Sensorveiledning EKSAMEN JUS 122. Høst 2013

Transkript

1 Sensorveiledning EKSAMEN JUS 122 Høst 2013 A. Innledning om kurset og undervisningen Erstatningsrettskurset JUS122 går over 8 uker. På kurset er det særlig fokusert på de ulike grunnvilkår om ansvarsgrunnlag. Samtidig er også spørsmål knyttet til årsakssammenheng, utmåling, medvirkning og lempning behandlet på forelesninger og i forbindelse med obligatoriske oppgaveløsninger på kurset (arbeidsgruppeoppgaver og storgruppeoppgaver). For å lette innlæringen av faget, tar undervisningen på kurset utgangspunkt i et sekstrinnsskjema for løsning av erstatningsrettslige spørsmål: 1. Grunnvilkåret om skade 2. Grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag 3. Grunnvilkåret om årsakssammenheng 4. Utmåling av erstatning 5. Skadelidtes medvirkning etter skl Lempning etter skl Mønsteret har sine pedagogiske fortrinn idet det gir studentene en form for materielt arbeidsprogram ved løsning av erstatningsrettslige spørsmål, samtidig som det bidrar til å systematisere kunnskapsstoffet. Mønsteret samsvarer også godt med hvordan Høyesterett og andre rettsanvendere oftest løser slike rettsspørsmål. Selv om mønsteret ikke så ofte adresseres direkte i dommer og andre avgjørelser, ligger det likevel under kronologien i premissene. Endelig samsvarer mønsteret med fagets indre struktur og fagets lærebøker. Det er å forvente at studenter i større eller mindre grad følger det nevnt mønsteret under eksamensbesvarelsen. Noe av prøven ligger i å tilpasse det man har lært til den konkrete, faktiske oppgaven man har for seg. Dette krever innsikt, skarpskjæringsevne og teft for hva som er tvilsomt og hva som er klart. B. Praktikumsoppgave 1. Innledning For pedagogiske formål er denne foreløpige veiledningen bygget opp omkring sekstrinnskjemaet. Samtidig må det holdes åpent for at det på visse punkter kan være fordelaktig med et avvik, en form for spesiell tilpasning av drøftelsene på bakgrunn av sakens faktum. 2. Skadevilkåret Det foreligger en tingsskade på bilen til Roy Ruud. Skaden er utvilsomt erstatningsrettslig vernet, her handler det om alminnelige reparasjonskostnader ved delskade. At denne typen skade er erstatningsrettslig vernet, er forutsatt i utmålingsregelen i skl Dette kan nevnes, men er ikke strengt nødvendig.

2 3. Ansvarsgrunnlag 3.1 Innledning Roy Ruud krever erstatning på objektivt grunnlag. Det blir da spørsmål om vilkårene for ulovfestet objektivt ansvar er oppfylt. I teorien er det omstridt om vilkårene skal anses som minstevilkår eller momenter. For studentene blir det uansett en oppgave å vurdere om de temaene som er lagt til grunn i rettspraksis kan begrunne ansvar slik saken ligger an. Om studentene velger å kalle temaene for vilkår eller momenter, bør ikke ha noen betydning for bedømmelsen. Det avgjørende er substansen, innsikten og presisjonen i drøftelsen, herunder hvordan aktuelle dommer blir brukt. Som kjent bygger det ulovfestede objektive ansvaret på en sammensatt vurdering av ulike kjennetegn ved den faktiske situasjonen som kan subsumeres vilkårene stadig, typisk og ekstraordinær risiko. Disse vilkårene flyter litt over i hverandre, og drøftelsen av den vil både i høyesterettspraksis og for andre rettsanvendere munne ut i en helhetsvurdering. I denne forbindelse er det en viss tradisjon for å vise til temaet om hvem som er nærmest til å bære risikoen, men dette temaet gir svært sjelden noen konkret veiledning. Videre kompliseres emnet av spesialvarianten «objektivt ansvar for uforsvarlig ordning», jf. Nygaards gjennomgang av ulike dommer med spesielle kjennetegn i hans fremstilling i Skade og ansvar på s De spesielle kjennetegnene er at tilfellene fyller vilkår for objektivt ansvar ( med visse modifikasjoner hva gjelder vilkåret stadig ), samtidig som det foreligger elementer av culpa; konkrete elementer i risikobildet kunne ha vært forebygget, gjerne ved enkle midler. Slike elementer forekommer i vår oppgave. I drøftelsen av om det bør pålegges ansvar, kan dommer om objektivt ansvar for uforsvarlig ordning trekkes inn. Dette kan gjøres på to ulike måter: 1) I henhold til Nygaards fremstilling og på bakgrunn av hvordan oppgaver under kurset er løst, kan man ta utgangspunkt i den aktuelle sikkerhetsmangelen i bildet, og spørre om denne fyller vilkårene for stadig, typisk og ekstraordinær risiko, jf. Nygaard s. 277: «Ein modifikasjon er at ein fokuserer på risikoen ved mangelen, i kombinasjon med vedkomande verksemd, drift eller innretning, denne reisikoen er unngåeleg, mangelen og dermed risikoen kunne ha vore fjerna eller eliminert.». Mange studenter har foretrukket denne tilnærmingen, antagelig fordi de har funnet den enklest og ryddigst. 2) En annen metode er å koble argumentene fra dommene om uforsvarlig til drøftelsen av det ulovfestede objektive ansvaret som rent risikoansvar. Det er da tale om å styrke argumentasjonen for objektivt ansvar ved hjelp av argumenter som har dekning i Høyesteretts praksis. Denne tilnærmingen samsvarer godt med den friheten i tilnærmingen Høyesterett har stått for, for eksempel i Gulvlukedommen Rt s Vi bør etter vårt skjønn være like åpne for begge disse tilnærmingene begge bør gi samme utgangspunkt for et godt resultat. Nedenfor drøftes den siste tilnærmingen først. 3.2 Ulovfestet objektivt ansvar Vi kan forvente at studentene vil finne momenter i faktum som passer til vilkårene i en sammenhengende vurdering. Nedenfor gis det noen konkrete momenter som kan være aktuelle for denne drøftelsen.

3 Tilknytning På grunn av det spesielle saksforholdet knytter interessen seg aller først til spørsmålet om Harald Haug har tilstrekkelig «tilknytning» til risikoen treet representerer, se om dette emnet Nygaard s Treet må anse som en risikoskapende ting, noe man etter rettspraksis kan bli ansvarlig for, se for eksempel Gesimsdommen Rt s. 766, som i likhet med vårt tilfelle gjelder en ulykke som følge av stillingsenergi. Haug leier bort treet år etter år. Eieren kan etter rettspraksis bli ansvarlig for en innretning selv om den er leid bort, jf. særlig Heiskrandommen Rt s. 109, hvor utleier av løftekraner ble funnet ansvarlig for at en kran brøt sammen med skade tilfølge. I dommen legges det vekt på to argumenter: For det første at den som driver med utleie av kraner må bære ansvar når skade skjer. For det annet blir det påpekt at den som eier kranen er den nærmeste til å foreta forsvarlig vedlikehold. Begge argumentene passer på Haug, idet han jo har årvisse inntekter av å leie ut treet og er den som er nærmest til å beskjære det eller ta det ned dersom det innebærer risiko. I dommen ble det lagt vekt på at leieren (et entreprenørfirma) ikke hadde hatt oppfordring til å gardere seg mot risiko. Det slår ikke helt til i vår sak, fordi Ask jo hadde en oppfordring til å unngå parkering under treet. Ask har ellers forholdt seg passiv ift. å gjøre noe med treet, og det er heller ikke naturlig uten samtykke fra en eier. Det er under disse omstendigheter vanskelig å komme til at ansvaret bare kan legges på leietaker, ikke på eier. Her kommer imidlertid inn en komplikasjon ved at Haug nærmest har latt det bli en forutsetning i avtalen om utleie at det ikke skulle være parkert biler under treet. Det blir et spørsmål om det på noen måte kan fjerne hans tilknytning til risikoen. Her må man antakelig skjære igjennom og si at når skade først skjer som følge av en farlig innretning på en eiendom som er leid ut, så kan ikke eieren være uvedkommende til risikoen. Om studenter problematiserer forutsetningen i avtalen, må det imidlertid anses positivt og honoreres. I dynamittlagerdommen ble også eier ansvarlig da solidarisk med leietaker. Dommen gjaldt et dynamittlager som gikk i luften fordi en sinnsforvirret person antente det. Fra dommens premisser om eierens tilknytning hitsettes Rt 1983 s (på s. 1057): Det neste spørsmål blir så om også Dyno kan holdes ansvarlig. Dette spørsmål må etter mitt skjønn besvares bekreftende. Jeg finner i denne forbindelse grunn til å understreke at det er Dyno som har bygd lagerbygningen, som har fått den godkjent av Sprengstoffinspeksjonen og som eier den. Den er stilt til Gol Byggs disposisjon som ledd i distribusjonen av det sprengstoff som Dyno produserer. Opplegget er for øvrig ikke spesielt for Gol: Det er generelt slik at Dyno bygger sprengstofflager på steder det er behov for det, og stiller det til disposisjon for en forhandler. Distribusjonen skjer dels gjennom forhandlere som er kommisjonærer for Dyno, dels gjennom forhandlere som kjøper sprengstoffet i fast regning. Også når representanten har forhandlerstatus, selger og fakturerer Dyno selv det sprengstoff som leveres fra lageret til storkunder. Gol Bygg var opprinnelig kommisjonær for Dyno, men gikk i 1972 etter Dynos ønske over til å kjøpe sprengstoffet i fast regning, av forretningsmessige eller andre grunner uten tilknytning til ansvarsforholdet. Forhandlerkontrakten kan som de øvrige forhandlerkontrakter oppsies med 3 måneders frist. Disse forhold gir sett i sammenheng Dyno slik tilknytning til driften av lageret at også Dyno må holdes ansvarlig for eksplosjonsskadene. Et lignende resonnement kan gjøres gjeldende i relasjon til Haug og hans inntjening gjennom utleie av jordet med påstående risikoskapende tre. Etter dette tale de beste grunner for at Haug anses å ha tilstrekkelig tilknytning til risikoen til at han kan pålegges objektivt ansvar, forutsatt at de øvrige vilkår er tilstede.

4 De fleste studenter får med hovedpoenget vedrørende tilknytning, men dette er også et punkt som skiller de beste fra de mindre gode kandidatene. Stadig risiko: Treet står på en campingplass år etter år. Selv om området under treet ikke ble leid ut i 2012 (faktum er litt uklart på dette punktet hva gjelder 2011), utgjør treet en vedvarende risiko i De hyppige stormene og det urolige været om sommeren styrker elementet av stadig risiko i betydningen overhengende fare. Reallover tilsier at gamle trær som utsettes for vind til slutt vil kunne miste sine grener. Det er noe man «i tidens medfør erfaringsmessig (må) regne med», for å sitere Stagboltdommen Rt s. 719 (på s. 720), jf. sitatet i Nygaard på s «Stadig» risiko har i teori og praksis blitt presisert slik at det må være tale om en «uunngåelig» risiko, noe som er problematisk i relasjon til vår oppgave. Det ville nemlig være mulig å sage ned eller beskjære treet, jf. faktum og diskusjonen knyttet til «uforsvarlig ordning» nedenfor. Denne omstendighet hindrer imidlertid ikke at det foreligger et element av «stadighet» frem til mangelen blir rettet, jf. Nygaards uttrykkelige presisering på s. 278, der det vises til at stadig-argumentasjon forekommer også i dommer om «uforsvarlig ordning», se Gulvlukedom Rt s og Epileptikerdom Rt s Det er derfor fullt ut rom for å komme til at treet utgjør en «stadig risiko», slik dette er forstått i rettspraksis. Vi må på dette punktet vise en viss romslighet og akseptere et spekter av løsninger. Det må etter vårt skjønn aksepteres at treet oppfattes som å representere en stadig risiko, slik arrangementet med tre på campingplass er lagt opp. Samtidig må det aksepteres at den omstendighet at risikoen kunne vært unngått blir aksentuert i en drøftelse av uforsvarlig ordning, eventuelt integrert som tilleggsargument til en ordinær drøftelse av ulovfestet objektivt ansvar, se nedenfor. Typisk risiko: Generelt er en typisk risiko ved trær at de kan falle ned eller at greiner kan falle ned. Dette er typisk i vindfulle strøk, slik forholdene er på Mørekysten. Studentene kan også peke på det typiske i at grener fra et tre kan falle ned på folk hvis treet står på et beferdet sted. Grunnen til at risikoen oppstår er at treet står på en campingplass og det typiske er da at grener faller ned på campinggjester eller deres eiendeler. Det er en realisering av den typiske risiko ved å ha gamle trær på en campingplass. Skadehendelsen er en realisering av den typiske risiko ved det arrangementet som er laget. Det må anses som positivt dersom studentene ser de elementer av typisk skadehendelse ved driften som her er nevnt. Den omstendighet at det er vind involvert, kan neppe trekke i retning av at det ikke blir objektivt ansvar. Her kan studentene eventuelt trekke inn et obiter dictum fra Mønepannesommen/Taksteindommen Rt s Høyesterett kom til objektivt ansvar for nedfall av takstein, men uttalte uttrykkelig at retten ikke tok stilling til hva resultatet hadde blitt dersom det var sterk vind som førte til at taksteinen falt ned. I denne sammenheng kan man tenke seg en litt intrikat «oversmittingseffekt», som kan anses som et spesielt vanskelig punkt i oppgaven: Haug leier ut til camping, og skade på campinggjest er typisk for det arrangementet som er laget. Det kreves en spesiell og selvstendig, kreativ argumentasjon for å vise at selve campingvirksomheten skal tale mot Haug når det gjelder «typisk» skade. Det er jo Kystcamping AS som driver campingvirksomhet, ikke Haug. Synsmåten må imidlertid være at Haug har kommersielle interesser i å leie ut jordet med det risikable treet. Når han tjener penger på utleie til campingplassdrift, kan han ikke være helt uvedkommende den risikoen som følger med nettopp dette kommersielle potensialet. Jordet ville ikke kunne

5 leies ut til samme pris for jordbruksformål, og da må Haug bære følgene av den bruken som bringer ham inntekter, jf. interessehensynet, se Nygaard s For å få frem poenget kreves det en håndtering av at treet er en ting, mens det omkringliggende området er drift. Likevel synes det klart at driften er relevant for risikoens typisitet, og at det må være mulig å bruke dette som et argument for ansvar. Haug kan på sett og vis i relasjon til ansvarsfiguren bli «identifisert» med sin leietaker, slik faktum ligger an. Det er positivt om studentene klarer å se denne implikasjonen og å formulere noe om den nevnte oversmittingseffekten, men dette kan selvsagt ikke forventes. Det er et ganske vanskelig punkt å formulere. Ingen av kandidatene til nivåkontroll har vært inne på dette. Ekstraordinær risiko: Her står studentene overfor nok en utfordring: På den ene side er det ekstraordinært for skadelidte å måtte tåle at en gren faller ned på bilen. Dersom han helt uvitende hadde parkert under treet, kunne man kanskje ha kommet til at dette var realisering av en ekstraordinær risiko, jf. særlig Gesimsdommen Rt s Man forventer at parkeringsplasser på en campingplass er trygge. Det er blant annet det man betaler for. På den annen side har Roy Ruud blitt anvist å parkere på et annet sted. Det fremgår av oppgaven at han ikke helt fikk med seg denne beskjeden. Likevel var han opptatt av å ikke skrape opp lakken på bilen ved å parkere utenfor treets nedslagsfelt, og tar tydeligvis et bevisst valg av å parkere under treet. Det blir da et spørsmål om han skal sies å ha blitt rammet av en ekstraordinær risiko. Han hadde jo alle muligheter til å verge seg selv. Det er nok derfor mulig å komme til at den risikoen som realiserte seg ikke var ekstraordinær i forhold til skadelidte Ruud, og at det derfor ikke er grunnlag for objektivt ansvar. Hvis studentene kommer til et slikt resultat, må det være akseptabelt, særlig hvis det begrunnes ut fra praksis, så som Snerasdommen RG 1985 s. 433 ( skoleelev parkerte under en sneskavl som falt ned; ingen erstatning fordi hun bevisst (tok) en sjanse, dom referert i Nygaard s. 306) eller Oksen på Stanghelle Rt s. 1485, dom referert i Nygaard på s Røykedommen Rt s er også høyrelevant fordi den viser at det å med åpne øyne ta en risiko, kan medføre at vilkår for ulovfestet objektiv ansvar ikke er oppfylt, jf. særlig dommens avsnitt 64. En del studenter nevner røykedommen, mens de øvrige dommene ikke synes å ha festet seg som relevante for problemet. Det er likevel noe uklart ut fra faktum hvor mye Ruud fikk med seg av risikoen for at grener kunne falle ned. Det kan spørres om han hadde nok viten til at det kan sies at han «bevisst.. (tok) en sjanse» eller tok en risiko av samme kvalitet som i Røykedommen. Om noen resonnerer på denne måten, må det likevel være akseptabelt i lys av et litt åpent faktum på dette punktet. Uansett er det rom for å argumentere for at Ruud selv står for den mest dominerende årsaksfaktoren i bildet, jf. f.eks. hengebrodommen Rt s. 446, selv om denne gjaldt culpaansvar. Også andre dommer om tilfeller der skadelidte har handlet uheldig og derfor må bære risikoen selv, kan trekkes inn. Fremstillingen i Lødrup, som er lærestoff hva gjeler skadelidtes forhold og dets innflytelse på culpavurderingen (Lødrup s ), nevner også Dørvriderdommen Rt s Den omstendighet at Ruud parkerte på et sted han var frarådet å parkere på, kan tale for at han ikke er i posisjon til å kreve erstatning, på samme måte som den skadelidte i dørvriderdommen. Som et tilleggsargument i retning av ansvar, kan det legges vekt på at skaden kunne ha vært unngått ved relativt enkle midler, jf. dommene om «uforsvarlig ordning», se om disse nedenfor i punkt 3.3. Det må være fullt akseptabelt at studentene velger en ordinær tilnærming til det ulovfestede objektive ansvaret, for så å supplere med argumenter fra de nevnte dommene, nærmere om dette nedenfor. Noen studenter overser imidlertid muligheten som ligger i å trekke på dommer om uforsvarlig ordning. Det går utover kvaliteten i drøftelsen.

6 Studentene bør avslutte drøftelsen av ulovfestet objektivt ansvar med en helhetsvurdering, der de ulike argumentene veies og man lander på en konklusjon. 3.3 Ulovfestet objektivt ansvar for «uforsvarlig ordning». Gjennomgangen ovenfor av vilkårene typisk og ekstraordinær kan knyttes til treet som sikkerhetsmangel, jf. Nygaards presisering vedrørende uforsvarlig ordning nevnt innledningsvis. Samtidig kan det hevdes at treet representerte en stadig risiko så lenge sikkerhetsmangelen ikke var fjernet. Det at treet ikke beskjæres eller tas ned, skaper en risiko som kunne ha vært avverget med relativt enkle midler, jf. særlig Rt s og Rt s. 388, se også en rekke andre dommer nevnt i Nygaard på s At risikoen relativt enkelt kunne ha vært fjernet, er et støtteargument for å pålegge ansvar. Det var ikke en uunngåelig risiko man stod overfor. Her er det en forskjell i at driften ikke krever at treet er der med sin fare og skadeevne, slik det ofte er ved nyttige bedrifter som pålegges objektivt ansvar, jf. vilkåret om «stadig risiko», som er nevnt ovenfor. Uansett hvordan man vinkler spørsmålet om stadig risiko, taler den omstendighet at risikoen kunne ha vært unngått, men likevel vedvarte å gjøre seg gjeldende, for ansvar. Selv om det ville ha vært visse kostnader med å skjære ned hele treet, hjelper ikke det nevneverdig for Haug. Det skal en del til for at slike utgifter er uforholdsmessige når skade først er skjedd, jf. dommen om psykiatrisk pasient Rt s En kostnad på kr kunne ikke anses som uforholdsmessig for å hindre risikoen for skade i den saken. I denne saken synes det klart at det ville ha vært et alternativ å skjære ned den grenen som var farlig dette kunne ikke anses å representere uforholdsmessige kostnader. Når det ikke er gjort noe med risikoen, står Haug i fare for å rammes av nettopp ansvarsfiguren ulovfestet objektivt ansvar for uforsvarlig ordning. 4. Årsaksvilkår Slik oppgaven er utformet, er det mindre grunn til å gjøre mye ut av spørsmål om årsakssammenheng. Det er klart nok årsakssammenheng mellom treet som risikoskapende «ting» og skaden på bilen. Treet er årsak etter betingelseslæren, det er ikke en uvesentlig årsaksfaktor, og det er ikke noe grunnlag for å foreta en rettslig avgrensning i årsakssammenheng. Studentene har blitt nøye innprentet at alle disse postene bør være med for å sikre en kvalifisert gjennomgang av erstatningsvilkårene. Om noen gjør litt for mye ut av dette sett i forhold til aktualiteten i saken, bør det ikke bedømmes som negativt. 5. Utmåling Utmålingen skjer med utgangspunkt i skl Her er det gjenanskaffelsesverdien som utgjør en hovedregel for verdsettelsen. Slik faktum lyder, er det helt naturlig å uten videre legge til grunn den oppgitte reparasjonskostnaden på kr Skadelidtes medvirkning Det må være akseptabelt at studentene tilregner Ruud alminnelig uaktsomhet, slik at tilfellet plasseres i skl Det er med andre ord rom for å komme til at Ruuds atferd ikke var så dominerende i hendelsesforløpet at ansvar på skadevoldersiden utelukkes. Studentene kan følgelig drøfte enten prinsipalt eller subsidiært om skadelidte har medvirket til skaden ved egen skyld. Når det gjelder «medvirkning», er det klart at det er faktisk årsakssammenheng mellom Ruuds parkering under treet og den skaden som skjedde. Skaden ville ikke ha skjedd dersom denne

7 handlingen tenkes borte, jf. P-pilledom II Rt s. 64. Det kan også slås fast at dette årsaksbidraget ikke var uvesentlig, jf. P-pilledom II. Det er ikke grunnlag for noen rettslig avgrensning i årsakssammenheng. For spørsmålet om Ruud har medvirket «ved egen skyld», må det tas utgangspunkt i at han først ikke lytter til instruksjonene fra Ask. Det må i alminnelighet forventes av en campinggjest at han lytter til spesielle instruksjoner han får ved ankomst, særlig instruksjoner som gjelder hans og hans families sikkerhet. Når det ikke gjøres, er det lett for at dette tilregnes ham som uaktsomhet når hans manglende oppmerksomhet fører til skade. Det fremgår av faktum at han har fått høre noe om treet, at det har vært sterk vind, at han vurderer om han skal parkere innenfor eller utenfor treets nedslagsfelt. Dette er til sammen nok opplysninger til at man kan si at han ikke tilstrekkelig har reagert på den risikoen treet representerte, og som han etter omstendighetene burde være kjent med. Det ville være mulig for Ruud å parkere annetsteds, men det gjorde han ikke. Hans handlemåte må alt i alt anses som uaktsom. For avveiningen av om det skal foretas reduksjon, har studentene fått lære at de må bruke retningslinjene i loven, så som «atferden», som refererer til skyldforhold på hver side. På dette punktet stiller vel partene nokså likt. Objektivt ansvar er strengere enn culpaansvar, men kan nok i relasjon til medvirkning mest naturlig behandles på likefot, slik at konstellasjonen taler for likedeling. Det finnes ikke rettspraksis som viser løsningen på dette punktet, men den tilsvarende avveiningen har blit foretatt i relasjon til regelen om solidarregress jf. skl. 5-3 andre ledd, se Travløpdommen (Forusdommen) Rt s. 1309, referert i Nygaard på s Her ble det lik fordeling mellom et travselskap som hadde utvist skyld i forbindelse med arrangementet og eierne av travhesten som hadde objektivt ansvar for at den løp ut og skadet en tilskuer. Når det gjelder atferdens betydning for at skaden skjedde og atferdens betydning for skadens omfang, er det vel vanskelig å si at den ene parten bør bære større risiko enn den andre. Det er heller ikke så mye å få ut av forholdene ellers, slik faktum ligger an. Vi vet ingen ting om forsikringer. Bilens forsikring dekker ikke skaden jf. bilansvarslovens avgrensningsvilkår og det faktum at det ikke er bilen som gjer skaden jf. bal. 4. Mange nevner imidlertid at det er vanlig å kaskoforsikre bilen, og det er for så vidt greit nok. Forsikringsargumentet kan neppe spille noen rolle på skadevoldersiden. Synspunkter om sosialt forsvarlig er ikke relevant for en tingsskade med så lavt erstatningsbeløp. Hvis man først kommer til at Ruud har utvist culpa, er det ikke unaturlig å lande på en deling med 50 % på hver. Lempning er i kraft av den lave summen ikke aktuelt. Teorioppgave: Lempning ved forsettlige skadeforvoldelser. Innledning: Oppgaven er dekket av den delen av pensum som studentene skal ha grundigst forståelse og kunnskap om. Emnet er behandlet i læreboken Nygaard, Skade og ansvar s

8 Oppgavens innhold: Oppgaven handler i første rekke om en lovbestemmelse, skl. 5-2 anvendt på en spesiell situasjon, nemlig at skaden er voldt ved forsett. Det finnes også andre regler om lempning og det kan være et pluss dersom disse nevnes, i og med at de faller innunder oppgavens ordlyd. De aktuelle reglene er 1-1, 1-3, og 2-3, se om dette læreboken s Når dette er nevnt; man kan fint få en god karakter uten at disse lovhjemlene er tatt med. Interessen bør i første rekke konsentreres om 5-2 første punktum. Noe av utfordringen for studentene blir å sondre ut det juridisk spesielt interessante ved forsettssituasjonen. Her må det nokså tidlig og sentralt i besvarelsen komme frem at lempningsregelen er en unntaksregel som bare anvendes i særlig tilfeller, jf. vilkåret om at det må urimelig tyngende for den ansvarlige. Legislative hensyn bak lempningsregelen er i første rekke avgrensingshensyn. Det vektlegges også i forarbeider og rettspraksis (Rt s. 883) at det skal være realistisk for skadevolder å kunne betale. Dette kan etter omstendighetene være med å begrunne at det foretas lempning og at det gjøres med et visst omfang, jf. særlig Skalledommen Rt s Besvarelsen bør i en viss grad knyttes opp mot lovbestemmelsen og lovens vilkår, i første rekke 5-2 første punktum og retningslinjen skyldforhold. I kjernen av oppgaven ligger en betraktning om at den omstendighet at skadeforvoldelsen er voldt forsettlig i utgangspunktet taler mot lempning. Samtidig finnes det en del rettspraksis der det blir lempning selv om skadevolder har handlet med forsett. De viktige dommene som etablerer lempning ved forsett er skalledommen Rt s. 883 og Eldresenter Rt s I skalledommen Rt 1997 s. 883 skjedde den ansvarsbetingende nedskallingen som følge av en provokasjon fra skadelidte som ble vektlagt i lempningsvurderingen. Dermed var det en form for formildende moment bak handlingen. I Eldresenterdommen Rt s. 165 skjedde det en antennelse av en bygning i en forbigående forvirret tilstand dels forårsaket av rusmidler. Av denne grunn kom Høyesterett til at det var forsvarlig å redusere erstatningen. I begge dommene ble erstatningsbeløpet redusert til halvparten. Disse dommene kan med fordel kontrasteres mot dommer der skadevolder har utvist forsett, men hvor det ikke er konkludert med lempning, særlig på grunn av preventive hensyn. De viktigste eksemplene på dette er Bandidos Rt s. 901 (drapsforsøk og skadeverk ved hjelp av bilbombe) og Nokas Rt s (væpnet ran som førte til skadeverk og forsettlig drap på politimann). 1 Gjennom praksis er det dermed etablert en form for grense mellom grove, kriminelle forsettstilfeller og mer unnskyldelige forsettstilfelle. Det er positivt dersom studenten får frem denne grensen på presis måte. De mest observante studentene peker på en slik grensegang, og dette bør honoreres. Øvrige vilkår i 5-2 første punktum kan nevnes og problematiseres, men helst slik at det hele må knyttes til forsettssituasjonen. Det er kanskje ikke så mye spesielt å si om de andre vilkårene i så måte. Forsikring og forsikringsmuligheter vil spille inn på lempningsvurderingen i forsettstilfeller som ellers. Men ansvarsforsirkinger dekker i alminnelighet ikke forsettlige handlinger, og dermed blir forsikringsmomentet mindre aktuelt i disse tilfellene. Vi kan ikke forvente at studentene er så godt kjent med forsikringsrett at de vet dette. 1 Denne dommen er for ny til å være med i læreboken, men den er nevnt på forelesning.

9 Det kan imidlertid forventes at noen går inn på den spesielle situasjonen i Skalledommen, der skadelidte provoserte skadevolder før skadehendelsen skjedde. Temaet må eventuelt adresseres til «skyldforhold», selv om lovens ordlyd i første rekke spiller hen på skadevolders skyld. Et alternativ er også å adressere temaet til annet punktum, se nedenfor. Dette ble vektlagt i spørsmålet om lempning selv om Nygaard mener at skadelidtes handlemåte heller burde ha blitt behandlet under medvirkning jf. 5-1, se om dette Nygaard s jf. s Fornuftige betraktninger om det uryddige eller spesielle i Høyesteretts rettsanvendelse på dette punktet må aksepteres og honoreres dersom det ikke går på bekostning av mer sentralt stoff i oppgaven jf. ovenfor. Det er positivt om studentene nevner at forsettstilfeller også kan gå etter 5-2 andre punktum. Her er i følge forarbeidene de samme momenter som i første ledd relevante, men slik at de vektes noe annerledes. Poenget med andre punktum er å ivareta tilfeller av behov lempning også hvor det ikke er urimelig tyngende for skadevolder å betale erstatningen, typisk hvor det er ansvarsforsikrer på skadevoldersiden. Regelen er aktuell for situasjoner hvor det er rimelig at skadelidte bærer deler av tapet, her er det nevnt i forarbeidene at man har tenkt på situasjoner hvor skadelidtes gods er særlig verdifullt eller særlig utsatt for skade. Intet av dette aktualiseres spesielt av forsettsituasjonen. Det er vel heller sjelden at skadelidte spiller noen viktig rolle hvor det først er forsett på skadevoldersiden. Provokasjonen i Rt s. 883 viser likevel at denne konstellasjonen av bidrag til skaden er mulig, om enn Lødrup i egenskap av konstituert Høyesterettsdommer den gang ikke valgte å adressere tilfellet spesifikt til annet punktum i 5-2. De beste studentene vil kunne drøfte spørsmålet om lempning fra et rettspolitisk perspektiv. Her er det et nærliggende poeng at lempning ved forsettshandlinger kan svekke den preventive effekten av erstatningsreglene. Ut fra lærestoff og undervisning i faget har studentene forutsetninger for å vite at man i andre land ikke går like langt i å anerkjenne at skadevolder kan få lempet sitt ansvar. Dette fremgår av Askelands artikkel Principles of European Tort Law og norsk erstatningsrett, i: Festskrift til Helge Johan Thue s på s Dette må ses i ammenheng med at ulike modell-lover utformet av ekspertgruppe i Europa etter omstendighetene kan vektlegges i rettsanvendelsen. Studentene har i denne forbindelse fått lære om de to modelllovene Principles of European Tort Law og den EU-initierte modell-loven Principles of European Law, Liability for damages caused to another (PEL. Liab. Dam.), se om disse reglene Are Stenvik, Erstatningsrettens internasjonalisering, TfE 2005 s , som er en del av lærestoffet. PEL Liab. Dam. er en del av det som i mange år har blitt kalt Draft Common Core of Reference. Den omstendighet at PEL. Liab. Dam. Art. 6: 102 ikke åpner for lempning ved forsettlige skadeforvoldelser har interesse for oppgaven. Dette er gjennomgått på forelesning og har også vært et tema på storgruppeundervisning. Et særskilt spørsmål i denne forbindelse er om man i det hele skal vektlegge hva som følger av modell-lover og komparativ erstatningsrett. De mest innsiktsfulle kan formulere noe om dette metodiske problemet. Et poeng i så måte er at Stenvik i teorien har fremhevet at harmoniseringshensynet (bør) etter mitt syn, tillegges atskillig vekt, jf. Are Stenvik, Erstatningsrettens internasjonalisering, TfE 2005 s på s. 56. Se også Lødrup s , hvor han på s. 78 gir sin fulle tilslutning til Stenviks syn. Askelands artikkel om PETL i Festskrift til Thue (som er tatt med i pensum) har lignende uttalelser på s Nygaard inntar vel helst en mer reservert holdning, se Nygaard s. 26. Noen få av besvarelsene til nivåkontroll har med noe av dette, med varierende presisjon. Studenter som har det med på fornuftig måte bør få uttelling for det i bedømmelsen.

10 De fleste studenter synes å klare å gi en noenlunde ryddig fremstilling av teorioppgavens emne. Karaktervurderingen vil avhenge av hvorvidt studentene klarer å sette problemet i kontekst, hvorvidt de kan gjengi de viktigste dommene og hvorvidt de klarer å ha noen tanker om den rettspolitiske spenningen på feltet. Flervalgsoppgave Den riktige bokstavkombinasjonen er som følger: 1) b. 2) a. 3) c. Nedenfor gjengis riktig svaralternativ med fete typer, sammen med en kort begrunnelse for svaret i parantes. 1. Kan man legge vekt på at skadevolder har ansvarsforsikring ved spørsmål om reduksjon av erstatning på grunn av skadelidtes medvirkning? a) Nei, det ville stride mot lovens system og ordlyd b) Ja, det er uttalt i forarbeider og rettspraksis. (Se Ot. prp. nr s. 34 og 64, Rekkverkdommen Rt s avsnitt 29, jf. også Nygaard s 392.) c) Det er tvilsomt, men teorien har hevdet at dette ville undergrave den preventive effekten av medvirkningsregelen. Derfor bør svaret være nei. 2. Kan en skadevolder som står for en nødvendig årsaksfaktor bli frifunnet fordi årsaksfaktoren er veldig liten sammenlignet med de øvrige nødvendige årsaksfaktorene til skaden? a) Ja (Dette er innholdet i «vesentleglæra», se Nygaard s. 325.) b) Nei, nødvendige årsaksfaktorer bærer ansvar uansett størrelse dersom vilkår om ansvarsgrunnlag er oppfylt. c) Nei, hvis betingelseslæren gir positivt resultat, er vilkårene for årsakssammenheng oppfylt. 3. Kan en skadelidt, som har fått skadet sin dyre fritidssykkel ved ordinær uaktsomhet av en annen fritidssyklist, kreve erstatning av skadevolderen selv om han (skadelidte) har forsikret sykkelen og får dekning fra forsikringsselskapet?

11 a) Ja, skadelidte har rett til å kreve erstatning av skadevolder når alle vilkårene for erstatning er oppfylt. b) Nei, skaden må dekkes av forsikringen, men forsikringsselskapet kan kreve regress av skadevolder c) Nei, det følger av loven at skadevolder slipper å betale erstatning i en slik situasjon. (Dette følger motsetningsvis av skl. 4-2 jf. 4-3) Bergen Anne Marie Frøseth Bjarte Askeland - sign- - sign-