Balansert strategibruk?

Transkript

1 Balansert strategibruk? En komparativ studie av LO, Unio, YS og Akademikernes bruk av administrative og parlamentariske strategier for politisk påvirkning Ida Marie Scheie Ørvik Masteroppgave i statsvitenskap Institutt for statsvitenskap UNIVERSITETET I OSLO Vår 2017

2 II

3 Balansert strategibruk? En komparativ studie av LO, Unio, YS og Akademikernes bruk av administrative og parlamentariske strategier for politisk påvirkning Ida Marie Scheie Ørvik III

4 Ida Marie Scheie Ørvik 2017 Tittel: Balansert strategibruk? En komparativ studie av LO, Unio, YS og Akademikernes bruk av administrative strategier for politisk påvirkning. Ida Marie Scheie Ørvik Trykk: CopyCat, Sentrum Antall ord: IV

5 Sammendrag I denne oppgaven kartlegger jeg de fire hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden LO, Unio, YS og Akademikernes bruk av administrative og parlamentariske strategier i perioden I tillegg undersøker jeg nærmere hvilke partier de fire hovedorganisasjonene i løpet av perioden har rettet sine påvirkningsforsøk mot. Bakgrunnen for studien finnes i to retninger innenfor den statsvitenskapelige litteraturen: strategilitteraturen som sier at organisasjoner som fagforeninger tradisjonelt har benyttet seg av administrative strategier gjennom representasjon i korporative organer, og i litteraturen om korporatisme som peker på at det har blitt færre korporative organer i Norge, samtidig som Stortinget har fått en mer fremtredende rolle. Disse utviklingstrekkene legger grunnlaget for forventningen om at hovedorganisasjonene i dag benytter en balansert kombinasjon av administrative og parlamentariske strategier. Tidligere litteratur peker på at fagforeninger og sosialdemokratiske partier tradisjonelt har vært å betrakte som «allierte». Litteraturen gir imidlertid ingen gode svar angående hva man kan forvente i dag. Likevel antas det at hovedorganisasjoner med institusjonaliserte bånd til ett eller flere bestemte politiske partier tenderer mot å konsentrere sine påvirkningsforsøk mot dette eller disse partiene, mens hovedorganisasjoner uten en slike institusjonaliserte bånd tenderer til å konsentrere seg om partier i maktposisjon. Med utgangspunkt i tidligere studier har jeg utarbeidet et analytisk rammeverk, hvor de operasjonaliserte aktivitetene hovedorganisasjonene kan benytte seg av er delt inn i tre kategorier: administrative strategier rettet mot faglig ansatte i forvaltningen, administrative strategier rettet mot politisk utpekte i regjeringen og parlamentariske strategier rettet mot folkevalgte og politiske partier. Det relative styrkeforholdet mellom strategiene måles ved hjelp av de empiriske indikatorene hyppighet og vurdert viktighet. Intervju med nøkkelinformanter og skriftlige kilder som organisasjonsvedtekter, prinsipprogram og årsmeldinger utgjør datamaterialet mitt. Kartleggingen viser at hovedorganisasjonenes bruk av direkte strategier er balansert på den måten at alle hovedorganisasjonene tar i bruk både administrative og parlamentariske strategier. Administrative strategier blir tatt i bruk mest intensivt, men kan imidlertid betegnes som en faglig kontakt. Parlamentariske strategier og kontakt med regjeringsapparatet blir derimot vurdert som viktigst. Skal hovedorganisasjonene påvirke offentlig politikk er det kontakt med politiske aktører som gjelder. Forventningen om balanse avkreftes dermed. Kartleggingen viser også at organisasjonene skiller seg fra hverandre når det gjelder hvilke politiske partier de i løpet av perioden har rettet påvirkningsforsøk mot. V

6 VI

7 Forord Studenttilværelsen er over, og jeg har satt siste punktum. Jeg føler meg privilegert som har fått lov til å avslutte utdannelsen min med å gå i dybden på et felt som interesserer meg i stor grad. Det har vært en spennende, utfordrende og krevende prosess å skrive denne masteroppgaven. Jeg har lært mye om norske fagforeninger. Men jeg har også lært mye om meg selv. Det er flere som fortjener en stor takk for at jeg har kommet meg igjennom denne prosessen. Min første og største takk går til min veileder, Elin Haugsgjerd Allern. Du har vært til stor inspirasjon og hjelp. Tusen takk for at du alltid har vært tilgjengelig. Jeg kunne ikke hatt en bedre og mer tålmodig veileder. Jeg vil også takke Hege Skeie som hjalp til i oppstartsfasen og dyttet meg i riktig retning. Videre går en stor takk til mine medstudenter og venner på Blindern. Tusen takk til Mathilde Bjørnset, Jørgen Ratvik og Joachim Sandnes for all latter, frustrasjon, glede og fortvilelse. Jeg hadde aldri klart dette uten dere. Jeg er heldig som har fått lov til å være omgitt av så flinke og inspirerende mennesker. Takk til Annika Jeppestøl for mange timer på pc-rommet og til Tor Gaute Syrstad for gode råd og kommentarer. En spesiell takk går til Marit Sissel Kvernenes: du er en enestående venn. I tillegg vil jeg takke andre gode venner for støtte, tålmodighet i prosessen og verdifulle pauser fra skrivingen. Jeg har også vært så heldig å få grundig hjelp til gjennomlesning. Det var nødvendig og er tidkrevende arbeid. Christian Osorio og Stine Albæk fortjener i den forbindelse en stor takk for å ha tatt seg tid til å lese deler av oppgaven og kommet med råd som jeg ikke kunne vært foruten. Min beste venn og mamma fortjener også oppmerksomhet i den forbindelse. Tusen takk for at du alltid stiller opp og hjelper til. Avslutningsvis rettes en stor takk til informantene som tok seg tid til å svare på mine spørsmål. Uten dere hadde ikke denne masteroppgaven vært mulig. Jeg vil også rette en takk til Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. På tross av all hjelp og støtte, er det endelige produktet ene og alene mitt ansvar. Oslo, , Ida Ørvik VII

8 VIII

9 Innholdsfortegnelse 1 Introduksjon Hvilke strategier finnes? Direkte strategier Problemstilling Formålet med studien Oppgavens struktur Historisk bakteppe Innledning Interessegrupper og fagforeninger Organiserte interesser i Norge Hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden Teoretisk rammeverk Innledning Strategi begrepet Direkte vs. indirekte strategier Nærmere om direkte innflytelsesstrategier Operasjonalisering av direkte strategier Fra korporatisme til lobbyisme? Generelle forventninger Ressurser Hvilke partier? Makt eller ideologi? Generelle forventninger Metode og forskningsdesign Innledning Forskningsdesign Komparativ case studie Teoretisk univers og analyseenheter Tidsramme for studien Datamateriale Semi-strukturerte intervju Dokumentanalyse Behandling og analysering av data Empirisk analyse: Balansert strategibruk? Innledning Administrative strategier Faglig ansatte i forvaltningen Politisk utpekte i regjeringen Parlamentariske strategier Hyppighet Flest ressurser- mer intensiv bruk av strategier? Hyppig brukte strategier ikke de viktigste? Oppsummering Empirisk analyse: Hvilke partier? Innledning Påvirkningsarbeid i perioden IX

10 6.2.1 Påvirkningsforsøk i forbindelse med endringer i arbeidsmiljøloven Mindretalls- vs. flertallsregjeringer Oppsummering Konklusjon og avslutning Innledning Hovedfunn Videre forskning...62 Litteraturliste Vedlegg X

11 Figurer og tabeller Tabell 1. Tilgjengelige strategiske arbeidsmetoder Tabell 2. Administrative og parlamentariske strategier Figur 1. Totalt antall utvalg ( ) med og uten interesserepresentasjon Tabell 3. Minst månedlig kontakt med politiske myndigheter Tabell 4. Prosentandel av organisasjoner som vurderer kontakt med myndigheter som svært eller nokså stor Tabell 5. Antall skriftlige høringsuttalelser i innværende stortingsperiode Tabell 6. Hovedorganisasjonenes kontakt med faglig ansatte i forvaltningen Tabell 7. Hovedorganisasjonenes kontakt med politisk utpekte i regjering Tabell 8. Hovedorganisasjonenes kontakt med parlamentariske aktører XI

12 1 Introduksjon Faglitteraturen tegner et dystert bilde av fagforeningers fremtid. Den generelle tendensen er at medlemstall i fagforeninger har gått ned de siste årene og det stilles spørsmålstegn ved fagforeningers evne til å få gjennomslag for egen politikk. Denne dystre fremstillingen til tross; norske fagforeninger organiserer fortsatt et betydelig antall arbeidstakere, og hovedtariffavtaler påvirker en stor gruppe mennesker i arbeidslivet. I Norge har vi tradisjonelt hatt høy grad av organisering på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Hovedorganisasjonene på begge sider har hatt stor sentralisert makt (Spence & Bjørke, 2006), og er forhandlingsparter med staten om lønnsoppgjør. Dette trepartssamarbeidet har vært konfliktdempende og resultert i et regulert arbeidsliv gjennom hovedavtaler. Fagforeninger er fortsatt sentrale deltakere i det norske demokratiet og er med å utforme offentlig politikk. Temaet for denne masteroppgaven er norske fagforeninger og deres bruk av direkte innflytelsesstrategier. Organisasjonene som studeres i denne komparative casestudien er hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden: LO, Unio, YS og Akademikerne. I litteraturen har det blitt trukket et skille mellom direkte og indirekte strategier interessegrupper kan benytte seg av. Det finnes derfor få teoretiske bidrag som studerer forholdet mellom de direkte strategiene mer inngående. I litteraturen finnes det også en rekke eksempler på studier av interessegruppers bruk av strategier hvor det blir trukket et skille mellom organisasjoner som kan betegnes som næringslivs- og arbeidslivsorganisasjoner på den ene siden og samfunnslivsorganisasjoner på den andre, for å på denne måten si noe om hvilke strategier disse ulike organisasjonene foretrekker og benytter seg av 1. Det finnes imidlertid færre studier som ser på variasjon i bruk av strategi for en bestemt gruppe av organisasjoner. På tross av at arbeidstakernes hovedorganisasjoner er viktige aktører i det norske politiske systemet, har disse organisasjonenes bruk av direkte innflytelsesstrategier og forholdet mellom disse i liten grad blitt studert. Denne masteroppgaven ønsker derfor å undersøke hvilke direkte strategier hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden benytter seg av i dag for å påvirke offentlig politikk. En studie av norske hovedorganisasjoner og deres bruk av direkte strategier kan bidra til å kaste lys over noen mindre studerte aspekter ved strategibruk. 1 Se: Thesen og Rommetvedt (2009), Binderkrantz (2008) og Binderkrantz (2005). 1

13 1.1 Hvilke strategier finnes? Generelt kan interessegrupper velge fra et bredt spekter av strategier for å få gjennomslag for egne synspunkter. Relevante beslutningstakere kan kontaktes direkte, mediekampanjer kan lanseres eller medlemmer og velgere kan mobiliseres til å utøve press på politikere (Binderkrantz, 2005, s. 694). I litteraturen om innflytelsesstrategier har det blitt trukket et skille mellom insiderstrategier, hvor beslutningstakere kontaktes direkte og outsiderstrategier, hvor påvirkning søkes mer indirekte gjennom media eller ved mobilisering av medlemmer og velgere (Binderkrantz, 2005: Binderkrantz, 2008, Thesen & Rommetvedt, 2009). Det finnes altså to hovedveier til politisk påvirkning. I litteraturen om korporatisme blir det argumentert for at insiderstrategier er forbeholdt interesseorganisasjoner som har privilegert tilgang til beslutningstakere gjennom korporative organer, mens grupper som ikke evner eller ønsker en slik privilegert tilgang i større grad benytter seg av outsiderstrategier (Binderkrantz, 2005, s. 697). Outsiderstrategier blir imidlertid i økende grad tatt i bruk, og forskning finner at interessegrupper i dag bruker en kombinasjon av forskjellige typer strategier når de forsøker å påvirke offentlig politikk (Binderkrantz, 2005, s. 695). Det er dermed uenighet i litteraturen knyttet til hvor nyttig dette skillet er, og begrepene kan gi inntrykk av at insiderstrategier er mer effektive enn outsiderstrategier (Binderkrantz, 2005, s. 696). For å unngå denne kunstige rangeringen av strategier, er det mer hensiktsmessig å omtale hovedkategoriene av strategier som direkte og indirekte strategier. På tross av at interessegrupper i større eller mindre grad benytter seg av både direkte og indirekte strategier, finnes det ifølge litteraturen spesifikke trekk ved interessegrupper som gjør at ulike organisasjoner foretrekker forskjellige typer strategier (Binderkrantz, 2008, s. 177). I Norge, det empiriske fokuset i denne masteroppgaven, har fagforeninger tradisjonelt hatt privilegert tilgang til offentlige beslutningstakere gjennom representasjon i statlige utvalg, styrer, råd (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 39). Det har dermed vært «relativt enkelt» for disse organisasjonene å benytte seg av strategier rettet direkte mot beslutningstakere Direkte strategier Direkte strategier kan deles i to underkategorier. Administrative strategier viser til strategier rettet mot faglig ansatte i forvaltningen og politisk utpekte i regjering (Binderkrantz, 2005, s. 696). Nettopp fordi fagforeninger tradisjonelt har vært tett integrert i offentlig 2

14 politikkutforming, har administrative strategier vært en hyppig og foretrukken arbeidsmetode blant disse organisasjonene. I løpet av de siste tiårene, har det imidlertid skjedd endringer når det gjelder hvilke aktører norske interessegrupper har kontakt med og retter påvirkning mot (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 32). Ifølge forskningslitteraturen har endringene funnet sted i det politiske systemet (Thesen & Rommetvedt, 2009; Østbø, 2010). Det er bred enighet i nyere skandinavisk litteratur om at korporative strukturer har vært gjenstand for omfattende nedbygging siden tallet (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 38: Binderkrantz, 2005, s ). Antallet statlige utvalg, styrer, råd og kommisjoner i Norge har siden tallet gått ned (Nordby, 1994, s. 89). Samtidig har vi sett et økende antall mindretalls- og koalisjonsregjeringer og Stortinget har styrket sin makt vis-à-vis regjeringen og fått en mer fremtredende rolle (Østbø, 2010, s. 247). Fordi de ovenfor nevnte endringene vil gjelde for alle de fire hovedorganisasjonene, er det naturlig å tenke seg at parlamentariske strategier, som beskriver direkte strategier rettet mot partier og folkevalgte (Binderkrantz, 2005, s. 696), i stor grad også blir benyttet av hovedorganisasjonene i dag. Diskusjonen ovenfor leder til den generelle forventningen om det i dag er balanse i hovedorganisasjonenes bruk av direkte administrative og parlamentariske strategier. Balanse henviser til at organisasjonene i dag tar i bruk begge disse strategiene i antatt samme utstrekning. Et annet interessant aspekt ved hovedorganisasjonenes bruk av strategier er hvilke partier organisasjonene retter sine påvirkningsforsøk mot. Retter organisasjonene i første omgang sine påvirkningsforsøk mot partier som deler deres politiske og ideologiske ståsted, eller forsøker de å rette sine påvirkningsforsøk mot partier i maktposisjon, uavhengig av politisk og ideologisk profil? I litteraturen har det lenge vært vanlig å anta at fagforeninger i første rekke retter sitt påvirkningsarbeid mot partier til venstre for sentrum, og spesielt sosialdemokratiske partier (Rommetvedt, 2005, s. 759). Imidlertid finner nyere studier at dette ikke nødvendigvis er tilfellet. 1.2 Problemstilling Introduksjonen ovenfor viser behovet for en kartlegging av hovedorganisasjonenes bruk av direkte strategier i dag. Oppgavens problemstilling er utarbeidet på bakgrunn av dette: 1) Benytter hovedorganisasjonene i Norge primært direkte administrative strategier eller parlamentariske strategier, eller en balansert kombinasjon av disse for å påvirke offentlig 3

15 politikk i dag? Er direkte strategibruk hovedsakelig lik eller varierer den mellom de fire hovedorganisasjonene? 2) Hvilke partier retter hovedorganisasjonene sine påvirkningsforsøk mot, og i tilfelle hvordan varierer dette aspektet mellom organisasjonene? Problemstillingen tydeliggjør at det er organisasjonenes strategibruk som står i sentrum i denne oppgaven. Jeg skal med andre ord se på balansen mellom administrative og parlamentariske strategier og sammenlikne LO, Unio, YS og Akademikernes bruk av disse. Hovedorganisasjonene blir studert på sentralt nivå. Dette betyr at jeg ikke kan si noe om bruken av strategi hos hovedorganisasjonenes medlemsforbund. Denne studien ønsker å utnytte fordelene ved et case-studie design ved å studere hovedorganisasjonene i ett enkelt land. En slik tilnærming gjør det mulig å komme under «overflaten» og dermed bidra til en mer detaljert beskrivelse av hovedorganisasjonenes strategiske valg og deres relasjon til politiske partier i Norge i dag (Allern, 2010, s. 9). Studiet er avgrenset til å handle om organisasjonenes strategibruk i innværende stortingsperiode ( ) og skal ikke se på endringer over tid, da dette faller utenfor rammene av denne masteroppgaven. For å kartlegge hovedorganisasjonenes bruk av direkte strategier har jeg utarbeidet et analytisk rammeverk inspirert av Anne Binderkrantz (2005). Rammeverket skiller mellom de ulike strategiske aktivitetene organisasjonene kan ta i bruk. Jeg har ved hjelp av semi-strukturerte intervju med nøkkelinformanter i de fire organisasjonene og skriftlige dokumenter, hentet inn datamaterialet som brukes for å analysere problemstillingene. 1.3 Formålet med studien Svarene på problemstillingene over vil forsøke å fylle hullet i litteraturen som eksisterer for den norske casen på området i dag. Formålet med denne undersøkelsen er å bidra med ny kunnskap omkring forholdet mellom direkte innflytelsesstrategier, og å videreutvikle allerede eksisterende kunnskap på feltet. Gjennom denne studien vil jeg finne ut mer om hvordan strategiske valg blir tatt i de norske arbeidstakerorganisasjonene, samt hvordan det strategiske arbeidet henger sammen med det overordnede forholdet mellom interessegrupper og politiske myndigheter i Norge i dag. Denne studien bidrar dermed direkte til studiet av interessegrupper og indirekte i studiet av korporatisme. Forhåpentligvis kan studien gi inspirasjon til den videre komparative forskningslitteraturen på feltet. Fordi min studie er begrenset av tid og rom, vil mine funn imidlertid vanskelig kunne generaliseres utover den norske konteksten. 4

16 1.4 Oppgavens struktur Denne studien er delt inn i 6 kapitler etter denne introduksjonen. Kapittel 2 begynner med en definisjon av hva som menes med «interessegrupper» og «fagforeninger». Deretter følger en kort historisk oversikt over fremveksten av organiserte interesser og fagforeninger i Norge. Avslutningsvis i kapittelet presenteres hovedorganisasjonene som studeres i denne masteroppgaven. Kapittel 3 tar for seg relevant litteratur og empiriske studier om emnet og danner grunnlaget for de forventninger som blir presentert. I forbindelse med litteraturgjennomgangen utledes en generell forventning om at det i dag eksisterer en balanse i hovedorganisasjonenes bruk av administrative og parlamentariske innflytelsesstrategier. Samtidig antas det at organisasjonenes unike ressurser påvirker hvor intensivt hovedorganisasjonene tar i bruk de ulike strategiene. Dermed utledes en hypotese om at organisasjoner med relativt sett flest ressurser forventes å ta i bruk direkte strategier mer intensivt enn hovedorganisasjoner med relativt sett færre slike ressurser. Videre følger en presentasjon av det teoretiske rammeverket som strukturerer oppgaven. For å kartlegge organisasjonenes strategibruk har jeg utarbeidet et analytisk rammeverk som skiller mellom de ulike direkte strategiske arbeidsmetodene. Avslutningsvis følger en teoretisk gjennomgang av hva man kan forvente når det gjelder hvilke partier hovedorganisasjonene retter sine påvirkningsforsøk mot. Spørsmål knyttet til om hovedorganisasjonene i første rekke konsentrer sitt påvirkningsarbeid mot «allierte» eller partier i maktposisjon diskuteres her. Litteraturen gir ingen gode svar på hva som kan betraktes som en «alliert», ei heller hva man kan forvente. Det utledes dermed to generelle hypoteser som viser at det er behov for mer kunnskap omkring hovedorganisasjonens kontakt med politiske partier. Kapittel 4 presenterer forskningsdesignet. Valg av fremgangsmåte, metode og data vil bli presentert, sammen med det analytiske rammeverket som brukes til å vurdere de ulike strategiene hovedorganisasjonene benytter seg av. Jeg har brukt to ulike metodiske tilnærminger for å best mulig belyse mine forskningsspørsmål. For det først har jeg ved hjelp av semi-strukturerte intervju med nøkkelpersoner i de fire hovedorganisasjonene hentet inn empirisk materiale til analysen. Jeg har valgt å intervjue ansatte i organisasjonene ettersom organisasjonene er objektene i studien og best kan belyses av representanter fra nettopp disse. For det andre har jeg benyttet meg av relevante skriftlige dokument som organisasjonenes program og vedtekter, og årsmeldinger. Dette gjorde det mulig å utfylle og etterprøve informasjonen jeg fikk i intervjuene med det som står i dokumentene. I kapittel 5 og 6 blir dataene presentert, analysert og sammenliknet. Kapittel 5 forsøker å svare på problemstillingens første del, og tar for seg hvordan 5

17 hovedorganisasjonene benytter seg av direkte strategier i dag, samt hvor intensivt hovedorganisasjonene tar i bruk disse arbeidsmetodene og hvordan disse blir vurdert. Det komparative designet gir rom for refleksjoner omkring hvilke faktorer som kan forklare variasjonen mellom hovedsammenslutningene. Kapittel 6 førsøker å svare på problemstillingens andre del. Her presenteres hvilke politiske partier hovedorganisasjonene i løpet av perioden har rettet sitt påvirkningsarbeid mot. Som metodisk grep brukes spørsmål knyttet prosessen knyttet endringer i arbeidsmiljøloven i perioden til å trekke ut informasjon omkring hvilke partier hovedorganisasjonene har rettet påvirkning mot. Forventningene fra kapittel 3 vil bli diskutert i lys av funnene. I kapittel 7 vil funnene bli oppsummert og diskutert. 6

18 2 Historisk bakteppe 2.1 Innledning Før jeg redegjør for det teoretiske rammeverket som skal guide denne studien, er det nødvendig med en kort definisjon av sentrale begrep og en presentasjon av fagforeninger i den norske konteksten. Dette kapittelet begynner med å definere interessegrupper og fagforeninger. Deretter følger en beskrivelse av organiserte interessers fremvekst og den historiske utviklingen til fagforeninger i Norge. Avslutningsvis følger en kort presentasjon av hovedorganisasjonene som studeres i denne masteroppgaven. 2.2 Interessegrupper og fagforeninger En interessegruppe kan ifølge Binderkrantz (2008) beskrives som en medlemsorganisasjon som arbeider for å oppnå politisk innflytelse (Binderkrantz, 2008, s. 177). En slik definisjon er i tråd med skandinavisk litteratur som behandler, for eksempel bedrifter som søker politisk innflytelse, separat fra studiet av interessegrupper (Binderkrantz, 2008, s. 177). Videre skiller interessegrupper seg fra politiske partier ved at de ikke søker regjeringskontorene ved parlamentsvalg (Binderkrantz, 2008, s. 177: Allern, 2010, s. 18) men forsøker å påvirke offentlige beslutninger utenfra (Allern, 2010, s. 5). De er dermed ikke ansvarlige for sin politikk på samme måte som politiske partier. Ifølge Binderkrantz (2008) kan interessegrupper videre deles i to overordnede grupper. Korporative interesseorganisasjoner som representerer spesielle grupper i offentlig eller privat sektor, og samfunnslivsorganisasjoner som arbeider for kollektive goder, uavhengig av deres medlemmer (Binderkrantz, 2008, s ). Fagforeninger er et eksempel på organisasjoner som vil plassere seg i den første kategorien, mens miljøorganisasjoner og humanitære organisasjoner vil plassere seg i den andre (Binderkrantz, 2008, s. 177). De to typene organisasjoner skiller seg dermed fra hverandre når det gjelder formål og virkeområde (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 45) En slik todeling er formålstjenlig i mitt tilfelle fordi den følger opp tidligere forskning som har vist at korporative interessegrupper tradisjonelt sett er mer integrert i offentlig politikkutforming enn samfunnslivsorganisasjoner (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 44). 7

19 En fagforening er en organisasjon eller sammenslutning for arbeidstakere. Organisasjonene som er gjenstand for undersøkelse i denne studien er de fire norske hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden. Hovedorganisasjoner kan forstås som en topporganisasjon eller sammenslutning av ulike fagforeninger eller forbund, og representerer en stor del av det organiserte arbeidsliv. For å ha forhandlingsrett på vegne av deres medlemmer i forbindelse med hovedavtaler i arbeidslivet, må fagforeninger oppfylle krav i henhold til Tjenestetvistloven (Tjenestetvistloven, 1958) 2. I dag oppfyller LO, YS, Unio og Akademikerne disse kravene og blir derfor regnet som hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden. Når vi nå har plassert fagforeninger og hovedorganisasjoner i den bredere kategorien av interessegrupper, vil det i neste avsnittet bli gitt en historisk gjennomgang av fagforeningenes fremvekst i Norge. 2.3 Organiserte interesser i Norge Organiserte interesser i Norge fikk sitt gjennombrudd i perioden mellom , selv om deres fremvekst kan spores tilbake til begynnelsen av 1800-tallet (Allern, 2010, s ). I den første etableringsfasen dukket lokalt organiserte humanitære og kulturelle organisasjoner opp, og mot midten av 1800-tallet ble brede sosiale bevegelser dannet (Allern, 2010, s ; Wollebæk & Selle, 2002, s. 57). Organisasjonssamfunnet omfatter i dag både store og mindre lokale foreninger og landsomfattende organisasjoner som har som formål å ivareta interessene til spesielle grupper i samfunnet (Christensen, Egeberg, Larsen, Lægreid, & Roness, 2010, s. 128). Blant de landsomfattende interesseorganisasjonene finner vi fagforeninger og hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden. Fagforeninger, slik vi kjenner dem i dag, kan sies å være en konsekvens av industrialiseringen på slutten av attenhundretallet og begynnelsen av nittenhundretallet (Taylor, 1989, s. 1). Organisasjonene kan forstås som en respons på politiske og økonomiske forskjeller i det industrielle samfunnet (Taylor, 1989, s. 1). Det er først i denne perioden at lønnstakere blir en «stor og omfattende klasse» (Brannsten, Iversen, & Moe, 1985, s. 19). I begynnelsen var fagforeninger økonomiske organisasjoner som hadde som hovedoppgave å forbedre arbeidsforholdene til arbeidere knyttet til bestemte arbeidsplasser. De første fagforeningene oppstod fordi arbeidstakere og arbeidstakergrupper erkjente at de ville oppnå større innflytelse når det gjaldt lønns- og arbeidsvilkår i fellesskap enn ved å stå alene (Brannsten mfl., 1985, s. 2 Se Tjenestetvistloven

20 12; Tørres, 2010, s. 18). I gode økonomiske perioder kunne fagforeninger oppnå gode resultater for sine medlemmer, men i dårligere perioder var det vanskeligere (Brannsten mfl., 1985, s. 12). Fagforeningene hadde lite å stille opp med mot arbeidsgiver i dårlige økonomiske tider og medlemmer fikk ofte valget om å arbeide på arbeidsgivers premisser eller å få sparken. Dette førte ofte til at fagforeninger brøt sammen og gikk i oppløsning (Brannsten mfl., 1985, s. 12). Denne situasjonen gjorde at arbeidstakerne ble overbevist om at det ikke var «tilstrekkelig å organisere seg på den enkelte arbeidsplass eller å få en tariffavtale med den enkelte arbeidsgiver for å sikre arbeid og inntekt» (Brannsten mfl., 1985, s. 12). Arbeidstakere i fagforeninger oppdaget også at de hadde felles interesser på tvers av fag og fagforbundsgrenser (Brannsten mfl., 1985, s. 12). For å kjempe for og forsvare disse interessene slo flere fagforeninger seg sammen i landsomfattende organisasjoner. I dag er fagforeninger ikke bare opptatt av situasjonen til arbeidstakere i forhold til en bestemt arbeidsgiver, men arbeidstakeres posisjon i samfunnet generelt (Gumbrell-McCormick & Hyman, 2013, s. 132). Fagforeninger har i dag både politiske og økonomiske mål, som oftest med den overordnede målsettingen om å forbedre arbeidstakeres vilkår i arbeidslivet og samfunnet forøvrig. I forlengelsen av dette kan fagforeninger dermed beskrives som et organisert forsøk på å påvirke offentlig politikk Hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden Arbeiderpartiet (Ap), ble formelt stiftet i Arendal i 1887 av fagforeningsfolk, og skulle i utgangspunktet fungere som en faglig landsorganisasjon (Bjørgum, 1999, s. 31; Bull, 1968, s ). Ap og fagbevegelsen skulle med andre ord fungere som en enhet. Etter hvert ble det vanskelig å opprettholde denne enheten og det oppstod et spenningsforhold mellom fagbevegelsen og den politiske virksomheten (Bjørgum, 1999, s. 32). Dette åpnet opp for en arbeidsdeling der fagbevegelsen ble skilt ut og konsentrerte seg om lønns- og arbeidsforholdene til arbeiderklassen, mens partiet fokuserte på sosiale politiske reformer og økt oppslutning (Bjørgum, 1999, s. 33). I april 1899 ble Landsorganisasjonen i Norge (LO) stiftet (Brannsten mfl., 1985, s. 12). Forholdet mellom partene har siden den gang vært tett, blant annet gjennom det fagligpolitiske samarbeidet 3. Samarbeidskomiteen har fungert siden 1928 og består av de fremste tillitsvalgte i Ap og LO (Brannsten mfl., 1985, s. 223). Det nære samarbeidet har vært en av forutsetningene for Ap sin innflytelse i norsk politikk og er en helt sentral del av LOs historie (Brannsten mfl., 1985, s ). 3 Fagligpolitisk samarbeid er betegnelsen på det organiserte samarbeidet mellom LO og Ap (Valstrand, Brannstein, Iversen og Moe, 1985, s ). 9

21 Da LO ble stiftet i 1899 organiserte de i hovedsak håndverkere og fagarbeidere i såkalte industriforbund. Etterhvert sluttet også halvfaglærte og ufaglærte seg til organisasjonen (Brannsten mfl., 1985, s. 15). Med økt antall ansatte innen offentlig og privat tjenesteyting vokste også antallet organiserte blant kommunalt og statlig ansatte i tillegg til ansatte i ulike funksjonærgrupper (Brannsten mfl., 1985, s. 15). I dag er LO bygd opp av 26 forbund som representerer bestemte yrker, næringer og offentlige etater i både offentlig og privat sektor 4. Organisasjonen er Norges største landsomfattende arbeidstakerorganisasjon med over medlemmer (SSB, 2015b) 5. (LO ledes i dag av Gerd Kristiansen 6 ). Utover 1970-tallet fikk LO konkurranse av andre hovedorganisasjoner. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) ble stiftet i Organisasjonen er partipolitisk uavhengig og er bygd opp av 17 medlemsforbund (YS, 2014b, s. 3) og har individuelle medlemmer (SSB, 2015d). YS representerer medlemmer på alle lønnsnivå innen privat, kommunal og statlig virksomhet. Mange av YS sine medlemsforbund konkurrerer med LO når det gjelder medlemmer. (Organisasjonen ledes i dag av Jorunn Berland). Akademikerne ble stiftet i 1997 av fagforeninger som tidligere var medlem av Akademikernes Fellesorganisasjon. Akademikerne er en partipolitisk nøytral organisasjon og består av 13 medlemsforbund, primært yrkesutøvere med mastergrad eller tilsvarende. Akademikerne har individuelle medlemmer (SSB, 2015a) og representerer arbeidstakere i offentlig og privat sektor, men hovedandelen av medlemmene jobber i privat sektor (Akademikerne, 2016a, s. 3). (Organisasjonen ledes i dag av Kari Sollien). Utdanningsgruppens Hovedorganisasjon (UHO) ble dannet i 2001 og skiftet i 2005 navn til Unio. Organisasjonen er bygd opp av 12 forbund. Unio er en partipolitisk uavhengig organisasjon som primært representerer høyskole og universitetsutdannede i offentlig sektor (Unio, 2015c, s. 3). Organisasjonen har individuelle medlemmer (SSB, 2015c), og er i dag den nest største hovedorganisasjonen på arbeidstakersiden. (Organisasjonen ledes i dag av Ragnhild Lied). 4 Se LOs hjemmeside: 5 Oversikten over medlemmer i de fire hovedorganisasjonene er hentet fra SSB sin statistikkbank og viser medlemmer pr 31. Desember Oversikten baserer seg på frivillig rapportering. 6 Hans-Christian Gabrielsen ble valgt til ny leder i LO på LO-kongressen 8-12 mai. 10

22 Tradisjonelt har det vært to måter å organisere arbeidstakere på i Norge (Gisle, Stokke, & Thingsaker, 2014). Organisering i industriforbund innebærer at «ansatte innen en bedrift organiseres i samme forbund, og at disse forbundene etableres som brede bransje- eller industriforbund» (Gisle mfl., 2014). En slik organisering var lenge vanlig i LO. Organisering i yrkes- eller profesjonsforbund tar på den andre siden utgangspunkt i den enkeltes yrke, og det kan derfor være mange organisasjoner representert på forskjellige arbeidsplasser (Gisle mfl., 2014). Opprettelsen av såkalte yrkes- eller profesjonsforbund kan sees i sammenheng med utviklingen i utdanningsnivået i Norge. Unio og Akademikerne er eksempler på hovedorganisasjoner som i hovedsak består av profesjonsforbund. I YS finnes en blanding av industri- og yrkesforbund (Gisle mfl., 2014). Dette kapittelet har kort oppsummert den historiske konteksten til hovedorganisasjonene. I neste kapittel skal vi se på den teoretiske litteraturen om interessegruppers bruk av strategier. 11

23 3 Teoretisk rammeverk 3.1 Innledning Det er i løpet av de siste to tiårene rettet større oppmerksomhet omkring hvilke strategier interessegrupper kan benytte seg av for å få politisk innflytelse (Binderkrantz & Krøyer, 2012, s. 117). Selv om temaet har vært sentralt i den amerikanske litteraturen i en årrekke, er det først i senere tid at interessegruppers strategibruk har kommet på den europeiske forskningsagendaen (Binderkrantz & Krøyer, 2012, s. 117). Dette kapittelet vil ta for seg teori og empiriske studier på feltet, og kan deles i to deler. Den første delen av kapittelet starter med å definere begrepet strategi som brukes overordnet til å forklare de arbeidsmetoder interessegrupper kan ta i bruk for å få gjennomslag for saker de er opptatt av. Deretter redegjøres det for litteratur og empiriske studier som tar for seg utviklingstrekk i maktforholdene i norsk politikk. Gjennomgangen leder opp til den generelle forventningen om at det, i kjølvannet av svekket korporatisme i kombinasjon med Stortingets mer fremtredende rolle, er grunn til å tro at det i dag er balanse i hovedorganisasjonens bruk av administrative og parlamentariske strategier. Det redegjøres også for antagelsen om at organisasjonenes unike ressurser kan tenkes å forklare variasjon mellom hovedorganisasjonene når det gjelder hvor intensivt arbeidsmetodene blir tatt i bruk. Videre presenteres strategitypologien som brukes for å kartlegge organisasjonenes strategibruk. Avslutningsvis drøfter jeg de empiriske indikatorene som benyttes for å måle det relative styrkeforholdet mellom de direkte strategiene: hyppighet og vurdert viktighet. Den andre delen av kapittelet handler om hovedorganisasjonenes påvirkningsarbeid opp mot de politiske partiene. Her vil spørsmålet omkring hvilke partier hovedorganisasjonene retter sine påvirkningsforsøk mot diskuteres inngående. Som vi skal se, gir litteraturen ingen gode svar på hva man i dag kan forvente. Likevel er det forhold som gir grunnlag for å tro at det finnes forskjeller hovedorganisasjonene imellom når det gjelder hvilke partier organisasjonene i løpet av perioden har rettet sine påvirkningsforsøk mot. Disse forholdene blir drøftet kort og leder frem til forventningen om at organisasjoner med institusjonaliserte bånd med ett eller flere politiske tenderer mot å konsentrere sine påvirkningsforsøk mot dette eller disse, mens hovedorganisasjoner uten slike bånd tenderer til å konsentrere seg om partier i maktposisjon. 12

24 3.2 Strategi begrepet Som jeg kort redegjorde for innledningsvis, handler denne masteroppgaven om det relative styrkeforholdet mellom administrative og parlamentariske strategier. Før jeg kan si noe om forholdet mellom direkte strategier i dag, må begrepet strategi kort defineres. Det er utfordrende å gi en presis definisjon av begrepet strategi. Først og fremst fordi begrepet brukes i en rekke sammenhenger og i forskjellige disipliner. Begrepet er blitt vanlig i dagligtalen som et ord «alle» skjønner hva betyr 7. Derfor finnes det ingen klar definisjon. Historisk stammer begrepet fra gresk og er en militærmetafor for planlagt krigføring (Gumbrell-McCormick & Hyman, 2013, s. 192). Helt generelt kan strategi forsås som en nøye planlagt metode eller plan for å oppnå et bestemt mål, vanligvis over tid og under usikre betingelser («Strategy», 2017). En organisasjons strategi kan dermed beskrives som en planlagt handling som over en viss tid skal sikre at organisasjonen ved hjelp av sine ressurser kan nå dens mål (Jacobsen & Thorsvik, 2009, s. 39). Det er denne forståelsen av begrepet som legges til grunn i denne oppgaven. 3.3 Direkte vs. indirekte strategier Som jeg viste i kapittel 1, har det i interessegruppelitteraturen blitt trukket et skille mellom direkte og indirekte strategier. Dette skillet har vært sentralt i de amerikanske og europeiske hovedtilnærmingene til interessegrupper og deres bruk av innflytelsesstrategier (Binderkrantz & Krøyer, 2012, s. 117; Dür & Mateo, 2016, s. 16). Selv om både direkte og indirekte strategier har vært på den amerikanske forskningsagendaen over lengre tid, har europeisk litteratur primært fokusert på direkte strategier (Binderkrantz & Krøyer, 2012, s. 117). I strategilitteraturen representerer direkte strategier arbeidsmetoder aktivt rettet mot den korporative kanal, men inkorporerer også elementer av strategier rettet direkte mot parlamentariske aktører (Binderkrantz, 2008, s. 175). Som jeg skrev i kapittel 1, dreier indirekte strategier seg derimot om mobilisering av medlemmer eller velgere og bruk av media. Til sammen danner dette fire overordnede innflytelsesstrategier interessegrupper kan benytte seg av for å påvirke offentlig politikk. Tabell 1 gir en oversikt over de overordnede strategitypene en interessegruppe kan benytte seg av. 7 Et søk på Google på søkeordet «strategi» gir omtrent treff. 13

25 Tabell 1. Tilgjengelige strategiske arbeidsmetoder Direkte Indirekte Administrativ Parlamentarisk Mediestrategi Mobiliseringsstrategi strategi strategi Nærmere om direkte innflytelsesstrategier Til nå har vi sett at det finnes fire alternative og overlappende «veier» til politisk innflytelse: to direkte strategier og to indirekte strategier. Denne masteroppgaven skal se nærmere på de direkte strategiene og forholdet mellom dem. Valget om å studere de direkte strategiene knytter seg til at det de senere år har skjedd endringer i forholdet mellom staten og interesseorganisasjonene og i maktforholdene i norsk politikk (Thesen & Rommetvedt, 2009, s.33). I kjølvannet av svekket korporatisme og Stortingets mer fremtredende rolle antar denne masteroppgaven at forholdet mellom de direkte strategiene ser annerledes ut i dag. Det er grunn til å tro at det eksisterer en balanse i hovedorganisasjonenes bruk av direkte strategier. En detaljstudie av de enkelte direkte aktivitetene vil dermed gi et inntrykk av hvordan forholdet mellom disse strategiene arter seg i dag, og vil bli presentert i neste avsnitt. 3.4 Operasjonalisering av direkte strategier Typologien som er brukt for å undersøke hvordan de fire hovedorganisasjonene i Norge benytter administrative og parlamentariske strategier for å få politisk innflytelse, er utarbeidet med inspirasjon fra Anne Binderkrantz (2005). Binderkrantz utarbeidet sin tabell for å kartlegge hvilke strategier danske interessegrupper benytter seg av. Danmark og Norge har en rekke likhetstrekk, noe som gir et godt utgangspunkt for å bruke deler av typologien hennes for å undersøke de norske hovedorganisasjonenes direkte strategibruk i dag. Noen endringer er imidlertid gjort. Jeg fant det hensiktsmessig å endre på typologien ved å dele de administrative strategiene i to; administrative strategier rettet mot faglig ansatte i forvaltningen og administrative strategier rettet mot politisk utpekte i regjeringskollegiet 8 ; statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere. Dette valget er tatt for å skille mellom den faglige og politiske delen av administrasjonen, da jeg antar at hovedorganisasjonene vil behandle disse målgruppene forskjellig. 8 Videre omtalt som regjeringsapparatet eller politisk utpekte i regjeringen. 14

26 Jeg behandler indikatorene i strategitypologien som en liste over spesifikke og observerbare direkte arbeidsmetoder de norske hovedorganisasjonene kan benytte seg av for å få politisk innflytelse. De spesifikke og observerbare arbeidsmetodene i typologien fungerer dermed som operasjonaliseringer av de overordnede begrepene administrative og parlamentariske strategier. Tabell 2 gir en oversikt over de ulike direkte aktivitetene hovedorganisasjonene kan ta i bruk. Tabell 2. Administrative og parlamentariske strategier Administrative strategier rettet mot faglig ansatte i forvaltningen: Kontakt med faglig ansatte i departement Kontakt med faglig ansatte i direktorat/ytre etat Svar på forespørsel om kommentarer (høringer) Bruk av offentlige komiteer, utvalg, råd og kommisjoner osv. Administrative strategier rettet mot politisk utpekte i regjeringskollegiet: Kontakt med regjeringen Kontakt med statssekretærer Kontakt med politiske rådgivere Parlamentariske strategier rettet mot Stortinget og folkevalgte: Kontakt med stortingsrepresentanter Kontakt med partigrupper Kontakt med Storting/Stortingskomiteene Kilde: (Binderkrantz, 2005, s. 696, min tolkning). Typologien benyttes som utgangspunkt for å diskutere om hovedorganisasjonene primært benytter seg av enten administrative eller parlamentariske påvirkningsstrategier, eller om strategibruk i dag er balansert. For å måle den relative styrken på strategiene operasjonaliseres styrkeforholdet som hyppighet. Med hyppighet menes hvor intensivt hovedorganisasjonene tar i bruk de forskjellige aktivitetene beskrevet i typologien. Selv om hyppighet kan tenkes å gi en indikasjon på det relative styrkeforholdet mellom strategiene, er ikke hyppighet ensbetydende med viktighet. Hvordan hovedorganisasjonene vurderer de forskjellige strategiene fanges ikke nødvendigvis opp ved å måle hvor hyppig organisasjonene tar i bruk de ulike aktivitetene. For eksempel kan det tenkes at en strategi forekommer relativt hyppig fordi den er «relativt enkel» og lite ressurskrevende for hovedorganisasjonene å ta i bruk. Man kan dermed tenke seg at det er mulig å benytte aktiviteter relativt hyppig uten at hovedorganisasjonene vurderer dem som viktige. For å unngå at hyppigheten tolkes på en måte det ikke er grunnlag for, er det derfor nødvendig å inkludere et mål på vurdert viktighet. 15

27 Etter å ha presentert de ulike aktivistene hovedorganisasjonene kan benytte seg av, skal vi nå se på de utviklingstrekkene som danner bakgrunnen for denne studien. Formålet med det neste avsnittet er å diskutere de mulige konsekvensene av svekket korporatisme og maktforskyvning for hovedorganisasjonens bruk av administrative og parlamentariske påvirkningsstrategier. 3.5 Fra korporatisme til lobbyisme? I så vel internasjonal som skandinavisk litteratur har det vært vanlig å tolke forholdet mellom organisasjoner og myndigheter i Norge innenfor rammene av korporatisme (Lijphart, 2012, s. 169; Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 39). Som begrep har korporatisme flere og motstridende definisjoner (Nordby, 1994, s. 13; Siaroff, 1999, s ). Fordi denne besvarelsen er ikke ute etter å måle graden av korporatisme i Norge i dag, brukes begrepet derfor meget generelt for å forklare interessegruppers samhandling med politiske myndigheter. Forståelsen av korporatisme som legges til grunn her, er en politisk modell hvor interessegrupper fra det sivile samfunn gjennom formelle kanaler er integrert i den politiske beslutningsprosessen (Christensen mfl., 2010, s. 139). Empirisk kommer dette forholdet mellom interessegrupper og politiske myndigheter til uttrykk blant annet gjennom det Norby (1994) beskriver som forhandlingskorporatisme, hvor berørte parter forhandler med staten «angående lønninger og arbeidsforhold» (Nordby, 1994, s. 10). Det mest omtalte korporative feltet i Norge er inntektspolitikken, med store sentraliserte lønnsoppgjør hvor partene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden møtes til forhandlinger (Christensen mfl., 2010, s. 135). Staten på sin side fungerer som tilrettelegger og medspiller i større eller mindre grad (Michael Gallagher, Mair, & Laver, 2011, s. 436). En annen måte dette forholdet kommet til uttrykk på er gjennom forvaltningskorporatisme, hvor organisasjoner er representert i styrer, råd, utvalg og nemder- som samlet kan betegnes som «statlige utvalg» (Nordby, 1994, s. 10). Statlige utvalg oppnevnes enten av et departement eller av regjeringen, og utgjør et fast innslag i måten staten styres på (Nordby, 1994, s. 10). I Norge ble det, i forbindelse med den første maktutredningen 9, gitt ut en rekke publikasjoner om maktforholdene i norsk politikk. I en av disse publikasjonene skriver Egeberg, Olsen og Sætren at «det ikke er mulig å forstå innholdet av den offentlige politikken uten å se den i nøye 9 Nedsatt ved kongelig resolusjon i

28 sammenheng med organisasjonenes plass i forvaltningssystemet» (Egeberg, Olsen, & Sætren, 1978, s. 117). Nyere internasjonal forskning har vedlikeholdt synet på Norge som et land preget av korporatisme (Lijphart, 2012; Siaroff, 1999). En kritikk mot korporative strukturer har vært av representasjonen ikke har vært lik for hele populasjonen av interessegrupper. Enkelte organisasjoner har vært bedre representert enn andre organisasjoner. Denne skjevheten har ifølge Norby (1994) særlig rammet uorganiserte interesser (Nordby, 1994, s. 11). Fagforeninger har vært blant organisasjonene som har hatt en sentral plass i det korporative systemet, og på denne måten hatt gode forutsetninger for å påvirke offentlig politikk gjennom representasjon i slike organer (Christensen mfl., 2010, s. 139). Nyere skandinavisk og norsk forskning viser imidlertid at korporative organer de siste tre tiårene ser ut til å ha blitt færre i antall (Christensen mfl., 2010, s. 132) 10. I den andre maktutredningen, publisert i 2003, kan en lese at korporative strukturer har «kommet under press som følge av markedsretting av offentlig virksomhet, samtidig som andre påvirkningsmetoder har fått en større plass» (NOU 2003:19, 2003, s. 24). Økt oppmerksomhet har dermed blitt rettet mot å undersøke hvordan nedbyggingen av korporative strukturer kan ha fått konsekvenser for hvordan norske interessegrupper arbeider for å påvirke offentlig politikk (Rommetvedt, 2005: Thesen og Rommetvedt, 2009). Blant dem er Thesen og Rommetvedt (2009), som finner at det politiske system har vært gjenstand for en «avkorporativisering» (Thesen og Rommetvedt, 2009). Som mål på korporatisme har Thesen og Rommetvedt (2009) benyttet «antallet statlige styrer, råd, utvalg og kommisjoner med representasjon fra en eller flere organisasjoner» (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 38). Deres figur (se figur 1) illustrerer at antallet statlige utvalg med representasjon fra interessegrupper var på sitt høyeste mot slutten av 1970-tallet og begynnelsen av tallet (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 39). Deretter har antallet gått gradvis ned. På tross av denne utviklingen, har ikke de korporative strukturene forsvunnet. I følge Thesen og Rommetvedt (2009) har «organisasjonene adgang til noenlunde samme andel av de statlige utvalgene som tidligere, men den totale størrelsen på antall utvalg er betydelig redusert fra 542 i 1983 til 186 i 2005» (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 39). Figur 1 viser en oversikt over utviklingen av korporative strukturer i Norge. Figur 1. Totalt antall utvalg ( ) med og uten interesserepresentasjon 10 Se også: (Binderkrantz, 2005, 2008; Rommetvedt, 2005; Thesen & Rommetvedt, 2009). 17

29 Antall utvalg med representanter for organisasjoner Totalt antall utvalg Kilde: Thesen &Rommetvedt, 2009, s. 39, gjengitt med tillatelse Ser vi på utviklingen de seneste årene, ser det ut til at trenden er vedvarende, i alle fall hva gjelder statlige utvalg generelt. I 2013 var det til sammen 364 faste og midlertidige statlige organ, i 2014 var det 362 og i 2015 var det 358 slike fordelt på de ulike departementene (Arbeids-og sosialdepartementet, 2016b) 11. Fordi utviklingen gjelder for alle hovedorganisasjonene, er det rimelig å tenke seg at en slik nedbygging har hatt konsekvenser for deres bruk av direkte innflytelsesstrategier. Et annet forhold som kan ha ført til at hovedorganisasjonenes bruk av administrative og parlamentariske strategier i dag er forskjellig fra tidligere, er forskyvningen i maktforholdet mellom regjeringen og Stortinget. I følge Nordby (2004) var det lenge vanlig i den norske forskningslitteraturen å betrakte Stortinget som mindre viktig aktør enn regjeringen (Nordby, 2004, s. 16). Imidlertid peker nyere forskning på at dette styrkeforholdet har endret seg på den måten at makten har forskjøvet seg fra regjeringen til Stortinget (Østbø, 2010, s. 247). En av forklaringene på denne maktforskyvningen er ifølge Thesen og Rommetvedt (2009) det at vi «i etterkrigstiden har sett en utvikling fra en overvekt av flertallsregjeringer utgått fra ett parti til koalisjons- og mindretallsregjeringer med et lite stabilt parlamentarisk grunnlag» (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 40). Etter 1961 har norske regjeringer for det meste vært 11 Tallene sier imidlertid ingenting om antallet utvalg med interessegrupperepresentasjon. Tallene er hentet fra Organbasen og blir oppdatert av departementene og Statsministerens kontor. Det er Kommunal- og moderniseringsdepartementet som legger frem oversikten. For utfyllende informasjon: 18

30 mindretallsregjeringer (Østbø, 2010, s. 247). I kombinasjon med at det har blitt færre korporative organer, kan økt makt til Stortinget ha ført til at organisasjoner i større grad oppfatter Stortinget som en viktig aktør å rette sitt påvirkningsarbeid mot. Påvirkning rettet mot Stortinget kan skje på to måter. For det første kan organisasjoner forsøke å påvirke politiske beslutninger gjennom formelle komitéhøringer. I slike høringer kan organisasjoner inviteres til å legge frem sine synspunkter (Nordby, 2004, s. 167; Østbø, 2010, s. 145). For det andre kan slik påvirkning skje ved hjelp av lobbyvirksomhet, som i «norsk sammenheng vanligvis viser til uformelle kontakter mellom folkevalgte og interesseorganisasjoner, foretak eller enkeltpersoner» (Christensen mfl., 2010, s. 139). Hensikten med denne typen arbeid er å få politisk innflytelse «ved å påvirke for eksempel et politisk vedtak eller en lovsak i tråd med egne målsettinger» (Østbø, 2010, s. 245). I 2009 undersøkte Thesen og Rommetved (2009) hvordan de ovenfor nevnte utviklingstrekkene kan ha ført til endringer i hvordan landsdekkende norske organisasjoner arbeider for å få politisk innflytelse. Datamaterialet deres bestod for det første av en spørreundersøkelse gjennomført av International Research Institute of Stavanger (IRIS) sammen med Norsk Senter for Forskningsdata (NSD) i 2005, og for det andre av tidligere undersøkelser, gjennomført i 1982 og i 1992 (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 42). Dataene fra de tre tidspunktene ble slått sammen til et panel, som bestod av 170 organisasjoner som hadde svart på spørsmål om myndighetskontakt i 1982, 1992 og 2005 (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 42) 12. Blant annet ble organisasjonene i undersøkelsene bedt om å oppgi hvor ofte eller sjelden de hadde en slik kontakt, samt å vurdere betydningen av disse kontaktene (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 51). Thesen og Rommetsveds analyser er dermed egnet til å illustrere hvordan de samme organisasjonenes kontakt med politiske myndigheter har endret seg i løpet av disse årene (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 42). Et forhold skal imidlertid kort kommenteres før deres tabeller presenteres. Organisasjonene i panelet var opprinnelig delt inn i to ulike kategorier: arbeids- og næringslivsorganisasjoner og samfunnslivsorganisasjoner (Thesen og Rommetvedt, 2009, s. 39). Fordi hovedorganisasjonene, som studeres i denne masteroppgaven, vil plassere seg i kategorien arbeids- og næringslivsorganisasjoner, vil imidlertid kun tabeller som viser kontakt med politiske myndigheter for denne gruppen av 12 Organisasjoner som ble oppløst eller innlemmet i andre organisasjoner eller etablert etter 1982, ble ekskludert fra panelet (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 42). 19

31 organisasjoner presenteres i det følgende. Tabell 2 viser arbeids- og næringslivsorganisasjoner som på de ulike tidspunktene hadde minst månedlig kontakt med politiske myndigheter 13. Tabell 3. Minst månedlig kontakt med politiske myndigheter Arbeids- og næringslivsorganisasjoner Storting Regjering Departement Direktorat/ytre etater Kilde: Thesen &Rommetvedt, 2009, s. 48, gjengitt med tillatelse Tabellen illustrerer at det generelt har blitt mer kontakt med politiske myndigheter fra 1982 til Særlig har kontakten med Stortinget og direktorat/ytre etater økt, som ifølge Thesen og Rommetvedt (2009) kan indikere at «direktorat/ytre etat har overtatt som det mest populære lobbymål, samtidig som avstanden mellom Storting og departement har minket betydelig» (Thesen & Rommetvedt, 2009, s ). Når det gjelder organisasjonenes vurdering av de ulike typene kontaktformer finner forskerne at alle typene myndighetskontakt relativt sett blitt viktigere i perioden 1982 til 2005 (Thesen & Rommetvedt, 2009, s ). Tabell 3 viser prosentandel av arbeids- og næringslivsorganisasjoner som vurderer de ulike myndighetskontaktenes betydning som svært eller nokså stor. Tabell 4. Prosentandel av organisasjoner som vurderer kontakt med myndigheter som svært eller nokså stor Arbeids- og næringslivsorganisasjoner Storting Regjering Departement Direktorat/ytre etater N=81 20

32 Kilde: Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 50, gjengitt med tillatelse Tabellene illustrerer at Stortinget er blitt et mer attraktivt mål for arbeids- og næringslivsorganisasjoner som ønsker å påvirke politiske beslutningsprosesser. Målet med dette avsnittet er å vise de mulige konsekvensene svekket korporatisme og maktforskyvning kan ha hatt for hovedorganisasjonenes bruk av administrative og parlamentariske påvirkningsstrategier i dag. På tross av at undersøkelsen behandler arbeids- og næringslivsorganisasjoner i kategori, gir tabellen likevel et inntrykk av hva man kan forvente når det gjelder hovedorganisasjonenes bruk av de ulike strategiske aktiviteter i dag. 3.6 Generelle forventninger Tolv år er gått siden den siste undersøkelsen av landsdekkende organisasjoners kontakt med politiske myndigheter ble gjennomført. Derfor er det god grunn til å tro at forholdet mellom de direkte strategiene ser annerledes ut i dag. Så hva forventer jeg å finne i dag? På den ene siden forventer jeg at hovedorganisasjonene vil utnytte den administrative strategien spesielt hyppig. Forventningen baserer seg på den privilegerte posisjonen foreninger har hatt gjennom representasjon i korporative organer. Denne posisjonen gir organisasjonene en unik mulighet til å engasjere seg i en «kontinuerlig og intensiv bruk av administrative strategier» (Binderkrantz, 2008, s. 178). På den andre siden har deti forskningslitteraturen blir argumentert for at korporative strukturer de siste årene har vært gjenstand for omfattende nedbygging samtidig som Stortinget har fått en mer fremtredende rolle. Dermed forventer jeg på den andre siden at hovedorganisasjonene også tar i bruk parlamentariske strategier fordi Stortinget oppfattes som en viktig aktør å rette påvirkningsforsøk mot. Samlet danner dette grunnlaget for den generelle forventningen om at hovedorganisasjonene i dag benytter en balansert kombinasjon av administrative og parlamentariske strategier når de forsøker å påvirke offentlig politikk. Med utgangspunktet i diskusjonen over kan følgende generelle hypotese formuleres: H1: Hovedorganisasjonene benytter i dag administrative og parlamentariske strategier i like stor grad når de forsøker å påvirke offentlig politikk. Selv om det antas at hovedorganisasjonene benytter de direkte strategiene i like stor grad, er det forhold som likevel gjør at strategibruk kan tenkes å variere mellom organisasjonene. I forskningslitteraturen blir det påpekt at en organisasjons ressurser kan begrense og muliggjøre 21

33 organisasjonens bruk av strategiske arbeidsmetoder (Binderkrantz, 2005, s. 700). På tross av at hovedorganisasjonene relativt sett er store organisasjoner med antatt lik tilgang til korporative organ, har organisasjonene imidlertid ikke ubegrenset med ressurser (Binderkrantz, 2008, s. 176). Det koster å ta i bruk strategiske arbeidsmetoder. Hvor intensivt en hovedorganisasjon kan benytte seg av arbeidsmetoder kan derfor tenkes å ha sammenheng med de unike ressurser en organisasjon har eller kan tilegne seg Ressurser Dür og Mateo (2016) definerer ressurser som «alt som kan brukes for å påvirke et annet individs eller organisasjons spesifikke valg» (Dür & Mateo, 2016, s. 23). Eksempler på ressurser kan være evnen til å «påvirke velgere, økonomi, produksjon av offentlige tjenester, bistå i implementering av offentlig politikk eller forhindre en slik implementering slik at det blir viktig for myndighetene å ta hensyn til dem» (Thesen & Rommetvedt, 2009, s. 44). Hovedorganisasjonene er avhengige av medlemmer for å bidra til at for eksempel politiske vedtak implementeres eller forhindres. I kraft av å representere en viss andel av arbeidsmarkedet, gir også organisasjonenes medlemmer legitimitet til organisasjonenes krav. Medlemmene er dessuten en viktig økonomisk inntektskilde. Organisasjonenes effektivitet avhenger derfor av medlemmers vilje til å handle og til å betale medlemskontingenten. Videre antas det at organisatorisk styrke og erfaring også er å betrakte som en ressurs. En organisasjons alder samt antall ansatte i organisasjonenes administrasjon, vil trolig påvirke hvor hyppig organisasjonen kan benytte seg av aktiviteter rettet mot henholdsvis forvaltningen, regjeringsapparatet og parlamentet. Hovedorganisasjoner med relativt sett flest betalende medlemmer, organisatorisk styrke og erfaring har dermed mulighet til å benytte flere arbeidsmetoder oftere enn hovedorganisasjoner med relativt sett færre slike ressurser. På bakgrunn av diskusjonen ovenfor kan følgende hypotese utledes: H2: En hovedorganisasjon med relativt sett flest ressurser forventes å ta i bruk aktiviteter mer intensivt enn hovedorganisasjoner med relativt sett færre ressurser. Antagelig vil hovedorganisasjonenes bruk av aktiviteter også påvirkes av sakstype og i hvilket stadium av en beslutningsprosess en gitt sak befinner seg. Disse forholdene er imidlertid utenfor rammene av denne masteroppgaven, og undersøkes derfor ikke. 22

34 3.7 Hvilke partier? Etter å ha diskutert de strategiske arbeidsmetodene hovedorganisasjonene kan benytte, skal vi nå bevege oss videre til et annet viktig strategisk aspekt, nemlig hvilke politiske partier organisasjonene retter sine påvirkningsforsøk mot. Dette er temaet for det som kan betraktes som del to av dette kapittelet. Felles for alle hovedorganisasjonene er at politiske partier er en viktig målgruppene å rette påvirkning mot når organisasjonene forsøker å få politisk gjennomslag. De politiske partiene kan dermed betraktes som portvoktere til den politiske makten (Allern, 2010, s.5). Fordi typologien som benyttes i denne studien behandler partiene generelt, tar den ikke hensyn til den ideologiske høyre-venstre aksen. Et sentralt spørsmål blir dermed hvilke av de politiske partiene hovedorganisasjonene primært har rettet påvirkningsarbeid mot i løpet av perioden og om det er noen forskjeller mellom dem? Denne masteroppgaven tar derfor også sikte på å «zoome» inn på forholdet mellom hovedorganisasjonene og de politiske partiene for å undersøke dette forholdet nærmere Makt eller ideologi? I litteraturen om forholdet mellom interessegrupper og politiske partier blir det stilt spørsmål omkring hvorvidt organisasjoner velger å rette sitt påvirkningsarbeid mot politiske partier som er ideologisk likesinnede og deler deres politiske preferanser, eller om de er drevet av andre motivasjoner, som politikeres og partienes maktposisjon (Marshall, 2015, s ; Otjes & Rasmussen, 2015, s. 3). Det er mer eller mindre akseptert i forskningslitteraturen at interessegrupper ser det som naturlig å påvirke «allierte» (Marshall, 2015, s. 311). Nye funn tyder imidlertid på at dette ikke alltid er tilfellet 14. I følge Marshall (2015) er valget om hvor organisasjonen skal rette sitt påvirkningsarbeid drevet av to ulike taktikker: enten forsøker en interessegruppe å påvirke beslutningstakere i maktposisjon, eller så retter de sitt påvirkningsarbeid mot tradisjonelle allierte (Marshall, 2015, s. 311). Strategisk påvirkning rettet mot allierte baserer seg på felles ideologi og problemoppfatning, mens påvirkning rettet mot partier i maktposisjon baserer seg på institusjonelle regler og maktbalanse: antall seter i parlamentet (Marshall, 2015, s. 311). Marshalls (2015) studie av interessegruppers strategiske arbeidsmetoder i Europaparlamentet foreslår en teori der interessegrupper i stor grad retter påvirkning mot parlamentsmedlemmer 14 Se: (Rommetvedt, 2005) 23

35 fra store partigrupper, uavhengig av ideologisk bakgrunn. Usikkerhet knyttet til hvilke partier som kan forme koalisjoner på bakgrunn av politiske forslag betyr at ved å unnlate å rette påvirkning mot partier som ikke er å regne som tradisjonelt allierte, risikerer interessegrupper at deres saker og forslag ikke blir hørt i forhandlingsrundene (Marshall, 2015, s. 312). «Når en interessegruppe forsøker å påvirke ikke-allierte er det for å sikre at deres politikk når den vinnende side» (Marshall, 2015, s. 311). Selv om Marshalls studie har det Europeiske Parlament som utgangspunkt, kan det hjelpe å belyse hvordan LO, Unio, YS og Akademikerne vurderer hvilke partier de skal rette sine påvirkningsforsøk mot for å best sikre at organisasjonen får politisk gjennomslag for saker Generelle forventninger Hva kan man så forvente i dag? Litteraturen gir ingen klar pekepinn på hva man skulle forvente angående hvilke partier hovedorganisasjonene retter sine påvirkningsforsøk mot i dag. Når det gjelder den norske konteksten finner Allern (2010) blant annet at politiske partier har kontakt med flere interessegrupper heller enn noen utvalgte få (Allern, 2010, s ). Historisk er forholdet mellom fagforeninger og politiske partier til venstre for sentrum er det mest «kjente» forholdet mellom politiske partier og interessegrupper (Gumbrell-McCormick & Hyman, 2013, s. 132). Mot slutten av 1800-tallet utviklet det seg et sterkt bånd mellom ideologisk likesinnede fagforeninger og sosialdemokratiske partier i Europa (Allern, 2010, s. 5). I 1995 beskrev Ebbinghaus fagforeninger og politiske partier til venstre for sentrum som «siamesiske tvillinger» (Ebbinghaus, 1995, s. 51). Dermed har det lenge vært vanlig å hevde at «allierte» er ensbetydende med partier til venstre for sentrum (Rommetvedt, 2005, s. 759). I lys av dette kunne man kanskje tenke seg at Ap og Sosialistisk Venstreparti (SV) i dag representerer fagforeningers allierte. Dette er imidlertid en forenkling av bildet. Rommetvedt (2005) finner blant annet at forholdet mellom politiske partier og interessegrupper som politisk befinner seg på samme «side» i politikken er blitt svakere, og at interessegrupper retter sitt påvirkningsarbeid mot flere partier- ikke bare tradisjonelle samarbeidspartnere (Rommetvedt, 2005, s. 759). Dermed gir litteraturen heller ingen klare forventninger i den ene eller den andre retningen når det gjelder hvilke partier fagforeninger betrakter som allierte. I tidsperioden denne masteroppgaven handler om, , er imidlertid partiene i maktposisjon Høyre, Fremskrittspartiet (FrP), Kristelig Folkeparti (KrF) og Venstre. 24

36 Med utgangspunkt i litteraturen blir det i denne oppgaven ikke gjort noe forsøk på å avgjøre hva som kan betraktes som en hovedorganisasjons alliert. En analyse av hovedorganisasjonenes politiske profil blir heller ikke foretatt, da dette faller utenfor rammene av masteroppgaven. Likevel er det grunn til å tro at det finnes forhold som fører til variasjon mellom hovedorganisasjonene når det gjelder hvilke politiske partier organisasjonene retter sine påvirkningsforsøk mot. På bakgrunn av LOs langsiktige og institusjonaliserte samarbeid med Ap, kort presentert i kapittel 2, antas det at organisasjonen tenderer til å konsentrere sin påvirkning mot partier til venstre for sentrum og spesielt Ap. Hva gjelder de tre andre hovedorganisasjonene er det vanskelig å knytte disse til et eller flere politiske partier. Organisasjonene har alle som kollektivt formål å være partipolitisk uavhengige (Akademikerne, 2016b; Unio, 2015c, s. 3; YS, 2014b, s. 2). I motsetning til LO, antas det derfor at Unio, YS og Akademikernes påvirkningsforsøk vil være spredt på flere politiske partier, og spesielt partiene i maktposisjon. Det antas også at disse påvirkningsforsøkene vill være av en mer «ad hoc» karakter og knyttet til enkeltsaker. Basert på diskusjonen over kan følgende generelle hypoteser utledes: H3: Hovedorganisasjoner med institusjonaliserte bånd til et eller flere bestemte politiske partier tenderer til å konsentrere seg om dette eller disse partiene når de forsøker å påvirke offentlig politikk, mens hovedorganisasjoner uten slike institusjonaliserte bånd tenderer til å konsentrere seg om partier i maktposisjon. 25

37 4 Metode og forskningsdesign 4.1 Innledning I dette kapittelet skal jeg gjøre rede for de viktigste metodiske avveiningene jeg har gjort i løpet av denne masteroppgaven. Formålet med dette kapittelet er å gjøre studien gjennomsiktig ved å diskutere metodiske valg, samt problem og utfordringer knyttet til disse valgene. Først vil oppgavens forskningsdesign presenteres, etterfulgt av tidsrammen for studien. Deretter redegjør jeg for hva som kan betraktes som oppgavens bredere teoretiske univers samt analyseenhetene som studeres. Videre følger en redegjørelse av analysemetodene og datamaterialet som er benyttet i oppgaven. Avslutningsvis følger en kort beskrivelse av analyseprogrammet som er brukt for å strukturere datamaterialet. 4.2 Forskningsdesign Denne studien er teoristyrt, men forsøker ikke å teste eksisterende teori. Teorien er ment å strukturere studien på den måten at tidligere studier legger grunnlaget for analytiske premiss og forventninger. Teorien brukes dermed som en mal for å strukturere og sammenlikne resultatene fra de empiriske analysene. Samtidig vil oppgaven ha et eksplorerende element fordi jeg har forsøkt å kartlegge hovedorganisasjonenes bruk av direkte strategier uten å formulere annet enn mulige generelle forventinger til slik bruk Komparativ case studie Med utgangspunkt i studiens problemstilling har jeg valgt å gjennomføre en komparativ casestudie av de fire hovedorganisasjonene LO, Unio, YS og Akademikerne og deres bruk av administrative og parlamentariske strategier. Et case-studie er en empirisk undersøkelse som ifølge Gerring (2007) kan beskrives som «et intensivt studie av et romlig avgrenset fenomen eller enhet observert enten over tid eller på et gitt tidspunkt hvor formålet er, i alle fall til en viss grad, å kaste lys på en større populasjon» (Gerring, 2007, s ). Denne studien er et eksempel på det siste, hvor formålet er å kartlegge hovedorganisasjonenes bruk av direkte strategier i innværende stortingsperiode. Å bruke fire analyseenheter i stedet for én til å kaste lys over problemstillingene, gjør det mulig å trekke slutninger om hele universet av hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden i Norge. 26

38 4.2.2 Teoretisk univers og analyseenheter I teorien utgjør mitt bredere teoretiske univers alle fagforeninger i Norge. Med utgangspunkt i forskningsspørsmålet har jeg likevel valgt å avgrense studien til å kun handle om universet av hovedorganisasjoner. Å avgrense studien til arbeidstakerorganisasjoner på det sentrale nivået har flere implikasjoner. Ved å studere LO, Unio, YS og Akademikerne dekker jeg hele universet av hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden i Norge, og kan dermed si noe generelt om deres bruk av direkte strategier. Jeg dekker imidlertid ikke medlemsforbundene innad i de fire hovedorganisasjonene, ei heller individuelle fagforeninger som står utenfor hovedorganisasjonene. Jeg kan derfor ikke trekke noen konklusjoner om bruk av direkte strategi som går utover det sentrale nivået i LO, Unio, YS og Akademikerne. 4.3 Tidsramme for studien Jeg har valgt å avgrense studiet av hovedorganisasjonenes strategibruk til innværende stortingsperiode, nærmere bestemt perioden mellom regjeringen Solberg tiltrådte i oktober 2013 og frem til i dag. Oppgaven blir således et «snapshot» av dagens direkte strategibruk i de fire organisasjonene. Begrunnelsen for dette valget har først og fremst å gjøre med deler av datagrunnlaget som ligger til grunn for denne studien: intervjuer med representanter fra de fire hovedorganisasjonene. Spørsmål om forhold som ligger langt tilbake i tid stiller svært store krav til informantenes hukommelse (Beyers, Braun, Marshall, & Bruycker, 2014, s ), og man risikerer at informantene ikke husker hvordan organisasjonen arbeidet, eller ikke var ansatt på det tidspunktet det dreier seg om. Dermed har det å knytte spørsmålet til innværende stortingsperiode den fordelen at informantene kan gi mer nøyaktige og pålitelige svar som gjør konklusjonene som trekkes i oppgaven mer holdbare. Likevel vil jeg inkludere et spørsmål om strategibruk i innværende periode ligner strategibruk i foregående periode. Målet er med andre ord at datagrunnlaget skal kunne gi noen innsikter som er gjeldende for hovedorganisasjonene uavhengig av tidsperiode. 4.4 Datamateriale Jeg har benyttet meg av forskjellige typer data i løpet av denne studien. For å kartlegge direkte strategibruk i de fire hovedorganisasjonene har jeg for det første gjennomført intervjuer med representanter fra organisasjonene. For det andre har jeg benyttet skriftlige dokumenter som organisasjonenes vedtekter og prinsipprogram og årsmeldinger. Dokumentene blir i første 27

39 rekke brukt til å kryssjekke og utfylle informantenes svar. Til sammen utgjør dette datamaterialet i denne studien. Datamaterialet presenteres i neste del av dette avsnittet Semi-strukturerte intervju Valget om å foreta intervju baserer seg på mitt ønske om å fange opp forhold som ikke kommer til uttrykk i skriftlige dokument. Fordelen med å bruke intervju som metode er at jeg kan få kunnskap om organisasjonens arbeidsmetoder som ellers ville vært vanskelig å få tilgang til. For å kunne svare på forskningsspørsmålet på best mulig måte, valgte jeg å benytte meg av semi-strukturerte intervju. Semi-strukturerte intervju gir forskere en unik mulighet til å lære om politiske aktører og hendelser i sammenhenger som ikke lar seg observere på samme måte ved hjelp av andre metoder, og er en av de mest fleksible forskningsmetodene. Nettopp denne fleksibiliteten gjorde at metoden var spesielt egnet til mitt formål. På den ene siden ønsket jeg å tilegne meg dybdekunnskap om den enkelte hovedorganisasjons strategibruk. Dermed var det behov for fleksibilitet i intervjuet, slik at jeg kunne fange opp intervjuobjektets (organisasjonens) forståelse av tema (Bryman, 2012, s ). Dette ønsket talte for en mer ustrukturert tilnærming. På den andre siden ønsket jeg å sammenlikne hovedorganisasjonenes strategibruk. Dette talte for en strukturering av intervjuene som gjorde en slik sammenlikning mulig (Bryman, 2012, s. 472). Semi-strukturerte intervju kan på denne måten betraktes som et kompromiss mellom det standardiserte formatet i en surveyundersøkelse og mer ustrukturerte etnografiske tilnærminger (Leech, Baumgartner, Berry, Hojnacki, & Kimball, 2013, s. 210), hvor målet er å oppnå en «viss grad av standardiserte mål samtidig som det er rom for tolkning og kontekstspesifikk analyse» (Bratberg, 2014, s. 98). Det hefter imidlertid noen problemer ved intervju som metode. For det første er det faktum at intervjuet i seg selv er vanskelig å replisere. Bevisst eller ikke, vil en som forsker vurdere hvor god jobb en gjorde etter endt intervju (Leech mfl., 2013, s ), hvorpå man kanskje endrer fremtoning og uttrykk i fremtidige intervju for å heve kvaliteten i disse. Dette kan føre til at datamaterialet blir mindre sammenliknbart. Likevel, vil jeg i mitt tilfelle hevde at intervjuguiden, som blir presentert senere i dette kapittelet, var så godt forberedt at det ikke påvirket muligheten til å sammenlikne informasjonen fra de ulike intervjuene nevneverdig Informanter Et riktig og veloverveid valg av informanter er avgjørende for å få gyldig og pålitelig intervjudata (Beyers mfl., 2014, s. 181). Mitt valg av informanter er tatt på bakgrunn av 28

40 forskningsspørsmålet og etter premisset om at disse aktørene kan mest om det jeg studerer. Informantene blir i denne oppgaven betraktet som nøkkelinformanter og brukes som faktakilde til informasjon om de fire hovedorganisasjonenes bruk av direkte strategier. Det var utfordrende å velge de riktige informantene. I mitt tilfelle var valget en avveining mellom bred og spesifikk informasjon. Ettersom formålet med studien var å undersøke hvilke administrative og parlamentariske strategier hovedorganisasjonene benytter, samt studere hvilke partier organisasjonene retter sine påvirkningsforsøk mot, valgte jeg å intervjue ansatte med ansvar for samfunnspolitiske spørsmål. For å finne frem til de relevante informantene benyttet jeg organisasjonenes hjemmesider hvor jeg fant fram til ansatte og deres stillingsbeskrivelser. De ansatte er dessuten valgt på bakgrunn av deres posisjon i organisasjonene. Jeg har således foretatt et strategisk valg av informanter, der studiets formål og min kunnskap om analyseenhetene har styrt mitt valg av informanter (Bryman, 2012, s. 418). Dette har gitt meg god kontroll over utvalgsprosessen, og sikret at informantene har tilnærmet like ansvarsområder og stillinger på tvers av organisasjonene. Det er ingen garanti at man som masterstudent får tak i sine førstevalg. Derfor laget jeg på forhånd en liste med aktuelle første- og andrevalg. På den måten hadde jeg en plan B hvis mine førstevalg ikke hadde mulighet eller ønsket å stille til intervju. Min opprinnelige utvalgsliste bestod av Håvard Lismoen, leder for samfunnspolitisk avdeling i YS, Erik Orskaug, sjeføkonom i Unio med ansvar for blant annet samfunnspolitiske spørsmål, Nina Sverdrup Svendsen, utredningssjef i Akademikerne med ansvar for blant annet samfunnspolitiske spørsmål og Wegard Harsvik, leder for samfunnskontakt og strategisk arbeid i LO. Da jeg kontaktet informantene skrev jeg eksplisitt at min e-post gjerne kunne videresendes til andre ansatte i organisasjonen hvis vedkommende ikke hadde mulighet til å stille til intervju eller mente at kolleger var bedre egnet til å svare på spørsmålene mine. Jeg fikk imidlertid positivt svar fra alle informantene fra den opprinnelige utvalgslisten, og unngikk dermed et velkjent fenomen ved eliteintervjuer, nemlig at eliteinformanter ikke har tid eller lyst til å stille til intervju (Beckmann & Hall, 2013, s. 201). Det kan det eksistere forskjeller mellom de strategiene organisasjonene faktisk benytter og informantens subjektive oppfatning av organisasjonens strategibruk. Konkrete spørsmål og faktaorientering gjør, informantenes subjektivitet til tross, at dette ikke utgjør et stort problem i mitt tilfelle. Flere informanter fra samme hovedorganisasjon kunne kanskje gitt bedre indre 29

41 validitet hvis svarene informantene fra samme organisasjon gav var sammenfallende. Samtidig er informantene i denne studien å betrakte som eksperter på sitt felt. Intervjuene kan dermed betegnes som eliteintervju. I tillegg kan informantene mine beskrives som sentrale nøkkelinformanter. Ved å intervjue ansatte på lavere nivå i organisasjonene, kunne jeg risikert å få feilaktig eller mindre informasjon. Jeg prioriterte derfor å avtale intervjuer med nøkkelrepresentanter fra organisasjonene, som er gjenstand for studien. Overfor mine informanter har jeg forsøkt å etterfølge viktige etiske retningslinjer innenfor kvalitativ forskning. Prosjektet ble på forhånd med meldt til og godkjent av Personvernombudet for forskning ved Norsk Senter for Forskningsdata (NSD). Alle informantene fikk tilsendt god informasjon om prosjektet og deltakelse i studien i forkant av intervjuene. Informantene fikk også et informantbrev med informasjon om studien og opplysninger om de krav NSD stiller til personvernopplysninger. I informantbrevet ble det presisert at intervjuet ville bli tatt opp med deres godkjenning. Dette minnet jeg også informantene om i forkant av hvert enkelt intervju. I tillegg ble informantene bedt om å ta stilling til hvorvidt jeg kunne bruke deres navn i teksten eller ikke. Jeg opplyste om at det i mitt tilfelle ikke var mulig å sikre at informantene ble anonyme. Fordi jeg kun intervjuet representanter fra fire organisasjoner ville disse kunne bli gjenkjent på bakgrunn av stilling og organisasjonstilhørighet. Alle informantene samtykket til at deres navn kunne benyttes i teksten. En av informantene fikk også tilsendt intervjuguiden på forhånd etter forespørsel. Flere forhold spiller inn når man gjennomfører eliteintervjuer og gjør denne typen intervju spesielt utfordrende. For det første har informantene stor kunnskap om emnet, og kan i noen tilfeller ta kontroll over intervjuet som kan føre til at det oppstår et skjevt forhold mellom den som intervjuer og informanten (Beyers mfl., 2014, s. 178). Selv om jeg var nervøs i forkant av intervjuene, var jeg opptatt av å ta kontroll over intervjuet på den måten at jeg faktisk fikk den informasjonen jeg var ute etter, uten å stille ledende spørsmål. Jeg valgte å ha med meg intervjuguiden når jeg gjennomførte intervjuene, for å sikre at jeg ikke glemte viktige spørsmål. Før jeg gjennomførte intervjuene testet jeg intervjuguiden på medstudenter og lærte meg spørsmålene utenat, slik at jeg slapp å se ned på arket hver gang jeg skulle stille et nytt spørsmål. For det andre kan det dessuten tenkes at relasjoner mellom parti og interessegrupper kan oppfattes som sensitiv informasjon. Jeg opplevde at mine informanter var åpne og villige til å dele av sin kunnskap, samtidig som det var enkelte ting som ble sagt med forbehold om at det ikke kunne brukes i selve oppgaven. I tillegg til det som kommer frem i selve analysen, 30

42 fikk jeg mye god bakgrunns- og kontekstinformasjon fra mine informanter som ikke kunne siteres direkte i oppgaven, og således var «off the record» etter informantenes ønske 15. Denne informasjonen var imidlertid ikke sentral for å evne å svare på problemstillingen på en tilfredsstillende måte, og utgjorde dermed ikke et problem i denne studien Utforming av intervjuguide Intervjuguiden ble delt inn i to ulike deler 16. En som omhandlet innværende stortingsperiode generelt, og en del som gikk dypere inn på prosessen knyttet til endringer i arbeidsmiljøloven i perioden Informantene ble gjort oppmerksom på denne todelingen i forkant av intervjuet og underveis. Spørsmålene knyttet til perioden da forslag til endringer i arbeidsmiljøloven stod på dagsorden, er inkludert i intervjuguiden som et rent metodisk grep for å trekke ut mest mulig informasjon om hvilke politiske partier hovedorganisasjonene i løpet av perioden har rettet sitt påvirkningsarbeid mot. Dette er årsaken til at denne informasjonen kun kommer til uttrykk i kapittel 6. Regjeringen Solberg fremmet forslaget om å endre arbeidsmiljøloven i Endringsforslagene gjaldt på områdene midlertidig ansettelse, arbeidstid, aldersgrense i arbeidsmiljøloven, straff og kollektiv søksmålsrett (Arbeids-og sosialdepartementet, 2017a). Forslagene var en oppfølging av Sundvollen-erklæringen av 7.oktober 2013, den politiske plattformen til regjeringen Solberg 17 (Statsministerens kontor, 2013) og trådte i kraft i juli Alle de fire hovedorganisasjonene var representert som høringsinstanser og engasjerte seg i forbindelse med forslaget, noe som gjorde saken spesielt egnet i mitt tilfelle. Jeg brukte lang tid på å utarbeide spørsmålene i intervjuguiden min. Selve utformingen ble revidert flere ganger. Det viktigste var å få på plass de overordnede spørsmålene jeg ønsket svar på. Dårlig formulerte spørsmål er en vanlig kilde til målefeil og svekker bergrepsvaliditeten. Begrepsvaliditet handler om hvorvidt spørsmålene man stiller faktisk måler det en er ute etter å måle (Lund, 2002, s. 93). Er spørsmålene dårlig formulert risikerer man at informantene tolker spørsmålet på en annen måte enn det som opprinnelig var meningen. I mitt tilfelle var det helt avgjørende at mine teoretiske begrep administrative og parlamentariske strategier var operasjonalisert på en slik måte at spørsmålene i intervjuguiden 15 Denne informasjonen er fjernet fra transkripsjonene. 16 Se vedlegg. 17 For mer informasjon, se: 31

43 tappet nettopp disse begrepene. For å styrke begrepsvaliditeten tok jeg derfor utgangspunkt i strategitypologien inspirert av Binderkrantz (2005), presentert i kapittel 3, da jeg utformet spørsmålene. En annen kilde til målefeil i intervju er bruk av ladede ord og begrep. Spørsmålene som stilles bør være enkelt formulert og fagsjargong unngås (Beckmann & Hall, 2013, s. 205). Jeg lot bevisst vær å bruke begrep som strategi og politisk påvirkning i intervjuene for å unngå at mine informanter tenkte strategisk omkring svarene de gav (Beyers mfl., 2014, s. 179). I stedet brukte jeg ord som arbeidsmetoder, gjennomslag for saker og kontakt med. Selv om jeg, så langt det var mulig, unngikk å bruke ladede ord og begrep kan jeg ikke utelukke muligheten for at informantene har tenkt strategisk omkring sine svar. Dette gjør at dataene må tolkes med en viss grad av forsiktighet Gjennomføring av intervjuene Jeg gjennomførte intervjuene mine i månedsskiftet februar-mars i Intervjuene fant sted på møterom og på de enkelte informantenes kontor på tomandshånd. Spørsmålene i intervjuguiden ble stilt som åpne overordnede spørsmål og informantene stod fritt til å komme med lange og utfyllende svar (Leech mfl., 2013, s. 216). På denne måten kunne jeg tilpasse intervjuet underveis basert på informantens formuleringer eller interessante vendinger (Fink, 2002, s. 35). Spørsmålene ble formulert på en slik måte at de forsøkte å fange opp de ulike aspektene knyttet til de administrative og parlamentariske strategiene slik de kommer til uttrykk i strategi-typologien. Selve intervjuguiden bestod kun av 10 spørsmål. Likevel varte intervjuene omtrent en time. Årsaken til dette er at jeg i flere av intervjuene kom med oppfølgingsspørsmål og «probes» for å trekke ut mest mulig av den informasjonen jeg på forhånd ønsket og som de ikke kom med på eget initiativ (Leech mfl., 2013, s. 217). Dette ble gjort for å sikre at det var mulig å sammenlikne svarene, da en av ulempene med åpne spørsmål er at det kan være vanskelig å sammenlikne og tolke svarene på tvers av intervjuene (Fink, 2002, s. 36). I flere av intervjuene endret jeg rekkefølgen på spørsmålene og hoppet over spørsmål som informanten allerede hadde snakket om. I stedet for å stille det aktuelle spørsmålet på nytt, refererte jeg tilbake til svarene informantene hadde gitt. Dette skapte en god flyt og dynamikk i intervjuene og jeg unngikk at informanten fikk inntrykk av at jeg ikke fulgte med. Normalt skal man være forsiktig med å endre rekkefølgen i intervjuene fordi det kan gå ut over kvaliteten på svarene og gjøre det vanskelig å sammenlikne svarene på tvers av informanter. Fordi informantene mine betraktes som eliter, er imidlertid spørsmålsrekkefølgen ikke like 32

44 viktig som i eksempelvis surveyundersøkelser (Beckmann & Hall, 2013, s. 204; Leech mfl., 2013, s. 217). Ifølge Beckmann og Hall (2013) er ikke eliteinformanter preget av «ikkeholdninger», og en spesiell spørsmålsrekkefølge vil ikke føre til at en eliteinformant endrer sin analyse av en gitt situasjon (Beckmann & Hall, 2013, s. 204). Endring av spørsmålsrekkefølgen kan betraktes som en avveining mellom svekket reliabilitet på tvers av intervjuene og svekket validitet i selve intervjuet (Leech mfl., 2013, s. 217). Hvis jeg hadde stilt alle spørsmålene på akkurat lik måte til alle informantene hadde jeg økt graden av reliabiliteten i dataene. På den andre siden, hadde jeg stilt alle spørsmålene på akkurat samme måte, uten å ta hensyn til tidligere svar, kunne kvaliteten på svarene antageligvis blitt dårligere og på denne måten gitt mindre valide svar (Leech mfl., 2013, s ). Samtidig sikret jeg reliabiliteten ved at jeg stilte alle spørsmålene til alle informantene. Før jeg går over til å snakke om bruk av skriftlige dokument, må tre sentrale spørsmål kort kommenteres mer inngående. For det første ble informantene løpet av intervjuene ble bedt om å ta stilling til hvorvidt deres organisasjons arbeidsmetoder i nåværende periode også var representative for forrige stortingsperiode ( ). Jeg valgte å inkludere dette spørsmålet for å unngå å kun måle strategibruk under en «blå» regjering, og forhåpentligvis evne å si noe om strategibruk og organisasjonenes forhold til politiske partier som går utover innværende stortingsperiode. Som jeg skrev i kapittel 3, brukte jeg to forskjellige empiriske indikatorer for å måle styrkeforholdet mellom de direkte strategiene: hyppighet og vurdert viktighet. Dette er aspekter ved strategibruk som vanskelig lar seg identifisere i organisasjonenes skriftlige dokumenter, og ble stilt for å kunne si noe om det relative styrkeforholdet mellom de direkte strategiene i dag 18. Informantene ble derfor bedt om å fortelle hvor intensivt de forskjellige arbeidsmetodene ble tatt i bruk og hvor viktige de forskjellige arbeidsmetodene er for deres organisasjon i dag Dokumentanalyse Av skriftlige dokument og kilder har jeg benyttet organisasjonenes program, vedtekter og årsmeldinger som inneholder formuleringer om formål og arbeidsmetoder. Organisasjonens 18 I løpet av det første intervjuet kom det også frem forhold som jeg ikke har inkludert i min opprinnelige intervjuguide. Et av disse var organisasjonenes bruk av kommunikasjonsbyrå. Jeg stilte derfor et spørsmål om organisasjonene hadde benyttet seg av kommunikasjonsbyrå i løpet av perioden for å finne ut av om dette varierte mellom organisasjonene og for å sikre at alternative spor ikke ble utelatt. 33

45 kollektive politiske agenda, verdisett og prinsipp blir fremhevet, noe som gjør dokumentene representative for hovedorganisasjonen som en enhet uavhengig av enkeltpersoner i organisasjonen. Programmene er således en «samlet fremstilling av organisasjonenes profil og en oppsummering av de viktigste sakene, målene og arbeidsmetodene» (Bratberg, 2014, s. 87). Organisasjonsprogrammene sikrer også sammenliknbarhet fordi de har en «relativt standardisert form og faste sjangerkrav» (Bratberg, 2014, s. 20). Hensikten med dokumentene var derfor å utfylle og etterprøve informasjonen som fremkom av intervjuene. Ved å benytte både skriftlige dokument og intervju med nøkkelinformanter kunne jeg foreta en triangulering av datamaterialet og således øke gyldighet og pålitelighet i dataene. Triangulering handler om å kontroll- og kvalitetssikre at dataene er gyldige både på tvers av informanter og skriftlige kilder (Gallagher, 2013, s. 194). Formålet med de skriftlige dokumentene var således å øke informasjonsgrunnlaget. 4.5 Behandling og analysering av data Etter at jeg hadde gjennomført intervjuene, ble disse transkribert ordrett og lagt inn i dataprogrammet NVivo sammen med de andre skriftlige kildene. Både de transkriberte intervjuene og de skriftlige dokumentene ble behandlet som tekst for analysering. Ved hjelp av dataprogrammet strukturerte og «kodet» jeg det kvalitative materialet 19. Jeg klassifiserte datamaterialet i forhold til sentrale kategorier og nøkkelbegrep. Som nøkkelbegrep brukte jeg operasjonaliseringene fra strategi-typologien, presentert i kapittel 3, og kodet svarene fra intervjuene og innholdet i dokumentene i forhold til disse. Ved å bruke NVivo fikk jeg god oversikt over materialet. Det ble lettere å organisere og systematisere teksten og på denne måten lettere å finne mønstre i datamaterialet. 19 Se vedlegg. 34

46 5 Empirisk analyse: Balansert strategibruk? 5.1 Innledning I dette første analysekapittelet skal vi se nærmere på hvordan hovedorganisasjonenes direkte strategibruk arter seg i dag. Kapittelet forsøker å svare på problemstillingens første del: Benytter hovedorganisasjonene i Norge primært direkte administrative strategier eller parlamentariske strategier, eller en balansert kombinasjon av disse for å påvirke offentlig politikk i dag? Er strategibruk hovedsakelig lik eller varierer det mellom de fire hovedorganisasjonene? I lys av diskusjon i kapittel 3 om svekket korporatisme og Stortingets mer fremtredende rolle, formulerte jeg en generell forventning om hovedorganisasjonene i dag benytter administrative og parlamentariske strategier i like stor grad når de forsøker å påvirke offentlig politikk. Målet med dette kapittelet er å bekrefte eller avkrefte forventningen om balanse. Kapittelet begynner med en presentasjon av hovedorganisasjonenes bruk av strategier rettet mot henholdsvis faglig ansatte i forvaltningen og politisk utpekte i regjeringen. Deretter presenteres parlamentariske strategier rettet mot partier og politikere. Dette kapittelet redegjør også for hvordan organisasjonene vurderer de ulike strategiene og hvor intensivt strategiene benyttes. Avslutningsvis diskuteres hva som kan forklare en eventuell variasjon mellom hovedorganisasjonene. Hypotesen fra kapittel 3 om betydningen av en organisasjons ressurser ligger til grunn for diskusjonen om variasjon. 5.2 Administrative strategier Som nevnt i kapittel 3 under avsnitt om operasjonalisering, blir den administrative strategien delt i to. I det følgende presenteres derfor strategier rettet mot faglig ansatte i forvaltningen og politisk utpekte i regjeringen separat Faglig ansatte i forvaltningen Datamaterialet levner liten tvil om at administrative arbeidsmetoder rettet mot faglig ansatte er en mye brukt aktivitet blant hovedorganisasjonene i dag. Organisasjonene kan fortelle om formell kontakt med både departementer, ytre etater og direktorater på en rekke politiske områder. Som vi husker fra kapittel 3, muliggjøres en del av denne kontakten gjennom det Nordby (1994) betegner som forvaltningskorporatisme. 35

47 Av faste utvalg er hovedorganisasjonene blant annet representert i Det tekniske beregningsutvalg (TBU) 20. I tilknytning til inntektsoppgjørene har utvalget som oppgave å legge frem best mulig tallmessig bakgrunnsmateriale og presentere dette på en slik måte at «uenighet mellom partene angående økonomiske forhold så vidt det er mulig kan unngås» (Arbeids-og sosialdepartementet, 2017c). Arbeidet i utvalget blir av samtlige organisasjoner betegnet som viktig og er et sentralt ledd i det inntektspolitiske samarbeidet. Organisasjonene har også vært representert i midlertidige utvalg i løpet av perioden. Blant annet nevner informantene Cappelen-utvalget 21. Cappelen-utvalget hadde som mandat å vurdere lønnsdannelsen i lys av nye økonomiske utviklingstrekk og bygde videre på Holden IIIutvalget 22 sin rapport fra 2013 om lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi (NOU 2016:15, 2016). Representasjon i slike utvalg illustrerer at hovedorganisasjonene innehar kompetanse som er verdifull for beslutningstakere. Hva gjelder høringsaktivitet har alle organisasjonene vært svært aktive i perioden. Særlig i spørsmål knyttet til arbeidsliv, men også i andre spørsmål, bekrefter informantene at hovedorganisasjonene ofte blir invitert til slik aktivitet. Tabell 5 viser totalt antall skriftlige høringsuttalelser fra de fire hovedorganisasjonene i løpet av innværende periode. Tabell 5. Antall skriftlige høringsuttalelser i innværende stortingsperiode 23 LO 485 Unio 93 YS 120 Akademikerne 80 Kilde: LO, Unio og Akademikerne: organisasjonenes hjemmesider 24. YS: personlig mailkorrespondanse. 20 TBU er tilknyttet forhandlingskorporatismen (se kapittel 3), men er en del av forvaltningskorporatismen og nevnes derfor her. 21 Utvalget ble nedsatt ved kongelig resolusjon i 2016 av regjeringen Solberg. 22 Utvalget ble nedsatt ved kongelig resolusjon i 2012 av Stoltenberg II- regjeringen. Alle organisasjonene var representert (NOU 2013:13, 2013). 23 I perioden mellom oktober 2013 og mars (Akademikerne, udatert; LO, 2014b; Unio, udatert) 36

48 Ut i fra tabellen kan vi lese at hovedorganisasjonene har kommet med skriftlige innspill på relativt mange saker i perioden. Informantene bekrefter dette og forteller om skriftlige kommentarer på saker fordelt på en rekke departementsområder. Vi ser med andre ord at forvaltningskorporatisme gjenspeiles empirisk i perioden gjennom hovedorganisasjonenes representasjon i korporative organer, som legger til rette for en stabil og vedvarende bruk av administrative strategier rettet mot faglig ansatte (Binderkrantz, 2008, s. 178). Imidlertid ser vi av tabellen at LO klart skiller seg ut blant hovedorganisasjonene når det gjelder antallet skriftlige høringer. Organisasjonen har svart på flest høringer i perioden. Det fremgår av intervjuene at hovedorganisasjonene dessuten har uformell kontakt med faglig ansatte i embetsverket. Harsvik i LO forteller eksempelvis om nettverksbygging på ulike møteplasser: «På møter og konferanser der veier krysses og nettverk bygges er det kontakt» (Harsvik, 2017, [intervju 1]). En slik kontakt initieres i større grad av organisasjonene selv, blant annet med det formål å utveksle eller innhente informasjon og kunnskap. Orskaug i Unio bruker pensjonsområdet, som han selv jobber aktivt med, som et eksempel: «Vi kjenner folka som jobber med dette svært godt. Vi har samarbeidet med dem i 15 år snart» (Orskaug, 2017, [intervju 2]). I tillegg søker organisasjonene å sette saker på dagsorden gjennom slik uformell kontakt: «Et eksempel kan være en prosess der målet er at et departement sender en sak på høring» (Svendsen, 2017, [intervju 4]). Flere av organisasjonene publiserer også eget forskningsmateriale som blir brukt av embetsverket. Lismoen i YS forteller for eksempel at organisasjonens Arbeidslivsbarometer blir brukt i rapporter og NOUer: «Dette gjør at vi har én-til-én dialog med for eksempel et departement som benytter dataene» (Lismoen, 2017, [intervju 3]). Som jeg redegjorde for i kapittel 3, viser nyere forskning at det relativt sett har blitt færre korporative organer i Norge sammenliknet med tidligere (Nordby, 2004; Thesen & Rommetvedt, 2009). Færre korporative organer kan være en mulig forklaring på at det i dag også finnes stor grad av uformell kontakt mellom hovedorganisasjonene og faglig ansatte i forvaltningen. En slik kontakt vil supplere den formelle kontakten i korporative organer Hyppighet Hva så med hyppighet knyttet til bruk av administrative arbeidsmetoder rettet mot faglig ansatte? Informantene ble i intervjuene bedt om å ta stilling til hvor ofte eller sjeldent organisasjonene i løpet av perioden har hatt kontakt med faglig ansatte i embetsverket. Med kontakt regnes både formell kontakt i korporative organer og uformell kontakt som i større grad er initiert av organisasjonene selv. 37

49 Harsvik i LO sier han antar at det er daglig kontakt mellom ansatte i LO og ansatte i departement og ytre etater (Harsvik, 2017, [intervju 1]). For Akademikernes del vil kontakten med faglig ansatte være spesielt intensiv i perioder der saker av interesse er på dagsorden. Samtidig sier Svendsen i Akademikerne at det generelt i perioden har vært bortimot daglig kontakt mellom ansatte i organisasjonen og ansatte i forvaltningen (Svendsen, 2017, [intervju 4]). For Unio og YS sin del vil det i følge informantene være ukentlig kontakt med embetsverket (Lismoen, 2017, [intervju, 3]: Orskaug, 2017, [intervju, 2]). Tabell 6 viser en samlet oversikt over organisasjonenes kontakt med faglig ansatte i forvaltningen. Tabell 6. Hovedorganisasjonenes kontakt med faglig ansatte i forvaltningen Daglig Ukentlig Månedlig Årlig LO X Unio YS X X Akademikerne X Kilde: Harsvik, 2017, [intervju, 1], Lismoen, 2017, [intervju, 3], Orskaug, 2017, [intervju, 2], Svendsen, 2017 [intervju, 4]. Som vi ser av tabell 6 har hovedorganisasjonene en form for kontakt med faglig ansatte i forvaltningen relativt hyppig. LO og Akademikerne skiller seg imidlertid ut ved at det er daglig slik kontakt, mens Unio og YS oppgir å ha en slik kontakt ukentlig. Oppsummert tyder datamaterialet på at organisasjonene i stor grad benytter har benyttet seg av administrative strategier rettet mot faglig ansatte i forvaltningen i perioden Politisk utpekte i regjeringen Beveger vi oss videre til å se på hovedorganisasjonenes bruk av administrative strategier rettet mot politisk utpekte i regjeringen finnes det, i likhet med strategier rettet mot faglig ansatte, formelle møteplasser. Mye av kontakten skjer på disse arenaene, samtidig som det, ifølge informantene, i enkeltsaker og kortere perioder også er uformell kontakt med politisk utpekte i regjeringsapparatet. 38

50 På områder som lønnspolitikk og arbeidsmiljø vil det være stor grad av formell kontakt mellom hovedorganisasjonene og regjeringsapparatet. I Kontaktutvalget møtes partene i arbeidslivet og regjeringen for å holde hverandre gjensidig orientert om synspunkter foran og under lønnsoppgjør (Arbeids-og sosialdepartementet, 2017d). Likeledes møtes partene og representanter fra regjeringen gjennom Intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (IAavtalen) med det overordnede formål å diskutere tiltak for å bedre arbeidsmiljøet 25 (Arbeidsog sosialdepartementet, 2017b). Arbeidet med avtalen tillegges stor vekt både av informantene og i organisasjonenes dokumenter 26. Mye av den formelle kontakten med politisk utpekte i regjeringen handler, i likhet med kontakten med faglig ansatte i forvaltningen, om informasjonsutveksling. LO har kontakt med politiske aktører i regjeringen gjennom de allerede nevnte møteplassene «og andre formelle møteplasser der vi og andre organisasjoner blir invitert til å komme med innspill» (Harsvik, 2017, [intervju 1]). Akademikerne har i perioden hatt omfattende dialog med statsråder og deres tilhørende rådgivere og statssekretærer. Organisasjonen har særlig hatt kontakt med departementene som jobber med arbeidslivsspørsmål, men også med Nærings- og fiskeridepartementet, Kunnskapsdepartementet og Finansdepartementet (Svendsen, 2017, [intervju 4]). Samtidig er det enkelte statsråder organisasjonen har mindre kontakt med enn andre: «Det er absolutt kontakt, men det er naturlig nok ikke like tett eller hyppig kontakt på alle departementsområdene eller med alle statsråder. Vi har for eksempel liten kontakt med fiskeriministeren» (Svendsen, 2017, [intervju 4]). YS har i perioden hatt løpende kontakt med ministre og statsråder, blant annet for å opplyse om saker organisasjonen har jobbet med. Organisasjonen har eksempelvis hatt møter med finansministeren knyttet til finansskatt og pensjoner: «Jeg er litt usikker på hvor mange sånne saker vi har hatt, men en fire - fem stykker i perioden tror jeg det har vært. Det er ikke ofte vi har kontakt med finansministeren, men vi får et møte hvis vi ber om det og saken er viktig nok» (Lismoen, 2017, [intervju 3]). Informantene uttrykker imidlertid at det oppleves som en høyere terskel å kontakte politiske aktører i regjeringen enn faglige ansatte i forvaltningen, og det derfor er mindre uformell kontakt med regjeringsapparatet enn det er med faglig ansatte. Likevel vil det være noe slik uformell kontakt. Harsvik i LO bruker en tenkt konferanse om sosial dumping for å illustrere: 25 Dagens IA- avtale ble signert av partene i mars 2014 og gjelder frem til desember 2018 (Arbeids-og sosialdepartementet, 2017b). 26 (Akademikerne, 2013; LO, 2016, s. 62; Unio, 2015a, s ; YS, udatert) 39

51 «På en slik konferanse vil LO ofte være representert sammen med representanter fra eksempelvis skatt, arbeidstilsyn og arbeidsgiversiden, sammen med en statsråd eller tre» (Harsvik, 2017, [intervju, 1]). Samtidig understreker han likevel at «en løpende fortrolig uformell dialog med politisk ledelse i regjeringsapparatet er ganske begrenset» (Harsvik, 2017, [intervju 1]). Når det gjelder Unios uformelle kontakt er det Unios politiske ledelse som har kontakt med statsråder, mens informanten selv i løpet av perioden har hatt kontakt med statssekretærer (Orskaug, 2017, [intervju 2]). I perioden før 2016 var Unio i tett kontakt med daværende statssekretær i Arbeids- og sosialdepartementet gjennom uformelle møter hvor målet var å avklare standpunkt i forkant: «Mitt inntrykk var at regjeringen var interessert i å ha en kontakt med Unio, og da stilte vi opp med folk fra vår side. Så ble denne kontakten brutt og nå føler vi at det ikke er noe kontakt med politisk ledelse i disse spørsmålene, de vil ikke ha kontakt med oss» (Orskaug, 2017, [intervju 2]). Sammenlikner vi den uformelle kontakten med forvaltningen med tilsvarende kontakt med regjeringsapparatet, tyder datamaterialet på at en slik kontakt synes å være mindre stabil og forutsigbar Hyppighet Når det gjelder kontakten med regjeringsapparatet sier Harsvik at det å gi et anslag angående hvor ofte LO har kontakt med politisk utpekte i regjeringen er vanskelig, men understreker at det finnes mange formelle møteplasser og arenaer som blir tilrettelagt for at organisasjonen kan komme med innspill (Harsvik, 2017, [intervju 1]). Svendsen i Akademikerne sier at hun vil tro at «organisasjonen hvert fall har ukentlig kontakt med regjeringsapparatet» (Svendsen, 2017, [intervju 4]). Informantene i Unio og YS gir i likhet med informanten i LO uttrykk for at det er vanskelig å anslå hvor ofte organisasjonene har kontakt med regjeringsapparatet. For Unios del er en slik kontakt avhengig av hva slags spørsmål det er snakk om og hva slags prosess organisasjonen er inne i (Orskaug, 2017, [intervju 2]). YS har i hovedsak hatt møter med embetsverk og statsråder sammen, noe som gjør det vanskelig for informanten å anslå hyppighet (Lismoen, 2017, [intervju, 3]). Tabell 7 oppsummerer hva informantene svarte på spørsmål om hvor ofte organisasjonene hadde kontakt politisk utpekte i regjeringen. Med kontakt menes både kontakt gjennom formelle møteplasser og uformell kontakt. Tabell 7. Hovedorganisasjonenes kontakt med politisk utpekte i regjering 40

52 LO Unio YS Akademikerne Daglig Ukentlig Månedlig Årlig Varierer sterkt fra sak til sak X X X X Kilde: Harsvik, 2017, [intervju, 1], Lismoen, 2017, [intervju, 3], Orskaug, 2017, [intervju, 2], Svendsen, 2017 [intervju, 4]. Av tabell 7 kan vi lese at både LO og Akademikerne har ukentlig kontakt med regjeringsapparatet. Unio og YS skiller seg ut blant hovedorganisasjonene ved at organisasjonenes kontakt med politisk utpekte i regjeringen vil variere sterkt fra sak til sak. Noen ganger vil det være ukentlig kontakt, andre ganger månedlig kontakt 27. Oppsummert viser tabellen at det er mindre kontakt, både formell og uformell, med politisk utpekte i regjeringen enn det er med faglig ansatte i forvaltningen og at kontakten i større grad er knyttet til hvilke saker som står på den politiske dagsorden. 5.3 Parlamentariske strategier I tråd med forventningene benytter hovedorganisasjonene seg også av arbeidsmetoder rettet mot parlamentariske aktører. Informantene gjør et tydelig poeng ut av at parlamentariske strategier rettes mot partiene som er representert på Stortinget: «Stortingspartiene, som vi kaller det» (Orskaug, 2017, [intervju 2]) 28. Påvirkningsarbeid rettet mot Stortinget blir nevnt som en prioritering for Unio i 2015, særlig i forbindelse med arbeidsmiljø (Unio, 2015b, s. 2). Som et eksempel viser Orskaug til arbeidet med statsbudsjettet: «Her kommer vi med innspill, har møter med partiene og møter i Stortinget» (Orskaug, 2017, [intervju 2]: Unio, 2015a, s. 5). YS har i løpet av perioden hatt møter på Stortinget som har dreid seg om organisasjonenes prioriteringer på områder som arbeidsliv, særlig knyttet til pensjon, men også sosial dumping og arbeidsmiljølovgivningsregulering. Størrelsen på møtene har variert etter hvor mange og hvilke aktører som har vært til stede: «som regel har det vært partiledere og relevante 27 (Lismoen, 2017, [intervju, 3]: Orskaug, 2017, [intervju, 2]). 28 Dette stemmer godt overens med det teoretiske rammeverket, hvor for eksempel kontakt med partiorganisasjonene utenfor parlamentet er ekskludert. 41

53 partimedlemmer eller stortingsrepresentanter med ansvar for politikkområder som vi anser som relevante for oss, eksempelvis arbeidsliv» (Lismoen, 2017, [intervju 3]). En del av organisasjonenes påvirkningsforsøk skjer dessuten på formelle møteplasser. I den forbindelse bli komiteene på Stortinget nevnt som en viktig arena å rette påvirkningsforsøk mot: «Vi følger opp politiske saker opp mot enkeltrepresentanter og partier i komiteene» (Harsvik, 2017, [intervju 1]). Hovedorganisasjonene har i løpet av perioden særlig hatt møter med medlemmer fra Arbeids- og sosialkomiteen fra de ulike partiene 29. Når en fagkomite behandler en sak, kan organisasjonene inviteres til å legge frem sitt syn og svare på spørsmål fra komiteen. I tillegg til denne informasjonsutvekslingen, representerer slike høringer en mulighet til å påvirke politiske beslutninger Hyppighet Tabell 8 oppsummerer hva informantene svarte angående kontakt med partier og folkevalgte. Med kontakt regnes både kontakt initiert av Stortinget og av organisasjonene selv. Av tabellen ser vi at en slik kontakt forekommer noe sjeldnere enn kontakt med faglig ansatte i forvaltningen og regjeringsapparatet. Tabell 8. Hovedorganisasjonenes kontakt med parlamentariske aktører Daglig Ukentlig Månedlig Årlig Varierer sterkt fra sak til sak LO X (Ap) X Unio X YS X Akademikerne X Kilde: Harsvik, 2017, [intervju, 1], Lismoen, 2017, [intervju, 3], Orskaug, 2017, [intervju, 2], Svendsen, 2017[intervju, 4]. I forbindelse med informantenes svar angående parlamentarisk kontakt skiller LO seg ut blant de andre hovedorganisasjonene ved at organisasjonene har ukentlig kontakt med Ap gjennom faste møter i samarbeidskomiteen. I utgangspunktet har samarbeidskomiteen møter hver 29 (Lismoen, 2017, [intervju, 3]: Orskaug, 2017, [intervju, 2]:Harsvik, 2017 [intervju, 1]:Svendsen, 2017, [intervju, 4]) 42

54 fjortende dag 30, men forekommer ofte hyppigere også (Harsvik, 2017, [intervju 1]). Organisasjonens samarbeid med Ap utgjør med andre ord en stor del av den parlamentariske kontakten til LO. Samtidig understrekes det at LO «i løpet av perioden har hatt samtaler med alle partiene» (Harsvik, 2017, [intervju 1]). Hvor ofte organisasjonen har kontakt med andre politiske partier vil imidlertid variere etter hva som står på dagsorden. Akademikerne opplyser å ha hatt månedlig kontakt med partier og politikere i løpet av perioden sett under ett. I forbindelse med enkeltsaker vil en slik kontakt imidlertid forekomme oftere (Svendsen, 2017, [intervju 4]. Unio og YS forteller om årlige møter med parlamentariske aktører. Likevel mener informantene fra organisasjonene at parlamentarisk kontakt forekommer oftere også, men at det er vanskelig for dem å gi konkret anslag (Lismoen, 2017, [intervju 3]: Orskaug, 2017, [intervju 2]). Oppsummert har vi for det første sett at alle hovedorganisasjonene relativt sett benytter seg av administrative strategier rettet mot faglig ansatte i forvaltningen mest intensivt. Dette er i tråd med tidligere forskning presentert i kapittel 3, som påpeker at fagforeninger tradisjonelt har vært sterkt representert i korporative organ. Samtidig har vi også sett at samtlige hovedorganisasjoner benytter seg av parlamentariske strategier. Dette er også i tråd med forskningslitteraturen, som påpeker at Stortinget har blitt en relativt sett viktig aktør å rette påvirkningsarbeid mot, blant annet fordi vi har sett et økende antall mindretallsregjeringer (Østbø, 2010, s. 247). Imidlertid har vi sett at hovedorganisasjonene varierer noe når det gjelder hvor intensivt strategiene tas i bruk. Før vi skal se på hovedorganisasjonenes vurdering av hvilke arbeidsmetoder som oppleves som viktigst, skal vi derfor i det følgende avsnittet se på mulige årsaker til en slik variasjon. 5.4 Flest ressurser- mer intensiv bruk av strategier? I kapittel 3 viste jeg hvordan litteraturen vektlegger organisasjoners ressurser som en premissgiver for hvor ofte eller sjeldent en organisasjon kan benytte seg av de ulike strategiene. Felles for de fire hovedorganisasjonene er at de innehar kompetanse og kunnskap på en rekke områder, særlig knyttet til arbeidsliv. Dette gjør at organisasjonenes kunnskap er attraktiv for beslutningstakere. Dette gjenspeiles empirisk, slik vi har sett i dette kapittelet, blant annet ved at organisasjonene er representert i faste og midlertidige utvalg, ved at de inviteres til å legge 30 Noe varierende informasjon fremkommer av organisasjonens årsmeldinger. I 2013 og 2014 hadde komiteen annenhver uke, mens slike møter fant sted en gang i måneden i 2015 og

55 frem sine syn i komiteene på Stortinget. På tross av at alle organisasjonene er representert i korporative organer, kan betegnes som relativt sett store organisasjoner og innehar verdifull kunnskap, skiller de seg fra hverandre når det gjelder grad og type ressurser. På bakgrunn av dette ble det i kapittel 3 ble det formulert en hypotese om at en hovedorganisasjon med relativt sett flest ressurser forventes å ta i bruk aktiviteter mer intensivt enn hovedorganisasjoner med relativt sett færre slike ressurser. Denne hypotesen ligger til grunn for diskusjonen i dette avsnittet. Som jeg diskuterte i kapittel 3 vil hovedorganisasjonene for det første ha ressurser i kraft av sine medlemmer. Ved utgangen av 2014, var omlag 1,2 millioner norske arbeidstakere medlem i en arbeidstakerforening (Nergaard, 2016). Andelen medlemmer som er yrkesaktive utgjør organisasjonsgraden som beskriver forholdet mellom antallet som er organisert og antallet organiserbare (Nergaard, 2016). De siste årene har organisasjonsgraden i Norge gått noe ned, fra 50, 5 % i 2006 til omtrent 49% i 2016 (Nergaard, 2016). Det er LO og YS som har tapt andeler, mens Unio og Akademikernes posisjon har blitt relativt sett sterkere (Nergaard, 2016). Dette kan sees i sammenheng med at andelen arbeidstakere i Norge med høyere utdanning øker. I hovedorganisasjonene finnes det også medlemmer som ikke er i arbeid, eksempelvis pensjonister og studenter. Ser man kun på yrkesaktive medlemmer, ville fordelingen mellom LO og de andre organisasjonene vært omtrent 50/50 (Bergsli, 2016). Ser vi på totalt antall medlemmer, er LO slik jeg viste i kapittel 2, den klart største blant hovedorganisasjonene med sine medlemmer fordelt på 26 forbund (SSB, 2015b). Tapte andeler til tross, LOs høye medlemstall gir fortsatt organisasjonen en unik posisjon hva gjelder handlekraft og innflytelse målt i totalt antall medlemmer. For det andre vil hovedorganisasjonene har ressurser i kraft av antall ansatte i organisasjonen, historie og erfaring. LO er, som vi så i kapittel 1, den eldste av hovedorganisasjonene. YS, Akademikerne og Unio kan betraktes som relativt unge organisasjoner sammenliknet med LO. LOs organisatoriske historie gjenspeiles til en viss grad gjennom deres samarbeidende organisasjoner og økonomiske foretak, som eksempelvis Sørmarka Konferansehotell, LO Media og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (LO, 2013, 2014a, 2015, 2016) 31. Videre er LO den organisasjonen med flest ansatte. Ved utgangen av 2016, var det 255 årsverk i LOs administrasjon inkludert 8 tillitsvalgte (LO, 2016, s. 148). Sammenlikner vi dette tallet med 31 For mer utfyllende informasjon se organisasjonenes beretninger. 44

56 antall ansatte i den nest største blant hovedorganisasjonene, Unio, var det i perioden heltidsansatte og en politisk valgt leder i sekretariatet til organisasjonen (Unio, 2015a, s. 8). I kraft av at LO har relativt sett flest medlemmer, er den eldste blant hovedorganisasjonene og har flest ansatte, vil organisasjonen evne å benytte seg av aktiviteter intensivt, uten å måtte prioritere mellom disse. I løpet av intervjuene med nøkkelinformantene ble inntrykket om at ressurser begrenser og muliggjør bruk av arbeidsmetoder forsterket. Informanten i YS kan fortelle at: «vårt apparat er ikke så stort, så vi må prioritere ganske stramt hvor mye tid vi bruker på forskjellige arenaer» (Lismoen, 2017 [intervju 3]). Dette gjelder også for Unio: «vi har begrenset med ressurser her hos oss» (Orkaug, 2017, [intervju 2]). Noe overraskende kommer det også frem av intervjuene at enkelte av hovedorganisasjonene i løpet av perioden har benyttet seg av ekstern kompetanse i form av kommunikasjonsbyråer. Både YS og Akademikerne har i perioden samarbeidet med kommunikasjonsbyråer 32. I motsetning til YS og Akademikerne, har LO på grunn av størrelsen ifølge Harsvik ikke behov for denne typen ekstern kompetanse og er godt nok rustet til å innhente den informasjonen de trenger på egenhånd (Harsvik, 2017, [intervju 1]). Informanten påpeker også at ansatte i slike byråer ofte kommer fra organisasjoner som LO, og at de sjelden sitter på mer informasjon enn organisasjonen selv (Harsvik, 2017, [intervju 1]). Unio har i likhet med LO heller ikke benyttet seg av kommunikasjonsbyråer i løpet av perioden (Orskaug, 2017, [intervju 2]). Oppsummert peker LO seg ut som den organisasjonen blant hovedorganisasjonene som har flest ressurser, både når det kommer til medlemstall og i form av organisatorisk historie. LO er den eldste organisasjonen og den organisasjonen med flest antall ansatte. Datamaterialet ser dermed ut til å gi støtte til hypotesen om at organisasjoner med relativt sett flest ressurser kan ta i bruk direkte strategier mer intensivt enn organisasjoner med relativt sett færre slike ressurser. At det er hovedorganisasjonene med relativt sett færrest medlemmer som i løpet av perioden har benyttet seg av kommunikasjonsbyråer, kan kanskje også knyttes til forklaringen om at ressurser påvirker hvor intensivt en organisasjon kan ta i bruk direkte strategier. Det må imidlertid nærmere studier til for å avgjøre om denne forklaringen er relevant. 5.7 Hyppig brukte strategier ikke de viktigste? 32 YS har blant annet benyttet Burson- Marsteller og Geelmuyden Kiese (Lismoen, 2017, [intervju 3]). 45

57 Vi har til nå sett hvor intensivt hovedorganisasjonene benytter seg av de ulike aktivitetene. Men som jeg skrev i kapittel 3, sier hyppighet ikke nødvendigvis noe om hvor betydningsfulle de ulike strategiene er for hovedorganisasjonene når de søker å påvirke offentlig politikk. Fordi organisasjonenes vurderinger av de ulike arbeidsmetodene ikke kommer til uttrykk i skriftlige dokument, ble informantene bedt om å vurdere hvor viktige de ulike strategiene er for deres organisasjon. En metodisk utfordring relatert til dette spørsmålet er at informantenes svar er knyttet til deres subjektive vurdering, og er ikke det samme som summen av hele organisasjonens vurdering av strategienes betydning. Likevel betrakter jeg, som nevnt i kapittel 4, informantene som nøkkelinformanter med stor kunnskap om organisasjonen. Dermed er det rimelig å anta, til tross for denne subjektiviteten, at informantenes svar på dette spørsmålet gir en god indikasjon på hva som gjelder for hele organisasjonen. På tross av at informantene understreker at embetsverkets definisjonsmakt er viktig, tyder datamaterialet på at hovedorganisasjonene generelt betrakter strategier rettet mot regjeringsapparatet og parlamentariske strategier som viktigere enn strategier rettet mot faglig ansatte i forvaltningen når de forsøker å påvirke offentlig politikk. For å sikre at organisasjonen får politisk gjennomslag for saker, vurderer hovedorganisasjonene med andre ord aktiviteter rettet mot politiske aktører som den mest formålstjenlige arbeidsmetoden: «For å få politisk gjennomslag for saker så tenker vi vel at det mest effektive er å være i løpende dialog med politikerne» (Lismoen, 2017 [intervju 3]). En mulig årsak til at hovedorganisasjonene likevel benytter seg av aktiviteter rettet mot faglig ansatte mer intensivt, kan knyttes til to forhold. For det første hvordan informantene subjektivt vurderer innholdet i en slik kontakt. Ut i fra informantenes beskrivelser, anser hovedorganisasjonene kontakten med forvaltningen som en form for kunnskapsutveksling. Informasjonsutveksling og kunnskapsinnhenting er sentralt i dette forholdet: «Kontakten med embetsverket er mer en faglig relasjon» (Lismoen, 2017, [intervju 3]). Kontakten kan dermed best betegnes som en kontakt primært bestående av kunnskaps- og informasjonsutveksling som ikke benyttes direkte for å påvirke offentlig politikk. For det andre kan det knyttes til informantenes vurdering om at aktiviteter rettet mot faglig ansatte er en «relativt enkel» arbeidsmetode å benytte seg av. Ifølge informantene er det, som vi har sett, lav terskel for å ta kontakt angående saker som oppleves som viktige for hovedorganisasjonene: «Det er ikke vanskelig for oss å ringe direkte til en ansatt i et departement, for eksempel for å undersøke konkrete faglige enkeltsaker. Det er lavere terskel for å ta opp ting med embetsverket enn med politikere» (Orskaug, 2017, [intervju 2]). 46

58 Kontakten med faglig ansatte oppleves med andre ord som en relativt enkel arbeidsmetode å ta i bruk og betraktes ikke som politisk. Datamaterialet tyder dessuten på at de forskjellige aktivitetene er viktige på ulike stadier av en beslutningsprosess. Administrative strategier er egnet til å opplyse om organisasjonenes synspunkter på et politisk tema i forkant av en sak, mens parlamentariske strategier er viktigst når saken kommer på den politiske dagsorden og behandles i Stortinget: «Hvis Stortinget har en sak til behandling er det åpenbart at det er Stortinget og komiteene, sammen med de enkelte fraksjonene som sitter i komiteen, det er viktig å ha kontakt med. Er det en sak som er spesielt viktig for oss går vi både på komiteen og fraksjonene fra de enkelte partiene som vi tror kan bidra til å trekke saken i vår retning» (Orskaug, 2017, [intervju 2]). Selv om informantenes svar var sammenfallende på den måten at alle hovedorganisasjonene vurderer aktiviteter rettet mot politiske aktører som den viktigste arbeidsmetoden, skiller Akademikerne og LO seg imidlertid fra Unio og YS på den måten at de prioriterer påvirkning rettet mot politisk utpekte i regjeringen som den aller viktigste arbeidsmetoden: «Selv med en mindretallsregjering som denne, er regjeringen en beslutningsmaskin med mye makt i departement og politisk ledelse» (Harsvik, 2017, [intervju 1]). Oppsummert ser vi at datamaterialet peker i retning av at strategier rettet mot politisk utpekte i regjering og parlamentariske strategier blir betraktet som viktigst blant de fire hovedorganisasjonene i perioden Selv om kontakt med faglig ansatte i forvaltningen relativt sett benyttes mer intensivt, blir en slik kontakt betraktet som en faglig relasjon og en «relativt enkel» arbeidsmetode å benytte seg av. For å få politisk innflytelse, er det derimot aktiviteter rettet mot regjeringsapparatet og folkevalgte som er viktigst. 5.8 Oppsummering Formålet med dette kapittelet var for det første å svare på om hovedorganisasjonene i dag primært benytter administrative strategier eller parlamentariske strategier, eller en balansert kombinasjon av disse for å påvirke offentlig politikk. For det andre å svare på om strategibruk varierer mellom de fire hovedorganisasjonene. I dette kapittelet har vi sett at hovedorganisasjonene i løpet av innværende stortingsperiode har benyttet seg av både administrative og parlamentariske strategier. Vi så at administrative strategier rettet mot faglig ansatte i forvaltningen er de arbeidsmetodene som blir hyppigst tatt i bruk av 47

59 hovedorganisasjonene. Datamaterialet tyder på at slik hyppig bruk må ses i sammenheng med hvordan informantene vurderer en slik kontakt. Innholdet i aktiviteter rettet mot forvaltningen kan best betegnes som faglig, hvor kunnskapsutveksling og informasjonsinnhenting står sentralt. Informantene uttrykker også at det er en «relativt enkel» arbeidsmetode å ta i bruk. På tross av at administrative strategier rettet mot forvaltningen blir tatt i bruk mest intensivt av organisasjonene, kunne vi lese at strategier rettet mot regjeringsapparatet og parlamentariske strategier i dag vurderes som de viktigste arbeidsmetodene. Selv om samtlige organisasjoner poengterer at en tett dialog med forvaltningen er viktig, benyttes ikke denne strategien primært for å øve politisk innflytelse på offentlig politikk. Er målet å søke politisk påvirkning er det strategier rettet mot politisk valgte i regjeringen og parlamentariske strategier som prioriteres. Selv om samtlige organisasjoner i dag benytter en kombinasjon av de direkte strategiene, tyder datamaterialet likevel på at hovedorganisasjonenes bruk av strategier ikke er balansert i dag. På tross av at hovedorganisasjonenes bruk av arbeidsmetoder hovedsakelig er lik, på den måten at alle organisasjonene benytter både administrative og parlamentariske strategier, skiller LO seg imidlertid ut ved at organisasjonen tar i bruk de ulike aktivitetene mer intensivt enn de andre organisasjonene. Dette kan knyttes til at LO besitter relativt sett flest ressurser sammenliknet med de andre hovedorganisasjonene. Datamaterialet ser dermed ut til å bekrefte hypotesen om at ressurser spiller en rolle for hvor intensivt hovedorganisasjonene benytter seg av de ulike strategiene. Dette inntrykket ble også forsterket i løpet av intervjuene da informantene i Unio og YS uoppfordret forklarte at mangel på ressurser gjorde at organisasjonene var nødt til å velge hvilke arenaer organisasjonene skulle prioritere. 48

60 6 Empirisk analyse: Hvilke partier? 6.1 Innledning I kapittel 5 så vi at partiene utgjør en viktig målgruppe for hovedorganisasjonenes påvirkningsarbeid. Dette kapittelet skal forsøke å svare på problemstillingens andre del: Hvilke partier retter hovedorganisasjonene sine påvirkningsforsøk mot, og i tilfelle hvordan varierer dette aspektet mellom organisasjonene? I kapittel 3 så vi at litteraturen ikke gav noen gode svar hverken når det gjaldt hva man kunne forvente generelt eller når det gjaldt hvilke partier som kan defineres som fagforeningers «allierte» i dag. På tross av dette så vi at det var forhold som gjorde det mulig å anta at det finnes forskjeller mellom hovedorganisasjoner. En generell hypotese ble formulert: H3: Hovedorganisasjoner med institusjonaliserte bånd til et eller flere bestemte politiske partier tenderer til å konsentrere seg om dette eller disse partiene når de forsøker å påvirke offentlig politikk, mens hovedorganisasjoner uten slike institusjonaliserte bånd tenderer til å konsentrere seg om partier i maktposisjon Denne hypotesen ligger til grunn for diskusjonen i dette kapittelet. Spørsmål om hvilke partier organisasjonene i løpet av perioden mellom har rettet påvirkningsforsøk mot, ble både stilt generelt og konkret om perioden fra regjeringen Solberg fremmet forslag om endringer i arbeidsmiljøloven i 2014 og frem til endringene trådte i kraft i juli Som jeg redegjorde for i kapittel 4, ble spørsmål omkring prosessen knyttet til endringer i arbeidsmiljøloven stilt med ønsket om å trekke ut mest mulig informasjon. Dette kapittelet deles derfor i to deler, en som tar for seg perioden generelt og en som omhandler perioden da saken om endringer i arbeidsmiljøloven stod på den politiske dagsorden. 6.2 Påvirkningsarbeid i perioden Som vi har sett både innledningsvis og i kapittel 5, er det kun LO blant hovedorganisasjonene som har et institusjonalisert samarbeid med et politisk parti. LO og Ap har et fagligpolitisk samarbeid både på lokalt og sentralt nivå, og samarbeidskomiteen har jevnlige møter. Videre sitter Hans-Christian Gabrielsen, 2.nestleder i LO, i sentralstyret til Ap i dag. Det samme gjør forbundslederne i LOs to største medlemsforbund, Fagforbundet og Fellesforbundet 49

61 (Arbeiderpartiet, 2017). Grunnet det institusjonaliserte samarbeidet mellom LO og Ap forventet jeg derfor å finne at LO i løpet av perioden har konsentrert sine påvirkningsforsøk mot Ap. Både skriftlige kilder og intervju med nøkkelinformant fra organisasjonen bekrefter denne forventingen 33. Det fagligpolitiske samarbeidet gjør at LO i løpet av perioden har hatt mer kontakt med Ap enn andre partier. Selv om vi i kapittel 5 så at LO i perioden har hatt samtaler med alle partiene, tyder likevel datamaterialet på at en slik kontakt er av en mer adhoc karakter knyttet til enkeltsaker. Samarbeidskomiteen LO/Ap blir derimot nevnt i alle årsberetningene i perioden og gjenspeiler at samarbeidet er av en langsiktig og formalisert karakter (LO, 2013, 2014a, 2015, 2016). Det fagligpolitiske samarbeidet mellom partene har i løpet av perioden dessuten styrket sin betydning (Christensen, 2014). Harsvik forklarer at det styrkede samarbeidet i stor grad har å gjøre med en regjering som etter LOs syn «ikke holder mål når det gjelder omfordelingspolitikk og som er passive i møte med arbeidsledighet» (Harsvik, 2017, [intervju 1]). Dette synspunktet går igjen i den fagligpolitiske plattformen til LO og Ap for perioden , hvor man blant annet kan lese at: «høyresiden i norsk politikk svekker arbeidsmiljøloven og velger skattekutt fremfor verdiskaping og velferd. Det vil gjøre Norge dårligere rustet til å møte utfordringer i fremtiden» (LO & Arbeiderpartiet, 2015). I forkant av valgkampen i 2013 arbeidet LO for å mobilisere til fortsatt rødgrønn regjering og rådet medlemmer til å stemme dithen (LO, 2013, s. 117). Om årets valg sier Harsvik at det er viktig for LO at Arbeiderpartiet kommer i regjering: «Den forankringen Arbeiderpartiet har i fagbevegelsen er med på å gjøre at man fører en politikk som tjener det brede lag av folket, og den politiske innflytelsen som fagbevegelsen får gjennom samarbeidet bidrar til å opprettholde medlemstall og makt hos oss» (Harsvik, 2017, [intervju 1]). Datamaterialet tyder på at LO i perioden har tendert mot å konsentrere sine påvirkningsforsøk mot Ap i perioden Hva gjelder de tre andre hovedorganisasjonene forventet jeg å finne at organisasjonene i større grad har konsentrert sine påvirkningsforsøk mot partier i maktposisjon i løpet av perioden. Av intervjuet med Unio fremgår det at organisasjonen har hatt kontakt med Høyre og FrP fordi de representerer regjeringen, og at denne kontakten vil fortsette i forbindelse med den kommende valgkampen (Orskaug, 2017 [intervju 2]). Opposisjonen har derimot ikke vært like viktig for Unio i perioden sett under ett. Organisasjonen har derfor tonet ned denne kontakten noe. Informanten i Unio forklarer videre at det parlamentariske grunnlaget Høyre og FrP har hatt, 33 Se: (Harsvik, 2017, [intervju 1]: LO, 2014a, 2016) 50

62 sammen med Venstre og KrF, har gjort at: «vi derfor har hatt kontakt med Krf og Venstre, særlig Krf. Med en mindretallsregjering sånn som nå er støttepartiene særlig viktige, og vi har pleiet kontakten med dem mer enn vi normalt ville ha gjort. Nå som det stunder mot valg har vi derimot kontakt i alle retninger» (Orskaug, 2017 [intervju 2]). Unio har i løpet av perioden også sendt skriftlige innspill til partier og vektlegger særlig kontakten med Krf og Venstre knyttet til IA- området. Likevel det er enkelte partier det er mer naturlig for organisasjonen å ha kontakt med: «Vi ønsker hele tiden å ha et godt forhold til Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Hvis de kommer i posisjon igjen er det åpenbart hva vi vil prioritere å legge vekt på» (Orskaug, 2017, [intervju 2]). Orskaug understreker at Unio er en partipolitisk uavhengig organisasjon, noe som også fremgår av organisasjonens vedtekter (Unio, 2015c, s. 3) 34. Organisasjonen er likevel opptatt av politikk: «Unio er partipolitisk uavhengige og vi definerer oss ikke på den rødgrønne siden. Likevel vil man ut i fra politikken vi står for, se at vi i høyeste grad befinner oss på den siden. Vi definerer oss som mer rødgrønne enn LO, og var veldig begeistret da Soria Moria I og II kom» (Orksaug, 2017, [intervju 2]). I likhet med Unio, er YS en partipolitisk uavhengig organisasjon (YS, 2014b, s. 2) 35. Samtidig kan organisasjonen «inngå allianser og samarbeid der dette bidrar til å støtte opp under organisasjonens politikk» (YS, 2014a). I løpet av intervjuet fremgår det at YS i perioden har hatt møter og dialog med Høyre, Miljøpartiet de Grønne (MDG), Krf og Venstre. Om kontakten med Høyre uttrykker Lismoen at organisasjonen opplever at partiet har en spesiell interesse i å ha en relasjon til dem: «på grunn av LO/Arbeiderparti-relasjonen vil Høyre ha sin hovedorganisasjon, grovt sagt» (Lismoen, 2017, [intervju 3]). Samtidig understreker informanten at YS jobber for å ha en relasjon til alle politiske partier. I følge Akademikernes vedtekter skal organisasjonen drive utadrettet virksomhet «særlig konsentrert om konferanser og seminarer som kan danne møteplass og kontakt mellom fagmiljøer, politiske miljøer og media» (Akademikerne, 2016b, s. 3). Akademikerne arrangerer årlige konferanser og frokostseminarer der regjeringspolitikere og stortingsrepresentanter i løpet av perioden har blitt invitert og deltatt (Akademikerne, 2016a, s. 13). Gjennom disse arenaene skal organisasjonen sette dagsorden i samfunnsdebatten og ta opp aktuelle tema 36. På spørsmål om hvilke partier Akademikerne har hatt kontakt med i løpet av innværende periode, 34 Se Se Se 4. 51

63 avkrefter Svendsen imidlertid at det er enkelte partier det er mer naturlig for Akademikerne å ha kontakt med enn andre: «Vi er opptatt av saker, og å få partier til å være enige med oss» (Svendsen, 2017, [intervju 4]) Påvirkningsforsøk i forbindelse med endringer i arbeidsmiljøloven Hva så med organisasjonenes påvirkningsforsøk rettet mot partier i perioden ? I forbindelse med prosessen knyttet til endringer i arbeidsmiljøloven rettet Unio påvirkningsforsøk mot regjeringen når forslagene var under utarbeidelse. Da forslagene ble sendt til Stortinget var det der Unio rettet sitt påvirkningsarbeid med særlig fokus på KrF og Venstre (Orskaug, 2017, [intervju 2]). I likhet med Unio rettet YS i første rekke sine påvirkningsforsøk mot partiene i Stortinget og regjeringsapparatet: «i en såpas prinsipiell sak tror jeg YS så på Stortinget som den viktigste aktøren og rettet vårt arbeid mot politisk nivå i regjering og Stortinget» (Lismoen, 2017, [intervju 3]). YS hadde i denne saken i likhet med perioden generelt god dialog med Høyre: «de hørt våre argumenter på en del viktige områder for oss, det har de» (Lismoen, 2017, [intervju 3]). Datamaterialet tyder på at organisasjonene hadde kontakt med de samme politiske partiene i saken knyttet til endringer i arbeidsmiljøloven som de har hatt i innværende stortingsperiode generelt. LO hadde i forbindelse med saken blant annet møter med Venstres ledelse og Venstres representant i Arbeids- og sosialkomiteen, Høyre og FrPs representanter i Arbeids- og sosialkomiteen og KrF. Organisasjonen oppfattet at KrF synes saken var vanskelig og det ble derfor viktig for organisasjonen å ha kontakt med partiet: «Det er klart at det hadde vært en seier for oss hvis KrF ikke hadde støttet forslagene og regjeringen måtte forlite seg på Venstre» (Harsvik, 2017, [intervju 1]). Datamaterialet tyder dermed på at LO justerte sitt påvirkningsarbeid i forbindelse med saken. Likevel gjør Harsvik et tydelig poeng ut av at det ikke var kontakt eller dialog med regjeringen før Arbeids- og sosialdepartementet la frem forslagene, og at organisasjonen ikke hadde noe illusjon om å stoppe forslagene (Harsvik, 2017, [intervju 1]). I slike saker er det ifølge Harsvik alltid en avveining om hva LO kan vinne på å inngå en dialog med regjeringen for å holde konfliktnivået lavt og oppnå konkrete resultater. I denne saken var det, ifølge Harsvik, ikke aktuelt med dialog fordi det ikke var noe respons eller lydhørhet å spore. Fordi regjeringen sammen med Venstre og KrF hadde flertall: «sloss vi for å gjøre dette til en så vanskelig sak for regjeringen at det ikke kom en runde to med enda verre forslag. Så vi sloss for å vinne opinionen» (Harsvik, 2017, [intervju 1]). 52

64 Dermed handlet det i følge Harsvik for LO sin del til slutt mest om å få vist frem for offentligheten at forslagene var dårlige. På tross av at LO har hatt møter med partiene i maktposisjon, tyder datamaterialet på at LO også i forbindelse med arbeidsmiljølovsaken har konsentrert seg om opposisjonen. I likhet med LO ble KrF ble oppfattet som en viktig aktør av Akademikerne i forbindelse med endringsforslagene. Akademikerne hadde også mye dialog med politisk utpekte i regjeringen, spesielt i Arbeids- og sosialdepartementet gjennom formelle møter (Svendsen, 2017, [intervju 4]). Organisasjonen hadde i motsetning til LO dessuten dialog med regjeringen før forslaget kom. Etter valget i 2013 rettet organisasjonen påvirkningsforsøk mot den nye arbeidsministeren med tema som var viktige for organisasjonen: «Vi visste jo de ville komme med forslag til ny lov. Så det var ganske mye dialog, både formell og uformell, vis à vis det politiske regimet og fraksjonene i Arbeids- og sosialdepartementet men også støttepartiene i Stortinget selvfølgelig» (Svendsen, 2017, [intervju 4]). Datamaterialet tyder dermed på at Akademikerne i forbindelse med saken i første omgang har rettet påvirkning mot partier i maktposisjon. Som en protest mot forslagene arrangerte LO, YS og Unio en stor politisk markering over hele landet under parolen «forsvar arbeidsmiljøloven» (Kolberg, 2015). Det var særlig endringsforslagene knyttet til adgangen til midlertidige ansettelser som engasjerte organisasjonene. Informanten fra YS sier likevel organisasjonens deltakelse i markeringen i første rekke handlet om prosessen knyttet til saken og ikke nødvendigvis innholdet i forslagene: «Vi var irritert over prosessen rundt lovendringene fordi vi mente vi kom for sent inn i prosessen og at selve prosessen var uklar, mens LO kanskje hadde et mer ideologisk utgangspunkt hvor de skulle ta en borgerlig regjering. Vi ønsket først og fremst å sette fingeren på prosessen, men vi er litt usikre på om vi fikk til det da» (Lismoen, 2017, [intervju 3]). I løpet av intervjuene fremkommer det at YS ikke var alene om å være misfornøyde med prosessen. Ifølge Orskaug benyttet Unio enhver anledning til å kritisere, både prosess og politisk innhold knyttet til forslagene: «Vanligvis skal jo en sak utredes og sendes på høring og så videre. Her gikk det veldig fort» (Orskaug, 2017, [intervju 2]). Forslagene ble sendt ut på høring 25. juni 2014 med høringsfrist 25. september 2014 (Arbeids-og sosialdepartementet, 2014). LO, Unio og YS ba om utsatt høringsfrist med en måned, hvorpå Arbeids- og sosialdepartementet vedtok å utsette firsten med 14 dager, og gav i brev datert 10.juli 2014 delvis utsettelse av 53

65 høringsfristen 37. YS ønsket at Arbeidstidsutvalget 38 skulle få komme med sin innstilling før regjeringen foreslo endringer. Utvalget hadde som oppgave å gå igjennom og vurdere arbeidstidsreguleringene. Innstillingen om arbeidstid ble avlevert av utvalget 6. januar 2016 (Arbeids-og sosialdepartementet, 2016a). Endringene ble dermed vedtatt før utvalget hadde lagt fram sine anbefalinger. LO, Unio og YS mener dessuten det manglet dialog omkring forslagene 39. Dette synspunktet deles imidlertid ikke av Akademikerne: «De (regjeringen) ble beskyldt for å ikke ha dialog med partene. Men det syns jeg de hadde, ikke bare med oss men med alle» (Svendsen, 2017, [intervju 4]). Sammenlikner vi tidsperioden mellom med perioden da endringsforslagene i arbeidsmiljøloven stod på dagsorden ( ), ser det ut til at Unio og YS i hovedsak rettet påvirkning mot de samme politiske partiene i de ulike periodene. LO på sin side, justerte sitt påvirkningsarbeid i forbindelse med saken. Det handlet imidlertid til syvende og sist om å vinne opposisjonen da organisasjonen ikke så for seg at det var mulig å endre forslagene vesentlig. Dette tyder på at kontakt med Ap og opposisjonen ble prioritert også i denne saken. Akademikerne, som oppgav å ikke ha hatt mer kontakt med enkelte partier enn andre i perioden under ett, rettet i forbindelse med arbeidet med arbeidsmiljøloven sine påvirkningsforsøk mot partier i maktposisjon. Dette tydeliggjør at arbeid opp mot politiske partier ikke kan ses uavhengig av konkret sak. Nettopp derfor er det utfordrende å trekke slutninger fra arbeidet med arbeidsmiljøloven til hele perioden under ett. 6.3 Mindretalls- vs. flertallsregjeringer Informantene ble også spurt om organisasjonens påvirkningsarbeid i innværende periode var representativt for foregående stortingsperiode under Stoltenberg 2 regjeringen ( ). Til grunn for dette spørsmålet lå antagelsen om at strategibruk både henger sammen med hvilke partier som sitter i regjering og hvorvidt det er en flertalls- eller mindretallsregjering. Datamaterialet tyder på at hovedorganisasjonene tilpasser sitt strategiske arbeid etter hvorvidt regjeringen har flertall eller er i mindretall. Selv om organisasjonene hadde kontakt med både regjeringsapparatet og partiene på Stortinget i foregående periode, sier Svendsen i Akademikerne at: «organisasjonen jobber forskjellig mot Storting og regjering etter om 37 Utsettelsen gjaldt ikke forslagene om midlertidig ansettelse. 38 Arbeidstidsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 15. oktober For mer informasjon om utvalget: 39 (Harsvik, 2017, [intervju1]: Orskaug, 2017, [intervju 2]: Lismoen, 2017, [intervju 3]) 54

66 regjeringen er en mindretalls- eller flertallsregjering, det er det ikke tvil om» (Svendsen, 2017, [intervju 4]. Dette bekreftes av informanten fra Unio: «når du har en flertallregjering slik som den rødgrønne var, er det mye viktigere med kontakt med regjeringen og regjeringspartiene» (Orskaug, 2017, [intervju 2]). Organisasjonen har i innværende periode med mindretallsregjering dermed særlig prioritert arbeid ovenfor Stortinget og regjeringens støttepartier (Unio, 2015a, s. 37). I likhet med Akademikerne og Unio, sier informanten i LO at det ligger i sakens natur at ved en flertallsregjering, er det viktig for organisasjonen å jobbe opp mot regjeringspartiene, selv om Stortinget ikke er uvesentlig (Harsvik, 2017, [intervju 1]). YS skiller seg imidlertid fra de andre hovedorganisasjonene på et viktig punkt. Arbeidsmetoder ble i foregående periode tatt i bruk mindre intensivt. Ifølge Lismoen skyldes dette YS sitt fokus og interne forhold i organisasjonen i perioden mellom (Lismoen, 2017, [intervju 3]). Oppsummert tyder datamaterialet på at organisasjonenes arbeidsmetoder ikke kan ses uavhengig av hvorvidt regjeringen er en flertalls- eller mindretallsregjering. Det er også et annet forhold som gjør at informantene mener deres arbeid i denne perioden skiller seg fra foregående periode, nemlig hvilke partier som sitter med regjeringsmakten. I perioden mellom 2009 og 2013 hadde LO mer kontakt og dialog med regjeringen (Harsvik, 2017, [intervju 1]). Dette synes imidlertid ikke å gjelde for de andre hovedorganisasjonene i like stor grad. Unio hadde i 2009 dårlig erfaring med samarbeidet mellom LO og Ap. Orskaug sier at selv om han er sterk tilhenger av det fagligpolitiske samarbeidet mellom LO og Ap: «må partiet få lov å ta hensyn til de andre organisasjonene også. Vi aksepterer ikke en situasjon der Ap er i regjering og kjører et eget løp med LO» (Orskaug, 2017, [intervju 2]). Lismoen i YS sier at det under Stoltenberg 2 var vanskelig for organisasjonen å «komme gjennom mot regjeringsapparatet» (Lismoen, 2017, [intervju 3]) fordi det var andre relasjoner som betydde mer for regjeringen: «LO og Ap sitter veldig nære hverandre. Så på denne måten kan du si at det har blitt bedre for oss i denne perioden ved at regjeringen snakker med flere aktører» (Lismoen, 2017, [intervju 3). Svendsen i Akademikerne sier at «i perioder med Arbeiderpartiregjering, vil LO og AP ha en spesiell tilknytning» (Svendsen, 2017, [intervju 4]), men understreker at det ikke er slik at Ap ikke hører på andre organisasjoner. Av datamaterialet ser vi at det i perioder med Arbeiderpartiregjering kan oppleves som utfordrende for de andre organisasjonene å få gjennomslag for saker fordi LO og Ap har en nær relasjon. Dette tyder på at påvirkningsforsøk mot politiske partier ikke kan ses uavhengig av hvilke partier som sitter i maktposisjon. 55

67 6.4 Oppsummering Formålet med dette kapittelet var for det første å svare på hvilke politiske partier hovedorganisasjonene i løpet av innværende stortingsperiode har rettet sine påvirkningsforsøk mot. For det andre å svare på om det finnes variasjon mellom hovedorganisasjonene. I løpet av kapittelet har vi sett at LO i innværende stortingsperiode har konsentrert sitt påvirkningsarbeid mot Ap. LO er den eneste hovedorganisasjonen med et institusjonalisert samarbeid med et politisk parti, og som vi har sett i kapittel 5, utgjør kontakten med Ap en viktig del av det parlamentariske påvirkningsarbeidet. Samarbeidet gir LO en direkte tilgang til politikken i form av muligheten til å påvirke Ap sin politikk direkte. Det tette og etablerte samarbeidet med Ap gjør at LO har en privilegert informasjonstilgang til saker som er viktige for dem, mens de øvrige hovedorganisasjonene må holde seg oppdatert på den politiske dagsorden til enhver tid. Selv om organisasjonen i forbindelse med regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven rettet sine påvirkningsforsøk mot blant annet Krf, kunne vi lese at LO ikke så for seg at de kunne endre forslagene. Det ble dermed viktigere for organisasjonen å «vinne» opposisjonen. Datamaterialet ser dermed ut til å bekrefte forventningen om at LO i løpet av perioden har konsentrert sitt påvirkningsarbeid mot Ap. Samtidig illustrerer datamaterialet hovedorganisasjonenes påvirkningsarbeid ikke kan sees uavhengig av konkret sak. Hva gjelder de andre hovedorganisasjonene så vi at Unio ønsker å ha et godt forhold til partiene til venstre for sentrum. Likevel så vi at organisasjonen generelt i perioden og i tilknytning til prosessen omkring endringer i arbeidsmiljøloven, rettet sine påvirkningsforsøk mot partier i maktposisjon. Særlig har organisasjonen rettet sine påvirkningsforsøk mot KrF og Venstre. Dette tyder på at det i tilfellet Unio ikke nødvendigvis er sammenfallende politikk som spiller en rolle for hvor organisasjonen retter sine påvirkningsforsøk. YS har i liket med Unio rettet sine påvirkningsforsøk mot partier i maktposisjon i løpet av innværende stortingsperiode generelt og i forbindelse med prosessen knyttet til endringer i arbeidsmiljøloven. Kontakten med Høyre blir trukket frem, noe som kan tyde på at YS i perioden har hatt mer kontakt med dette partiet enn de andre politiske partiene i maktposisjon. Organisasjonen har imidlertid også hatt kontakt med MDG, som tyder på at organisasjonen også har kontakt med partier som ikke sitter i maktposisjon. Når det gjelder Unio og YS tyder datamaterialet på at organisasjonene i løpet av perioden har tendert mot å konsentrere sine påvirkningsforsøk mot partier i maktposisjon. Når det gjelder Akademikerne oppgir organisasjonen å ha hatt kontakt med alle partiene i løpet av perioden, og avviser at de har hatt mer kontakt med enkelte partier enn andre. 56

68 Det er dermed vanskelig å konkludere med hvorvidt organisasjonen i første rekke har rettet sin påvirkning mot partier i maktposisjon i løpet av perioden. Ut i fra svarene i intervjuet tyder det på at organisasjonen jobber strategisk mot alle partiene, uavhengig av politisk og ideologisk ståsted. Likevel, i prosessen knyttet til endringer i arbeidsmiljøloven, så vi at Akademikerne rettet sitt påvirkningsarbeid mot partier i maktposisjon og spesielt Krf. Vi kunne dessuten lese at organisasjonen hadde dialog med politisk utpekte i regjeringen både før og mens saken stod på den politiske dagsorden. I forbindelse med saken tyder dermed datamaterialet på at organisasjonen i første rekke rettet påvirkningsforsøk mot partier i maktposisjon. Datamaterialet gir imidlertid ikke grunnlag for å konkludere for perioden sett under ett. Oppsummert ser det ut til at hypotesen om at hovedorganisasjoner med et institusjonalisert forhold til et eller flere tenderer til konsentrerer seg om disse eller dette partiet, blir bekreftet, samtidig som at hovedorganisasjoner uten formelle institusjonaliserte bånd til et eller flere bestemte politiske parti i større grad retter sin påvirkning mot partier i maktposisjon. Når det gjelder Akademikerne er det imidlertid vanskelig å konkludere for perioden sett under ett. Med andre ord bryter funnene i denne oppgaven med tidligere litteratur presentert i kapittel 3, som sier at fagforeninger først og fremst retter påvirkningsforsøk mot partier til venstre for sentrum i tilfellet Unio, YS og Akademikerne i perioden Vi har i dette kapittelet dessuten sett at påvirkningsarbeid ikke kan sees uavhengig av hvilke politiske partier som sitter i maktposisjon eller hvorvidt regjeringen er en mindretalls- eller flertallsregjering. 57

69 7 Konklusjon og avslutning 7.1 Innledning Denne masteroppgaven har hatt to overordnede mål. Det første var å kartlegge hovedorganisasjonenes bruk av direkte administrative og parlamentariske strategier for å kaste lys over det relative styrkeforholdet mellom de direkte strategiene i dag. Det andre målet var å undersøke nærmere hvilke politiske partier hovedorganisasjonene rettet sine påvirkningsforsøk mot i løpet av innværende stortingsperiode og det fantes forskjeller mellom organisasjonene. En slik studie er interessant i seg selv fordi den bidrar unik informasjon om hvordan viktige og mektige organisasjoner på arbeidstakersiden i dag arbeider for å få politisk innflytelse. Fordi skillet i litteraturen har gått mellom direkte og indirekte strategier, var det utfordrende å etablere noen klare forventninger når det gjald hovedorganisasjonenes bruk av direkte strategier i dag. Endringer i det politiske system presentert i kapittel 3 dannet derfor utgangspunkt for å tro at forholdet mellom de direkte strategiene er annerledes i dag enn tidligere. Færre korporative organer, Stortingets mer fremtredende rolle og flere mindretallsregjeringer la grunnlaget for å etablere den generelle forventingen om at hovedorganisasjonene i dag benytter en balansert kombinasjon av administrative og parlamentariske strategier. Som empiriske indikatorer på det relative styrkeforholdet mellom strategiene, benyttet jeg hyppighet og vurdert viktighet. På tross av forventningen om balanse, antok jeg at hovedorganisasjonene bruk av strategier ville variere knyttet til hvor intensivt organisasjonene benyttet de ulike arbeidsmetodene. Organisasjonenes unike ressurser ble i kapittel 3 presentert som en mulig forklaring på en slik variasjon. Jeg etablerte en hypotese om at de hovedorganisasjoner som relativt sett har flest ressurser kan ta i bruk arbeidsmetoder mer intensivt enn hovedorganisasjoner med relativt sett færre slike ressurser. De politiske partiene i dag utgjør en viktig målgruppe når hovedorganisasjonene forsøker å påvirke offentlig politikk. Fordi strategitypologien ikke tar hensyn til den ideologiske høyrevenstre aksen forsøkte denne oppgaven derfor å nærmere undersøke hvilke politiske partier hovedorganisasjonene i løpet av perioden har rettet sitt påvirkningsarbeid mot. To teorier ble 58

70 presentert i forbindelse med dette: en som tilsa at interessegrupper så det som naturlig å påvirke «likesinnede» ideologiske partier og en som tilsa at interessegrupper i første rekke retter påvirkningsarbeid mot partier i maktposisjon, uavhengig av ideologisk og politisk ståsted. Som vi så i kapittel 3, gav litteraturen ingen klare forventninger i den ene eller den andre retningen når det gjelder hvilke partier fagforeninger betrakter som allierte. Oppgaven tok heller ikke sikte på å studere hovedorganisasjonenes politiske profil, da dette var utenfor oppgavens omfang. Likevel antok jeg at LO, på grunn av sitt institusjonaliserte forhold til Ap, i større grad tenderer til å konsentrere sine påvirkningsforsøk mot dette partiet. En generell hypotese ble dermed formulert: Hovedorganisasjoner med formelle og institusjonaliserte bånd til ett eller flere politiske partier tenderer til å konsentrere sine påvirkningsforsøk mot dette eller disse partiene, mens partipolitisk uavhengige hovedorganisasjoner tenderer til å rette sitt påvirkningsarbeid mot partier i maktposisjon, uavhengig av partienes politiske profil. Som et metodisk verktøy for å trekke ut mest mulig informasjon, valgte jeg å stille spørsmål om kontakt med partier i perioden , da endringer i arbeidsmiljøloven stod på den politiske dagsorden. For å kartlegge hovedorganisasjonenes bruk av direkte strategier, utarbeidet jeg et analytisk rammeverk med inspirasjon fra Binderkrantz (2005). Jeg samlet inn datamaterialet til studien ved hjelp av intervjuer med nøkkelinformanter og supplerte dette med informasjon fra organisasjonenes vedtekter, prinsipprogram og årsmeldinger. 7.2 Hovedfunn I denne masteroppgaven har vi sett at strategibruk i dag hovedsakelig er lik i de fire hovedorganisasjonene. I dag benytter organisasjonene seg av både administrative og parlamentariske strategier. Dette er i tråd med forventningene som ble presentert i kapittel 3. Til forskjell fra Binderkrantz (2005) sin opprinnelige typologi, fant jeg at det var behov for å skille mellom administrative strategier rettet mot faglig ansatte i embetsverket og administrative strategier rettet mot politisk utpekte i regjering, da jeg antok at organisasjonene ville skille mellom disse kontaktformene. I løpet av intervjuene ble det tydelig at informantene prioriterte disse kontaktformene forskjellig. I kapittel 5 laget jeg tre tabeller som illustrerte hvor ofte eller sjelden organisasjonene benyttet seg av de ulike strategiene. Det var i mange tilfeller vanskelig for informantene å gi et konkret 59

71 anslag når det gjaldt hvor ofte organisasjonene hadde kontakt med regjeringsapparatet og politiske partier. At det var vanskelig for informantene å svare på hyppighet knyttet til disse kontaktformene kan bety to ting. For det første kan det være vanskelig for informantene å gi et svar som er representativt for hele organisasjonen. En annen mulig forklaring kan være at kontakt med politiske aktører oppleves som sensitiv informasjon, som igjen kan tenkes å bli forsterket av at det nærmer seg stortingsvalg. Derfor fant jeg det formålstjenlig å legge til en ekstra kategori i tabellene: «varierer betydelig fra sak til sak». Argumentet bak å lage en slik kategori er for det første å illustrere at ved å unnlate å lage en slik kategori, kan en risikere å «presse» informantene til å plassere seg i en kategori som ikke er representativ for organisasjonens bruk av strategier. For det andre å vise at kontaktfrekvens er knyttet til sak. En av fordelene med å gjøre personlige intervju er nettopp å fange opp denne variasjonen. Av tabellene kunne vi lese at hovedorganisasjonene hadde hyppigst kontakt med faglig ansatte i embetsverket. Det kan være to forklaringer på dette: For det første er kontakten med faglig ansatte av en konstant karakter ved at mye av kontakten skjer gjennom formelle møteplasser. For det andre består denne kontakten uavhengig av det politiske klima. Imidlertid så vi at mye av samhandlingen mellom organisasjonene og faglig ansatte også er preget av uformell kontakt. En slik kontakt vil skje utenfor formelle møteplasser, og kan til en viss grad ses i sammenheng med at det har blitt færre korporative organer. På tross av at arbeidsmetoder rettet mot faglig ansatte er en hyppig bruk arbeidsmetode, så vi hvordan organisasjonene vurderer parlamentariske strategier og kontakt med regjeringsapparatet som viktigere enn kontakt med faglig ansatte i embetsverket når de søker innflytelse i offentlig politikk. Funnene stemmer godt overens med litteraturen som sier at Stortinget har fått en mer fremtredende rolle, og kan knyttes til hvordan organisasjonene vurderer innholdet i en slik kontakt. Samtlige organisasjoner betraktet kontakt med faglig ansatte som form for kunnskaps- og informasjonsutveksling. Den blir med andre ord ikke oppfattet som politisk. I tillegg uttrykker informantene at administrative strategier rettet mot faglig ansatte er en relativt enkel arbeidsmetode å ta i bruk fordi det er lavere terskel for å ta kontakt med ansatte i embetsverket enn med politikere. Hyppig brukte strategier sier dermed ikke noe om hvor viktige strategiene er for organisasjonene. Skal hovedorganisasjonene påvirke offentlig politikk er det kontakt med folkevalgte og regjeringsapparatet som gjelder. Studien finner dermed at det eksisterer en balanse i hovedorganisasjonenes bruk av strategier, i den forstand at samtlige organisasjoner benytter seg av både administrative og 60

72 parlamentariske strategier. Likevel er det parlamentariske strategier som blir vurdert som viktigst når hovedorganisasjonene forsøker å påvirke offentlig politikk I kapittel 5 så vi også hvordan LO skiller seg ut ved at organisasjonen tar i bruk direkte strategier mer intensivt enn de andre organisasjonene. LO har produsert klart flest høringssvar i perioden, og er den eneste av hovedorganisasjonene som oppgir å ha ukentlig kontakt med parlamentariske aktører. Den hyppige kontakten skyldes i stor grad det institusjonaliserte forholdet mellom LO og Ap. Organisasjonene har flest medlemmer og flest ansatte som gjør organisasjonen i stand til å i større grad benytte seg av aktiviteter rettet mot beslutningstakere. Datamaterialet ser dermed ut til å bekrefte hypotesen formulert i kapittel 3 om at organisasjoner med relativt sett flest ressurser kunne ta i bruk flere strategier mer intensivt enn hovedorganisasjoner med relativt sett færre slike ressurser. LO er i dag den klart største blant hovedorganisasjonene. Organisasjonen organiserer flest medlemmer og er den eldste blant organisasjonene. Til slutt i kapittel fem så vi også hvordan kontakt med regjeringsapparatet, partier og folkevalgte vil avhenge av hva som står på den politiske dagsorden, hvilket sted i beslutningsprosessen en sak befinner seg og om regjeringen er en flertalls- eller mindretallsregjering. Har regjeringen flertall, rettes påvirkningsforsøk fortrinnsvis mot regjeringen. Er regjeringen derimot i mindretall, rettes påvirkningsforsøk i større grad mot Stortinget. Datamaterialet viste også at strategibruk ikke kan sees uavhengig av hvilke politiske partier som sitter med regjeringsmakten. I perioder med Arbeiderpartiregjering vil LO ha en dominerende posisjon på grunn av deres formaliserte samarbeid med partiet. I slike perioder vil det være vanskeligere for de andre hovedorganisasjonene og nå gjennom til regjeringsapparatet. I kapittel 6 så vi hvilke partier organisasjonene i løpet av perioden har rettet sine påvirkningsforsøk mot. For perioden sett under ett tyder datamaterialet på at LO i første rekke har rettet sitt påvirkningsarbeid mot Ap, som kan knyttes til partenes formaliserte samarbeid. Hva gjelder de andre hovedorganisasjonene så vi at disse i større grad har rettet sitt arbeid mot partier i maktposisjon: Høyre, FrP, KrF og Venstre. Imidlertid så vi i prosessen knyttet til endringer i arbeidsmiljøloven at alle organisasjonene rettet påvirkningsforsøk mot partier i maktposisjon. Særlig regjeringens støtteparti KrF ble av samtlige hovedorganisasjoner oppfattet som en viktig aktør å jobbe opp mot. Likevel skilte LO seg ut ved at det for 61

73 organisasjonens del til slutt handlet om å «vinne opposisjonen». Datamaterialet ser dermed ut til å bekrefte forventningene om at hovedorganisasjoner med institusjonalisert samarbeid med et eller flere politiske partier tenderer mot å konsentrere sine påvirkningsforsøk mot disse, mens partipolitisk uavhengige organisasjoner tenderer til å rette sin påvirkning mot partier i maktposisjon. Det er imidlertid tydelig ut i fra datamaterialet at strategibruk ikke kan ses uavhengig av konkret sak. Funnene indikerer at det er nødvendig med mer forskning som tar sikte på å undersøke hvilke partier hovedorganisasjonene primært retter påvirkningsarbeid mot. 7.3 Videre forskning I dette siste avsnittet gir jeg noen avsluttende betraktninger om videre forskning. Innledningsvis påpekte jeg behovet for et bredere teoretisk rammeverk hva gjelder forholdet mellom de direkte strategiene i strategilitteraturen. Hovedutfordringen i denne masteroppgaven har vært mangelen på nettopp et slikt teoretisk rammeverk vedrørende det relative styrkeforholdet mellom direkte strategier og fagforeningers bruk av disse. Denne studien har således bidratt med datamateriale som kan brukes i fremtidig studier og sammenlikninger. I tillegg til å kaste lys over forholdet mellom administrative og parlamentariske strategier, har studiet også bidratt til å bedre forstå hvordan hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden i dag arbeider for å få gjennomslag for egne saker. I forlengelse av dette har studien også bidratt med informasjon om hvilke politiske partier hovedorganisasjonene i Norge i dag retter sin påvirkning mot. Denne masteroppgaven har imidlertid ikke gjort et forsøk på å undersøke hovedorganisasjonenes politiske profil. Funnene indikerer at flere studier er nødvendig for å trekke noen slutninger hva gjelder hovedorganisasjonenes påvirkning rettet mot politiske partier som gjelder utover innværende stortingsperiode og saken knyttet til endringer i arbeidsmiljøloven. De aller fleste casestudier har et begrenset generaliseringspotensial. Dette gjelder også i mitt tilfelle. Oppgaven er begrenset i den forstand at den kun evner å si noe om hovedorganisasjonenes bruk av direkte strategier i perioden Håpet er at denne oppgaven kan bidra med viktig informasjon som inviterer til flere studier der både generalisering utover en regjeringsperiode i Norge og generalisering utover den norske konteksten er mulig. 62

74 Litteraturliste Akademikerne. (2013). Akademikernes politikk for et helsefremmende og inkluderende arbeidsliv. Hentet fra Akademikerne. (2016a). Nye tanker gir gjennomslag. Akademikerne Hentet 13. mars 2017, fra Akademikerne. (2016b, oktober 27). Vedtekter for Akademikerne. Hentet 13. mars 2017, fra jer/vedtekter pdf Akademikerne. (udatert). Akademikernes høringsuttalelser. Hentet 8. mai 2017, fra Allern, E. H. (2010). Political parties and interest groups in Norway. ECPR Press. Arbeiderpartiet. (2017). Sentralstyret. Hentet 5. april 2017, fra Arbeids-og sosialdepartementet. (2014, oktober 7). Delvis utsatt høringsfrist for forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Hentet 3. februar 2017, fra Arbeids-og sosialdepartementet. (2016a, januar 6). Arbeidstidsutvalget: oversikt over forslag i NOU 2016:1. Hentet 4. mai 2017, fra Arbeids-og sosialdepartementet. (2016b, mars 8). Styrer, råd og utvalg. Hentet 14. mai 2017, fra Arbeids-og sosialdepartementet. (2017a). Endringer i arbeidsmiljøloven fra 1. juli Hentet 25. april 2017, fra Arbeids-og sosialdepartementet. (2017b). IA-avtalen Hentet 8. mai 2017, fra Arbeids-og sosialdepartementet. (2017c, januar 10). Det tekniske berekningsutvalet for inntektsoppgjera (TBU). Hentet 11. mai 2017, fra Arbeids-og sosialdepartementet. (2017d, april 4). Inntektspolitikk og lønnsoppgjør. Hentet 11. mai 2017, fra Beckmann, M., & Hall, R. (2013). Interview Research in Political Science. (L. Mosley, Red.). Ithaca, N.Y: Cornell University Press. Bergsli, A. T. (2016, april 20). Litt flere fagorganiserte i 2014, men litt færre tariffdekkede. Hentet 15. mai 2017, fra 63

75 Beyers, J., Braun, C., Marshall, D., & Bruycker, I. D. (2014). Let s talk! On the practice and method of interviewing policy experts. Interest Groups & Advocacy, 3(2), Binderkrantz, A. (2005). Interest Group Strategies: Navigating Between Privileged Access and Strategies of Pressure. Political Studies, 53(4), Binderkrantz, A. (2008). Different Groups, Different Strategies: How Interest Groups Pursue Their Political Ambitions. Scandinavian Political Studies, 31(2), Binderkrantz, A., & Krøyer, S. (2012). Customizing strategy: Policy goals and interest group strategies. Interest Groups & Advocacy, 1(1), Bjørgum, J. (1999). I Arbeiderhistorie Tema: LO 100 år (s ). Brannsten, P., Iversen, T., & Moe, S. (1985). Alt om LO: historikk, vedtekter, lover, oppgaver, samarbeidsformer, de enkelte forbund m.m. (L. Valstrand, Red.). Oslo: Tiden. Bratberg, Ø. (2014). Tekstanalyse for samfunnsvitere (1. utgave). Oslo: Cappelen Damm akademisk. Bryman, A. (2012). Social research methods (4th ed.). Oxford: Oxford University Press. Bull, E. (1968). Norsk fagbevegelse: Oversikt over fagorganisasjonens utvikling (2.utgave). Oslo: Tiden Norsk Forlag. Hentet 10. mars 2017, fra Christensen, S. H. (2014, april 11). LO og Ap styrker samarbeidet. Hentet 4. mai 2017, fra Christensen, T., Egeberg, M., Larsen, H. O., Lægreid, P., & Roness, P. G. (2010). Forvaltning og politikk (3. utg.). Oslo: Universitetsforlaget. Dür, A., & Mateo, G. (2016). Insiders versus outsiders: interest group politics in multilevel Europe. Oxford University Press. Ebbinghaus, B. (1995). The Siamese Twins: Citizenship Rights, Cleavage Formation, and Party-Union Relations in Western Europe. International Review of Social History, 40(S3), Egeberg, M., Olsen, J. P., & Sætren, H. (1978). Organisasjonssamfunnet og den segmenterte stat. I J. P. Olsen (Red.), Politisk organisering: organisasjonsteoretiske synspunkt på folkestyre og politisk ulikhet. Bergen: Universitetsforlaget. Hentet 12. april 2017, fra Fink, A. (2002). How to Ask Survey Questions. SAGE Publications Incorporated. Gallagher, M. (2013). Interview Research in Political science. (L. Mosley, Red.). Ithaca, N.Y: Cornell University Press. 64

76 Gallagher, M., Mair, P., & Laver, M. (2011). Representative government in modern Europe (5th ed.). McGraw-Hill Higher Education. Gisle, J., Stokke, T. A., & Thingsaker, B. (2014, november 12). Fagforening. I Store norske leksikon. Hentet 2. mars 2017, fra Gumbrell-McCormick, R., & Hyman, R. (2013). Trade Unions in Western Europe: Hard Times, Hard Choices. Oxford: OUP Oxford. Jacobsen, D. I., & Thorsvik, J. (2009). Hvordan organisasjoner fungerer (3.utgave). Fagbokforlaget. Kolberg, M. (2015, januar 28). Derfor er det storstreik i dag. Hentet 5. mai 2017, fra Leech, B., Baumgartner, F. R., Berry, J. M., Hojnacki, M., & Kimball, D. C. (2013). Interview Research in Political Science. (L. Mosley, Red.). Ithaca, N.Y: Cornell University Press. Lijphart, A. (2012). Patterns of democracy: government forms and performance in thirty-six countries (2nd ed.). Yale University Press. LO. (2013). Beretning Landsorganisasjonen i Norge. Hentet 10. mai 2017, fra LO. (2014a). Beretning Landsorganisasjonen i Norge. Hentet 10. mai 2017, fra LO. (2014b). Høringsuttalelser. Hentet 8. mai 2017, fra LO/Horingsuttalelser/ LO. (2015). Beretning Landsorganisasjonen i Norge. Hentet 10. mai 2017, fra LO. (2016). Beretning Landsorganisasjonen i Norge. Hentet 10. mai 2017, fra LO, & Arbeiderpartiet. (2015). Fagligpolitisk plattform 2015 til 2019 fra LO og Arbeiderpartiet. LO-media. Hentet 15. mai 2017, fra Lov om offentlige tjenestetvister (1958). Hentet 10. mars 2017, fra Lund, T. (Red.). (2002). Metodologiske prinsipper og referanserammer. I Innføring i forskningsmetodologi (s ). Unipub. 65

77 Marshall, D. (2015). Explaining Interest Group Interactions with Party Group Members in the European Parliament: Dominant Party Groups and Coalition Formation. JCMS: Journal of Common Market Studies, 53(2), Nergaard, K. (2016, april 20). Antall fagorganiserte og organisasjonsgrad i Norge. Hentet 5. mai 2017, fra Nordby, T. (1994). Korporatisme på norsk: Oslo: Universitetsforlaget. Nordby, T. (2004). I politikkens sentrum: variasjoner i Stortingets makt (2. rev. utg.). Oslo: Universitetsforlaget. NOU 2003:19. (2003). Makt og demokrati: sluttrapport fra Makt- og demokratiutredningen. (NOU No. 19). Oslo: Statens forvaltningstjeneste Informasjonsavdelingen. Hentet 11. mai 2017, fra NOU 2013:13. (2013, desember 3). NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi. Hentet 11. mai 2017, fra NOU 2016:15. (2016, september 20). NOU 2015:15 Lønnsdannelsen i lys av nye økonomiske utviklingstrekk. Hentet 11. mai 2017, fra Otjes, S., & Rasmussen, A. (2015). The collaboration between interest groups and political parties in multi-party democracies: Party system dynamics and the effect of power and ideology. Party Politics, Rommetvedt, H. (2005). Norway: Resources count, but votes decide? from neo-corporatist representation to neo-pluralist parliamentarism. West European Politics, 28(4), Siaroff, A. (1999). Corporatism in 24 industrial democracies: Meaning and measurement. European Journal of Political Research, 36(2), Spence, T., & Bjørke, M. K. (2006, november 11). - Naturlig at vi har makt. Hentet 6. mai 2017, fra SSB. (2015a). Medlemer i arbeidsgivar- og arbeidstakarorganisasjonar: Akademikerne. Hentet 24. april 2017, fra SSB. (2015b). Medlemer i arbeidsgivar- og arbeidstakarorganisasjonar: Landsorganisasjonen i Norge. Hentet 24. april 2017, fra SSB. (2015c). Medlemer i arbeidsgivar- og arbeidstakarorganisasjonar: Unio. Hentet 24. april 2017, fra 66

78 SSB. (2015d). Medlemer i arbeidsgivar- og arbeidstakarorganisasjonar: Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Hentet 24. april 2017, fra Statsministerens kontor. (2013, oktober 16). Politisk plattform. Hentet 25. april 2017, fra Strategy. (2017). Oxford Dictionaries. Hentet fra Taylor, A. J. (1989). Trade unions and politics: a comparative introduction. London: Macmillan. Thesen, G., & Rommetvedt, H. (2009). Norske organisasjoners strategier for politisk innflytelse. I R. H. Waldahl & B. Enjolras (Red.), Frivillige organisasjoner og offentlig politikk. Oslo: Novus. Tørres, L. (2010). Bak fanene. Oslo: Gyldendal arbeidsliv. Unio. (2015a). Unios melding for perioden 12. november 2014 til 17. november Hentet 16. mai 2017, fra Unio. (2015b). Unios prioriteringer Hentet 16. mai 2017, fra Unio. (2015c, juli 12). Unios Vedtekter. Unio. Hentet 12. mai 2017, fra Unio. (udatert). Høringer. Hentet 8. mai 2017, fra Wollebæk, D., & Selle, P. (2002). Det nye organisasjonssamfunnet: demokrati i omforming. Bergen: Fagbokforlaget. YS. (2014a, oktober 15). Prinsipprogram YS. Hentet 14. april 2017, fra YS. (2014b, oktober 15). YS vedtekter. YS. Hentet 14. april 2017, fra YS. (udatert). Inkluderende arbeidsliv. Hentet 8. mai 2017, fra Østbø, I. B. (2010). Storting og regjering (2. rev. og bearb. utg.). Oslo: Schibsted Forlag. 67

79 68

80 Vedlegg Intervjuguide. Intervjuguide Tusen takk for at du tar deg tid til å snakke med meg. Som jeg har nevnt tidligere, ønsker jeg å undersøke hvilke arbeidsmetoder og kontaktformer din organisasjon bruker for å få gjennomslag for egne synspunkter i offentlig politikk. Intervjuet varer omtrent en time, hvis dette er greit for deg. Undersøkelsen er en del av en masteroppgave ved Universitetet i Oslo, og informasjonen vil kun bli benyttet i forskningssammenheng. Intervjuet handler om perioden fra Solberg I ble valgt inn i regjering og frem til i dag. Den første delen vil være av en mer generell art, før vi går over til å snakke om perioden hvor endringene av Arbeidsmiljøloven stod i fokus. Du kan selv velge om prosjektet kan bruke ditt navn ved publisering. Jeg vil understreke at din deltakelse i undersøkelsen er frivillig, og du kan trekke deg på hvilket som helst tidspunkt i prosessen. Prosjektet er meldt til og godkjent av Personvernombudet for forskning ved Norsk Senter for Forskningsdata (NSD). Før vi starter ønsker jeg å spørre deg om det er greit at jeg tar opp samtalen? Hvis du ønsker det, kan jeg sende deg de delene av samtalen som skal brukes i masteroppgaven. Først skal vi snakke litt generelt om hvilke arbeidsmetoder dere har tatt i bruk i løpet av innværende Stortingsperiode ( ). Har (organisasjonens navn) hatt kontakt med faglig ansatte i embetsverket i løpet av perioden? I direktorat/ytre etater, ansatte i departementene. Drøftet dere saker i utvalg eller komiteer dere var en del av? For eksempel arbeidsutvalg i forbindelse med NOU-er? Svarte dere på forespørsel om kommentarer i perioden? (Høringer). I så fall, kan du si noe om hvor ofte/sjelden dere har en slik kontakt? 69

81 Har (organisasjonens navn) hatt kontakt med politisk utpekte i regjeringen? Tok dere kontakt med ministre? Tok dere kontakt med regjeringen? Tok dere kontakt med regjeringsrådgivere? I så fall, kan du si noe om hvor ofte eller sjeldent dere har en slik kontakt? Har (organisasjonens navn) hatt kontakt med politikere og partier i den aktuelle perioden? Tok dere kontakt med parlamentariske komiteer på Stortinget? Tok dere kontakt med talspersoner fra partiene? Tok dere kontakt med partigrupper? Tok dere kontakt med stortingsrepresentanter? Hva med partiorganisasjonene utenom Stortinget? I så fall, kan du si noe om hvor ofte eller sjelden en slik kontakt forekom. Vil du si at dette er en god beskrivelse av foregående stortingsperiode også? (Jeg vet dette kan være utfordrende å svare på, hvis du ikke vet er det helt i orden). Generelt, kan du si noe om hvilken betydning ulike typer myndighetskontakt har hatt for din organisasjon? Oppsummerer de ulike strategiske arbeidsmetodene. - Svært viktig, noe viktig, mindre viktig, ikke viktig. Har (organisasjonens navn) vært med å utarbeide partiprogram i ett eller flere partier nasjonalt? Hvis ja, hvilke parti? Vi skal nå gå over i intervjuets andre del og snakke mer konkret om (organisasjonens navns) arbeidsmetoder i forbindelse med prosessen rundt endring av Arbeidsmiljøloven ( ). 70

82 Hvilke aktører rettet dere arbeid mot i forbindelse med forslaget? Embetsverket- direktorat, ytre etater, ansatte i departement, svar på høringer. Politisk utpekte i regjering- ministre, statssekretærer. Stortinget- politiske parti: hvilke? Og hvor ofte forekom en slik kontakt? - Daglig, ukentlig, månedlig, årlig? Så til et spørsmål om (organisasjonens navn) synspunkter i den aktuelle saken. Hva ønsket organisasjonen å oppnå? Nå nærmer vi oss slutten av intervjuet. Før vi avslutter, er det noe du ønsker å tilføye? Finnes det kontaktformer eller aktører vi ikke har snakket om til nå? Er det andre aktører i (organisasjonens navn) du mener jeg bør snakke med, eller relevante dokumenter du ønsker å dele? Tusen takk for at du stilte til intervju! 71

83 Informantbrev. Instituttet for Statsvitenskap Universitetet i Oslo De norske hovedorganisasjonenes bruk av direkte strategier for politisk påvirkning. Bakgrunn og formål: Jeg er masterstudent ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Jeg skriver for tiden en masteroppgave om de fire norske hovedorganisasjonene Unio, LO, YS og Akademikerne og deres bruk av arbeidsmetoder for å påvirke offentlige politikk. Formålet med undersøkelsen er å få innsikt i hvordan organisasjonene jobber for å få innflytelse og å sammenlikne organisasjonenes arbeidsmetoder. Jeg ønsker spesielt å studere hvordan hovedsammenslutningene benytter ulike kontaktformer for å øve innflytelse på folkevalgte beslutningstakere og offentlige tjenestemenn i forvaltningen. I tillegg er jeg interessert i hvordan dere forholder dere til de politiske partiene på Stortinget. Tidsrommet jeg ønsker å studere er innværende Stortingsperiode ( ). Den første delen av intervjuet vil behandle kontaktformer i perioden generelt, mens del to vil fokusere på arbeidsmetoder knyttet til prosessen rundt endringene i Arbeidsmiljøloven spesielt. Jeg kontakter deg fordi du har god kunnskap om organisasjonen og dens arbeidsmetoder. Jeg mener du kan gi meg den informasjonen jeg søker. 72