FENGSLET. Med Bjørn Arild Ersland OPPLEGG

Transkript

1 FENGSLET Med Bjørn Arild Ersland OPPLEGG Opplegget mitt heter FENGSLET og er knyttet til boka mi "Fengslet" og til de to bildebøkene mine "Det første barnet på månen" og "Glassklokken". Bruken av disse bøkene på ungdomstrinnet fikk jeg testet ut på ungdomsskoler i Vest- Agder våren Jeg var da ute på en tre ukers turne og opplevde en fantastisk god respons blant elever og lærere. I timene vil jeg fokusere på hvordan jeg skriver. Bildebøkene jeg bruker er nyttige redskap når jeg skal vise hvordan man bygger opp en fortelling, hvordan jeg etablerer persongalleri, gir fortellingen en dreining og avslutter den. Jeg vil også bruke tid på å vise hvordan en idé kan utvikles fra en tanke til å bli en historie. De to bildebøkene jeg bruker i timen er bøker som i ulike sammenhenger har vekket debatt, både fordi de tar opp tema man vanligvis ikke forbinder med bildebøker og fordi de bryter med de aldersbegrensninger man ofte har knytter til bildebøker. Dette er bildebøker som er beregnet på lesere også blant ungdomsskoleelever. Fra å fortelle om skjønnlitteratur i første time vil jeg i andre time fokusere på sakprosa med utgangspunkt i "Fengslet". Da jeg skrev denne boka fulgte jeg en innsatt i et fengsel gjennom et år. Den innsatte begynte selv å skrive og gradvis overtok han hele skriveprosessen. Boka fikk svært god mottakelse og ble blant annet nominert til Brageprisen Når jeg bruker "Fengslet" i skolesammenheng viser jeg hvordan jeg bygger opp en sakprosatekst. Jeg bruker også den innsatte sin tekst som et eksempel på hvordan en person som "ikke kan skrive" likevel skriver en sterk tekst om hvordan det er å sitte i fengsel. UTGIVELSER 2012 Emilie lager en katt grader på stranda 2011 Emilie selger en gutt 2010 Fengslet. En bok om å sitte inne Glassklokken 2010 Tyvene i treet 2009 Det første barnet på månen 2009 Onkel og Knut 2008 Dr. Løvlands vindfelle 2008 Hevn! 2007 Modellbyggeren 2007 Pølseidioten 2006 Sageren FORBEREDELSER Elevene leser et tekstutdrag som blir sendt ut i forkant av forfatterbesøket.

2 PRODUKSJONSFAKTA Målgruppe: 9. trinn Periode: uke Produsent: Norsk Forfattersentrum Arena: Klasserom Lengde: 90 minutter Elever: Maks 30 pr formidling inntil 2 dobbelttimer pr. dag. KONTAKTINFO Hanne Bru Gabrielsen / Norsk Forfattersentrum hanne@forfattersentrum.no, Tlf: /

3 6

4 JON Jon sitter i fengsel. Det har han aldri gjort før, men like før jul i fjor ble han og kompisen tatt av politiet. Jon var på vei til banken for å betale regninga til kjøreskolen. Han hadde hatt oppkjøring dagen før og endelig fått lappen. Men så ble han stoppet av politiet. «Det er noe kjent med dere,» sa den ene politimannen. «Vi må foreta en ransaking.» «Nei,» sa Jon. «Dere kjenner ikke meg.» «Han kompisen din er ettersøkt,» svarte politimannen. Jon måtte rekke armene i været, og så gikk betjenten i gang med å undersøke lommene hans. Mens Jon stod med armene i været, kjente han at svetten silte. Han hadde aldri vært redd for politiet før, men nå hamret hjertet mot brystkassa. Opp av baklomma hans fisket politimannen fram 2 1/2 gram hasj, slik Jon pleide å ha i lomma. «Dere må bli med til stasjonen,» sa politimannen og åpnet bildøra. Inn dit stappet han Jons kompis. Like etter kom en sivil politibil og tok med seg Jon. Kompisen slapp ut igjen etter en uke, men Jon hadde gjort noe dumt tidligere den dagen. Han ble sittende i fengsel nesten et helt år. Hva han hadde gjort, er noe av det denne boka skal handle om. MITT FØRSTE BESØK I FENGSEL Jeg som forteller denne historien, heter Bjørn Arild. Jeg er 44 år gammel og har bil og hus og familie, og har aldri sittet i fengsel. Planen er at boka jeg skriver skal handle om virkeligheten. Jeg skal forsøke å finne ut hva som foregår i hodet på folk som går fra å være frie mennesker til plutselig å være fanget. Jeg lurer på om de som sitter i fengsel angrer på det de har gjort, eller om de kanskje ikke tenker så veldig mye på det? Muligens er de mest opptatt av å komme ut igjen? Og hva skjer når de slipper ut? Jeg har fått hjelp av advokat med møterett i Høyesterett, Odd Rune Torstrup, og av Jon, som sitter i fengsel. Jon er en av klientene til Odd Rune. Det vil si at Odd Rune er Jons advokat og skal hjelpe ham gjennom rettssaken. Hver uke drar Odd Rune til fengselet og besøker innsatte han skal forsvare. Jeg ble med Odd Rune på et slikt besøk. «Stokka kirke halv ett,» skrev Odd Rune i en tekstmelding en formiddag. Jeg tolket det som et møtested og et klokkeslett. Klokka fem på halv stilte jeg ved busstoppet utenfor kirken. Like etter stanset en sølvgrå sportsbil i busslomma. «Hopp inn!» ropte Odd Rune. Jeg krøp inn i bilen og ble liggende tilbakelent i sportssetet. Odd Rune ga gass. Han hadde på seg svart dress, og virket som en optimistisk fyr. Nesten litt glad. Jeg var smånervøs og redd for det vi skulle oppleve. «Det er mange bra folk i fengsel,» sa han. «En av dem vi skal møte i dag, tror jeg kan bli en bra fyr i boka di.» «Skal vi møte flere?» spurte jeg. «Ja, en av de andre slipper ut i dag,» svarte Odd Rune. «Han ble fengslet etter et innbrudd hos en gullsmed. Men jeg kan bevise at han ikke har gjort det. Han var ikke i Norge da innbruddet ble begått.» Jeg hadde lest om innbruddet i avisa. Tyvene hadde slått hull i en vegg og krøpet inn i butikken fra et bakeri. Inne hos gullsmeden forsynte de seg med de dyreste varene. Odd Rune svingte inn på en bensinstasjon. «Et øyeblikk,» sa han på vei ut av bilen. «Jeg må bare kjøpe litt sjokolade. De liker at jeg har med noe å knaske på.» Odd Rune kom tilbake og slengte fra seg en pose julemarsipan i midtkonsollen. Vi kjørte videre ut i et industriområde. Jeg kjente en nervøs kribling i kroppen. Er folk i fengsel farlige? tenkte jeg. Kan de angripe hvis de ikke liker meg? «En av dem vi skal møte, sitter inne for drap,» sa Odd Rune. «Det er ikke sikkert han vil at du skal være der når vi snakker sammen. I så fall må du gå ut og vente i bilen.» Jeg hadde ikke noe særlig lyst til å hilse på en drapsmann. En tur ut i bilen kunne være like greit. 7 Forrige oppslag: Porten, Stavanger fengsel. Til venstre: Stavanger fengsel

5 Et skilt pekte mot Stavanger fengsel. Hvor dan er det å drepe? tenkte jeg. På film dør skuespillerne ofte av det første skuddet eller stikket. Men er det slik i virkeligheten? Jeg ble sittende og tenke. En gang jeg var ute og fisket, fikk jeg en altfor stor fisk, og den ville ikke dø. Det var en diger torsk, og da jeg hadde fått den opp i båten, ville jeg rett hjem og vise den til familien. Men først måtte jeg ta livet av den. Jeg begynte med å slå fiskehodet mot en åre. Jeg kjente hvordan den sterke kroppen strittet imot. Skallen var hard, og jeg var ikke engang sterk nok til at fisken kunne besvime. Da tok jeg kniven og skar over strupen. Blodet stod i en fontene ut av såret, men fisken var fortsatt ikke død. Hodet var nesten like stort som mitt eget, og øynene stirret som om de ba om nåde. Nå begynte jeg å angre. Hvorfor hadde jeg kuttet halsen på den? Hadde jeg tenkt meg om, burde jeg ha sluppet fisken ut igjen. Men nå var jeg kommet så langt i drapet at det var ingen vei tilbake. Jeg la fiskenakken på kanten av båten og brakk hodet bakover. «Knakk!» sa det. Omtrent som om jeg skulle brukket en finger. Fisken slo sine siste slag med halen, og så ble den hengende stille. På den humpete parkeringsplassen kjørte Odd Rune helt sakte for at bilen ikke skulle slå nedi bakken. Vi parkerte med nesa mot en skog som skulle skjerme fengselet. «De innsatte har ikke lov til å ringe,» sa Odd Rune. «Legg fra deg mobilen her, så slipper du mas om at de skal låne telefonen.» Trærne stod nøyaktig på linje. Bak stammene skimtet jeg et høyt gjerde og en gressplen. Fengselet liknet en forvokst jernbanevogn, et hvitt tog som aldri ville komme noe sted. Et rødt lys kikket ned på oss. Jeg trakk pusten. «Du har ikke vært i fengsel før?» spurte Odd Rune. «Nei,» sa jeg. «Dette er nytt for meg.» De høye gjerdene og videokameraene lagde en uhyggelig stemning. Jeg var glad jeg ikke var alene. «Kriminalomsorgen» stod det på et skilt. «Omsorg» var et rart ord for et slikt sted, tenkte jeg. Jeg trodde det ordet handlet om å ta vare på hverandre. Slik en far viser omsorg for barnet sitt. Jeg tvilte på at denne bygningen kunne skape kjærlighet og gode følelser. Vi stoppet foran den første porten. Odd Rune snakket med en mann i uniform. «Dette er Bjørn Arild Ersland,» sa Odd Rune. «Han er forfatter og skal skrive bok om fengsel.» «Har han med seg mobiltelefon?» spurte mannen og kikket på meg. «Nei,» sa Odd Rune. «Den ligger i bilen.» «Han må gjennom metalldetektoren.» Mannen åpnet en dør og kikket på meg. Bak døra var det kontrollutstyr slik de bruker på flyplasser. Fengselsbetjenten satte seg inn i et glassbur. Et samlebånd slukte jakka mi, og etterpå gikk jeg gjennom en døråpning uten dør. «Det er ok,» ropte betjenten gjennom vinduet. Han pekte på døra, og jeg forstod at jeg skulle ut dit. Det var gått bra så langt. Han hadde ikke funnet noe ulovlig på meg. Utstyret de brukte tydet på at det var metallgjenstander de sjekket meg for. Kanskje våpen eller utstyr som fangene kunne bruke for å bryte seg ut av fengselet. Vi fortsatte gjennom port nummer to og videre mot selve fengselet. Tre mannfolk snekret på et hus ved inngangen. De hadde digre overkropper og var kledd i vanlige arbeidsklær. På en av mennene krøp en tatovering langs halsen og opp i ansiktet. «De folkene der har litt lettere soning enn de der inne,» sa Odd Rune og pekte. «Disse får komme helt ut på plenen.» Ståldøra inn til fengselet var flere ganger så tykk som en vanlig dør. Innenfor den første døra var det en ny dør. Bak den var det et lite rom med et nytt glassbur. «Har du legitimasjon?» spurte en stemme gjennom en dårlig høyttaler. «Ja,» sa jeg og la visakortet mitt i en skuff under vinduet. Jeg skimtet mannen som snakket. Han trakk skuffen inn til seg og noterte på et ark. Luftegård, Stavanger fengsel 8

6 9

7 Luftegård, Stavanger fengsel 10