Åke Samuelsson MUNKEN & KULA. DEiGEN eser! Illustrert av Simon Jannerland

Transkript

1 Åke Samuelsson MUNKEN & KULA DEiGEN eser! Illustrert av Simon Jannerland

2 Originalens tittel: Munken & Kulan. Degen jäser över Copyright 2013 Åke Samuelsson og Tomsing, Hallsberg Norsk utgave copyright 2016 IKO-Forlaget, Oslo Illustrasjoner og omslag: Simon Jannerland Norsk oversettelse: Kristin Gunleiksrud Raaum Trykt hos Bookwell AB, Borgå, Finland ISBN

3 INNHOLD Kjenner du Munken & Kula?... 5 Klassetur til Stockholm... 8 Deigen eser Guds muskelgutter Munkens hemmelige hjertevenn... 73

4 KLASSETUR TIL STOCKHOLM Kula satt ved frokostbordet i bare underbuksene. Det var søndag morgen, og han spiste frokost. Han skulle straks av gårde til søndagsskolen sammen med Munken. For Kula var det et mysterium at når han tok på seg finbuksene, så sølte han, men når han satt i bare underbuksene, sølte han aldri. Det var umulig å begripe. Men sånn var det bare. Vel fremme på søndagsskolen tok Rune fram den store bibelen sin. I dag skal vi lese om den bortkomne sauen, sa Rune. Den har jeg hørt før, sa Munken. Har du ikke noen ny? Det var det rare med Rune, søndagsskolelæreren deres. Han kunne lese den samme bibelteksten om og om igjen. Han syntes det var som om han aldri hadde hørt den. Han ble like glad hver eneste gang. Hvordan kan du holde på med den samme greia igjen og igjen? sa Munken. Man finner jo alltid noe nytt, svarte Rune. Det er så rart med disse bibelfortellingene, at man alltid finner noe nytt. Ja, av og til finner man seg selv midt i teksten. Det der skjønte ikke Munken stort av. Rune fortsatte: På Jesu tid var det en del mennesker som syntes at de var litt bedre enn andre litt finere, liksom. Og hvis det er noen 8

5 som er bedre enn andre, må det også være noen som er dårligere. Og dem likte man ikke, fortalte Rune. Da Jesus merket at folk snakket stygt om noen mennesker, for eksempel de som var fattige eller møkkete eller blinde, da sa han: «Tenk dere at dere har hundre sauer. Om dagen tar dere sauene med til grønne enger for at de skal ha det beste beitet. En kveld oppdager dere at en av sauene mangler. Hva gjør dere da? Jesus forventet ikke noe svar, så han svarte selv: Dere leder de 99 sauene inn i innhegningen og går ut og leter etter den sauen som er blitt borte. Selv om det er sent og dere er trøtte, så må dere ut og lete. Dere lyser med lykt og lytter etter breking. Og så går dere samme veien en gang til.» Her hadde Munken et og annet å spørre om, men han slapp ikke til. Rune stanset litt i fortellingen og lot som om han lyttet etter noe. Bæææ bæææ Gjeteren følger etter lyden, og der inne, midt i noen tornebusker, finner han sauen sin. Den sitter fast, men gjeteren hjelper den forsiktig løs. Så tar han den på skuldrene sine og bærer den hjem, for den orker ikke å gå selv. Når han kommer hjem, forteller han om sauen som løp sin vei og om hvordan han fant den igjen. Og så feirer han det sammen med de andre gjeterne. Er ikke det fantastisk? sa Rune. 9

6 Jo, sa Munken, det er fantastisk dumt! Jeg synes det er dumt. Hvis en av sauene stikker av, så får den vel ta skylda selv. Men du skjønner, sa Rune. Det handler jo egentlig ikke om sauer, men om mennesker som går seg bort og ikke finner veien hjem igjen. Ja, det er jo like teit, syntes Munken. Da følte Kula at han måtte blande seg inn i samtalen, og sa: 10

7 Ja men, du skjønner vel at gjeteren egentlig er Jesus. Det spiller ingen rolle, sa Munken. Jeg synes at gjeteren også er teit. Hva mener du med det? spurte Rune forbløffet. Jo, jeg mener det, sa Munken, at hvis man er gjeter og mister en sau, så kan man ha det så godt. Og hvis det er hundre mennesker på et sted og en av dem går fra de andre, så har han jo skylda selv, og så kan han komme seg hjem på egen hånd. Men, sa Rune, tenk om han ikke orker å dra helt hjem? Ja, men det er jo ikke de andre 99 som har skylda for at han har gått seg bort, sa Munken. Hvis jeg hadde vært gjeter, så hadde jeg blåst i ham som var blitt borte. Litt svinn må man regne med! Men nå er jo ikke du gjeter, sa Rune. Det er det Jesus som er. Og han tenker litt annerledes enn det du gjør. Nå ville Rune komme med konklusjonen på fortellingen sin: Glem ikke dette: For den som ber, går det bra til slutt. Det var et poeng han alltid dro. Den som ber, går det bra med til slutt. Så det visste de i grunnen fra før. Og nå skal vi be, sa Rune, og så la han fra seg den store bibelen sin. Hva synes dere vi skal be om? Munken var kjapt opp med hånden og sa: Vi skal på klassetur til Stockholm i morgen. Kan vi be om det? 11

8 Kjenner du ingen som er syk eller ikke har det så bra, da? Nei, Munken kjente ingen som ikke hadde det bra, så da mente Rune det var greit å be for klasseturen, sånn at den kunne bli bra. Kanskje du vil be for klasseturen din selv, sa Rune til Munken. Alle så på Munken, som følte seg ganske beæret over forslaget. Skal jeg be til Gud? Han stakk hånden i bukselommen og snurret litt på en hårtjafs og grublet. Dette er jeg jo ikke så vant til, men ok, tenkte han. Jeg får vel forsøke. Og så gjorde han akkurat slik som Rune pleide å gjøre. Han stilte seg bredbeint, foldet hendene over magen, myste med øynene og skar en grimase. Munken hadde lenge sett på når Rune ba og lurte på hvorfor han gjorde akkurat slik. Så ba han høyt, og alle fulgte spent med: Gud, la meg få ha det moro i Stockholm. Så kikket han bort på Kula som ristet på hodet. Kjære Gud, la Kula få ha det morsomt i Stockholm. Nå nikket Kula. Munken tenkte at dette ikke lignet på bønnene til Rune, for han pleide alltid be for noen andre. Men jeg kjenner jo ingen i Stockholm, tenkte Munken. Men han la til: Kjære Gud, la noen andre få det moro når jeg kommer til Stockholm. Amen. 12

9 Det var en fin bønn, sa Rune. Du skal nok se at du får det morsomt på den klasseturen. Mandag morgen satte alle tredjeklassingene seg inn i bussen, og læreren deres, Stina, telte 23 elever. Så var de på vei til Stockholm. De skulle se slottet, kjøre T-bane, se på et råttent skip som het Vasa, og så skulle de gå i fornøyelsesparken Grøna Lund. Det var det morsomste av alt. Alltid kom det morsomste til slutt!! Etter at de hadde kjørt i 20 minutter, var godteposen tom. En liten stund etter var det slutt på chips, og så måtte Munken tørste hele resten av turen til Stockholm. Munken syntes det var skikkelig dumt at de hadde lagt Stockholm så langt borte fra Gøteborg, der han bodde. Og hva var poenget med å ha så mye midt i mellom, når man bare ble tørst? Vel fremme i Stockholm fikk de mat, og så bar det i vei til Stockholms slott, der altså kongen skulle bo. Men de så ikke snurten av kongen. Antakelig var han ikke hjemme. Store saler og malerier imponerte ikke Munken og Kula. Men vaktparaden studerte de med stor interesse. Tenk at det var mulig å gå så likt, stoppe samtidig og snu seg i samme retning. Det var neimen ikke dårlig. De tenkte på hvor vanskelig det var når klassen deres skulle gå på rekke inn i klasserommet. Etterpå skulle de dra med T-banen, og det hadde Munken 13

10 aldri gjort før. De tok en rulletrapp ned under jorden for å kjøre tog i en tunnel. Stina var kjempenervøs allerede før de skulle dra, og hun ble enda mer nervøs da de kom ned til T-banen. Det var ingen enkel jobb å holde sammen en hel skoleklasse. Hun hadde et tungt ansvar for at ingen av elevene skulle bli borte. Hun våget ikke tenke tanken engang, på å komme hjem uten et av barna. Derfor gjorde hun alt hun kunne for å holde sammen klassen i trengselen på perrongen. Nå kom T-banen og stanset. Dørene åpnet seg automatisk. Hele klassen styrtet inn, og Stina sto i døren og telte for å være sikker på at alle 23 kom med. Glad og fornøyd over at hele klassen kom seg om bord på T-banen, glemte hun å gå inn selv. Men hun fikk snodd seg inn mellom dørene som var i ferd med å lukkes. Oi, sa Stina. Der holdt jeg på å bli halv! Munken så for seg en halv lærer. Han stakk hånden i bukselommen og sa til Stina: Du hadde jo kunnet fortsette som lærer. Men bare med halv klasse. Uten forvarsel tråkket T-baneføreren gassen i bånn. Ingen hadde sitteplass eller noe å holde seg i, så hele klassen ble presset sammen, litt hulter til bulter. Munken, som hadde gått inn først, fikk hele klassen i ryggen og ble trykket inn mot bakruten. Så varte det ikke lenge før T-baneføreren måtte bråbremse, og da for alle i den andre retningen. Slik 14

11 holdt han på. Full fart, deretter bråbrems. Og Munken for fram og tilbake og ble flatere og flatere for hver gang. Han tenkte at dette kunne umulig være bra for helsen. 15