Skjøtselsplan for Valsøya: Valsøyneset naturbeitemark i Bjugn kommune, Sør- Trøndelag fylke.

Transkript

1 Midt-Norge Skjøtselsplan for Valsøya: Valsøyneset naturbeitemark i Bjugn kommune, Sør- Trøndelag fylke. OVERSIKTSBILDE fra lokalitet Figur 1. Avsnitt innenfor lokaliteten, sett østover. Foto: Geir Gaarder, FIRMANAVN OG ÅRSTALL: Miljøfaglig Utredning AS, 2014 PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: Morten Wewer Melby/Geir Gaarder OPPDRAGSGIVER: Fylkesmannen i Sør-Trøndelag LITTERATURREFERANSE (for skjøtselsplanen): Melby, M. W. & Gaarder, G Skjøtselsplan for Valsøya: Valsøyneset naturbeitemark i Bjugn kommune, Sør-Trøndelag fylke. Miljøfaglig Utredning, notat s.

2 A. Generell del Naturbeitemark (Foreløpig utgave av faktaark for Naturbeitemark (Bratli 2014)). Naturbeitemark er en artsrik naturtype med høy andel habitatspesialister. Naturtypen er vidt utbredt, men artsrik, ugjødslet beitemark i god hevd er gått tilbake som følge av endringer i landbruket. Gjengroing etter opphør av bruk eller intensivert drift med gjødsling og pløying, har redusert arealet. Typen er også utsatt for nedbygging. På bakgrunn av dette er naturtypen som helhet vurdert som sårbar (VU) i Norsk rødliste for naturtyper Naturbeitemark har høy andel rødlistearter i ulike organismegrupper, særlig karplanter, beitemarksopp og insekter. Mange arter har hovedtyngden av sine forekomster innenfor denne naturtypen. Utbredelse Naturbeitemark er vidt utbredt over hele Norge fra kysten til innlandet og i alle biogeografiske soner fra boreonemoral til lavalpin sone og fra sterkt oseanisk til svakt kontinental seksjon. I dag er typen vanligst i regioner med mye husdyrhold, for eksempel øvre dalstrøk på Østlandet, på Vestlandet, i Trøndelag og på Nordlandskysten. Naturfaglig beskrivelse Naturbeitemark er lysåpen grasmark med langvarig hevd i form av husdyrbeite, både sau, geit, storfe og hest. Utseendemessig karakteriseres typen av lavvokst vegetasjon dominert av urter og gras. Trær og busker forekommer spredt, til forskjell fra slåttemark der disse mangler. Marka er gjerne mer ujevn enn i slåttemark. Steiner, grunnlendte partier og bergknauser er også nokså vanlig. Typisk for beitemark er dominans av beite- og tråkkresistente gras og arter som ikke spises fordi de er giftige, tornete, smaker vondt eller inneholder mye silikat. Naturbeitemark har få nitrofile arter, men spredt kan noe næringskrevende og tråkktolerante arter forekomme. Karakteristisk er også forekomsten av beitemarksopp om høsten. Det er stor variasjon i artssammensetningen og miljøforhold i naturbeitemark. Et fellestrekk er at variasjonen både skyldes økokliner som også er viktige på naturmark, og langvarig hevd. Naturbeitemark er semi-naturlig natur, oftest oppstått fra skogsmark som gjennom lang tid med ekstensivt beite har utviklet egenskaper som skiller den fra det natursystemet den ble utviklet fra, uten at markstruktur, hydrologi eller andre basale egenskaper har blitt vesentlig endret. Beitetrykk, husdyrslag og tidspunktet for beite er faktorer av betydning. Tidspunkt på året og varighet av beitet er også faktorer som påvirker vegetasjonen. Det er viktig med avpasset antall beitedyr, da overbeite reduserer artsmangfoldet og for lite beite gir gjengroing. Til forskjell fra kulturbeite er naturbeitemark ikke pløyd og tilsådd, og ikke eller i bare liten grad gjødslet. Kalkinnhold og jordfuktighet er viktige årsaker til variasjonen i artssammensetningen. Karplantemangfoldet er størst i naturbeitemark på kalkrik grunn i lavlandet, der særlig kalktørrenger har et høyt artsmangfold. Det samme gjelder tørrbakker i dalstrøk på Østlandet. Viktige naturbeitemarker for sopp ser ut til å følge et litt annet mønster, da artsrike beiter med høy forekomst av rødlistede sopparter kan forekomme både på kalkrik og kalkfattig grunn, og gjerne i friskere enger. Lang beitehistorie antas å være gunstig. Det er stor regional variasjon fra kyst til innland, fra lavland til fjell og fra sør til nord. Artsinnhold Naturbeitemark er en meget artsrik naturtype karakterisert av mange rødlistede arter av insekter, karplanter og sopp. Av særlig betydning er naturtypen for beitemarksopp og blant disse er 94 arter rødlistet, først og fremst vokssopp, rødsporer, jordtunger og køllesopp. Også for en lang rekke

3 karplanter og insekter er naturtypen viktig. Rundt 85 rødlistede karplanter er knyttet til typen. De mest sjeldne finnes bare på et fåtall steder, mens andre er mer vidt utbredt, men har gått tilbake i lavlandet. Et særpreg i tørr, varm og sandig beitemark er forekomst av møkkbiller, en artsgruppe som har gått sterkt tilbake i seinere tid. En rekke insekter og andre invertebrater er også knyttet til typen, hvorav flere er rødlistede. Naturbeitemark inngår i forskjellige landskapstyper, fra vidstrakte seterlandskap, småskala kystlandskap, åpne jordbrukslandsskap og småskala kulturlandskap i dalstrøk- og skogstrøk. Ofte forekommer typen som små restarealer og kanter i intensivt drevet jordbrukslandskap. Ved kysten veksler beitemark ofte med andre åpne naturtyper i finskala mosaikkartet mønster. I dalstrøk finner en gjerne artsrik beitemark i kanter mellom fulldyrka mark og hagemark eller skog. Kantsonene har ofte vært uten hevd over lengre tid, men skal kartlegges som beitemarkskant så lenge de fortsatt har preg av semi-naturlig eng. Naturbeitemark har ofte innslag av bergknauser og tresatte partier. Påvirkning, bruk Ulike husdyrslag beiter på ulikt vis. Sau beiter for eksempel mer selektivt enn storfe. Sambeite er derfor som regel positivt. Beite er en nødvendig forutsetning for at naturtypens verdier skal opprettholdes. Beite tilpasset naturgrunnlaget er viktig. For lite beitetrykk medfører gjengroing, mens for sterkt beite medfører slitasje og tråkkskader. De viktigste negative påvirkningsfaktorene i naturbeitemark er gjengroing og intensivert bruk. Tidligere var husdyrhold vanlig over hele landet og typen har gått sterkt tilbake som følge av opphør av beite med påfølgende gjengroing. I sentrale jordbruksstrøk er omlegging til mer intensiv drift med gjødsling, sprøyting og oppdyrking til kornproduksjon og kunsteng typisk. I tillegg er typen utsatt for nedbygging. Tilplanting av gamle beitemarker er også et problem, ved at det reduserer forekomster av naturtypen. Det samme er spredning og etablering av fremmede arter og andre problemarter, ved at disse fortrenger de typiske beitemarksartene, og over tid bidrar til å ødelegge forekomster av naturtypen. Tilførsel av nitrogen både fra langtransportert luftforurensing og fra lokale kilder fører særlig i sørlige deler av landet til eutrofiering. Råd om skjøtsel og hensyn Skjøtsel skal opprettholdes, eller igangsettes i lokaliteter som kan restaureres og der det er dokumentert høye naturverdier. Det bør gjøres en vurdering av hvordan lokaliteten opprinnelig har vært skjøttet. For lokaliteter som opplagt og relativt nylig har vært slåttemark, og der det vurderes som mulig å tilbakeføre lokaliteten til slåttemark skal dette anmerkes. I de fleste tilfeller er beiteregimet tilpasset den enkelte lokalitet. Det bør utarbeides planer for skjøtsel i viktige lokaliteter der grunneier/driver involveres. Typiske tiltak vil være å tilpasse dyreantall, husdyrslag og tidspunkt for beite avhengig av vegetasjonen på stedet. Både husdyrslag, antall dyr og beitetidspunkt er viktig å vurdere i beitemark. For eksempel kan det være aktuelt å holde sau unna lokaliteter med sjeldne orkideer som svartkurle, og det kan være aktuelt å avgrense beiteperioden til vår-forsommer eller høst. Gjødsling må unngås og manuell rydding av ungskog og kratt foretas etter behov, og slik at marka holdes åpen. Rydding bør foretas gradvis, da for rask åpning av marka både kan medføre erosjon i bratt terreng og åpne opp for uønskede arter. Tilleggsforing bør unngås, da dette både medfører tråkkskader, oppgjødsling og innførsel av uønskede arter. Saltstein må unngås. Fremmede arter bør fjernes og slitasje og andre negative påvirkninger bør begrenses i sårbare lokaliteter. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: Litteratur Bratli, H Naturbeitemark. Foreløpig utkast til faktaark

4 Kystlynghei Kystlynghei er en flere tusen år gammel naturtype som er dominert av røsslyng. Den ble skapt i de ytterste, oseaniske strøkene langs Norges kyst der klimaet er så mildt at småfe kunne gå ute hele året eller det meste av året. Om sommeren beitet også storfe i lyngheia og lyng ble slått til vinterfór. For å skape godt beitegrunnlag ble lyngheiene brent slik at det oppsto en mosaikk av grasog urtevegetasjon (på nysvidde arealer) og lyngvegetasjon. Røsslyng er en eviggrønn dvergbusk som beites hele året, men er viktigst som fórplante om seinhøsten og vinteren. Grasvegetasjonen er først og fremst vår- og sommerbeite, men særlig starr kan også spille en viktig rolle vinterstid. Selv om det er mange trekk i driftsmåten som er relativt ensartet, varierer både bruken og utformingen av kystlyngheia fra sør til nord og fra øst til vest. Kystlyngheiene har spilt en viktig rolle i ressursutnyttelsen langs kysten og utgjorde tidligere ca. 2 % av landarealet i Norge. De strakk seg fra Lofoten til Kristiansand (eller muligens Grimstad). Også på noen få øyer i ytre Oslofjorden finnes det noe lynghei, bl.a. på Hvaler i Østfold. Lyngheidriften har gått sterkt tilbake i løpet av 1900-tallet. Når driften reduseres eller opphører, gror lyngheiene igjen. Også skogplanting, gjødsling, oppdyrking, nedbygging og nitrogennedfall utgjør trusler mot gjenværende arealer, og kystlynghei er nå en sterkt truet naturtype. Tradisjonell drift med helårsbeiting og lyngsviing er en forutsetning for opprettholdelse av kystlynghei. Kystlyngheiene er egentlig ikke bare en naturtype, men en landskapstype som utgjøres av åpne arealer med en blanding av heivegetasjon, myr, havstrand, eng og knauser. Det norske kystlyngheilandskapet utgjør en del av et større lyngheilandskap som finnes langs atlanterhavskysten helt ned til Portugal. Også i resten av det europeiske kystlyngheiområdet er lyngheia på sterk tilbakegang. Norge har verdens nordligste kystlyngheier og dermed et spesielt forvaltningsansvar for dem. Brann, beite og økologisk variasjon (fuktighet, ph) gir til sammen et stort mangfold av økologiske nisjer i lyngheisystemet, som igjen gir rom for en rekke arter og økotyper spesielt tilpasset bestemte deler av lyngheisyklusen. Selv om lynghei generelt regnes som et relativt sett artsfattig økosystem er det totale biologiske mangfoldet knyttet til hele lyngheisyklusen betydelig. Som i de fleste andre semi-naturlige økosystemer øker også artsmangfoldet, spesielt av de skjøtselsavhengige artene, med kalkinnholdet i jorda (ph). Ulike utforminger av kystlynghei Kunnskapen om variasjonen i kystlyngheivegetasjonen er under utvikling. Det nyeste systemet for beskrivelse av variasjonen i norsk natur, Naturtyper i Norge (NiN) deler på grunnlag av vannmetning og kalkinnhold inn kystlynghei i seks grunntyper: kalkkysthei, intermediær kysthei og kalkfattig kysthei (dvs. tørrheier) samt kalkfuktkysthei, intermediær fuktkysthei og kalkfattig kystfukthei (dvs. fuktheier). ( I tillegg til røsslyng er bl.a. blåbær, tyttebær, krekling, smyle, kornstarr, tepperot og skrubbær vanlige arter i norske kystlyngheier. Fukthei skiller seg fra tørrhei ved et framtredende innslag av fuktkrevende arter og myrarter som klokkelyng, blokkebær, rome og bjønnskjegg. Nybrent kystlynghei med lyng i pionerfasen inneholder en del urter og gras, mens gammel lynghei (30-50 år) ofte er meget artsfattig og har et velutviklet mosedekke. I det følgende gis det en kort beskrivelse av karakteristiske trekk for kystlynghei i sør, vest og nord. For å ivareta det biologiske mangfoldet er det viktig å ivareta lyngheier som representerer variasjonen langs hele kysten i tillegg til variasjonen i fuktighet og kalkinnhold. Det meste av kystlyngheiene i sør er relativt tørr kystlynghei, fukthei er sjeldnere. I de sørlige heiene forekommer klokkesøte langs kysten fra Lindesnes til Stavanger. I sørhellende lyngheier på litt næringsrik grunn kan man finne en del andre urter som blodstorkenebb, fagerperikum, kystmaure og firtann. På Lista og Jæren finnes det fortsatt en meget spesiell lyngheitype: lynghei som er et suksesjonstrinn mellom marehalmdyne og skog. De domineres av røsslyng, krekling, krypvier, marehalm og sandstarr.

5 Kystlyngheiene i vest dvs. fra Rogaland til Møre og Romsdal, har størst utstrekning i vest-øst-retning og for hundre år siden gikk lyngheia her langt inn i fjordene. I dag dominerer imidlertid lyngheia først og fremst de ytterste øyene og de ytre fjordstrøkene. Her finnes arter med høye krav til fuktighet og lang vekstsesong. Klokkelyng, som vokser i fuktigere områder enn røsslyng, er vanlig her, og purpurlyng (NT på Rødlista 2010), som er frostømfintlig, finnes i en smal stripe ytterst på kysten til Sunnmøre. En rekke arter med vestlig utbredelse i Norge har lyngheia her som sitt viktigste habitat, for eksempel vestlandsvikke, lyngøyentrøst, fagerperikum, heiblåfjær og kystmyrklegg. Artsmangfoldet synker fra vest mot øst på grunn av at de klart vestlige artene faller ut. I nord dvs. fra Trøndelag til Nordland, dominerer fukthei på grunn av mye nedbør og lav temperatur. Torvdybden kan være flere desimeter og overgangen mot myr er glidende. Krekling blir et stadig vanligere innslag nordover og kan bli mer dominerende enn røsslyngen. Siden den har lavere beiteverdi kan det skape problemer i områder med vinterbeiting. Slåttestarr og torvull er også vanlige. Fra Sunnmøre og nordover minker innslaget av vestlige arter, mens innslaget av nordlige arter og fjellarter øker, som for eksempel dvergbjørk, rypebær og molte. Tørrhei kan forekomme i sørhellinger og på arealer med skrint jordsmonn. Her øker andelen av urter og gras som tepperot, engkvein og rødsvingel, og melbær er et karakteristisk innslag. Den norske kysten domineres av fattige bergarter, men nordover finnes det innslag av kalkrike bergarter som gir rik hei med innslag av kalkkrevende arter som flekkmure, blåstarr, reinrose, vill-lin, fjellfrøstjerne og orkideer. Også på skjellsand kan det utvikles slik rik hei. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle kystlyngheier Skjøtsel Kystlyngheiene er skapt ved rydding av skog, lyngsviing, beiting og lyngslått. De har utviklet seg gjennom gjensidig påvirkning mellom lynghei og beiting, først og fremst med gammelnorsk sau, men også med geit og sommerbeiting med storfe. Helårsbeite med gammelnorsk sau sees som den viktigste driftsmåten for å ta vare på kystlynghei. Ved innsiktsfull drift kan en også skjøtte kystlynghei ved beiting med spælsau, norsk kvit sau eller andre saueraser fra tidlig vår til sein høst, og tidvis vinterbeiting kombinert med tilleggsfóring når forholdene tilsier det. Storfe som kviger, sinkyr (kyr i tørrperioden), ammekyr med kalv samt kastrater kan beite i kystlynghei om sommeren når det inngår strandeng eller andre arealer med gras- og halvgras i tilstrekkelig omfang i beiteområdet som helhet. Lyngsviing er avgjørende både for opprettholdelse av ønsket artsinnhold i lyngheiene og det biologiske mangfoldet, og for sikring av godt og tilstrekkelig beitegrunnlag. Det er derfor viktig å planlegge lyngsviingen for flere år framover slik at man til enhver tid har den mosaikk av grasarealer og lyngarealer av forskjellig alder som er ønskelig. Det er best både for sauen og vegetasjonen om avsviingsområdene ikke er for store. Med store avsviingsområder minker det biologiske mangfoldet og sauen får vanskeligere for å finne godt fór i tilstrekkelige mengder til enhver tid. For lammenes tilvekst er det spesielt viktig at det finnes lett tilgjengelige grasarealer fra våren og utover sommeren. Lyngsviingsarbeidet blir imidlertid mer arbeidskrevende når avsviingsarealene er små, så det gjelder å finne en passe balanse. I denne sammenheng er det viktig å kunne vurdere og bestemme hvor lang tid det skal gå mellom hver gang man svir av samme område dvs. hvilken rotasjonsperiode lyngheivegetasjonen skal ha. Utviklingen av røsslyngplanten går gjennom flere faser, fra pionerfase til byggefase og videre til moden fase. Fórproduksjonen er høyest i tidlig byggefase. Når lyngen begynner å bli gammel ( moden ) dvs. vanligvis når den har blitt cm høy, brenner man på nytt. Hvor lang tid det tar, varierer med klima, lokale vokseforhold og beitetrykk, men man regner med 8-20 år. Siden utviklingen av røsslyngen kan variere så mye er det viktig at man lager individuelle skjøtselsplaner som tar hensyn både til røsslyngens evne til å regenerere, røsslyngens tilveksthastighet og en vurdering av problemarter som kan komme inn etter sviing. Selve avsviingsarbeidet må også planlegges nøye med hensyn til hvor ilden skal starte og avsluttes. Myr- og vannkanter kan være naturlige avslutningslinjer, men det hender at man må lage

6 branngater (5-6 m) for å sikre en god avslutning. Ved planleggingen av avsviingen må man også ta hensyn til fugl, kulturminner, landskapsestetikk og eventuelle erosjonsproblemer. Man må sørge for å ha brannslokkingsutstyr tilgjengelig og man må varsle brannvesenet på forhånd. Naboer bør også varsles. Det er viktig å være mange nok for å sikre at man kan styre brannen. Brenning må bare gjennomføres under gunstige værforhold og da det er tele eller fuktig jord, dvs. i perioden fra sein høst til tidlig vår. Hvis man ikke selv har erfaring med lyngsviing, bør man skaffe profesjonell hjelp i hvert fall første gangen. Restaurering I gammel lynghei, dvs. lynghei som ikke har vært brent på lenge, kan det være et kraftig oppslag av busker og trær. Hvis lyngheia skal tas i bruk igjen bør dette ryddes før man brenner på nytt. Noe bjørk, rogn og ulike vierarter bør imidlertid settes igjen fordi det kan være viktig tilskuddsfór for sauen. I gammel lynghei er det mer mose og lav i bunnsjiktet enn i lynghei som har vært i kontinuerlig drift. Det kan forårsake seinere regenerering av vegetasjonen etter sviing. I tillegg kan gammel lyng ha vanskeligere for å sette rotskudd, noe som også forsinker regenereringen. Selv om regenereringen i gammel røsslyng går seint etter første sviing, kan det gå fortere ved ny sviing. Det beste resultatet oppnås imidlertid i områder som ikke er for gjengrodde. Beiting og dyrevelferd Ved vurdering av områder med kystlynghei med omsyn til egnethet og kvalitet som beite må forhold som vegetasjon, mengde og kvalitet av beiteplanter, tilgang på vann, mulighet for å søke ly/skygge m.m. vurderes. Tilgjengelighet med tanke på tilsyn skal også vurderes. Det stilles krav om at det er tilstrekkelig beitegrøde til at dyrenes behov for energi, protein og mineral dekkes både med hensyn til vedlikeholdsfór og tilvekst, og at antall dyr i ulike deler av beitesesongen tilpasses beitegrunnlaget. Gammelnorsk sau (ofte kalt villsau) er en hardfør, lett sau som er tilpasset utegangerdrift i store deler av året, eller hele året der og når det er vilkår for det. Krav til beitekvalitet er gjeldende ved hold av gammelnorsk sau og utegangerdrift. Driften skal være tuftet på et opplegg som sikrer god dyrevelferd. Driftsformen helårs utegangerdrift krever godkjenning fra Mattilsynet, og det forutsetter driftsopplegg og tilsyn som tar høyde for situasjoner med behov for tilleggsforing og ly/enkelt dyrerom når forholda krever det. Ved kombinasjon av område med milde vintrer, tilstrekkelig areal og velskjøttet beite med kystlynghei greier gimrer og voksne sauer av gammelnorsk sau seg vanligvis tilfredsstillende gjennom vinteren. Om nødvendig må tilslipp av vær ordnes slik at lamming om våren ikke starter før beitegraset er kommet i vekst, slik at sauene finner næringsrikt fór til produksjon av melk. Kommer det tungt snøfall som blir liggende, og som gjør det vanskelig for sauene å få tak i tilstrekkelig fór, må en straks sette inn tiltak med tilleggsfóring og om nødvendig hente dyrene i hus og/eller innhegning med ly for nødvendig oppfølging. Vinterbeite til utegangersau må ha tilstrekkelig med lynghei av god kvalitet. Unge skudd av røsslyng er viktigste vinterbeiteplanta, men tilgang på starr, gras som de finner innimellom m.m. er betydningsfullt for det samlede næringsopptaket om vinteren. Innholdet av protein i fóret er gjerne noe knapt. Gammelnorsk sau kan i noen grad tære litt på kroppsreserver gjennom vinteren, uten at dette er kritisk. Dyrene må da ha fått bygd opp kroppsreserver gjennom sommer, høst og førjulsvinter. Tilveksten på lam og sauer av gammelnorsk sau ved helårs utegangerdrift i kystlynghei på Vestlandet og Sør-Trøndelag er undersøkt i et forskningsprosjekt. Tilveksten på lammene var høyere i flere av de undersøkte lokalitetene i Trøndelag enn i Hordaland og Sogn og Fjordane. Det kan være flere grunner til dette bl.a. har god tilgang på grasområder stor betydning for lammenes tilvekst, men også berggrunn og jordsmonn er faktorer som spiller inn. I noen av lokalitetene på Vestlandet ble det gjort undersøkelser der en så på tilveksten både hos lam og sauer i mer oppdelte perioder. Disse registreringene viste at det var liten tilvekst på lam fra sist i august til først i oktober, men at tilveksten på gimrer og sauer var tilfredsstillende og at disse bedret holdet utover høsten.

7 I Vestlandsfylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal er situasjonen at en god del av villsaulammene fra kystlynghei ikke har nådd tilfredsstillende slaktevekt, kjøttsetting og fettinnhold ved tidspunktet for høstslakting. Disse lammene som ikke er slaktemodne må overvintres på en måte som sikrer tilstrekkelig fórtilgang og god dyrevelferd. Små sauelam må ikke gå sammen med vær slik at de kan bli paret, da drektighet krever svært mye og setter individet tilbake i utvikling, og kan være i strid med kravet om godt dyrehold. Produksjonsmessig er det heller ikke noen god løsning at utegangersau lammer årsgamle, da en lett kan komme inn i en vond sirkel med seinere lamming og dermed små lam om høsten. Vanlig norsk kvit sau og andre norske langhalete raser med regional utvikling og tilpassing (steigar, cheviot, ryggja), spælsau og eventuelt andre saueraser kan også beite i kystlynghei lenge utover høsten der det er vilkår for det, og i deler av vinteren når det blir kombinert med innefóring som sikrer dyra tilstrekkelig med energi og protein. Driftsmåten som kombinerer utegangerdrift og innefóring er lite brukt i dag sammenlignet med tidligere, men er fortsatt i bruk m.a. i området ved Lindesnes i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og enkelte steder videre nordover langs kysten. Beiting med de langhala sauerasene eller spælsau i kystlynghei gjennom sommeren vil ofte gi mindre tilvekst på lamma enn annet utmarks- eller fjellbeite. Mengdeinnslaget av gras og urter er viktig, det gjelder å få en god start på tilveksten hos lamma fra våren av, og at tilveksten ikke stagnerer og blir for lav når en kommer utover sommeren og seinsommeren. Ved større innslag av strandeng i tilknytting til kystlynghei, kan beitet være tilfredsstillende som sommerbeite både til tyngre saueraser og stedvis til storfe (sinkyr, kviger, kastrater, ammekyr). Naturtypen strandeng er det generelt mer av på deler av Trøndelagskysten og særlig i Nordland (Helgelandskysten) enn hva som er tilfelle på Vestlandet. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: Annen aktuell litteratur Haaland, S Fem tusen år med flammer; det europeiske lyngheilandskapet. Vigmostad & Bjørke. Kaland, P.E. & Vandvik, V Kystlynghei. S i: Framstad, E. & Lid, I.B. (red.) Jordbrukets kulturlandskap, Universitetsforlaget, Oslo. Moen, A Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Nilsen, L.S. (red.) Naturen. Populærvitenskapelig tidsskrift : Spesialnummer om kystlynghei i Norge.

8 B. Spesiell del: SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten: Valsøya: Valsøyneset ID i Naturbase: Registrert i felt av: Geir Gaarder Kommune: Bjugn Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Gaarder, Fjeldstad, Hanssen & Langmo 2014 Hovednaturtype: Naturbeitemark Utforminger: Lågurtbeiteeng Områdenr: Dato: , Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Tilleggsnaturtyper: Mosaikk: Kystlynghei Kalkfattig kystfukthei (30%), Kystlynghei Kalkfattig kysthei (45%), Naturbeitemark Kalkbeiteeng (2%), Åpen kalkmark Nakent berg (1%), Naturbeitemark Svak lågurteng (7%), Naturbeitemark Lågurtbeiteeng (5%). Verdi (A, B, C): Svært viktig - A Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.): Grå småfingersopp (NT). Foto: Geir Gaarder Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m X God X Slått Torvtekt m Svak X Beite X Brenning X m Ingen Pløying Park/hagestell > 100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving OMRÅDEBESKRIVELSE (For Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) INNLEDNING: Skjøtselsplanen er utarbeidet av Morten Wewer Melby den 28. november 2014, ut fra områdebeskrivelse (Gaarder ) etter tidligere feltbefaring av Geir Gaarder og Solfrid Helene Lien Langmo den Dette var en del av supplerende naturtypekartlegging i Bjugn kommune, på oppdrag fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Registreringene fra denne feltbefaringen er publisert (Gaarder, Fjeldstad, Hanssen & Langmo 2014). Lokaliteten ser ikke ut til å ha vært kartlagt tidligere. Morten Wewer Melby gjennomførte et intervju med grunneier , blant annet for å innhente mer detaljer om bruk, både historisk og i dag, samt planer og ambisjoner for videre drift. BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG: Lokaliteten ligger ute på Valsøya, og omfatter nordøstre deler. Terrenget er litt småkupert og lokaliteten grenser skarpt mot kunsteng i vest og sjøen på andre kanter. Det er for det meste grunnlendt mark, men litt mer jordsmonn i et øst-vestgående søkk midt på, samt et søkk som avskjærer tangen som stikker ut mot øst. Berggrunnskartet oppgir tilsynelatende bare gneis her (evt biotittskifer i sør), men dette kan bare delvis være korrekt. Ute på den østre tangen er det helt klart noen striper med kalkspatmarmor som gir grunnlag for kalkrike enger og kalkberg.

9 NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER: Det meste må nok karakteriseres som fattig og ofte grunnlendt kystlynghei. I søkket ut mot østre tange er det litt naturbeitemark (lågurteng til svak lågurtfukteng) og ute på tangen dels areal med kalklågurteng (nordre halvdel) i mosaikk med kalkberg. I det øst-vestgående søkket er det noe areal med ekstensivt utnyttet kunstmarkseng, og litt overgang mot dette er det også i sørvest. ARTSMANGFOLD: Trær finnes i liten grad, men noen bjørker i søkket på midten. Kystlyngheia har vanlige, trivielle heiplanter som røsslyng og bjønnskjegg. Ute på neset i øst er det en ganske rik karplanteflora, der registrerte arter omfatter vill-lin, blåstarr, gjeldkarve, rødknapp, rødsildre, kattefot, gulmaure, rundbelg, dvergjamne, loppestarr, engstarr, hårstarr, bittersøte, flekkmure (evt vårmure) og lodnerublom. Der var det også god forekomst av beitemarksopp, inkludert rødlistearter som musserongvoksopp (NT), brun engvokssopp (VU), bitter vokssopp (NT) og russelærvokssopp (NT). I tillegg ble grå småfingersopp (NT) funnet på sørøstsiden av odden. For øvrig i samme område litt mer trivielle arter beitemarksopp som krittvokssopp, skarlagenvokssopp (flere funn, egentlig ganske krevende), grønn vokssopp, seig vokssopp, gul småfingersopp, gul vokssopp, mønjevokssopp, engvoksopp, honningvokssopp og kjeglevokssopp. Potensialet for flere kravfulle og rødlistede beitemarksopp er høyt, særlig på odden i øst. Her kan det også finnes kravfulle og rødlistede arter blant andre organismegrupper. BRUK, TILSTAND OG PÅVIRKNING: Valsøya har antakelig vært beitet av husdyr siden eldre jernalder, kanskje i 2000 år. Dagens grunneier har drevet kjøttproduksjon på sau og storfe siden han overtok i I perioden fra ca til 1995 ble det praktisert 0-beite på storfeet, basert på innkjøpt kalv. I denne perioden var det imidlertid et noe større antall sau på utmarksbeitet enn i dag. I 1995 ble drifta omlagt til økologisk, og storfeet sluppet på beite. Drifta i dag er stort sett som i 1995 mht. dyretall og beitetrykk. Lokaliteten, som skjøtselsplanen omfatter, inngår derfor i et stort, samlet beiteområde, som i praksis omfatter det meste av utmarka på Valsøya. Dyretallet i 2014 er 75 vinterfora sau av rasen norsk kvit sau, én avlsokse, kyr/kviger (som skal kalve), samt 70 ungdyr (oksekalvene kastreres). Storfeet er av blandingsrase (mest limousine). Beitetrykket i utmarka reguleres blant annet ved beiting av deler av innmarka i perioder. Både sau og storfe tas inn i fjøset for å ha kontroll med kalving/lamming. I denne perioden slippes ungdyra ut på utmarksbeitet. De får noe tilleggsfor på faste plasser. Det kjøpes vanligvis ikke inn vinterfor. Vurdert som lokalitet for biologisk mangfold, så virker beitetrykket å være godt, engene framstår velhevdet, samtidig som de ikke er preget av tråkkskader. Lyngheia har vært brent regelmessig, med ca. 20 års omløpstid, men ikke slått i nyere tid. Nå er det omkring 10 år siden siste brenning på Valsøya som helhet, og det er nødvendig å brenne store deler av lyngheia, også innenfor lokaliteten. Det har vært praktisert brenning av relativt store arealer på Valsøya, når det har vært brent. Samtidig har enkelte, mindre lyngheipartier vært vanskelig å innlemme av praktiske grunner. Lyngbrenning vil fortsatt være et viktig og prioritert tiltak for grunneier. Gjødselpåvirkning fra tilleggsforing er vurdert til å ha et svært begrenset omfang. Det meste av tilleggsforet får dyra i fjøset, og ellers skjer noe tilleggsforing av ungdyr på innmarksarealer. Vurdert som lokalitet for biologisk mangfold, virker tilstanden til lyngheia god. Når det gjelder gjødsling så har det utvilsomt vært litt gjødslet i kantsoner mot vest og dels i søkket i vestre del (der enga også bærer noe preg av jordbearbeiding for en del tid tilbake). FREMMEDE ARTER: Ingen observert. KULTURMINNER: Det er registrert to automatisk fredete kulturminner innenfor lokaliteten, i sørvestlige eler. Dette er gravminner, antakelig fra eldre jernalder, som ligger på to høydepunkter, tydelig eksponert mot sjøen. Kulturmarkstypen i seg selv representerer også en gammel bruksform med kontinuitet i dette området, kanskje 2000 år tilbake i tid. For Valsøya som helhet forteller grunneier at det er funnet rester av tidligere bebyggelse rett øst for dagens (86/!). Det er også funnet rester etter bygg som ble brukt for lager av fisk fra Lofoten som ble tørket på Valsøya og dessuten rester av ærfugl-reirbygg. Steingjerder finnes spredt flere plasser på Valsøya. Flere bygninger (86/1) er registrert i SEFRAK-registeret, og hovedhuset er fra tidlig på 1800-tallet. SKJØTSEL OG HENSYN: Det er viktig å opprettholde det gode beitetrykket som har vært her i lengre tid, samtidig som en ikke gjødsler innenfor lokaliteten, er restriktiv med tilleggsforing og begrenser denne til faste areal nær gården. Behovet for brenning av kystlyngheia bør vurderes nærmere, men det virker (pr 2014) ikke som om dette er akutt. DEL AV HELHETLIG LANDSKAP: Valsøya har sjeldent store areal med intakt naturbeitemark og kystlynghei og utgjør samlet sett et av de mest verdifulle og godt vedlikeholdte kulturlandskapene på Trøndelagskysten. Avgrenset lokalitet er en viktig del av dette området. VERDIBEGRUNNELSE: Som kystlynghei får lokaliteten så vidt middels verdi ut fra størrelse (rundt 100 daa), trolig middels vekt på tilstand og lav vekt på rødlistearter. Som naturbeitemark får den derimot høy verdi på størrelse (trolig over 20 daa), rødlistearter, hevd og tilstand. Samlet verdi blir svært viktig A, og vurderingen styrkes ytterligere av at lokaliteten ligger nært knyttet til et par andre svært verdifulle kulturlandskap.

10 SKJØTSELSPLAN DATO skjøtselsplan: UTM: 32V, , UTFORMET AV: Morten Wewer Melby Gnr/bnr.: 86/1 FIRMA: Miljøfaglig Utredning AS AREAL (nåværende): AREAL etter evt. restaurering: Del av verneområde? m m 2 Nei MÅL: Hovedmål for lokaliteten: Hele lokaliteten holdes i hevd med helårs beiting av storfe og sau, samt brenning av lyngpartiene. Dyreslag og dyretall tilpasses mattilgang, naturtypenes beitebehov og risiko for tråkkskader. Oppslag av einer fjernes. Konkrete delmål: Lyngbrenningen prioriteres innenfor deler av lokaliteten ved behov for foryngelse. Forholdene må være gunstige, og det kan være vanskelig å få tiltaket utført i det planlagte tilskuddsåret. Det skal ikke tilføres gjødsel innenfor lokaliteten, annet enn møkk fra beitedyra. Ev. spesifikke mål for delområde(r): Tilstandsmål arter: I en normalt god soppsesong skal det ute på tangen i øst fruktifisere minst tre rødlistede beitemarksopp. Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: Det er ikke registrert uønskede arter innenfor lokaliteten, men det finnes sitkagran og bergfuru i nærheten, som kan spre seg til lokaliteten. Disse artene skal ikke etablere seg innenfor lokaliteten. Innslag av tistel vurderes av grunneier som et tiltakende problem. Arten skal holdes under oppsikt og tiltak iverksettes ved behov for å fjerne/desimere bestanden manuelt. Aktuelle tiltak: Prioritering (år) Ant daa og kostnad Kontroll: (Dato) Beiting av kystlynghei. Her er det dyretallet som vanligvis er beregningsgrunnlaget. På Valsøya vil de samme dyra beite innenfor fire skjøtselsplanområder med kystlynghei. Hvis alle fire skjøtselsplaner danner grunnlag for søknader om tilskudd, må det samlede dyretallet deles på fire. For drifta på 86/1 er samlet dyretall sommerstid anslått til 3*75 vinterfora sau + 1 avlsokse + 2*30 kalvende kyr/kviger + 70 ungdyr, til sammen 356 dyr. 356/4= 89. Kostnadsanslaget er hentet fra Foreløpig sats for 2013 i Miljøtilskudd i jordbruket i Sør- Trøndelag. Forskrift og retningslinjer (Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, avdeling for landbruk og bygdeutvikling 2013). Årlig 118,737 daa 89 sau/storfe Kr. 300/dyr Sept Beiting av biologisk verdifulle arealer (naturbeitemark). Her er det vanligvis arealet av registrert naturbeitemark innenfor lokaliteten som er beregningsgrunnlaget. Kostnadsanslaget er hentet fra Foreløpig sats for 2013 i Miljøtilskudd i jordbruket i Sør-Trøndelag. Forskrift og retningslinjer (Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, avdeling for landbruk og bygdeutvikling 2013). Årlig 23,747 daa Kr. 180,-/daa Skjøtsel av kystlynghei (brenning). Det bør vurderes brenning hvert 5.år, men her er det avgjørende at grunneier selv vurderer behovet. Veksttida mellom brenning er vanligvis ca. 20 år. Beitetrykket sammen med vekstforholdene lokalt har betydning for hvordan lyngen utvikler seg som vinterbeite, og bare ved å sjekke tilstanden, er det mulig å fastslå behovet. Kostnadsanslaget er hentet fra Foreløpig sats for 2013 i Miljøtilskudd i jordbruket i Sør- Trøndelag. Forskrift og retningslinjer (Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, avdeling for landbruk og bygdeutvikling 2013). Delareal hvert 5.år 118,737 daa Kr. 20,-/daa Skjøtsel av automatisk fredete kulturminner. Det gis vanligvis ikke tilskudd til tiltaket hvis arealet samtidig inngår i beregningsarealet for tilskudd til beiting av biologisk verdifulle arealer. Innenfor lokaliteten er det to registrerte gravminner, trolig fra eldre jernalder. Årlig 2 gravminner kr.500,-/minne Generelle tiltak: Aktuelle restaureringstiltak, utover de generelle: Fjerning av oppslag av einer ved brenning, særlig på naturbeitemark-areal. Tiltaket bør sees i sammenheng med og planlegges som ledd i den øvrige lyngbrenningen. Delareal hvert 5.år Aktuelle årlige skjøtselstiltak, utover de generelle: UTSTYRSBEHOV: OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres innen 5 år, dvs Behov for registrering av spesifikke artsgrupper: Ingen spesielle registreringer ut over det som er vanlig ved overvåking/evaluering er påkrevd. Tilskudd søkt år: Tilskudd tildelt år: Søkt til: Tildelt fra: Skjøtselsavtale parter: Grunneier 86/1 ANSVAR: Person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen: Grunneier i samarbeid med kommunen.

11 Kilder Gaarder, G., Fjeldstad, H., Hanssen, U. & Langmo, S. H. L Supplerende naturtypekartlegging i Bjugn kommune Miljøfaglig Utredning Notat : vedlegg. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, avdeling for landbruk og bygdeutvikling Miljøtilskudd i jordbruket i Sør-Trøndelag. Forskrift og retningslinjer. Artsliste Karplanter: Røsslyng, bjønnskjegg, vill-lin, blåstarr, gjeldkarve, rødknapp, rødsildre, kattefot, gulmaure, rundbelg, dvergjamne, loppestarr, engstarr, hårstarr, bittersøte, flekkmure (evt vårmure), lodnerublom. Sopp: Musserongvoksopp (NT), brun engvokssopp (VU), bitter vokssopp (NT), russelærvokssopp (NT), grå småfingersopp (NT), krittvokssopp, skarlagenvokssopp, grønn vokssopp, seig vokssopp, gul småfingersopp, gul vokssopp, mønjevokssopp, engvokssopp, honningvokssopp, kjeglevokssopp.

12 Ortofoto/kart Figur 2. Lokaliteten Valsøya: Valsøyneset vist med ortofotobakgrunn (fra Qgis).

13 Bilder Figur 3. Kalkholdig berg ytterst på Valsøyneset. Foto: Geir Gaarder, Figur 4. Lokaliteten sett fra fjøset. Storfeet har tilgang til lokaliteten hele året. Haugene i sørlig nedkant (sentralt i bildet) huser gravhauger fra eldre jernalder. Foto: Morten Wewer Melby,