Analysemodellen til Claussen: Samlet beskrivelse/sammenfatning. Vurdering. Konklusjon: Grunn til bekymring * Ikke grunn til bekymring

Transkript

1 Fra mage til hode Som førskolelærer har vi et etisk ansvar i vårt samspill med barn, og det kan komme dager hvor man kan få en magefølelse av at det er et barn som ikke får den omsorgen det trenger, dette kaller vi udefinerbar bekymring (Claussen 2010). Når det gjelder denne udefinerbare bekymringen må man lære å skille mellom faktiske opplysninger og irrasjonelle følelser. Vi skal nå gi noen eksempler på irrasjonelle følelser. En typisk irrasjonell handling er bagatellisering, hvor man ikke vil ta inn over seg hvordan barnet egentlig har det. Da vil overlevelsesstrategien gjøre om virkeligheten som for eksempel kan være alle barn kan jo ha skitne klær liggende i sekken fra tid til annen. En annen vanlig mekanisme er overidentifisering ved å gi foreldrene positive egenskaper som de ikke har. Det kan være siden faren deres jobber i politiet så har han sikkert alt i orden hjemme. Det er også vanlig i noen tilfeller å problemflytte det man observerer til noe annet man tror kan spille inn. Et eksempel på dette kan være stakkars, de har nettopp flytta inn i en 30 kvadrats leilighet på Majorstuen, ikke rart de glemmer tiden. En typisk irrasjonell handling kan være overdreven moralisme som kan føre til at man blir oppgitt eller opprørt over foreldrene til barnet. Dette kan for eksempel være å komme en time for sent i barnehagen er et sikkert tegn på at noe er galt hjemme, sånt er bare ikke tillatt. Det motsatte er at man blir overdreven tolerant. Eksempelvis at det er fort gjort å glemme å hente barnet i barnehagen. Disse følelsene kan ikke bare være i magen, men vi må få de til hode, slik at vi kan starte rasjonelle tankeprosesser istedenfor å gå lenge med en magefølelse. For å få til dette kan vi bruke analysemodellen til Claussen (2010:20). Denne går ut på å tenke over når følelsen oppsto, i hvilke situasjon den oppsto og hvilke situasjoner som gjorde at du fikk dårlig magefølelse. Analysemodellen til Claussen: Samlet beskrivelse/sammenfatning Vurdering Konklusjon: Grunn til bekymring * Ikke grunn til bekymring

2 Hvis det er grunn til bekymring går man igjennom fem ulike faser for videre analyse (Claussen 2010): Fase 1: Kartlegging, Analyse og Vurdering Saklig dokumentasjon, eks at mor leverer barnet ruset i barnehagen (utvidede pupiller, fraværende, følger ikke opp avtaler osv). Fase 2: Vurdering og valg av tiltak F. eks å ha en samtale med barnets mor og gi beskjed om at det ikke er akseptabelt å levere/hente barnet i ruset tilstand. Fase 3: Innhenting av mer informasjon Skjer det gjentatte ganger at moren kommer til barnehagen i ruset tilstand? Det kan være lurt med en samtale med barnet, en samtale med foreldrene eventuelt om det må settes inn tiltak eller ikke? Fase 4: Hjelpetiltak Tiltak enten hjemme eller i barnehagen for å sikre situasjonen for barnet. Fase 5: Evaluering og oppfølging Eventuelt ta kontakt med PPT eller barnevernet (for å kontakte PPT må du ha et skriftlig samtykke fra foreldrene først). Barnehagen er pliktig til å gi opplysninger til barnevernet når det er grunn til å tro at barnet blir mishandlet i hjemmet eller alvorlig omsorgssvikt. Vi har nå gjennomgått hva man skal gjøre hvis det er mistanke om at et barn lever i et hjem med rusmisbruk. Når problemer og mål er klargjort, bør man se nærmere på aktuelle tiltak angående barnet. I følge Clas Jostein Claussen bør det utarbeides en handlingsplan som bør inneholde opplysninger om hovedmål ved arbeid med barnet, delmål, oppgaver som skal ivaretas, samarbeidspartnere, tidsrammer, tidsfrister og tidspunkt for evaluering.

3 Observasjon og omsorgssvikt I situasjoner hvor barnehagen er bekymret for barnets omsorgssituasjon er observasjon nødvendig. I boken Barn som lever med foreldres rusmisbruk skriver Olav Mortensen at rusmisbruk ofte er knyttet til generell omsorgssvikt. Ved observasjon i slike tilfeller bør man alltid ha en generell kunnskap om hva som er barns normalutvikling for å kunne registrere at noe er unormalt. I boken Det er noe med den ungen trekker Clas Jostein Claussen frem 26 punkter om forhold som bør observeres og registreres. Noen av punktene er blant annet barnets alder, motorikk, relasjon til andre barn og mat og spisevaner. Målet er å danne et bredest mulig bilde av barnets situasjon. Jo flere observasjoner vi har i forskjellige sammenhenger, desto bredere grunnlag har vi for å kvalifisere vurderinger. Når det gjelder barn som lever med rusmisbruk i hjemmet, skriver Mortensen at barna ofte vil fortelle eller vise tegn til ting som magesmerter, anspent muskulatur, hodepine/migrene, tristhet/mimikkløshet, konsentrasjonsproblemer, enurece/encoprese (som er ufrivillig vannlating/avføring dag eller natt), motorisk uro, tretthet, vansker med venner og sosial tilhørighet og overdreven tilpassing. Mortensen skriver at hvor omfattende problemer barna får, ser ut til å ha en sammenheng med hvor mange belastningsfaktorer barna utsettes for. Forskning viser også at de barna som har en nær tilknytning til en voksen utenfor familien, er de som tar minst skade av omsorgssvikt (Eidhamar, Leer-Salvesen 2011). Barn tilpasser seg de belastingene de blir utsatt for svært forskjellig. Det er viktig at det blir arbeidet målrettet i forhold til barn som opplever omsorgssvikt. Dersom barnehagen tar problemet på alvor vil det kunne dempe de negative konsekvensene. Om dette ikke blir gjort kan man risikere at barnet får negative opplevelser av seg selv og av at barnet føler seg annerledes (Eidhamar, Leer- Salvesen 2011).

4 Det tabubelagte rundt rusmisbruk I boken Barn som lever med rusmisbruk vektlegges nødvendigheten av å bryte ned det tabubelagte rundt rusmisbruk. Barnehagen bør snakke og være mer åpne rundt bruk og missbruk av rusmidler. Det kan være bra å si hvordan forskjellig barn reagerer og opplever hvordan foreldrene er påvirket av rus. Dette kan gi barn som selv er berørt av dette muligheten til å vite hvordan andre barn reagerer likt og ulikt dem selv. En slik presentasjon kan ha form av foredrag, der barnet som selv er berørt ikke skal føle at det må komme med noe bidrag med mindre det har lyst. Avslutningsvis kan man komme med informasjon til foreldrene om hvor de kan henvende seg for hjelp eller har behov for veiledning. Barnet bør bli informert om at det alltid kan komme til personalet om det har noe på hjertet rundt dette teamet. Det er da viktig at de voksne i barnehagen signalisere at det er helt i orden å snakke om det, og at det kan gjøres flere ganger. Man kan formidle at det ikke er lett for et barn å forholde seg til foreldre som gjør barna usikre, redde, og gjør at de blir lei seg.

5 Barns rettigheter: Det er foreldrene som har hovedansvaret for barnet og skal handle ut i fra barnets interesser og behov. I følge barneloven av 1981 skal barna gis god og stabil voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Rammeplanen legger vekt på det daglige samarbeidet mellom hjemmet og barnehagen. Gjensidig åpenhet og tillit er viktig for å få et godt samarbeid, spesielt i tilfeller hvor vi er usikre på om barnet har det bra. Foreldre må kunne stole på at de kan ta opp det som opptar dem i forhold til barnet og barnehagen, selv om det skulle innebære kritikk. Barnehagen skal fungere som et sikkerhetsnett, og skal fange opp de barna som kommer i barnehagen med vesentlige behov udekket eller bare delvis dekket. Et grunnprinsipp i alt forebyggende arbeid er at tidlig hjelp er god hjelp. Et tilrettelagt tilbud i barnehagen er derfor viktig for alle barn med særskilte behov. Tilfeller av omsorgssvikt er ofte vanskelig for personalet i barnehagen å oppdage. Derfor er systematisk observasjon viktig for å finne ut om noe er galt. (LINK). Den voksne må til enhver tid være årvåken og mentalt til stedet. Personalets evne og vilje til å observere kan avgjøre livskvaliteten og fremtiden for det barnet det gjelder. Opplysninger som kommer frem om barnet, enten ved observasjon eller ved samtale med foreldrene, er taushetsbelagte. Dette er nedfelt i Barnehageloven 20 i forhold til forvaltningsloven 13-13f: «Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om: noens personlige forhold» (Larsen, Slåtten 2010:267). Rent etisk kan det i enkelte tilfeller oppstå usikkerhet om det er riktig å gi en opplysning om et barn videre. Da kan man drøfte saker med barnevernet uten å nevne barnets navn. I lov om barnevernstjenesten vektlegges «å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid». Videre skal den «bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvillkår» (Larsen, Slåtten 2010:259).

6 For at barn i alvorlige situasjoner skal bli sett av barnevernet og få den hjelp de har behov for, er det svært viktig at de ansatte i barnehagen oppfyller opplysningsplikten når den inntrer. Alle ansatte i barnehager er i barnehagelovens 22 pålagt opplysningsplikt uten hinder av taushetsplikt overfor barnevernet. Dette gjelder i tilfeller «når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt» (Kunnskapsdepartementet 2006:54). Når dette forekommer har man juridisk sett både taushetsrett og opplysningsrett. Litteraturliste Claussen, Clas, Jostein (2010): Det er noe med den ungen. Oslo: Sebu forlag Eidhamar, Levi Geir og Paul, Leer-Salvesen (2010): Nesten som deg selv. Kristiansand: Høyskoleforlaget. Hansen, Frid A. (1994): Barn som lever med foreldrenes rusmisbruk. Oslo: Ad Notam Gyldendal AS Kunnskapsdepartementet (2006) Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Larsen, Ann Kristin, Slåtten, Mette Vaagan, (2010): En bok om oppvekst. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS Skogen, Eva, Slåtten, Mette Vaagen, Tellefsen, Marianne (2008): Rett skal være rett. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS