Emma Chastain. En førtis forteller. Oversatt av Kirsti Vogt

Transkript

1

2 Emma Chastain En førtis forteller Oversatt av Kirsti Vogt

3 Til foreldrene mine, Patricia Anne Chastain og David Chastain

4 Mandag 10. august Mamma er borte. Ikke for alltid, så klart. Maks fire måneder, sa hun. Hun var helt skjelven da hun kom inn, med hovne øyne, og presset pannen sin mot min. Hun hadde pad thai-ånde. Hun var helt sånn «Jeg er så veldig glad i deg, det må du vite». Både hun og jeg gråt. Hun forklarte hele greia. Hun drar til Mexico for å jobbe med romanen sin. Hun vet det kommer brått på, men hun vet også at jeg er voksen nok til å takle en liten overraskelse. Vi skal ha masse kontakt. Vi kan skype og chatte og snakke i telefonen så ofte vi vil. Og kanskje jeg kan komme på besøk. Hun ga meg den blå og hvite porselenskaninen sin, som jeg alltid har elsket, og en dagbok. «Hvis det er én ting jeg vil du skal huske,» sa hun, «så er det hvor viktig det er å skape minner.» Jeg har faktisk ikke lyst til å huske dette, egentlig. Pluss at jeg har denne dagboka allerede, og skriver hver dag, men det virket litt slemt å si det. Tirsdag 11. august Pappa laget frokost til meg før han dro på jobb: bananpannekaker, bacon og jordbærsmoothie. Så satt han der og så på at jeg spiste. Det gjorde Snickers også.

5 Jeg mater aldri Snickers ved bordet, men han gir aldri opp håpet. «Dette er veldig godt,» sa jeg. «Du trenger ikke spise opp,» sa pappa, men det gjorde jeg, for han så så lei seg ut. «Ta det med ro,» sa jeg. «Det er ikke så lenge.» Han skrudde blenderkolben løs fra motoren. Han så ikke på meg. «Hun må jobbe med romanen,» sa jeg. «Det er umulig å få gjort noe her. Hun trenger litt rom for seg selv.» Han lo, men det var ikke noen ekte latter. «Klart det.» Onsdag 12. august Ting jeg digger med pappa: 1. Pappajeansene hans. 2. Rynkene rundt øynene. 3. At han sender meg kattevideoer. 4. At han aldri kjefter. 5. At han fortsatt bruker det dødsstygge brune slipset jeg ga ham i farsdagsgave da jeg var åtte. 6. At han kan teksten til alle åttitallssanger. 7. Pappalukten hans (peanøtter og lime).

6 Torsdag 13. august Jeg prøver å glemme at jeg skal begynne på high school om noen uker, men av og til dundrer den tanken inn i hodet, og da begynner jeg å kaldsvette av frykt. Uansett hvor ille det blir, så kan det ikke bli verre enn junior high. Jeg har en teori om at de plasserer de to verste klassetrinnene i samme bygning for å forhindre at de smitter alle andre med grusomheten sin. Det eneste jeg egentlig gjorde på junior high, var å tekste, rette ut håret, pynte på Benedict Cumberbatch-alteret mitt og lure på hvordan jeg kunne bli mer populær. Bare tanken gjør meg flau. Jeg vil være annerledes på high school. Et nytt menneske, liksom. Og så vil jeg kline med noen. Det er sykt flaut at jeg som er så gammel er kyssejomfru. Alle i kullet mitt som er sånn halvveis normale, fikk sitt første kyss som tiåringer eller noe. Jeg har ikke fått så mye som et nuss på kinnet engang (mamma, pappa og onkel Julian teller ikke). Og jo lenger jeg er ukysset, desto mer utafor føler jeg meg. Hvis jeg går ut av high school uten at noen kysser meg, kommer det til å bli altfor pinlig å kysse noen på college, og da kommer jeg sannsynligvis til å dø uten at noen har tatt meg på puppene engang. Noe er nødt til å forandre seg. Fort. Så jeg lover dyrt og hellig: Jeg skal kysse en gutt før nyttårsaften. Eller kanskje det skjer på nyttårsaften. Greit, jeg lover dyrt og hellig: Jeg skal kysse en gutt før første nyttårsdag. Løfte avlagt.

7 Fredag 14. august Før pappa gikk på jobb, sa han «Ikke bli sittende på nettet i hele dag, da, ok?», så jeg spurte Hannah om hun ville komme bort, og så dro vi til bybadet for å henge ved bassenget. Hun smurte seg med solfaktor én milliard, for hun er så lys at hun omtrent er lyseblå. Og så snakket hun i ett kjør om hvor skummelt det blir på første skoledag. Så for å få henne til å holde kjeft, fortalte jeg at mamma dro til Mexico på mandag. Hun gispet. «Det er ikke noe stress,» sa jeg irritert. «Det virker litt stress.» Jeg tok på meg solbrillene. «Hva skjer med henne og faren din?» spurte hun. «Ingenting. Hun skal jobbe med romanen sin. Det er bare det.» «Så utrolig kjipt, Chloe.» «Æsj! Ikke si at det er kjipt! Hun skal skrive, hun skal ikke dø eller noe.» Jeg vet at jeg ikke burde være ekkel mot Hannah, men seriøst, hun gjør meg helt sprø. Jo mer intens og kjempefølsom hun blir, desto mer isklump blir jeg. Lørdag 15. august Jeg tok alle kassene med høst- og vinterting ut av kottet, og jeg. Hater. Alt. Sammen. Alt bare skriker Jeg eier ikke personlighet, så jeg går med verdens vanligste klær i et

8 desperat forsøk på å passe inn. De blomstrete joggeskoene fra Hannah elsker jeg. Resten ville jeg brent om jeg kunne. Jeg trenger en makeover. Nei, ikke en makeover det høres ut som noe i et sånt teit blad. Jeg må kle meg som den jeg egentlig er. Som er hva? Hipster. Hippie. Dophue. Emo. Soss. Ingen av delene. Søndag 16. august Det aller første jeg gjør om morgenen, før jeg står opp, til og med før jeg er helt våken, er å sjekke alt på telefonen. Jeg har ikke lyst til det engang det bare føles som om jeg må oppdatere meg på alt som har skjedd mens jeg sov, så jeg ikke går glipp av noe. Jeg har prøvd å ta en telefonpause, men jeg holdt ikke mer enn tre timer. Jeg skjønner ikke hvorfor det føles så bra å klikke mens man holder på og så ekkelt når man er ferdig. Mandag 17. august Jeg har akkurat snakket med mamma!!!!! Det var ikke så lenge, for telefonen hennes holdt på å dø. Hun er i en liten by med brosteinsgater og tyrefekterarena. Hun har leid en ettromsleilighet med utsikt mot et gårdsrom. «Jeg savner deg noe vanvittig,» sa hun. «Jeg savner deg også!»

9 «Jeg gleder meg sånn til å vise deg leiligheten min, snupp. I etasjen under meg bor det noen argentinske ungdommer, og de har trommesirkel under vinduet mitt døgnet rundt. I morges dukket en herreløs katt opp utenfor døra her. Hun er oransje, med én hvit pote. Jeg tror det er et godt tegn, ikke sant?» Jeg spurte om hun ville snakke med pappa, men hun sa at hun måtte få tak i kattemat før butikkene stengte og at hun skulle ringe ham senere. Da vi spiste middag, fortalte jeg pappa alt mamma hadde sagt. Han nikket og smilte. Han så ut som om han hadde migrene, men da jeg spurte om han ville ha en pille, sa han at alt var i orden, han var bare sliten. Tirsdag 18. august Ting jeg digger med mamma: 1. Hun er kunstnerisk. 2. Drev med yoga før det ble kult. 3. Genial forfatter. 4. Lar meg skulke skolen for å henge med henne ganske ofte. 5. Lar meg få se og lese hva jeg vil, fordi man ikke kan skjerme barna sine mot verden, man må la dem få møte den.

10 6. Hun er pen. 7. Gir meg masse komplimenter. Onsdag 19. august Moren til Hannah kjørte oss til kjøpesenteret. Hun hadde på seg rosa, kortermet strikkejakke og platåsandaler med korksåle og rosa stropper. På veien snakket vi om storebroren til Hannah, Brian, som akkurat har flyttet hjemmefra for å begynne på Dartmouth, som ifølge moren til Hannah er verdens beste skole. «Vet du hva, Chloe, trikset er at familien spiser middag sammen. Det er vitenskapelig bevist at man gjør det bedre på opptaksprøvene til college når hele familien spiser sammen, visste du det?» «Mamma, kutt ut,» hveste Hannah. «Å, vennen min,» sa moren hennes og så på meg i bakspeilet. «Hannah fortalte meg om moren din.» Jeg sendte Hannah et drepende blikk. «Hun kommer hjem igjen i desember,» sa jeg. «Selvfølgelig gjør hun det!» På kjøpesenteret nektet jeg å snakke med Hannah helt til hun spanderte en saltkringle og en Cola Light. Og selv etter det oppførte jeg meg som en skikkelig bitch. Jeg ble med henne inn i alle butikkene, men jeg nektet å prøve noe. Jeg bare satte meg i lenestolene som er beregnet på kjærester og ektemenn og lot som om jeg sovnet.