Dette livet eller det neste

Transkript

1 Demian Vitanza Dette livet eller det neste ROMAN

2 demian vitanza urak, roman, 2011 Londinium, skuespill, 2012 Sub rosa, roman, 2014 Denne boka er skrevet med støtte fra Fritt Ord. Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2017 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Finland Bookwell AB, 2017 ISBN

3 del 1

4 Jeg stoler ikke på noen. Jeg vet ikke, det er vel en slags skade. Nei, ikke på deg heller. Du må ikke ta det personlig, det er bare sånn jeg har blitt, jeg har opplevd mye, du vet. Jeg må passe på meg selv. Det er mange som vil snakke med meg nå, journalister og sånt, forskere. Jeg tenker sånn her, at alle har sin agenda. De vil framstille ting i et bestemt lys, plukke meg fra hverandre og fortelle sin versjon. Alle har en versjon. En teori om hvem jeg er, og hvorfor jeg dro. Jeg orker ikke det der. Jeg vil egentlig bare trekke meg tilbake. Sone. Komme meg videre. Men når jeg leser det som blir skrevet i avisene, du vet folk, de forstår ikke. Jeg føler at jeg trenger å fortelle ting sånn som de er. Det var egentlig ikke min idé. Det var norsklæreren. Ja, her i fengselet. Ho la merke til at jeg falt ut av timene, så jeg måtte forklare hvordan huet mitt noen ganger bare snæpper ut. Ho mente det kunne være bra for meg å skrive, ga meg skryt når jeg leverte stil i norsken og sånn. Så tenkte jeg mer på det, at det kanskje var en god idé. At det kan få folk til å forstå. Og så kom du innom fengselet med skrivekurset, og da tenkte jeg vi kunne, ja, få til et eller annet. 7

5 Det må være en roman. Det kan ikke være ekte. Ja, akkurat som det var. Eller ikke helt. Men samtidig en annen historie, for, ikke sant, det kan ikke være med ekte folk. Når jeg tenker over det, må det bli ganske annerledes. Vi er jo fra samme by, kan du ikke dytte inn noen av dine ting når det er noe jeg ikke kan snakke om. Sorry, det er bare mye å tenke på. Vi kan jo teste. Jeg starter med å fortelle, så kan du skrive og vise meg. Hvis det funker, fortsetter vi. Litt etter litt, skjønner du? Jeg må sjekke at samarbeidet funker før vi kommer inn på de vanskelige tinga. Vet du hva, dere forfattere har sikkert mange måter å sette opp en historie. Men vil du høre hva jeg tenker? Jeg tenker sånn her, at vi begynner med begynnelsen og kjører på. Rett fram. Hva tror du om det? Prøv hva du vil, men jeg har lyst til å se over underveis hvis det er greit. Det er ikke vondt ment. Bare tenk, når du gikk rundt på Karl Johan som unge og så de forskjellige folka som sto og tegna portretter, gjorde du det? Da sjekker du litt, ikke sant, før du setter deg ned og lar noen tegne deg. 8

6 Akkurat hvor det skal begynne, det vet nok du bedre enn meg. Eller forresten, er det greit om vi tar med noe fra da jeg var helt liten? Du vet, jeg ble født i Norge, men siden pappa satt inne, var vi mye i Pakistan, jeg og mamma. Flere måneder av gangen. Vi bodde hos mormor i en liten landsby. Så skulle vi feire eid, og jeg hadde blitt sendt til frisøren av mormor og fått nye klær. En sånn kjortel, du har sikkert sett dem. Helt hvit og fin og klar til eid. Den gata hvor mormor bodde, var ganske smal og full av boder med håndverkere. Møkkete, oljesvarte fingre som skrudde på maskiner og bildeler. De hadde ikke tatt seg fri ennå. Og midt i gata rant møkkavannet, sånn det fortsatt gjør noen steder i Pakistan, liksom i ei renne, så man måtte gå på den ene eller den andre sida. Og da jeg gikk nedover gata, følte jeg meg overlegen alle arbeiderne. Så ren i de hvite klærne. Jeg sutta på en karamell jeg hadde fått, for på eid er det alltid mye snop. Men sola var så skarp den dagen. Den skar meg liksom i øynene, så jeg måtte knipe dem sammen. Og det var da jeg tryna. Jeg snubla, greit nok, men ikke bare det, jeg falt rett ned i kloakkrenna midt i veien. Kava og skrek i møkkavannet. Et par av arbeiderne kom bort for å hjelpe meg opp. 9

7 Der og da var det bare kjipt, men etterpå har jeg tolka det som at Gud satte meg på plass. At man i det ene øyeblikket kan føle seg som verste prinsen, og i neste kave rundt i kloakken. Det er uansett ingen vits i å gå rundt og tenke at man er bedre enn alle andre. Plutselig er det deres hånd du trenger, for å komme deg opp av dritten. 10

8 Fra rommet mitt i Halden kunne jeg se ut mot togskinnene. Det var egentlig et gjerde mellom veien og skinnene, men bestefar hadde klipt et hull i det så han kunne gå over og sette seg ved vannkanten på den andre sida med avis og fiskestang. Han flytta til Halden for lenge siden og jobba skift på Saugbrugs, men i fritida satt han mest ved vannkanten. Det var før han skilte seg fra bestemor og flytta tilbake til Pakistan. Jeg brukte det hullet i gjerdet til å snike meg bort og legge små ting på spora for å se hvordan toget moste dem. Du vet, mynter, lekebiler, skruer. Jeg hadde, hva skal jeg si, nesten sånn vitenskapelig nysgjerrighet etter å se hva slags form de forskjellige dingsene fikk etter at de ble most av toget. Men høydepunktet var husnøkkelen. Metallet ble kjevla ut og minna om, ja, du kan jo tenke deg hva slags form den fikk. Jeg fikk helt lættis, men etterpå hadde jeg ikke husnøkkel da. Sånne ting kunne jeg finne på. Småkødd som alle drittunger holder på med. Senere, i tenåra, gikk jeg og en kompis gjennom det samme hullet i gjerdet på varme sommerdager og løp langs togspora, bort til badeplassen vår, og det var selvfølgelig ingen andre der, ikke sant, så vi kunne røyke oss en joint og lugne mens vi så lasteskip og småbåter passere. 11

9 Det var ikke meninga å hoppe sånn. Du kan ordne på rekkefølgen senere, kan du ikke? Jo, jeg skulka, men ikke så mye. Mest gymmen. Du vet, de andre kidsa kom med freshe treningsbukser og gymbagene sine, mens jeg gikk rundt med en forbanna plastpose. Muttern hadde sikkert råd, men ho skjønte ikke kodene. Sånne små ting blir store. Greit, man skipper gymmen. Kjip matpakke? Ok, da later man som man ikke er sulten. Klassetur? Har ikke sovepose, blir hjemme. Første gang jeg skulka noe annet enn gym, husker jeg veldig godt, for fattern skulle komme hjem. Jeg hadde spurt mamma om å få fri fra skolen, men ho sa jeg fikk vente til etterpå. Det stoppa ikke meg. Rett før storefri sa jeg til læreren at jeg var kvalm. Jeg gikk sakte over broa med en hånd på magen, men da jeg var på andre sida, beina jeg gjennom sentrum, inn nedafor stadion og hjem. Men fattern hadde fortsatt ikke kommet, så jeg gikk opp på rommet mitt og ble stående ved vinduet og se etter dem. Og plutselig var han der. Bilen svingte inn, og mamma og pappa gikk ut på hver sin side. Da skjøt det liksom strøm gjennom meg, men jeg sto bare helt stille og venta, zum, zum, zum, og jeg hørte døra åpne seg nede i entreen, skritta, de to som snakka med hverandre. Jeg hørte dem le der nede, og jeg lo lavt, jeg også. Så skjønte muttern at jeg var hjemme og ropte på meg, og da løp jeg ned som en gærning, ikke sant. Og selv om jeg visste at det var pappa, var det en fremmed som omfavna meg i bunnen av trappa. Det var en nærhet, det var det, men en kunstig nærhet. Jeg hadde nesten ikke sett han på åtte år, ikke sant. Og ingen visste helt hva de skulle si med en gang. Mamma gikk for å lage mat. Pappa gikk og så seg rundt i huset mens han klødde seg i huet, og jeg ble stående og holde meg fast til trappegelenderet og se på han. 12

10 Det var en brå overgang, som å gå over fra gress til asfalt. Men han gjorde sitt beste. Du vet, han følte sikkert han hadde svikta. Han sa det rett ut egentlig, at han skamma seg for å ha vært borte så lenge, nå måtte han ta igjen for all den tida han hadde sittet inne. I begynnelsen var det helt overdrevet. Han kjøpte sykkel til meg, skateboard, dataspill, pil og bue, klær og sinnssyke mengder smågodt. Akkurat det med smågodt ble et problem, fordi mamma ville ikke at jeg skulle spise så mye snop, mens pappa bare pøste på. De kunne begynne å diskutere, og pappa insisterte på at han ville gjøre noe hyggelig. Til slutt sa han at det kunne være det samme. «Det viktigste», sa han hele tida, «er at vi er sammen igjen.» Fattern hadde vokst opp i Norge, ikke sant, så det var av han jeg lærte folkeskikk, bordskikk, ikke stirre inn i vinduet til naboen, si takk for maten, spise med kniv og gaffel, sånne ting. Jeg lærte folkeskikk av henne også, men pakistansk folkeskikk, ikke sant. Det blir litt annerledes. Det var fattern som viste meg hvordan ting funker i Norge. Vi gikk mye på kino, ofte flere ganger i uka. Vi kunne kjøre inn til Sarpsborg eller Fredrikstad for å få med oss det som ikke gikk på Alladin i Halden. Da satte han på en CD med Kishore Kumar. Indisk musikk. Alltid den samme CD en og alltid den samme låta på repeat, Aane Wala Pal. Den sier sånn, tid som kommer, er også tid som går. Lev livet mens du har sjansen, eller noe. Du skjønner tegninga. Fattern sa han hadde hørt mye på den låta i fengsel. Når han spilte den i bilen, husker jeg at jeg prøvde å se veien foran oss mens fattern sang med musikken. Jeg var fortsatt ganske liten og måtte 13

11 strekke på halsen for å se over dashbordet. Ellers så jeg bare himmelen og ingenting av veien. En gang skulle han ha meg med på Hannibal, det var på Alladin. Kinodama sa at det var attenårsgrense, og jeg var, jeg vet ikke, ni eller ti kanskje, men pappa insisterte på at det gikk bra hvis han var med, og at ho ikke hadde noe med å bestemme sånt. Ho svarte med at regler er regler, og vi måtte til slutt bytte Hannibalbillettene til Shrek som gikk dagen etter. Vi tok med oss popkorneskene vi hadde kjøpt og gikk ned til elvepromenaden, du vet bak Tistasenteret der, og det var første gangen pappa forklarte hva som egentlig hadde skjedd, og hvorfor han hadde vært i fengsel. Det var, ja, der følte jeg vi ble bedre kjent, ikke sant. Han ble faren min igjen. Litt i hvert fall. Akkurat hva han har gjort og ikke gjort får stå i hans egen bok, hvis den kommer en dag. Men det var en lang dom, og det var det som betydde noe for meg. Han hadde vært vekk lenge. Mens han snakka, mata vi endene med popkorn, og jeg husker jeg syntes det var digg å ha noe å gjøre mens han snakka, for jeg orka ikke se han inn i øynene. Endene kasta seg rundt i fullt kaos og sloss for popkornbitene, mens pappa hadde rolig og dyp alvorsstemme. Etter hvert som historien fikk kjøtt på seg, skjønte jeg hva han hadde gjort, og da vi til slutt kasta de tomme popkorneskene i søpla og gikk hjemover, la han hånda over skuldra mi og spurte om jeg kunne tilgi han. «Jeg håper du kan tilgi meg», sa han, og jeg husker at jeg egentlig ikke svarte der og da, men inni huet mitt tenkte jeg at jeg selvfølgelig kunne det. Vi kom skikkelig nær etter den episoden, og det stoppa ikke der, for mens vi gikk hjem i mørket, pekte jeg opp på noen stjerner, du vet de som lager en M eller en W, og sa at jeg hadde lært at den het, ja, nå husker jeg ikke hva den 14

12 heter lenger, men da huska jeg det, og jeg sa hva det stjernetegnet het. Jeg var helt rå på stjernetegn faktisk. Og dinosaurer. Når jeg fikk noe på hjernen, måtte jeg bare finne ut alt. Men uansett, dagen etter fikk jeg en bok som forklarte alle stjernetegna, og uka etter kom det en stjernekikkert i posten. Sånn holdt han på. 15