Kvengedal, 12. mai klokka 21:29

Transkript

1 Kapittel 14 Kvengedal, 12. mai klokka 21:29 Et stykke unna anlegget stoppet han for å få igjen pusten. Mikkel hadde løpt hele veien. Nå kunne han helt tydelig se lys der inne. Tunge skyer gjorde det mørkere enn vanlig. Han fortsatte opp mot parkeringsplassen. Døren sto halvåpen, og en lyskjegle slapp ut mot den oppsprukne asfalten. Innefor hang lukten av fisk igjen som et usynlig tapet, selv om det måtte være mange år siden noen hadde kuttet av et eneste torskehode der. Halfpipen som faren til Ida hadde fått spesialkonstruert, var dekket av store, brune kryssfinerplater. Ikke av den grove typen man fant på byggeplasser, men en finere type som lot seg forme. Halfpipen var tre meter høy. På et lavere nivå i betonggulvet, som sannsynligvis hadde hatt en eller annen funksjon da de hadde fiskeindustri her, var det sementert opp noen flotte curbes. Curbsene og funboxene minnet om gravstøtter nå som lokalet var helt tomt. Mikkel hadde skatet der inne en del ganger, selv om han hele tiden forsøkte å unngå Ida. Siden han var fra byen, var det jo litt sånn at han skulle kunne lande alle triksa og kunne tingene bedre enn henne, derfor hatet han å baile triks: Det ble nederlag som var bittert å svelge foran disse folkene. Ida var der stort sett hele tiden, derfor hadde han foretrukket å skate på utsiden, der han hadde gjemt sigarettene sine. Han hadde funnet en slitt kost, en europall og en herpa plate han 100 Dødsengler.indd

2 hadde spikret fast ved hjelp av en rund stein. Det holdt, og ingen gikk noen gang bak der likevel. Han lukket kveldsluften ute og gikk inn i den største hallen. Ikke en lyd hørtes. Bare lampene ytterst i taket, der han sto, var tent. Resten av hallen var druknet i et dunkelt, sjøgrønt lys. Hadde hun flippet med ham? Nei. Innerst, med ansiktet vendt ut mot et av de store vinduene med utsikt mot havet, sto en skikkelse. Hun hadde en grå genser med hetten trukket over hodet. I hånden holdt hun brettet hans. Mikkel svelget og gikk over gulvet. Det kilte i magen og lenger ned da han tenkte på dette, Kanskje noe mer. Mente hun det? Hun så tross alt ikke så verst ut, når han tenkte etter. Hun snudde seg. Bak hetta var det ikke en eneste fregne. Øynene var blå. Blondt krusete hår stakk ut av hetta. Alle ansiktstrekk var perfekte og skarpe som knivblad. Som plukket ut fra et motemagasin. Mikkel kvapp til. «Hvem er du?» Jenta svarte ikke. «Hvor er Ida?» Ingen respons. «Var det du som sendte meg en chattemelding?» fortsatte han. Plutselig var det som om jenta våknet. Dovent løftet hun hodet, trakk hetta av i en seig bevegelse. Hun blottla det lyse, lange håret og lot det falle nedover ryggen. De blå, krystallklare øynene stirret rett på ham. 101 Dødsengler.indd

3 «Spiller det noen rolle? Jeg har brettet ditt, det er derfor du er her.» Jenta holdt platen frem som om den var et slags trofé. Stemmen, den var dubbet. Den snakket hvert fall på to språk på en gang. Akkurat som om noen hadde lagt en voiceover på henne. Armen hennes hadde en lang tatovering som gikk fra håndleddet og opp til albuen. Den var formet som et geometrisk mønster med sirkler fullt med trekanter og tagger. Han tygget lenge på om det var fair av henne å utgi seg for å være Ida. Samtidig var hun så utrolig vakker at han ikke helt klarte å tenke fornuftig, var det søsteren? Nei, så vidt han hadde skjønt, var Ida enebarn. Det var noe ubehagelig ved denne kvinnen. Fremtoningen. Holdningen. Noe skurret. «Har ikke sett deg før. Bor du på en av øyene?» sa han varsomt i et forsøk på å vinne tid, mens hjernen jobbet febrilsk med å skjønne hvem dette kunne være. Hun så på ham med et dårlig skjult flir. «Hva får deg til å tro at jeg er herfra?» sa hun og tittet rundt seg med rynket nese. «Nei, jeg vet ikke. Er du på besøk? Fra Oslo eller noe?» Jenta lo. «Du tenker at jeg er av denne verden, du,» fortsatte hun, og det glitret nesten umerkelig bak pupillene hennes. En rystelse forplantet seg i betonggulvet som om en diger lastebil hadde rullet forbi på utsiden. Mikkel kjente svettedråpene stå slalåm nedover ryggen. Det kriblet i kroppen og instinktivt kjente han en trang etter å komme seg hjem. Hjem til Gitte. «Hva er det du vil?» sa han spakt. «Du har noe som ikke er ditt, og jeg er kommet for å hente 102 Dødsengler.indd

4 det,» sa hun og så lyste det rødt i pupillene hennes. Samtidig som hun åpnet munnen, forsvant lyset. «Vi har ventet på dette øyeblikket.» Strømmen ble kvalt. Verden forsvant. I noen sekunder var Mikkel alene i mørket, men så vennet øynene hans seg til lysmangelen. Gradvis så han konturene av vegger og tak. Gjennom vinduene kom det inn en svak lysstråle fra en gatelykt. Jenta befant seg et sted der i mørket. Han var ikke sikker, men i den hvite huden var det som om øynene gled utover ansiktet hennes som blekkflekker. «Jeg trodde det var omvendt,» svarte Mikkel skjelvende. «Du har noe som er mitt.» Igjen lo hun fra et sted i mørket, men latteren skurret i ørene hans. Dette stemte ikke. Uroen i magen spredte seg til resten av kroppen. Mikkel rygget sakte mot utgangen. «Nei, Mikkel. Du kan da ikke bare gå.» Hun strakte en skygge av en hånd lattermildt ut mot ham. Med det samme begynte Mikkel å gispe etter luft, noe ubestemmelig og sterkt klemte rundt halsen hans. En blålig farge begynte plutselig å pulsere i rommet, og det fikk skikkelsen til å tre tydeligere frem. Hun hevet brettet i en rolig bevegelse. Veide det. «Denne ridderen på platen, kjenner du ham?» Mikkel måtte anstrenge seg for å svare. Han var ute av fatning, og på en merkelig måte var det som om en usynlig hånd kvalte ham. Uansett hva dette var for noe, måtte han se å komme seg unna. «Jeg har ikke snøring. Det er en tegning av en tempelrid- 103 Dødsengler.indd

5 der. Ngh! Jeg syntes bare det så tøft ut da jeg kjøpte det!» Mikkel forsøkte forgjeves å få kontroll over smertene. «Det er en av de fordømte krigerne deres,» sa hun kaldt og uten å slippe platen med blikket. «Ok,» svarte Mikkel usikkert. «Er du hypp på platen? Ta den. Den er din! Gjør hva du vil med den! Vær så god.» «Nei.» «Nei vel» Mikkel tittet forsiktig over skulderen sin. «Det gjør innmari vondt» «Du har noe som er vårt,» hveste hun. I det samme gnistret det bak øynene hennes igjen, og det var som om alle vinduene i anlegget åpnet seg. Vinden fikk fritt spillerom. Løse gjenstander fløy opp i luften. En europall som ble brukt til drops og ollies, drev klagende bortover gulvet. Hallen ble fylt av overdøvende skraping og brusing. Mikkel ble slengt bakover og landet med hodet først i betongen. Dunket fikk ham til å miste retningssansen totalt. Han ante ikke om øynene var åpne eller lukket, så bare stjerner etter fallet. En kulde la seg over ham som en diger frakk. I noen sekunder var han overbevist om at han var i ferd med å drukne i iskaldt sjøvann. Smerten i bakhodet ga seg. Mikkel fikk summet seg så pass at han plantet hendene i betongen, kom seg opp på kne og fikk igjen pusten. En skrapende lyd nærmet seg faretruende, og før han fikk oversikt over situasjonen, smalt det i kneet. Han var blitt truffet av noe hardt, og smertene stakk som lyn. Han famlet etter gjenstanden i blinde. Fingrene berørte noe ruglete. Gripetape og gummihjul. Brettet. Han anstrengte 104 Dødsengler.indd

6 seg for å holde fast i det før vinden i rommet trakk det bort. «Du har skapt ekstra bryderi for oss. Vi kan ikke akseptere at du står i veien for oppdraget.» Stemmen virket annerledes. Forvrengt. Kraftigere. «Oppdraget må ikke utsettes.» I et ørlite sekund skimtet han skikkelsen komme glidende mot ham med leopardaktige bevegelser. På halsen så han en annen tatovering. Den var formet som en sirkel med stråler, som på barnetegning av en sol. I sirkelen var det enda et symbol. En trekant, uten at det ga noen mening for Mikkel. «Du misbruker våre evner,» ulte stemmen, eller stemmene, for det var som om det lå flere lag med stemmer oppå hverandre. På mange språk. Lyden vrengte seg i ørene hans, og pulsen jobbet på høygir. Bevegelsene hennes var raske og unaturlige. Noe hardt smalt mot tinningen, og Mikkel gikk i gulvet igjen. Hele hallen lyste opp et kort øyeblikk, deretter ble det mørkt. Et lysglimt var nok. Kulden i rommet var slett ikke vann. En arm gled lydløst mot ham. Han forsøkte å tenke, men hodet var tomt, og ren redsel hadde overtatt i stedet. Den knyttede neven som nærmet seg, holdt en gjenstand. En dolk. Lik den han hadde sett på faksen hos faren. Instinktivt trakk han seg unna. Han begynte å skjelve ukontrollert. Skikkelsen la den andre hånden bestemt på pannen hans. Kulden sildret inn i kroppen som om han var en tomflaske under vann, og en ubeskrivelig smerte strålte fra pannen inn til ryggraden. Et langt klagende «ooooo» sugde noe ut av kroppen hans. Over ham sto skikkelsen med helt svarte øyne med bare 105 Dødsengler.indd

7 en liten gnist av noe vulkanrødt i seg. Han skimtet det marerittaktige uttrykket hennes. Ville hun drepe ham? Hun hevet kniven. Bevegelsen levnet ingen tvil: Hun gjorde seg klar til å kjøre den inn i skallen hans med full kraft. «Si farvel til hundre sønnesønner!» sa hun, og det rykket hatefullt i munnviken hennes. Et varmt lys blinket fra taket, og den blå kulden i kroppen hans forsvant. En ny stemme lød over betonggulvet. Den slo rot og vokste bortover gulvet som en gressmatte. Langt der inne et sted gjenkjente han stemmen, på utsiden av alt det som skjedde. Kvinnen frøs fast i en bevegelse. Dolken ble hengende i luften. Stemmen. Det kunne bare være henne. Ida. Armene til Mikkel begynte å prikke. I det kritthvite lyset sto den grufulle skikkelsen over ham med en hånd klemt over kjeven og haken hans. Øynene hennes var helsvarte, og ansiktet vridd i en dyrisk grimase. Brått stirret hun mot inngangen. I skinnet fra lyststoffrørene oppdaget han nå et magert ansikt, tømt for liv. Huden hang slapt over skjelettet. Mikkel kunne se de uthulte øyegropene og enset kraniet under den blåhvite huden. Skikkelsen minnet mer om en uttørket mummie enn en fotomodell. Bare tatoveringene var de samme. Kulden sev ut av kroppen. Han kunne bevege seg. Dolken hang fremdeles truende i luften. Mikkel ville ikke rekke å tenke to ganger. Han grep lynraskt etter brettet og kylte platen rett opp i det uoppmerksomme ansiktet av alle krefter. En ekkel knasende lyd kilte i ørene, og det mumifiserte ansiktet sprakk opp. Med håret til alle kanter ramlet kvinneskikkelsen på ryggen med et hult dump. 106 Dødsengler.indd