Høringssvar - Endringer i opplæringsloven - Praksisbrevordningen og godkjenningsordning for utenlandsk fagopplæring

Transkript

1 Vår saksbehandler Kristin Monsen Vår dato Vår referanse 2015/ EMNE A00 Telefon Deres dato Deres referanse E-post Fra: Akershus fylkeskommune Høringssvar - Endringer i opplæringsloven - Praksisbrevordningen og godkjenningsordning for utenlandsk fagopplæring Innføring av praksisbrevordning i alle fylker Akershus fylkeskommune støtter ikke kunnskapsdepartementets forslag om å innføre praksisbrevordningen som et supplement til ordinær yrkesfaglig videregående opplæring. Akershus fylkeskommune støtter ikke forslaget om at praksisbrevordningen skal være et tilbud i alle fylker. Akershus fylkeskommune mener at vi alt per i dag har en fleksibel struktur i videregående opplæring, der andre løp enn de ordinære er nedfelt i opplæringsloven med forskrifter. Vi mener lærekandidatordningen er et godt tilbud til elever med svake resultater fra grunnskolen. Ordningen kan tilpasses flere grupper, det vil si både elever med diagnostiserte lærevansker samt den gruppa som departementet mener er målgruppa for praksisbrevet: ungdom uten lærevansker eller særskilte behov, men som er umotivert for ordinær opplæring i skole. Departementet ønsker å innføre en ordning som etter vårt syn har vist seg svært vanskelig å håndtere og med mange uklarheter mht. hva den innebærer. Med innføring av nok en ordning praksisbrevet er vi redd for at lærekandidatordningen blir skadelidende. I Akershus ønsker vi å satse på å styrke og videreutvikle lærekandidatordningen. Vi mener det er mulig å innføre rammeplaner for lærekandidatordningen, og at disse vil representere et bedre alternativ enn faste, standardiserte praksisbrevlæreplaner med lokale tilpasninger. Slike rammeplaner for lærekandidater vil innebære en større grad av standardisering enn hva som er tilfelle i dagens praktisering av lærekandidatordningen. Samtidig vil de åpne for nødvendige individuelle tilpasninger og kunne anvendes innen de aller fleste lærefagene. De vil dermed være et tilbud som kan gjøres tilgjengelig for en langt større andel elever enn praksisbrevet. I vårt høringssvar kommenterer vi forslagene i høringsnotatet og viser hvilke utfordringer vi mener innføringen av praksisbrevordningen i alle fylker representerer. Plikt til å ha tilbud og evaluering av forsøk med praksisbrev: Utdanningsmyndighetene har i flere stortingsmeldinger tatt til orde for å utvikle og innføre praksisbrevet. I St. meld. nr. 16 ( ) og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring beskrives praksisbrevet som en videreutvikling og formalisering av lærekandidatordningen, som etter GIVO-rapportens forslag innebærer at elever med svake forutsetninger for å gjennomføre videregående opplæring får mulighet til å skaffe seg formalisert kompetanse på et lavere nivå. I meldingen ble det

2 Side 2 av 7 varslet at departementet etter en utprøving ville ta stilling «om slike ordninger skal bli innført mer permanent og i en bredere skala». I St. meld. nr. 44 ( ) Utdanningslinja nr. 44 ønsker departementet å etablere praksisbrevet («praksisveien») som et ordinært, men ikke søkbart, løp mot full fagutdanning og å arbeide for at fylkene tar i bruk praksisveien og praksisbrevordningen. Dette ble gjentatt og forsterket i Meld. St. 20 ( ) På rett vei, med bl.a. forslag om å forskriftsfeste læreplanene og innføre en fylkeskommunal plikt til å tilby praksisbrevet som et ordinært tilbud innenfor tilbudsstrukturen. Departementet hevder at evalueringen av forsøk med praksisbrev viser at ordningen har hatt en klar effekt på gjennomføring og tilgangen til læreplass i bedrift for de kandidatene som deltok. Dette er ikke Akershus fylkeskommunes erfaring med ordningen. GIVO-rapporten skisserer praksisbrevet som en bedriftsbasert opplæringsmodell, der «elever tas opp i bedrift umiddelbart etter avsluttet grunnskole, og er i bedriften hele opplæringstiden.» I Akershus begynte praksisbrevkandidatene løpet i skole. Mange forble i skolen ut over det som var intensjonen, da det ikke lyktes å skaffe dem læreplass. Mange falt fra og søkte ikke læreplass (10 av 14 falt fra ved en av skolene skoleåret 08/09). Iflg. de første evalueringene av forsøksordningen var det i Akershus sju av 13 som søkte, og fem fikk læreplass (Høst 2011). Etter Akershus fylkeskommunes oppfatning kan de gode resultatene (i noen av fylkene) som framheves i NIFUs sluttevaluering av forsøkene like gjerne skyldes at det ble gitt ekstra ressurser - økonomiske og menneskelige - i utprøvingen. Dersom andre alternative ordninger, så som lærekandidatordningen og full opplæring i bedrift, ble tilgodesett med tilsvarende ressurser, er det sannsynlig at både gjennomføring og omfang av disse ordningene ville vært enda større enn i dag. I 2014 gjennomførte NIFU undersøkelsen Jobb å få? Om overgang til arbeid for personer som har vært i løp mot planlagt grunnkompetanse i Akershus i årene Undersøkelsen viste at de praksisbrevkandidatene som inngikk kontrakt i denne perioden hadde en relativt høy fullføringsprosent, og en høy andel besto kompetanse-(praksisbrev-)prøven. Samtidig viste undersøkelsen at svært få av praksisbrevkandidatene fortsatte mot fag-/svennebrevet (1 av 22), slik at praksisbrevordningen i Akershus så langt har fungert som en selvstendig utdanning som fører fram til en planlagt grunnkompetanse. Slik sett viser denne undersøkelsen at ordningen i Akershus ble slik den opprinnelig var tenkt: en grunnkompetanse og ikke en «praksisvei» der praksisbrevet er en mellomstasjon på veien til fag-/svennebrev. I NIFU-rapport 26/2014 Spørsmål til Skole-Norge våren Resultater og analyser fra Utdanningsdirektoratets spørreundersøkelse blant skoler og skoleeiere framkommer det at fem av de femten fylkeskommunene som svarte, oppgir at de har deltatt i forsøket med praksisbrev. I høringsnotatet går det fram at praksisbrevet i dag tilbys i to fylker gjennom godkjente forsøk. Til tross for utdanningsmyndighetenes oppfordringer om å ta i bruk praksisbrevet, er det altså kun to som per i dag gjør dette. I tillegg er tallene for hvor mange elever som har vært med, hvor mange som har fullført med praksisbrev og hvor mange som er tilbudt læreplass etter praksisbrevet iflg. NIFU høyst usikre. Resultatene i den ovennevnte NIFU-undersøkelsen peker også i retning av at beslutningen om å innføre praksisbrevet i alle fylker og nedfelle bestemmelser i lovverket, gjøres på et for svakt empirisk grunnlag. Etter Akershus fylkeskommunes oppfatning har vi ikke tilstrekkelig oversikt over omfanget av ordningen, hvordan det går med praksisbrevkandidatene over tid eller i hvilken grad de lykkes i å skaffe seg læreplass både som praksisbrevkandidater og eventuelt seinere som lærlinger. Søkbarhet: Dersom praksisbrevet innføres som en permanent ordning, støtter Akershus fylkeskommune ikke forslaget om at praksisbrevordningen ikke skal være søkbar. Dette fordi vi prinsipielt mener en ordning som skal være et ordinært tilbud innenfor tilbudsstrukturen, slik det står i høringsnotatet at praksisbrevet skal være, både bør være søkbar og synlig. Akershus mener samtidig at ordningen ikke bør ha et stort omfang og støtter derfor departementets vurdering om at det bør avgjøres lokalt hvem som

3 Side 3 av 7 skal gis tilbud om praksisbrev. Dette begrunner vi både med egne erfaringer med praksisbrevet, økonomiske konsekvenser og at ordningen beslaglegger læreplasser i større grad enn normalmodellen 2+2. Dersom praksisbrevkandidater skal tegne lærekontrakt etter praksisbrevprøven med mål om fag- /svennebrev, vil disse måtte oppta en læreplass i dobbelt så lang tid som ordinære lærlinger. Det er likevel uklart hvordan departementet ser for seg at ordningen skal håndteres. Departementet begrunner ikke sitt syn om at praksisbrevordningen ikke skal være søkbar. Det går heller ikke fram hvordan søkere til videregående opplæring skal «vise sin interesse for praksisbrev», all den tid de ikke kan søke på ordningen. Praksisbrevet skal være en bedriftsbasert opplæringsmodell med opptak umiddelbart etter avsluttet grunnskole. Dette fordrer planlegging allerede på grunnskolenivå, og dersom det ikke kan søkes på et slikt løp, er det vanskelig å se for seg hvordan potensielle praksisbrevkandidater skal gå fram for å få en praksisbrevkontrakt. I høringsnotatet sier departementet at fylkeskommunene skal kunne bestemme omfanget av praksisbrevtilbud og innen hvilke programområder. Det betyr at fylkeskommunen i prinsippet kan tilby ordningen innen ett programområde eller ett lærefag (minimum), eller i hvert fall innen få fag. I så fall kan man tenke seg at det vil være interessenter/elever som ønsker praksisbrev i programområder og lærefag som fylkeskommunen ikke tilbyr. Akershus fylkeskommune synes det er vanskelig å støtte en ordning der utdanningsmyndighetene mener den dekker et behov hos en spesiell målgruppe, men der kun interessenter som ønsker praksisbrev i lærefag der det eksisterer tilbud, kan få tilgang til ordningen. Vi mener uansett at det bør gis god informasjon i vigo.no og vilbli.no om hvilke tilbud de ulike fylkene har, og at det samtidig må informeres om at det ikke kan søkes på dem. Samtidig må det opplyses om hvordan elever skal gå fram for «å vise sin interesse». Akershus fylkeskommune mener det bør stilles krav til at potensielle kandidater til praksisbrevet har en avtale om kontraktsinngåelse med lærebedrift allerede ved innsøkingen til videregående opplæring. Dette fordi vi gjennom vår utprøving av praksisbrevordningen erfarte at det var svært vanskelig å skaffe læreplasser. Slike vansker kan være fag-/bransjeavhengig, men de henger også sammen med kandidatenes unge alder. Bedrifter er i mindre grad interessert i å inngå lærekontrakt med åringer enn ungdom som er et par år eldre og myndige. Slike løp må derfor planlegges på ungdomsskoletrinnet, og fordrer god informasjon om tilbudet. Om standardisert grunnkompetanse og lokale læreplaner Departementet mener læreplanene bør utarbeides lokalt. Hvis læreplanene skal utvikles «med formål om å dekke et lokalt behov for arbeidskraft», åpner dette opp for flere ulike læreplaner i samme lærefag. Dette er etter Akershus fylkeskommunes syn i motsetning til de nasjonale forsøkslæreplanene som er utviklet i forsøket med praksisbrevet og kan gjøre det vanskelig å nå målet om å gjøre praksisbrevet «mer standardisert». Det er dessuten ikke forklart i høringsnotatet hva lokalt betyr i denne sammenheng. Dersom det betyr lokalt på skolenivå, ev. på fylkesnivå, vil det skape forskjeller enten innen eller mellom fylker. Departementet foreslår at det skal forskriftsfestes noen nasjonale rammer for hvordan læreplanene i programfag skal bygges opp, bl.a. for å sikre at kandidatene kan dokumentere hele kompetansemål innen programfagene. I tillegg skal det stilles nasjonale krav til opplæring i fellesfag. Akershus er usikker på om dette vil gjøre praksisbrevet mer standardisert og «bidra til en mer smidig overgang til ordinært løp for de elevene som velger det.». Vi antar departementet her sikter til overgang til lærekontrakt. Selv om lokalt utviklede læreplaner kan innebære en viss standardisering (for en gitt gruppe), kan slik lokal tilpasning også åpne opp for forskjeller, lik de forskjellene som finnes i lærekandidatenes opplæringsplaner. I så fall risikerer man at praksisbrevet ikke blir et entydig, gjenkjennelig kompetansenivå. Forskjellen mellom praksisbrevet som standardiserte og lærekandidatordningen som individuelt tilpassede løp viskes da i noen grad ut. At «alle praksisbrevlærlinger følger den lokalt fastsatte læreplanen» bidrar ikke nødvendigvis til standardiseringen. Lokalt fastsatte læreplaner åpner opp for utydelighet i praksisbrevet og vil kunne skape usikkerhet i arbeidslivet m.h.t. oppnådd kompetanse etter

4 Side 4 av 7 avlagt praksisbrevprøve, f.eks. dersom en tidligere praksisbrevkandidat tegner lærekontrakt eller søker jobb i et annet fylke. I Meld. St. 20 På rett vei ble det foreslått å etablere praksisbrev innenfor flere fagområder i samarbeid med partene i arbeidslivet. Akershus fylkeskommune mener det bør brukes nasjonale læreplaner dersom praksisbrevet innføres permanent, og at eventuelt nye praksisbrevlæreplaner for flere fag utarbeides i et nasjonalt læreplanarbeid. Dette vil også være i tråd med hva GIVO-utvalget (2006) ønsket, nemlig at myndighetene ved Kunnskapsdepartementet skulle ha ansvaret for å fastsette kompetansemål og læreplaner. Om spesialundervisning Akershus fylkeskommune er enig i at praksisbrevlærlinger ikke bør gis rett til spesialundervisning i bedriftsopplæringen, kun i skoledelen av opplæringen (fellesfagene), dersom departementet mener målgruppa skal være «ungdom som ikke er motivert for ordinær opplæring i skole, men som ikke har lærevansker eller særskilte behov». Dette tydeliggjør den store målforskyvningen som skjedde i løpet av utprøvingen av forsøket med praksisbrev, fra en videreutvikling av lærekandidatordningen (jf. GIVOrapporten) til en ordning der full kompetanse med fag-/svennebrev etter hvert ble en målsetting. (Lærekandidater har rett til spesialundervisning på linje med elever, men ikke lærlinger). Slik sett kan man si at praksisbrevet snarere ble en videreutvikling av «full opplæring i bedrift», jf. 3-3 fjerde ledd og forskriften 6A-7. Etter Akershus fylkeskommunes syn ble praksisbrevet gjennom målforskyvningen en variant av full opplæring i bedrift (0+4), men med to prøver en praksisbrevprøve og en fag- /svenneprøve. Praksisbrevkandidatenes rett til videre opplæring GIVO-utvalget så for seg to mulige alternativer etter avlagt praksisbrevprøve. Det ene var en rett til å kreve opplæring i det som mangler på fullt fagbrev (umiddelbart eller innenfor en viss tid). Restopplæringen etter praksisbrevet skulle da være to år i skole. Det andre alternativet var mulighetene til å avlegge fagprøve etter praksiskandidatordningen etter tilstrekkelig praksis. Departementet skisserer i sitt lovendringsforslag en annen løsning: to ulike muligheter for praksisbrevkandidater som etter avlagt praksisbrevprøve ønsker å fortsette den yrkesfaglige opplæringen i samme lærefag: 1. Å fullføre opplæringen i bedrift i ytterligere to år, med ett års opplæring og ett års verdiskapning. 2. Å (eventuelt) fullføre opplæringen med ett års opplæring i skole. Departementet går inn for det første alternativet ved å si at opplæring i de resterende kompetansemålene i programfag normalt skal skje gjennom opplæring i bedrift, og at dette vil være uproblematisk dersom kandidaten fortsetter innenfor samme lærefag. Fylkeskommunen skal ha ansvaret for formidling til læreplass for kandidatene som ønsker å gå videre mot fag-/svenneprøve, på lik linje med øvrige søkere til læreplass. En fullføring av opplæringen med to års opplæring i bedrift etter praksisbrevprøven vil innebære en veksling mellom opplæring i bedrift og i skole. Dette tydeliggjøres når departementet påpeker at kandidatene (lærlingene?) vil mangle fellesfagene engelsk, kroppsøving og naturfag, og at kandidatene har rett til opplæring i disse fagene. Departementet påpeker at hensynet til den tidsmessige retten til videregående opplæring fører til at denne opplæringen «bør» gis parallelt med opplæring i bedrift, og at hvordan slik opplæring skal finne sted må avgjøres lokalt. Etter Akershus fylkeskommunes syn vil dette kreve spesiell og mer kostnadskrevende organisering av opplæringstilbudet for praksisbrevlærlinger som blir lærlinger. Dersom praksisbrevet skal være et standardisert løp, bør løpet etter praksisbrevet for de som ønsker å gå videre mot fag-/svennebrev også være standardisert. Det innebærer at myndighetene må velge hvorvidt praksisbrevkandidatene skal få opplæring som lærlinger i ytterligere to år (ett års opplæring og ett års verdiskapning) eller om de skal avslutte løpet i skole, slik GIVO-utvalget tok til orde for. Dersom praksisbrevkandidatene skal avslutte løpet i skole, mener Akershus fylkeskommune ikke at denne

5 Side 5 av 7 «restopplæringen» bør vare i to år, slik det foreslås i GIVO-rapporten. Dette vil i så fall innebære fire, og ikke tre års videregående opplæring. Å ha valgmuligheter i «restopplæringen» fram mot fag-/svennebrev vil skape forvirring om ordningen og ulike løp innenfor noe som er tenkt som et standardisert løp. Akershus fylkeskommune mener praksisbrevkandidater bør tegne lærekontrakt som lærlinger, dersom de har ønske og mulighet til å gå mot full kompetanse. Det ser også ut til at de fleste praksisbrevkandidatene som i forsøket har fortsatt løpet fram mot fag-/svennebrev, har gjort det som lærling i bedrift. Dette innebærer riktignok å beslaglegge en læreplass i fire år, hvilket i utgangspunktet er problematisk på aggregert nivå, da etterspørselen etter læreplasser er større enn tilbudet i enkelte fag. Etter vårt syn vil det likevel være en bedre ordning på individnivå (for den enkelte) og gi grunnlag for en fag-/svenneprøve lik den lærlinger avlegger. Dersom det ikke lykkes å skaffe lærebedrift, må de som har avlagt praksisbrevprøve og som søker læreplass, få rett til Vg3 med fagopplæring i skole, slik lærlinger og lærekandidater har. De økonomiske kostnadene bør vurderes. Om navn og begrepsbruk Departementets forslag til endringer i loven ved en eventuell innføring av praksisbrevet rydder opp i en mangeårig vekslende og forvirrende begrepsbruk i forsøket med praksisbrev. Det er da viktig at Utdanningsdirektoratet følger opp med konsekvens i begrepsbruken i sin informasjon om ordningen. Opplæringskontrakt og lærekontrakt: Gjennom endringsforslagene til 4-5 i høringsnotatet slår departementet fast at de ønsker å kalle kontrakten praksisbrevkandidatene inngår for lærekontrakt, ikke opplæringskontrakt. På denne måten ser det ut til at departementet ønsker å føre praksisbrevordningen nærmere lærling- enn lærekandidatordningen, jf. forslaget om den manglende retten til spesialundervisning for disse to gruppene. Da er det uheldig at Utdanningsdirektoratet i sin informasjon om praksisbrevordningen kaller praksisbrevkandidatenes kontrakt for opplæringskontrakt (artikkelen «Forlengelse av forsøk med praksisbrev», datert ). Vi anser det imidlertid lite formålstjenlig at praksisbrevkandidatene/-lærlingene som går mot fag-/svennebrev vil måtte tegne to lærekontrakter i løpet av opplæringen, og stiller spørsmål ved hvordan disse kontraktene vil se ut sammenliknet med dagens lærekontraktsskjemaer. Praksisbrevlærling og praksisbrevkandidat: I endringsforslagene viser departementet at den ønskede benevnelsen er praksisbrevkandidat, ikke praksisbrevlærling, slik GIVO-utvalget foreslo å benevne denne gruppa. Det er uklart hvorfor denne navneendringen har skjedd. Dersom intensjonen nå er å legge praksisbrevordningen nærmere opp til lærlingordningen enn lærekandidatordningen, vil det være mer logisk å bruke benevnelsen praksisbrevlærling. På Udir.no brukes benevnelsen kandidater. (Artikkelen «Forlengelse av forsøk med praksisbrev», datert ). Begrepet praksisbrevkandidat er også egnet til forvekslinger med praksiskandidatordningen. Vi har sett at mange blander sammen benevnelsene praksisbrevkandidat og praksiskandidat, hvilket er uheldig, og blant annet fører til forvirring om forskjellene mellom disse to ordningene. Kompetanseprøve og praksisbrevprøve: Akershus fylkeskommune støtter forslaget til benevnelsen praksisbrevprøve for å skille denne fra kompetanseprøven for lærekandidater. Benevnelsen praksisbrevprøve samsvarer også med GIVO-utvalgets forslag til benevnelse på prøven for praksisbrevkandidatene (praksisbrevlærlingene). Kompetansebevis og praksisbrev: Utdanningsdirektoratet har i forsøket vekslet i sin begrepsbruk (også) m.h.t. dokumentasjon. Å kalle dokumentasjonen på bestått praksisbrevprøve for praksisbrev gjør det tydelig at det her er snakk om praksisbrevkandidater. Det er uheldig at Utdanningsdirektoratet i sin informasjon om praksisbrevordningen kaller praksisbrevkandidatenes dokumentasjon på avlagt prøve for kompetansebevis (Artikkelen «Forlengelse av forsøk med praksisbrev», datert ), særlig dersom departementet ønsker å føre praksisbrevordningen nærmere lærling- enn lærekandidatordningen.

6 Side 6 av 7 Akershus fylkeskommune støtter navneforslaget, men mener samtidig at en innføring av benevnelsen praksisbrev i lovverket ikke nødvendigvis over tid vil føre til at praksisbrevet blir «en kjent standard som uttrykk for et bestemt kompetansenivå». Ulike lokale læreplaner vil virke mot dette formålet. I tillegg kan man tenke seg at enkelte vil tro på grunn av navnelikheten at praksisbrev er en dokumentasjon som gjelder fag-/svenneprøver avlagt av praksiskandidater. Økonomi og læreplaner Departementet legger til grunn at forslaget ikke innebærer vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser. Det stipuleres med kr til frikjøp av fire fagpersoner i et omfang av totalt 14 timer, for å utarbeide læreplaner, og at dette kun vil gjelde i en oppstartsperiode. Videre anføres det at praksisbrevlæreplanene vil være tilgjengelige i en database, og at arbeidet med å utvikle læreplaner i det enkelte fylke vil reduseres. Akershus fylkeskommune kan ikke se at departementet begrunner det anslåtte timeantall. Det kommer ikke godt fram hva arbeidet med læreplanutvikling omfatter, utover at det foreslås forskriftsfestet «noen nasjonale rammer for hvordan læreplanene i programfag skal bygges opp, bl.a. for å sikre at kandidatene kan dokumentere hele kompetansemål innen programfagene». Dersom læreplanarbeidet både gjelder utvikling av lokale læreplaner i de fagene der det allerede finnes nasjonale forsøkslæreplaner (16 lærefag), og utvikling av praksisbrevlæreplaner i nye fag, har dette svært ulike konsekvenser. I det siste tilfellet er det etter vårt syn åpenbart at det vil kreve langt mer arbeid enn i de fagene der det alt er utviklet (forsøks)læreplaner. I det første tilfellet mener vi at 14 timer er et altfor konservativt estimat, da vi tror det krever et større arbeid, der også lokalt arbeidsliv vil måtte involveres i prosessen. Vi kan heller ikke skjønne at lokalt utviklede læreplaner der formålet iflg. departementet er å dekke et lokalt behov for arbeidskraft nødvendigvis vil ha overføringsverdi til andre fylker med kan hende helt ulike behov. Alle praksisbrevkandidatene innen et lærefag skal etter det departementet uttaler følge den lokalt fastsatte læreplanen, og planene er således ikke ment å være individuelt tilpasset. Med mange slike lokalt utviklede læreplaner, åpnes det opp for en lokal tilpasning, og ikke til standardisering, verken av læreplaner eller av dokumentasjon. Slik Akershus fylkeskommune ser det vil dette medføre økonomiske konsekvenser for skoleeier. Dette bør det tas høyde for i det videre arbeidet. Andre kommentarer Praksiskandidater: Det bør gå klart fram av loven hvorvidt praksisbrevlærlinger skal kunne ta praksisbrevprøven som praksiskandidat. Vi viser i denne sammenheng til merknadene til oppll 4-1 (fra Ot.prp. nr. 44 ( ) der det slås fast at voksne kan inngå opplæringskontrakt, men at praksiskandidater ikke har anledning til å ta denne formen for kompetanseprøve. Dersom praksisbrevet blir en ordning med fast definerte, nasjonale læreplaner, bør det nedfelles i lovverket hvorvidt praksisbrevprøven også kan avlegges av praksiskandidater. Med lokalt utarbeidede (og ulike) læreplaner vil dette kunne bli vanskelig. Kriterier for opptak - målgruppe: Departementet har ikke i sitt lovendringsforslag berørt kriterier for opptak til løp mot praksisbrev. Målgruppa angis å være «ungdom som ikke er motivert for ordinær opplæring i skole, men som ikke har lærevansker eller særskilte behov.» Det skal ikke være ungdom som har behov for spesialundervisning. Denne gruppa skal iflg. departementet tilbys lærekandidatordningen. Departementet viser også til at målgruppa i forsøkene var «elever som fra grunnskolen hadde dårlige resultater, høyt fravær, men som ikke hadde lærevansker, og som man antok ville kunne oppnå kompetansemålene ved en mer praktisk og motiverende opplæring.» I praksis vil det etter vår erfaring ofte være vanskelig å skille disse gruppene. At elever ikke har fått diagnostisert lærevansker, betyr ikke at slike ikke finnes. Samtidig er det slik at mange av elevene med dårlige resultater og høyt fravær fra grunnskolen vil ha store vansker med å «tette hullene» på

7 Side 7 av 7 videregående nivå. Til tross for dette har det vært tatt sterkt til orde for å gjøre praksisbrevet til en «praksisvei» helt fram til fag-/svennebrev, jf. særlig St. meld. 44. Etter Akershus fylkeskommunes syn har vi per i dag en fleksibel struktur, der andre løp enn de ordinære er nedfelt i opplæringsloven med forskrifter (jf. oppll 3-3 fjerde ledd og forskriften 6A-7). Elever med svake resultater fra grunnskolen er ofte i målgruppa for lærekandidatordningen. Dersom det viser seg at full kompetanse er innen rekkevidde, åpner loven for at en opplæringskontrakt kan konverteres til lærekontrakt, jf. oppll 4-6 første ledd. Etter vårt syn representerer dette en tilstrekkelig fleksibilitet i strukturen, og som bør kunne legge til rette for gode, alternative opplæringsløp for de elevene som trenger dette. Godkjenningsordning for utenlandsk fagopplæring Akershus fylkeskommune støtter forslaget om å opprette en nasjonal ordning for godkjenning av utenlandsk fagopplæring på videregående opplæringsnivå. Vi påpeker likevel at det er store forskjeller i organisering av yrkes- og fagopplæring. En kvalifikasjon kan tas som fagopplæring i ett land og være en yrkesopplæring i Norge, og omvendt. Av den grunn anbefaler Akershus fylkeskommune at ordningen omfatter godkjenning av utenlandsk fag- og yrkeskvalifikasjon på videregående skolenivå og ikke bare utenlandsk fagopplæring. Om sentralisering Godkjenning av utenlandsk fagutdanning bør ligge på et nasjonalt nivå. Behandling av saker av et nasjonalt organ vil ivareta: - behov for å bygge og utvikle kunnskap og kompetanse om utenlandsk fagutdanning, og med mindre kostnader enn hvis ordningen ble delegert til lokale myndigheter - likebehandling av sakene uavhengig av søkerens bosted - mulighet til å søke om godkjenning uten å være bosatt i Norge på forhånd. Dette vil ivareta behandling av saker for personer som ønsker å flytte og etablere seg i Norge med oppholdstillatelse som faglært og saker knyttet til midlertidig korttidsinnvandring fra EØS-land. Akershus fylkeskommune støtter forslaget om å delegere godkjenningsordningen til NOKUT. NOKUT har lang erfaring med godkjenning av høyere utdanning og har allerede veiledningskompetanse om eksisterende godkjenningsordninger. Sentralisering av godkjenning i NOKUT gjør informasjonen mer tilgjengelig både for veiledere og brukere. Fagkompetanse NOKUT bør ha hovedansvaret for ordningen. NOKUT bør imidlertid innhente faglig ekspertise fra de faglige rådene. De faglige rådene er sentrale i utviklingen av læreplaner og har derfor relevant kompetanse til å forstå og vurdere utenlandske læreplaner i forhold til kravene til en norsk fagarbeider. Vi tror også at denne innsikten i utenlandsk fag- og yrkesutdanning vil kunne hjelpe de faglige rådene i deres arbeid med oppdatering av de norske læreplanene. Akershus fylkeskommune støtter ikke forslaget om å innhente faglig ekspertise fra prøvenemnder. Merarbeidet som vurdering av utenlandsk utdanning vil medføre, vil trolig forsinke gjennomføring av fag- og svenneprøver i perioder. Prøvenemnder er nedsatt fylkesvis. På grunn av lokale tilpasninger av læreplanen til lokalt næringsliv, kan deler av læreplanen vektlegges ulikt fra fylke til fylke. Vurdering fra prøvenemnder kan derfor være ulik avhengig av hvilket fylke det gjelder.