Sensorveiledning JUS 122. Høst 2012

Transkript

1 1 Sensorveiledning JUS 122 Høst 2012 A. Innledning om kurset og undervisningen Erstatningsrettskurset JUS122 går over 8 uker. På kurset er det særlig fokusert på grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag, spesielt den ulovfestede culpanormen og arbeidsgiveransvaret etter skl Samtidig er også spørsmål knyttet til årsakssammenheng, utmåling, medvirkning og lempning behandlet på forelesninger og i forbindelse med obligatoriske oppgaveløsninger på kurset (arbeidsgruppeoppgaver og storgruppeoppgaver). For å lette innlæringen av faget, tar undervisningen på kurset utgangspunkt i et sekstrinnsskjema for løsning av erstatningsrettslige spørsmål: 1. Grunnvilkåret om skade 2. Grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag 3. Grunnvilkåret om årsakssammenheng 4. Utmåling av erstatning 5. Skadelidtes medvirkning etter skl Lempning etter skl Mønsteret har sine pedagogiske fortrinn idet det gir studentene en form for materielt arbeidsprogram ved løsning av erstatningsrettslige spørsmål, samtidig som det bidrar til å systematisere kunnskapsstoffet. Mønsteret samsvarer imidlertid også godt med hvordan Høyesterett og andre rettsanvendere oftest løser slike rettsspørsmål. Selv om mønsteret ikke så ofte adresseres direkte i dommer og andre avgjørelser, ligger det likevel under kronologien i premissene. Samtidig samsvarer mønsteret godt med fagets indre struktur og fagets lærebøker. Det er å forvente at studenter i større eller mindre grad følger det nevnt mønsteret under eksamensbesvarelsen. B. Praktikumsoppgave 1. Innledning I det følgende gjengis mulige materielle implikasjoner av oppgaveteksten. Det kan ikke forventes at selv de beste studentene får med alle punktene, men det viser punkter som studenter kan være innom; noen får med noen sider av stoffet, andre studenter andre deler. Det er vanlig under oppgaveløsningen å stille opp en overordnet problemstilling som skriver det konkrete faktum inn i en alminnelige erstatningsrettslig ramme. I vår oppgave blir spørsmålet slik om Rehab AS (heretter forkortet til Rehab) er erstatningsansvarlig overfor Ronald Rygg (eller mer spesifiserte varianter av dette). Dette er greit som en innledning til

2 2 problemstillingene som følger, og det er et naturlig første skritt når man følger instruksen om å drøfte «de spørsmål oppgaven reiser», jf. avslutningen av oppgaveteksten. Det bør likevel påpekes at andre former for innledning kan være fullt akseptable. Om det overordnede spørsmål utelates, kan det heller ikke føre til trekk så lenge man ellers viser at man forstår hva som er problemene i oppgaven. 2. Skadevilkåret Det foreligger personskade og utmålingsspørsmålet er ikke omstridt i saken. Disse punktene kan kandidatene med fordel gjøre kort. Mange studenter velger imidlertid å skrive en god del om ménerstatning og andre utmålingsspørsmål, til tross for at faktum gir dårlige holdepunkter for juridiske tvilsspørsmål i denne forbindelse. Kandidatene bør ikke trekkes nevneverdig for dette. Vi må ta i betraktning at de taper verdifull tid på å skrive om dette, og da bør de ikke straffes i tillegg. 3. Ansvarsgrunnlag Dette er ikke oppgitt, men de fleste finner nok raskt frem til 2-1, som har blitt gjennomgått i mange oppgaver på kurset. Kandidatene bør anvende 2-1 på ryddig måte, slik at det etableres at Rehab er «arbeidsgiver» og at «Gunnar Gran» er arbeidstaker. Under kurset har det blitt fokusert på at «de krav skadelidte med rimelighet kan stille» blir styrt av «virksomhetens art», og at dette kan legge rammen for selve culpavurderingen, jf. «uaktsomt». Man må forvente alminnelig profesjonell atferd fra en håndverker i et bygningsfirma, herunder en alminnelig hensyntagen til at potensielle skadelidte nettopp ikke utsettes for risiko. For håndverkere og bygningsarbeidere finnes det i våre dager et betydelig fokus på sikkerhet i arbeidet, både for arbeiderne selv og for andre potensielle skadelidte. En culpavurdering påvirkes av dette, jf. «de krav skadelidte med rimelighet kunne vente». Punktet i loven bør helst nevnes og anvendes så langt det er grunnlag for det, enten innledningsvis eller i forbindelse med den avsluttende helhetsvurdering. Når det gjelder selve uaktsomhetsvurderingen knyttet til Grans atferd, må denne naturlig hjemles i lovtekstens «uaktsomt», men det bør helst også gå frem at lovteksten her henviser til en alminnelig culparegel som er utviklet i rettspraksis. I drøftelsen her blir det en oppgave for studentene å nøye vurdere hendelsesforløpet i lys av holdepunkter i rettspraksis og teoretisk utvikling av argumentasjonsmønster for culpavurderinger. Oppgaven er sannsynligvis litt vanskelig på dette punktet, fordi den plasserer seg mellom, men ikke spesielt nært, en rekke dommer som er berørt på kurset. Skaderisikoen i det skisserte hendelsesforløpet knytter seg til hullet i gulvet. Denne risikokilden har Gran tilknytning til både i kraft av sin rolle som arbeidstaker med midlertidig adgang til og bevegelsesfrihet i huset, og i kraft av å være den personen som egenhendig har skapt risikoen gjennom å åpne gulvet.

3 3 Under culpadrøftelsen blir det med utgangspunkt i rettspraksis og teori et tema om risikoens art, grad og nærhet gav Gran en tilstrekkelig oppfordring til å reagere med en («praktisk gjennomførlig») alternativ handling som ville ha avverget skaden. Risikoens art er ganske alvorlig, for slike fall kan medføre store personskader, jf. f.eks. Gulvlukedom Rt s. 1303, hvor et lignende fall førte til alvorlige skader. Her var riktignok fallhøyden fire og en halv meter, mot kun ca. to og en halv i vårt tilfelle (alminnelig etasjehøyde). På dette punktet må studentene trekke på almennkunnskap om medisinske spørsmå, herunder den viten de har fått om skaderisiko ved ulike sammenstøt, fall og annet som har forekommet i rettspraksis. Det er ikke her tale om direkte prejudikatsanvendelse, men om å bruke en medisinsk kunnskap for å kunne legge til grunn en faktisk antakelse om en viss art skaderisiko. Man den arten skaderisiko som legges til grunn utgjør da det faktum som culparegelen anvendes på. Ut fra alminnelig erfaring og det man vet om selve fallet i saken kan man slutte at det er på det siste tidspunkt Gran kunne ha handlet var en risiko for relativt stor personskade, men neppe dødsrisiko. Et stort, åpent hull i et gulv med fallhøyde på to en halv meter ned mot murgulv kan etter en alminnelig menneskelig erfaring gi risiko for at noen faller ned og skader seg. I alminnelighet kan man operere med en viss skadefrekvens hvor hull i gulvet ikke er skikkelig sikret. Dette må særlig gjelde hvor det ikke en gang er luke eller annen hindrende innretning, men en ren kant mot det lavere nivået under. Risikoens grad modifiseres betydelig som følge av at det er lett å passe seg for et slikt hull, i alle fall hvor det er lyst i rommet og hvor skadelidte ikke har nedsatt oppmerksomhet som følge av alkoholinntak eller andre spesielle forhold i situasjonen. Når det gjelder risikoens grad i vårt tilfelle, er denne i utgangspunktet ytterligere redusert, fordi det er få personer som har adgang til huset. Det er bare Rygg, eller eventuelt andre som skal se til huset for Os, som kan komme inn. Slike andre personer er det imidlertid ikke nevnt noe om i oppgaveteksten, og det må være helt greit at ingenting nevnes om dette. Det er av den grunn liten sjanse (liten «frekvens», jf. Nygaards teoretiske utvikling) for at noen skal falle ned i hullet. Risikoen reduseres ytterligere av at den aktuelle besøkende, Rygg, har kjennskap til at det renoveres i stuen og derfor har foranledning til å være forsiktig. På den annen side sitter Gran inne med kunnskap om at det er en viss risiko for at Rygg kan komme i kontakt med hullet, og denne risikoen har Gran endatil tankekontakt med. For det første vet han at Rygg mater katten hver dag, og han må da anta at katten skal mates i alle fall tre ganger i løpet av helgen. For det andre vet han at katten pleier å oppholde seg i stuen, noe som kan medføre risiko for at Rygg går inn i stuen. For det tredje vet Gran at Rygg ikke har vært der om morgenen, og at han da kan tenkes å komme om kvelden i en situasjon når det er mørkt, og rommet ikke er opplyst av dagslys. Det siste øker risikoen og den omstendighet at Gran vet dette, øker oppfordringen til å sikre mot skade. Alt dette gjør at det bør det er en viss risikograd forbundet med å forlate huset uten skikkelig sikring av gulvet. Gran reagerer på risikoen, men det senere hendelsesforløpet viser at han ikke reagerte med en tilstrekkelig effektiv alternativ handling. En lapp på kjøkkenbordet kan etter en alminnelig

4 4 erfaring overses, og dette var en mulighet som Gran kunne tenke seg til allerede på tidspunktet han forlot huset. Det var i så måte langt fra utenkelig at Rygg gikk inn i stuen først for å se etter katten, og at han dermed kom i kontakt med risikokilden før han ble advart. At Gran i det hele tatt har gjort et forsøk på å advare, taler isolert sett mot ansvar, og det er et formildende moment i en samlet vurdering. Forsøket er imidlertid så lite egnet til å avverge skade at det ikke kan regnes som noen ansvarsfritagende reaksjon på risiko. Gran hadde tidsnød, og dette skyldes en akseptabel grunn (datterens sykdom), og dette er også et formildende moment. Sykdom har i enkelte tilfeller redusert kravene til reaksjon på risiko, se Rt s. 622 (nevnt i Nygaard s. 213), men forutsetningen er da at sykdommen forhindrer effektive handlingsalternativer, noe som ikke er tilfellet her. Sykdommen har rammet en nærstående (datter) som er i gode hender i barnehagen. Den er ikke til hinder for at Gran tar seg tid til å sikre skikkelig, og det siste vil være helt naturlig profesjonskrav for bygningsarbeidere, jf. det som ble nevnt innledningsvis. Profesjonskravet her vil nok i den virkelige verden fullstendig overskygge en datterens sykdom, noe som er en nokså dagligdags hendelse. Et eventuelt synspunkt om at Gran ikke er ansvarlig fordi han tok hensyn til andre interesser enn den potensielle skadelidtes (Nygaard s. 211) må møtes med en lignende argumentasjon. Dette er formildende omstendigheter ved påstått skadevolders handlemåte, men ikke nok til å frita fra kravet til effektiv alternativ handling. På dette punkt bør det nevnes noe om effektive (eller i alle fall handlinger med større sjanse for effektivitet) alternative handlinger som kunne ha vært gjort som var praktisk gjennomførlige. Gran burde ha stengt stuedøren, enten ved låse den eller å sette noen foran døren fra kjøkkenet. Han kunne også prøvd å ringe til Rygg, men her gir oppgaven dårlige opplysninger om hvor vidt Gran visst navnet på Rygg. Et alternativ kunne i så måte være å ringe Os som det må forutsettes at Gran har kontakt med. Men disse alternativene er mindre nærliggende enn å stenge døren og i så fall også frata katten adgang til stuen. Det kan også nevnes at det å slå på lyset i stuen i seg selv ville ha minsket skaderisikoen betraktelig. Studentene er lært opp til å foreta en form for helhetsvurdering av om det kan ilegges culpaansvar. Enten i denne, eller som et frittstående vurderingstema, kan det tenkes at noen trekker frem rettssetningen som kan utledes av Dørvrierdommen Rt s. 1091: Skadevolders aktsomhetsplikt er begrenset i relasjon til risikokilder som befinner seg i rom skadelidte ikke har adgang til. Dette kan kontrasteres til vårt tilfelle der kattens tilholdssted i stuen gjorde at det var naturlig for Rygg å gå inn dit. Etter dette har Gran ikke reagert tilstrekkelig på den aktuelle risikoen. Han har dermed utvist uaktsomhet, jf Noen studenter blander inn i helhetsvurderingen et spørsmål om Rehab AS var forsikret eller hadde adgang til å forsikre seg. Dette er ikke riktig i henhold til gjeldende rett, se særlig dommen i Rt s Spørsmålet har ikke vært gjort til tema på forelesning eller i annen undervisning, men det bør følge av alminnelig god forståelse av erstatningsretten at tilstedeværelse av forsikring eller forsikringsmuligheter ikke skal påvirke selve culpanormen, heller ikke ved arbeidsgiveransvar.

5 5 Mange studenter organiserer sin culpadrøftelse slik at de starter med to «inngangsvilkår»; tilknytning og alternativ handling. Dette er en teknikk som ikke er fremelsket gjennom kursets undervisning, og det er vanskelig å se spor av den i rettspraksis eller teori. Det er også vanskelig å se spesielle fortrinn med den. Teknikken gjør ingen skade dersom det blir foretatt en grundig og konkret vurdering av aktuell alternativ handling og helst slik at denne settes i sammenheng med risikoen. Hvor teknikken fører til at man enkelt slår fast at det finnes en alternativ handling, og ellers ikke nevner temaet, kan den være mer uheldig. 4. Årsakskrav Det er ikke tvilsomt at Grans handlemåte er en nødvendig og ikke uvesentlig årsak til at skaden skjer. Det usikrede hullet er en dominerende faktor hendelsesforsløpet frem til skaden, og det er ikke lett fra noen språklig eller juridisk innfallsvinkel å karakterisere det usikrede hullet som et uvesentlig element. Få eller ingen studenter gjør noe ut av spørsmål om påregnelighet eller annen avgrensning i årsakssammenheng. Det må være helt greit at man nøyer seg med å slå fast at det ikke er grunnlag for å foreta en avgrensning i årsakssammenheng slik faktum ligger an. Når det gjelder spørsmålet om rettslig avgrensing i årsakssammenheng ligger det likevel en mulig implikasjon i å peke på at hendelseforløpet tross alt var nokså upåregnelig for Gran. Man kan gjerne si at måten skaden skjedde på ikke var lett å forutse. Her kommer særlig inn de faktiske forhold knyttet til at Rygg for det første kom om natten (ikke helt upåregnelig jf. ovenfor og Grans kunnskap), for det annet var godt beruset og for det tredje valgte å gå inn i et rom uten å slå på lyset. Det ville ikke være en helt utenkelig rettsanvendelse å understreke det upåregnelige i dette hendelsesforløpet måten skaden skjedde på - og på det grunnlaget komme til at skadehendelsen må ligge utenfor det skadevolder bærer ansvar for. Fra årsakslæren vet studentene at påregnelighet er et vilkår som etter omstendighetene ikke nødvendigvis er oppfylt, jf. f.eks. Hesjetråddommen Rt s. 475, som riktignok gjaldt objektivt ansvar. Det er likevel sparsomt med dommer som statuerer culpa, for deretter å avgrense på grunn av manglende påregnelighet, se om dette Nygaard s Det kan nok hevdes at konstruksjonen konstatert culpaansvar som avgrenses på grunn av manglende påregnelig årsakssammenheng er noe teoretisk. Personlig finner vi at det er en mindre skjønnsom avgjørelse å komme til at skademåten var upåregnelig, men det å se den juridiske muligheten her kan likevel gi studenter et pluss hvis omtalen av det hele er skrevet på fornuftig måte. 5. Spørsmål om skadelidtes medvirkning Oppgavens anførsler må helst forstås slik at de refererer til regelen om skadelidtes medvirkning jf. skl. 5-1.

6 6 Rygg har falt ned i hullet, og fyller dermed klart de årsakskrav som følger av «medvirket» jf Studenter har fått lære at «medvirket» henviser til alminnelige årsakskrav. Disse årsakskravene innebærer at årsaken må være nødvendig, ikke uvesentlig og at skaden ikke må ligge utenfor en avgrensning i årsakssammenheng. Det er derfor helt greit og positivt - at dette nevnes, idet det viser at studentene kan strukturene i regelverket. Samtidig bør punktet ut fra fraktum gjøres relativt kort idet kravene ikke inviterer til problematisering. Det blir så spørsmål om Rygg har medvirket «ved egen skyld». Hans viten om at det foregikk byggearbeid i stuen gav ham en oppfordring til å passe seg litt da han gikk inn i stuen. Denne oppfordringen styrkes i prinsippet av at han er påvirket av alkohol, noe han er fullt klar over. Den omstendighet at fulle folk kan skade seg lettere enn edru folk i samme situasjon er en alminnelig erfaring som teller med i vurderingen av hvilken risiko Rygg utsatte seg for. Når han i denne situasjon velger å i tillegg la lyset være av, for så å gå rett inn i rommet, er dette en ganske uvøren og risikabel handling. På dette punkt kommer alkoholpåvirkningen inn også på en litt annen måte: Vi opererer med et alminnelig punkt i ansvarslæren om at skadevolder ikke kan påberope seg selvforskyldt nedsatt bevissthet, jf. skl Denne regelen gjelder på skadevoldersiden, men prinsippet må få anvendelse på skyldvurderinger også på skadelidtes side. Dette kan etter vårt skjønn best gjøres per en analogi eller i alle fall en juridisk kobling fra 1-3 andre punktum, jf. fremstillingen i Nygaard s Det må også være akseptabelt å vise til et alminnelig prinsipp om at man i erstatningsrettslig sammenheng skal bedømmes som om man var edru, men en slik forankring er ikke like presis så lenge vi har 1-3. Det å se og forankre dette poenget på riktig måte er et prestasjonselement som kan være egnet til å skille mellom kandidatene. Når vilkårene «medvirket ved egen skyld» er oppfylt, blir det et spørsmål om erstatningen skal reduseres med grunnlag i retningslinjene i 5-1, jf. «kan». Når det gjelder «atferden» og «dens betydning for at skaden skjedde», kan det løftes frem at det usikrede hullet er et element i hendelsesforløpet som overstiger terskelen for vesentlig med en viss margin, men som likevel ikke er spesielt dominerende når alt er ses i sammenheng. Ryggs uvanlige atferd på flere punkt kan lett oppfattes som et større bidrag til at skaden skjedde. Det er særlig kombinasjonen av oppsøking av huset nattestid, alkoholbruk og feilvurdering ved å unnlate å slå på lyset som er det utslagsgivende og den helt spesielle årsaken til at skaden skjedde. Passusen i 5-1 nr. 1 om «betydningen for» skal etter forarbeidene leses slik at det er et vurderingstema også hvilket av partenes bidrag som hadde størst betydning for skaden «omfang». På dette punktet inviterer ikke faktum til at momentet kan få store utslag. Skadeomfanget ble nok forsterket av at det var et murgulv under, noe Gran måtte forutsettes å vite. Murgulv er hardere og innebærer større risiko for skade enn tregulv. Om noen gjør et

7 7 poeng av dette i Grans disfavør, må det etter vårt skjønn honoreres, idet det krever en viss forståelse å se og kunne formulere denne rettslige implikasjonen presist. Også når det gjelder graden av skyld, er det mulig å komme til at Rygg har handlet mer klanderverdig enn Gran. For det første var risikoen sett fra Grans side nokså liten, samtidig som han jo forsøkte å avverge den, og kan påberope seg et annet formildende moment: Han var i tidsnød fordi han ville i vareta en annens interesse; hans datter jf. drøftelsen foran. Disse formildende omstendighetene fritar ikke for culpa, for prioriteringene er ikke de beste ut fra en mellommenneskelig dom. Han prioriterte i realiteten datterens behov for kvalitativt god omsorg fra en forelder, enda hun må antas å være godt ivaretatt i barnehagen. Grans hastverk gikk på bekostning av Ryggs sikkerhet. Grans handlinger er likevel aktverdige og de kan telle med til hans gunst i en helhetsvurdering av skyldgraden på hver side under 5-1, jf. «atferden». Alt i alt ligger skyld og årsaksforhold til rette for at at reduksjonen kan bli mer enn halvparten, jf. saker fra rettspraksis der skadelidtes handlemåte har vært dominerende i årsaksbildet, så som for eksempel karuselldommen Rt s. 313 («Sementblanderdommen», reduksjon med 2/3). Her må det imidlertid trekkes inn andre momenter, jf. «forholdene ellers». Den omstendighet at skadelidte er ung og rammes relativt hardt for resten av livet kan tale for å begrense reduksjonen med tanke på at løsningen skal være sosialt forsvarlig, jf. eksempelvis bilbeltedommen Rt s.887. Denne dommen gjaldt riktignok bilansvar, men det er antatt i teorien og visse holdepunkt i forarbeidene for at momentet «sosialt forsvarlig» er relevant også etter den generelle regel i 5-1, se bl.a. Nygaard s. 392 nederst. Oppgaven mangler riktignok faktaopplysninger utover at Rygg er student, men dette må være tilstrekkelig til å forutsette at han er i livets vår, med de konsekvenser dette har etter rettspraksis. C. Teorioppgave Reduksjon av erstatning på grunn av skadelidtes egen medvirkning. 1. Innledning Oppgaven ligger sentralt i pensum, jf. at læringskravene forutsetter «dyp forståelse» og «gode kunnskaper» innenfor emnet «skadelidtes forhold (herunder skadelidtes medvirkning)». Studentene har hatt forelesninger og arbeidsoppgaver som har adressert enkelthetene innefor emnet. Studentene må ha en viss frihet til å velge perspektiv, og særlig om man velger å gå i bredden eller velger et mer dybdeborende perspektiv på sentrale punkt. I fremstillingen nedenfor er det meste av det som er mulig å skrive i oppgaven tatt med. Selv ikke de beste besvarelsene kan forventes å inneholde noe om alle disse punktene, og det må være fullt akseptabelt å konsentrere oppgaven om viktige punkter i 5-1.

8 8 Mange studenter velger å innlede med å slå fast at reduksjon er aktuelt i en situasjon der en skadevolder fyller vilkårene for ansvar. Dette viser forståelse og oversikt, og er en grei innfallsvinkel, om enn ikke nødvendig for et godt resultat. Den abstrakte formuleringen inviterer til i alle fall tre lovregler: skl. 5-1, bal 7 og på en litt innviklet måte også 5-2, se om dette nedenfor i punkt 4. Den sentrale regel er 5-1 og det kan, som antydet, forventes at mye av opppmerksomheten konsentreres om vilkårene i denne paragrafen. Samtidig er studentene på grunn av den begrensede tiden nødt til å konsentrere seg om det viktige, om strukturene i bestemmelsen. Oppgavetekstens ord «egen» innebærer en viktig avgrensing mot passiv identifikasjon jf. 5-1 nr. 3. Ordet leder også til at det er naturlig å avgrense mot medvirkning fra «forhold» som skadelidte hefter for, jf. 5-1 nr. 3 (som henspiller på objektiv ansvar på skadelidtes side). 2. Reduksjon etter skl. 5-1 Reduksjon etter denne bestemmelsen er aktuelt hvis vilkårene «medvirket ved egen skyld» er oppfylt. Studentene bør få frem at disse vilkårene henviser til innholdet i alminnelige regler, henholdsvis årsakslæren og culpaansvaret. Noen studenter skriver at medvirkning er mer aktuelt ved culpa og arbeidsgiveransvar enn ved ulovfestet objektivt ansvar. Dette fordi kravet om «ekstraordinær risiko» (for skadelidte) gjør det mindre naturlig å komme til at skadelidte burde ha reagert på risiko jf. culpa normen og «ved egen skyld». En slik betraktning er forstandig og relevant for oppgavens tema. Observasjonen og tematikken har vært gjenstand for diskusjoner i forbindelse med arbeidsoppgaver og i undervisningen ellers. Hovedinnholdet i årsakskravet er at medvirkerens bidrag må være en nødvendig, ikke uvesentlig årsaksfaktor til skaden, som ikke rammes av en rettslig avgrensning i årsakssammenheng. Her kan det også nevnes at medvirkningsregelen anvendes i en situasjon hvor skadelidtes bidrag samvirker med skadevolders bidrag til skaden. Av dommer som problematiserer de nevnte kravene, er spesielt rekkverkdommen Rt s interessant i relasjon til vesentlighetskravet. Høyesterett formulering i denne dommen er nærliggende å tolke i retning av at den som setter seg på et rekkverk med ryggen mot fallhøyde står for et uvesentlig bidrag til skaden nå en skadevolder tar tak i vedkommende, og det da ender med at skadelidte faller utfor rekkverket. Dermed ble det i denne saken ingen reduksjon på grunn av medvirkning, noe som det er mulig å stille seg kritisk til. På lignende måte er Skalledommen interessant i relasjon til rettslig avgrensning i årsakssammenheng. Et utsagn fra skadelidte om at skadevolders samboer var «en hore» var en provokasjon som var en faktisk årsak til at skadelidte ble skallet ned. Idet det gikk for lang tid mellom utsagnet og den etterølgende nedskalling (1 time) antok høyesteretts flertall at sammenhengen ikke var nær nok, noe som er nevnt og kritisert i Nygaard s Det andre kumulative vilkåret for reduksjon av erstatningskrav er «ved egen skyld». Her kan det problematiseres om det at skylden refererer til skade på eget rettsgode gjør at det gis en

9 9 svakere oppfordring til reaksjon på risiko enn det som gjelder for en skadevolder. Dette er en problemstilling man kan tenke seg til, og den er nevnt på forelesning. I læreboken er den imidlertid i første rekke behandlet på sider som er tatt bort fra pensum (s. 315). Det kan derfor ikke forventes at problemet tas opp, og det må være fullt mulig å skrive til A uten å nevne noe om dette. Når det ellers gjelder vilkåret om «egen skyld», kan det eventuelt sies noe om sinnsykdom og nedsatt bevissthet (frivillig eller ikke), nærmere om dette i Nygaard s Studentene bør få frem at oppfyllelse av de nevnte vilkårene kvalifiserer for at dommeren «kan» redusere erstatningen. Her må dommeren bygge på en avveining mellom skadevolders og skadelidtes skyld- og årsaksforhold, samt andre omstendigheter jf. «forholdene ellers». Ryddig presentasjon av lovens retningslinjer og kunnskap om innholdet må premieres. Det samme gjelder dersom studentene klarer å gi liv til reglene ved å vise til dommer som eksemplifiserer ulike brøker. Når det gjelder de ulike retningslinjer, kan det nevnes at veiingen av hvilken betydning «atferden» på hver side har hatt, inneholder to vurderingstema: For det første: Temaet «atferden, dens betydning for at skaden skjedde» spør etter årsakskvaliteten, hvem av partenes som stod for det mest dominerende årsaksbidrag til at skaden skjedde, eventuelt at skaden var en fjern og avledet følge av årsaksgfaktoren, jf. Nygard s På dette punktet kan den innsiktsfulle også få frem at skadelidte eller skadevolder kan ha bidratt med flere nødvendige årsaksfaktorer til at skaden skjedde, som må kumuleres i en avkortningsvurdering. Dette står ikke spesifikt i boken, men kan utleses av systemet og har blitt problematisert i gjennomgangen av en storgruppeoppgave. For det annet: temaet «atferden, dens betydning for skadens omfang» spør eksplisitt etter hvilket årsaksbidrag som medførte at skaden fikk et spesielt stort omfang. Dette vil særskilt være aktuelt hvis skadelidte har unnlatt å sørge for skadebegrensende tiltak, så som å bruke hjelm eller bygge forskriftsmessig brannmur. Dette kommer ikke helt klart frem i boken, men kan likevel leses ut av Nygaards setning på s. 392 om at «omfanget av skaden «[d]els går på bidrag til omfanget». Samtidig følger denne forståelsen av forarbeidene, noe som er nevnt på forelesning. Det er også et vurderingstema som passer godt inn i det erstatningsrettslige systemet. «Omfanget av skaden» kan ifølge Nygaard s. 392 også være et vurderingstema i seg selv. Et slikt resonnement finnes det spor av i rettspraksis, jf. Otterstaddommen Rt s Når det gjelder «forholdene ellers», er det spesielt nevnt i forarbeid og i Rekkverkdommen Rt s at forsikring på skadevolders side taler mot avkortning. Videre vil «forholdene ellers» åpne for at det tas hensyn til hva som er «sosialt forsvarlig». Dette følger både av forarbeidene og av rettspraksis, jf. også at Nygaard er inne på dette nederst på s Det sosialt forsvarlige har likevel i første rekke har blitt utviklet i forbindelse med bilansvarlsoven 7, se Bilbeltedom Rt s. 887 og Otterstaddommen Rt s. 453 (avsnitt 63).

10 10 Regelen i 5-1 nr. 2 er en spesialregel som fastslår at også det å unnlate å gjøre visse tiltak før skaden skjer, også kan regnes som medvirkning. I kjerneområdet for regelen ligger manglende bruk av ulike sikkerhetsanordninger som ville ha hindret skaden: deksler, hjelmer, sikkerhetsseler etc, se om dete Nygaards behandling på s Reduksjon etter bal. 7 Regelen i bilansvarsloven 7 har samme struktur som 5-1: For reduksjon av erstatning kreves det årskassammenheng mellom skadelidtes bidrag og skaden, samtidig som skadelidte har utvist egen skyld, jf. «medverka til skaden med vilje eller i aktløyse». En forskjel til 5-1 er at skadelidte ved bilansvar bare kan få reduksjon dersom han utviser uaktsomhet på et visst nivå, et nivå som overstiger «lite til last». Dette punktet er lite fokusert i lærestoffet, og har bare så vidt blitt nevnt på forelesninger. Studentene har større forutsetninger for å peke på andre sider ved rettsanvendelsen etter 7. Under spørsmålet om konkret avkortning ( «kan retten minka skadebotkravet»), skal det på samme måte som i 5-1 legges vekt på skyld og årsaksforhold på skadevolders og skadelidtes side ( jf. «åtferda på kvar side»). I denne vurderingen må norsk rett forholde seg til visse skranker lagt av EU-rettens trafikkforsikringsdirektiv, som har som formål å sikre alle passasjerer forsikringsdekning når personskade skjer. Slik dekning må innenfor visse rammer være lik over landegrensene for å sikre like konkurransevilkår i forsikringsbransjen. Dersom passasjerer skade, tilsier hensynet til direktivenes effektivitet at erstatningen ikke kan redusers for mye som følge av skadelidtes medvirkning. Dette var et tema i Otterstaddommen Rt s. 453, som studentene har arbeidet med i forbindelse med en storgruppeoppgave og på forelesninger. Vi har som kursansvarlige vært opptatt av å vise hvordan den internasjonale regelproduksjonen blant annet i EU kan påvirke norsk rett, og denne problematikken var opp i den nevnte dommen. Dommen gjaldt en passasjer i en bil som kolliderte som følge av promillekjøring, og spørsmålet var om passasjerens krav kunne reduseres på grunn av medvirkningen. Etter å han gjennomgått trafikkforsikringsdirektivene og EU-domstolens praksis i relasjon til disse, kom Høyesterett etter en konkret vurdering til at erstatningen i dette tilfellet kunne reduseres med 40 %. I premissene er det gjengitt uttalelser fra EU-domstolen om at nasjonalstatenes anvendelse av medvirkningsregler ikke må føre til en slik grad av reduksjon i erstatningen at direktivenes effektivitet blir undergravd. Samtidig er premissene formulert slik at det er norsk rett som anvendes med den forutsetning at rettsanvendelsen ikke er i strid med direktivene. På bakgrunn av dommens premisser kan det spørres om en ytterligere reduksjon med 50 % eller 60 % - ville ha vært direktivstridig. Studentene har dårlige forutsetninger for å forstå implikasjonene fra EU-retten generelt, og det må derfor ikke settes for strenge krav til kunnskaper på dette punktet. Det skulle likevel være mulig å få med essensen: At medvirkning på bilansvarsområdet bare kan føre til

11 11 reduksjon innenfor de rammer direktivene med Eu-domstolens praksis tillater. Kandidater som får med noe om dette på fornuftig vis må honoreres. På kurset har vi også berørt en annen tvungen forsikringsordning, nemlig yrkesskadeforsikringsloven. I denne sammenheng er det imidlertid ikke satt fokus på medvirkningsregelen som befinner seg i ysfl. 14. Det kan derfor på ingen måte forventes at noen tar opp denne bestemmelsen, men vi nevner likevel denne fordi den rent materielt er relevant for oppgaven. 4. Reduksjon ved bruk av lempningsregelen i 5-2 Oppgaveteksten kan også oppfattes slik at den omfatter en spesiell bruk av lempningsregelen i 5-2, se nedenfor. Lempning er et emne som ikke er omfattet av kravet til «dyp forståelse», det kreves kun «praktisk anvendbar forståelse og kunnskap». Vi kan derfor ikke forvente at den jevne student går i dybden omkring lempningsregelens betydning i oppgaven. De best forberedte studentene vil nok likevel kunne få en del ut av denne delen av bevarelsen, og må få betalt for det. Regelen om lempning gjelder primært reduksjon av erstatning på et annet grunnlag enn medvirkning, nemlig at ansvaret er «urimelig tyngende». Samtidig har lempningsregelen, til tross for at den er en snever unntaksregel, nokså vide vilkår, jf. særlig opplegget med at det kan legges vekt på «forholdene ellers». Etter bestemmelsens annet punktum kan det også lempes hvor erstatningskravet ikke er urimelig tyngende, forutsatt at det er «rimelig at skadelidte helt eller delvis bærer skaden». Disse vilkårene åpner for at det kan legges vekt på skadelidtes atferd og medvirkning til skadehendelsen under lempningsspørsmålet, selv om skadelidtes medvirkende atferd ikke kvalifiserer for «inngangsvilkårene» i 5-1, jf. punkt 2 ovenfor. I Skalledommen Rt s. 883 ble skadelidtes bidrag til hendelsesforløpet forut for skaden vektlagt som et argument for lempning, se om dette dommen t på s : «Når det etter mitt syn vil være "urimelig" tyngende å pålegge B å dekke det fulle tap som A er påført, legger jeg også betydelig vekt på den rekke av begivenheter som fant sted etter at A og B med følge møtte hverandre på "Stredet". A var den som forulempet Bs samboer, og selv om dette muligens kan unnskyldes som "fylleprat", fortsatte krangelen mellom D og A og hans samboer utenfor restauranten. A var ikke villig til å gi noen unnskyldning, og denne krangelen fortsatte til de kom til det stedet på Vetrlidsalmenning hvor A møtte sine venner med bilen. A var således i over en time en aktiv part i det hendelsesforløpet som ledet frem til angrepet fra B. B på sin side var passiv helt frem til han angrep A ca en time etter As omtale av D og den etterfølgende "krangling". Både A og B var sterkt beruset.» Som det fremgår, er rettsanvendelsen i dommen knyttet direkte til «urimelig tyngende». Det er også slik at skadelidtes bidrag var en nødvendig årsaksfaktor til at nedskallingen skjedde, men premissene må tolkes slik at det ikke var tilstrekkelig nærhet i årsakssammenheng mellom provokasjonen og nedskallingen. Dermed var ikke vilkåret «medvirket til» i 5-1

12 12 oppfylt, men elementet av medvirkning fikk likevel betydning ved anvendelsen av lempningsregelen. En streng oppgavetolkning kan være at «medvirkning» forutsetter at alle deler av årsaksvilkåret er oppfylt, slik at den typen medvirkning som fant sted i skalledommen faller utenfor oppgaveteksten. En slik avgrensning er i så fall nokså innsiktsfull, og må gi grunnlag for honorering dersom den er gjort på presis måte. Samtidig vil det være naturlig å tolke oppgavetekstens ord «medvirkning» litt videre enn det som kvalifiserer for 5-1. Alternativt kan medvirkning av den typen som passer innunder lempning, tas med som eksempler på hvor grensen for kvalifisert medvirkning går. Lempningstilfellet er så nærliggende at det i alle fall må gis et pluss om det problematiseres noe om dette i besvarelsen. Nygaard nevner dommen og denne typen rettsanvendelse i forbindelse med en utvikling av at årsaksforhold kan ha betydning for lempningsspørsmålet, se Nygaard s Problemstillingen har blitt nevnt på forelesninger, og observante studenter kan også ha reflektert over denne rettsanvendelsen i forbindelse med løsning av arbeidsgruppeoppgaver. Implikasjonen som ligger i dette kan ikke forventes behandlet av den jevne student, og det må være mulig å skrive godt uten å ha dette med. På den annen side kan flinke kandidater score ekstra ved å problematisere medvirkning under lempninsregelen på presis måte. 5. Internasjonale soft law regler om reduksjon På kurset er det lagt vekt på at studentene skal få kjennskap til internasjonale regler som påvirker norsk erstatningsrett, eller i alle fall kan bli relevante i en bredt anlagt prinsipiell sak om tvilsspørsmål i norsk rett. I lærestoffet er det flere artikler om erstatningsrettens internasjonalisering (Stenvik, Askeland), og stoffet har blitt berørt i på forelesninger og ved arbeidet med en storgruppeoppgave. Studenter som har arbeidet med dette stoffet, vil ha forutsetninger for å nevne at det finnes regler om reduksjon på grunn av skadelidtes egen medvirkning i de internasjonale regelsettene med «soft law-status», Principles of European Law; Non-contractual liability arising out of damage caused to another og Principles of European Tort Law ( se om disse regelsettene, Stenvik, Erstatningsrettens internasjonalisering, Tidskrift for Erstatningsrett 2005 s ). Reglene har ingen autoritativ kraft, og det kan diskuteres om de kan få betydning for tolkningen av norske regler. De gir likevel et utsyn mot rettstilstanden i Europa, noe som blir mer og mer viktig som følge av den generelle utviklingen av norsk privatrett. Studenter som tar med noe om denne implikasjonen bør honoreres for det. 6. Inntrykket fra sensuren vedrørende teorioppgaven Det er relativt få studenter som har med noen regler utover 5-1. Det må være mulig å få et greit resultat gjennom kun å skrive om 5-1, men studenter som ser andre regler som passer til oppgaveteksten (jf. punkt 3-5 foran) skal honoreres for det.

13 13 D. Bedømmelsen Praktikumsoppgaven gjelder ting studentene har arbeidet mye med, men den kan nok likevel være litt vanskelig, særlig fordi det ikke er lett å finne gode holdepunkter i parallell rettspraksis. En indikasjon på studentenes nivå er som alltid graden av nyansert fremstilling av risiko og handlingsalternativ. Teorioppgaven vil alle ha gode forutsetninger for å skrive, hva gjelder innholdet i skl Et viktig bedømmelseskriterium for de svakeste kandidatene er om de har fått med seg oppbygningen av medvirkningsregler, og om de klarer å si noe om retningslinjene for reduksjonen. Når det gjelder de beste kandidatene, vil disse antagelig vise seg frem ved presisjon og oversikt. Det kan i så måte vektlegges om disse får frem at flere av de nevnte reglene foran er relevante for oppgaven. Bergen 6. november 2012 Anne Marie Frøseth Anfinsen -sign- Bjarte Askeland -sign-