Debatt. 642 tidsskrift for norsk psykologforening

Transkript

1 Debatt 642

2 Fagformidling og debatt Debatt Hvor ble det av familien? Hvorfor er det ikke helt stuerent å trekke inn familien når man jobber med mennesker over 18 år i psykisk helsevern? Kristin M. Holst, Familieterapeut DEBATT: FAMILIEN Ifølge professor ved Psykologisk institutt i Oslo, Odd Arne Tjersland, er det urovekkende få psykologer som har god nok kunnskap om familiefeltet. I en reportasje om reflekterende familiesamtaler i Trondheim fengsel var Tjersland kritisk til at Psykologforeningen ikke i større grad utfordret «de medisinsk orienterte føringene fra blant annet Helsedirektoratet». Familieterapeut Kristin Holst følger her opp debatten med et åpent brev til ansatte i psykisk helsevern. Kjære psykologer, kolleger og andre ansatte og medmennesker i psykisk helsevern! Jeg lurer på om dere kan hjelpe meg med å få klarhet i noe jeg undres over, og som jeg sliter med å legge fra meg. Vi jobber med de samme menneskene, dere og jeg. For meg er det utenkelig å gjøre dette bare individuelt, én til én. Dere må gjerne korrigere meg, men mitt inntrykk er at dere ikke har noe annet alternativ, ønske eller behov? Hvilken rolle spiller familien når voksne mennesker har behov for hjelp i psykisk helsevern? Familieterapeut Jeg er familieterapeut og jobber i et tiltak rettet mot ungdom og deres familier i en barnevernsfaglig kontekst. Ungdommene er fra 11 til 19 år, de kan ha søsken, deltagende involverte foreldre og øvrig familie. Flere unge og voksne har, eller har hatt, kontakt med psykisk helsevern. I en arbeidshverdag fri for krav til diagnoser, møter vi familier som har mange av dem. De fleste har de ervervet seg gjennom kontakt med psykisk helsevern, og finner dem både hjelpsomme og belastende. Send innlegg til debatt@psykologtidsskriftet.no Hovedinnlegg: 4000 eller 8000 tegn, inkl. mellomrom Underinnlegg: tegn, inkl. mellomrom Replikk/kortinnlegg: tegn, inkl. mellomrom Vi ønsker debatt om aktuelle samfunns temaer, om metoder, ideologi, fagetikk, utdanning, helsepolitikk og lønns- og fagpolitiske spørsmål. Frist er den 8. i hver måned. Redaksjonen kan forkorte innsendte manuskripter. Alt innsendt materiale kan publiseres på nett. Innlegg kan bli publisert i andre medier Tidsskriftet inngår avtale med. Følg Tidsskriftet på Facebook. Her kan du diskutere innlegg og kronikker: on.fb.me/nwvr2o Følg, tips og del på 643

3 Debatt Fagformidling og debatt Ikke sjelden blir vanskelighetene mindre plagsomme når det er flere som jobber for å få bukt med dem Nok om diagnoser, jeg nevner det for å vise at vi har med de samme menneskene å gjøre. I tillegg til å være familieterapeut er jeg barnevernspedagog. Jeg har jobbet i ulike barnevernsfaglige institusjoner og som barnevernskonsulent ved barnevernskontor. Jeg har derfor samarbeidet med BUP og psykisk helsevern for voksne ved flere anledninger, men aldri hatt den gleden å jobbe innenfor! Familien en selvfølge Ved min arbeidsplass er det en grunnleggende systemisk tankegang; dette innebærer at «systemet» familien er ansett som selvfølgelig i møte med ungdommens utfordringer. Som oftest er vanskelighetene som følger med ungdommen, også svært plagsomme for både søsken, foreldre og kanskje øvrig familie. Og ikke sjelden blir vanskelighetene mindre plagsomme når det er flere som jobber for å få bukt med dem. I samarbeid med BUP har jeg erfaring med at foreldre, og også øvrig familie, kan bli trukket inn i behandling. Mulig det er avhengig av hvilken post man jobber på, familieavdelinger for eksempel, eller at det avhenger av ideologi og faglig retning hos den faglig ansvarlige for behandlingsopplegget? Mitt inntrykk er at foreldrene i hovedsak blir spurt i utredningsfasen, informeres om funn, og gis råd og veiledning om videre løp. Så blir poden eller vesla 18 år, og blir overført til psykisk helsevern for voksne. Problemene endrer seg ikke over natta. Selvstendigheten kommer ikke magisk seilende inn, og foreldrene slutter ikke å være primær omsorgsgiver. Allikevel slutter foreldrene å være en del av utredning. De mister tilgang til informasjon om funn, og de vurderes ikke som samarbeidspartner og viktig bidragsyter i behandling. Søsken som bor i samme hus, og som er med på å bære problemene og utfordringene som plager pasienten, spiller liten eller ingen rolle. Vil ikke dette medføre en isolering av en allerede prøvet ung voksen? Og det samme med familien? Ikke stuerent Nå må dere gjerne korrigere meg! Jeg skriver dette med en utenforståendes blikk. Ikke har jeg oversikt over hvordan alle psykiatriske avdelinger jobber eller hvilke erfaringer pasienter har, men la meg si at det er mitt hovedinntrykk. I tillegg kjenner jeg noen i psykisk helsevern for voksne som nettopp trekker inn familien. De snakker om det som om de er litt rampete, at de holder på med behandling som ikke er helt akseptert eller stuerent. Det er med en stolthet i blikket og et lurt smil i munnviken de forteller, og jeg kan ikke hjelpe for at jeg blir litt imponert! Så hvis det er slik jeg har fått inntrykk av: at idet en går over i de voksnes rekker og ikke lenger regnes som barn, da opphører også betydningen av foreldres og families deltagelse i pasientens hjelp- og behandlingstilbud i psykisk helsevern? Hvorfor er det slik? Er det manglende kunnskap, for lite oppmerksomhet om tema familie, systemisk tenkning og familieterapi i psykologstudiet? Er det rammer, økonomi, et politisk spørsmål om hvorvidt familieterapien for eksempel har tapt terreng for den individuelle kognitive terapien? Er det manglende tro på, interesse for eller mot til å trekke flere inn i behandlingsrommet? For meg er det vanskelig å se individet uten å bli nysgjerrig på systemet rundt. Det blir rikere å få perspektivene til ulike støttepersoner, og tryggere å vite at vi er flere på laget! Jeg finner denne overgangen ved fylte 18 år unaturlig, og jeg vet ikke om jeg ville funnet det naturlig å tenke individuelt ut fra alderskriteriet på noe tidspunkt. Jeg ønsker oppriktig at noen kan bringe inn noen flere perspektiver, og en bredere forståelse, noe som kan gjøre meg mindre urolig med tanke på familiefeltet. På forhånd takk. l 644

4 Fagformidling og debatt Debatt Familieterapi er også for psykologer Psykologer bør kjempe hardere for å bevare sitt faglige mangfold og sin autonomi. Og også kjempe for andre behandleres autonomi. Ailin Strømsholm, Familieterapeut, DEBATT: FAMILIEN Når det finnes bare én eneste teori på forklaringsmarkedet for å forklare menneskers psykologiske problemer, da er det grunn til å passe seg litt for terapeutene. Det viser historien. Da har tvilen dårlige vilkår, og overgrepene i fagets navn ligger nær ved. Jeg mener derfor det er et godt tegn når det finnes mange konkurrerende ideer om våre mentale vanskeligheter. I mitt samarbeid med psykologer har jeg i årenes løp alltid følt stor tillit til profesjonen, ikke fordi de i kraft av sin lange utdanning sitter på svarene, men nettopp fordi de har vært så grunnleggende forskjellige i sin tenkning og praksis. Jeg har tenkt at det må være uttrykk for en verdifull side ved psykologenes utdanning at profesjonen har tatt høyde for at ingen teori eller metode passer for alle, ikke for alle behandlere, og ikke for alle pasienter. Teknikker og prosedyrer I de siste årene har jeg imidlertid sett en stadig økende tendens til at kunnskap om mennesker blir gjort til teknikker og pakket inn i detaljerte prosedyrer som i sin tur skal gjennomføres av den enkelte behandler. Dette gjelder i familievernet, i barnevernet og i mange offentlige tjenester. Ikke sjelden er det psykologer som direkte eller indirekte står bak slike prosedyrer, mens de som skal gjennomføre prosedyrene, ofte har kortere utdanning enn psykologene selv. Tanken synes å være denne: Høyt kvalifiserte fagfolk kan gjøre mindre kvalifiserte fagfolk i stand til å gjøre et arbeid som ellers kun høyere kvalifiserte fagfolk kan utføre, dersom de mindre kvalifiserte følger de høyere kvalifisertes detaljerte manualer. Vel, min rapport fra grasrota er: Det virker ikke! Det fører bare til at hjelpere som i utgangspunktet er flinke, blir usikre, uselvstendige og umyndiggjorte. Jeg er sikker på at det er mange som ser dette. Likevel er det som om budskapet ikke når fram. Snarere er svaret at manualene blir stadig mer detaljerte. Ensretting Også psykologene er i ferd med å bli offer for denne tankemessige og metodiske ensrettingen i helse- og sosialvesenet. Mange Hjelpere som i utgangspunktet er flinke, blir usikre, uselvstendige og umyndiggjorte ytterst velkvalifiserte fagfolk psykologer med seks års utdanning eller mer, familieterapeuter med mastergrader på fagområdet, barnevernsarbeidere med årelang erfaring og høy akademisk utdanning sitter nå og administrerer manualbaserte tilnærminger til sitt hjelpearbeid. Man kartlegger pasienten, setter den korrekte diagnosen, hvorpå behandlingen kan utføres etter manual. Dette systemet skaper hverken myndiggjorte pasienter eller behandlere. Mer enn metode Familieterapi handler ikke om en metode, det er en tilnærming, og for mange kan det kjennes som lite håndfast. Det er likefullt essensielt i møtet med klienter/pasienter at terapeuten har mot til å bevege seg inn i en forståelsesverden som er utvidende. Familieterapeuter benytter ulike metoder, og 645

5 Debatt Fagformidling og debatt Det er lite som tyder på at det er en spesiell teori eller forståelsen for diagnoser alene som er avgjørende Debattert Ferie Høstslipp I ferien lever vi så tett på hverandre at det er vanskelig å koste utfordringene under teppet, sier Thuen. ( ) At ferien gjør det så tydelig for mange at de sliter, er årsaken til at mange går fra hverandre etter ferien. Vi ser at antallet som søker hjelp øker på høsten, sier Thuen. VG, 5. juli noen metoder er i perioder mer populære i miljøet enn andre. Men familieterapi handler om noe mer enn en metode det handler om en tankegang og et perspektiv. Det handler om en måte å se verden på hvor terapeut og pasient/klient sammen kan utforske og finne gode og virksomme forståelser for å få til forandring. Når man spør klienter om hva som hjalp i terapi, tror jeg mange med meg har fått høre uventede svar. Det er da slett ikke slik at klientene alltid mener de fikk best hjelp av den mest erfarne terapeuten eller av den med lengst utdanning. Ikke sjelden får vi høre at det var psykologen som gjorde det uventede, hun som spontant fortalte noe fra sitt eget liv, eller sosialarbeideren som lot kjernetid være kjernetid, lot manual være manual og ble med klienten sin til det vanskelige møtet, som skapte vendepunktet. Det er lite som tyder på at det er en spesiell teori eller forståelsen for diagnoser alene som er avgjørende. Forlater standardfortellinger I familievernet, i barnevernet, overalt i helse- og sosialvesenet, er det folk som kjemper mot objektivisering av klientene og mot detaljstyring av behandlere, fagfolk som har forstått at det ikke finnes én riktig diagnose, at det heller ikke eksisterer én riktig behandling, men at det finnes mange måter å forstå det samme på. Og at man enkelte ganger må bevege seg ut av det forståelige og over i bilder, metaforer, kunst eller åndelighet. Familieterapi har blikk på sammenheng, konstruksjoner og relasjoner kontra diagnose. Diagnoser er bestemte historier. I familieterapi forlater man standardfortellinger. Man tenker heller at fortellingene skapes mellom klienten og terapeuten, og at man på den måten får en forståelse for situasjoner og endringsmuligheter. Når man setter diagnoser, blir man oppfattet som ekspert fordi man bestemmer hvor problemet sitter. En slik tilnærming er ifølge familieterapeutene bare én måte å se det på. De aller fleste familieterapeuter beveger seg i en verden med diagnoser uten at det byr på problemer. Det er allikevel essensielt med disse perspektivene og tankene som familieterapiutdanningen åpner opp for om dette. Man trenger ikke gå for det ene eller det andre man må bare klare å bevege seg i begge rom. Og på den måten gi klientene/pasientene bedre hjelp. Gregory Bateson sa at «to kart over samme terreng er mer enn dobbelt så godt som ett» og hvis man klarer enda flere, så gir det uante muligheter i terapien. Jeg skulle ønske at psykologene med sin lange utdanning og sin høye status i feltet, på tross av sitt lange naboskap med medisinen, maktet å kjempe enda hardere for å bevare sitt faglige mangfold og sin autonomi, og at de i langt større grad kjempet også for andre behandleres autonomi, og ikke i så stor grad lot seg lydig detaljstyre, selv om lydigheten akkurat for tiden kan gi en smule uttelling for karrieren. For å si det som sant er, vi trenger fortsatt deres stemme også i familieterapifeltet. l Sommerkropp Sommeren er dommens dag, men dommen er subjektiv. Følelsen av å være mislykket og stygg overstyrer all fornuft, sier Trond Edvard Haukedal, psykolog, foredragsholder og forfatter. Han sier jakten på den «perfekte kropp» blir en kompensasjon når vi ikke føler oss vellykket nok. Dagbladet, 5. juli Uten bonus: Det er ikke bare å skru på «hyggeknappen» fordi det er sommer. Mange oppdager at de får bonusrelasjonen i vrangstrupen. Hovedgrunnen er nok at det eksisterer et usagt krav og en forventning til at alt skal bli så strålende, forteller Kristina Moberg, psykologspesialist Klikk.no, 6. juli Psykiske lidelser tar ikke sommerferie: Det er ikke noe særfenomen at kommuner og helseforetak reduserer tjenestetilbud i sommerukene. Tilsvarende skjer i alle deler av landet. Like fullt er det urovekkende at psykiatrien strammer tilbudene, både i kommunene og i helseforetakene for å få avviklet sommerferie. Psykiske lidelser tar ikke sommerferie. Mennesker som sliter tungt med psyken har minst like stort behov for å kunne få hjelp i juli som i oktober. Leder, Romsdals Budstikke, 7. juli 646

6 Fagformidling og debatt Debatt Ja til søkelys på Barnesakkyndig kommisjon Barnesakkyndig kommisjon er nyttig og enkelt. Men det er ikke sikkert at vi skal følge Den rettsmedisinske kommisjonens modell med å holde fast ved det samme systemet i 100 år. An-Magritt Aanonsen, Leder Barnesakkyndig kommisjon DEBATT: BARNEFAGLIG SAKKYNDIGHET «Mulighetene for feilbedømmelse i Barnesakkyndig kommisjon er store», sa Katrin Koch til Psykologtidsskriftet i juniutgaven. Koch er leder i Foreningen for sakkyndige psykologer i Psykologforeningen (Fosap). Noe av det viktigste Barnesakkyndig kommisjon (BSK) kan bidra til, er å sette fokus på kvaliteten i barnesakkyndig virksomhet. Opprettelsen av kommisjonen er ikke noe endelig eller tilstrekkelig svar på kvalitetssikring og ut vik ling av sakkyndig arbeid i barnevernssaker. Kommisjonen er fortsatt ny, og vi ser frem til en evaluering, slik statsråd Solveig Horne har signalisert. Det er ikke vanskelig å være enig i at det er behov for ut vik ling av et sterkt fagmiljø Behov for fagmiljø Jeg synes det er for tidlig å trekke noen konklusjoner om fremtidig organisering av kommisjonen, men det er ikke vanskelig å være enig i at det er behov for ut vikling av et sterkt fagmiljø. Om kommisjonen bør være en del av et slikt fagmiljø, for eksempel et kompetansesenter, er det for tidlig å si noe om. På det nåværende tidspunkt er jeg imidlertid ganske trygg på at kommisjonens virksomhet, med to uavhengige vurderinger av en anonymisert rapport hva gjelder hvem som er sakkyndig, vil være med på å utvikle hvilke kriterier rapporter skal vurderes etter. Dette bidrar i seg selv til en kontinuerlig ut vikling på et område hvor både kunnskap og samfunn er i stadig forandring. Kvalitetsutvikling Vi har per i dag vurdert et stort antall sakkyndigrapporter, mellom 2500 og Det er klart at dette påvirker hele systemet rundt sakkyndighet i barnevernssaker, enten de forskjellige impliserte (den sakkyndige, barneverntjenesten, fylkesnemnda eller domstolen) liker vår virksomhet eller ikke. Tilbakemeldingssystemet (svarbrev fra BSK) vil i seg selv bidra til kvalitetsutvikling, fordi det tvinger frem diskusjon og vil dermed også tydeliggjøre hvilke kvalitetsterskler som skal ligge til grunn for rapporter. Nå var det viktig å få i gang et system for å videreutvikle sakkyndighetsarbeid, og jeg ser på BSK som et nyttig og relativt enkelt system. Men det er ikke sikkert at vi skal følge Den rettsmedisinske kommisjonens modell med å holde fast ved det samme systemet i 100 år. ØNSKER ENDRINGER: Katrin Koch (bildet) tok i juniutgaven til orde for å vurdere en omstrukturering av Barnesakkyndig kommisjon til å bli et kompetansesenter for barnefaglig sakkyndige i både barneverns- og og barnelovsaker. Foto: Brian Cliff Olguin Opprettelsen av kommisjonen har bidratt til at det nå finnes en database som kan ha stor betydning for forsk ning på hvordan sakkyndighetsarbeid gjøres, og på hvilket grunnlag de sakkyndige baserer sine anbefalinger. Det er bra at det er søkelys på kommisjonens virksomhet, etter fire og et halvt år har vi helt sikkert ikke funnet vår endelige form, og kanskje bør vi aldri finne den? l 647