Overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et selskapsorgan ved lov

Transkript

1 Overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et selskapsorgan ved lov Af advokatfullmektig, Eirik Wold Sund, Advokatfirmaet Schjødt 1 1. Innledning 1.1. Tema Artikkelen tar utgangpunkt i dommen i Rt s. 600 A. Her tok Høyesterett stilling til om en representants overskridelse av myndighet som etter eierseksjonsloven 2 eksklusivt er tillagt eierorganet, utelukker at bindende avtale kan komme i stand. Dommen er foranlediget av at styrelederen i et eierseksjonssameie selv hadde inngått avtale med sameierne i et annet eierseksjonssameie om at de skulle ha varig rett til parkering på sameiets grunn. Ifølge eierseksjonsloven 30 annet ledd bokstav c og d må en slik avtale ha tilslutning fra minst to tredjedeler av sameierne. Spørsmålet for Høyesterett var om manglende tilslutning fra sameierne alltid vil utelukke bindende avtale med grunnlag i legitimasjonsregelen i eierseksjonsloven 43 fjerde ledd. Med andre ord: Vil en slik avtale automatisk bli ugyldig som følge av manglende personell kompetanse? Fordi eierseksjonsloven i stor utstrekning bygger på legitimasjonsregelen i aksjeloven 6-33, 3 1. Takk til Tore Fjørtoft PhD og Markus Hoel Lie PhD for innsiktsfulle råd og kommentarer på de ulike stadier av skriveprosessen. 2. Lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner. 3. Lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (asl.). Paragraf 6-33 i lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (asal.) har identisk innhold. måtte Høyesterett også ta stilling til innholdet i denne regelen. Spørsmålet om avtalebinding hvor en representant inngår en avtale vedkommende ikke har rett til å inngå, er en klassisk problemstilling. Situasjonen der representanten disponerer utover det han er berettiget til ved å inngå en avtale uten nødvendig beslutning i eierorganet, har imidlertid i motsetning til i Norden for øvrig vært lite behandlet i norsk rett. 4 Rt s. 600 A er derfor viktig, prinsipiell og rettsavklarende for dette spørsmålet. 5 På denne bakgrunn vil en vurdering av dommens premisser være interessant. Før dette gjøres, vil jeg si noe om det spesielle rettskildebildet i saken (punkt 1.2), trekke opp noen utgangspunkter (punkt 2), og redegjøre for de hensyn som gjør seg gjeldende (punkt 3). Etter at dommens premisser er analysert (punkt 4), vil jeg gi noen avsluttende bemerkninger (punkt 5). 4. Markus Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, Tromsø 2011 s. 130 flg. drøfter imidlertid tilnærmet samme problemstilling ved representasjon av kommuner. 5. Dommen er omtalt i Tore Bråthen: Ugyldighet når styret, firmategner eller daglig leder i aksjeselskaper overskrider sin myndighet betydningen av «redelighetskravet» i aksjeloven 6-33, i Ugyldighet i privatretten Minnebok for Viggo Hagstrøm, Oslo 2016 s Se også Linn Anker Sørensens omtale av avgjørelsen i "Legitimasjonsvirkning av avtale inngått av styreleder Rt s. 600", Nytt i Privatretten, 2015 nr. 3. Side 66 NTS Nr. 2/3 2016

2 Eirik Wold Sund 1.2. Trekk ved rettskildebildet Som det vil fremgå av analysen av Rt s. 600 A, spiller lovhistorikken en viktig rolle. 6 Eierseksjonsloven 43 fjerde ledd bygger på et forslag til en tilsvarende bestemmelse i proposisjonen til en endringslov til aksjeloven av Proposisjonen er en del av den spesielle forhistorien til nåværende aksje- og allmennaksjelov. I NOU 1992: 29 ble det av den opprinnelige Aksjelovgruppen foreslått å innføre to former for aksjeselskap henholdsvis aksjeselskap (kalt privat aksjeselskap) og allmennaksjeselskap (kalt offentlig aksjeselskap) som skulle reguleres i samme lov. Justisdepartementet fulgte opp forslaget i Ot.prp. nr. 36 ( ), men Stortingets justiskomité mente at de to formene for aksjeselskaper burde reguleres i to separate lover. 8 Odelstinget fattet dermed 9. mai 1995 vedtak om bl.a. å sende proposisjonen tilbake til Regjeringen. I mellomtiden hadde Norge undertegnet EØS-avtalen, noe som medførte at norsk aksjeselskapsrett måtte tilpasses relevant EU-rett. 9 Odelstingets vedtak inneholdt dermed også to andre punkter: For det første ble Regjeringen bedt om å fremlegge forslag til de nødvendige endringer i daværende aksjelov som følge av EØS-avtalen. 10 For det andre ble Regjeringen bedt om å legge frem forslag til to nye lover som regulerte de to formene for aksjeselskap separat. Som et resultat av vedtaket om EØS-tilpasning, ble endringsloven til aksjeloven av 1976 vedtatt. 6. For en nærmere redegjørelse av lovhistorikken, se Tore Bråthen: Om 1990-årenes norske aksjelovreform, i Krüger Andersen (red.): Selskabers organisation (København 1997) s Se Ot.prp. nr. 4 ( ) Om lov om endringer i lov 4 juni 1976 nr 59 om aksjeselskaper m.v. til lov 22. desember 1995 nr. 80 om endringar i lov av 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper m.v. 8. Se Innst. O. nr. 45 ( ) Innstilling frå Justiskomitéen om lov om aksjeselskap side Ot.prp. nr. 4 ( ) s Lov 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper. 2. Noen utgangspunkter ved myndighetsoverskridelse En representants myndighet til å inngå avtaler på vegne av aksjeselskap avhenger av flere forhold. 11 I denne artikkelen er det kun spørsmålet om avtalebinding der det er disponert i strid med preseptoriske, personelle kompetansebestemmelser i aksjelovene som skal undersøkes. Med dette menes at aksjelovene legger en type myndighet eksklusivt til et bestemt organ, hvor andre foretar en disposisjon som faller innenfor organets eksklusive myndighet. Ettersom artikkelen ikke begrenser seg til spørsmålet om et bestemt organs eller persons avtaleinngåelse på vegne av selskapet, bidrar fellesbetegnelsen "representant" til å lette fremstillingen. Ordet representant sikter da til tilfelle hvor noen så vel styret, daglig leder eller særskilt firmategner opptrer på vegne av selskapet overfor medkontrahenten. I denne sammenheng er det to trekk ved representantens kompetanse som er viktige: For det første kan kompetansen være begrenset til ulike sider ved avtaleinngåelsen, se straks nedenfor. For det andre er representantens myndighet ingen statisk størrelse. Sistnevnte kan illustreres ved at en disposisjon som representanten i utgangspunktet har rett til å foreta fordi den faller innenfor grensene for den myndighet vedkommende er gitt i loven, likevel kan ligge utenfor det representanten er berettiget til i det konkrete tilfelle. Det kan for eksempel tenkes at selskapets vedtekter eller et overordnet organ bestemmer at den aktuelle disposisjonen må foretas av et bestemt organ. Til dette kommer at et overordnet organs delegasjon eller omstendighetene for øvrig kan medføre at en myndighet som i utgangspunktet ligger hos det overordnede organet, delegeres til et underordnet. Et typisk eksempel er asl./asal tredje ledd, hvor det bestemmes 11. Synonymt med "myndighet" er det vanlig å bruke "kompetanse" eller bare "rett", og begrepene brukes her som ellers om hverandre. NTS Nr. 2/ Side 67

3 Overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et selskapsorgan ved lov at daglig leder kan ha kompetanse til å inngå avtaler som i utgangspunktet krever en kompetanse som er lagt til styret, dersom styrets beslutning ikke kan avventes uten vesentlig ulempe for selskapet. På denne bakgrunn kan det være hensiktsmessig å betegne den kompetanse representanten i utgangspunktet har som normalkompetansen, mens den kompetanse som følger av nærmere omstendigheter enten den er videre eller snevrere kan betegnes som konkret kompetanse. 12 Dette medfører at det er representantens konkrete kompetanse som avgjør i hvilken utstrekning vedkommende er berettiget til å binde selskapet i det aktuelle tilfelle. At myndigheten er begrenset til ulike sider av avtaleinngåelsen viser seg ved at representanten kan ha rett til å representere selskapet ved avtaleinngåelsen overfor medkontrahenten, men likevel ikke har rett til å beslutte at avtalen skal inngås, og vice versa. For eksempel må en del viktige disposisjoner ha grunnlag i beslutning eller godkjennelse av beslutning i generalforsamlingen. 13 Generalforsamlingen har likevel aldri kompetanse til å representere selskapet overfor medkontrahenten når avtale skal inngås. Slike avtaler må etter aksjelovene inngås ved at styret, eventuelt den eller de som har fått delegert kompetansen til å representere selskapet utad, undertegner avtalen. Og styret på sin side vil i slike tilfelle ikke ha kompetanse til å beslutte at slike avtaler skal inngås. 14 For å skille disse sidene av myndighetsutøvelsen, kan begrepsparet beslutningskompetanse og representasjonskompetanse være hensikts messig. 15 I sammenslutningsretten betegnes sistnevnte kompetanse ofte som "representasjons- 12. Se Jo Hov og Alf Petter Høgberg, Alminnelig avtalerett, Oslo 2009 s Se for eksempel asl. 3-8 første ledd, 7-1, 11-2 første ledd, første ledd, 13-3 annet ledd, 14-6 første ledd og Se forrige note. 15. Se Jo Hov og Alf Petter Høgberg, Alminnelig avtalerett, s rett". At representanten i denne egenskap normalt har rett til å foreta visse typer disposisjoner på vegne av prinsipalen, gir vedkommende et "ytre skinn av rett" eller en legitimasjon som tredjepersoner under gitte omstendigheter kan bygge på, dersom representanten overskrider sin myndighet. 3. Legislative betraktninger om overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et organ ved lov Ved spørsmålet om prinsipalen skal bindes av representantens myndighetsoverskridelse, står to grunnleggende hensyn mot hverandre. 16 Selskapet har på den ene side behov for et vern mot at representanten misbruker sin kompetanse på en slik måte at det blir bundet til avtaler det ikke ønsker å inngå. Selskapet må ha mulighet til å avgrense representantens oppdrag på en effektiv måte. 17 På den annen side står hensynet til at den representanten har disponert overfor skal kunne innrette seg etter representantens legitimasjon. Det grunnleggende spørsmålet ved myndighetsoverskridelse er dermed hvem som er nærmest til å bære risikoen ved urettmessig opptreden fra representantens side. I denne avveiningen vil et sentralt spørsmål være i hvilken grad medkontrahenten har mulighet til å oppfatte at disposisjonen innebar en myndighetsoverskridelse. Dette vil avhenge av hvor synlig grensene for representantens myndighet var på disposisjonstidspunktet, og kan betegnes som publisitetshensynet. Dersom myndighetsoverskridelsen er vanskelig å oppdage, er hans forventning om at prinsipalen er bundet av representantens disposisjon, mer beskyttelsesverdig enn der myndighetsoverskridelsen er enklere å oppdage: At medkontrahenten ikke registrerte at representanten gikk ut over sin be- 16. Se til dette og det følgende den utførlige drøftelsen hos Markus Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, s. 18 flg. 17. Markus Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, s. 20. Side 68 NTS Nr. 2/3 2016

4 Eirik Wold Sund myndigelse, vil lettere kunne tilskrives han som aktsomt og redelig, jf. asl./asal For medkontrahenten vil det i utgangspunktet være vesentlig enklere å avdekke representantens kompetansegrense hvor den fremgår av loven, enn hvor den fremgår av interne forhold hos selskapet, for eksempel av instruks fra overordnet organ. 18 At publisitetshensynet ivaretas på en god måte ved angivelse av et organs myndighet i loven, må imidlertid nyanseres. Om representantens myndighet er angitt i en skjønnsmessig og uklar bestemmelse, vil publisitetshensynet være dårligere ivaretatt, da det for medkontrahenten kan fremstå som usikkert om den aktuelle disposisjon objektivt faller innenfor den kompetanse det aktuelle organ har. Dersom lovens ordning også er slik at det kan være et stort sprik mellom representantens normale og konkrete kompetanse, slik det for eksempel er for daglig leder, jf. asl./asal og 6-32, vil dette forsterke usikkerheten hos medkontrahenten. Ved bestemmelser i loven som på en klar måte gir et organ eksklusiv myndighet til å treffe visse beslutninger, vil imidlertid publisitetshensynet være godt ivaretatt. 19 I hensynet til å verne medkontrahenten mot innsigelser fra prinsipalen ligger imidlertid også et ønske om å gjøre omsetningslivet effektivt og forutberegnelig. Jo flere innsigelser rettsreglene hjemler, desto mer risikabelt og byrdefullt vil det fremstå for medkontrahenter å inngå avtaler med den prinsipal som omfattes av de aktuelle reglene. Dette kan gå utover potensielle medkontrahenters lyst til å inngå rettshandler med 18. Markus Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, s. 20. Denne nyansen anerkjennes også internasjonalt, se EU-domstolens dom i sak C-104/96, Rabobank, premiss 23 om forskjellen mellom kompetansegrenser angitt i lov, og de som følger av selskapsinterne forhold. 19. Slik Ola Åhman, Behörighet och befogenhet i aktiebolagsrätten, Uppsala 1997, s. 164 og Lennart Lynge Andersen og Peer Schaumburg-Müller, Tegning og Fuldmagt, Fredriksberg 2010 s. 80. aksjeselskap, noe som vil gjøre aksjeselskapsinstituttet mindre velfungerende. På den annen side kan vidtgående regler i den motsatte retning virke negativt på omsetningslivet rundt aksjeselskap. Aksjelovene fordeler kompetanse til forskjellige organer ut fra en tanke om hva som gir en hensiktsmessig, effektiv og forsvarlig drift. En mulighet for bundethet utover denne kompetansefordelingen, innebærer en uthuling av dette regelverket. Hvis representanter som etter loven ikke er gitt myndighet til å foreta de aktuelle disposisjoner, likevel kan forplikte selskapet selv i de viktigste avtaler som er tillagt aksjonærene ved preseptorisk lovbestemmelse, kan det føre til at kompetansefordelingen mellom organene nærmest blir illusorisk. 20 I alle fall for de viktigste disposisjoner ville en mulighet for en manglende sammenheng mellom deltakelsen i selskapet og påvirkningsmuligheter på dets drift, gjøre det mindre attraktivt å organisere seg i aksjeselskap. På denne bakgrunn ser man som ofte ellers at en reservasjonsløs henvisning til omsetningslivets interesser gir liten veiledning i de fleste tilfelle ved myndighetsoverskridelse. Men også for omsetningslivets interesser vil det være en vesentlig forskjell mellom disposisjoner som etter klare lovbestemmelser betinges av beslutning eller godkjennelse av et organ, og de disposisjoner som ligger utenfor et organs normalkompetanse, men som kan omfattes av dets konkrete kompetanse. Klare grenser for selskapsorganers kompetanse vil selv bidra positivt til omsetningslivet i form av forutberegnelighet. 21 Publisitetshensynet tilsier derfor at det bør etterstrebes å utforme regler som klarest mulig angir de respektive representanters myndighet. Men på grunn av hensynet til effektiv drift av sammenslutningen, typisk at kompetanse bør 20. Åhman, Behörighet och befogenhet i aktiebolagsrätten, s Åhman, Behörighet och befogenhet i aktiebolagsrätten, s NTS Nr. 2/ Side 69

5 Overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et selskapsorgan ved lov kunne delegeres, og de rettstekniske vanskeligheter det fører med seg presist og klart å angi enhver myndighet, er det ikke alltid praktisk gjennomførbart. 22 Behovet for å delegere eller tilpasse kompetanse er derfor et argument for å gi medkontrahenten det vern som ligger i en legitimasjonsregel. 23 Ved slik adgang til delegasjon eller tilpasning vil det nemlig bero på interne forhold hos selskapet om kompetanse er delegert eller innskrenket. Publisitetshensynet taler derfor med tyngde for en forskjellsbehandling av overskridelse av myndighet som etter klare lovbestemmelser eksklusivt er tillagt et organ, og overskridelse av myndighet som er tillagt et organ ved lov, men hvor myndigheten kan delegeres eller tilpasses. Hensynet til notoritet er også generelt relevant for spørsmålet om og i hvilken utstrekning det bør oppstilles en legitimasjonsregel. 24 Hoel Lie fremhever at hvor det i ettertid med stor sannsynlighet kan fastslås hvor kompetansegrensen gikk på disposisjonstidspunktet, har medkontrahenten mindre behov for beskyttelse mot representantens kompetanseoverskridelse. I slike tilfelle er nemlig mulighetene små for at prinsipalen i ettertid "dikter opp" begrensninger i representantens rett. I motsatt tilfelle vil den medkontrahent som inngår avtale med en representant med en potensielt uklar kompetansegrense, ha et større behov for beskyttelse. Her vil det være en fare for at en anført kompetanseoverskridelse ikke er reell. 25 Også her vil det imidlertid være en forskjell mellom overskridelse av myndighet som ved klart formulerte lovbestemmelser eksklusivt tillegger myndigheten til bestemte organ, og tilfelle hvor det ikke er delegert kompetanse 22. Se for eksempel daglig leders kompetanse etter asl./asal Markus Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, s Markus Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, s Markus Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, s. 20. til å disponere slik det er gjort, men hvor det kunne vært delegert slik kompetanse. I førstnevnte tilfelle vil kompetansegrensen ligge fast, mens det i sistnevnte tilfelle er en mulighet for at selskapet uriktig hevder at den nødvendige kompetanse ikke er delegert eller at normalkompetansen er innskrenket som følge av intern instruks, for å komme seg unna ugunstige disposisjoner. Denne usikkerheten aksentueres dersom bestemmelsen representanten utleder sin rett fra, er skjønnsmessig formulert, se for eksempel utformingen av asl./asal og 6-32 om daglig leders myndighet. Hvor beskyttelsesverdig prinsipalens behov for å unngå misbruk av kompetanse er, vil avhenge av hvilken kontroll denne har over representantens legitimasjon. 26 Dette hensynet kan best illustreres i sammenheng med prevensjonshensynet, som i rettslitteraturen er blitt trukket frem som relevant for spørsmålet om det kan oppstilles en legitimasjonsregel. 27 Legitimasjonsreglene bør utformes slik at de i størst mulig grad hindrer konflikt, og et hjelpemiddel for å oppnå dette kan være å gi regler som gir prinsipalen en oppfordring om å sørge for at de representanter som for omverdenen kan fremstå legitimert, faktisk har en myndighet som er sammenfallende med legitimasjonen. Om prinsipalen ikke benytter seg av de muligheter han med rimelighet bør benytte til å sørge for kontroll med representantens legitimasjon, kan rettsordenens statuering av bindende avtale ses på som en sanksjon mot uønsket atferd. 28 Som vist i punkt 2, er det imidlertid aksjelovenes ordning at generalforsamlingen aldri har representasjonskompetanse. Selskapet har derfor ingen mulighet til å sørge for at det er sammenfall mellom rett og legitimasjon ved av- 26. Markus Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, s. 21 med videre henvisninger. 27. Markus Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, s. 21 med videre henvisninger. 28. Markus Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, s. 22. Side 70 NTS Nr. 2/3 2016

6 Eirik Wold Sund taleinngåelser som betinges av beslutning i generalforsamlingen. Prevensjonshensynet tilsier derfor ikke at det bør oppstilles en legitimasjonsregel ved overskridelse av generalforsamlingens eksklusive myndighet. Denne gjennomgangen viser hvilke hensyn som kan inngå i vurderingen av om det bør oppstå bindende avtale som følge av legitimasjonsvirkninger. Gjennomgangen viser også at hensynene ikke vil være statiske størrelser i den betydning at et hensyn alltid taler for én og samme løsning. Gjennomgangen gir likevel grunnlag for å hevde at det for spørsmålet om avtalebinding ved overskridelse av klare preseptoriske kompetanseregler, taler hensynene for at det i svært stor utstrekning bør statueres ubundethet. Dette gjør at overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et organ ved lov kommer i en særstilling i forhold til annen type myndighetsoverskridelse, så som overskridelse av delegerbar lovfastlagt kompetanse. 4. Dommen i Rt s. 600 A 4.1. Lovteksten i det opprinnelige forslaget I dommens avsnitt 31 tok Høyesterett for seg noen uttalelser i eierseksjonslovens forarbeider som viser til at eierseksjonslovens legitimasjonsregel er "formet etter mønster" fra aksjeselskapsloven , slik den var foreslått endret i Ot.prp. nr. 4. ( ). 29 Avsnitt gir derfor en kortfattet oversikt over lovhistorien bak forslaget til asl i Ot.prp. nr. 4 ( ). I proposisjonen foreslo departementet til dels å fravike de tidligere forslagene til bestemmelsen. Den opprinnelige Aksjelovsgruppens forslag innebar at lovens legitimasjonsregel skulle avgrenses mot tilfelle hvor et selskapsorgan 29. Henvisningen til aksjelovens regel er muligens enda mer direkte i spesialmerknadene til bestemmelsen. Her uttales det nemlig at "[b]estemmelsen svarer til aksjeselskapsloven 8-15 slik denne lyder etter forslag til endringer i Ot.prp. nr. 4 ( )" (min kursivering), se Ot.prp. nr. 33 ( ) s overskred den myndighet det var tildelt i loven. 30 Forslaget hadde sin bakgrunn i Aksjelovgruppens forståelse av EUs første selskapsdirektiv art. 9 nr. 1 første ledd. 31 Denne forståelsen av direktivbestemmelsen ble opprinnelig støttet av Justisdepartementet. 32 Direktivbestemmelsen lyder: "Et selskab forpligtes over for tredjemand ved sine organers handlinger, selv om disse handlinger ikke omfattes af selskabets formål, medmindre handlingerne ligger uden for de beføjelser, som ifølge loven er tillagt eller kan tillægges disse organer." Bortsett fra sak C-104/96, Rabobank, foreligger det ingen praksis fra EU-domstolen som tar stilling til bestemmelsens rekkevidde. Denne avgjørelsen slår imidlertid bare fast at det er opp til medlemstatene selv å bestemme virkningene av at en disposisjon er foretatt av en daglig leder som er inhabil til å foreta den aktuelle disposisjonen. 33 Ifølge direktivets fortale er et av hovedformålene å beskytte medkontrahentens interesser. Det er likevel nærliggende å tolke ordlyden slik at i alle fall overskridelse av den myndighet som organet overhodet kan være i besittelse av etter loven, utgjør en objektiv grense for organets legitimasjon, slik at avtaler i strid med dette automatisk blir ugyldig NOU 1992: 29 side 142 og forslaget til Dir. 68/151/EØF. Direktivet er nå videreført som dir. 2009/101/EF uten realitetsendringer for så vidt gjelder art. 9, se Peter Biering m.fl., Karnovs EU-samling, 12. utgave, København 2013 s annen spalte. 32. Ot.prp. nr. 36 ( ) s. 16, 214 og forslaget til Erik Werlauff, EU-Selskabsrett, 3. utgave, København 2002 s For så vidt gjelder art. 9 første ledd har EU-domstolen lagt til grunn at det må tas utgangspunkt i ordlyden for å fastslå det nærmere innholdet i bestemmelsen, se sak C-104/96, Rabobank, premiss 22. NTS Nr. 2/ Side 71

7 Overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et selskapsorgan ved lov Slik er bestemmelsen ikke bare forstått i sentral EU-selskapsrettslig teori, men forståelsen er også lagt til grunn av bl.a. Sverige, Danmark, Tyskland og England. 35 Årsaken til at direktivbestemmelsen har fått formuleringen "som organene er tillagt eller kan tillegges etter loven", er at enkelte medlemstater i EU (da EF) fastlegger myndigheten til de ulike organene i selve loven, mens andre nøyer seg med å sette en ytre ramme i loven hvor det innenfor lovens rammer er opp til selskapet selv å bestemme de respektive organenes myndighet. 36 Uansett rettssystem skal altså de lovfastlagte grensene for den myndighet organet overhode kan ha etter loven, utgjøre en objektiv grense for selskapsorganenes legitimasjon. Disposisjoner som overskrider disse grensene, kan ikke bli bindende for selskapet, uansett om medkontrahenten er i god tro. 37 Dette viser sammen med de reelle hensyn som er gjennomgått i punkt 3, at overskridelse av preseptoriske, personelle kompetanseregler kommer i en særstilling i forhold til annen myndighetsoverskridelse, for eksempel et organs egen overskridelse av den myndighet organet er tillagt i loven (normalkompetanse). De organ som ikke har fått den nødvendige kompetansen i loven, kan heller aldri ha den, og det er noe medkontrahenten kan få kunnskap om bare ved 35. Se Jytte Thorbeck, Aktieselskabsorganernes kompetence i EF, Holte 1973 s med videre henvisninger til kontinental rettslitteratur og Erik Werlauff, EU-Selskabsrett, s Se den utførlige gjennomgangen hos Åhman, Behörighet och befogenhet i aktiebolagsrätten, s , med oppsummeringen på s. 113 når det gjelder rettstilstanden i de nevnte landene. 36. Se Jytte Thorbeck, Aktieselskabsorganernes kompetence i EF, s med videre henvisninger. 37. Jytte Thorbeck, Aktieselskabsorganernes kompetence i EF, s ; Åhman, Behörighet och befogenhet i aktiebolagsrätten, s. 71 og Erik Werlauff, EU-Selskabsrett, s å lese loven. 38 Publisitets- og notoritetshensynet er med andre ord godt ivaretatt. På denne bakgrunn foreslo den opprinnelige Aksjelovgruppen at legitimasjonsregelen skulle lyde: "Har noen som etter 9-19 og 9-21 representerer selskapet utad, ved disposisjon på vegne av selskapet overskredet sin myndighet, er disposisjonen bindende for selskapet, med mindre den som representer selskapet: 1. har handlet ut over sin myndighet etter bestemmelser i denne lov [ ]". 39 Departementet foreslo en bestemmelse med nær identisk ordlyd, men med små redaksjonelle endringer: "[H]vis ikke den som representerer selskapet [ ] har handlet ut over den myndighet vedkommende er tillagt etter loven [ ]". 40 (mine kursiveringer) Departementet hadde ingen kommentarer til de redaksjonelle endringene, og i lys av at departementet uttalte at det "støtter Aksjelovgruppens forståelse av direktivet, jf. lovutkastet 7-22", må dette innebære at forslaget ikke tok sikte på noen realitetsendring i forhold til Aksjelovgruppens forslag. 41 Høyesterett viser i dommens avsnitt 32 til at disse forslagene ville medført at "selskapet ble ubundet overfor medkontrahenten i tilfelle hvor selskapet har inngått avtale som etter loven er betinget av godkjennelse av generalforsamlingen når slik godkjennelse mangler" (min kursivering). Denne gjengivelsen er for så vidt korrekt, og må ses i sammenheng med at saken 38. Se EU-domstolens formulering i sak C-104/96, Rabobank, premiss NOU 1992: 29 s. 240 annen spalte. 40. Ot.prp. nr. 36 ( ) s. 282 annen spalte. 41. Ot.prp. nr. 36 ( ) s. 16. Også Høyesterett legger dette til grunn i avsnitt 32. Side 72 NTS Nr. 2/3 2016

8 Eirik Wold Sund har sin bakgrunn i at en representant har beveget seg inn på eierorganets eksklusive myndighetsområde. En mer nyansert gjengivelse hadde likevel vært ønskelig fordi det i avsnitt 33 vises til at forslaget senere ble fraveket av departementet. Forståelsen av disse opprinnelige forslagene får nemlig betydning for hva man skal legge i at departementet senere gikk bort fra ordlyden i de opprinnelige forslagene, på grunn av en fornyet forståelse av direktivet. Unntaksbestemmelsen i forslagene var ikke utformet først og fremst med tanke på overskridelse av myndighet som etter loven eksklusivt er tillagt generalforsamlingen, slik førstvoterendes gjengivelse kan gi inntrykk av. Forslaget tok primært sikte på å gi en bestemmelse om at allerede et organs overskridelse av normalkompetanse automatisk skulle medføre ugyldighet. Dette følger for så vidt av formuleringen "den myndighet vedkommende er tillagt etter loven", men det kommer tydeligst frem i spesialmerknadene til bestemmelsen: "Paragrafen oppstiller to unntak fra det nevnte utgangspunktet [selskapsorganenes disposisjoner binder selskapet også ved myndighetsoverskridelse]. Etter nr 1 er selskapet bundet [sic skal være ubundet] dersom den som har representert selskapet, har handlet utover den myndighet vedkommende er tillagt etter loven. Styrets og daglig leders myndighet er regulert i utkastet 7-9 og Også bestemmelser i loven som gir et annet selskapsorgan eksklusiv myndighet til å treffe visse beslutninger, kan få betydning i forhold til bestemmelsen. Utkastet innebærer for eksempel at det bare er generalforsamlingen som kan treffe beslutning om vedtektsendring, fusjon, oppløsning, m.v. Dersom styret inngår en avtale som angår denne typen beslutninger, reguleres forholdet av unntaksregelen i nr 1". 42 (min kursivering) 42. Ot.prp. nr. 36 ( ) s Formålet med unntaksregelen var altså å ramme allerede et organs overskridelse av normalkompetanse, slik at den samme regelen for overskridelse av preseptoriske kompetansebestemmelser ble en naturlig forlengelse av dette. En regel om at organets overskridelse av normalkompetanse automatisk skal medføre ugyldighet, er et vesentlig større inngrep i vernet av medkontrahentens interesser enn en tilsvarende regel for overskridelse av preseptoriske kompetanseregler. Ved førstnevnte myndighetsoverskridelse er publisitets- og notoritetshensynet vesentlig dårligere ivaretatt. 43 I lys av de kommende premissene, hvor det vises til at departementet fravek sitt eget og Aksjelovgruppens opprinnelige forslag, kan det derfor rettes innvendinger mot førstvoterendes noe unyanserte gjengivelse av de opprinnelige forslagene i avsnitt 32. I avsnitt 33 viser førstvoterende nemlig til at det i Ot.prp. nr. 4 ( ) ikke ble foreslått å "innføre unntak fra legitimasjonsregelen for tilfeller hvor representanten handlet utover sin myndighet etter bestemmelser i loven". Førstvoterende viser i den forbindelse til at departementet var usikker på hvilken løsning som burde velges. Som følge av den nye forståelsen av direktivet fant imidlertid departementet nå at "man i all hovedsak kan opprettholde ordlyden i gjeldende 8-15". 44 Denne lød slik: "Har noen som etter 8-12 eller 8-13 representerer selskapet utad, ved disposisjon på vegne av selskapet overskredet sin myndighet, er disposisjonen ikke bindende for selskapet dersom selskapet godtgjør at medkontrahenten innså eller burde innse at myndigheten ble overskredet og det derfor 43. Se punkt Se Ot.prp. nr. 4 ( ) s. 32 første spalte. Forslagets bestemmelse ble vedtatt ved endringsloven. Den ble også videreført uendret i nåværende aksje- og allmennaksjelovs legitimasjonsregel i 6-33, jf. NOU 1996: 3 s , jf. Ot.prp. nr. 23 ( ) s NTS Nr. 2/ Side 73

9 Overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et selskapsorgan ved lov ville stri mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende." Unntaksregelen i de tidligere forslagene ble med dette tatt ut. Da det opprinnelige endringsforslaget ikke ble videreført, er det i lys av uttalelser i proposisjonen på det rene at en annen rettstilstand enn den som fulgte av de opprinnelige forslagene var tilsiktet. 45 Ettersom bestemmelsens ordlyd ikke inneholdt noen slags reservasjon for hvilken type myndighet eller hvilket organ som overskrider den, taler den slik førstvoterende påpeker isolert sett for at også overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et organ, omfattes av bestemmelsen. Førstvoterende mener at dette, sammen med proposisjonen lest i sammenheng, «klart [etterlater] inntrykk av at lovgiver ønsket en aksjerettslig legitimasjonsregel i samsvar med ordlyden, uten unntak for tilfeller med overskridelse av myndighet som er tillagt selskapsorganet etter loven.» 46 Med tanke på at unntaksregelen i det opprinnelige forslaget primært var gitt for å omfatte overskridelse av et organs normalkompetanse, kan det stilles spørsmålstegn ved denne tolkningen av departementets lovforslag. I punkt 4.2 skal jeg derfor analysere proposisjonen nærmere Proposisjonen til aksjelovens endringslov I avsnitt siterer førstvoterende deler av departementets begrunnelse for at de endret sin forståelse av selskapsdirektivet og dermed gikk bort fra det opprinnelige forslaget til legitimasjonsregelens ordlyd: 45. Se Ot.prp. nr. 4 ( ) s. 32 første spalte, hvor det uttales: "Departementet viser til at man da kan gå lenger i å beskytte medkontrahenten enn det man ville ha hatt adgang til, dersom man skulle legge til grunn tolkningen i Ot.prp. nr. 36 ( )." (min kursivering) 46. Avsnitt 35. "[R]ammene for administrerende direktørs myndighet etter loven er svært skjønnsmessig fastsatt, jf. 8-7 annet ledd. Det er derfor mye som taler for at man også ved overskridelse av myndighet som er tillagt selskapsorganet etter loven, lar spørsmålet om selskapet skal anses bundet eller ikke, avhenge av medkontrahentens aktsomme gode eller onde tro. Med en slik regel vil det ikke være den godtroende medkontrahentens risiko om disposisjonen objektivt sett skal anses å falle innenfor eller utenfor selskapsorganets lovbestemte myndighet". 47 (min kursivering) Førstvoterende antok at da departementet kom til at en slik regel ikke var i strid med direktivet, ble det "stående ved den løsning som ble inntatt i loven". 48 Det ble dessuten vist til at departementet ikke kunne "se noen grunn til å gi andre regler for administrerende direktørs myndighetsoverskridelse enn for andre selskapsorganers myndighetsoverskridelse". 49 Når det gjelder førstvoterendes tolkning av proposisjonen, er det egnet til å forbause at departementets uttalelser i relasjon til drøftelsens konklusjon er utelatt. Her kommer nemlig departementet med noen modifiserende uttalelser: "Departementet legger etter dette til grunn at første selskapsdirektiv ikke er til hinder for at man i den nasjonale lovgivningen fastsetter at selskapet i visse tilfeller også kan anses bundet ved overskridelse av myndighet som er tillagt et selskapsorgan etter loven. Når man legger dette til grunn, er departementet av den oppfatning at man i all hovedsak kan opprettholde ordlyden i gjeldende 8-15." 50 (min kursivering) 47. Se Ot.prp. nr. 4 ( ) s. 31 annen spalte til s. 32 første spalte. 48. Avsnitt Ot.prp. nr. 4 ( ) s. 32 første spalte. 50. Ot.prp. nr. 4 ( ) s. 32 første spalte. Side 74 NTS Nr. 2/3 2016

10 Eirik Wold Sund Høyesterett viser ikke til disse uttalelsene selv om de kronologisk ligger mellom de andre delene av forarbeidene det siteres fra. Denne passusen gjør det vanskelig å følge førstvoterendes argumentasjon om at departementet forutsatte en legitimasjonsregel "uten unntak" ved overskridelse av myndighet tillagt et selskapsorgan ved lov. Dette gjør det også nærliggende å tolke uttalelsen om at departementet ikke kunne "se noen grunn til å gi andre regler for administrerende direktørs myndighetsoverskridelse enn for andre selskapsorganers myndighetsoverskridelse", som et ledd i begrunnelsen for valg av lovtekst, og ikke som et forsøk på å gi en fullstendig beskrivelse av rettstilstanden, se nedenfor. Formuleringen "i visse tilfeller" trekker åpenbart i en annen retning enn rettstilstanden førstvoterende gir uttrykk for i avsnitt Den viser klart at selv om ordlyden ble opprettholdt, ble det ikke forutsatt at medkontrahenten uten unntak kunne påberope seg representantens legitimasjon ved overskridelse av myndighet tillagt et organ ved lov. En annen sak er at formuleringen er noe uklar. Den sier ikke eksplisitt noe om hvilke tilfelle som var forutsatt å kunne medføre bundethet ved overskridelse av myndighet som er tillagt et selskapsorgan etter loven. 51 En nærmere analyse av proposisjonen gir imidlertid vesentlige bidrag til dette spørsmålet. Som førstvoterende påpeker i avsnitt 33, var departementet nemlig usikker på om selskapsdirektivet krevde automatisk ubundethet ved overskridelse av den myndighet organet var tillagt etter loven. Årsaken til usikkerheten var at departementet mente deres tidligere forslag var det sikreste i forhold til direktivet, men at det samtidig mente at det motsatte tolkningsalternativet materielt sett var å foretrekke. Begrunnelsen var at det første forslaget kunne "skape [ ] stor usikkerhet for medkontrahenten sær- 51. Slik også Hoel Lie, Kommunalrettslig representasjon, s lig i forhold til disposisjoner som foretas av administrerende direktør [daglig leder i nåværende lov]." 52 (min kursivering). Som følge av dette er proposisjonen i det alt vesentlige konsentrert rundt spørsmålet om daglig leders overskridelse av normalkompetanse. Dette gjør at det fremstår som høyst tvilsomt om proposisjonen forutsatte samme løsning for overskridelse av myndighet som etter loven eksklusivt er tillagt et organ, som for overskridelse av normalkompetansen til daglig leder. Slik proposisjonen er inne på, beror medkontrahentens vanskeligheter med å avgjøre om disposisjonen objektivt sett faller innenfor organets kompetanse etter loven på hvordan den aktuelle kompetansebestemmelsen er utformet. Departementet går imidlertid ikke nærmere inn på dette, men nøyer seg med å vise til at "[d]isse tolkningsmomentene [angivelsen av daglig leders normalkompetanse og direktivets formål] tilsier [ ] at det må være forsvarlig å tolke direktivet slik man har gjort i Sverige (min kursivering)". 53 I Sverige var og er Publisitetsdirektivets art. 9 nr. 1 første ledd forstått slik at det aldri kan oppstå bundethet for selskapet ved overskridelse av myndighet som etter loven eksklusivt er tillagt et bestemt organ. 54 At departementet ikke ville holde fast ved sitt opprinnelige forslag til lovteksten, kan derfor vanskelig tolkes som at forslaget innebar en rettstilstand uten unntak for myndighet eksklusivt tillagt et organ ved lov. Inntrykket aksentueres, nærmest bekreftes, dersom en sammenholder dette med departe- 52. Ot.prp. nr. 4 ( ) s. 31 annen spalte. 53. Ot.prp. nr. 4 ( ) s. 32 første spalte. 54. Se SOU 1992: 83 AKTIEBOLAGSLAGEN OCH EG nederst på s. 222, Prop 1993/94: 196 nederst på s. 123 og første avsnitt på s. 125 og Sten Andersson, Svante Johansson og Rolf Skog, Aktiebolagslagen En kommentar, Del I, Stockholm 2009 kap. 8 s med videre henvisninger. NTS Nr. 2/ Side 75

11 Overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et selskapsorgan ved lov mentets uttalelse om at binding bare skulle oppstå «i visse tilfeller» ved overskridelse av myndighet tillagt et selskapsorgan ved lov. Ettersom det var daglig leders overskridelse av normalkompetanse som var gjenstand for det vesentligste av oppmerksomheten i proposisjonen, er det mye som taler for at "i visse tilfeller" tar sikte på daglig leders overskridelse av normalkompetanse. 55 Det er denne kompetansen som var skjønnsmessig angitt, noe som jo var begrunnelsen for at departementet ville åpne for binding "i visse tilfeller" ved overskridelse av myndighet tillagt et organ ved lov. En slik forståelse finner også støtte i de hensynene departementet trakk frem i relasjon til konklusjonen. Aksjelovens bestemmelser som gir anvisning på at visse avtaler må være tuftet på beslutning eller godkjennelse av beslutning i generalforsamlingen, vil, i motsetning til bestemmelsene om daglig leders normalkompetanse, medføre svært liten usikkerhet for medkontrahenten. Disse bestemmelsene er klart utformet, og gir således medkontrahenten klar beskjed om at vedkommende disposisjons gyldighet betinges av at generalforsamlingen har besluttet å inngå eller godkjenner en slik avtale. Publisitetsog notoritetshensynet er med andre ord vesentlig bedre ivaretatt ved overskridelse av myndighet som etter aksjeloven eksklusivt er tillagt generalforsamlingen, enn ved daglig leders overskridelse av normalkompetanse Aarbakke m.fl., Aksjeloven og allmennaksjeloven, s bygger trolig på samme forståelse. Disse forfatterne legger nemlig til grunn at overskridelse av daglig leders normalkompetanse omfattes av legitimasjonsbestemmelsen, se s. 543, men samtidig at 6-33 ikke gjelder ved "overtredelse av aksjelovens lovbestemte preseptoriske funksjonsfordeling mellom selskapsorganene", se s Om sistnevnte uttalelse, se nedenfor i punkt Se punkt 3. Slik også Åhman, Behörighet och befogenhet i aktiebolagsrätten, s. 164 om begrunnelsen bak den svenske regelen om at overskridelse av ikke-delegerbar myndighet automatisk fører til ubundethet for selskapet. Se Denne forståelsen av proposisjonen støttes også av uttalelser gitt i Ot.prp. nr. 55 ( ) side 48: 57 "At det medfører ugyldighet å inngå en avtale etter 3-8 uten generalforsamlingens godkjennelse, er i samsvar med det prinsipp som gjelder ellers i aksjelovgivningen ved overtredelse av ufravikelige regler om funksjonsfordelingen mellom selskapsorganene [ ]". (min kursivering) Uttalelsen gir klart uttrykk for at departementet mener at legitimasjonsregelen ikke er anvendelig ved overskridelse av myndighet som eksklusivt er tillagt et organ, og utgjør dermed et eklatant avvik fra det Høyesterett gir uttrykk for i avsnitt 34 og 35. Uttalelsene er overhodet ikke nevnt i Høyesteretts premisser. Riktignok er proposisjonen som etterarbeider til aksjelovene å regne, noe som i utgangspunktet gir den beskjeden rettskildemessig vekt. Det forekommer imidlertid høyesterettsavgjørelser hvor etterarbeider aktivt blir brukt som støtte til forståelsen av de mer autorative rettskilder. 58 Høyesterett har dessuten tidligere brukt proposisjonen som støtte for hvordan proposisjonen til aksjelovene òg Lennart Lynge Andersen og Peer Schaumburg-Müller, Tegning og Fuldmagt, s. 80 som uttaler at "[b]eskyttelseshensynet over for tredjemand krænkes således ikke herved" om den tilsvarende regelen i dansk rett. 57. Proposisjonen er gitt som følge av at Justisdepartementet ved høringsbrev 28. juni 2004 sendte på høring forslag om endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven. Bakgrunnen var at Stortingets Justiskomité i forbindelse med vedtakelsene av aksjelovene ba om at lovene skulle gjennomgå en etterkontroll når det var gått fem år siden ikrafttredelsen, se Innst. O. nr. 80 ( ) s Se gjennomgangen av Høyesteretts bruk av etterarbeider i Erik Magnus Boe, Rettskildelære under debatt, Oslo 2012 s Side 76 NTS Nr. 2/3 2016

12 Eirik Wold Sund må forstås, se for eksempel Rt s. 181 A avsnitt Denne gjennomgangen gir et klart inntrykk av at departementet ikke forutsatte at bindende avtale med grunnlag i legitimasjonsvirkninger "uten unntak" kunne komme i stand, slik førstvoterende ga uttrykk for. Det må også være like klart at overskridelse av myndighet som etter loven eksklusivt er tillagt et organ, er et tilfelle som ikke skulle omfattes av legitimasjonsbestemmelsen. Førstvoterendes tolkning av proposisjonen er dermed høyst diskutabel Juridisk teori I avsnitt tok Høyesterett for seg noen uttalelser i juridisk teori som ble brukt i partenes og underrettenes (rettslige) argumentasjon. Disse går ikke på overskridelse av myndighet tillagt et organ ved lov generelt, men på overskridelse av myndighet som etter loven eksklusivt er tillagt et organ. Aarbakke m.fl., uttaler at aksjeloven 6-33 som ble videreført uendret fra forslaget i Ot.prp. nr. 4 ( ) må "forstås slik at den ikke gjelder ved overtredelse av aksjelovens lovbestemte preseptoriske funksjonsfordeling mellom selskapsorganene. Bestemmelsen gjelder derfor ikke når et selskapsvedtak etter regler i aksjeloven må treffes av generalforsamlingen eller må godkjennes av generalforsamlingen". 60 Formuleringen hos Aarbakke m.fl. gir uttrykk for en absolutt regel om at medkontrahenten ikke kan bygge på representantens legitimasjon ved overskridelse av aksjelovens preseptoriske kompetanseregler. Den gir også anvisning på en 59. Det minnes om at departementets forslag til legitimasjonsbestemmelsen i Ot.prp. nr. 4 ( ) ble videreført uendret til legitimasjonsregelen i nåværende asl./asal. 6-33, noe Høyesterett selv bygger resonnementene på, se avsnitt 32 og Aarbakke m.fl., Aksjeloven og allmennaksjeloven, s generell regel ved slik myndighetsoverskridelse, men eksemplifiseres ved de regler som legger myndigheten til å foreta visse disposisjoner eksklusivt til generalforsamlingen. 61 Førstvoterende viste så til at Andenæs uttaler seg i samme retning ved å si at aksjeloven "inneholder visse regler som går foran 6-33", og at han videre uttaler: "Generelt kan det sies at ufravikelige regler som begrenser selskapets handlefrihet, går foran 6-33, og at det samme i stor grad gjelder regler som legger bestemte avgjørelser til bestemte organer." 62 Andenæs' uttalelser er som uttalelsene i Aarbakke m.fl. helt generelle, men likevel ikke så rigorøse, jf. formuleringen "i stor grad". Andenæs henviser imidlertid samtidig til Aarbakke m.fl., så det er tvilsomt om en kan legge noe i denne nyanseforskjellen. 63 Det som imidlertid er sikkert, er at Andenæs ikke forbeholder regelen til overskridelse av generalforsamlingens myndighet, men henviser til preseptoriske, personelle kompetanseregler generelt, slik også Justisdepartementet gjorde i den etterfølgende proposisjonen til aksjelovene. Førstvoterende oppfatter imidlertid teoriens uttalelser "[ ] først og fremst som uttrykk for at enkeltbestemmelser i aksjeloven som regulerer særlige spørsmål og i den anledning oppstiller vilkår om beslutning eller godkjennelse fra generalforsamling, kan innebære at medkontrahenten er avskåret fra å påberope seg legitimasjonsregelen i aksjeloven 6-33 når beslutning eller godkjennelse av 61. Slik er uttalelsene også tolket i Ot.prp. nr. 55 ( ) s. 48 annen spalte. 62. Andenæs, Aksjeselskaper & Allmennaksjeselskaper, Oslo 2006 s Se Andenæs, Aksjeselskaper & Allmennaksjeselskaper, s. 397 i note 32. NTS Nr. 2/ Side 77

13 Overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et selskapsorgan ved lov generalforsamling mangler, enten en vil se dette som utslag av lex specialis eller forankre løsningen i innskrenkende tolkning av 6-33". 64 (mine kursiveringer) Som nevnt avgir begge forfatterne helt generelle uttalelser om at brudd på aksjelovens preseptoriske kompetanseregler utelukker bindende avtale. Det er vanskelig å finne holdepunkter i uttalelsene om at de bare går på enkeltbestemmelser vedrørende generalforsamlingen som kan avskjære avtale med grunnlag i legitimasjonsvirkninger. Uttalelsene er som sagt ikke forstått slik av Justisdepartementet, og heller ikke av underrettene. 65 Videre synes førstvoterende å mene at de siterte uttalelsene gir uttrykk for at medkontrahenten kan være avskåret fra å påberope seg legitimasjonsregelen. Uttalelsene til Aarbakke m.fl. er imidlertid ikke utformet slik at de gir anvisning på en fakultativ regel, snarere en regel om at bindende avtale ved overskridelse av preseptoriske kompetanseregler absolutt er utelukket. Det eneste holdepunktet for at noen av uttalelsene ikke gir anvisning på en absolutt regel, er formuleringen "i stor grad" hos Andenæs. Som nevnt ovenfor, er det imidlertid tvilsomt hvor mye en kan legge i dette da han samtidig viser til Aarbakke m.fl. Årsaken til førstvoterendes noe modifiserende tolkning av teoriens uttalelser, er nok at de ikke samsvarer med den rettstilstand førstvoterende gir uttrykk for i avsnitt 40, se nedenfor i punkt 4.5. Tolkningen er nok derfor et forsøk på å harmonisere teoriens uttalelser med den rettstilstand han mener lovtekst og forarbeidene tilsier Rettspraksis Det foreligger ikke noen øvrig norsk rettspraksis som går nærmere inn på spørsmålet om ei- 64. Avsnitt LB s. 6 og TOSLO s. 4 (sidetall fra utskrift). erseksjonslovens eller aksjelovens legitimasjonsregel kan anvendes ved overskridelse av preseptoriske, personelle kompetanseregler. Årsaken er nok langt på vei at det dreier seg om temmelig uvanlige forhold når noen selv foretar de disposisjoner som eksklusivt er tillagt eierorganet ved lov. 66 Avslutningsvis i avsnitt 39 viser førstvoterende imidlertid til at det foreligger avgjørelser hvor det er lagt til grunn "slike begrensninger i legitimasjon ved myndighetsoverskridelse" for aksjelovens legitimasjonsregel, og trekker frem Rt s A som eksempel. Da uttalelsene er gitt i relasjon til hans tolkning av teorien, er det naturlig å forstå førstvoterende slik at han mener at avgjørelsen er et eksempel på at det kan forekomme særregler i aksjeloven som kan avskjære medkontrahenten fra å påberope seg aksjelovens legitimasjonsregel. Høyesterett gikk imidlertid ikke nærmere inn på denne dommen, noe som synes hensiktsmessig all den tid den ikke inneholder noen vurdering av aksjelovens legitimasjonsregel og således ikke sier noe om tolkningsspørsmålet vi her står overfor Konklusjon I dommens avsnitt 40 gir førstvoterende uttrykk for at han mener at det på tross av nevnte teori og høyesterettsavgjørelse, er "[ ] vanskelig å se det annerledes enn at lovtekst og forarbeider medfører at legitimasjonsregelen i 6-33 i utgangspunktet omfatter også tilfeller med overskridelse av myndighet som tilligger et annet selskapsorgan ved preseptorisk lov". 66. Erik Werlauff, EU-Selskabsrett, s Rt s A gjaldt spørsmålet om gyldigheten av styrets tildeling av aksjer mot tinginnskudd når fullmakten fra generalforsamlingen ikke omfattet dette. Høyesterett kom til at disposisjonen ikke var bindende på bakgrunn av andre regler enn 6-33, se dommens s Side 78 NTS Nr. 2/3 2016

14 Eirik Wold Sund Førstvoterende tolket dermed teoriens standpunkt noe innskrenkende som følge av den rettstilstand han mener lovtekst og forarbeider taler for. Dette er i seg selv i tråd med alminnelige rettskildeprinsipper for vekting og avveining av rettskildefaktorer. Men når det har sitt grunnlag i en høyst tvilsom fortolkning av Ot.prp. nr. 4 ( ), fremstår konklusjonen som diskutabel. Avsnitt 40 avsluttes med at førstvoterende opplyser om at han ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på i hvilken utstrekning det må gjøres unntak fra dette utgangspunktet etter den någjeldende aksjeloven. Årsaken er at eierseksjonsloven 43 fjerde ledd skulle svare til forslaget til 8-15 i proposisjonen til endringsloven til den gamle aksjeloven. Et forslag som førstvoterende kom til at "i utgangspunktet også omfatter overskridelse av myndighet som tilligger et selskapsorgan etter loven", se avsnitt 41. Dette måtte etter førstvoterendes mening legges til grunn ved tolkningen av eierseksjonsloven 43 fjerde ledd, også med henblikk på vedtak som etter loven eksklusivt tilligger sameiermøtet. På denne bakgrunn konkluderte førstvoterende i avsnitt 43 med at "[ ] lagmannsretten [har] tatt feil når den kom til at eierseksjonsloven 43 fjerde ledd ikke omfatter overskridelse av myndighet som tilligger sameiermøtet etter loven 30 andre ledd". Det er grunn til å stille seg undrende til Høyesteretts resonnement i relasjon til konklusjonen. I avsnitt 41 er det uklart om det argumenteres med myndighet som er tillagt et organ ved lov, men som kan delegeres, eller myndighet som etter loven eksklusivt er tillagt et organ. Førstvoterende viser nemlig til at han ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på i hvilken utstrekning det eventuelt må gjøres unntak fra utgangspunktet om at legitimasjonsbestemmelsen i nåværende aksjelov kommer til anvendelse ved overskridelse av preseptoriske regler. Begrunnelsen er at han kom til at forslaget til 8-15 i proposisjonen til endringsloven som eierseksjonslovens regel svarer til "i utgangspunktet også omfatter overskridelse av myndighet som tilligger et selskapsorgan etter loven", uten at det sies noe om de preseptoriske kompetansereglene som nevnes i avsnitt 40. På denne bakgrunn synes det som førstvoterendes resonnement hviler på at eierseksjonslovens legitimasjonsregel også er anvendelig ved overskridelse av preseptoriske kompetanseregler, fordi forslaget til daværende 8-15 "i utgangspunktet" omfatter overskridelse av myndighet tillagt et organ ved lov, men som kan delegeres. Innvendingen mot Høyesteretts formuleringer i relasjon til konklusjonen kan virke som en petitesse. Men at en legitimasjonsregel "i utgangspunktet" omfatter overskridelse av myndighet som tilligger et selskapsorgan etter loven, er ikke noe godt argument for at den også omfatter overskridelse av myndighet som etter loven eksklusivt er tillagt et organ. Formuleringen "i utgangspunktet" gir jo anvisning på at regelen ikke er unntaksfri. I lys av at overskridelse av myndighet eksklusivt tillagt et organ er den klareste og mest inngripende form for myndighetsoverskridelse, vil det være nærliggende å slutte at en slik myndighetsoverskridelse vil kunne være et unntak fra "utgangspunktet". Avsnittet må imidlertid ses i sammenheng med avsnitt 40. Her ga førstvoterende uttrykk for at legitimasjonsregelen i nåværende asl som ble videreført uendret fra 8-15 i endringsloven "i utgangspunktet" også omfatter overskridelse av preseptoriske kompetanseregler. Dette var imidlertid noe førstvoterende ikke fant det nødvendig å gå nærmere inn på, nettopp fordi 8-15 i Ot.prp. nr. 4 ( ) omfattet overskridelse av myndighet som var tillagt et organ ved lov, uten at det sies noe om de preseptoriske kompetanseskranker i loven. Argumentasjonen i relasjon til konklusjonen fremstår derfor som et sirkelresonnement, og illustrerer samtidig en generell svakhet ved NTS Nr. 2/ Side 79