Skjøtselsplan for Seterøya, kystlynghei, Sandøy kommune, Møre og Romsdal fylke.

Transkript

1 Skjøtselsplan for Seterøya, kystlynghei, Sandøy kommune, Møre og Romsdal fylke. FIRMANAVN OG ÅRSTALL: Møreforsking Ålesund AS & NIBIO, 2016 PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: Liv Guri Velle & Pål Thorvaldsen OPPDRAGSGIVER: Fylkesmannen i Møre og Romsdal LITTERATURREFERANSE (for skjøtselsplanen): Velle, L.G. & Thorvaldsen, P Skjøtselsplan for Seterøya, Sandøy kommune. 1

2 Innhold Innhold Generelt om kystlynghei Ulike typer kystlynghei Geografiske variasjoner av kystlynghei Om Seterøya, naturgrunnlag og dagens drift Kort områdebeskrivelse av Seterøya Driftsbeskrivelse Skjøtsel av Seterøya beskrivelse av planlagte tiltak Generelt om skjøtsel av kystlynghei Beiting og dyrehold i kystlynghei Lyngsviing Restaurering av kystlynghei Mål for skjøtsel på Seterøya Planlagte skjøtselstiltak på Seterøya Oppfølging av skjøtselsplanen Mer informasjon Detaljert beskrivelse av naturtypene på lokaliteten Kilder Ortofoto/kart Bilder Artsliste Veiledning til skjøtselsplanskjemaene

3 1. Generelt om kystlynghei Kystlynghei er en flere tusen år gammel naturtype som er dominert av røsslyng. Naturtypen har blitt til i de ytterste, oseaniske strøkene langs kysten der klimaet er så mildt at småfe har kunnet gå ute hele året, eller det meste av året. Om sommeren har også storfe beitet i lyngheia, og lyng ble slått til vinterfôr. For å skape godt beitegrunnlag ble lyngheiene svidd slik at det oppsto en mosaikk av gras- og urtevegetasjon (på nysvidde arealer) og lyngvegetasjon. Røsslyng er en vintergrønn dvergbusk som beites hele året, men er viktigst som fôrplante om seinhøsten og vinteren. Grasvegetasjonen er først og fremst vår- og sommerbeite, men særlig starr kan spille en viktig rolle vinterstid. Selv om det er mange trekk i driftsmåten som er relativt ensartet, varierer både bruken og utformingen av kystlyngheia fra sør til nord og fra øst til vest. Røsslyng er en viktig art i kystlyngheia. Kystlyngheiene har spilt en viktig rolle i ressursutnyttelsen langs kysten og utgjorde tidligere ca. 2 % av landarealet i Norge. De strekker seg fra Lofoten i Nordland til Kragerø i Telemark. Det er også lynghei på noen få øyer i ytre Oslofjord, bl.a. på Hvaler i Østfold. Lyngheidriften har gått sterkt tilbake i løpet av 1900-tallet. Når driften reduseres eller opphører, gror lyngheiene igjen. Også skogplanting, gjødsling, oppdyrking, nedbygging og nitrogennedfall utgjør trusler mot gjenværende arealer, og kystlynghei er nå en sterkt truet naturtype (Norderhaug & Johansen 2011). Tradisjonell drift med helårsbeiting, eller beiting store deler av året, og lyngsviing er en forutsetning for opprettholdelse av kystlynghei. Naturtypen kystlynghei inngår i kystlandskapet i en mosaikk med en rekke andre naturtyper slik som semi-naturlig eng- og strandeng, strandberg og myr. Det norske kystlyngheilandskapet utgjør en del av et større lyngheilandskap som finnes langs atlanterhavskysten sør til Portugal. I Norge, som i resten av det europeiske kystlyngheiområdet er lyngheia på sterk tilbakegang. Norge har verdens nordligste kystlyngheier og dermed et spesielt ansvar for å ivareta disse. Variasjoner i miljøvariabler (kalkinnhold, uttørkingsfare og vannmetning) danner grunnlag for en rekke grunntyper av kystlynghei, og variasjoner i bruk (lyngsviing og beiting) øker kompleksiteten i artssammensettingen og diversitet. Tiden etter lyngsviing kan deles inn i fire ulike faser; pionerfase, byggefase, moden fase og degenererende fase, og enkelte arter kobles spesifikt til noen av disse fasene. Nybrent kystlynghei med lyng i pionerfasen inneholder en del urter og gras, mens gammel lynghei (30-50 år) ofte er meget artsfattig og har et velutviklet mosedekke. Selv om lynghei generelt regnes som et relativt sett artsfattig økosystem er det totale biologiske mangfoldet knyttet til hele lyngheisyklusen betydelig. Som i de fleste andre seminaturlige økosystemer øker også artsmangfoldet, spesielt av de skjøtselsavhengige artene, med kalkinnholdet i jorda (ph). 3

4 1.1 Ulike typer kystlynghei Kunnskapen om variasjonen i kystlyngheivegetasjonen er under utvikling. Det nyeste systemet for beskrivelse av variasjonen i norsk natur, Natur i Norge (NiN), deler kystlynghei på grunnlag av kalkinnhold, uttørkingsfare og vannmetning inn i tolv grunntyper: Kalkfattig bakli-hei, kalkfattig kystlynghei, kalkfattig tørr kystlynghei, kalkfattig fuktig kystlynghei, intermediær bakli-hei, intermediær kystlynghei, intermediær tørr kystlynghei, intermediær fuktig kystlynghei, svakt kalkrik kystlynghei, svakt kalkrik tørr kystlynghei, sterkt kalkrik kystlynghei, sterkt kalkrik tørr kystlynghei (Halvorsen et al. 2015). I tillegg til røsslyng er bl.a. blåbær, flekkmarihånd, tyttebær, krekling, smyle, kornstarr, tepperot og skrubbær vanlige arter i norske kystlyngheier. Kalkrik kystlynghei skiller seg fra den kalkfattige ved et høyere innslag av kalkrevende arter som flekkmure, blåstarr, reinrose, vill-lin, fjellfrøstjerne og orkideer. Bakliheier, som ofte er nord- og østvendte, gjerne i humide skråninger, har typiske arter som bjørnekam, revebjelle, ormetelg, blåbær og blokkebær. Kystlynghei med høy uttørkingsfare har gjerne arter som heigråmose, melbær, kveinarter, finnskjegg og gulaks. Kystlynghei med høy vannmetning skiller seg fra tørrere grunntyper ved et framtredende innslag av fuktkrevende arter og myrarter som klokkelyng, blokkebær, rome og bjønnskjegg. Nedenfor finner du en kort beskrivelse av karakteristiske trekk for kystlynghei i sør, vest og nord. For å ivareta det biologiske mangfoldet er det viktig å ivareta lyngheier som representerer variasjonen langs hele kysten i tillegg til variasjonen i lokale komplekse miljøvariabler. 1.2 Geografiske variasjoner av kystlynghei Sør-Norge Det meste av kystlyngheiene i sør er relativt tørr kystlynghei, fukthei er sjeldnere. I de sørlige heiene forekommer klokkesøte langs kysten fra Lindesnes til Stavanger. I sørhellende lyngheier på litt næringsrik grunn kan man finne en del andre urter som blodstorkenebb, fagerperikum, kystmaure og firtann. På Lista og Jæren finnes det fortsatt en meget spesiell lyngheitype: lynghei som er et suksesjonstrinn mellom marehalmdyne og skog. De domineres av røsslyng, krekling, krypvier, marehalm og sandstarr. Vest-Norge Kystlyngheiene i vest dvs. fra Rogaland til Møre og Romsdal, har størst utstrekning i vest-øst-retning og for hundre år siden gikk lyngheia her langt inn i fjordene. I dag dominerer imidlertid lyngheia først og fremst de ytterste øyene og de ytre fjordstrøkene. Her finnes arter med høye krav til fuktighet og lang vekstsesong. Klokkelyng, som vokser i fuktigere områder enn røsslyng, er vanlig her, og purpurlyng, som er frostømfintlig, finnes i en smal stripe ytterst på kysten til Sunnmøre. En rekke arter med vestlig utbredelse i Norge har lyngheia her som sitt viktigste habitat, for eksempel vestlandsvikke, lyngøyentrøst, fagerperikum, heiblåfjær og kystmyrklegg. Artsmangfoldet synker fra vest mot øst på grunn av at de klart vestlige artene faller ut. 4

5 Midt- og Nord-Norge Fra Trøndelag til Nordland, dominerer fukthei på grunn av mye nedbør og lav temperatur. Torvdybden kan være flere desimeter og overgangen mot myr er glidende. Krekling blir et stadig vanligere innslag nordover og kan bli mer dominerende enn røsslyngen. Siden den har lavere beiteverdi kan det skape problemer i områder med vinterbeiting. Slåttestarr og torvull er også vanlige. Fra Sunnmøre og nordover minker innslaget av vestlige arter, mens innslaget av nordlige arter og fjellarter øker, som for eksempel dvergbjørk, rypebær og molte. Tørrhei (høy uttøringsfare og lav vannmetning) kan forekomme i sørhellinger og på arealer med skrint jordsmonn. Her øker andelen av urter og gras som tepperot, engkvein og rødsvingel, og melbær er et karakteristisk innslag. Den norske kysten domineres av fattige bergarter, men nordover finnes det innslag av kalkrike bergarter som gir rik hei med innslag av kalkkrevende arter. Også på skjellsand kan det utvikles slik rik hei. 2. Om Seterøya, naturgrunnlag og dagens drift 2.1 Kort områdebeskrivelse av Seterøya Seterøya er ei om lag 330 daa stor flat øy i Sandøy kommune, som i dag vert beita med gammal norsk sau på heilårsbeite. Seterøya har 196 daa kystlynghei (justert av Thorvaldsen i 2015 for MD). Beiteområda består elles av 62 daa tidlegare innmark, resten er strandberg og noko strandeng. Kystlyngheia på Seterøya har fått verdi «A», den høgste verdien naturtypen kan ha. Dette skuldast at kystlyngheia er karakteristisk for naturtypen, har god og berekraftig hevd gjennom heilårsbeiting, og at det er registrert eit høgt og verdifullt biologisk mangfald på øya. Det høge artsmangfaldet inkluderer sjeldne og sårbare artar, særleg (Jordal, 2005). Det går i dag om lag 35 gammalnorsk sau på heilårsbeite på øya i dag, og dette er eit beitetrykk ein har kome fram til gjennom nokre år med erfaring. Saueflokken ligg på mellom dyr på sommarstid. Beitetrykket på Seterøya er vurdert som berekraftig og godt tilpassa produksjonsgrunnlaget på øya. Årsaka til at det er eit høveleg beitetrykk på Seterøya, er gode vekslingar mellom kystlynghei og engdominerte areal, i tillegg til god tilgang til fjøre. Vegetasjonen ser velskjøtta ut, med liten grad av gjengroing. Seterøya vart busett i perioden etter utskiftinga i Før denne tid, var Seterøya ein del av utmarka til Sandøy-gardane. Det har vore kontinuerleg beite på øya langt bakover i tid, med ein periode på 90- talet med noko svakt beitetrykk. Dette blei endra då det kom gammalnorsk sau på øya i 2002 i heilårsdrift, og som i dag er drive økologisk. 5

6 Kart 1: Kartet over Seterøya syner utbreiinga av naturtypen kystlynghei (P. Thorvaldsen 2016). 2.2 Driftsbeskrivelse Driftsbeskrivelsen utarbeides av grunneier/bruker. Den beskriver dagens bruk og status på lokaliteten. Veiledning finnes i kapittel 10. Opplysningene vil bli publisert i naturbase sammen med skjøtselsplanen og den naturfaglige beskrivelsen av lokaliteten. Dato for utarbeiding av driftsbeskrivelse: Beskriv dagens beite (ev. tegn inn på kart): Seterøya er sett saman av fleire naturtypar, og skapar difor gode vekslingar mellom kystlynghei og engvegetasjon. Dyra går fritt på øya, og disponerer heile arealet, inkludert strandsona. Det går om lag 35 overvintrande dyr på Seterøya, 32 søyer og 3 vêrar. På sommarstid etter lemming, aukar flokken til mellom 75 og 85 dyr. Beitetrykket på Seterøya er vurdert som berekraftig og godt tilpassa produksjonsgrunnlaget på øya, sjølv om det stadvis er noko høgt. Dyra er i godt hald, og naturtypen kystlynghei vert godt ivaretatt. Frå 2008 og fram til dags dato har ein hatt økologisk drift godkjent av Debio. 6

7 Hvor mange dyr beiter på de ulike beiteområdene: Øya vert beita i si heilheit, utan delingsgjerder. Det samla arealet på øya er om lag 330 daa, og av dette arealet er 196 daa kartlagt til kystlynghei, 62 daa engareal (fulldyrka jord). Resten av arealet fordeler seg på myr, strandberg og noko strandeng. Arealet inkluderer Sørhaugen, som dyra når ved fjøre sjø. Beitetrykket på Seterøya er på vintertid om lag 7.5 daa per sau fordelt på 6 daa kystlynghei og 3 daa engvegetasjon. Seterøya er ei produktiv øy, og dei gode vekslingane mellom kystlynghei og engareal er ei viktig årsak til dette. Beskriv nåværende opplegg for sviing (Hva har du svidd, når ble det svidd, ev. tegn inn på kart): Det er i dag ikkje praktisert lyngsviing på Seterøya, men ein kjenner at det var vanleg med lyngsviing på øyene i Sandøy kommune tidlegare (førre generasjon). Har du gjort andre skjøtselstiltak enn beiting og sviing: Nei. Vet du hvordan området har vært skjøttet tidligere (beiting, lyngslått, sviing eller annet)? Det er grunn til å tru at landbruket på øyane i Sandøy kommune går langt attende i tid. Ein veit at det vart praktisert øysetring på øyane Seterøya, Gåsøya og Finnøya, der ein mellom anna hadde mjølkekyr. Før utskiftinga i 1864 var Seterøya felles utmark for Sandøy-gardane. Seterøya vart busett i 1864, og i 1865 var det registrert 16 fastbuande på øya. Dette talet hadde auka til 36 personar i år Det er både fullfurka- og overflatedyrka jord på Seterøya, og dette arealet ligg i hovudsak rundt husa på øya. Seterøya vart fråflytta i Frå 1996 og fram til 2001 var det langhala sau på øya på sommarbeite. Frå 2002 og fram til i dag har det gått gammalnorsk sau på heilårsbeite på øya. Er det noe med dagens skjøtsel (antall dyr, kvalitet på beiteområdene) du mener bør endres? Beitetrykket på Seterøya er vurdert som berekraftig og godt tilpassa produksjonsgrunnlaget på øya. Talet på 35 overvintrande dyr har ein kome fram til gjennom årelang tilpassing og vurdering, og er også godkjent av Mattilsynet. Beitetrykket held både kystlyngheia og engareala i god hevd, samstundes som dyra sjølve er i godt hald, og gjennomsnittleg lammetal ligg på om lag 1,4 lam per søye. Systematisk veging av dyr over tid, gjer at ein har eit godt vurderingsgrunnlag i forhold til tilpassing av beitetrykket på øya. Må skjøtselen tilpasses spesielle verdier i området (sjeldne arter, problemarter, kulturminner, vern etc.)? Seterøya har eit høgt tal artar, inkludert både raudlista og sårbare artar. Dei raudlista artane er beitemarkssopp, der nettopp beiting må til for at artane skal vere på øya. Det er difor svært ønskeleg at beitebruken held fram. Det er ikkje registrert kulturminne på Seterøya på kulturminnesok.no. Det er heller ikkje rapportert om interessekonfliktar i forhold til hekkande fugl og skjøtsel på øya (pers. med A.O. Folkestad, oktober 2016). Beskriv rutiner for tilsyn og sanking: Det er gode rutinar for tilsyn og sanking på Seterøya, skildra i Villsaulaget sin eigen driftsplan. Sauen på øya har jamt tilsyn ein dag i veka gjennom heile året. Tilsynsfrekvensen aukar i lemminga, og då gjerne så hyppig som det let seg gjere. Lemminga skjer frå mars og utover våren. 7

8 Ved tilsyn vert både dyr og beite vurdert. Så langt det let seg gjere vert dyra talde, og dyra sin åtferd vert observert. Det vert følgt med på om enkeltdyr ikkje følgjer flokken, og om det er stor aktivitet blant rovfugl/åtselfugl i området. Under lemminga vert tilsynet auka, og det vert sett etter dyr med lemmingsvanskar og tilstand på lam som har kome til (evt kadaver). Det er likevel også eit fokus på at dyra ikkje skal forstyrrast meir enn nødvendig i denne perioden. Sauene vert samla to gongar i løpet av året, først i månadsskiftet juni/juli, og så i månadsskiftet september/oktober. Sankinga vert gjort med hund, i samarbeid med Kjell Paulsen og Mork Utegangar. Om våren vert sauene samla for merking, klipping og snyltarbehandling. Sauen får både behandling mot innvortes snyltarar og for flått. Om hausten vert alle dyra vegne, og dei av dyra som skal vere att på vinterbeite vert snyltarbehandla på ny. Dyr som skal slaktast vert sortert ut, og tatt med tilbake til Harøya. Her går dyra på innmarksbeite fram til slaktedato (nokre dagar etter sanking). Beskriv tilgang til ly på beite: Det er fleire naturlege le for dyra i terrenget på øya, og ved husa. Beskriv rutiner for eventuell nødfôring og plassering av fôrplass: Villsaulaget har rikeleg med tilgang på grovfôr på Harøya dersom det vert naudsynt med nødfôring, i tillegg blir noko tørrhøy lagra i eit nytt naust på øya. Frå Villsaulaget starta opp i 2002 har det berre vore nødfôra ein gong. Oftast klarer dyra seg godt med beiteressursane på øya, i tillegg til tang og tare i fjøra. Vurderingar av beitet vert gjort gjennom heile året, og tiltak kan raskt settast inn dersom dette må til. Ved nødfôring vert dya fôra der dei oppheld seg. Beskriv vanntilgang til dyra på beite: Det er fleire stadar med naturleg vasstilgang til sauene på øya, både frå grunnvatn og frå myrområder. Vert det ekstra tørre periodar, kan sauene få drikke i drikkekar som kan tappast direkte på Seterøya frå vatn lagt til øya ved sjøkabel. I kritiske periodar vert tilsynet gjort hyppigare. Relevante tillatelser fra Mattilsynet (for eksempel dispensasjon til «utegang uten tjenlig oppholdsrom»): Området har godkjent søknad om dispensasjon til utegang fra Mattilsynet. Driften gjennom året legg til aktiviteter: Sankingane av sau skjer ved det nybygde naustet på austsida av øya, der det er sett opp permanente innhegningar. Ledegjerder fører dyra inn i innhegningane. Sankinga skjer ved hjelp av gjetarhundar i samarbeid med Kjell Paulsen og Mork Utegangar. Vaksne dyr vert klipte eller nappa før parasittbehandling om sommaren. Helse, hald og jur vert vurderte på sommarsankinga, og avvik vert noterte (informasjon til slakting om hausten). Dersom det er behov for behandling eller avliving, vert dyra tatt med tilbake til Harøya. Under sankinga om hausten vert dyra sorterte, og dei som skal sleppast ut på beite, får ny parasittbehandling. Dersom det vert registrert dyr med skadar, merknader på jur, negativ vektutvikling eller dårleg hald, vert desse dyra tatt ut. Det vert vektlagt at dyr som skal gå vidare i flokken er gode og karakteristiske dyr av gammalnorsk sau, med eigenskapar ein vil ta vare på. 8

9 Dyr som skal slaktast vert transportert til Finnøya med spesialbygd båt, eigna for dyretransport. Alle øyremerker vert kontrollerte både sommar og haust. Har dere ønsker eller mål for de neste 3-5 år som det skal tas hensyn til? Det er eit ønskje at drifta kan vere slik ho er i dag også dei neste fem åra, med det same beitetrykket (35 overvintrande dyr). Andre kommentarer: 9

10 3. Skjøtsel av Seterøya beskrivelse av planlagte tiltak 3.1 Generelt om skjøtsel av kystlynghei Kystlyngheiene er skapt ved rydding av skog, lyngsviing, beiting og lyngslått. De har utviklet seg gjennom gjensidig påvirkning mellom lynghei og beiting, først og fremst med gammelnorsk sau, men også med geit og sommerbeiting med storfe. Helårsbeite med gammelnorsk sau ansees som den viktigste driftsmåten for å ta vare på kystlynghei. Ved innsiktsfull drift kan en også skjøtte kystlynghei ved beiting med spælsau, norsk kvit sau eller andre saueraser fra tidlig vår til sein høst, og tidvis vinterbeiting kombinert med tilleggsfôring når forholdene tilsier det. Storfe som kviger, sinkyr (kyr i tørrperioden), ammekyr med kalv samt kastrater kan beite i kystlynghei om sommeren når det inngår strandeng eller andre arealer med gras- og halvgras i tilstrekkelig omfang i beiteområdet som helhet. 3.2 Beiting og dyrehold i kystlynghei Beiting er viktig for ivaretakelsen av kystlyngheiene, og i snøfattige og vintermilde kyststrøk med kystlynghei finner man former for utegangerdrift. Hold av dyr, uansett driftsform, krever at man følger tilhørende regelverk, se Utegangerdrift er omtalt spesifikt flere steder i regelverket, med både egne tilpasninger og med dispensasjoner fra hovedregelverket mot at enkelte vilkår holdes. Av viktige regelverk å sette seg inn i, kan man trekke frem: «Lov om dyrevelferd» (Dyrevernlova), «Forskrift om velferd for småfe», «Forskrift om velferd for produksjonsdyr», «Forskrift om merking, registrering og rapportering av småfe» og «Forskrift om bekjempelse av dyresjukdommer». Dispensasjon om «utegang uten tjenlig oppholdsrom» krever tillatelse fra Mattilsynet. For å kunne tilpasse dyretallet til beitegrunnlaget, må beitegrunnlaget vurderes. Beitegrunnlaget påvirkes av variasjoner i både naturforhold og hevd, og må derfor vurderes for hvert enkelt beite. Ofte inngår det flere naturtyper i det samlede kystlandskapet som beites, noe som også bør tas inn i den totale vurderingen av dyretallet. Dette kan være strandenger som er gode vår- og sommerbeiter, eller myr som kan ha viktige halvgress og starr utover høst og vinter. Kystlynghei i god hevd utgjør gode beiter, og inneholder helst vekslinger av røsslyng i både pionerfase, byggefase og moden fase. Dette gjør at beitedyrene kan veksle mellom røsslyngplanter av ulik alder og høyde. Beitekvaliteten til røsslyngen varier med alder, og særlig gammel, forvêdet og skadet røsslyng forringer beitene mye. En del kystlyngheier finnes i vekslinger med mye bart berg, mens andre lyngheier danner tette tepper hvor røsslyngen har et høyt dekke. Både dekning og kvalitet på røsslyng tas med i beregningen av dyretall per arealenhet. 10

11 I «Forskriften om velferd for småfe», omtales utegangerdrift spesielt, og i 18 «Unntak fra kravet om tjenlig oppholdsrom utedrift», kan oppsummeres i følgende viktige punkt: 1) Dyretallet skal tilpasses beitegrunnlaget. 2) Eier eller annen med ansvar for dyrene skal ha mulighet til raskt å skaffe tilstrekkelig og egnet fôr i tilfelle situasjoner der beitet ikke gir tilstrekkelig næring. 3) Det skal etableres fôringsplass som gjør det mulig å fôre dyrene på en god måte. 4) Terreng og vegetasjon skal gi tilstrekkelig ly, og dyrene skal ha beskyttende ullfell i kalde årstider. 5) Det skal etableres innhengning som gjør det mulig å samle dyrene. 6) Dyrene skal samles når det er nødvendig av dyrevernmessige hensyn, og minimum vår og høst for kontroll, merking, napping og klipping av ull, nødvendig parasittbehandling, o.l. 7) Paring skal skje slik at lamming og kjeing kan forekomme når beite- og klimaforhold er gunstige. 8) Tilsynet skal intensiveres før og under lamming. Gode vinterbeiter er nødvendig for et godt dyrehold. Nøkkelarten røsslyng inngår i beitegrunnlaget gjennom hele året, men er viktigst utover høsten og vinteren, da omfanget av andre beiteplanter reduseres. Selv om røsslyng er den viktigste vinterbeiteplanta, er tilgang på starr og gras som dyra finner innimellom lyngen betydningsfull for det samlede næringsopptaket om vinteren. Småfe på utmarksbeite skal etter regelverket ha tilsyn minst en gang per uke i områder uten særskilt risiko. Ved mistanke om økt fare må tilsynet intensiveres slik at forhold som kan medføre dårlig velferd, syke, skadde og avmagrede dyr, oppdages så tidlig som råd er. Det er en forutsetning at beitelokalitetene gir muligheter for å komme til med nødfôr, også i perioder med dårlig vær. Beitene må ha tilstrekkelig ferskvannstilgang gjennom hele året. Det må planlegges løsninger for mulig vannmangel, både sommer som vinter. Gammelnorsk sau og andre husdyrslag Gammelnorsk sau (ofte kalt villsau) er mye brukt i utegangerdrift i kystlynghei, ettersom det er en hardfør, lett sau som er tilpasset helårsbeiting hvor det er vilkår for det. Under de riktige kombinasjoner av milde vintre, tilstrekkelig med areal og velskjøttede kystlyngheier, greier gimrer og voksne sauer av gammelnorsk sau seg vanligvis tilfredsstillende gjennom vinteren. Paring skal skje slik at lamming om våren ikke starter før beitegraset er kommet i vekst slik at sauene finner næringsrikt fôr til produksjon av melk. Kommer det tungt snøfall som blir liggende, og som gjør det vanskelig for sauene å få tak i tilstrekkelig fôr, må en straks sette inn tiltak med tilleggsfôring og om nødvendig hente dyrene i hus og/eller innhegning med ly for nødvendig oppfølging. Innholdet av protein i beiteplantene gjennom vinteren er gjerne noe knapt. Gammelnorsk sau kan i noen grad tære litt på kroppsreserver gjennom vinteren. Dyrene må da ha fått bygd opp kroppsreserver gjennom sommer, høst og førjulsvinter. Gammalnorsk sau er godt tilpassa beiting i kystlynghei. 11

12 Dersom lammene fra sau i kystlynghei ikke har nådd tilfredsstillende slaktevekt, kjøttsetting og fettinnhold ved tidspunktet for høstslakting må man gjøre tilpasninger. Disse lammene som ikke er slaktemodne må da overvintres på en måte som sikrer tilstrekkelig fôrtilgang og god dyrevelferd. Små sauelam må ikke gå sammen med vær slik at de kan bli paret, da drektighet krever svært mye og setter individet tilbake i utvikling, og kan være i strid med kravet om godt dyrehold. Produksjonsmessig er det heller ikke noen god løsning at utegangersau lammer årsgamle, da en lett kan komme inn i en vond sirkel med seinere lamming og dermed små lam om høsten. Vanlig norsk kvit sau og andre norske langhalete raser med regional utvikling og tilpassing (steigar, cheviot, ryggja), spælsau og eventuelt andre saueraser kan også beite i kystlynghei lenge utover høsten der det er vilkår for det, og i deler av vinteren når det blir kombinert med innefôring som sikrer dyra tilstrekkelig med energi og protein. Driftsmåten som kombinerer utegangerdrift og innefôring er lite brukt i dag sammenlignet med tidligere, men er fortsatt i bruk m.a. i området ved Lindesnes i Vest- Agder, Rogaland, Hordaland og enkelte steder videre nordover langs kysten. Beiting med de langhala sauerasene eller spælsau i kystlynghei gjennom sommeren vil ofte gi mindre tilvekst på lamma enn annet utmarks- eller fjellbeite. Mengdeinnslaget av gras og urter er viktig, det gjelder å få en god start på tilveksten hos lamma fra våren av, og at tilveksten ikke stagnerer og blir for lav når en kommer utover sommeren og seinsommeren. Ved større innslag av strandeng i tilknyting til kystlynghei, kan beitet være tilfredsstillende som sommerbeite både til tyngre saueraser og stedvis til storfe (sinkyr, kviger, kastrater, ammekyr). Naturtypen strandeng er det generelt mer av på deler av Trøndelagskysten og særlig i Nordland (Helgelandskysten) enn hva som er tilfelle på Vestlandet. 3.3 Lyngsviing Lyngsviing er avgjørende både for opprettholdelse av ønsket artsinnhold i lyngheiene og det biologiske mangfoldet, og for sikring av godt og tilstrekkelig beitegrunnlag. Det er derfor viktig å planlegge lyngsviingen for flere år framover slik at man til enhver tid har den mosaikk av grasarealer og lyngarealer av forskjellig alder som er ønskelig. Ved planleggingen av avsviingen må man også ta hensyn til spesielle verdier knyttet til området, slik som fugl, kulturminner, landskapsestetikk og eventuelle erosjonsproblemer. Det er viktig å orientere seg om hvilke verdier som finnes i området gjennom f. eks Lyngsviing er ei vanleg skjøtselsform i kystlynghei. forvaltningsorgan som kommunen, fylkeskommunen, Fylkesmannen eller Miljødirektoratet/Statens Naturoppsyn, og tilpasse den planlagte skjøtselen til disse verdiene. Når det gjelder lyngsviing, er de generelle rådene at avsviingsflatene ikke skal være for store. Med store avsviingsområder minker det biologiske mangfoldet og sauen får vanskeligere for å finne godt fôr i tilstrekkelige mengder til enhver tid. For lammenes tilvekst er det spesielt viktig at det finnes lett 12

13 tilgjengelige grasarealer fra våren og utover sommeren. Lyngsviingsarbeidet blir imidlertid mer arbeidskrevende når avsviingsarealene er små så det gjelder å finne en passe balanse. I denne sammenheng er det viktig å kunne vurdere og bestemme hvor lang tid det skal gå mellom hver gang man svir av samme område dvs. hvilken rotasjonsperiode lyngheivegetasjonen skal ha. Utviklingen av røsslyngplanten går gjennom flere faser, fra pionerfase til byggefase og videre til moden fase. Fôrproduksjonen er høyest i tidlig byggefase. Når lyngen begynner å bli gammel ( moden ) dvs. vanligvis når den har blitt cm høy, brenner man på nytt. Hvor lang tid det tar varierer med klima, lokale vokseforhold og beitetrykk, men man regner med 8-20 år. Siden utviklingen av røsslyngen kan variere så mye er det viktig at man lager individuelle skjøtselsplaner som tar hensyn både til røsslyngens evne til å regenerere, røsslyngens tilveksthastighet og en vurdering av problemarter som kan komme inn etter sviing. Eksempler på problemarter er einstape, sitkagran, rynkerose og tistler. Selve avsviingsarbeidet må også planlegges nøye med hensyn til hvor ilden skal starte og avsluttes. Myrog vannkanter kan være naturlige avslutningslinjer, men det hender at man må lage branngater (5-6 m) for å sikre en god avslutning. Man må sørge for å ha brannslokkingsutstyr tilgjengelig og man må varsle brannvesenet på forhånd. Naboer bør også varsles. Det er viktig å være mange nok for å sikre at man kan styre brannen. Brenning må bare gjennomføres under gunstige værforhold og med tele eller fuktig jord, dvs. i perioden fra sein høst til tidlig vår. Hvis man ikke selv har erfaring med lyngsviing, bør man få hjelp fra noen med erfaring, i hvert fall første gangen. 3.4 Restaurering av kystlynghei I gammel lynghei dvs. lynghei som ikke har vært brent på lenge, kan det være et kraftig oppslag av busker og trær. Hvis lyngheia skal tas i bruk igjen bør dette ryddes før man brenner på nytt. Noe bjørk, rogn og ulike vierarter bør imidlertid settes igjen fordi det kan være viktig tilskuddsfôr for sauen. I gammel lynghei er det mer mose og lav i bunnsjiktet enn i lynghei som har vært i kontinuerlig drift. Det kan forårsake seinere regenerering av vegetasjonen etter sviing. I tillegg kan gammel lyng ha vanskeligere for å sette rotskudd, noe som også forsinker regenereringen. Selv om regenereringen i gammel røsslyng går seint etter første sviing, kan det gå raskere ved ny sviing. Det beste resultatet oppnås imidlertid i områder som ikke er for gjengrodde. 3.5 Mål for skjøtsel på Seterøya Utarbeides av fagkyndig kartlegger. Veiledning finnes i kapittel 10. SKJØTSELSPLAN Dato utarbeiding av skjøtselsplan: Dato befaring: Dato samtale med grunneier/bruker: Utformet av: Liv Guri Velle og Pål Thorvaldsen Firma: Møreforsking Ålesund AS og NIBIO 13

14 UTM sone: UTM33 Nord: N Øst: Ø Gnr./Bnr.: 3/10, 3/11, 3/26 (sauen beiter heile øya) Areal (nåværende): 196 daa (kystlynghei) av total 330 daa øy Areal (etter evt. restaurering): Ingen restaurering planlagt Del av verneområde: Hvilket vern: Nei Finnes det særskilte skjøtselshensyn i området, hvilke: Det er registrert beitemarkssopp som står på raudlista. Desse artane er i hovudsak å finne i dei engdominerte areala på øya, og er avhengige av beitedyr for å vere på Seterøya. Det er ikkje registrert kulturminne på øya i kulturminnesøk.no. Det er ikkje opplyst om særskilde omsyn til fugl i skjøtselen på øya (pers. med A.O. Folkestad, oktober 2016). MÅL Hovedmål for lokaliteten: Hovudmålet med skjøtselen av kystlyngheia på Seterøya er å ivareta ein trua naturtype, med tilhøyrande artsmangfald og økologiske verdiar, og å legge til rette for gode vilkår for hald av gammalnorsk sau og produksjon av mat. Konkrete delmål: Legge til rette for eit berekraftig og stabilt beitetrykk som kan utøvast over tid, der den truga naturtypen kystlynghei vert godt ivaretatt. Sikre framhald av høgt biologisk mangfald ved hjelp av kontinuerleg beiting på øya. Sjå til at svartelista artar (sitkagran) ikkje får spreie seg. Sikre eit godt dyrehald med god avkasting i forhold til husdyrslag og driftsform. Ev. spesifikke mål for delområde(r): Tilstandsmål arter: Røsslyngen i kystlyngheia på Seterøya er i moden fase, jf. lyngheisyklusen. Det har kome inn ein del einer i vegetasjonsdekket, og i tillegg har det fått etablert seg noko mattedannande mose i botnsjiktet. Likevel er røsslyngen både tett og robust. Dette er nok eit resultat av godt beite gjennom heile året. Lyngsviing vil på sikt vere nødvendig for å få erstatta gammal lyng med yngre og meir vital lyng. Dette er likevel ikkje naudsynt innanfor inneverande skjøtselsperiode. Det høge artsmangfaldet på Seterøya skuldast vekslingar mellom fleire naturtypar, og beitemarkssoppen som er i engdominert vegetasjon er viktig å ivareta gjennom framhald av beiting. Det er viktig at det ikkje vert gjødsla med kunstgjødsel eller sprøyter med ugrasmiddel. Ettersom drifta på Seterøya er økologisk og Debio-godkjent, er ikkje dette ein trugsel i dag. Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: 14

15 Det finns nokon enkeltindivid av sitkagran på øya, som er ein svartelista art som ein ikkje ønskjer skal spreie seg inn i kystlyngheia. Sitkagrana på Seterøya ber kongler, og ein skal vere merksam på frøspreiinga frå desse individa i åra som kjem. Frøa har særleg lett for å etablere seg på mark med forstyrring, inkludert områder med graving, køyre- eller trakkskade. Ved å fjerne trea, fjernar ein også den direkte frøkjelda på øya. Det er observert myrtistel og vegtistel på Seterøya. Dette er toårige tistlar som spreiar seg lett, og som kan bli problemartar på beite. Artene har høg frøproduksjon, men er relativt enkle å fjerne manuelt ved hjelp av hakke. Einstape, som ofte kan vere ein problemart på sviflater etter lyngsviing, er ikkje registrert på øya. Dette forenklar lyngsviinga som skjøtselsform når dette vert aktuelt. 3.6 Planlagte skjøtselstiltak på Seterøya Utarbeides av fagkyndig kartlegger. Veiledning finnes i kapittel Beiterelaterte tiltak Beskrivelse av planlagte skjøtselstiltak, beiting: Beitetrykk: Dagens beitetrykk er om lag 35 overvintande dyr på Seterøya, og med ei auke til om lag dyr i sommarhalvåret og fram mot slakting om hausten. Dyra disponerer heile øya på 330 daa, derav 196 daa kystlynghei (areal teikna ut frå flyfoto av P. Thorvaldsen på oppdrag av Miljødirektoratet i 2015). Det øvrige beitearealet består av 62 daa tidlegare innmark, og eit resterande areal som fordeler seg på myr, strandeng og strandberg. Beitetrykket er vurdert til å vere berekraftig og bra, både med omtanke på dyrevelferd og ivaretaking av naturtypen kystlynghei. Det er også viktig at andre naturtypar på Seterøya vert godt tatt vare på (engdominerte areal), då desse er viktige habitat for sjeldne og sårbare artar. Vedlikehald av gjerder og samlingskve: Det er sett opp gode gjerder og samlingskve for sanking av sau. Dette er viktig at desse vert halde ved like, då dei er naudsynte for drifta. KOSTNADSOVERSIKT Prioritering (år) Antall daa og kostnad per daa Tiltak beiting og tilrettelegging for beiting: Kontroll (år) Framhald av helårsbeiting Årleg 15

16 Utstyrsbehov knyttet til beiting og tilrettelegging for beiting: Det vil vere behov for normalt vedlikehald av samlingskve med tilhøyrande gjerder Planer for sviing Beskrivelse av planlagte skjøtselstiltak med sviing: Generelt sett er lyngsviing eit viktig verkemiddel for å fornye gammal kystlyngheivegetasjon. Røsslyngen på Seterøya er i dag i moden fase, men likevel i god hevd. Dette skuldast at lyngen er godt beita. Det vil på sikt likevel vere nødvendig at lyngheia vert svidd, for å få fram ung og meir vital lyng. Lyngsviing fornyar kystlyngheia som beite på ein god måte, og beiting kan på sikt ikkje erstatte effekten sviing har på lyngheia heilt. Medan beiting kan halde lyngheia i god hevd lenge, slik som på Seterøya, har sviing nokre eigenskapar som beitinga ikkje har. Mellom anna vil sviing skape vekslingar mellom lynghei i ulike aldrar og dermed strukturar, redusere omfanget av nokre gjengroingsartar som einer og krekling, og redusere omfanget av mattedannande lag av mosar. Ettersom lyngen er i såpass god hevd i dag, vert det ikkje planlagt lyngsviing på inneverande skjøtselperiode, men dette må vurderast innanfor neste skjøtselsperiode. KOSTNADSOVERSIKT Prioritering (år) Antall daa og kostnad per daa Tiltak sviing: Ingen prioritering på inneverande skjøtselperiode Kontroll (år) Utstyrsbehov knyttet til sviing: Det er ikkje behov for utstyr til sviing på inneverande skjøtselsperiode. Men når ein skal svi for første gong, vil det vere behov for fagleg hjelp til dette. Då bør ein søke om tilskot til opplæring og fagleg hjelp Planlagte restaureringstiltak Beskrivelse av planlagte restaureringstiltak: Det er ikkje observert frøspirar av sitkagran i kystlyngheia, men øya har tre som produserer frø. Det høge beitetrykket forhindrar nok frøspirar i å etablere seg. 16

17 Det har etablert seg myr- og vegtistel på øya. Dette er toårige artar med høg frøproduksjon, og som forringar beite. Artane kan reduserast i omfang bed å fjerne bladrosettar like under jordoverflata ved hjelp av ei hakke eller ein spade vår eller haust (Norsk Landbruksrådgiving 2012). Rotsystemet er ikkje så djupt, og planta tørker lett ut og dør når rosetten vert fjerna. Ved slått eller beitepussing, kan det være behov for gjentakande slått, då desse tistlane lett dannar sideskot som blomstrar seinare på sommaren. Tistlane blomstrar mellom juni-september, og medan myrtistelen produserer opp mot 7000 frø per plante, produserer vegtistelen frø (Rostad og Randby 2010). Myrtistel liker seg best på fuktig mark, mens vegtistel liker seg betre på litt tørrare mark. Det er dessutan viktig å klippe av og fjerne stilken medan planten blomstrar slik at ein unngår at den får spreidd frø og på sikt tek overhand. KOSTNADSOVERSIKT Prioritering (år) Antall daa og kostnad per daa Spesifikke restaureringstiltak: Kontroll (år) Fjerne bladrosett og eventuelt stilk hjå tistel Årleg 5 timar kvar vår eller haust Utstyrsbehov knyttet til rydding/slått/fjerning av problemarter: Hakke/spade Andre planlagte skjøtselstiltak ANDRE AKTUELLE SKJØTSELSTILTAK Beskrivelse av andre tiltak, ut over restaurering, sviing og beiting. KOSTNADSOVERSIKT Prioritering (år) Antall daa og kostnad per daa Tiltak: Kontroll (år) UTSTYRSBEHOV Annet: 17

18 3.7 Oppfølging av skjøtselsplanen Utarbeides av fagkyndig kartlegger. Veiledning finnes i kapittel 10. OPPFØLGING Skjøtselsplanen skal evalueres innen x år: Det vert anbefalt at skjøtselsplanen vert evaluert etter 5 år. Behov for registrering av spesifikke naturtyper og/eller artsgrupper: Ettersom det er eit høgt tal med sjeldne og raudlista beitemarkssopp på øya, bør ein vurdere oppfølging og tilstandsvurdering av desse artane. Nylig gjennomførte eller påbegynte tiltak som er finansiert: Nei ANSVAR Person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen: Harnesmyr Gard DA ved Ann Eli Harnes 4. Mer informasjon For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: Annen aktuell litteratur: Buer, H Villsauboka. Selja Forlag, Florø. Haaland, S Fem tusen år med flammer; det europeiske lyngheilandskapet. Vigmostad & Bjørke. Halvorsen, R., Bryn, A., Erikstad, L. & Lindgaard, A Natur i Norge - NiN. Artsdatabanken, Trondheim ( Halvorsen, R., medarbeidere og samarbeidspartnere, NiN typeinndeling og beskrivelsessystem for natursystemnivået. Natur i Norge, Artikkel 3 (versjon 2.0.3): (Artsdatabanken, Trondheim; Kaland, P.E. & Vandvik, V Kystlynghei. S i: Framstad, E. & Lid, I.B. (red.) Jordbrukets kulturlandskap, Universitetsforlaget, Oslo. Moen, A Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Nilsen, L.S. (red.) Naturen. Populærvitenskapelig tidsskrift : Spesialnummer om kystlynghei i Norge. Norderhaug, A. & Johansen L Kulturmark og boreal hei I: Lindgaard, A. og Henriksen, S. (red.) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. 18

19 5. Detaljert beskrivelse av naturtypene på lokaliteten. En egen beskrivelse for hver naturtype som inngår i drifta. Her kan det legges inn en eller flere beskrivelser. Utarbeides av fagkyndig kartlegger. Veiledning finnes i kapittel 10. SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten: Kommune: Seterøya (Seterøya i Naturbase) Sandøy ID i naturbase: BN Registrert i felt av: J.B. Jordal 2003 (botanisk inventering) L.G. Velle 2016 (befaring) Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): J.B. Jordal Kartlegging av naturtypar i Sandøy kommune. Ressurssenteret i Tingvoll, rapport nr s. Områdenr.: Dato: Skjøtselsavtale: Ja Inngått år: 2016 Utløper år: 2021 Jordal, J.B & Gaarder, G Biologiske undersøkelser i kulturlandskapet i Møre og Romsdal i Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Landbruksavd. Rapport nr s. Hovednaturtype (% andel fordeling): Kystlynghei (60 %) Tilleggsnaturtyper/mosaikk (% andel fordeling): Myr (5 %) Strandeng (10 %) Strandberg (5 %) Grunntyper etter NiN, M1:5000 (% andel fordeling): Kystlyngheia er vekslinger av tørre og fuktige varianter av kalkfattige kystlyngheier (T34-C-2). (Fulldyrka/overflatedyrka jord 20%) Verdi (A, B, C): Gitt verdi A (2005). Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.): Foto fra oktober 2016 ligg vedlagt i skjøtselsplanen. Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): Skogplanting (P1Sp), Utbygging av arealer (P1Obb, P1Obv, P1Obk), Oppdyrking (P1Oo), Grøfting og drenering (P1Od), Torvbryting (P1Ot), mudring, dumping og utfylling i strandsonen (inkludert moloer, veibygging og havneanlegg) (P1Mm) 19

20 Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m x God x Slått m Svak Beite x Tørr lynghei: Røsslyngutforming Ingen Pløying (H1a) og fuktig >100 m Gjengrodd Gjødsling lynghei: røsslyng-blokkebærutforming Dårlig Lauving Torvtekt x (H3a). Brenning Park/hagestell OMRÅDEBESKRIVELSE (For naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning: Seterøya blei kartlagt av J.B. Jordal i 2003 i forbindelse med kartleggingar av naturtypar i Sandøy kommune, publisert i rapportform i 2005 (Jordal, 2005). I tillegg har det blitt utført biologiske undersøkingar av J.B. Jordal og G. Gaarder i 1997 (Jordal & Gaarder 1997). Arealet av naturtypen kystlynghei har blitt definert av P. Thorvaldsen for Miljødirektoratet i I forbindelse med utarbeiding av skjøtselsplan for kystlyngheia på Gåsøya, blei øya besøkt av L.G. Velle i oktober Beliggenhet og naturgrunnlag: Seterøya er ei flat øy på 330 dekar med fleire fråflytta gardar og bustadhus. Eit eldre namn på øya er Purka. Det samla arealet på naturtypen kystlyngheia er anslått frå flyfoto til å vere 196 daa. Ved gardane er det mindre areal med fulldyrka og overflatedyrka mark, men her er også areal med strandeng, strandberg og myr. Dei grasdominerte areala er ein viktig del av heilårsbeitet til gammalnorsk sau, saman med den røsslyngdominerte kystlyngheia. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Kystlyngheia på Seterøya er kalkfattig kystlynghei (NiN: T34-C-2), med vekslingar mellom tørre utformingar på høgdedrag, til fuktige utformingar på flatene og i avgrensingane mot myr (utformingane H1a og H3a i Fremstad 1997). I tillegg til kystlynghei er det registrert semi-naturleg eng (NiN: T-32), som etter Fremstad (1997) har utformingane: frisk fattigeng (G4), fuktig fattigeng (G1) og innmark med attgroande sølvbunkeeng (G3). I tillegg er det registrert strandeng (NiN: T-12) og semi-naturleg standeng (NiN: T-33). Artsmangfold: Det vart funne 73 planteartar, av desse 20 naturengplanter under inventering i Dette er ganske høge tal for denne regionen. Av artar kan det nemnast dvergsmyle, grøftesoleie, havstorr, kornstorr og kystmaure. Det vart i 1996 funne 28 artar av beitemarkssopp (48 poeng, 15 vokssopp-artar). Av desse var det 4 raudlisteartar i kategori DC omsynskrevande og ein i kategori V - sårbar. På beita strandeng vart det funne gul småfingersopp (Clavulinopsis corniculata), tre jordtungeartar, og russelærvokssopp 20

21 (Hygrocybe russocoriacea). Elles vart det funne mjølraudskivesopp (Entoloma prunuloides), rombespora raudskivesopp (Entoloma rhombisporum), lutvokssopp (Hygrocybe nitrata) og gul slimvokssopp (Hygrocybe vitellina) (V). Den siste er sårbar på raudlista og er rekna som ein reint oseanisk soppart (Jordal & Gaarder 2002). Lutvokssopp er sjeldan på kysten. Bruk, tilstand og påvirkning: Før utskiftinga frå var øya felles utmark for Sandøy-gardane og blei nytta til sommarbeite og seterbruk (Gåsøya, Finnøya og Seterøya var beite for kyr og hestar ifølgje Finnøy 1983). Øya vart busett etter utskiftinga. Det var registrert 16 fastbuande i 1865 og 36 i år I 1976 flytta den siste fastbuande frå Seterøya (Huse 1996). Jorda ved gardane er dyrka, men det meste av øya er udyrka og i seinare tid berre bruka til beitemark var det siste året det gjekk langrumpsauer her, deretter opphøyrde beitinga i nokre år. I 1996 var det dårleg beitetrykk her og mykje høgt gras. I 2002 vart det starta opp heilårsdrift med gammalnorsk sau på øya. Talet sau har gradvis blitt auka på øya, og er per 2016 stabilisert med om lag 35 overvintrande sau, og mellom sau på beite frå lemming og til slakting i oktober. Kystlyngheia og store delar av den semi-naturlege enga og strandenga er no velskjøtta. Delar av sølvbunkeenga på innmarksareala er fuktig og dannar store tuer. Fremmede arter: Det er registrert nokre få enkeltindivid av sitkagran på øya, ein art som er på svartlista i Noreg, og som det ikkje er ønskeleg skal spreie seg ved hjelp av frøspirar utover i kystlyngheia. Det blei ved synfaring i 2016 ikkje registrert frøspredning av arten, men tre med kongler i. Kulturminner: Det er ikkje registrert kulturminne på Seterøya ( Skjøtsel og hensyn: Det er viktig å halde oppe heilårsbeitinga og beitetrykket i framtida. Det er viktig at framande artar ikkje får spreie seg inn i lyngheia. Del av helhetlig landskap: Kystlyngheia på Seterøya er ein del av eit heilskapleg landskap, der gammalnorsk sau på heilårsbeite har tilgang til fleire andre naturtypar (semi-naturleg strandeng, strandberg, myr og tidlegare fulldyrka og overflatedyrka mark). Landbruket på øya går nok langt attende i tid. Før utskiftinga var øya ein del av Sandøy-gardane si utmark. Det er skildra at Seterøya saman med andre øyer hadde øysetring med mjølkeproduksjon (Huse, 1996). Utskifting og busetnad skjedde i perioden , og fråflytting i Verdibegrunnelse: Området blir verdsett til A (svært viktig) på grunn av stor artsrikdom av beitemarkssopp og planter, og mange raudlisteartar, dels i høgre kategori. I tillegg er hevden no teke opp att med utegangarsau. Merknad: 21

22 6. Kilder Huse, A Uksnøy-Lyngvær-Marøy-Gåsøy-Sæterøy. 5 fråflytta øyer i Sandøy kommune. Sandøy kommune. 11 s. Finnøy, N.K Utskiftingar. Om beiterett og sanking av dun. Romsdalsmuseet Årbok. 1983: Jordal, J.B Kartlegging av naturtypar i Sandøy kommune. Ressurssenteret I Tingvoll. Rapport nr s. Jordal, J.B. & Gaarder, G Biologiske undersøkelser i kulturlandskapet i Møre og Romsdal i Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Landbruksavd. Rapport nr s. Norsk Landbruksrådgiving Myrtistel, vegtistel og krusetistel. Tiltak mot to-årige tistler. Norsk Landbruksrådgiving i Hordaland. Rostad, A.G. & Randby J Ugress i eng og beite. Fylkesmannen i Rogaland og Felleskjøpet i Rogaland og Agder. 7. Ortofoto/kart Det har under arbeidet med skjøtselsplanen ikkje blitt gjort endringar av avgrensingane av kystlyngheia som sist var revidert av P. Thorvaldsen i 2015 (dagens kart i Naturbase). 8. Bilder Bilde 1: Seterøya 7. oktober Det er både semi-naturleg eng og fulldyrka og overflatedyrka mark rundt husa på øya. I bakgrunnen ser ein kystlyngheiane. (Alle foto L.G Velle, 7. oktober 2016) 22

23 Bilde 1: Det går 35 gammalnorsk sau på vinterbeite på øya. Dette talet aukar til mellom 75 og 85 dyr på sommarstid. Gjennomsnittleg lammetal per søye er om lag 1,4. Bilde 2: Kystlyngheia er av typen kalkfattig kystlynghei (T34-C-2). Det har ikkje vore sviing dei siste åra på øya, og sjølv om røsslyngen er i moden fase, er lyngen i god hevd. Bilde 3: Røsslyngen er godt beita, og er verken buskete, høgvaksen eller tørkeskada. 23

24 Bilde 4: Det er noko byggjeaktivitet på øya. Dette har mellom anna ført til at det har kome straum og vatn på øya. Bilde 5: Det står nokre individ av den svartelista sitkagrana på øya. Det er ikkje ønskeleg at arten spreier seg i kystlyngheia, eller inn på andre viktige naturtypar på øya. Bilde 6 og 7: Det er myr- og vegtistel på Seterøya. Dette er toårige tistlar, som sprer seg lett og som kan vere ein problemart på beite. 24

25 9. Artsliste Seterøya blei kartlagt av botanikar J.B. Jordal i 2003, og publisert i rapportform i 2005 (Jordal 2005). Denne inventeringa har danna grunnlag for skildringa av Seterøya i Naturbase. Følgende arter er registrerte på øya: augnetrøst-art bjønnskjegg blokkebær blåbær blåklokke blåknapp blåkoll dvergjamne dvergsmyle einer engfiol engfrytle engkarse engkvein englodnegras engrapp engsoleie engsyre finnskjegg fjørekoll fuglevikke følblom geitsvingel grøftesoleie gulaks gåsemure hanekam havstorr heisiv hestehavre høymole hårfrytle jonsokkoll knappsiv knegras kornstorr krekling krusetistel krypsoleie kvitkløver kvitmaure kystbergknapp kystmaure kystmyrklegg lækjeveronika mjødurt myrfiol myrtistel raudkløver raudsvingel revebjølle rogn ryllsiv røsslyng skjørbuksurt skrubbær sløkje slåttestorr smalkjempe smyle småengkall småsyre stjernestorr stornesle strandkjeks sølvbunke tepperot timotei tiriltunge trådsiv tytebær vanleg arve vassarve 25

26 Følgjande soppartar er registrerte på øya (Jordal 2005). Clavulinopsis corniculata Clavulinopsis helvola Clavulinopsis laeticolor Clavulinopsis luteoalba Clitocybe vibecina cf. Cystoderma amianthinum Entoloma conferendum Entoloma elodes Entoloma minutum Entoloma papillatum cf. Entoloma pratulense cf. Entoloma prunuloides Entoloma rhombisporum Entoloma sericeum Galerina unicolor Galerina sp. Geoglossum fallax cf. Geoglossum glutinosum Geoglossum umbratile Hygrocybe ceracea Hygrocybe chlorophana Hygrocybe coccinea Hygrocybe coccineocrenata Hygrocybe conica Hygrocybe insipida Hygrocybe irrigata Hygrocybe laeta Hygrocybe nitrata Hygrocybe pratensis Hygrocybe psittacina Hygrocybe punicea Hygrocybe reidii Hygrocybe russocoriacea Hygrocybe virginea Hygrocybe vitellina Mycena filopes Mycena leptocephala Mycena leucogala Panaeolus acuminatus Psathyrella sp. Psilocybe semilanceata Rickenella fibula Stropharia albocyanea Stropharia cyanea Stropharia semiglobata 26

27 10. Veiledning til skjøtselsplanskjemaene Skjøtselsplanmalen er delt inn i ulike deler, der del 2.0, 3.5 og 3.6. fylles ut av fagkyndig kartlegger, og del 2.1. fylles ut av grunneier/bruker, eventuelt i samarbeid med fagkyndig kartlegger. Del 2 skal gi en generell beskrivelse av naturgrunnlaget innenfor lokaliteten, og en enkel beskrivelse av dagens drift. Del 3 omhandler skjøtsel av lokaliteten, og oppfølgingen av denne. Del 2 og 3 er innrettet for grunneiger/bruker og forvaltningen. Del 5 gir en beskrivelse av naturtypene som inngår i drifta, og genererer i hovedsak informasjon rettet inn mot forvaltning, inkludert søkbare egenskaper for området i naturbase. For søkbare egenskaper er det viktig at de begrepene og kodene som er oppgitt brukes (egenskaper merket med * er her obligatoriske). Områdebeskrivelse og beskrivelse av skjøtsel skal være ren tekst som ikke blir søkbar. For mer utfyllende forklaringer for beskrivelse av naturtypen kystlynghei med respektive grunntyper, se Natur i Norge (NiN) ( og for verdisetting og påvirkningsfaktorer, se DN-håndbok 13 (2. utgave 2006) ( Del 2. Om naturgrunnlaget og dagens drift på lokaliteten Denne delen skal i hovedsak fylles ut av grunneier/bruker selv, eller av fagkyndig kartlegger i samarbeid med grunneier/bruker. Delen er utformet slik at den samler viktig informasjon for grunneier/bruker, Mattilsynet og for fagkyndig kartlegger som skal utforme forslag til skjøtselsplan i dialog med grunneier/bruker del Kort områdebeskrivelse av [navn på lokaliteten] Fylles ut av fagkyndig kartlegger. Tekst: Her skal man gi en generell beskrivelse av lokalitetens naturgrunnlag, og da med vekt på hvilke naturtyper som finnes innenfor lokaliteten. Beskrivelsen er ment for grunneier/bruker, og vil ha noe overlapp med områdebeskrivelsen i kapittel 5. Figur: Lag kartutsnitt av lokaliteten. Tegn polygon for ulike naturtyper (eventuelt mosaikker mellom naturtyper) dersom dette lar seg gjøre. Annen informasjon som gjerne kan kartfestes er: sviflater (med årstall for sviing), gjerder, vannkilder, fôringsplass m.m. 2.2 Driftsbeskrivelse Denne delen fylles ut av grunneier/bruker, eventuelt i samarbeid med fagkyndig kartlegger. Dato for utarbeiding av driftsbeskrivelse: Dato for ferdigstilling av B-spesiell del Beskriv dagens beite: Lag en kort beskrivelse av hvor dyrene går på beite, og hva slags type beite dette er. Dersom dyrene flyttes rundt på ulike delområder/øyer, få frem dette, bruk gjerne kart. Dersom det inngår andre naturtyper enn kystlynghei på beitene, slik som f. eks strandeng, eller tidligere/nåværende overflatedyrket mark, nevn dette. Hvor mange dyr beiter på de ulike beiteområdene: Beskriv hvor mange dyr det er på beitet/delområdene av beitet. Dersom det er ulikt beiteantall på beitet/delområdene av beitet, nevn dette. Beskriv nåværende opplegg for sviing: Beskriv om det er tradisjon for sviing i området. Beskriv, eller tegn inn på kart hvor det har vært svidd de siste årene, inkludert størrelse på sviflatene. Noter antatt 27