Skjøtselplan for Spekholmen ved Lyngør, kystlynghei, Tvedestrand kommune, Aust- Agder fylke

Transkript

1 Sørlandet Skjøtselplan for Spekholmen ved Lyngør, kystlynghei, Tvedestrand kommune, Aust- Agder fylke FIRMANAVN OG ÅRSTALL: Norsk Landbruksrådgiving Agder, 2012 PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: Inger Birkeland Slågedal OPPDRAGSGIVER: Fylkesmannens Landbruksavdeling i Aust-Agder LITTERATURREFERANSE (for skjøtselsplanen): Slågedal, I.B., 2012 Skjøtselsplan for Spekholmen ved Lyngør, Tvedestrand kommune, Aust-Agder

2 Innhold Skjøtselsplan for Spekholmen ved Lyngør. Kystlynghei i Tvedestrand kommune, Aust-Agder 1 Innhold 2 Generell del fra DN/Bioforsk 3 Spesiell del Søkbare egenskaper for naturbase 7 Områdebeskrivelse for naturbase som grunnlag for skjøtselsplanen 7 Skjøtselsplan 8 Kilder 10 Ortofoto/kart 11 Bilder 13 Veiledning til skjøtselsplanskjemaet, B-Spesiell del 16

3 A. Generell del Kystlynghei er en flere tusen år gammel naturtype som er dominert av røsslyng. Den ble skapt i de ytterste, oseaniske strøkene langs Norges kyst der klimaet er så mildt at småfe kunne gå ute hele året eller det meste av året. Om sommeren beitet også storfe i lyngheia og lyng ble slått til vinterfôr. For å skape godt beitegrunnlag ble lyngheiene brent slik at det oppsto en mosaikk av grasog urtevegetasjon (på nysvidde arealer) og lyngvegetasjon. Røsslyng er en eviggrønn dvergbusk som beites hele året, men er viktigst som fôrplante om seinhøsten og vinteren. Grasvegetasjonen er først og fremst vår- og sommerbeite, men særlig starr kan også spille en viktig rolle vinterstid. Selv om det er mange trekk i driftsmåten som er relativt ensartet, varierer både bruken og utformingen av kystlyngheia fra sør til nord og fra øst til vest. Kystlyngheiene har spilt en viktig rolle i ressursutnyttelsen langs kysten og utgjorde tidligere ca. 2 % av landarealet i Norge. De strakk seg fra Lofoten til Kristiansand (eller muligens Grimstad). Også på noen få øyer i ytre Oslofjorden finnes det noe lynghei, bl.a. på Hvaler i Østfold. Lyngheidriften har gått sterkt tilbake i løpet av 1900-tallet. Når driften reduseres eller opphører, gror lyngheiene igjen. Også skogplanting, gjødsling, oppdyrking, nedbygging og nitrogennedfall utgjør trusler mot gjenværende arealer, og kystlynghei er nå en sterkt truet naturtype (Artsdatabanken 2011). Tradisjonell drift med helårsbeiting og lyngsviing er en forutsetning for opprettholdelse av kystlynghei. Kystlyngheiene er egentlig ikke bare en naturtype, men en landskapstype som utgjøres av åpne arealer med en blanding av heivegetasjon, myr, havstrand, eng og knauser. Det norske kystlyngheilandskapet utgjør en del av et større lyngheilandskap som finnes langs atlanterhavskysten helt ned til Portugal. Også i resten av det europeiske kystlyngheiområdet er lyngheia på sterk tilbakegang. Norge har verdens nordligst kystlyngheier og dermed et spesielt forvaltningsansvar for dem. Brann, beite og økologisk variasjon (fuktighet, ph) gir til sammen et stort mangfold av økologiske nisjer i lyngheisystemet, som igjen gir rom for en rekke arter og økotyper spesielt tilpasset bestemte deler av lyngheisyklusen. Selv om lynghei generelt regnes som et relativt sett artsfattig økosystem er det totale biologiske mangfoldet knyttet til hele lyngheisyklusen betydelig. Som i de fleste andre semi-naturlige økosystemer øker også artsmangfoldet, spesielt av de skjøtselsavhengige artene, med kalkinnholdet i jorda (ph). Ulike utforminger av kystlynghei Kunnskapen om variasjonen i kystlyngheivegetasjonen er under utvikling. Det nyeste systemet for beskrivelse av variasjonen i norsk natur, Naturtyper i Norge (NiN) deler på grunnlag av vannmetning og kalkinnhold inn kystlynghei i seks grunntyper: kalkkysthei, intermediær kysthei og kalkfattig kysthei (dvs. tørrheier) samt kalkfuktkysthei, intermediær fuktkysthei og kalkfattig kystfukthei (dvs. fuktheier). ( I tillegg til røsslyng er bl.a. blåbær, tyttebær, krekling, smyle, kornstarr, tepperot og skrubbær vanlige arter i norske kystlyngheier. Fukthei skiller seg fra tørrhei ved et framtredende innslag av fuktkrevende arter og myrarter som klokkelyng, blokkebær, rome og bjønnskjegg. Nybrent kystlynghei med lyng i pionerfasen inneholder en del urter og gras, mens gammel lynghei (30-50 år) ofte er meget artsfattig og har et velutviklet mosedekke. I det følgende gis det en kort beskrivelse av karakteristiske trekk for kystlynghei i sør, vest og nord. For å ivareta det biologiske mangfoldet er det viktig å ivareta lyngheier som representerer variasjonen langs hele kysten i tillegg til variasjonen i fuktighet og kalkinnhold.

4 Det meste av kystlyngheiene i sør er relativt tørr kystlynghei, fukthei er sjeldnere. I de sørlige heiene forekommer klokkesøte langs kysten fra Lindesnes til Stavanger. I sørhellende lyngheier på litt næringsrik grunn kan man finne en del andre urter som blodstorkenebb, fagerperikum, kystmaure og firtann. På Lista og Jæren finnes det fortsatt en meget spesiell lyngheitype: lynghei som er et suksesjonstrinn mellom marehalmdyne og skog. De domineres av røsslyng, krekling, krypvier, marehalm og sandstarr. Kystlyngheiene i vest dvs. fra Rogaland til Møre og Romsdal, har størst utstrekning i vest-øst-retning og for hundre år siden gikk lyngheia her langt inn i fjordene. I dag dominerer imidlertid lyngheia først og fremst de ytterste øyene og de ytre fjordstrøkene. Her finnes arter med høye krav til fuktighet og lang vekstsesong. Klokkelyng, som vokser i fuktigere områder enn røsslyng, er vanlig her, og purpurlyng (NT på Rødlista 2010), som er frostømfintlig, finnes i en smal stripe ytterst på kysten til Sunnmøre. En rekke arter med vestlig utbredelse i Norge har lyngheia her som sitt viktigste habitat, for eksempel vestlandsvikke, lyngøyentrøst, fagerperikum, heiblåfjær og kystmyrklegg. Artsmangfoldet synker fra vest mot øst på grunn av at de klart vestlige artene faller ut. I nord dvs. fra Trøndelag til Nordland, dominerer fukthei på grunn av mye nedbør og lav temperatur. Torvdybden kan være flere desimeter og overgangen mot myr er glidende. Krekling blir et stadig vanligere innslag nordover og kan bli mer dominerende enn røsslyngen. Siden den har lavere beiteverdi kan det skape problemer i områder med vinterbeiting. Slåttestarr og torvull er også vanlige. Fra Sunnmøre og nordover minker innslaget av vestlige arter, mens innslaget av nordlige arter og fjellarter øker, som for eksempel dvergbjørk, rypebær og molte. Tørrhei kan forekomme i sørhellinger og på arealer med skrint jordsmonn. Her øker andelen av urter og gras som tepperot, engkvein og rødsvingel, og melbær er et karakteristisk innslag. Den norske kysten domineres av fattige bergarter, men nordover finnes det innslag av kalkrike bergarter som gir rik hei med innslag av kalkkrevende arter som flekkmure, blåstarr, reinrose, vill-lin, fjellfrøstjerne og orkideer. Også på skjellsand kan det utvikles slik rik hei. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle kystlyngheier Skjøtsel Kystlyngheiene er skapt ved rydding av skog, lyngsviing, beiting og lyngslått. De har utviklet seg gjennom gjensidig påvirkning mellom lynghei og beiting, først og fremst med gammelnorsk sau, men også med geit og sommerbeiting med storfe. Helårsbeite med gammelnorsk sau sees som den viktigste driftsmåten for å ta vare på kystlynghei. Ved innsiktsfull drift kan en også skjøtte kystlynghei ved beiting med spælsau, norsk kvit sau eller andre saueraser fra tidlig vår til sein høst, og tidvis vinterbeiting kombinert med tilleggsfôring når forholdene tilsier det. Storfe som kviger, sinkyr (kyr i tørrperioden), ammekyr med kalv samt kastrater kan beite i kystlynghei om sommeren når det inngår strandeng eller andre arealer med gras- og halvgras i tilstrekkelig omfang i beiteområdet som helhet. Lyngsviing er avgjørende både for opprettholdelse av ønsket artsinnhold i lyngheiene og det biologiske mangfoldet, og for sikring av godt og tilstrekkelig beitegrunnlag. Det er derfor viktig å planlegge lyngsviingen for flere år framover slik at man til enhver tid har den mosaikk av grasarealer og lyngarealer av forskjellig alder som er ønskelig. Det er best både for sauen og vegetasjonen om avsviingsområdene ikke er for store. Med store avsviingsområder minker det biologiske mangfoldet og sauen får vanskeligere for å finne godt fôr i tilstrekkelige mengder til enhver tid. For lammenes tilvekst er det spesielt viktig at det finnes lett tilgjengelige grasarealer fra våren og utover sommeren. Lyngsviingsarbeidet blir imidlertid mer arbeidskrevende når avsviingsarealene er små så det gjelder å finne en passe balanse.

5 I denne sammenheng er det viktig å kunne vurdere og bestemme hvor lang tid det skal gå mellom hver gang man svir av samme område dvs. hvilken rotasjonsperiode lyngheivegetasjonen skal ha. Utviklingen av røsslyngplanten går gjennom flere faser, fra pionerfase til byggefase og videre til moden fase. Fôrproduksjonen er høyest i tidlig byggefase. Når lyngen begynner å bli gammel ( moden ) dvs. vanligvis når den har blitt cm høy, brenner man på nytt. Hvor lang tid det tar varierer med klima, lokale vokseforhold og beitetrykk, men man regner med 8-20 år. Siden utviklingen av røsslyngen kan variere så mye er det viktig at man lager individuelle skjøtselplaner som tar hensyn både til røsslyngens evne til å regenerere, røsslyngens tilveksthastighet og en vurdering av problemarter som kan komme inn etter sviing. Selve avsviingsarbeidet må også planlegges nøye med hensyn til hvor ilden skal starte og avsluttes. Myr- og vannkanter kan være naturlige avslutningslinjer, men det hender at man må lage branngater (5-6 m) for å sikre en god avslutning. Ved planleggingen av avsviingen må man også ta hensyn til fugl, kulturminner, landskapsestetikk og eventuelle erosjonsproblemer. Man må sørge for å ha brannslokkingsutstyr tilgjengelig og man må varsle brannvesenet på forhånd. Naboer bør også varsles. Det er viktig å være mange nok for å sikre at man kan styre brannen. Brenning må bare gjennomføres under gunstige værforhold og da det er tele eller fuktig jord dvs. i perioden fra sein høst til tidlig vår. Hvis man ikke selv har erfaring med lyngsviing, bør man skaffe profesjonell hjelp i hvert fall første gangen. Restaurering I gammel lynghei dvs. lynghei som ikke har vært brent på lenge, kan det være et kraftig oppslag av busker og trær. Hvis lyngheia skal tas i bruk igjen bør dette ryddes før man brenner på nytt. Noe bjørk, rogn og ulike vierarter bør imidlertid settes igjen fordi det kan være viktig tilskuddsfôr for sauen. I gammel lynghei er det mer mose og lav i bunnsjiktet enn i lynghei som har vært i kontinuerlig drift. Det kan forårsake seinere regenerering av vegetasjonen etter sviing. I tillegg kan gammel lyng ha vanskeligere for å sette rotskudd, noe som også forsinker regenereringen. Selv om regenereringen i gammel røsslyng går seint etter første sviing, kan det gå fortere ved ny sviing. Det beste resultatet oppnås imidlertid i områder som ikke er for gjengrodde. Beiting og dyrevelferd Ved vurdering av områder med kystlynghei med omsyn til egnethet og kvalitet som beite må forhold som vegetasjon, mengde og kvalitet av beiteplanter, tilgang på vann, mulighet for å søke ly/skygge m.m. vurderes. Tilgjengelighet med tanke på tilsyn skal også vurderes. Det stilles krav om at det er tilstrekkelig beitegrøde til at dyrenes behov for energi, protein og mineral dekkes både med hensyn til vedlikeholdsfôr og tilvekst, og at antall dyr i ulike deler av beitesesongen tilpasses beitegrunnlaget. Gammelnorsk sau (ofte kalt villsau) er en hardfør, lett sau som er tilpasset utegangerdrift i store deler av året, eller hele året der og når det er vilkår for det. Krav til beitekvalitet er gjeldende ved hold av gammelnorsk sau og utegangerdrift. Driften skal være tuftet på et opplegg som sikrer god dyrevelferd. Driftsformen helårs utegangerdrift krever godkjenning fra Mattilsynet, og det forutsetter driftsopplegg og tilsyn som tar høyde for situasjoner med behov for tilleggsforing og ly/enkelt dyrerom når forholda krever det. Ved kombinasjon av område med milde vintrer, tilstrekkelig areal og velskjøttet beite med kystlynghei greier gimrer og voksne sauer av gammelnorsk sau seg vanligvis tilfredsstillende gjennom vinteren. Om nødvendig må tilslipp av vær ordnes slik at lamming om våren ikke starter før beitegraset er kommet i vekst slik at sauene finner næringsrikt fôr til produksjon av melk. Kommer det tungt snøfall som blir liggende, og som gjør det vanskelig for sauene å få tak i tilstrekkelig fôr,

6 må en straks sette inn tiltak med tilleggsfôring og om nødvendig hente dyrene i hus og/eller innhegning med ly for nødvendig oppfølging. Vinterbeite til utegangersau må ha tilstrekkelig med lynghei av god kvalitet. Unge skudd av røsslyng er viktigste vinterbeiteplanta, men tilgang på starr, gras som de finner innimellom m.m. er betydningsfullt for det samlede næringsopptaket om vinteren. Innholdet av protein i fôret er gjerne noe knapt. Gammelnorsk sau kan i noen grad tære litt på kroppsreserver gjennom vinteren, uten at dette er kritisk. Dyrene må da ha fått bygd opp kroppsreserver gjennom sommer, høst og førjulsvinter. Tilveksten på lam og sauer av gammelnorsk sau ved helårs utegangerdrift i kystlynghei på Vestlandet og Sør-Trøndelag er undersøkt i et forskningsprosjekt. Tilveksten på lammene var høyere i flere av de undersøkte lokalitetene i Trøndelag enn i Hordaland og Sogn og Fjordane. Det kan være flere grunner til dette bl.a. har god tilgang på grasområder stor betydning for lammenes tilvekst, men også berggrunn og jordsmonn er faktorer som spiller inn. I noen av lokalitetene på Vestlandet ble det gjort undersøkelser der en så på tilveksten både hos lam og sauer i mer oppdelte perioder. Disse registreringene viste at det var liten tilvekst på lam fra sist i august til først i oktober, men at tilveksten på gimrer og sauer var tilfredsstillende og at disse bedret holdet utover høsten. I Vestlandsfylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal er situasjonen at en god del av villsaulammene fra kystlynghei ikke har nådd tilfredsstillende slaktevekt, kjøttsetting og fettinnhold ved tidspunktet for høstslakting. Disse lammene som ikke er slaktemodne må overvintres på en måte som sikrer tilstrekkelig fôrtilgang og god dyrevelferd. Små sauelam må ikke gå sammen med vær slik at de kan bli paret, da drektighet krever svært mye og setter individet tilbake i utvikling, og kan være i strid med kravet om godt dyrehold. Produksjonsmessig er det heller ikke noen god løsning at utegangersau lammer årsgamle, da en lett kan komme inn i en vond sirkel med seinere lamming og dermed små lam om høsten. Vanlig norsk kvit sau og andre norske langhalete raser med regional utvikling og tilpassing som steigar, cheviot, ryggja, spælsau og eventuelt andre saueraser kan også beite i kystlynghei lenge utover høsten der det er vilkår for det, og i deler av vinteren når det blir kombinert med innefôring som sikrer dyra tilstrekkelig med energi og protein. Driftsmåten som kombinerer utegangerdrift og innefôring er lite brukt i dag sammenlignet med tidligere, men er fortsatt i bruk m.a. i området ved Lindesnes i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og enkelte steder videre nordover langs kysten. Beiting med de langhala sauerasene eller spælsau i kystlynghei gjennom sommeren vil ofte gi mindre tilvekst på lamma enn annet utmarks- eller fjellbeite. Mengdeinnslaget av gras og urter er viktig, det gjelder å få en god start på tilveksten hos lamma fra våren av, og at tilveksten ikke stagnerer og blir for lav når en kommer utover sommeren og seinsommeren. Ved større innslag av strandeng i tilknyting til kystlynghei, kan beitet være tilfredsstillende som sommerbeite både til tyngre saueraser og stedvis til storfe (sinkyr, kviger, kastrater, ammekyr). Naturtypen strandeng er det generelt mer av på deler av Trøndelagskysten og særlig i Nordland (Helgelandskysten) enn hva som er tilfelle på Vestlandet. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: Annen aktuell litteratur Haaland, S Fem tusen år med flammer; det europeiske lyngheilandskapet. Vigmostad & Bjørke. Kaland, P.E. & Vandvik, V Kystlynghei. S i: Framstad, E. & Lid, I.B. (red.) Jordbrukets kulturlandskap, Universitetsforlaget, Oslo. Moen, A Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Nilsen, L.S. (red.) Naturen. Populærvitenskapelig tidsskrift : Spesialnummer om kystlynghei i Norge.

7 B. Spesiell del: (se veiledning til tabellen nederst i dokumentet) SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) *Navn på lokaliteten: Spekholmen på Lyngøya ved Lyngør *Kommune: Tvedestrand *Områdenr.: ID i Naturbase: BN *Registrert i felt av: Mons Kvamme, Ellen Svalheim, Anders Oppegaard og Inger Birkeland Slågedal Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Asbjørn Lie 21/ Tor Erik Branderud 29/7 2001(rikt strandberg) *Dato: 24/ Skjøtselsavtale: Inngått år: 2012 Utløper år:2021 *Hovednaturtype: Kystlyngheivegetasjon % andel Tilleggsnaturtyper: Strandeng Utforminger: D0701 Tørr kystlynghei D0703 Fuktig kystlynghei % andel *Verdi (A, B, C): A (rikt strandberg) Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) Bilder og kart Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): hytte, brygge Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m x God Slått Torvtekt H1a røsslyngutforming m Svak Beite Brenning m Ingen Pløying Park/hagestell > 100 m Gjengrodd x Gjødsling Ingen bruk x Dårlig Lauving *OMRÅDEBESKRIVELSE (For Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) INNLEDNING: Restaurering og bevaring av kystlynghei er et prioritert område, og en nasjonal handlingsplan er på trappene. Norsk Landbruksrådgiving Agder er derfor spurt om utarbeide en skjøtselsplan for bruk av kystlyngheia på Spekholmen og to andre holmer ved Lyngør. Disse holmene er ikke beita på mange år, og ingen vet hvor lenge siden de er beita. Noe areal har antakelig også vært slått. Planen bygger på tidligere registreringer, samt befaring med Mons Kvamme fra Lyngheisenteret på Lygra, Ellen Svalheim fra Bioforsk og Anders Lyche Oppegaard som representant for grunneiere og bruker. BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG: Spekholmen er en del av Ytre Lyngør/Lyngøya som ligger utenfor Gjeving i Tvedestrand kommune, Aust-Agder fylke. Nærmere bestemt mellom Askerøya og Kjeholmen som har Lyngør Fyr som landemerke. Spekholmen er 200 dekar stor og høyeste punkt er ca 20 m.o.h, Holmen er nesten skåret over på midten av Spekbukta som kommer inn fra vest. Holmen ligger i et typisk småkupert skjærgårdslandskap preget av gjengrodd lynghei. Berggrunnen tilhører migmatittområdet i Dypvåg-Lyngør med mørkere og lysere, granittiske bergarter som gir grunnlag for sprekkdannelser. Lokaliteten for skjøtselsplanen gjelder den bevokste delen av holmen. NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER: Hovednaturtypen på Spekholmen er tørr kystlynghei i gjengroingsfasen med lauvkratt og noen større trær. Nær sjøen er vegetasjonen knytta til sprekker og våte søkk med sjøsprøytvegetasjon, små dammer og fjærepytter, karakterisert som rikt strandberg. Litt større forsenkinger består ofte av fattig starrmyr/sumpvegetasjon med tilsig av ferskvann øverst, mens vegetasjonen blir rikere nedover, og helt nederst er det tydelig strandengpreg. Her er det en mosaikk av strandeng/tangvoll med til dels frodig, høyvokst vegetasjon preget av urter/høystauder og dels grasdominert. På nivå over 3-5 m.o.h. er holmen preget av velutvikla mosaikker av bart svaberg, kystlynghei (atlantisk lynghei) og litt myr. Lyngheimosaikkene danner polstere av helt fattig vegetasjon, dominert av røsslyng, smyle, sisselrot og småvokst, tiltrykt einer, litt krekling, skrubbær (et sted), gullris og finnskjegg. Myrelementene er dominert av duskmyrull eller starrarter, med bukkeblad og myrhatt i våte partier. Det er forkrøpla og saltsvidde eksemplarer av trær og busker som gran, furu, trollhegg, og bjørk på de høyere nivåene, men lyngheipreget virker stabilt. Småvokste individer av en rekke lauvtrær og busker fins også, som eik, osp, ask, vivendel, krossved, svartor, og den sjeldne arten rognasal. De ytterste delene av holmen, spesielt i sør, er bart fjell i form av svaberg. ARTSMANGFOLD: Lokaliteten har en meget artsrik flora av karplanter, og i følge Artsdatabanken er det registrert 251 plantearter på den sørligste delen av holmen. Her er mange vanlige arter som røsslyng, einer, strandkvann, gåsemure, fuglevikke, mjødurt, kattehale, men også mer sjeldne arter som strandreddik og storvokst saltbendel. Andre sjeldnere arter er rognasal, "skjærgårdsarten" knortestarr, som fins i sjøsprøytsprekkene, samt grisnestarr. Videre er enkelte regionalt sjeldne arter som vill-lin knytta til fragmenter av skjellsandbanker/tørrenger. Fjærepyttene er velutvikla og varierte i forhold til størrelse og stabilitet (grad av uttørking, humus og ferskvannspåvirkning), og har trolig artsrike samfunn med plankton og bunndyr. Nordøst på holmen er det registrert en forekomst av den rødlista arten dronningstarr. BRUK, TILSTAND OG PÅVIRKNING: Lokaliteten er i gjengroingsfasen sett ut fra et lyngheiperspektiv. Deler av holmen er gjengrodd med bartrær og lauvtrær, en god del einer, samt busker og kratt. Det er også endel gammel røsslyng og grasvekst. Rydding, brenning og beiting vil gjøre landskapet åpnere og føre til mer beitemark. Samtaler med lokalhistoriker Øyvind Bjorvatn og med professor emeritus ved UMB, Stein Tveite, kan ikke bekrefte at disse holmene har vært beita om vinteren, eller at det har vært lyngbrenning i området. Det er heller ingen skriftlige kilder på det, men mye røsslyng kan tyde på at dette har vært en viktig del av beitet i gammel tid.

8 FREMMEDE ARTER: Det er ikke registrert noen fremmede arter eller svartelistearter. KULTURMINNER: Sørøst på holmen ligger krigshola. Det er ei stor jettegryte i fjellet som blei brukt til gjemmested under sjøslaget som ble utkjempa mellom den dansk-norske og den britiske flåte ved Lyngør havn 6. juli Her var det 200-årsmarkering i 2012 og jettegryta ble da rydda for kratt og vegetasjon. SKJØTSEL OG HENSYN: Holmen må ryddes for trær, busker og kratt, og gammel lyng må brennes for å fornye og forbedre beitet. Mindre felt med lyng kan brennes hvert år i vinterhalvåret, slik at ny lyng kommer opp. Det må settes ut et passelig antall sau og geit som kan beite og holde vegetasjonen nede. Beitetrykket må avpasses vegetasjonen. Noe hogstavfall kan brukes til ved, men resten må fjernes helt eller brennes slik at det ikke blir avrenning og næringsig. Det er registrert rognasal og flere sjeldne arter på holmen. Rognasalen må identifiseres og gjerdes i fra. De andre sjeldne artene er avhengig av et åpent landskap, og vil sannsynligvis tåle et avpassa beitetrykk. Nord på holmen er det et belte med tidligere slåtteeng som bør registreres som artsrik slåttemark og eventuelt gjerdes ifra i perioder av året. Hytteeiendommen helt vest på holmen må gjerdes i fra. Det må også settes opp gjerde helt nord på holmen for å holde husdyra vekke fra resten av Lyngøya. Lenger sør må det settes opp gjerde tvers over den smale delen av holmen fra Spekbukta og over til østsida, for å holde husdyra vekke i den perioden da mange planter frør seg. Denne perioden sammenfaller med skoleferien da den sørlige delen av Spekholmen blir mye brukt av båtfolk. DEL AV HELHETLIG LANDSKAP: Lokaliteten av kystlynghei er en del av et større område med mer eller mindre gjengrodd lynghei på holmene rundt Lyngør. VERDIBEGRUNNELSE: A nasjonal verneverdi. Spekholmen er vurdert som meget verdifullt på grunn av sin størrelse, lave påvirkningsgrad, variasjon og artsrikdom. Lokaliteten er vurdert som en av største og mest velutvikla med hensyn til eksponert ytterkyst-natur i Tvedestrandskjærgården (mosaikkpreget strandeng-fukteng-fjærepytt-vegetasjon knytta til sprekkesone-svaberg-landskap). Videre er vektlagt at det her også forekommer velutvikla mosaikker med kystlynghei. Med riktig skjøtsel vil lyngheipreget utvikles.1 SKJØTSELSPLAN DATO skjøtselsplan: 21/ UTM: UTFORMET AV: Inger Birkeland Slågedal Gnr/bnr.: 81/4,12,23,53,60,65,108,1 25 AREAL (nåværende): 200 daa FIRMA: Norsk Landbruksrådgiving Agder AREAL etter evt. restaurering: 200 daa Del av verneområde? Nei MÅL: Rydde, brenne og gjenskape tidligere lyngheilandskap på holmen, og holde lyngheia i hevd ved jevnlig brenning og beiting slik at denne naturtypen med sine biomangfoldverdier blir ivaretatt og utvikla. Kystlyngheia skal ha et åpent preg med minst mulig skogsvegetasjon. HOVEDMÅL FOR LOKALITETEN: Hovedmålet er at holmen skal få tilbake det åpne lyngheipreget, og at lyngen jevnlig skal fornyes. Dette skal skje ved systematisk lyngbrenning og beiting. KONKRETE DELMÅL: Brenning av avgrensa flater i ulike deler av området er en fordel for det biologiske mangfoldet og for beitemønsteret. Dyra vil beite nybrente områder mest, men vil også beite innimellom. Brenning bør gjennomføres slik at gjenveksten av lyngartene blir god og tilgroing med einer og lauvtre blir kontrollert. En bør ikke brenne oftere enn hvert 10. år, og vente til lyngen er ca 20 cm høy. Arealmessig er det er et mål å få til beiting på hele holmen, unntatt rundt brygga og hytta som gjerdes i fra. Den sørligste delen av holmen skal gjerdes fra i perioden 20/6-20/8 på grunn av plantenes frøsetting og for å ta hensyn til friluftsinteresser i ferien. Den ytterste tangen brukes mye av båtfolk, og her står et offentlig toalett. Biomangfoldet knytta til det ytterste svaberg-sprekkelandskapet kan være sårbart overfor omfattende tråkk-slitasje, men beitetrykket må vurderes og justeres etter tilgang på næring. Det kan være aktuelt med et lavere beitetrykk året etter brenning for å få god gjenvekst av lyngen. Det kan også forsøkes med storfebeiting, men det bør ikke tilleggsfôres noe utenom det som kreves i forhold til dyrevelferd. EV. SPESIEFIKKE MÅL FOR DELOMRÅDE(R): TILSTANDSMÅL ARTER: Fornye røsslyngen ved brenning og jevnlig beiting. Grasarter vil fremmes ved beiting og lauvtrær vil holdes nede. Storfe er gunstig siden de gir mer tråkkskade enn småfe. MÅL FOR BEKJEMPELSE AV PROBLEMARTER/GJENGROING: Jevnlig brenning av lyng, og beiting med sau og geit for å holde lyngheia frisk og for å holde lauvkrattet nede. AKTUELLE TILTAK: Prioritering (år) Ant daa og kostnad/daa Kontroll: (Dato) Generelle tiltak: Hogge, rydde og brenne gammel lyngmark. Holde vegetasjonen nede med beiting. Aktuelle restaureringstiltak, utover de generelle: Manuell rydding av lauvtre og kratt, spesielt fjerne einerkratt, osp og bjørk. Lav stubbing. La hasselbusker stå igjen, samt fine enkelttrær og evt søyleeiner. Samle rydningsavfall i hauger og brenne eller fjerne slik at det ikke blir næringsavsig. Begynne på sørlig del av holmen. Vinter Brenne felt for felt av lyngmark i en syklus på ca 10 år i tørre, i snøfrie perioder i vinterhalvåret (oktober-mars), dekar årlig. Sette opp gjerder. Ta vare på rognasal. Vinter 2013 (feb/mars) Aktuelle årlige skjøtselstiltak, utover de generelle: Beiting hele året med utegangersau og gei, evt ammekyrt. Fôrmengda kan anslås til ca 30 fôrenheter per dekar og år i godt vedlikeholdt lynghei, men mye mindre i starten. I utgangspunktet beregnes dekar per småfe. Kontinuerlig vurdering av beitetrykk i forhold til sårbar vegetasjon, spesielt i sør. Ikke tilleggsfôre utover pålagt nødfôring i vinterhalvåret. Holde dyra vekke fra den sørlige delen av holmen i perioden 20/6-20/8 hvert år pga frøsetting og friluftsinteresser. Holde vedlike gjerder. Vår 2013 (fra mai)

9 UTSTYRSBEHOV: Ryddesag, motorsag og øks til restaurering og åpning av kulturlandskapet. Til skjøtsel trengs beiting, dvs transport av husdyr, og jevnlig brenning av lyng. Spekholmen er veiløs, så alt ryddeavfall må samles i hauger enten for transport til fastlandet, eller brennes. OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres innen 5 år: 2017 Behov for registrering av spesifikke artsgrupper: Den sjeldne rognasalen må re-registreres og eventuelt gjerdes i fra i beiteområdet. Det bør registreres for artsrik slåttemark nord på Spekholmen. Tilskudd søkt år: 2012 Søkt til: Fylkesmannen i Aust-Agder Tilskudd tildelt år: 2012 Tildelt fra: Fylkesmannen i Aust-Agder Skjøtselsavtale parter: Fylkesmannens Landbruksavdeling Aust-Agder og Tvedestrand Kasjmirlag DA v/anders Lyche Oppegaard og Tor Granerud på vegne av grunneierne. ANSVAR: Tvedestrand Kasjmirlag DA v/ Anders Lyche Oppegaard og Tor Granerud

10 Kilder Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker, Landbruksforlaget 1999, kapittel 10.

11 Ortofoto/kart Spekholmen på Lyngøya.

12 Spekholmen med inntegna hyttetomt og stipla linjer der det skal gjerdes. X for krigshola. Foto: Norge i bilder

13 Bilder Anders Lyche Oppegaard på strandeng i Spekbukta, Lyngør 24/ Foto: Inger B. Slågedal Strandeng i gjengroingsfasen i Spekbukta, Lyngør 24/ Foto: Inger Birkeland Slågedal

14 Strandkvann og gåsemure i Spekbukta. 24/ Foto: Inger Birkeland Slågedal. Strandvortemelk i blomst. Innerst i Spekbukta med rekved og søppel. 24/ Foto: Inger Birkeland Slågedal Lynghei på Spekholmen, 24/ Foto: Inger Birkeland Slågedal

15 Einerkratt og svaberg mot nordøst på Spekholmen. 24/ Foto: Inger Birkeland Slågedal Krigshola, dvs jettegryta på Spekholmen der folk gjemte seg under sjøslaget ved Lyngør i 1812, 24/ Foto: Inger Birkeland Slågedal

16 «Spæken» Sommerfjøset til Martin og Georg Henriksen, Vardevik. Fjøs i kjelleren og høylagring i 1. etg. Skanna fra Lyngørkalenderen 1992.

17 Veiledning til skjøtselsplanskjemaet, B- Spesiell del Skjema B- spesiell del er delt opp i tre hoveddeler: Søkbare egenskaper (for Naturbase), Områdebeskrivelse (for Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplan) og Skjøtselsplan. For søkbare egenskaper er det viktig at de begrepene og kodene som er oppgitt brukes (egenskaper merket med * er her obligatoriske). Områdebeskrivelse og beskrivelse av skjøtsel skal være ren tekst som ikke blir søkbar. For mer utfyllende forklaringer, se DNhåndbok utgave Søkbare egenskaper: *Områdenavn: Offisielle stedsnavn etter vedtatte rettskrivingsnormer, dvs. normalt navn fra kartblad i M711- serien. Ved bruk av navn fra økonomisk kartverk oppgis i tillegg nærmeste stedsnavn på M711-kart. Eventuelt med støttenavn i tillegg (d.v.s. lokale stedsnavn som ikke står på kart, eller områdenavn). *Områdenr.: Løpenummer. Nummeret skal være unikt (to geografisk atskilte områder kan ikke ha samme nummer) og vil i en fylkes-/nasjonal sammenstilling starte med kommunenummeret. IID i Naturbase oppgis hvis området ligger i Naturbase fra før. *Registrert av: (Inventør/kartlegger): Angi alle som har vært med på å fremskaffe primærdata i felt. *Tidligere registrert: Angi årstall for ev. tidligere kartlegging av lokalitet. Få fram om lokaliteten har blitt undersøkt gjentatte ganger. Referanse til rapporter settes opp under Kilder mot slutten av dokumentet *Naturtype: Etter DN-håndbok 13 om naturtypekart-legging. Utforming(er): Etter DN-håndbok 13. usikkerhet m.m. utdypes i områdebeskrivelsen. Mosaikk: En lokalitet kan inneholde en småskala mosaikk som det er vanskelig å avgrense, og der avgrensingen har liten praktisk betydning for planlegging og forvaltning. Lokaliteten plasseres da i den naturtypen det er mest av, eller den som er viktigst. Andre naturtyper eller utforminger som forekommer på lokaliteten registreres som mosaikk (tilleggsnaturtyper/-utforminger, helst med prosentandeler). *Verdi: A, B, C. Usikkerhet og gradering angis i områdebeskrivelsen. *Stedkvalitet: Avgrensingens nøyaktighet beskrives i 5 kategorier. Sett kryss. Påvirkningsfaktorer (tekniske inngrep m.m.): Etter liste i vedlegg 11 i DN-håndbok 13. Tilstand (hevd): For kulturbetingete lokaliteter oppgis tilstanden etter 5-gradert skala. Sett kryss. Under tilstand i områdebeskrivelsen nedenfor ønskes en mer utfyllende beskrivelse. Bruk: For kulturbetingete lokaliteter oppgis nåværende bruk. Sett kryss. I områdebeskrivelsen nedenfor ønskes en mer utfyllende tekst om tidligere og nåværende skjøtsel. Områdebeskrivelse *Områdebeskrivelse: Skal være forvaltningsrettet, tilpasset brukeren og må være tilstrekkelig til å kunne begrunne valg av naturtype, verdi og skjøtsels- og restaureringstiltak som skal ivareta lokaliteten. Innledning: Opplysninger om kartleggingen/ skjøtselsplanarbeidet. I hvilken sammenheng kartleggingen er gjort, hva som er gjort tidligere, om den nye beskrivelsen supplerer eller erstatter tidligere beskrivelser og lignende. Beliggenhet og naturgrunnlag: Geografisk beliggenhet og supplerende opplysninger til kartet, evt. buffersone beskrives. Hvor nøyaktig er avgrensningen? Sistnevnte kan variere, både som følge av kartleggingsmetodikk og naturgitte årsaker, og det bør skilles mellom disse to faktorene. Viktige topografiske og geologiske forhold. Viktige naturgitte faktorer som påvirker økosystemets stabilitet (skogbrann, flom, nedbør/luftfuktighet, vind). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Supplerende opplysninger om naturtyper, utforminger og mosaikk oppgis her, samt supplerende opplysninger om truete vegetasjonstyper og evt. andre viktige vegetasjonstyper. Hvis naturtyper/vegetasjonstyper som ikke er prioriterte er inkludert, skal dette nevnes og begrunnes (f.eks. av arronderingsmessige årsaker). Artsmangfold: Typiske/karakteristiske/dominerende arter. I hagmark/lauveng bør ulike treslag angis, samt deres mengdefordeling. I tillegg kan arter som supplerer eller spesifiserer ytterligere i forhold til naturtype- /vegetasjonstypebeskrivelsen nevnes. Alle sjeldne, kravfulle og rødlistede arter skal listes opp med antall/mengde for artene, samt funnhistorikk. Bruk, tilstand, påvirkning: Utfyllende opplysninger om tilstand, inngrep, andre påvirkningsfaktorer, historikk og bruk. Bruk: Nåværende og tidligere bruk skal beskrives. For tidligere bruk menes tradisjonell drift, (helst tilbake til før krigen). Kontinuitet i bruk/ikke bruk: Angi perioder (årstall) med ev. opphør av drift. Perioder (årstall) med ev. intensivering av drift, eks: flere slåtter pr år, økt gjødsling (type og mengde gjødsel med mer). For tilstand angi her eventuell avvikende skjøtsel: Slått men graset ligger igjen, slått ved plenklipping, bare beiting osv. For slåttemyr er grøfting og slått viktig. For kystlynghei er brenning og beiting viktig. Noter type gjengroingsarter og grad av gjengroing. Avgrens gjerne på ortofoto arealer med preg av forfall. NB: (Dette blir

18 supplerende opplysninger til rubrikken hevd ovenfor ) Påvikningsfaktorer kan i tillegg registreres som søkbar egenskap for alle naturtyper. For kulturlandskap kan bruk registreres som søkbar egenskap. Fremmede arter: Forekomst og tiltak. (hvor de vokser avmerkes på ortofoto/kart). Kulturminner: Forekomst av spesielle kulturminner i lokaliteten, eks bakkemurer, steingjerde, stakksneis osv. Skjøtsel og hensyn: Skjøtsel er aktive tiltak for å fremme naturverdiene. Hensyn er passive tiltak for å unngå skadelige aktiviteter for lokaliteten, eller visse former for bruk/inngrep som ikke vesentlig påviker de naturverdiene som skal ivaretas. Konkrete forslag og behov for å ta spesielle hensyn utenfor lokaliteten bør det nevnes her. Det gis her en kortere oppsummering av det som skrives i skjøtselsplanen om mål for skjøtsel, tilstand, skjøtselstiltak, tidsplan m.m. Del av helhetlig landskap: Sammenheng med andre områder innenfor et større areal. Det vil ofte være aktuelt å vise til nærmere beskrivelse i dokument eller kilde på faktaarket. Verdibegrunnelse (Obligatorisk): A, B eller C. Angi kort hvilke faktorer som i størst grad bidrar til verdien som er satt. Eventuell usikkerhet i forhold til verdien bør nevnes. Eventuelle utviklingstrekk som støtter verdivalget, nevnes. Om lokaliteten har endret verdisetting siden forrige registrering bør dette begrunnes her. Merknad: Her kan det legges inn uthevet kommentar om at lokaliteten må oppsøkes på nytt, at avgrensingen er for unøyaktig m.m.. Skjøtselsplan Dato skjøtselsplan: Dato for ferdigstilt skjøtselsplan. Utformet av: Navn på ressursperson som har skrevet planen ev hvem som har veiledet skjøtselsplanarbeidet. UTM: Sett inn koordinater for midtpunkt i polygonet, Gnr/bnr: Oppgi alle gårds og bruksnummer innen lokaliteten som skjøtselsplanen gjelder for. (Kan bli mange for store lokaliteter som kystlynghei. Her kan dere få hjelp av kommunen). Areal (nåværende og etter evt. restaurering): Oppgi areal på lokaliteten ved registrering, om aktuelt angi også areal etter at restaureringstiltak er gjennomført dersom dette vil endre på arealstørrelsen. Del av verneområde: Det skal noteres om området ligger helt eller delvis innenfor et verneområde. Mål: Deles opp i hovedmål, delmål, ev. mål for delområder, samt tilstandsmål for enkelte arter. Rødlistearter, karakterarter, totalt antall arter. Konkretiseres med % økning innen et tidsrom, eks innen 10 år. Er lokaliteten i god hevd vil det være et mål i seg selv å beholde dagens artsinventar og fordeling. Om området ligger innefor et verneområde og har konkrete bevaringsmål som vil påvirke skjøtselen så skal dette beskrives her. Aktuelle tiltak: Deles opp i: Generelle tiltak (med henvisning til A: generell del i skjøtselsplanen), Aktuelle restaureringstiltak, utover de generelle dvs restaureringstiltak som er nødvendig for konkret denne lokaliteten og som ikke er beskrevet i den generelle delen. Det kan være behov for brenning, ringbarking, tidspunkt for tiltak, midlertidig plassering av kvisthauger, bekjemping av problemarter, eller spesielle hensyn knyttet til kulturminner, styvingstrær, hi/reir, fuktområder, adkomst til lokalitet, utkjøring av tømmer/ved, eiendomsstruktur osv. Til sist; Aktuelle årlige skjøtselstiltak, utover de generelle. Eks spesifikke lokale slåttetidspunkt, behandling av høyet, bortkjøring, slått hvert år eller sjeldnere, ev før- og etterbeite, hva slags dyr, antall beitedyr, ev. tidsperioder for beiting. Lauving/styving; tidspunkt, behandling av kvister osv. Utstyrsbehov: Spesielle behov for utstyr til skjøtsel/restaurering. Oppfølging: Det bør angis årstall for evaluering av tiltakene igangsatt etter skjøtselsplanen. Om det er aktuelt med supplerende registrering av spesifikke artsgrupper så nevnes dette her. Tilskudd/skjøtselsavtale: Gi opplysninger om det er søkt midler RMP, SMIL ev andre miljømidler, samt opplys om det foreligger skjøtselsavtale og hvor lenge den gjelder. Ansvar: Navn på person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen, eks grunneier/bruker for gjennomføring av tiltak, samt person i forvaltningen for oppfølging av skjøtselsavtaler med mer.