VESTLANDSREGION ELLER VIDARE SAMAR- BEID?

Transkript

1 VESTLANDSREGION ELLER VIDARE SAMAR- BEID? Vedlegg og eksterne bidrag

2 2 Innhald 1 DET REGIONALE NIVÅET I NORDEN OG EUROPA SITUASJON OG UTFORDRINGAR PÅ VESTLANDET OPPSUMMERING VESTLENDINGEN - FINST HO ELLER HAN OG EVENTUELT KVAR HELST? VAL- OG STYRINGSSKIPNAD FOR VESTLANDSREGIONEN JURIDISK UTREDNING OM VESTLANDSRÅDET STATUS FOR REGIONSAMARBEID/REGIONALISERINGSINITIATIV I NOREG DOKUMENTASJON AV MOGLEGE INTERESSE- OG ARBEIDSOMRÅDE FOR EIT NYTT REGIONALT NIVÅ...79

3 3 Forord I samband med utgreiinga av nytt folkevald nivå på Vestlandet knyte styringsgruppa til seg ekstern fagkompetanse på nokre sentrale felt for å utdjupe eller gje oversyn over viktige delspørsmål. Desse bidraga er samla i dette vedlegget. Dei ligg og på Vestlandsrådet si heimeside. Bidragsytarane er sjølv ansvarleg for innhaldet. Bidraga er: Hallgeir Aalbu Det regionale nivået i Norden og Europa Mai Jørgen Amdam Sysselsetting og regional struktur på Vestlandet Mai Georg Arnestad Vestlendingen - finst ho eller han og eventuelt kvar helst? - Ein frittståande artikkel om kultur og identitet Mai Harald Baldersheim Val- og styringsskipnad for Vestlandsregionen - Vurdering av alternative modellar Mai Karl Harald Søvig og Magne Strandberg Juridisk utredning om Vestlandsrådet Mai AUD 1 Status for regionsamarbeid/regionaliseringsinitiativ i Noreg Mai Dokumentasjon av moglege interesse- og arbeidsområde for eit nytt regionalt nivå - Omfang og aktivitet - Mai Nils R. Sandal Leiar av Vestlandsrådet 1 Arbeidslag analyse, utgreiing og dokumentasjon i Hordaland fylkeskommune

4 4 1 Det regionale nivået i Norden og Europa av Hallgeir Aalbu, EuroFutures Innledning Rundt om i verden er det et mangfold av løsninger når det gjelder det regionale forvaltningsnivået. De aller fleste land har ett eller flere regionale nivåer mellom staten og kommunene, men størrelse og myndighet varierer en hel del. Storbritannia og Tyskland har begge regioner med 5-10 mill. innbyggere, og disse har folkevalgt lovgivningsmakt i Tyskland, mens de er uten folkevalgt overbygning i England. Spania har fire forvaltningsnivåer, hvorav det øverste av de to regionale nivåene har varierende grad av lovgivningsmakt - forskjellig fra region til region. Det er også store variasjoner når det gjelder det formelle forholdet mellom nivåene. De fleste land er enhetsstater der det er staten som bestemmer region- og kommuneinndeling. Men det finnes mange unntak. I USA og andre føderale land er det regionene som er den primære byggeklossen, og statens makt utgår fra delstatene. I Canada er det regionene som bestemmer kommuneinndelingen. Uttrykket regionenes Europa blir ofte brukt for å beskrive regionnivåets forsterkede posisjon. Mange hevder at EUs regionale utviklingsprogrammer har bidratt til å gjøre det regionale nivået sterkere, og at man ser tendenser til at regionene og EU-kommisjonen gjør felles sak mot landene. I dette notatet skal dette bildet nyanseres. Det er et stort mangfold, og vi kan se utviklingstendenser i forskjellige retninger. Det neste avsnittet gir et europeisk overblikk. Deretter går vi nærmere inn på regiondiskusjonene i andre nordiske land. 1.2 Et europeisk overblikk Føderale land og enhetsstater De europeiske landenes styringsformer blir ofte delt i to grupper. I de føderale landene er regionene (länder, kantoner, regions) sentrale, og det nasjonale nivåets makt er delegert fra regionene. Det er lovgivende forsamlinger på det regionale nivået. Belgia, Sveits, Tyskland og Østerrike er føderale land. Tyskland er EUs største land, der mange av delstatene har flere innbyggere enn Norge. De tre andre landene i denne gruppen er imidlertid relativt små, både i areal og befolkningstall. Den andre gruppen er enhetsstatene. Her er det landene som er det primære nivået, og regioners og kommuners myndighet er delegert herfra: Regionaliserte enhetsstater er land der det er stor variasjon mellom regionene. I Storbritannia har Skottland, Wales og London (samt Nord-Irland så lenge det er fred der) egne parlamenter med varierende grad av regionalt selvstyre. I England for øvrig ble det åpnet for et direktevalgt regionalt nivå, men den første regionen (Nordøst- 2 Notatet er skrevet uten referanser. Det europeiske perspektivet bygger for en stor del på en beskrivelse som Alexandre Dubois ved Nordregio har utarbeidet for ESPON-programmet: ESPON 3.2 Scenarios baseline on Issues of territorial governance, Nordregio Beskrivelsen av de nordiske landene bygger på flere års observasjoner på nært hold.

5 5 England) svarte nei takk i en folkeavstemning. Spania består av 17 regioner pluss to bystater, der Baskerland og Katalonia har et mer vidtgående selvstyre enn de andre regionene. I tillegg regnes Frankrike og Italia til denne gruppen, som altså består av de store europeiske landene. Desentraliserte enhetsstater er land der all lovginingsmakt ligger på det nasjonale parlamentet, men der man har delegert en hel del gjennomføringsmakt til politiske forsamlinger på regionalt og lokalt nivå. Norge er i denne gruppen sammen med Danmark, Finland, Nederland og Sverige. Sentraliserte enhetsstater skiller seg fra gruppen foran ved at det er mindre delegering og ved at det regionale nivået er statlig heller enn folkevalgt. Blant de 15 gamle EU-landene er det Hellas, Irland, Luxembourg og Portugal som regnes til denne gruppen. Vi kan se på de føderale landene som diamanter, dvs. brede på midten og smale lengst opp og lengst ned. De desentraliserte enhetsstatene har en motsatt profil, og likner mer et timeglass som er bredt lengst opp og lengst ned, men smalt på midten. Stor variasjon Føderale stater: Belgia, Sveits, Tyskland, Østerrike Desentraliserte enhetsstater: Danmark, Finland, Nederland, Norge, Sverige Regionaliserte enhetsstater: Italia, Frankrike, Spania, Storbritannia Sentraliserte enhetsstater: Hellas, Irland, Luxembourg, Portugal Utviklingstendenser Det er store forskjeller mellom landene når det gjelder det regionale nivåets status og størrelse, og det er ikke mindre komplisert å beskrive de rådende utviklingstendensene. I noen land er regionene vitale politiske enheter med klar identitet i befolkingen, og de utvikler seg i retning av større selvstendighet. I andre land er regioner opprettet av administrative hensyn. Beskrivelsen avhenger av den tidsperioden vi ser på, da trendenes styrke varierer over tid og i blant skifter retning. For å forenkle kan landene grupperes i fire: I flere av de store europeiske landene er det klare tendenser til økt regional autonomi. Dette gjelder for alle de føderale landene. Belgia ble en føderal stat i 1993 og nå har man der to parallelle regionale nivåer, ett basert på territorium og ett basert på språk. Fra 2002 har regionene fått i oppgave å styre kommunene. Italia og Spania er ikke føderale, men er også blant de landene der regionenes lovgivningsmakt er forsterket de siste årene (i hhv og 1999). Nye territorielle enheter er kommet til i flere land. Dette gjelder f.eks. i Sverige der Region Skåne (1997) og Västra Götalandsregionen (1988) ble etablert som nye regionale enheter gjennom sammenslåing av hhv. to og tre län. I Slovakia ble regioner

6 6 etablert i 1996 og fikk selvstyre fra 2002, mens Polen fikk et nytt regionalt nivå i 1999 som etter hvert har fått ansvaret for en rekke oppgaver. Men vi kan også se tendenser til at regionalnivået svekkes, og at det i stedet pågår en utvikling mot en sterkere stat og sterkere kommuner. Her finner vi de andre nordiske desentraliserte enhetsstatene, der vi både i Norge og Danmark har sett at oppgaver er ført over fra det regionale nivået til staten (sykehus i Norge fra 2002) og til kommunene (gymnasene i Danmark fra 2007). Timeglasset er altså blitt smalere på midten. I noen land er det innført et nytt statlig regionalt nivå. Dette gjelder flere av de nye EU-landene, som behøver et regionalt nivå for å kunne iverksette EUs regionalpolitikk i henhold til regelverket, men som ikke av den grunn har gått så langt at det er skapt politiske forsamlinger på regionalt nivå. Dette er primært en administrativ desentralisering, ikke så mye en politisk desentralisering. Totalt sett får vi altså et bilde av en utvikling som går i retning desentralisering. Det folkevalgte regionale nivået er styrket i mange land, og regionene har fått økt selvstyre. Men trenden er den samme overalt. Særlig i de desentraliserte enhetsstatene har vi eksempler på en motsatt utvikling. Tendenser Økt regional autonomi: Italia, Spania Belgia, Tyskland, Sveits, Østerrike Sterkere stat+kommuner: Danmark, Finland, Irland, Nederland, Norge, Ungarn Nye territorielle enheter: Frankrike, Polen, Slovakia, Storbritannia, Sverige, Tsjekkia Nytt statlig regionalt nivå: Hellas, Portugal, Estland, Latvia, Litauen, Slovenia 1.3 Forandringsprosser i andre nordiske land Etter dette kortfattede overblikket over Europa skal vi nå gå nærmere inn på utviklingen i våre naboland. Selv om de nordiske landene ser like ut om vi ser det i et europeisk perspektiv, er det viktige forskjeller mellom dem. Den første observasjonen er at kommune- og regionstørrelsen er forskjellig, både arealmessig og befolkningsmessig, jfr. kartet nedenfor. Det er andre forutsetninger for oppgaveløsning og organisering i det tettbefolkede Danmark enn i de nordligste delene av Finland, Norge og Sverige.

7 7 I alle Nordiske land er det juridisk forstand bare to forvaltningsnivåer, staten og kommunene. Regionene (amter i Danmark, fylkeskommuner i Norge og landsting i Sverige) er særkommuner for visse oppgaver av regional karakter. Vi snakker likevel om en trenivåmodell i disse landene, fordi det regionale nivået har en direktevalgt styrende forsamling. I Finland er det (med ett unntak) ikke noe direkte valgt regionalt nivå, og de regionale oppgavene ivaretas av primærkommunene i samarbeid. Island har ingen regional oppdeling. Innbyggerantallet i regionene varierer fra i Norge til i Sverige. Den gjennomsnittlige kommunestørrelsen er ca innbyggere i Norge, i Finland, i Danmark og i Sverige. Med unntak for Finland er det samsvar mellom de folkevalgte regionene og statens regioninndeling. Statsamtsmannen i Danmark og landshövingen i Finland er jurister og har administrative oppgaver, mens fylkesmannen i Norge og landshövdingen i Sverige også har en del utviklingsoppgaver og derfor oftere agerer politisk. Det regionale utviklingsansvaret ligger på de folkevalgte regionene i Danmark og Norge. I Finland er det Landskapsforbundene lovpålagte kommuneforbund - som har denne oppgaven. I Sverige ligger utviklingsansvaret som hovedregel på statens guvernør i regionen, dvs. landshövdingen. De viktigste tjenestesektorene på regionalt nivå er kollektivtrafikken, sykehus og gymnaser. I Finland blir alle disse oppgavene løst gjennom kommuneforbund. I Norge er sykehusene statlige, mens de er regionale i Danmark og Sverige. Til gjengjeld er gymnasene regionale i Norge, mens de er kommunale i Sverige og snart blir kommunale også i Danmark. Til tross for disse forskjellene er det mange likhetstrekk i de diskusjonene om det regionale nivået som nå pågår i alle landene.

8 8 Regioner i Norden Danmark Finland Norge Sverige Total bef. 5,3 mill 5,2 mill 4,5 mill 9,0 mill Folkevalgte regioner (Indirekte) Statens regioner Danmark I Danmark har det de siste årene vært tre offentlige utredninger, en om oppgavefordelingen, en om sykehusenes organisering og en om kommune- og regioninndelingen. Den siste av disse, Strukturkommissionen, la fram sin rapport i januar Etter en kort høringsprosess la regjeringen fram sitt forslag i april samme år. Etter forhandlinger med partiene i Folketinget og prosesser i kommunene for på frivillig vei å finne fram til en ny kommunestruktur, ble resultatet som følger: Fra 14 amter til 5 regioner (direkte folkevalgte). Fra 271 kommuner til ca 100 kommuner. Ansvaret for gymnasene overføres fra amtene til kommunene. Ansvaret for sykehusene overføres fra amtene til regionene. Det regionale utviklingsansvaret overføres fra amtene til regionene. Regionene skal finansieres av staten og kommunene (de får altså ingen egen beskatningsrett). En omfattende lovrevisjon var nødvendig, og denne skal være fullført slik at kommunevalget høsten 2005 gjelder de nye kommunene og regionene. Samtidig har kommunene forhandlet med hverandre for å bli enige om en ny struktur. Etter et overgangsår i 2006 gjennomføres reformen fra Finland Det finske systemet bygger på at den offentlige tjenesteytingen er et kommunalt ansvar. Kommunene er ofte for små til ha ansvar for oppgavene alene, og da samler de seg i kommuneforbund ett for hver oppgave. En liten kommune kan derfor være medlem av et stort antall kommuneforbund, ofte med skiftende geografi alt etter oppgavens karakter. I Finland ble det regionale nivået reformert i flere omganger i midten på 1990-tallet. Det viktigste var: Antall länsstyrelser redusert fra 12 til 5 og ansvaret begrenset til administrative oppgaver.

9 9 Det regionale utviklingsansvaret ble overført til 19 lovpålagte samkommuner: Landskapsförbund. Departementenes regionale kontorer ble samlet i 15 T&E-centraler for å få til en bedre samordning mellom Landbruksministeriet, Industri- og handelsministeriet og Jordbruksministeriet. Fra 2005 er det, som et åtteårig forsøk, innført en direkte folkevalgt forsamling i Kajanaland. Dermed har Finland også fått et tredje forvaltningsnivå. Bakgrunnen er dels at tonivåmodellen generelt har møtt kritikk både når det gjelder demokratiet og tjenesteytingen, og at det i denne regionen er en spesielt vanskelig nærings- og befolkningsutvikling Sverige Den svenske regiondiskusjonen har en lang historie, og det har vært et stort antall offentlige utredninger de siste 40 årene. Länsinndelingen har stort sett vært uendret siden 1600-tallet, og samsvarer i stadig mindre grad med dagens kommunikasjoner og oppgaveløsning. I 1997 og 1998 ble antallet län redusert fra 24 til 21 ved opprettelsen av Skåne og Västra Götaland. Både landstingene (regionene) og länsstyrelsene (fylkesmannsembetene) ble fusjonert. Deretter fikk de nye regionene på forsøk overta det regionale utviklingsansvaret fra länsstyrelsene. Forsøket ble evaluert med positivt resultat, men den svenske regjeringen satte likevel stopp for planene om å etablere regioner også andre steder i landet. I stedet åpnet man fra 2003 for etableringen av regionförbund i de län der alle kommunene var enige om det. For tiden er det åtte slike regionforbund i arbeid, og disse har fått overført det regionale utviklingsansvaret og vanligvis ca. halvparten av länsstyrelsenes budsjetter til regionale utviklingsformål. Regionförbundene er imidlertid relativt svake organer og de følger dagens länsgrenser. I Sverige pågår det nå en utredning om fremtidens samfunnsstruktur. Både regioninndelingen, ansvaret for sykehusene og forholdet mellom departementer og direktorater er under granskning av den parlamentarisk sammensatte Ansvarskommittén. Utredningen startet sitt arbeid i 2001 og skal levere sin rapport i Det er mange måter å organisere seg på Hva kan vi lære av alt dette? Det viktigste budskapet er at alle land har forskjellige løsninger på regioninndeling og oppgavefordeling. Det finnes ikke én modell som passer alle. Det er en trend i retning større regionalt selvstyre i mange europeiske land, spesielt i de største landene, men også i flere av de landene som er relativt små. Men det er også noen land som har utviklet seg i motsatt retning, og Norge er blant disse. Vi har også sett at det pågår en intens diskusjon av det regionale nivået i Norden. Danskene har med rekordfart gjennomført en reform der det er sykehusenes geografi som styrer inndelingen av det regionale nivået. Kommunestørrelsen blir samtidig mer enn fordoblet til omtrent innbyggere i gjennomsnitt. Oppgavemessig styrkes kommunene, mens det regionale nivået svekkes. I Finland forsøker man i motsatt retning med et direktevalgt regionalt nivå i den regionen som har de største utviklingsproblemene. Sverige utreder på bred front og har gjennomført forsøk i forskjellige retninger både med løsninger som likner den tidligere dansk/norske og med løsninger som mer ser ut som den finske mens mange peker på at tiden er overmoden for en mer omfattende reform. Det er to spørsmål som alle de nordiske landene inklusive Norge strever med. Det ene gjelder makt, dvs. spørsmålet om hvem som skal få bestemme hva. Her er det ikke så mye

10 10 utredninger og forskning som betyr noe for resultatet, viktigere er revirkampen mellom nivåer og partier. Dette illustreres klart av det som har skjedd i Danmark og Sverige. Den danske løsningen er en politisk løsning som ikke er i samsvar med de utredninger som er gjort de siste årene. Og i Sverige uttalte kommuneminister Österberg til en avis at et sterkt Skåne er en trussel mot et sterkt Sverige, noe som viser at han ser på regionspørsmålet i et maktperspektiv og ikke i et utviklingsperspektiv. Det andre spørsmålet, som henger sammen med maktspørsmålet, gjelder balansen mellom sektoreffektivitet og territoriell utvikling. De siste årenes tendenser i offentlig forvaltning har prioritert sektoreffektiviteten. Den politiske innflytelsen over sektorene er redusert og det er blitt vanskeligere enn før å ta vare på de territorielle utviklingsperspektivene. En politikk for regional utvikling handler om å kunne se ulike sektorinnsatser i sammenheng og å kunne prioritere på tvers av sektorer, og da er det nødvendig med et politisk regionalt nivå. Erfaringene fra Västra Götalandsregionen og Region Skåne viser at det er mulig å skape en ny utviklingsdynamikk gjennom en reform der oppgaver overføres til større regioner. Her har Vestlandet en kilde til inspirasjon.

11 11 2 SITUASJON OG UTFORDRINGAR PÅ VESTLANDET OPPSUMMERING 2.1 Hamskiftet etter krigen Jørgen Amdam, Høgskulen i Volda I Regionenes tilstand oppsummerar Tor Selstad (2004) dagens struktur i Sør-Norge som på figur 1.1. I eit fugleperspektiv er vi i ferd med å få fire urbane hovudstrukturar i Sør- Noreg, Oslo med tilgrensande byar, bandbyområdet frå Stavanger til Bergen, Trondheim og småbyområdet i Møre og Romsdal. I det postindustrielle samfunnet er det vesentlege utviklingsforskjellar mellom område som er integrert i arbeidsmarknadane til byar og område som fell utanfor. Det meste av veksten i arbeidsplassar og befolkning skjer no i urbane område, medan dei fleste bygderegionar har stagnasjon eller tilbakegang, og slik også på Vestlandet. Figur 1.1. Det urbane Sør-Norge. Lokale arbeidsmarknader med bysentra. Kjelde: Selstad m.fl Vestlandet er i ferd med å få ei klar tredeling med eit storbyområde i sør, eit byband som strekker seg frå Bergen i nord til Stavanger gjennom kommunikasjonsforbetring. I dei overlappande arbeidsmarknadane bur det snart og 2/3 av arbeidsplassane på Vestlandet er lokalisert til denne sonen. Også i nordvest er det eit byband som strekker seg frå Kristiansund i nord til Ørsta/Volda i sør men dette har langt mindre økonomiske dimensjonar, mindre kraft til å overvinne avstandar gjennom kommunikasjonsforbetring og det er splitta kulturelt mellom Vestland og Trøndelag. Dette området har om lag 17% av arbeidsplassane på Vestlandet og mindre dynamikk. Mellom og innanfor desse byregionane er ¾ av arealet, det eigentlege fjord-vestlandet prega av sjø, fjord og fjell - lite folk, langt mellom folk og langt frå folk og med berre 1/5-del av arbeidsplassane og fortsatt tilbakegang. Området er delt inn i mange og små arbeidsmarknader på grunn av dei geografiske tilhøva, men også her er mange døme på vellukka satsing og

12 12 positiv utvikling. Eit typisk trekk i alle regionane er ein høgre grad av industrisysselsetting enn i resten av landet og stor stabilitet i denne sysselsettinga i heile etterkrigsperioden, kombinert med aukande regional spesialisering (næringsklynger). I 1942 skrive Inge Krokann (1982) om Det store hamskiftet i bondesamfunnet frå talet og framover då moderne hestereiskap vart teken i bruk, nye kollektive organisasjonsformer, kommunikasjonsforbetringar m.m. og som førte til det moderne landbruket. Det eg vil omtale her er sysselsettingsendringane på Vestlandet i ei ny hamskifteperiode som har gjort bygdene mest uavhengig av tradisjonelt jordbruk og i staden avhengig av velferdsstaten med sin lokale handlangar Velferdskommunen. Dei næringsmessige skilnadene mellom by og land er mest viska ut, vi har fått den urbane bygda dominert av tenesteytande næringar men på Vestlandet framleis med stor industriell produksjon. I motsetning til utkantregionar i andre delar av landet har bygdene på Vestlandet høg eigenverdiskaping og er på langt nær så avhengig av det offentlege økonomiske overføringssystemet som bygder i nord eller i innlandsnorge (Effektutvalet 2004, Onsager og Selstad 2004). Næringsutvikling Sysselsettingsutvikling, 1946 = 100% 160 % 140 % 120 % 100 % 80 % 60 % Landet Vestlandet 40 % 20 % 0 % Figur 1.2. Næringsutvikling i landet og på Vestlandet.

13 13 Sysselsettingsfordeling 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % Primær-V Sekundær-V Handel og transport-v Off og priv tjeneste-v Primær Sekundær Handel og transport Off og priv tjeneste 10 % 0 % Figur 1.3 Relativ sysselsetting på Vestlandet og resten av Noreg. Figur 1.2 viser at totalt sett har Vestlandet hatt ei betre næringsutvikling enn landet, 46% vekst frå 1946 mot 31% for landet generelt. Figur 1.3 viser fordelinga mellom fire hovudgrupper av næringar på Vestlandet (tjukke strek) og resten av landet (tynne). Den interessante forskjellen mellom Vestlandet og resten av landet er knytt til sekundærnæringane og handel og transport, spesielt etter I 1960 var 37% av sysselsettinga knytt til sekundærnæringane både på Vestlandet og i resten av Noreg. Etter dette tidspunktet har sysselsettinga auka med arbeidsplassar på Vestlandet, men minka i relativ betydning til 31% i I resten av Noreg har sekundærnæringane gått ned med snart arbeidsplassar og til ein andel på 23% i Motsatt har utviklinga vore innan handel og transport. I 1960 var relativ sysselsetting 25% i begge områda, men har halde seg om lag konstant i resten av landet, men gått ned til ein relativ andel på 21% på Vestlandet, likevel ein auke på arbeidsplassar. I dei to andre hovudgruppene av næringar har utviklinga vore meir lik, primærnæringane er nede på 5% på Vestlandet i 2001 mot 3% i resten av Noreg frå eit nivå på respektive 29 og 32% i Innan offentleg og privat tenesteyting har Vestlandet heile tida ligge på eit nivå under resten av Noreg, respektive 18% og 15% i 1946, 50% og 43% i In vesentleg grunn til den sterkare sysselsettingsveksten på Vestlandet er nok at ein her har greidd å auke sysselsettinga innan sekundærnæringane samstundes som tilbakegangen i primærnæringane og veksten i tenestenæringane grovt sett har vore om lag som i resten av landet. Likevel bør det vere stort potensiale for vekst innan tenestenæringane. Samstundes er det store regionale forskjellar, sjå figur 1.4 for den ulike utviklinga på fylkesnivå.

14 14 Sysselsettingsutvikling på Vestlandet Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Figur 1.4 Sysselsettingsutvikling på Vestlandet, absolutte tal til Sogn og Fjordane har hatt tilnærma konstant sysselsetting, ein svak auke frå ca til ca i perioden. Spesielt har veksten vore liten frå 1990 til 2001 så tenesteekspansjonen skaut fart i Noreg. Møre og Romsdal og Rogaland hadde om lag same sysselsetting i 1946, ca og , men Rogaland har hatt ei dramatisk meir positiv utvikling enn Møre og Romsdal faktisk ei dobling mot berre ein vekst på arbeidsplassar i Møre og Romsdal. Hordaland har hatt ein vekst på arbeidsplassar, det aller meste dei siste 10 åra. Dei strukturelle forholda betyr svært mykje, noko som er illustrert på figur 1.5 og 1.6 med dei to ytterpolane i endring; Sogn og Fjordane og Rogaland. Det er primærnæringane si betydning som er den aller viktigaste forskjellen for å forklare den ulike utviklinga. I 1946 var primærnæringane i Rogaland på om lag same storleiksnivå i sysselsetting som industri, handel og transport og anna tenesteyting. Sjølv om primærnæringane i denne perioden er redusert til 1/3 er dette meir enn kompensert med vekst i andre næringar, spesielt offentleg og privat tenesteyting. I Sogn og Fjordane var det i 1946 snart like mange sysselsette i primærnæringane som i Rogaland (23.000), men dette var meir enn alle andre næringar til saman. Frå 1946 til 2001 har fylket tapt snart arbeidsplassar i primærnæringane, noko som tilsvarar veksten i alle dei andre næringane til saman. Endringsforløpa til dei andre næringane enn primærnæring er ikkje så ulik i alle fire fylka det er primærnæringane som representerer den store forskjellen mellom nordvest og sørvest. Det kan vere ei lita trøst at no er det berre att ca arbeidsplassar i primærnæringane i Sogn og Fjordane og ca i Møre og Romsdal, det er ikkje stort meir å tape. Veksten i offentleg og privat tenesteyting var til samanlikning på respektive 7000 og frå 1990 til 2001!

15 15 Sysselsetting Sogn og Fjordane Figur 1.5 Endring i næringsstruktur Sogn og Fjordane Primær Sekundær Handel og transport Off og priv tjeneste Sysselsetting Rogaland Primær Sekundær Handel og transport Off og priv tjeneste Figur 1.6 Endring i Næringsstruktur Rogaland

16 16 Samla sysselsetting 1998 Bergen Stavanger/Sandnes Haugesund Ålesund Molde Nordre Sunnhordland Jæren Kristiansund Nordfjord Førde Sogndal/Årdal Ulsteinvik Egersund Ørsta/Volda Voss Florø Odda Høyanger Sunndalsøra Surnadal Søndre Sunnhordland Figur 1.7 Regional sysselsettingsfordeling etter storleik på Vestlandet 1998, økonomiske regionar. 2.2 Framtredande regionaliseringsprosessar Bildet som er teikna framanfor er av eit Vestland som har ulik utvikling i arbeidsplassar mellom sør og nord, mellom kyst og fjord, men spesielt som er vist i del II her mellom dei 8 etter kvart dominerande arbeidsregionane med over ¾ av arbeidsplassane og ca. ¼ av arealet, sjå figur 1.7. Spesielt framstår kystbeltet mellom Bergen og Stavanger som det heilt dominerande tyngdepunktet, etterfulgt av eit tilsvarande belte mellom Kristiansund og Ørsta/Volda. I 1946 vart det i statistikken skild mellom by og bygd, noko ein tentativt kan samanhalde med skillet mellom arbeidsregionar med over og under arbeidsplassar i Medan dei urbane samfunna har meir enn tredobla sysselsettinga gjennom regionforstørring og arbeidsplassskaping, har dei rurale områda blitt meir enn halvert i talet arbeidsplassar, sjå tabell 1.1. Tabell 1.1. Sysselsettingsfordeling mellom urbane og rurale område på Vestlandet Prosent endring Rogaland by % Rogaland bygd % Hordaland by % Hordaland bygd % S&F by % S&F bygd % M&R by % M&R bygd % Sum % By % Bygd %

17 17 Kjelde: SSB Inndelinga som er nytta av Tor Selstad (2004) på figur 1.7 er såkalla ABS-regionar (Arbeid, Bustad, Service) og som SSB kallar økonomiske regionar. Det er lagt vekt på pendlingsområde, men også mindre kommunar som ikkje er integrert i større arbeidsmarknader er tekne med i desse regionane fordi dei er avhengig av det nærliggande tettstadområdet for service. Når ein skal vurdere næringsstruktur og regional utvikling på Vestlandet bør ein imidlertid take omsyn til alle dei avsidesliggande kommunane som utgjer eigne arbeidsmarknader og som derfor berre har to strategiar for endring; sjølvutvikling eller integrasjon med større buog arbeidsmarknader gjennom kommunikasjonsforbetring som gjer dagpendling mogleg. Juvkam (2002) har i si inndeling av bu- og arbeidsmarknadsregionar (heretter kalla arbeidsregionar) i Noreg bygd på dei faktiske tilhøva i dei einskilde kommunane og utan å take omsyn til fylkesgrenser. Han finn då heile 41arbeidsregionar på Vestlandet, 27 av desse har under 6000 arbeidsplassar i 2003 den minste Utsira med berre Jordbruk, skogbruk og fiske Mikro < Utvinning av råolje og naturgass 10,12-37 Industri og bergverksdrift Små Kraft- og vannforsyning 45 Bygge- og anleggsvirksomhet Mindre Mellomstore Storby > % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 % Varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet Transport og kommunikasjon Finansiell tjenesteyting Forretningsmessig tjenesteyting, eiendomsdrift Offentlig forvaltning og annen tjenesteyting 00 Uoppgitt Figur 1.8. Sysselsettingsstruktur i ulike arbeidsmarknadsregionar på Vestlandet På figur 1.8 er vist sysselsettingsstrukturen i ulike regionar fordelt etter storleik. To av desse, Bergen og Stavanger/Sandnes hadde meir enn arbeidsplassar i 2003, 6 hadde mellom og arbeidsplassar (Haugesund, Ålesund, Molde, Stord, Kristiansund og Førde) og har strukturar som gjer at dei kan kallast småbyregionar med omsyn til arbeidsliv. 9 regionar hadde mellom og arbeidsplassar, 10 mellom og og 12 under Dei tre siste gruppene kan kallast bygderegionar, dei har eit folketal på under innbyggjarar. Det er også store ulikskapar mellom fylka i regional struktur, sjå tabell 1.2. Medan respektive 71% og 81% av sysselsettinga i Rogaland og Hordaland er i storbyregionar, er over 80% av sysselsettinga i Sogn og Fjordane knytt til bygderegionar, dvs. arbeidsregionar med mindre enn sysselsette i Den einaste regionen som var større var Førde med , dvs. så vidt over grensa. Dette fylket er dominert av småsamfunn, arbeidsregionar med mindre enn sysselsette og under innbyggjarar. Møre og Romsdal er i ei

18 18 mellomstilling, ingen storbyar men 2/3 er knytt til arbeidsmarknader med mellom og sysselsette, Ålesund ca , Molde ca og Kristiansund ca Tabell 1.2. Fylkesvis struktur på arbeidsregionar Fylke Storby > Mellomstor Mindre 5- Små 2- Mikro Sum <2.000 Rogaland 70,9 % 22,0 % 4,2 % 0,0 % 2,9 % Hordaland 80,8 % 7,2 % 8,7 % 3,1 % 0,2 % Sogn og 0,0 % 19,9 % 37,4 % 34,7 % 8,0 % Fjordane Møre og 0,0 % 67,4 % 16,0 % 14,1 % 2,5 % Romsdal Sum 53,9 % 25,3 % 11,3 % 7,2 % 2,3 % Inndeling i regionar etter Juvkam (2002). Kjelde: SSB Web: Når ein ser nærare på sysselsettingsstrukturen i 2003 i dei ulike arbeidsregionane er det nokre slåande trekk: Den relative sysselsettinga innan offentleg forvaltning og annan tenesteyting er om lag den same i alle regiontypar, om lag 36% både i storbyen og i mikro-regionen. Det dette kan fortelje er den utjamnande effekten som spesielt småkommunane har hatt i utkantstrøk. Meir detaljerte studiar vil nok vise at i storbyane er det relativt mindre direkte personretta tenesteyting (omsorg) og meir forsking/utdanning/administrasjon enn i utkantregionar. Betydninga av primærnæringane er klart størst i dei små regionane, men sjølv i dei minste er den relative sysselsettinga på berre 18% i Sekundærnæringane (industri, bygg og anlegg, kraftforsyning m.m.) er faktisk større med 23%. Dette betyr at sjølv i dei minste og mest avsidesliggande arbeidsregionane er den relative betydninga til primærnæringane i dag klart mindre enn sekundærnæringane og spesielt offentleg tenesteyting. Industrisysselsettinga er klart høgst i dei mellomstore regionane og spesielt dei små med mellom 5. og sysselsette (24%). I dei større regionane er industrisysselsettinga på ca. 17% om ein tek med oljeverksemd. Sysselsettinga innan forretningsmessig tenesteyting og varehandel m.m. er relativt større dess større region. I storbyane ca. 28% mot ca. 14% i mikro-regionane. Dei strukturelle ulikskapane i sysselsettingsstruktur mellom sentrum og periferi er i dag langt mindre enn dei til dømes var mellom sør og nord i 1950, sjå figur 4 og 5. Spesielt er det den store tenestesysselsettinga som har fungert utjamnande. Sett i forhold til fortsatt strukturendring i primærnæringane og kanskje også sekundærnæringane i utkantane er fallhøgda i dag mindre den var for 50 år sidan. Sjølv om veksten i totalsysselsetting i det vesentlege har kome i sør og i storbyregionane, har strukturendringane i næringslivet gjort at dei ulike regiontypane har vorte meir like kvarandre med omsyn til næringsstruktur spesielt om ein ser endringane fram til Fylka er svært ulike med omsyn til arbeidsregionar. I Hordland og Rogaland er heilt dominert av dei respektive storbyområda og berre 3% av arbeidsplassane er i arbeidsregionar med mindre enn 5000 arbeidsplassar og fylka sett under eitt er 90% av sysselsettinga i regionar med meir enn arbeidsplassar fylka kan med rette kallast storbyfylke i ein norsk samanheng. Sogn og Fjordane er eit typisk bygdefylke, berre ein arbeidsmarknad har meir enn arbeidsplassar (Førde), over 40% av arbeidsplassane er i arbeidsregionar med mindre enn arbeidsplassar. Møre og Romsdal er i ei mellomstilling med 2/3 av sysselsettinga i dei tre byområda med mellom og arbeidsplassar. I tillegg er to arbeidsregionar (Ulstein og

19 19 Volda/Ørsta) med til saman arbeidsplassar i ferd med å verte integrert til ein ved hjelp av kommunikasjonstiltak. Denne strukturen med tilhøyrande dynamikk illustrerer dei dominerande drivkreftene i desse endringsprosessane; kommunikasjonsendring, endring i næringsstruktur, regional spesialisering og internasjonal konkurranse: Regionforstørring gjennom kommunikasjonsendring. Det framstillinga framanfor viser er at nokre arbeidsregionar har komen lenger i overgangen frå sjøtransport til landtransport enn andre og at dei store byane har hatt fortrinn i denne overgangen. Sjølv om det var mogleg å overvinne avstandar i 1960, viste Sandal (1977) at pendlingsomlandet som regel var mindre enn faktisk mogleg reisetid på 45 minutt som til vanleg vert rekna som maksimal akseptabel reisetid ein veg ved dagpendling. Sjølv om det var mogleg, var det ofte ikkje praktisk med så lang pendling. Forbetringar i vegsystem, den store veksten i tal bilar der dei fleste familiar snart har til disposisjon to kvar, har radikalt endra arbeidsregionane spesielt kring dei store byane. Men som vist m.a. i Gammelsæter m.fl. (2004) og Amdam m.fl. (2000) dannar fjordar og fjell eit oppreve mønster på Vestlandet og arbeidsregionar som er klart mindre enn det luftlinjeavstand skulle tilseie. I motsetning til det meste av aust- og midt-noreg er ikkje overgange frå båt til bil endå gjennomført i alle delar av Vestlandet. Nokre slike tunge prosessar er på gang. Spesielt gjeld dette kyststamvegen og prosessen med å gjere denne fergefri. I endå større grad enn no vil dette gjere området konkurransedyktig og effektivt, men samtidig marginalisere resten av Vestlandet, spesielt fjordbygdene i sør om desse ikkje vert tettare knytt til kysten gjennom kommunikasjonsforbetring. I nord er tilsvarande prosessar i gang og som vil knyte saman Molde og Kristiansund og Ulstein med Ørsta/Volda, men her er Romsdalsfjorden og Storfjorden hinder for tettare integrasjon og heller ikkje har ein den sterke økonomiske krafta som framtving integrasjonen i sør. Utanom desse to områda er bygdene; områda med lite folk, langt mellom folk og langt frå folk. Nokre område kan verte innlemma i dei urbane regionane gjennom kommunikasjonsforbetring, men som vist på figur 12 er mange av fjordbygdene så langt frå kysten og byane at fullverdig integrasjon er praktisk uråd. For desse områda vil byane ikkje kunne fungere som trekk-kraft, ofte snarare tvert i mot om ein ikkje greier å utvikle ein samfunnspolitikk som tek omsyn til dei spesielle utfordringane. Endring i næringsstruktur. Regionutvidingsprosessane vert forsterka av endringane i næringsstruktur, spesielt den dramatiske reduksjonen i landbruket og den sterke veksten i tenestenæringar. Veksten i dei store arbeidsregionane skaper marknadsgrunnlag for meir avanserte tenester og som forsterkar veksten. I desse regionane skjedde nedgangen i primærnæringane så tidleg at denne strukturendringa i praksis har hatt lite å seie i etterkrigsperioden. I små arbeidsregionar har ein fram til i dag samstundes hatt sterk nedgang i primærnæringane og liten vekst i avanserte tenester utanom offentlege. Dette fører til forsterka forskjell i jobbskaping mellom urbane og rurale område. Samstundes er næringsstrukturen blitt meir lik i bygd og by. Som illustrert med utviklinga i Sogn og Fjordane er det først etter 1990 at primærnæringane har kome ned på eit stabilt lavt nivå slik at veksten i andre næringar fører til ein totalvekst i sysselsetting. Eit interessant fenomen er den store industrisektoren på Vestlandet og som faktisk har auka i sysselsetting i heile etterkrigsperioden og i alle fylka. Rett nok var industrisysselsettinga på topp i 1970 (ca arbeidsplassar) men nedgangen er meir enn kompensert av

20 20 veksten i oljeutvinning. Hordaland er einaste fylke med ein faktisk nedgang etter 1970, olje og industri sett under eitt. Regional spesialisering, klynger. Ein tredje prosess er framtredande innan industri. Medan til dømes fiskeriverksemd og foredling av spreidd over heile kysten på Vestlandet, er fiskeriverksemda no i hovudsak konsentrert til nokre få område og med stor grad av spesialisering. Ålesund har blitt den dominerande eksportbyen i Noreg, Austevoll og Herøy er dominerande fiskarkommunar m.m. Tilsvarande tendensar kan ein også sjå innan fiskeoppdrett sjølv om krava til lokalisering av anlegg gir stor spreiing av desse men svært få arbeidsplassar. Møbelproduksjonen er dominert av fire kommunar på Nordvestlandet. Skipsbyggingsverksemd er ei dominerande klynge på kysten av Nordvestlandet og med Ulsteinvik og Ålesund som senter. På Sørvestlandet er petroleumsverksemd ei tilsvarande dominerande næringsklunge. I mindre arbeidsregionar ser ein tilsvarande spesialisering knytt til reiseliv, industri, høgskular m.m. Dette betyr også at utviklinga i vedkomande arbeidsregion er sterkare avhengig av utviklinga i bestemte bransjar og den relative konkurransekrafta regionen greier å utvikle i forhold til andre, som svært ofte er regionar i andre land. Internasjonal konkurranse. Det stabiliserande elementet som mangesysleriet med base i småbruket synes i stor grad å vere vekke frå Vestlandet i dag, kanskje erstatta av ein stor offentleg sektor som stabilisator, men fortsatt er Vestlandet i høgste grad utekonkurrerande som før. Viktige næringar som fiskeri, oppdrett, energi, metall, petroleum, skipsbygging, foredlingsindustri, reiseliv m.m. er alle internasjonalt konkurrerande. Internasjonale utviklingstrekk slår derfor inn over Vestlandet temmeleg direkte som sykliske kriser og oppgangstider innan skipsbygging, oljeprisar, kursar m.m. Eit nytt trekk kan vere at ulik regional spesialisering fører til ulikskapar i utvikling, men det er vel heller ikkje noko nytt sidan til dømes silda sine gytevandringar var avgjerande for velstand eller fattigdom? 2.3 Ei etterindustriell framtid? Regional næringsutvikling på Vestlandet Er det noko spesielt med Vestlandet? Følgjer ikkje næringsutviklinga her stort sett dei same store linjene som i andre område, urbaniseringens ubønhørlighet (Rasmussen 1969) med sterk tilbakegang i produserande næringar og sterk vekst i tenesteytande næringar og med dette vekst i storbyområde og tilbakegang i periferien? Som vist framanfor så er Vestlandet ikkje noko unntak, sjølv om området generelt sett har høgre industrisysselsetting enn resten av Norge og som kan tolkast som at området heng etter i utviklinga. I denne fortolkinga er det berre eit tidsspørsmål før regionar dominert av industri får dei same omstillingsutfordringane som andre industriregionar i den vestlege verda etter å ha blitt utkonkurrert av nyindustrialiserte land. Sjølv den sterke oljerelaterte næringsverksemda i Stavangerområdet vil ein gong få slike omstillingsproblem (Selstad 2004). Men Vestlandet er noko meir, dei mange regionane med særskilt næringsutvikling det store mangfaldet i tilpassing og spesialisering. På same måten som Vestlandet er delt inn i regionar av hav, fjordar og fjell med sine særskilte situasjon og utfordringar, har kvar slik region funne sin særskilte veg. Som vist er det forskjell i utvikling mellom sør og nord og mellom kyst og fjord, men alle tradisjonelle identitetsregionar på Vestlandet har det sams at dei er organisert rundt eit fjordsystem. Fjorden var eit effektivt internt kommunikasjonssystem med god tilgang til internasjonal sjøfart. Ein region på Vestlandet var ikkje berre eit avgren-

21 21 sa landområde der ein måtte leve av det naturen kunne gi. Ein region på Vestlandet var hav, kyst, fjord og fjell med sine særskilte moglegheiter og stort sett med lik tilgang for alle. Om ein skal karakterisere Vestlandet både i nær fortid og notid, så er det med ordet mangesysleri både på hushalds-, regions- og landsdelsnivå. Ein annan nærliggande karakterisering er regional spesialisering, og som ein i utgangspunktet skulle tru var vanskeleg å kombinere med mangesysleri. Jan Evert Nilsson (1998) har i si gransking av utvikling i europeiske og amerikanske regionar delt desse i fire grupper i samsvar med figur 6.1. I tillegg har eg teke med landsbygd. Sjølv om Vestlandet utad kan framstå som ein relativt homogen landsdelsregion (Selstad 2004), er det interessante at ein i dette området finn eigne regionar som har karakteristika knytt til alle felta på figur 6.1. Ein grunn er at Vestlandet fortsatt er i overgang frå sjøbasert til landbasert integrasjon. Den uniformering av næringsliv som integrasjon i stadig større sams bu- og arbeidsmarkander har skapt til dømes rundt Oslo, har i mindre grad skjedd på Vestlandet. Eit anna karakteristisk trekk er at dei spesielle geografiske og naturmessige utfordringane til Vestlandet har vore og er annleis enn i andre landsdelar. Trans aksjonseffektivitet og fleksibilitet Kunnskapsog kompetanseakkumulering Urban konsentrasjon Storskala industriregionar Diversifiserte storstadregionar Romsleg småskala kluster - saman hoping Småskala og fleksible industriregionar Urbanisert landsbygd Stagnerande landsbygd - primærnæring Figur 1.8. Ulike typar næringsregionar, bygd på Nilsson (1997) Småskala industriregionar Ein regiontype og ei regional utvikling som mange peikar på som karakteristisk for i det minste delar av Vestlandet er det Nilsson (1997) kallar Småskala företaksregioner, regionar prega av næringsliv med stor fleksibilitet og omstillingsevne i produksjon. Små seriar, arbeidsintensiv produksjon, små føretak som både samarbeider og konkurrerer, nær kontakt med marknaden, sjølvstendelivsform m.m. er karakteristiske trekk. Internasjonalt er det spesielt Tredje Italia som vert trekt fram og på Vestlandet Sunnmøre og Jæren (Asheim og Isaksen 1997). I industrisamanheng er dette også historia om forholdet mellom verkstaden og fabrikken, mellom fransk og engelsk industrialisering (Wicken 1997). Det er samstundes forteljingane om klynger (Porter 1990), næringsstrukturar der aktørar med stor geografisk nærleik vert knytt saman og med ulike roller. Men det er også karakteristisk at slike

22 22 strukturar er dynamiske og det er også regionar, det er ikkje gitt ein gong for alle at dynamiske regionar vil vere dynamiske i framtida, eller at småskala regionar vil forbli det sjølv om Nilsson påpeikar samanhengen at regionar som er næringsdynamiske i dag i stor grad også var det tidlegare. Ta til dømes historia om Jæren (Asheim og Isaksen 1997) der moderniseringa av jordbruket førte til behov for nye reiskapar. Smedar tok utfordringar og utvikla plogar m.m. som det viste seg å vere behov for også andre stadar. Smia vart til ein verkstad, men framleis i tett kontakt med dei som trong reiskapen. Etter kvart har andre nødvendige aktivitetar blitt utvikla, marknadane er utvida, nokre av føretaka har blitt meir dominerande enn andre m.m. men framleis med slike regionale nettverk og integrasjon som Porter (1990) kallar ei regional klynge. Men dagens næringsstruktur på Jæren og i Stavangerområdet er ikkje berre prega av slik sjølvutvikla verksemd. Oljeverksemda er eit typisk døme på ei industrialisering og næringsutvikling etablert utanfrå, ei engelsk industrialisering men som tilsynelatande har teke opp i seg karakteristiske trekk frå området si historie. I staden for få og dominerande føretak, og dei store er der, er aktivisert ca. 600 føretak med til saman ca sysselsette i olje- og gassklynga i Rogaland (Steineke 2002). I ein norsk samanheng er Stavangerområdet i dag ein storskala industriregion og med stor grad av utanlandsk eigarskap, men fortsatt med mange av dei karakteristiske trekka til ein småskala og fleksibel industriregion dei mange små og mellomstore føretaka som leverer varer og tenester som lett kan omstillast til andre verksemdsområde og nye marknader. Industrialiseringa på Sunnmøre illustrerer andre utviklingsvegar knytt til sjølvutvikling. Til dømes Selstad (2004) havdar at det finst tre betydelege næringskjeder der; skipsbygging, fisk og fiskeoppdrett samt møbelproduksjon, men eigentleg er dette to ulike historier ei på kysten og ei i fjorden. Historia om næringsutviklinga på kysten har mange likskapar med Jæren, men med fiske i sentrum i staden for jordbruk. Samanlikna med Nord-Noreg har ikkje Vestlandet vore velsigna av sikre og store innsig av fisk som ein lett kunne hauste frå. Silda var ustabil i sine vandringar og gyteinnsiga av torsk var små. I staden for at fisken kom til fiskaren, vart det tidleg utvikla båtar og reiskap slik at fiskaren kunne oppsøke fisken til dømes på Eggakanten men med stor risiko. Forbrenningsmotoren som mogleggjorde større, overbygde båtar revolusjonerte dette fisket og gav samstundes impulsar til ei storstilt næringsutvikling på land. Smedar tok til å kopiere importerte dieselmotorar og vidareutvikla dei i tett samarbeid med fiskarar og ut frå deira erfaringar og behov det var ein motorfabrikk på kvart nes. Dei små trebåtbyggjarane utvida produksjonen med større og betre båtar og etter kvert også i stål, reiskapar vart ny- og vidareutvikla alt i tett samarbeid mellom fiskar og industri og knytt til konkrete utfordringar og erfaringar. Tilsvarande vart utvikla reiskap for å handtere fisken, til dømes dei elektriske klippfisktørkene som vart bygd rundt Ålesund og som utkonkurrerte den tradisjonelle bergtørkinga styrt frå Kristiansund. I høg grad er denne sjølvutvikla næringsstrukturen prega av aktørar som har sett moglegheiter, som har samarbeidd og i saman løyst utfordringar karakteristiske trekk ved småskala og fleksibel næringsutvikling (Nilsson 1997, Healey 1999). I dag kan ein rett nok sjå to overlappande strukturar eller kjeder, ei vesentleg knytt til i siste lekk eksport av fisk der Ålesund og Nordvestlandet er dominerande i ein norsk samanheng, og tilknytt dette fiskeriverksemd og fiskeoppdrett. Den andre kjeda er skipsbygging, men der fiskebåten ikkje lenger er dominerande i staden mellomstore spesialbåtar med gode sjøeigenskapar som supplybåtar, oppsynsfartøy, kabelleggarar m.m. Fiskarar har blitt supplybåtreiarar og mannskap i slike. Herøy kommune er i dag eit reiarsenter for dei fleste større typar fiskebåtar i Noreg og for spesialbåtar til petroleumsverksemda, medan grannekommunen Ulstein er senter i utvikling og bygginga av slike fartøy.

23 23 Kunnskapane utvikla for å produsere og drive gode trålarar, snurparar, linebåtar m.m. er utnytta til nye formål. Samstundes er kjedene komplimentert med nye verksemder som skipsdesignarar, meklarar m.m. og i staden for mange og små både samarbeidande og konkurrerande verksemder, har ein fått langt færre og større føretak og aukande grad av framand eigarskap. Medan ein før produserte alt sjølv i området, er det aukande grad av import av innsatsfaktorar som skipsskrog, leigearbeidarar, kapital m.m. og aukande grad av karaktertrekk knytt til tradisjonelle industriregionar. Medan regionen før var prega av stort entreprenørskap og likskap, er lønnsmottakarlivsforma på frammarsj. Medan sjølvutviklinga knytt til jordbruk (Jæren) og fiske (Sunnmøre) og som det også er mange liknande historier knytt til på heile Vestlandet, er prega av ressursar som kunne bli meir tilgjengelege ved å bruke ny teknologi (forbrenningsmotoren, elektrisitet m.m.), er møbelkjeda på Sunnmøre døme på sjølvutvikling utan anna ressursgrunnlag enn eiga arbeidskraft. Kva gjer ein om ein ikkje har råd til eller det ikkje er mogleg å få seg gard, lønna arbeid, utvandre eller andre tilpassingar jau ein startar med småskapa handverksproduksjon som smed, som skreddar, som møbelsnikkar, som tønneprodusent, som ferdighusprodusent eller med anna verksemd som det kan vere ein regional merknad for. På heile Vestlandet var det karakteristisk med slike etableringar etter første verdskrig då emigrasjonen til USA stoppa opp og spesielt i fjordområda der den tradisjonelle kombinasjonen av jordbruk og sesongfiske vart mindre aktuelt på grunn av moderniseringa av både jordbruket og fiskeria. På Nordvestlandet førte dette til utviklinga av to omfattande verksemdstypar, møbelproduksjon spesielt rundt indre del av Storfjorden og kledeproduksjon rundt indre del av Romsdalsfjorden. Som i Tredje Italia var dette verksemd som det ikkje var naturlige føresetnadar for, den var i stor grad familiebasert, aktørar både samarbeidde og konkurrerte, kapital- og teknologinivået var lavt, stor arbeidsinnsats men lave lønnskostnader og stor fleksibilitet i forhold til sesong, lav organiseringsgrad m.m. er typiske trekk. Og sjølvsagt god hjelp av kriser spesielt 30-åra og andre verdskrigen med gjenoppbyggingsperioden etter. Den økonomiske krisa på 30-talet skapte marknad for enkle og rimelege møblar og kler som møringane kunne skaffe og som utkonkurrerte meir luksusprega produksjon spesielt i Osloområdet. Tilsvarande skapte grensevern under og etter andre verdskrigen gode marknader og ny vekst. Men her stoppar likskapane. Medan kledeproduksjonen vart utkonkurrert av nye motar og import, har møbelproduksjonen overlevd til no, men med sterk konsentrasjon til fire grannekommunar; Sykkylven, Stordal, Stranda og Hornindal. Samstundes har pinnestolproduksjonen og tekstilproduksjonen flytta saman. Viktigaste produkta er stoppa møblar som krev begge typane av kunnskap. Som for skipsbygging kan ein imidlertid stille spørsmålet om denne verksemda lenger er småskala og fleksibel. Ei børsnotert verksemd, Ekornes med i hovudsak eitt produkt stolen Stressless, er heilt dominerande i storleik og inntening. I tillegg er 4 til 5 mellomstore produsentar fortsatt aktive, men med klart dårlegare økonomi, medan dei mange små har forsvunne eller i beste fall har vorte spesialiserte underleverandørar. Aukande grad av underleveransar frå billigland, nedtrapping i samarbeidsorganisasjonar m.m. er andre teikn på ei omdanning til meir normal fordistisk industriverksemd. Med mindre mangfald og fleksibilitet minkar omstillingsevna og med det sjansane for omstillingskriser som ein ser i tradisjonelle engelsk industrialiserte regionar. Storskala industriregionar eller einsidige industristadar? I mest kvar kommune på Vestlandet kan ein fortelje om liknande historier om enn oftast i mindre skala som reiselivsnæringa i fjordane som vart utvikla med grunnlag i engelske turistar frå 1860 og framover og som er dei historiske røtene til turiststader som Geiranger, Loen