TEMA: KJÆRLIGHET KJÆRLIGHETENS SOSIOLOGI HJELSETH: DEN NYE STUDENTEN VELFERDSFORSKNING I VERDENS STØRSTE DEMOKRATI

Transkript

1 UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING 40. ÅRGANG # TEMA: KJÆRLIGHET KJÆRLIGHETENS SOSIOLOGI HJELSETH: DEN NYE STUDENTEN VELFERDSFORSKNING I VERDENS STØRSTE DEMOKRATI

2 REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH INNHOLD SOSIOLOGNYTT 2/15 UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF) Postadresse: Norsk sosiologforening v/ ISS, Universitetet i Oslo, PB 1096, Blindern, 0317 Oslo Telefon: (Inger Marie Hagen) Faks: E-post: post@sosiologforeningen.no Internett: REDAKSJONEN Ansvarlig redaktør: Jan Frode Haugseth (HiST) Redaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth, Lauvsangervegen 1 A, 7033 Trondheim Redaksjonssekretær: Thomas Ueland Torp Redaksjonen: Arve Hjelseth, Anne Ryen, Vilde Blix Huseby, Malene Paulsen Lie, Alf Gunvald Nilsen. Design: Cazawa Design Opplag: 700 stk EKSTERNE BIDRAGSYTERE Ann Nilsen, Ragnvald Kalleberg, Willy Martinussen, Mattis Kleeb Solheim. ARBEIDSUTVALGET Inger Marie Hagen (leder) mh@fafo.no Fredrik Engelstad (nestleder) fredrik.engelstad@sosgeo.uio.no Ida Drange (kasserer) ida.drange@afi.hioa.no Hedda Haakestad (sekretær) Hedda.Haakestad@fafo.no Eirin Pedersen (styremedlem) post@sosiologforeningen.no Vilde Blix Huseby (styremedlem) vilde.blix@gmail.com Marianne Dæhlen (varamedlem) Marianne.Daehlen@nova.hioa.no Erika Braanen Sterri (varamedlem) Erika.Braanen.Sterri@fafo.no Forsideillustrasjon: Lisbeth Moen Frist neste nummer: 8. august 2015 Bidrag til Sosiolognytt leveres elektronisk til: sosiolognytt@sosiologforeningen.no What the world need now is love Kjære leser! Vi sosiologer er, i hvert fall i faglig tekst og tale, mest vant til å henvende oss til de mer rasjonelle sidene ved folk og samfunn. Vi skriver rapporter og artikler, vi møter klienter, deltar på møter og legger fram våre faglige synspunkter, noen av oss foreleseser og deltar i den offentlige debatten. Dette nummeret handler imidlertid om kjærlighet, og den har som kjent lite rasjonelt ved seg. Så hva er i så fall den ikke-refleksive kjærligheten? Kjærlighet er selvsagt lidenskap, stormende følelser, blod som bobler over av hormoner, men kjærlighet er også nedfelt i vaner og rutiner. Vi kan være så glad i noe at vi åpner oss, og lar det inngå i vår daglige praksis. Når noen forsøker å røske oss ut av den daglige, behagelige rutinen, da gjør det vondt. Sosiologifaget er relativt lite i forhold til for eksempel sosialøkonomi og statsvitenskap, samtidig har faget fått et godt fotfeste i samfunnet. Og jeg tror andelen som elsker sosiologifaget, er større enn den er blant økonomer og statsvitere. Men - og dette er et stort men, jeg er redd for at det nettopp er kjærligheten til faget som er truet i dag. Akkurat som bakeren Sennett skriver om i Det fleksible mennesket, da ovnen hans blir byttet ut med en helautomatisk ovn. Kompetansen hans, teknikkene han kjenner blir overflødige, mens han selv blir redusert til å å være en bakeovnoperatør. Kundene merker imidlertid ikke forskjellen, fordi brødene smaker egentlig like godt som før. I denne pågående industrialiseringsprosessen av akademia, som så mange av oss sosiologer er med på, så tror jeg ikke den faglige kvaliteten kommer til å bli verken bedre eller verre - men vi mister kanskje noe annet essensielt: Evnen til å elske faget. Motsi meg gjerne, jeg vil ta feil. sosiologen.no. Verken mer eller mindre. Sosiologen.no publiserer nyheter og feature-saker, portretter, føljetonger, tidsskrift og oversikter over arrangementer. Nettsiden er godt integrert inn mot unge sosiologer gjennom sosiale medier, men vi kan nok fremdeles få flere lesere og bidragsytere blant etablerte sosiologer, både ute i privat arbeidsliv og i forsknings- og utdanningssektoren. Ikke vær redd for å bokmerke sosiologen.no (CTRL-D), eller sett den som startside i nettleseren din! Vi trenger deg, og du trenger oss! jan.frode.haugseth@sosiologforeningen.no 2 Redaktørens spalte 4 Lederens spalte 6 Velferdsforskning i verdens største demokrati 8 Kjærlighetens sosiologi 14 Den nye studenten 18 Henførelse og begeistring 20 Den beste norsk- /skandinaviske artikkelen i Den beste ikke-skandinavisk språklige artikkelen i 2014 MEDLEMSKAP NSF Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening? Gå inn på NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG Østlandet: Linn Westmark (leder), linn.westmark@gmail.com Vestlandet: Janne Cecilie Johansen (leder), janne.c.johansen@svt.uib.no Stavanger: Lene Forgaard (leder), lene.forgaard@lyse.net Trondheim: Thomas Ueland Torp (leder), tutorp@gmail.com Agder: Anne Ryen (leder), anne.ryen@uia.no Tromsø: Inger Marie Holm (leder), inger.m.holm@uit.no Nordland: Berit Skorstad (leder), berit.skorstad@uit.no Finn mer informasjon om lokallagene på: 2 Sosiolognytt 2/15 Sosiolognytt 2/15 3

3 LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN Det er ikke som før... I hvert fall ikke om man skal tro forskerne. Det skal man jo som sosiolog. Selv om det kan være noe vanskelig å tro på grunnfagspensumets beskrivelse av sosialisering i en tid hvor ungdommen er ikke som før er en av gjengangerne. Og som det ikke er nok ungdommen er bedre! Mer lekser, mer trening, mindre alkohol og ingen sigaretter. Nå trenger vi ikke lenger bare håpe at ungene våre ikke repeterer mors og fars risikoadferd i ungdomstiden, vi har god grunn til å tro at de faktisk ikke kommer til å gjøre det. Men skulle det likevel skje så snakker de med oss! De synes ikke lenger at mor og far er verdens flaueste typer, de synes vi til og med kan forstå hvordan de har det og kan komme med noen fornuftige råd. Og de liker å være sammen med oss i helgene! Men ettersom alt likevel var bedre før og foreldre sannsynligvis fortsatt bekymrer seg; hvordan skal det gå med frigjøringsprosessen, hvordan skal de skape sin egen personlighet når de ikke tar avstand fra oss? Hvordan skal verden forandres når det ikke lenger finnes noen generasjonskløft? Store overganger er sosiologiens kjerne, og ungdom for hver og en av oss den største av disse. Og vanskeligste. Når helseteknologien gjør oss stadig eldre hvem vil egentlig ha de ekstra årene mellom 13 og 19? Grøss! Men hvor vil jeg her? Til vinterseminaret I AU har vi forsøkt å fokusere på de store tema de siste årene: miljø, religion og byråkrati. Denne gangen er vi altså kommet til ungdom. De siste årene har det kommet mange spennende bidrag fra ulike forskningsmiljøer. Dette vil vi i foreningen gjerne bidra til å få spredt. Men ikke minst vis meg den sosiolog som ikke på en eller annen måte forholder seg til ungdom enten som byråkrat, konsulent, lærer eller forsker. I AU har vi stort håp om at dette er et tema som vil være aktuelt for mange. Vi har derfor planlagt en nyskapning: parallellsesjoner! Ungdom og helse, ungdom og politisk aktivitet, ungdom og velferdsstaten, ungdom og utdanning, ungdom og frivillig sektor, ungdom og media osv. Vi jobber med programmet og det er nå du kan melde inn din ungdoms-bindestrek. Ellers går vinterseminaret etter de vante stier: priser, grupper, fest og moro. Stedet er imidlertid nytt (for noen) Januar 2016 håper vi se en stor samling sosiologer av alle slag på Quality Hotel & Resort Hafjell. Vi er altså tilbake i Øyer (som vi fra området fortsatt kaller det) 13(?) år etter forrige gang. Velkommen! Inger Marie Foto: BltHead CC-BY-NC-SA Sosiolognytt 2/15 Sosiolognytt 2/15 5

4 BOKANMELDELSE Velferdsforskning i verdens største demokrati Alf Gunvald Nilsen Da Norges Forskningsråd presenterte sin evaluering av norsk sosiologi i 2010 var en av hovedkonklusjonene at empirisk forskning på velferdsstaten utgjør kjernen i anvendt sosiologisk forskning her til lands. Generelt er vi vant til å tenke om velferdsstaten som et særegent nordisk felt, men det finnes all mulig grunn til å stille spørsmål ved om en slik territorialisering av velferdsfeltet egentlig er hensiktsmessig. India verdens største demokrati er et godt og spennende eksempel på nettopp dette. Med en befolkning på godt over 1,2 milliarder mennesker1 det vil si, om lag 17.5 prosent av verdens befolkning hvorav mer enn halvparten lever i fattigdom, står landets myndigheter overfor enorme utfordringer når det kommer til å dekke innbyggernes velferdsbehov. Og faktum er at den indiske staten administrerer et vidt spekter av velferdsprogrammer som tar sikte på å dekke grunnleggende behov for sårbare befolkningsgrupper. Antropologen Aradhana Sharma har tatt for seg ett av disse programmene i boken Logics of Empowerment: Development, Gender and Governance in Neoliberal India (University of Minnesota Press, 2008). Resultatet har blitt en innsiktsfull studie av forholdet mellom makt og motmakt i velferdsfeltet. 1 Til sammenlikning kan det nevnes at Norge utgjør 0,07 prosent av verdens befolkning. Aradhana Sharma: Logics of empowerment Velferdspolitikk og styringsmentalitet Det er velferdsprogrammet Mahila Samakhya (MS) på landsbygda i delstaten Uttar Pradesh som er Sharmas studieobjekt. Programmet sikter seg inn mot fattige lavkastekvinner, med mål om å fremme deres «empowerment» (myndiggjøring/selvstendiggjøring) gjennom å skape bevissthet om rettigheter og å dyrke frem ferdighetene som skal til for å kreve disse. Sharma hevder at MS må forstås som et eksempel på sammensmeltingen av globale trender innenfor henholdsvis feministisk utviklingspolitikk og nyliberale tilnærminger til politisk styring. I bokens første kapittel viser hun hvordan «empowerment» kom til å spille en stadig mer sentral rolle i feministiske perspektiver på kvinners rolle i utviklingsprosesser i det globale Sør på og 1990-tallet: gjennom myndiggjøring og selvstendiggjøring skulle kvinner utfordre makthierarkiene som holdt dem nede i fattigdom. Denne prosessen løp parallelt med et nyliberalt omslag som førte til at kollektive sosiale rettigheter måtte vike plassen for en velferdspolitisk nyorientering. Denne tok også sikte nettopp på myndig- og selvstendiggjøring av individet. Begge prosessene ble flettet sammen da indiske myndigheter på 1990-tallet gikk inn i en dialog med feministiske organisasjoner for å utvikle en ny velferdsstrategi rettet inn mot fattige kvinner. Resultatet ble MS, iverksatt som et samarbeid mellom offentlige myndigheter og frivillige organisasjoner. For å få et analytisk grep om denne konstellasjonen mobiliserer Sharma Michel Foucaults begrep «styringsmentalitet» («governmentality») det vil si, argumentet om at moderne staters maktutøvelse er basert på å forme sosiale handlingsfelt og individuelle atferdsmønstre på en slik måte at befolkningens velferd forbedres. Hun trekker på arbeidet til Mitchell Dean og Barbara Cruikshank og argumenterer for at MS utgjør et eksempel på en nyliberal styringsmentalitet sentrert omkring å dyrke frem myndiggjorte enkeltindivider som tar ansvar for sitt eget ve og vel. Dette er i og for seg ikke et spesielt originalt grep, men gjennom et etnografisk dypdykk i de spenningsfylte relasjonene mellom programmets målgrupper, bakkebyråkratene som iverksetter MS, statlige myndigheter, og makthavere på landsbynivå, går Sharma ett viktig skritt lenger enn det som er vanlig i studier av styringsmentaliteter. Styringsmentalitetens grenser Et sentralt element i kritikken av nyliberale styringsmentaliteter er at de er basert på en forståelse av «empowerment» som fungerer avpolitiserende ved at velferd i stadig større grad betraktes som et individuelt ansvar heller enn et kollektivt prosjekt. Gjennom Sharmas etnografi får vi imidlertid innblikk i komplekse mikropolitiske dynamikker, som gir grunn til å stille spørsmålstegn ved dette argumentet. På den ene siden gjør MS at statens styringsteknologier lettere kan nå fram til fattige lavkastekvinner på den indiske landsbygda. Men på den andre side viser Sharma oss også at disse kvinnene gjør nytte av den kunnskapen og de ferdighetene som de tilegner seg gjennom MS, på måter som ofte presser i Gjennom myndiggjøring og selvstendiggjøring skulle kvinner utfordre makthierarkiene som holdt dem nede i fattigdom. Heller enn et velsmurt maskineri som former lydige og individualiserte subjekter, får vi innblikk i hvordan underordnede grupper skaper nye politiske repertoarer gjennom å vri og vende på nyliberale styringsteknologier motsatt retning av programmets nyliberale orienteringer. Kvinnenes kjennskap til byråkratiets irrganger og en nyvunnet selvtillit i forhold til offentlige myndighetspersoner blir brukt til å stille kollektive krav om at den lokale staten skal dekke grunnleggende velferdsbehov stikk i strid med tanken om at programmet skal fremme individuell myndiggjøring og selvstendiggjøring. Til tross for at programmets bakkebyråkrater som opprinnelig er aktivister fra frivillige organisasjoner er forpliktet til å forholde seg nøytralt til konfrontasjoner mellom lavkastekvinner og statlige myndigheter, ser vi hvordan disse finner snedige måter å unngå denne disiplineringen på. Og ikke minst gir Sharma oss en rekke eksempler på hvordan programmets dynamikk formes av lokale maktkamper der målgruppene trekker veksler på de ressursene de har tilgang til gjennom MS, når de konfronter høykastegrupper som dominerer i landsbypolitikken. Det er altså flere grunner til at Logics of Empowerment er en viktig og fascinerende bok. For det første er det forfriskende at debatter og begreper som innenfor sosiologien først og fremst mobiliseres i studiet av vestlige samfunn anvendes i en sørlig kontekst. Slike tilnærminger kan bidra til å svekke den metodologiske nasjonalismens klamme grep om den sosiologiske fantasien, og til å fremme et mer transnasjonalt analytisk blikk på et sentralt sosiologisk forskningsfelt. For det andre foretar boken et viktig brudd med den pessimistiske tonen som preger mange eksisterende studier av nyliberale styringsmentaliteter. Heller enn et velsmurt maskineri som former lydige og individualiserte subjekter, får vi innblikk i hvordan underordnede grupper skaper nye politiske repertoarer gjennom å vri og vende på nyliberale styringsteknologier. Det er med andre ord mye å hente ved å heve blikket og ta innover seg denne bokens mange og rike innsikter. 6 Sosiolognytt 2/15 Sosiolognytt 2/15 7

5 ESSAY Kjærlighetens sosiologi Foto: Michiel Hendryckx - CC BY-SA 3.0 Av: Jan Frode Haugseth I løpet av vinteren har jeg etter tur forhørt meg med sju etablerte, norske sosiologer i Norge om de kunne tenke seg å bidra til en dialog eller bli intervjuet om temaet kjærlighet. Samtlige avslo, selv om noen av de forespurte for så vidt berømmet temaet som interessant. I dette essayet setter jeg derfor sosiologiens relasjon til kjærlighet på dagsorden, og reiser spørsmålet: Hvorfor vegrer norske sosiologer seg for å prate om kjærlighet? En følsom fyr Bakgrunnen for dette initiativiet er muligens er at jeg er en følsom fyr. De første 9 årene av mitt liv vokste jeg opp med en alenemamma. Det var mye kos. Kanskje er dette en medvirkende årsak til at jeg ble sånn. Jeg klarer helt fint å uttrykke meg om følelser, og da jeg ble pappa var jeg aldri usikker på den nye rollen, sånn som pappaer (i følge pappabøkene) ofte er. Jeg blir lett kjent med nye mennesker, det skal lite til før jeg føler meg hjemme når jeg er borte. Alt dette kommer selvsagt godt med i livet, jeg har bare ett problem; verden er befolket med folk som er helt annerledes enn meg! La oss kalle dem bautamennesker. Denne teksten er til dere. Psykobiologiske forståelser Moderne populærvitenskapelige bøker som forklarer kjærlighet tar gjerne utgangspunkt i psykologisk tilknytningsteori og biokjemi. Forskjellen på kjærlighet og avhengighet er dermed biologisk sett ikke helt avklart Her heter det at vi mennesker, fra vi er født og til vi går i graven, søker kontakt, fortrolighet eller en eller annen form for nær kontakt med andre mennesker. Kjærlighet er et utslag av vårt tilknytningsbehov, og kommer til uttrykk gjennom at vi tenker på, bryr oss, har omsorg for våre nærmeste. Forståelsen åpner selvfølgelig for at vi kan bli glad i folk vi blir kjent med gjennom livet, samt forelske oss. Kjærlighet tillegges idag også biokjemiske, hormonelle forklaringer. Dopamin, oxytocin, vasopresin og serotonin spiller en stor rolle i etableringen av tillitsrelasjoner og forelskelser. De finnes i utstrakt grad inni hodene til nybakte mødre. De samme stoffene spiller en rolle i utvikling av alkoholmisbruk og andre former avhengighet, og forskjellen på kjærlighet og avhengighet er dermed biologisk sett ikke helt avklart. Og derfor må det være lov - i hvert fall med hensyn til temaet kjærlighet - å si at at biologien har begrenset forklaringskraft. Det er imidlertid to ting vi kan merke oss, før vi gjør oss ferdige med psykologien og biologien. For det første de ovennevnte forståelsene av kjærlighet har i stor grad med følelser å gjøre, det vil si dimensjoner som mennesker i ulik grad, men ofte i liten grad, evner å uttrykke. Og for det andre - kjærligheten er ikke udelt positiv. Tvert i mot er den forbundet med mange problemer. Sosiologiske blikk på kjærlighet I denne teksten er jeg imidlertid opptatt av sosiologiske perspektiver på kjærligheten. De sosiologiske arbeidene hvor kjærlighet er satt på dagsorden kan deles i tre typer: Chet Baker spilte inn You don t know what love is omtrent samtidig med at han begynte med heroin.. 1. Handlingsteorier hvor kjærlighet gjøres til en viktig komponent i forståelsen av menneske/samfunn (som hos Giddens og Boltanski). 2. Studier hvor kjærligheten gjøres til et forskningsobjekt i seg selv. 3. Studier hvor kjærligheten er en viktig komponent som er sentral for å fortolke andre fenomener (som studier av fertilitet, vold i relasjoner, fordeling av husarbeid m.m.). For å avgrense kommer jeg i resten av denne teksten til å holde meg innenfor de to første kategoriene. Ikke fordi den siste ikke inneholder mye interessant og god forskning, heller tvert om, men fordi kjærlighet i slike studier ofte kommer i bakgrunnen. En annen like relevant grunn er at kategorien er så omfangsrik at jeg ikke kan påberope meg å ha noen som helst oversikt. 8 Sosiolognytt 2/15 Sosiolognytt 2/15 9

6 Handlingsteoretiske blikk Erich Fromm, som opprinnelig tilhørte Frankfurterskolen, skrev boka The Art of Loving i Her ble moden kjærlighet satt i forbindelse med det å lære seg selv å kjenne, og det å ha respekt, kunnskap og ansvar for den andre. Selv om Fromms forståelse i høyeste grad var inspirert av psykoanalysen, anerkjente han også kjærlighet som en sosial prosess som utvikler seg over tid. Flere har beskrevet kjærligheten som en sosial relasjon som skaper og skapes av forpliktelse og omsorg for andre. Pitirim Sorokin er en av flere som ser kjærligheten som en evolusjonær mekanisme, som bidrar til å blant annet dempe aggressive tendenser i samfunn, og fremme trygghet og høyere levealder. Giddens referer selv til psykologisk tilknytningsteori som utgangspunkt for sin fortelling om det posttradisjonelle samfunnet. Den sosiologiske rekkevidden av argumentet hans er likevel veldig interessant. Etter hvert som kvinner og menn ble befridd fra roller og begrensninger i det tradisjonelle samfunnet, ble det opp til dem selv å forme sin egen biografi. Dette er naturlig nok en refleksiv prosess, men refleksive prosesser er sosiale, de er skapt i relasjon til andre mennesker. Giddens beskriver to motstridende sosiale konsekvenser, den første at mennesker i senmoderniteten velger å leve i kjærlighetsforhold hvor gjensidig forpliktelse og refleksiv forståelse er essensielt, og den andre at det samtidig oppstår kjærlighetsrelasjoner som i mye større grad er flyktige. Giddens bruker begrepet plastisk seksualitet for å beskrive seksuelle forhold uten annen forpliktelse (type «friends with benefits»), men hvor det seksuelle likevel har sosial verdi som et løsrevet erfaringsfelt. Kjærligheten utgjør en handlingsarena i seg selv, mener Boltanski, fordi den åpner for handlinger med lav refleksivitet, som samtidig ikke er basert på en form for gjengjeldelse eller forpliktelse. Innsikten vi tar med oss videre, er at mennesker som befinner seg i kjærlighetens handlingsarena har kapasitet til å gjøre en hel masse greier som isolert sett ikke gir særlig mening. Hos Boltanski (2012) er kjærlighet handlingsteoretisk sett en av fire arenaer for handling (de tre andre er, svært forenklet, fredelig sameksistens/avtaler, konflikt/vold og legitimering/rettferdiggjøring). Kjærligheten utgjør en handlingsarena i seg selv, mener Boltanski, fordi den åpner for handlinger med lav refleksivitet, som samtidig ikke er basert på en form for gjengjeldelse eller forpliktelse. Et typisk eksempel; en forelder elsker barnet sitt betingelsesløst, lenge før barnet kan gjengjelde følelsen. I kjærlighetens handlingsarena spiller ikke status, språk eller roller noe som helst - kjærligheten er betingelsesløs. Kjærlighetsarenaer kan dermed forklare sosiale implikasjoner av fredelige følelser. Handlinger i et moderne parforhold kan dermed ikke kategoriseres utelukkende i denne handlingsarenaen, fordi i den virkelige verden spiller nettopp roller, avtaler, språk og former for makt en vesentlig rolle. Det er nettopp tanken om at denne arenaen eksisterer, og at den har noen grenser som ofte krysses, som gjør dette til en god tankemodell. Det går faktisk an å bare være sammen, av og til, uten refleksjon, uten kritikk, uten filter. Innsikten vi tar med oss videre, er at mennesker som befinner seg i kjærlighetens handlingsarena har kapasitet til å gjøre en hel masse greier som isolert sett ikke gir særlig mening. Kjærlighet som forskningsobjekt Det er også gjort flere ulike studier som har mål om å kategorisere eller konseptualisere kjærligheten i seg selv. Mange av disse ender opp med å beskrive kjærlighet som stadier man går gjennom, som Reiss (1960, 1980) kjærlighetshjul. Etter min mening er ikke disse forståelsene svært interessante i seg selv. Illustrasjon: Lisbeth Moen 10 Sosiolognytt 2/15 Sosiolognytt 2/15 11

7 Steinbergs triangulære teori (1986) beskriver kjærlighet i lys av komponentene intimitet, lidenskap og forpliktelse. Enhver kjærlighetsrelasjon kan være preget av at en eller flere av disse komponentene er tilstede, sånn at man får tilsammen sju ulike former kjærlighet, alle med ulik flavør. Og jo flere komponenter som skal være tilstede samtidig, jo vanskeligere er det å holde reisverket stabilt. Sternberg giftet seg visstnok tre ganger. Da er det mer interessant å lese rike beskrivelser av hvordan kjærlighet oppleves, som for eksempel Dorothy Tennovs forskning på limerence (1999). Limerence kan vi forstå som en sterk forelskelse, av den typen sjelssettende opplevelser som man heldigvis lærer å kjenne bare noen få ganger i løpet av et liv. Tennov intervjuet over 500 personer ut fra kriteriet at de måtte definere seg som forelsket. Hun satt igjen med rike fortellinger om forelskelser - og det hun kaller limerence de mindre positive aspektene av forelskelse. Det som etter min mening gjør dette sosiologisk interessant er at beskrivelsene viser hvor kort veien er mellom rasjonalitet og besettelse. Fra å forstå seg selv som vanlige, beskriver informantene hennes at de har fått ufrivillige tanker, sterke minner, søvnløse netter og redsel for avvisning. Denne ulykkelige tilstanden av desperasjon varer for Tennovs informanter i gjennomsnitt to år, men for enkelte varer den lenger. Eva Illouz (2012) har undersøkt kjærlighetens vilkår i nyere tid, og spesielt hvordan den oppleves for kvinner som ønsker å leve eller lever i langvarige parforhold. Det tilforlatelige argumentet hennes er at det moderne samfunnet tillegger kvinners individuelle, umodne psyker skylden. Uansett. Hvis man har blitt forlatt, hvis man ikke klarer å holde på partnere, hvis man er ensom, eller hvis man kjeder seg i eget forhold, så finnes psykologenes og par-terapeutenes løsninger alltid i en selv, i barndommen eller i tidligere tilknytningserfaringer. Og dette på tross av at kjærlighetssorg, lengsler og andre problemer Aldri før i historien har kvinner vært nødt til å fylle ut så mye tørr informasjon når de egentlig ønsker intimitet og nærhet! er såpass utbredt. Illouz hevder imidlertid at problemet ikke er dysfunksjonell oppvekst eller at en ikke er selvbevisst nok, men at institusjonelle krefter former måten vi kan elske på. På tross av at hun opererer med en mannsbeskrivelse det er vanskelig å kjenne seg igjen i, er det lett å følge argumentet til Illouz. Også her er forpliktelse viktig. Når moderne kvinner kommer i tredveårene, begynner de biologiske klokkene å tikke plagsomt høyt. Snart er det for sent å få barn, tikker en av dem. Du ser snart ikke ung og pen ut lenger, tikker den andre. Du har det travelt. I følge Illouz kjenner ikke Boltanski, L.(2012). Love and justice as competences: Three essays on the sociology of action. Cambridge: Polity. Illouz, E. (2012). Why love hurts: A sociological explanation. Cambridge, U.K: Polity Press. Owens, E. (2007). The sociology of love, courtship, and dating. In C. Bryant, & D. Peck (Eds.), 21st century sociology. (s. I-265-I-272). Thousand Oaks, CA: SAGE Publications, Inc. Tennov, D. (1999). Love and Limerence: The Experience of Being in Love. Maryland. Scarborough house. Reiss, I. L. Toward a Sociology of the Hetereosexual Love Relationship. Journal of Marriage and Family Living, May, Sternberg, R. J. (1988). The triangle of love: Intimacy, passion, commitment. New York: Basic Books. menn på det samme behovet for å forplikte seg, og dermed blir menn vinnere på det moderne kjærlighetsmarkedet, som ofte utspilles på ulike online dating-tjenester. Som det vestlige samfunnet ikke var rasjonelt og refleksivt nok, på nettet blir sjekketriksene erstattet med profiler, søkefunksjoner og sjekklister. Aldri før i historien har kvinner vært nødt til å fylle ut så mye tørr informasjon når de egentlig ønsker intimitet og nærhet! Kvinner i forhold blir på sin side anbefalt fra selvhjelpsbøkene å holde følelsene igjen, de må ikke kreve for mye emosjonelt fra sine partnere. For både kvinner som vil inn i forhold, og kvinner som er det, fører moderne krav med seg rasjonalisering, og med den, usikkerhet og tvil. Dermed blir det vanskeligere å forplikte seg for kvinner også. Det er vanskelig for meg å avgjøre hvor utbredt Illouz kjærlighetsdiagnose er, jeg kjenner meg i hvert fall ikke igjen i alt som påstås om menn. Det kan også være grunn til å reise spørsmål om menn alltid er vinnerne når et forhold tar slutt. Og antakelig er andelen som er mer eller mindre permanent ekskludert fra kjærlighet høyere blant menn enn blant kvinner. Men boka gir utvilsomt originale og alternative forklaringer som utfordrer psykologiseringen og mer forslitte forestillinger om menn og kvinner. Hvorfor vegring? Så, hvorfor vegrer norske sosiologer seg for å prate om kjærlighet? En årsak kan naturligvis være at også sosiologer har innarbeidet først og fremst de psykobiologiske perspektivene på kjærlighet. Dermed kommer sosiologer som blir spurt om å bli intervjuet om kjærlighet i en klemme de ikke kan bruke faget på å komme seg ut av. En annen årsak kan selvsagt være at sosiologer fornekter det allmennmenneskelige og det indre på generelt grunnlag. Sosiologer er opptatt av å se bak, og gjerne gå i dybden på strukturelle spørsmål, men muligens er de ikke like interessert i det indre føleleslivet, selv ikke når det har vidtrekkende kulturelle konsekvenser. For det tredje, og dette er årsaken jeg i så fall har mest sympati med, så kan det være at sosiologer velger å beholde kjærligheten som en utydelig, uutforsket arena - refleksivitet og kunnskap har sin pris. Som flere av de nevnte studiene har vært innpå, så er det ikke gitt at et høyere refleksivitetsnivå gjør ting enklere og bedre. 12 Sosiolognytt 2/15 Sosiolognytt 2/15 13 Illustrasjon: Lisbeth Moen

8 KOMMENTAR Den nye studenten En refleksjon Av: Arve Hjelseth Det er drøyt 30 år siden jeg første gang satte mine bein innenfor dørene på en akademisk institusjon, med det formål å bli værende der så lenge jeg hadde glede av det. Jeg antok det ville bli resten av livet. Jeg følte meg sikkert bråmoden der jeg verdensvant ga meg i kast med tunge bøker som jeg ikke nødvendigvis skjønte til bunns, men saklig og akademisk sett var jeg sikkert helt umoden. Få år senere flyttet jeg til Oslo for å studere videre. Blindern var en berusende opplevelse, fordi jeg for første gang i mitt liv følte at alt var opp til meg selv. Jeg tok min første eksamen i Oslo etter ett år, i samsvar med normert studieplan, men ingen kontrollerte veien min dit. Jeg gikk de faglige omveiene jeg ville, jeg leste de bøkene jeg ville og ikke minst leste jeg dem når jeg ville. Jeg var overhodet ikke disiplinert, det kunne gå ukevis hvor jeg bare møtte opp uforberedt på undervisningen og ellers nærmest var dagdriver. Men i perioder leste og skrev jeg intenst, og jeg fullførte alle fag og eksamener på den tiden som var beregnet, inkludert et treårig magistergradsløp som ikke inneholdt en eneste deleksamen eller framdriftsrapport. Så; skal dette bli enda en tekst som romantiserer hvordan det en gang var? Ikke helt. Tradisjonen har vært at studentene har stilt seg på faglighetens side mot fikse ideer fra byråkrater og politikere. Som student i den store målstyringsdebatten rundt 1990 var jeg ikke i tvil om at jeg sto på professorenes side, skjønt jeg ikke er sikker på om dette var en generell holdning. Så; skal dette bli enda en tekst som romantiserer hvordan det en gang var? Ikke helt. For samtidig med at jeg lot min intellektuelle nysgjerrighet bli ledet i mange slags retninger, og med at min nysgjerrighet på livet mer generelt ledet meg til mang en sen kveld på byen, så jeg jo at universitetet var i kraftig endring. Allerede den gang var jeg fullt klar over at dette var endringsprosesser som hadde pågått i atskillige år. I 1987, da jeg flyttet til Oslo, var det tross alt gått nesten 20 år siden Ottosen-komiteen. Den gang var protestene store. Ottosen-komiteen, hvis forslag utvilsomt var mer moderate enn kritikerne ville ha det til, ønsket noe mer struktur på universitetsstudiene, siden studenttallene eksploderte. I tillegg ønsket de å samle mer yrkesrettede og kortere studier ved de nye distriktshøyskolene. Kritikerne, som inkluderte store studentmiljøer og toneangivende fagfolk, så på dette som strømlinjeforming tilpasset næringslivets behov. Slik har det egentlig fortsatt. Enhver epoke i høyere utdanning og forskning har vært ledsaget av politisk reformiver og faglige bremseklosser, enten det har vært den store målstyringsdebatten rundt 1990, den såkalte kvalitetsreformen i årene etter 2000, eller SAKS-prosessen det siste året. Ulike andre, men som regel mindre, saker har rullet og gått bortimot kontinuerlig gjennom disse drøyt 40 årene. Kontroversene har dels Foto: Fotobasen, UiO Eilert Sundts hus 14 Sosiolognytt 2/15 Sosiolognytt 2/15 15

9 handlet om styring og ledelse, dels om graden av fleksibilitet og muligheten til å ta omveier. Disse tingene henger naturligvis sammen: Strukturkåte politikere og universitetsdirektører vil ha et mest mulig gjennomsiktig system, som fagfolk og ofte også studenter har ment at ødelegger betingelsene for akademisk frihet og selvstyre. Som nevnt: Tradisjonen har vært at studentene har stilt seg på faglighetens side mot fikse ideer fra byråkrater og politikere. Som student i den store målstyringsdebatten rundt 1990 var jeg ikke i tvil om at jeg sto på professorenes side, skjønt jeg ikke er sikker på om dette var en generell holdning. Det var rundt 1992 at jeg første gang merket at noe var på gang i så måte, i hvert fall på sosiologi. Noen år tidligere hadde SVfakultetet blitt åpnet for alle som var kvalifisert og interessert, og i slutten av 80-årene gjaldt det tydeligvis mange. Studenttallene eksploderte. Da jeg begynte på hovedfag i 1989, besto teorikurset av en seminarorientert forelesningsrekke på et lite rom i et hjørne i 7. etasje i Eilert Sundts hus, hvor det ble svært trangt om mer enn 25 personer dukket opp. Det ble sjelden trangt. Men bare tre år senere gikk teorikurset som ordinære forelesningsmonologer, i ett av de største auditoriene på Blindern. Det sier seg selv at rammene for studier må bli noe endret da. Vilkårene for tett kontakt med faglærere blir for eksempel dårlige, selv om de fleste trolig kom inn i konstruktive veiledningsrelasjoner. Parallelt med denne eksplosive veksten i antall hovedfagsstudenter ble også en ny cand.polit-ordning etablert, med fastere pensum (det var kanskje det som gjorde at studentene begynte å gå på forelesninger, i motsetning til hva som før ofte var tilfellet, snakket jo faglærerne nå om noe man faktisk kunne bli prøvet i, og ikke bare var interessert i) og en sterkere angloamerikansk profil enn det som hadde vært vanlig Senere har studentene ofte stilt seg på administrasjonen og ledelsens side mot de vitenskapelig ansatte i spørsmål om de nye ledelsesformene. Heldigvis er ikke antall studenter som ønsker å vie livet sitt til å studere Webers eller Simmels sosiologi femeller tidoblet. på instituttet i Oslo. Kritikken fra de etablerte hovedfagsstudentene var massiv, men det virket som mange av de som var kommet til studiet det siste året var relativt tilfreds både med at de hadde et fast pensum å forholde seg til, og med at det ble skapt en tydeligere forventning om at det var ønskelig at de ble ferdige i løpet av et par års tid. De unnlot likevel ikke å opptre som kritiske studenter når det var på sin plass (blant annet var de kritiske til den automatiserte negative ryggmargsrefleksen mot all modernisering av studieløpet som de nok hadde inntrykk av at kjennetegnet de eldre hovedfagsstudentene), og mange av dem har senere satt et tydelig preg på norsk sosiologi. Senere har jeg erfart at det langt fra er noen naturlov at studenter motsetter seg endringer i form av strømlinjeforming og management-ideologi. Jeg vil tro meningene om kvalitetsreformen var delt hos studentene, i den grad de tok noe særlig stilling til det; det var i hvert fall relativt lite synlig støtte å hente for oss som uttalte oss kritisk. Senere har studentene ofte stilt seg på administrasjonen og ledelsens side mot de vitenskapelig ansatte i spørsmål om de nye ledelsesformene. Det samme har nå i det siste vært tilfelle med den pågående omstruktureringen av høyere utdanning (SAKS-prosessen). Ved NTNU stemte studentene med ledelsen og de eksterne styrerepresentantene, mot de ansatte, i spørsmålet om sammenslåing med tre andre høyskoler. Nå skal man ikke nødvendigvis ta dette som uttrykk for hva studenter generelt mener, for de som søker seg til studentpolitiske verv er neppe spesielt gjennomsnittlige, men generelt er det også relativt lite som tyder på at store grupper av studenter er på nippet til å gjøre opprør mot bedriftsuniversitetet (skjønt sikker kan man aldri være: I Nederland og England har studentprotester mot dette pågått i ukevis når Mest nærliggende er det å tenke seg at studentene føler de står overfor en lite oversiktlig virkelighet, hvor tydeligst mulige rammer oppleves som noe håndfast de kan gripe tak i. Derfor har de ikke motsatt seg den gradvise endringen fra universitet til skole, og fra student til elev. dette skrives). Den dystre tolkningen av dette er at studentene foretrekker struktur fremfor akademisk frihet. Kanskje deler de ledelsens åpenbare bekymring for at faglig ansatte vil sluntre unna dersom ikke alt veies og måles til enhver tid. Kanskje er mer rigid styring, som Jan Frode Haugseth har påpekt, nærmest en form for frigjøring: hvorfor skulle studenter mene at det faglige hierarkiet er mer troverdig enn det byråkratiske hierarkiet? Det er dessuten ikke så underlig at når antallet masterstudenter er det fem- eller tidobbelte av antall hovedfagsstudenter for 25 år siden, så er det i bredden økningen skjer: heldigvis er ikke antall studenter som ønsker å vie livet sitt til å studere Webers eller Simmels sosiologi fem- eller tidoblet. Selve veksten påvirker studentenes gjennomsnittlige interessefelt og ambisjoner. Vi som er kritiske til management-universitetet (og som vil og bør fortsette å være det) bør i hvert fall tenke gjennom hva den manglende støtten fra studentene er uttrykk for. Mange faktorer kan spille inn. Mest nærliggende er det å tenke seg at studentene føler de står overfor en lite oversiktlig virkelighet, hvor tydeligst mulige rammer oppleves som noe håndfast de kan gripe tak i. Derfor har de ikke motsatt seg den gradvise endringen fra universitet til skole, og fra student til elev (legg merke til at mange studenter i flere år har sagt at de skal på «skolen»). Da blir mest mulig tydelige pensumlister, klare forventninger til at undervisningen må være eksamensorientert, og at kvalitet lar seg kvantifisere, med faste holdepunkter. 16 Sosiolognytt 2/15 Sosiolognytt 2/15 17

10 VILDES MILJØSPALTE Henførelse og begeistring Foto: Joel Olives CC-BY-2.0 Av: Vilde Blix Huseby Sosiologi er følelsen av å drive med noe som utvider horisonten. Akkurat det som trengs for klimaet. Kjærlighet, et ord med variert innhold som oftest brukes om romantiske forhold, om forhold mellom familiemedlemmer (morskjærlighet, søskenkjærlighet), eller om en egenskap ved Gud. (Store Norske Leksikon) Dersom denne miljøspalten representerer et kjærlighetsforhold, er jeg nå i ferd med å gjøre det slutt. Etter to og et halvt år setter jeg punktum. Passende nok i et nummer med tema «Kjærlighet». En følelse. Kan man snakke om kjærlighet til et fag? Jeg mener det. Men ikke som i kjærlighet i romantisk forstand. Da heller kjærlighetens synonymer, som «begeistring», «forkjærlighet», «hang», «henførelse» og «interesse». Eller kanskje helst som den amerikanske psykologiprofessoren Barbara Fredrickson uttrykker det: Først og fremst er kjærligheten en følelse. En positiv gjenklang fra noe eller noen. For meg er sosiologi følelsen av å holde på med noe nyttig, spennende, lærerikt noe som utvider horisonten, og får meg til å se verden på en annen måte. Den følelsen forsvinner ikke, selv om miljø- Kan man snakke om kjærlighet til et fag? Jeg mener det. Men ikke som i kjærlighet i romantisk forstand. Da heller kjærlighetens synonymer, som «begeistring», «forkjærlighet», «hang», «henførelse» og «interesse». Både under bachelor- og masterstudiet i sosiologi fikk jeg høre «Hæ? Sosiologi om miljø og klima, det går vel ikke?». Nå ser stadig flere masterstudenter til å skrive oppgaver om miljø. spalten nå avsluttes, og interessen for miljø og sosiologi fortsetter på andre måter. Jeg kan forestille meg at det er slik den eldre garden sosiologer har følt det for faget også. Enten det er engasjementet for sosial rettferdighet for arbeidere, kvinner eller minoriteter, eller det er en slags uro for tap av sosial stabilitet som har drevet den. Fellesnevneren er, ser jeg for meg, at man har observert noen trekk ved samtiden, som uroer en, eller man ikke helt klarer å forstå. Der kan sosiologien tilby en mulighet for å systematisere erfaringene, og finne en forklaring. «Her er så underligt». Om jeg har rett i at faglig engasjement oppstår på denne måten, er det slett ikke overraskende at både jeg selv, og tilsynelatende stadig flere unge sosiologer, har fattet interesse for kombinasjonen av miljø og sosiologi de siste årene. Vi som i dag er i 20-årene er vokst opp med Tsjernobyl, tsunamien i Thailand, oljeulykker og tiltakende temperaturøkning og naturkatastrofer. Vår generasjon kjenner ingen annen tid, enn en tid med uro for klimakrise og sikkerhet. Dermed vokser også nye former for sosiologisk engasjement frem. For det skjer bemerkelsesverdig lite! Slik skribenten Eivind Trædal nylig skrev i Klassekampen: «Den største gåten i klimapolitikken er ikke lenger hvorvidt klimaendringer foregår eller hvor ille de blir, men hva som er galt med oss mennesker som ikke klarer å reagere på proble- met». Og fulgte opp med: «Det mest akutte behovet i klimapolitikken er ikke mer naturvitenskapelig forskning, men samfunnsvitenskap, psykologi og biologi, som kan la oss håndtere roten i problemet; våre egne reaksjonsmønstre og våre fantastiske evner til å ignorere enorme problemer». Kjærlighet krever næring. Jeg er like overbevist nå, som da jeg begynte å skrive om miljø i Sosiolognytt for to og et halvt år siden, om at dette stemmer. Og hjertet mitt gleder seg over at stadig flere mener det samme. Riktignok går det sakte, men ting skjer. Både under bachelor- og masterstudiet i sosiologi fikk jeg høre «Hæ? Sosiologi om miljø og klima, det går vel ikke?». Nå ser stadig flere masterstudenter til å skrive oppgaver om miljø. Miljøsosiologi er kommet inn som pensum på innføringskurset på Blindern. Der er det nå også mulig å få godkjent temaspesialisering miljø på master, i samarbeid med samfunnsgeografi. I tillegg har Sosiologforeningen hatt «Miljøsosiologi» som tema på et av sine Vinterseminarer. Og mitt inntrykk er at stadig flere sosiologer snakker om, skriver om, og er opptatt av miljø- og klima i en eller annen form. En velkommen utvikling! Men all kjærlighet trenger næring. For min egen del måtte jeg til Senter for Utvikling og Miljø og sosiologistudier på Berkeley for å forstå, og få støtte til, at miljøsosiologi kunne «gjøres». Selv kan jeg ikke i dag se for meg at mitt eget engasjement for feltet vil forsvinne. Men for faget, klimaet og nye sosiologer sin del vil jeg avslutte med to oppfordringer: - Til miljøengasjerte studenter: Fortsett slik! Og vis og del engasjementet (kjærligheten?) for feltet til andre. - Til akademisk ansatte, som møter miljøengasjerte studenter, men kanskje ikke selv besitter interessen eller kunnskapen: Oppfordre likevel og støtt studentene deres til å hente inspirasjon i andre miljøer, der kunnskapen finnes. Det vil bli et godt bidrag til «det mest akutte behovet i klimapolitikken» fra oss sosiologer. Vilde Blix Huseby Vilde Blix Huseby er utdannet sosiolog fra Universitetet i Oslo, og skriver fast om miljøsosiologi i Sosiolognytt. vilde.blix@gmail.com 18 Sosiolognytt 2/15 Sosiolognytt 2/15 19

11 Den beste norsk-/skandinaviskspråklige artikkelen i 2014 Foto: Mattis Kleeb Solheim Av: Ann Nilsen, Ragnvald Kalleberg og Willy Martinussen Fra juryens begrunnelse fra Norsk Sosiologforenings artikkelprisutdeling for 2014, som ble delt ut på Vinterseminaret på Geilo i januar: Prisen går til Katharina Herlofson & Elisabeth Ugreninov for artikkelen Er omsorgsfulle fedre omsorgsfulle sønner? Likestilling hjemme og hjelp til eldre foreldre, Tidsskrift for samfunnsforskning nr.3, s Spørsmålene artikkelen søker svar på ligger i tittelen: deltar menn i likestilte par også like mye i omsorgen for hjelpetrengende foreldre? Det underliggende sosiologiske spørsmålet gjelder altså forholdene mellom kjønnene i dagens norske samfunn. Det originale og faglig fornyende finner vi særlig i forskningsopplegget, som omfatter tre generasjoner, ikke bare kjernefamilier eller to generasjoner. Undersøkelsen er kjent under forkortelsen LOGG, en longitudinell panelstudie av par med barn og minst en forelder i live. Det er en ganske omfattende undersøkelse som bruker forskjellige datainnsamlingsmetoder. Forskerne trekker også inn opplysninger fra andre norske undersøkelser og fra studier i andre land. De statistiske analysene fra en av hoveddelene av undersøkelsen er solide. De viser at menn i likestilte par ikke deltar like mye i omsorg for hjelpetrengende foreldre som kvinner gjør. Menn i par med mer konvensjonell arbeidsdeling er derimot mer involvert i omsorg for foreldre. Deltidsarbeidende kvinner hjelper foreldrene mer enn kvinner som jobber fulltid. Det ser altså ut til at tidsklemma bestemmer mye av innsatsen i omsorgen for hjelpetrengende foreldre, og at denne innsatsen følgelig henger sammen med de tradisjonelle kjønnsrollene i familien. Forfatterne oppsummerer slik: Alt i alt viser analysene en tendens til at menn og kvinner i mer likestilte parforhold i mindre grad hjelper foreldre. For menn er det innsatsen på hjemmebane som er utslagsgivende, for kvinner er det særlig innsatsen (arbeidstid) i yrkeslivet. Det ser altså ut til at tidsklemma bestemmer mye av innsatsen i omsorgen for hjelpetrengende foreldre, og at denne innsatsen følgelig henger sammen med de tradisjonelle kjønnsrollene i familien. Forfatterne er påpasselig med å understreke at siden de her bare har data på ett måletidspunkt, er det vanskelig å si hva som er årsak og hva som er virkning. Er det tidsbruken hjemme og fulltidsarbeidet ute som begrenser omsorgen for foreldrene, eller er det omvendt slik at menn kutter ned på husarbeidet og kvinner på utearbeidet for blant annet å hjelpe foreldrene? Som de sier, er det antakelig ofte snakk om gjensidig forsterkende prosesser. Uansett, så er resultatene som legges fram i artikkelen av stor samfunnsmessig betydning, både for likestillingsarbeidet og for organiseringen av velferdsstaten. Det var flere gode konkurrenter til denne prisen, og vi vil særlig nevne to: - Julia Orupabo: Interseksjonalitet i praksis: Utfordringer med å anvende et interseksjonalitetsperspektiv i empirisk forskning, Sosiologisk tidsskrift nr. 4, s Trond Løyning: Nyliberalisme, finanskrise og håndtering av risiko: En vurdering av reformtiltak innen finansreguleringen, Sosiologisk tidsskrift nr. 2, s Katharina Herlofson & Elisabeth Ugreninovs artikkel Er omsorgsfulle fedre omsorgsfulle sønner? Likestilling hjemme og hjelp til eldre foreldre gikk av med seieren i kåringen. 20 Sosiolognytt 2/15 Sosiolognytt 2/15 21

12 Den beste ikke-skandinaviskspråklige artikkelen i 2014 Prisen går til Rune Sakslind & Ove Skarpenes for artikkelen Morality and the Middle Class: The European Pattern and the Norwegian Singularity, Journal of Social History no. 2, pp Artikkelens tema er the making of the middle class i Norge/Norden sammenliknet med det kontinentale Europa og USA. Forfatterne hevder at vi har en (øvre) middelklassekultur i Norden som avviker fra de bildene særlig tyske og franske forskere har gitt oss. Det spesielle er hvordan moralen er et viktig innslag i dette verdiuniverset. På basis av norske undersøkelser (både egne og flere historikeres) finner de to hovedtyper av moralen, som de kaller Den barmhjertige samaritan og Den sosialt ansvarsfulle borgeren. De beskriver disse delene av kulturen nærmere, og søker å forklare deres gjennomslag ved hjelp av den kulturhistoriske kontinuiteten i vårt samfunn. Hovedtrekkene i den norske middelklassekulturen synes å være en viss tilbakeholdenhet i selvpresentasjonen og en likhetsorientert avvisning av vertikale sosiale skiller, som gir seg utslag i enten en kristelighumanistisk- eller en sosial ansvarlighets-moral. For å komme nærmere inn på denne nordeuropeiske middelklassekulturen har de gjennomført samtaleintervjuer med et utvalg av akademisk utdannede mennesker i (stort sett) høyere middelklasseposisjoner i Norge. Intervjuene ble lagt opp slik at det skulle være mulig å sammenlikne med en tilsvarende undersøkelse av øvre middelklasse, utført av Michèle Lamont i Frankrike og USA. Hovedtrekkene i den norske middelklassekulturen synes å være en viss tilbakeholdenhet i selvpresentasjonen og en likhetsorientert avvisning av vertikale sosiale skiller, som gir seg utslag i enten en kristelig-humanistisk- eller en sosial ansvarlighets-moral. Dette til forskjell fra sosialmoralismen i Frankrike og den puritanske moralismen i USA. Lamont s beskrivelse av Frankrikes middelklasse stemmer for øvrig godt med andre undersøkelser av det kontinentale borgerskapet. Disse forskjellene må forklares historisk kultur utvikler seg ut fra den historiske konteksten. Forfatterne gir en interessant beskrivelse av denne utviklingen ved å trekke på en lang rekke kulturhistoriske arbeider. Dette må betraktes som et verdifullt bidrag til den historiske sosiologien hos oss. Det originale er både spørsmålstillingen og framgangsmåten de har brukt. Resultatene er samtidig et viktig korrektiv til, og en overskridelse av, mye av den kultursosiologien som baserer seg på universelle klassedefinisjoner. En av undertekstene er selvsagt en kritikk av den ukritiske overføringen av Bourdieus ideer om distinksjoner og kulturell kapital til andre deler av Europa og verden. Også her vil vi nevne to gode konkurrenter: - Arnfinn H. Midtbøen: The context of employment discrimination: interpreting the findings of a field experiment, The British Journal of Sociology, / Marjan Nadim: Reinterpreting the relation between motherhood and paid work: second-generation immigrant women in Norway, The Sociological Review, pp Når vi som komité ser tilbake på resultatet av vårt arbeid, kan det kanskje være verdt å peke på to utilsiktede konsekvenser. Den ene er at det står 14 sosiologer bak de seks artiklene vi kom fram til som prisvinnere. Det gjenspeiler at hver artikkel har hatt to eller tre forfattere. Den andre er at de 14 består av 7 kvinner og 7 menn. Det skal selvsagt ikke trekkes noen konklusjoner av et så spinkelt tallmateriale, men noen interessante hypoteser kan muligens disse observasjonene gi grunnlag for? SOSIOLOGEN.NO 22 Sosiolognytt 2/15 Sosiolognytt 2/15 23

13 Prøv Vårt Land GRATIS i 3 UKER Send VL til 1933 Avisen stopper automatisk etter 3 uker Foto: Bård Bøe Navn*: Adresse*: JA TAKK, jeg ønsker å prøve Vårt Land gratis i 3 uker - helt uforpliktende. Oppg.: Etg.: Leil.: Postnr/sted*: Telefon*: Mobil*: E-post: Fødselsdato: * Denne informasjonen må fylles ut for å kunne motta tilbudet. Tilbudet gjelder ikke dersom du har vært Vårt Land-abonnent de siste 3 mnd. Ja, Vårt Land kan lagre mine kundeopplysninger som grunnlag for informasjon og interessante tilbud også etter at kundeforholdet eventuelt opphører. SVARSENDING OSLO