Vilkår for lovlig kameraovervåkning rettet mot arbeidstakere

Transkript

1 Vilkår for lovlig kameraovervåkning rettet mot arbeidstakere Kandidatnummer: 787 Leveringsfrist: Antall ord: 10147

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Om valg av tema for avhandlingen Problemstilling Avgrensninger Om den videre fremstilling OM RETTSKILDEBILDET Nasjonal og internasjonal lov Arbeidsmiljøloven Personopplysningsloven EMK Personverndirektivet Forarbeider og etterarbeider Rettspraksis Forvaltningspraksis BEGREPER Personvernbegrepet Personopplysning Behandling av personopplysning Behandlingsansvarlig Den registrerte Kameraovervåking Kameraovervåking versus fjernsynsovervåking Personovervåking Vedvarende eller regelmessig gjentatt Fjernbetjent eller automatisk virkende Fastmonterte kameraer Utstyr som lett kan forveksles med en ekte kameraløsning Arbeidsgiver- og arbeidstakerbegrepet Arbeidsgivers styringsrett Kontrolltiltak FORHOLDET MELLOM ARBEIDSMILJØLOVEN OG PERSONOPPLYSNINGSLOVEN i

3 5 VILKÅR FOR Å SETTE I GANG LOVLIG KAMERAOVERVÅKING AV ARBEIDSTAKERE Vilkår for generell kameraovervåking Alminnelige vilkår for kameraovervåking jf. pol. 37, første ledd Grunnkrav til behandling av personopplysninger jf. pol Behandlingsgrunnlag for personopplysninger jf. pol Samtykke som behandlingsgrunnlag Nødvendighet som behandlingsgrunnlag, jf. pol 8 f Forholdet til kontrolltiltak jf. aml Berettiget interesse Nødvendighetskriteriet Interesseavveining Sensitive opplysninger jf Tilleggsvilkår begrenset krets (pol 38) Om gjenbruk av personopplysninger LITTERATURLISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Om valg av tema for avhandlingen Kameraovervåking er et emne som vekker kjølige assosiasjoner hos mange. Tankene ledes lett hen til dystopiske beskrivelser av overvåkingssamfunn à la George Orwells Oceania i romanen 1984, hvor alle lever i konstant frykt for Storebrors allestedsnærværende kameraer. Motstand er nytteløst siden hver minste bevegelse blir observert, subversive elementer kan raskt regne med å bli oppdaget og straffet. Dette bildet på overvåkning sammenholdt med det tradisjonelt skjeve styrkeforholdet i relasjonen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, gjør at mange er skeptiske til videoovervåking på arbeidsplassen. Dette gjenspeiles også i lovverket, som legger begrensninger på når slike tiltak lovlig kan iverksettes for å verne om arbeidstakernes rett til privatliv. På den andre siden står hensynet til arbeidsgiver. En arbeidsgiver kan ha helt legitime grunner til å iverksette overvåking av arbeidsplassen. Det kan argumenteres for de ansattes sikkerhet - på arbeidsplasser som er utsatt for kriminalitet som ran eller innbrudd, vil kameraovervåking kunne ha en avskrekkende effekt på potensielle gjerningspersoner, og om skaden først er skjedd vil lagrede opptak kunne lette etterforskningsarbeidet i etterkant. Videre kan det argumenteres for at arbeidsgiver kan ha et behov for å sikre seg mot underslag eller tyveri blant egne ansatte, og til sist er det helt legitimt at en arbeidsgiver ønsker å kontrollere utførelsen av arbeidet til sine arbeidstakere. Kameraovervåking er ikke en ny problemstilling, men de siste årenes teknologiske utvikling har både senket prisene og økt tilgjengeligheten på utstyret som er nødvendig. Videre har det i forbindelse med utvikling av digitale kameraer og lagringsmedier blitt enklere å lagre opptak over tid. Der man tidligere hadde systemer basert videokassetter som måtte byttes ut eller overspilles med jevne mellomrom, har man nå i praksis mulighet til å lagre alt, lett søkbart og indeksert etter tidspunkt, for all ettertid. At flere og flere overvåkes på arbeidsplassen fremkommer i en rapport utført av Forskningsstiftelsen Fafo på oppdrag fra LO. Her ser man at antallet som svarte at ja på at det forekom kameraovervåking på arbeidsplassen økte fra 16 prosent i 2001 til 24 prosent i Dette tilsvarer en økning på hele femti prosent over en seksårsperiode. 1 Faforapport 20:2008, s

5 At emnet er aktuelt kommer også frem av henvendelsene til Datatilsynets informasjonstjeneste. I sin årsmelding for 2014 skriver Datatilsynet at over 20 prosent av alle spørsmål til informasjonstjenesten dreier seg om arbeidslivsrelaterte problemstillinger. Innenfor denne kategorien er kameraovervåking på arbeidsplassen den klart største kategorien, sammen med innsyn og sletting av ansattes e-post Problemstilling Når kan lovlig kameraovervåking av arbeidstakere settes i gang? Utgangspunktet er at kameraovervåking på en arbeidsplass vil utgjøre et kontrolltiltak jf. reglene i arbeidsmiljølovens kapittel 9. Før slike tiltak kan iverksettes stilles det krav til arbeidsgiver. Videre er det gitt spesielle regler for kameraovervåking i personopplysningslovens kapittel 7, samtidig som de alminnelige reglene for behandling av personopplysninger i personopplysningsloven også vil få anvendelse jf. pol 3, første ledd, bokstav c. At kameraovervåking på arbeidsplass reguleres av to separate regelsett kan være en utfordring dersom man som arbeidsgiver ønsker å iverksette kameraovervåking på riktig måte. 1.3 Avgrensninger Avhandlingen skal redegjøre for hvilke vilkår som må være oppfylt før en arbeidsgiver kan benytte lovlig kan kameraovervåking rettet mot sine arbeidstakere. Det er da naturlig å avgrense behandlingen mot overvåking som ikke rammes av personopplysningsloven 36. Videre er det avgrenset mot problemstillingene som kan oppstå ved videoovervåking av andre enn ansatte, for eksempel gjester eller kunder. Siden avhandlingens fokus ligger på vurderingene som må foretas før overvåking kan iverksettes, er det avgrenset mot de rene prosessuelle regler i personvernloven, som reglene om meldeplikt, varsling og konsesjon. Det samme gjelder de prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven 9-2. Videre faller regler om sletting og utlevering av opptak jf. personopplysningsforskriften utenom, sammen med bevisavskjæringsreglene, som heller ikke vil behandles. 2 Datatilsynets årsmelding 2014 s. 25 2

6 1.4 Om den videre fremstilling Det vil i punkt 2 først gis en oversikt over de viktigste rettskildene som har vært benyttet for å besvare avhandlingens problemstilling. Punkt 3 tar for seg noen nøkkelbegreper innenfor for arbeidsrett og personopplysningsloven. I punkt 4 vil forholdene mellom de to regelsettene på området, nemlig arbeidsmiljølovens kapittel 9 angående kontrolltiltak i virksomheten, og personopplysningslovens spesielle regler om kameraovervåking, drøftes. Når forholdet mellom regelsettene er klarlagt, vil avhandlingens problemstilling besvares i pkt 5. 2 Om rettskildebildet I det følgende gjøres det rede for rettskildene som benyttes i avhandlingen, samt det generelle rettskildebildet på dette området. 2.1 Nasjonal og internasjonal lov Det er hovedsakelig to lover som regulerer kameraovervåking på arbeidsplassen; nemlig arbeidsmiljøloven og personopplysningsloven. Videre vil det kunne finnes tolkningsmomenter i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som er gjort til norsk rett gjennom menneskerettighetsloven Arbeidsmiljøloven Lov av 17. juni 2005 nr. 62, lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (Arbeidsmiljøloven) 3, heretter aml, gir i sitt kapittel 9 regler for kontrolltiltak i virksomheten. Disse reglene er i stor grad en kodifisering av ulovfestede arbeids- og personvernrettslige prinsipper som tidligere gjaldt på området. Dette ble gjort både for at reglene skulle være lettere tilgjengelig for arbeidstaker og arbeidsgiver, og fordi det var ønsket at det skulle skapes en større bevissthet rundt personvernspørsmål Personopplysningsloven Lov av 14. april 2000 nr 31, lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) 5, heretter pol, gir både generelle regler om behandling av personopplysninger, og spesiel- 3 LOV Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven). 4 Ot.prp.nr.49 ( ) s L nr. 31 Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) 3

7 le regler for kameraovervåking. Spesialreglene for kameraovervåking finnes i lovens kapittel 7. Loven er en implementering av EUs personverndirektiv (Direktiv 95/46/EF) av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger. Loven gjennomgikk en større endring på kameraovervåkingsfeltet i Dette var resultatet av en etterkontroll, som det var bestemt at skulle foretas fem år etter at loven trådte i kraft, for å sikre at de nye reglene virket etter sin hensikt. 6, EMK Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK, som via menneskerettsloven 7, er inkorporert i norsk rett, slår i artikkel 8 nr 1. fast at «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.» At ordene privatliv og hjem er benyttet, kan reise spørsmål om hvorvidt arbeidsplassen er omfattet. Dette kan være naturlig, all den tid arbeidsliv kan oppfattes som motsatsen til privatliv, og hjem det motsatte av arbeid. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, EMD, har flere ganger slått fast at artikkel 8 også gjelder i en arbeidssituasjon. 8 Det uttales blant annet at det å la ordene privatliv og hjem inkludere arbeidsliv- eller sted vil være i samsvar med de overordnede mål med artikkel Personverndirektivet EUs personverndirektiv av 24 oktober er en del av EØS-avtalen, og følgelig er det folkerettslig bindende for Norge. Det er inkorporert i norsk rett gjennom Personopplysningsloven. Direktivet erstattes i skrivende stund av en ny personvernforordning, som det er antatt at vil innebære en skjerpelse 11 i forhold til dagens personvernlov på flere områder. Denne forordningen ble endelig vedtatt i mars 2016, men trer ikke i kraft før Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å gjennomføre forordningen, og det er ventet at det vil skje på samme tid. Siden forordningen enda ikke er gjeldende rett i Norge, vil den være gjenstand for nærmere behandling i denne avhandlingen. 6 Ot.prp. nr. 92 ( ) s Lov av 21. mai 1999 nr 30, Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) 8 Niemietz v. Germany, Copland vs. United Kingdom 9 Niemietz v. Germany avsn Direktiv 95/46/EF 11 Personvforordningen vedtatt Artikkel fra datatilsynet 4

8 2.2 Forarbeider og etterarbeider Forarbeider er i stor grad benyttet som rettskilde i avhandlingen. Forarbeider som er benyttet inkluderer blant annet forarbeidene til arbeidsmiljøloven 12 og forarbeidene til personopplysningsloven 13. Videre er forarbeidene 14 i til endringene i personopplysningsloven som trådte i kraft i 2012 brukt, da disse inneholder mange betraktninger angående kameraovervåking. 2.3 Rettspraksis Det finnes ikke noen rettspraksis som direkte tar for seg personopplysningslovens bestemmelser om lovligheten av kameraovervåking. Det finnes imidlertid noe praksis som omhandler avskjæring av videopptak som bevis, for eksempel avgjørelsen inntatt i Rt s. 878, hvor Høyesterett vurderer om situasjonen oppfylte kravet til vedvarende eller regelmessig overvåking jf pol. 36. Videre er det i Rt 2013 s. 143 inntatt en dom som omhandler krav om oppreisning etter personopplysningsloven 49, etter gjenbruk av GPS-data til et annet formål enn det opprinnelige. Selv om denne avgjørelsen gjelder kameraovervåking, vil den være relevant for tolkning av pol. 11 bokstav c anvendt på videovervåking. 2.4 Forvaltningspraksis Datatilsynet er et uavhengig forvaltningsorgan jf. pol. 42 første ledd. Tilsynet har både en funksjon som rådgivende organ og som tilsynsmyndighet. Datatilsynets konkrete oppgaver er definert i pol 42 tredje ledd nr Disse består blant annet i å kontrollere at lover og forskrifter for behandling av personopplysninger blir fulgt jf. pol. 42 tredje ledd nr. 3 og gi uttalelser i spørsmål om behandling av personopplysninger jf. samme bestemmelse nr. 8. Personvernnemnda er også et uavhengig forvaltningsorgank jf. 43, første ledd. Nemnda består av syv medlemmer, og avgjør klager over datatilsynets avgjørelser, jf pol. 42 fjerde ledd. Siden det er så sparsomt med rettspraksis på dette området, er det naturlig at det legges større vekt på forvaltningspraksis her enn det som er vanlig på andre rettsområder, hvor domstolene er mer aktive. Videre er Datatilsynet og Personvernemnda i forarbeidene til personopplysningsloven flere ganger overlatt oppgaven å skulle fastlegge innholdet av bestemmelser i per- 12 Ot.prp. nr. 49 ( ) Om lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) 13 Ot.prp.nr.92 ( ) Om lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) 14 Prop. 47 L ( ) Endringer i personopplysningsloven 5

9 sonopplysningsloven gjennom sin praksis 15, noe som etter mitt syn taler for at deres uttalelser skal veie tyngre enn dersom det ikke var slik. 3 Begreper I det følgende vil det gis en nærmere forklaring på enkelte begreper som vil benyttes i oppgaven. 3.1 Personvernbegrepet Det er ikke lett å gi en kort og konsis forklaring på hva innholdet av personvernbegrepet er. Det finnes flere vitenskapelige modeller som søker å beskrive dette. Jeg velger i denne avhandlingen å ta utgangspunkt i den såkalte interessemodellen, som ble utviklet av Dag Blekeli og Knut Selmer. Modellen forsøker å beskrive syv interesser som det er viktig at personvernet beskytter. Disse interessene er enten av individuell art, som interessen i innsyn, diskresjon og privatlivets fred, eller av kollektiv art, som interessen i å ha en borgervennlig forvaltning, et robust samfunn eller begrenset grad av overvåking. 16 Jeg vil her gå raskt gjennom de interessene som er relevante for kameraovervåking av enkeltpersoner. Interessen i innsyn handler om at man har en interesse i å vite når man blir overvåket. Dersom man ikke er klar over dette, vil det være vanskelig å vite om behandlingen ellers er i strid med personvernet. Interessen i diskresjon omhandler retten til å kunne bestemme over egne opplysninger, og hvem man skal dele dem med. Interessen i fullstendighet har sitt utspring i en tanke om at opplysningene som skal registreres må være så riktige som mulig. Dersom det skal fattes avgjørelser basert på personopplysninger, vil det den registrerte ha en interesse i at opplysningen er riktig. Interessen i privatlivets fred handler stort sett om at det skal være mulig å være i fred for andre mennesker når man ønsker det. Disse interessene er selvsagt ikke rettsregler som kan påberopes, men de danner et godt rammeverk som hjelper til å sette ord på personvernrettslige problemstillinger. 15 Se bla. Prop. 47L s Wiik Johansen (2001) s

10 3.2 Personopplysning Personopplysing er i pol. 2 nr. 1 definert som «opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson» Forarbeidene til bestemmelsen definerer enkeltperson som en «person som direkte eller indirekte kan identifiseres, f.eks. ved hjelp av navn, identifikasjonsnummer eller et annet kjennetegn som er spesielt for personens fysiske, fysiologiske, psykiske, økonomiske, kulturelle eller sosiale identitet, jf direktivet artikkel 2 a.» 17 Som eksempel på hva som kan utgjøre en personopplysning lister de samme forarbeidene opp blant annet opplysninger som foreligger i form av bilde. Dersom et bilde av en person anses som personopplysning, kan det være liten tvil om at det samme vil være tilfelle for videoopptak. 3.3 Behandling av personopplysning Personopplysningsloven definerer i 2 nr. 2 behandling av personopplysning som enhver bruk av personopplysninger, som f.eks. innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering eller en kombinasjon av slike bruksmåter. Kameraovervåking er en form for behandling av personopplysning. Det det er hensiktsmessig vil jeg forsøke å benytte begrepet kameraovervåking i stedet for behandling av personopplysning, avhengig av hvilket som til enhver tid skaper mest flyt i teksten og minst forvirring. 3.4 Behandlingsansvarlig Den behandlingsansvarlige er i loven bestemt definert som «den som bestemmer formålet med behandlingen av personopplysninger og hvilke hjelpemidler som skal brukes» Det følger videre av 11 at det er den behandlingsansvarlige som er ansvarlig for at personopplysninger kun behandles når dette er tillatt etter 8 og 9. Ansvaret for at lovlig behandlingsgrunnlag er tilstede ligger altså i første omgang på den behandlingsansvarlige og det er denne som alene må vurdere hvorvidt vilkårene som det skal gjøres rede for i avhandlingen er oppfylt. Dersom Datatilsynet finner at den behandlingsansvarlige behandler personopplysninger i strid med loven, kan tilsynet kreve at behandlingen skal opphøre, eller stille vilkår som må oppfylles før behandling er i samsvar med loven jf. pol 46 siste ledd. Innenfor rammene av denne avhandlingen vil behandlingsansvarlig stort sett være arbeidsgiver. Der det er egnet til å skape flyt i teksten vil arbeidsgiver benyttes i stedet for behandlingsansvarlig. 17 Ot.prp. nr. 92 ( ) s

11 3.5 Den registrerte Den registrerte er lovens navn på personen som en personopplysning kan knyttes til, se pol 2 nr 1. Dette er altså personen som overvåkes. Av hensyn til leseligheten vil den registrerte stort sett omtales som arbeidstaker, med mindre dette er egnet til å skape forvirring. 3.6 Kameraovervåking Kameraovervåking er definert i personopplysningsloven på følgende måte: Med kameraovervåking menes vedvarende eller regelmessig gjentatt personovervåking ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende overvåkningskamera eller annet lignende utstyr som er fastmontert. Som kameraovervåking anses både overvåking med og uten mulighet for opptak av lyd- og bildemateriale. Det samme gjelder utstyr som lett kan forveksles med en ekte kameraløsning. For at overvåking skal rammes av særreglene for kameraovervåking i personopplysningslovens kap. VII, må den altså omfattes av denne definisjonen. Jeg skal i det følgende gå nærmere inn på hva som skal til for å oppfylle enkelte vilkårene i denne bestemmelsen Kameraovervåking versus fjernsynsovervåking Frem til 2012 benyttet loven begrepet fjernsynsovervåking i stedet for dagens kameraovervåking. Dette var en videreføring av terminologien fra personregisterloven 19 som personopplysningsloven erstattet. En naturlig ordlydforståelse av begrepet fjernsynsovervåking leder lett tanken hen på at noen sitter på «bakrommet» og følger med på en skjerm i sanntid. Dette var kanskje beskrivende for virkeligheten i 1993, når det ble inntatt i personregisterloven, men er egnet til å skape misforståelser i en virkelighet der kameraovervåking i stort sett skjer digitalt, hvor lyd og bilde lagres for ettertiden for å kunne hentes opp ved en senere anledning. For å hindre misforståelser ble fjernsynsovervåking erstattet av ordet kameraovervåking, da dette ble oppfattet som mer teknologinøytralt. Videre ble det inntatt en presisering om at løsninger både med og uten mulighet for opptak av lyd og bilde skulle omfattes. Det fremgår av forarbeidene 20 til endringen at dette ikke er ment som en utvidelse av bestemmelsens virkeområde, 19 L nr. 48 Lov om personregistre m.m. (personregisterloven) 20 Prop. 47L ( ) pkt

12 kun en pedagogisk klargjøring av hvilke former for overvåking som vil omfattes av loven. Praksis, forarbeider og litteratur fra før endringen vil følgelig fortsatt være relevant Personovervåking Det fremgår av 36 at det er personovervåking som omfattes av definisjonen. Med dette forstår en at formålet med kameraovervåkingen må være overvåking av personer, jf. definisjonen av personopplysning 21 i pol. 2 nr. 1. Kameraovervåking som først og fremst har til har til hensikt å overvåke annet enn gjenkjennelige fysiske personer, for eksempel for å se etter brann eller lekkasjer i et produksjonsanlegg vil ikke rammes, med mindre det er «nærliggende og påregnelig» at opptakene vil komme til å omfatte fysiske personer. 22 Dersom en for eksempel setter opp et viltkamera med formål å se etter ulv, vil dette etter uttalelser fra Datatilsynet være tillatt om det «truffet effektive tiltak for å unngå at det blir tatt bilder av mennesker» 23 for eksempel gjennom plassering og skilting Vedvarende eller regelmessig gjentatt Videre er det et krav om at overvåkingen må være «vedvarende eller regelmessig gjentatt» for å bli omfattet. Loven gir ingen direkte anvisning på hva som ligger disse utrykkene, men forarbeidene til nå opphevde 390 b i 1902-straffeloven 24, kan gi en pekepinn. I denne bestemmelsen benyttes også «vedvarende eller regelmessig gjentatt personovervåkning» i definisjonen av hva som konstituerer fjernsynsovervåking. Dagens bestemmelse i personopplysningsloven 36 er en videreføring av denne regelen, og følgelig er rettspraksis og forarbeider til denne relevant når vi skal fastlegge rekkevidden av dagens bestemmelse. I forarbeidene til strl. 390 b er følgende uttalt: «Lovforslaget regulerer «vedvarende eller regelmessig gjentatt» iakttakelse. Fotografering, filming o l av bestemte begivenheter, selv om dette skulle strekke seg over noe tid, vil ikke ha karakter av overvåkning, og følgelig falle utenfor lovreguleringen. Systematisk iakttakelse eller opptak vil imidlertid omfattes, selv om iakttakelsen eller opptaket ikke skjer permanent. F eks vil bruk av kameraer som bare trer i funksjon med faste mellomrom, til bestemte tider, eller når en person kommer inn i kameraets billedfelt, omfattes.» Wiik Johansen (2001) s Schartum (2011) s Kameraovervåking hva er lov?,s LOV Ot.prp.nr.56 ( ) s.12 9

13 Av dette kan vi først og fremst se at overvåking av konkrete enkeltstående begivenheter, som f.eks. et sportsarrangement eller en konsert var ment å falle utenfor, så lenge det ikke regelmessig gjentas 26. På den annen side vil kameraer med bevegelsesdeteksjon eller timerfunksjonalitet omfattes. Det kan likevel stilles spørsmål om hvor grensen for hvor den nedre grensen for «vedvarende» går. Ut fra en ren ordlydstolking, er det klart at det vil kreves en viss utstrekning i tid. Likevel fremkommer det av rettspraksis det skal ikke mye til før grensen er oversteget. I kjennelsen inntatt i Rt s. 878 slutter Høyesterett seg til lagmannsrettens vurdering, hvor overvåking av en ansatt på hennes arbeidsplass fra ca. klokken 1200 frem til 1930 i løpet av én dag, i alle fall måtte anses som vedvarende Fjernbetjent eller automatisk virkende At kameraet må være fjernbetjent eller automatisk virkende for å falle inn under definisjonen, betyr først og fremst at kameraer som manuelt opereres faller utenfor, selv om de er fastmontert. Med fjernbetjening må det forstås at både de kameraer som hvor en operatør kan styre kameraets synsfelt, og de enklere versjoner hvor kameraet kun kan aktiveres og deaktiveres på avstand vil omfattes. Automatisk virkende peker på kameraer som for eksempel er bevegelsesaktiverte eller tidsinnstilte, eller som utløses av gitte forutsetninger for eksempel når en bil kjører for fort Fastmonterte kameraer Kravet til fastmontering gjør at håndholdte kameraer faller utenfor definisjonen. Det samme gjelder for eksempel webkamera koblet til datamaskiner mv. Det var i forarbeidene til ny pol. 36 vurdert om virkeområdet til bestemmelsen skulle utvides slik at håndholdte og mobile kameraer skulle omfattes, men det ble konkludert med at dette ville være å strekke reguleringen for langt, da dette i praksis ville omfatte all ordinær filming og fotografering 27. Kamera fastmontert på mobile gjenstander som biler, båter etc. er likevel omfattet Utstyr som lett kan forveksles med en ekte kameraløsning Dette gjelder såkalte «dummy-kameraer», som ser ut som overvåkningskameraer, uten å faktisk være det. Selv om det rent faktisk ikke skjer en overvåking med slike kameraer, vil mange av de samme hensyn gjøre seg gjeldende her, som ved reell overvåking. Den som utsettes for et slikt kamera vil ha den samme subjektive følelsen av å bli iakttatt, og det person- 26 Wiik Johansen (2001) s Prop. 47L ( ) pkt Rettsdata.no Se kommentar til personopplysningsloven, note

14 vernmessige inngrepet vil følgelig kunne være like stort som ved ekte overvåking. Bestemmelsen vil også etter sin ordlyd kunne ramme ekte kameraløsninger som er ute av drift, så lenge den som overvåkes ikke ved at de er det. 3.7 Arbeidsgiver- og arbeidstakerbegrepet En arbeidstaker i er arbeidsmiljøloven i arbeidsmiljøloven 1-8 (1) definert som «enhver som utfører arbeid i annens tjeneneste», mens en arbeidsgiver i 1-8 (2) er «enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste» Bestemmelsen forstås vanligvis slik at selvstendige næringsdrivende, konsulenter osv. faller utenfor. Avhandlingens tema er kameraovervåking i arbeidsforhold, og følgelig faller overvåking der det ikke eksisterer et arbeidsforhold mellom overvåker og den som overvåkes utenfor oppgavens tema. Det kan likevel tenkes at en del av drøftelsene vil være anvendelige på situasjoner som ikke er arbeidsforhold i arbeidsrettslig forstand, for eksempel der en selvstendig næringsdrivende hushjelp blir overvåket mens vedkommende utfører arbeid i et hjem hvor det er installert kameraovervåkingsutstyr. Her eksisterer det ikke et arbeidsforhold mellom oppdragsgiver og hushjelp, og arbeidsmiljølovens regler om kontrolltiltak osv. vil ikke få anvendelse. Personopplysningsloven, derimot, opererer ikke med et skille mellom ansatte eller ikke ansatte, og bestemmelsene som beskytter arbeidstakere vil antakelig måtte tolkes på samme måte for hushjelpens del. 3.8 Arbeidsgivers styringsrett Styringsretten er et grunnleggende arbeidsrettslig prinsipp som angir arbeidsgivers rett til å bestemme over arbeidstaker. Styringsretten tilhører arbeidsgiver i kraft av at vedkommende eier produksjonsmidlene og bærer risikoen for driften. Høyesterett definerer styringsretten som arbeidsgivers rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet. 29 For denne avhandlingen er det arbeidsgivers rett til å kontrollere arbeidet som er spesielt interessant. Arbeidsgiveren har naturlig nok en interesse i at arbeidstaker utfører jobben på en god og effektiv måte, samtidig som han vil ønske å verne seg mot illojale eller kriminelle ansatte. Arbeidsgiver står imidlertid ikke fritt til å utøve kontroll over arbeidstakeren. Styringsretten begrenses av fire faktorer, som alle kan legge begrensninger på arbeidsgivers ønske om kontroll. Disse fire begrensende faktorer er først og fremst lovgivning, alminnelige arbeidsrettslige saklighetskrav, arbeidsavtalen og en eventuell tariffavtale. Når det kommer til kameraovervåking er det først og fremst begrensninger i lov, herunder bestemmelser om kontrolltiltak i ar- 29 Rt s Nøkk-dommen 11

15 beidsmiljølovens 9-1 eller reglene som regulerer overvåking i personopplysningsloven som vil være relevant. Disse bestemmelsene vil gjennomgås grundig i avhandlingens hoveddel. 3.9 Kontrolltiltak Selv om begrepet kontrolltiltak benyttes i arbeidsmiljløloven 9-1 er dets innhold ikke definert i loven, følgelig må begrepets innhold fastlegges ved hjelp av andre rettskilder. I forarbeidene er kontrolltiltak definert som «alt fra vanlig tidsregistrering (stempling) til inngripende undersøkelser av arbeidstakernes helse eller drikkevaner.» 30 I juridisk teori er kontrolltiltak definert som «undersøkelser som har til hensikt å av avdekke et nærmere bestemt faktisk forhold, og hvor en eller flere arbeidstakere gjøres til gjenstand for en slik avgjørelse.» 31 Ut fra disse definisjonene er det klart at terskelen for hva som vil utgjøre kontrolltiltak er lav. Det er etter dette ikke tvilsomt at kameraovervåking på arbeidsplassen vil utgjøre et kontrolltiltak. Retten til å utføre kontrolltiltak kan utledes av arbeidsgivers styringsrett. Som nevnt over, vil blant annet arbeidsmiljølovens 9-1 sette sette skranker for når kontrolltiltak kan iverksettes, og for hvilke kontrolltiltak som kan benyttes. Grunnvilkårene som må være oppfylt er først og fremst at tiltaket har saklig grunn, og videre at det ikke innebærer en uforholdsmessig belastning for arbeidstakeren. Dette er momenter som også vil ha relevans for bedømmelsen av når personopplysningslovens bestemmelser om lovlig behandlingsgrunnlag for personopplysninger foreligger, jf. pol 8 bokstav f. Dette vil behandles nærmere i avhandlingens kapittel Forholdet mellom arbeidsmiljøloven og personopplysningsloven Det klare utgangspunktet er at iverksettelse av kameraovervåking av arbeidstakere vil utgjøre et kontrolltiltak jf. reglene i aml. kapittel 9. Av aml. 9 fremgår det at arbeidsgiver kan iverksette kontrolltiltak dersom det foreligger saklig grunn til det i virksomhetens forhold, når det ikke innebærer en uforholdsmessig belastning for arbeidstakeren. 30 Ot.prp.nr.49 ( ) s Storeng (2014) s. 385 (Sjekk navn) 12

16 Samtidig er det gitt spesialregler i pol. kap. 7, som regulerer når kameraovervåking generelt kan iverksettes. Spørsmålet i det følgende blir hvilket regelsett som skal danne grunnlaget for iverksettelse av kameraovervåking, der disse eventuelt kommer i konflikt. Det er mulig å argumentere for at reglene i arbeidsmiljøloven går foran reglene i personopplysningsloven på grunnlag av lex posterior-prinsippet, da arbeidsmiljøloven er nyere enn personopplysningsloven, og endringene som har vært gjort i pol. kapittel 7 i nyere tid kun har vært av pedagogisk karakter, uten å innebære noen utvidelse av rekkevidden til bestemmelsene. En slik tolkning finner man imidlertid ikke støtte for i forarbeidene til arbeidsmiljøloven, hvor følgende uttales: «I en del tilfeller vil kontrolladgangen være regulert i andre lover. Dette gjelder for eksempel fjernsynsovervåking (personopplysningsloven kapittel VII) og plikt til å delta i medisinske undersøkelser for visse yrkesgrupper, se for eksempel sjømannsloven 26 og smittevernloven 3 2. I andre tilfeller kan lovgivningen være til hinder for å foreta bestemte former for kontroll, se for eksempel straffeloven 145 og 145a om brevbrudd m.m. og om avlytting. Bestemmelsen vil dels bli supplert og dels bli begrenset av slike særregler i spesiallovgivningen. Departementet har vurdert om dette bør presiseres uttrykkelig i loven, men er av den oppfatning at slike særskilte lovhjemler i konflikttilfelle regulært vil ha forrang i forhold til en generell generalklausul som den foreslåtte.» 32 Av dette fremgår det at lovgiver var bevisst på at adgangen til å gjennomføre kontrolltiltak i en i noen tilfeller vil være regulert av andre lover. Som er eksempel på dette er fjernsynsovervåking nevnt, med henvisning til personopplysningslovens kapittel 8. Det er videre presisert at slike særskilte lovhjemler ved konflikt vil ha forrang foran de generelle reglene om kontrolltiltak i arbeidsmiljøloven. 32 Ot.prp.nr.49 ( ) s

17 Basert på disse uttalelsene må det være klart at spesialreglene i personopplysningsloven ved motstrid må gå foran reglene om kontrolltiltak i arbeidsmiljøloven. Der regelsettene kan anvendes uten motstrid, vil imidlertid begge måtte gjelde. Dette samsvarer tilsynelatende også med den praksis som legges til grunn i både Datatilsynet og Personvernnemda. Jeg har i alle fall ikke lykkes i å finne noen avgjørelser i personvernnemnda som omhandler kameraovervåking i arbeidslivet hvor aml. 9-1 er brukt som det rettslige grunnlaget. På grunnlag av dette finner jeg det hensiktsmessig å ta utgangspunkt personopplysningslovens kapittel 7 for den videre drøftingen, mens vilkårene for kontrolltiltak i arbeidsmiljøloven vil bli tatt opp der de får anvendelse. 5 Vilkår for å sette i gang lovlig kameraovervåking av arbeidstakere 5.1 Vilkår for generell kameraovervåking Utgangspunktet er at kameraovervåking 33 er ulovlig. En eventuell lovlig kameraovervåking vil forutsette at det finnes et eget rettslig grunnlag for dette. Dette følger direkte av personopplysningsloven 36 andre ledd, som sier at kameraovervåking kun kan «finne sted der vilkårene for dette er oppfylt etter 37 (alminnelige vilkår) og 38 til 40 (tilleggsvilkår).» Følgelig vil innholdet i disse vilkårene sette skrankene for når det er lovlig å iverksette kameraovervåking. Jeg vil i det følgende gjøre rede når det etter disse reglene er anledning til å iverksette kameraovervåking. 5.2 Alminnelige vilkår for kameraovervåking jf. pol. 37, første ledd Personopplysningsloven 37 har overskriften «Alminnelige vilkår for kameraovervåking», og er den sentrale bestemmelsen som regulerer kameraovervåking i personopplysningsloven. Det fremgår av første ledd, med henvisning til 3 første ledd bokstav c, at personopplysningsloven i sin helhet vil gjelde for kameraovervåking, med de presiseringene som fremgår av de følgende leddene. At hele loven gjelder for kameraovervåking betyr at kameraovervåking underlegges de samme reglene som all annen overvåking. Følgelig må det foreligge et uttrykkelig behandlingsformål jf. bestemmelsen i pol. 11, formålet må være saklig, og det må fo- 33 Slik det er definert i personopplysningsloven 36 jf. pkt. 3.1 over 14

18 religge et lovlig behandlingsgrunnlag jf. pol 8, samt pol. 9 dersom opplysningene regnes som sensitive. 5.3 Grunnkrav til behandling av personopplysninger jf. pol. 11 For at det skal være lovlig å behandle personopplysninger må grunnkravene til behandling i personopplysningsloven 11 først være oppfylt. Det følger av første ledd bokstav b at personopplysninger bare skal benyttes «til uttrykkelig angitte formål som er saklig begrunnet i den behandlingsansvarliges virksomhet» At formålet må være uttrykkelig angitt, betyr ifølge forarbeidene at den «behandlingsansvarlige forut for behandlingen må fastsette et formål som er tilstrekkelig konkret og avgrenset til at det skaper åpenhet og klarhet om hva behandlingen skal tjene til.» 34 Dette innebærer at man ikke kan sette i gang overvåking «i tilfelle det dukker opp noe interessant» Man må definere et formål, og det må være formulert på en slik måte at det vil være klart for den registrerte hva formålet er. Det stilles altså krav til presisjonsnivået i angivelsen. I forarbeidene er løse formuleringer som «kommersiell bruk» eller «administrative oppgaver» angitt som formål som ikke oppfyller kravet til presisjon. 35 Det fremgår videre av forarbeidene, at jo større fare behandlingen kan medføre for personvernet, desto strengere krav vil det stilles til formålsangivelsen. Kameraovervåking er en form for behandling som har stort potensiale for å true personvernet, og trolig vil det her måtte stilles skjerpede krav til formålsangivelsen Det følger videre av samme bestemmelse at formålene med behandlingen må være saklig begrunnet i den behandlingsansvarliges virksomhet. I dette legges det at formålet med behandlingen må være lovlig, og at den behandlingsansvarlige må ha et reelt behov for å gjennomføre behandlingen. 36 Det følger videre av bestemmelsen i pol 11 første ledd bokstav a at den behandlingsansvarlige skal sørge for at personopplysninger bare behandles når dette er tillatt etter 8 og 9. Førstnevnte bestemmelse regulerer det generelle behandlingsgrunnlaget for personopplysninger, mens sistnevnte bestemmelse gjelder skjerpede krav for behandling av opplysninger som jf. pol 2 nr. 8 regnes som sensitive. 5.4 Behandlingsgrunnlag for personopplysninger jf. pol 8 34 Ot.prp.nr.92 ( ) s Ot.prp.nr.92 ( ) s Storeng (2014) s

19 Som nevnt over, er tilstedeværelsen av et lovlig behandlingsgrunn en forutsetning for behandling av personopplysninger. Hva dette innebærer vil drøftes i det følgende. Personopplysningsloven 8 angir tre alternative vilkår som mulige grunnlag for å behandle personopplysninger. Dersom ikke minst ett av bestemmelsens vilkår er oppfylt, er det ikke anledning til å behandle personopplysninger. Det første alternativet gir anledning til behandling etter samtykke fra den registrerte, det andre tillater behandling der det hjemmel i lov, og det tredje dersom behandlingen er nødvendig etter en av grunnene opplistet i bokstav a til f. Alternativet om lovhjemmel er ikke relevant for kameraovervåking på arbeidsplass, og faller således utenfor behandling i denne avhandlingen. 5.1 Samtykke som behandlingsgrunnlag Jeg vil først se på hvorvidt samtykke etter første ledd i bestemmelsen kan gi behandlingsgrunnlag for kameraovervåking i at arbeidsforhold. Samtykke i personopplysningslovens forstand er definert i 2 nr. 7. Det følger av denne bestemmelsen at et samtykke skal være en «frivillig, uttrykkelig og informert erklæring fra den registrerte». At samtykket skal være uttrykkelig, betyr man ikke kan samtykke stilltiende, passivt eller ved konkludent atferd. 37 Det kreves en aktiv handling. For det andre må erklæringen være «informert», noe som betyr at den som samtykker må vite hva det samtykkes til, og hvilke konsekvenser det kan få. 38 For det tredje er det slik at samtykket må gis individuelt. Dette kan utledes av en normal forståelse av ordlyden lovgiver benytter. Samtykket skal innhentes «fra den registrerte», Følgelig vil et kollektivt samtykke, for eksempel gjennom fagforeningsmedlemskap og tariffavtale falle utenfor. 39 Det siste loven stiller opp for samtykke som behandlingsgrunnlag er at samtykket er gitt frivillig. Hvorvidt et samtykke gitt fra en arbeidstaker til en arbeidsgiver er frivillig, kan det være problematisk å avgjøre. I et arbeidsforhold vil det alltid være en skjevhet i styrkeforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Selv om en arbeidsgiver formelt sett ikke sanksjonerer mot arbeidstakere som ikke samtykker, er det grunn til å tro at en arbeidstaker som blir spurt om samtykke, vil kunne føle seg presset til akseptere for å unngå å bli oppfattet som «vanskelig», eller at man har noe å skjule, og derfor pådra seg negative følger for 37 NOU 1997:19 s NOU 1997:19 s Storeng 2014 s

20 arbeidsforholdet. Denne usikkerheten om hvorvidt et samtykke har sitt grunnlag i reell frivillighet taler imot at det er mulig å anvende samtykke som behandlingsgrunnlag. I en avgjørelse 40 fra 2005 som gjaldt samtykke til blodprøve for å avdekke narkotikabruk blant ansatte i Securitas, uttaler personvernnemda seg generelt om samtykke fra arbeidstaker som behandlingsgrunnlag. Nemda legger vekt på det tidligere nevnte styrkeforholdet mellom ansatte og arbeidsgiver, og påpeker at en arbeidstaker vil kunne føle seg presset til å samtykke, selv om arbeidsgiver sier at nektelse ikke vil få følger for ansettelsesforholdet. «Som det fremgår av bemerkningene ovenfor, antar Personvernnemnda at samtykke ikke kan være en tilfredsstillende behandlingsgrunn etter personopplysningsloven 8 første alternativ. Nemnda utelukker imidlertid ikke at det kan være spesielle situasjoner der man kan bygge på samtykke, men dette vil vanligvis ikke være tilfellet ( )» 41 Nemda utelukker altså samtykke som hovedregel, men åpner for at det kan tenkes situasjoner hvor det er tilstrekkelig. Dette utdypes i en sak 42 året etter, som gjaldt fingeravtrykk som identifikasjon i forbindelse med adgangskontroll. De ansatte hadde mulighet til å velge å bruke PIN-kode i stedet for fingeravtrykk. På bakgrunn av at de ansatte selv kunne velge om de ville benytte seg av fingeravtrykk, og at det antas at det ikke vil få noen negative følger for de ansatte å nekte, kommer nemda til at det er tilstrekkelig med samtykke som behandlingsgrunnlag. Av dette kan det utledes at samtykke som hovedregel ikke er tilstrekkelig, men det i spesielle tilfeller hvor valget oppleves som reelt og uten negative konsekvenser kan aksepteres. Dette må likevel oppfattes som en snever unntaksregel. Det ligger i kameraovervåkingens natur at en arbeidstaker ikke har noe reelt alternativ til bli fanget opp av et kamera, slik man kunne bruke kode i stedet for fingeravtrykk i saken over. Når dette valget ikke er reelt, vil heller ikke samtykket være det, og følgelig kan ikke samtykke danne grunnlag kameraovervåking i et arbeidsforhold. 5.2 Nødvendighet som behandlingsgrunnlag, jf. pol 8 f Siden samtykke og hjemmel i lov er utelukket som grunnlag for å iverksette kameraovervåking på arbeidsplassen jf. drøftelsen over, gjenstår nødvendighetskriteriet i pol 8 som eneste 40 PVN 2005:06 41 PVN 2005:06 42 PVN-2006:10 17

21 alternativ dersom kameraovervåking skal kunne iverksettes. Denne bestemmelsen lister opp flere tilfeller hvor det er nødvendig å gjennomføre overvåking. Det relevante alternativet for kameraovervåking finner vi i bokstav f, som tillater behandling av personopplysninger dersom det er nødvendig for «at den behandlingsansvarlige eller tredjepersoner som opplysningene utleveres til kan vareta en berettiget interesse, og hensynet til den registrertes personvern ikke overstiger denne interessen.» For at det skal være anledning til å iverksette kameraovervåking etter denne bestemmelsen er det altså for det første et krav om at overvåkingen er nødvendig for å for å sikre en berettiget interesse, og for det andre må det være interesseovervekt i overvåkerens favør nødvendighet alene er ikke nok. 43 Dersom man kommer frem til at overvåkingen enten ikke er nødvendig, eller at hensynet til den ansattes personvern må veie tyngre, er kameraovervåkingen ikke lovlig Forholdet til kontrolltiltak jf. aml. 9-1 Siden kameraovervåking på arbeidsplassen utgjør et kontrolltiltak i arbeidsrettslig forstand, er det naturlig å se hen til reglene til som regulerer arbeidsgivers mulighet til å iverksette generelle kontrolltiltak. Dette reguleres av aml Etter denne bestemmelsen er det krav om at et kontrolltiltak må ha «saklig grunn i virksomhetens forhold» og samtidige ikke «innebære en uforholdsmessig belastning for arbeidstakeren». Bestemmelsen inneholder altså både et krav om saklig grunn, samtidig som forholdsmessigheten av inngrepet må vurderes. Dette samsvarer langt på vei med kravet til berettiget interesse og interesseavveining i pol 8 f. Følgelig er det grunn til å se på hvorvidt disse rettslige normene er sammenfallende, eller i det minste overlappende. Problemstillingen er behandlet i forarbeidene til aml. 9-1, og det uttales der følgende: «Etter departementets oppfatning er det derfor mye som taler for at vilkårene etter personopplysningsloven 8 bokstav f for å behandle opplysninger om arbeidstakerne i samband med kontrolltiltak regulært vil være oppfylt dersom lovvilkårene for å gjennomføre selve kontrollen er til stede. Kravet om saklig grunn vil normalt føre til at personopplysningslovens vilkår om berettiget interesse vil være oppfylt mens vilkåret om forholdsmessighet/proporsjonalitet i alminnelighet vil innebære at kravet om at hensynet til arbeidstakerens personvern ikke må overstige arbeidsgivers berettigede interesse ikke vil være krenket. 44» 43 Schartum (2011) s Ot.prp. nr. 49 ( ) s

22 Departementets syn er altså at så lenge tiltakene oppfyller vilkårene for saklig grunn jf. aml. 9-1, så vil de også normalt sett oppfylle kravet til berettiget interesse i pol. 8 f. Det samme gjelder forholdsmessighetsvurderingen i aml. 9-1 sett opp mot interesseavveiningen som skal gjøres jfr. pol 8 f. Departementet, og datatilsynet i egenskap av høringsinstans, tar likevel forbehold om at det vil kunne tenkes situasjoner hvor vilkårene for innføre kontrolltiltak er oppfylt, uten at nødvendighetskriteriet i pol. 8 vil være det, og departementet overlater dette spørsmålet til tilsynsmyndighetene og domstolene. 45 Av dette kan man utlede at bestemmelsene langt på vei vil være sammenfallende, og dersom det er noen forskjell, så ligger den i at reglene for berettiget interesse overoppfyller i forhold til reglene om kontrolltiltak. Man kan imidlertid ikke automatisk si det samme andre veien.. Uavhengig av dette, vil praksis og litteratur angående aml. 9-1 kunne hjelpe til med å fastlegge innholdet og rekkevidden av pol 8 f når den skal anvendes på overvåking i arbeidsforhold Berettiget interesse I det følgende er problemstillingen hva det vil si å ha en berettiget interesse i å iverksette kameraovervåking jf. pol. 8 f, Bestemmelsen alene gir ingen forklaring på hva som ligger i uttrykket. Ut fra en ren ordlydsfortolkning av «berettiget», er det i alle fall klart at det stilles et visst krav til hvilke interesser som kan begrunne iverksetting av overvåking. Enhver interesse en arbeidsgiver måtte ha, vil ikke være berettiget. Selv om bestemmelsen selv ikke sier noe om hva som er berettigede interesser, er det i pol ledd gitt anvisning på at det ved vurderingen av hva som for kameraovervåking utgjør en berettiget interesse, skal legges vesentlig vekt på om overvåkingen bidrar til å «verne om liv eller helse», eller om den «forebygger gjentatte eller alvorlige straffbare handlinger». Denne presiseringen kom med i bestemmelsen etter omarbeidelsen av personopplysningsloven som trådte i kraft i I forarbeidene til bestemmelsen, ble det fremhevet at vilkårene i pol 8 f var vage, og gjorde det vanskelig å praktisere denne, for kameraovervåking, viktige 45 Ot.prp. nr. 49 ( ) s

23 bestemmelsen. Det er understrekes imidlertid at endringen kun innebærer en kodifisering av tidligere praksis, og ingen realitetsendring 46. Av denne grunn vil forvaltningspraksis og avgjørelser i personvernnemda fra før endringen, fortsatt være relevante for tolkningen av bestemmelsens rekkevidde. Som nevnt over, i pkt , vil kravet til hva som er saklig grunn jf. aml. 9-1 langt på vei tilsvare kravet til berettiget interesse etter pol 8 f. Følgelig er det naturlig å se hen til dette regelsettet som et utgangspunkt for videre drøftelse. Reglene om kontrolltiltak slik de fremgår av aml. 9-1, er en kodifisering av rettspraksis på området over lang tid. Gjennom denne praksisen har det utkrystallisert seg en rekke skjønnsmomenter som sammen danner utgangspunkt for en bred skjønnsmessig når det skal avgjøres hvorvidt saklighetskravet er oppfylt. 47 En fullstendig opplisting av disse momentene vil falle utenfor rammene til denne avhandling, så kun de mest relevante vil tas opp. For det første innebærer saklighetskravet at formålet i seg selv er saklig, og at det har sitt grunnlag i virksomhetens behov. Dette innebærer at vilkår som ikke er knyttet eksplisitt til virksomhetens behov vil falle utenfor 48. I følge forarbeidene vil det for eksempel ikke være anledning til å iverksette tiltak for å sjekke at arbeidstakere spiser sunt og holder seg i form fordi man ønsker seg friske ansatte. Dette er et alminnelig samfunnsmessig mål, som ikke er eksplisitt forankret i virksomhetens behov. 49 For det andre er det et krav til at grunnen må være saklig overfor den enkelte arbeidstaker. 50 Selv om det for eksempel foreligger saklig grunnlag for at å videoovervåke de som sitter i kassen i en bank på bakgrunn av underslagsfare, er det ikke sikkert at dette kan begrunne det samme overfor en ansatt som ikke behandler kontanter. En tilsvarende situasjon finnes i den tidligere nevnte avgjørelse fra personvernnemda angående rustesting i Securitas. 51 Her uttaler nemda følgende: 46 Prop. 47L pkt Ot.prp. nr. 49 ( ) s Ot.prp. nr. 49 ( ) s Ot.prp. nr. 49 ( ) s Storeng (2014) s PVN

24 «Hvis Securitas imidlertid begrenser testingen til de som utfører vektertjenester for sikring av personer mv, dvs den gruppen man antar at vil kunne komme i situasjoner hvor liv eller helse står på spill, vil en testing kunne være tilstrekkelig begrunnet(...)» For det tredje er det et krav om at tiltaket er egnet til å ivareta formålet. Et formål kan være så saklig det bare vil, men dersom kontrolltiltaket som er innført ikke er egnet til å ivareta det, vil ikke tiltaket være lovlig. 52 Et tenkt eksempel kan igjen være kameraovervåking med formål å avdekke underslag fra ansatte i skranken i en bank. Dersom kameraet da er rettet mot pauserommet, vil det ikke være egnet til å avdekke underslag fra kassen, og følgelig er kontrolltiltaket ikke lovlig. For det fjerde er det et krav om at tiltaket er nødvendig for å ivareta formålet. Dette betyr at dersom formålet kan ivaretas på en mindre inngripende og byrdefull måte, så er tiltaket ikke nødvendig 53. Dette vilkåret samsvarer i stor grad med nødvendighetsvilkåret i pol 8. Nærmere om dette under punkt Til sist er det innfortolket i saklighetskravet at et kontrolltiltak må opphøre når behovet eller formålet for overvåkingen ikke lenger er tilstede 54. Etter dette er det synes det klart at hva som vil være en berettiget interesse i kameraovervåking etter pol. f, vil bero på en konkret helhetsvurdering av flere momenter i den konkrete saken, med utgangspunkt i at overvåkingen skal bidra til å verne liv og helse, eller forebygger gjentatte eller alvorlige straffbare handlinger Nødvendighetskriteriet Dersom man har kommet til at man har en berettiget interesse i å gjennomføre kameraovervåking etter pol. 8 f, er det neste spørsmålet hvorvidt overvåkingen er «nødvendig» etter pol ledd, jf f. I det følgende skal det gjøres rede for hva det innebærer. 52 Ot.prp. nr. 49 ( ) s Ot.prp. nr. 49 ( ) s Ot.prp. nr. 49 ( ) s

25 Ut fra en ren ordlydsfortolkning, innebærer dette nødvendighetskriteriet at det må foreligge et «reelt og kvalifisert behov» 55 for overvåkingen. Selv om det er støtte for det i ordlyden, er det antakelig ikke slik at overvåkingen må være det eneste mulige alternativet for å anses nødvendig. En slik streng tolkning av ordet «nødvendig» har verken støtte i forvaltningspraksis 56 eller i lovens andre bestemmelser, f.eks. pol 38, som i visse tilfeller stiller skjerpede krav til overvåkingen i forhold til reglene i pol. 8 f. 57 Forarbeidene til bestemmelsen sier svært lite om hva som skal til for at nødvendighetskriteriet skal være oppfylt, utover at det vil bero på en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle, og at datatilsynets praksis på sikt vil fylle bestemmelsen med innhold, og lette bruken av den 58. Følgelig vil det måtte legges stor vekt på datatilsynets forståelse av bestemmelsen. I en avgjørelse 59 i personvernnemnda fra mars 2015 uttaler datatilsynet følgende «Datatilsynet forstår nødvendighetskriteriet slik at hvis det finnes mindre personverninngripende alternativer til den aktuelle behandlingen (som oppfyller formålet med behandlingen), skal de alternativene vurderes og i utgangspunktet benyttes. Utgangspunktet er at en behandling ikke vil være nødvendig, når mindre personverninngripende alternativer er anvendelige.» 60 (min uthevning) Datatilsynet legger altså en streng fortolkning av nødvendighetskriteriet til grunn, men åpner tilsynelatende for at det kan tenkes situasjoner hvor det ikke vil være slik. Som nevnt i drøftelsen under pkt 5.2.2, så innebærer saklighetskravet som må være oppfylt før kontrolltiltak jf. aml 9-1 kan iverksettes, også et krav om nødvendighet. Dersom et kontrolltiltak kan iverksettes på en mindre byrdefull eller inngripende måte, er det ikke nødvendig. Dette synes å være i harmoni med datatilsynets oppfattelse av nødvendighetsvilkåret jf. sitatet over. Når en arbeidsgiver skal vurdere hvorvidt kameraovervåking kan iverksettes, må det altså vurderes hvorvidt det er nødvendig å benytte kameraovervåking for å ivareta den berettigede interessen, eller om det er mulig å oppnå det samme med mindre inngripende tiltak. Datatil- 55 Jørstad 2004 s Se omtalen av PVN under 57 Se pkt Ot.prp.nr.92 ( ) s PVN PVN