And Im done with ever wanting anything Jeg ligger i en deilig seng. Madrassen er akkurat passe myk, akkurat passe hard. Sengetøyet er i nøyaktig like

Transkript

1 And Im done with ever wanting anything Jeg ligger i en deilig seng. Madrassen er akkurat passe myk, akkurat passe hard. Sengetøyet er i nøyaktig like hvit-toner som resten av rommet, inkludert interiøret. Lakenet føles deilig rent mot huden. På den andre siden av rommet har Cecil sin seng. Hun sover rolig, lager ingen grimaser, viser ingen tegn til liv. Derimot ligger jeg våken og nyter natten. To store vinduer mot bakgården viser intet annet enn mørke. Tankene mine surrer av gårde slik de alltid gjør i denne tilstanden mellom søvn og bevissthet. Hvor lenge har jeg vært her? Jeg vet ikke. Det føles som for alltid, noe som logisk sett ikke kan stemme ettersom jeg er blitt fortalt at jeg fyller 18 år i slutten av mai. Altså her har jeg vært i max 18 år. 18 vakre år med rent sengetøy og deilig mellomsøvnsdelirium. Cecil er min aller bestevennine. Det har hun vært så lenge jeg kan huske. Vi konfirmerte oss sammen, havnet på samme skolekurs og naturlig sett er vi med hverandre daglig. Hun er interessert i håndball, tur i skogen og humoren hennes er lett og enkel slik som min. Hadde hun ikke vært til dels mer distre enn meg kunne jeg nesten innbillt meg at vi var fullstendig like. Ofte har vi snakket om hvor heldige vi er som har en slik fantastisk tilværelse. Hver morgen blir vi servert føde klokken 08:30 i spisesalen. Etter måltidet får vi en halvtime fri hvor vi blant annet leser en bok anbefalt oss eller løser intrikate kryssord. 09:00 møtes vi utenfor skolelokalet hvor vi lærer oss alle fag relevante for oss av en lærer som respekterer sine elever så dypt. Deretter diskuterer vi etter skoletid. Her finner vi ut hva de andre tenker og vi får muligheten til å si hva vi selv har fundert på den på tiden. Her blir ærlighet belønnet. Etter praten spiser vi middagsmat sammen. Og så går vi hjem, utfører våre nøye planlagte plikter og legger oss til å sove tidlig så neste morgen går like glatt. Problemet er bare at selv om jeg synes livet mitt er perfekt og at absolutt alt behager meg så har jeg ikke fått sovet før midt på natten tre døgn på rad nå. Jeg har ikke fortalt det, ikke engang i ærlighets-stunden etter skoletid; for av en eller annen absurd grunn føles det veldig feil. Det bør jo selvfølgelig ikke være en stor sak, men det bryter dette mønsteret av perfeksjon og det gjør meg nervøs å rote til vårt perfekte system. Så om jeg bare later som jeg får min nattlige søvn så er det kanskje nok til at samfunnet vårt spinner plettfritt videre. - Dora! DU må jo våkne. Hva er galt? Cecil står lent over meg med urolige øyne. Jeg innser at hun ligner en engel i dovent morgenlys. Det tar en liten stund før drømmene er ristet bort og jeg forstår at jeg har forsovet meg, unnlatt å våkne av vekkerklokken. Dette er ikke bra, tenker jeg, ikke bra. -Jeg er våken nå, sier jeg og reiser meg opp i sittende og lar hendene strekkes mot taket. Det føles så deilig å la kroppen forlenges oppover og jeg strekker ut hele kroppen i 3 minutter før jeg tar første steg ut av sengen. Cecil ser rart på meg, rister litt på hodet og jeg tar meg selv i å fundere på hva som finnes bak de blasse blå øynene hennes, de som er nesten helt like mine. Jeg åpner døren til klesskapet mitt og ser på den sparsommelige garderoben: tre sorte trøyer, tre hvite, tre grå. Samme antall bukser og to kjoler; en matt beige og en med ett mer rosa aktig skjær. Det slår meg helt plutselig; hvorfor har jeg ingenting blått her? Eller rødt for den saks skyld? Noe gyllent, noe glitrende eller noe mønstret? Har jeg alltid likt klær i duse fargeløse nyanser? Er det på tide å fornyes? -Hvorfor... begynner jeg stotrende, men får med ett samme følelsen jeg har angående min mangel på søvn, noe bør bli usagt av uante grunner. Så jeg bare rister på hodet og tar en lysegrå trøye og det ene paret sorte trange jeans. Deretter børster jeg det lange brune håret tilbake og lar det henge løst ned skuldrene. Jeg ser meg selv i speilet og fylles av undring. Denne jenten som står og betrakter seg selv, hvem er hun egentlig?

2 -Kommer du snart Dora? Cecil står utålmodig i ytterdøren og jeg tar meg selv i å stå tiltaksløs midt på gulvet foran speilet. Raskt tar jeg meg sammen og vandrer mot Cecil som står der, klar til å gå. Vi vandrer sammen mot matsalen. Noe er annerledes, vi prater ikke løst om små bagateller eller diskuterer gårsdagens klasse og våre forventninger til dagens leksjon slik vi pleier. Vi går mutte og stille i våre egne tanker. Det slår meg; noe er forandret. Frokosten er lystig. Vår kjære rektor Strøm sier at idag skal vi ha en leskjon om fortidens skapninger,hver elev skal få en ekelt skapning å fordype seg i, etter dette skal vi ha noe som heter karnival hvor man etteraper den skapningen man har fått utdelt. Mine medelever smiler forvntningsfullt og vi takker alle Herr Strøm for denne muligheten til å oppdage nye ting. - Dere er så eventyrlystne mine barn! utryter han og fniser slik han har for vane å gjøre når han blir ivrig. Jeg rødmer og tenker inne i meg at jeg er så glad i Herr Strøm, så takknemlig for at han lar oss leve slike fantastiske liv og at han bryr seg sånn om oss. Vi trekker lapper i klasserommet Frøken Brut, vår lærerinne sier strengt at vi ikke må vise hvilken skapning vi får til noen andre. Jeg får en lapp med Skilpadde skrevet på. Meningsløse ord. Men jeg lukker hånden min rundt lappen likevel. Det føles som jeg har en skatt, ingen vet hva som står på lappen min, den er for øyeblikket min helt egen hemmelighet. -Etter klassen må dere gå til Herr Strøm så får dere utdelt hver deres anbefalte bok etter å ha vist ham lappen. Om dere trenger kostymer så ta kontakt med meg etter diskusjonene. Husk; Vi elsker dere! -Vi elsker også deg, svarer vi alle i kor og smiler mot Brut som er så streng men så full av kjærlighet til oss alle at vi ikke kan unngå å mene hvert eneste ord. Av en eller annen rar grunn gruer jeg meg til å vise kjære Herr Strøm lappen min. Jeg åpner forsiktig hånden og stirrer på ordet: Skilpadde. Hvorfor kan ikke dette ordet bare være mitt eget? Inne i meg kjenner jeg en trang til å gjemme bort ordet slik at ingen finner det, under puten, under sengen, eller kanskje til og med memorere hver eneste bokstav og kaste lappen slik at ingen noensinne har tilgang på ordet mitt. Pliktskyldig går jeg mot Herr Strøm s kontor. Altså gjør jeg det rette og noe annet BURDE aldri falle meg inn. Herr Strøm ser på meg med kjærlighet i blikket. -Kjære Dora! utryter han og åpner armene som i en omfavnelse -Hvilken skapning var du så heldig å trekke? Herr Strøm ser ivrig mot meg med glødende blikk. Jeg holder ut min knyttede hånd, løsner forsiktig på musklene og lar lappen med det hemmelige ordet; mitt eget ord, falle forsiktig ned på pulten hans. -Her har du ordet mitt, sier jeg og prøver å virke avslappet, som om det er dette jeg ønsker. Han bretter ivrig ut lappen, jeg ser toppen av hodet hans, tynt rødlighår som står litt tilværs pga fukt. Han ser på meg gjennom brillene med smal grønn innfatning. -Skilpadde, sier han og smiler lurt. Jeg smiler tilbake, selv om jeg kjenner at noe inne i meg brister. Han sa akkurat ordet høyt og jeg vet at det ikke er mitt lenger, det kommer aldri til å tilhøre meg igjen. -Skipadde, svarer jeg ham og lar ansiktet mitt lyse forventningsfullt opp, lar det lyve om hva som finnes på innsiden. Herr Strøm lukker de smale øynene sine og knepper den smale munnen sammen, ut kommer ordet igjen, denne gangen hviskende og han smiler svakt. Slik sitter han en liten stund som om han tenker på glemte drømmer. -Mitt vakre barn, sier han og åpner øynene som nå er blanke og klare. -. Skipadden er et vakkert dyr, den kan ble meget gammel, gamlere enn både du og meg tilsammens. Det er som om hele livet går i sakte film. De beveger seg sakte fremover, bor-

3 tover... Jeg ville så gjerne ha en skilpadde... Herr Strøm får dypere rynker i pannen enn jeg har sett før, -Men nok om det Dora; her er min bok anbefaling til deg: " Tortoise before and now" av S. Winther. Du får den utdelt av Brut når du leverer denne lappen. Så gå nå kjære barn, og gjør meg stolt imorgen! Jeg nikker og sier at det ikke er noe jeg heller vil enn å gjøre ham stolt. På vei ut av kontoret lar jeg det indre få utløp og jeg kjenner en varm tåre renne nedover kinnet. Jeg har aldri grått før, ikke som jeg kan huske, men likevel virker det så velkjent; så naturlig. Men så har jeg heller aldri mistet noe før idag. På vei til diskusjonene møter jeg Cecil. -Hvilken skapning fikk du? spør hun og smiler -Kan man si det? Spør jeg. -Man kan om man vil tror jeg. -Hva fikk du? spør jeg. Cecil smiler og sier at jeg må si det først og jeg sier hun må si det først og slik forsetter vi til vi når diskusjons salen. Alle skal være ærlige og vennlige. Men det eneste jeg klarer å tenke på er hvordan jeg driver dobbeltpill; hvordan jeg smilte til ærbødigste Herr Strøm når hjertet mitt knuste innvendig. HAr jeg noengang gjort noe slikt før? Løyet og bedratt? Det er jo det vi alle lærer å holde oss unna. Vi skal være ekte, ærlige og ikke drive narrespill. Jeg er en synder. Men når spillet først har begynt føles det mest naturlig å forsette. Jeg inneser at jeg ikke vil sette meg selv i dårlig lys; derfor forteller jeg ingenting om mitt enorme behov for eietrang til den hemmelige lappen, eller hvordan jeg løy til Herr Strøm eller om at jeg gråt. -Jeg fikk skilpadde! utbryter jeg når det er min tur. -Dora! Sier Brut, -Det er jo din hemmelige skapning, du fikk lov å holde det for deg selv til imorgen, men man skal alltid sette pris på ærlighet. så takk Dora for at du delte dette med oss. Hun smiler og ser på meg med kjærlige øyne og jeg kjenner meg plutselig så naken. Jeg måtte si det høyt, jeg kunne gjerne ropt det ; SKILPADDE! For det er ikke mitt ord lenger og jeg føler at det ikke på noen som helst måte har tilhørt meg. Da det blir Cecil sinb tur til ærlighet og tanker ser hun lenge på meg og hun begynner å forme ord, men klarer liksom ikke å si dem. Jeg vet at hun har lyst til å fortelle de andre at jeg forsov meg idag, men Cecil er glad i meg, og hun sliter veldig med å finne de rette ordene. -Jeg, hun... sier hun og biter seg nervøst i leppa, jeg er så redd for å ikke kle meg bra nok ut imorgen, sier hun så. -Men kjæreste Cecil! Brut går mot Cecil og lar hånden hvile på kinnet hennes. -Kom til meg senere så skal jeg hjelpe deg alt jeg kan og jeg forsikrer deg om at du ikke har noen grunn til å være redd fordi vi elsker deg alle sammen! -Vi elsker deg Cecil! sier vi alle i kor og Cecil ser bort på meg med et udefinerbart utrykk i øynene er hun overasket? Er hun såret? Kvelden er over oss og verden er mørkere enn vanlig. Jeg har blitt undervist i klassen om solen og lyset. Men det er uforståelig, her er det alltid milde pastelltoner dansende over himmelen, om dagen beveger de seg lett over himmelen i lyse glimt, om natten er de bare mørke skygger på overflaten. Jeg sitter i vinduskarmen med Tortoise before and now i fanget. Boken var spennende, men helt uten bilder og jeg klarer ikke å forestille meg visuellt alle disse ordene som blir tillagt denne skapningen. Et skall. Kan være liten. Kan være stor. Beveger seg sakte. Ru hud. I boken står det at noen beskriver dyret som ett gammelt mennesket, med livslinjer

4 og lynne. Jeg prøver å ta alt inn over meg. De eldste menneskene jeg har møtt er Brut og Herr Strøm. De er vakre rene mennesker. Brut har fortalt meg mange ganger om hvordan vi er alle vakre skapninger, og om hvor viktig det er å se det nydelige i alt som lever. -Det er gnisten! Den gløden av liv som renner gjennom kroppen, det er det som er det vakreste i verden. Og vi må lære oss å elske dette i oss selv og andre. Brut er så kjærlig, jeg tror hun ser livets lys i alle sine elever. Utenfor vinduet leker skyggene på himmelen og jeg følger leken med trøtte øyne. Cecil hadde unnlatt og si sannheten idag. Hvorfor hadde det at jeg forsov meg så mye å si? Det var alvorlig av grunner vi ikke forsto. Samtidig som begge hadde sett på det som noe man ikke burde si. Hun hadde... reddet meg, på en eller annen måte. Samtidig var jeg redd jeg hadde ført henne inn i denne sirkelen av sære hendelser jeg ikke klarte å skjønne viktigheten av. Jeg åpner øynene idet klokken ringer. Forter meg opp av senga og står barbeint på gulvet før Cecil har kommet seg ut av sengen. Jeg smiler trøtt til min kjære vennine. -God morgen søster, sier jeg og hun smiler tilbake. Og smilet er personlig, det sier mer enn bare ett enkelt smil; for bak det ligger en slags hemmelighet. Og jeg tenker at jeg har funnet noe nytt, noe eget; noe Cecil og jeg deler. Jeg har laget ett hardt skjell av papir ogg tapetlim, jeg buet det etter hint og tips fra Brut så det ser riktig så fint ut. For å farge skjellet har jeg gnidd gammelt gress mot det da det allerede var fuktig. Brut sier at fargen stemmer overens med skapningen. Med en strikk rundt midjen skal skjellet festes til meg ikveld. Da skal jeg gå sakte jeg kan, smyge meg bortover og se undrende ut, eldre. Cecil og jeg går fra klassen mot middagsalen. Vi er begge i egne tanker. I de siste dagene har vi ikke pratet så mye som vi pleier, alikevel så føles det som om vi er så mye næremere hverandre. Vi når salen og setter oss på våre faste plasser. Maten blir servert og de eneste lydene man kan høre er klirring av bestikk og stille tygging. Jeg begynner å tenke bakover; denne klirringen minner meg om noe, noe fjernt og begravet. En kvinne som mister en tallerken i gulvet, biter av glass. Jeg prøver å gripe bildet, usikker på om det er minner eller fantasi. Kvinnen; jeg kan bare se for meg en kjolekant, en grønn kjole tror jeg, slik som gresset på enga i uteområdet er i visse perioder av året. Nakne bare føtter som trekkes brått tilbake for den lille eksplosjonen av glass. Jeg som åpner munnen sjokkert. -Mamma? Brått kommer jeg meg til meg selv igjen. Fortapt i drømmene mine ved bordet er jeg plutselig så alt for mye tilstede. Mamma. Jeg har en mor muligens. Og det virker som om denne dagdrømmen var et minne som har ligget lenge begravd. Hvem er denne kvinnen jeg kallte mamma? Brut er jo det nærmeste jeg kommer mor. Hun tar seg av oss alle med kjærlighet som motiv, hun og Herr Strøm er de beste menneskene man kan ønske å bli oppdratt av. Men alikevel skaper denne vage erindringen en slags lengsel inne i meg. Og jeg vil vite mer. Det er en time til vi skal på karnival og Cecil og jeg sitter på rommet og kler oss opp. - Husker du noe? spør jeg henne forsiktig Hun ser opp på meg, holder blikket en stund og rister så på hodet. - Jeg... begynner jeg, jeg tror jeg husker noe fra barndommen min -Hva? sier Cecil med store øyne. Igjen disse farlige temaene. - En kvinne, min mor tror jeg. En knust tallerken på gulvet. Det er vel egentlig det. - Jeg husker ingenting, sier Cecil, men jeg drømmer mye. -Hva drømmer du? -Glemte minner tror jeg. Cecil smiler og ser fjernt ut vinduet. Blikket er trist, bittersøtt.

5 Vi snakker ikke mer, vi har sagt det som skal sies. Karnivalet er fantastisk! Vi får servert saft og nybakte sjokoladeboller. Alle er kledd ut som skapninger og alt er helt absurd og morsomt. Det finnes ingen måte å gjette hva noen har trukket lapp om. Alle er kledd så rart, og vi har ikke nok forhåndskunnskap til å finne ut av hva de kan forestille ved å studere utseende og lynne. Jeg går sakte bortover med mitt store skjell full av grønske på ryggen. Jeg er en av de mest fargerike dyrene tydeligvis, de fleste andre er i gråtoner. Vi fniser og prøver å gjette; flue, mygg, og andre dyr vi har kjennskap til. -Vi vet jo alle hva du er hvertfall, sier Sebastian, en høy tynn gutt som ikke pleier å prate så mye til meg. Vi bor ikke i samme bygg og derfor møter vi naturlig nok hverandre ikke så mye utenom på diskusjonene. - Kler det meg? spør jeg ham og smiler lurt. Han ser forvirret på meg. -Om det kler deg? Å være skilpadde mener du? Jeg nikker. -Jeg vet ikke. Sier han og går bort til noen andre.