørende i forhold til friluftslovens 24 siste ledd, at Hrani islandshestforening ikke er en forening tilsluttet FRIFO eller tilsluttet et forbund tilsluttet FRIFO. I spørsmålet om Hrani islandshestforening har klagerett er vi for øvrig enig med fylkesmannen og viser til hans vurdering av dette spørsmålet i brev av 30. januar Av rundskriv T- 3/07 om frist for å bringe saken inn for direktoratet for avgjørelse heter det følgende: «Det er i friluftsloven ikke bestemmelser om frister for slik innbringing av vedtak for direktoratet. Reglene i forvaltningsloven 29 vil imidlertid måtte anvendes tilsvarende her, slik at det normalt blir 3 ukers «klagefrist». Postadresse: Postboks 5672, Sluppen, 7485 Trondheim Telefon: 03400/ Faks: E-post: post@miljodir.no Internett: Organisasjonsnummer: Besøksadresser: Brattørkaia 15, 7010 Trondheim Strømsveien 96, 0663 Oslo 1

2 Miljødirektoratet legger til grunn fylkesmannens fristberegning i brev av 30. januar Ifølge fylkesmannen har begjæringen kommet inn innenfor 3 ukersfristen. Saken tas under behandling. Miljødirektoratet legger følgende faktiske forhold til grunn: Den 5. november 1988 ble det inngått avtale mellom Grimstad kommune og eier av gnr. 10 bnr. 1,2,4 og 8 om rett til å opparbeide lysløype på Dømmesmoen. Det ble videre den 15. februar 2008 inngått en tilleggsavtale mellom kommunen og grunneier (Erling N. Lauvrak), bla. om at det skulle utarbeides atferdsregler for bruken av lysløypa. Tilleggsavtalens 8 lyder: «Partene er enige om at det skal utarbeides atferdsregler i regi av Grimstad kommune. Hensikten er å regulere bruk av hest.» I oktober 2011 ble det fremmet et omforent forslag til atferdsregler for lysløypa som ble sendt på høring. For oppsummering av høringsuttalelser, med rådmannens kommentarer, vises til notat av 27.februar Ved kommunestyrets behandling av saken i møte den 26. mars 2012, utvalgssak 27/12, ble saken utsatt. Ved ny behandling i Kommunestyret i møte den 4. februar 2013, utvalgssak 5/13, ble det fattet vedtak om adferdsregler på Rosholdveien uten at retten til ridning ble berørt. Kommunestyret vedtok forskriften med 18 stemmers overvekt, men da uten forbud mot ridning på Rosholtveien jf. forksriftens 5. Dette vedtaket som var datert 4. februar 2013 ble påklaget av Erling Lauvrak i brev av 8. februar Klager anfører i hovedsak at vedtaket innebær brudd på avtalen av 15. februar 2008 og at det av hensyn til andre brukere er behov for forbud mot ferdsel med hest på veien. Rådmannen anførte at det ikke er klagerett på forskrifter, men at det var hensiktsmessig ut fra grunneiers innsigelser at kommunen så på saken på nytt. Klagen ble deretter behandlet i Kommunestyret i møte 18. mars 2013, utvalgssak 36/13, hvor det ble fattet følgende vedtak: «Kommunestyret vedtar adferdsregler i.h.t. rådmannens forslag i møte den 4. februar 2013.» Rådmannens vurdering fremsatt i møte 4. februar 2013 lyder: «Nye opplysninger i saken er at rådmannen har vurdert alternativ hestetrase mellom Dømmesmoen og Deidalen og konkludert med at dette vil være uforenlig med hensynet til drikkevannet. Prosjektet vil videre medføre betydelige kostnader. Slik saken ligger an har derfor rådmannen ikke ansett det hensiktsmessig å starte en prosess i forhold til de berørte grunneierne. Det legges med dette frem forslag til adferdsregler tilsvarende forslaget som ble fremmet i mars 2012» 2

3 Saken ble sendt Fylkesmannen til stadfesting i brev av 22. mars Fylkesmannen stadfestet reglene i brev av 11. desember Når det gjelder ferdsel med hest ble 5 stadfestet med følgende ordlyd: «Det er ikke tillatt med motorisert ferdsel eller ferdsel med hest i lysløypa og på den delen av Rosholtveien som inngår i lysløypeavtalen med I.L. Imås på gnr. 10 bnr. 1 mfl., beliggende nord/nordvest for parkeringsplass ved Rosholtjern. jf. vedlagte kart.» Fylkesmannen konkluderte i stadfestelsesvedtaket bla. med at lovens krav om at utfarten må være stor var tilfredsstilt. Fylkesmannen vurderte videre hvorvidt de reguleringer som er foreslått er innenfor det som kan fastsettes med hjemmel i 15. Det vises til rundskriv T-3/07 og konkluderes med at ingen av de foreslåtte reguleringene går ut over det friluftslovens 15 gir adgang til. Fylkesmannens stadfestelse bringes inn for direktoratet av Hrani islandshestforening v/ Stein Larsen som vedlegg til e-post datert 24. jan Foreningen motsetter seg ikke reguleringer av hesteaktivitet i lysløypa. Det protesteres mot at forskriften forbyr ridning og annen hesteaktivitet på Rosholtveien mellom parkeringsplass og sti ned til den nedlagte jernbanelinjen. Jernbanelinjen er åpen for aktivitet med hest. Det vises til at Rosholtveien er eneste eksisterende og sikre adkomstvei til disse områdene. Det vises til at strekningen har vært benyttet til ridning siden nedleggelse av jernbanen på 50-tallet. Det blir hevdet at stengningen er et uforholdsmessig inngrep ovenfor en stor gruppe og at konsekvensene er at ryttere må bruke traseer som er mer utsatt for trafikk og derfor farligere for rytter og hest. Foreningen motsetter seg ikke en avtale som begrenser deres aktivitet i helgene vinterstid når bruken av andre er som størst. Fylkesmannen fant ikke grunn til å omgjøre sitt stadfestingsvedtak i vedtak av 30. januar 2014 og sendte saken til Miljødirektoratet for avgjørelse. Direktoratet vil bemerke: Ridning er en allemannsrett nedfelt i friluftslovens 2 annet ledd. Ridning er tillatt på sti og vei i utmark og overalt i fjellet. Ferdsel med hestekjøretøy er regulert i friluftslovens 4. Ferdsel med hest og vogn er tillatt på offentlig og privat vei. På privat vei kan grunneier forby ferdsel med hestekjøretøy, men ikke ridning når ridningen foregår i tråd med friluftsloven. Ridning er tillatt på offentlig vei med mindre trafikkskilt viser noe annet. Friluftsloven skiller ikke mellom organisert, kommersiell eller mer tilfeldig utøvelse av en allemannsrett. Kommersiell virksomhet kan derfor vise til friluftsloven som grunnlag for ferdselsrett på privat grunn. En rideskole er imidlertid som alle andre bundet av kravet til god ferdselskultur jf. friluftslovens 11. Plikten kan legge begrensninger på den bruk ridende kan gjøre av stier og veier i utmark. Vi oppfordrer alltid rideskoler og lignende aktiviteter til å ta kontakt med grunneier før virksomheten starter opp for om mulig å få til en frivillig avtale. Dette er et konfliktdempende tiltak og har ingen betydning i forhold til rettigheter etter friluftsloven. 3

4 Ridning er en aktivitet med til dels omfattende skadepotensiale om den ikke utøves med tilstrekkelig forsiktighet. Særlig stier kan bli utsatt for stor slitasje når disse brukes av rideskoler og lignende kommersielle aktører. Det er derfor viktig at aktiviteten styres mot områder med tilrettelagte stier og veier som er dimensjonert for slitasjen. Det vil ikke være gunstig å forby ridning på egnede steder når konsekvensen er at aktiviteten styres mot sti og stisystemer som ikke tåler belastningen. Bymarker opplever pågang fra mange brukergrupper. Det har skjedd en utvikling i retning av at aktiviteter som tidligere ble ansett som lite ressurskrevende og utøvd uten eller med svært liten grad av tilrettelegging, i dag krever tyngre inngrep. Dette gjelder særlig traseer for langrenn som prepareres med moderne løypeprepareringsmaskiner. Traseene krever ofte store inngrep og har ikke sjelden form av vei på sommerstid. Mange bymarkområder er derfor relativt sterkt tilrettelagt med omfattende arealinngrep. Det vil åpenbart medført ytterligere terrenginngrep om hver ferdselsform skal ha egne traseer. Ridning i egne ridetraseer, syklende i egne sykkeltraseer, hundekjøring i egne hundeløyper osv. Selv om hvert inngrep er lite, vil området totalt sett bli fragmentert og mindre egnet for friluftsliv. Miljødirektoratet har som et generelt utgangspunkt at forskjellige ferdselsformer hjemlet i friluftsloven i størst mulig utstrekning bør kunne forgå parallelt. En viktig oppgave for friluftslivsorganene er både å oppfordre til økt forsiktighet ved utøvelse av friluftsliv og økt toleranse mellom forskjellige friluftslivsaktiviteter. Det å ta hensyn til andre friluftslivsutøvere er en del av friluftslivet og lovfestet i friluftsloven jf. 11. Ridning kan også utøves på privat vei i innmark, men ikke når veien går innenfor privat sone rundt privatbolig, hytte eller gårdstun. Vi kan av vedlagte materiell og kartmateriale ikke se at veien går innenfor den private sone rundt hus og hytte eller gårdstun. Slik vi vurderer det går veien på enkelte steder med innmark (dyrket mark) på hver side. For at ridning på vei i innmark skal være tillatt, forutsetter friluftslovens 3a at veien fører til utmark. Bestemmelsen er ny og kom inn ved en lovendring som trådte i kraft 1. jan Endringen er en utvidelse av retten til å ri på vei i innmark. I området ned til gammel jernbanetrase går en sti mellom veien og jernbanetraseen. Skal 3a) gi ferdselsrett må det forutsettes at veien eller stien går over i utmark. Når det gjelder nevnte sti legger vi til grunn at denne må tåle noe rideaktivitet sommerstid under perioder med lite nedbør. Vinterstid må det også være adgang til å benytte traseen i den grad hestene ikke ødelegger maskinpreparert skispor. Vi kan ikke se at spørsmålet om ferdselsrett på stien er omtalt av Grimstad kommunen. Ut fra bildemateriale vedlagt saken finner vi det sannsynlig at stien ligger i utmark. Vi følger samme oppbygging som Fylkesmannen og vil nedenfor kommentere følgende forhold: a) Hensynet til grunneier b) Hensynet til det kommunale selvstyre c) Hensynet til andre brukere d) Hensynet til vannkvalitet i drikkevannskilde 4

5 Ang. a) Når det gjelder hensynet til grunneier vil vi omtale to forhold. For det første vil Miljødirektoratet peke på det uheldige i at Grimstad kommune inngår avtale med en grunneier hvor det, i alle fall fra grunneiers side, har vært oppfattet som et vilkår for avtaleinngåelsen at Grimstad kommune forplikter seg til å forby ferdsel med hest på Rosholtveien. Konkret i avtalens 8 heter det: «Partene er enige om at det skal utarbeides atferdsregler i regi av Grimstad kommune. Hensikten er å regulere bruken av hest. ENL (grunneier) har rett til å delta i utarbeidelsen av forslag til atferdsregler for den delen av lysløypa som går over dennes eiendom» Avtaler kan være et nyttig verktøy for å få til smidige løsninger i konkrete situasjoner. I dette tilfellet er vi av den oppfatning at avtalen kan være egnet til å så tvil om kommunens motiv for å regulere bruken av hest. Ut fra dokumentene i saken fremstår det som sannsynlig at kravet om atferdsregler i privatrettslig avtale med grunneier er en motytelse for adgang til tilrettelegging. Det forhold at loven i flere bestemmelser krever grunneiers samtykke før friluftslovens reguleringsbestemmelser kommer til anvendelse, er ikke ensbetydende med at også privatrettslige avtaler mellom grunneier og kommune har relevans i forhold til regulering av ferdsel og opphold. Med dette utgangspunktet kan det stilles spørsmål ved om kommunen i tilstrekkelig grad har vurdert alle relevante argumenter i saken opp mot lovens formål. Avtalen mellom Grimstad kommune og Erling Lauvrak er ikke bindende for Miljødirektoratet ved avgjørelse av saker etter friluftslovens 24 siste ledd. Avtalen vil derfor ikke bli tillagt vekt i den videre saksbehandling. For det andre må Miljødirektoratet vurdere i hvilken grad grunneier utsettes for skade/ulempe. Dersom dette er tilfelle kan det begrunne utferdigelse av adferdsregler etter friluftslovens 15. Friluftslovens 11 pålegger alle som utøver en allemannsrett plikter. Ridning må foregå slik at veier ikke utsettes for utilbørlig skade. Av bilder som følger saken synes veidekket å være fast og derfor generelt godt egnet til å tåle ferdsel med hest. Miljødirektoratet legger til grunn at den veitraseen saken gjelder må antas å være godt egnet for ridning. I forhold til fysisk skade på veien er det etter vår vurdering ikke dokumentert større skade enn det en grunneier må tåle. Det legges vekt på at rideaktivitet har foregått på veien siden 70-tallet. Det har vært rikelig med tid til å dokumentere skade på veidekket. Vi vurderer det som lite sannsynlig at bruk av hest ødelegger skispor på Rosholtveien. Skisporet krysser veien et fåtall steder. Veien benyttes dessuten regelmessig av forskjellige typer kjøretøy. Lauvrak har vist til at hestene legger igjen hestemøkk på veien. Dette både som argument for at dette innebærer en forsøpling og som argument for at dette innebærer forurensing av 5

6 drikkevannskilden Roe. Som et forsøplingsproblem må noe hestemøkk tåles, men det går helt klart en grense her. Hesteeiere bør bidra til å fjerne hestemøkk hvor dette er til sjenanse for andre friluftslivsutøvere. Ut fra de opplysninger som fremkommer i saken kan vi ikke se det godtgjort at veien forsøples med hestemøkk i større grad enn det en grunneier må påregne. Når det gjelder hestemøkk som forurensningskilde vises til punkt d) nedenfor. Ang. b) Når det gjelder hensynet til det kommunale selvstyre er vi enig med Fylkesmannen i at Miljødirektoratet må legge vekt på kommunens skjønnsutøvelse. På den annen side må Miljødirektoratet etter analogi fra forvaltningslovens kompetanseregler i 34 kunne vurdere alle sider av saken, herunder de som innebærer bruk av kommunalt skjønn. Ang. c) Hensynet til andre brukere er et sentralt tema. Selv om det av lovteksten kan se ut til at bestemmelsen primært har til formål å beskytte grunneier og naturen, vil også konflikter mellom ulike typer friluftsliv være relevant. I Miljøverndepartementets rundskriv T-3/97 sies følgende: «Bestemmelsen har særlig aktualitet i og nær byer og tettsteder, der presset på utfartsområdene normalt er størst. Stor ferdsel kan føre til slitasje og skade for såvel naturen som for grunneiers interesser og for friluftsfolk. Det er ønskelig å bevare friluftsområdene mest mulig intakt, slik at friluftskvalitetene tas vare på» Videre heter det: «Mer inngripende restriksjoner kan være begrensninger eller forbud mot telting, overnatting i bobiler og campingvogner, bilkjøring og parkering, regler for landsetting/fortøyning av båt osv. Forbud mot visse aktiviteter der det er et problem vil også kunne være aktuelt. Reglene må tilpasses lokale forhold og behov.» Vi legger til grunn at dette er et bynært område. Mulighetene for ferdsel til fots må anses som gode både på sti og vei og ellers i terrenget i området. Grunneier viser i brev av 7. februar 2014 til at det for barn som driver med aking og skiaktiviteter ikke er trygd når det foregår riding på veien. At hestene er et problem for barnefamilier som raster og spiser i området. Barna vil da ofte leke på veien og ridning kan være et sikkerhetsproblem for barna. En del hester blir ridd av barn og unge som ikke alltid har kontroll over hesten. Vi er enig i at hest kan utgjøre en sikkerhetsrisiko. Det er et stort dyr og ikke alltid like lett å ha kontroll over. Synspunktene er derfor av betydning. På den annen side er dette generelle argumenter som alltid kan anføres for regulering av ridning og som loven allerede til en viss grad har tatt hensyn til. Det i seg selv at hester er farlige kan ikke alene begrunne en regulering. Det må dokumenteres en ytterligere og forsterket faregrad. Det forhold området er mye benyttet kan gjøre faren mer akutt. Det følger av forvaltningslovens 37 at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Denne bestemmelsen gjelder i forhold til forskrifter. Normalt er det ikke klage på forskrifter, men friluftsloven har gjort et unntak i 24 siste ledd. Fordi saksgangen er 6

7 noe annerledes ved utferdigelse av forskrifter enn ved enkeltvedtak, er vi primært avhengig av at opplysninger av relevans for saken fremkommer saksfremlegg fra kommunen. Vi legger til grunn at bruken av Rosholtveien og områdene rundt veien, er dårlig dokumentert. Dette gjelder både i forhold til de ridende, men også i forhold til utøvelse av andre allemannsretter som ferdsel til fots og opphold. Det er derfor vanskelig å danne seg et godt bilde av omfanget av den foreliggende konflikten mellom ridende og annet friluftsliv. Kun klager og grunneier Erling Lauvrak har kommentarer knyttet til barnefamiliers bruk av veien vinterstid. Forholdet er i liten grad kommentert av kommunen og heller ikke påpekt av andre høringsinstanser. For sakens fulle opplysning hadde det vært ønskelig om saksdokumentene kunne fremskaffet informasjon om allmennhetens bruk av området. I forhold til hesteaktivitet hadde det vært ønskelig med mer utfyllende opplysninger om hvor ofte veien blir brukt til ridning, av hvor mange ryttere og til hvilke tider. Det har vært noe fokus på skadevirkninger uten at dette er nærmere dokumentert. Selv om grunneier er en viktig medspiller vi han likevel i denne sammenheng måtte betraktes som en part i saken. Miljødirektoratet mangler opplysninger om barns bruk av området. Spesielt hadde det vært ønskelig med mer kunnskap om hvordan friluftslivsbrukere som skole og barnehage vurderer ridningen i området og i hvilken grad disse brukergruppene oppfatter ridning som en sikkerhetsrisiko. Det er opplyst at veien i noe grad blir benyttet av motorkjøretøy (unntak i forskriftens 5) og at området benyttes av syklister i høy hastighet. Dersom det er et problem at hester har for stor fart, vil det være i tråd med friluftslovens 11 å skilte et pålegg om at ferdsel med hest på veien må foregå i skritt. Oppsetting av et skilt med et slikt pålegg på egnet sted vil derfor ikke være i strid med friluftslovens 13 (om ulovlige stengsler og skilt). Rideskolen har gitt signaler om at de er villige til å begrense rideaktiviteten i helgene. Dette vil redusere farene når ferdselen er som størst. Kommunen bør vurdere om dette er et relevant virkemiddel. Vi legger vekt på at det er få alternative sikre ridemuligheter i området. Ved å stenge Rosholtveien for ridning må ryttere finne andre alternativer. Til tross for kommunelegens skepsis til ridning av hensyn til forurensning av drikkevannet er det ikke forbudt å ri på den nedlagte jernbanetraseen. Det er derfor grunn til å anta at de ridende også i fremtiden vil søke mot dette området. Grunneier viser til at veien i dag er mye brukt både til kjøring og riding med hest. Selv om det er en tilrettelagt ride- og kjøresti fra travbanen frem til den nedlagte jernbanetraseen er det ikke tilstrekkelig redegjort for i hvilken grad denne traseen er tilgjengelig for de som regelmessig rir på Rosholtveien. Det hadde vært ønskelig med mer dokumentasjon for både hvor ridehestene er oppstallet og hvor disse hestene har sin naturlige ridetrase. Det hadde i forlengelsen av dette vært ønskelig med en redegjørelse for muligheten for ridende til å koble seg opp mot rideog kjøretraseen som starter ved travbanen. Eventuelt om det finnes andre gode ridemuligheter. 7

8 Miljødirektoratet legger til grunn at ferdsel med hest på eller langs Opplandsveien eller andre bilveier i området vil være en vesentlig mer farefullt for de ridende enn dagens ferdsel på Rosholtveien. Som grunneier presiserer, er de ridende ofte barn og ungdom som ikke alltid har kontroll på hesten noe som øker faren for alvorlige uhell langs en trafikkert vei. Ridende er i forhold til veitrafikkreglene å anse som kjørende og skal, om det ikke finnes særskilte ridetraseer, ri i veibanen. Ridende skal ikke benytte fortau og sykkelbane. Grunneier har vist til at det finnes mulighet til å ri gjennom marka på sti eller vei. Kommunen har jobbet med å få til en ridesti gjennom marka. Arbeidet er stoppet opp primært på grunn av usikkerhet om ridning på stien vil medføre forurensning av drikkevannet. Den påklagede forskriften forbyr ridning på lysløypetraseen også sommerstid hvor det ikke er konflikt med skiutøvere. I utgangspunktet gir friluftsloven rett til å ri på stier på lysløypetraseer om sommeren. Vi har erfaring for at mange mennesker benytter disse traseene også til tider av året hvor det ikke er mulig å gå på ski i dem, f.eks. om høsten når det er mørkt og belysningen står på. Vi ser derfor helt klart konfliktpotensialet her, men savner en nærmere redegjørelse for behovet for regulering også sommerstid. Ang. d) Hensynet til vannkvaliteten i Rore er et moment som kan begrunne regulering av ridning i området. Miljødirektoratet legger vekt på at kommunelegen mener ekskrementer fra hest kan ha negativt innvirkning på vannkvaliteten. Miljødirektoratet kan imidlertid ikke legge avgjørende vekt på dette argumentet så lenge det er tillatt å ri og kjøre med hest på den nedlagte jernbanetraseen som over en relativt lang strekning går parallelt med og til dels svært nærme drikkevannskilden. Det er opplyst at det forgår utstrakt ride- og kjøraktivitet med hest på denne traseen. Vi kan ikke se annet enn at avføring fra hester på traseen vil medføre avrenning mot drikkevannskilden og derfor forurense vannet i større grad en den traseen som forskriften regulerer. Dette må gjelde selv om en nok kan håpe på at atferdsreglene vil redusere bruken av hest på jernbanetraseen noe. Effekten blir etter vår mening primært at de ridende som gruppe må benytte andre og mer farefulle veivalg. Miljødirektoratet mener kommunen bør foreta et mer helhetlig grep for å sikre vannkvaliteten. Dersom en skal følge opp kommunelegens anmodning om å forby ridning i hele Rores nedslagsfelt bør dette arbeidet iverksettes helhetlig og over et større geografisk område. Slik vi vurderer det, bør både jernbanetraseen og Rosholtveien være en del av dette arbeidet. Som et utgangspunkt bør drikkevannskvaliteten sikres ved regulering etter drikkevannsforskriften. Det vises til drikkevannsforskriftens 4. Avsluttende merknader Miljødirektoratet mener vesentlige sider av saken er dårlig opplyst og viser til forvaltningslovens 17 (enkeltvedtak) om at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Miljødirektoratet har derfor kommet til ikke å kunne stadfeste den delen av forskriften som gjelder forbud mot Ridning på Rosholtveien jf. forskriftens 5. I henhold til forvaltningslovens 34 siste ledd, må det antas at Miljødirektoratet, selv om denne saken gjelder stadfesting av en forskrift, 8

9 som klageinstans kan velge mellom å oppheve vedtaket og sende saken tilbake til underinstansen til helt eller delvis ny behandling eller fatte nytt vedtak. Som anført innledningsvis har Miljødirektoratet ikke merknader til de andre bestemmelsene i forskriften. Friluftslovens 15 krever at grunneier samtykker i atferdsreglene. Fordi vi er usikker på om grunneier samtykker i atferdsregler uten et forbud mot bruk av hest på denne strekningen, velger vi å oppheve stadfestingen av forskriften. Det er imidlertid ikke noe i veien for at det fastsettes ny forskrift uten forbud mot ridning på Rosholtveien, om grunneier samtykker i det. Til tross for at klagen er endelig behandlet vil det være opp til Grimstad kommune å vurdere om saken skal fremmes på nytt. Vi understreker at vi i dette vedtaket ikke endelig har tatt stilling til spørsmålet om forbud mot ridning på Rosholtveien, men at vi ut fra de foreliggende saksdokumenter har måttet konkludere med at det mangler informasjon om vesentlige sider ved saken og at vi derfor ikke kan godkjenne fylkesmannens stadfestelse av forskriften. Konklusjon: Fylkesmannens stadfesting av forskrift av 11. desember 2013 om atferdsregler for lysløypa på Dømmesmoen og Rosholtveien, Grimstad kommune, Aust-Agder, oppheves. Denne saken er endelig behandlet og kan ikke påklages videre. Hilsen Miljødirektoratet Dette dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ingen signatur Berit Lein Avdelingsdirektør Nils-Yngve Berg Fung. seksjonsleder Kopi: Fylkesmannen i Aust-Agder, Postboks 788 Stoa, 4809 Arendal Grimstad kommune, Postboks 123, 4891 Grimstad Erling Lauvrak, Rosholtveien 12, 4885 Grimstad 9