Morten Harper (red.) Island, EU og euro

Transkript

1 Morten Harper (red.) Island, EU og euro Nei til EU arbeidsnotat nr. 2/2009

2 Innhold 0. Innledning 3 1. Hva førte til kollapsen i økonomien på Island? 4 Av Ragnar Arnalds 2. Hva mener partier og befolkningen på Island om EU-medlemskap? 6 Av Hjörtur J. Guðmundsson 3. Hva er de viktigste argumentene for og mot EU på Island? 9 4. Hvordan kan Island bli EU-medlem? Kan Island innføre euro og hva er alternativene? 11 Island, EU og euro Nei til EU arbeidsnotat nr. 2/2009, utgitt 24. april Bestilling / nedlasting: Redaktør: Morten Harper, utredningsleder i Nei til EU. Alle usignerte artikler ved redaktøren. Forsideillustrasjon: Morgunbladid 5. mars Notatet er delvis finansiert med støtte fra Utenriksdepartementet. 2

3 0. Innledning EU-saken har hoppet som en jojo gjennom finanskrisen på Island. I en situasjon av finansiell kollaps og valutakrise, ble medlemskap i EU og euro satt på dagsorden av landets EUtilhengere. Og plutselig fikk de en uant oppslutning. I oktober viste meninsmålinger at oppimot 70 prosent av islendingene var for et EU-medlemskap. Siden har entusiasmen lagt seg. Økonomien har stabilisert seg noe og flere og flere har nok sett at med et EUmedlemskap mister Island mye av sin suverenitet og råderetten over fiskeressursene. I år har en rekke målinger vist flertall både mot et EU-medlemskap og mot i det hele tatt å sende en søknad. Foran Alltingsvalget 25. april viser den nyeste meningsmålingen (gjengitt i NTBmelding 20. april) imidlertid et flertall for å sende en søknad (64,2 prosent for), men også klart flertall mot et unionsmedlemskap (bare 39,7 prosent sier ja). Blant partiene er det bare Den sosialdemokratiske alliansen som har tatt et helt klart ja-standpunkt foran valget. Island har aldri søkt om medlemskap i EU. Som kjent er Island tilsluttet EØS-avtalen altså EUs indre marked og er dessuten en del av justispolitikken og grensesamarbeidet i Schengen. Markedsfrihetene i EØS har også kommet i fokus under finanskrisen. Både EU og EØS påbyr fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Kritiske røster på Island har pekt på at fri flyt av kapital-regimet i EU/EØS er selve roten til Islands bankproblemer. Finansminister og leder av Venstre Grønne Bevegelsen spissformulerer dette slik: «Island har vært et nyliberalt laboratorium». Dette arbeidsnotatet setter fokus på bakgrunnen for finanskrisen på Island og hvordan dette har virket inn på EU-debatten på øystaten. Etter vårens kongresser har de politiske partiene i liten grad endret sine gamle EU-standpunkt. Notatet gir også en kort beskrivelse av den tidkrevende prosessen for et islandsk EU-medlemskap, hvis det igjen skulle komme et stemningsskifte for EU. Diskusjonen omkring innføring av euro og andre alternativ for valutaen er viet særlig plass. 3

4 1. Hva førte til kollapsen i økonomien på Island? Av Ragnar Arnalds, formann i den islandske nei-organisasjonen Heimssyn (norsk: Utsyn). Begivenhetene på Island andre halvår 2008 er uten tvil de alvorligeste som har hendt i vårt land på meget lang tid. Tre store internasjonale banker, som også var Islands tre største selskaper, gikk konkurs. Dermed tapte det islandske banksystem sin troverdighet og vår krone raste i verdi. Folk og firma ble ruinert i det verste finansras vi noen gang har opplevd. Folk reagerte med sinne og med tunge anklager imot styresmakter, regjering, nasjonalbank, finanstilsynet og ikke minst de rikmenn hvis uhemmete grådighet har ført oss ut i dette gjeldshav. En gruppe med tyve, tredve rikmenn ble hovedeiere i bankene og brukte anledningen til å styrte ut på det internasjonale marked og kjøpe opp banker og selskaper med lån som de skaffet ute i den store verden. Bankkrakket i Island er et skoleeksempel på hvordan finansbaroner kan ruinere en hel nasjons økonomi. På kun seks år vokste de islandske bankene hurtigere enn de fleste andre banker i verden og deres omfang ble ti ganger større enn før. Det farlige var at bankene ble alt for store for en så liten nasjon. Deres omsetning ble tolv ganger større end Islands BNP (bruttonasjonalprodukt). Fikk ikke lån Nasjonalbanken forsøkte måned etter måned å få lån i andre nasjonalbanker for å styrke våre valutareserver og øke tilliten til de islandske banker, men ble avvist i Washington, London, Berlin og Brussel. Det eneste vi fikk, var kredittlinjer fra Danmark, Norge og Sverige, men desverre var de ikke store nok. Etter at de første to bankene gikk konkurs, håpet vi at den tredje og sterkeste bank, Kaupthing, som var dobbelt så stor som de to andre, ville overleve. Den så ikke ut til å ha samme kredittproblem som de to andre bankene. Men den britiske statsminister, Gordon Brown, gikk til brutalt angrep mot banken i TV. Han anvendte en antiterrorismelov mot Island for å fryse det internettbaserte spareprogrammet (IceSave) til den islandske Landsbanken og det engelske datterselskapet til Kaupthing (Singer and Friedlander). Det fremkalte «a run» på alle Kaupthings avdelinger og banken gikk konkurs to timer senere. Gordon Browns utspill fikk en dobbel virkning. Landsbanken og den islandske Centralbanken ble satt på det britiske utenriksdepartementets liste over de farligste terroristorganisasjoner i verden, sammen med Osama bin Laden og Al Qaida, Taliban, Sudan og Iran. I engelske aviser fikk aksjonen økenavnet: «Browns Falklandskrig». Tre hundre tusen briter, britiske organisasjoner og kommuner hadde satt inn rundt fem milliarder pund sterling på Icesave-sparekontiene. Den sikkerheten som ble stillt for disse innskuddene var i overensstemmelse med EUs regelverk. Men Gordon Brown krevde at den islandske stat, dvs. islandske skatteytere, i tillegg skulle betale størstedelen av de private bankenes gjeld i utlandet. Den summen var brutto på omkring 600 milliarder norske kroner før bankenes fall, dvs. omkring to millioner norske kroner per innbygger på Island, fra spebarn til de eldste. Island på terrorlisten Etter den første verdenskrig måtte tyskerne betale krigserstatning til seierherrene som svarte til 700 gram gull per innbygger. Regnet i gull var det britiske kravet overfor Island dobbelt så stort, rundt 1500 gram gull per innbygger. 4

5 Da islandske ministre nølte med å samtykke i en så enorm gjeld for den islandske nasjon i mange generasjoner framover, så fikk Island den tvilsomme ære av å bli plassert ved siden av Osama bin Laden på den offisielle terroristlisten. Det har kostet oss mye arbeid å få Island tatt bort av listen. Banker i Tyskland og mange andre land har systematisk nektet å inngå forretninger med terroristnasjonen ute i Atlanterhavet. Det har skapt et så stort valutaproblem i Island at for første gang i mange årtier har vi måttet ty til rasjonering av valuta. Mat, olje og medisin har preferens for innkjøpene. 5

6 2. Hva mener partier og befolkningen på Island om EU-medlemskap? Av Hjörtur J. Guðmundsson, styremedlem i den islandske nei-organisasjonen Heimssyn Den islandske befolkningens holdning til EU-medlemskap har gjennom årene vært delt i to, med nesten like mye støtte til hver side ifølge meningsmålingene. Til tider har ja-siden ligget noen få prosent foran, og andre ganger har nei-siden hatt et overtak. Ved noen få tilfeller har en av sidene fått vesentlig mer støtte. EU-medlemskap har aldri blitt et valgkampspørsmål, og som regel har økende debatt om spørsmålet gitt økt motstand i meningsmålingene. De siste årene har bare ett av partiene i Alltinget, Samfylkingin, vært tilhenger av medlemskapsforhandlinger med EU. De siste årene har fem politiske partier vært representert i Alltinget: Selvstendighetspartiet (Sjálfstæðisflokkurinn) konservativ/liberal. Den sosialdemokratiske alliansen (Samfylkingin) sosialdemokratisk. Venstre grønne bevegelsen (Vinstrihreyfingin grænt framboð) sosialistisk/grønn. Fremskrittspartiet (Framsóknarflokkurinn) sentrum/liberal. Det liberale partiet (Frjálslyndi flokkurinn) sosialliberal. Selvstendighetspartiet ble grunnlagt i 1929 gjennom en sammenslåing av to høyrepartier. Det har alltid vært imot medlemskap i EU og unionens foreløpere. Partiet hadde sammen med Det sosialdemokratiske partiet (i dag del av Den sosialdemokratiske alliansen) hovedansvaret for Islands tilslutning til EØS-avtalen. Selvstendighetspartiet har tradisjonelt vært Islands største parti med prosent av stemmene. I det siste valget i 2007 fikk partiet 37 prosent. Partiet har imidlertid fått mye av skylden for bankenes kollaps fordi det frem til januar i år hadde sitter i regjeringen sammenhengende siden Som et resultat har partiet ifølge en måling fra Gallup 2. april en oppslutning på 25 prosent. Den sosialdemokratiske alliansen ble grunnlagt i år 2000 gjennom en sammenslåing av fire eldre partier fra venstre eller sentrum. Siden 2002 har partiet vært for forhandlinger om EU-medlemskap, etter et votering per post blant partiets medlemmer. Partiet har fått omlag 30 prosent oppslutning i valg. Ved valget i 2007 fikk det 27 prosent. Ifølge de siste meningsmålingene har partiet 29 prosent støtte. Venstre grønne bevegelsen ble grunnlagt i 1999 og har fra starten av vært imot et EUmedlemskap. Partiet ble stiftet av folk som av ideologiske grunner var imot ideen om å slå sammen hele venstre/sentrum-siden til ett parti, som senere ble til Den sosialdemokratiske alliansen. Venstre grønne bevegelsen har fått omtrent 10 prosent oppslutning i valg. Ved valget i 2007 fikk partiet imidlertid 14 prosent. Ifølge de siste meningsmålingene har det 28 prosent støtte. Fremskrittspartiet ble grunnlagt i 1916 og er dermed Islands eldste eksisterende politiske parti. Det ble opprinnelig grunnlagt som et bondeparti. Etter hvert som et økende antall mennesker flyttet fra landsbygda til byer og tettsteder i løpet av det tyvende århundret, omdefinerte partiet seg som et sentrumsparti, men med fortsatt sterke bånd til landsbygda. Partiet var imot EU-medlemskap, men de siste årene har det inntatt en mer observerende rolle, primært som et forsøkt på å forsone ulike meninger blant medlemmene. Fremskrittspartiet har tradisjonelt fått prosent av stemmene i valg. I 2007-valget fikk partier 12 prosent. Ifølge den siste meningsmålingen er oppslutningen 11 prosent. Det liberale partiet ble grunnlagt i 1998, hovedsakelig for å motarbeide det islandske fiskerisystemet som partiet mener er urettferdig. Partiet har alltid avvist EU-medlemskap, primært på grunn av motstanden mot den felles fiskeripolitikken. Det liberale partiet har vært 6

7 det minste av de fem partiene i parlamentet de siste årene. Partiet har fått mellom 5-10 prosent av stemmene. Ved valget i 2007 gikk partiet 7 prosent. Ifølge siste meningsmåling er oppslutningen nå 1,5 prosent. Stemningsskifter og nyere hendelser I etterkant av kollapsen til nesten hele den islandske banksektoren i oktober 2008, brøt det ut en panikk i befolkningen som blant annet vise seg i økt støtte for EU-medlemskap ifølge meningsmålingene. Det var et visst behov for en trygg havn, og ja-siden fremstilte systematisk EU som en. Det var også en viss panikk blant politikerne. Noen av dem, som tidligere hadde vært imot EU-medlemskap begynte å si at man kanskje skulle holde en folkeavstemning om saken. Ledelsen i Selvstendighetspartiet bestemte i november å fremskynde sin nasjonale kongress og avholde den mot slutten av januar 2009 for blant annet å evaluere holdningen til EU-medlemskap. Denne avgjørelsen fra Selvstendighetspartiets ledelse ble sett på som et forsøk på å pasifisere de daværende koalisjonspartnerne i Den sosialdemokratiske alliansen. De hadde etter bankenes kollaps satt et økende fokus på EU-medlemskap og truet med å bryte regjeringssamarbeidet hvis ikke Selvstendighetspartiet endret syn på EU. Selvstendighetspartiets ledelse nedsatte også en komité som skulle utrede hva EUmedlemskap ville bety for Island og danne en plattform for at partiets medlemmer kunne si deres mening. Komiteen holdt mange møter som tydelig viste at det overveldende flertallet av partiets medlemmer var imot EU-medlemskap. Før Selvstendighetspartiets nasjonale kongress kunne bli holdt, forlot imidlertid Den sosialdemokratiske alliansen regjeringen. Sosialdemokratene dannet en mindretallsregjering sammen med Venstre grønne bevegelsen, med støtte fra Fremskrittspartiet, som sitter ved makten frem til valget 25. april. På grunn av dette valgte Selvstendighetspartiets ledelse å flytte den nasjonale kongressen til slutten av mars. I begynnelsen av 2009 snudde den offentlige opinionen om EU fullstendig. En rekke meningsmålinger viste at flertallet i befolkningen var imot medlemskap. Resultatene av de nasjonale kongressene Selvstendighetspartiet holdt omsider sin nasjonale kongress mars. Partiet bekreftet sin tidligere politikk om at EU-medlemskap ikke var i det islandske folkets interesse. Kongressen erklærte at en gjennomgang av partiets posisjoner om EU-medlemskap hadde ikke ført til noen endret politikk. Kongressen fastslo også at spørsmålet må legges ut for folkeavstemning hvis det skulle komme opp i fremtiden. Den sosialdemokratiske alliansen holdt sin nasjonale kongress mars. Partiet bekreftet sin tidligere politikk om at Island burde søke EU-medlemskap og starte opp medlemskapsforhandlinger. Partiets ledelse sa at den vil legge spesiell vekt på EUmedlemskap, både i valgkampen og hvis partiet skal delta i danningen av en ny regjering etter valget. Venstre grønne bevegelsen holdt sin nasjonale kongress mars. Her ble den tidligere motstanden mot EU-medlemskap bekreftet. Partiet erklærte også at hvis saken skulle komme opp en gang i fremtiden, må det holdes folkeavstemning. Fremskrittspartiet holdt sin nasjonale kongress i midten av januar og endret sin EUpolitikk. Partiet er nå for å starte medlemskapsforhandlinger med EU. Men kongressen satte også en del strenge vilkår som må innfris for at partiet skal støtte et medlemskap. Blant annet full råderett over islandske naturressurser, inkludert fiskeressursene. En ny partileder ble også valgt, som har uttalt at forhandlinger med EU ikke er relevant før den islandske økonomien har kommet seg. Det å ta opp saken med slike økonomiske problemer er ganske enkelt ikke fornuftig, mener han. 7

8 Det liberale partiet holdt sin nasjonale kongress mars. Her ble den tidligere politikken mot EU-medlemskap bekreftet. Partiet hadde gjennomført en postavstemning blant medlemmene i desember og spurte hvorvidt Island burde søke EU-medlemskap eller ikke. Resultatet ble 52 prosent imot og 35 prosent for. Artikkelen er opprinnelig publisert på engelsk med tittelen «Iceland and the European Union» på bloggen Oversatt av Morten Harper. 8

9 3. Hva er de viktigste argumentene for og mot EU på Island? Islands fiskeressurser og råderetten over dem er for svært mange islendinger den viktigste grunnen til være mot et EU-medlemskap. Fiskeriene er hovedpilaren i Islands økonomi. 30 prosent av all eksport fra øylandet er fisk. EU har som kjent en felles fiskeripolitikk, slik at Island vil miste den selvstendige forvaltningen av ressursene ved et medlemskap. Det er utelukket med varige unntak fra den felles politikken, noe også EU-kommisjonens egne representanter også har bekreftet. 1 Demokrati og selvstyre Nei-organisasjonen Heimssyn anfører likevel også andre argumenter som vel så viktige som fiskerispørsmålet. Det aller viktigste nei-argumentet er, som her hjemme, hensynet til demokrati og selvstyre. Mange ser Islands historie som et klassisk eksempel på hvordan nasjonal uavhengighet og utvikling henger tett sammen, ved at man har kunnet ivareta sine interesser på egen hånd. EUs generelle demokratiunderskudd, pengeforbruk og manglende innsyn i byråkratiet er andre nei-argumenter. EUs angrep på faglige rettigheter, særlig gjennom de mye omtalte dommene om utstasjonerte arbeidere, er nok et annet argument. Euro som stabil valuta? Det er kravet om en ny og mer stabil valuta som er ja-sidens sterkeste argument for EUmedlemskap. Den islandske kronen ble halvert i verdi i løpe av Mange islendinger hadde valutalån og fikk merke virkningen direkte, i tillegg til at prisen på alle importerte varer steg kraftig. Euroen har imidlertid også hatt en del kurssvingninger og EU har som fellesskap vist seg handlingslammet i finanskrisen. Den økonomiske og monetære unionen, som euroen er en del av, innebærer også krav til landene om bl.a. lave underskudd på statsbudsjettet. Dette setter kraftige begrensninger på finanspolitikken, begrensninger som er særlig uhensiktsmessig i nedgangstider med behov for økt offentlig forbruk og investeringer for å dempe arbeidsløsheten. Island er uansett langt unna å oppfylle de økonomiske vilkårene som EU har satt for å innføre euro. Et annet sentralt ja-argument er, som i Norge, betydningen av å være representert og kunne stemme i EUs organer. Noter 1) Michael Köhler, kabinettsjef for fiskerikommissær Joe Borg, i foredraget «EU fishery policy in the past, present and after Opportunities and implications for the Icelandic fish industry», 21. januar

10 4. Hvordan kan Island bli EU-medlem? Ja-siden både i Norge og på Island har til tider fremstilt det som om Island kunne bli medlem av EU nesten over natten. Det er selvsagt en grov overdrivelse. Søknadsprosessen tar tid, det gjør også folkeavstemningene på Island og godkjennelsen i EU av en eventuell innlemmelse. EU-kommissær Olli Rehn har nok også vært i overkant optimistisk på ja-sidens vegne da han uttalte at med en rask søknad kunne Island være medlem i Søknadsprosessen Hvis Island søker om EU-medlemskap, blir det åpnet såkalte forhandlinger mellom EU og Island. Dette er samtaler for å avklare i detalj bl.a. hvordan EUs samlede regelverk skal innføres på Island, hva Island skal betale i årlig «kontingent» og eventuelle midlertidige overgangsordninger. I og med EØS-avtalen har Island allerede tilpasset seg EUs regelverk for det indre markedet, men størstedelen av EUs lover gjenstår fortsatt. Denne prosessen vil trolig ta i alle fall et års tid. Før en EU-søknad i det hele tatt blir sendt, er det bred enighet blant partiene om at det må avholdes en folkeavstemning. Grunnloven må endres av to Allting For at Island skal kunne avgi den suvereniteten som et EU-medlemskap forutsetter, må grunnloven på Island endres. Den kan per i dag bare endres etter vedtak i to påfølgende Allting, slik prinsippet også er i Norge. Det må altså holdes et nytt parlamentsvalg, før endringsvedtaket gjentas og gjøres endelig. Også dette vilkåret innebærer at et eventuelt EUmedlemskap vil være en møysommelig politisk prosess på Island. Den sittende regjeringen har ønsket å endre grunnlovens bestemmelser, slik at den skal kunne endres med vedtak i bare ett Allting i tillegg til en folkeavstemning om den aktuelle saken. EU-tilhengerne i Den sosialdemokratiske alliansen, det største partiet i den midlertidige regjeringskoalisjonen, ønsket endringen for å gjøre det enklere å melde Island inn i EU. Regjeringspartner og EU-motstander Venstre grønne bevegelsen støttet grunnlovsendringen med en prinsipiell demokratisk begrunnelse. Forslaget fikk imidlertid ikke det nødvendige flertallet da det ble behandlet i Alltinget i april. Selvstendighetspartiet, som fortsatt er parlamentets største parti, gikk imot forslaget, som de mente ville endre spillereglene i EU-saken. 10

11 5. Kan Island innføre euro og hva er alternativene? Islands statsminister Johanna Sigurdardottir spår i en NTB-melding 20. april, gjengitt bl.a. av DN.no, at Island har innført euro innen fire år. Euroen og behovet for en stabil valuta har vært ja-sidens fremste argument for et EU-medlemskap. Enkelte har også tatt til orde for at Island uansett bør innføre euroen, selv om man ikke blir EU-medlem. Denne i utgangspunktet noe merkelige løsningen har til og med blitt utredet som ett av mange tema av den offisielle Europakomiteen (The Commission on Developments in Europe), som avga sin rapport til regjeringen 17. april. Island oppfyller ikke eurokravene Ut fra de vilkårene som EU har satt om lavt budsjettunderskudd og lav inflasjon (under tre prosent) kan ikke Island nå bli en fullverdig del av EUs pengeunion (ØMU). Islandske kroner falt kraftig i verdi mot de fleste valutaer, selv om pengemarkedsrenten er økt kraftig. Fallet i kronekursen har resultert i sterk importert prisvekst, nesten tyve prosent i fjor. Det betyr at Island heller ikke som EU-medlem vil kunne innføre euro på vanlig måte. EU vil med sikkerhet ikke gi Island unntak fra disse vilkårene, både ut fra økonomiske betraktninger og politiske reaksjoner fra de medlemslandene som per i dag står på vent for å innføre euro. EU sliter dessuten tungt med pengeunionen. ØMUs tvangstrøye forhindrer nasjonale regjeringer i ta grep for å hjelpe egen befolkning, mens arbeidsløshet, boligutkastelser og fattigdom vokser, ikke minst i de tidligere «mirakeløkonomiene» i Irland, Hellas, Spania, Portugal. Det er ingen tvil om realitetene i Islands valutaproblemer, men løsningen er neppe euro. Sverige tjener stort på å stå utenfor euroen, ifølge landets eget Eksportråd. Sjefsøkonom Mauro Gozzo i Eksportrådet uttalte til SVT 20. april at det dreier seg om netto 30 milliarder svenske kroner per år i gevinst. Mange eksportfirma tjener godt på den lave kronekursen. - Med en betydelig sterkere krone ville det blitt en større økonomisk nedgang og et raskere fall i sysselsettingen, sier sjefsøkonomen. Euro uten EU? De fulle konklusjonene til den islandske Europakomiteen er i skrivende stund ikke offentlig kjent. Jeg kan derfor ikke i dette notatet gå nærmere inn på deres vurderinger angående en innføring av euro som betalingsmiddel uten EU-medlemskap. Økonomen Per Richard Johansen har drøftet noen av problemstillingene i notatet «Alternativer til egen valuta for Island» (internt notat, 5. januar 2009). Her skriver han innledningsvis: «Det å bruke euro som valuta vil ikke nødvendigvis bety at Island må bli medlem av EU. Det finnes eksempler på land som har brukt et annet lands valuta, framfor å ha en egen. (En mildere form av dette er når vi bruker dollar eller euro som betalingsmiddel i land utenom USA og Euroområdet.) Ulempen er at landet da ikke kan trykke opp egne penger, dersom det skulle være behov for det, men må låne den utenlandske valutaen. Den mister dessuten muligheten til å drive egen pengepolitikk (rentesetting).» Johansen mener det viktigste med en egen valuta er flytende valutakurs, slik at rentene kan settes ut fra innenlandske behov. Det drastiske fallet i den islandske kronekursen har nok skapt store problemer for mange islendingers privatøkonomi, men for økonomien som helhet er det en fordel: 11

12 «Det at islandske kroner svekket seg, vil i seg selv bidra positivt til sysselsettingen, i det styrker islandske bedrifters konkurranseposisjon, både ute og hjemme. Dersom Island hadde hatt euro (eller dollar) som betalingsmiddel, ville de ikke opplevd en slik umiddelbar bedring i konkurranseevnen. Bare gradvis, etter hvert som høy arbeidsledighet presser lønningene i Island ned i forhold til resten av verden, ville konkurranseevnen bedret seg og bidratt til økt produksjon. Nå kommer denne effekten raskere, uten en like langvarig periode med høy arbeidsledighet. Det som kjennetegner Island hva gjelder konkurranseutsatt næringsliv, vil jeg tro, er at det er forholdsvist smalt: Fisk og aluminium, for å si det enkelt. I et slikt tilfelle er det standard innenfor økonomi å anta at landet er best tjent med flytende valutakurs, noe som altså forutsetter egen valuta. ( ) Hvis etterspørselen etter fisk og aluminium svekker seg, vil krona svekke seg og styrke konkurranseposisjonen til de islandske fisk- og aluminimsprodusentene, og slik bidra å dempe negative effekter på sysselsettingen.» Valutasamarbeid med Norge? Islandske myndigheter vurderer flere ulike alternativer for valutaen. Ett alternativ er selvsagt å beholde den islandske kronen. Et annet er å innføre dollar. Islendingene vurderer også mulighetene for en valutaunion med Norge. Denne løsningen er lansert av landets finansminister Steingrimur Sigfusson, som også er leder for Venstre Grønne Bevegelsen, som en langt bedre løsning enn euro (bl.a. uttalelser til ABC Nyheter 30. januar). Utspillet er mottatt med begeistring av Senterpartiets finanspolitiske talsmann Per Olaf Lundteigen, mens finansminister Kristin Halvorsen har vært mer forbeholden. Forholdene ligger best til rette for valutasamarbeid når landene har en nokså lik utenrikshandel. Fisk og aluminium er de to viktigste eksportvarene for Island. Dette er viktige handelsvarer også for Norge. Samtidig er selvsagt olje og gass en enda større del av norsk eksport, ressurser som Island ikke har. Derfor er gevinsten ved en kobling mellom valutaene eller at islendingene tar i bruk norske kroner ikke opplagt. Økonomiprofessor Øystein Noreng ved BI er blant dem som klarest har argumentert for en felles valuta med Island (bl.a. i en kronikk i Klassekampen 3. februar 2009). Han mener det er i Norges klare interesse å sikre stabilitet på Island og et valutasamarbeid er da det beste vi kan tilby. «For Island ville en pengeunion med Norge innebære en stabil valuta og lavere risiko i finansinstitusjonene med bedre sikring av folks sparing,» skriver Noreng. Han skisserer som en mulig løsning at Island innfører norske kroner, men beholder sin selvstendighet og sentralbank. Samtidig får norske kredittilsynsmyndigheter ansvaret for Island. Ifølge Noreng vil det dessuten styrke Norges internasjonale posisjon å knytte Island tettere til seg. Særlig gjelder dette nordområdepolitikken og forvaltningen av ressursene i Barentshavet. Han ser valutasamarbeidet som en mulig start på et mer omfattende fremtidig samarbeid: «Neste steg, på noe lengre sikt, kunne være en mer omfattende økonomisk union, med en nærmere samordning av havretts- og fiskeripolitikk, eventuelt med like rettigheter for begge lands innbyggere, og en felles regulering av fisket.» Norengs forslag har møtt kritikk bl.a. fra professor Jan Tore Klovland ved Norges Handelshøyskole (NHH). Han Norge overhodet ikke har noen interesse av å hjelpe Island med en slik valutaunion (NTB-melding 3. februar 2009). «Dette blir som å svømme med stein rundt foten,» er hans kategoriske kommentar. 12