Demokratisering og nasjonsbygging i Norge

Transkript

1 304 Del 4: Ca Kapittel 13: Demokratisering og nasjonsbygging i Norge Nærbilde > > > ÅRET ER På øvre dekk i fangeskipet «Niger» i Portsmouth sitter Osol Tellefsen fra Høvåg i Aust-Agder og skriver et «Lykønskning-Brev» til sin kone Karen Andersdatter. I mange dager har han arbeidet med brevet. Men tid har Osol nok av. I mer enn fire år har han sittet i «prisonen» og drømt om Karen og den lille sønnen, Tobias, som han ikke engang har sett. Det er fem år siden han sa farvel til Karen hjemme i Høvåg. De hadde akkurat rukket å gifte seg da Osol mønstret på en båt som skulle til England med trelast. Turen skulle bare ta noen uker. Så fikk de uvær utenfor kysten av Wales. Båten forliste, men alle om bord ble plukket opp av fiskere og brakt i land i Cardigan. Der fikk de nyheten: Danmark-Norge og Storbritannia var i krig med hverandre. Britene hadde noen uker i forveien bombardert København og forsynt seg med den dansk-norske krigsflåten. Siden Osol kom til Cardigan, var ikke noe gått som det skulle. Han hadde dratt videre til London, der han fikk hyre som styrmann på en norsk galeas. Mannskapet hadde gitt løfter til britene om å seile rett hjem til Norge. Hvis ikke, ville de bli satt i arrest øyeblikkelig. Men de hadde ikke reist rett hjem. Sommeren 1808 ble de oppbrakt av et britisk krigsskip, og siden da hadde han sittet fengslet i Portsmouth. Den ene dagen var den andre lik. Landlov kom ikke på tale. Hvor lenge må han bli her? Da den britiske kong Georg 3. feiret sitt femtiårsjubileum som monark i 1809, var alle høyere offiserer blitt løslatt. Men Osol må sitte, kanskje til krigen er over. Det føles bittert og urettferdig. Han har skrevet utallige søknader om å bli frigitt. Alle er blitt avslått. Osul lengter hjem og bøyer seg igjen over brevet til Karen. Elleve fangeskip ligger ankret opp ved siden av hverandre på havna. På de underste dekkene, der lufta er dårligst og varmen om sommeren ikke til å holde ut, sitter franske krigsfanger. De stikker hendene ut gjennom gitrene i kanonportene og skriker. Ansiktene er bleke og øynene gale. Da Osol første gang så disse skitne og skjeggete krigsfangene, var han blitt redd. Så ille ble det likevel ikke. Danske og norske fanger fikk langt bedre behandling enn franskmennene. Maten kunne ha vært verre. Noen ganger fikk de halvråttent kjøtt og dårlig sild, men «labscussen» var ganske god, selv om det nesten bare var poteter i den. Og Osol hadde mange han kunne snakke med. Han var

2 Kapittel 13: Demokratisering og nasjonsbygging i Norge 305 langt fra den eneste som kom fra kysten mellom Kristiansand og Lillesand. Skrivekyndig som han var, hadde han hjulpet mange nordmenn med å skrive brev hjem. Brevene ble tatt hånd om av misjonærer som ofte kom om bord for å preke Guds ord. Osol hadde sendt flere brev til Karen, og han hadde fått svar. Det var ikke så galt der hjemme. Slektninger hjalp til med både penger og mat. Han er sikker på at han en gang vil få se Karen igjen. Og Tobias! Hvordan ser han ut, mon tro? Osol tegner et anker og et par småfugler som gutten kanskje vil like. Osol bretter pent sammen det ferdige brevet til Karen. Han er fornøyd med resultatet. Han synes han kan se Karen for seg når hun åpner brevet med ankeret og småfuglene. Tobias står ved siden av, peker på fuglene og ler. Osol folder hendene og ber Vårherre om at krigen snart må være over. Dette er lykkønskningsbrevet fra «prisonfangen» Osol Tellefsen til sin kone Karen Andersdatter. Når brevet brettes sammen på den rette måten, blir det til en liten firkantet pakke med et rødt hjerte på. Beretningen er basert på Berit Eide Johnsens bok Han sad i prisonen, Oslo 1993.

3 306 Del 4: Ca : Danmark-Norge trekkes inn i napoleonskrigene 1814: Den norske grunnloven 1830-årene: Kampen for et norsk skriftspråk starter for alvor 1840-årene: Nasjonalromantikken begynner å gjøre seg gjeldende i Norge 1851: Jødeparagrafen oppheves i Grunnloven 1860: Ny skolelov 1860-årene: Bondevennforeninger stiftes for å styrke bøndenes sak 1869: Årlige storting 1870-årene: Striden om statsrådssaken 1882: Riksrett mot regjeringen 1884: Parlamentarismens gjennombrudd. Venstre og Høyre stiftes 1887: Arbeiderpartiet stiftes 1898: Allmenn stemmerett for menn 1890-årene: Unionsspørsmålet settes på dagsordenen 1899: «Det reine norske flagg» innføres 1905: Den svensk-norske unionen oppheves. Norge blir et selvstendig monarki med Haakon 7. som konge 1913: Allmenn stemmerett for kvinner De to store temaene i nordamerikansk og europeisk historie utviklingen av demokrati og nasjon dominerte også norsk historie mellom 1800 og I dette kapitlet skal vi se at grunnsteinen for både folkestyre og nasjon i Norge ble lagt i løpet av ett begivenhetsrikt år: Deretter gikk den demokratiske utviklingen nokså langsomt inntil den igjen skjøt fart under en langvarig strid som toppet seg i 1884: kampen om parlamentarismen, som denne striden gjerne kalles. Videre skal vi se at det gjennom hele 1800-tallet foregikk en nasjonal bevisstgjøringsprosess, drevet fram av en systematisk kulturell nasjonsbygging. Nordmennene tok som andre folkeslag til å dyrke sin kulturelle egenart. I det siste tiåret av 1800-tallet løp den nasjonale og demokratiske utviklingen sammen og resulterte i en ny strid, knyttet til unionen med Sverige. Unionen ble oppløst i 1905, samtidig som Norge ble et moderne konstitusjonelt monarki. Danmark-Norge i krig Tanken om at Norge skulle bli en selvstendig stat var ved inngangen til 1800-tallet ganske fjern for de fleste. Som vi så i kapittel 9, hadde Norge helt siden seinmiddelalderen vært i en tett union med Danmark. Likevel hadde utviklingen på og 1700-tallet styrket Norge. Folketallet var gått opp, og utviklingen innenfor skipsfart, fiskeri og trelasthandel hadde bedret økonomien og hevet levestandarden for de fleste. Dette hadde bidratt til å etablere en overklasse i landet som var opptatt av norsk næringsutvikling og å opprette institusjoner som universitet og bank i Norge. På 1700-tallet hadde det også vokst fram en norsk patriotisme som var med på å styrke den norske identiteten. I 1770-årene ble Det Norske Selskab etablert i København. Det var en forening for nordmenn i hovedstaden, der særlig diktere og studenter møttes for å høre patriotiske dikt og sanger. Det var likevel forhold utenfor Norge som skulle utløse hendelsene som endte med norsk selvstendighet i At Danmark-Norge ble trukket inn i napoleonskrigene, skulle bli begynnelsen til slutten på den dansk-norske unionen. Krig, blokade og nød Fram til 1807 hadde Danmark-Norge klart å holde seg utenfor napoleonskrigene. Men i august dette året seilte britiske krigsskip inn mot København. Der lå den dansk-norske krigsflåten, som britene fryktet skulle falle i

4 hendene på Napoleon. De krevde at det nøytrale Danmark enten skulle gå med i krigen mot franskmennene eller utlevere hele flåten. Danskene avslo, og 2. september begynte bombardementet av København. Hver natt i fem døgn haglet britiske granater over byen, og 2000 københavnere ble drept eller såret. Danskene kapitulerte 7. september. I oktober kunne britene seile hjem med den dansk-norske flåten som bytte. Flåteranet betydde slutten på en nesten hundre års fredsperiode for Danmark-Norge, som nå søkte beskyttelse i en allianse med Napoleon i krigen mot Storbritannia. Flåteranet og alliansen med Napoleon førte til at Danmark-Norge ble tvunget til å delta i fastlandsblokaden av Storbritannia (se side 284). Britene svarte med sin egen handelsblokade og sperret skipsfarten i Nordsjøen og Skagerrak. For Norge ble handelsblokaden og krigen mot Storbritannia en katastrofe. I britiske havner og på havet ble norske skip beslaglagt, og rundt 5000 norske sjøfolk ble tatt i arrest. En av dem var Osol Tellefsen fra Høvåg, som vi møtte i innledningen til dette kapitlet. Bare i 1807 ble 560 norske fartøyer, eller mer enn tredjeparten av den norske flåten, tatt av britene. Like alvorlig var det at eksporten av fisk og trelast, de viktigste norske eksportnæringene, ble fullstendig lammet. Det mest dramatiske for den vanlige norske kvinne og mann var likevel at importen av dansk korn stoppet opp. Norge var helt avhengig av denne importen, siden nesten halvparten av alt korn som trengtes i Norge, kom fra Danmark. Da kornavlingene på Østlandet sviktet i 1808, slo hungersnøden til med full tyngde året etter. Bark ble skavet av trestammene, finmalt og brukt til brødbaking i stedet for mel. Mange sultet, og dødeligheten steg voldsomt. I 1812 slo avlingene igjen feil, og det ble enda en gang barkebrødstider i landet. I krigs- og blokadeårene kom det til alvorlige interessemotsetninger Dette bildet fra 1808 viser britenes bombardement av København i september året før. Etter et samtidig maleri av C.A. Lorentzen.

5 308 Del 4: Ca mellom Danmark og Norge. Hungersnød og sammenbrudd i norske eksportnæringer førte til en stadig sterkere kritikk av det danske styret. Særlig blant handelsborgerne ble det tatt til orde for en egen norsk utenrikspolitikk. Porselensmaleri fra 1808 av Jean Baptiste Bernadotte, seinere kong Karl Johan av Sverige og Norge. Norge mister gammelt land Færøyene, Island og Grønland ble lagt under Norge på 1100 og 1200-tallet, da det såkalte Norgesveldet var på sitt største (se side 140). Da Danmark måtte avstå Norge til Sverige i 1814, beholdt Danmark herredømmet over de tre vesterhavsøyene. Island fikk selvstyre under den danske kongen i 1918, og ble en selvstendig republikk i Færøyene og Grønland er fremdeles under dansk styre, riktignok med stor grad av selvstyre. Karl Johan I 1808 angrep Russland Finland, som hadde vært svensk siden 1300-tallet. Krigen førte til at svenskene måtte avstå Finland til Russland. Som en følge av dette ble den svenske kongen avsatt ved et statskupp i Samtidig ble eneveldet avskaffet i Sverige. Tronen ble overtatt av den 60 år gamle Karl 13. Han var barnløs, og jakten på en tronarving begynte. I 1810 falt valget på en av Napoleons mektigste generaler, Jean Baptiste Bernadotte, som tok navnet Karl Johan. Han ble foretrukket på grunn av sine militære egenskaper, og fordi han var svært velstående og kunne yte den svenske statskassen nødvendige lån. Men først og fremst håpet svenskene at en tilnærming til Frankrike og Napoleon skulle føre til at Finland ble gjenerobret. Karl Johan fikk derfor ganske frie hender i styringen av svensk utenrikspolitikk. Men Karl Johan forsto at Finland vanskelig lot seg gjenerobre. I stedet gikk han nå målbevisst inn for å fullbyrde en gammel svensk drøm om å erobre Norge. Han sluttet fred med Russland og foreslo en byttehandel overfor tsaren: Russerne skulle få beholde Finland mot at de hjalp Sverige til å vinne Norge. Dette gikk tsaren med på og lovte Sverige militær støtte i et felttog mot nabolandet. Stormaktene Storbritannia og Preussen var på sin side villige til å la Sverige få Norge dersom svenskene gikk med i krigen mot Frankrike. Fristet av disse løftene trakk Karl Johan med seg Sverige inn i krigen mot Frankrike. For å sikre seg at den danske kong Fredrik 6. avsto Norge, lot Karl Johan en del av sine tropper på kontinentet rykke nordover. Den eneste trefningen mellom svenske og danske soldater fant sted ved byen Kiel i desember 1813, der danskene led nederlag. Nå begynte noen hektiske arbeidsuker for å få til en fredsavtale. Karl Johan hadde knapt om tid. Så snart avtalen var undertegnet i Kiel, måtte han skynde seg til Paris for å delta i sluttoppgjøret mot Napoleon Bonaparte. Mot norsk selvstendighet Fredsavtalen i Kiel Kieltraktaten ble undertegnet i januar Om Norge sier traktaten at kongen av Danmark avstår landet til kongen av Sverige og hans etterfølgere, men at Norge skal bestå som en selvstendig stat i unionen. Det innebar at Norge ikke skulle bli en del av den svenske staten, men inngå i en personalunion, slik som på begynnelsen av 1300-tallet en politisk union mellom to selvstendige stater, men med felles konge.

6 Kapittel 13: Demokratisering og nasjonsbygging i Norge 309 I Norge møtte Kielfreden blandede reaksjoner. Mange brukseiere og handelsborgere kunne godt tenke seg en union med Sverige, særlig etter at landet hadde avskaffet eneveldet og fått en konstitusjonell styreform. Men for både borgere og embetsmenn var ønsket om en fri forfatning det viktigste. Unionsspørsmålet var i utgangspunktet underordnet. Likevel ble den norske motstanden mot Kielfreden sterk. Det skyldes først og fremst at den danske prinsen Kristian Fredrik våren 1814 gikk inn for å mobilisere flest mulig nordmenn for tanken om et fritt og selvstendig Norge. Kristian Fredrik Tidlig om morgenen 21. mai 1813 ble prins Kristian Fredrik smuglet i land på Hvaler i Østfold. Prinsen hadde kledd seg ut som matros og kom i en liten fiskebåt. Med tittelen stattholder skulle han i en krisetid fungere som den danske kongens representant i Norge. Kristian Fredrik var 26 år gammel, han var målbevisst, selvsikker og sjarmerende, med utsøkte talegaver og enestående evner til å inspirere og begeistre. Da Kristian Fredrik ble kjent med innholdet i Kieltraktaten, startet han et norsk opprør som skulle forhindre en union mellom Norge og Sverige. Dersom opprøret lyktes og stormaktene ikke satte seg imot, ville Kristian Fredrik først bli konge i et selvstendig Norge for seinere å overta den danske tronen, som han hadde arverett til. Når Fredrik 6. en gang falt fra, ville de to landene igjen kunne forenes under én konge, nemlig Kristian Fredrik selv. Men for å få nordmennene med seg måtte Kristian Fredrik gå med på at eneveldet skulle avskaffes. Prinsen måtte godta at han skulle velges etter prinsippet om folkesuverenitet, slik dette var formulert av opplysningsmennene Locke og Rousseau (se side 181). Det betydde at kongen skulle utpekes av folkevalgte representanter i en nasjonalforsamling. Kristian Fredrik bestemte derfor at det skulle velges representanter til en riksforsamling som skulle utarbeide en grunnlov og velge landets konge. Prins Kristian Fredrik kom til å spille en avgjørende rolle under det norske opprøret våren Han var en flott og sjarmerende mann som vant mange nordmenn for sin sak. Bildet er malt av J.L. Lund i Riksforsamlingen på Eidsvoll Valgene til riksforsamlingen fant sted i kirkene landet rundt. Først avla velgerne en høytidelig ed om å hevde Norges selvstendighet. Deretter gikk forsamlingen til valg. I april kunne 112 representanter møtes i riksforsamlingen, som ble holdt på eiendommen til handelsmannen Carsten Anker på Eidsvoll. Anker selv var ikke til stede. Han var sendt til Storbritannia for å tale Kristian Fredriks sak. Riksforsamlingens oppgave var å utarbeide Norges første frie grunnlov. Men tida var knapp; Karl Johan var alt på vei hjem fra Frankrike. Det sterke tidspresset hindret likevel ikke meningsutvekslinger som avslørte dype motsetninger, særlig i spørsmålet om Norge skulle følge Kristian Fredriks linje eller gå inn i en union med Sverige. Et stort flertall av representantene mente at dette spørsmålet i realiteten

7 310 Del 4: Ca var avgjort gjennom eden i kirkene om norsk selvstendighet. Flertallet gikk derfor inn for et selvstendig norsk kongerike under Kristian Fredrik. De er blitt kalt selvstendighetspartiet, mens deres motstandere ga dem navnet prinsepartiet eller danskepartiet. Partiets ledere var sorenskriver Christian Magnus Falsen og professor Georg Sverdrup. Selvstendighetspartiets hovedmotstander var Herman Wedel Jarlsberg. Han var den ubestridte lederen for den gruppa samtida kalte svenskepartiet, men som i ettertid er blitt kalt unionspartiet. Wedel hadde lenge vært tilhenger av en union med Sverige, særlig etter at eneveldet var blitt avskaffet der i I tillegg vurderte han en union med Sverige som et nødvendig resultat av de politiske begivenhetene i Å gjøre opprør mot Kieltraktaten var etter hans oppfatning umulig, siden stormaktene etter all sannsynlighet ville gå inn for den. Stemmerett Grunnloven av 1814 ga stemmerett til embetsmenn, bedrestilte byborgere og bønder som enten eide, eller som i mer enn fem år hadde leid jord. De måtte være over 25 år og ha bodd minst fem år i Norge. Til sammen utgjorde det mer enn 40 prosent av alle menn over 25 år. Sammenlignet med andre europeiske land var dette en høy andel av befolkningen. Grunnloven av 17. mai Den 16. mai ble punktene i den nye norske Grunnloven lest opp. Dagen etter møtte representantene i galla for å velge Kristian Fredrik til konge. Unionspartiet forsøkte i det lengste å vri seg unna kongevalget. Men selvstendighetspartiet mente at grunnlovsarbeidet ikke var avsluttet før kongen var valgt. Wedel og hans meningsfeller ga seg, Kristian Fredrik ble enstemmig valgt til Norges konge, og Grunnloven ble undertegnet av alle de 112 representantene. Den nye norske Grunnloven var sterkt preget av Montesquieus lære om maktfordeling (se side 277). Den utøvende makt skulle ligge hos kongen og hans regjering. Arven fra eneveldet medførte at kongemakten ble gjort sterk: Kongen kunne velge sine statsråder uavhengig av Stortinget, og han trengte ikke å følge rådene som regjeringen ga ham. Men kongen og regjeringen var pålagt å styre i samsvar med Norges lover. Den lovgivende makt ble en folkevalgt nasjonalforsamling som fikk navnet Stortinget. I tillegg til å vedta lover skulle Stortinget ha rett til å pålegge folket skatter og avgifter for å kunne dekke offentlige utgifter. Den dømmende makt ble lagt til domstolene, med Høyesterett som den øverste myndighet. Grunnloven ga svært mange norske borgere stemmerett og mulighet til å bli valgt inn i Stortinget (se ramme). Ja, reglene for stemmerett og valg til nasjonalforsamlingen ble så demokratiske at mange av eidsvollsmennene snart skulle bli forskrekket over hva de hadde vært med på å vedta. Grunnlovens bestemmelser om vern av enkeltindividets personlige frihet ble vedtatt enstemmig og uten diskusjon. Rettssikkerhet og respekt for eiendomsretten skulle lovfestes. Ingen lov måtte ha tilbakevirkende kraft. Ingen skulle dømmes uten etter lov, og ingen straffes uten etter dom. Ingen skulle være nødt til å gi fra seg eiendom uten full erstatning fra staten. I tillegg skulle Norge være et land med trykkefrihet. Derimot ble religionsfrihet ikke sikret gjennom Grunnloven. Jøder og jesuitter fikk ikke adgang til riket, og religionssamfunn utenfor statskirken var forbudt.

8 I union med Sverige Da grunnlovsarbeidet på Eidsvoll var på sitt mest intense, kom meldingene om at Karl Johan ville gå til krig for å gjennomføre Kieltraktatens bestemmelser. Den 19. mai kom den alvorlige nyheten om at britene hadde satt i verk en ny handelsblokade for å tvinge landet inn i en union med Sverige. Carsten Ankers diplomati i London hadde ikke gitt resultater. Storbritannia og de andre stormaktene følte seg forpliktet av freden i Kiel. Norsk selvstendighet var hardt presset. I slutten av juli begynte krigen. Etter to korte uker måtte en nedbrutt og ulykkelig Kristian Fredrik be om våpenhvile. Han innså at selvstendighetspolitikken var dømt til å mislykkes, og at en union med Sverige ikke var til å unngå. Det syntes nytteløst å fortsette en krig som kunne bli både langvarig og blodig. Mange nordmenn var misfornøyde med at Kristian Fredrik ga seg så lett. De ønsket å fortsette kampen. Den 10. august startet svenske og norske utsendinger forhandlinger i Moss om våpenstillstand. Mens Norge i Kiel viljeløst ble gitt til den svenske kongen som hans personlige eiendom, forhandlet nå nordmennene som en selvstendig stat med svenskene. Siden ingen av partene ønsket en ødeleggende krig, var begge innstilt på å finne akseptable løsninger. I avtalen av 14. august, den såkalte Mossekonvensjonen, ble det slått Embetsmennene var sterkt representert i riksforsamlingen på Eidsvoll. Her ser vi Christian Magnus Falsen lese opp grunnlovsforslaget. Til høyre for ham, med ansiktet vendt mot oss, sitter forsamlingens sekretær, Wilhelm Frimann Koren Christie. Han ble Norges første stortingspresident. I bakgrunnen mellom disse to sitter grev Herman Wedel Jarlsberg. Dette maleriet av Oscar Wergeland er fra 1885 og henger bak talerstolen i stortingssalen.

9 312 Del 4: Ca fast at Norge skulle gå inn i en union med Sverige. I unionen skulle kongen og utenrikspolitikken være felles. Her var det ingen vei utenom. Men Norge oppnådde selvstendighet i en union der de to rikene skulle være likeverdige, og Karl Johan godtok Eidsvoll-grunnloven på vegne av Karl 13. Ifølge Grunnloven var det bare Stortinget som kunne velge en ny konge, og som kunne godkjenne unionen med Sverige. Før Kristian Fredrik måtte forlate Norge etter bare fem måneder som konge i landet, fikk han derfor innkalt et nytt Storting. Under ledelse av sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie skulle det vedta de endringene i Grunnloven som overgangen til den nye unionen krevde. Den 4. november var arbeidet ferdig. Stortinget valgte Karl 13. til konge og vedtok nesten enstemmig unionen med Sverige. Med enkelte forandringer ble Grunnloven av 17. mai til novembergrunnloven. Det unge demokratiet Ved begivenhetene i 1814 ble eneveldet avskaffet i Norge og erstattet av et konstitusjonelt monarki (se side 279). Samtidig ble en ny norsk stat til i og med at nordmennene fikk en rekke sentrale organer som vi gjerne forbinder med en selvstendig stat. Landet fikk en egen nasjonalforsamling som ga lover og bestemte over inntekter og utgifter. Det fikk egen regjering, eget rettssystem, egen nasjonalbank og valuta og egen hær og marine. I tillegg styrket de dramatiske hendelsene i 1814 den nasjonalfølelsen som til en viss grad hadde eksistert i Norge også tidligere. Ved siden av Kristian Fredrik hadde embetsmennene spilt en avgjørende rolle i 1814, godt støttet av det næringsdrivende borgerskapet i byene. Denne overklassen av embetsmenn og borgerskap hadde også maktet å få bøndene med seg. Det var denne eliten som skulle komme til å dominere det unge, norske demokratiet. Aller mest skulle embetsmennene gjøre seg gjeldende i norsk politikk i tiårene fram til omkring Deres dominans har gitt opphavet til uttrykket embetsmannsstaten om dette tidsrommet. Kampen om Grunnloven Karl Johan ble konge i Sverige og Norge da Karl 13. døde i Den nye kongens langsiktige mål var å smelte de to landene sammen til ett rike. Men han ville også gjøre kongemakten sterkere enn den ifølge Grunnloven allerede var. Karl Johan krevde en rekke grunnlovsendringer som, hvis de hadde blitt vedtatt, ville ha styrket kongemakten på bekostning av Stortinget. Men under embetsmennenes ledelse forkastet Stortinget enstemmig samtlige forslag til endringer i Grunnloven. Selv endringsforslag som åpenbart ville ha vært til embetsmennenes egen fordel, ble avvist. Denne holdningen er blitt kalt grunnlovskonservatismen. Ved flere anledninger truet kongen med å bruke soldater for å tukte