14 a k t u e l l b o k s e r i e f o r l æ r e r e. 18 t r e f f p u n k t «Skolegård» Et løft i skolehverdagen!

Transkript

1 favn Kristent Pedagogisk Forum 1/2010 Årgang 30 verdier t r o d a n n i n g oppvekst 4 t e m a s k o l e n o g b a r n e h a g e n i m ø t e m e d b a r n o g u n g e i k r ise Hva gjør vi når krisen rammer? Hvordan kan skolen og barnehagen håndtere kriser? 14 a k t u e l l b o k s e r i e f o r l æ r e r e 18 t r e f f p u n k t «Skolegård» Et løft i skolehverdagen!

2 i n n h o l d leder 3 l e d e r 4 t e m a Skolen og barnehagen i møte med barn og unge i krise. Hva gjør vi når krisen rammer? Hvordan kan skolen og barnehagen håndtere kriser? Av Helle Maria Wolstad 10 å g å p å t u r i u k j e n t t e r r e n g Inger Bakken 12 e n q u e t Hvordan fungerer samarbeidet mellom barnehagen og kirken? 14 a k t u e l l b o k s e r i e f o r l æ r e r e 16 t i l e t t e rta n k e Kristin Moen Saxegaard 17 p å l ø v e b a k k e n Øyvind Håbrekke, KrF 18 et løft i skolehverdagen 20 p e d a g o g i s k s o m m e r KPF arrangerer tur til Lesbos 12 Kristent Pedagogisk Forum (KPF) er en 100 år gammel medlemsorganisasjon. Medlemmene består hoved-sakelig av pedagoger fra førskole til høgskolenivå, men medlemskap er åpent for alle. Kristent Pedagogisk Forums formål er ut fra et kristent grunnsyn og et pedagogisk ståsted, å vekke og stimulere til ansvar for barn og unges oppvekst, utdanning og dannelse. Det som samler oss, er et ønske om å ta vare på og styrke det kristne og humanistiske verdigrunnlaget i barnehage og skole. Vi er opptatt av at barn og unge skal få en god oppvekst i sine lokalmiljø. KPF driver verdi- og utviklingsnettverket Skal skal ikke. KPF har en ansatt i organisasjonen, og to ansatte i Skal skal ikke. KPF er en tydelig aktør i det offentlige rom, i dialog med bl.a. politikere i Storting og departement. Vi arrangerer kurs og konferanser og ønsker å gi faglig fordypning og inspirasjon til våre medlemmer. Medlemskontingenten kr 450,- for enkeltmedlemmer kr 700,- for familiemedlemskap kr 250,- for pensjonister kr 450,- for familiemedlemskap, pensjonister kr 100,- for studenter Kristent Pedagogisk Forum Besøks- og postadresse: Colletts gate 43, 0456 Oslo. Telefon: , Internettadresse: Bankgiro: Takk for din gave! favn kommer ut fire ganger i året og sendes til alle medlemmer og støttemedlemmer i KPF og abonnenter av bladet. Usignerte artikler kan gjengis dersom kilde er oppgitt. Synspunkt i innleggene står for forfatterens egen regning. Redaktør: Trygve Bergem Redaksjonsgruppe: Inger Bakken, Anna Berit Føyen, Gunnar Skaar og Torhild Roland Vetvik. Redaksjonens adresse: FAVN, c/o Kristent Pedagogisk Forum, Colletts gate 43, 0456 Oslo, e-post: post@kpf.no Annonsepriser: 1/1 side kr 5000, ½ side kr 2500, ¼ side kr 1250 Abonnement: kr. 150 pr. år. ISSN Trykk: Allservice A/S, Stavanger Forside og lay-out: Toppetasjen. Forside: Anna Berit Føyen Høytidsfeiringer og krisearbeid i skole og barnehage Stoff knyttet til høytidsfeiring vekker og gir flotte muligheter til spennende samtaler mellom barn og voksne om små og store livsspørsmål. Her åpnes for den gode samtalen, kort eller lang, der barnet får komme med sin undring, sine spørsmål og sine refleksjoner. Dette er også helt i tråd med intensjonen i Rammeplanen. Når dette leses, har de fleste barnehager rundt om i landet feiret karneval, kanskje uten å kjenne bakgrunnen for denne festen. Karnevalsfeiring er opprinnelig en romersk-katolsk tradisjon. Den feires før inngangen til fastetiden. Karnevalet er en fest som barnehagen i høyeste grad har gjort til sin. Rammeplan for barnehagen sier at barnehagen skal bidra til at barna får innsikt i kristne grunnverdier og deres plass i kulturen, og til at de får kjennskap til kristne høytider og tradisjoner. Høytidene forberedes og markeres på ulikt vis i barnehagene. Advent og jul får mest oppmerksomhet, mens påske og pinse ofte oppfattes som «vanskeligere» å formidle. Samarbeid mellom kirke og barnehage er et tema som aktualiseres før høytidene. Spesielt før jul, men også i forbindelse med påske og pinse, besøker mange barnehager sin lokale kirke. Der er barn og voksne med på adventssamling, påskevandring, markering av kirkens fødselsdag eller andre opplegg knyttet til den aktuelle høytiden. I de fleste tilfeller resulterer ikke barnehagers kirkebesøk til de store overskriftene eller diskusjonene. Foreldre er informert om og inneforstått med barnehagens opplegg og vet at de kan be om alternative opplegg for sitt barn dersom de ønsker det. I enkelte tilfeller kan det oppstå uenighet, kanskje spesielt fordi informasjonen fra barnehagen ikke er god nok, og foreldre mener det blir «for mye Møllers tran», dvs. for mye fokus på det kristne innholdet. Mange førskolelærere opplever nok i likhet med lærere i skolen et slags nøytralitetsideal som er vanskelig, for ikke å si umulig å omsette i praksis. Resultatet kan være at barnehagene unngår å besøke kirken eller fortelle om de kristne høytidene. Julen reduseres til nisser og pepperkaker, og påsken handler om kyllinger, påskeegg og skiturer. Kirken blir et sted for «spesielt interesserte». Dette fratar barn kunnskap, erfaringer og opplevelser som er vesentlige i vår kulturarv, og de verdier samfunnet vårt bygger på. Stoff knyttet til høytidene vekker ofte spørsmål. Barn og voksne gis anledning og ro til undring, refleksjon og samtaler om grunnleggende spørsmål og tro. Erfaring tilsier at en god dialog med foreldrene om innholdet i høytidsmarkeringene, hvordan kirkebesøk forberedes og gjennomføres osv., er viktig. Det legger grunnlag for opplegg som kan bli gode opplevelser for barna, i tråd med rammeplanens intensjoner. Hovedtema i denne utgaven av 3 favn er krisearbeid i barnehage og skole. Kriser i form av ulykker og dødsfall er en del av den virkeligheten vi lever i, og ansatte i skole og barnehage trener på hvordan utøve førstehjelp om ulykken skulle være ute. Dette må drilles slik at det ikke er tvil om hvordan en gir livreddende hjelp, det være seg å utføre hjerte- lungeredning, å stoppe en blødning, eller håndtere en forbrenning eller forgiftning. Like viktig er det å vite hvordan en hjelper barn og unge som opplever å miste en forelder, et søsken eller en venn på grunn av sykdom, ulykker eller vold. Dette er vanskeligere å tørrtrene på, men en god plan som gjennomgås regelmessig, er et nyttig og nødvendig verktøy. I tillegg kreves klokskap, mot og utholdenhet hos den som går inn i slike prosesser. Les mer om dette i Helle Maria Wolstads artikkel og i intervjuet med barnehagestyrer Marianne Schjetne. Inger Bakken Daglig leder i KPF

3 Skolen og barnehagen i møte med barn og unge i krise Hva gjør skolen og barnehagen når krisen rammer? Om «Sorgdelingssamlingen» Fortellingens viktige plass i krisen «En krise er en reaksjon utløst av en uventet og/eller plutselig hendelse der de psykiske belastninger overskrider de psykiske ressurser og den tilpasningsevne mennesket har», sier Helle Maria Wolstad i denne artikkelen. Deler av denne artikkelen er basert på boken «Når krisen rammer» av Helle Maria Wolstad, IKO forlaget Helle Maria Wolstad er prest og arbeider med undervisning og veiledning av frivillige i Kirkens SOS. illustrasjon: anna berit føyen

4 Skolen og barnehagen i møte med barn og unge i krise Skolen og barnehagen i møte med barn og unge i krise helle maria wolstad p r e s t o g a r b e i d e r m e d u n d e r v i s n i n g o g veiledning av frivillige i kirkens sos. Hva gjør vi når alt virker kaotisk og håpløst? Som medmennesker er vi nesten automatisk innstilt på å rydde opp. Ikke minst i samtale med barn og unge blir vi fristet til å gi råd eller overta smerten. Det er lett å føle seg hjelpeløs ovenfor et barn i krise. Det er mitt håp at artikkelen nedenfor kan gi noen innspill til hvorledes skolen og barnehagen kan hjelpe og støtte de som rammes av alvorlige kriser. tekst: helle maria wolstad foto: a n n a b e r i t f ø y e n Hva er en krise? Krise er et ord som brukes mye. Det er ikke måte på når «det blir helt krise». Alt fra at jeg ikke har noen klær som passer til at middagen svir seg. Men det skal litt mer til før jeg virkelig er i krise. Få ting i livet er mer utfordrende enn møtet med døden eller andre traumatiserte kriser. Denne artikkelen er skrevet med tanke på lærere, førskolelærere og andre som møter barn og unge i sorg og krise. Samtidig kan det være nyttig å vite at reaksjonene i møte med dette ikke er så forskjellige fra aldersgruppe til aldersgruppe. Ulike reaksjoner på sorg og krise ligger vel så mye på individplan som på aldersplan. De fleste mennesker har en formening om hva en krise innebærer, selv om de kanskje ikke har formulert en definisjon. La meg foreslå en definisjon: En krise er en reaksjon utløst av en uventet og/eller plutselig hendelse der de psykiske belastninger overskrider de psykiske ressurser og den tilpasningsevne mennesket har. En krise er en reaksjon utløst av en uventet og/ eller plutselig hendelse Krisens natur er forandring. En forandring som kommer raskt og overraskende. Den er som et plutselig tordenvær en vakker sommerdag. En naturkraft vi ikke behersker og bestemmer over. En krise oppleves ofte som en massiv utrygghet, noe en ikke har herredømme over. «Visst gör det ondt när knoppar brister» sier Karin Boye i et dikt som griper krisens dypeste natur. Den eksistensielle forandringen som er krisens innhold, truer vårt selvbilde, og vi blir presset ned på vår eksistens steingrunn. De psykiske belastninger overskrider de psykiske ressurser og den tilpasningsevne mennesket har. Ofte i livet er det mulig å takle nye situasjoner basert på erfaringene våre. I en traumatisk krise finnes ikke den erfaringen som skal til for å favne og bearbeide den nye situasjonen. Slik er det for voksne mennesker, og kanskje i vel så stor grad for barn og unge som har mindre livserfaring. En krise fører til at den rammedes totale ressurser settes på prøve. Det er når man ikke klarer å håndtere situasjonen at vi virkelig kan snakke om at mennesket er i en traumatisk krise. Noen sier at de «mister seg selv» i situasjonen. Situasjonen gir ofte den rammede en følelse av å være avsondret fra resten av verden. «Selv husker jeg følelsen av en glassvegg mellom meg og resten av verden. Jeg så og observerte «det normale» livet, men var ikke lenger en del av det. Mine følelser overmannet meg slik at jeg ikke fungerte eller opplevde livet reelt. Min virkelighetsoppfatning var forkludret av krisen.» Krise utløses av forandring, men alle forandringer kan ikke betegnes som en traumatisk krise. En stresset, ny livssituasjon er ikke nødvendigvis en krise. Om jeg for eksempel nettopp har begynt i ny jobb og barna mine må venne seg til at mor er borte hele dagen, er dette en helt ny livssituasjon for oss. Den kan godt stresse oss, eller gjøre oss slitne, men vi er ikke en familie i krise. Mennesker er forskjellige og reagerer ulikt. Likevel viser erfaringen at det finnes noen fellesnevnere som opptrer hos de fleste kriserammede. Når vi er i krise, går vi gjennom forskjellige faser. Ikke i den forstand at det finnes et register på følelser fra a til å, og så er krisen over. Noen har mange reaksjoner. Andre blir stående i èn. Noen kommer fort ut av krisen og andre lever i en krisetilstand så lenge at det blir sykelig. I omgang med barn og unge vil vi ofte kunne se de forskjellige krisereaksjonene endre seg mye raskere enn hos voksne. Det kan også gi seg ekstreme utslag den ene eller andre veien. Vi sier gjerne at sorg ikke er sykdom. Det er en naturlig reaksjon på tap. I krise reagerer vi også «naturlig». Å være i en krise er ikke en sykelig tilstand. Det blir sykelig den dagen krisefølelsen fester sitt grep på livet og overtar det. Gode hjelpere kan være der for å hindre at dette skjer. Fortellingens plass En god måte å hindre at mennesker «setter seg fast» i krisereaksjoner, er å tillate at vedkommende får snakke om opplevelsen, gjerne gjennomgå hele hendelsesforløpet detaljert. Behovet for å fortelle kan være så stort at den rammede må gjøre det om og om igjen. Dette kan bli en belastning for omgivelsene. I slike tilfeller kan skole og barnehage gi en god avlastning. Lærere og andre kan være med å avlaste både barnet og dets omgivelser ved å tåle å høre den samme historien flere ganger. I løpet av den tiden fortellingen må gjentas, kan man oppleve at den endrer seg. Det vil si at i prosessen skjer det en bearbeidelse av opplevelsen. Dette er med på å hjelpe den rammede videre mot livet etter krisen. Fortellingen er derfor et viktig redskap for å komme videre etter krisen, og de som lytter til historien, er viktige hjelpere! Hvis en lærer har åpnet for at en elev kommer og forteller om sin smerte, må han også tåle å følge eleven gjennom noe tid. I noen tilfeller også oppmuntre eleven til å søke annen hjelp. Ringer varselbjellene om at eleven er i ferd med å få eller har fått et psykisk problem, er det viktig å utfordre vedkommende til å søke hjelp. Dette må selvfølgelig gjøres uten at det oppleves som en avvisning eller at eleven ikke føler seg møtt i sin smerte. De fleste av oss vet at det er mulig å komme gjennom en krise fordi vi har erfart dette selv eller sett andre rundt oss gjøre det. For et barn eller en ungdom finnes ikke denne erfaringsrammen, og det er lett at han/ hun blir så fanget av smerten at den virker uendelig. For den som er i krise, er det viktig å bli favnet og tatt på alvor akkurat med de følelser som gjør seg gjeldene i øyeblikket. Vi må også kunne møte den «vedvarende» krisen, eller de følelsene som dukker opp om og om igjen med samme empati som den akutte. Hva med trøst og håp? Det er fristende å prøve og finne lys og håp i møte med kriserammede. Noen ganger skjer dette altfor fort fordi det er så vondt å være tilstede i et annet menneskes smerte over tid. Da er det lett å ty til «trøstende» og «gode» ord. Til og med «fine» dikt som «passer så godt» på den rammedes situasjon. Det hender disse oppleves godt, men det kan også like fort bli galt hvis ordene handler mer om hjelperens trang til å trøste enn behovet til den som er rammet. Ikke minst i forhold til barn og unge vil ofte dikt og sanger vi finner gode, være som å introdusere et fremmed språk. Ordene og bildene hører ikke hjemme i deres miljø eller erfaringsverden. Det kan heller være en ide å spørre om de selv har noe de liker å lese eller lytte til. Å dele sorg I forbindelse med dødsfall kan en av skolens oppgaver være å sørge for at de berørte samles. En slik samling kalles ofte for «minnestund». Dette begrepet er ikke uproblematisk. Mange vil forbinde ordet minnestund med samlinger etter en begravelse. Det er imidlertid en stor forskjell mellom denne typen samling og den som finner sted umiddelbart etter et dødsfall. Da er det viktig at berørte kan ha et sted å møtes for å dele opplevelser og følelser. Denne samlingen kommer ofte tett etter hendelsen, og hvis den ikke blir invitert til, kan den også oppstå spontant. Når mennesker som deler en traumatisk hendelse samles tidlig etter hendelsen, vil denne samlingen bære preg av råe, ubearbeidede reaksjoner. Minner er ikke egentlig blitt til minner om avdøde, men er mer uttrykk for «forkledde» følelser. Foreløpig er det man deler av «minner», fortellinger som bærer levende følelser for den som er død. På dette stadiet er sjelden døden en realitet for de berørte. Kanskje en av de viktigste funksjonene en slik samling har, nettopp er å la personen få dø også i tankene. Det er først når døden blir en realitet at sorgarbeidet kan begynne og minnene kan oppdages. Det tar tid å omforme sorg, sinne, smerte og alt det andre et dødsfall fører med seg, til det vi kan kalle minner. Den tiden er ikke gått når man har første samling. Den samlingen er til for de umiddelbare reaksjonene. Her skal det være plass for det usminkede og sårbare. Personlig vil jeg gjerne kalle dette for en sorgdelingssam- «Barn har like stort behov for å bli tatt på alvor i sin sorg som voksne har. Det er like skadelig å ignorere deres sorg som voksnes.» Helle Maria Wolstad 6 7

5 «B a r n som sørger, er fremdeles barn som leker. De går ut og inn av sorgen på en annen måte enn voksne gjør, men de har behov for å snakke om den likevel. Dette er viktig å se!» Helle Maria Wolstad ling istedenfor minnestund. Da vet man hvor fokuset er! Kriseberedskap Opplever man at et barn dør, er dette ofte en brå og uventet hendelse. Det hender selvfølgelig også at barn dør etter langvarig sykdom. «Vet du, i dag snakket læreren min om Thomas i A- klassen, mamma. Han skal dø. Han har kreft», sa Susanna på 12 ved middagsbordet en dag. Foreldrene til «Thomas» ville at dette skulle være kjent på forhånd. «Thomas» gikk ennå på skolen, uten hår og var preget av sykdommen. De visste at han ikke ville overleve, men hverdagen ble opprettholdt i ærlighet så lenge det var mulig. En dag var ikke «Thomas» på skolen lenger. Få dager etter stod flagget på halv stang da elevene kom om morgenen. De brukte dagen til å snakke om «Thomas» og om døden. Det kan være at skolen blir forberedt på forhånd. Da er det mulig å ha en plan for hva man gjør når døden inntreffer. Like viktig er det å ha denne beredskapen uansett. En plan som trer i kraft ved et dødsfall, vil gi trygghet til barna og ro til de som står ansvarlige for å gjennomføre nødvendige tiltak. Ett av disse tiltakene er det man hittil har kalt «minnestund». I slike tifeller er det viktig å samarbeide med kirken og kommunens kriseteam. Støttepersoner Når ulykken har inntruffet på den ene eller andre måten, er det viktig å vite hvilke roller som trengs i etterarbeidet. De næreste pårørende vil bli fanget opp av et nettverk, enten via sykehus, kirke eller andre instanser. Det er ikke primært ovenfor dem at barnehagen/ skolen skal tilby støtte. Dette er samtidig en sannhet med noen modifikasjoner. Det kan være en definitiv støtte for de pårørende dersom barnehagen/ skolen tar ansvaret på noen områder. «Da mine foreldre skulle begraves, hadde jeg ikke kapasitet til å følge opp alt. Det var godt både for meg og barna at de hadde med noen de var trygge på fra barnehagen. De satt sammen med dem under begravelsen og fikk vite at de kunne gå ut når som helst hvis de ønsket det. At de delte denne erfaringen med barnehagepersonalet, gjorde også at de kunne snakke om det i barnehagen i tiden etterpå. Ansatte i barnehagen leste også barnebøker om sorg med dem. Jeg klarte ikke det, da falt jeg bare sammen.» Skolen og barnehagen kan slik også være til støtte for familien. Ofte vil en elev som dør ha søsken på samme skole. Det er viktig å se dette barnet eller denne ungdommen også! Som hovedoverskrift vil det likevel være viktig å være bevisst på at skolens ansvar er ovenfor elevene. Kommunens kriseteam og kirken kan hjelpe. Det er viktig at samarbeidet med dem kommer i gang så raskt som mulig. Noen ganger vil det reise seg spørsmål om samarbeidet med kirken. I møte med en slik innvending vil jeg hevde at prester og diakoner ikke bare er utøvere av en bestemt religion. De er også profesjonelle medmennesker i forhold til sorg og kriser. De skal vite hvordan de møter mennesker på deres premisser. Sorgdelingssamlingen En sorgdelingssamling er primært viktig for å realisere tapet, begynne bearbeidelsen av sorgen og kanskje aller mest, avlaste ensomheten i sorgen. Sekundært er det her vi kan forebygge senskader og problemer i miljøet i etterkant. Dette betyr at denne samlingen må ledes med ærlighet, tålmodighet og evne til å tåle alle reaksjoner som naturlige deler av sorgbearbeidelse. Det er viktig å vite at avdøde også kan være gjenstand for sinne og bebreidelse, og at dette også er lov. I noen tilfeller er det til og med så viktig at det kan forhindre ytterligere død. Ikke minst når dødsfallet skyldes selvmord, er dette av avgjørende betydning. Vi må erkjenne at det er en fare for forherligelse av døden og videre av selvmordet i slike tilfeller. Uansett vil faren for smitteeffekt i ungdomsmiljøer være tilstede i møte med en annen ungdoms død. «Det ble sagt så mye vakkert om henne i begravelsen. Vil de si det samme om meg, hvis jeg dør?» Et forståelig utsagn fra en ungdom som strever med å finne sin plass i verden, men farlig hvis tanken om døden som «skjønnhetsmiddel» for livet, får feste seg. Derfor er ærlighet en viktig del av en sorgdelingssamling. Denne ærligheten dreier seg både om det definitive med døden og å snakke sant om smerten. Ærlighet er også å la sitt sinne ovenfor avdøde få plass. Til slutt dreier det seg også om å være tydelig på de aller vanskeligste følelsene som skam, skyldfølelse og lettelse. «Jeg følte meg litt spesiell som hadde kjent dem. Det ble som en del av en «happening» der alles øyne var rettet mot oss. Det er ikke noe jeg er spesielt stolt over.» Dette sitatet, som er autentisk, viser at etter dødsfall kan det være mange ulike følelser. Ofte kan disse være skjult under et dekke av andre følelser eller sorgutrykk. Det er viktig at støttepersoner som lærere eller andre, sier noe om dette helt generelt. Hvis ungdommene eller barna forstår at det finnes mange følelser når noen dør, og at det er lov å ha også de vanskelige, kan det være en stor lettelse og hjelp. Selv om en sorgdelingssamling skal ha fokus på fellesskapet i sorgen, og at det skal være et sted der alle kan få lov å snakke om følelsene sine, er det viktig å gi dem som av en eller annen grunn ikke ønsker å snakke om følelser, et «sted» de kan uttrykke seg. Dette kan gjøres ved å ha en krok i rommet der det finnes papir, penner, blyanter og fargestifter tilgjengelig. Man kan oppfordre alle som ønsker det, til å skrive brev, tegne, skrive dikt og lignende til og om den avdøde. På dette stedet bør det også være en boks eller lignende hvor man kan legge «produktene» sine. De ansvarlige for samlingen må være tydelige på at verken de eller andre vil se på noe av dette, men låse boksen og makulere innholdet etter en tid. Barna/ ungdommene kan også få tilbud om å ta det de har skrevet med seg hjem. I tillegg til dette stedet kan man også ha et lystenningssted. I forbindelse med ulykker er det blitt vanlig å tenne lys, legge blomster, bilder, tegninger, brev og lignende på stedet der det skjedde. Behovet for å synliggjøre sin sorg slik, er spontane handlinger i møte med døden. Dette er vakkert, men kan også være problematisk. Slike steder kan bli møtepunkter som varer over lengre tid enn det som er godt for en normal sorgprosses. Det kan også være slik at det utvikler seg en kultur rundt stedet, og den dagen da en eller annen offentlig instans forsøker å rydde bort blomster, lys, bilder og lignende, kan det bli svært vanskelig. Jeg tror ikke dette fenomenet er noe som kan, eller skal styres i større grad. Likevel er det viktig å være oppmerksom på det. Når det gjelder sorgdelingssamlingen, vil lystenningsstedet ha en annen funksjon. Her er det et sted som kun fungerer mens samlingen pågår, og så blir det ryddet vekk. Organiseringen av en sorgdelingssamling vil variere fra hendelse til hendelse og i forhold til barnas alder. De aller fleste har behov for å samles og for å prate. Dette gjelder også små barn. Barnas sorg må tas på alvor. Problemet for voksne er at denne sorgen ofte viser seg på andre måter enn de er kjent med. En treåring kan hoppe og danse rundt og synge «Mormor er døøø, mormor er døøø», og deretter begynne å hylgråte fordi det ikke er mer leverpostei. En femåring kan virke tilsynelatende helt uberørt over at pappa er død, inntil man ser tegningene hennes. Det er ikke uvanlig at små barn, til og med under skolealder, tar ansvaret for de voksnes sorg. De trøster og trøster. Dess mer ulykkelige de oppfatter de voksne omkring seg, dess mer strever de med å være snille og glade. På den annen side kan sorgen til barna gi seg utslag i redsel for å sove. Ikke minst hvis de har hørt at avdøde «Sovnet stille inn». Eller de kan nekte å gjøre ting de har gjort før. Og så venter de. De venter ofte på at den døde skal komme tilbake igjen. Døden som noe endelig er vanskelig å forholde seg til for alle mennesker. For små barn er det spesielt vanskelig å forstå at den som er død, ikke kommer tilbake. Derfor er det svært viktig at budskapet gis mange ganger. En sorgdelingssamling i en barnehage eller på småskoletrinnet må legges opp annerledes enn samlinger for eldre barn og ungdommer. Det viktig å gi tid og rom. Barn som sørger, er fremdeles barn som leker. De går ut og inn av sorgen på en annen måte enn voksne gjør, men de har behov for å snakke om den likevel. Dette er viktig å se! I en barnehage kan det være lurt å tenke sorgarbeidet i flere ledd. En samling er viktig, men den trenger ikke være lang. Det blir som en samlingsstund bare at man snakker om den som er død, kanskje leser en barnebok som har døden som tema, og lar barna fortelle akkurat det de vil. Isteden for å tenne lys, er det mulig å tenke seg at de tar frem leker som den døde vennen likte å leke med. Barn uttrykker mye gjennom tegninger, og dette kan også være en del av en slik samling. I tilegg må det gis mange muligheter til å snakke om både «relevante» og «irrelevante» tanker og fortellinger. Når samlingen er over, må de ansatte fortsette å lytte etter sorgen og spørsmålene som barnet uttrykker. Hvis det ikke møtes der og da, forsvinner det, men bare tilsynelatende. Barn har like stort behov for å bli tatt på alvor i sin sorg som voksne har. Det er like skadelig å ignorere deres sorg som voksnes. Barnet har ikke glemt sorgen selv om det tilsynelatende går glade tilbake til leken. Hvis de voksne ikke vil snakke om dette, lærer barnet at dette ikke skal snakkes om. Og det kan bli temmelig skummelt til slutt! 8 9

6 Å GÅ PÅ TUR I UKJENT TERRENG illustrasjonsfoto: fra boka, når krisen rammer, iko forlag t e k s t: i n g e r ba k k e n Bakklandet barnehage i Trondheim har flere ganger opplevd å følge familier gjennom sorgprosesser i forbindelse med alvorlig sykdom og dødsfall. De har opplevd at barn har mistet en pappa, en mamma eller et søsken. Styrer Marianne Schjetne beskriver det å være med et barn og en familie i en slik prosess slik: Det er som å begi seg ut på tur uten kart i ukjent terreng sammen med en liten gruppe menneske. Hun har selv vært «turleder» i slike sammenhenger flere ganger, og hun opplever at barnehagen kan spille en viktig rolle i disse prosessene. Som barnehageansatte er vi i en helt spesiell situasjon. Det er ingen som kommer så tett innpå familier over lang tid, som vi gjør, sier Schjetne. Vi som arbeider i barnehagen, møter barn og foreldre hver eneste dag, også i vanskelige perioder i familiemedlemmenes liv. Å følge familier gjennom lange sykdomsforløp, hvor utfallet til slutt er at den som er syk dør eller møte foreldre og barn etter plutselige dødsfall, er ikke noe man kan «tørrtrene» på. Barnehagen har en beredskapsplan. Den er en nødvendig og god støtte i den mest akutte fasen, men den fungerer bare som kart for den første kilometeren av turen. Hvem har ansvar for hva? Hvem skal informeres, når og hvordan? Hvordan skal en samling med barna foregå? Hvor kan vi finne støtte? Til å håndtere dette er beredskapsplanen en god hjelp. Like fullt, der hvor beredskapsplanens detaljerte beskrivelser slutter, begynner den mest krevende delen av turen, og her er verken kart eller veibeskrivelse. Schjetnes erfaring er at enhver sorg er spesiell, og selv om en vet noe om ulike faser i prosessen, finnes det ingen bestemt oppskrift som kan følges. Den som leder ei personalgruppe som skal støtte et barn og en familie gjennom en krevende periode, må først og fremst være modig og ha med seg modige mennesker, mener den erfarne styreren. I personalgruppa må du ha folk som ikke er redde for sorgen, medarbeidere som tørr. Når det gjelder kontakten med de voksne i de aktuelle familiene poengterer Schjetne dette overfor sine ansatte: «Glem deg selv, du er ikke viktig! Ikke tenk på at du må si noe riktig og verdifullt, men si noe. Ikke belast de som er i sorgen med at de må ta vare på deg. Tål sinne, tål å bli avvist. Ikke forlat garderoben når de barna og foreldrene det gjelder, kommer, men møt dem og vis at du bryr deg.» Sykdom, ulykker og dødsfall som rammer barn og familier, rammer også personalet i barnehagen. Det er kanskje en mamma de kjenner gjennom flere år, eller en søster eller bror som også har gått i barnehagen. Det er viktig at personalet får fortelle om sine reaksjoner og følelser, samtidig som dette ikke er noe familien skal belastes med. Leder må jevnlig sjekke ut hvordan medarbeiderne har det, og eventuelt innhente ekstern kompetanse til å veildede og hjelpe dem som har behov for det. Som leder ser Schjetne det som en av sine oppgaver å fordele oppgaver. Hun mener det er avgjørende at alle ansatte opplever at de er betydningsfulle i dette turlandskapet. Alle skal ikke gjøre alt, men alle kan bidra med noe! Å oppmuntre medarbeiderne er viktig. Dette innebærer også å hente inn folk utenfra som kan veilede og støtte dem. Debriefing er vesentlig, det er også jevnlig påfyll av motivasjon til å fortsette marsjen. Hun legger stor vekt på god kommunikasjon og informasjonsflyt i forhold til personalet. Alle trenger ikke vite alt, men alle må ha den informasjonen som er nødvendig for å føle seg trygge og for å gjøre en god jobb i forhold til barnet og familien. Foreldrene må gis muligheter til å fange opp reaksjoner hos barnet sitt og har derfor behov for informasjon. Dette kan for eksempel være konkrete opplysninger om hva som ha skjedd, noe som kan være nødvendig for å forstå barnas reaksjoner. Schjetne mener personalet må veilede foreldrene, fortelle hva de tror kan være lurt å gjøre. En tommelfingerregel mener hun er å forklare enkelt, men sant, og gjerne like enkelt til foreldrene som til barna. Dette kan hjelpe foreldrene med å finne gode måter å snakke med barna på og gi svar på spørsmål. Overfor barna må informasjonen gjentas så ofte som de trenger det, og misforståelser må ryddes unna. Å kjenne barna godt, være nær dem og se deres reaksjoner er en forutsetning for å hjelpe dem videre. Uttalte og uuttalte spørsmål må fanges opp og bearbeides. Schjetne poengterer betydningen av å være fokusert og ta tak de situasjonene som oppstår spontant, og bruke dem i bearbeidingen av det som har hendt. Ikke overse hverdagens øyeblikk! Dette krever nærværende og bevisste voksne lenge etter at den første sorgfasen er over». Den daglige kontakten med foreldrene er særlig betydningsfull i slike perioder. De trenger god informasjon. Marianne Schjetne avslutter med å si: Det er viktig å være oppmerksom på når «den strabiøse turen» begynner å endre karakter, og blir en del av den livslange vandringen igjen. Etter hvert kommer dagen da det er på tide «å slippe barnet fri». En oppmerksom og kompetent barnehageansatt ser når tidspunktet er kommet for å la barnet «slukke det brennende lyset». Marianne Schjetneb er styrer i bakklandet barnehage i Trondheim 10 11

7 Enquet med to førskolelærere: Hvordan fungerer samarbeidet mellom barnehagen og kirken? Tove Hammervik Flø: Pedagogisk leder i Byåsen menighetsbarnehage Nina Hervik: Pedagogisk leder i Vestkanten barnehage (kommunal barnehage) t e k s t: i n g e r ba k k e n Mange barnehager har lange og gode samarbeidstradisjoner med sin lokale menighet. Julegudstjenester, påskevandringer, feiring av kirkens fødselsdag i forbindelse med pinse, besøk av kateket og prest er eksempler på dette. Flere har også hatt god nytte av kirkens kompetanse i forbindelse med sorg- og krisearbeid i barnehagen. Før jul ble barnehagers tradisjon med kirkebesøk problematisert gjennom artikler i bl.a Vårt Land. Foreldre som ikke ønsket at deres barn skal være med i kirken, etterlyste informasjon. De etterspurte også alternative tilbud. Vi ble nysgjerrige på hva slags erfaringer barnehager har på dette området og har stilt fire spørsmål til to førskolelærere. Kan du beskrive samarbeidet mellom barnehagen der du jobber og den lokale kirken? Tove Hammervik Flø: Vi har et nært og godt samarbeid med kirka og mange av de ansatte der. Vi deltar på arrangementer tilknyttet de tre store høytidene: jule- og pinsegudstjeneste i tillegg til påskevandring. Planlegginga gjøres av ansatte i barnehagen og kirka i fellesskap. Barna får ulike oppgaver som å delta i inngangsprosesjon, tenne lys, synge og delta i enkel dramatisering. Familiene blir også spesielt invitert til en familiegudstjeneste hver høst. Der er vi aktivt med i planleggingen og gjennomføringen. Vi er så heldig at vi kan bruke rom i kirka til andre arrangementer og aktiviteter også som Lucia-feiring, julefest, sangstund, teaterbesøk og gym. Nina Hervik: Samarbeidet mellom barnehagen og den lokale kirken er først og fremst i forbindelse med barnehagegudstjenesten før jul. Da er det barnehagen som kommer til kirken, men det varierer hvem som tar initiativet til gudstjenesten. Gudstjenesten pleier å være i løpet av den siste uken før jul. Noen ganger tar menigheten kontakt med oss, andre ganger tar vi kontakt. Det har blitt en tradisjon at vi skal i kirken da. Vi har hatt besøk av prest i barnehagen vår en gang. Det var i forbindelse med at et barn døde. Da fikk vi veiledning og hjelp. Særlig i forhold til hvordan vi kunne markere dette. Barnehagen har stor innflytelse med hensyn til form og innhold på julegudstjenesten. Det er ønskelig at alle barnehagene bidrar med ulike innslag. Vår barnehage har vist stort engasjement her. Vi har vært med og valgt sanger, og barna deltar hvert år med rollespill. Vi har kor i barnehagen, og de dramatiserer hvert år sangen «Til Betlehem». Andre barn tenner adventslysene. Vi synes det er veldig viktig at barna får delta aktivt. Presten har alltid vært interessert i å høre hva vi ønsker og hvordan innholdet kan bli bedre. Hvordan er samarbeidet med foreldre/ foresatte i forbindelse med dette? Tove Hammervik Flø: Når barna får plass hos oss, får de informasjon om hvordan vi praktiserer den kristne formålsparagrafen. Fordi dette er en viktig del av vår profil, regner vi med at barna kan delta på disse arrangementene. I møte med foreldrene avklarer vi dette tidlig. Vi har en del barn med innvandrerbakgrunn. Dersom de har en annen religiøs bakgrunn, går vi mer inngående igjennom innholdet i de forskjellige arrangementene og avtaler med foreldrene hva barna kan delta på. Vi oppfordrer foreldrene til å la barna være heime, hvis det skjer noe de ikke skal delta på. Men vi er imøtekommende og fleksible. Vi prøver å finne ei god løsning i samarbeid med foreldrene. Hver måned får foreldrene en månedsplan, der de kan se når vi har slike arrangementer. Vi snakker også direkte med de foreldrene det gjelder. Nina Hervik: Foreldrene får muntlig og skriftlig informasjon om alt som gjelder samarbeidet med kirken. De eldste barna i barnehagen har 5 års klubb, og de jobber mye i forhold til Trondheim by. I den forbindelse er Nidarosdomen regelmessig et tema. Vi har også i alle år deltatt i «Vårens vakreste eventyr», barnehagegudstjenesten i Nidarosdomen i april. Dette får alle foreldrene informasjon om. Enten ved foreldresamtale eller foreldremøte. Når det gjelder jul, får de informasjon skriftlig i månedsplanen for desember. Vi ønsker å gi barna kunnskap om julen. Vi leser juleevangeliet, har julekrybbe i barnehagen, synger sanger med kristent innhold og går i kirken. Vi forteller at dersom noen ikke ønsker at deres barn skal delta på noe av dette, må de gi beskjed i god tid slik at vi kan planlegge et alternativt opplegg. Foreldre og besteforeldre inviteres også til å være med oss i kirken. Det er det mange som benytter seg av. Spesielt for å se barna opptre. Barna har med seg en julegave hver til gudstjenesten, en leke eller klesplagg de ikke bruker lenger. Trondheim har en vennskapsby, Tapa i Estland. En barnehage i Tapa får gavene. Presten fokuserer i sin preken på det å dele med de som har mindre enn oss. Dette er et tiltak som foreldrene setter pris på. I år har vi muslimske barn i barnehagen vår. Vi samtaler med den foreldregruppa i tillegg til skriftlige orienteringer. Vi opplyser om at de kan reservere seg fra kirkebesøk, og de får et tilbud om alternative opplegg i barnehagen. Ingen av disse familiene har så langt benyttet seg av dette tilbudet. De har ingen problemer med at barna er med i kirken. Opplever dere konflikter eller utfordringer i personalet eller blant foreldre når det gjelder dette samarbeidet? Hva gjør dere i slike tilfeller? Tove Hammervik Flø: Utfordringen vår er å informere foreldrene godt nok. Særlig gjelder det der foreldrene snakker dårlig norsk. Det er sjølsagt også noen vanskelige opplevelser med barn som ikke får være med på det de andre gjør. Nina Hervik: Jeg har jobbet i barnehage siden 1982 og aldri opplevd at noen ikke har vært med i kirken. Vi har fått tilbakemeldinger fra foreldrene som sier at de setter pris på at muligheten til å reservere seg, og at vi sier dette så klart i planene våre. Vi opplever lite konflikter i forhold til dette tema. I mine samtaler med nye foreldre ved oppstarten har jeg møtt foreldre som ikke ønsker at barnet skal i kirken eller høre om det kristne budskapet. Når vi har snakket sammen, og de får høre hvordan vi i barnehagen tenker og hva vi gjør, har problemene rundt dette løst seg. Foreldrene er veldig opptatt av at barnet ikke skal føle seg utenfor fellesskapet med de andre barna og velger derfor å delta. Det er en tradisjon for oss å være i kirken før jul, og det har ikke vært noe diskusjonstema blant personalet. Jeg har ikke opplevd noen reaksjoner så vidt jeg kan huske. Det er heller ikke vært noe tema at noen av personalet skal reservere seg. 1-åringene deltar ikke på gudstjenesten før jul, av praktiske årsaker. Slik kan de som ikke vil delta, være i barnehagen sammen med 1-åringene. På «Vårens vakreste eventyr» er alle med. Har barnehagen samarbeidet med kirken i forhold til krisehåndtering? Tove Hammervik Flø: Samarbeid med kirka er en naturlig del av vår beredskapsplan, men vi har heldigvis ikke hatt så mye bruk for det! Nina Hervik: Som nevnt overfor har vi hatt besøk av prest i barnehagen en gang i forbindelse med et barns dødsfall. Barnet var tilknyttet en annen avdeling enn min. Så vidt jeg erindrer, var det barnehagen som henvendte seg til presten. De søkte hjelp og støtte i denne situasjonen. Det følte de også at de fikk. Utover det har vi ikke hatt besøk av prest i barnehagen vår. Spente barn på vei til Nidarosdomen. Foto: Bente Elton Jacobsen 12 13

8 Aktuell bokserie: Aktuell bokserie for lærere KPFs ansatte har med interesse fulgt en aktuell og spennende bokserie fra IKO-forlaget, en serie om skole kirkesamarbeid. Så langt er det kommet fire bøker. Forlagsredaktøren i IKO, Anne-Brit Lillethun Johansen, utdyper innholdet i bøkene. t e k s t: a n n a be r i t fø y e n Hvorfor denne bokserien? Etter innføringen av KRLfaget og nå RLE-faget, merket vi stor usikkerhet både i skolen og blant kirkens ansatte. Samtidig med dette faget fikk vi trosopplæringsreformen. Mange sterke røster blant politikere, i foreldregrupper og på skoler var med på å spre denne usikkerheten. Kristin Gunleiksrud så behovet for å gjøre noe konkret, og dermed var bokprosjektet i gang. Hva kan vi gjøre innenfor dette faget nå, og hvilke muligheter har skolen? Disse og flere viktige tema tas opp i bokserien. Vi er opptatt av mulighetene, ikke problemene! Den første boka i serien tar opp flere av disse aktuelle temaene. Anne-Brit Lillethun Johansen er forlagsredaktør i IKO forlag Du har allerede nevnt den første boka, «Samarbeid kirke skole. Rammer og muligheter», kan du si mer om innholdet i den? Jeg vil kalle den en generell bok. Her er litt historikk og ellers belyser boka viktige spørsmål som: «Er samarbeid fortsatt mulig?» «Hvorfor skal skolen og kirken samarbeide?» og «Hvilke konsekvenser har innføringen av RLE for skolekirkesamarbeidet?» Bok nummer to heter «Kirken og den kulturelle skolesekken» Kirkerådets kulturmelding, «Kunsten å være kirke», forteller at kirkene rundt omkring i landet vårt har mange flotte kunstverk. Det er naturlig å la elevene bli kjent med dem. Kirken har mye å tilby skolen på dette området, både billedkunst, drama, teater, musikk og dans. Det er noe jeg har lyst til å nevne i forbindelse med illustrasjonene i denne boka. Vi valgte å belyse ett spesielt tema, «Marias bebudelse». Mange kunstnere fra ulike land har gjennom en lang tidsperiode vært oppatt av dette motivet. Det er interessant ut fra en pedagogisk synsvinkel å se hvor forskjellig dette kan uttrykkes. Alle andre kunstbilder i boka er fra kirker i Norge. Det er også en egen bildeliste bak i boka. Den tredje boka har et alvorlig tema. Kan du fortelle favns lesere litt om den? Boka har vi kalt «Når krisen rammer». Den handler om hvordan skolen og kirken kan samarbeide i en krisesituasjon. Her trengte vi en ekstern forfatter, Helle Maria Wolstad. Hun er prest og har lang erfaring med å møte barn og unge i sorg- og krisesituasjoner. Boka har blitt en ressursbok både for skolen og kirken. Hva gjør vi når krisen oppstår? Det kan være en elev eller et barnehagebarn som dør, ulykker av ulikt slag. Også selvmord er nevnt her. Vi sier om boka at alle bør ha den, men håper at ingen får bruk for den! Det har vært viktig for oss i denne bokserien å gi både lærere og kirkens ansatte trygghet. Hvis skolen vil arrangere en skolegudstjeneste for eksempel, hvordan gjør de det? Den aller siste boka i serien har nettopp dette temaet. Vi har kalt den «Kirkebesøk, skolegudstjenester og høytidsvandringer». Dette er en praktisk bok, en ressursbok. Hvordan kan vi ta med elevene inn i kirken og la dem oppleve trygghet der? Det er noe helt annet å oppleve kirkerommet enn å lese om det i et klasserom. Vi har fått tips og ideer fra hele landet, og boka har flere ferdige opplegg til skolegudstjenester, kirkebesøk og høytidsvandringer. I tillegg finner du tips til planleggingen av disse og brev til foresatte. Kommer det flere bøker i serien? Vi planlegger to bøker til i år. Vi tenker å gi dem ut omtrent samtidig. Den ene heter «Solidaritet og diakoni», med både nasjonale og internasjonale perspektiver. Den andre vil vi kalle «Kultur, tradisjon og livsriter». Bøkene er blitt vakre, med luftige og innbydende sider. Hva har dere lagt vekt på i formgivingen? Vi valgte softcover eller mykbind, og det var et bevisst valg. Bøkene er lettere slik og vel så slitesterke vil jeg si. I utgangspunktet hadde vi tenkt å holde bøkene i svart/hvitt med kun en farge i tillegg. Førsteboka vår ble slik. Da vi i bok nummer to, kunstboka, skulle ha med mange illustrasjoner fra billedkunsten, la vi om layouten. Nå er alle fargene med, og det er vi veldig fornøyde med. Vi har en hovedfarge for hvert kapittel. Det gjør det lett å bla i boka, tror vi. I tillegg har vi valgt å ha brede marger. Der er det plass til å gjøre notater for den som ønsker det. Også brukervennlige tips og småfortellinger finner du i margene. Hvordan har responsen fra leserne vært? Vi har bare fått god respons så langt. Alle bøkene er imidlertid ikke like godt kjent. De to siste er relativt ferske ennå, utgitt høsten En kateket i Borg bispedømme har fortalt at førsteboka om rammer og muligheter for skole- kirkesamarbeid, gav gode argumenter i møte med en negativ rektor. Takket være boka fikk de til et samarbeid der. Bortsett fra boka om den kulturelle skolesekken opplever vi det vanskelig å nå ut i skolene. Forlagsredaktøren tar svært gjerne i mot gode innspill fra favns lesere! i k o-f o r l a g e t h a r til n å g i t t u t f i r e b ø k e r om skole kirkesamarbeid t i l b u d iko tilbyr mottagerne av favn en spesialp r i s m e d r a b at t p å 20 % u t h e l e m a r s! v i anbefaler: «løp og kjøp!» Illustrasjon fra bok nummer to, Kirken og den kulturelle skolesekken

9 Til ettertanke På løvebakken En engel som følger meg Av kristin mo e n sa x e g a a r d, p r o s j e k- t m e d a r b e i d e r ve d ve r b u m fo r l a g og førsteamanuensis ved menighetsfa k u lt e t e t Er troen til hjelp når barn opplever sorg? Er det plass for det som er trist, eller er det gjerne sånn at i barnetroen er alt alltid bare godt og trygt? Hva sier vi til barna når de opplever at englevakten er forbeholdt små og store norske prinsesser, mens barna på Haiti var helt alene? «Jeg er trygg både dag og natt. Jeg har en engel som følger meg.» Jeg vet at jeg overdriver nå. Men likevel, det er ikke ofte vi tar Kristin Moen Saxegaard mot til oss og snakker med barn om sorg på en skikkelig måte. Det er mye enklere å fortelle at Jesus er en god venn. Men Bibelen forteller både om det som er godt og det som oppleves trist. Kanskje mest det som er trist. Det er flere grunner til det. En grunn er at det var mer nød på Bibelens tid. Da Bibelen ble skrevet, levde folk stort sett under okkupasjon av andre stormakter. De var også generelt mye fattigere og hadde et enkelt helsevesen, sett med nåtidens øyne. En annen, og trolig langt viktigere grunn, er at de som tok vare på tekstene, og etter hvert kalte dem hellige, fant trøst i nettopp de tekstene som handler om det triste. For det er særlig når livet er vanskelig at vi trenger å høre at Gud er der, ser oss og elsker oss. Slik var det da, sånn er det nå, og sånn er det selvsagt også for barn. Derfor trenger barn å høre bibelfortellinger som også handler om sorg. Det er mange å ta av. Noen ender med at sorgen snur til glede, som når Lasarus blir vekket opp fra de døde, andre forblir sørgelige, som når Esau blir lurt og det ikke kan rettes opp igjen. Andre fortellinger er både triste og skremmende, som når Lots kone blir til en saltstøtte fordi hun ser en hel by gå til grunne, mens andre bringer trøst, som når Jesus sier Marias navn ved den tomme grav. Det er ikke alltid fortellingene gir så mange svar. Men de står der, som en del av det vi kaller Den hellige skrift, og minner oss om at Guds verden er hele verden, og kanskje framfor alt der noen lider og sørger. Ofte er denne vissheten svar nok, særlig for barn som ikke krever de lange forklaringene. Kanskje har vi en engel ved vår side likevel? En engel som minner oss om at Gud er her. «For det er særlig når livet er vanskelig at vi trenger å høre at Gud er der, ser oss og elsker oss. Slik var det da, sånn er det nå, og sånn er det selvsagt også for barn.» Alle barn har rett til en trygg oppvekst Barn må oppleve trygghet for å kunne forstå og håndtere verden rundt seg, omgås andre barn og voksne og ikke minst lære å stole på andre. Samlivsbrudd er en utfordring både for de voksne og barna som er involvert, men også for samfunnet som helhet. Vi trenger økt satsing på samlivstiltak og foreldreveiledning, samt et arbeidsliv som tar mer hensyn til at familien. Barn lider når de vokser opp i en konfliktsone. Vi må forebygge samlivsbrudd slik at færre foreldrepar går fra hverandre. I noen tilfeller vil likevel familieforholdene bli så konfliktfylte og krevende, at det vil være best for barnet at samlivet mellom mor og far opphører. Det er et mål at barn, til tross for et samlivsbrudd, kan opprettholde og utvikle god kontakt med begge sine foreldre. Barnets beste må veie tyngst Prinsippet om barnets beste betyr at barnets perspektiv legges til grunn. Dette er overordnet hensynet til hver av foreldrene etter et samlivsbrudd, også deres ønsker og rettigheter. Det er viktig å arbeide videre for å styrke likestillingen mellom kvinner og menn, men hensynet til barnets beste må være overordnet alle andre mål. Når det gjelder spørsmål om bosted og samvær, må eventuell normdanning og påvirkning gjennom lovgivning på disse feltene skje i lys av hva som er til beste for barnet. Det er alltid barns rettigheter som må ha forkjørsrett. Stortinget skal i løpet av våren ta stilling til om domstolene skal kunne idømme delt bosted. Delt bosted krever godt samarbeid og en svært god dialog mellom foreldrene. KrF går mot forslaget. I de saker som kommer til domstolene, vil konfliktnivået være høyt, og dermed er ikke forutsetningene for delt bosted tilstede. Barnets beste må veie tyngst. Barnevernet er en viktig medspiller når familien ikke makter å løse omsorgsoppgavene selv. Derfor har KrF fremmet forslag om en opptrappingsplan for full barnevernsdekning. Full dekning i barnevernet vil si at vi gir nok ressurser til at alle ledd kan løse sine oppgaver i tide, og at flaskehalsene og køene fjernes. Dette vil bedre barnevernets muligheter til rask reaksjon, og til å yte hjelp til så mange som mulig gjennom i første rekke hjemmebaserte tiltak. Der omsorgssituasjonen ikke er god nok, må barnevernet sørge for fosterhjem eller institusjonsplass for barnet. Trygghet er avgjørende for god oppvekst. Det krever en bred politikk der barnets beste settes først. foto: s t o rt i n g s a r k i v e t spaltist: Øyvind Håbrekke, stortingsrepresentant (KrF) og medlem i familie- og kulturkomiteen. I denne spalten blir politikere fra Storting og regjering utfordret til å drøfte aktuelle saker fra Løvebakken 16 17

10 Treffpunkt Hjelp oss med å sende e-postadressen din! Et løft i skolehverdagen På en kolle like ved Østensjøvannet i Oslo ligger Abildsø Gård. Torsdag 21. januar 2010 har jeg et helt spesielt ærend der: Jeg skal besøke «Skolegård». Abildsø gård ligger idyllisk til på en kolle like ved Østensjøvannet i Oslo. v i ønsker e-postadressene t i l v å r e m e d l e m m e r. Send e-postadressen til annaberit. foyen@kpf.no eller post@kpf.no p å f o r h å n d, tusen t a k k! «Her har vi tid og mulighet til å lage en skoledag med en praktisk tilnærming til skolens fagplaner og kompetansemål» Eivind Lilleaasen t e k s t og fo t o: a n n a be r i t fø y e n Jeg får en hyggelig prat med Eivind Lilleaasen inne i biblioteket på gården. Han forteller hvordan «Skolegård» kom i stand: «Hvordan kan vi fange opp de svakeste elevene?» Dette hjertesukket fra en skole i nærheten utløste det hele. På Abildsø Gård bor og arbeider Asgeir Føyen og Tone Welhaven Føyen. De tok kontakt med bydelen, og «Skolegård» ble en realitet høsten Dette er et samarbeid mellom gården, bydelen, skolene i nærheten og utdanningsetaten. Hele åtte omkringliggende skoler er involvert i «Skolegård». Hver onsdag og torsdag kommer det elever fra disse skolene til gården, og alle skolene stiller med en lærer eller en assistent hver. På onsdager er det elever fra trinn som kommer. De er nå en gruppe på 12 elever. På torsdager kommer 18 elever fra trinn. Torsdagstilbudet er helt fullt. En god start på dagen Vi starter dagen med felles frokost, forteller Lilleaasen. Han er pedagogisk leder for den eldste elevgruppa. Frokosten er en viktig treningsarena. Vi legger vekt på sunn mat, gode rutiner, struktur og fine samtaler rundt bordet. Etter frokosten har vi alltid en økt med sosial ferdighetstrening. Der bruker vi blant annet rollespill. Det er en fordel at vi som jobber her, kjenner skolene godt. Alle lærerne på «Skolegård» jobber også på skolene i nærheten. Vi kan bruke aktuelle situasjoner fra den vanlige skolehverdagen i rollespillene, temaer som elevene kjenner godt. Det kan handle om konflikthåndtering, selvkontroll, omsorg, rasisme og mobbing. Noen ganger får vi besøk. Vi hadde for eksempel en tidligere torpedo her i forrige uke. Livshistoriene som han og andre inviterte mennesker forteller, gjør inntrykk. Nyttig lærdom i forhold til alle valgene elevene kommer til å stå overfor i livet. Andre ganger ser vi på bilder, film eller filmklipp og samtaler etterpå. For oss som jobber med elevene, er det viktig å ha tid for den enkelte, vise omsorg og formidle håp! Samtidig ønsker vi at elevene skal forstå at de har ansvar for eget liv. Vi prøver å bevisstgjøre elevene. Hva vil de med livene sine, og hva må de selv gjøre for å nå sine mål? Praktisk arbeid og gode opplevelser Etter frokost og sosial ferdighetstrening er det tid for praktisk arbeid. Elevene kan velge mellom medieog kommunikasjonsgruppe, matgruppe, snekkergruppe, heste- og dyregruppe, formingsgruppe eller skogsarbeidergruppe. Her får de mulighet til å utvikle ferdighetene sine og oppleve mestring. Matgruppa forbereder og lager lunsj, og hvis været tillater det, spiser alle ute. Resten av dagen på gården går med til fysiske aktiviteter og loggskriving. Alle elevene avslutter dagen med å skrive logg. Hva de har gjort, og hva har de lært, fortelles til resten av gruppa. Elevgruppa er sammensatt, forteller Lilleaasen. Noen sliter med lese- og skrivevansker mens andre har utfordringer knyttet til ulike typer adferdsproblematikk. Vi ser imidlertid at alle trenger forutsigbarhet og trygghet. Det å ha et personale som er stabilt, er viktig. I tillegg er det veldig viktig å ha rutiner som elevene kjenner igjen, fra gang til gang. Eivind Lilleaasen har vært med helt fra begynnelsen. Han er allmennlærer med spesialpedagogikk og idrett i fagkretsen. En periode hadde vi månedlige frokostmøter med bydelen, skolene og familien Føyen. Det var før selve oppstarten med elevene. Vi la grunnlaget da, forteller han. Hvorfor akkurat «Skolegård»? Som lærer har jeg alltid vært ekstra opptatt av de «svakeste» elevene. Skolestrukturen slik den er i dag, klarer ikke favne alle elevene. Den er i hovedsak lagt opp for teoretisk sterke elever. De praktiske områdene er for lite vektlagt. Her har vi tid og mulighet til å lage en skoledag med en praktisk tilnærming til skolens fagplaner og kompetansemål. I tillegg arbeider vi systematisk med å styrke og utvikle elevenes sosiale kompetanse. Tenk hvor viktig det er for livet! De fleste elevene fungerer fint og viser en svært god utvikling her. Her får de lov til å være over tid. De blir sett, får oppleve mestring og ikke minst gjort oppmerksomme på hva de faktisk kan. I tillegg opplever vi at en dag her har stor overføringsverdi til den øvrige skoleuka. Elevene får med seg verdier og opplevelser tilbake til skolene de kommer fra. Vi opplever at elevene får en større glede i hverdagen, og at de tørr drømme om fremtiden. De begynner å tro på at de kan finne sin plass i samfunnet. Det er så givende å se dette! Kollegafellesskapet her er godt, fortsetter Lilleaasen. Det er svært stimulerende og utviklende å få være med å skape en god læringsarena for disse elevene. Nå ønsker vi oss en verkstedsbygning med plass til trearbeid og mekanisk arbeid. Vi jobber allerede med produksjon av epler og honning. Det er imidlertid et enda større potensial her for å vinkle teorien mot det praktiske. Vi er i gang med å utvikle dette. Hvis praktiske erfaringer ligger «i bånn», får elevene knagger å henge kunnskapen på. De eldste begynner snart i videregående skole, og vi ønsker å forberede og utruste dem så godt som mulig til det. Hestekjøring og lek i snøen Jeg tar meg en liten tur rundt på gården etter samtalen i biblioteket og møter mange elever. Noen sitter i hestekjerre, noen leker gjemsel på gården mens andre kaster ball og leker i snøen. De fleste vil at jeg skal ta bilder av dem. Hvilket blad kommer du fra? spør de ivrig. Skolegård er så bra, det skulle vært mange flere slike tilbud i landet vårt, sier en kvinnelig lærer jeg møter ute på gårdstunet. valgresultatet f o r k p fs representantsk ap: Ola Ersland, Gunnhild Aas, Gunnar Skaar og Randi Jørgensen ble valgt inn i Representantskapet til KPF. Rolf Reikvam, Asbjørn Hirsch, Linda Oftedal Jacobsen og Aud-Johanne Røren Strand ble valgt til vararepresentanter. Totalt avgitte stemmer: 133 stk. Fra tidligere sitter disse representantene: Erling Birkedal, Kari Lilleaasen, Peter Eide Walseth, Astrid Ljones Fjærestad, Bente Haukland Næss, Arnhild Aano Høyen (vara), Svein Helgesen (vara), Jon Ytrehorn (vara), Oddvar Ulltang (vara). r i s o g r o s? Dine synspunkter på bladet favn er viktig. Kontakt redaksjonen på post@kpf. no eller annaberit.foyen@kpf.no og gi din respons