Skjøtselsplan for Karlsøya kystlynghei og naturbeitemark, Bodø kommune, Nordland fylke

Transkript

1 Skjøtselsplan for Karlsøya kystlynghei og naturbeitemark, Bodø kommune, Nordland fylke Figur 1 Bildet er tatt fra Nordøya mot sør og viser Småholmen som ligger i bukta vest for Røtosen og Sørøya med kai der båten som brukes til frakt av fôr og dyr ligger fortøyd. Landegode sees i bakgrunnen til høyre. FIRMANAVN OG ÅRSTALL: PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: OPPDRAGSGIVER: LITTERATURREFERANSE (for skjøtselsplanen): Miljøfaglig Utredning AS Pål Alvereng Fylkesmannen i Nordland Alvereng, P. & Gaarder, G Skjøtselsplan for Karlsøya kystlynghei, Bodø kommune, Nordland fylke Miljøfaglig Utredning notat 2016-N32, ISBN

2 Innhold Innhold Generelt om kystlynghei Ulike typer kystlynghei Geografiske variasjoner av kystlynghei Naturbeitemark Generelt om naturbeitemark Utbredelse Naturfaglig beskrivelse Artsinnhold Påvirkning, bruk Råd om skjøtsel og hensyn Litteratur Om Karlsøy. Naturgrunnlag og dagens drift Kort områdebeskrivelse av Karlsøya Driftsbeskrivelse Skjøtsel av Karlsøya beskrivelse av planlagte tiltak Generelt om skjøtsel av kystlynghei Beiting og dyrehold i kystlynghei Lyngsviing Restaurering av kystlynghei Mål for skjøtsel på Karlsøya Planlagte skjøtselstiltak på Karlsøya Oppfølging av skjøtselsplanen Mer informasjon Detaljert beskrivelse av naturtypene på Karlsøy Kilder Ortofoto/kart Bilder Artsliste

3 1. Generelt om kystlynghei Kystlynghei er en flere tusen år gammel naturtype som er dominert av røsslyng. Naturtypen har blitt til i de ytterste, oseaniske strøkene langs kysten der klimaet er så mildt at småfe har kunnet gå ute hele året, eller det meste av året. Om sommeren har også storfe beitet i lyngheia, og lyng ble slått til vinterfôr. For å skape godt beitegrunnlag ble lyngheiene svidd slik at det oppsto en mosaikk av gras- og urtevegetasjon (på nysvidde arealer) og lyngvegetasjon. Røsslyng er en vintergrønn dvergbusk som beites hele året, men er viktigst som fôrplante om seinhøsten og vinteren. Grasvegetasjonen er først og fremst vår- og sommerbeite, men særlig starr kan spille en viktig rolle vinterstid. Selv om det er mange trekk i driftsmåten som er relativt ensartet, varierer både bruken og utformingen av kystlyngheia fra sør til nord og fra øst til vest. Røsslyng er en viktig art i kystlyngheia. Kystlyngheiene har spilt en viktig rolle i ressursutnyttelsen langs kysten og utgjorde tidligere ca. 2 % av landarealet i Norge. De strekker seg fra Lofoten i Nordland til Kragerø i Telemark. Det er også lynghei på noen få øyer i ytre Oslofjord, bl.a. på Hvaler i Østfold. Lyngheidriften har gått sterkt tilbake i løpet av 1900-tallet. Når driften reduseres eller opphører, gror lyngheiene igjen. Også skogplanting, gjødsling, oppdyrking, nedbygging og nitrogennedfall utgjør trusler mot gjenværende arealer, og kystlynghei er nå en sterkt truet naturtype (Norderhaug & Johansen 2011). Tradisjonell drift med helårsbeiting, eller beiting store deler av året, og lyngsviing er en forutsetning for opprettholdelse av kystlynghei. Naturtypen kystlynghei inngår i kystlandskapet i en mosaikk med en rekke andre naturtyper slik som semi-naturlig eng- og strandeng, strandberg og myr. Det norske kystlyngheilandskapet utgjør en del av et større lyngheilandskap som finnes langs atlanterhavskysten sør til Portugal. I Norge, som i resten av det europeiske kystlyngheiområdet er lyngheia på sterk tilbakegang. Norge har verdens nordligste kystlyngheier og dermed et spesielt ansvar for å ivareta disse. Variasjoner i miljøvariabler (kalkinnhold, uttørkingsfare og vannmetning) danner grunnlag for en rekke grunntyper av kystlynghei, og variasjoner i bruk (lyngsviing og beiting) øker kompleksiteten i artssammensettingen og diversitet. Tiden etter lyngsviing kan deles inn i fire ulike faser; pionerfase, byggefase, moden fase og degenererende fase, og enkelte arter kobles spesifikt til noen av disse fasene. Nybrent kystlynghei med lyng i pionerfasen inneholder en del urter og gras, mens gammel lynghei (30-50 år) ofte er meget artsfattig og har et velutviklet mosedekke. Selv om lynghei generelt regnes som et relativt sett artsfattig økosystem er det totale biologiske mangfoldet knyttet til hele lyngheisyklusen betydelig. Som i de fleste andre seminaturlige økosystemer øker også artsmangfoldet, spesielt av de skjøtselsavhengige artene, med kalkinnholdet i jorda (ph). 3

4 1.1 Ulike typer kystlynghei Kunnskapen om variasjonen i kystlyngheivegetasjonen er under utvikling. Det nyeste systemet for beskrivelse av variasjonen i norsk natur, Natur i Norge (NiN), deler kystlynghei på grunnlag av kalkinnhold, uttørkingsfare og vannmetning inn i tolv grunntyper: Kalkfattig bakli-hei, kalkfattig kystlynghei, kalkfattig tørr kystlynghei, kalkfattig fuktig kystlynghei, intermediær bakli-hei, intermediær kystlynghei, intermediær tørr kystlynghei, intermediær fuktig kystlynghei, svakt kalkrik kystlynghei, svakt kalkrik tørr kystlynghei, sterkt kalkrik kystlynghei, sterkt kalkrik tørr kystlynghei (Halvorsen et al. 2015). I tillegg til røsslyng er bl.a. blåbær, flekkmarihånd, tyttebær, krekling, smyle, kornstarr, tepperot og skrubbær vanlige arter i norske kystlyngheier. Kalkrik kystlynghei skiller seg fra den kalkfattige ved et høyere innslag av kalkrevende arter som flekkmure, blåstarr, reinrose, vill-lin, fjellfrøstjerne og orkideer. Bakliheier, som ofte er nord- og østvendte, gjerne i humide skråninger, har typiske arter som bjørnekam, revebjelle, ormetelg, blåbær og blokkebær. Kystlynghei med høy uttørkingsfare har gjerne arter som heigråmose, melbær, kveinarter, finnskjegg og gulaks. Kystlynghei med høy vannmetning skiller seg fra tørrere grunntyper ved et framtredende innslag av fuktkrevende arter og myrarter som klokkelyng, blokkebær, rome og bjønnskjegg. Nedenfor finner du en kort beskrivelse av karakteristiske trekk for kystlynghei i sør, vest og nord. For å ivareta det biologiske mangfoldet er det viktig å ivareta lyngheier som representerer variasjonen langs hele kysten i tillegg til variasjonen i lokale komplekse miljøvariabler. 1.2 Geografiske variasjoner av kystlynghei Sør-Norge Det meste av kystlyngheiene i sør er relativt tørr kystlynghei, fukthei er sjeldnere. I de sørlige heiene forekommer klokkesøte langs kysten fra Lindesnes til Stavanger. I sørhellende lyngheier på litt næringsrik grunn kan man finne en del andre urter som blodstorkenebb, fagerperikum, kystmaure og firtann. På Lista og Jæren finnes det fortsatt en meget spesiell lyngheitype: lynghei som er et suksesjonstrinn mellom marehalmdyne og skog. De domineres av røsslyng, krekling, krypvier, marehalm og sandstarr. Vest-Norge Kystlyngheiene i vest dvs. fra Rogaland til Møre og Romsdal, har størst utstrekning i vest-øst-retning og for hundre år siden gikk lyngheia her langt inn i fjordene. I dag dominerer imidlertid lyngheia først og fremst de ytterste øyene og de ytre fjordstrøkene. Her finnes arter med høye krav til fuktighet og lang vekstsesong. Klokkelyng, som vokser i fuktigere områder enn røsslyng, er vanlig her, og purpurlyng, som er frostømfintlig, finnes i en smal stripe ytterst på kysten til Sunnmøre. En rekke arter med vestlig utbredelse i Norge har lyngheia her som sitt viktigste habitat, for eksempel vestlandsvikke, lyngøyentrøst, fagerperikum, heiblåfjær og kystmyrklegg. Artsmangfoldet synker fra vest mot øst på grunn av at de klart vestlige artene faller ut. 4

5 Midt- og Nord-Norge Fra Trøndelag til Nordland, dominerer fukthei på grunn av mye nedbør og lav temperatur. Torvdybden kan være flere desimeter og overgangen mot myr er glidende. Krekling blir et stadig vanligere innslag nordover og kan bli mer dominerende enn røsslyngen. Siden den har lavere beiteverdi kan det skape problemer i områder med vinterbeiting. Slåttestarr og torvull er også vanlige. Fra Sunnmøre og nordover minker innslaget av vestlige arter, mens innslaget av nordlige arter og fjellarter øker, som for eksempel dvergbjørk, rypebær og molte. Tørrhei (høy uttøringsfare og lav vannmetning) kan forekomme i sørhellinger og på arealer med skrint jordsmonn. Her øker andelen av urter og gras som tepperot, engkvein og rødsvingel, og melbær er et karakteristisk innslag. Den norske kysten domineres av fattige bergarter, men nordover finnes det innslag av kalkrike bergarter som gir rik hei med innslag av kalkkrevende arter. Også på skjellsand kan det utvikles slik rik hei. 2. Naturbeitemark 2.1 Generelt om naturbeitemark Naturbeitemark er en artsrik naturtype med høy andel habitatspesialister. Naturtypen er vidt utbredt, men artsrik, ugjødslet beitemark i god hevd er gått tilbake som følge av endringer i landbruket. Gjengroing etter opphør av bruk eller intensivert drift med gjødsling og pløying, har redusert arealet. Typen er også utsatt for nedbygging. På bakgrunn av dette er naturtypen som helhet vurdert som sårbar (VU) i Norsk rødliste for naturtyper Naturbeitemark har høy andel rødlistearter i ulike organismegrupper, særlig karplanter, beitemarksopp og insekter. Mange arter har hovedtyngden av sine forekomster innenfor denne naturtypen. 2.2 Utbredelse Naturbeitemark er vidt utbredt over hele Norge fra kysten til innlandet og i alle biogeografiske soner fra boreonemoral til lavalpin sone og fra sterkt oseanisk til svakt kontinental seksjon. I dag er typen vanligst i regioner med mye husdyrhold, for eksempel øvre dalstrøk på Østlandet, på Vestlandet, i Trøndelag og på Nordlandskysten. 2.3 Naturfaglig beskrivelse Naturbeitemark er lysåpen grasmark med langvarig hevd i form av husdyrbeite, både sau, geit, storfe og hest. Utseendemessig karakteriseres typen av lavvokst vegetasjon dominert av urter og gras. Trær og busker forekommer spredt, til forskjell fra slåttemark der disse mangler. Marka er gjerne mer ujevn enn i slåttemark. Steiner, grunnlendte partier og bergknauser er også nokså vanlig. Typisk for beitemark er dominans av beite- og tråkkresistente gras og arter som ikke spises fordi de er giftige, tornete, smaker vondt eller inneholder mye silikat. Naturbeitemark har få nitrofile arter, men spredt kan noe næringskrevende og tråkktolerante arter forekomme. Karakteristisk er også forekomsten av beitemarksopp om høsten. Det er stor variasjon i artssammensetningen og miljøforhold i naturbeitemark. Et fellestrekk er at variasjonen både skyldes økokliner som også er viktige på naturmark, og langvarig hevd. 5

6 Naturbeitemark er semi-naturlig natur, oftest oppstått fra skogsmark som gjennom lang tid med ekstensivt beite har utviklet egenskaper som skiller den fra det natursystemet den ble utviklet fra, uten at markstruktur, hydrologi eller andre basale egenskaper har blitt vesentlig endret. Beitetrykk, husdyrslag og tidspunktet for beite er faktorer av betydning. Tidspunkt på året og varighet av beitet er også faktorer som påvirker vegetasjonen. Det er viktig med avpasset antall beitedyr, da overbeite reduserer artsmangfoldet og for lite beite gir gjengroing. Til forskjell fra kulturbeite er naturbeitemark ikke pløyd og tilsådd, og ikke eller i bare liten grad gjødslet. Kalkinnhold og jordfuktighet er viktige årsaker til variasjonen i artssammensetningen. Karplantemangfoldet er størst i naturbeitemark på kalkrik grunn i lavlandet, der særlig kalktørrenger har et høyt artsmangfold. Det samme gjelder tørrbakker i dalstrøk på Østlandet. Viktige naturbeitemarker for sopp ser ut til å følge et litt annet mønster, da artsrike beiter med høy forekomst av rødlistede sopparter kan forekomme både på kalkrik og kalkfattig grunn, og gjerne i friskere enger. Lang beitehistorie antas å være gunstig. Det er stor regional variasjon fra kyst til innland, fra lavland til fjell og fra sør til nord. 2.4 Artsinnhold Naturbeitemark er en meget artsrik naturtype karakterisert av mange rødlistede arter av insekter, karplanter og sopp. Av særlig betydning er naturtypen for beitemarksopp og blant disse er 94 arter rødlistet, først og fremst vokssopp, rødsporer, jordtunger og køllesopp. Også for en lang rekke karplanter og insekter er naturtypen viktig. Rundt 85 rødlistede karplanter er knyttet til typen. De mest sjeldne finnes bare på et fåtall steder, mens andre er mer vidt utbredt, men har gått tilbake i lavlandet. Et særpreg i tørr, varm og sandig beitemark er forekomst av møkkbiller, en artsgruppe som har gått sterkt tilbake i seinere tid. En rekke insekter og andre invertebrater er også knyttet til typen, hvorav flere er rødlistede. Naturbeitemark inngår i forskjellige landskapstyper, fra vidstrakte seterlandskap, småskala kystlandskap, åpne jordbrukslandsskap og småskala kulturlandskap i dalstrøk- og skogstrøk. Ofte forekommer typen som små restarealer og kanter i intensivt drevet jordbrukslandskap. Ved kysten veksler beitemark ofte med andre åpne naturtyper i finskala mosaikkartet mønster. I dalstrøk finner en gjerne artsrik beitemark i kanter mellom fulldyrka mark og hagemark eller skog. Kantsonene har ofte vært uten hevd over lengre tid, men skal kartlegges som beitemarkskant så lenge de fortsatt har preg av semi-naturlig eng. Naturbeitemark har ofte innslag av bergknauser og tresatte partier. 2.5 Påvirkning, bruk Ulike husdyrslag beiter på ulikt vis. Sau beiter for eksempel mer selektivt enn storfe. Sambeite er derfor som regel positivt. Beite er en nødvendig forutsetning for at naturtypens verdier skal opprettholdes. Beite tilpasset naturgrunnlaget er viktig. For lite beitetrykk medfører gjengroing, mens for sterkt beite medfører slitasje og tråkkskader. De viktigste negative påvirkningsfaktorene i naturbeitemark er gjengroing og intensivert bruk. Tidligere var husdyrhold vanlig over hele landet og typen har gått sterkt tilbake som følge av opphør av beite med påfølgende gjengroing. I sentrale jordbruksstrøk er omlegging til mer intensiv drift med gjødsling, 6

7 sprøyting og oppdyrking til kornproduksjon og kunsteng typisk. I tillegg er typen utsatt for nedbygging. Tilplanting av gamle beitemarker er også et problem, ved at det reduserer forekomster av naturtypen. Det samme er spredning og etablering av fremmede arter og andre problemarter, ved at disse fortrenger de typiske beitemarksartene, og over tid bidrar til å ødelegge forekomster av naturtypen. Tilførsel av nitrogen både fra langtransportert luftforurensing og fra lokale kilder fører særlig i sørlige deler av landet til eutrofiering. 2.6 Råd om skjøtsel og hensyn Skjøtsel skal opprettholdes, eller igangsettes i lokaliteter som kan restaureres og der det er dokumentert høye naturverdier. Det bør gjøres en vurdering av hvordan lokaliteten opprinnelig har vært skjøttet. For lokaliteter som opplagt og relativt nylig har vært slåttemark, og der det vurderes som mulig å tilbakeføre lokaliteten til slåttemark skal dette anmerkes. I de fleste tilfeller er beiteregimet tilpasset den enkelte lokalitet. Det bør utarbeides planer for skjøtsel i viktige lokaliteter der grunneier/driver involveres. Typiske tiltak vil være å tilpasse dyreantall, husdyrslag og tidspunkt for beite avhengig av vegetasjonen på stedet. Både husdyrslag, antall dyr og beitetidspunkt er viktig å vurdere i beitemark. For eksempel kan det være aktuelt å holde sau unna lokaliteter med sjeldne orkideer som svartkurle, og det kan være aktuelt å avgrense beiteperioden til vår-forsommer eller høst. Gjødsling må unngås og manuell rydding av ungskog og kratt foretas etter behov, og slik at marka holdes åpen. Rydding bør foretas gradvis, da for rask åpning av marka både kan medføre erosjon i bratt terreng og åpne opp for uønskede arter. Tilleggsforing bør unngås, da dette både medfører tråkkskader, oppgjødsling og innførsel av uønskede arter. Saltstein må unngås. Fremmede arter bør fjernes og slitasje og andre negative påvirkninger bør begrenses i sårbare lokaliteter. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: Litteratur Bratli, H Naturbeitemark. Utkast til faktaark pr Om Karlsøy. Naturgrunnlag og dagens drift 2.1 Kort områdebeskrivelse av Karlsøya Generell beskrivelse av lokalitetens naturgrunnlag med vekt på naturtypesammensetning. Utarbeides av fagkyndig kartlegger. Veiledning finnes i kapittel 10. Størstedelen av Karlsøya består av lyngheier, men i øst er det mellom de lave åsene gammel innmark omkring 4 gårdsbruk som var i drift på 1900-tallet. Hele øya beites av villsau, til sammen om lag 150 dyr. Den gamle innmarka er ikke inngjerdet og er hovedbeitet for sauene om sommeren, mens lyngheiene utgjør det viktigste beitegrunnlaget i vintersesongen. 7

8 Den gamle innmarka kan nå dels karakteriseres som naturbeitemark og er dels sterkt endret mark med engpreg (langsom overgang fra tidligere mer intensiv bruk til et mer ekstensivt preg). Når beitingen holder vegetasjonen lav og det ikke tilføres ekstra gjødsel, er grunnlaget til stede for et gradvis økende artsmangfold. Deler av naturbeitemarka har ekstra stort artsmangfold, noe som gjør den biologiske verdien høyere, og disse delene er verdt å avgrense på kart og beskrive spesielt. Det er da snakk om flere karplantearter og også flere arter av sopp som bare finnes på slike ugjødslete beitemarker som skjøttes med eller beite. Det er særlig kantsonene mot skog og hei, og engene som ligger lengst fra de gamle gardsbrukene, som er artsrike. Lyngheiene utgjør størstedelen av arealene og har ikke like stort artsmangfold som naturbeitemarkene. I lyngheiene på Karlsøya er det krekling som dominerer. Røsslyng, som er den mest attraktive lyngarten med hensyn til beiteverdi, er nesten ikke å se. Sannsynligvis holdes den nede av beitingen, kombinert med at krekling fortrenger den. Da det ikke har vært gjennomført sviing for å bedre røsslyngens konkurransevilkår i nyere tid, er dette et nokså ensartet bilde for alle lyngheiene på øya. De har ikke fått det typiske utseendet til kytslyngheia, der først og fremst sviing medfører at røsslyngen blir mer framtredende. Det høye beitetrykket hindrer derimot oppslag av lauvtre og einer og holder lyngheiene åpne. 2.2 Driftsbeskrivelse Dato for utarbeiding av driftsbeskrivelse: (Fagutreder i samtale med John Ivar Pedersen) Beskriv dagens beite (ev. tegn inn på kart): Villsauene går fritt på beite over hele Karlsøya. De danner av og til separate flokker, men det varierer stadig. Det er vanskelig å se svært tydelig mønster på hvor de går. Selv på sommeren kan de av og til trekke helt ut lyngheier på de ytterste nesene. På våren foretrekker de naturlig nok engene der gras og urter kommer først fram. Hvor mange dyr beiter på de ulike beiteområdene: 150 voksne villsauer, pluss lam i sommersesongen. Flokken er fordelt på 115 voksne eid av John Ivar Petttersen og 35 voksne eid av Allis Pedersen. Villsaudriften skjer i fellesskap mellom John Ivar og Allis Pedersen. Beskriv nåværende opplegg for sviing (Hva har du svidd, når ble det svidd, ev. tegn inn på kart): Brukerne har ikke utført sviing. Har du gjort andre skjøtselstiltak enn beiting og sviing: Tynning av skog langs en gammel ferdselsvei mellom gårdene i nordøst og på haugene i nærheten. Vet du hvordan området har vært skjøttet tidligere (beiting, lyngslått, sviing eller annet)? Det var aktiv drift på bruk 123/1 fram til De andre brukene hadde lagt ned et par-tre år tidligere. Kjenner ikke til at det har vært brent på Karlsøya tidligere. Er det noe med dagens skjøtsel (antall dyr, kvalitet på beiteområdene) du mener bør endres? Brukerne er fornøyd med antall dyr og tror at beiteressursene om vinteren ikke er gode nok til særlig utvidelse av antall voksendyr. Sommerbeitet er godt. Områdene nær gården i nordøst der skogen er tettest, har potensiale til å bli bra beite, og ytterligere tynning vil gi bedre beiteforhold der. Da brukene var i aktiv drift, var noen av disse skogsområdene inngjerdet for ungdyr (kalver). Må skjøtselen tilpasses spesielle verdier i området (sjeldne arter, problemarter, kulturminner, vern etc.)? Karlsøya er vernet som naturreservat og fuglelivet er hovedverneformålet. Skjøtselstiltak må ta 8

9 hensyn til at det i hekketiden ikke skal være forstyrrelser. Beskriv rutiner for tilsyn og sanking: Sauene går ute hele året. På vårparten, mars-april, blir værene tatt fra. I månedsskiftet juni-juli blir dyrene samlet for klipping og ormekur. I september-oktober sankes dyrene for å skille ut slaktedyr og for ny ormekur. Værene blir sluppet midt i desember. Dermed kommer lammingen fra rundt 10. mai. Sauene har jevnlig tilsyn. Beskriv tilgang til ly på beite: Øya har et variert terreng, og dyrene finner ly i skogen. I tillegg er gamle steinmurer fra Gammelgården restaurert med torvtak, og disse bygningene fungerer som ly for dyrene. Beskriv rutiner for eventuell nødfôring og plassering av fôrplass: Brukerne har en fôrreserve (tørrhøy) på Karlsøy som brukes dersom det ansees nødvendig. De har også mulighet til å frakte ytterligere for fra Kjerringøy, dersom det trengs. I utgangspunktet fôres ikke dyrene, men dersom det kommer perioder med mye snø, noe som skjer sjeldent, gis det fôr. Beskriv vanntilgang til dyra på beite: Dyrene har vannkilder flere steder og det har ikke vært noe problem med vanntilgang, heller ikke på vinteren. Relevante tillatelser fra Mattilsynet: Både Matilsynet, dyrevernsnemda og landbruksavdelingen i kommunen har vært på befaring. Nødvendige tillatelser er gitt. Driften gjennom året: Har dere ønsker eller mål for de neste 3-5 år som det skal tas hensyn til? Bruker ønsker å fortsette driften slik som nå, men ønsker også å forbedre beitet, både gjennom mer rydding av skog og brenning av lyngheier. Andre kommentarer: 9

10 3. Skjøtsel av Karlsøya beskrivelse av planlagte tiltak 3.1 Generelt om skjøtsel av kystlynghei Kystlyngheiene er skapt ved rydding av skog, lyngsviing, beiting og stedvis lyngslått. De har utviklet seg gjennom gjensidig påvirkning mellom lynghei og beiting, først og fremst med gammelnorsk sau, men også med geit og sommerbeiting med storfe. Helårsbeite med gammelnorsk sau ansees som den viktigste driftsmåten for å ta vare på kystlynghei. Ved innsiktsfull drift kan en også skjøtte kystlynghei ved beiting med spælsau, norsk kvit sau eller andre saueraser fra tidlig vår til sein høst, og tidvis vinterbeiting kombinert med tilleggsfôring når forholdene tilsier det. Storfe som kviger, sinkyr (kyr i tørrperioden), ammekyr med kalv samt kastrater kan beite i kystlynghei om sommeren når det inngår strandeng eller andre arealer med gras- og halvgras i tilstrekkelig omfang i beiteområdet som helhet. 3.2 Beiting og dyrehold i kystlynghei Beiting er viktig for ivaretakelsen av kystlyngheiene, og i snøfattige og vintermilde kyststrøk med kystlynghei finner man former for utegangerdrift. Hold av dyr, uansett driftsform, krever at man følger tilhørende regelverk, se Utegangerdrift er omtalt spesifikt flere steder i regelverket, med både egne tilpasninger og med dispensasjoner fra hovedregelverket mot at enkelte vilkår holdes. Av viktige regelverk å sette seg inn i, kan man trekke frem: «Lov om dyrevelferd» (Dyrevernlova), «Forskrift om velferd for småfe», «Forskrift om velferd for produksjonsdyr», «Forskrift om merking, registrering og rapportering av småfe» og «Forskrift om bekjempelse av dyresjukdommer». Dispensasjon om «utegang uten tjenlig oppholdsrom» krever tillatelse fra Mattilsynet. For å kunne tilpasse dyretallet til beitegrunnlaget, må beitegrunnlaget vurderes. Beitegrunnlaget påvirkes av variasjoner i både naturforhold og hevd, og må derfor vurderes for hvert enkelt beite. Ofte inngår det flere naturtyper i det samlede kystlandskapet som beites, noe som også bør tas inn i den totale vurderingen av dyretallet. Dette kan være strandenger som er gode vår- og sommerbeiter, eller myr som kan ha viktige halvgress og starr utover høst og vinter. Kystlynghei i god hevd utgjør gode beiter, og inneholder helst vekslinger av røsslyng i både pionerfase, byggefase og moden fase. Dette gjør at beitedyrene kan veksle mellom røsslyngplanter av ulik alder og høyde. Beitekvaliteten til røsslyngen varier med alder, og særlig gammel, forvêdet og skadet røsslyng forringer beitene mye. En del kystlyngheier finnes i vekslinger med mye bart berg, mens andre lyngheier danner tette tepper hvor røsslyngen har et høyt dekke. Både dekning og kvalitet på røsslyng tas med i beregningen av dyretall per arealenhet. I «Forskriften om velferd for småfe», omtales utegangerdrift spesielt, og i 18 «Unntak fra kravet om tjenlig oppholdsrom utedrift», kan oppsummeres i følgende viktige punkt: 1) Dyretallet skal tilpasses beitegrunnlaget. 2) Eier eller annen med ansvar for dyrene skal ha mulighet til raskt å skaffe tilstrekkelig og egnet fôr i tilfelle situasjoner der beitet ikke gir tilstrekkelig næring. 3) Det skal etableres fôringsplass som gjør det mulig å fôre dyrene på en god måte. 4) Terreng og vegetasjon skal gi tilstrekkelig ly, og dyrene skal ha beskyttende ullfell i kalde årstider. 5) Det skal etableres innhengning som gjør det mulig å samle dyrene. 6) Dyrene skal samles når det er nødvendig av dyrevernmessige hensyn, og minimum vår og høst for kontroll, merking, napping og klipping av ull, nødvendig parasittbehandling, o.l. 7) Paring skal skje slik at lamming og kjeing kan forekomme når beite- og klimaforhold er gunstige. 8) Tilsynet skal intensiveres før og under lamming. 10

11 Gode vinterbeiter er nødvendig for et godt dyrehold. Nøkkelarten røsslyng inngår i beitegrunnlaget gjennom hele året, men er viktigst utover høsten og vinteren, da omfanget av andre beiteplanter reduseres. Selv om røsslyng er den viktigste vinterbeiteplanta, er tilgang på starr og gras som dyra finner innimellom lyngen betydningsfull for det samlede næringsopptaket om vinteren. Småfe på utmarksbeite skal etter regelverket ha tilsyn minst en gang per uke i områder uten særskilt risiko. Ved mistanke om økt fare må tilsynet intensiveres slik at forhold som kan medføre dårlig velferd, syke, skadde og avmagrede dyr, oppdages så tidlig som råd er. Det er en forutsetning at beitelokalitetene gir muligheter for å komme til med nødfôr, også i perioder med dårlig vær. Beitene må ha tilstrekkelig ferskvannstilgang gjennom hele året. Det må planlegges løsninger for mulig vannmangel, både sommer som vinter. Gammelnorsk sau og andre husdyrslag Gammelnorsk sau (ofte kalt villsau) er mye brukt i utegangerdrift i kystlynghei, ettersom det er en hardfør, lett sau som er tilpasset helårsbeiting hvor det er vilkår for det. Under de riktige kombinasjoner av milde vintre, tilstrekkelig med areal og velskjøttede kystlyngheier, greier gimrer og voksne sauer av gammelnorsk sau seg vanligvis tilfredsstillende gjennom vinteren. Paring skal skje slik at lamming om våren ikke starter før beitegraset er kommet i vekst slik at sauene finner næringsrikt fôr til produksjon av melk. Kommer det tungt snøfall som blir liggende, og som gjør det vanskelig for sauene å få tak i tilstrekkelig fôr, Gammalnorsk sau er godt tilpassa beiting i kystlynghei. må en straks sette inn tiltak med tilleggsfôring og om nødvendig hente dyrene i hus og/eller innhegning med ly for nødvendig oppfølging. Innholdet av protein i beiteplantene gjennom vinteren er gjerne noe knapt. Gammelnorsk sau kan i noen grad tære litt på kroppsreserver gjennom vinteren. Dyrene må da ha fått bygd opp kroppsreserver gjennom sommer, høst og førjulsvinter. Dersom lammene fra sau i kystlynghei ikke har nådd tilfredsstillende slaktevekt, kjøttsetting og fettinnhold ved tidspunktet for høstslakting må man gjøre tilpasninger. Disse lammene som ikke er slaktemodne må da overvintres på en måte som sikrer tilstrekkelig fôrtilgang og god dyrevelferd. Små sauelam må ikke gå sammen med vær slik at de kan bli paret, da drektighet krever svært mye og setter individet tilbake i utvikling, og kan være i strid med kravet om godt dyrehold. Produksjonsmessig er det heller ikke noen god løsning at utegangersau lammer årsgamle, da en lett kan komme inn i en vond sirkel med seinere lamming og dermed små lam om høsten. 11

12 Vanlig norsk kvit sau og andre norske langhalete raser med regional utvikling og tilpassing (steigar, cheviot, ryggja), spælsau og eventuelt andre saueraser kan også beite i kystlynghei lenge utover høsten der det er vilkår for det, og i deler av vinteren når det blir kombinert med innefôring som sikrer dyra tilstrekkelig med energi og protein. Driftsmåten som kombinerer utegangerdrift og innefôring er lite brukt i dag sammenlignet med tidligere, men er fortsatt i bruk m.a. i området ved Lindesnes i Vest- Agder, Rogaland, Hordaland og enkelte steder videre nordover langs kysten. Beiting med de langhala sauerasene eller spælsau i kystlynghei gjennom sommeren vil ofte gi mindre tilvekst på lamma enn annet utmarks- eller fjellbeite. Mengdeinnslaget av gras og urter er viktig, det gjelder å få en god start på tilveksten hos lamma fra våren av, og at tilveksten ikke stagnerer og blir for lav når en kommer utover sommeren og seinsommeren. Ved større innslag av strandeng i tilknyting til kystlynghei, kan beitet være tilfredsstillende som sommerbeite både til tyngre saueraser og stedvis til storfe (sinkyr, kviger, kastrater, ammekyr). Naturtypen strandeng er det generelt mer av på deler av Trøndelagskysten og særlig i Nordland (Helgelandskysten) enn hva som er tilfelle på Vestlandet. 3.3 Lyngsviing Lyngsviing er avgjørende både for opprettholdelse av ønsket artsinnhold i lyngheiene og det biologiske mangfoldet, og for sikring av godt og tilstrekkelig beitegrunnlag. Det er derfor viktig å planlegge lyngsviingen for flere år framover slik at man til enhver tid har den mosaikk av grasarealer og lyngarealer av forskjellig alder som er ønskelig. Ved planleggingen av avsviingen må man også ta hensyn til spesielle verdier knyttet til området, slik som fugl, kulturminner, landskapsestetikk og eventuelle erosjonsproblemer. Det er viktig å orientere seg om Lyngsviing er ei vanleg skjøtselsform i kystlynghei. hvilke verdier som finnes i området gjennom f. eks forvaltningsorgan som kommunen, fylkeskommunen, Fylkesmannen eller Miljødirektoratet/Statens Naturoppsyn, og tilpasse den planlagte skjøtselen til disse verdiene. Når det gjelder lyngsviing, er de generelle rådene at avsviingsflatene ikke skal være for store. Med store avsviingsområder minker det biologiske mangfoldet og sauen får vanskeligere for å finne godt fôr i tilstrekkelige mengder til enhver tid. For lammenes tilvekst er det spesielt viktig at det finnes lett tilgjengelige grasarealer fra våren og utover sommeren. Lyngsviingsarbeidet blir imidlertid mer arbeidskrevende når avsviingsarealene er små så det gjelder å finne en passe balanse. I denne sammenheng er det viktig å kunne vurdere og bestemme hvor lang tid det skal gå mellom hver gang man svir av samme område dvs. hvilken rotasjonsperiode lyngheivegetasjonen skal ha. Utviklingen av røsslyngplanten går gjennom flere faser, fra pionerfase til byggefase og videre til moden fase. Fôrproduksjonen er høyest i tidlig byggefase. Når lyngen begynner å bli gammel ( moden ) dvs. vanligvis når den har blitt cm høy, brenner man på nytt. Hvor lang tid det tar varierer med klima, lokale vokseforhold og beitetrykk, men man regner med 8-20 år. Siden utviklingen av røsslyngen kan variere så 12

13 mye er det viktig at man lager individuelle skjøtselsplaner som tar hensyn både til røsslyngens evne til å regenerere, røsslyngens tilveksthastighet og en vurdering av problemarter som kan komme inn etter sviing. Eksempler på problemarter er einstape, sitkagran, rynkerose og tistler. Selve avsviingsarbeidet må også planlegges nøye med hensyn til hvor ilden skal starte og avsluttes. Myrog vannkanter kan være naturlige avslutningslinjer, men det hender at man må lage branngater (5-6 m) for å sikre en god avslutning. Man må sørge for å ha brannslokkingsutstyr tilgjengelig og man må varsle brannvesenet på forhånd. Naboer bør også varsles. Det er viktig å være mange nok for å sikre at man kan styre brannen. Brenning må bare gjennomføres under gunstige værforhold og med tele eller fuktig jord, dvs. i perioden fra sein høst til tidlig vår. Hvis man ikke selv har erfaring med lyngsviing, bør man få hjelp fra noen med erfaring, i hvert fall første gangen. 3.4 Restaurering av kystlynghei I gammel lynghei dvs. lynghei som ikke har vært brent på lenge, kan det være et kraftig oppslag av busker og trær. Hvis lyngheia skal tas i bruk igjen bør dette ryddes før man brenner på nytt. Noe bjørk, rogn og ulike vierarter bør imidlertid settes igjen fordi det kan være viktig tilskuddsfôr for sauen. I gammel lynghei er det mer mose og lav i bunnsjiktet enn i lynghei som har vært i kontinuerlig drift. Det kan forårsake seinere regenerering av vegetasjonen etter sviing. I tillegg kan gammel lyng ha vanskeligere for å sette rotskudd, noe som også forsinker regenereringen. Selv om regenereringen i gammel røsslyng går seint etter første sviing, kan det gå raskere ved ny sviing. Det beste resultatet oppnås imidlertid i områder som ikke er for gjengrodde. 3.5 Mål for skjøtsel på Karlsøya SKJØTSELSPLAN Dato utarbeiding av skjøtselsplan: Dato befaring: Dato samtale med grunneier/bruker: Utformet av: Pål Alvereng og Geir Gaarder Firma: Miljøfaglig Utredning AS UTM sone: Nord: Øst: Gnr./Bnr.: Areal (nåværende): Areal (etter evt. restaurering): 1629 dekar 1629 dekar Del av verneområde: Hvilket vern: Ja. Karlsøyvær naturreservat. Naturreservat. Finnes det særskilte skjøtselshensyn i området, hvilke: Formålet med fredningen av Karlsøyvær er å ivareta et verdifullt kystområde med naturlig tilknyttet plante- og dyreliv. Karlsøyvær har stor betydning som hekke- og rasteområde for fugl. Området er særlig viktig for havørn og sjøfugl, men har også verdi for enkelte vadere og ender, samt spurvefugl. 13

14 Tiltakene i denne skjøtselsplanen må ta hensyn til verneformålet. For naturreservatet er det også satt bevaringsmål for vegetasjon og naturtyper. Disse går i korthet ut på å bevare de registrerte naturtypene naturbeitemark, slåttemark og kystlynghei, opprettholde artssammensetningen og motvirke gjengroing. Skjøtselstiltakene vil ta utgangspunkt i oppdaterte registreringer av naturtypene på Karlsøya fra 2016, og det vil fullt ut være samsvar mellom bevaringsmålene i forvaltningsplanen for naturreservatet og tiltakene i denne skjøtselsplanen. MÅL Hovedmål for lokaliteten: Bevare og utvikle Karlsøya som et kystlandskap med kontinuerlig sauebeite og tradisjonelle skjøtselsmetoder. Konkrete delmål: - Bevare og forbedre Karlsøyas kvaliteter som hekkeområde for sjøfugl og våtmarksfugl - Bevare naturverdiene på øyas naturbeitemarker - Skjøtte lyngheiene etter tradisjonelle metoder for kystlynghei Ev. spesifikke mål for delområde(r): Tilstandsmål arter: - Antall påviste beitemarksopp må bli betydelig større enn i dag. Ved nye feltregistreringer, som bør utføres på sensommer/høst, bør man forvente at det påvises en god del flere arter. Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: - Lauvskogen opptar for store områder på Karlsøya, og for å forbedre forholdene for fuglelivet, bedre beiteressursene samt begrense spredningspotensialet for lauvtrærne, bør en god del av lauvskogen avvirkes. 14

15 3.6 Planlagte skjøtselstiltak på Karlsøya Utarbeides av fagkyndig kartlegger. Veiledning finnes i kapittel Beiterelaterte tiltak Beskrivelse av planlagte skjøtselstiltak, beiting: Beiting med gammelnorsk sau på naturbeitemarker som er klassifisert som svært viktige eller viktige samt lyngheier. Formålet med beiting i naturbeitemarker er å hindre gjenvekst med einer og lauvkratt og å holde markvegetasjonen lav. Derved bedres livsbetingelsene både for et større antall karplantearter og sopparter. Formålet med beiting i lyngheiene er å videreføre en tradisjonell ressursutnytting av beiteområder langs kysten og holde landskapet åpent, noe som er viktig for fuglelivet i Karlsøyvær naturreservat. KOSTNADSOVERSIKT Tiltak beiting og tilrettelegging for beiting: Karlsøya, totalt 1629 daa: Beiting med om lag 150 voksne dyr av rasen gammelnorsk sau, pluss lam Prioritering (år) Årlig Antall daa og kostnad per daa Kontroll (år) Utstyrsbehov knyttet til beiting og tilrettelegging for beiting: Planer for sviing Beskrivelse av planlagte skjøtselstiltak med sviing: Krekling dominerer nesten totalt i lyngheiene på Karlsøya i dag. For å øke andelen røsslyng, som har høyere beiteverdi, bør det gjennomføres sviing. Aune (2008) påviste gjennom studier av skjøtselstiltak på Brakstadøyene i Fosnes, Nord-Trøndelag, at brenning av kreklingdominerte lyngheier ga både bedre sommerbeite gjennom en suksesjonsfase med grasarter og urter og bedre vinterbeite gjennom forynging av røsslyngen og et skifte fra kreklingdominans til røsslyngdominans. Sviing utføres helst på senvinter eller tidlig vår, fortrinnsvis mens det fortsatt er tele i jorda, eventuelt i perioder hvor selve jordsmonnet har høy vannmetning. Det legges til grunn en omløpsperiode for sviing på 20 år. Det betyr at 5 % av lyngheiene svies hvert år, noe som tilsvarer om lag 60 dekar. Det lages et eget plankart for sviingen der lyngheiene deles inn i 20 noenlunde like store områder og nummereres slik at det etter hvert som sviingen kommer i gang, blir mest mulig spredning på sviarealene. Sviingen må utføres på sikker måte, med varsling av brannvesen, tilgjengelig slokkeutstyr som bl.a. skogbrannsmekkere, og tilstrekkelig mannskap. 15

16 KOSTNADSOVERSIKT Prioritering (år) Antall daa og kostnad per daa Tiltak sviing: Sviing av 1/20-del av lyngheiene pr. år Årlig 60 daa Kontroll (år) Utstyrsbehov knyttet til sviing: Antenningsmidler, skogbrannsmekker Planlagte restaureringstiltak Beskrivelse av planlagte restaureringstiltak: På tross av beiting med GNS, har det skjedd en gradvis gjenvekst med lauvskog, det vil stort sett si bjørk, fra kantene inn i de åpne lyngheiene. Dette er en stor ulempe for sjøfugler og vadefugler som ønsker åpent landskap uten stengsel for flukt ved rovfuglangrep og for å unngå reirpredasjon av kråkefugl som benytter trærne som utkikksposter. Gjenvekst med lauvskog minsker dessuten arealene med kystlynghei. Når lauvoppslaget blir høyere enn sauene kan nå, er det kun felling som kan stoppe utviklingen. I utgangspunktet er det ønskelig at all kystlynghei som er i tidlig gjenvekstfase ryddes for lauvkratt og småskog. Hogstavfall fjernes. Dermed kommer sauene lettere til og får beitet ned nye lauvoppslag. Da området er vernet som naturreservat, vil arbeidet bli organisert av Fylkesmannen. KOSTNADSOVERSIKT Prioritering (år) Antall daa og Kontroll (år) kostnad per daa Spesifikke restaureringstiltak: Rydding av lauvkratt Årlig 3 daa á kr 1000,- 3 Utstyrsbehov knyttet til rydding/slått/fjerning av problemarter: Motorsag/ryddesag Andre planlagte skjøtselstiltak ANDRE AKTUELLE SKJØTSELSTILTAK Beskrivelse av andre tiltak, ut over restaurering, sviing og beiting. KOSTNADSOVERSIKT Prioritering (år) Antall daa og kostnad per daa Tiltak: Kontroll (år) UTSTYRSBEHOV 16

17 Annet: 3.7 Oppfølging av skjøtselsplanen OPPFØLGING Skjøtselsplanen skal evalueres innen5-10 år: Nye registreringer gjøres i 2020 før evaluering. Behov for registrering av spesifikke naturtyper og/eller artsgrupper: Fokus bør være gjenvekst av røsslyng i svidde områder, eventuell suksess med stopping av gjenvekst med lauvskog og dokumentasjon av artsmangfoldet på naturbeitemarkene der registrering på høsten bør kunne medføre funn av flere arter beitemarksopp. Nylig gjennomførte eller påbegynte tiltak som er finansiert: ANSVAR Person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen: John Ivar Pedersen og Allis Pedersen 4. Mer informasjon For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: Annen aktuell litteratur: Aune, E. I Botanisk oppfølging av skjøtselstiltak i åra på Brakstadøyane (Måsøya og Nordøya) i Fosnes, Nord-Trøndelag. NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : Buer, H Villsauboka. Selja Forlag, Florø. Haaland, S Fem tusen år med flammer; det europeiske lyngheilandskapet. Vigmostad & Bjørke. Halvorsen, R., Bryn, A., Erikstad, L. & Lindgaard, A Natur i Norge - NiN. Artsdatabanken, Trondheim ( Halvorsen, R., medarbeidere og samarbeidspartnere, NiN typeinndeling og beskrivelsessystem for natursystemnivået. Natur i Norge, Artikkel 3 (versjon 2.0.3): (Artsdatabanken, Trondheim; Kaland, P.E. & Vandvik, V Kystlynghei. S i: Framstad, E. & Lid, I.B. (red.) Jordbrukets kulturlandskap, Universitetsforlaget, Oslo. Moen, A Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Nilsen, L.S. (red.) Naturen. Populærvitenskapelig tidsskrift : Spesialnummer om kystlynghei i Norge. 17

18 Norderhaug, A. & Johansen L Kulturmark og boreal hei I: Lindgaard, A. og Henriksen, S. (red.) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. 18

19 5. Detaljert beskrivelse av naturtypene på Karlsøy En egen beskrivelse for hver naturtype som inngår i drifta. Her kan det legges inn en eller flere beskrivelser. Utarbeides av fagkyndig kartlegger. Veiledning finnes i kapittel 10. SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten: Kommune: Karlsøy Nordgård - eng Bodø ID i naturbase: Registrert i felt av: BN Geir Gaarder, Pål Alvereng Områdenr.: 1 Dato: Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Larsen, B. H. & Wergeland Krog, O. M Karlsøyvær naturreservat i Bodø kommune. Naturtyper, fugl og sjøpattedyr. Miljøfaglig Utredning Rapport Hovednaturtype (% andel fordeling): Naturbeitemark (primært lågurteng) 30% Tilleggsnaturtyper/mosaikk (% andel fordeling): Englignende sterkt endret fastmark 40% Strandeng (beitet) 10% Oppdyrket varig eng 10% Kystlynghei, strandberg, åpen grunnlendt naturmark 10% Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Grunntyper etter NiN, M1:5000 (% andel fordeling): En rekke grunntyper forekommer og nøyaktig inndeling er ikke foretatt, her nevnes bare den viktigste ut fra verdivurderingene. Nokså kalkrik eng med gjødselpåvirkning (T32-8): 25% Nokså kalkrik eng med klart hevdpreg (T32-7): 5% Verdi (A, B, C): B - viktig Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.): Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): Ingen Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m X God X Slått m Svak Beite X Ingen Pløying >100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving Torvtekt Brenning Park/hagestell 19

20 OMRÅDEBESKRIVELSE (For naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning: Lokaliteten ble først kartlagt av Bjørn Harald Larsen og Ola Wergeland Krog (Larsen & Wergeland Krog 2009) og lagt inn i Naturbase som lokalitet Karlsøya nordøst (ID BN ). Beskrivelsen er revidert av Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning , med grunnlag i eget feltarbeid sammen med Pål Alvereng. Denne undersøkelsen ble gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Nordland for å utarbeide skjøtselsplaner for kulturlandskapet på øya. Inndeling og verdsetting av naturtyper følger faktaark fra høsten 2014, mens rødlistestatus for arter følger rødlista fra Lokaliteten er nå vesentlig utvidet mot sørvest, bl.a. som følge av funn av flere krevende og rødlistede kulturbetingede arter. I tillegg er tidligere slåttemark på Nordgården (ID BN ) inkludert i lokaliteten, da den ikke har blitt brukt som slåttemark på noen år, men bare som beitemark og nå har et mangfold som like gjerne passer med det som kan forventes i beitemark. Beliggenhet og naturgrunnlag: Beitemarka strekker seg fra valen vest for Nordgård langs sjøen hele veien rundt den nordøstre delen av Karlsøya og ned forbi Gammelgården og videre mot sjøen øst for Åkervika. Sjøen danner avgrensning mot nord og øst, mens det er gradvis og lite markert over-gang mot beitet bjørkeskog og lynghei langs store deler av lokaliteten. Et større parti med lynghei og beitet bjørkeskog på Middagshågen er trukket ut av lokaliteten. Inn mot tunet på Nordgård er det skarp avgrensning med gjerde. Berggrunnen i området består av glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfibolitt. Det er generelt grunnlendt i øyværet, og det gjelder også for det meste av denne beitemarka selv om det er lagt opp noe marine avsetninger (stedvis skjellsand) mellom knausene og spesielt på sletta mellom Gammelgården og Åkervika er det en del marine avsetninger. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Larsen & Wergeland Krog (2009) karakteristerte det aller meste av lokaliteten som ugjødslet naturbeitemark, men med gjødslede arealer innimellom. I tillegg inngår en beitet ospekrull nord for Gammelgården, som kan betegnes som en ospehage. Vegetasjonen veksler mellom gulaks-engkveineng (G4a) og dunhavreeng på de best beitede arealene, mens sølvbunkeeng (G3) kommer inn i forsenkninger og dårligere hevdede partier. I nordøst er det havstrandmiljøer som beites, her er det både rødsvingeleng (U5b) og hanekameng med bl.a. tiriltunge, fjærekoll og strandkjempe i øvre geolittoral. Ut fra kartleggingene i 2016 vurderes nå hovedfordelingen å være slik med grunnlag i NiN sitt inndelingssystem; beitet strandeng (T12 - ca 10%), oppdyrket varig eng (T45 10%), englignende sterkt endret fastmark (T40 40%), semi-naturlig eng (T32 30%) og diverse annen mark (kystlynghei, strandberg, åpen grunnlendt naturmark 10%). Englignende sterkt endret fastmark og semi-naturlig eng har gjerne et preg av lågurtmark her. Det er gradvise og uklare overganger flere steder mellom strandeng og fastmarksenger, og ikke minst er overgangene mellom mer eller mindre gjødslet eng vanskelig og ofte ikke mulig å fastslå mange steder. Artsmangfold: Larsen & Wergeland Krog (2009) beskrev lokaliteten som artsfattige enger med gulaks og dunhavre som dominerende arter over større arealer, helst på knausene. I tillegg vokser det her andre arter typisk for semi-naturlig eng som flekkmure og rundbelg. På grunnlendt mark forekommer arter som tolererer litt mer forstyrrelse og uttørking, som småbergknapp og lodnerublom. Havstranda er mer artsrik, og på de semi-naturlige engpartiene inntil denne forekommer arter som hvitmaure, fjellmarikåpe, smalkjempe og småengkall i tillegg til artene nevnt over. Marinøkkel ble funnet på tre steder. Under feltarbeidet i 2016 ble mange av de samme artene gjenfunnet, men det ble ikke lett så nøye etter karplanter. Derimot ble det gjort en del søk og funnet noe beitemarksopp her, ikke minst i kantsoner av de mer gjødslede engene mellom Åkervika og Gammelgården, dvs partier med overveiende preg av semi-naturlig eng. Dette omfatter lillagrå rødspore (NT tre funn), fiolett rødspore (NT ett funn), lutvokssopp (NT to funn), mørkskjellet vokssopp (VU to funn), kantarellvokssopp, 20

21 kjeglevokssopp, spiss vokssopp, brunfnokket vokssopp, papegøyevokssopp, gul vokssopp, tjærerødspore, beiterødspore, antatt vorterødspore, samt ytterligere et par ubestemte rødsporer. Potensialet for flere rødlistede beitemarksopp, også truede arter, anses som høyt. Ellers kan nevnes karplanter som harerug og stedvis en del fjellfrøstjerne. Bruk, tilstand og påvirkning: Larsen & Wergeland Krog (2009) vurderte beitetrykket som noe vekslende, med godt beitetrykk på magre og grunnlendte knauser samt svakere i forsenkninger og fuktige partier. I noen grad var dette også situasjonen i 2016, men gjennomgående virket beitetrykket godt over det aller meste av området, også i en del av de fuktige partiene. Mye av engene, ikke minst nær gårdsbrukene og på de flate, løsmasserike partiene, bærer tydelig preg av tidligere gjødsling og helst også for lang tid tilbake jordbearbeiding. I nyere tid har det ikke vært gjødslet her, og preget av dette avtar nok langsomt nå. Mye av kantsonene mot bjørkeskog og dels strandberg virker samtidig generelt lite jordbearbeidet og stedvis også lite gjødslet. Fremmede arter: Ingen observert på engene. Kulturminner: Hus og hustufter på Gammelgården inngår i lokaliteten. Her er det også spor av gamle landbruksveger Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene er avhengig av fortsatt godt beitetrykk, samt at det ikke foretas fysiske inngrep eller gjødsling av engene. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten er en del av et sammenhengende kulturlandskapsområde på Karlsøya. Verdibegrunnelse: Basert på reviderte faktaark fra høsten 2014 så oppnår lokaliteten høy vekt på størrelse (samlet 217 daa, anslag naturbeitemark ca 50 daa), minst middels vekt på rødlistearter (muligens høy når potensial inkluderes), middels på tilstand og påvirkning. Samlet gir dette verdi som viktig B. Dette er for øvrig samme verdi som Larsen & Wergeland Krog (2009) gav området. Det er godt mulig lokaliteten burde fått høyere verdi, men under tvil har vi, basert på nåværende kunnskap, valgt ikke å gjøre det. Merknad: 21

22 SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten: Kommune: Karlsøy Nordøya rikmyr Bodø ID i naturbase: Registrert i felt av: BN Geir Gaarder, Pål Alvereng Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Larsen, B. H. & Wergeland Krog, O. M Karlsøyvær naturreservat i Bodø kommune. Naturtyper, fugl og sjøpattedyr. Miljøfaglig Utredning Rapport Områdenr.: 2 Dato: Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Hovednaturtype (% andel fordeling): Rikmyr Tilleggsnaturtyper/mosaikk (% andel fordeling): Verdi (A, B, C): B - viktig Grunntyper etter NiN, M1:5000 (% andel fordeling): Sterkt intermediær og litt kalkrik myrkant 60% Temmelig og svært kalkrik myrkant 20% Annen mark (myrtjern, strandeng mv) 20% Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.): Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): Ingen Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m X God X Slått m Svak Beite X Ingen Pløying >100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving Torvtekt Brenning Park/hagestell OMRÅDEBESKRIVELSE (For naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning: Lokaliteten ble først kartlagt av Bjørn Harald Larsen og Ola Wergeland Krog (Larsen & Wergeland Krog 2009) og lagt inn i Naturbase som lokalitet Nordøya (ID BN ). Beskrivelsen er revidert av Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning , med grunnlag i eget feltarbeid sammen med Pål Alvereng. Denne undersøkelsen ble gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Nordland for å utarbeide skjøtselsplaner for kulturlandskapet på øya. Inndeling og verdsetting av naturtyper følger faktaark fra høsten 2014, mens rødlistestatus for arter følger rødlista fra Bare små justeringer i beskrivelsen er ellers gjort. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lang og smal rikmyr som går fra strandenga helt vest på Nordøya og nesten inn til naturbeitemarka ved Nordgård. Lokaliteten er skarpt avgrenset mot beitet kystlynghei i 22

23 nord, vest og sør, mens det i øst gradvis går over i bjørke-sumpskog. Avgrensningen er satt inne på fastmarka. Berggrunnen i området består av glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfibolitt. Lokaliteten ligger på marine avsetninger, mest sand og silt, som kommer fram i vestre del (ned mot sjøen). Grunn torvjordsdannelse på det meste av lokaliteten ellers. En liten bekk meandrerer gjennom området, og det er flere små dammer i myra, flest langs bekken. Artsmangfold PåvirkningOmrådet beites av sau. Ingen inngrep registrert. Lokaliteten er ikke skjøtselbetinget, men opphør av beite vil allikevel være noe negativt, særlig for havstrandområdet i vest. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Larsen & Wergeland Krog (2009) registrerte at karakterarter for intermediære myrer stort sett dominerende er (slik som sveltull), men observerte også at flere rikmyrs/ekstremrikmyrsarter inngår. Helt i vest er det overgang mot havstrandmiljøer med hanekameng (U5c) og rødsvingeleng (U5b). Rik, minerogen flatmyr med veksling mellom fastmattemyr (L2/M2)og løsbunnsmyr (L3/M4). Også høystarrmyr (L4) forekommer, samt tuer med rikere vegetasjon. Det ble ikke gjort forsøk på å endre typifisering her under kartleggingene i 2016, men det ble observert at det meste av myra er myrkantmark, mens små partier trolig er åpen myr. Artsmangfold: Larsen & Wergeland Krog (2009) fant flere arter karakteristisk for ekstremrikmyrer, som lappmarihand, engmarihand, taglstarr og fjellfrøstjerne. Engmarihand ble funnet på tre steder med ett eks. på hver. For øvrig ble bjønnbrodd, myrklegg, tepperot, jåblom, kornstarr, tettegras og slåttestarr notert. I dammene ble det i tillegg til hesterumpe og småvassoleie også registrert matter med kransalger. To Chara-arter ble antatte å forekomme, den ene mulig skjørkrans Chara cfr. virgata og den andre mulig gråkrans Chara cfr. contraria (VU) (32 V WGS84), beleggene gikk dessverre tapt. Sandlo hekket i havstrandområdet i Under feltarbeidet i 2016 ble en del av de samme artene gjenfunnet, men det ble forgjeves søkt etter gråkrans, og det virker tvilsomt om den finnes her (helst er det skjørkrans som ble funnet i 2009). Derimot ble det gjort sparsomme funn av nebbstarr (NT) i østre deler av området, samt at det derfra kan nevnes arter som breiull og rustsivaks i rikmyr. Ellers kan nevnes funn av hårstarr, mens taglstarr ikke ble observert dette året. I småtjern vokste arter som småtjernaks, trådtjernaks og rusttjernaks. I engpreget kantsone mot hei i vest ble det funnet arter som lillagrå rødspore (NT), mørktannet rødspore og papegøyevokssopp, samt et par ubestemte rødsporer. Bruk, tilstand og påvirkning: Området beites noe av sau. Det har vært noe gjengroing med lauvkratt i partier av myrkantmarka, særlig i østre deler og et midtparti, men høyere sauebeite i seinere år gjør at dette trolig delvis har stanset opp. Fremmede arter: Ingen observert. Kulturminner: Ingen kjent. Skjøtsel og hensyn: Det er viktig å unngå fysiske inngrep, inkludert grøfting. Fortsatt en del beite er samtidig positivt, men ser en på myrverdiene isolert sett ville det vært ønskelig med lite beite her midt på sommeren, for å unngå sterk nedbeiting av engmarihand. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten ligger som en del av et sammenhengende kulturlandskapsområde på Karlsøya. Verdibegrunnelse: Myrområdet er ikke stort, men dammene med kransalger er et interessant innslag. Forekomst av to rødlistearter gir grunnlag for verdien viktig (B). Basert på reviderte faktaark fra høsten 2014 så oppnår lokaliteten middels vekt på størrelse (32 daa), middels vekt på rødlistearter, høy på 23

24 tilstand og middels på kjennetegnende arter. Samlet gir dette samme verdi som før (viktig B). Dette er for øvrig samme verdi som Larsen & Wergeland Krog (2009) gav lokaliteten. Merknad: 24

25 SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten: Kommune: Karlsøy Storsanden Bodø ID i naturbase: Registrert i felt av: BN Geir Gaarder, Pål Alvereng Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Larsen, B. H. & Wergeland Krog, O. M Karlsøyvær naturreservat i Bodø kommune. Naturtyper, fugl og sjøpattedyr. Miljøfaglig Utredning Rapport Områdenr.: 3 Dato: Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Hovednaturtype (% andel fordeling): Strandeng Tilleggsnaturtyper/mosaikk (% andel fordeling): Grunntyper etter NiN, M1:5000 (% andel fordeling): Nedre og midtre strandeng (T12-1): 30% Øvre strandeng (T12-2): 70% Verdi (A, B, C): B - viktig Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.): Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): Ingen Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m X God X Slått m Svak Beite X Ingen Pløying >100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving Torvtekt Brenning Park/hagestell OMRÅDEBESKRIVELSE (For naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning: Lokaliteten ble først kartlagt av Bjørn Harald Larsen og Ola Wergeland Krog (Larsen & Wergeland Krog 2009) og lagt inn i Naturbase som lokalitet Karlsøya vest (ID BN ). Beskrivelsen er revidert av Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning , med grunnlag i eget feltarbeid sammen med Pål Alvereng. Denne undersøkelsen ble gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Nordland for å utarbeide skjøtselsplaner for kulturlandskapet på øya. Inndeling og verdsetting av naturtyper følger faktaark fra høsten 2014, mens rødlistestatus for arter følger rødlista fra Lokaliteten er nå noe utvidet mot vest, for å få med hele strandengsystemet der. Beliggenhet og naturgrunnlag: Større strandengområde som ligger nordvest for Gammelgården på Karlsøya. Lokaliteten er skarpt avgrenset mot beitet kystlynghei og noe beitet bjørkeskog rundt det hele. Avgrensningen er satt mellom sand-/siltbankene og området med fast fjell. Mindre arealer med beitet 25

26 strandberg ligger sentralt i lokaliteten. Berggrunnen i området består av glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfibolitt, som bare kommer fram i dagen i utkanten av lokaliteten. Lokaliteten ligger på marine avsetninger, mest sand og silt (dominerende i indre deler, mest sand ut mot sjøen i vest). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Larsen & Wergeland Krog (2009) registrerte i ytre del noen små grusstrender og mindre tangvoller. De påviste videre strandeng med fin sonering mellom vegetasjonstypene. Ytterst salturt-forstrand (U3a) før det går over i ren fjæresaltgraseng (U4a). Lenger inn går også strandkjempe og strandkryp inn i fjæresaltgrasenga., før saltsivenger (U5a) og fjæresivaksenger overtar. På siltbankene lenger inn er det mest rødsvingeleng (U5b), mens hanekameng med en del fjærekoll, gåsemure og harerug (U5c) danner overgangen mot naturenger på strandbergene. Strandbergene har mest dunhavreeng (G7b). Pøler med pølstarr og hesterumpe (U2e) og små dammer med trådtjønnaks og småvassoleie (U2d) finnes også. Det ble ikke gjort avvikende observasjoner av betydning i 2016, men det bør nevnes at noen av strandsumpene/brakkvannshelofyttsumpene er forringet som følge av nylig gjennomført grøfting. For øvrig er det uklare overganger mot forstrand og stabiliserte dynesamfunn (T21) her, samt innslag av saltanrikingsmark (T11). Artsmangfold: Larsen & Wergeland Krog (2009) påviste foruten karakterartene for vegetasjonstypene nevnt over følgende arter; strandrug, skjørbuksurt og gulaks. På strandbergene ble i tillegg kattefot og småengkall registrert. Elven m.fl. (1988) nevner småvassoleie, muligens kysttypen, som mest interessante artsregistrering. Hekkeplass for sandlo og rødstilk, som begge varslet på lokaliteten ved besøket i juni Under feltarbeidet i 2016 ble det funnet lillagrå rødspore (NT) i naturbeitemark i kantsonen mot sør. Bruk, tilstand og påvirkning: Larsen & Wergeland Krog (2009) beskrev at området beites av sau, og beitetrykket er til dels ganske hardt, særlig i øvre geolittoral (hanekamengene) og på strandbergene. Ingen inngrep registrert. Gjengroing er en reell trussel da lønnsomheten i landbruksdrifta i området er marginal. Dette var også stort sett situasjonen i 2016, men det hadde helt nylig vært gjennomført litt grøfting/kanalisering av deler av strandenga. Fremmede arter: Ingen observert. Kulturminner: - Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene er avhengig av fortsatt godt beitetrykk, samt at det ikke foretas fysiske inngrep eller gjødsling. Det beste for naturverdiene vil samtidig være at grøfteinngrepet som nylig har vært foretatt ble reversert og opprinnelig tilstand gjenskapt. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten er en del av et sammenhengende kulturlandskapsområde på Karlsøya. Verdibegrunnelse: Basert på reviderte faktaark fra høsten 2014 så oppnår lokaliteten høy vekt på størrelse (samlet 113 daa), lav vekt på rødlistearter, middels på artsmangfold og høy vekt på tilstand. Samlet gir dette samme verdi som før (viktig B). Dette er for øvrig samme verdi som Larsen & Wergeland Krog (2009) gav lokaliteten. Merknad: 26

27 SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten: Kommune: Karlsøy strandeng i sørøst Bodø ID i naturbase: Registrert i felt av: BN Geir Gaarder, Pål Alvereng Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Larsen, B. H. & Wergeland Krog, O. M Karlsøyvær naturreservat i Bodø kommune. Naturtyper, fugl og sjøpattedyr. Miljøfaglig Utredning Rapport Områdenr.: 4 Dato: Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Hovednaturtype (% andel fordeling): Strandeng (70%) Tilleggsnaturtyper/mosaikk (% andel fordeling): Semi-naturlig eng (5%) Verdi (A, B, C): B - viktig Grunntyper etter NiN, M1:5000 (% andel fordeling): Nedre og midtre strandeng (T12-1): 20% Øvre strandeng (T12-2): 50% Svakt kalkrik eng med mindre hevdpreg (T32-5)?: 5% Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.): Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): Ingen Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m X God X Slått m Svak Beite X Ingen Pløying >100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving Torvtekt Brenning Park/hagestell OMRÅDEBESKRIVELSE (For naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning: Lokaliteten ble først kartlagt av Bjørn Harald Larsen og Ola Wergeland Krog (Larsen & Wergeland Krog 2009) som del av et større kystlyngheiområde og lagt inn i Naturbase som lokalitet Nordøya/Sørøya (ID BN ). Beskrivelsen er revidert av Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning , med grunnlag i eget feltarbeid sammen med Pål Alvereng. Denne undersøkelsen ble gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Nordland for å utarbeide skjøtselsplaner for kulturlandskapet på øya. Inndeling og verdsetting av naturtyper følger faktaark fra høsten 2014, mens rødlistestatus for arter følger rødlista fra Lokaliteten er nå splittet i to, der strandenga da er skilt fra kystlyngheia. Beliggenhet og naturgrunnlag: Dette er et større strandengområde som ligger sørvest for Åkervika på Karlsøya. Lokaliteten er gradvis avgrenset mot beitet kystlynghei og dels grunnlendt myr, samt mot sjø i sør. Berggrunnen i området består av glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfibolitt. 27

28 Lokaliteten ligger delvis på marine avsetninger, mest sand og silt (dominerende i indre deler, mest sand ut mot sjøen i vest). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Larsen & Wergeland Krog (2009) nevner ingen spesielle typer her. Ut fra kartleggingene i 2016 så blir dette en noe sammensatt lokalitet, men med mest øvre strandeng og noe nedre/midtre strandeng (samlet for strandeng anslag på 70%), selv om det også er noe areal med strandberg, åpen grunnlendt naturmark, små ferskvannsputter, brakkvannshelofyttsump/littoralbasseng, myrkantmark og dels semi-naturlig eng (nok litt kalkrik eng for det meste) i kantsoner. Artsmangfold: Under feltarbeidet i 2016 ble det funnet vanlige arter som strandkryp, strandkjempe, rødsvingel. Usikkert funn av ishavsstarr. I kantsoner mot myr arter som duskmyrull, hanekam og smårørkvein, lokalt også breiull i myrkantmark. Ellers bl.a. rustsivaks og fjøresivaks. I småpytter arter som småhavgras, trådtjernaks og antatt skjørkrans. I fuktengpartier arter som fjellfrøstjerne, harerug og jåblom, samt dunhavre i veldrenerte kantsoner. I engpreget kantsone i nordvestre hjørne ble det også funnet beitemarksoppene lillagrå rødspore (NT) og fiolett rødspore (NT). Bruk, tilstand og påvirkning: Larsen & Wergeland Krog (2009) beskrev at området har et godt beitetrykk av sau. Dette var for så vidt også situasjonen i 2016, men det er grunn til å framheve at beitetrykket virker noe lavere enn på Storesanden (noe som nok har å gjøre med at det der er mer veldrenerte løsmasser). Det er ingen fysiske inngrep av betydning her. Fremmede arter: Ingen observert. Kulturminner: Ingen kjente. Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene er avhengig av fortsatt godt beitetrykk, samt at det ikke foretas fysiske inngrep eller gjødsling. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten er en del av et sammenhengende kulturlandskapsområde på Karlsøya. Verdibegrunnelse: Basert på reviderte faktaark fra høsten 2014 så oppnår lokaliteten høy vekt på størrelse (samlet 83 daa), lav vekt på rødlistearter, lav vekt på artsmangfold og høy på tilstand. Samlet gir verdien viktig B. Merknad: 28

29 SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten: Karlsøy Bolthågen hei ID i naturbase: BN Kommune: Bodø Registrert i felt av: Geir Gaarder, Pål Alvereng Områdenr.: 5 Dato: Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Larsen, B. H. & Wergeland Krog, O. M Karlsøyvær naturreservat i Bodø kommune. Naturtyper, fugl og sjøpattedyr. Miljøfaglig Utredning Rapport Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Hovednaturtype (% andel fordeling): Kystlynghei 100 % Tilleggsnaturtyper/mosaikk (% andel fordeling): Grunntyper etter NiN, M1:5000 (% andel fordeling): Kalkfattig kystlynghei (T34-1): 40% Intermediær kystlynghei (T34-4): 50% Svakt kalkrik kystlynghei (T34-5): 10% Verdi (A, B, C): B - Viktig Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.): Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): Ingen Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m X God X Slått m Svak Beite X Ingen Pløying >100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving Torvtekt Brenning Park/hagestell OMRÅDEBESKRIVELSE (For naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning: Lokaliteten ble først kartlagt av Bjørn Harald Larsen og Ola Wergeland Krog (Larsen & Wergeland Krog 2009) som et stort, sammenhengende kystlyngheiområde på øya, og lagt inn i Naturbase som lokalitet Nordøya/Sørøya (ID BN ). 29

30 Beskrivelsen er revidert av Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning , med grunnlag i eget feltarbeid 20. og sammen med Pål Alvereng. Denne undersøkelsen ble gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Nordland for å utarbeide skjøtselsplaner for kulturlandskapet på øya. Inndeling og verdsetting av naturtyper følger faktaark fra høsten 2014, mens rødlistestatus for arter følger rødlista fra Lokaliteten er nå splittet i fire delområder, der beskrivelsen delvis er felles, men med enkelte mindre lokale tilpasninger. Beliggenhet og naturgrunnlag: Dette er et heiområde på og mellom to små åsrygger mellom Storsanden i sør og en liten fjordarm i nord. Lokaliteten avgrenses mot strandeng i sør og øst, samt mot sjøen i nord og vest. Berggrunnen i området består av glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfibolitt. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten vurderes primært å være fattig til intermediær, overveiende veldrenert hei. I overganger mot sandstranda kan det være noe sand/skjellsandpåvirkning som lokalt gir tendenser til mer rik hei. I tillegg er det nok litt preg av baklihei på nordsiden av Ytter-Bolthågen og dels også Mello-Bolthågen. For øvrig litt strandberg mot sjøen, samt fragment av strandeng inn fra sjøen mellom de to små åsene. Artsmangfold: Kystlyngheia overfladisk undersøkt, men inneholder typiske heiarter, med dominans av krekling. Røsslyng finnes, men sparsomt. Det er innslag av litt bjørk, dels bestandsdannende på nordsiden av Ytter-Bolthågen og litt rundt Mello-Bolthågen. Bruk, tilstand og påvirkning: Larsen & Wergeland Krog (2009) beskrev at øya har et generelt godt beitetrykk av sau. Dette var også situasjonen her i 2016, men nok best i kantsoner mot strandengene. Det har nok vært helt åpent her før, men perioder med mindre intensiv drift i nyere tid har nok tidvis ført til litt oppslag av bjørk. Rekrutteringen virker nokså svak nå.. Det er ingen fysiske inngrep av betydning her. Fremmede arter: Ingen observert. Kulturminner: Ingen kjente. Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene er avhengig av fortsatt godt beitetrykk, samt at det ikke foretas fysiske inngrep eller gjødsling. Alt som finnes av bjørk her, både busker og trær, kan med fordel fjernes for å få et mest mulig åpent landskap. Brenning vil trolig være et velegnet forvaltningsverktøy her. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten er en del av et stort, sammenhengende kulturlandskapsområde på Karlsøya. Verdibegrunnelse: Basert på reviderte faktaark fra høsten 2014 så oppnår lokaliteten lav vekt på størrelse (55 daa), middels vekt på tilstand, høy vekt på påvirkning og lav på rødlistearter. Samlet gir dette en klar verdi som viktig - B. Det kan være at sammenhengen med nærliggende kulturmarker og strandenger av høy verdi, bør tilsi at lokaliteten skal ha verdi svært viktig A, men under tvil er dette ikke valgt her. 30

31 Merknad: SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten: Karlsøy Middagsgården hei ID i naturbase: BN Kommune: Bodø Registrert i felt av: Geir Gaarder, Pål Alvereng Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Larsen, B. H. & Wergeland Krog, O. M Karlsøyvær naturreservat i Bodø kommune. Naturtyper, fugl og sjøpattedyr. Miljøfaglig Utredning Rapport Områdenr.: 6 Dato: Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Hovednaturtype (% andel fordeling): Kystlynghei 80% Tilleggsnaturtyper/mosaikk (% andel fordeling): Verdi (A, B, C): B - viktig Grunntyper etter NiN, M1:5000 (% andel fordeling): Kalkfattig kystlynghei (T34-1): 40% Intermediær kystlynghei (T34-4): 40% Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.): Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): Ingen Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m X God X Slått m Svak Beite X Ingen Pløying >100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving Torvtekt Brenning Park/hagestell 31

32 OMRÅDEBESKRIVELSE (For naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning: Lokaliteten ble først kartlagt av Bjørn Harald Larsen og Ola Wergeland Krog (Larsen & Wergeland Krog 2009) som et stort, sammenhengende kystlyngheiområde på øya, og lagt inn i Naturbase som lokalitet Nordøya/Sørøya (ID BN ). Beskrivelsen er revidert av Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning , med grunnlag i eget feltarbeid 20. og sammen med Pål Alvereng. Denne undersøkelsen ble gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Nordland for å utarbeide skjøtselsplaner for kulturlandskapet på øya. Inndeling og verdsetting av naturtyper følger faktaark fra høsten 2014, mens rødlistestatus for arter følger rødlista fra Lokaliteten er nå splittet i fire delområder, der beskrivelsen delvis er felles, men med enkelte mindre lokale tilpasninger. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger på Karlsøya, mellom Gammelgården i nord og beitemarker og strandenger i vest og dels sør. I øst går lokaliteten ned til sjøen. Berggrunnen i området består av glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfibolitt. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten er bare overfladisk undersøkt, men vurderes å ha mest fattig til intermediær, veldrenert kystlynghei. I tillegg er det innslag av litt strandeng i sørøst (ikke nærmere undersøkt), samt strandberg ned mot sjøen. Det er litt utydelig overgang mot naturbeitemark i vest, mens overgangen mot semi-naturlig eng/sterkt endret mark med engpreg er skarp i nord. Artsmangfold: Artsmangfoldet er lite undersøkt, men antagelig utgjør krekling et viktig innslag i heia. Ellers er det noe bjørk her, særlig mot nord. Bruk, tilstand og påvirkning: Larsen & Wergeland Krog (2009) beskrev at øya har et generelt godt beitetrykk av sau. Dette var også situasjonen her i 2016, og nok dels noe intensiv i kantsoner mot engene i nord. Oppslaget av bjørk antas å være av nyere dato, og det er nå en litt småvokst og glissen, men sammenhengende skogbelte her mot nordvest og nord. Det er ingen fysiske inngrep av betydning her. Fremmede arter: Ingen observert. Kulturminner: Ingen kjente. Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene er avhengig av fortsatt godt beitetrykk, samt at det ikke foretas fysiske inngrep eller gjødsling. Det er en fordel om det fjernes en del bjørk, særlig på vestre halvdel av lokaliteten, for å få et mest mulig åpent landskap. Brenning kan være et velegnet forvaltningsverktøy her. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten er en del av et stort, sammenhengende kulturlandskapsområde på Karlsøya. Verdibegrunnelse: Basert på reviderte faktaark fra høsten 2014 så oppnår lokaliteten lav vekt på størrelse (37 daa), lav vekt på tilstand, høy vekt på påvirkning og lav på rødlistearter. Samlet gir dette en 32

33 svak verdi som viktig - B. Merknad: SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten: Karlsøy Nordøya hei ID i naturbase: BN Kommune: Bodø Registrert i felt av: Geir Gaarder, Pål Alvereng Områdenr.: 7 Dato: Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Larsen, B. H. & Wergeland Krog, O. M Karlsøyvær naturreservat i Bodø kommune. Naturtyper, fugl og sjøpattedyr. Miljøfaglig Utredning Rapport Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Hovednaturtype (% andel fordeling): Kystlynghei 80% Tilleggsnaturtyper/mosaikk (% andel fordeling): Myr 10% Ferskvann: 2% Strandberg/strandeng mv: 8% Verdi (A, B, C): A - svært viktig Grunntyper etter NiN, M1:5000 (% andel fordeling): Kalkfattig kystlynghei (T34-1): 45% Intermediær kystlynghei (T34-4): 30% Svakt kalkrik kystlynghei (T34-5): 5% Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.): Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): Ingen Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m X God X Slått m Svak Beite X Ingen Pløying >100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving Torvtekt Brenning 33

34 Park/hagestell OMRÅDEBESKRIVELSE (For naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning: Lokaliteten ble først kartlagt av Bjørn Harald Larsen og Ola Wergeland Krog (Larsen & Wergeland Krog 2009) som et stort, sammenhengende kystlyngheiområde på øya, og lagt inn i Naturbase som lokalitet Nordøya/Sørøya (ID BN ). Beskrivelsen er revidert av Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning , med grunnlag i eget feltarbeid 20. og sammen med Pål Alvereng. Denne undersøkelsen ble gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Nordland for å utarbeide skjøtselsplaner for kulturlandskapet på øya. Inndeling og verdsetting av naturtyper følger faktaark fra høsten 2014, mens rødlistestatus for arter følger rødlista fra Lokaliteten er nå splittet i fire delområder, der beskrivelsen delvis er felles, men med enkelte mindre lokale tilpasninger. Beliggenhet og naturgrunnlag: Dette er et større heiområde som omfatter størstedelen av Nordøya og strekker seg inn rundt Røtosen og engene ved Nordgård i øst. Lokaliteten er for det meste avgrenset mot sjø, men også mot semi-naturlig eng rundt Nordgård og strandenger ved Storsanden. Rikmyrslokaliteten Nordøya rikmyr ligger i sin helhet innenfor denne lokaliteten. Berggrunnen i området består av glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfibolitt. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten vurderes for det meste å ha veldrenert fattig til intermediær kystlynghei. Direkte kalkrik hei mangler, men det er tendenser til nokså rike partier på enkelte rygger. Noe av heiene er også mer fuktige, spesielt knyttet til enkelte små dalganger og det nokså flate terrenget i vestre deler. På nordsiden av Heime-Bolthågen kan det være innslag av skogkledt baklihei (ikke sjekket i felt). Inkludert i lokaliteten er enkelte småflekker med strandeng og driftvoller. Derimot er det mer strandberg og åpen grunnlendt naturmark/nakent berg, men for sistnevnte typer i svært utydelig overgang mot hei. Innenfor Røtosen finnes også mer gjengrodd, delvis skogkledt og muligens tidligere naturbeitemark. Grunnlendt myr forekommer enkelte steder, da primært fattig til intermediær myrkantmark, og for det meste i vestre del. Til sist bør flere små putter/tjern ute på vestre del av Nordøya nevnes. Disse virker å være av intermediær til noe kalkrik karakter. Artsmangfold: Kystlyngheia er noe overfladisk undersøkt, men inneholder typiske heiarter, med dominans av krekling. Røsslyng finnes, men er tydelig kraftig nedbeitet og gjenfinnes bare under og innimellom kreklingen, samt i bratte bergskrenter der sauene ikke når så godt til. For øvrig har det vært noe gjenvoksing med bjørk, primært i østre deler, som nå stedvis har preg av å være en noe glissen bjørkeskog. Larsen & Wergeland Krog (2009) nevner funn av kalkkrevende arter som rødsildre og bergstarr, og i det minste førstnevnte ble gjenfunnet. Hist og her opptrer også andre noe krevende arter. I de små puttene vokser arter som hesterumpe, bukkeblad, småtjernaks, småvassoleie (funnet av Larsen & Wergeland Krog 2009) og enkelte steder også andemat. Sistnevnte er en sørlig art som er sjelden så langt nord. Larsen & Wergeland Krog (2009) nevner at flere par med småspove og storspove (VU) hekket 34

35 på øya i Bruk, tilstand og påvirkning: Larsen & Wergeland Krog (2009) beskrev at området har et godt beitetrykk av sau. Dette var for så vidt også situasjonen i 2016, men det er grunn til å framheve at beitetrykket virker noe lavere enn på Storesanden (noe som nok har å gjøre med at det der er mer veldrenerte løsmasser). Som nevnt ovenfor har tidligere gjenvoksing ført til at det er til dels preg av skogsmark i østre del av lokaliteten nå. Samtidig er beitetrykket såpass høyt at det er dårlig rekruttering av unge trær. Det er ingen fysiske inngrep av betydning her. Fremmede arter: Ingen observert. Kulturminner: Ingen kjente. Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene er avhengig av fortsatt godt beitetrykk, samt at det ikke foretas fysiske inngrep eller gjødsling. Det kan med fordel fjernes jevnlig noe bjørk, og da ikke minst i kantsonene mellom de overveiende åpne partiene og de mest skogbevokste, for gradvis å øke det helt åpne arealet her igjen. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten er en del av et stort, sammenhengende kulturlandskapsområde på Karlsøya. Verdibegrunnelse: Basert på reviderte faktaark fra høsten 2014 så oppnår lokaliteten middels vekt på størrelse (631 daa), middels til høy vekt på tilstand, høy vekt på påvirkning og middels på rødlistearter (når en inkluderer fugl som storspove, som her opplagt er avhengig av heia). Samlet gir dette en verdi i grenseland mellom viktig og svært viktig, men der sammenhengen med øvrige kulturmarksverdier på øya gir en nokså klar verdi svært viktig A. Merknad: 35

36 SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten: Karlsøy Sørøya hei ID i naturbase: BN Kommune: Bodø Registrert i felt av: Geir Gaarder, Pål Alvereng Områdenr.: 8 Dato: Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Larsen, B. H. & Wergeland Krog, O. M Karlsøyvær naturreservat i Bodø kommune. Naturtyper, fugl og sjøpattedyr. Miljøfaglig Utredning Rapport Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Hovednaturtype (% andel fordeling): Kystlynghei 70% Tilleggsnaturtyper/mosaikk (% andel fordeling): Nedbørsmyr 10% Fattig jordvannsmyr 10% Strandeng/strandberg 10% Verdi (A, B, C): A - svært viktig Grunntyper etter NiN, M1:5000 (% andel fordeling): Kalkfattig kystlynghei (T34-1): 40% Intermediær kystlynghei (T34-4): 30% Svakt kalkrik kystlynghei (T34-5): 5% Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.): Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): Ingen Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m X God X Slått m Svak Beite X Ingen Pløying >100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving Torvtekt Brenning Park/hagestell OMRÅDEBESKRIVELSE (For naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning: Lokaliteten ble først kartlagt av Bjørn Harald Larsen og Ola Wergeland Krog (Larsen & Wergeland Krog 2009) som et stort, sammenhengende kystlyngheiområde på øya, og lagt inn i Naturbase som lokalitet Nordøya/Sørøya (ID BN ). Beskrivelsen er revidert av Geir Gaarder, 36

37 Miljøfaglig Utredning , med grunnlag i eget feltarbeid 20. og sammen med Pål Alvereng. Denne undersøkelsen ble gjort på oppdrag for Fylkesmannen i Nordland for å utarbeide skjøtselsplaner for kulturlandskapet på øya. Inndeling og verdsetting av naturtyper følger faktaark fra høsten 2014, mens rødlistestatus for arter følger rødlista fra Lokaliteten er nå splittet i fire delområder, der beskrivelsen delvis er felles, men med enkelte mindre lokale tilpasninger. Beliggenhet og naturgrunnlag: Et større heiområde som omfatter den sørvestre delen av Karlsøya, opp mot det nedlagte bruket Åkervika i øst og Storsanden i nordøst. Et større parti med strandeng sør for Storsandhågen er skilt ut som egen lokalitet. Lokaliteten er ellers for det meste avgrenset mot sjø, men kulturmark med preg av sterkt endret mark rundt Åkervika, litt semi-naturlig eng nord for Åkervka og strandenger ved Storsanden. Berggrunnen i området består av glimmergneis, glimmerskifer, metasandstein og amfibolitt. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten har nok mye fuktig fattig til intermediær kystlynghei, flere steder i overgang mot myr/myrkantmark. I partier er det også en del mer veldrenert hei av tilsvarende kalkrikhet. Små flekker med strandeng inngår lokalt i vest og sør for Åkervika. I samme områder finnes det også flere små putter, hovedsakelig av fattig til intermediær karakter, men nok delvis litt påvirket av saltvann fra sjøen. Mot sjøen er det innslag av strandberg. I tillegg er det enkelte innslag av myr her, dels jordvannsmyr av for det meste fattig til intermediær karakter i vestre deler, og dels mer nedbørsmyrpreg nær Åkervika i østre del. Særlig i sør og vestre deler er det uklare overganger mellom hei, strandberg og åpen grunnlendt naturmark. Artsmangfold: Kystlyngheia noe overfladisk undersøkt, men inneholder typiske heiarter, med dominans av krekling. Røsslyng finnes, men sparsomt. Flere steder er det belter og bestand med bjørk i små dalganger og skråninger, men i vestre og søndre deler er det mest bare snakk om spredte trær. På myr/sump i vestre del ble rikmyrsarten kjevlestarr funnet. Larsen & Wergeland Krog (2009) nevner at flere par med småspove og storspove (VU) hekket på øya i 2009, samt tyvjo (NT) på søndre del av øya. Storspove ble observert her i 2016 og hekket helst også dette året. Bruk, tilstand og påvirkning: Larsen & Wergeland Krog (2009) beskrev at området har et godt beitetrykk av sau. Dette var også situasjonen i Som nevnt ovenfor har tidligere gjenvoksing ført til at det lokalt er preg av skogsmark i deler av lokaliteten nå. Samtidig er beitetrykket såpass høyt at det er dårlig rekruttering av unge trær. Det er ingen fysiske inngrep av betydning her. Fremmede arter: Ingen observert. Kulturminner: Ingen kjente. Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene er avhengig av fortsatt godt beitetrykk, samt at det ikke foretas fysiske inngrep eller gjødsling. Det kan med fordel fjernes en del bjørk, både enkeltstående trær og busker og små skogholt. Det vurderes som særlig viktig å opprettholde store, åpne områder, dvs hvis mulig prioritere de vestre og søndre delene av lokaliteten. 37

38 Del av helhetlig landskap: Lokaliteten er en del av et stort, sammenhengende kulturlandskapsområde på Karlsøya. Verdibegrunnelse: Basert på reviderte faktaark fra høsten 2014 så oppnår lokaliteten middels vekt på størrelse (461 daa), middels til høy vekt på tilstand, høy vekt på påvirkning og middels på rødlistearter (når en inkluderer fugl som storspove, som her opplagt er avhengig av heia). Samlet gir dette en verdi i grenseland mellom viktig og svært viktig, men der sammenhengen med øvrige kulturmarksverdier på øya gir en nokså klar verdi svært viktig A. Merknad: 6. Kilder Aune, E. I Botanisk oppfølging av skjøtselstiltak i åra på Brakstadøyane (Måsøya og Nordøya) i Fosnes, Nord-Trøndelag. NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser : Larsen, B. H. & Wergeland Krog, O. M Karlsøyvær naturreservat i Bodø kommune. Naturtyper, fugl og sjøpattedyr. Miljøfaglig Utredning Rapport

39 7. Ortofoto/kart Figur 2 Kart som viser alle de registrerte lokalitene på Karlsøya, inkludert engarealene i Åkersvika (uten spesiell verdi). Lyngheiene er inndelt i fire. Det er de to store lokalitetene Nordøya hei og Sørøya hei samt de to mindre lokalitetene Bolthågen hei og Middagshågen hei. Figur 3 Plan for sviing av lyngheiene på Karlsøya. Det er lagt opp til omløp på 20 år, og lyngheiene er dermed delt opp i 20 omtrent like store deler, hver på gjennomsnittlig 60 daa. De 20 delene er plassert slik at de nyeste svidde områdene blir liggende spredt på øya. 39

40 Figur 4 Plan for rydding av skog på Karlsøya. Tall indikerer prioritert rekkefølge på områder. Begrunnelsen for rekkefølgen er slik: Bedring av vilkår for sjøfugl og vadefugl har førsteprioritet, og da antas at de brede strandengene og grunnvannsområdene sentralt på Karlsøya er viktigst for fuglene. Her er det viktig å få åpnet opp. Samtidig er det potensiale for flere arter sopp og karplanter nær strandengene, noe som også er et argument for skogrydding der. Område 1 (Ytter- og Mello-Bolthågen) er dessuten det første området som brennes, og da har man to tiltak i samme område som burde gi god virkning i forhold til både skogoppslag og lyng. Begrunnelse for område 2 og 3 er den samme. Deretter bør det prioriteres å unngå at lyngheiene på Nordøya og Sørøya gror ytterligere igjen. Småtrær høyere enn sauene klarer å holde nede ved beiting bør tas systematisk fra vest mot øst (derfor er det tegnet piler). Til slutt ryddes kantsonene omkring engene i nordøst (ikke markert på kartet). Fylkesmannen organiserer ryddingen. Skogavfall fjernes. Kartgrunnlag: Kartverket (Ortofoto) 40

41 8. Bilder Figur 5 Bilde tatt mot nord ved UTM og viser ungbjørk som er blitt for høye til at sauene beiter den ned. Slike småbjørker bør fjernes da de heller ikke utgjør noe verdifullt eller nødvendig skjul for dyrene i perioder med dårlig vær. Foto: Pål Alvereng. Figur 6 Grensestein på det høyeste punktet på Karlsøya ved UTM Bildet er tatt i retning mot sørvest. Foto: Pål Alvereng 41

42 Figur 7 Deler av strandengpartiene i sørøst. Beitetrykket er nok noe lavere her enn på Storesanden. Foto: Geir Gaarder Figur 8 Villsauer på beite på naturbeitemark ved Nordgård. Spredte beitemarksopp og en del engplanter typisk for seminaturlig eng ble funnet her. I forgrunnen er det nok derimot sterkt endret mark med engpreg (tidligere oppdyrket eng) som er forholdsvis artsfattig. Foto: Pål Alvereng 42

43 Figur 9 Langs en gammel ferdselsvei ved Nordgård har John Ivar Pedersen gjennomført tynningshogst blant annet for å bedre beiteforholdene. For det biologiske mangfoldet kan landskapet med fordel bli ennå mer åpent. Foto: Pål Alvereng Figur 10 Beitemarkene omkring bygningene på Allis Pedersens eiendom ved Nordgård. Disse har stedvis en del innslag av typiske arter for semi-naturlig eng, men har også preg av mer intensiv bruk, og representerer en uklar overgang mellom sterkt endret mark med engpreg og semi-naturlig eng. Foto: Pål Alvereng 43

44 Figur 11 Beitemarkene nord for bygningene på John Ivar Pedersens eiendom ved Nordgård. Foto: Pål Alvereng Figur 12 Villsauer på beite i heia nord for Røtosen. Litt oppslag av skog på slike steder betyr nok ikke så mye for artsmangfoldet i området, men lauvtrærne utgjør en spredningskilde ut over resten av området. Foto: Pål Alvereng 44

45 Figur 13 Flytebrygga som brukes når det fraktes dyr eller fór kan sees i bakgrunnen. Midt i bildet ligger Småholmen. Inntrykket av ei delvis skogkledt hovedøy er ganske tydelig, og viser behovet for omfattende fjerning av busker og trær her. Foto: Pål Alvereng Figur 14 Røsslyng klorer seg fast i berget utenfor rekkevidde for villsau. Foto: Pål Alvereng 45

46 Figur 15 Spor i lyngheia etter beiteaktivitet om vinteren. I slike bare flekker er røsslyngen rask til å etablere seg. Foto: Pål Alvereng 9. Artsliste Lokaliteten ble befart i 2016 av Geir Gaarder og Pål Alvereng og (MFU). Følgende kjennetegnende arter ble registrert: Norsk navn Vitenskapelig navn Rødlistestatus 2015 fjellmarikåpe Alchemilla alpina LC kattefot Antennaria dioica LC gulaks Anthoxanthum odoratum LC rundbelg Anthyllis vulneraria LC dunhavre Avenula pubescens LC bjørk Betula pubescens LC harerug Bistorta vivipara LC rustsivaks Blysmopsis rufa LC marinøkkel Botrychium lunaria LC smårørkvein Calamagrostis neglecta LC røsslyng Calluna vulgaris LC taglstarr Carex appropinquata LC hårstarr Carex capillaris LC kjevlestarr Carex diandra LC nebbstarr Carex lepidocarpa NT slåttestarr Carex nigra LC 46

47 kornstarr Carex panicea LC bergstarr Carex rupestris LC ishavsstarr Carex subspathacea LC gråkrans Chara contraria NT skjørkrans Chara virgata LC skjørbuksurt Cochlearia officinalis LC engmarihand Dactylorhiza incarnata LC lappmarihand Dactylorhiza lapponica LC lodnerublom Draba incana LC fjæresivaks Eleocharis uniglumis LC krekling Empetrum nigrum LC lillagrå rødspore Entoloma griseocyaneum NT fiolett rødspore Entoloma mougeotii NT vorterødspore Entoloma papillatum LC tjærerødspore Entoloma poliopus LC beiterødspore Entoloma sericeum LC mørktannet rødspore Entoloma serrulatum LC duskmyrull Eriophorum angustifolium angustifolium LC breimyrull Eriophorum latifolium LC rødsvingel Festuca rubra LC hvitmaure Galium boreale LC strandkryp Glaux maritima LC hesterumpe Hippuris vulgaris LC spiss vokssopp Hygrocybe acutoconica LC kantarellvokssopp Hygrocybe cantharellus LC gul vokssopp Hygrocybe chlorophana LC kjeglevokssopp Hygrocybe conica LC brunfnokket vokssopp Hygrocybe helobia LC lutvokssopp Hygrocybe nitrata NT papegøyevokssopp Hygrocybe psittacina LC mørkskjellet vokssopp Hygrocybe turunda VU andemat Lemna minor LC strandrug Leymus arenarius LC hanekam Lychnis flos-cuculi LC bukkeblad Menyanthes trifoliata LC jåblom Parnassia palustris LC myrklegg Pedicularis palustris LC tettegras Pinguicula vulgaris LC smalkjempe Plantago lanceolata LC strandkjempe Plantago maritima LC rusttjernaks Potamogeton alpinus LC 47

48 småtjernaks Potamogeton berchtoldii LC flekkmure Potentilla crantzii LC tepperot Potentilla erecta LC småvassoleie Ranunculus trichophyllus LC småengkall Rhinanthus minor LC småhavgras Ruppia maritima LC rødsildre Saxifraga oppositifolia LC småbergknapp Sedum annuum LC trådtjernaks Stuckenia filiformis LC fjellfrøstjerne Thalictrum alpinum LC bjørnebrodd Tofieldia pusilla LC 48

49 Vedlegg 1: Eksempel på villsaudrift gjennom året fra Grøneng (Sogn og Fjordane). Kilde: Villsauboka Buer, H Villsauboka. Selja Forlag, Florø. Kommentar: Denne modellen har en noe høy bruk av parasittbehandling. Merk at parasittbehandling og behandling mot utøy (flått og sauekrabbe) må vurderes lokalt. 49

50 Vedlegg 2: Retningslinjer for lyngsviing utarbeidet av SNO SNO-retningslinjer for lyngbrenning Til: Ansatte i SNO og tjenesteytere Fra: SNO-sentralt Dato: Gjeldende fra 2011 Mange verneområder langs kysten innehar store areal med kystlynghei. Dette er en menneskeskapt naturtype som er avhengig av bruk for å bestå. Hvis bruken opphører, vil områdene gro til med busker og trær. Fremmede arter som bergfuru og/eller sitkagran har også blitt plantet mange steder, og er i dag i full spredning. Lyngbrenning er en rask og kostnadseffektiv måte å skjøtte kystlyngheia på. Målet er å få fram en mosaikk av vegetasjonsflater med røsslynghei i ulik alder. Da vil heia få størst variasjon og vil også få best fôrverdi. Lyngbrenning i kombinasjon med beiting er den beste måten å skjøtte lynghei på. Hvis det i lyngheia er stort oppslag av busker og trær bør dette ryddes før man brenner. Men man kan med fordel la noe stå igjen da treklynger kan brukes som skjul for dyra og beite. Antall år mellom lyngbrenninger kan variere (fra åtte år til over 20 år). Sjekk røsslyngtilstanden; gammel og grov lyng bør brennes, men vær klar over at regenereringa etter brann kan ta noen år og det er viktig å følge med på dette slik at ikke all røsslyng brennes før ny kommer tilbake. Det beste er å brenne FØR mosemattene får mulighet til å bli heldekkende. Husk fotodokumentasjon før, under og etter arbeidet. Før brenning Skjøtselshjemmel gjennom verneforskrift eller NML 47, og bestilling fra forvaltningsmyndigheten skal foreligge Det er kommunen som er myndighet vedrørende åpen brenning. Åpen brenning er bare tillatt dersom kommunen har åpnet opp for dette gjennom Forskrift om åpen brenning og brenning av avfall i småovner. Sjekk om kommunen har åpnet opp for dette. I motsatt fall må det søkes dispensasjon fra forbudet Stedlig politi skal alltid varsles i forkant av tidspunktet for brenning Brannvesenet skal alltid varsles i forkant av tidspunktet for brenning Naboer og grunneier skal alltid varsles i forkant av tidspunktet for brenning 50