Den evige utopi? Gruvedrift på Svalbard. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr.

Transkript

1 Den evige utopi? Gruvedrift på Svalbard Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 310 kr 65,

2 Ansvarlig redaktør: Marit Anne Hauan Fagredaktør kultur og samfunn: Ivar Bjørklund Fagredaktør natur og miljø: Jostein Kjærandsen Redaksjonssekretær: Elisabeth Jensine Nilsen Abonnementsansvarlig: Kirsten Udin, tlf.: Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar, UiT, Norges arktiske universitet Postboks 6050, Langnes, 9037 Tromsø E-post: Internett: Ottar utgis av Tromsø Museum Universitetsmuseet og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf Abonnementspris kr 270,. Pris pr. hefte kr 65,. Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Grafisk form: Peter Knudsen. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen. Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø. Temahefter under arbeid: Oppdrettslaks Asymmetrisk naboskap Omvisning ved botanisk stasjon,tromsø Museum-Universitetsemuseet av konservator Geir H.Mathiassen (til høyre). Her ser vi overingeniør Heini Rämä (til venstre), som har teknisk ansvar for drift av de botaniske samlingene, herunder innordning av planter, sopp, moser og lav, inn- og utlån, drift av databasene og videreutvikling av disse. Foto: Mari Karlstad, 3. desember Tromsø Museum-Universitetsmuseet. Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter.

3 Den evige utopi? Gruvedrift på Svalbard Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet nr Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet. Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord-Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Innledning Marit Anne Hauan og Tora Hultgren...2 Gruvedrift og sikkerhetspolitikk Torbjørn Pedersen...3 Store Norske 100 år på Svalbard Peter Johannes Brugmans...11 Russisk kull på Spitsbergen Aleksandr Portsel...19 Den evige utopi? Gruvedrift og nasjonale interesser Jørgen Holten Jørgensen...26 Selskapsgründernes rolle i britisk gruvedrifts vekst og fall på Spitsbergen Frigga Kruse...33 Att konstruera naturresurser: industrielle framtidsvisioner om Svalbard Dag Avango...41 Fotografiet Sveinulf Hegstad...50 Forside: Store Norske Gruvebus i Longyearbyen. Foto: Herta Lampert, Tromsø Museum Universitetsmuseet. Bakside: 17.-mai tog i Longyearbyen. Foto: Herta Lampert, Tromsø Museum Universitetsmuseet. Helsidefoto på side 10, 18, 25, 32, 40 og 49, er tatt av Herta Lampert. Hun har dokumentert Svalbard-samfunnet i en periode på omkring 50 år fra midten av 1950-tallet. Vi har valgt å bruke denne fotoserien som en frittstående visuell kommentar til gruvedriften på Svalbard.

4 Innledning I år, 2016, er Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK) 100 år. I dag er selskapet statseid, men det var private interesser som gjennom «Det Norske Spitsbergensyndikatet» i august 1916 gikk til innkjøp av kullfelter og anlegg på Spitsbergen. Selgeren var det amerikanske kullselskapet Arctic Coal Company eid av John Munro Longyear fra Boston, USA. Longyear hadde da drevet kulldrift i Longyear City siden Oppkjøpet karakteriseres fra norsk side som et stort patriotisk krafttak og var i følge polarhistorikeren Adolf Hoel nøkkelen til at Norge seinere fikk suvereniteten over Svalbard i Jubileumsåret preges av krise. Kullprisene er lave, produksjonen kostbar, kullagrene små og miljøpolitisk er kulldrift uønsket. Det er per i dag etablert driftshvile i gruvene i Svea og Lunckefjell. Situasjonen for selskapet er dramatisk. Og det er sannsynlig at vi nå i jubileumsåret ser slutten på kommersiell kullgruvedrift under norsk eierskap. Også det russiske kullgruveselskapet i Barentsburg, Trust Arktikugol, er under press. Ulykker, brann og minkende kullforekomster har satt gruvedriften på sparebluss. Turisme og forskning er næringer som mer og mer tar over for kullgruvedriften både i Longyearbyen og Barentsburg. Norge og Russland er de eneste land med kullgruvedrift på øyriket i dag. Slik har det ikke alltid vært. Rundt forrige århundreskiftet, 1900, var det mange pågående og ivrige mineraljegere og etter hvert gruvedrivere i aksjon. Disse aktørene kom blant annet fra USA, Storbritannia, Sverige, Russland og Nederland. Ved midten av 1930-årene var kun Norge og Russland igjen. Hvorfor? Hva skjedde i jakten på mineraler, jakten på økonomisk fundament for utvinning og interessen for arktis? I dette nummeret har vi bedt seks forskere om å reflektere rundt gruvedrift på Svalbard. Og vi har stilt spørsmålet er lønnsom og forsvarlig gruvedrift en utopi? Kan tilbakeblikk på britisk, nederlandsk, norsk, russisk og svensk mineraljakt og gruvedrift utvide vår idé om gruvedrift som utopi? Er gruvedriften ikke lenger nødvendig for å sikre nasjonenes strategiske interesser i nord? Eller kan nedskalering av Store Norskes gruvedrift rokke ved suverenitetshevdelse på Svalbard? Skaper krisen i dette 100 år gamle gruveselskapet alvorlige sikkerhetspolitiske utfordringer? Torbjørn Pedersen belyser i sin artikkel hvilke sikkerhetspolitiske utfordringer nedbyggingen av Store Norske utgjør for Norge. Det handler først og fremst om at det for Norge er viktig å markere sin suverenitet. Peter Johannes Brugmanns gir oss et historisk overblikk over Store Norske virksomhet, forutsetningene og utfordringene ved 100 års drift blir tydeliggjort. Alexandr Portsel tar for seg den russiske gruvehistorie på Svalbard. Russerne startet seinere enn andre nasjoner, men gjennom både leteekspedisjoner og oppkjøp av svenske og nederlandske rettigheter skapte de solide arktiske gruvesamfunn. Jørgen Holten Jørgensen belyser forholdet mellom gruvedrift og nasjonale interesser. Det er andre og gode grunner til at nasjoner blir på Svalbard enn kull. Kulldrift er og har kanskje alltid vært av det utopiske, mens maktbalanse, fiskerirettigheter, mulige oljefunn er vektige grunner til å betale prisen for å opprettholde bosetninger. Frigga Kruse tar for seg den britiske kulldriften og viser gjennom biografier over tre viktige menn for det britiske initiativ og selskapsdannelser, hvor vesentlig aktørene er for veivalg og resultat. Dag Avango viser i sin artikkel hvorfor gruvedriften kom i gang på begynnelsen av 1900-tallet og hvordan det moderne samfunnets framtidsvisjoner var forankret i naturressurser også i arktis. Leve utopien! Marit Anne Hauan og Tora Hultgren hefteredaktører 2

5 Gruvedrift og sikkerhetspolitikk Torbjørn Pedersen Ingen andre næringer vil kunne levere like mye norsk tilstedeværelse på Svalbard som det gruvedriften og Store Norske har gjort gjennom 100 år. Forskning, høyere utdanning og reiseliv bidrar heller til å gi Longyearbyen et mer internasjonalt preg. Og det skaper noen sikkerhetspolitiske utfordringer. For Norge er det viktig å markere sin suverenitet over Svalbard. Fast og konsekvent suverenitetshevdelse er nødvendig for å kunne ivareta norske sikkerhetspolitiske interesser og er en forutsetning for en god og forutsigbar forvaltning av ressursene og naturen på øygruppen, som helt frem til 1920-tallet ble omtalt som et ingenmannsland. Jo tydeligere de rådende rettsforholdene på Svalbard står for omverdenen, jo enklere er det for Norge å opprettholde ro og orden i regionen. Eller for å snu på det: Mangelfull eller nølende norsk suverenitetshevdelse kan skape et politisk vakuum, som igjen kan gi næring til internasjonale tilspissinger og kriser i dette ressursrike og samtidig svært militær-strategisk følsomme området i nord. I tradisjonell folkerett er tilstedeværelse og effektiv okkupasjon av landområdene avgjørende forutsetninger for å kunne hevde suverenitet over et territorium. Men tilstedeværelse på Svalbard dreier seg om mer enn Sysselmannens kontorer, flaggstang, fartøy, helikoptre og årlige tokt rundt øygruppen: Det betydelige nærværet av nordmenn er i seg selv et tydelig signal om at Norge har sterke interesser på Svalbard og kjenner sine rettigheter og forpliktelser. Longyearbyen er på den måten en viktig og langsiktig suverenitetsmarkering. Den omfattende tilstedeværelsen av nordmenn har kun vært mulig takket være Store Norske Spitsbergen Kulkompani, som i 1916 overtok kullgruvene i Longyearbyen etter amerikanske Arctic Coal Company. Gjennom det meste av de etterfølgende 100 år årene har Longyearbyen vært drevet som en company town, hvor det statseide gruveselskapet har sørget for de fleste arbeidsplassene så vel som samfunnstjenestene i bosetningen. I dag er ikke lenger Longyearbyen en gruveby, men et robust familiesamfunn med betydelige arbeidsgivere også innen næringer som forskning, høyere utdanning og reiseliv. Like fullt har bergverksindustrien helt frem til nå vært den næringen som har levert desidert mest tilstedeværelse på Svalbard, målt i antall norske årsverk. Nå er imidlertid Store Norske inne i en dyp krise. Det meste av gruvedrift i og rundt Sveagruva skal legges på is, og selskapet skal i løpet av året nedbemanne til det står igjen med bare 100 ansatte. Store Norske, som for bare få år siden var Longyearbyen, vil da nærmest stå igjen som en skygge av seg selv. Misforståelsenes land En konsekvent og fast suverenitetshevdelse er viktig, ikke minst fordi Svalbard lenge har vært misforståelsenes land. Til tross for at øygruppens status ble avklart allerede på 1920-tallet, finnes det fortsatt tvil og forvirring om hva som er Svalbards politiske og folkerettslige stilling og om hvor sterkt andre lands rettigheter egentlig står. Det synes å være en relativt utbredt Ottar (2): 3 9 3

6 oppfatning om at internasjonale rettigheter står sterkere enn ulike tolkninger av Svalbardtraktaten gir grunnlag for å hevde. Opphavene til misforståelsene kan være mange. For hvor norsk kan Svalbard egentlig være når øygruppen fremstår så unorsk? Flyene fra fastlandet til Longyearbyen går for eksempel fra internasjonale terminaler, i motsetning til alle andre innenriksflyginger. På Svalbard møter man etater som Sysselmannen på Svalbard og Longyearbyen lokalstyre, ingen fylkesmann eller kommune. Skatter og avgifter er lave, øl og sprit er rasjonert. Det militære nærværet er fraværende. Og mange av lovene og reglene som gjelder på fastlandet er ikke gjort gjeldende for Svalbardøyene. Ny-Ålesund beskrives gjerne som noe så unorsk som en internasjonal forskerlandsby, blant annet på Store Norske Leksikons nettsider. Longyearbyen. Foto: Njål Gulbrandsen. Forvirring om Svalbards status er blitt uttrykt på mange måter, også av våre mest lærde. Professor i juss, Johs. Andenæs, måtte korrigere sin klassiske lærebok om Statsforfatningen etter først å ha skrevet at Norge administrerte øygruppen i det internasjonale samfunns felles interesse. Enkelte lover og forskrifter gir fortsatt inntrykk av at Svalbard ikke er en del av Norge, som for eksempel våpenloven (som regulerer forsendelser av våpen «mellom Norge og Svalbard»). Norge utfordres Uvitenheten om Svalbards status og det internasjonale samfunns rettigheter er enda sterkere utenfor Norges grenser. En svak og unnvikende norsk myndighetsutøvelse under store deler av Den kalde krigen ga næring til misforståelser om rettsforholdene og spillerom for internasjonal opportunisme. Sovjetunionen tok seg stadig til rette på øygruppen, ikke minst i og rundt de russiske bosetningene. I 1975 meldte for eksempel en dansk avis at Norge slet med å opprettholde sin suverenitet over Svalbard og at Sovjetunionen var i ferd med å feste grepet om øygruppen. Forestillingen om at Russland står i en politisk og juridisk særstilling på Svalbard lever videre den dag i dag. I 2008 måtte et russisk oppsynfartøy bortvises fra Barentsburg, etter først å ha klappet til kai uten diplomatisk klarering. Og så sent som i juli 2013 lanserte Det russisk føderale fiskeribyrået et forslag om at Russland skulle stasjonere egne søk- og redningsfartøy i Barentsburg og drive statlig fiskerioppsyn herfra, som om Svalbard var russisk eller internasjonalt territorium. Forslaget ble for øvrig behandlet i fullt alvor i en russisk regjeringskommisjon, hvis formål er å sikre et russisk nærvær på øygruppen. Russland er ikke det eneste landet som tidvis lanserer politiske forslag som impliserer at myndighetsforholdene på og rundt Svalbard er uklare eller uavklart. Island og Spania fremholdt så sent som på 2000-tallet at Norges suverenitet over Svalbard ikke kvalifiserer til 4

7 vanlig kyststatsmyndighet, uten at grunnlaget for en slik rettsoppfatning noen gang er blitt presisert. EU-politikere har sågar tatt til orde for at det innføres EU-reguleringer og/eller etableres internasjonale avtaler innenfor etablerte norske jurisdiksjonsområder rundt øygruppen, om nødvendig uten norsk samtykke eller deltagelse. Det er vanskelig å finne en folkerettslig forankring for denne typen utspill og provokasjoner. Skarpe diplomatiske noter er blitt utvekslet, og norske diplomater må stadig ut med brannslangen for å slukke ulmebranner. Sikkerhetspolitikk For Norge er forvirring og uvitenhet om rettsforholdene på Svalbard farlig. Forslag og utspill fra utlandet som impliserer at norske myndigheter kan overkjøres i Svalbard-spørsmål, utgjør en tilbakevennende og ikke ubetydelig sikkerhetspolitisk risiko for Norge. Det spiller liten rolle hva folkeretten faktisk sier når tvil og misforståelser om norsk suverenitet stadig kommer til uttrykk. Og hvis noen først får en idé om at norske myndigheter står svakt på Svalbard, og at det finnes et politisk vakuum her som andre kan utnytte, vil det være vanskelig å overbevise dem om det motsatte. Mekanismen her ble beskrevet av Robert Jervis i boken Perceptions and Misperceptions in International Politics på 1970-tallet, da han fremholdt at politiske ledere tidlig låser seg til en oppfatning og deretter tolker all relevant informasjon på en måte som underbygger eller forsterker denne oppfatningen. Jo sterkere myten om at Svalbard har en slags internasjonal status får utvikle seg, jo flere episoder og kimer til konflikt vil vi kunne se. Området bugner av naturressurser, og det ligger strategisk til mellom Russland og Nord-Amerika, og mellom Sysselmannens helikopter. Foto: Odd Rogne, Norsk Polarinstitutt. Nordflåtens marinebaser på Kolahalvøya og flåtens operasjonsområder i Nord-Atlanteren. Et politisk spill om innflytelse her gagner definitivt ikke norske interesser eller stabiliteten i området. Inne i Svea Nord gruven. Foto: Norsk Polarinstitutt. 5

8 Det er derfor politisk påkrevd at Norge fortsatt bidrar aktivt til å opplyse og klargjøre, gjennom ulike virkemidler og markeringer. De politiske instrumentene må imidlertid velges med omhu. Et vanligvis så effektivt virkemiddel som diplomati har for eksempel vist seg å være et tveegget sverd: Hvis norske diplomater tar opp suverenitet over denne delen av kongeriket med sine utenlandske kolleger, bidrar det ikke nødvendigvis til oppklaring, men Norsk suverenitet Rettsforholdene på Svalbard er ikke så komplisert eller uklare som noen skal ha det til. Norge har full og absolutt suverenitet over øygruppen, noe som også anerkjennes gjennom Svalbardtraktaten (artikkel 1). Ifølge Svalbardloven fra 1925 er Svalbard «en del av kongeriket Norge» og dermed gjort like norsk som Vestfold. Norge har riktignok gitt det internasjonale samfunnet noen garantier vedrørende Svalbard, og disse garantiene er også blitt nedfelt i Svalbardtraktaten. Norge har for eksempel gitt løfter om at øygruppen aldri vil bli brukt i krigsøyemed. Myndighetene har videre forsikret traktatlandene om at deres statsborgere (men ikke landene selv) skal få den samme adgangen som nordmenn til å drive med for eksempel bergverksdrift, industri, handel, fiske og jakt på Svalbard. Norge gikk også med på å innføre en egen heller til å forsterke oppfatninger om at Svalbard har en ullen status. Man tar jo ikke opp norsk suverenitet over Vestfold i møtet med fremmede makter? Diplomati kan da i seg selv bidra til at norsk suverenitet over Svalbard fremstår som omstridt og/eller svakere i andre nasjoners øyne. Da kan heller en fast og konsekvent norsk myndighetsutøvelse over hele Svalbard og opprettholdelsen av en bergverksordning for Svalbard. Men slike forsikringer rokker selvsagt ikke ved Norges suverenitet eller gjør Svalbard til et «internasjonalt» eller «internasjonalisert» territorium, slik enkelte synes å tro. Norge har videre forsikret traktatlandene om at likebehandlingsprinsippet skal gjelde på hele Svalbard, «både til lands og i de territoriale farvann». Det er i dag omstridt om garantiene også gjelder for næringsaktiviteter på kontinentalsokkelen rundt Svalbard og i fiskevernsonen, som strekker seg 200 nautiske mil fra kysten. Storbritannia er bare ett av landene som mener norske myndigheter heller ikke kan diskriminere utenlandske oljeselskaper og fiskere utenfor territorialgrensene på tolv nautiske mil. Norge er uenig, men praktiserer likevel en form for likebehandling av næringsaktørene også utenfor territorialfarvannene rundt Svalbard. betydelig norsk tilstedeværelse i Longyearbyen være mer effektivt og klargjørende. Det norske samfunnet på 78 grader spiller således en nøkkelrolle i hevdelsen av norsk suverenitet og markeringen av norske interesser, og vil måtte gjøre det også i fremtiden. Men det forutsetter at Longyearbyen faktisk fremstår som et nokså normalt og velregulert norsk lokalsamfunn, og ikke som en slags internasjonal landsby. Internasjonalisering Med dreiningen fra gruvedrift til andre næringer og virksomheter, faller andelen nordmenn i de norske bosetningene raskt. I løpet av de siste årene har andelen norske statsborgere falt i akselererende tempo, fra bortimot 100 til ca. 75 prosent. Og det er all grunn til å tro at utviklingen vil fortsette, og kanskje skyte fart: Nær halvparten av alle som flytter til Longyearbyen er nå utlendinger, ifølge de ferskeste tallene fra Statistisk sentralbyrå. Mens Store Norske i stor grad rekrutterte sine ansatte fra Nordland og Troms, henter reiselivsbedriftene og Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) sine ansatte fra hele verden. Halve staben ved UNIS er utlendinger. Studentmassen er enda mer internasjonal: Studentene kommer fra rundt 30 ulike land, og kun én av tre studenter er norske (tall fra 6

9 2014). Arbeidsspråket ved UNIS er naturligvis engelsk. Når reiselivsnæringen og UNIS vokser videre og gruvedriften skrumper, gjør engelsk sitt inntog også på andre samfunnsarenaer, som for eksempel i Longyearbyens lag og foreninger. Lokale utdanningstilbud, som SvalbardGuideOpplæring (SGO), har allerede endret kursspråk fra norsk til engelsk. De utenlandske statsborgerne kommer i dag fra over 40 nasjoner, flest fra Thailand, Sverige og Russland. Hvis Longyearbyen lokalstyre også skal gjenspeile disse endringene i befolkningen, vil også lokaldemokratiet etter hvert kunne få et mer internasjonalt preg. Utviklingen med en fallende andel nordmenn er selvforsterkende: Jo mer utbredt engelsk og andre språk blir i samfunnslivet, jo enklere blir det for nye utlendinger å slå seg ned i Longyearbyen. Skulle befolkningsutviklingen tvinge frem nye forvaltningsspråk på Svalbard, som engelsk, russisk eller thai, vil det være et alvorlig tilbakeslag for norsk Svalbard-politikk. Språk er en viktig del av suverenitetshevdelsen, og norsk (bokmål og nynorsk) skal være eneste offisielle språk i norsk offentlig forvaltning. Det finnes riktignok ett unntak samisk er sidestilt med norsk i enkelte kommuner i Troms og Finnmark men det vil være spesielt alvorlig å gjøre tilsvarende språklige unntak på øygruppen i nord, som allerede er gjenstand for så mange misforståelser. For Longyearbyens befolkning innebærer dette at den, uansett sammensetning, må innfinne seg med at den offentlige forvaltningen i størst mulig grad holder seg til det norske sptåk. Det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol må da også fortsette å utarbeide sine arealplaner for Barentsburg og Pyramiden på norsk (men selskapet kan altså velge mellom bokmål og nynorsk). Universitetssenteret på Svalbard (UNIS). Foto: Kari Moxnes/UNIS. 7

10 Longyearbyen, med en fallende andel nordmenn, er ikke lenger en like sterk suverenitetsmarkering som før. Tvert i mot: Hvis Longyearbyen i økende grad fremstår som en internasjonal landsby, vil bosetningen heller bidra til å forsterke mytene om Svalbards internasjonale status enn å bekjempe dem. Gruvedriftens fremtid Uansett vil Store Norske ikke lenger kunne være den fremste garantisten for det betydelige norske nærværet på Svalbard. Gruveselskapets storhetstid er definitivt forbi. Råvareprisene er for lave, den arktiske naturen for skjør og kullkraften for skitten til at Norge, som må jobbe for sin internasjonale troverdighet i klima- og miljøspørsmål, kan forsvare fremtidig storskala kullgruvedrift på øygruppen. Hundre år etter at Store Norske ble etablert, blir den norske kullproduksjonen på Svalbard nå redusert til et slags minimum. Den relativt beskjedne Gruve 7 utenfor Longyearbyen blir da, etter alt å dømme, den siste norske gruva på Svalbard i produksjon. Det betyr imidlertid ikke at Store Norskes strategiske rolle er fullstendig utspilt. Selskapet vil fortsatt ha en viktig rolle ikke minst som utmålshaver. Store Norske sitter nemlig på hele 324 utmål, som dekker de fleste kjente forekomster av mineraler og bergarter av en viss økonomisk interesse på Svalbard. Utmål, som gir en enerett til å utvinne mineraler og bergarter i et angitt område uavhengig av hvem som er grunneier, krever en aktiv oppfølging for ikke å falle i det fri. Med et utmål følger det nemlig en arbeidsplikt. Store Norske bør til enhver tid besitte tilstrekkelig kompetanse og andre nødvendige ressurser for å kunne opprettholde sine utmål. Ikke fordi norske myndigheter eller Vaktsjef i Longyear City, mr. Strauman,med hunden Trofast, firer det amerikanske flagget for siste gang 15. juni Store Norske overtok da anlegget. Foto: Hjalmar Johansen, Svalbard Museum. det statseide selskapet skal ha noen realistisk ambisjon om å sette i gang ny bergverksvirksomhet på Svalbard, men for å blokkere for at andre snapper opp utmålene og etablerer seg med gruvedrift på øygruppen. Det vil neppe tjene norske interesser eller bidra til stabilitet om det dukker opp for eksempel en kinesisk gruveby på Svalbard. Det strategiske behovet for Store Norske vil derfor vedvare, iallfall så lenge det fortsatt er juridisk mulig å etablere ny bergverksvirksomhet på Svalbard. Oppsummert Krisen i Store Norske påvirker norsk suverenitetshevdelse på Svalbard. Når det statseide gruveselskapet ikke lenger skal være primærleverandør av et betydelig antall helårlige arbeidsplasser for i all hovedsak norske statsborgere på Svalbard, vil tilstedeværelsen på øygruppen endre karakter. Forskning og høyere utdanning, samt reiselivsnæringen, er allerede blitt utpekt som arvtagere til den norske bergverksvirksomheten på øygruppen. Satsingen på og tilretteleggingen for disse næringene vil imidlertid medføre at befolkningen i Longyearbyen blir langt mer internasjonal enn den er i dag. Både reiselivsbedrifter og Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) ser naturligvis fordelen med 8

11 å kunne rekruttere språkmektige og ressurssterke ansatte fra hele verden. Andelen norske statsborgere i Longyearbyen faller derfor raskt, og vil i løpet av få år kunne falle ned mot og kanskje under 50 prosent. Utviklingen er selvforsterkende. Problemet med at Longyearbyen får et mer internasjonalt preg, er at bosetningen kan miste noe av sitt viktigste formål nemlig å være en tydelig norsk suverenitetsmarkering på Svalbard. Hvis Svalbard i økende grad preges av internasjonale bosetninger, kan det bli enda vanskeligere for norske myndigheter å rydde av veien seiglivede myter om at Svalbard har en slags internasjonal status, hvor Norge bare spiller en begrenset administrativ rolle. Utviklingen er egnet til å forsterke misforståelsene, som allerede plager norske myndigheter. Suverenitetsmarkeringer er ikke uvesentlige. De skal blant annet bekjempe forestillinger om at Svalbards folkerettslige status fortsatt er åpen for diskusjon. Uten tydelige markeringer og en fast suverenitetshevdelse, øker sannsynligheten for at andre land vil forsøke å utøve mer innflytelse på Svalbard. Det igjen kan gi næring til uro og mellomstatlige tilspissinger, samtidig som betingelsene for en god og forutsigbar ressurs- og miljøforvaltning i tråd med norske interesser svekkes. På den måten har en krise i et 100 år gammelt gruveselskap alvorlige sikkerhetspolitiske utfordringer. Det må norske myndigheter håndtere på en klok og gjennomtenkt måte. Litteratur: Andenæs, Johs. (1990), Statsforfatningen i Norge (Oslo: Tano). Fogt, A. (1975), «Sovjets greb om Svalbard lige så fast som Norges: Norge har problemer med at opretholde suveræniteten på Svalbard». Morgenavisen Jullands-Posten, 15. november. Jervis, Robert (1976), Perceptions and Misperceptions in International Politics (Princeton: Princeton University Press). Pedersen, Torbjørn (2008). Conflict and order in Svalbard waters (Tromsø: Universitetet i Tromsø). Statistisk sentralbyrå (2015), Dette er Svalbard 2014: Hva tallene forteller ( The University Centre in Svalbard (2015), ( Torbjørn Pedersen, Ph.D., tiltrer i 2016 som førsteamanuensis i internasjonal politikk ved Nord Universitet, Bodø. Han har tidligere virket som både forsker, forsvarsanalytiker, journalist og seniorrådgiver i Forskningsrådet. Pedersen, som for tiden er bosatt i Longyearbyen, har drøftet rammebetingelsene for norsk svalbardpolitikk i sin doktoravhandling fra 2008 så vel som i en rekke vitenskapelige artikler. E-post: torbjorn.pedersen@gmail.com Bildetekst side 10: SNSK AS anla taubane for transport av kull rett over Sysselmannsgården: kampen om makten er tydelig. 9

12 10

13 Store Norske 100 år på Svalbard Peter Johannes Brugmans Kullforekomstene på Svalbard har vært kjent siden ca da den engelske hvalfangeren Jonas Poole fant «sea coales that burnt very well» i Kongsfjordområdet. Nesten 300 år senere, i 1899, førte Søren Zachariassen hjem en kullast fra Bohemanneset ved Isfjorden noe som ga startskuddet for den moderne kulldriften. Amerikanerne Ayer & Longyear etablerte kulldrift i industriell målestokk i området som i 1906 skulle bli Longyearbyen. Før Svalbardtraktaten av 1920 var Svalbard «Terra nullius» det vil si Ingenmanns land. Dette gjorde landet fristende for spekulanter og eventyrere og førte til en ganske livlig aktivitet i de første 20 årene av det 20. århundre. Foruten kull ble også marmor, blyglans, sinkblende, kobberkis og andre mineraler gjenstand for undersøkelser og forsøksdrift. Prospekteringsaktiviteten kulminerte mot slutten av første verdenskrig og årene like etter. Drift ble satt i gang i Svea, Ny Ålesund, Barentsburg, Grumant og på Bjørnøya. Depresjonen som kom i midten av 1920-årene førte imidlertid til at virksomheten ved samtlige av disse driftsstedene ble innstilt i I dag er det bare Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS og Trust Arktikugol som har bergverksvirksomhet på øygruppen, men bare ved Store Norskes anlegg i Longyearbyen har driften foregått uavbrutt siden 1906 med unntak av krigsårene Geologi Svalbards geologi er relativt enkel og det har til tross for den heller avsides beliggenheten lyktes å fremskaffe en god oversikt over øygruppens oppbygning. Alle de geologiske hovedepokene er representert. Langs vestkysten og i nord er det metamorfe bergarter som er mer enn 400 millioner år gamle. Disse Hecla-Hoek formasjonen er i virkeligheten en del av den Kaledonske fjellkjeden. Innenfor området av metamorfe bergarter er det store avsetninger av sedimentære bergarter. På Spitsbergen danner disse et stort basseng hvor fallet avtar mot Bjørnøya i sør og Hopen i øst. Disse bergartene inneholder kull, naturgass, olje og marmor. De viktigste kullfeltene på Svalbard ligger på Spitsbergen. Et mindre felt har også vært drevet på Bjørnøya. Allerede ved midten av 1920-årene var de fleste kullforekomstene oppdaget eller i ferd med å bli oppdaget. De eneste kullfeltene av betydning som på denne tiden ikke var oppdaget var kullfeltene som lå inne i landet, det vil si feltene som senere ga grunnlag for Svea Nord, og Lunckefjell. Samtlige av kullfeltene som har vært drevet, med unntak av kullfeltet i Pyramiden, inneholder paleogene kull, dvs. kull som er ca millioner år gamle. Kullene i Pyramiden er fra karbon, det vil si de er millioner år gamle. Videre er det i deler av Advent City og på Bohemanflya tatt ut mindre mengder kull fra kritt ca. 100 millioner år gamle. På Bjørnøya er det kull fra Devon det vil si ca. 380 millioner år gamle. De paleogene kullene som er ca. 65 millioner år gamle, har vært og er fremdeles de viktigste kullene med hensyn på driften på Svalbard. Paleogene kull har høyere brennverdi, lavere svovel og askeinnhold og er av jevnt over bedre kvalitet enn kull fra de øvrige kullforekomstene. Ottar (2):

14 Kulldrift i medgang og motgang frem til evakueringen i 1941 Det var det amerikanske selskapet Arctic Coal Company som gikk i gang med gruvedrift i 1906 ved Adventfjorden i området som i dag er Longyearbyen. De første kullskipninger fant sted allerede året etter, i I årene frem mot ble anlegget bygget ut og kullforekomstene i området nærmere undersøkt. Amerikanerne fortsatte virksomheten til 1915, da første verdenskrig umuliggjorde videre drift. Driften ble innstilt og det var bare en vaktstyrke på stedet. Eiendommer og anlegg ble i 1916 solgt til Store Norske Spitsbergen Kulkompani. I den amerikanske driftsperioden ble det skipet ut ca tonn kull, som gikk til Norge. Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS tok opp virksomheten etter amerikanerne. De kom til et så å si nøkkelferdig anlegg, men fikk fort erfare at kullgruvedrift har sine Oppe: Fra evakueringen 2. september Foto: G. Aasgaard, Bergmesteren for Svalbards arkiv. Nede: Sverdrupsbyen i forbindelse med evakueringen. Personene på bildet er fra venstre: Bergingeniør Harald N. Ross, direktør i Store Norske Einar Sverdrup og bergmester Gunnar Aasgaard. Foto: G. Aasgaard, Bergmesteren for Svalbards arkiv. 12

15 utfordringer. Natt til 3. januar 1920 inntraff en kullstøveksplosjon i gruve 1a som krevde 26 menneskeliv. Dette er den største gruveulykken som har funnet sted på Svalbard. Eksplosjonen førte i tillegg til tap av menneskeliv til omfattende materielle ødeleggelser i gruva, samt til brann. Dette gjorde det umulig å gjenoppta driften. Heldigvis var arbeidet med oppfaring, det vil si klargjøring for produksjon, og klargjøring av gruve 2a på vestsiden av Longyear-dalen allerede satt i gang. Undersøkelser og oppfaring av forekomsten på denne siden av dalen var påbegynt av amerikanerne, men ble først gjenopptatt av Store Norske i Dersom ikke klargjøringsarbeidene i denne gruva hadde blitt påbegynt kunne det endt med konkurs. Arbeidene ble nå forsert og driften kom i gang i mars For å rasjonalisere driften ble det omtrent samtidig bygget et nytt lagrings- og lasteanlegg på Hotellneset. Lagringsanlegget ble tatt i bruk høsten 1921 og lasteanlegget ble tatt i bruk sommeren I annen halvdel av 1920-årene sank kullprisene, noe som gjorde det svært krevende å holde driften i gang. De fleste av selskapene på Svalbard så seg etter hvert nødt til å innstille driften. Store Norske klarte til tross for vanskelighetene med å holde hjulene i gang. Kullproduksjonen foregikk nå i gruve 2a som var selskapets hovedgruve. Denne gruven leverte alene hele selskapets produksjon frem til høsten 1939 da gruve 1b ble satt i drift. I 1934 kjøpte selskapet det svenske anlegget ved Braganzavågen i Longyearbyen med gruve 1a (Amerikanergruven) oppe i fjellsiden. Foto: Store Norske. 13

16 van Mijenfjorden, Sveagruva. Sommeren 1934 ble det satt i gang undersøkelser. Undersøkelsene ble innstilt i 1937 uten at det ble tatt noen beslutning om igangsettelse av drift. Selskapet valgte å konsentrere seg om å anlegge en ny hovedstoll og et nytt daganlegg til gruve 2, samt åpne en ny gruve, gruve 1b ved Longyearbyen. For å lette transporten i gruve 2 hvor transportveiene etter hvert var begynt å bli ganske lange, ble det anlagt en ny 2000 meter lang taubane med tilhørende silo og lasteanlegg lenger inne i Longyeardalen. Høsten 1937 kunne det nye anlegget gruve 2b, settes i drift. Omtrent samtidig med at det nye daganlegget til gruve 2 ble satt i drift ble det foretatt undersøkelser på vestsiden av Longyeardalen et par hundre meter sør for den gamle amerikanergruva. Undersøkelsene viste så positive resultater at det sommeren året etter ble satt i gang anleggsarbeider og bygget opp et nytt gruveanlegg her, gruve 1b, eller gruve 1. Gruve 1 ble satt i drift høsten I tilknytning til denne gruva ble også den såkalte Sverdrupbyen anlagt, oppkalt etter selskapets daværende direktør Einar Sverdrup. Da krigen brøt ut høsten 1939 var det altså gruve 1 og gruve 2 som var i drift. Produksjonen lå i årene på ca tonn pr. år. I perioden ble det skipet ut tonn kull fra Store Norskes anlegg. Som en følge av krigsutbruddet i 1939 kom også spørsmålet om å øke produksjonen ytterligere opp. Selskapet begynte derfor høsten 1939 undersøkelser i Svea med tanke på å åpne gruva for drift. Disse undersøkelsene pågikk helt til evakueringen høsten Krigen og krigsødeleggelsene Til å begynne med ble ikke virksomheten på Svalbard berørt av utbruddet av den annen verdenskrig i større grad. Dette endret seg da Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juli Som en direkte følge av det tyske angrepet ble bosetningene på Svalbard evakuert i månedsskiftet august/september De sovjetrussiske bosetningene ble evakuert Kartet viser Store Norskes gruver i Longyearbyen og Svea. Kart: Store Norske. 14

17 til Murmansk og Arkhangelsk, mens de norske bosetningene ble evakuert til Storbritannia. I forbindelse med evakueringen ble kulllageret på Hotellneset stukket i brann, og anlegg ødelagt slik at tyskerne ikke skulle kunne gjøre seg nytte av dem. Utover dette fikk bebyggelsen stå. Våren 1942 sendte norske myndigheter en liten styrke for å re-okkupere Svalbard. Reokkupasjonen skjedde under dramatiske omstendigheter, hvor lederen for ekspedisjonen, direktør Einar Sverdrup, mistet livet sammen med elleve av sine menn. Til tross for dette tilbakeslaget lyktes det etter hvert å etablere en garnison i Barentsburg. Høsten 1943 ble garnisonen i Barentsburg angrepet av en sterk tysk flåtestyrke som omfattet slagskipene Tirpitz og Scharnhorst. Under angrepet ble anleggene i Barentsburg, Grumant-byen og Longyearbyen så å si totalt ødelagt. tyske angrepet på Longyearbyen i september 1943 var også kullaget over hovedfløtsen til gruve 2 blitt antent. Det skulle gå flere år før brannen ble slukket. Gjenreisning og gjenopptagelse av driften Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS gikk sommeren 1945 i gang med å bygge opp anleggene i Longyearbyen og Svea. I Sverdrupbyen var to hus brent ned og det var granatskade på andre. Produksjonen kom imidlertid i gang igjen i gruve 1, mest for å dekke det lokale behovet. I mars 1947 var reparasjonene av anleggene ved gruve 2 kommet så langt at også denne gruva kunne settes i produksjon. I Longyearbyen var man oppe i førkrigsnivå på skipningen i 1948 ( tonn). I 1939 ble det skipet tonn. Også i Svea ble anleggene gjenreist. Det ble oppfart og klargjort en ny gruve, den såkalte Vestgruva. Gruva kom etter hvert i produksjon, men leire over kullaget og økende vanninnsig førte til store driftvansker. I tillegg førte avsetningsvansker til at driften i Svea ble innstilt sommeren I driftsperioden ble det skipet ut til sammen ca tonn kull fra anleggene i Svea. Gruvedriften Etter at anleggene i Longyearbyen var gjenreist lå produksjonen på omkring tonn pr. år. Årsproduksjonen varierte noe som følge av etterspørselen. Men de to gruvene i Longyearbyen kunne inntil videre dekke behovet. Utover i 1950-årene ble det likevel klart at reservene i gruve 1 og gruve 2 gikk mot slutten. Det ble derfor satt i gang arbeide med planlegging og åpning av en ny gruve, gruve 5. Gruve 5 som ligger Senere, i august 1944, ble anleggene i Svea, som hittil hadde sluppet unna krigen, ødelagt av mannskapene fra en tysk ubåt. Status ved avslutningen av krigen var derfor for Store Norskes vedkommende heller alvorlig. I Longyearbyen var mesteparten av bebyggelsen med unntak av Sverdrupbyen i tilknytning til gruve 1b, helt ødelagt. I Svea var også så å si alle bygninger brent ned. Heldigvis var gruve-anleggene forholdsvis uskadet. Men under det Tonn Kullskipning fra Svalbard Øvrige selskaper Store Norske (tonn) 15

18 på fremspringet mellom Endalen og Todalen kom til å representere noe helt nytt med hensyn til gruvedriften. Gruve 5 ble klargjort for drift og undersøkt mens gruve 1b og gruve 2b fortsatt var i drift. Dette gjorde at da produksjonen ble satt i gang høsten 1959 hadde man en ganske god oversikt over forekomsten og de geologiske forholdene i gruva. Oppfaringen lå så langt foran strosseproduksjonen at produksjon og oppfaring kunne foregå uavhengig av hverandre. Dette førte ikke bare til økt produktivitet, som følge av et enklere driftsopplegg, men også til bedre sikkerhet i gruven, i form av enklere og mindre forbygning. Utover dette var brytningopplegget tilsvarende det som man hadde hatt ved gruve 1 og 2, det vil si med underkutting, skrapedrift og med sporbundet transport. Opplegget i Gruve 5 ble nå det vanlige for fløtsmektigheter (tykkelse på kullaget) under 100 cm og ble videreført i gruve 4, gruve 6 og gruve 3. I samtlige av disse gruvene ble kullene transportert ut i dagen på jernbane ved hjelp av lokomotiv og vogner. Fra samtlige av disse gruvene, med unntak av gruve 3, ble kullene transportert til renseanlegg og kull-lager på Hotellneset med taubane. Fra gruve 3 ble kullene kjørt ned til renseverket med lastebil. Gruve 3 ble den siste gruven som ble drevet på lave fløtsmektigheter (tynne kullag), og med sporbundet transport. Denne ble drevet fra 1972 til Sveagruva og Svea Nord Etter at driften i Svea ble innstilt i 1949 skulle det gå 21 år før det igjen ble tatt opp drift i dette området. Driften ble satt i gang på Svea-fløtsen det vil si den delen av forekomsten som hadde de høyeste fløtsmektighetene. Her kunne fløtsmektighetene gå opp mot 5 m. Området med høye mektigheter hadde vært kjent helt fra den svenske driftsperioden. Perioden fra 1970 og frem til ca kan karakteriseres som en kombinert oppfarings- og produksjonsperiode. Etter 1976 ble oppfaringen mekanisert. Det ble benyttet delsnittsmaskiner, det vil si maskiner med roterende kutthode som kan beveges, opp ned og til siden. Årsaken til mekaniseringen av oppfaringen var de høye mektighetene. I 1987 ble anleggene i Svea lagt i driftshvile, men undersøkelsearbeidene ble videreført. I 1989 ble det satt i gang en forsiktig produksjon som i 1997 var kommet opp i ca tonn pr. år. Kulldriften idag Etter at Gruve 3 ble lagt ned i november 1996 har Store Norske hatt drift i Gruve 7 ved Longyearbyen og Svea Vest og senere Svea Nord ved Braganzavågen, ca 60 km sør for Longyearbyen. Kulldriften i Svea Nord er i dag selskapets hovedvirksomhet. Gruve 7: oppfaring tok til i Ordinær drift kom i gang omkring Fløtsmektigheten i denne gruva viste seg å være vesentlig høyere enn det man hadde hatt i de tidligere gruvene, og var opp mot cm. Dette ga muligheter for å legge opp til mekanisert drift med trommelkuttmaskin og vandrende forbygning tilsvarende det som er i bruk i Svea Nord i dag. Utfrakt av kull fra gruva til dagen skjedde ved transportbånd. Svea Nord: er selskapets hovedgruve. Forekomsten ble tidligere omtalt som Sentralfeltet og ble kartlagt fra midten av 1980-årene og i 1990-årene. Stortinget ga klarsignal til drift i desember Svea Nord er lagt an for produksjon med longwallstrosse og oppfaring med Continuous Miner/Bolter Miner. Produksjonen har vært i størrelsesorden 1,5 til 3,8 millioner tonn pr. år. Produksjonen kommer nå fra områdene i ytterkant av forekomsten. Dette gjør at produksjonen fra gruva (både oppfaring og strosse) etter hvert gir så mye innblanding av stein (både mellom stein og ligg) at kullene må oppredes. Lunckefjell: selskapet fikk i desember 2011 klarsignal fra myndighetene til å gå i gang med forberedelser for drift i Lunckefjell. Grunnlaget for driften i Lunckefjell er Longyarfløtsen, som i gruve 7. Forholdene i gruva vil antakelig ligne på forholdene i gruve 7, med tilsvarende mektigheter det vil si ca. 1,4 m. Kullreservene er in situ 11,1 mill. tonn. Anslått mengde salgskull er 8,2 mill. tonn. Etter de opprinnelige planer skulle Lunckefjell være i full produksjon fra 2015 og være utdrevet 16

19 i Planen var at kullene fra Lunckefjell skulle transporteres over Marthabreen og så kjøres over transportbåndene i Svea Nord til daganlegget ved Braganzavågen. I skrivende stund er utsiktene for videre kulldrift på Svalbard preget av utfordringer. Våren 2015 ble Lunckefjellgruva lagt i driftshvile. Svea Nord blir lagt i driftshvile fra våren Begge disse gruvene legges foreløpig i driftshvile for en periode på tre år, det vil si frem til I gruve 7 ved Longyearbyen skal produksjonen økes med ett skift slik at produksjonen fordobles. Oppsummering av kulldriften I løpet av de litt over hundre årene som er gått siden kulldrift i industriell målestokk tok til på Svalbard har det vært en rivende utvikling. I 1907 skipet Arctic Coal Co., i følge den offisielle statistikken, ut ca tonn kull. I Svea Nord kan denne kullmengden produseres i løpet av en halv time i våre dager. Videre produseres kullene i dag uten bruk av sprengstoff, de skjæres ut fra kullfløtsen ved hjelp av spesialkonstruerte maskiner. Mens kullproduksjonen hos Store Norske i 1930 lå på ca tonn pr. år, tilsvarer dette en produksjon som under gunstige forhold kan produseres på en måned i våre dager. Kulldrift er høsting av en ikke-fornybar ressurs. Totalt har SNSK siden starten i 1916 og frem til utgangen av 2014 skipet ut 56 millioner tonn kull. Over halvparten av dette volumet (54 %) er skipet fra Svea Nord etter Til sammen er det ved utgang 2014 skipet ut 81,4 millioner tonn kull fra Svalbard siden kullproduksjon i industriell målestokk tok til i Av dette kommer 28 % fra gruvene i Longyearbyen. Norske gruver står til sammen for litt over to tredjedeler av den samlede kullskipningen på Svalbard de siste 100 år (68,7 %). Likevel er dette forholdsvis ubetydelig i forhold til produksjonen ute i verden. Til sammenligning kan nevnes at da den britiske kullproduksjonen kulminerte i 1913, var årsproduksjon på 287 millioner tonn. Helt til slutt skal det nevnes at kulldriften har hatt sin pris. Totalt er tatt ut i underkant av 58 millioner tonn kull fra Store Norskes gruver i Longyearbyen og Svea siden I denne perioden har til sammen 124 mann omkommet i forbindelse med kulldriften. Dette tilsvarer 1 mann pr tonn produsert. Den største enkeltulykken i Store Norskes gruver var eksplosjonsulykken i gruve 1a, natt til 3. januar 1920 da 26 mann omkom. Litteratur: Arlov, Thor Bjørn (red) 1991: Store Norske 75 år, Jubileumsskrift, Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS. Bergmesteren for Svalbard. Hoel, Adolf 1966: SVALBARD Svalbards historie Bd. II. Sverre Kildahls boktrykkeri Oslo SNSK Årsberetninger. Peter J. Brugmans er avdelingsdirektør ved Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF). Han er bergingeniør, NTH (1982) og bistår interesserte med råd, veiledning og oversikter angående funn og forekomster av geologisk art på Svalbard. E-post: peter.brugmans@dirmin.no Bildetekst side 18: Russiske gruvearbeidere i Barentsburg. 17

20 18

21 Russisk kull på Spitsbergen Aleksandr Portsel Russland startet med kulldriften på øygruppen senere enn andre land. Et tydelig særtrekk ved de første russiske kullekspedisjonene til Spitsbergen var statens aktive deltakelse, selv om disse ekspedisjonene formelt sett var private forskningsekspedisjoner. Det første forsøket slo feil. Vsevolod Drzjevetskij s ekspedisjon forlot Arkhangelsk i august 1911 og søkte nødhavn for uvær i den norske havnen Mehamn. Her ble skipet tatt i arrest av norske myndigheter for gjeld som Murmansk ekspedisjonen hadde opparbeidet i I St. Petersburg mente man at «fiaskoen som inntraff foranlediger oss til å være særlig opptatt på å avslutte tiltaket som var påbegynt» ifølge Russiske statlige arkiver. I 1912 ble det organisert en ny ekspedisjon støttet av regjeringen. Vladimir Rusanov ledet ekspedisjonen. Etter å ha fullført et større vitenskapelig program, satte ekspedisjonens deltagere ut til sammen 28 anneksjonsmerker. Resultatene fra Rusanovs ekspedisjon sikret russerne rettigheter til å sette i gang kulldrift på øygruppen og bekreftet dermed Russlands rett til tilstedeværelse i denne geopolitiske viktige regionen. Fra nå av var utvikling av kullfeltene på Spitsbergen et praktisk anliggende også for russerne. Det russiske selskapet som var involvert i utviklingen av kullforekomstene på Spitsbergen var handelshuset «Grumant». Selskapet tok ut sine første kull i 1913, mens de drev med undersøkelser ledet av Rudolf Samojlovitsj. I mars 1915 ble dette selskapet omdannet til aksjeselskapet «Grumant». På grunn av Første verdenskrig kunne selskapet ikke gå i gang med drift i større skala, men var henvist til kun å drive undersøkelsesdrift. I 1919 gjenopptok «Grumant» selskapet kullutvinningen. I 1920 innledet engelskmenn forhandlinger med eierne av selskapet «Grumant», og etter kort tid ble selskapet omdannet til det russisk-engelske «Anglo-Grumant». Et russisk aksjeselskap for Spitsbergen ble etablert omtrent samtidig som «Grumant». I 1913 ble den tidligere russiske konsulen i Norge Paul von Weymarn dets grunnlegger. Selskapet fortsatte å eksistere også etter Oktoberrevolusjonen. Militære aktiviteter hindret imidlertid selskapet fra å gjøre noe arbeid. Nord-Russland trenger brensel I 1920-årene begynte Kolahalvøya å få en stadig større betydning i Russlands økonomi. Dette har sammenheng med bygging av jernbane- og havneanlegg. De regionale virksomhetenes behov for brensel var høyt og stadig økende. Det var ikke oppdaget forekomster av kull eller olje på halvøya, slik at brensel måtte importeres. Jernbanen klarte ikke å håndtere de store volumene, så størstedelen av brenselet måtte fraktes med dampskip. Kull ble etter hvert levert til de sovjetiske havnene av «Anglo- Grumant» som utvant dette på Spitsbergen. Sovjetregjeringen viste interesse for kullene fra Spitsbergen umiddelbart etter avslutningen av de militære operasjonene i nord. Innkjøp ble gjort gjennom trusten «Severoles». Etter 1921 tok Sovjet-Russland sine handelsforbindelser opp, og etter 1924 ble også de diplomatiske forbindelsene med Storbritannia gjenopptatt. Denne bedringen i de Sovjet-Britiske relasjoner tillot Ottar (2):

22 trust «Severoles» å erverve en del av «Anglo-Grumant» i Etter dette ble selskapet reorganisert til det engelsk-sovjetiske selskapet «Anglo-Russian Grumant». Etter reorganiseringen ble så å si alt kull som ble utvunnet av selskapet på Spitsbergen skipet til de nordlige områdene av Sovjetunionen (USSR). For å kunne utvinne kull på øygruppen, var det i henhold til Paris-avtalen av 1920 (Spitsbergen traktaten) nødvendig å skaffe seg rettighetene til forekomstene. Til å vurdere kravene på grunnarealer på Spitsbergen ble det utnevnt en «Svalbardkommissær». Det resulterte i at krav fra 26 enkeltpersoner og selskaper til 40 landområder, herunder alle russiske krav, ble godkjent av Svalbardkommissæren. At «Severoles» kom inn i selskapet førte straks til økt produksjon av kull og utvidelse av «Anglo-Russian Grumant» s eiendommer på Spitsbergen. Nye søknader for utvikling av kullforekomster ble gjort under toktet til det sovjetiske forskningsskipet «Persei» langs kysten av Spitsbergen i I 1926 ble eiendommen Pyramiden overdratt til «Severoles» etter en gjensidig avtale med de svenske eierne, i bytte mot de to eiendommene som var kjøpt fra «Anglo-Russian Grumant». Kart fra Rusanov s ekspedisjonen. Kilde: RSIA. f op.1. d.351-b. p

23 Forskning og mineralutvinning I 1928 ble det etter ordre fra Den sovjetiske regjeringen sendt en ekspedisjon som omfattet ansatte fra Det sovjetiske vitenskapsakademi (USSR Academy of Science) og Det nordlige forskningsinstitutt (Institute of Northern research) til Spitsbergen. På grunnlag av resultatene fra dette arbeidet, ble det bestemt å søke overføring av gruvene som tilhørte «Anglo-Russian Grumant» til sovjetisk eiendom. Disse forhandlingene tok tid på grunn av det dårlige forholdet mellom England og Russland, og ble ikke sluttført før i Engelskmennene solgte sin andel, og den 12. juli 1931 ble gruvene og eiendommen til trusten «Sojuslesprom» som også omfattet trust «Severoles» innlemmet i selskapet. Den 7. oktober 1931 ble alle aktiviteter knyttet til forskning og utvikling av mineralforekomster på Spitsbergen lagt inn under det nylig dannede statlige selskapet trust «Arktikugol» der Lazar Likhterman var administrerende direktør. Den første gruppen av sovjetiske arbeidere (300 mennesker) ledet av gruvesjefen Moisej Jevzerov Evzerov, ankom Grumantbyen i juli I 1932 kjøpte Sovjetunionen gruven i Barentsburg som ikke hadde vært i drift siden I tillegg ble eiendommene på Boheman-tundraen kjøpt, begge fra det nederlandske selskapet «Nespico»(Nederlandsche Spitsbergen Compagnie). De første kullene ble utvunnet av «Arktikugols» gruvearbeidere i Grumantbyen i august 1931, men fra 1932 produserte også gruva i Barentsburg kull. Forekomstene i Pyramiden og på Bohemans tundra ble ennå ikke utnyttet. Ved utbruddet av Andre verdenskrig (av russerne kalt Den store fedrelandskrigen)ble det utvunnet nær tre millioner tonn kull fra de sovjetiske gruvene på øygruppen. Gruvene på Spitsbergen ble hovedleverandør til bedriftene i Sovjetunionens nordlige del, nemlig Kolahalvøya. Før utbruddet av Andre verdenskrig arbeidet sovjetborgere årlig på Spitsbergen. Kontraktene var toårige, men mange arbeidere ble lengre. Grumant og Barentsburg ble velutviklede bosetninger. Nærmere 60 barn bodde der sammen med sine foreldre. Barnehager og skoler ble etablert. Et velutviklet gårdsbruk hjalp til med å løse ernæringsproblemene, kveg ble alet opp og grønnsaker ble dyrket. Ved siden av arbeidet utfoldet disse polarmenneskene seg i ulike sportsgrener, teater og musikk. Her opptrådte datteren Barentsburg, Foto: Odd Rogne, Norsk Polarinstitutt. 21

24 til gruvesjefen Mikhail Plisetskij Maja Plisetskaja på scenen for første gang. Hun ble senere en verdensberømt ballettdanser. I 1932 ble radiostasjonen satt i drift. Krig og gjenreisning Etter utbruddet av Andre verdenskrig måtte «Arktikugol» innstille gruvedriften. Med samtykke fra Den sovjetiske regjeringen evakuerte engelskmennene de sovjetiske gruve-arbeiderne fra Spitsbergen til Arkhangelsk i august Før evakueringen skjulte ledelsen til de sovjetiske gruvene gjenværende proviantforsyninger og varelagre dypt inne i gruvegangene. Disse lagrene ble delvis benyttet av nordmennene som sloss mot tyskerne under krigen. Gruvene ble stengt igjen, og kullagrene ble påtent av engelskmennene, slik at de ikke skulle være til nytte for tyskerne dersom de gikk i land på øygruppen. I 1943 ødela en tysk flåtestyrke Barentsburg og Grumant med artilleri-ild. Etter Andre verdenskrig hadde Sovjetunionen en betydelig kullmangel ettersom gruvene i Donbass og utenfor Moskva var ødelagte. I 1946 ble det besluttet å gjenreise de sovjetiske gruvene på Spitsbergen. I oktober 1946 ankom de første tolv gruvearbeiderne under ledelse av Nikolaj Gusev. Gruvene var et nedslående syn. Der var ikke noen underbringelses-muligheter, industrielle anlegg, kraftstasjoner, vann eller brensel. Ved gruveanlegget i Barentsburg brant fortsatt kull-lageret og det var to branner i gruven under jorda i Grumantbyen. Direktøren i trusten, Ivan Naumkin, overvåket gjenreisningsarbeidet ved gruvene. På grunn av en heltemodig innsats fra gruvearbeiderne i det høye nord, kunne driften ved gruvene i Barentsburg og Grumant gjenopptas i I 1950 ble arbeidene satt i gang ved gruven i Pyramiden. Bosetningene livnet til igjen. I 1950-årene overvintret og arbeidet mellom 2500 og 2900 sovjetborgere. De gjenreiste skolen, barnehagen, bad og klubbhus. De begynte å gi ut avisen «Polar tidende» som var blitt opprettet før krigen. Fra 1948 kom radiostasjonen i drift på nytt. I begynnelsen av 1960-årene avtok etterspørselen etter kull etter hvert som andre energikilder ble tatt i bruk. I 1961 besluttet Den sovjetiske regjeringen at kulldriften i Grumantbyen skulle innstilles. Gruva ble lagt ned, men livet i Grumantbyen gikk videre. Bolighusene ble nå tatt i bruk av deltakere i vitenskapelige ekspedisjoner. Nye tider I 1960-årene begynte et intensivt arbeid med omfattende mekanisering og automatisering av kulldriften og skipningen ved gruvene i Barentsburg og Pyramiden. Generaldirektøren i trusten, Nikolai Gnilorybov, skrev at ved inngangen Ski konkurranse mellom norske og russiske gruvearbeidere, Barentsburg Foto: State archives of Murmansk region (SAMO). 22

25 til 1970-årene «var mer en halvparten av alle anlegg og systemer ombygget til automatiske kontrollsystemer». Transportbåndanlegg, lasteinnretninger og kabelbaner ble automatisert. I 1980-årene lå den årlige kullproduksjonen til «Arktikugol» på tonn. De planlagte produksjonskvotene ble vanligvis overoppfylte. I en oppsummering over trustens virksomhet oppga teknisk direktør i «Arktikugol», Viktor Trifonekov, følgende data: «I løpet av sekstiårsperioden tok «Arktikugol» ut mer enn 22 millioner tonn kull, 2 millioner tonn fra gruva i «Grumantbyen», 13 millioner tonn fra gruva i «Barentsburg» og mer enn 7 millioner tonn fra gruva i «Pyramiden». I 1981 var det mindre enn 1500 faste norske innbyggere og omtrent 2500 sovjetiske borgere på øygruppen. De sovjetiske bosetningene forandret seg. Det ble bygget komfortable boligblokker i flere etasjer, nye kulturhus, en skole, en barnehage og idrettsanlegg. Gode veier ble anlagt. I 1984 begynte mottak av regulære fjernsynssendinger fra Moskva. hele landet introdusert og mønsteret for eierskap forandret. Det fikk også innvirkning for «Arktikugol» som etter 1989 ble selvfinansiert. Etter oppløsningen av Sovjetunionen (USSR) begynte den økonomiske aktiviteten til «Arktikugol» å avta. I løpet av den post-sovjetiske tiden er trusten flere ganger blitt reorganisert. De store endringene som landet gikk igjennom i 1990-årene påvirket de russiske gruvene på Spitsbergen. Gruvedriften i Pyramiden ble innstilt i Befolkningen i Barentsburg ble redusert. Etter 1991 har utskipet tonnasje gått ned. Mens det i 1991 ble det skipet ut tonn, var tallet redusert til tonn i Den anstrengte situasjonen for virksomheten kan i hovedsak forklares som en konsekvens av en teknisk ulykke i Det oppsto Perestrojka Under perestrojkaperioden ( ) ble nye former for organisering av virksomheter over Norsk-russisk sjakkmesterskap på Svalbard. Foto: Herta Lampert, Tromsø Museum Universitetsmuseet. 23

26 en brann i gruva, og for å slukke brannen var det nødvendig å sette alle strossene under vann (sjøvann). Brannen ble slukket, men saltvannet ødela utstyret. Det tok over to år for å pumpe ut vannet og reparere utstyret. Først i 2011 kunne kullskipningen ta til på nytt. I henhold til et dekret fra den russiske presidenten av 31. desember 1997 er trust «Arktikugol» den ledende russiske virksomheten på Spitsbergen. Den eier og driver gruve nr. 1 5 i Barentsburg og de nedlagte gruvene i «Grumantbyen» og «Pyramiden». På litt lengre sikt er ikke en gjenopptagelse av kulldriften i Pyramiden utelukket. Trusten eier grunneiendommer som dekker et område på totalt 251,1 km 2. I tillegg har selskapet 33 utmål som dekker et areal på 320,34 km 2, inkludert deler av grunneiendommene. På utmålene har selskapet eneretten til å drive geologiske undersøkelser. Her kan det finnes olje, gass, kull, barytt og andre mineraler. Kulldrift vil være grunnlaget for Russlands økonomiske aktiviteter på Spitsbergen i årene som kommer. Men et av de viktigste temaene er nødvendigheten av en teknologisk utvikling som kan minimalisere kulldriftens påvirkning på miljøet. Ved inngangen til det 21. århundre er det innlysende at kulldriften på Spitsbergen bør suppleres med andre typer russisk aktivitet. Generaldirektøren i trust «Arktikugol» Aleksandr Veselov sier: «Vi tar sikte på at i løpet av noen få år vil turismen være større enn gruvedriften i Barentsburg». Et eget senter for arktisk turisme «Grumant» ble etablert for å realisere dette. Et annet initiativ er vitenskapelig aktivitet. Russiske vitenskapelige objekter er også lokalisert til Barentsburg. Russiske forskere driver forskning innenfor geofysikk, seismologi, arkeologi, glasiologi, biologi, geologi, meteorologi og overvåker miljøet på øygruppen. I dag bor og arbeider ca. 400 mennesker i Barentsburg (i 2015 var det 371 personer). Det er satt i gang et storstilte restaurerings- og oppussingsarbeide i bosetningen. Både satellitt og mobiltelekommunikasjon er tilgjengelig. Etter den spede begynnelsen av «Arktikugol»`s virksomhet på øygruppen, har det vært et godt naboforhold mellom de sovjetiske og norske innbyggerne på øygruppen. Det er fortsatt slik, uavhengig av relasjonene mellom regjeringene i de to landene. Gjensidige besøk av delegasjoner av gruvearbeidere til naboen, felles idrettsarrangementer, gjensidig assistanse og bistand ved ulykker er vanlig. Tradisjonen med et godt naboskap gjelder fortsatt. Konklusjon Myndighetene i Sovjetunionen/ Russland har alltid betraktet kulldriften på Spitsbergen som et viktig statlig anliggende. Den industrielle utviklingen av de russiske nordområdene har vært avhengig av tilførselen av kull. «Arktikugol» s bosetninger utviklet seg til store industrielle virksomheter og velorganiserte lokalsamfunn med god sosial infrastruktur. Bosetningene ble baser for utviklingen av vitenskapelig utforskning samtidig som andre aktiviteter på øygruppen utviklet seg. Erfaringene fra relasjonene mellom de sovjetiske-/russiske myndighetene og borgerne på Spitsbergen kan tjene som gode eksempler på samarbeid i den arktiske regionen. Oversettelse: Marit Anne Hauan. Alexandr Portsel, PhD, professor i historie, Murmansk Statlige Tekniske Universitet, Institutt for filosofi, historie og sosiologi, 13 Ul. Sportivnaja, Murmansk, Russland. E-post: portsel@inbox.ru Bildetekst side 25: Statsminister Einar Gerhardsen og fru Werna besøker Longyearbyen. 24

27 25

28 Den evige utopi? Gruvedrift og nasjonale interesser Jørgen Holten Jørgensen 2014 var et annus horribilis for Store Norske. Etter et tiår med rekordhøye produksjonstall og tilsvarende inntjening, har kullprisen falt som en stein og det statseide selskapet holder seg så vidt flytende med intravenøs hjelp fra statskassen. Miljøpolitisk er kullgruvedrift som å banne i kjerka, og selv Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre gikk i 2013 ut og krevde at Oljefondet skulle trekke seg ut av all kulldrift. Situasjonen for Store Norske synes mer dramatisk enn på lenge, og lokalbefolkningen i Longyearbyen er naturlig nok bekymret for hvordan fremtiden vil bli. Hvis det ser dystert ut i Longyearbyen, som ellers er et meget ressurssterkt og privilegert samfunn, skulle vi forvente full katastrofealarm i Barentsburg: Der Longyearbyen tross alt har fått flere bein å stå på siden utviklingen av alternative næringsveier tok til rundt 1990, er det russiske gruvesamfunnet litt lenger vest fortsatt i all vesentlighet basert på det statlige kullgruveselskapet Trust Arktikugol. Så godt som all virksomhet i Barentsburg er eid og drevet av Arktikugol, og gruvedriften er fortsatt den klart viktigste næringsveien. Legger vi til at kullkvaliteten i Barentsburg er lav, at prisen de dermed får for kullet sitt er miserabel, og at det generelt er økonomiske krisetider i Russland, trenger man neppe være professor i økonomi for å forstå at situasjonen er alvorlig. Eller er den det? Bakgrunn. Sovjetunionens interesser på Svalbard Russland har en lang historie på Svalbard som spenner fra fangstvirksomhet på 1700-tallet via vitenskapelige ekspedisjoner det neste århundret til våre dagers kulldrift. Det sovjetiske engasjementet tok for alvor til med kjøpet av den til da nederlandske gruvebyen Barentsburg i Den unge arbeider- og bondestaten trengte kull til sin storstilte industrialisering av Kolahalvøya, men verdenskrigen skulle vise at Svalbards plassering kunne ha militær betydning. Under den påfølgende kalde krigen virket det rasjonelt å beholde et fotfeste på Svalbard for å se til at Svalbards traktatfestede «demilitariserte» status ble opprettholdt. For Sovjetunionen må det dessuten ha vært litt av en kuriositet å ha egne bosetninger på Nato-jord. Ingen steder var Norge og Sovjetunionen så nært hverandre som på Svalbard. Under den kalde krigen var forholdet mellom de to landene preget av en dyp skepsis til den andres hensikter, men praktiske spørsmål lot seg normalt løse. Svalbardtraktaten av 1920, med virkning fra 1925, gir alle signatarlands borgere like rettigheter til opphold på Svalbard og økonomisk virksomhet, inkludert bergverk. I etterkrigstiden er det kun Sovjetunionen og senere Russland som har benyttet denne muligheten i stor skala. Med en bosetning som langt overgikk den norske, ble Sovjetunionen dermed en tung aktør som ikke kunne ignoreres. For landet var det avgjørende å sikre størst mulig armslag, og dessuten forsøke å gjøre forvaltningen av Svalbard til et felles norsk-sovjetisk anliggende. Landet krevde konsultasjoner i spørsmål av stor betydning, som anleggelsen av flyplassen i Longyearbyen og fikk det. Moskva var særlig årvåken for alt som kunne smake av militær aktivitet, og selv mot anløp av Kystvaktens skip ble det protestert. 26 Ottar (2): 26 31

29 Siden 1970-tallet ble norsk forvaltning på Svalbard forsterket, og en mer aktiv politikk overfor naboene i Barentsburg og Pyramiden kunne begynne. I 1990 fikk de sovjetiske bosetningene norske veiskilt og brevhus to viktige og synlige symboler for norsk suverenitet. Den sovjetiske ledelsen hadde et langsiktig perspektiv på Svalbardengasjementet. En storstilt utbygging på og 1980-tallet ga Barentsburg og Pyramiden et urbant preg med fire-etasjers mursteinshus, moderne idretts- og kulturhus, kino, kantine, og egne gårdsanlegg med kyr, svin, høns og drivhus. Dette var noe annet enn brakkehusene i Longyearbyen. De russiske bosetningene ble bygget for å stå i lang tid, og de sosialistiske mønsterbyene skulle vise at Sovjetunionen ikke sto tilbake for kapitalismen hva gjelder velferd og underholdningstilbud. Kullproduksjonen var imidlertid ikke særlig høy, og har for det meste hatt kun symbolsk betydning for et land med enorme kullreserver på fastlandet. Russlands virksomhet på Svalbard etter 1991 I 1990 bodde det cirka 2500 sovjetiske innbyggere i de to bosetningene Barentsburg og Pyramiden. Med Sovjetunionens kollaps, skulle en ny, dramatisk tid komme til Svalbard. Overføringene fra Moskva ble redusert til en brøkdel, og innbyggertallet sank. I 1996 styrtet et passasjerfly i Operafjellet utenfor Longyearbyen, med 141 omkomne. Året etter smalt det i gruva i Barentsburg, og 23 russiske og ukrainske gruvearbeidere omkom. Pyramiden ble nedlagt og forlatt i Det var likevel ingen grunn til å tro at Russland ville forlate Svalbard for godt, men den nye tid tvang den russiske ledelsen til å tenke nytt. Boris Jeltsins økonomiske reformer forutsatte privatisering av alle landets kullgruver i Kun ett selskap, Trust Arktikugol, ble holdt utenfor reformen da privatisering i dette tilfellet ville bety snarlig konkurs. I 1997 vedtok den russiske regjeringen et konsept for utviklingen av Barentsburg. Konseptet forutsatte fortsatt kulldrift, men økt vekt på andre næringsveier som turisme, forskning og fiskeforedling. Ingen ting av dette ble materialisert av selskapets gjennomkorrupte ledelse. Først etter beinhard kritikk fra den russiske riksrevisjonen reagerte russiske myndigheter. Medvirkende var nok også flere branner som brøt ut i slagghaugene utenfor Barentsburg i 2006: Selskapet var først uvillig og deretter ute av stand til å slukke dem, og spørsmålet ble til slutt så pinlig for Moskva at noe måtte gjøres. I desember 2006 tok energidepartementet som eier større Anneksjonsskilt ved Kingsbay (Kongsfjorden) Tekst på skiltet: Green Harbour Coal Co. Chr. Anker, Kings Bay. Foto: Norsk Polarinstitutt. 27

30 kontroll og ga direktøren avskjed. En ny regjeringskommisjon ble opprettet året etter, og en usedvanlig topptung russisk delegasjon besøkte Svalbard i Argumentene ble gjentatt: Barentsburg skulle få flere bein å stå på, og statens oppgave skulle reduseres til å legge til rette med infrastruktur. Turisme og forskning skulle utvikles, og et fiskemottak burde etableres. Trust Arktikugol skulle likevel beholde hovedansvaret, og kulldriften er fortsatt Barentsburgs bærebjelke. Selskapet er en av seks grunneiere på Svalbard (staten ikke medregnet), og disponerer 251 kvadratkilometer, i første rekke konsentrert til sine egne bosetninger Barentsburg, Grumantbyen og Pyramiden. Grunneier kan man være «til evig tid», men det er som utmålsinnehaver et selskap får rett til å drive bergverksvirksomhet. Arktikugols utmål ligger for det meste ved bosetningene, samt et knippe andre steder. Problemet er bare at selskapets eneste operative gruve i Barentsburg snart er tom. Statistikken til Bergmesteren på Svalbard viser at uttaket har ligget på noe over tonn kull siden 2001, med en driftsstans i grunnet en alvorlig brann i gruva og påfølgende slukningsarbeider. Til sammenlikning produserte Svea Nord opp mot over tre millioner tonn årlig midt på 2000-tallet. Produksjonen i Barentsburg kunne vært høyere, men holdes på et lavt nivå for å forlenge levetiden. Per i dag hevdes det at man vil holde liv i gruva i opp mot 15 år til. Tidligere planer om etablering av en ny gruve i Colesdalen, i tilknytning til Grumant-feltet, ser ut til å være lagt på is enn så lenge. Siden 2007 har mye skjedd i gatebildet i Barentsburg: infrastrukturen er kraftig pusset opp, med nye vann- og avløpsledninger, renovasjon av sykehuset, kantina og store deler av boligmassen. Ikke minst viktig var en etterlengtet oppussing av byens kullkraftverk selve livsnerven i et isolert samfunn som Barentsburg. Selskapets forhold til norske myndigheter er blitt merkbart bedre, og samarbeid med norske selskaper har bidratt til en mer profesjonell drift på flere plan, inkludert byplanlegging og en varslet satsing på fiskemottak. Turismen er økende, og hotellet i Barentsburg fremstår nå med topp moderne rom, i tillegg til at to mindre gjestehus har åpnet for dem med mer beskjedne reisebudsjetter. Et eget datterselskap er opprettet for å ta seg av den økende turismen, med vekt på russiske turister. Selskapet har etter hvert et stort ekskursjons program å tilby, inkludert overnatting i den nedlagte gruvebyen Pyramiden innerst i Isfjorden. Høsten 2015 meldte Svalbardposten at Arktikugol nå tjener mer penger på turismen enn på gruvedriften. Dette er imidlertid ikke særlig overraskende, da gruva er avhengig av store subsidier. Forskning er tenkt som gruvebyens tredje bein. Russiske vitenskapelige Grumant, russisk bosetning på Svalbard. Foto: Norsk Polarinstitutt. 28

31 institusjoner har hatt tilhold på Svalbard i flere årtier, men de økonomiske reformene etter perestrojka ga svært vanskelige kår på 1990-tallet. Rundt århundreskiftet fremsto forskningsstasjonen i Barentsburg som svært nedslitt, og vinterstid holdt kun en liten håndfull menn til der. Siden har aktiviteten gradvis økt, og 2. september 2014 vedtok den russiske regjeringen et strategikonsept for den videre forskningsaktiviteten på Svalbard. Foruten en permanent meteorologisk stasjon er det nå astrofysikere, glasiologer, biologer og geologer til stede i Barentsburg for å nevne noen. Arkeologi har i mange år hatt en særskilt politisk betydning. Russerne har ennå ikke helt forlatt hypotesen om at de russiske pomorene var de første til å oppdage øygruppen. Forholdet til norske myndigheter Det er lenge siden Sysselmannen knapt våget å besøke Barentsburg uten tillatelse fra russerne. I dag har Sysselmannen eget kontor på hotellet i Barentsburg, og kontakt mellom bosetningene er dagligdags. Selv når det politiske klimaet i Europa er på frysepunktet etter Russlands annektering av Krim, er det business as usual på Svalbard. Besøk fra norske tilsynsorganer blir tatt imot i Barentsburg på omtrent samme måte som andre steder i Norge, og pålegg følges i stadig større grad opp med handling. At Arktikugol ikke alltid er fornøyd med påleggene, og ikke alltid følger dem opp til punkt og prikke, bør ikke bli sett på som et forsøk på å hindre norsk myndighetsutøvelse. Snarere er dette tegn på helt normal oppførsel som mange norske selskap kjenner seg igjen i. Men ettersom Svalbardtraktaten ligger til grunn for all virksomhet på øygruppa, er det naturlig at den brukes som referansedokument. Spørsmålene dreier seg da om hvor langt Norge kan gå i sin myndighetsutøvelse på bekostning av signatarmaktenes frihet. Noen ytterst få ganger protesterer dessuten russerne med grunnlag i traktatens bestemmelser om militær virksomhet. Sovjetunionens forståelse var i sin tid at Svalbard var «demilitarisert». I russisk oversettelse står det i traktaten at øya ikke kan brukes i militær hensikt, mens originalteksten forbyr faste flåtebaser og besetninger. Anløp av marine fartøy og kystvakt anses som lovlig, og for en stat som skal vise suverenitet er dette naturligvis en sak som har mer enn symbolsk verdi. Det er lenge siden Moskva protesterte mot bygging av flyplass i Longyearbyen (også en flyplass kan brukes militært), og protestene mot de store radaranleggene Eiscat og Svalsat har stilnet hen. Men så sent som i 1999 ble en planlagt sesjon i Longyearbyen avlyst, og Kystvakten unngår Barentsburg på sine tokt, angivelig av frykt for å provosere russerne. Byste av Lenin i Pyramiden. Foto: Ann Kristin Balto, Norsk Polarinstitutt. Miljøvern har blitt viktig på Svalbard. Allerede på 1970-tallet ble over halvparten av Svalbards territorium fredet som naturreservater eller nasjonalparker. De utmål som lå i berørte områder ble dermed verdiløse, til sovjetiske protester. Den nye Svalbardmiljøloven av 2001 gjorde i praksis hele Svalbard til fredet område: ved konflikt mellom miljø og næring skal miljø gis forrang. Næringsvirksomhet utenfor etablerte bosetninger er i regelen ikke tillatt. Miljøloven fikk Moskva til å se rødt: Hva ligger igjen av den traktatfestede frie adgangen til bergverksvirksomhet når all natur fredes? Russerne var dessuten overbevist om at miljøloven 29

32 var rettet mot dem. Den planlagte gruvevirksomheten i Colesdalen stod nå i fare, samtidig som Store Norske allerede hadde fått klarsignal til sin nye gruve i Svea. Enda verre ble det da Sysselmannen i 2002 foreslo å opprette et eget plantevernområde i Colesdalen. Førstesidene i Moskva-pressen ble ryddet, og Norge anklaget for traktatbrudd. Russland reserverte seg mot å følge miljøloven, og saken ble tatt opp i diverse bilaterale samtaler på høyt nivå. For Moskva så det ut som om Norge og landets allierte i Nato forsøkte å presse Russland bort. Hensikten skulle være å få frie tøyler til å benytte Svalbard militært. Miljøpolitikk kan i gitte situasjoner bli oppgradert til beinharde sikkerhetspolitiske spørsmål på den internasjonale arena. De siste årene er det særlig to spørsmål som har vekket irritasjon hos russerne: I 2007 strammet luftfartsmyndighetene inn på russernes mulighet til å fly helikopter på Svalbard. På årlig basis fikk russerne tillatelse til å fly mellom bosetningene i «gruverelatert» virksomhet. Andre flygninger måtte det søkes om særskilt i hvert enkelt tilfelle. I praksis hadde imidlertid russerne fløyet så mye de ønsket mellom bosetningene, og kun søkt om landingstillatelser der landingsplasser ikke fantes. I 2007 ble dette strammet inn, og Norge viste til at luftfart ikke er beskrevet i Svalbardtraktaten, og følgelig ikke omfattet av traktatens likebehandlingsprinsipper. På Svalbard får altså norske fly forrang. Russlands protester ble ikke tatt til følge. Skattenivået i Barentsburg har også ført til protester begrunnet i traktaten. Tidligere betalte Arktikugol en beskjeden koppskatt på 30 kroner per ansatt per år, men fra og med inntektsåret 2015 betaler arbeiderne i Barentsburg skatt etter normale satser, per tiden på åtte prosent. Skatteøkninger er sjelden populært, og det var i grunnen helt naturlig at Trust Arktikugol protesterte mot dette. Litt mer oppsiktsvekkende Posthuset i Svea. Foto: Norsk Polarinstitutt. var det at den russiske ambassaden i Oslo leverte en formell protest til UD høsten 2009: Det nye skattenivået stod ikke i samsvar med de tjenestene Barentsburg fikk fra den norske staten, hevdet man, og dermed ville det nye skatteregimet bryte med Svalbardtraktaten. Svaret de fikk var at administrasjonen av Svalbard ikke på langt nær dekkes over skatteseddelen, og at også russerne nyter godt av forvaltningen av Svalbard, deriblant redningstjenestene, flyplassen og annen infrastruktur. Russerne nådde ikke fram med protestene, og skattesaken synes løst. Nok et skritt i retning normalisering er dermed tilbakelagt. Russlands interesser på Svalbard Svalbard har en strategisk interesse for Russland, hevdet daværende visestatsminister Sergej Narysjkin under sitt besøk i Longyearbyen i Liknende uttalelser er vanlig kost, og det er liten grunn til å tvile på at russerne mener det når de sier at de vil forbli på Svalbard. Visestatsminister Dmitrij Rogozin tok en mellomlanding i Longyearbyen på sin ferd til den russiske forskningsbasen i Nordishavet i april Kjent for sin relativt primitive nasjonalisme uttalte han at «vi (altså Russland) har kommet til Arktis for alltid, og vi skal gjøre Arktis vårt». Dette fikk mange i norsk presse til lure på hva han egentlig mente. Det er neppe Svalbard han hadde i tankene, og selvsagt heller ikke Arktis i sin helhet. 30

33 Men Russland har den klart lengste arktiske kystlinjen, og at landet er opptatt av nordområdene er åpenbart. I løpet av 2016 vil Russland levere inn sine krav til den internasjonale sokkelkonvensjonen. Ventelig vil landet kreve jurisdiksjon over polpunktet, og dermed komme i strid med danske og kanadiske krav. Men Svalbard? Det er ikke helt enkelt å se hvilke interesser Russland egentlig har på øygruppa. Uttalelsene om «strategisk interesse» mangler konkret innhold: interessen er i alle fall ikke økonomisk, og knappest sikkerhetspolitisk begrunnet. Russland har naturligvis en interesse av at Svalbard ikke blir brukt av Norge eller Nato i militær hensikt, men å opprettholde et helt gruvesamfunn for å kontrollere dette synes lite hensiktsmessig i en tid da moderne satellittutstyr besørger både informasjon og oversikt. Kanskje er det viktigste argumentet å finne utenfor Svalbard, i Fiskevernsonen og i sokkelen. Hvor store olje- og gassreserver sokkelen skjuler vet vi ikke, men de kan være betydelige. Fiskeriene er dessuten svært betydelige, og russiske trålere dominerer. Takket være det norsk-russiske fiskerisamarbeidet, som begrunnes i at fiskestammene har tilhold i hele Barentshavet uten hensyn til delelinjene mellom landene, er forvaltningen av fisket et felles anliggende mellom Norge og Russland. Norske trålere kan dermed ta fisk i russisk sone, og omvendt. Fiskevernsonen blir hyppig besøkt av de store havgående russiske trålerne. Etter at Kystvakten i 2001 gjorde trusler til alvor og faktisk arresterte en russisk tråler for regelbrudd, ble det i russiske fiskerimiljøer fryktet at Norge forsøkte å presse russerne ut fra Fiskevernsonen. Den nye delelinjeavtalen i Barentshavet, undertegnet under president Medvedevs besøk i Oslo i 2010, satte et endelig punktum for en lang grensediskusjon. I fiskerimiljøene i Murmansk var denne avtalen svært lite populær: Nå ville Norge miste alle hemninger i sine forsøk på å presse bort russerne, ble det hevdet. Påstanden er tvilsom, men om den hadde vært riktig, ville det kunne styrke betydningen av å holde på Barentsburg. Det er ingen juridisk forbindelse mellom bosetning på Svalbard og fiskerirettigheter i Barentshavet, men fysisk tilstedeværelse er likevel med på å styrke hevdvunnen rett. Å bli værende i Barentsburg er en liten pris å betale for å styrke posisjonen sin på Svalbard og, i videre betydning, i Arktis. Avslutning Barentsburg er kommet for å bli. Det lille isolerte samfunnet i Grønfjorden trosser enhver økonomisk rasjonalitet og blir værende. På Moskvas nåde, naturligvis, men skiftende politiske regimer har vist at Russland fortsatt ser det tilstrekkelig interessant å bli på Svalbard. Dårlige kullpriser rokker ikke ved Arktikugols eksistens, rett og slett fordi selskapet i første rekke har et samfunnsoppdrag til grunn for virksomheten. Lik den rollen Store Norske i sin tid hadde for Longyearbyen, er Arktikugols oppgave primært å sikre at Barentsburg lever videre, som et lite kuriøst samfunn der ukrainere og russere, voksne og barn, bor sammen. Og for alle oss som har en tilknytning til Svalbard er det bare å glede seg over at Russland ser seg tjent med å bli værende. For uten Barentsburg ville Svalbard definitivt vært et fattigere sted. Jørgen Holten Jørgensen er assosiert forsker ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI). Han har arbeidet mye med russisk politikk generelt, og russisk svalbardpolitikk spesielt. Norsk-russiske relasjoner og russiske oppfatninger av disse er sentralt i flere av hans publikasjoner. E-post: joergenhj@hotmail.com Bildetekst side 32: Vinterlig Longyearbyen med røyk fra kraftstasjonen. 31

34 32

35 Selskapsgründernes rolle i britisk gruvedrifts vekst og fall på Spitsbergen Frigga Kruse Kullrushet som hadde grepet den industrielle verden ved begynnelsen av det tjuende århundre hadde også tatt tak i Spitsbergen, det tidligere navnet på Svalbard. Kullrushet var imidlertid ikke en skapning av kjøtt og blod; det er lett å glemme at det var en abstrakt forestilling. Dette skjedde ikke bare av seg selv; det presset seg frem, og ekte mennesker, noen ganger kalt «aktører», sørget for at det gjorde nettopp det. Ordet «aktør» minner oss om at den en gang fjerne øygruppen var en scene der arktisk industri var i ferd med å utfolde seg for hele verden. Jeg vil ta en nærmere titt på noen av mennene som var pionérer og i en periode drev den historiske prosessen framover. Dette må nødvendigvis også inneholde en refleksjon over hva som skjedde da slike menn mistet sin betydning. Blant de forskjellige nasjonalitetene som ønsket å utnytte kull og andre mineralressurser i Terra Nullis, Ingenmannsland var britene. Britene var vel bevandret innen kullgruvedrift, globalt imperium og polarforskning. Vi må imidlertid være forsiktige med å sikte til nasjonen som helhet eller bare dens regjering når vi refererer til «britene». I Spitsbergen imperialist beyond the British Empire (Kruse 2012) understreker jeg at britene kom i alle former og størrelser, og med overlappende interesser innen oppdagelse, vitenskap, handel og politikk. Noen ganger var de ikke engang britiske, som i tilfellet med den norske ingeniøren Stener August Fangen som representerte et engelsk firma. I denne artikkelen er jeg opptatt av menn som Fangen, den engelske mineraljegeren Ernest Mansfield, og den skotske forskeren William Bruce. Alle tre innså at den historiske konteksten var riktig for arktisk utvikling. Kullprisene hadde vært høye i 1900 og var på vei opp igjen i Det var et godt tidspunkt for investering i Spitsbergen, og karene dro veksel på deres omfattende arktiske kunnskap til å grunnlegge fem separate britiske gruve- og leteselskaper. Disse selskapene var Spitzbergen Coal & Trading Co. ( ); Spitzbergen Mining & Exploration Syndicate ( ); Spitzbergen United ( ); The Northern Exploration Co. ( ); og The Scottish Spitsbergen Syndicate ( ). En detaljert redegjørelse av disse selskapene er tilgjengelig i Frozen assets. British mining, exploration, and geopolitics on Spitsbergen, (Kruse 2013). Fangen, Mansfield og Bruce, i deres sentrale roller som selskapsgründere, gir meg mulighet til å spekulere på hva som kunne ha skjedd straks de hadde overlevd sin nyttefunksjon. Det kan være lærerikt å spørre om deres rolle endret seg over tid og om deres utfasing på samme tid betød begynnelsen på slutten for disse selskaper. Stener August Fangen Det burde vært skrevet en biografi om Stener August Fangen, ikke minst på grunn av hans ubestridelige rolle innen arktisk pionervirksomhet. Fangen var født i 1858 og gikk på Trondheim tekniske skole for å bli ingeniør. Han var engasjert i byggingen av Gravehals-tunnelen Ottar (2):

36 på Christiania-Bergensbanen samt en rekke moloer i Nordland og Finnmark. I 1883 giftet han seg med Yorkshire-fødte Alice Maud Lister og fikk gjennom henne tette bånd til England. Lite er kjent om Fangens hjemmesituasjon, men deres seks barn spilte trolig en avgjørende rolle i hans beslutningsprosesser. Det er derfor sannsynlig at han forsøkte å grunnlegge en rekke anglo-norske forretningsforetak for å oppnå entreprenørmessig uavhengighet og til syvende og sist økonomisk frihet. Ingen av disse foretakene ble til noe videre. I 1903, i en alder av 45 år møter vi igjen Fangen som leder for en ekspedisjon av Bergen-Spitsbergen Kulgrubekompani, eller rett og slett Bergen Co, på vei til Isfjorden, og mer presist Adventfjorden. En forsendelse av arktisk kull til Norge i 1899 hadde inspirert til grunnlegging av Bergen Co., som sendte et kartleggingmannskaps til Adventfjorden i Denne gruppen møtte Kulkompaniet Trondhjem- Spitsbergen, som var raske til å inngå en avtale med det arktiske kullgruveselskapet. De tidlig ankomne fra Trondhjem var storsinnede nok til å vise Bergensmannskapet vei til kullet på nordsiden av fjorden som ingen hadde gjort krav på. Det er ikke klart om Fangen hadde en tidligere forbindelse med Bergen Co., heller ikke om han var aksjonær eller satt i styret da han ledet sin andre ekspedisjon i Uansett hva forholdet var ville hans påfølgende handlinger med sikkerhet formidle Fangens helhjertede tro på at arktisk kull ville endre hans personlige livssituasjon. Langt fra fornøyd med å bare lede ekspedisjoner, staket han nå ut kursen for å sikre gruvenes fremtid og sin egen formue. Norske penger var ikke lenger tilgjengelig for en Bergens-eid gruve i Adventfjorden. Fangen reiste derfor til England utstyrt med gunstige rapporter og kontakt med den innflytelsesrike kullgruve-eieren Emerson Muschamp Bainbridge. Som Fangens daværende arbeidsgiver bidro Bainbridge ikke bare økonomisk og sikret således en oppfølgingsekspedisjon i 1904; han stiftet også Spitzbergen Coal & Trading Co. som snart ville overta eiendelene i Bergensselskapet. Fangen ble raskt en førsteklasses selskapsgründer som tiltrakk seg potensielle investorer. Det er sannsynlig at Fangen hadde et uklanderlig omdømme hos sin tidligere arbeidsgiver Bainbridge, og at han videre klarte å overbevise gjennom sin førstehåndskunnskap om Arktis og praktiske løsninger for Ingeniør Fangen tar det første spadestikk ved Mursand. Foto: Norsk Polarinstitutt. 34

37 gruvedrift på Svalbard. Bainbridge satte nordmannen i kontakt med sine bekjente. Mens Fangen ledet ekspedisjonen i 1904, ble Spitzbergen Coal & Trading Co. innlemmet i Bainbridges selskap. Om den nominelle aksjekapitalen på daværende virket beskjeden, var det bare frem til at ekspedisjonen hadde lykkes i å påvise kull. Takket være Fangens utrettelige kampanje, ble aksjekapitalen hevet til den betydelige summen Fangen satt aldri i styret, men han eide et stort antall aksjer, langt flere enn selv noen av styremedlemmene. Hans kone og en tidligere engelsk forretningspartner var også aksjonærer. Fangen hadde dermed udiskutabel egeninteresse i selskapet og hadde sannsynligvis betydelig kontroll; eller i det minste kan han ha trodd han hadde det. I 1905 ledet Fangen ikke mindre enn 80 menn, hovedsakelig skandinaver og 14 engelskmenn, til Adventfjorden og brått var hans oppførsel langt fra plettfri. I Fangens egne ord, fremstår både Dole (1922) og Hoel (1966) som svært kritiske til ham. Han var ute av stand til å rekruttere arbeidsfolk fordi ingen ville signere hans tvilsomme kontrakter; han valgte et dårlig sted for å grunnlegge Advent City og kastet bort dyrebare ressurser på overflatearbeid i stedet for kullgruvedrift; og han var visstnok ofte beruset og svært uhøflig overfor de sporadiske amerikanske besøkende fra over fjorden. De sistnevnte rapporterte umiddelbart at den dårlig forvaltede gruven ikke lenger utgjorde en trussel mot det amerikanske utviklingsarbeidet som la grunnlaget for Longyearbyen. Da de engelske direktørene hørte om dette sa de øyeblikkelig opp Fangen og sendte ingeniøren Percival Muschamp for å erstatte ham. Fra Norge reagerte Fangen ved å adressere et brev til arbeiderne i Advent City, hvis de brydde seg om lønnen deres måtte de hente denne personlig i Tromsø. Uavhengig av hvorvidt dette var sant eller ikke dro de ansatte umiddelbart av gårde, og sommersesongen ble avbrutt for godt. I mangel på bevis er det vanskelig å fastslå årsaken til Fangens spektakulære fall i unåde. Hoel (1966) gir en verdifull referanse til Fangens påfølgende saksøking av selskapet for fem års lønn. Det kan derfor være at han, en stor aksjonær, også hadde vært under kontrakt som sjef for selskapet. Det virket absolutt som en svært behagelig posisjon å være i; Fangen kan rett og slett, men farlig nok, ha blitt altfor selvtilfreds og mer oppmerksom på sine egne interesser enn selskapets. Dessverre hører vi aldri fra ham igjen, men en Mrs og Miss Fangen forble på aksjonærlisten til iallefall Hans uhøytidelige avgang fra selskapet kan ha gitt varige konsekvenser og fordervet forholdet mellom engelskmennene, og nordmennene, ikke minst mens gruven fortsatt var i drift. Selskapets tro på Muschamp var i alle tilfeller forgjeves; under hans like dårlige dømmekraft brøt det ut alvorlige streiker blant arbeiderne. Heller ikke en tredje sjef var i stand til å redde situasjonen; Advent City lå forlatt etter sommeren 1908 og kullgruvedrift forekom aldri igjen. Spitzbergen Coal & Trading Co. ble avviklet i Ernest Mansfield Barr, Newman og Nesteroff (2012) har ført i pennen en fengslende biografi om Richard Plowman Ernest Mansfield, der de har fulgt eventyreren og gullgraveren over tre kontinenter. Likevel, til tross for at vi kjenner mange fasetter ved hans fargerike liv, er han fortsatt et mysterium, og jeg kan ikke annet enn å undre meg over hvilke håp han næret for Spitsbergen og til syvende og sist for seg selv. Ernest Mansfield ble født i London i 1862 og forlot England i slutten av tenårene for å forfølge sine drømmer i New Zealand. Tusenkunstneren Mansfield livnærte seg av en rekke strøjobber før han prøvde mineralleting. Han brukte sin tid i New Zealand og Australia til å lete etter gull og rekruttere støttespillere som kunne gi ham den økonomiske buffer han trengte for å fortsette søket. I 1898 etablerte Mansfield og hans forretningspartnere en gullgruve i British Columbia, lå på en høyde på intet mindre enn meter. Erfaringen med alpine forhold må ha vært til stor hjelp for Mansfield i hans arktiske prosjekter. Det har vært umulig å spore de drivende kreftene som lå bak Ernest Mansfield flakking fra ett land til 35

38 et annet. I 1904 var den nå 42 år gamle Mansfield, hans kone og hans nyfødte datter tilbake i den engelske landsbyen med det treffende navnet Goldhanger. Hans bekjentskap med presten og legen satte i gang en rekke hendelser som kulminerte i at presten deltok på et tidlig turistcruise til Spitsbergen samme sommer, naturligvis med instruks om å lete etter gull. Han returnerte med lovende mineralprøver som resulterte i at Mansfield fulgte presten til Bellsund sommeren 1905, året de også oppdaget kull. Ved utgangen av året hadde de tre mennene tiltrukket seg omtrent 70 håpefulle investorer. Den karismatiske Ernest Mansfield trakk nå i trådene, og hans virksomhet var mer omfattende og kompleks enn det som tidligere har blitt anerkjent. Selv om han fremmet grunnlegging av Spitzbergen Mining & Exploration Syndicate i mai 1906 hadde han med vilje ingen offisiell funksjon i selskapet. Heller ikke alle de interesserte investorene deltok i dette syndikatet. I 1906 drev Mansfield derfor letevirksomhet ikke bare på vegne av syndikatet og flere velstående individer, han sto også fritt til å gjøre nye funn for seg selv. Som en mann som aldri la alle eggene i samme kurv, er det et lite kjent faktum at Mansfield også var avgjørende for innlemmelsen av Spitzbergen United, Ltd. i oktober Hans støttespillere ble skuffet da de lovede funnene aldri materialiserte seg og virksomheten ble oppløst igjen i Likevel, og til tross for hvor mye optimisme det hadde vært, da ekspedisjonene i 1907 og 1908 ikke gjorde rike funn tørket all finansiering opp, og Mansfield var veldig snar til å innse dette. Mansfield lovte at han ikke skulle forlate Spitsbergen før han kunne slå i bordet med noe, og følgelig overvintret han i Camp Bell i 1908/09. Utrustet med nye bevis, vendte han tilbake til England og klarte å vekke privat interesse for en ekspedisjon i Ut fra denne ekspedisjonen oppsto selskapet Northern Exploration Co., som var helt atskilt fra alt som hadde eksistert tidligere. De forskjellige nysatsingene tok rett og slett del i Mansfields opportunisme. Han satt nok en gang ikke i styret, men han fikk i kontanter, fullt innbetalte aksjer som han delte ut, alle unntatt aksjer, og en kontrakt for de neste fem årene med en lønn på 500 per år, sannsynligvis inklusive utgifter. Som Fangen før ham, befant Mansfield seg nå i en svært komfortabel posisjon, men spørsmålet er om komfort var det han lengtet etter, eller om eventyr og oppdagelser fortsatte å inspirere ham. Under hans ledelse blomstret antall letefunn og utviklingen i Northern Exploration Co. Til tross for at moderne beretninger om Mansfield jevnt over fremstår som beundrende, inklusive de norske kildene, synes han å ha falt i unåde i løpet av sommeren Han var Camp Mansfield, Ny-London, Blomstrandhalvøya. Foto: Anders Skoglund, Norsk Polarinstitutt. 36

39 ikke leder for 1914-ekspedisjonen. Faktisk eksisterer det bare en flyktig omtale av ham i forbindelse med et funn på østkysten i Etter dette ser vi aldri navnet hans i forbindelse med Spitsbergen igjen. Ved å lyve om sin alder var han i aksjon under første verdenskrig, men vi vet nesten ingenting om årene før hans død i Kildene er enige om at Ernest Mansfield var utadvendt, helt på grensen til å være prangende. Han hadde tilstrekkelig karakter og ferdigheter som er nødvendige som forretningsgründer, og han visste å bruke dem. Noen vil kanskje hevde at dette gjorde ham til en kjeltring, men leteselskaper er avhengige av nettopp slike ferdigheter for å tiltrekke seg investorer og selge drømmer. Det er opp til investorer å velge og risikere sine penger, og naivitet lønner seg vanligvis ikke. Dermed hadde Mansfield gjort en god jobb for Northern Exploration Co., og på grunn av de gunstige vilkårene i hans kontrakt er det usannsynlig at hans avgang i 1913 var et personlig valg. Generelt sett kan styret ha anklaget ham for ekstravaganse og overforbruk. Mer spesifikt han kan ha deltatt i svindelvirksomhet i marmorbruddene på Blomstrandhalvøya (Koster og Kruse 2016). Når det gjelder den samlede effekten av oppsigelsen av han, en meget velkjent og populær figur på Spitsbergen, spilte tidspunktet for avskjeden en avgjørende rolle. Krigstrusselen dempet virkningen. Faktum er at Mansfield og «the Mansfield company» fortsatt blir husket i dag. At det ble drevet uredelig virksomhet er fortsatt svært vanskelig å bevise. William Bruce En betimelig biografi har også blitt skrevet om William Bruce (Speak 2003) som ble født i London i 1867, han henga seg til en inderlige skotske nasjonalistiske holdning senere i livet. Speak (2003) tegner et bilde av en ambisiøs vitenskapsmann Brucebyen, oppkalt etter William Bruce med Teltfjellet bak. Foto: Anders Skoglund, Norsk Polarinstitutt. 37

40 idet vi følger den unge frivillige fra Challenger-laboratoriene til stillingen som kirurg og naturforsker på Dundee Whaling Expedition til Antarktis i Reisen markerte begynnelsen på en livslang tilknytning til polene. I 1896 sluttet han seg til Jackson-Harmsworthekspedisjonen til Franz Josefs Land. I 1898 reiste han til Kolgujev-øya, Novaja Semlja og Barentshavet før litt flaks førte til at han ble invitert med på prinsen av Monacos oseanografiske fartøy som seilte til Hopen, Bjørnøya og Spitsbergen. Han gjentok denne turen i Bruce lengtet etter å være en del av Discovery-ekspedisjonen til Antarktis, men han ble bare tilbudt en mindre stilling på et svært sent tidspunkt. I stedet ledet han sin egen Scottish National Antarctic Expedition fra , som fortsatt regnes som en av de minst kjente ekspedisjonene til Antarktis. Til tross for ekspedisjonens bemerkelsesverdige vitenskapelige suksess, klarte Bruce aldri å få på plass finansiering til en oppfølgingsekspedisjon. Som en erstatning fokuserte han på Spitsbergen og besøkte øygruppen sju ganger mellom 1909 og På denne tiden ble Bruces arbeid og visjoner omtalt i aviser og tidsskrifter, men den gang som nå kunne ikke vitenskapen betale for seg selv. For å støtte sin forskning grunnla han the Scottish Spitsbergen Syndicate for the exploration of economic minerals i 1909 og fungerte som dets rådgiver til sin død i Verken Bruces liv eller hans kobling til the Scottish Spitsbergen Syndicate er innhyllet i mystikk; hans vitenskapelige motiver og hans forretningsmessige mål er klare som dagen, ofte redegjort for gjennom hans egne notater. Denne åpenhet betyr ikke at han ikke er aktuell for omtale; det reduserer imidlertid eventuelle spekulasjoner betraktelig. I 1909 var Bruce blant de tolv menn, de fleste av dem forskere, som er kjent for å ha deltatt på skottenes første kommersielle ekspedisjon til Spitsbergen. Ekspedisjonen ble i beste fall møtt med middelmådig entusiasme, og mens Northern Exploration Co. streifet fritt blant øyene kunne syndikatet ikke bringe til veie finansiering til en ny reise før Kun Bruce og en nær kollega reiste. De viktige opplysningene de samlet i Ingenmannsland i en tid med økende internasjonal spenning, skjulte ikke det faktum at nok en gang ble ingen mineralressurser påvist. Ytterligere to år gikk før også 1914-ekspedisjonen endte opp med magre kommersielle resultater. For alle praktiske formål hadde the Scottish Spitsbergen Syndicate avgått ved døden før krigsutbruddet. Etterkrigsklimaet i Europa tillot syndikatet å reetablere seg. Bruces helse var sviktende, noe som både reduserte hans vitenskapelige glede og dempet hans behovet for kommersiell støtte. Han snakket nå om syndikatet som «de» og holdt for det meste en nøytral avstand. «De» ble feid med av økonomiske oppgangstider, men de hadde ikke glemt sin tidligere frontfigur og bønnfalt ham om å lede den høyprofilerte 1919-ekspedisjonen. Bruce var klinkende klar på at han ikke lenger ville jobbe for luselønn slik som på sine tidligere ekspedisjoner, og insisterte nå på en betydelig lønn. Ekspedisjonen genererte en optimisme som løftet syndikatet fram gjennom en like stor seilas i Bruce, nå som invitert gjest uten offisiell funksjon, var ikke lenger i stand til å tåle påkjenningen av arktisk feltarbeid. Hans sykdomstilstand, som endte i hans død i 1921, var parallell med de globale nedgangstider, der verken Northern Exploration Co. eller the Scottish Spitsbergen Syndicate ville klare seg. Det var den kloke skotske holdning om å ikke pådra seg ødeleggende gjeld som lot dem halte seg fram til det endelige salget av eiendelene i De ble dermed det eneste britiske selskapet noensinne til å ha betalt utbytte seks pence per aksje pålydende 1. Avsluttende kommentarer Stener August Fangen, Ernest Mansfield og William Bruce var selskapsgründere med banebrytende roller i dannelsen av fem britiske gruveselskaper på Spitsbergen i begynnelsen av det tjuende århundre. De ble drevet av personlige mål som formue, eventyr og vitenskapelig oppdagelse, de arbeidet aldri til fordel for selskapene alene. Selskapene på sin side var en refleksjon av gründernes tidligere erfaringer. Det er ingen 38

41 overraskelse at Fangen holdt seg til praktisk gruvedrift mens Mansfield og Bruce fremmet mineralleting. Deres roller endret seg over tid, og deres endelikt gjorde varig inntrykk. Fangens tilfelle avdekket den ubeleilige sannheten at Spitsbergen var langt unna og ubeskyttet, styret kunne ikke kontrollere sin sjef, suksess var avhengig av utenlandsk arbeidskraft, og samlet satte disse elementene britiske investeringer i fare. Mansfield handlet også i stor grad på egen hånd, og selv om hans ekstravaganse har blitt brukt mot ham, har det ikke blitt undersøkt om overforbruket faktisk var en strategi for å imponere med moderne teknologi for arktiske forhold. Bruces hjerte banket for vitenskap og ikke for kommersiell handel. Mens han kanskje ikke hadde den nødvendige personlighet til å håndtere rampelyset og overtale investorer, kan det også ha vært tilfelle at vitenskap og kommersiell handel, som karakteriserte det skotske syndikatet, ikke var et lykkelig ekteskap. I tillegg til eventuelle individuelle feil var det kanskje kulturelle årsaker til at de personlige og kommersielle ekspedisjonene til utopia mislyktes. Den arktiske utforskningens heroiske tidsalder var forbi. I stedet for den selvopptatte, subjektive polarhelt, kan et progressivt og velstående publikum ha vært klar for den kyniske, objektive bedriftsleder. Biografisk forskning kan gi overraskende innblikk i hvorfor potensielle investorer faktisk ikke investerte i Spitsbergen. Avslutningsvis: selskapsgründerne var de små tannhjulene som fikk det store maskineriet i den arktiske industrien til å gå rundt. Til tross for sine mangler og fall i unåde er få bedre egnet til å gi kullrushet på Spitsbergen et ansikt enn dem. Oversettelse: Isak Måseide. Litteratur: Barr, S., Newman, D., og Nesteroff, G. (2012) Ernest Mansfield ( ). «Gold, or I m a Dutchman.», Trondheim: Akademika forlag. Dole, H. (1922) America in Spitsbergen. The Romance of an Arctic coal-mine (2 bind). Boston: Marshall Jones Company. Hoel, A. (1966) Svalbard: Svalbards historie (vol. 2). Oslo: Sverre Kildahls Boktrykkeri. Koster, B. og Kruse, F. (2016) The use of ground penetrating radar in historical quarry abandonment on Spitsbergen, Polar Record Kruse, F. (2012) Spitsbergen Imperialists beyond the Empire, in Hacquebord, L. (ed.) LASHIPA: History of large-scale resource exploitation in polar areas. Eelde: Barkhuis, pp Kruse, F. (2013) Frozen assets British mining, exploration, and geopolitics on Spitsbergen, Eelde: Barkhuis. Speak, P. (2003) William Speirs Bruce. Polar explorer and Scottish nationalist, Edinburgh: National Museums of Scotland Publishing. Frigga Kruse har sin bakgrunn fra både geologi og arkeologi. Hun arbeider for tiden som polarhistorisk arkeolog ved Universitetet i Groningen, Nederland. I Kruses PHD Frozen Assets utforsker hun britisk kulldrift på Svalbard. Hun har ettehvert utvidet sitt forksningsperspektiv og utforsker i dag de miljømessige konsekvenser av 400 års utnytting av naturressursene i øyriket. I fritiden er hun guide på arktiske ekspedisjoner. E-post: f.kruse@rug.nl Bildetekst side 40: Tøffe arbeidsforhold i gruvene i Longyearbyen. 39

42 40

43 Att konstruera naturresurser: industriella framtidsvisioner om Svalbard Dag Avango Den Arktiska regionen har under det senaste årtiondet fått en framträdande plats i samhällsdebatten, delvis beroende på snabba klimatförändringarna, dels på grund av ett ökat intresse för naturresurser i området. Detta intresse växte från 2000-talets mitt, då världsmarknadspriserna på energiresurser och mineraler ökade på grund av en ökad efterfrågan i tillväxtekonomiser i framförallt Asien. Detta intresse växte från 2000-talets mitt, då världsmarknadspriserna på energiresurser och mineral ökade på grund av en ökad efterfrågan i tillväxtekonomiser i framförallt Asien. Arktis blev därigenom föremål för en omfattande produktion av framtidsvisioner dels dystopiska berättelser med arktis som exempel på hur mänskligheten misslyckats med att förvalta planeten, dels berättelser där Arktis konstrueras som ett framtidsland vars outnyttjade naturresurser kan bilda fundament för ekonomisk tillväxt och råda bot på råvarubrister. Visioner om Arktis som ett framtidsland är knappast nya. Som Sverker Sörlin (1988, 2002) och andra har påvisat har de kommit och gått genom århundradenas lopp. Svalbard har varit en av de platser som stått i fokus. Under 1900-talets början började industriaktöer i Europa och Nordamerika argumentera för att Spetsbergen, som ögruppen Svalbard kallades då, ruvade på ofantliga naturresurser som borde tillvaratas av olika skäl. Flera av dessa aktörer vann gehör för sina framtidsvisioner och etablerade gruvsamhällen, varav flera lever kvar än idag några fortfarande aktiva, andra som arkeologiska lämningar och några som plattformar för nya post-industriella verksamheter. Syftet med denna artikel är att förklara varför denna gruvindustri etablerades på Svalbard under 1900-talets inledande årtionden en period som i flera avseenden var formativ för ögruppens ekonomiska och politiska historia under århundradet. Min teoretiska utgångspunkt är att naturresurser är sociala konstruktioner. Detta innebär att geologiska företeelser i naturen inte utgör resurser av sig själva. De blir naturresurser om det finns aktörer som tillskriver dem ett värde och förmår att tillgodogöra sig resurserna genom att övertyga andra och därigenom bygga aktörnätverk. Dessa nätverk måste bestå av dels investerare och beslutsfattare, dels av tekniska system och personal. För att industriföretagare ska vilja och kunna bygga dylika nätverk krävs det också gynnsamma institutionella förhållanden, dvs lagar, regler och normer som gynnar en industriell verksamhet, samt i vidare mening en historisk kontext som verkar till förmån för den tänkta verksamheten. Centralt i denna ansats är ett fokus på framtidsvisioner som aktörer producerar när de vill värva andra till att investera eller på annat sätt stödja deras projekt. Mina frågor är: Vilka aktörer definierade spetsbergens varierande geologi som naturresurser och varför? Vilka framtidsvisioner kopplade aktörerna till mineralfyndigheterna och varför? Hur förverkligade de dessa framtidsvisioner? Vilka aktörer kunde förverkliga sina visioner och varför? Ottar (2):

44 De första kolonisatörerna Spetsbergen gruvindustriella utveckling kan indelas i tre olika faser en prospekteringsfas under 1800-talets senare hälft, en etableringsfas från år och en konsolideringsfas från år 1925 och fram till idag (Hacquebord and Avango 2009). Även om gruvindustrin på Svalbard fortfarande är i drift när jag skriver denna artikel, så finns det tendenser som pekar mot att vi är på väg på mot en fjärde post-industriell fas, karaktäriserad av att gruvanläggningar läggs ner och återanvänds för nya ändamål. Fokus är på perioden , eftersom detta var en formativ fas för gruvindustrin på ögruppen. De första kolonialisterna inom det som tids nog kom att bli Spetsbergens gruvindustri började fatta intresse för ögruppens mineralresurser under andra hälften av 1800-talet. De bestod av olika aktörer med olika intressen. Några var polaräventyrare och forskare som lät bryta kol till sina fartygs ångpannor. Andra hade ekonomiska motiv för brytningen. Först ut var den svenske polarforskaren Adolf Erik Nordenskiöld och industrialisten Oscar Dickson, som år 1872 etablerade företaget AB Isfjorden och anlade en gruvkoloni på Kap Thordsen vid Isfjorden i syfte att bryta fosforit. Kolonien blev dock kortlivad, den stängdes samma sommar. Därefter kom det att dröja ända fram till 1800-talets sista år innan nya gruventrepenörer dök upp på ögruppen. Först ut var aktörer från Tyskland och Norge som gjorde anspråk på och utnyttjade kolfyndigheter. Søren Zachariassen blev den första som förde med sig stenkol tillbaka till Tromsø för försäljning år Tilltaget väckte stor uppmärksamhet i Nord-Norge, vilket entusiasmerade fler nordnorska skeppare att sätta upp gruvbolag. Från sommaren 1900 var så rushen igång, med prospekteringsexpeditioner i rörelse längs fjordarna på Spetsbergens västkust, där de bröt stenkol och gjorde anspråk på fyndigheter för framtida gruvdrift. Även i Sverige och Storbritannien började såväl polarforskare som industriidkare att visa intresse för Spetsbergens stenkolsfyndigheter. Hur kan denna rush förklaras? Idag är de flesta historiker överens om att det framför allt var marknadskrafter som motiverade de första entrepenörerna att etablera gruvor på Spetsbergen, liksom en växande kunskap om ögruppens berggrund. Detta illustreras väl av fallet AB Isfjorden. Initiativtagaren Nordenskiöld hade kännedom om fosforitförekomsten från egen tidigare forskning där. Samtidigt förelåg en stor efterfrågan på fosforit i Sverige för framställning av konstgödsel för jordbruksändamål. Här fanns potential att göra vinst. För att värva investerare torgförde Nordenskiöld och Dickson en framtidsvision som inte endast beskrev fosforitförekomsten i rosiga ordalag, utan även hur den skulle kunna bidra till att säkra Sveriges tillgång till denna råvara. När priserna på fosforit sedan föll och de lokala produktionsförhållandena visade sig vara ogynnsamma, lade Nordenskiöld och Dickson ned sin verksamhet. Den efterföljande kolrushen var resultat av liknande faktorer. Kunskap om stenkolsförekomster fanns bland såväl svenska och brittiska forskare som bland norska ishavsskeppare antingen på teoretisk grund eller genom direkt observation av kolflötser invid fjordarnas stränder. När priserna på stenkol sedan steg under åren kring sekelskiftet 1900, såg dessa aktörer en möjlighet att tjäna pengar. Även institutionella förhållanden bidrog. Flertalet europeiska stater betraktade Spetsbergen som ett ingenmansland, vilket innebar att den som ville kunde påbörja mineralbrytning utan att vare sig begära tillstånd eller betala avgifter. Detta gjorde det både enklare och billigare för de första gruventrepenörerna att göra anspråk på och utnyttja mineralfyndigheter. Gruvboomen Etableringen av de första gruvkolonierna på Spetsbergen följdes av vad som kan kallas en gruvboom på ögruppen. Denna inleddes med att en ny typ av aktörer etablerade verksamhet där gruvindustrialister från Europa och Nordamerika, med omfattande ekonomiska resurser och kunskap om gruvdrift. Dessa aktörer etablerade gruvbolag som köpte upp fyndigheter som tidigare entrepenörer gjort anspråk på och 42

45 igångsatte storskalig gruvdrift på åretrunt basis. Först ut var det brittiska företaget The Spitsbergen Coal and Trading Company, som etablerade gruvsamhället Advent city år 1905, följt av The Arctic Coal Company från USA, som anlade Longyear city år Medan «Advent city» blev en kortlivad historia så utvecklade The Arctic Coal company sitt Longyear city till en storskalig gruvanläggning, med maskinbaserad brytning, avancerade transport- och utlastningssystem och ett samhälle av typisk bolagskaraktär, bestående av olika kategorier av bostäder och service inrättningar. Fram till år 1916 var Longyear city den enda gruvanläggningen för åretrunt drift på Spetsbergen. Samtidigt ökade intresset för Spetsbergens kolfyndigheter bland industrialister i olika europeiska länder, vilka följde utvecklingen på ögruppen. En ökande ström av nybildade företag skickade prospekteringsexpeditioner mot norr, som gjorde anspråk på i stort sett alla lättillgängliga kolfyndigheter på ögruppen. Från år 1916 gick denna rush in i ett nytt skede, då fler företag etablerade gruvanläggningar. Norska Kings Bay Coal Co byggde Brandal city (senare Ny Ålesund) medan ryska Lewin & Co och the Russian Coal Fields of Green Harbour etablerade gruvor vid Grønfjorden, som det nederländska företaget NESPICO köpte upp år 1921 och döpte till Barentsburg. Vid Braganzabukten grundade ett nytt svenskt gruvbolag AB Spetsbergens Svenska Kolfält Sveagruvan år Under de närmast följande åren öppnade brittiska the Northern Exploration Co gruvor vid Bellsund, medan Det Norske Spitsbergen Kulkompagni A/S grundade gruvsamhället Hjorthamna grundade The Anglo-Russian Coal Mining Co Grumant city, på basis av anspråk som ett ryskt prospekteringsbolag gjort före första världskriget. Under denna kolrushens andra skede bytte också Longyear city ägare, när det för ändamålet bildade norska företaget Store Norske Spitsbergen Kull Co år 1916 köpte anläggningen av The Arctic Coal Co. Därigenom blev norska aktörer ägare till den då mest utbyggda och påkostade gruvanläggningen på Spetsbergen. Varför ägde denna gruvboom rum? Under det inledande skedet inverkade samma institutionella förhållanden som tidigare ingenmanslandet gjorde det enkelt och billigt att etablera sig där. Däremot var priserna på stenkol förhållandevis låga jämfört med år 1900, vilket gjorde att många företag nöjde sig med att skicka expeditioner som undersökte och bevakade sina fyndigheter i väntan på bättre priser. Annekssjonskiltet fortalte på tre språk at nettopp dette området var okkupert av NEC allerede i Men selskapet ble først stiftet i De fleste eiendommene selskapet hevdet rett på var okkupasjoner Ernest Mansfield gjorde i årene før Foto: Svalbard Museum. Ytterligare en faktor hade stor betydelse för hur gruvbolagen valde att agera frågan om Spetsbergens folkrättsliga status. Politiska aktörer i Norge umgicks med tanken på att göra ögruppen till en del av Norge. Som argument för detta framhöll den norska utrikesledningen att gruvbolag med överlappande anspråk liksom strejkande arbetare, gjorde det nödvändigt att införa lag och ordning på Spetsbergen. En norsk förvaltning skulle vara en lämplig lösning, 43

46 menade man. De svenska och ryska utrikesledningarna var dock starka motståndare till ett sådant framtidsscenario, en uppfattning de delade med USA liksom flera av gruvbolagen som var aktiva på ögruppen. Resultatet blev en geopolitisk dragkamp som blev känd som Spetsbergenfrågan. Huvudmotiven för de norska, svenska och ryska utrikesledningarnas ställningstaganden i denna konflikt gällde nationell prestige och en önskan att stärka respektive lands upplevda ställning i internationell politik. Från norska regeringens perspektiv var Spetsbergen intressant som ett verktyg att bygga det nya självständiga Norge efter unionsupplösningen med Sverige år Den svenska utrikesledningen å sin sida var föga intresserad av att göra Spetsbergen till en del av Sverige, utan var främst intresserad av att förhindra att ögruppen tillföll Norge genom att föreslå en annan folkrättslig lösning att göra Spetsbergen till ett fortsatt internationellt tillgängligt territorium med en svensk-norsk-ryskt förvaltning. På detta sätt vill man stärka Sveriges ställning i internationell politik efter unionsupplösningen. Den ryska utrikesledningen delade svenska synen på hur Spetsbergen skulle förvaltas och utifrån liknande bevekelsegrunder (dock även ett Colesbukta. Foto: Bjørn Frantzen, Norsk Polarinstitutt. 44

47 reellt behov av stenkol i nordvästra Ryssland). För utrikesledningarna var Spetsbergen således ett verktyg för att åstadkomma politiska vinster på annat håll. Detta gynnade gruvbolagen eftersom respektive stat gav stöd till gruvbolag från den egna nationen då de representerade effektiv ockupation och därmed en starkare ställning i förhandlingar om Spetsbergens framtida folkrättsliga status. Gruvbolagens ekonomiska intressen samspelade därigenom med staternas politiska intressen i en intressesyntes. I gruvboomens andra fas förändrades karaktären på denna intressesyntes. I augusti 1914 utbröt det första världskriget, vilket fick två viktiga konsekvenser för gruvindustrins utveckling. För det första innebar krigshandlingarna på den europeiska kontinenten att tidigare flöden av råvaror obstruerades, med resursbrister och prisstegringar som följd. För länder med otillräckliga egna stenkolsfyndigheter, som Sverige och Norge, uppstod en brist på denna tidens viktigaste energiråvara. Detta gjorde att regeringarna i dessa stater började tolka Spetsbergens kolfyndigheter som strategiska resurser för energiförsörjningen. Därmed blev det också politiskt viktigt att försäkra sig om att Spetsbergen inte övertogs av en annan stat, med risk för skatter, ogynnsamma koncessionslagar och i värsta fall expropriering. Krigsutbrottet påverkade också marknadsförhållandena. Bristen på stenkol gjorde att priserna sköt i höjden, vilket i sin tur ledde till att gruvbolagen såg potential i att starta gruvdrift på sina fyndigheter. Samtidigt genererade kriget stora ekonomiska vinster, vilket ledde till att en växande skara av kapitalägare ville investera även i affärsmässigt riskabla projekt som gruvdrift på Spetsbergen. Gruvindustrins utveckling på Svalbard kan dock inte enbart förklaras genom hänvisning till övergripande kontexter. För att förklara hur och varför gruvföretagen lyckades värva investerare är det också nödvändigt att undersöka vilka framtidsvisioner de använde för att motivera sina gruvprojekt. Även om dessa visioner måste hanteras med ett kritiskt öga, ger de en fingervisning om vilka möjligheter gruvbolagen faktiskt såg på Spetsbergen, liksom hur de lyckades värva investerare och politiskt stöd. Några av gruvbolagen såg Spetsbergens kolfyndigheter som delar i framtida megasystem för stålframställning. John Munroe Longyear, som ägde the Arctic Coal Co visionerade om att bygga upp ett stålverk i Nordnorge, med järnmalm från en tänkt gruva i Sørvaranger och stenkol från den mest närbelägna källan Spetsbergen. Longyear tappade med tiden intresse för järnmalmen vid Sørvaranger, men beslöt att driva vidare och utveckla gruvan på Spetsbergen i förhoppningen att göra vinst på en framtida försäljning av anläggningen. I Sverige var det Jernkontoret den svenska järn- och stålindustrins intresseorganisation som stod bakom de svenska gruvbolag som senare etablerade Sveagruvan. Jernkontoret visionerade att stenkolsfyndigheterna skulle möjliggöra en omställning av svensk stålindustri från träkols- till stenkolsbaserad masugnseldning. Jernkontoret argumenterade att stenkolen borde komma från fyndigheter som den svenska stålindustrin själv kontrollerade, för att undvika de konkurrensnackdelar och risker man ansåg att ett beroende av importerad stenkol innebar. Flertalet gruvbolag torgförde Spetsbergens kolfyndigheter gentemot investerare genom att framhålla deras geografiska närhet till energimarknader i den norra delen av Skandinavien och Ryssland. Det var där de första norska och ryska gruvbolagen på Spetsbergen avsåg att sälja sin stenkol för energibehoven i nordnorska samt växande samhällen som Archangelsk och senare Murmansk och järnvägen som anslöt nordområdet till St Petersburg och andra viktiga ekonomiska centra i syd. Efter första världskrigets utbrott skiftade flera gruvbolag fokus i sin retorik om varför kapitalägare borde investera i deras gruvdrift. De presenterade Spetsbergens stenkolsfyndigheter som en nationell angelägenhet, ett verktyg att bota stenkolsbristen, samtidigt som de presenterade de höga priserna som en garanti för god avkastning på aktier. Gruvbolag från Sverige och Norge framhöll också gruvanläggningarnas betydelse 45

48 för att stärka respektive nations position i förhandlingarna rörande Spetsbergens folkrättsliga status. Denna retorik fungerade, vilket avspeglas i de stora investeringarna i aktier i dessa gruvbolag under första världskrigets senare hälft. Gruvbolagens framtidsvisioner inbegrep dock inte endast potentiella marknader, utan även de miljömässiga förutsättningarna för att bedriva gruvdrift i Arktis. Ideströmningar inom litteratur, konst och politik medverkade till att bana väg för polarforskning i Arktis under sent 1800-tal och tidigt 1900-tal. Samma ideströmningar, liksom vurmen för arktisforskningen, verkade också till förmån för naturresursintressena i norr. Samtidigt manade berättelserna om klimatförhållanden och avstånd i norr till försiktighet bland riskmedvetna kapitalägare. Var det verkligen rimligt att etablera gruvor så pass nära självaste nordpolen? Gruvbolagen gav svar på denna fråga i sina företagsprospekt och artiklar. Istället för att framhålla Arktis som extremt torgförde de en bild av Spetsbergen som en i allt väsentligt gynnsam plats att bedriva gruvdrift på. Avståndet från det skandinaviska fastlandet beskrev de som relativt kort inte längre bort från nordskandinaviska hamnar än kolfälten i Storbritannien. Spetsbergen var också tillgängligt, eftersom golfströmmen höll isen borta från ögruppens västkust och gav ett relativt sett milt klimat. Precis som i vår samtida debatt om Arktis framtid, fanns även de som argumenterade för att pågående klimatförändringar skulle gynna gruvindustrin, i detta fall genom att retirerande glaciärer skulle ge bättre tillgång till mineralfyndigheter. Frånvaron av växtlighet gjorde det lättare för gruvbolagens geologer att kartlägga kolflötserna argumenterade man, och permafrosten förhindrade att grundvatten rann in i gruvorna. Dessutom sades de låga temperaturerna vara bekväma att arbeta i. Ett hårt klimat var rent av fostrande, härdande och därmed karaktärsbyggande men också hälsosamt. Ofta ingick en nationalistisk retorik i visionerandet, t.ex. att svenskar skulle vara särskilt lämpade att hantera det arktiska klimatet. Centralt i gruvbolagens retorik var också den moderna iden att naturen alltid kunde och borde bemästras med hjälp av teknologi is med isbrytare, mörker med fyrar och elbelysta samhällen och svåra vinterförhållanden med skandinaviska ingenjörers erfarenhet av att bygga tekniska system i kallt klimat. Sistnämnda argumentation hade i någon mening sin motsvarighet i vad gruvbolagen faktiskt åstadkom. De anpassade sina produktionssystem för att klara av de lokala naturförhållandena, t.ex. genom stora investeringar i kajbyggnad, transportsystem och effektiva utskeppningsanordningar som gjorde det möjligt att exportera en hel vinters stekolsproduktion under det fönster som den isfria sommaren medgav. Gruvbolagen producerade inte endast sina framtidsvisioner i form av text, utan även genom materiell kultur. Vid olika mineralfyndigheter längs Spetsbergens kuster anlade de byggnader som de gav spektakulära namn åt Rijpsburg (Holländsk) och Davis city (Brittisk) för att nämna några. Dessa anläggningar presenterades med bild och text i företagsprospekt, som början på vad som i framtiden skulle bli lönsamma sprudlande industrisamhällen. Samtidigt representerade anläggningarna ett symboliskt anspråkstagande av naturresurser och land alltid för företagen men ibland också för nationen. Efter boomen År 1920 undertecknades Spetsbergentraktaten som gav Norge suveränitet över den ögrupp som snart skulle bli känd som Svalbard, under förutsättning att företag från andra signaturmakter fick möjlighet att fortsätta att verka där på lika villkor som norska företag. Trots traktaten valde många företag att under 1920-talets lopp lägga ner sin verksamhet på Svalbard. Den viktigast orsaken till detta var en djup ekonomisk kris vid 1920-talets inledning, under vilken stenkolspriserna på världsmarknaden gick tillbaka till de nivåer som förelegat innan krigsutbrottet. Gruvbolagen på Spetsbergen, som hade jämförelsevis höga produktionskostnader, började gå med förlust och valde därför att lägga ner. Några norska företag överlevde krisen en tid på grund av 46

49 politiskt motiverat ekonomiskt stöd, men även dessa tvingades lägga ner efter att den norska staten drog in sitt stöd efter att Spetsbergentraktaten ratificierats år Av detta skäl var i princip endast en gruvanläggning kvar i drift år 1926 Longyearbyen. Under de kommande förändrades denna situation snabbt. Från 1920-talets mitt började Sovjetunionen trappa upp sin närvaro i den arktiska regionen, dels genom att år 1926 göra anspråk på allt land norr om Sibirien, dels genom stora satsningar på att bygga upp råvarubaserad industri i nordvästra Ryssland. Som en del av sistnämnda satsning fattade sovjetiska aktörer intresse för stenkolsfälten på Spetsbergen igen, därför att det var den mest näraliggande energiråvarukällan. År 1927 köpte Sovjetiska aktörer upp Grumant city och Pyramiden från exilryska respektive svenska företag och år 1931 köpte de den övergivna Nederländska gruvanläggningen Barentsburg, som vid denna tid var den modernaste gruvanläggningen på ögruppen. För att driva de sovjetiska gruvorna skapade man samma år företaget Trust Arktikugol, som under 30-talet byggde ut sina gruvanläggningar och befolkade dem med tusentals arbetar- och ingenjörsfamiljer. Den sovjetiska etableringen på Svalbard vållade oro bland aktörer inom den norska gruvindustrin och utrikespolitiken, som var osäkra på vilka ambitioner Sovjetunionen hade och vad konsekvenserna skulle bli för Spetsbergentraktatens legitimitet. Därför, under 1930-talets lopp, tillhandahöll den norska staten ekonomiska resurser med vilka det norska gruvbolaget Store Norske kunde köpa övergivna gruvanläggningar. Den viktigaste av dessa var den ursprungligen svenska gruvanläggningen Sveagruvan, som stått övergiven sedan Det uttalade syftet var att förhindra att Sovjetunionen köpte upp den. Samtidigt köpte norska staten in stora områden från det brittiska gruvbolaget The Northern Exploration Co. Syftet var detsamma att stärka den norska närvaron och samtidigt förhindra ytterligare Sovjetiska etableringar. Under 1930-talets lopp och fram till krigsutbrottet fortsatte de norska och sovjetiska gruvbolagen sin gruvindustriella kapplöpning på Svalbard och lade därmed grunden för den ekonomiska och politiska situation som förelåg under kalla kriget. Återigen var det en kombination av övergripande historiska förändringsprocesser och olika aktörers framtidsvisioner som drev utvecklingen. För den sovjetiska staten var kolgruvorna den utan motstycke viktigaste energikällan för den nordvästra delen av unionen. De fortsatt låga kolpriserna spelade ingen roll, eftersom gruvorna inte opererade på en kapitalistisk marknad, deras värde dikterades av femårsplaner. Store Norske däremot Folk fra The Northern Exploration Company har satt opp et av sine anneksjonsmerker. Ny-London, Blomstrandhalvøya, ca Foto: Ukjent, Svalbard Museum. 47

50 drev sina gruvor med förluster som staten täckte, ett led i norska regeringars Svalbardpolitik vars syfte var att upprätthålla norsk bosättning genom gruvdrift och därigenom bibehållen norsk suveränitet. Samtidigt sålde Store Norske sin stenkol på nordnorska marknader och bidrog därigenom till att täcka ett existerande energibehov. Med andra ord så kvarstod under 1930-talet den kombination av drivkrafter och intressen som präglade det tidiga 1900-talets gruvboom ekonomiska intressen och utrikespolitiska överväganden. Konklusioner Varför etablerades gruvindustrin på Svalbard under 1900-talets inledande årtionden? På strukturell nivå är det tydligt att de institutionella förhållandena hade stor betydelse ingenmanslandet lockade till en början entrepenörer, medan samma förhållanden senare ledde till att länder som manövrerade i Spetsbergenfrågan valde att stödja företag från den egna nationen. När Spetsbergentrakaten undertecknats år 1920 motiverade dess innehåll en fortsatt norsk närvaro baserad på gruvdrift, samtidigt som den möjliggjorde att Sovjetiska aktörer kunde etablera gruvdrift där. En annan avgörande historisk kontext var utvecklingen på marknaden för den dominerande energiråvaran stenkol, där prisstegringar lockade kapitalägare att investera samtidigt som avskurna råvaruflöden skapade exceptionella behov. Till kontexterna hörde också den globala kolonialismens framväxt, där små stater som Sverige och Norge kunde vara med och tävla på den enda arena där de stora kolonialmakterna ännu inte etablerat sig Arktis. Dessa övergripande kontexter skapade möjligheter som aktörer kunde välja att utnyttja. De som gjorde detta var en varierande skara, från opportunistiska polarforskare och ishavsskeppare till erfarna och kapitalstarka industrialister. Dessa aktörer torgförde i huvudsak tre typer av framtidsvisioner, med vilka de tillskrev Spetsbergens kolfyndigheter ett värde: energiresurser för nordliga marknader, energiresurser för järnoch stålindustrins megasystem och energiresurser för nationens säkerhet. Med dessa motiveringar och en retorik om en för industriell verksamhet väl lämpad arktisk miljö lyckades de värva investerare och politiska makthavare vars investeringar och stöd blev avgörande för deras framgång. Utvecklingen av Spetsbergens gruvindustri ger även exempel på bredare fenomen i naturresursexploateringens historia i Arktis: att framtidsvisioner för regionen ofta är avsedda för framtider någonannanstans än i arktis. För industriföretagen handlade det till syvende och sist om att utvinna en naturresurs som skulle användas i den industrialiserade världens kärnregioner och det var också här som de ekonomiska vinsterna hamnade. Även de politiska aktörer som engagerade sig i Spetsbergenfrågan gjorde det utifrån politiska målsättningar utanför Arktis att skapa en position på den internationella politiska arenan. Bakom den intensiva produktionen av konkurrerande framtidsvisioner om Arktis i vår samtid framträder liknande målsättningar. Dag Avango är forskare vid Avdelningen för historiska studier av teknik, vetenskap och miljö vid Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm. Hans forskning fokuserar relationen mellan naturresursexploatering och geopolitik i Polartrakterna, liksom naturresursexploateringens konsekvenser för miljöer och samhällen där. Avango har en ledande roll i exellenscentret Resource Extraction and Sustainable Arctic Communities (REXSAC). E-post: dag.avango@abe.kth.se Bildetekst side 49: Gruvebus i Longyearbyen. 48

51 49

52 FOTOG RAFIET Foto: Ukjent Motiv: Kviteberg-ulykka Tid: Juli 1927 Sted: Kviteberg, Lyngen 30. juni i 1927 var Elise Pedersen og fire av barna hennes ute og arbeidet på marka. Det var en uvanlig varm sommerdag, og sjøen like ved fristet de tre minste til bading. Niåringen Aksel var uheldig og ramla ut på for djupt vatn. I forsøket på å redde broren gled også Sigrid på elleve utfor berget og ut på djupa. Lille Per, som dagen før hadde fylte seks år, stod skrekkslagen tilbake og ropte om hjelp. Mamma og Charlotte styrtet til, og storesøster på nitten kastet seg ut i sjøen uten tanke på at heller ikke hun kunne svømme. Snart var også Charlotte i ferd med å gå under. Tragedien ble fullbyrdet da også mora som i panikk forsøkte å berge sine barn fra å drukne, led samme skjebne. Her ser vi familie og nabolag ta farvel slik skikken var på denne tida, med åpne, pyntede kister før gravferden videre til kirkegården. Til høyre for kistene sitter enkemann, far, fisker og småbruker Peder Pedersen med barna Knut og Per på fanget. Fotografiet er en unik dokumentasjon på en tragisk hendelse og samtidig et sterkt vitnesbyrd over et folk som i utallige generasjoner har levd med et hav som gir og tar. Sveinulf Hegstad, fotoarkivar Hentet fra Fotoarkivet, Tromsø Museum Universitetsmuseet

53

54 Returadresse Ottar, Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet, Postboks 6050 Langnes, 9037 Tromsø E-post: ottar@uit.no Internett: ISSN