Norge Webmaster ( ) Karakter: 5 Målform: Bokmål NORGE 1814

Transkript

1 Norge 1814 Webmaster ( ) Karakter: 5 Målform: Bokmål NORGE 1814 Napoleon ledet Frankrike i mange kriger. Danmark-Norge ville gjerne holde seg nøytral under disse napoleonskrigene, for da ville borgerne tjene store penger på å handle med alle krigførende parter. Landet holdt seg nøytralt fram til 1807 og i denne perioden opplevde det norske borgerskapet en høykonjunktur uten like, for de krigførende partene skrek etter norsk jern, kobber, norsk trelast og norsk fisk. Danmark-Norge i krig I 1807 ble Danmark-Norge trukket inn i krigen og alliansene som en brikke i et kynisk stormaktsspill. Napoleon innførte en handelsblokade som gikk ut på at Storbritannia skulle nektes adgang til å levere eller hente varer på det europeiske fastlandet. Denne blokaden ble kalt fastlandssperringen. Det ble lagt stort press på mange land for at de skulle slutte seg til blokaden. Danmark-Norge ble tvunget til å ta parti, enten for eller imot Napoleon. Dersom kong Fredrik 6. bøyde av for Napoleons krav, ville det innebære krig med Storbritannia. All ferdsel over havet ville bli lammet, og kontakten med Norge ville bli stengt av britiske krigsskip. Gjorde kongen det motsatte, å bryte fastlandssperringen mot Napoleons vilje, risikerte han at fiendtlige styrker rykket inn på dansk territorium. Etter at britene stjal den dansk-norske flåten i det såkalte "flåteranet", gikk Danmark-Norge i allianse med Frankrike og sluttet seg til den store kontinentblokaden av England. Dette fikk store konsekvenser for Danmark-Norge. Britiske flåtestyrker innledet en motblokade av Norge og forbindelsen mellom Norge og Danmark ble brutt. Den amerikanske- og franske revolusjonens betydning Etter at blant annet Isaac Newton hevdet at det var tyngdekraften som holdt planetene i baner rundt sola i 1687, forandret mye av menneskenes tenkemåte. Menneskets fornuft ble satt i sentrum, og gamle autoriteter ble møtt med skepsis. Samtidig fikk naturrettstankegangen ny mening. Naturretten hadde grunnlag i ideer om at menneskene i et samfunn hadde visse opprinnelige, naturgitte plikter og rettigheter. Mennesket var født med grunnleggende og umistelige rettigheter som retten til liv, eiendom og frihet. På slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet spredte også opplysningsfilosofene nye tanker om frihet. Dette var i en tid der eneveldet var den vanligste styringsformen. Den engelske filosofen John Locke banet veien for de franske filosofene. Han tenkte seg et samfunn bygd på "folkesuverenitetsprinsippet". Det vil si at makten skulle utgå fra folket og den øverste myndighet skulle ligge hos en folkevalgt forsamling som hadde lovgivende makt. Franskmannen Charles de Montesquieu mente at makten i et politisk system måtte deles. Dette kalles maktfordelingsprinsippet. Det gikk ut på at nasjonalforsamlingen skulle ha lovgivende makt, kongen utøvende makt og domstolene dømmende makt. Den filosofen som kanskje hadde mest innflytelse i samtiden var Voltaire. Han forsvarte ytringsfriheten og anklaget kirken for intoleranse og maktmisbruk. Disse tankene om menneskerettigheter, naturrett og maktfordeling var nye og revolusjonerende i et samfunn der eneveldet og føydalsamfunnet rådet. Disse tankene la mye av det ideologiske grunnlaget både for den amerikanske og den franske revolusjonen. Etter den amerikanske revolusjonen der koloniene løsrev seg fra Storbritannia og ble selvstendige, spredte ideen om folkestyre seg i Europa. Der var folk etter hvert blitt mer opplyste på grunn av utbredelsen av aviser og annen litteratur, og fordi flere folk hadde fått mer utdannelse. Sammen med de nye tankene til opplysningsfilosofene, førte dette til et krav om medbestemmelse, noe som igjen førte til den franske Norge

2 revolusjon. Denne revolusjonen utløste en storkrig i Europa, med Napoleon i spissen, og denne krigen måtte Danmark-Norge ta stilling til. Vi ser at valget av side i denne krigen var mer eller mindre ufrivillig. Men jeg tror at samtidig som Danmark-Norge ble presset til å følge Napoleon, så lå ideen om å velge det nye framfor det gamle i tankene deres. De revolusjonerende tankene om menneskerettigheter, frihet og folkestyre var en del av den nye tida og jeg tror kanskje det var dette Danmark-Norge ville være en del av. Styret etter krigsutbruddet På grunn av bruddet mellom Danmark og Norge opprettet kong Fredrik 6. et eget sentralt styringsorgan i Norge. Det besto først av en regjeringskommisjon, deretter ble det nedsatt en kassadireksjon, en overkriminalrett og en sunnhetskommisjon. Hver for seg skulle disse institusjonene råde for rikes finanser, styre rettsvesenet og sørge for at helsetilstanden blant folk ikke ble forverret. Regjeringskommisjonen fikk vide fullmakter og kunne gjennomføre alt den mente var til beste for "landets tarv". Formannen i kommisjonen, Kristian August, ble også øverstkommanderende for de militære styrkene. Fra høsten 1807 fungerte Kristiania som en hovedstad i Norge. Landet ble styrt derfra, og ikke lenger fra København. Etter krigsutbruddet i 1807, ble landet rammet av en krise som berørte hele den norske befolkningen. Blokaden hadde stanset all eksport. Titusenvis av skogsarbeidere, fløtere, tømrere, fraktfolk, sjøfolk, gruvearbeidere og fiskere mistet både arbeid og inntekter. Borgerne tapte fortjeneste, varer og skip. Blokaden innebar også at kornimporten, som Norge var helt avhengig av, ble avbrutt. Sult og nød bredte seg over landet. Dette er skildret i Henrik Ibsens kjente epos "Terje Vigen" fra Her forteller Ibsen om en nordmann som reiste til Danmark for å hente korn til sin sultne familie. På hjemturen ble han stanset av britiske krigsskip som kontrollerte den norske kysten, og satt i britiske tukthus til krigen var slutt. Norsk selvhevdelse Den nye regjeringskommisjonen fulgte ikke helt Fredrik 6. sine ønsker, og sluttet våpenhvile med svenskene mot hans vilje. Russland var på denne tiden alliert med Frankrike, og etter at russerne invaderte Finland, som var en del av Sverige, var russerne og svenskene i krig. På grunn av alliansen med Frankrike var Danmark-Norge forpliktet til å støtte Russland. Dette gjorde våpenhvilen med Sverige ganske problematisk. Regjeringskommisjonen arbeidet også systematisk for å oppheve blokaden slik at handelen med Storbritannia kunne komme i gang igjen, noe Kong Fredrik 6. heller ikke likte. Situasjon ble bedre i løpet av 1809 da han gikk med på å gi særskilte tillatelser, lisenser, for norsk eksport til Storbritannia. Samtidig opphevet han blokaden av Norge, og Danmark fikk se litt av den norske selvhevdelsen som for først gang hadde vist seg på slutten av 1700-tallet. På denne tiden var Norge sterkt integrert i det eneveldige helstatssystemet (som jeg skal komme litt mer inn på mot slutten av denne besvarelsen). Da stattholderembetet ble opphevet i 1772, var det bare den norske hæren som var en selvstendig enhet her i landet. Norge ble styrt fra København og store deler av de norske skatte- og tollinntektene ble sendt dit. I Norge fantes det verken bank eller universitet, og selv om borgerskapet flere ganger krevde slike institusjoner, svarte myndighetene i København nei. Frykten for at helstaten skulle sprenges var for sterk. Etterhvert begynte nasjonalfølelsen å blomstre blant nordmennene. I vide kretser vokste bevisstheten om en egen norsk kultur som ikke var en del av det dansk-norske fellesskapet. Bøker om Norges historie og Snorres kongesagaer styrket den nasjonale selvhevdelsen. Samtidig ble "Det Norske Selskab" opprettet i København. Dette var et samlingssted for norske studenter og forfattere i Norge. I 1809 ble også "Selskapet for Norges Vel" stiftet. Det hadde et nasjonalt program. På denne tiden fantes det ingen universitet i Norge. Dette måtte det gjøres noe med, og kampen for universitet ble selskapets viktigste sak. Etter hardt arbeid bøyde kongen seg for kravet og i 1811 ble universitetet grunnlagt. "Selskapet for Norges Vel" er virksom fortsatt i dag. Medlemmer er organisasjoner og institusjoner, fylkes landbruksselskaper og enkeltpersoner og disse driver opplysning og veiledning innen blant annet samvirke, utviklingshjelp og landbruk. Norge

3 Karl Johan I 1809 sluttet Sverige våpenhvile med Russland, og måtte samtidig gi fra seg Finland. Noen måtte ta ansvar for nederlaget og den svenske kongen Gustav 4. Adolf ble avsatt. Broren, den aldrende og barnløse Karl 13. overtok tronen. Det ble innført et nytt styresett bygd på en grunnlov, et klart innskrenket konstitusjonelt monarki og en styrket riksdag. Siden kongen ikke hadde noen arvinger, ble stattholderen i Norge og leder av regjeringskommisjonen, Kristian August, valgt som svensk tronfølger. Dette valget var et ledd i en fredeligere strategi fra Sveriges side. De ønsket at Norge frivillig skulle bryte med Danmark og alliere seg med Sverige sånn at det ville bli fred med Storbritannia og utenrikspolitikken kunne gjenopptas. Men ting gikk ikke helt etter planen; i 1810 døde Kristian August brått og en ny tronfølger måtte velges. Etter et overraskende valg, ble den franske Jean Babtiste Bernadotte Sveriges nye kronprins. Bernadotte tilhørte kretsen rundt Napoleon og hadde en strålende militær karriere bak seg. Under revolusjonen var han blitt general og under Napoleons marskalk og fyrste. Som svensk kronprins tok han navnet Karl Johan og fram til sin død i 1844 spilte han en viktig rolle i svensk og nordisk politikk. Valget av nettopp Karl Johan skyldtes hans fremragende militære lederegenskaper og at han kunne få i stand en forsoning med Napoleon. Kristian Fredrik og norsk selvstendighetsreisning Høsten 1813 kom Danmark-Norges arveprins, Kristian Fredrik, til Norge. Han var sendt til landet som stattholder, og hans viktigste oppgave var å sikre båndene mellom Danmark og Norge. Prinsen ble tatt godt i mot og var populær i vide kretser. Han gikk straks i gang med å bygge opp en fastere og mer betydelig sentraladministrasjon i Kristiania. Han skapte en overkriminalitetsrett, en høyeste domstol for landet, nedsatte en overadmiralitetsrett, opprettet et revisjonskontor, en finanskassedireksjon og en assuransekomite. Landet skulle styres effektivt og godt fra Kristiania. Kristian Fredrik oppfattet seg selv som landets rette konge, og på et stormannsmøte i Eidsvoll i februar hevdet han sin rett som norsk arveprins. Stormennene avviste Kristian Fredriks krav om å styre Norge som et eneveldig arvekongedømme. Ingen hadde arverett til den norske tronen fordi kongen måtte velges av nordmenn. Stormannsmøtet krevde at all makt skulle springe ut fra folket og at de selv måtte få uttale seg om de ønsket et uavhengig norsk kongerike eller ikke. Kristian Fredrik bøyde seg for dette og fortsatte som regent, regjerende overhode i et kongedømme, til en grunnlov var ferdig. Kristian Fredrik stod nå i spissen for nordmennenes selvstendighetsreisning. Valgene til en norsk grunnlovgivende forsamling ble holdt i kirkene i februar og mars Hver valgkrets skulle velge valgmenn, og valgmennene skulle utpeke representantene til riksforsamlingen. 112 representanter møttes på Eidsvoll 10. april for å gi landet en grunnlov. Kristian Fredrik deltok ikke selv i forhandlingene, men påvirket nok de beslutningene som ble tatt. Riksforsamlingen delte seg i to grupperinger, selvstendighetspartiet og unionspartiet. Kongen hadde en sterk stilling i den nye grunnloven, noe som Kristian Fredrik likte godt. Kongen hadde ansvar for statsfinansene og det var han som skulle peke ut statsråder og embetsmenn. Som sjef for de militære styrkene kunne han erklære krig, og i tillegg hadde han utsettende veto i lovsaker. 17.mai 1814 ble den nye grunnloven underskrevet og beseglet av alle representantene. Det har siden vært Norges nasjonaldag. Dermed var forfatningen klar, og man kun gå over til kongevalget. Selvstendighetspartiets store flertall sikret valget av Kristian Fredrik til konge i et fritt, selvstendig og uavhengig Norge. Etter 278 år var Norge igjen et selvstendig kongerike. Krig og svensk-norsk union Karl Johan hadde store fordeler i kampen mot Napoleon. Han hadde usedvanlige militære lederevner og hadde inngående kjennskap til Napoleons strategiske tenkemåte. På grunn av dette ville de allierte at Karl Johan Norge

4 skulle ta opp forfølgelsen av de franske troppene. Men Karl Johan ville først sikre seg Norge som krigsbytte. Etter en kort krig med Danmark, fikk han det som han ville. Fredrik 6. avstod Norge til Sverige (men uten Grønland, Island og Færøyene) i et avtale dokument som ble kalt "Kieltraktaten". På den tida da riksforsamlingen i Norge kom sammen, var Napoleon nedkjempet. Karl Johan dro tilbake til Sverige med sine krigsvante tropper og sitt traktatfestede krav på Norge, som var støttet av alle Europas stormakter. Fredrik 6. ble presset til å innføre handelsforbud mot Norge. Det stoppet korntilførslene både for befolkningen og for forsvarsstyrkene. I juli 1814 krysset de svenske troppene norskegrensa i sør med overlegne styrker. Den norske hæren bestod av dårlig utrustede soldater, mens den svenske hæren bestod av erfarne elitesoldater. De norske styrkene trakk seg tilbake uten å la seg engasjere i et større feltslag, og den svenske hæren var på rask fremmarsj i Norge. Etter bare fjorten dager ble det inngått en våpenhvile, som sammen med den såkalte Mossekonvensjonen la veien åpen for en svensk-norsk union. Mossekonvensjonen gikk ut på at svenskene skulle innstille krigshandlingene med den forutsetningen at Kristian Fredrik straks nedla makten i folkets hender. Den svenske kronprinsen ville fullt ut godta 17.mai-grunnloven som Norges grunnlov for framtida og bandt seg ikke til å gjøre større endringer enn de som var nødvendige for at unionen med Sverige skulle komme i stand. 7. oktober kom Stortinget sammen. Noen dager senere frasa Kristian Fredrik seg tronen og reiste tilbake til Danmark. Spillet om Norge var tapt. Hvorfor handlet Karl Johan som han gjorde i 1814? De svenske generalene jublet over det norske tilbaketoget. Hvorfor tilby en så gunstig fred når den militære seier synes så nær? Karl Johan var en maktpolitiker. Han var valgt til svensk kronprins for å gjenreise Sverige som stormakt, og han sørget for å tvinge unionen med Norge gjennom. Han ville også være uavhengig av stormaktene. Karl Johan stolte ikke helt på deres støtte, og i Storbritannia var det voksende sympati for Norges sak. I tillegg hadde Karl Johan det travelt. Samme høst skulle seierherrene ta fatt på fredsoppgjøret i Wien, og for Karl Johan var det viktig å få kontroll over Norge før forhandlingene begynte. Det kan dessuten også ha spilt en rolle at han drømte om å vende tilbake til hjemlandet som monark. Ved å akseptere en liberal forfatning i Norge regnet han med å styrke sine muligheter i Frankrike. I begynnelsen av november var revisjonen av 17.mai-grunnloven gjennomført, og Stortinget godkjente formelt unionen under den svenske tronen. Styringsformer Enevelde er en statsform der den styrende i prinsippet rår uinnskrenket over den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Arvelig eneveldet er der denne makten går i arv eller den styrende selv kan bestemme arvegangen. I et folkestyrt kongedømme er det folket som gjennom sin stemmerett har valgt en regjering som skal styre landet. Dermed ligger makten formelt i hendene på folket og ikke kongen. I Norge har vi denne styringsformen. Folket velger stortingsrepresentanter og de folkevalgte velger hvem som skal sitte i regjeringen. Kongen har ingen reel makt. Dansk-norsk enevelde / Svensk-norsk union Danmark og Sverige styrte Norge på ulike måter under unionene. I Danmark la kong Fredrik 3. fram den såkalte "Enevoldsarveregjeringsakten" i Den innebar at kongen selv kunne bestemme hvordan riket skulle regjeres, og hvordan arvefølgen skulle ordnes. Hans makt var nesten uten begrensninger. Han kunne gi lover og unnta folk fra dem etter forgodtbefinnende. Ingen kunne dømme over kongen, verken i verdslige eller geistlige saker, uten Gud alene. Kongens undersåtter skulle respektere ham som det "ypperste og høyeste hode her på jorda over alle menneskelige lover". Norge

5 Tegningen viser et forenklet bilde av hvordan Norge ble styrt under det dansk-norske eneveldet. Øverst står kongen, under ham kollegiene i København, som var noen slags regjeringskontorer. Øverste trinn i administrasjonsapparatet i Norge var stiftamtmennene, i alt fire. Stiftamtmannen i Akershus hadde en slags forrang. Han kunne samtidig være stattholder eller visestattholder. Stiftamtmennene hadde amtmenn og et stort antall fogder (også kalt futer) under seg. Fogdene hadde flere viktige oppgaver. De skulle kreve inn skatt og bidro med å opprettholde lov og orden. Fogdenes hjelpemenn ble kalt lensmenn (bondelensmenn). Ved siden av dette administrasjonssystemet fantes egne administrasjonsapparater for rettsvesen, kirke hær, flåte, tollvesen, bergvesen og så videre. Den politiske styringen i Danmark-Norge hadde et klart mål: Så langt det var praktisk mulig, skulle lovverk og administrasjon være felles for Danmark og Norge. De to rikene skulle støpes sammen, til tross for at geografi, økonomi og historie var forskjellig. Riket skulle gjøres til en økonomisk enhet med København som sentrum. Noe tilsvarende skjedde ikke i unionen med Sverige. Norge beholdt sin grunnlov. Dermed fikk aldri kongen lovgivende eller bevilgende myndighet i Norge; den hadde Stortinget. Selv ikke den utøvende myndigheten rådde svenskekongen alene; vedtak i statsråd var bare gyldige når de både var signert av kongen og kontrasignert av et medlem av den norske regjeringen. Riktignok utnevnte kongen stattholderen og regjeringen selv, men regjeringen måtte bestå av norske statsborgere. Han kunne derfor ikke utnevne sine svenske medarbeidere til regjeringsmedlemmer i Norge, bortsett fra stattholderen, som kunne være svensk. Av den norske regjeringen var det bare statsministeren og to statsråder som holdt til i Stockholm. Resten holdt møtene sine i Kristiania sammen med stattholderen, som skulle være kongens representant i statsrådet. Den geografiske avstanden gav regjeringen visse muligheter til å opptre selvstendig i forhold til kongen. Den svensk-norske unionen innebar at selv om landene hadde samme konge og felles utenrikspolitikk var de to selvstendige stater i motsetning til det dansk-norske eneveldet. Kilder Emblem, Terje, m.fl. : Norge 1, Norgeshistorie før 1850, J.W. Cappelens Forlag A.S, 1997 Eliassen, Jørgen, m.fl. : SPOR i TID, Norge før 1850, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1997 Benedictow, Ole Jørgen: Veier til vår tid, Norgeshistorie før 1850, Universitetsforlaget AS, 1997 Alnæs, Karsten: Historien om Norge, Mot moderne tider, Gyldendal Norsk Forlag ASA, 1998 Henriksen, Petter(red), m.fl.: Hele Norges Leksikon, bind 4 og 8, Hjemmets Bokforlag A/S Utdelt ark Norge