Bergen bystyre behandlet saken i møtet sak og fattet følgende vedtak:

Transkript

1 Interpellasjoner Bergen bystyre behandlet saken i møtet sak og fattet følgende vedtak: 28. Fra Ove Sverre Bjørdal (Sp): "Kommunen som lyseslukker Bystyret vedtok i forbindelse med budsjettet for 2009 at kommunen fra skulle slutte å drifte veilys på private veier. Vedtaket var gjort med minimal redegjørelse. Saken var ikke omtalt tilfredsstillende i budsjettets tekstdel, men gjemt vekk med en setning i en tabell i vedleggsdelen til økonomiplanen. I tekstdelen står følgende; Det skal iverksettes en større gjennomgang av ansvaret for drift av veilys, der Bergen kommune i dag har ansvaret for kostnadene til ca lyspunkter. Gjennomgangen antas å gi effekt i form av reduserte kostnader for Bergen kommune fra og med De innsparte midlene øremerkes til å finansiere den ekstraordinære satsingen på veivedlikehold. Jeg vil tro at mange ikke var oppmerksomme på vedtaket faktisk innebar at innbyggerne skulle overta driftsansvaret. Saken ble heller ikke debattert i bystyremøtet. Andre kommuner som har gjennomført dette, har fremmet egne saker til kommunestyret med grundig saksutredning. Om det er blitt konkludert med å slutte å drifte veilys på private veier, er det gjerne gjort med overgangsordninger på for eksempel 5 år. Byrådet har et ansvar for at alle saker og vedtak som blir gjort, er nok opplyste. Det vil jeg hevde denne saken og dette vedtaket ikke er. Når saken er omtalt kun i budsjettdokumentets vedleggsdel, med en setning i en tabell, er det ikke tillitsvekkende. Som folkevalg må en kunne forvente at viktige endringer i kommunebudsjettet som dette er, synliggjøres på en mye bedre måte. Bergen kommune ved byrådet har allerede sendt ut brev til noen av de som dette gjelder, og bedt disse informere videre siden kommunen ikke har kapasitet til å nå alle (?). Undertegnede har fått tilbakemeldinger fra mange innbyggere. Mange reagerer på vedtaket, da de private veiene flere steder er skoleveier, og veier som går forbi barnehager osv. Spørsmål: Vil byrådet ta initiativ til at denne saken blir behandlet som egen sak i bystyret? Byråd Lisbeth Iversen besvarte spørsmålet: "Bystyret i Bergen har enstemmig vedtatt at drifts- og energikostnadene til veilys fra 2010 skal belastes eierne av de respektive veiene, dvs. Bergen kommune for kommunale veier, Hordaland fylkeskommune for fylkeskommunale veier, og private veilag e.l. for private veier. Dette går frem av budsjettvedtaket av 15. desember 2008, hvor omleggingen klart er angitt som premisser for årene i økonomiplanperioden. Som budsjettdokumentene viser, er det forutsatt helårsvirkning av innsparingen i 2010 (jf. Budsjett 2009 vedleggsdelen side 77). Dette ville en ikke kunne oppnå hvis saken skulle til ny realitetsbehandling ifm. budsjett Å rydde opp i den kommunale finansieringen av private veilys er en krevende prosess som har pågått siden bystyret ga sin tilslutning til budsjettvedtaket. Tilsvarende prosesser foregår i andre byer. Etter en full gjennomgang av saken i august/september 1

2 2009 har byrådet sett at det finnes svakheter i informasjonsopplegget for gjennomføringen av bystyrevedtaket. Kriteriene for hvilke veilys Bergen kommune ville opprettholde betalingsansvaret for har ikke vært godt nok kommunisert. Byrådet har derfor som meddelt i en pressemelding 3. september 2009 utsatt gjennomføringen av vedtaket. Alle som har vært tilskrevet om ansvarsomleggingen har mottatt nytt brev fra Bergen kommune, der en informerer om at Bergen kommune inntil videre vil opprettholde betalingsansvaret for private veilys i samme omfang som i Byrådet kommer tilbake til bystyret med en ny sak som varslet i pressemelding i september. På grunn av at Hordaland fylke har signalisert vilje til å overta betalingsansvaret for fylkeskommunale veilys, vil budsjettforutsetningene for 2010 være oppfylt. Det er dermed skapt økonomisk rom for å utsette prosessen for veilysene langs private veier." Ove Sverre Bjørdal (Sp) fremsatte følgende forslag til realitetsbehandling: "Bergen bystyre ber byrådet i løpet av 2010 fremme egen sak til bystyret om drift av veilys på private veier. Iverksettelse av vedtaket om at private skal drifte veilysene på private veier utsettes." Votering: Ingen motsatte seg at forslaget ble realitetsbehandlet. Ove Sverre Bjørdals forslag fikk 30 stemmer (A+SV+V+R+Sp) og var dermed falt. 29. Fra Simen Johan Willgohs (SV): "Reklamens kjente og ukjente baksider. Uansett hvordan en definerer reklame eller syns reklame virker positivt eller negativt så handler reklame om å komme inn på folk. Reklame invaderer folks private sfære ved å nå til dem, enten gjennom et følelsesladet budskap, humor, frykt, påleggelse av skyld og skam eller andre retoriske grep for å spre kommersielt eller interesseladet informasjon til deg som individ. Reklame har som formål å øke inntjeningen eller styrke interessene til selskapet eller aktøren som annonserer, og det ofte til folks irritasjon. Reklame er tilstedeværende overalt. I avisen, på TV, på busstopp, på bussen, i taxien, i bybildet, på fortauet og andre arenaer vi omgås daglig. Reklame har svært sjelden noen hensikt eller verdi ut over det kommersielle, selv om dette også i noen tilfeller forekommer. Som et så ensrettet og allestedsnærværende element i det offentlige rom bør reklame i langt større grad problematiseres i samfunnsdebatten. Det har den siste tiden skjedd men da med et noe innsnevret fokus på miljøproblemene reklame har. Debatten må også gi rom til andre aspekter der reklame kan ha en negativ og utilsiktet effekt. I en masteroppgave skrevet av Jennifer Rose Molina ved University of Canterbury, Storbritannia, settes det fokus på den manglende samfunnsdebatten rundt frittstående reklame i det offentlige rom. Flere temaer problematiseres; deriblant ideologisk 2

3 påvirkning, demokratiske dilemmaer, psykologisk påvirkning, og reklame som forbilde for unge. Spesielt det siste er meget interessant, ettersom oppgaven ganske tydelig slår fast at spesielt unge jenter i sterk grad lar sitt seksuelle selvbilde påvirke ubevisst av reklameuttrykk. (s , Molina 2006, University of Canterbury) I en australsk forskningsrapport fra University of Melbourne problematiserer Lauren Rosewarne ved Department of Political Science seksualisert reklame. Hun konkluderer i sin rapport Visual Terror: Graffiti and Outdoor Advertising as Street Harassment med at en sterkt seksualisert reklame gir like sosialt ekskluderende konsekvenser som overfall på åpen gate, på grunn av frykten reklamen skaper. (2 og 31, Rosewarne 2006, University of Melbourne) Selv om oppgaven fra University of Canterbury og rapporten fra University of Melbourne er to av svært få akademiske oppgaver som studerer de faktiske konsekvensene av reklameflater i det offentlige, er ikke feltet uutforsket i Norge. Likestillingrådets årsmelding for 1993 skriver følgende: I reklamen ser man igjen en større fokusering på jente/-kvinnekroppen. Dette kan ses i sammenheng med det økende antallet personer som lider av spiseforstyrrelser. Ca jenter under 18 år antas å være rammet. Daværende barne- og familieminister Laila Dåvøy ønsket i 2005 å lage en lov mot reklame som spiller på sex, vold og rus. Også reklame som kan føre til dårlig kroppsbilde blant de unge, angst eller redsel, vil kunne bli omfattet av klausulen, sa ministeren den gang. (VG) Dåvøy varslet også i 2003 at det var nødvendig med et sterkere fokus på kjønnsdiskriminerende reklame. (NA24) I dag er reklamen enda mer seksualisert enn den var i 1995 da Likestillingrådet kom med sin advarsel, og tallet på jenter både under og over 18 år med et usunt forhold til egen kropp og seksualitet har gått opp. Kvinner mellom 15 og 35 år utgjør den største gruppen som får slike lidelser, og man regner at det totalt i Norge i dag er mennesker som har dette, hvorav 90 prosent er kvinner. Bergen Kommunes egen handlingsplan mot spiseforstyrrelser fra 2003 trekker frem at unge jenter er hardest rammet, og at dette skyldes et kommersielt ladet kroppsideal som er urealistisk i forhold til en normal menneskekropp:...spiseforstyrrelser illustrerer kommersialisering og andre uheldige sider ved barns og unges oppvekstvilkår, der egenverd og selvbilde uttrykkes i form av urealistiske tynnhetsidealer og der en tynn kropp blir målet på suksess og personlig kontroll. (linje 16-18, side 9, HMSF 2003). Dersom en aksepterer at reklame kan ha skadelige bivirkninger overfor de som utsettes for den, deriblant mange unge, og vi velger å trekke en tydelig parallell mellom reklamens påvirkning og blant annet det faktum at et stort antall barn og unge rammes av spiseforstyrrelser, er tiltak nødvendig. I dag behandles spiseforstyrrelser i etterkant av at personer har fått det, og tross informasjonskampanjer mot spiseforstyrrelser og spisevegring er de fleste tiltak behandling og ikke forebygging. Det er også på tide å stille spørsmål rundt muligheten til å kjøpe seg dominant plass i det offentlige rom. Mens det i dag er strenge restriksjoner på hvilke meningsytringer og informasjonskampanjer som kan finne sted på offentlige plasser, er det satt på spissen enkelt for en annonsør å stille med riktig pengesum for å få åpen tilgang til det 3

4 offentlige rom og de individer som beveger seg der. Dette er et demokratisk dilemma som også burde vært drøftet mer, gjerne sett i sammenheng med den politiske debatten rundt politisk reklame på TV. Da Bergen Kommune i 2005 sa nei til en reklameavtale med den amerikanske reklamegiganten Clear Channel var det som følge av en lengre debatt om hvem som skal dominere byrommet. I løpet av et par måneder gikk politiske partier, interesseorganisasjoner og innbyggerinitiativ sammen mot avtalen med Clear Channel fordi man mente reklamegiganten ville få for stort spillerom uinnskrenket i alt for lang tid. Protestene reiste seg også mot at byrommet i stadig større grad domineres av reklame, mens informasjon uten profittmotiv har blitt forbudt å henge opp. Da Bergen sa nei til avtalen med Clear Channel var det et sterkt signal, både nasjonalt og internasjonalt, om at reklame i det offentlige rom har en del sider man bør stille seg kritisk til. Det er viktig at de problemstillingene som ble reist da, og de spørsmålene som man stilte seg, også stilles overfor annen reklame som er synlig for alle som ferdes rundt i byen vår. I det aspektet er det viktig å se til andre byer som også stiller spørsmål ved reklamens effekter. I flere byer i Texas i USA er reglene for reklame i det offentlige rom blitt kraftig innskrenket de siste årene, mens bystyret i San Fransisco i USA med hjemmel i loven har søkt om å stoppe oppføring av nye reklameskilt. I Kina har myndighetene i Beijing satt i gang begrensninger på antall reklametavler og hva disse skal inneholde. Det er i disse tilfellene viktig å skille mellom rent praktiske løsninger og hva intensjonen er bak. Både USA og Kina har andre insentiver for å begrense reklamebruk, som hensyn til sedelighet og sensur. Men virkemidlene kan være interessante å studere, ettersom ønsket om å begrense reklame møter de samme praktiske utfordringene. Det mest radikale og kanskje også interessante eksempelet er fra den brasilianske byen Sao Paulo, som fra og med 1. januar 2007 fjernet samtlige reklameflater i det offentlige rom, inkludert busser, drosjer og fasadeskilt. Etter initiativ fra den borgerlige ordføreren Gilberto Kassab har byen fjernet reklameflater gjennom lovvedtaket Lei Cicade Limpa, oversatt Ren By. Kassab har kalt reklameskiltene for Visuell Forurensning, et begrep som ikke var ukjent i den bergenske debatten om Clear Channel fra to år tidligere. Debatten i Sao Paulo i forkant av vedtaket og begrunnelsen for vedtaket er ikke så rent ulikt det forslagsstilleren ønsker å legge opp til. Med tanke på at stadig flere kommuner og større byer opplever å drukne i reklameflater, deriblant Oslo, som også har forsøkt å stoppe ytterligere utbygging av nye reklameskilt, er det viktig at Bergen kan komme problemet i forkjøpet og vise vei for andre kommuner med eksempel til etterfølgelse. Det kan for øvrig pekes på det paradoks at samtlige norske byer, med delvis unntak av Bergen, slår hardt ned på graffiti og ukontrollert gatekunst i bybildet, men ikke ønsker å røre den taggingen som er betalt for nettopp reklame. I etterkant av vedtaket har Sao Paulo blitt saksøkt av Clear Channel i et lignende søksmål til det som ble anlagt mot Bergen Kommune. En meningsmåling gjort i byen viser imidlertid at 70 prosent av befolkningen støtter vedtaket, og flere søramerikanske 4

5 byer ønsker å følge Sao Paulo, deriblant Rio de Janeiro og Buenos Aires. Det er ikke utenkelig at det også i Bergen er en større folkelig opinion mot reklame i bybildet, noe mange nok vil ha interesse av blir undersøkt. Forslagstillers intensjon med denne interpellasjonen er å komme reklamens negative virkninger i forkjøpet. Ved å diskutere et nei til reklame i deler av det offentlige rom går vi også rett til roten av problemet, og gi personer som sliter med å møte krav og idealer i vårt reklameinfiserte samfunn et pusterom. Interpellanten mener derfor at det er på høy tid å utrede alternativer til dagens reklamestyre i det offentlige rom. Både med tanke på helseaspekt, demokratisk aspekt og økonomisk aspekt. Reklame er vår tids propaganda. Da kan ikke vi sitte stille uten kritiske spørsmål. Spørsmål til byrådet: Ser byrådet de nevnte problematikkene med reklame i forhold til seksualisering, helse og demokrati, og vil byrådet på bakgrunn av disse problemstillingene enten diskutere eller utrede sterkere retningslinjer, føringer eller begrensninger for reklame i bykjernen?" Byråd Lisbeth Iversen besvarte spørsmålet: "Bergen kommune har egen skiltvedtekt til plan og bygningsloven sist revidert (se vedlegg 1). Vedtekten har bestemmelser om at skilt og reklameinnretninger skal ha en utførelse som etter kommunens vurdering tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn både i seg selv og i forhold til omgivelsene, og de skal ikke virke sjenerende. Innen hele kommunen må skilt og reklameinnretninger som nevnt i vedtekten ikke monteres uten at kommunen etter søknad på forhånd har gitt tillatelse. Tillatelse kan bare gis inntil videre eller for et begrenset tidsrom. Vedtekten er streng og gir kommunen relativt gode muligheter til å styre utforming og innhold i skiltene i den grad det virker "sjenerende.". Med "sjenerende " tolkes også det etiske innholdet i skilt og reklame. I henhold overgangsbestemmelsene i ny plan og bygningslov gjelder vedtektene inntil 8 år etter at ny plan og bygningslov trådde i kraft eller til de erstattes av nye planbestemmelser. Ny plan og bygningslov (byggesaksdelen ), som vil tre i kraft fra , vil få en egen paragraf om skilt- og reklameinnretninger ( 30-3) som lyder slik: "Skilt- og reklameinnretninger må ikke virke skjemmende eller sjenerende i seg selv, i forhold til omgivelsene eller for trafikken, eller i strid med ønsket utvikling i kommunen. Tillatelse til skilt- og reklameinnretning kan gis permanent, for et bestemt tidsrom eller inntil videre. Dersom tillatelsen er gitt inntil videre, kan kommunen gi pålegg om å fjerne eller endre enhver skilt- og reklameinnretning som etter kommunens skjønn strider mot kravene i første ledd. Innretning som antas å medføre fare kan i alle tilfelle kreves fjernet ved pålegg fra kommunen. " 5

6 I tillegg reguleres reklame også av annet lovverk, bl.a. markedsføringsloven. Byråden vil vurdere nærmere behov og rammer for evt. nye planbestemmelser om reklame i arbeidet med kommuneplanen." 30. Fra Hallgeir Utne Hatlevik (A): Representanten har til bystyrets møte fremsatt interpellasjon vedr oversikt over sykehjemskø. Interpellasjonen utgår pga overskredet tid (BK ). 31. Fra Oddny Irene Miljeteig (SV): Representanten har til bystyrets møte fremsatt interpellasjon vedr sosial dumping i BIR. Interpellasjonen utgår pga overskredet tid (BK ). 6