Historien om året 1814

Transkript

1 Historien om året 1814 Historien om det utrolige som skjedde i Norge i året 1814: Fra freden i Kiel til Riksforsamling på Eidsvoll, fra union med Danmark under enevoldskongen Frederik 6, til selvstendighet og konstitusjonelt styre med Christian Frederik som valgt norsk konge, og videre til Novembergrunnlov og union og kongefellesskap med Sverige. Den franske generalen i Napoleons armé, Jean Baptiste Bernadotte ble i 1810 hentet til svensk tronarving med navnet Carl Johan. Ganske snart ble Carl Johans plan om å innlemme Norge under Sverige hvis Danmark tapte i krigen diskutert med stormaktene Russland og Storbritannia. I 1813 fikk Carl Johan tsarens støtte i dette, og England skulle heller ikke legge hindringer i veien for at Norge skulle avstås til Sverige. Men, heter det i avtalen han hadde med England, det hele skulle gjennomføres med all mulig skånsomhet og til det norske folks lykke og frihet. Etter slaget ved Leipzig, senhøstes 1813 gikk Carl Johan og Nordarmeen (ca mann) til angrep på Slesvig Holstein for å tvinge Danmark til å avstå Norge. Kielertraktaten 14. januar 1814 slo fast at Norge skulle være et kongerike forenet med Sverige. England var med i forhandlingene og påvirket traktaten i norsk favør. Engelskmennene var engstelig for at Carl Johan skulle bli for mektig i Norden, dessuten var de ikke fornøyd med hans innsats ved Leipzig. Med hvilken rett gjorde Sverige krav på Norge? Det var seierherrene i krigen som dikterte vilkårene, og kong Frederik 6 var presset til å akseptere vilkårene. Vilkårene var at Danmark avstår kongerike Norge til Sveriges krone, Sverige avstår Pommern med Rügen, og Frederik 6 slutter seg til de allierte mot Frankrike. En viktig detalj var at det i traktaten tilslutt ble stående at Norge skulle tilhøre den svenske konge i stedet for kongeriket Sverige. Allerede i januar gikk det rykter at den danske prinsen Christian Frederik (sønn av Christian 7.s halvbror), stattholder i Norge, ville utrope seg til konge i Norge, og selv om England opprettholdt blokaden av Norge for å holde nordmennene under press var Carl Johan ikke trygg på at gjennomføringen av fredsvilkårene ville gå knirkefritt. Kong Frederik 6 var selv hemmelig applauderende til et norsk opprør mot Kieltraktaten, og han ga den 14. januar befaling om utskiping av store mengder korn til Norge. Disse kornleveransene var svært viktige for å unngå hungerskatastrofe i Norge, og dette kornet var kongens og Danmarks største bidrag til den selvstendighetsbevegelsen som skulle komme utover våren. Etter press fra Carl Johan og stormaktene måtte Frederik 6 den 11. mai utferdige et forbud mot all handel og samkvem med Norge, og dette stoppet kornutskipningen fra Danmark. Da Christian Frederik den 24. januar fikk meldingen om Kielfreden kjente han allerede til at det fantes flere i Norge, med grev Wedel i spissen, som mente at en union med Sverige ikke kunne unngås. Men han visste også at han ville ha stor støtte fra folk i hele landet for sin sak, nemlig et selvstendig Norge eller helst et Norge gjenforent med Danmark. Christian Frederik reiste snart til Trondheim hvor han for første gang ble møtt med krav om et konstitusjonelt styre (styre basert på en grunnlov), og den 16. februar kalte han inn til et stormannsmøte, også kalt notabelmøtet på Eidsvoll. 21 fremstående embetsmenn og borgere møtte prinsen hvor han la frem sine planer om å bestige Norges trone som arveberettiget til riket. Fra denne eliten fikk han et klart ønske om en fri forfatning og et konstitusjonelt styre,

2 og skulle han føre videre sin selvstendighetspolitikk måtte han bøye seg for dette ønsket. Resultatet av dette møtet ble at Christian Frederik i praksis sa fra seg arveretten til den norske tronen og proklamerte den 19. februar at det skulle kalles inn til en Riksforsamling i den hensikt å utarbeide en grunnlov for landet. På en ekstraordinær bededag ble det holdt valg i kirkene på de valgmenn som skulle utpeke representanter til Riksforsamlingen, og det ble avlagt ed, folkeeden, for å hevde Norges selvstendighet og for å våge liv og blod for det elskede fedreland. Kirkevalgene var slik at hver menighet skulle velge to valgmenn som mulige utsendinger til Eidsvoll. Deretter skulle valgmennene fra alle prestegjeld i hvert amt komme sammen og bestemme hvilke tre av dem som skulle representere amtet ved Riksforsamlingen. Byene holdt egne valg, det gjorde også det militære i militærforlegningene så langt nord som til Bodø. De lokale valgene ble først holdt over store deler av Østlandet, og i dagene og ukene etter fulgte resten av Sør-Norge opp, med Romsdals amt (Møre og Romsdal) og Nordre Trondhjems amt (Nord-Trøndelag) som de to siste som rakk å holde valg tidsnok til at representanter kunne nå fram til Eidsvoll. Den 10. april, på Carsten Ankers eiendom på Eidsvoll verk, samlet 112 representanter seg til Riksforsamlingen. Embetsmenn og bønder var i flertall, for Christian Frederik hadde påvirket sammensetningen av representanter ved utforming av valgreglene slik at han mente å vinne frem med sin selvstendighetspolitikk. Bortsett fra at han offisielt åpnet Riksforsamlingen deltok han ikke i forhandlingene. Imidlertid bodde han på Eidsvoll de 6 ukene forsamlingen varte, og indirekte hadde han stor innflytelse på hva som ble besluttet. Fra første dag var forsamlingen splittet i to grupperinger: Selvstendighetspartiet eller prinsepartiet med sorenskriver Christian Magnus Falsen og professor Georg Sverdrup som ledere, som ønsket full selvstendighet for Norge, og Unionspartiet eller svenskepartiet med grev Herman Wedel, Peder Anker og Nicolai Wergeland som ledere, og som mente det var mest hensiktsmessig å gå inn i union med Sverige. Arbeidet med grunnloven tok altså bare 6 uker og forsamlingen benyttet bl.a. både den franske og den amerikanske forfatningen som modeller, med folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet som bærende grunnideer. Den 17. mai var konstitusjonen ferdig, med en sterk kongemakt og utstrakt likhet i rettigheter og plikter som sentrale kjennetegn. Alle Riksforsamlingens medlemmer undertegnet grunnloven, og dernest skulle de utføre den første statshandling etter landets nye forfatning, nemlig kongevalg. Christian Frederik ble enstemmig valgt til Norges konge, og den 19. mai tok Christian Fredrik imot kronen. Arveretten han hadde gitt fra seg på stormannsmøte den 16. februar fikk han igjen den 17. mai ved Riksforsamlingens valg. Dagen etter, 20. mai, ble Riksforsamlingen oppløst. Under middagen denne siste dagen dannet de broderkjede og ropte: Enige og tro til Dovre faller! I slutten av mai hadde Carl Johan og troppene hans kommet tilbake til Sverige etter noe motstrebende å ha deltatt i de alliertes avsluttende kamphandlinger mot Napoleon. Dette hadde sin årsak i at Carl Johan på dette tidspunkt ennå hadde et lite håp om å bli Frankrikes hersker når Napoleon var fjernet fra makten. Carl Johan hadde imidlertid kontinuerlig blitt oppdater på situasjonen i Norge, og svenske sendemenn gjorde sitt for å sette press på Frederik 6 og stormaktene for å få oppfylt Kieltraktaten. I begynnelsen av juni kom stormaktene, England, Russland, Preussen og Østerrike på banen for å få Kieltraktaten gjennomført. Englands sendemann Morier var den første som oppsøkte

3 Christian Frederik i Christiania og han hadde som oppdrag å meddele prinsen i Norge og den norske nasjonalforsamlingen at England og stormaktene ikke kunne fravike sin traktat med Sverige. Beskjeden var klar: Christian Frederik måtte trekke seg og forlate landet, og nasjonalforsamlingen måtte akseptere union med Sverige. Christian Frederik på sin side hevdet at han var valgt som konge i Norge av Riksforsamlingen og at bare Stortinget kunne løse ham fra denne oppgaven. I de samtaler som Christian Frederik og Morier hadde i disse junidagene ble det tydelig at det var Englands holdning som ville bestemme Norges skjebne, og Christian Frederik forsto snart at han måtte oppgi Norges krone. Den 1. juli kom de øvrige stormakters sendemenn til Christiania, og de hadde med den befalingen som Frederik 6 hadde skrevet til Christian Frederik om at han straks måtte vende hjem til Danmark. Stormaktene krevde at Kieltraktaten skulle oppfylles, men nordmennene aksepterte ikke Kieltraktaten. Fredstraktaten inneholdt imidlertid en passus hvor Sverige lovte å ta hensyn til det norske folks lykke og friheter, og sendemennene var villige til å formidle de norske vilkårene til den svenske kronprinsen så snart nordmennene anerkjente Carl 13 som norsk konge. Den 7. juli mottok Christian Frederik og regjeringen Carl Johans vilkår: Våpenstillstand frem til 30. september, Christian Frederik skulle innkalle Stortinget og gi avkall på tronen, svenske tropper skulle besette de norske grensefestningene og norske områder øst for Glomma, men viktig: svenskene ville akseptere Eidsvollsgrunnloven. Dette forslaget til vilkår splittet regjeringen, idet Christian Frederik mente at en krig man ikke kunne vinne burde unngås og at en union var uunngåelig, mens statsrådene avviste forslaget med henvisning til Grunnlovens bestemmelser om å overgi norske festninger. Da sendemennene den 17. juli dro til Uddevalla for å møte kronprins Carl Johan hadde de med seg et dobbelt budskap, nemlig hva Christian Frederik aksepterte og hva han ikke aksepterte. Samtidig anbefalte de forhandlinger der Carl Johan tok hensyn til det norske folks lykke og friheter. Men Carl Johans reaksjon på den norske avvisning av tilbudet om våpenhvile var militær maktdemonstrasjon. Den 26. juli gikk svenske tropper over grensen, og dette var tropper og marine som var tallmessig og militært overlegne de norske. Den 28. juli var Hvaler besatt og videre kapitulerte Fredrikstad den 4. august. Størsteparten av områdene øst for Glomma var allerede under svensk kontroll. Nå var det enighet i den norske regjeringen om at videre motstand var uten hensikt, og tilbudet om våpenhvile ble akseptert. Det var en kort krig. I dagene fra 10. til 14. august ble det forhandlet i Moss mellom Christian Frederik og svenskenes sendemann, Magnus Bjørnstjerna. Den 13. august holdt kong Christian Frederik statsråd på Moss jernverk. Den påfølgende dagen ble traktaten utformet og signert og konvensjonen var utført. Resultatet ble 3 dokumenter: Ett dokument om våpenhvile, et personlig brev fra Christian Frederik til Carl Johan hvor Christian Frederik slo fast at Stortinget, senest 7. oktober, skulle kalles sammen i Christiania slik det var bestemt i Grunnloven og her skulle Christian Frederik overgi den utøvende makt og selv forlate landet. Det viktigste dokumentet var det som inneholdt løftet om at svenskekongen skulle godta den norske grunnloven og ikke foreslå andre forandringer enn de som var nødvendige for rikenes forening. Alle endringer skulle godkjennes av Stortinget. Formelt ble Mossekonvensjonen inngått mellom kongen av Sverige og den norske regjering. Situasjonen var nemlig slik at Norge anerkjente ikke Kielfreden og derfor heller ikke Carl 13 som norsk konge, derfor hans majestet kongen av Sverige, og svenskene anerkjente ikke at Christian Frederik var konge i Norge. Det blir i dokumentene ikke avtalt noen union, og Kielfreden nevnes overhode ikke. Men likevel er det en svensk norsk union som er forutsetningen for konvensjonen.

4 Mossekonvensjonen innholdt flere svenske innrømmelser enn norske, og det er i ettertid stilt spørsmål om hvorfor Carl Johan lot Norge få beholde Grunnloven, og et annet spørsmål er hvorfor Carl Johan avblåste krigen så raskt. Det er flere svar: 1) For Carl Johan var det viktig at Norgesspørsmålet var endelig løst før fredskongressen i Wien kom sammen for å tegne det nye europakartet etter Napoleonskrigene. 2) Fordi Carl Johan ønsket å opptre som en kandidat til den franske tronen hadde han behov for å vise omverdenen at han var liberal og opptatt av Grunnloven og det norske folks rettigheter. 3) Krigen hadde vist at Carl Johan var overlegen den norske hæren på slagmarken, men å tvinge Norge til union med krigens våpen hadde ingen hensikt. 3) En detalj om hvorfor krig med Norge var viktig for Carl Johan var avtalen om at Sverige skulle betale Danmark 1 million riksdaler hvis foreningen med Norge ble gjennomført uten krigshandlinger, og av denne summen sto resterende riksdaler som ville bortfalle om det utbrøt krig. 4) Det var viktig at Carl Johan kunne hevde at den svenske hæren hadde gjennomført unionen i forhold til at stormaktene kunne si at de hadde fått unionen i stand, og kanskje ville blande seg inn i forhandlingene om vilkårene for unionen. 5) Carl Johan hadde med sin overlegenhet på slagmarken straffet Christian Frederik for hans opprør mot Kieltraktaten og kompromittert han foran soldatene og offiserene, og samtidig hadde Carl Johan vunnet større prestisje hos svenskene. Christian Frederik hadde ikke tålt påkjenningene fra sommerens krig og fra de forhandlinger som hadde ledet til konvensjonen i Moss, og hans helse var nå dårlig. Den 16. august, fra sitt sykerom på ladegården på Bygdøy, sendte han ut en kunngjøring til det norske folk hvor han forklarte hvorfor han så smertelig hadde måttet akseptere Mossekonvensjonen, og han anbefalte at folket skulle godta unionen. Samtidig tok han farvel med sitt elskede norske folk. Fra midten av august ble det drevet agitasjon, både for unionen og for videre kamp for selvstendighet. Det kunne ha blitt borgerkrig pga unionspolitikken hvis ikke det hadde vært for at Norge hadde måttet akseptere unionen pga det militære nederlaget. Dessuten, selvstendighetsforkjemperne hadde ingen leder å samle seg om nå som Christian Frederik hadde trukket seg tilbake og lovet å dra fra landet. Tanken på union modnet seg etter hvert hos flere og flere, men unionsforkjemperne fra Eidsvoll var tilbakeholdne og sa ikke hva sa vi. Carl Johan mente at i og med Mossekonvensjonen skulle den norske regjeringen kunne akseptere unionen og anerkjenne Carl 13 som konge slik at når Stortinget kom sammen i oktober så var unionen en realitet. Når regjeringen ikke kunne akseptere denne fremgangsmåten, men viste til at Stortinget skulle ta slike beslutninger, kom svenskene med 3 kommissærer som hadde fullmakt fra Carl Johan til å forhandle med regjeringen. Dette ble også avslått, med sammen begrunnelse. Og samtidig fikk svenskene beskjed om at Stortinget ikke ville anerkjenne Carl 13 som konge i Norge før unionsvilkårene og grunnlovsendringene var akseptert, og videre at ingen svensker skulle sitte i statlige embeter og at det ikke skulle være svenske tropper på norsk jord. Den svenske hovedforhandler, Bjørnstjerna, refererte dette til Carl Johan, og mente at krig eller kupp nå var nødvendig for å få unionen realisert. Men Carl Johan ønsket en union som begge parter kunne godta, og det i tide før fredskongressen i Wien måtte ta opp denne saken. Carl Johan hadde i denne tiden utarbeidet sine forslag til endringer i den norske grunnloven, men nå kom den svenske regjeringen på banen og den kom selv opp med det offisielle svenske forslaget til endringer i den norske grunnloven, i samråd med kronprinsen. Forslaget hadde flere ufravikelige punkter, bl.a. det skulle utnevnes en svensk mann til generalguvernør

5 i Norge som også skulle ha kommando over forsvaret. Det var tydelig at de ønsket en sterk svensk dominans. 19. september ble en forhandlingsdelegasjon på 6 mann utnevnt med diplomaten Wettersted som leder, og deres fullmakter var vide og instruksene viste at målet var union, ikke unionens form. Som fastlagt ble det ekstraordinære Stortinget samlet den 7. oktober i lokalene til katedralskolen i Christiania, 77 representanter valgt fra hele landet bortsett fra Nord-Norge. Bare grev Wedel var valgt fra unionsforkjemperne på Eidsvoll. Husk at det var ingen partidannelse på denne tiden. Ved åpningen, den 8. oktober, ble det lest opp en meddelelse fra Christian Frederik at han ikke kunne åpne Stortinget pga dårlige helse. Derfor ble Stortinget åpnet av regjeringen på vegne av Kongen, og statsråd Rosenkrantz leste opp Christian Frederiks tale, den første trontalen til det norske Storting. Talen var mer til hans forsvar enn den viste fremover, og noen mente at han var bedre til å skrive enn til å handle. Etter åpningen ble det valgt en deputasjon på 25 representanter som skulle motta kongens abdikasjon, og 10. oktober troppet de opp hos kongen på Bygdøy. Alle var beveget i denne anledningen, og mens kongen tok farvel med sine statsråder kom den svenske grev Platen for å forsikre at Christian Frederik forlot landet slik han hadde lovet. Sent på kvelden den 10. oktober reiser han fra Norge tilbake til Danmark. Den 11. oktober ble det valgt stortingspresident og lagtingspresident, hhv Christie og Wedel, og samme fikk statsrådet fullmakt til å styre landet når ingen konge fantes lenger. Nå ble statsrådet til en regjering som styrte etter fullmakt fra Stortinget, ikke etter fullmakt fra kongen. Det var nervøsitet på begge sider når forhandlingene om endringene i Grunnloven begynte den 13. oktober. Carl Johan hadde sendt sine siste formaninger til den svenske forhandlingsgruppen, hvor han gjentok at det hastet med å få en ende på foreningsspørsmålet, og så vidt mulig til nordmennenes tilfredshet. gi bare etter for folkets ønsker. Det kommer storting etter dette. Nå gjelder det unionen, en annen gang kan vi se på tvistemålene. Det ble mange og lange diskusjoner blant stortingsmennene de neste dagene på bakgrunn av de forslag til endringer de hadde fått fra svenskene, og ikke minst angående rekkefølgen i vedtakene om kongevalg, endringer til Grunnloven og godkjenning av unionen. Den 20. oktober besluttet stortinget å inngå union med Sverige, hvis man ble enige om vilkårene. Og først da skulle kongevalget skje. Sveriges delegasjon ble meget fornøyd over disse vedtakene, og møtte i Stortinget neste dag for å uttrykke sin glede og oppfordret samtidig til at grunnlovsarbeidet ble raskt avsluttet. Det var tydelig at Carl Johan nå mente at unionen nærmest var en realitet, for han ga ordre om å trekke soldatene hjem til Sverige, både fra Norge og Holstein, tsaren kunne godkjenne fredsavtalen med Danmark og han ga beskjed til preusserkongen at han ikke trengte de 3000 soldatene han kunne fått til et felttog i Norge. I dagene mellom 20. oktober og 4. november jobbet man med de nødvendige grunnlovsendringene, og det ble harde tak om nettopp kongens makt over de norske militære styrker og om kongens myndighet til å utnevne svenske borgere i norske embeter bortsett fra stattholderembetet. Det gikk så langt som til trussel om krig fra Carl Johan når han fikk høre om nordmennenes steile holdninger og at arbeidet tok så lang tid, men de svenske forhandlerne hadde en forsonlig holdning til dette og fikk roet kronprinsens ustabile utbrudd. 3 nye paragrafer ble tilføyd: 1) Norge skulle ha en egen bank, 2) Norge skulle kun svare for egen statsgjeld, og 3) Norge skulle ha rett til eget handelsflagg, mens orlogsflagget var felles. Den 4. november var endringene omsider ferdige og godkjent, og på ettermiddagen skulle Stortinget ta stilling til kongevalget. Christian Frederiks abdikasjon ble godtatt, og så var det

6 klart for å velge eller erkjenne Carl 13 som norsk konge. Igjen var formen viktigere enn realiteten. Ved å velge kongen viste de at de underkjente Kieltraktaten, selv om de godkjente unionen. Neste dag reiste en delegasjon på 7 mann med grev Wedel i spissen til Carl Johan som oppholdt seg i Halden. Den offisielle meldingen om kongevalget ble overlevert, og det ble hilsningstaler med store ord om den fredelige foreningen til felles lykke for den skandinaviske halvøy osv 9. november kom Carl Johan med stort følge til Christiania, og dagen etter møtte han i Stortinget sammen med sønnen Oscar og et så stort følge at plassen i den lille salen i katedralskolen ikke rakk til. Kronprinsens tale på fransk ble oversatt av prins Oscar. Så ble det edsavleggelser, kronprinsen overleverte kongens skriftlige ed til Stortinget og fra stortingsmennene til konstitusjonen og til kongen. Etter møtet var det stor festivitas i Paléet, og Carl Johan var i perlehumør. Flere og flere begynte faktisk å like ham. Lørdag 26. november ble stortinget oppløst, med taler av Carl Johan og stortingspresident Christie. En deputasjon på 7 mann skulle nå overbringe kong Carl meldingen om kongevalget og en hilsen fra Stortinget. Dette skjedde den 14. desember under stor høytidelighet i Rikssalen i Stockholm. Der var kongen og alle de øvrige kongelige, hele Sveriges adelige og fornemme personer samt hele det diplomatiske korps. Sorenskriver Christie fremførte sin tale, hvor han bl.a. sa I rekker oss broderhånd; vi mottar den med ærlig håndtrykk og vi skal aldri trekke hånden tilbake I oktober ble fredskongressen i Wien samlet, hvor de seirende makter etter Napoleonskrigene skulle danne fred og gjenopprette maktbalansen i det nye Europa. Her fikk de meldingen om at det norske Stortinget hadde godtatt union med Sverige og senere at det hadde valgt Carl 13 som Norges konge. Stormaktene mente at nå kunne de legge det norske spørsmålet fra seg, og deres forpliktelser ovenfor Sverige var innfridd.