Tekst: Ole Kjølseth. Bilder: Ole Kjølseth. Korrektur: Jannicke Bübl. Med et lite pust kan man åpne en hel verden av minner som man aldri vil glemme.

Transkript

1 1

2 Tekst: Ole Kjølseth Bilder: Ole Kjølseth Korrektur: Jannicke Bübl Grafik-Design: Krystian Lembke Helga Krumbeck, AlphaBit Webdesign Med et lite pust kan man åpne en hel verden av minner som man aldri vil glemme. Druck: Winterwork Copyright: Ole Kjølseth

3 Elin ønsker alle velkommen til vår familiesoge og billedkavalkade. Her er noen fotografier som forteller litt om hennes familie i 1970 og 80 årene. 4 5

4 Ført i pennen av Ole med god drahjelp fra Halldis, fra glade barn og barnebarn. 6 7

5 Innhold Prolog Langoddveien Shimran utenfor Teheran Tunagård utenfor Stockholm Roslags-Näsby Høvikkollen Markalléen Vollen Epilog

6 Prolog Hvorfor skrive ned en masse gamle historier, episoder og hendelser av ytterst liten interesse for alle andre enn den aller nærmeste familien, kan man spørre. Jo, for det første fordi det kan ha interesse for nettopp den nærmeste familien og ikke minst fordi jeg selv koser meg ved å tenke tilbake på mange episoder og hendelser i familiens liv! Jeg fylte 80 år ifjor og kildematerialet er enormt så lenge hjernen fungerer så noenlunde. Skrevet har jeg gjort, hele livet tekniske rapporter på norsk, på engelsk og på svensk; brev og sanger, fagartikler, slektsopplysninger og matematikkproblemer, You name it. Nå er behovet for mine skriveferdigheter ikke lenger tilstede og tid har jeg nok av så hvorfor ikke leve seg inn i fortidens verden og la fingertuppene danse over tastaturet, en etter en til glede for meg selv? Så smiler jeg, tørker bort støv og kaster meg ut i det som ingen av oss vet hva vil inneholde, ordnet etter bosteder. 10 1

7 Langoddveien Der ute på Snarøya bodde Halldis og jeg som nygifte et knapt år og der ble Bjørn påbegynt. Da vi ankom vårt nye hjem etter bryllupsfeiringen, måtte vi ta oss gjennom et enormt norsk flagg som vertskapet hadde plassert i trappeoppgangen til vårt lille krypinn, i et tilbygg, på taket. Leiligheten var grei nok den, med stue, soverom og et lite kjøkken og der vi delte bad og toalett med huseieren i 1.etasje. Mot vest var det en vidunderlig utsikt over Holtekilen i Bærum og til solnedgang over Kolsåstoppen. I nord var det bare noen få skritt ned til sjøen og badestrand. I øst grenset tomta til Fornebu flyplass der flyene buldret forbi kjøkkenvinduet og, ikke nok med det, men også der propellflyene den gangen sto på rullebanen og varmet opp motorene med et infernalsk bråk før hver avgang, 50 meter fra oss. Langoddveien Vi delte bil med min far, en Steyer førkrigsmodell; vi badet og koste oss og forfattet en bok med cocktailoppskrifter som ble testet med 45 % sprit, blandet ut med ulike essenser. Vertskapet var vennlige men bestemte. En gang kom mannen opp med en blikkboks han hadde funnet i haven der matavfall skulle legges og Ole var synderen. En gang hadde jeg glemt nøkkelen da jeg kom sent hjem og kviet meg for å ringe på hos verten, så jeg klatret opp på taket og dunket på soveværelsevinduet. Halldis glemmer aldri den natten hun våknet ved at en ukjent mannsperson i full størrelse dannet silhuett mot himmelen mens han banket på vinduet og ville inn i sengekammeret der hun lå og sov. Et minneverdig bosted. 2 3

8 Shimran utenfor Teheran I januar 1956 dro jeg til Persia eller, som det offisielt heter, Iran, og Halldis fulgte etter utpå vårparten. Vi bodde sammen med våre venner Rolf og Aase i et deilig hus oppunder fjellene nord for Teheran, nabo til Shahens residens. Teheran Vi var blitt frarådet å la føde barn der nede; ja faktisk nektet firmaet å betale flyreisen for Halldis før fødselen var vel overstått. Selv hadde jeg ligget i ørkenen ved Abadan noen uker i opp til 55 graders varme og hadde tatt av 10 kilo mens Halldis noe kvalm og mer og mer gravid, mistet matlysten og la lite på seg i tidin før fødselen. Vi var begge overbeviste om at vekten vår viste feil. Så kom veene og Halldis og jeg dro til Dr. Shaibany s private sykehus. Legen der, hørte vi senere, døde av kreft på hjernen kort tid etter. Halldis ble lagt i en seng og trillet ned i en kjeller, uten skikkelige vinduer og varmt var det. Jeg husker gråkledde menn vagget omkring med en skurefille i hånden og et vaskevannsfat med skittent vann og forsøkte å vaske gulvet - litt av et sykehus. Fødselen lot vente på seg mens jeg, nyss hjemkommet fra ørkenen, fikk jobben med å forsyne Halldis med lystgass mens legen fant det for godt å legge seg og sove! Så satt jeg da med lystgassmasken over ansiktet til Halldis, inntil hun dyttet bort i meg som trøtt og slapp holdt på å duppe av. Nå tror jeg at jeg har fått nok, hørte jeg hun mumlet med tynn stemme. Legen dukket heldigvis opp igjen med diverse remedier og jeg fikk beskjed om å gå. Bjørn ble tatt med tang og alt endte vel, med en lys gutt liggende mellom et antall mørkhårede barn, lett kjennelig. Og Bjørn er og forblir alltid iransk statsborger. 4 5

9 Shimran utenfor Teheran Så var det å stå i kø på telegrafkontoret linjen til Europa var åpen hver onsdag kveld om man var heldig. Telegrammet hjem lød: kjekkgutt halldisole - To ord a maks 10 bokstaver, for man betalte pr ord den gangen. Her er noen klipp fra den unge familien i Iran: Så var det å slå opp i Dr Spook s barnebok hver gang Bjørn ble smittet eller hadde så vondt i magen at det ikke hjalp at jeg ruslet rundt og vugget ham på armen om natten. Boka var bra å ha, men dessverre var det alltid minst tre forklaringer på et symptom, fra det uskyldigste til de mer livstruende årsaker. 6 En dag tok vi Bjørn ut på en biltur og plasserte ham, i mangel av en vogn, i en koffert ved elvebredden mens vi forsøkte fiskelykken. Da de hjemme fikk tilsendt et foto av nykomlingen, da skrev de bestyrtet tilbake og spurte om vi pleide å bære ham i kofferten på utflukter. Shimran utenfor Teheran De hjemme ville sende oss en presang og kjøpte et stellebord. Dette kostet kr 80 og frakten med båt fra Oslo via Abadan til Teheran 120 kroner. Etter uker fikk jeg en melding om at jeg kunne hente pakken hos tollvesenet, og jeg stilte opp med pass og kjøpskvittering og mottaksbevis. Tolleren så strengt på meg og sa: Her blir det 100 % toll. Ja vel, tenkte jeg, 80 kroner står vi vel ut med. Han summerte frakt og pris og forlangte 200 kroner! Dette høres kanskje ikke mye ut i dag, men for Halldis og meg var det nesten 20 % av en månedslønn! Og jeg lærte først senere at dersom jeg hadde glemt at det lå igjen 10 kroner i det passet jeg ga ham, da hadde jeg fått utlevert stellebordet tollfritt og med et hyggelig smil. Vi hadde gartner og hushjelp og vi koste oss med svømmebasseng og blomsterprakt i haven. Vi ble kjørt til og fra jobben og familiene dro på turer med egen sjåfør når vi ønsket. Her oppe i Shimran var det gjerne litt vind i luften og behagelig sommertemperatur, mens det nede i Teheran kunne være glovarmt - hvilket Halldis fikk oppleve på sykehuset da Bjørn ble født midt i juli måned. Air-condition var ikke oppfunnet så nede i byen stengte man gjerne alle dører, trakk ned persienner og hengte opp våte tepper foran vinduene om morgenen for å holde den litt kjølige natteluften inne. Så satt man der i halvmørket til solen gikk ned. Varmt, ja, men mot vinteren kryper temperaturen ofte ned under null; snøen kommer og dette ga oss mulighet for skiturer i Demavend-fjellene straks utenfor Teheran. Tro det eller ei. Men å bo i vårt store u-isolerte glasshus uten varme og med en liten baby over vinteren? Det gikk bare ikke. Så vi måtte betale oss ut av leieavtalen og søke oss ned 7

10 Shimran utenfor Teheran Shimran utenfor Teheran til en leilighet i sentrum. Det ble en kald vinter der også, med soveværelsevinduene lukket om natten og med en Aladdin parafinbrenner ved fotenden av sengen, krøp vi tre ned under dynene og gledet oss til vår og varme. Mer fra oppholdet i Iran finner du i boken Bli med på min reise, så jeg avslutter av med å fortelle at først Halldis og Bjørn, senere Ole, dro hjem sommeren etter, etter et opplevelsesrikt 1 ½ års opphold som ble avsluttet med sightseeing omkring i landet. Vi dro på flytur til Persepolis, der Bjørn er avfotografert ved en sfinks, idet han etterlot en liten lort ved foten av statuen. Vi bilte til den hellige byen Ghum som i dag er stengt for turister; og vi 8 fløy til Esfahan med et propellfly fra krigens dager og i et uvær, så kraftig at den innleide amerikanske flygeren plutselig kastet flyet rundt og returnerte til Teheran. Skybanken kom brått og jeg ville ikke kunnet komme over fjellene sa han etterpå. Neste dag gikk det bra. Hjemme i Norge nøt vi behagelig sommervær med blytunge skyer og deilig regnvær - slikt vi ikke hadde opplevd på måneder, - og vi startet hyttebygging i Bamble mens jeg var på utkikk etter ny jobb. 9

11 Tunagård utenfor Stockholm Vi hadde båtbiletter til USA, men ombestemte oss da de ikke kunne love meg fast ansettelse, bare godt håp om å finne noe å gjøre. Så ble det flytting til, og konsulentjobb nesten i 5 år i Sverige. Det startet med at jeg dro i veg en høstdag året 1957 for å finne bosted for familien mens Halldis og Bjørn skulle komme etter litt senere. Vi hadde ingen bil og ingen møbler så vi måtte leie møblert. Hvorfor jeg valgte et, rett nok vinterisolert sommersted langt ute på bondelandet, ved endestasjonen på jernbanen til Österskiär, det begriper jeg ikke. Men det hadde vel noe med prisen å gjøre, noe med kort gangvei til og fra toget og vel nok at det var solskinn og pene omgivelser den høstdagen avtalen ble inngått. Men huset lå ensomt til, ca 4 mil nord for Stockholm. Tunagård Det gamle sommerhuset var vakkert, med en nydelig blomsterhave, men det var bitterlig kaldt om vinteren og vi måtte vasse i snøen langs en ubrøytet gangvei noen hundre meter. Huset var i to etasjer og Halldis var så uheldig å falle ned trappen med Mona i maven og med lille Bjørn som skrikende tilskuer. Det er intet godt minne, men heldigvis gikk det bra. I kjelleren var det bare rot, jeg minnes vi måtte krype opp i en bryggepanne for å bade over denne hang det et bord opp ned fra taket og på bordet lå det en diger trerot! Jeg minnes jeg var bekymret for at den skulle falle ned over Halldis mens hun satt i bryggepanna. Hva hun tenkte vet jeg ikke. Vi hadde Arna boende hos oss en periode etter Halldis fall og Halldis var selv i Oslo noen tid før vinteren etter hvert snudde til vår. Vi solgte en tomt på Bekkestua, en vi hadde kjøpt før Iranturen, og vi skrapte sammen hva vi hadde spart og kjøpte et ferdigbygget hus, noe nærmere byen, i Stallvägen 8, Roslags Näsby dit vi flyttet en vårdag 1958, det året Mona ble født

12 Roslags-Näsby Roslags-Näsby Her kjøpte vi som sagt vårt første hus og flyttet inn med Bjørn som 2-åring. Han var en aktiv og livlig krabat som snakket norsk hjemme og svensk ute med nabobarna. En gang hadde han funnet en eske konfekt og tatt en bit av hver eneste sjokolade. Blid og fornøyd sa han: Jeg likte ingen av dem jeg, far. En gang hadde han falt over et lite rør, som satt fast i halsen, bakerst inne i munnen. Jeg var livredd og dro med guttungen direkte til sykehuset. De kunne konstatere at ingen vitale deler var skadet, proppet i ham noe sulfapreparat og ba ham være litt forsiktigere neste gang

13 Roslags-Näsby Verd å minnes er en gang han lå og skrek med magesmerter hele natten, forstoppelse, tarmslyng, blindtarmbetennelse? Vi visste bare at Bjørn hadde det vondt. Ved 4-tiden ringte jeg lege og, som jeg pleide å gjøre og for enkelhets skyld, oppga jeg navnet Borg. Så forklarte jeg situasjonen og ba den kvinnelige legen komme til Stallvägen 8 og ringe på hos Kjølseth. Var det inte Borg Ni sa? lød det. Nei, Kjølseth, sa jeg. Men Borg, da? Det er morens navn slapp det ut av meg. Jeg hørte bare et gisp Vel, jag kommer ändå. I dag kan man knapt forstå hvor spesielt og umoralsk det var for 50 år siden å finne et åpenbart ugift par boende sammen med et toårig barn. Men damen kom. I mellomtiden hadde lille Bjørn kvittet seg med luften i maven og lå i dyp og lykkelig søvn i sengen. Legen smilte til ham, så litt betenkt på Borg/Kjølseth- familien og sa: Bättre kolla läkaren en gång för mycket än en gång för lite. Bjørn var gløgg. Før han fylte 2 år kunne han gjenkjenne en haug med bilmerker. Fåttevogn sa Bjørn, Isabella, Vålvå, Mæsjedes, Åstin, Studebakker Ikke bare forklarte han oss hvilken bil han så på veien; han identifiserte biler ved å se på annonser i avisen! Opel, Sabb, Pontiakk alle hadde et emblem som Bjørn hadde lært av faren sin. Nyttig viten nå dessverre glemt. Så kom Mona, i oktober På Danderyd sjukhus. Legene fikk vite at vår førstefødte var tatt med tang! Trolig er dette et primitivt redskap som ble brukt i Sverige i Middelalderen og når veene ikke var tilstrekkelig sterke. Det ble oppstuss og jeg kunne ikke svare på hvorfor! Halldis ble fotografert og endevendt i søk etter noe unormalt og til sist godtatt for en normal fødsel under oppsyn av lege. Roslags-Näsby Og der sto de, overlegen, underlegen, jordmor og en sverm av sykesøstre og jeg, sittende på en stol i spent forventning. Så tittet det frem et lite, svarthåret hode. Se så rart sa jordmoren. Det er vel ikke noe rart sa jeg. Är det inte rart?! hørte jeg de rope. Nei, hevdet jeg, for Halldis far er svært mørk i håret. Etter et gisp, ble alle enige om at ungen var riktig søt. Tiden gikk, barna vokste opp og vi trivdes i nye 4 år. Et lite minne er historiene om Piketrollet og Esten. Det var fast rutine at far skulle fortelle om disse søte små som stadig opplevde noe hyggelig sammen med Harepus som bodde under en rot i skogen bakom huset vårt. Piketrollet har hatt et langt liv, gjenfortalt til Elin da hun var liten og senere av Une til sine barn. Der var broren Esten som fikk navnet sitt fordi Sten var så vanskelig å uttale; han var så veldig glad i den iskremen som han ofte måtte delte med Harepus. Historiene var mange og stadig dukket det opp nye dyr, et pinnsvin som vi satte ut melk til, et viltert ekorn, en tyvaktig skjære og flere andre, både i skogen og ved sengekanten. Her ved sengekanten: Skal jeg fortelle om piketrollet? - Ja, gjerne. Da må dere pusse tennene og legge dere, så kommer jeg Har du sett piketrollet noen gang, far?? Jaaa-men veldig sjelden. - Hvorfor det, da? 14 15

14 Roslags-Näsby Roslags-Näsby Jo. fordi piketrollet er så veldig forsiktig og litt redd. Men, nå skal jeg fortelle hva som hendte i går, mens Bjørn var i barnehaven. Jeg var der opp hvor dere fant en maurtue da jeg hørte noe som kraslet borte i en busk. Hva tror dere det var? - PIKETROLLET! Nei, det var Esten. Han bare plutselig sto der, helt blå om munnen for han hadde spist så mye blåbær. Og vet dere hva? - Nei!! 16 Han hadde med seg noen blåbær til meg også, og de smakte så veldig godt, at jeg fikk lyst til å gi ham en iskrem som jeg vet han er så glad i. Og derfor gikk vi ned til Rimi-butikken for å kjøpe is, han foran og jeg bak. Og vi gikk ikke på veien, nei, vi gikk gjennem skogen bak huset vårt. Og der hendte det noe rart kan dere tro, noen hoppet frem på stien foran oss. - Piketrollet? Nei det var Harepus som sa han skulle hilse fra Piketrollet men det var nok ikke sant, tror jeg, for Harepus er en luring som hadde hørt at vi skulle til butikken og da ville han være med. Skal jeg fortelle hvordan det gikk efterpå? - Ja, - var butikken stengt kanskje eller hadde de ikke iskrem kanskje ( ) Jo da, vi kjøpte iskrem og alle var veldig glade og de sa at neste gang ville de ha med deg, Mona og Bjørn. Jeg sa at jeg trodde dere var litt redde for å gå i skogen - Det er vi ikke det så!! Vi vil være med!! Vel, vel, da, ( ), i morgen tenkte jeg vi skulle stå litt tidlig opp og da kan vi gå opp i skogen for å se om Pinnsvinet har drukket opp melken sin; og, er vi heldige, kanskje Piketrollet er der og vil plukke blåbær med oss. - Jeg håper ikke Skjæra er der, for den er slem, - det har du selv fortalt. Men Mona da, Skjæra er ikke slem, den bare er så glad i alt som skinner og lyser og det er jo du også. - Ja vel da, men jeg stjeler ikke. Sov godt da og tenk på hvor fint vi har det. Sov godt. Sov godt. Mens Tone og Arne forble i Sverige, tok vårt opphold slutt. Bjørn begynte å nærme seg skolealder og Halldis savnet kontakten med familie og kjente hjemme. Så, da Alf Knoph dukket opp med tilbud om et 50/50 eiet konsulentkontor i Oslo, da var vår skjebne beseglet. 17

15 Roslags-Näsby At jeg gikk ned til det halve i lønn, skjøt inn aksjekapital og at min far måtte garantere for kassakreditt; det var starten på en usikker fremtid som selvstendig næringsdrivende i Norge. Og nå overlater vi ordet til Bjørn: Det første jeg kan huske er fra Roslags-Näsby. Det jeg husker best fra Sverige var naboene. Jeg lekte med Anders og Mariann. Jeg er ikke sikker på om Anders hadde en bror, men broren til Mariann het Nisse (eller Nils. Svenskene lager andre navn på en rekke fornavn: Hans blir Hasse, Bo blir Bosse og så videre). Vi lekte mye sammen Anders, Mariann og jeg, for Mona var fortsatt veldig liten. Så liten var hun at jeg nok ikke alltid var snill mot henne. Jeg husker at mormor sa at jeg ikke måtte være slem mot Mona for hun ville ta igjen når hun ble større. (Det har jeg husket flere ganger). Nå var jeg vel egentlig ikke SÅ slem, det var kanskje litt dytting og krangling mellom søsken som ble 6 og 4 år gamle før vi flyttet fra Sverige. Roslags-Näsby Om vi gikk på veien til venstre og så tok til venstre igjen så kom vi frem til noe som jeg tror må ha vært en skole, selv om det aner meg at det også var en butikk eller et senter i en stor bygning. Innimellom senteret og huset vårt var det en rekke med hus og nedenfor den et stort område med gress. Men jeg kan faktisk ikke huske at vi lekte der. Det er kanskje heller ikke så rart for jeg var 6 det vil si jeg husker at jeg sa at jeg var 6 og et halvt år gammel da vi flyttet fra Sverige til Norge. Jeg husker også at jeg gjemte en bitteliten kniv blant vedkubbene som var inne i garasjen da vi reiste. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, kanskje var det ikke min kniv og jeg måtte gjemme den eller kanskje var det fordi jeg en gang skulle komme tilbake og hente den. Da jeg var tilbake den påsken lette jeg nok ikke etter den, og den neste gangen (det må ha vært i slutten av 90-årene), så kom jeg ikke nær nok til å kunne lete etter den. Jeg håper noen fant den. Det er rart at det jeg husker mest fra Sverige, i tillegg til selve huset og to venner, er en liten kniv som antagelig ikke var mer enn 4-5 cm lang! Jeg kom også tilbake til Roslags-Näsby to ganger. En gang var kanskje ett år etter at vi flyttet, en påske som jeg besøkte og bodde hos familien Tidner Mariann s familie, og en annen gang, mange år senere, var da jeg var på jobb i Stockholm. Da tok jeg tog og drosje og klarte å finne tilbake til dit vi hadde bodd. Det hadde forandret seg ganske mye, men jeg kjente igjen gaten og skogen. Skogen husker jeg godt fra den gang vi bodde der, men jeg kan egentlig ikke huske at vi noen gang gikk særlig langt inn i skogen. Kanskje var det ikke mulig å gå så langt heller. Men det var trær, mose og stubber og vi kunne gå rett fra skogen, gjennom hagen og inn gjennom kjøkkendøren

16 Høvikkollen Tone og Arne hadde en leilighet som vi fikk flytte tilbake til. I Sverige solgte vi huset og gjorde oss klare til å flytte. Dette var straks før jul, Da kom spørsmålet om jeg ville stille opp under en rettssak i Etiopia, som assistent og geotekniker for en svensk dommer. Bare reis du Ole sa Halldis tappert med to barn og et digert flyttelass! Dette greier jeg alene! Og slik ble det. Jeg dro og Halldis flyttet med barna, fra et hus i Stockholm til en treroms leilighet i Bærum, mens jeg hadde et eventyrlig opphold i varmen i Afrika frem til julekvelden. Turen og utpakkingen gikk visst bra den det eneste hun klagde over var at flyttefolkene hadde stukket av med alt julebrennevinet vårt! Høvikkollen Utpå nyåret sa Halldis plutselig en dag: Nå vil jeg ha et nytt barn, og det skal helst være en pike! Ja vel, dette fikk jeg jo være med på, tenkte jeg, siden det var så om å gjøre. Så var det å telle dager og kontrollmåle temperatursvingninger og jeg vet ikke hva, og gravid ble hun. Men rettsaken fortsatte, og nå i London, dit vi dommere fikk ta med våre fruer til hyggelige samvær og Halldis ble med. Imidlertid hendte det seg slik at det brøt ut en koppe-epidemi i London mens vi var der. Halldis var ikke vaksinert og ble frarådet å vaksinere seg eller utsette seg for fare i hennes situasjon, så stakkars Halldis bestemte seg for å forlate oss andre og dra alene hjem for ufødte Unes skyld. Une ble født den 23. september Denne dagen hadde Halldis og jeg billetter til Den Norske Opera, til Rigoletto tror jeg det var. Og den forestillingen ville Halldis se. Hun beveget seg uhyre forsiktig omkring, satt i badekaret for å holde varmen og knep godt sammen. Vi bilte inn, parkerte og spaserte inn til garderoben der en kvinnelig 20 21

17 Høvikkollen betjent tok imot Halldis kåpe. Hun kastet et blikk på den vordende mor og sa: Jeg henger kåpen helt her ytterst jeg, i tilfellet du må fort ut. Da forestillingen var over, kom veene for alvor og vi løp ned, trev kåpen som ganske riktig hang lagelig til, kastet oss i bilen og dro direkte til Røde Kors klinikk som var varslet om vårt komme og sto parat. Fødselen gikk fort den natten. Så var det navnet da. Vi hadde tenkt og spekulert uten å komme på et godt navn, ja sågar lånt en bok: Ivar Aasens: Norske navne, som vi møysommelig studerte og diskuterte. Nå er vi kommet til bokstaven U, så nå må vi bestemme oss sa Halldis, hvilket vi gjorde: UNE. Navnet var totalt ukjent, så vi syntes litt synd på henne med tanke på mulig mobbing og lignende. Ergo valgte vi en redningsplanke for henne: Merete. Dåpen skulle finne sted i Jar kirke og vi møtte presten. Han hadde heller aldri hørt navnet Une og ville ikke døpe henne før vi hadde trukket frem trumfkortet: Det står i Ivar Aasens store navnebok, et gammelt norsk navn. Med Merete i reserve, valgte han å velsigne barnet med dette sjeldne navnet. Fra Une var liten har hun alltid vært stolt av navnet sitt og visst å svare Et gammelt norsk navn, når noen spurte. Høvikkollen Her oppe var det en rekke blokker som vel hadde kanskje 5 etasjer og vi bodde i ytterste venstre hjørne i en høy første etasje. Jeg husker ikke så mye av hvordan det så ut på innsiden, men tror det var to soverom, kjøkken, bad og en stue med en balkong. Når jeg senere leste Karlson på taket så var Lillebrors leilighet og leiligheten på Høvikkollen svært like. Jeg husker ikke at vi var så mye på balkongen, men en historie har jeg derfra og det var da far satt der og ga meg en sigarett da jeg spurte om det. Jeg hostet nok godt og siden det har jeg knapt smakt en sigarett. En god lærepenge. Fra innsiden husker jeg også at jeg en gang så det jeg nå tror var krone sedler som farfar hadde i sin lommebok. Han kom på besøk og hadde lommeboken full av sedler som han viste til oss. Det var noen enorme sedler som gjorde stort inntrykk. Hvorfor han hadde dem med seg vet jeg ikke, men kanskje far kan huske det? Så lar vi Bjørn minnes Høvikkollen: Jeg husker egentlig ikke at vi flyttet tilbake til Norge og Høvikkollen, bortsett fra at jeg husker å ha sagt at jeg var 6 og et halvt år da det skjedde. Ikke kan jeg huske å ha syntes at det var leit å reise fra Roslags-Näsby og de to vennene heller. Jeg husker bare at vi plutselig var på Høvikkollen. Vi bodde i det første huset på venstre side når du er kommet helt på toppen

18 Høvikkollen Ute vet jeg at jeg lekte med venner, men kan ikke huske en eneste av dem bortsett fra at jeg mener å huske at det var en gutt vi små måtte passe oss for. Kanskje mest fordi han bestemte. Det var en stor plass vi kunne leke på midt mellom husene, og det var bratte bakker nedover på alle sidene. Den ene gikk ned en trapp i retning Høvik og der gikk jeg et par ganger, og det var en bratt skråning ned mot oppkjøringen til kollen. Jeg husker vi var i bakken, men kan ikke huske å ha vært nede på gaten. Og så var vi plutselig ikke der mer, men var flyttet til Strand. Jeg husker ikke at vi flyttet men jeg husker de første dagene vi bodde der

19 Markalléen Markalléen Mens vi bodde på Høvikkollen ble huset i Markalléen bygget og vi flyttet inn straks før jul. Egentlig kjøpte vi en arkitekttegning av en entreprenør som eide tomta og som skulle bygge huset mens vi ventet og fulgte med. Vi skrapte sammen det vi hadde av midler, lånte av familien og avtalte et byggelån med DNB i Sandvika der jeg kjente banksjefen såpass godt at jeg engang, husker jeg, ringte ham fra Danmark og fikk overført penger da han gjenkjente telefonstemmen min. Det var den gangen det. Nok om det. Byggearbeidene sattes i gang og byggmesteren fikk trekke på byggelånet, inntil jeg en dag oppdaget at han hadde kjørt fram tre loftstrapper og et antall vinduer til tomta vår og på vår regning. Fyren var en kjeltring uten økonomisk styring og som brukte tomta vår som mellomlager til andre bygg i nærheten. Gjett om en som ringte banksjefen og fikk sperret byggelånskontoen på minuttet. Så gikk da også kjeltringen konkurs straks etter og før huset var ferdig. Samtidig hvisket en av folkene hans at det var mye slurv og feil ved bygget uten at han ville fortelle hva. Heldigvis sto det såpass igjen på konto at jeg ved egen innsats mest, kunne gjøre huset ferdig. Vi flyttet inn til vårt arkitekttegnede hus og trivdes bra der i mange år. Men det var gulvkaldt der. Jeg tok meg ned i krypkjelleren under stuegulvet og konstaterte at isolasjonen var fuktig og at det sto dammer av vann under store deler av gulvene. Jeg krøp omkring og forsøkte å drenere vannet ned i et dypereliggende kjellerrom, jevnet leirflaten og la inn en plastduk. Så begynte det å renne vann utefra inn i kjelleren. På n igjen med å grave rundt huset og reparere dreneringen. Nede i kjelleren måtte jeg lage et slags hevertsystem under en kjellermur for å samle vannet i et sluk en guffen jobb men det hjalp

20 Markalléen Markalléen Noen kroner fikk vi for et par frukttrær og et pålegg om ikke å anlegge hekk eller bygge gjerde høyere enn 1 ½ meter langs veien. Kjøre gjerne forbi og beskue (ingen og/å-feil her nei, men to oppfordrende konjunktiver) den kjempehekken som nå er plantet der! Dette var ikke banken særlig glad for og truet med å si opp pantelånet de hadde forutsatt at tomten kunne deles og sikkerheten var nå for dårlig. Men med rettsavgjørelsen i hånden, noe nedbetalt lån og en venn i banken, gikk det likevel bra. Minnene fra Markalléen, ja. Barna hadde det i utgangspunktet bra, med lekekamerater i nabohusene, med et lekehus på tomten, med hunder og få plikter. Vi hadde hushjelper, to danske piker, og hjelpsomme besteforeldre når dette trengtes. Vi hadde hytte å reise til i sommerferiene og få økonomiske problemer ved forsiktighet og ikke minst Halldis evne til å sy klær, strikke, reparere og å være sparsommelig på alle vis: vi var en lykkelig familie!? En vegg begynte å sprekke, vindusflater i et soverom var underdimensjonert, kloakken ut måtte legges om og feilene kom etter hvert til syne, - men vi trivdes som sagt. Så kom kommunen inn med planer om å utvide vår koselig lille Markalléen til mer enn dobbel bredde. De eksproprierte 1/3 av tomta vår og kommunen fant i sin visdom ut at vi ikke skulle få en krone utbetalt: Dere har fått en fin ny vei forbi huset og denne må dere betale for, konkluderte skjønnskommisjonen. 28 Ja, lykkelig. Men, og det var noen men. En dag sto jeg på en stige utvendig og vasket kjøkkenvinduet; du vet et av disse tunge vinduene som kan dreies om en horisontal akse. Halldis var opptatt med noe ved kjøkkenbenken, da jeg snurret vinduet så rammen traff henne i hodet. Et rent uhell som resulterte i en kraftig hjernerystelse som plaget henne i mange år senere. Et tramp i gulvet eller en brå bevegelse førte til stadig hodepine og redusert livskvalitet. Jeg var selv opptatt med å få firmaet i gang og bar vel med meg mine tanker og problemer hjem MITT ønske var å kunne samtale om firmaets vanskeligheter, om mine jobbrelaterte utfordringer om vår felles økonomi, om personalspørsmål og å få lettet hjertet for dagens 29

21 Markalléen opplevelser ved middagen som Halldis hadde måttet holde varm til far til slutt kom hjem. Halldis tanker var helt andre steder om barn som ventet og ventet på at far skulle dukke opp noen ganger den snille pappaen noen ganger en far som skulle si dem et alvorsord. Trett og sliten, ønsket hun fremfor alt hjelp, og ikke minst avlastning og forståelse for alle dagligdagens enerverende hendelser støtte, smil, oppmuntring, interesse og omtanke, ro og fred og slett ikke mine ideer om budsjetter og fremtidsutsikter. Lykkelige i vårt nye hus. JA. Men det gikk som det måtte gå. Halldis var i perioder deprimert og jeg kjørte henne flere ganger til rekreasjonsopphold ulike steder. To ganger hadde vi som nevnt, hushjelp fra Danmark unge piker som ble noen måneder. Den ene var en solid bondejente som en dag fant hunden Lady 1 overkjørt på Drammensveien og kom bærende hjem med den. For å spare barna for synet av den overkjørte hunden tok jeg den med og kastet den på en kommunal søppelplass, og jeg minnes ennå barnas fortvilelse ved ikke engang ha en grav å gå til. Jeg angrer den dag i dag. Men, barna fikk raskt en ny hund, Lady 2 som lekekamerat og dette leget sårene. Den andre hjelpen var en nydelig ung pike, en blondine. Best husker jeg hennes store forbauselse en gang vi tok henne med opp på fjellet for å gå på ski ved Beitostølen. Til fjellet, ja. Og, som vi skuet utover de snødekkede viddene, utbrøt hun: Og jeg som trodde det bare var en diger sten vi skulle besøke! Jeg har alltid sett på Markalléen som et drømmested. Et eget hus med stor 30 Markalléen 31 deilig stue, stort kjøkken, deilig hage, boltreplass for barna, sentralt, ideelt for vår familie. Vi hadde mange venner, mange hyggelige sammenkomster, mange selskaper, mange opplevelser og mange gode minner fra de åtte årene vi bodde der mens barna var små. Jeg er selv overrasket over at jeg ikke har flere minneverdige eller spennende historier å fortelle, men noen er det. Det hemmelige stedet husker nok de små. Iblant, i helgene, tok jeg med barna på utflukter mens Halldis fikk anledning til å slappe godt av, sove ut eller bare være alene uten det evige styret med tre viltre unger. En dag fant vi en fjellsprekk i en bergrabbe ved Øverland gård mens vi ruslet gjennom arboréet i nærheten. Vi puttet noen kroner i en blikkboks og gjemte denne i sprekken, med en avtale om at pengene skulle hentes neste sommer og brukes til å kjøpe iskrem for! Dette skulle være en hemmelighet ingen måtte få vite. Og jo da, knapt var snøen borte neste vår før jeg ble minnet om avtalen, - og vi dro av gårde. Problemet for barna var bare å finne tilbake til det hemmelige gjemmestedet. MEN, en av dem greide det og turen ble avsluttet med en iskremfest der også Halldis fikk lov å være med.

22 Markalléen Boksen ble lagt på plass igjen i en ny sprekk og turen til stedet gjentatt til årviss glede for hele familien - inntil også Halldis skulle få oppleve spenningen ved og bli med på leting. Da greide vi ikke å finne boksen! Men iskrem ble det lell. Og vi besøkte museer i samlet flokk og ved hjemkomsten fikk barna i oppgave å tegne noe de hadde merket seg. Mange var de kosestundene da vi satt med brus eller sjokoladedrikk, beundret tegningene og pratet hyggelig sammen om hva vi hadde opplevd. Så lærte vi alle litt om fortidens dyreverden, om oppfinnelser på teknisk museum, om livet i gamle dager på Folkemuseet, om kjente malerier og mer. En gang var vi om bord i polarskuta Fram og gikk krumbøyde gjennom de trange gangene, i lukt av gammel tjære og uten annet enn skjeve gulv og vegger rundt oss. Jeg er kvalm jeg hørte vi Bjørn mumle, likblek i fjeset; så vi kom oss fort ut på fast grunn igjen. Mon tro om Bjørn er den første person som er blitt sjøsyk om bord i en stillestående båt? Senere en gang dro vi til Eidsvoll for å beskue Eidsvoldsbygningen og dette var i en periode da familien var på utkikk etter et nytt sted å flytte til. Her kunne jeg godt tenke meg å bo! sa plutselig vesle Une, som noe forvirret ble møtt med smil og latter fra oss andre besøkende. De gamle minnene kan nok forfleres og barna kan sikkert bidra med sine opplevelser fra Markalléen. Men, i løpet av de 8 årene vi bodde der, var det også en del mindre hyggelige hendelser. 32 Markalléen Mona ble vaksinert mot kopper. Dette førte til utslett over hele den stakkars lille kroppen. Legen var tydelig bekymret og sendte henne til Rikshospitalet for vurdering. Jeg vet at vaksinen kan utløse såkalte sekundærkopper, sa hun, men jeg har aldri opplevd det. Vi var vel ikke mindre bekymret og fryktet at Mona skulle måtte leve hele livet med kopparr på kroppen. Nå gikk det bra den gangen som vi vet, men der og da var Halldis og jeg redde. En dag fikk Bjørn og Mona begge høy feber, ca 39, og lå i seng blussende røde. Vi hadde en kvinnelig lege, Dr Nacklin, som bodde skrått over gaten, og vi ringte til henne. Hun kom på hjemmebesøk, slik leger gjorde i gamle dage, hilste på oss og så til de to i sengen. Så hørte hun Une hoste litt og skrev ut en hostemedisin til henne. Men hva med Bjørn og Mona, spurte vi. De har hjernehinnebetennelse fikk vi vite. Og det pleier å gå bra sa hun kaldt, Vi ser det an noen dager. Ring meg om temperaturen stiger ytterligere. Fullt så rolig var hun ikke da jeg kjørte inn i bilen hennes bakfra! Hun lå foran meg på en innkjøring opp mot motorveien. Jeg sjekket at alt var klart fra venstre ingen biler i nærheten og trykket på gassen. Tror du ikke dama foran meg hadde STOPPET i innkjøringsrampen, trolig for å se seg grundig om og med den følge at min bil braste inn i hennes! Kvinnelige sjåfører kan du få billig av meg. 33

23 Markalléen Resultatet ble at jeg betalte for alle hennes skader og at hun fikk låne min bil mens reparasjonene foregikk. Vi var jo naboer og gode venner. Mona husker at hun var med da dette skjedde. Hun satt i baksetet og ble kastet inn i forsetet, og slo seg litt men ble nok mest skremt. Det var ingen form for sikring i baksetet den gangen, verken barneseter eller belter. En gang da jeg var på Vestlandet ringte telefonen på hotellet jeg hadde alltid oppgitt hvor Halldis og firmaet kunne nå meg, for dette var lenge før mobilen kom i bruk. En fortvilet stemme sa: Une satt ved peisen og veltet en kanne kokende kaffe over seg! Jeg har ringt etter Dr Nacklin! Jeg satt der borte, redd og fortvilet skulle vår lille pike vokse opp med et alvorlig handikap, leve livet med brannskader eller smerter? Ikke visste jeg; og alt var i Halldis - og legens hender. Jeg minnes at jeg tok feil av overgangen til vintertid den kvelden, kom ned til frokost to timer for tidlig neste morgen; og ventet og ventet på telefonbeskjed fra Oslo så snart telefonsentralen åpnet i Sandane. Jeg var ytterst bekymret, ikke bare for brannskader, men også for Halldis reaksjon. Kjerringrådet mot brannskader var eggehvite, og mormor rakk å knuse 10 egg og smøre på den hylende Une, forteller Mona; før legen kom og Une ble tullet inn i kalde omslag. Sykehuset ble varslet og ambulansen kom med ulende sirener. Piken ble raskt gnidd inn med desinfiserende og lindrende brannkrem, pakket i bandasjer og lagt på sykeseng til krisen var over. Det ble små ettervirkningene av hendelsen. Og nå følger en meget alvorlig omtale av Unes verden. Markalléen Da hun ble født var jeg tilstede og fødselen kom raskt på - og, siden Une selv kjenner til hva som skjedde, - kan jeg nå fortelle historien til dere andre. Ved en normal fødsel vil livmorhalsen utvides helt i løpet av åpningstiden slik at fosterhinnene brister og fostervannet tømmes ut. Dette skjedde ikke som forventet og jeg så jordmoren ta frem en lang, spiss strikkepinne som hun stakk inn i den lille kroppen. Uheldigvis traff hun midt oppe på barnets hode, midt i fontanellen, og jeg var sjokkert ved å se en liten dråpe blod piplet frem. Muligens sa jordmoren Oi, men det ble aldri mer snakk om hendelsen, og jeg lurer fortsatt på om dette kan være en årsak til alle de hodeplagene Une har levd med. Allerede som baby oppdaget vi at hun kunne skrike seg bort dersom hun ble redd eller skremt. Så alvorlig var dette at hun besvimte og sluttet å puste, ja, faktisk så alvorlig at vi flere ganger måtte blåse luft inn i henne ved munn- mot munn-metoden før hun våknet til live igjen, gråtende. En gang kom nabofruen styrtende inn, helt i panikk, og med Une livløs i armene. Mens barna sto på noen høye snøfonner ved innkjørselen og vinket farvel, begynte mannen å kjøre ut bilen, men bråstoppet da han hørte ville skrik fra barna. Da hadde Une glidd ned og ble funnet liggende under bilen, tilsyne-latende helt slapp og livløs. De trodde hun var død

24 Markalléen Mens jeg la Une ned på gulvet og blåte luft i henne slik jeg hadde gjort før, ringte Halldis til Dr Nacklin som kom løpende i snøen, tvers gjennom hagen, hoppet over gjerdet og stormet inn. I mellomtiden var lille Une våknet til live; helt uskadd lå hun og stirret forundret på alle menneskene rundt seg. Mens vi bodde i Markalléen var vi gjentagne ganger på Rikshospitalet til kontroll og undersøkelser, bl. annet foretok de elektroencephalografi (EEG) som benyttes ved mistanke om epilepsi. Jeg ser henne enda liggende der alene i en stor seng med hodet fullt av pålimte sensorer og omgitt av måleinstrumenter. Hun forsto sikkert ingen ting, men smilte tappert inntil hun gjerne sovnet inn under prosessen. Der er vonde tanker. Vi fikk aldri noen entydig diagnose, men derimot et antall medisiner som hun spiste daglig i flere år med hodepine. En dag sa jeg til Halldis: Dette går ikke lenger. Jeg stoler ikke på legene ved Rikshospitalet. Vi må få Une undersøkt av en annen spesialist. Så oppsøkte vi da en lege ved Drammen sykehus, tok med Une, medisiner og beskrivelser og møtte opp på hans kontor, bekymret. Jeg ser enda for meg legens ansiktsuttrykk mens han studerte det medbrakte, snakket vennlig med Une og utbrøt: Dette er jo helt feil, jeg begriper ikke..! Slutt gradvis med alle medisiner. Det denne piken trenger er ro og fred. Legg opp faste rutiner, regelmessige måltider, stå opp og legge seg på bestemte tidspunkter! Halldis og jeg var mildest talt himmelfalne men glade og optimistiske. Vi gjennomførte kuren og jeg kan ikke huske at Une hadde noen alvorlige tilbakefall. Men det dirrer enda i meg av sinne ved tanken på legene ved Rikshospitalet. Tenk så mye medisiner vi hadde stappet i henne og alle de vonde opplevelsene hun hadde vært gjennom. 36 Markalléen Aldri mer var hun verken på Rikshospitalet eller på Drammen Sykehus, men hodepinen ble hun ikke helt kvitt. Og hun bruker fortsatt smertestillende medikamenter iblant. Une selv har mange minner om lek og moro på Strand. De første årene var det lite biler, og vi lekte ball-leker midt ute i gata, forteller Une. Jeg husker også gleden med å telle biler og spare på bilnumre. Flest bilnummer fikk vi i boka når vi lå i grøften på E18, men det måtte vi ikke fortelle mor at vi gjorde!! Et tidlig minne for Une er kjeksen hun ville dele med alle i familien; en stor pakke kjeks som hun hadde tatt med fra butikken.: Jeg husker at jeg, glad og fornøyd, dro den frem for å dele, og at jeg ble overrasket da mor ble sint. Ikke så moro var det da Bjørn måtte bli med på min Kanossagang og gi kjeksen tilbake til butikksjefen og si unnskyld. Mor var redd for mus, men det var ikke mormor. En gang mor og far var ute på reise hadde vi besøk av lille Nicodemus. Vi lå i stua og så den lille musen kose seg med mat på kjøkkengulvet. Han var fast gjest hver dag. Men den lille musen forsvant da mor og far kom hjem igjen. Mona har også mange minner, og vet ikke helt hvilke hun skal ta med; en inntektskilde var å passe småbarn. Venninnene Nina og Mona, som var 5-6 år, ringte på hos naboer som hadde babyer, spurte om å få passe babyen. Så trillet vi barnet i barnevogn frem og tilbake en liten stund, og fikk 50 øre for jobben. En gang tenkte vi at om vi passer ekstra lenge får vi sikkert mer betalt! Vi fikk passe baby Henrik av våre danske naboer tvers over veien, og la i vei. Vi trillet overalt, blant annet ned til Strand Restaurant og på mange 37

25 Markalléen av veiene i nabolaget. Vi ble virkelig slitne og gledet oss til betaling da vi returnerte Henrik. Men i stedet for ekstra betaling ble vi møtt av en fortvilet mor som trodde det var skjedd en ulykke. Mona husker også at hun syntes det var stas når hun hadde lagt seg og far kom for å si godnatt: Han var så flink til å fortelle historier og så var det så gøy og henge seg i slipset hans når han skulle gå! Far prøvde engang å innbille Mona at han het Æbeltoft til mellomnavn. Mona var i tvil, og det var mange diskusjoner som endte i et veddemål på om han het det eller ikke. Monas sjakktrekk var å spørre farmor om det var sant. Da hun svarte for noe tull! var det lett å innkassere seieren i veddemålet! År senere, på biltur i Danmark, spratt Mona til da hun plutselig så et skilt ved veikanten og ropte: Næmen, der er jo Æbeltoft, jo. Så lar vi Bjørn komme til med sine minner fra Markalléen eller Strand. Strand var det stedet jeg vokste opp på, selv om vi flyttet mange steder var det der jeg hadde mine venner selv om jeg nå ikke har kontakt med noen av dem. Det første jeg husker fra Strand var da Mona og jeg lekte i og utenfor garasjen med noen flyttekasser. I haven ved siden av oss lekte to jenter senere fant vi ut at de het Rannveig og Elisabeth (tror jeg). Jeg gikk i klasse med dem begge to da vi begynte på Lysaker skole. Mona og jeg la en plan for hvordan vi kunne fange dem i en av kassene og inviterte dem over til oss. På en eller annen måte endte det ikke med at 38 Markalléen de gikk inn i kassen og ble låst inne av tauet vi hadde (eller planla å) binde rundt kassen. I stedet lekte vi sammen og ble venner. Da vi flyttet til Strand var det en stor have rundt og en liten vei utenfor. Mellom oss og det store røde huset som var i svingen ned fra Drammensveien var det en jungel. Inn dit gikk vi og lekte, og vi gjemte oss i skogen som vokste der. En gang fant en venn og jeg et hemmelig sted midt i denne urskogen. Det var et lokk som dekket en firkantet boks nede i bakken. Jeg mener å huske at det var noe oppi boksen, men ikke hva det var. Vi dekket til åpningen igjen og senere klarte jeg aldri å finne tilbake til det hemmelige stedet. Fra denne urskogen gikk det en skråning opp til den nye Drammensveien ( den gamle Drammensveien gikk gjennom Stabekk). På veien oppover slynget stien seg eller du kunne ta den rette grusveien opp mellom tunellen under Drammensveien og vår topp. Vi hadde en grop som vi kunne krabbe ned i, og ut mot Drammensveien var det en hule som vi kunne gjemme oss i slik at ingen kunne se oss. Fra der kunne vi se bilene som kjørte forbi. Senere har jeg sett på denne hulen og ser at den er kanskje cm dyp og skjuler ingen som måtte sitte i den. Etter en tid bestemte kommunen seg for å utvide Markalléen og eksproprierte deler av vår tomt. Far har skrevet om det, og vi ble kompensert det samme beløpet som vi måtte betale for å få en bedre vei. Da forsvant også urskogen vår. Når jeg kjører forbi, eller går i Markalléen, har jeg vanskelig for å forestille meg at det var en slik urskog der. Avstanden fra midt i veien til der gjerdet til vår eiendom var ca. 20 meter og hele området kanskje 20 x 30 meter kanskje mindre. Men for oss var det voldsomt. Den tunellen jeg snakket om ble nok bygget mens vi var der. I hvert fall 39

26 Markalléen husker jeg at det var veiarbeidere der som lo den gangen vi klatret på sementrørene som skulle legges ned i gaten. Et av dem veltet og falt over benet mitt og ingen av arbeiderne kom for å hjelpe meg. Jeg tror det var Christopher som var den sterkeste i klassen min som løftet på røret så jeg kom ut. Trolig falt det på noe annet og jeg kom bare i klem for jeg husker at det var et stort rør. I gaten bodde også et par gutter som jeg har vanskelig for å huske navnet på. Sune bodde på toppen i nærheten av Rannveig og Elisabeth. Han var nok en som mor og far ikke ville jeg skulle være så mye sammen med. John, tror jeg han het var nevø av tidligere statsminister John Lyng. En gang var vi på besøk der og jeg fikk 5 svenske frimerker som hang sammen i ett flak. Det spesielle var at de hadde tre forskjellige motiver og jeg derfor trodde de måtte være spesielt verdifulle. Huset rett over gaten ble leiet ut til folk som jobbet i Nato. To av sønnene jeg husker var René og Pierre (tror jeg) mener også at de senere bodde og fortsatt bor i Norge. Vi lekte ved jernbanen hvor det den gang var en togstasjon på Strand. Dit kom toget fra Oslo med mormor når hun kom på besøk og vi kunne kjøpe tegneserier i kiosken der. Jeg husker vi en gang kjøpte Hakke Hakkespett. Vi fikk selvfølgelig ikke lov til det, men vi lekte også på skinnegangen. En gang fant René, Pierre og jeg en plate av noe som så ut som om det var laget av sten, men trolig var støpt i et annet materiale. Av en eller annen grunn knuste vi platen og så at det var perler som skinte inni. Jeg tror det må ha vært hulrom med et metall kanskje jern og det var også en verdifull sak som ble gjemt i deres have og senere fant vi det aldri igjen. Markalléen Lenger mot Stabekk kom vi over en hule som gikk under skinnegangen og jeg krøp innover sammen med en venn jeg ikke husker hvem var. Vi kom dit hvor jorden var rast sammen og tenkte at vi kunne grave oss gjennom og frem til skatten. Det klarte vi ikke og da vi snudde oss rundt for å krype ut igjen så vi alle edderkoppene som hang fra taket mellom oss og utgangen. Vi gikk aldri senere inn i den hulen. På den ene siden av fundamentet i broen som leder veien over mot Stabekk, var det også en hule. Den var ikke så svært bred, men den krabbet vi gjennom flere ganger. Stabekk lå på veien mot skolen vår og vi kunne gå mange veier for å komme til skolen. Som regel gikk vi i hvert fall til vi hadde tatt sykkelprøven og fikk lov til å sykle til skolen. Trolig var vi vel i 4. klasse tror jeg. Det var også trafikkvakter som passet på overgangene når vi nærmet oss skolen. Jeg hadde også en slik tjeneste og stod med hvitt bandolær over skulderen og et flagg med trekantet Fare -skilt som vi henholdsvis holdt ut slik at barna ikke kunne krysse eller vi tok et skritt ut i veien og stoppet bilene. Nedenfor skolen var det også en stor vei og en dag hørte vi at noen av barna hadde lekt med å springe nærmest mulig bilene inntil en av dem vant, døde og ble hentet av sykebilen. Der nede var det også en myr og historiene fortalte at denne var så dyp at om du falt ut i vannet så ble det ikke noe motstand når du tok svømmetak eller trådde vannet, så du ville bare synke og synke. Det var ganske farlig å være barn da jeg var liten. Men vi lekte med kniv, kuttet og skar og vi Kappet Land. Det vil si at vi delte opp et område på ca. 1 x 1 meter og kastet kniven i den andres del. Man måtte stå i sitt eget land når man kastet og så delte man opp motstanderes 40 41

27 Markalléen land i den retning knivbladet stod. Når man ikke klarte å stå i sitt eget land så hadde man tapt. Og vi hoppet. Mona og jeg hoppet fra garasjetaket og ned i snøen, og kanskje uten at det var snø der. Til vi landet galt og ga oss. En gang hoppet jeg fra toppen på ett av de halvhøye trærne som stod langs skoleveien rett ved Stabekk stasjon. Jeg landet med strake knær og husker at jeg gikk utrolig stivbent hjem. Og vi hoppet i hoppbakke. Far hadde jo erfaring fra han var liten og jeg fikk et par hoppski som jeg brukte i en liten bakke på Jar og klarte mitt lengste hopp på 12 meter. Den gang far tok med meg og Gunnar til en utrolig isete bakke i nærheten av der farmor og farfar bodde, klarte jeg ikke å sette utfor det meget isete overrennet og unnarennet, så tror jeg det var siste hopp for meg. Vi lekte nede ved Strand. Syklet rundt og av og til tente vi på bråtebrann og var litt redde om vi ikke skulle klare å slukke den. Ved havnen hadde vi et båthus som vi av og til besøkte. Vi hadde ikke båt, men noen ganger rodde vi ut i en av plastbåtene som man brukte for å ro ut til båter som var fortøyet ute i vannet. Når det var is lekte vi av og til på isen eller hoppet på isflakene. Jeg husker ikke at noen noen gang falt uti. Og nede ved Strand var det en annen hemmelig hule som vi mente var en bunker fra krigens dager, men trolig var det bare en slags bod i en have. Når vi kjører forbi neste gang skal jeg vise dere hvor den var. Og i en annen have på vei ned mot sjøen var det en brønn uten vann, men med en masse hvite stener en ny skatt vi hadde oppdaget. Markalléen Vi syklet over alt og var ute hele dagen og til langt på kvelden. Jeg husker ikke at jeg gjorde så mye lekser, men det var nok med det også. Jeg husker heller ikke at far var spesielt mye borte tvert i mot husker jeg de gangene da han spikket piler til oss av treplanker (ikke av grener) og at han laget en meget god bue som vi øvde å skyte på blink med. Når vi fikk venner på besøk ble jeg svært flau når mor og far spurte om de hadde lyst til å måke snø eller annet. Det hadde de som regel, men jeg likte ikke at mine venner ble spurt om sånt. Fra Strand dro vi også til Hytta, Brurås. Der var vi hele sommerene og mest sammen med Tone og Arne, Terje og Wenche. Vi så ikke så mye til Gunnar og Lillemor noe som ikke var så rart siden Ole/Arne og Halldis/Tone var søsken dobbelt opp og dermed hadde dobbelt så mange grunner til å være sammen. Vi besøkte og fikk besøk av mormor og morfar. Vi besøkte også farmor og farfar men det var noe annet å være der og jeg må dessverre si at det var morsommere hos mormor og morfar. Jeg vet ikke helt hvorfor men jeg husker for eksempel de gangene vi gikk til butikken fra hytta. Mormor gikk med oss og fortalte fantasihistorier som jeg nå ikke kan huske detaljene fra, men jeg husker stemningen. Da vi i 2009 var på Brurås og feiret at det var 50 år siden hytten ble bygget så jeg at stien opp til veien og parkeringsplassen og strekningen til butikken kanskje ikke var så lang som jeg husket men det var moro å gå der allikevel. Spesielt når mormor var med. Tilbake på skolen gikk jeg først i barneskolen og hadde fru Mossige som lærerinne. Det var den gang det fantes forskjell på lærere og lærerinner